Havfrua og Havets datter

 

Havfrua og Havets datter

sanker dyrebare skatter,

samler dem i form av minner

midt i alt det blå vi finner,

 

 

hjertero og sjelefred

her blant bølgene et sted,

kan vi lidenskapen dyrke

for der finner vi vår styrke.

 

 

For det er en lidenskap, denne lengselen etter havet. I motsetning til meg så trives havfrua også under overflata. Jeg har aldri prøvd dykking, men er god på å balansere.

 

 

Tenk å bo sånn at vi kan sjøsette kajakken og padle til nærmeste uterestaurant, som ligger ved Rabben Marina. Ok, vi drakk en halvliter hver, men vi satt der leeeeenge. Etterpå padlet vi sakte hjemover.

Vi jaktet egentlig på niser denne kvelden, men de var visst på Hitra.

 

 

Og vi avsluttet kvelden på brygga – som seg hør og bør.

 

Her slår de til!

 

 

I et lykkelig gys av et sekund

vet du med fotsålene

at dette er Jorden,

din barndomsheim mellom stjernene.

 

Hans Børli

Torsdag skal jeg ta på meg den gule skjorta ( Nei til vindkraft på Frøya ) og benke meg i kulturhuset for å overvære partilederdebatt.

Det har jeg aldri gjort før, ikke fordi at jeg ikke er samfunnsinteressert, men jeg har vært litt lunken og uengasjert når det kommer til politiske spørsmål. Veldig dumt egentlig, for sakene angår i høyeste grad alle sammen.

I år tror jeg at vindkraftsaken vil gjøre store utslag på valget. Om jeg kommer til å stemme grønt vet jeg ikke, selv om det er en av mine favorittfarger sånn til daglig.

 

 

Det har blitt skrevet mange kilometer om denne saken hvis vi legger det sammen, og det bygges kilometerlange veier innover i Frøyahauan. Nå har jeg ikke vært i Nessadalen på en stund, av forskjellige årsaker, men da jeg kjørte forbi i går så fikk jeg realiteten midt i trynet – og det FØR turbinene er fraktet inn og satt opp.

Grove inngrep i naturen, anleggsmaskiner, gjerder og hengelåser, oppholdsforbud.

Drit og dra!!

Drite kan de ikke gjøre, for de har tatt toalettet vårt, men de må gjerne dra dit pepper`n gror for min del. De som jobber der er satt til å gjøre en oppgave, så det er ikke dem jeg ønsker over alle hauger; jeg mener resten av systemet.

Jeg vet at konsesjonen er gitt og alt det der, men dispensasjonen gikk ut FØR TrønderEnergi satte spaden i jorda, og etter den dagen mener jeg vi har vært vitne til et skittent spill som omhandler ikke minst kameraderi. Jeg tror at ledelsen har kontakter både i regjering og mediehus, noe som gir dem enorm makt.

HER SLÅR DE TIL! – sto det med fete typer på forsiden av VG etter at to maskerte typer tredde svartsekker over de oppsatte overvåkningskameraene i Nessadalen. Ja, det fortjente å komme i avisa, men uten gode kontakter—–> ingen forside.

Jeg våger den påstanden.

Med tanke på alt som skjer i verden så hadde det holdt med en liten notis.

 

 

Både på Ja- og Nei-sida har enkeltpersoner gått langt over streken med tanke på ufine og grove kommentarer. Det er ødeleggende for alle parter, men netthets er vanskelig å kontrollere. Jeg håper at den oppvoksende slekt har bedre (nett)vett enn enkelte av debattantene.

Men heldigvis, de aller fleste er varme, glødende engasjerte mennesker med hjerte for Frøya, enten de er for eller i mot. Vi som er i mot synes det er forferdelig vondt at naturen får dype og irreversible sår. Jeg tror ikke at noen av oss aner hvilke dimensjoner det er snakk om før vindturbinene står der i all sin “prakt”. Når ei nærmest paddeflat øy er tvunget til å være vertinne for 14 turbiner som rager 180 meter over bakken, da blir det rent for mye.

Til sammenligning så er det høyeste punktet på Frøya 76 meter over havet.

 

 

Fiskevann går med i dragsuget, Smølalirypa utryddes, havørna går dukken, insektene tapetserer mastene, og mange små blomsterarter som jeg ikke vet navnet på forsvinner med et jafs. Lydløse er de heller ikke, rotorbladene, og er det noe jeg verdsetter meget høyt så er det stillhet. Stillhet er mangelvare, men til nå har jeg funnet den inni Frøya.

 

Det kjennes varmt innom meg

at alt jeg holder av, alt

som dufter av ville vinger,

er innerlig nær meg

hver gudskapte dag – her

mellom Jordens lågmælte undere.

Rart hvor lite et hjerte kan leve på

når alle kunstige behov

ligger igjen på en skrotplass

ved Melkeveien.

 

Hans Børli

 

 

Nå går boka i trykken

 

 

 

En ørliten smakebit, selv om fargene som gjengis i blogginnlegget helt sikkert avviker fra virkeligheten.

I virkeligheten er bildet enda vakrere.

Jeg gleder meg til å se det ferdige produktet, selv om jeg akkurat i kveld er lei av både advent og jul. Det tar på å lese korrektur på sånne tekster mens det fortsatt er sommer.

 

Det har vært et langt svangerskap, og en ganske hard fødsel, men nå ser boka snart dagens lys. Det har ikke gått knirkefritt for seg, for vi er fem høyst ulike personligheter, men resultatet er blått som havet.

Vårt hjertebarn – Den blå adventstimen.

 

En kunstner, tre skribenter, og en grafisk designer, har i fellesskap og hver for seg gitt sitt bidrag til dette som nesten må kalles en kunstbok, for Astri er allerede en anerkjent kunstner. Jeg er stolt over at hun har illustrert tekstene våre.

I fjor mottok hun, høyst fortjent, Frøya Kommune sin kulturpris.

 

Vidar Oskarson, Georg Goggen Skatvold og jeg, har forfattet åtte tekster hver, helt uavhengig av hverandre, med tema advent og jul. Astri Reppe har ganget det med tre, og bidratt med 24 illustrasjoner.

Stine Nordskag har tråklet sammen tekst og bilder, og jeg bøyer meg i støvet, for det er ei dame som virkelig har peiling. Hva skulle vi ha gjort uten henne?

Jeg våger den påstanden – hun er et fyrverkeri.

 

Jeg tror at alle vil kunne finne tekster og bilder som de fester seg ved, selv om vi har ulik tilnærming til temaet, for smaken er som kjent – ja, som baken.

Vi har en viktig ting til felles, og det er at vi verdsetter kystkulturen. Vi setter pris på havet, på himmelen og på den unike blåfargen som ikke finnes andre steder.

Alle har sin egen blåfarge, og vi har vår.

 

Jeg håper at dette pirrer nysgjerrigheten, sånn at salget av boka går strykende. Egentlig er jeg livredd, for dette har jeg aldri vært med på før. Jeg føler at jeg gir fra meg en del av meg selv, på en måte.

Hva de andre føler vet jeg ikke, men jeg er spent som en felestreng. Det er jo dette jeg har drømt om, å gi ut bok. Takket være et initiativ fra Vidar, som også er redaktør, så ble drømmen til virkelighet. Kanskje hadde jeg realisert drømmen likevel, men han ga meg et realt spark bak, og det behøvdes. Jeg tror at det var det som skulle til.

 

Goggen –  snøs og kjernekar. Dette bildet er tatt På Bogøya for noen år siden. Kanskje det var DA vi ymtet frampå om at vi ønsket å skrive bok sammen?

Jeg tror det.

 

 

 

Det har vært en bratt læringskurve, men nå tar jeg med meg mange verdifulle erfaringer videre, som kanskje kan overføres til nye prosjekter. Mer informasjon kommer senere, for selvfølgelig planlegger vi litt ståhei rundt utgivelsen.

Snart kan vi rope:

Løp og kjøp! – for boka lanseres med brask og bram i oktober 🙂

 

 

 

 

 

På bølgelengde

 

 

Velsignet være

Velsignet være
de enkle ting,
de trofaste ting
som er stillferdig
hos oss i dagene
og fyller dem med en duft
som av hvitskurt tre.
God redskap i hendene,
grovt brød når du er sulten,
et ly mot uvær, noen
som venter på deg
og hører at det er du
som trår i ganggolvet.
 
 
Her er tre av mine favoritter; Hans Børli, Anette og Aasmund Ingar – de to siste er jeg på fornavn med.
I går padlet vi rundt Sør-Dyrøya, og selv om det ikke var vindstille så ble det en fantastisk fin tur. Jeg er heldig som har så nære og gode venner.
 
 
 
 
Det er ikke alle forunt å ha en nær og god omgangskrets, så jeg føler meg priviligert.
 

 

 

Vi er rett og slett på bølgelengde – og takk for at dere er en del av mitt liv.

Så enkelt kan man si det.

 

PS Jeg kunne ha fortalt mer, for hvem er egentlig skipper på skuta – skipperen eller hun med båtførerprøven?

Det er opp til øynene som ser, for ikke å snakke om ørene, for denne dama har snakketøyet i orden 🙂

Som ringer i vann

 

 

Jeg har ikke vært på Gjæsingen siden jeg var lita jente, og jeg aner ikke hvorfor. Øya er en perle i havgapet, og i går tok vi turen dit.

Det var på tide.

 

 

Jeg, som tidligere skygget banen og unnlot å snakke med folk jeg ikke kjenner spesielt godt, har blitt et nytt menneske. Nå hopper jeg i det med begge beina, og det gir ringvirkninger.

Mattis, pappa sitt søskenbarn, har jeg kjent all min dag, og i går kløp han meg i armen og spurte om hvor den sjenerte jenta hadde tatt veien. Han sa at at han knapt våget å se på meg, langt mindre snakke til meg, før i tiden.

Jeg har alltid vært veldig glad i ham.

HAN har i alle fall snakketøyet i orden, som mange andre i Mathisen-slekta, og her underholder han ungdommen med spennende ord fra en annen tid.

 

 

Det satte de stor pris på; bare så synd at Vetlefjord kom og hentet oss midt i en god historie.

 

 

Før vi dro utover så tok jeg kontakt med en av døtrene til Mattis. Vi har aldri møttes ( selv om vi er tremenninger ), bare via sosiale media. Hun kunne fortelle at en av hennes søstre var der ute, og gjett hvem som sto på kaia og tok i mot oss?

Der sto Eva, og det føltes som om vi hadde kjent hverandre bestandig. Vi ble til og med påspandert lunch. Det er bedre å be om tilgivelse enn tillatelse, så jeg tillater meg å dele noen bilder fra dagen.

 

 

Det hun ikke vet er at vi smugspiste boller og drakk kaffe på vår tur rundt på øya ( før lunch ), for den lunchen kom som lyn fra klar himmel. Vi måtte jo spise opp nistematen vår, men jeg skal love dere at lunchbordet fikk føtter å gå på likevel.

Tusen takk!

 

 

Farfar kommer fra Gjæsingen, så på den måten har jeg tilknytning til øya. 26. august 1907 forliste en båt på havet, og tilbake satt 9 foreldreløse barn, deriblant farfar som da var 10 år.

Det er umulig å sette seg inn i disse skjebnene, men det er rart å tenke på at de er en del av min og vår historie.

Denne bautaen er reist til minne om dem.

 

 

Her er jeg på samme sted, og var vel knapt seks år gammel. Det var på den tiden det tydeligvis var IN å klippe ut bildene før de ble limt inn i albumet.

 

 

Jeg elsket å sitte i stua til farmor og farfar under skjømmingstimen, den tiden på dagen da de satt i stillhet, og før lysene ble tent. Jeg visste nemlig at etterpå kunne jeg spørre om alt mellom himmel og jord. Jeg hadde et sterkt forhold til både farmor og farfar, og i går fant jeg både et ungdomsbilde av dem, pluss brudebildet deres , i stua hos Eva. Hun bor nemlig i sine besteforeldres hus.

Ringen er sluttet – tenkte jeg da.

 

 

Fine folk – de hadde vel neppe drømt om å havne på blogg.no 🙂

 

Nord i mitt hjerte

 

 

Endelig kom jeg meg langt nord i landet. Her er vi på Andøya – Bleik. Fantastisk sted som jeg skal tilbake til en vakker dag.

Her kan man vandre langs kritthvite strender og ta livet med knusende ro.

 

 

Her kan man gå fjellturer i spektakulær natur. Det ble faktisk to turer opp til Måtind, for på dag 1 lå tåka tett og vi så ikke lengre enn til vår egen nesetipp.

 

 

Kill only time, take only pictures, remove only rubbish, leave only footprints <3

Kloke ord.

 

På dag 2 var utsikten magisk. Jeg trosset høydeskrekken og ålet meg fram til kanten. 400 meter rett ned – sånt blir man rakrygget av.

 

 

Etter fjellturen padlet vi ut til Bleiksøya i håp om å få øye på en lundefugl eller to.

 

 

Det myldret.

 

 

En kort rast ved fugleberget.

 

 

Neste sted vi hadde prikket av på kartet var Nyksund. Planen var å gå Dronningruta samme kveld, men tåka lå tett også her.

Nesten litt trolsk stemning. Merkelig og stemningsfullt sted, akkompagnert av et hundretalls krykkjer. De låter ikke bra.

 

Neste dag strålte sola over fiskeværet.

 

 

Sprek Dronning vi har, for denne ruta var ganske krevende. Luftig, variert og vakkert terreng, og vi gikk både i Sonja og Lars Monsen sine fotspor.

 

 

Sjekk fargene. Knallblått, irrgrønt.

 

 

 

Videre til Svolvær. Campinghytta var mikroskopisk så den har jeg ikke bilde av, men RIB-turen inn til, og inn,Trollfjorden – den var STOR.

Herregud, så heftig!

 

 

Ubeskrivelig vakkert, og full fart forover, bortsett fra da vi stoppet for å mate ørna med fersk fisk.

 

 

Rart å tenke på at Hurtigruta klarer å snu innerst i denne fjorden. Det må være på den berømte femøringen.

 

 

Tilfeldighetene ( det vil si fergerutene som vi ikke hadde studert på forhånd ) ga oss anledning til å besøke Henningsvær mens vi ventet på neste avgang.

Hit skal jeg tilbake for å overnatte.

 

 

Har du sett:

 

 

 

 

På Hamarøy fikk vi leie et hus på kort varsel – usett. Jeg fryktet å finne ei falleferdig rønne til den prisen, men det viste seg å være en perle.

Ingen mennesker, ingen trafikk, og egen strandlinje.

 

 

Himmelske tilstander og røde tånegler – det hører med til sjeldenhetene.

 

 

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke tok en dukkert akkurat her

 

 

…men jeg poserte villig.

 

 

Vi plottet inn en fjelltur her også, for det blåste for mye til at vi kunne padle så mye som vi hadde tenkt. Vi hadde tenkt oss ut til Husøyvær, for vi har nemlig sett den prisbelønte dokumentaren “Sigfred, Ragnar og de sju strauman”.

Det var alt for mye straum, og alt for mye vind, til at vi tok sjansen, men vi så over til øya der de levde livet sitt. De levde og åndet for ærfuglene.

 

 

Tenk å finne visdomsord på vei til fjells.

 

 

 

 

Vi besøkte også Tranøy Fyr, som viste seg å være under restaurering.

 

 

Jeg har det som plommen i egget i disse omgivelsene.

 

 

 

 

 

Jeg fant Hamsun på toalettet, av alle steder, men vi besøkte også Hamsunsenteret og huset som han bodde i på Hamarøy. Nå er planen å lese Pan og Sult, for jeg må innrømme at jeg aldri har lest noe av Knut Hamsun, annet enn visdomsord.

 

 

 

Vi kunne ikke forlate dette padleparadiset uten å padle, så da ble det nattpadling. Vinden løyet, og vi dro ut rundt midnatt, etter å ha båret kajakkene “mange kilometer”.

Det var rene langfredagfjæra, men hva gjør man ikke for å oppleve stunder som dette.

 

 

Jeg er absolutt ikke ferdig med denne landsdelen. Nå drømmer jeg om å gå i land på Kjerringøy. Jeg vil til Røst, til Henningsvær, og jeg MÅ tilbake til Andøya.

 

Æ går langs kvite strender nu og trur på morradagen
på havørna og himmel’n som blir her når æ drar,
å gå i land på Kjerringøy og stå med sug i magen
mens sjøfuglan og sola si at lyd og lys e klar.
  • Halvdan Sivertsen

 

Vi rakk forresten Helgelandstrappa også, så den nye aktivitetsklokka mi fikk kjørt seg.

Det er sånn jeg liker det.