NORD

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammehimmel, sommernattens solmirakel.

Gå mot vinden. Klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er langt dette landet.

Det meste er nord.

– Rolf Jacobsen –

 

Det er nok for seint for denne havørna å se mot nord. For seint å slå ut vingene, og for seint å få en ny start. Så fikk den ikke en ny vår, men takk for at den ga meg en naturopplevelse, og takk for at den sådde tanker i hodet mitt. Tanker om livets forgjengelighet, både for dyr og mennesker. Ingen vet hva dagen bringer, og takk for det.

Disse livskraftige klørne hadde nok et fast grep om livet mens de levde.

Det er ikke alltid jeg har overblikk og god utsikt i mitt eget liv. Det hender jeg ønsker at jeg kunne fly, sånn at jeg kunne sett meg selv både i perspektiv og i fugleperspektiv. 

I perspektiv, sånn at jeg kunne betraktet og analysert på avstand, i luftrommet over meg selv. I fugleperspektiv, fordi jeg tipper at fuglene ikke skjønner et dugg av hva jeg driver med. I deres øyne ville mine problemer bli bittesmå, og det er de jo for det meste.

Jeg har ikke alltid godt av å se meg selv med skarpe fugleøyne, for da begynner hjertet å banke litt for hardt. Jeg oppdager ting jeg ikke liker, og  det er mye jeg skulle gjort annerledes. Jeg har ikke alltid vært den beste meg, og jeg blir det kanskje aldri. Det hender jeg angrer på ting jeg gjorde, som jeg ikke burde ha gjort. Og jeg angrer på sjanser jeg aldri tok, spesielt da jeg hadde sjansen. 

 

Kollega og venninne Wenche sa det så fint i helga. Vi to har ofte faglige diskusjoner på tomannshånd, og det lærer jeg mye av. Disse stundene med henne er uvurderlig. Når hun møter pårørende som strever med at de kanskje har gjort for lite eller sagt for mye, det er da hun sier klart og varmt og tydelig fra om at det valget de gjorde den dagen, det var et riktig valg for akkurat denne dagen. Hun sier det trygt og sikkert, så jeg er sikker på at hun blir trodd. 

Jeg er enig med henne. Vi kan ikke analysere dagen i dag med tanker og føleleser fra i går. Selvfølgelig tar vi med oss lærdommen gjennom livet, men jeg har selv erfart at det som var riktig i går ikke er det beste for meg i dag.

Det er vanskelig å forklare dette, men vi vet begge at sånt kommer med årene. Denne klokskapen.

Selv om vi fortsatt gjør dumme ting, og tenker tanker på vranga.

Livsglede-Wenche er akkurat sånn som en sykepleier skal være. Med mot til å si fra, og med innsikt og kunnskap til å møte både liv og død.

Henne har jeg lært mye av. 

 

Hun er like stolt og staselig som havørna. Og heldigvis mye mer levende og tilstede enn den jeg tok bilde av her om dagen.

Jeg hadde ikke vært den jeg er eller der jeg er uten henne.

Gå mot vinden. Pakk bomull i ørene om du må, for det gjør alltid Wenche. Hun tar aldri sjanser, og hun tar alltid sjanser.

Hun har ryggsekken full av ” i tilfelle jeg behøver det-utstyr “, for hun vet jo aldri hva som venter rundt neste sving. Det er nesten så det irriterer meg noen ganger, at hun alltid er i full beredskap i tilfelle jorda kanskje går under. 

Akkurat der er hun pinglete.

Kjære Wenche-mor. Ingen dør av å gi litt mer F**n. Det var nok ikke det som tok livet av havørna, heller. Det er ikke alt vi rår over, samme hvor mye vi beskytter oss. Vi er alle hudløse, før eller siden.

Det blir balanse på vektskåla likevel. Jeg tyvlyttet til en samtale hun hadde med etterlatte for en stund siden, og tenkte at dette kan hun.

Jeg blir ofte stolt på hennes vegne, for hun ivaretar både med hode, hender og hjerte. Hun ivaretar alle. Makan til omsorg! Finnes ikke.

Akkurat der er hun et forbilde.

 

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg.

Da var du tro.

(André Bjerke )

 

 

Denne dagen vil jeg bevare i hjertet som en ting av kostbarhet.

Jeg møtte et dyr på stien i dagningens første time.

Et rådyr så levende vakkert

så levende ungt

som hadde det hoppet ned fra den lave morgenstjerna i øst.

Dette møtet gjorde hele dagen edel.

En skjør villdyr-ynde la et lys av åpenbaring over mitt grove dagsverk.

Hendene ante den uforløste sangen i alle ting.

Jeg følte meg på underlig vis fylt av ansvar.

Fordi skjønnheten hadde sett på meg med de mildeste øyne i skogen.

 – Hans Børli –

 

 

Dette diktet traff meg i hjertet en tidlig morgenstund for noen dager siden. Jeg har min egen tolkning av det, og den tolkningen skal forbli i hjertet mitt. For noe er for personlig til å deles. 

Og denne dagen handler jo om hjerter. Morshjerter og kjærestehjerter. Eller vennehjerter.

 

 

Disse englene har jeg strikket til vennene mine. Alle har fått sin personlige engel, med en farge som betyr noe spesielt. Dette er Anette sin engel, og den har blå havfruevinger. Jeg har sånn engle-dilla at jeg har glemt å skrive for en stund.  

På hjertet står det " made with love", og det er helt sant.

 

Silje. Snille og omsorgsfulle Silje. Hun har liksom vokst opp ved kjøkkenbordet mitt. Ikke sånn at hun ikke har hatt et hjem – hun har sin egen fine familie – men fordi hun ble en naturlig del av oss da hun og min datter fant hverandre. De fant hverandre så grundig at jeg dekket på en ekstra middagstallerken hver dag, fordi hun hørte til her.

 

 

Hun flyttet inn i hjertet mitt fra første stund. Og hun hører fortsatt til.

 

I dag spant hun inn på gårdsplassen min med sitt røde glis, og jeg fikk en klem og et kort. Hun sa hun følte ansvar for morsdagen nå som Amanda ikke er hjemme. Hun forsvant like fort som hun kom, men rakk likevel å sette avtrykk. Avtrykk som ikke regn eller mildvær tar med seg.

 

Og hun minnet meg på at jeg lager verdens beste jordbærsyltetøy.

 

 

Milla. Hun bryr seg ikke om hvilken dag det er. Hun er lykkelig hver eneste gang vi skal på tur, og hun er overlykkelig hver gang hun ser meg. Om turen er kort eller lang, om jeg er borte lenge eller bare for en kort stund. Hun er like logrende glad.

 

 

 

Jeg gjorde litt ekstra stas på henne etter turen i dag. Hun fikk låne plassen min og puta mi.

Vakker bestevenn er hun. 

 

 

Amanda ringte fra Militæret for å gratulere meg med dagen, og husets sønn fikset hjemmelaget pizza.  Det er i sånne stunder jeg føler meg rik. Akkurat da er livet søtt som sukkerspinn. Og sukkerspinn gir tankespinn.

Jeg er vanligvis flink til å gjøre det bittelille ekstra, enten i form av en liten gave eller ved å servere nystekte boller med runde og fine former.

I dag gjorde jeg ingenting spesielt for denne mannen, annet enn å bli med på tur. Det var han som luftet hunden og serverte frokost, og det var han som ga meg en gave. 

 

 

 

Jeg kan jo gi noen ord i gave, som jeg har tyvlånt fra Trygve Skaug. De sier vel egentlig alt:

 

Han fikk forresten en gave til, for sånn er det når man er kvinne med blikk for detaljer. Turen vår endte nemlig akkurat HER:

.

Pst! Kjell! Se!

To hjerter spunnet av en eller annen bil. Det er jo akkurat passe macho for en bilmekaniker.

Og akkurat passe romantisk, for ei som ikke takler romantikk særlig bra.

 

Jeg liker Trygve Skaug. Han er en ordkunstner. Og disse ordene er sanne.