Æ kjenne kveld`n.
Æ kjenne mårrån.
Æ kjenne kvar en støl.
Æ kjenne meg sjøl,
men best av alt
æ kjenne hårrån,
når`n flate over skårran.

 

( Hans Rotmo )

 

Jeg hørte Erling Kagge si på Skavlan at det ikke er alt man klarer å gå av seg, eller gå i fra, samme hvor mange mil man tilbakelegger. Og det sier han, som har gått langt, og enda lengre enn meg.

Han snakket også om stillhet, både stillheten i naturen, og stillheten inni seg. 

Når jeg trasker på skaresnø så bråker det ganske mye, om jeg velger å legge merke til det, for det er faktisk mulig å ignorere eller overhøre lyder. Når jeg stopper opp midt inni Frøya en vinterdag så er det helt, helt stille. Det er først da jeg virkelig  legger merke til hvor mange lyder vi omgir oss med i hverdagen. Det er sjelden og aldri helt stille rundt oss.

Iallefall ikke inni oss.

Det er den stillheten som er den vanskeligste å lytte etter. Jeg klarte det et lite øyeblikk her om dagen, til og med Milla var musestille, helt til sola stakk sånn i øynene at jeg måtte nyse. Da hoppet hun himmelhøyt, og landet i giv akt. Sånn er det når vi er hjemme også, hvis hun ligger i et annet rom , og jeg plutselig nyser. Da kommer hun styrtende for å redde livet mitt, selv om hun nettopp lå i sin dypeste søvn.

Alltid beredt.

 

 

De siste to ukene har jeg ikke tall på hvor mange mil eller skritt jeg har gått, for jeg har ikke summert dem. Jeg vet at det er veldig mange, så mange at til og med Milla – en husky, som elsker å være ute – viser med all tydelighet at hun har fått nok.

Hun ser oppgitt og nedtrykt ut, stakkar.

 

 

Da jeg fant frem turklær for andre gang i går, så gjemte hun seg under trappa.

Ikke nå igjen?

Vi marsjerte opp til Ørnberget, og fikk oppleve solnedgang og bitende vind. Jeg sa strengt til Milla at: Du har ikke noe i Finnmarksløpet å gjøre hvis du blir slukøret av litt vind og snøkov. Såpass må du tåle, for du bor tross alt på en vindfull øy.

Hun pep som en gal, og viste tydelig misnøye over å måtte bytte ut vedfyringa med dette, en aften på Frøyas tak – selv om Besselvassheia er noen meter høyere.

Sist vi skulle gå til Ørnberget havnet vi der i stedet, så jeg var glad og fornøyd over å ha besteget den destinasjonen som jeg hadde planlagt i hodet mitt. Endelig var jeg på rett vei.

Forrige gang, da det sto Besselvassheia på skiltet, i stedet for Ørnberget, skjønte jeg ingenting. Jeg har ikke vært så lang i maska siden jeg skulle på en annen polferd, og oppdaget at gitteret var dratt ned for en time siden. Ingen Falling Feather i dag, ingen rødvin i sikte.

Alt ser likt ut, så det er lett å gå seg vill, men du kommer alltid ned et sted.

Det tar bare litt lengre tid.

På hjemtur ville vi gå mot trimhytta på Sistranda. Jeg har gått den turen mange ganger, men aldri når det har vært så mye snø, og så mange harer i marka.

Harespor overalt, og til vår store glede fikk vi øye på en denne kvelden. Dermed ble turen ekstra lang, og mørket kom snikende. Vi rotet oss bort, – gikk på kryss og tvers, som harer ofte gjør.

Da jeg til slutt stoppet opp for å lytte til intuisjonen min, så var det ikke stillhet jeg hørte. Harehjertet dundret, sånn at jeg nesten hyperventilerte. Jeg er ikke mørkredd, men tenk om det blir mørkt, og vi ikke finner veien hjem. Hvem skal jeg ringe? Ikke mamma, for hun blir redd, og liker ikke at jeg vandrer rundt på egen hånd. Ikke broren min, for han kommer til å le seg ihjel. 

Det gikk bra, for denne dama, og denne sporhunden, har vært ute en vinterdag før.

 

 

Samlivsbrudd, unger som flytter, det å kjenne på alene-tilværelsen, enslig, men heldigvis ikke ensom, for jeg har flusst av gode venner, Mange sterke opplevelser på jobb, og mye som skal bearbeides. Alt dette skal ha plass i en kropp og i et hode. Det setter seg fast i musklene, og det opptar litt for mye plass i hodet. Jeg prøver å riste det av meg gjennom å gå lange turer, men det er ikke alt man kan legge bakom seg.

Det er kanskje meningen at man skal bære det med seg i ryggsekken, sånn at man kan vokse på det, og bli et bedre og klokere menneske. Hvis du bruker tid, og pakker sekken riktig, så blir den forresten mye lettere å bære. En tursekk som sitter godt inntil ryggtavla, og som inneholder både matpakke, drikke  og livsvisdom, den er gull verd.

Hvis det ligger en liten melkesjokolade i bunnen av sekken, så tåler jeg hva som helst, for alle har bruk for nødproviant en gang i blant. Og mens jeg går der i egne tanker, så tenker jeg på dem som jeg har fulgt til livets slutt, og da tenker jeg:

Takk for alt som dere har lært meg.

Det finnes en rikdom i dette perspektivet, selv om det gjør vondt. Den viktigste lærdommen er at livet er her og nå, for ingen kjenner morgendagen.

Derfor går jeg på tur så ofte jeg kan.

Kanksje er det ikke slutt heller, for plutselig danser ei fjær foran øynene mine, en havørn seiler i lufta over oss,  og rett som det er flyr en hare forbi.

Kanskje vi lever videre i naturen?

Det er en tanke som varmer, midt i snøkov og villfarelse, for i går stakk vinden som nåler. Den prikket hull i ansiktet mitt, og til slutt rødmet jeg.

Vi la oss foran vedovnen begge to, og fikk varmen tilbake i kropp og sjel.

Hodeomkretsen min er stor, det merkes når jeg skal kjøpe lue, er det fordi jeg sjelden letter på trykket? Det er lett å skrive om det, men vanskelig å sette ord på alt som jeg funderer over. Det er ikke så lett å prate om seg selv. og sine tanker., men jeg burde kanskje ha gjort det. Etter femti år så har jeg endelig innsett at det er godt å bruke lue. Det er trygt og godt og varmt. Jeg har kastet forfengeligheten på bålet, og tenker heller komfort. Kanskje jeg skal kjøpe ei grønn lue neste gang, selv om jeg trives alene?

Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen. Han satte snaren i ovnsdøra.

 

 

I dag satte vi oss et hårete mål om å gå hjemmefra, via diverse vann, og opp til Ørnberget. Det er ikke et uoverkommelig mål, men utfordrende, for det var hårtuster overalt. Sett en trekkhund foran, og det går den veien rypa sparker. Feil vei med andre ord, iallefall om du har tenkt deg framover.

Jeg finner aldri et mønster i rypesporene, for de er overalt. Jeg har inntrykk av at de er alle steder samtidig, akkurat som tankene mine er.

De flakser rundt uten mål og mening.

Smilet satt løst i begynnelsen, mens vi gikk på vannet. Da tok vi oss til og med tid til en liten kunstpause, bare for å lytte til stillheten.

For ingenting er så stille som snø.

 

 

Ingenting bråker mer enn ei som har sitt fulle hyre med å holde rede på ski og staver og hundekobbel, for det ble både knall og fall. På tur ned til Årlidalsvatnet fikk Milla teften av et ubeleilig harespor. Hvorfor måtte haren legge morgenturen sin akkurat der som vi skulle gå?

Hvorfor stikker det opp pinner og svineri overalt?

Fordi det er NATURlig, sikkert, for jeg er bare en gjest i dette landskapet, og burde oppføre meg deretter, i stedet for å knekke pinner med skistaven, i rent sinne.

Det er haren som bor her, og pinnene har vært der til alle tider.

 

 

Jeg kunne tatt av skiene, og gått til fots over til den andre siden, men det tenkte jeg ikke på før etter at jeg kom hjem.I dag fikk Årlidalsklumpen være et godt alterntiv til Ørnberget, for opp på en topp skulle jeg, koste hva det koste ville. Klump høres ikke så imponerende ut, men i dag var jeg imponert over meg selv.

I dag var Årlidalsklumpen Mount Everest.

Jeg slapp billig unna, for etter fire fall så er jeg i forbausende god form. Litt stiv og støl, men definitivt ikke beinskjør. Heldigvis er det lenge til jeg må ha kalktabletter i dosetten, for de er store og stygge, og skal i tillegg tygges.

Stakkars alle dem som må tygge sånne bomber hver dag – og dem er det mange av, det vet jeg alt om, for det hører med til jobben min å dosere medisin.

Det spørsmålet stiller jeg meg selv ganske ofte; i en verden hvor det meste er mulig, der Trump kan bli president, og vi kan lande på månen ( ikke hans måne da, for den er dekket av hårtuster), hvorfor kan ingen komprimere kalktabletten?

Det må da gå an.

Oppe på høyden fikk jeg en god ide. Heldigvis var det god dekning, så jeg ringte til mamma og ba oss hjem på nystekte vafler. Jeg tenkte at det kunne være en fin øvelse for henne å fyre opp vaffeljernet, for hun brakk armen før jul, og har nettopp lagt fra seg fatlet.

Hvis du hiver deg rundt, så rekker du akkurat å bli ferdig til vi kommer, mamma!

Verdens beste mamma.

Verdens beste vafler.

Alle vet at hunder trekker, men de tisser også, ved hver eneste busk. Akkurat når jeg har kommet inn i flytsonen så bråstopper hun for å tisse, eller for å snuse der andre hunder har tisset. Det eneste som fungerer mot det, er når vi har en mann/ kvinne pluss en hund foran oss i løypa, sånn som vi hadde vi i går. 

Takk og lov for at dette skjedde på Hamarvatnet, som er fritt for både hårtuster og andre hindringer.

Milla sprang som en gal for å ta dem igjen, mens jeg nøt kveldssola og fikk tårer i øynene, sikkert på grunn av farten, men det kunne kanskje ha vært gledestårer.

Gledestårer, fordi det ikke var hindringer langs løypa, og i ren takknemlighet over å ha en slags kontroll på tilbehøret. Det er nemlig lenge mellom hver gang jeg børster støv av mine smørefire ski. Tenk å få lov til å suse avgårde i dette vinterparadiset, raskere enn jeg egentlig hadde tenkt, og med en mann og en hannhund i bånd innen rekkevidde.

Mannen er gift, og vel så det, men den følelsen av å jakte da dere, selv om det gikk faretruende fort i svingene. Det var Milla som hadde størst glede av jakten, bare så det er sagt.

Milla og jeg møter for det meste bare ryper på vår vei, så det var godt med litt forandring. Vi treffer alltid ryper når vi er ute i marka.  Min bror, og en av tante-guttene, er ivrige rypejegere. De nekter å tro at vi ser ryper overalt, men alle kan vel se at hun har ryper i kikkerten:

 

 

 

 

 

 

 

I dag gikk vi langtur i Frøyahauan ( 22 000 skritt til fots ), men kriblingen i beina, og uroen i kroppen, gikk ikke over. Da fikk jeg en lysende ide. Jeg ville hente fram skiene som lå bortest og innerst et sted – i garasjen.

Hvis denne uroen fortsetter så kan vi melde oss på Finnmarksløpet til neste år.

Den eneste prepareringen skiene fikk, var at jeg kostet av dem skitt og lort. Ingen smørebu, og ingen smørebuss, for jeg har smørefrie ski under støvet et sted.

Og jeg har ei hodelykt som jeg er veldig glad i, for jeg har fått den av noen som jeg setter stor pris på.

Den ville jeg bære i kveld.

 

 

Milla viste seg som den trekkhunden hun er, og var ikke redd for hverken ski eller staver, selv om det var første gang matmor hadde planker på beina etter at vi ble venner.

Hun elsker å trekke.

 

 

Anette sier heller aldri nei til å være med på tur.

Henne setter jeg stor pris på, enten vi drikker vin eller går på ski.

 

 

Hun lyser opp tilværelsen min, og jeg håper det er gjensidig, for det er sånn et vennskap skal være.

Sammen i lyse og mørke stunder.

Det er heller ikke hverdagskost å være forunt en sånn vinter som den vi har hatt i år. Minusgrader, islagte vann, glitrende snø, sol fra skyfri himmel, vindstille til en forandring, og jeg vet ikke hva mer jeg skal si.

Det er magi.

 

 

Etter fottur og skitur er det godt å komme hjem til sitt lune rede, og slenge et pledd over leggene. Guinnes rekord.-leggene, som aldri kommer til å knekke som fyrstikker. Greit, de kan skjelve litt underveis, og tvile på seg selv, men nedslaget er perfekt. Jeg har øvd og øvd, prøvd og feilet, men nå sitter det som det skal.

Endelig.

Tilbake er gode opplevelser som lagrer seg i kroppen, og driver uroen på flukt for en stund. 

På en sånn kveld kan man unne seg ei skål med Sørlandschips.

Og et halvt glass vin.

For nå er jeg endelig hjemme.

 

 

På ski har jeg rent,
jeg har spurt meg frem;
de frittet hvor jeg skulle,
jeg svarte: jeg skal hjem.

– Henrik Ibsen –

 

 

 

For hunden er jeg hele livet, men jeg får bare ha henne en kort periode av mitt eget liv, iallefall hvis alt går etter skjema. Et hundeliv varer i gjennomsnitt 12-14 år, og det er bare et lite blunk, egentlig.

Vi utnytter tiden godt, og er ute så ofte vi bare kan. I kveld tenkte vi å se om tjelden hadde ankommet øya, men det var så glatt på svabergene at vi  ( særlig jeg ) ikke våget oss helt ned til kanten av havet. Jeg vet at noen har sett tjelden allerede, så vi dro til Kvistalykta. 

Uten resultat.

Det vil si, det resulterte i at vi fikk masse frisk luft, vi hadde en god samtale, og Milla så og hørte noe som jeg ikke oppfattet. Hun reiste til og med bust. Kanskje det spøker der ute?

Det kunne virke sånn.

Tjelden er forresten årets fugl 2018, for den som ikke vet det allerede.

Ørene til Milla fungerer som en radar, og snur seg i alle retninger. Alle skulle hatt sånne ører, for det er faktisk sånn at de snur seg etter lyden. Noen ganger vender hun det ene øret bakover, mens det andre peker rett frem, og da har hun kontroll i begge ender.

Meg har hun alltid kontroll på. Hun vet alltid hvor jeg er, hva jeg tenker, og hva jeg føler. 

Det er det som er fordelen med være hund. Hun lytter mye mer enn hun prater. Øynene taler sitt eget språk. Øyenkontakt er et tegn på betingelsesløs kjærlighet, og det er sånn vi har det. Vi stirrer hverandre i senk, og hun har verdens fineste øyne.

Grenseløs kjærlighet.

Som bare en hund kan gi.

Vi finner ryper alle steder. Vi ser havørn overalt, bare ikke tjeld, men den dagen kommer. Vi deler alltid matpakken mellom oss. Jeg deler tanker og ord med henne, så lenge det ikke er villsau i nærheten, for da er fokus et annet sted.

Hun holder heldigvis på hemmeligheter, og dem er det mange av.

Ingen trøster meg som det hun gjør. Ingen kjenner meg bedre.

I hennes øyne er jeg ei åpen bok.

Jeg slipper ikke unna det nådeløse, spørrende og kjærlige blikket der.

 

 

Noen ganger drar jeg deg, og noen ganger drar du meg.

– Anne -Cath Vestly –

 

 

(  Dette bildet har jeg rappet fra lokalavisa HitraFrøya. Fotograf Cecilia Brurok )

 

Aller først vil jeg si takk til aksjonsleder Sara Meyer for utfordringen. I tillegg vil jeg takke lokalavisa HitraFrøya og Frøya.no for at de bidrar til å sette fokus på aksjonen.

Tanken min før jeg vasser uti er at dette er en kortvarig smerte, og bare blåbær mot hva kreftsyke og deres pårørende må kjenne på kroppen.

Det hjelper å tenke sånn, for dette perspektivet gjør at jeg klarer å stenge alt annet ute. Jeg bestemmer meg bare for at jeg skal bade, og gjør det jeg har bestemt meg for. 

Jeg gjør det for kreftsaken og for russen.

VI gjør det for kreftsaken og for russen, for sammen blir vi mye sterkere.

Det begynte med at jeg fikk en mail fra Sara, på vegne av årets russekull, i anledning Krafttak mot kreft. Hun lurte på om kreftressursene i kommunen ville ta en utfordring når russen hadde passert 150 000 kroner. Selvfølgelig sa vi JA, og selvfølgelig visste vi at det ville bli en realitet, for russen på Hitra og Frøya ligger på topp på landsbasis når det gjelder å samle inn penger til kreftsaken.

Det var bare et spørsmål om NÅR den ( for vår del ) magiske grensa var nådd, for russen jobber allerede mot neste utfording og neste mål.

De ser framover, og jeg er mektig imponert over innsatsen som ungdommen legger ned i dette arbeidet. Jeg blir både varm og stolt.

Det er så mange og så mye som har berørt oss, og fortsatt gjør det, både på Hitra og Frøya. Jeg tror det er derfor engasjementet er så stort her ute i havgapet.

Og givergleden, ikke minst.

Etter at vi sa ja, så begynte tankene våre å spinne, som de så ofte gjør. Først sendte jeg mail til Kreftforeningen, la fram saken, og ba om litt stasj som Mona og jeg kunne pynte oss med i sakens anledning. Vi ba om t-skjorter i størrelse XL, sånn at vi fikk plass til ullundertøy under, for vi hadde et håp om at det skulle gjøre oss varme i trøya.

Det er viktig med håp i alle livets faser.

Og Mona ga meg håp, fra dag EN, om at jeg ville mestre å være kreftressurs. Uten spesielt henne, og noen til, så hadde jeg nok aldri våget å si ja til denne oppgaven.

Jeg har ikke angret en dag.

 

 

Mona har et kretivt hode, så det var hun som lanserte ideen om å utfordre våre ledere til å bli med på et bad i norsk Sibirkulde. Hun forfattet en invitasjon, jeg rettet en skrivefeil, vi kuppet ledermøtet, skremte vannet av dem, mens hun leste invitasjonen med teatralsk innlevelse – som bare denne dama kan – og de fikk ett minutts betenkningstid før de sa:

JA!! Klart vi blir med.

De fikk også beskjed om at våtdrakt er juks, mens Kari Traa var innafor.

 

( Dette bildet har jeg tjyvlånt fra Frøya.no. Fotograf Lena Jørgensen )

 

Det at vi gjør dette sammen tror jeg er av stor verdi, for vi må stå samlet som helsepersonell for å kunne yte best mulig service til våre innbyggere. Vi må stå sammen, ikke bare innad, men også utad. Det er noe vi er nødt til å jobbe med i hele vår organisasjon, for samhold og respekt kommer ikke rekende på ei fjøl. Det finnes skjær i sjøen, her som alle andre steder.

Det handler om å spille hverandre gode, for vi jobber på det samme laget. Heldigvis er det sånn hos oss, at når det virkelig gjelder, så tar ledelsen på seg drakten og løper inn på gressmatta. De holder hele kampen, selv om det betyr overtid. De går ikke hjem klokka fire og lar verden og virkeligheten seile sin egen sjø. Da er det ikke dem og oss, men VI. 

Det har jeg fått ta del i mange ganger.

 

 

Vi fikk bruke yttergangen i bedehuset som omkledningsrom, så hadde vi i tillegg Vår Herre med på laget, som en av oss sa. Det som er så fint med dette bedehuset, og folket som styrer der, er at de er inkluderende, og ønsker alle velkommen.

Vi fikk JA med en gang, også her.

Hvis jeg hadde fått valget en gang til, ja, så hadde jeg blitt sykepleier. Om jeg hadde valgt på nytt, så hadde jeg valgt hjemmetjenesten. Smak på ordet:

Hjemme.

Og for dem som av ulike grunner ikke klarer å bo i heimen sin, så kan jeg fortelle dere at på sykehjemmet, der får de folk til å føle seg som hjemme. Det ser jeg på nært hold hver eneste dag.

Det er en sann glede å glede seg til å gå på jobb. 

 

Jeg tenker mye på dem som får livet snudd på hodet. Er håpet medfødt? Har vi alle en liten sped spre av håp på innsiden, som gir oss styrke til å finne veien videre?

Jeg tror det.

 

 

OM Å KOMME SEG VIDERE

 

ein stad langt inni kaoset vil du finne

bortgøymd i et hjørne noen gamle fjøler og

ei halvfull eske med spiker

 

ein rusten hammar

spann med slantar av grønmåling

 

ein stad langt inni kaoset finst

byggematerialet du treng

 

grunnmuren har du i deg

 

– Øystein Hauge –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg leste nettopp at humor er en viktig faktor med tanke på sykefravær.

Mer humor, mindre fravær.

Det er kanskje derfor hjemmetjenesten scorer stort på nærværsfronten, for hos oss ler vi veldig mye. Vi er veldig forskjellige, men vi ler mye sammen likevel. Noen er verdensmestere i å fortelle gode historier, og noen er verdensmestere i å få latterkrampe. Enkelte av oss har underfundig humor, og andre er bare født morsomme.

Vi har så stort nærvær at vi fikk ei diger kake som premie her om dagen. Vi har så godt arbeidsmiljø at vi ikke har råd til å være borte, eller hjemme. Misforstå meg rett, for er du syk så er du syk, men virkeligheten er noen ganger en annen. Noen ganger er terskelen for å være hjemme fra jobb lav, fordi det er mye annet enn kroppen som skranter. Da blir den vonde følelsen i kroppen et påskudd for å holde senga, fordi vi egentlig ikke har det så bra på jobb, av mange forskjellige grunner.

Det er ikke så enkelt som at en latter forlenger livet, eller sparker oss ut av senga, men det er den gjennomgående stemningen i gruppa som holder oss på beina, selv i tunge stunder.

Jeg er stolt av arbeidsplassen min.

Og av mine kollegaer.

 

 

Humor gjør oss mer robuste til å tåle alvoret, som det finnes masse av i vår hverdag.

En annen ting som bidrar til at jeg tåler utfordringer på jobb, er at jeg velger å fylle fritiden med det som betyr veldig mye for meg, nemlig naturen. Jeg er helt avhengig av naturen. I går så vi to havørn som parret seg, og det er ikke hverdagskost, selv om det kryr av ørn her ute. Jeg følte meg som en kikker, men jeg kikket likevel.

Og vi finner alltid ryper, for Milla er iblandet fuglehund. Fire stykker fløy opp rett foran nesa vår, og jeg ble hengende etter.

 

 

Se deg aldri tilbake er det noe som heter, men det har hverken Milla eller jeg skjønt. Vi vil ha overblikk i alle retninger, og noen ganger kan det være slitsomt. Det går ikke an å ha full kontroll, eller oversikt, over det som har vært, det som er, og alt som kan skje.

 

 

Bra vi var alene i hauan i går, for jeg fikk plutselig latterkrampe da jeg kom på en hendelse fra jobb, som hadde med fugler å gjøre.

Jobb og fritid flettes inn i hverandre, selv om jeg har blitt flinkere til å skille mellom disse to. 

I går gikk vi over fem vann, og var ute i fem timer. Vi brukte ikke en time pr vann, men gikk som vanlig på kryss og tvers, og utenfor oppmerkede løyper. Det er der vi gjør våre oppdagelser.

Jeg har forresten enkel humor, for vet dere hvor mange samer det er plass til i en lavvo?

Alle saman.

Det er forresten vår filosofi på jobb også; det er takhøyde til tusen, og plass til alle.