Jeg er ikke så glad i nyttårsforsetter, men ett av dem er at jeg i 2019 skal ta bedre vare på min fysiske og psykiske helse – for det er tross alt kropp og psyke som bærer meg oppe.

Jeg skal bli flinkere til å bruke klær som gir meg bedre holdning, for jeg merker at når jeg har på meg den alt for behagelige joggebuksa – da blir jeg sidrompa.

Jeg slipper heldigvis å psyke meg opp til å spise mindre sjokolade og andre søtsaker for det er enkel biff å takke nei til sånt – Sørlandschips derimot.

Jeg skal ta ansiktsmaske en gang i uka hvis jeg husker det. Det er viktig å ta vare på huden, spesielt når man blir eldre, men jeg priser meg lykkelig over at tvangstankene ligger i hi for da kan jeg akseptere meg selv akkurat sånn som jeg er – med hud og hår.

Jeg skal våge å kjøre bilen min inn i vaskeautomaten hos Best – for jeg er livredd bensinstasjoner.

Jeg skal se Sletringen Fyr med egne øyne så ofte jeg kan, og kanskje padle dit når det kommer en ny sommer.

 

 

Aldri i verden om jeg skal lære meg å bruke symaskina, for det har jeg ikke lyst til. Syskrinet som jeg fikk i julegave av mamma for mange år siden står fremdeles urørt – for jeg sender alle reparasjoner til henne. Jeg hater å bruke nål og tråd, men elsker å strikke engler som daler ned i skjul.

 

 

Jeg synes at jeg er flink til å se dem som jeg har rundt meg. Jeg har tatt et bevisst valg som innebærer at jeg vil si det jeg ønsker å si mens jeg har muligheten – for man vet jo aldri ha morgendagen bringer.

Jeg skal bade i havet når det er vinter, og gjøre det  enda oftere enn før, for jeg har lest at det forebygger depresjon. Jeg tenker i alle fall mye klarere etterpå, særlig når jeg deler etterpåstunden med ei ekte havfrue. Vi tar på oss varme klær og hjemmestrikkede votter (som vi har fått av en annen hjertevenn) – og de tunge tankene ligger igjen på havets bunn.

De sank som en stein, og godt var det.

 

 

Jeg må lære meg å få fyr i ovnen, for ungdommen rister på hodet og sier jeg er håpløs på det området. Jeg bruker gjerne ( ikke så veldig gjerne) en halv dag på å få det til å brenne mens de klarer det på et blunk. Ikke klarer jeg å fyre opp andre fyrer heller, for jeg er og blir sidrompa akkurat nå  – og det er ingen som tenner på sånt.

Jeg skal skrive enda mer i året som kommer. Det er nesten en umulig oppgave for jeg skriver allerede døgnet rundt. Jeg er på mitt mest lykkelige når ordene får fritt utløp – det er som en bekk i vårløsningen.

Bokdrømmen nærmer seg med varsomme steg. Nå er den så nære at jeg har mulighet til å fange den, og sette den fri igjen. Jeg må behandle drømmen med respekt, for gjør jeg noe overilt så våkner jeg uten å huske hva jeg har drømt.

Jeg skal legge enda mer sjel i jobben min. Jeg visner litt når jeg sitter på medisinrommet, men så snart jeg er ute og treffer folk hjemme så skjer det noe. Det er da jeg vet at jeg er på rett hylle i livet.

Apropos hylle – jeg er stolt over at jeg har sluttet å gjemme meg mellom hyllene på butikken. Før unngikk jeg andre, og nå oppsøker jeg dem. Jeg driver med oppsøkende virksomhet – hvem hadde trodd det for bare fire år siden?

Den er hardt kuet som ikke tør slippe en fjert på åpen mark, sier de i Danmark.

Det er ingen andre enn JEG som kuer MEG, for jeg har alltid vært ekstremt opptatt av selvkontroll. Det er bra å ha kontroll, men ikke når det nesten tipper over til å bli sykelig.

Jeg ønsker inderlig at jeg får kontroll på tankene mine sånn at jeg kan være mindre bekymret og litt mindre engstelig for alt og ingenting, mest ingenting. Det er mye jeg ikke er redd for som kanskje andre frykter, men jeg vil bli mer fryktløs – sånn at jeg våger å kaste meg ut fra 10-meter`n.

Det er fali` det.

 

 

Til slutt vil jeg si at jeg aldri kommer til å slutte med å bruke humor, ironi og andre virkemidler for å få fram budskapet mitt. Humor brukt på riktig måte er en brobygger – i alle fall om vi ler av det samme. Det verste jeg vet er når noen spør om de kan fortelle meg en vits, for da ligger det en forventning i rommet om at jeg MÅ synes at det er latterlig morsomt.

 

 

Da er det mye bedre å møte blikket til Mona, for et blikk er nok – vi behøver ikke mer. Eller de underfundige kommentarene til Wenche, som bare smyger seg på med full tyngde.

Jeg elsker det, og når jeg tenker meg om så har jeg vært utenfor komfortsonen mange ganger i det siste. Det anbefales på det varmeste, så –

HJERTELIG VELKOMMEN TJUENITTEN.

Jeg håper du blir fin.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

FRØYVÆRINGEN

Værbitt, kan hende, men mjuk som ei fjær
rappkjefta, sindig og snar te å lær,
med havbruk i blikket og født med litt flaks
ei øy og et folk som e fødd opp på laks.

Kvitkledde engla som gjær det dæm kan
dæm dele sin omsorg med kvinne og mann,
her banke et hjerte ferr aill under trøya
det ska værra godt å bli gammel på Frøya.

Ildsjeler har vi fra sør og te nord
no ha vi fått storhall og den e bra STOR,
kultur og idrett dæm kjempe om gunsten
mens Astri Reppe tar vare på kunsten.

Skybar`n da, ittjnå kan mål sæ med den
ho Valborg har stjerna i blikket kan heinn,
ferr dæm ha gjort jobben og vi ha no fått
et hotell som minne mæ mest om et slott.

Et minnesmerke har vi på Stabben
og fin restaurant som legg neppå Rabben,
folk som har trua på folk og på fe
med innsats og vilje så får dæm det te.

Og dæm som tar vare på aill som e minst
et grunnlag som gir oss ein viktig gevinst,
ferr kanskje vil ungdomman kom heim igjæn
om Frøya har husrom og jobba te dæm.

Butikka har vi med kjola og jeans
Mix og Match, Godbit`n, Byoung og Twins,
og Kiwi og Coop og Livlige Rom
trøng du nå nytt e det bære å kom.

På polet så har dæm min favorittvin,
og ainna ferr dæm som drekk Vodka og Gin,
mens den som bli groggy tar strakaste vei`n
te andre etasje og Apotek EIN.

I farten så glømt æ å ræms opp Sport1
dæm har nesten første etasje ilein,
Bokormen, Sjøstjerna, Rema og Nille
og optiker`n, der får du kjøpt dæ ny brille.

Og øyrekka utenfor legg som et smykke
der fins både raushet og fiskelykke,
så ta dæ ein tur om det byr sæ ein sjans
når Mausen og Bogøya byr opp te dans.

Vaktmester, havfrue, næringslivstopp
øya har bruk ferr kvar eineste kropp,
og ingen ska føl sæ ferr små eller stor
ferr aill dæm som bor her kom naken te jord.

Det e så viktig at aill vi har trua
på mannen i gata og ordførerfrua,
ho Berit går først men e aldri ilein
et folk ska stå sammen og møtes på vei`n.

Ja, her vil æ levva og her vil æ dø
omgitt av saltsmak og svaberg og sjø,
her bli æ klarsynt – hvilket betyr
at da har æ utsikt te Sletringen Fyr.

 

 

Er det alderen sin skyld at jeg forbinder det å gå ut med å gå UT og ikke ut på by`n? Når ble jeg ei lita grå mus som piler inn til gjemmestedet sitt så fort hun får sjansen – for å spise ost og kjeks?

Skjedde det over natta?

I motsetning til musa så drikker jeg vin til osten, det skal jeg ha. Deilig rødvin, selv om jeg ikke liker rødt. Jeg gjør et unntak for barskapet, men i klesskapet derimot, der slipper ikke rødfargen inn.

Fant det på instagram:

 

 

I år har jeg forresten vært vågal, for jeg kjøpte meg røde sko til jul. Skoene er nesten så langt fra meg som det er mulig å komme, selv om jeg ikke er av det langbeinte slaget. Det er heldigvis (pjuh…..) over en meter fra nesetippen og ned til de høye hælene for jeg har alltid likt å holde en viss avstand.

Jeg må ha avstand for å se ting i perspektiv.

Nå er det like før jeg henter neseklypa for hunden ligger under bordet og fiser. Synes til og med Milla at jeg er for treig, ettersom hun prøver å gasse meg ut av huset? Sier hun med rene ord at verden venter utenfor?

 

 

 

 

 

 

Jeg synes jula er forbundet med vemod jeg, selv om det brenner lys i hver eneste krok. Jeg tenker på dem som jeg savner, på det som ikke ble som jeg hadde tenkt, på alt det jeg er så heldig å ha, på alt som jeg har fått til, og på alt det som kanskje kan bli til noe.

Dompapen kvitrer fra den øverste greina og engler daler ned i skjul – men det er ikke hvit jul.

Det er regelrett drittvær. Regnet høljer ned og jeg kompenserer ved å tenne enda flere lys. Jeg nipper til et glass vin, og kleskoden er pysj. I dag har vi vært på julelunch hos mamma og pappa, en av julens fineste tradisjoner. (Og ettersom ungdommene har godkjent bildet så tillater jeg meg å dele det her på bloggen.)

I år er alle fem på plass, og det kaller jeg rikdom.

Denne gjengen er gull verdt.

Det har vært en litt tung høst. Jeg har savnet barna selv om jeg er glad for at de har flyttet. Jeg har blitt singel samtidig som jeg har klart å beholde et sterkt vennskap med verdens fineste fyr. Han er også gull verdt, og jeg håper på mange fine padleturer når dagene blir lyse og lette igjen.

Jeg tror fullt og fast på at det er mulig å ha venner av begge kjønn.

Hvorfor ikke?

 

 

Denne senhøsten har vært spesiell. Jeg har opplevd å vinne to priser under Frøyawards – Årets stemme og Årets navn. To av tekstene mine har blitt til sanger, tonesatt av Unni Hattmyr, og begge har blitt urframført nå før jul.

Ikke rart at gliset går helt rundt.

 

 

Jeg skyver aldri vemodet unna, for innerst inne så er det min venn. Vemodet er som et lunt og varmt teppe som jeg kan lulle meg inn i ved behov. Det er ikke det samme som å trekke seg tilbake for å slikke sine sår, det handler mer om ettertenksomhet.

Det er når jeg er ettertenksom at nye tekster kommer dalende, men ikke ned i skjul. Nå har tiden kommet for å våge. Nå skal jeg våge å la andre få lese og lytte, og jeg skal våge å tro at andre kan ha glede av det. Jeg ramlet nesten av stolen da jeg oppdaget at ordføreren siterte siste vers av den ene teksten min i sin julehilsen til frøyværingene. Det er stor stas, og jeg er mektig stolt av både øya og folkeslaget.

 

Ei høgtid som handle om håp og om tru

om kjærlighet og ei sol som ska snu,

om lys som ska slukkes når det bli natt

og ei sol som ska skin på kvar liten skatt,

ferr lys som vi skape i mørkaste tia

det tar dæm med sæ i småhjertan sia.

 

Jeg har aldri vært spesielt glad i nyttårsaften og nyttårsfeiring, jeg skyr den kvelden som pesten, men jeg håper at 2019 blir mitt og ditt og vårt år.

Det er så viktig å ha håp.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tusen vingeslag

Året mitt har føltes litt som tusen vingeslag
men båret fram av oppdriften en ganske vanlig dag,
med vingespenn som bringer meg helt opp mot rosa sky
så hender det jeg svever fritt og er som født på ny.

 

 

( Med tillatelse fra Frøya.no – fotograf Lena Jørgensen)

Jeg har fortsatt ikke landet etter at jeg vant to gjeve priser under Frøyawards 2018. Det har skjedd så mye den siste uka at jeg nesten ikke klarer å henge med, og i alle fall ikke fordøye det. Dette smaker mye bedre enn serinakaker og colapinner – like greit kanskje, for det har jeg ikke rukket å bake i år.

Sist søndag sang vi julen inn i Hallaren kirke, med urframføring av juleteksten min som ett av bidragene, vakkert tonesatt av Unni Helen, i vakker duett med May Kristin ( som ikke har tid til å føde før etter jul en gang ).

Alle kan ikke føde på julaften.

Påfølgende onsdag var det Frøyawards i Søvæst – skybaren til Hotell Frøya. Den skybaren må bare oppleves. Det jeg ikke visste var at Anne Grete Øydna hadde laget et nydelig arrangement rundt teksten min, Løkta, og at Unni hadde fått med både henne, May Kristin og Magne Romestrand på laget.

Da skvatt tårene mine.

Jeg er både dur og moll, og det å få med et trekkspill gjorde sangen enda finere, for jeg synes at trekkspilltonene representerer melankolien og ettertenksomheten som jeg er så glad i.

Det var fullt hus i øverste etasje, og jeg delte bord med Strikkeklubben Stiv i Maska. Denne herlige gjengen er jeg veldig glad i, og det jeg heller ikke visste var at Mona hadde vært involvert i planleggingen. Hun hadde nemlig vært i hyppig dialog med Tore ( på Sporet) Strømøy, for å hellig overbevise ham om at sangen fortjente å få skinne akkurat denne kvelden.

Er det noe Mona er spesielt flink til så er det å snakke folk i senk.

 

(Foto Lena Jørgensen)

Som om ikke det var nok så ble vi også invitert til kulturhuset under arrangementet Jul på Frøya, et arrangement profesjonellt ført i pennen av dyktige folk ved Frøya Kultur- og Kompetansesenter ( takk Mona Elisabeth Skarsvåg , du er tryggheten selv, og du har gode medarbeidere på laget).

Berit og Kaisa var kveldens vertsskap, og han og jeg var akkurat like langt utenfor komfortsonen. Berit er ordfører og tar det mer på strak arm, det virker i alle fall sånn.

Her sa jeg visst noe som var morsomt, selv om jeg ikke husker noe av det jeg sa. Men jeg vet hva jeg egentlig ville si:

 

 

Jeg ville fortelle om den gangen jeg ble tvunget opp på scenen i sjette klasse da vi skulle framføre Folk og røvere i Kardemomme by. Jeg fikk beskjed om å spille en av røverne, Jesper –  jeg husker det som om det var i går. Jeg nektet å åpne nebbet, og selv om Brynhild og Jan Otto lirket og lokket så kom de ingen vei med meg. Da fikk jeg tildelt to andre roller i stedet. Jeg skulle være med i papegøyeballetten og det passet jo bra, nebbete som jeg var.

I tillegg skulle jeg være trikkekonduktør, en jovial trikkekonduktør som skulle gå smilende rundt i trikken og løse billetter mens han serverte pepperkaker. Den dagen reiste alle gratis, for konduktøren gikk i dekning mellom folk og røvere.

Det var da jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle stå på en scene, og her står jeg i dag.

Så både trikken og verden går framover.

 

 

Dette ble nesten litt for stort til å skrive om, for jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. For det første er jeg umåtelig stolt over å i det hele tatt bli foreslått til en pris, for det andre så gikk jeg videre og ble nominert i to kategorier, og for det tredje så vant jeg to priser.

Hvis noen hadde forespeilet meg dette for bare tre år siden så hadde jeg ledd dem opp i ansiktet, selv om jeg sjelden tannflirer. I går var et sjeldent øyeblikk, så da viste jeg tannrasta – uten at jeg var klar over det ja, for jeg husker nesten ikke noe av det jeg sa eller gjorde. Nervene lå tjukt utenpå.

 

 

På toppen min står det SOME DAY, ONE DAY

og den dagen var visst i går.

Her står jeg sammen med ordfører Berit og er sprekkeferdig av stolthet. Tenk å vinne prisen for Årets stemme og Årets navn. Jeg har ikke ord, og det passer dårlig når man blir kåret til årets stemme. Det er mye lettere å skrive, og det har det alltid vært, men jeg klarte meg faktisk forbausende bra oppe hos Tore ( på sporet ) Strømøy, som var kveldens konferansier.

Vi er Frøyapatrioter alle tre.

 

 

Ettersom jeg fikk to blomsterbuketter, og bare har EN blomstervase, så valgte jeg å gi den ene blomsten videre til ungdommen på Frøya, representert ved Åse. For noen dager siden så ropte hun på meg da jeg var på vei ut døra på jobb, og det gjorde hun bare for å si noe fint. Det er for meg et symbol på at ungdommen på Frøya ser deg, og bryr seg. De har vist et enormt engasjement gjennom aksjonen Krafttak mot Kreft i flere år, og det tror jeg skyldes at de selv har kjent det på kroppen. De har mistet nære venner, og her på Frøya har vi fått et helt nytt ord som heter Vildestyrke.

 

 

Jeg har stjålet noen bilder fra Frøya.no, og kunne rappet flere, men gå heller inn på nettavisen og les om alle de som ble foreslått, nominert, og de som til slutt vant.

Jeg synes at alle sammen er vinnere på en sånn kveld. Skybaren er også en vinner, for jeg er overbevist om at vi har landets flotteste hotell her ute i havgapet. Hotell Frøya vant prisen for Årets Bedrift, og jeg har fortsatt ikke innkassert ei hotellweekend for to som jeg vant i en fotokonkurranse i sommer.

Kanskje jeg tar med denne dama? Da blir det i alle fall hæla i taket, men akkurat nå er jeg bare utlada og takknemlig.

 

 

Jeg er overveldet og stolt, og synes det er stas å få disse utmerkelsene, selv om det er merkelig å stå i rampelyset. Der har jeg ikke vært før, men det er aldri for seint.

Jeg har lært av Pippi Langstrømpe: Dette har jeg aldri gjort før så det klarer jeg sikkert.

Det skjedde også noe annet, og veldig rørende, denne kvelden – noe som fortjener et eget blogginnlegg. Jeg har nemlig lært av bloggerne på topplista. De legger ut åte sånn at folk skal bli nysgjerrige. Nå skal jeg sjekke om det funker for meg også.

Vi snakkes 🙂

 

 

 

 

 

 

( Bildet har jeg tatt fra VG, men i jula har man jo lov til å ta fra de rike og gi til de som har litt mindre )

 

Det er flere Maria`er som har hatt stor betydning i menneskers liv, og i verdenshistorien, men det finnes ei Maria jeg er spesielt glad i.

Maria Mena.

Det er fordi ordene hennes gir en umiddelbar gjenklang, akkurat som når juleklokkene klinger over by og land. Hennes ord treffer mellomgulvet mitt, der alle følelsene mine ligger, og blir værende der, som et trygt og lite fuglerede som jeg kan hvile i.

I den siste utgaven av KK leste jeg en reportasje som var nær og varm og dønn ærlig. Det er jo sånn hun er, og det er derfor jeg trykker henne til mitt bryst. Hun er åpen og ærlig om angst, om spiseforstyrrelser, om forhold som går opp i røyk, om livets stjernestunder ( for dem er det mange av ) og om selvtillit som kan være skjør som en spurv.

Bra man har sitt eget lite fuglerede da, som både angst og stjernestunder kan hvile i en stund.

Noe annet jeg kjenner meg igjen i er det hun sier om skriveprosesser. Hun forteller at det å skrive er en måte å fange følelsene på for å kunne få oversikt over eget liv. Og når du velger å dele, og responsen blir en sirkel av berørte mennesker så vil du skrive mer, og være enda mer åpen og ærlig neste gang.

Det blir fine tekster av sånt, som lever sitt eget liv herifra til evigheten.

Det blir ikke jul uten.

 

I dont know what my future holds
or who Ill choose to love me
but I can tell you where Im from
and who loved me to life.

                —-

I wanna go home for Christmas
Let me go home this year
I wanna go home for Christmas
Let me go home this year

– Maria M –

 

For meg er hun et vakkert, rufsete, skjørt og sterkt forbilde, som eier rommet hun kommer inn i – til og med når de skyhøye beina  ikke finner feste –  til og med når hun er Bambi på isen. Hun har en utstråling som rekker helt fram.

Henne har jeg lyst til å møte en vakker dag.

 

 

 

 

 

 

 

Etter at jeg fant ut hvem jeg egentlig er, og satte vinduet på gløtt

så er jeg overveldet over alle de fine menneskene jeg har møtt,

og det er mange som forteller meg at ordene gir gjenklang

for de har kjent på den samme følelsen som jeg gjorde

– den gang,

den gangen da jeg møtte veggen som det så vakkert heter

og kroppen ikke orket å bære på flere vanskeligheter,

den hadde lenge ( men forgjeves) forsøkt å få meg til å lære

at min egen beste venn er det aller beste jeg kan være.

 

Denne gangen gikk det litt bedre, for jeg har da lært etter å ha gått noen runder med meg selv. Jeg er ør og svimmel, som om noen har dundret løs på meg med boksehansker. Jeg er også god på å analysere meg selv, så jeg tør påstå at jeg har ganske god selvinnsikt. Hvis jeg hadde analysert mindre så hadde jeg kanskje ikke vært så ør, men da hadde jeg nok vært nede for telling i stedet.

Nå holder jeg meg på beina på et vis, selv om det holder hardt i støytene.

Jeg vinner stadig nye kamper.

 

Jeg mener det – jeg har møtt så mange fine mennesker etter at jeg begynte å skrive, sånne som jeg sikkert aldri hadde vekslet hverken ord eller blikk med ellers. Hittil så har valget om åpenhet ført bare godt med seg – personlig, men ikke alt for privat.

Hårfin balanse.

Inni er vi ganske like, både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Når det virkelig gjelder så koker det ned til hvordan vi har det med oss selv, og med de rundt oss. Hvis du plutselig blir alvorlig syk, for eksempel, så tror jeg du blir vettskremt uansett hva saldoen viser. Jeg tror at de fleste av oss har det samme følelsesregisteret, men det finnes alltid unntak.

Og selvfølgelig har vi ulike forutsetninger, ulike krav, ulike oppvekstvilkår, ulik hudfarge, ulik kroppsbygning, forskjellige livssyn og ulike forventninger til livet, men får vi en rett venstre så går vi ned for telling uansett. Da ser vi stjerner og planeter alle sammen.

Knockout – men ikke utslått, for det finnes alltid et håp – selv om det ser beksvart ut.