Sistehjelp

 

Førstehjelp er et kjent ord, men vet du hva sistehjelp betyr?

Sistehjelp er noe som jeg er veldig opptatt av. Det betyr palliasjon, altså aktiv behandling for å lindre, sånn at en bruker kan ha det best mulig, så godt det lar seg gjøre da.

Da er det viktig å undre seg på generelt grunnlag, mest på grunn av taushetsplikten. En slags selvpålagt munnkurv på en måte, men vi er jo ikke kneblet.

Jeg lurer på hvorfor dette har vært et nedprioritert område, eller et område med lite fokus på, innen legekunsten og innen kunsten å yte omsorg.

For det er en egen kunstform.

Jeg tror jeg vet svaret, for det er ikke tvil om at det gir mer status å behandle folk som har håp om å bli friske, i motsetning til å lindre symptomer hos mennesker som likevel skal dø. Pluss at vi kanskje er litt redd for døden – sånn innerst inne.

Førstehjelp høres mye mer attraktivt ut, for da er du først i køen.

 Hvem vil være sist?

Nå har det skjedd en endring, og både leger og sykepleiere/omsorgsarbeidere våger å nevne døden. Jeg starter ikke en kartleggingssamtale med å spørre om vedkommende er redd for å dø. Jeg velger heller å spørre: Hva er viktig for DEG? 

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve, og da er det viktig å vite hva som virkelig betyr noe. Vi skal ikke telle de dagene som er igjen, for det som teller er hvilket innhold disse dagene skal ha.

De aller fleste er redd for smerter. Andre er redd for at de aldri mer skal få kjenne at vinden pisker dem i ansiktet. Noen ønsker så inderlig å få oppleve konfirmasjonen til barnet sitt, eller til barnebarnet eller oldebarnet. Noen har en bursdag som de ikke vil gå glipp av for alt i verden. Eller det å få oppleve ei jul til, ei dyrebar julefeiring – den aller siste. Jeg har fulgt så mange helt fram til døden at jeg vet at det går an å utsette den.

Ikke i evigheter, men til akkurat DEN dagen i livet.

For noen er det for langt fram i tid, så de har ikke sjans til å rekke det.

Det finnes ikke en fasit på livet.

Noen velger å avslutte lindrende behandling, og heller leve så godt som mulig den tiden de har igjen, for noen ganger gir behandlingen bivirkninger som forringer livskvaliteten. De vil heller ha færre, og bedre dager, enn mange og kanskje slitsomme dager som er fulle av kvalme og maktesløshet.

Jeg forstår dem, selv om jeg egentlig ikke forstår noenting, for bare den som kjenner det på kroppen VET.

Nå som det har blitt mer fokus på palliasjon, så har vi blitt finkere til å lindre både smerter, angst, uro og andre symptomer. Vi har også blitt flinkere til å sette strek, noe som innebærer å innse at nok er nok.

Vi har sluttet å behandle ihjel.

Men vi kan ikke ta ernæring og væsketilførsel fra et menneske uten å forklare hvorfor det bør være sånn. Vi må gi grundig og god informasjon, sånn at alle kommer fram til en felles forståelse – der brukeren sitt beste er i fokus.

Du dør ikke fordi at du slutter å spise eller drikke. Du slutter å spise eller drikke fordi at du skal dø. Det er en himmelvid forskjell på de to setningene. Kroppen har nemlig ikke kapsitet til å håndtere inntaket når den er i gang med en annen prosess.

Kunnskap, informasjon, trygghet, omsorg, varme, innsikt, lindring, atmosfære.

Gode ord, som alle hører inn under samme tematikk. Omsorg kan lindre like mye som beroligende medikamenter – til en viss grad selvfølgelig. Smerter er ikke alltid smerter, for smerte kan også være angst. Da er det godt å ha ei hand å holde i.

Så enkelt, og så vanskelig, for det fordrer gjensidig tillit.

Jeg brenner sånn for dette temaet, og kunne ha skrevet side opp og side ned. Jeg lærer noe nytt hver eneste gang. Hver eneste gang undrer jeg meg over hvor skjørt og sterkt livet er. Stillt overfor døden så er vi alle like. Vi leter etter noe større enn oss selv. Hva tror vi på? Hva skjer etterpå? Jeg har ikke møtt et eneste menneske som teller gods eller gull, for de har viktigere ting å tenke på.

Som en prest sa i en begravelse her om dagen mens han pekte på kista: Nå vet han som ligger der noe som vi andre ikke vet.

Er det rart jeg undres?

– og det skal jeg aldri slutte med, så lenge jeg lever.

 

 

 

 

 

 

 

 

Date?

 

 

Du store mi ti`,
æ d`ìkkje sjølvaste Brimi?
mannen med hjarte for matauk,
og som snakkar så varmt um sjalottlauk?

Me må slå av ein prat,
om alt mogleg, men aller helst om mat……,
som eg ikkje har peiling på,
kåss i all verden ska det her gå?

Det gjekk ikkje særskilt bra,
for han spurte – kva et dykkar på Frøya da?
Kremt….sånn.til vanleg? … noko fra Toro,
sa eg, berre for moro.

Eg fekk et olmt blikk,
men Arne viste da littegrann folkeskikk,
ein klem og eit smil han meg gav,
( og kviskra i øyret mitt ): 
– heretter lagar du maten fra botn av.

EG? – eg vil ikkje! kan Ikkje! hoff!
eg, som nettast kan steike en loff,
alle dei vakre navn, som bruschetta,
ka i all vide verden er det da?

Kjære Brimi, no treng eg ein kokk,
kneippbrød med kvitost, EG har forlengst fått nok,
eg drøymar um eit smakeleg måltid, fiksar du det?
eg vil på date med ein gourmet.

Om eg ikkje kan noko om mat så er eg langtifra dom,
så eg kjem gjerne te Lom,
da ska me preike om alt mellom himmel og jord, ( unnateke mat )
mens eg er gjest ved ditt bord.

 

Kom, skal vi klippe

 

 

 

Jeg prøver å skrive ei regle om Donald,

men ingenting rimer, bortsett fra Ronald,

og hvilket ord kunne passe til Trump?

det eneste ordet jeg vet om er jump.

 

Jump, eller hopp, etter Wirkola,

er han Guds gave til USA?

valgspråket hans er “grab them by the pussy”,

hva rimer på det, bortsett fra Lucy?

 

Jeg synes han er en usmakelig fjott,

og på toppen troner en høysåtedott,

i tillegg er han frekk som ei flatlus,

at sånt`no skal bo i Det Hvite Hus.

 

Umulig å dikte om onkel Sam,

han skulle behøvd både saks og kam,

motvind i håret, takk som spør,

mitt tips: skaff deg en ny frisør.

 

Selv så har jeg fått rim på hjernen,

og Donald er ikke den største stjernen,

den største stjerna er sikkert Jesus,

for han  bor nemlig i, nettopp: Guds Hus.

 

Donald er kun en liten bæsj, ( unnskyld, men det var det eneste ordet som passet )

selv om håret står rett til værs.

og selv om han strekker seg opp på tærne,

så rekker han aldri Herren til knærne.

 

Amen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

EX ON THE BEACH

 

EX ON THE BEACH

Hvem er den mannen? – sjekk den dama!
oppgjør på kammerset, kjærleik og drama, 
ex uten klær, og sex med fem,
ex on the beach – men hvem lå med hvem?

Den var såvidt inni, den touchet et hull,
å kalle det sex er meningsløst tull,
det gikk jo så fort, som å slippe en fis,
jeg gir blaffen i om du har TV-bevis.

Heldig er vi som får dette på CV`n,
alkohol og stripping og femkant på TV`n,
det er mange driiiiitkule jobber som frister,
har vi forresten en sex-minister?

En som kan få alle tabuer fjerna,
eller ei som kan prate samliv med Erna,
gi henne tips til hun reiser hjem,
så Sindre kan få litt mer enn en klem.

Herregud, vi er jo så glupe!!!
med oss så vil ingen seertall stupe,
vi briljerer med ordspill og kloke ord,
så vi hører hjemme ved Erna sitt bord.

Eller…….kanskje……..

Ex on the beach, vi ble jo så frista, 
er dette den siste spiker`n i kista?
rir vi mot hullet i tølt eller trav?
ender vi opp med å stemple på NAV?

She

 

 

 

 

Det var ei gang ei lita jente som satt og klødde på et myggstikk. Hun klorte seg til blods, men var tvers gjennom sorgløs. Flaks at det ikke var ei flue som beit, for hun var livredd for fluer og andre flyvende vesener. Ørna kunne jo komme for å ta henne med seg opp på ei fjellhylle, for det hadde hun lest et sted, at sånt var mulig. 

Pluss at hun var redd for høyder.

Hun var et lykkelig, men engstelig barn. Hun måtte telle på en viss måte, eller si visse ord, for å opprettholde stabilitet i tilværelsen. Hvis hun ikke gjorde det så kunne det skje noe skummelt. Hun var mørkredd, så etter at hun hadde vært på stripa og spionert på mopedgutta ( da hun var 15 ), og skulle hjem igjen, så gikk hun rolig hjemover de første tjue skrittene. Deretter løp hun i panikk, med angsten i hælene.

Så var det speilbildet da, og selvfølelsen – og riset bak speilet. Hun var sin egen verste fiende. Hun ble det etter en sleivkommentar fra noen andre, sagt uten vonde hensikter, men de ordene satte seg fast, og ble der. Hun så ting som ingen andre så.

Si meg, hvordan kunne de unngå å se det?

Hvordan er det mulig å ha en lykkelig barndom og ungdom med så mange rare tanker i hodet? Jo, fordi at ingen er BARE lykkelig, og alle må gå veien sjøl.

Hun gikk på videregående, og ble plutselig livredd for å lese høyt. Ordene stokket seg, men det var ingen som lo, for hun hadde fine venner – og de forsto.

Da hun flyttet fra øya så våknet savnet etter havet med en gang. Hun reiste hjem hver eneste helg, og midt i uka trøstespiste hun is med nonstop på, for å gjøre bylivet litt mindre trist. Hun gikk på KVT, Kristen Videregående Skole, og følte seg utenfor. Hun som trodde at kristenfolket var så inkluderende, jomen sa jeg smør!

Ikke der, og ikke da, i alle fall. Ikke DET året.

Hun ville bli sykepleier trodde hun, vet hun nå, og flyttet til Levanger. Der fant hun 12 fremmede som ville det samme, og alle flyttet inn i samme hus. Et lykkelig, kaotisk kollektiv, og alle gikk i samlet flokk til første skoledag, og til første møte med resten av klassen.

Men så traff hun igjen prestasjonsangsten, som hadde fått hvile en stund. Den materialiserte seg i overspising og spying. Ikke for å bli slank, men for å få en slags kontroll på i det minste NOE.

Hun syklet som en gal, uten gir, hver dag, og uansett vær.

Det løste seg til slutt, for hun er sta og sterk. Hun brukte pågangsmotet til å lege sin egen kropp og sitt eget sinn.

Hun er sykepleier. 

Hun har hatt tilbakefall av både det ene og det andre, men hun tror at det har gjort henne mer beredt til å møte andre. Hun dømmer ikke, eller fordømmer, andre – eller deres valg. Hun våger å påstå at hun har et åpent sinn, til og med så åpent at noen av de nærmeste himler med øynene. MÅ du være så inkluderende og naiv og forståelsesfull og åpen?

MÅ du applaudere kvinnelige prester eller homoparader? MÅ du forsøke å forstå hvorfor Jeppe drikker? 

Nei, hun klarer ikke alltid å leve opp til sine egne forventninger, og sine egne krav til hvordan hun bør være, hvordan hun bør kle seg og te seg, og hva hun skal mene eller si høyt. Forventningspress og prestasjosangst ligger farlig nær hverandre, med kun en armlengdes avstand.

Men:

– høydeskrekken er beseiret

– hun finnes ikke mørkredd

– ørna er favorittfugl nr 1

– hun sykler for å kjenne møkkalukta, og for å få vind i håret

– hun hater å telle

– kan ikke huske å ha vært redd for fluer

– hva var det egentlig hun så i speilet før, annet enn seg selv?

– hun taler i forsamlinger uten å stotre

– hun tar ordet

– og er skribent i lokalavisa

– men prestasjonsangsten er der fortsatt – like under huden

 

Det er sant som de sier – hun ville ikke ha vært noe av det foruten.

Eventyr pleier å ende godt.

 

 

” She may be the face I can’t forget
a trace of pleasure or regret
may be my treasure or
the price I have to pay.
She may be the song that summer sings
may be the chill that autumn brings
may be a hundred different things
within the measure of a day.

She may be the beauty or the beast
may be the famine or the feast
may turn each day into a
Heaven or a hell.
She may be the mirror of my dream
a smile reflected in a stream
she may not be what she may seem
inside her shell. “

 

 

 

 

Fra skjemt til alvor – et siste stikk

 

Nå skal Action-Frank få være i fred, men jeg glemte et vers:

 

En 79-kroners kvast? – nei NO må du ro ned,

ho e myttji meir verdt, din partner Tone,

du burde sagt unnskyld og lagt dæ flat,

men i stedet så vart du tabloid-mat.

 

 

Jeg har holdt på i hele dag….med å motivere meg til å vaske rundt kjøkkenet. Nå har dagen gått, og jeg er ikke halvferdig.

Jeg vet nok hvorfor.

Kjøkkenet er husets hjerte, og selv om jeg er halvhjertet når jeg en sjelden gang kokkelerer, så er hjertet mitt fullt av minner, og av gode framtidsutsikter.

Jeg ser med egne øyne at jeg så trist ut på dette bildet, som er tatt for noen år siden. Kjøkkenet var akkurat ferdig, og vi var nesten ferdig med hverandre. Jeg synes fortsatt at det er fryktelig trist. Det er ikke et nederlag, for det var aldri en konkurranse som noen skulle vinne eller tape, men jeg er av den typen som dveler ved følelser, og som gjemmer på saker og ting, selv om jeg er verdensmester i å kaste det jeg ikke har bruk for.

Men et forhold er aldri bruk og kast, og det holdt i 20 fine år. 

20 år som jeg aldri ville ha vært foruten. 

 

Øynene er sjelens speil, derfor gjemmer meg ofte bak solbriller. Når jeg ikke har solbrilene på så ser jeg verden med andre øyne, og gjennom progressive brilleglass. Jeg skjeler på ett øye, og nå har det tilkommet et slør av noe annet, så derfor ser jeg dårlig i tillegg, og ikke bare dobbelt.

Nå har jeg skjenket i et glass vin, for jeg har fri i morgen. I morgen er jeg fri til å vaske ferdig kjøkkenet, for jeg ble alldeles ikke ferdig i dag. Jeg, som alltid svinger meg rundt og får gjort det jeg skal, gjerne før frokost. Nå har pipa fått en annen låt, og den er falsk.

Sist jeg hadde innlegg i lokalavisa så oppdaget jeg en orddeling som jeg ikke hadde laget selv. Da var jeg på tråden tildlig søndag morgen, og kommanderte redaktøren til å rette det opp – FØR han spiste frokost. Han etterkom ønsket mitt.

Der har du meg.

Der hadde du meg, for nå er jeg ikke sånn. Hender og føtter er som bly, og det er ike vinen sin skyld. Det ligger en historie gjemt på kjøkkenet, og den historien gjør meg hudløs. Derfor nøler jeg med å fylle vann i bøtta. Det føles som om jeg skurer bort minnene, samtidig som jeg føler meg litt fortapt. 

Jeg både vil og ikke vil.

 

Jeg ser framover, og jeg har det fint. Jeg har en ny kjæreste som bærer meg på hendene, om jeg slipper ham til da. Det er ikke alltid jeg gjør det. Jeg er et avstandsmenneske. Jeg liker å være sammen med andre, men noen ganger må jeg være alene. Sånn har jeg alltid vært, og jeg vet ikke hvorfor.

Jeg er så merkelig sammensatt, for jeg er liksom en salig blanding av skjemt og alvor.

Noen ganger har jeg for mye følelser, mens andre ganger er jeg livredd for at jeg ikke skal være i stand til å virkelig FØLE noe som helst. Jeg kan sitte i en begravelse uten og felle en eneste tåre, mens jeg kan bli på gråten for ingenting.

Hvordan skal andre bli klok på meg, når jeg tydeligvis har en skrue løs?

For ei dame!!

Se hun blomstrer,og har litt mer kjøtt på beina enn for ca fem år siden.

 

 

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik
eg veit ikkje kva det er.

Tor Jonsson

ACTION-FRANK

 

( Bildet har jeg rappet fra VG, for jeg elsker å være frekk )

 

ACTION-FRANK

No ha æ fått nok av rævball og skank,
og Boratdrakten hass Action-Frank,
litjkar`n hass den ha godt med plass,
men dansen? – nei, den gikk rett i dass.

Kroppen hass va så flott og stram,
han vist oss ka som va att og fram,
men kle sæ naken – O store Gud!
han brøyt iallfall det fjerde bud.

TV2 dæm ha snudd i saken,
og ga herr Løke et klaps på baken.
ut med Løke og inn med Sand,
lætt oss få sjå ein rettelig mainn.

Han Aune har både bukse og trus`,
og snakke så varmt om jordbærmus.
han prise kvinnfolkan opp i sky,
mens Frank, han gir mæ løst te å spy.

Fins ittj ein mainn som kler Borat-trikot,
ittj eingang Jan Thomas, det tvile æ på,
men han har ein fordel som gjær at han seire,
ferr “føggel`n” e stør, som ska legga i reiret.

Havfruene

 

Hjertegod og alltid nær venninne,

havfrue, men også helstøpt kvinne,

hjertet ditt det banker varmt for andre,

ingenting av det vil jeg forandre.

 

Du må alltid være som du er,

pratsom,vakker, morsom, varm og nær,

du er god, det æ`kke til å tru,

ingen, ingen andre er som du.

 

 

Bursdagen den feiret vi på Skagan, 

etterpå fikk jeg så vondt i magan,

hvorfor kan jeg ikke la det være,

for jeg vet…. jeg tåler ikke pære.

 

Milla ville heller ikke ha,

for hun bare gliste bredt og sa:

Led meg heller inn i fristelse,

server meg en nystekt seifilet,

 

 

Etter turen ——> sjøbad og Prosecco,

etterfulgt av hvitvin, bare vi to,

herregud, jeg lover, det var kaldt!

både iskald sjø og korka smalt.

 

Ser dere, det mangler symmetri?

versene er ulik, sånn som vi,

ordene de havner litt på snei,

men vi passer sammen, hun og jeg.

 

 

Si meg, er jeg grepet av mani,

hver gang jeg har noe jeg skal si?

Ordene blir omformet til dikt,

jeg kan ikke ha det sånn på sikt.

 

Jeg må holde opp å lage rim,

de klistrer seg til hjernen min som lim,

er det rart at jeg er ør i knollen…

tenk om jeg til slutt blir pling i bollen?

 

 

Mellom linjene har mye skjedd,

for i kveld så har vi grått og ledd,

FOR en dag, ja, den ble jamen fin,

denne bursdagen er bare, bare din.

 

Du fortjener hvert et lite vers,

det er fint å møtes sånn på tvers,

du skal vite, jeg er glad i deg,

tenk at du vil være venn med meg.

 

 

Og et lite under har visst hendt,

Milla hun har sittet litt på vent,

endelig så er du akseptert,

det er snakk om ekte kjærlighet.

 

Milla liker ikke hvem som helst,

men i dag så tror jeg hun ble frelst.

for hun fant en ny å kalle venn,

kjære, skal vi møtes snart igjen?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Quiz og gebiss, and the winner is.

 

Hvor tok gebisset veien?

Vi venter i spenning på nedslaget, og nedslagsfeltet var stort, for plutselig hadde vi tennene i tapetet.

I og med at dette er et offisielt arrangement så tar jeg sjansen på å dele noen bilder fra et herlig opplegg.

Søte damer forresten 🙂

 

I dag fløy det gebiss veggimellom, bokstavelig talt, for Livsglede For Eldre på Føya, i samarbeid med Frøya Motorsportsenter, arrangerte Øylekene 2018. Men det var ikke et tannløst arrangement, for opplegget gikk knirkefritt av stabelen. Det var en og annen hofte som knirket, men gamlingene stablet på beina en innsats som det står respekt av.

Det samme gjelder arrangørene. Jeg har stor respekt for den innsatsen de legger ned for å få til dette. Det er lett å melde seg som ledsager når det meste er klart på forhånd, så de fortjener gullmedalje alle som en, som en av de eldre herrene også bemerket.

De legger sjela si i å skape LIVSGLEDE FOR ELDRE.

Mitt bidrag var et lite dikt under åpningsseremonien, pluss at jeg fikk ansvaret for gebissene. Jeg vil bare nevne at i mine ører er gamling en hedersbetegnelse, så jeg håper at ingen blir fornærmet.

 

Om det regne så my at det nesten bli flom,
ka har det å sei? – det e bære å kom,
te Frøyahallen, det e der det skjer,
det e fine forhold og tørt inni der.

Sei mæ, har du råd te å miss,
at gamlingan flire og kaste gebiss?
Pssst!! – det e ein ting æ må røp,
dæm stille topptrent te rullatorløp.

Dæm stille te start med nykvæssa dækk,
og glise rått, men gebisset e vækk,
teinner`n va laus og datt ut i farta,
bli du med og stille te start da?

LIVSGLEDE kalles det, heilt te du dør,
dæm ha vorri ut ein vinterdag før,
at oldisan spurte først inn te mål,
det må både onga og ungdomma tål.

Men vent litt, kåss ska æ få te å kast,
når gebiss e avlegs og teinner`n sett fast?
æ har ittj rullator, men e sporty kvinne,
og stille te start: MÅ DEN BESTE VINNE!

 

Det var både quiz og gebiss, pluss balanse- og presisjonsøvelser over en lav sko. Etterpå serverte kjøkkengjengen laks og potetsalat, pluss pølser med brød. Det var pølse jeg sto i kø for å få tak i, men jeg snakket meg bort, og dermed fikk jeg laks på fatet før jeg rakk å si kake.

Vi fikk kaffe og kaker til ettermiddagskaffen, for de hadde tenkt på alt, og selvfølgelig premie til alle. Alle deltagerne fikk diplom og pokal, selv om det ble kåret en verdig vinner. Som ei dame i åttiårene sa: Nå får jeg pokal for første gang i mitt liv! Det var jamen meg på tide. En annen skulle hjem og bygge seg et pokalskap, så han har tydeligvis tenkt å leve lenge, sånn at han kan delta flere ganger.

Det er bare å legge seg i hardtrening, for hitterværingene stakk av med både første- og andreplassen.

Sånn kan vi ikke ha det.

 

Andreplassen ( snakk om balansekunst1 ):

 

 

og førsteplassen ( Snakk om balansekunst 2 ):

 

 

Jeg er imponert, og jeg digger hitterværinger når jeg tenker meg om.

 

Her er det oppvarming på gang, og den vinner vi garantert, for ingen gjør det bedre enn Lisa.

 

 

Jeg glemte å ta bilder selv, men heldigvis var både lokalavisa HitraFrøya ( akkurat i dag passer det at Hitra står først, men ikke ellers ) og Frøya.no tilstede, pluss at noen av ledsagerne knipset de fremmøtte.

Måtte den beste vinne, så lenge det er en frøyværing 🙂 Neida, det mener jeg ikke, for dette er et bra tiltak som skaper fellesskap og samhold. Neste år er det Hitra sin tur.

Vi stiller selvfølgelig lag.

Og jeg har deadline før lokalavisene, så her fikk dere siste nytt. Beklager at jeg avslørte vinneren.

Jeg sier bare: Først til mølla!

 

 

 

 

Lønn i himmelen?

 

 

 

Vi har til stadighet lærlinger hos oss, takk og pris! Ikke så ofte sykepleierstudenter, muligens fordi det er for avsides. Muligens også fordi de tror at det ikke skjer spennende ting på Frøya, men der tar de feil.

Grundig feil.

Det er et uttrykk som heter å ta ting på strak arm, og det er sånn vi jobber. Vi kan mye om noe, og litt om alt. Jeg har skrevet om det før, men det ligger mitt hjerte så nær at jeg gjør det igjen.

Jeg kunne gjerne stillt meg opp med megafon – på torget – og kauket høyt om hvor fint vi har det. Jeg skulle ropt til meg alle som kjenner sin besøkelsestid, og rekruttert dem til omsorgsyrket. 

Vi bor i Norges laksehovedstad, og naturlig nok er det gode tider for havbruksnæringa, og gode tider for lærlingene som velger blått. De fortjener hver ei krone, men det gjør våre lærlinger også, når jeg tenker meg om. Hvis vi sammenligner lærlingelønna for disse to, så går omsorgsarbeideren med dundrende underskudd i forhold.

Men hun, for vi ønsker oss flere han(n)er – det er for få menn i denne delen av næringa, får kanskje sin lønn i himmelen.

Inntil videre så lever vi godt på den lønna vi har, og vi lever enda bedre på frynsegodene våre. Da mener jeg ikke den obligatoriske julestjerna fra kommunen, absolutt ikke bleieprøvene fra Tena Lady, eller kulepenna fra Boots Apotek, men jeg mener selvsagt alt det andre som gir livet mening.

Små gyldne øyeblikk, betroelser fra under dyna, det siste stykket med bløtkake som har stått uten lokk i kjøleskapet i over ei uke, for det skulle JEG få.

Tusen takk, men jeg har akkurat spist…..

Jeg hadde ikke hjerte til å si nei selvfølgelig, så jeg smuglet kakestykket inn i en serviett, og puttet det i lomma. Et annet sted ligger det så mange druer i grøfta at jeg sikkert kunne ha tappet en kasse vin.

Det at noen kaller meg rosenkropp eller engel, mens en annen, lettere sammenbitt,  sier at jeg ikke skjønner bæra, og den tredje da, som synes det er så lenge siden sist at hun var sikker på at jeg hadde gått av med pensjon – det er da jeg får lønn for “strevet”.

Da har jeg til smør på brødskiva, og vel så det.

Da lever jeg godt.

 

Eksempel på gode kollegaer:

 

 

Jeg er glad i dem alle, nei langt i fra, men noen ganger så kryper et menneske inn i hjertet mitt. Sånn er det å være menneske, vi føler det vi føler, men jeg er alltid profesjonell. Noen liker mora, mens andre liker datra, og den samme omsorgen skal alle få.

Det skulle bare mangle.

I denne omgangen ble det ikke sånn at jeg begynte på videreutdanning i palliasjon, kanskje jeg angrer litt på at jeg takket nei, men det kommer nye tog og nye muligheter. Jeg er i ferd med å modnes, og det er på tide for nå er det høst. Jeg skal ikke gå av med pensjon riktig enda, så jeg har trua.

Det som gjør det hele så bra, er samarbeidet. Det er en lek å være sykepleier og kreftressurs når vi spiller på lag. Alle mine kollegaer er driftige folk, som kaster seg rundt, og som ser muligheter i stedet for begrensninger. Lederne er på vår side, legene spiller på lag med oss, hjelpemiddelkoordinatoren, ergoterapeuten, fysioterapeuten, insitiusjonskjøkkenet, hjemmehjelpa, regional kreftkoordinator ( Liv Ågot er en pådriver som vi ikke vil miste for alt i verden, selv om stillinga hennes er i fare – hun har en stor del av æren for at jeg gjør det jeg gjør ), poliklinikk, sykehusavdelinger, studentene, lærlingene, ja hele hurven er unike. 

Eksempel på lagspill:

 

 

Jeg håper inderlig at den regionale koordinatorstillinga får bestå i en eller annen form, for hun er med og gjør gråstein om til gull.

 

 

Jeg bobler over av gode ord om mine samarbeidspartnere, og det må da vel være lov? Det er helt på sin plass, for vi må bli flinkere til å gi hverandre ros. 

Poenget med dette innlegget er å reklamere for yrket mitt, sånn at vi får lærlinger og studenter i fleng. Jeg kan anbefale denne sektoren på det varmeste.

 

Jeg sier som Wenche  Foss:

Jeg blir på jorden så lenge det er bruk for meg. Og kanskje får jeg en rolle der oppe.