Jeg har en datter som har skjønt det mye tidligere enn sin mamma. Hun har en annen personlighet, heldiggrisen. Bein i nesa og en vilje av stål. Ei som taler både meg og Roma midt i mot. Jeg liker at hun er sånn, og jeg liker at jeg lar henne være sånn.
Så fant jeg et nydelig dikt igjen, som beskriver dette. Selv måtte jeg bli veldig voksen før jeg turde. Og nå tør jeg hele tiden. Til og med den villeste av vennene synes jeg er helt på styr, men jeg ser at hun liker det.
Det er så deilig å si hva jeg mener, gjøre hva jeg vil, være i farta og skape mange planer i hverdagen.
Tankens kraft er stor. Da jeg var i den negative spiralen, så gikk det på liv og helse løs. Da var sønnen der og passet på. Han er den som legger merke til hvordan andre har det. Som tør å spørre hvordan det står til. Disse små tingene som er så viktig.
Positive tanker avler energi og livsglede. Det er jeg et lysende eksempel på. Jeg har jobbet hardt for den visdommen.
Jeg er tøff og forsiktig, sterk og svak. Vis meg en edderkopp, og jeg blir redd. Be meg være sykepleier, og følge en bruker hele veien, så henter jeg fram motet.
Be meg sende ungene ut i livet, og jeg lar dem fly, selv om hjertet dirrer litt. Jeg er bevisst på at de skal leve SITT liv, og velge sin egen vei.
Du trur du kan flyg like høgt som ørna,
på alle spørsmål mein du at du har rett svar.
Men hvis du tenke dæ om, så vakker og så ung,
en liten føggelonge e du, søt og rar.
Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,
bort fra mæ og at æ mått stå igjen.
Ha æ lært dæ nåkka godt, va æ ærlig i stort og smått,
og kan æ sei æ gjor mitt beste lille venn.
– Åge Aleksandersen –
Så lenge jeg har gjort mitt beste, så må jeg stole på at deres egne vinger bærer.
Jeg er jo alltid her. Og gir dem luft under vingene.
Å skrive er for meg å folde ut vingene. Vise hvem jeg er.
Jeg elsker å skrive, men tenker at gåten ligger i det som noen allerede har skrevet og beskrevet. Å la seg rive med av en bok som har fascinerende innhold og glitrende språk. Å lese et dikt som beskriver de følelser og stemninger som jeg selv kjenner på. For meg er det rikdom og ren glede.
Jeg har delt mange dikt i blogginnleggene mine. Andres ord, som betyr mye for meg. Dette er en favoritt.
ORD OVER GRIND
Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.
– Halldis Moren Vesaas –
Nydelig beskrivelse av det å ha sitt eget, private rom, og samtidig vite at man har noen. Jeg leser det igjen og igjen. Alltid gir det meg noe nytt.
Det er det fine med poesi. Man kan tenke og tolke, og lese mellom linjene.
Jeg finner alltid noe nytt i Hans Børli sine skriverier.
VELSIGNET VÆRE
Velsignet være de enkle ting, de trofaste ting som er stillferdig hos oss i dagene, og fyller dem med duft som av hvitskurt tre.
God redskap i hendene, grovt brød når du er sulten, et ly mot uvær.
Noen som venter på deg og hører at det er du som trår i ganggulvet.
Det er sånn som mødre skal være, og som mamma er. Oser og øser omsorg og varme. Og formaner litt for mye. Hun er like tålmodig som jeg har blitt modig.
Sangtekster trykker jeg også til hjertet. Som denne.
Halvdan Sivertsen – Aleina
Så e du borte, så e det sant. Sundslitt e bandan æ vet vi bandt. Æ trudd du sku’ gro og bli fri her. Æ trudd du sku’ leve og bli her.
Sakta sekunda, daga og netter. Livet går videre, og æ følge etter
Så kan æ takke førr det du ga. Leite frem lykka i det som va. Men minna e dårlige våpen, når sorga ligg naken og åpen.
Sakte sekunda, daga og netter. Livet går videre, og æ følge etter.
Vis mæ en vei og ei åpen dør. Hjelp mæ nu den som kan bær ei bør. Kom ta mæ med, få mæ på beina. Æ kan ikke klar det aleina.
Så e du borte, så e det sant. Sundslitt e bandan æ vet vi bandt. Æ trudd du sku gro og bli fri her. Æ trudd du sku leve og bli her.
Sakte sekunda, daga og netter. Livet går videre og æ følge etter
Jeg kjenner meg igjen. Når man ikke klarer det kunststykket å leve hele livet sammen. Likevel vil den andre alltid ha en plass i hjertet. Alltid.
Man er lei seg for det man ikke fikk til, og samtidig glad for alt nytt som skjer. Dagene mine er fulle av kontraster.
Det kommer alltid en ny dag, og jeg er takknemlig for at jeg får henge med på ferden.
MORGEN
Det er morgen igjen, vesle håp, og verden frotterer seg med nyvasket solskinn. Livets ansikt er aldri det samme, selv om vi ser på det i all evighet.
Jeg ser det selv, at jeg stråler på dette bildet. Av livsglede og hav-glede. Jeg bor i Havlandet.
Ole Brumm og Nasse Nøff sitter på et berg
og ser utover havet. Plutselig snur Nasse seg
rundt, ser inn i øynene til Brumm, og begynner
å gråte. Brumm gir ham en varm klem ,og holder
poten sin i poten hans. Da spør Nasse: ” Vil du
alltid være glad i meg, Brumm? ” Brumm feller
en liten tåre som faller ned i havet, og sier:
” Nasse, den dagen du finner den tåren igjen, skal
jeg slutte å være glad i deg. “
Vi har et fellesskap, og vi deler tanker og opplevelser. Vi vil hverandre vel, og vi strever med vårt.
Vi har respekt for hverandre. Vi deler glede og sorg. En bit av oss er likevel alene, og sånn må det være. Alle har sitt eget rom.
I kveld var det rom for fellesskap og naturopplevelser. Ei nise svømte elegant forbi oss. Vi så den, og vi hørte den. Det ble en sånn vinne i Lotto-følelse. Jeg har aldri vunnet i Lotto, og jeg har aldri sett en nise før. Et svart hode stakk opp av sjøen og plirte nysgjerrig. Det var kobben. Ørna fløy over oss på himmelen, og ørna satt på toppen av en holme og holdt oppsikt. Skarven tørket vingene ute på skjæret, og minken, som det er skuddpremie på, hadde sin sjarm i dette bildet.
Jeg føler en andektighet, som jeg tror har kommet med alderen. Og jeg har en å dele det med.
Se, no stiljne aille båran, og det skjømmest mens æ ror. Det bli blått ruinnt begge åran, førr ein kaillkrok i en fjord.
No kjem skarven og te skjæret, det er han, og det er æ. Som e eillst i detta været, skarven ror i lag med mæ.
Kveillen spørr og kveillen svare, gjer mæ mangt å tenke på. Tru kor lenge vi ska fare? Derom vil Vårherre rå.
Trygt å trø i lainn a båten, på et bærg æ kaille mett. Godt å høre go’vers-låten, og gå heim me glae skrett.
Da jeg møtte veggen for en stund siden, så forsvant alle kreftene mine. Matlyst, glede, overskudd og initiativ var borte. Det blir ikke sånn over natta, men heller for at man tøyer strikken for langt. Plutselig brister det. Ingen kan klandres for at det ble sånn, men sånn ble det.
Nå ser det kanskje ut som at min verden er rosenrød. Det er selvfølgelig ikke slik hele tiden. Dagene svinger og formen svinger, som hos alle andre. Ettersom jeg hadde så lite å gi i denne tiden, så velger jeg nå å gjøre ting som jeg vet jeg har godt av. Jeg vil oppleve ting, og gjøre det jeg har lyst til. Jeg vil tøye grenser og utfordre meg selv. Jeg vil skrive om det fine jeg opplever, for det var en stund at ingenting var fint. Fordi jeg ikke orket å se det.
Et vennskapsforhold handler om å gi og ta. Jeg har mange venner som jeg er glad i, men akkurat nå så vil jeg nevne Mona og Wenche. DE ga, og JEG tok.
Wenche er den trauste, sindige og velformulerte. Hun er så flink til å sette ord på ting, og til å hjelpe meg å plassere tankene. Ikke rart hun ble kåret til årets medmenneske. Hun nekter å prøve kajakken min, men hun er flink til å skyve meg framover. Hun kaster seg ikke uti det, men er i front når det er noe hun brenner for. Da kjemper hun som en løve for det hun tror på, og for dem hun bryr seg om. Jeg er glad for at jeg har henne i livet mitt.
Mona er den ville, dristige og impulsive. Hun er livsnyteren, som griper hver eneste sjanse til å dra på eventyr. Hun har sterke meninger og kloke tanker. Hun lærer meg å bli tøffere, og hun har lært meg mye om å gripe sjanser. Vi deler interessen for hav og natur. Hun sprudler, og er veldig glad i vin.
Nå er balansen gjenopprettet, med god hjelp fra disse to. Det er min tur til å gi.
Fredag stakk Mona innom meg i matpausen. Hun ba meg pakke snippeska og bli med henne hjem etter jobb. Det eneste hun ville at jeg skulle ta med ( typisk henne ), var den iskalde flaska med Prosecco som hun visste at jeg hadde i kjøleskapet. Vi skulle ut på eventyr.
Det ble en eventyrlig kveld på Håholmen, noen åretak unna huset til Mona.
Det er lett å se at denne dama stråler av livsglede, selv om hun også har sine stunder.
Når vi padler, så er regelen vann og sikkerhet. Denne kvelden gjorde vi vann til vin, uten sammenligning forøvrig.
Mona blåste liv i grillen, og vi delte en flaske sprudlevann.
Vi ble sprudlende begge to. Vi pratet om alt mellom himmel og jord. Vi supte inn livet og vinen.
Jeg fikk høre historien om da Mona som lita jente, og med hvite krøller, var med onkel Jens ut på Håholmen og voktet fyrlykta. Jeg ser det levende for meg, for hun er en mester til å fortelle. Vi klev og klatret i disse minnene.
Begge to.
Vi glemte tid og sted, og eide verden. Jeg synes bildene er en fin illustrasjon på at det er mulig å klatre oppover i livet sitt igjen.
Denne kvelden ble et deilig sommerminne, og et deilig sommerminne må jo inneholde søte jordbær.
Det spiste vi på hjemveien, ute på sjøen. Mona kom plutselig på at vi egentlig skulle ha dem til vinen, som vi hadde drukket opp for mange timer siden. Jeg er sikker på at de smakte best der ute.
Ekspedisjon Håholmen ble avsluttet i skumringen.
Kvelden var så fin at vi fortsatte litt til, i sjøhuset deres. Med sjøsprøyt i håret og med hånda på hjertet, så er det lett å være enig med VAMP:
Havet gir deg lengsel itte storm og strøm. Fastland e et fengsel. Havet e ein drøm. Drømmen e ein gave som einkver kan få, som e glå i havet og bølgene di blå.
Dagen etterpå satte jeg kurs mot Mausundvær. Vi padlet i sjøgang og blikkstille, i motgang og medgang. Det ga meg en enorm mestringsfølelse, som jeg lover å flyte videre på.
Å vandre langs en sommersti, og bare være til. Å tenke gode tanker, og gjøre hva man vil. Å få et glimt av havet, og høre båra bruse. Å sette pris på livet, og la humla suse.
Snusmumrikken sa: ” Alt blir vanskelig når man vil eie ting, bære dem med seg og ha dem. Jeg bare ser på dem, og når jeg går min vei, har jeg dem inni hodet mitt og kan drive på med morsommere ting enn å bære kofferter.”
Akkurat dette snakket jeg og en annen sykepleier om i dag. Jeg liker å skrive, men formulerer meg ganske dårlig muntlig. Derfor nøt jeg å lytte til henne, og nikket gjenkjennende.
Vi snakket, hun mest, om hva som betyr noe for oss, og vi snakket om det å våge å leve sånn som man selv vil ha det.
Hun sa det så fint, omtrent sånn: ” Jeg liker å ta med meg kaffekoppen ut på steinhella, sitte der å ta inn synet og lukta av alt som er rundt meg. Bare være til, og vite at det er dette som betyr noe. Det er godt å kjenne at man trives med å sitte der alene, men det er også godt å finne noen som trives med å sitte der sammen med meg. “
Titran er steinhella mi. Kajakken er steinhella mi.
I boka Ida`s dans snakker Ida sin mamma om kvisthullet. Et hvilested. Et rom for å være alene med tanker og følelser.
Alle behøver det, på godt og vondt. På steinhella er det plass for alt og lov til alt. Jeg tømmer hodet, så godt det lar seg gjøre med MITT hode, og gir plass for å ta inn sanseinntrykk som reparerer og heler. Da kan jeg gå derifra med lettere steg, og samtidig lengte tilbake.
Alle liker å kjøpe seg noe nytt, eller å få noe. Det gjør jeg også. Men det er, med hånda på hjertet, ikke det materielle jeg blir mest glad for. Jeg drømmer om hus ved sjøen. Det behøver ikke å koste 4 millioner, selv om det sikkert gjør det om det ligger ved sjøen.
I sommer ringte det på døra, og ekstradatteren sto der med et stort smil, og en sommergave.
Og da jeg kom på første vakt etter ferien, så fant jeg denne lappen på medisinrommet.
I går kveld var jeg på verdens beste padletur. Igjen.
Alt som er hyggelig er godt for magen, sa Mummitrollet.
Det er den draumen me ber på at noko vidunderlig skal skje, at det må skje – at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg, at kjeldor skal springa – at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.
Hva hadde vi vært uten drømmen? Uten noe å håpe på, eller strekke oss etter?
Små drømmer, kanskje bare en tanke, eller store drømmer vi knapt tør tenke. Jeg tror det er viktig å ha håp, planer og drømmer.
Før drømte jeg mer enn jeg realiserte. Nå er jeg tøff nok til å leve ut noen av dem.
Jeg har skrevet det før, at jeg er glad i hverdagene. De trygge dagene som kommer rekende på ei fjøl.
Hverdager er ikke vrakgods. Hverdager er gull. Vi kan alle gjøre dem til gull.
Dette er et gyllent øyeblikk, selv om bildet er i svart-hvitt.
Da jeg var lita “bodde” jeg i fjøset til naboen. Jeg elsket å være omgitt av lodne ulldotter.
Da denne mannen ble syk så hadde han allerede lovet meg et eget lam. Lammet rakk ikke å bli født før han døde, så da fikk jeg sauen i stedet. Pappa hentet meg på skolen, sånn at jeg kunne redde yndlingssauen min fra slaktebilen, og kjærligheten var et faktum. Det var faktisk så dramatisk som det høres ut som.
Lita fikk to lam, og plutselig var jeg selvstendig næringsdrivende, med god hjelp fra mamma og pappa.
Jeg er glad i sauer, og hadde en liten hverdagsdrøm om å få klappe ett igjen. Øya vår flommer over av sau, og en kar vi kjenner flommet over av gjestfrihet, så det var en enkel drøm å oppfylle. Jeg svevde på skyer (som lignet ulldotter) resten av dagen.
Vi ble invitert på forrett, middag og dessert. Etter middagen, og før desserten, så hadde jeg det som plommen i egget.
Slik ville sikkert høna ha sagt det.
Ingen er for liten eller stor til å drømme. Denne vaktelen drømmer sikkert om frihet og vingeslag.
Man kan rope ut en drøm, og man kan hviske den til noen. Og det finnes drømmer som er hemmelige.
Jeg fantaserte i mange år om å få min egen kajakk. Sitte rett over vannskorpa, og bare være til. Jeg oppfylte drømmen, og fikk dermed realisert enda mer av det jeg har lengtet etter. Endelig fikk jeg se Nord-Norge. Endelig, men ikke for sent.
Høye fjell som stuper i sjøen. Natur som tar pusten fra meg.
Ingen er lykkelig hele tiden. Lykken er øyeblikk. Blaff som plutselig risler gjennom kroppen, for så å bli borte. Heldigvis blir ikke minnene borte.
Jeg kan sprette en flaske CAVA og kjenne lukta og smaken av akkurat dette øyeblikket. Den blå stolen som kostet 50 kroner, men som var mye mer verd. Den ble en trone,og jeg var dronning på skjæret.
Det handler om å sitte i førersetet. Det handler om å ta kontroll over sitt eget liv, og kjenne etter hva som er best for akkurat MEG.
Med min nyvunne selvinnsikt så har jeg ikke tid til å sette alt på vent. Hva skal jeg vente på? Bedre tider? Min beste tid er nå, og ingen kjenner morgendagen.
Jeg elsker poesi og gode tekster. De levendegjør drømmene mine.
Norsk var mitt beste fag, og diktanalyse var et fruktfat. Hans Anton Grønskag bidro til at jeg ble glad i ord, og jeg elsket å tolke tekster. Alle burde ha en sånn norsklærer.
Jeg priser meg lykkelig over å gledes ved ord.
Nå skal jeg bruke høst og vinter til å tenke nye tanker. Legge tilrette for Himmelblå. Jeg må tilbake. Jeg vil se ærfuglen ved ripa igjen. Og jeg vil så mye mer.
Mens jeg venter, så finner jeg mye av det samme her på Frøya. Selv om jeg drømmer meg bort.
Det skjer førr åpen scene her, når mai ska bli tell juni. Når vår og sommer møtes, i heftig kjærlighet. Æ går omkring i underet, finn fuglereir med dun i. Så møte æ en maler, en som bor her, en som vet.
Jeg har krøllet tærne i hvit sand, og jeg har badet i krystallklar sjø. Andstein er en oase.
Før jeg dro så leste jeg bok, mens tårene rant. Ida`s dans. En nydelig bok om ei 19 år gammel jente med leukemi.
Man er aldri så tett på livet som når man er tett på døden, sier Ida sin mamma.
Boken blir ekstra sterk, fordi en annen jente og hennes familie har krøpet inn i hjertet mitt.
På sånne speilblanke dager kommer disse tankene til meg.
Jeg kjenner det fra stortå og helt inn i hjertet både når jeg tenker på dem, og når jeg bader i havet.
Vil ro langsomt og stille,
uendelig langsomt mot en lyttende kveld.
Vil stryke over sand og steiner.
Alt vil jeg stryke og la drikke av mine henders beger.
Fylt av farvel,
takk og farvel.
– Kolbein Falkeid –
Denne ferien har vært så god. Jeg har sanket opplevelser og hentet krefter.
Jeg blir aldri vant til dette. Omgivelsene og fargene er forskjellige, hver gang.
Padlevennene som slår seg med på tur er også forskjellige.
Det gjenspeiler livet, dette. Vi flyter med, og vi kjemper i mot. Sjøen er grumsete, og noen ganger krystallklar. Martaumene henger seg fast i åra, sånn som bekymringene henger seg fast i meg, men ute på havet kan jeg riste dem av.
I dag satt skarven ute på holmene og tørket vingene i sola. Oteren smatt over skjæret og stupte i vannet, på jakt etter bytte eller bare for å ta et bad.
Og havørna er alltid med. Jeg nyter alle disse synene.
Latteren din må være et sted. Lyd går ikke så fort. Langt borte er den blå, nesten umerkelige godværsdønninger. Så hvis jeg skyndte meg, kunne jeg kanskje finne en fjern strand, sette meg i solskinnet der og ta i mot dem.
– Kolbein Falkeid –
Padlekjæresten er heldigvis den samme hver gang. Takk og pris for det.
Dette bildet er tatt for ganske nøyaktig ett år siden. I løpet av dette året har jeg opplevd naturen som du bare kan drømme om.
Jeg har alltid vært mye ute, men nå ser jeg alt med nye øyne.
Jeg føler meg priviligert som bor ved sjøen. Jeg er avhengig av å se og lukte havet for å ha det bra.
Jeg tenker så mye bedre når jeg sitter på et svaberg, for tankene har måkevinger, og havet stanser dem ikke.
Man kan reise til verdens ende, og man kan gå på oppdagelsesferd i seg selv. Jeg har gjort det siste, og har funnet den balansen jeg behøver for å leve MITT liv.
Det er først når jeg lærer å bli glad i meg selv, at jeg kan la andre være glad i meg som den jeg er, eller den jeg har blitt. Da har jeg også mer å gi til andre.
Ei tøff dame jeg møtte i går ( jeg møter så mange flotte damer ), sa dette til meg:
” Du blomstrer sent i livet, du. Fortsett med det du gjør.”
Det er aldri for sent å blomstre, og det er aldri for sent å folde ut vingene eller slå ut håret.
I går padlet vi en sen kveldstur. En oppdagelsesferd i vårt eget rike. Det var ubeskrivelig vakkert. I løpet av noen timer skiftet havet og himmelen farger, og glitret rundt oss og med oss. Det var klokkeklar sjø, og fisk som spratt over vannskorpa. Havørna seilte på himmelen over oss. Til og med måsen hadde sin sjarm denne magiske kvelden.
Jeg var i godt selskap, helt til knotten jagde oss bort fra Vågøya.
Det er en glede å dele interessen for hav og himmel, for delt glede er dobbel glede.
Vi eide havet, og havet eide oss.
Jeg følte meg som en dronning. Mitt rike og mitt slott kan ingenting måle seg med.
Det er svenskene sitt ord, og det finnes ikke et tilsvarende ord som klinger like godt på norsk.
Jordbærestedet. Nei, det går ikke.
En personlig idyll. En plass for tanker, drømmer og søte jordbær. Alle burde ha et sånt sted.
Noe av det vondeste jeg hører om og leser om, er mobbing. Alle burde få oppleve å være jordbærbarn.
Alla burde få et strå med gode og trygge barndomsminner.
Mitt smultronställe var på Frosta. Vi var ikke der så ofte, for det var nesten en Amerikareise i min barndom.
Mormor tok alltid imot oss med varmt hus og god mat. Vi hadde eget rom hos dem, og søskenbarna fra byen hadde et annet og eget rom.
Været og humøret var ar sikkert ikke strålende hele tiden, men jeg husker at været alltid var fint og at jeg hadde det strålende.
Alle søskenbarna var samlet. Det var sol, sjøbad og strandliv fra morgen til kveld.
Mormor sto visst alltid ved grytene. Vi sprang hjem og åt, og hun ble igjen med oppvasken. Sikkert ikke snilt gjort av oss, med vi hadde ikke tanke for det da.
Jeg velger å tro at hun trivdes med å ha det sånn, den ene stunden av året.
Hver kveld gikk vi innom nærmeste gård og plukket jordbær. Jordbær med fløte var sommer-kveldsmaten vår.
Alt var liksom så sorgløst, selv om vi var veldig solbrente og hadde skrubbsår på knærne
Da jeg ble eldre, så var det en stund flaut å si til de andre i klassen at jeg skulle til Frosta. Ikke Syden, akkurat. Ikke noe å skrive hjem om, eller skryte av til de andre.
Heldigvis trodde jeg bare dette en kort stund. Jeg forsto etter hvert at bedre kunne ingen ha det.
Jeg visste av et sted på vei ned til badeplassen. Ei lita varm dolp der det vokste markjordbær. Jeg synes ennå jeg føler varmen og kjenner lukta av akkurat denne lune plassen. Mine somre og mitt smultronställe var akkurat som Alf Prøysen sier det:
Ved å blogge så legger man sitt hode på hoggestabben. Hårfint, som hos en linedanser. Ikke si for lite, og aldri skrive for mye.
De som mener det blir for personlig, holder kanskje munn. Det får jeg aldri vite.
Det er slik jeg gjerne vil være. Har jeg ikke noe positivt å si til andre, så kan jeg velge å være stille.
Klart man skal tåle å høre andre folk sin mening. Det er helt greit å ha ulike holdninger, så lenge man har respekt for hverandre.
Det er lov å være uenig, og det er greit å være enig om å være uenig. Det skulle bare mangle.
Alle snakker i smug om andre. Kritiserer eller beundrer, så både utseende og oppførsel får gjennomgå. Vi unner og misunner.
Vi stiller hverandre til veggs hele tiden.
Jeg har følt det på kroppen selv, på min egen måte. På en litt annen måte. Da jeg studerte sykepleie, så klarte jeg aldri å bli vant til den konstante vurderingen vi var underlagt.
Nye steder hele tiden. Nye rutiner og nye mennesker å forholde seg til. Jeg var aldri flink til dette. Det var grusomt.
Alle kjente alle, bare ikke jeg. Jeg har aldri følt meg så redd og lita før. Jeg ble syk av det, og hoppet nesten av studiet. Jeg mistet balansen, og falt nesten av lina.
Det forplantet seg, sånn at jeg ble misfornøyd med alt. Ingenting ved meg var bra nok, selv om jeg fikk gode resultater. Heldigvis sluttet jeg ikke.
Sykepleierstudenten tuslet inn på operasjonsstua. Hun tok et par grønne tresko fra ei hylle der det sto hundre par andre, også like grønne, tresko. Det skulle hun visst aldri ha gjort. Inn stormet en drittsekk av en operasjonssykepleier, og rev en grusom kjeft på grønnskollingen som hadde tatt hennes sko. I hennes øyne var sikkert jeg og skoene like grønne, og skoene mer betydningsfulle enn studenten. Fy skam!
I kantina var det et eget legebord. Nåde den sykepleirstudent eller portør som satte seg der. Det var like spennende hver gang, å betrakte en ny student som ikke visste bedre enn å slenge seg ned med matpakken ved deres bord. For så å bli bortvist, med kroppsspråket og uten et ord.
Og da jeg var med gynekologen inn på undersøkelsesrommet. Ei skrøpelig eldre dame skulle sjekkes for en mulig alvorlig diagnose. Jeg prioriterte å følge henne tilbake til rommet etterpå, for hun var både redd og dårlig til beins. Jeg ble sporenstreks hentet tilbake for å rive papiret av undersøkelsesbenken, og for å legge på nytt.
Hadde det vært i dag, så hadde det aldri skjedd. Jeg hadde nektet å gå tilbake. Han skulle fått gjort det selv.
Heldigvis finnes det mange vidunderlige leger, som jeg gjerne gir en hjelpende hånd.
Og heldigvis er jeg voksen nå.
Jeg har funnet en trygghet i meg selv, og jeg har funnet min egen ledestjerne. Jeg tør å stå for egne valg, og jeg vet for det meste hva jeg vil.
Jeg håndterer sånne situasjoner mye bedre enn før.
Jeg setter meg selv og mine egne ønsker litt mer i fokus, uten å føle at jeg er en egoist av den grunn.
Jeg setter med ny selvsikkerhet pasienten i fokus.
Jeg tror at dem jeg har i livet mitt merker at jo bedre jeg har det, desto mer har jeg å gi til dem.
Vi kan alle bli flinkere til å rose hverandre. Som i dag.
Jeg traff ei flott dame på butikken. Hun kom bort til meg og sa at hun fulgte bloggen min. Hun sa at hun kjente seg igjen i mye av det jeg skriver om. At det kunne vært henne.
Du må fortsette å skrive, sa hun.
Jeg ble så hoppende glad at jeg dro hjem og rørte masse deilig jordbærsyltetøy. Det kan vi nyte godt av i hele vinter, og da skal jeg tenke på henne.
