Fuck TrønderEnergi!

 

 

Det føles som et overgrep dette. Jeg vil gå så langt som å kalle det voldtekt av naturen, og de slipper ustraffet unna. Det er mange som himler med øynene, og er møkkalei alt som har med vindkraftaksjonen å gjøre, men det kan jeg ikke bry meg om akkurat nå.

Jeg har hverken tid eller råd til å tie.

 

Apropos møkk – jeg nekter å tro at noen av oss har gnidd inn gravemaskina i møkk. Hadde ikke TrønderEnergi vakthold der sist natt?

 

Jeg benytter mer enn gjerne bloggen som et verktøy, for jeg føler at mitt bidrag, og min styrke, er å skrive. Jeg vil berøre folk med ord, for jeg kommer aldri til å bli en klemmer.

Det var forresten før, for nå deler jeg ut klemmer i hytt og pine. Bare spør aksjonslederen 🙂

 

TrønderEnergi har startet arbeidet, og det gjorde de i går. De kom ikke i gang innen fristen som de hadde i forhold til dispensasjonen, til tross for at de kunne ha gjort det samme DA som de gjorde nå.

Jeg var der, så jeg fikk se det med egne øyne. De brøytet seg vei og trengte seg på.

Fuck Trønderenergi!

 

Foto: Kjell A Olsen

 

Jeg er egentlig ganske kontrollert av meg, men da jeg kom til Nessadalen i går så ble jeg eitrende forbannet. Reaksjonen kom som kastet på meg, og tårene rant. Det var det ingen som så, for jeg tørket dem bort på tur ned bakken. Jeg tror at jeg kastet et stygt blikk mot polisen, men det husker jeg ikke helt.

Før alt dette begynte så var Onkel Politi nærmest fraværende ( på grunn av den nye nærpolitireformen ), men nå er de her, eller i umiddelbar nærhet, døgnet rundt. Nå har vi politi i bøtter og spann, og de skriver parkeringsbøter så blekket spruter. Noe må de jo gjøre, tenker jeg, for ellers blir dagen alt for lang og ensformig.

De slipper å håndtere voldelige aksjonister, for vi koker kaffe ved bålet vi – og går sakte. Men JA, vi føler absolutt på sinne og sorg, og det må få sitt utløp et sted.

 

Jeg er så glad i Frøya; jeg finner nesten ikke ord, og nå føles det som om de endevender alt det vi står for og alt som vi tror på. Hvordan kan fylkesmannen kjenne vedtaket om stans i utbyggingen ugyldig, til og med uten ankemuligheter?

Jeg vet om en fisker som søkte om å få sette opp naust, og plutselig ble denne historien til et dikt – på dialekt:

 

Dit pepper`n gror

I dag tenke æ på han som ittj fekk sætt sæ opp naust…,
og æ må sei det Herr Fylkesmainn, at det va ittj særlig raust
ferr på grunn av at det vesstnok trua artsmangfold og kystlynghei
så ga du feskar`n den tydelige meldinga: NEI – og atter NEI.
Det vart te og med sådd tvil ( akkurat det e ittj te å tru )
om at frøyværingen og feskar`n skoill ha naustet te konjakk-bu,
hainn, stakkar, som ha vorri avholdsmainn aill sin dag innaferr trøya
og no ha TrønderEnergi fått et tydelig JA te å raser Frøya.
Ka med artsmangfoldet, kystlyngheia og folket i den her saken?
Ja, æ veit inderlig godt at smaken e som den berømte baken
den e nødvendigvis delt i to – men Herre min skaper,
i begge tilfellan e det frøyværingan som står igjen som taper,
ferr det e vårres folk, vårres øy, vårres hjerte og vårres jord
så æ ønske både utbygger og Fylkesmainn dit pepper`n gror.

 

Det er vår øy, vårt hjerte og vårt folk som rammes. Jeg går ofte turer i hauan, nettopp fordi det er så stille der. Stillhet er undervurdert, og stillhet er mangelvare i vårt samfunn. Fram til nå så har jeg funnet den midt inne i Frøya.

Det høyeste punktet på øya er bare 76 meter over havet. Vindturbinene blir flere ganger det tallet, så vi vil se dem fra alle kanter. Jeg har en følelse av at mange ikke skjønner omfanget før det er for sent.

Og da er det for sent.

 

Jeg låner dette symbolske og sterke bildet fra lokalavisa HitraFrøya ( Cecilia Brurok ):

 

 

Aksjonistene besøkte Oslo og Løvebakken forrige uke. I den anledning skrev jeg en appell, som ble framført av Per Ole Sandvik. Det gjorde susen med en kraftig mannsrøst akkurat denne dagen:

 

 

Hjertet mitt blør, og jeg er uendelig stolt over alle som kjemper for å bevare Frøya. Her kommer en klem til hver og en av dere som sitter ved leirbålet. Jeg vet at det finnes mange fine mennesker i verden, men jeg ante ikke at det fantes SÅ mange.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sjamanen

 

 

( Bildet er rappet fra Se og Hør )

 

 

SJAMANEN

Hvis Durek faster etter klokka nitten
da går han faktisk glipp av hele dritten
for Kongen spiser middag seint på da`n
og Durek er en fastende sjaman.

Men så – til Kongehusets store glede
så kan han visstnok kunsten å helbrede
det blir til gull alt det som Durek tar i
men Dronninga hun savner fortsatt Ari.

Og tenk om begge to blir født på ny da
så kaller vi dem Hårek og Fru Gyda
en engel pluss en selverklært sjaman
som vinker ned fra Dronningens altan.

Her passer hatt og toppluer og sari
og burkhaer, men kanskje ikke Ari
for prinsessen har sagt ja til en sjaman
og Ari stakkar – han er trist som fa`n.

 

Introvert

 

Det hersker ingen tvil om at jeg er introvert, selv om jeg eksponerer meg via blogg og andre sosiale medier. Da er jeg på en måte sosial uten at jeg må oppsøke store forsamlinger eller heidundrende fester, selv om det også gjør susen i blant. Selvfølgelig er det gøy å ta seg en fest.

Det har hendt at jeg har festet til den lyse morgen, men jeg er gjerne den som forlater stedet før midnatt, akkurat som Askepott. Ikke fordi at det ikke er morsomt å være der, men plutselig får jeg nok, og ikke nødvendigvis med tanke på alkohol. Jeg blir så mettet på, og overveldet av, inntrykk. Da må jeg hjem til mitt eget lune rede, selv om det for andre kan virke kjedelig og uforståelig.

 

 

Jeg er den som må tenke nøye gjennom hva jeg skal si før jeg tar ordet, det er derfor jeg synes det er mye lettere å uttrykke seg skriftlig (selv om jeg går over streken av og til, og skriver ting jeg ikke burde skrive).

Jeg hater å bli avbrutt hvis jeg endelig skal si noe, for da er det så sirlig formulert i hodet at toget sporer av hvis noen blander seg inn midt i setningen. Dette skjer av og til på jobb, for vi er til tider en gjeng med ustrukturerte og kaklende høner, der noen kakler mye høyere enn andre.

Da hender det at jeg ser rødt, og toget skal jo stoppe for rødt lys, så plutselig blir det bom stille i rommet. Da er ikke det jeg sier særlig gjennomtenkt, men det kommer visst fra dypet av hjertet, og jeg får prate uforstyrret.

Så lenge det varer, for Adam var som kjent ikke lenge i Paradis.

 

 

Det virker som om hjernen min har lav toleranse for massevis av lys, lyd, folk og berg- og dalbaner. Da må jeg trekke meg litt unna, og det er her naturen kommer inn og skaper balanse.

Jeg har et sug etter fred og ro, særlig når det har skjedd mye, og da liker jeg å gå på tur. Det er fint med selskap, men jeg går gjerne alene – men alltid sammen med hunden min selvfølgelig.

Det er det som er så fint med henne. Vi prater med hverandre uten å si ett eneste ord.

 

 

Jeg har et livlig hode, men hvis jeg sorterer det som er på innsiden så er det også mye som havner på plussiden. Kreativiteten og skrivelysten gir meg masse energi. Da er jeg i ei boble som jeg håper aldri vil sprekke.

Den analytiske delen av hjernen kunne kanskje ha dempet seg på enkelte områder, for jeg påfører meg selv både komplekser og slitasje.

Det er så unødvendig.

Noen ganger tenker jeg at jeg må være verdens mest tilkneppede og kontrollerte menneske – med et hjerte av stål. Kroppen og hjertet banker for andre, men jeg slipper sjelden folk helt inn, selv om jeg innerst inne vil.

Jeg klarer det liksom ikke.

Det føles som om alle musklene i kroppen prøver å være det panseret som ingen får rive ned, for hva skjer om demningen brister? Jeg håper jeg får svar på det en dag, for da blir jeg kanskje som en bekk i vårløsningen.

 

 

Via bloggen så prøver jeg å gi de stille en stemme. Det er jo ikke sånn at vi mennesker er 100% det ene eller det andre. Jeg er ikke 100% introvert. Jeg har med årene, og særlig etter at jeg begynte med skrivinga, blitt mye mer utadvendt og pratsom. Jeg har blitt modigere, og jeg har trent meg opp til å ta ordet i ulike sammenhenger.

Det er som i idrettens verden, det går an å trene opp, og forsterke, ferdigheter –  eller det går an å være litt som Pippi Langstrømpe av og til. Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Det er mye som skjer utenfor komfortsonen.

 

 

Hvis noen etter dette tror at det å være introvert er ensbetydende med en slapp tilværelse så tar de feil. Det skjer stadig spennende, overraskende og fine ting, selv om jeg ikke sikter mot månen. Noen elsker å reise langt, mens jeg får mer glede av nærkontakt med kobbe, oter, ærfugler og nise når jeg sitter i kajakken min.

Det handler om å respektere at vi er forskjellige, og sannheten er at jeg blir superstresset av flyplasser. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg har ingen som helst tro på at jeg klarer å orientere meg i mylderet.

Neste år skal Strikkeklubben Stiv i maska på utenlandstur, og jeg gleder meg stort. Med fire forståelsefulle ledsagere så må det gå bra, i tillegg til at dette blir en tur i min ånd, for turen skal hovedsaklig bestå av vandring, vin, venner og det å ta seg vann over hodet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vårens vakreste eventyr

 

Når jeg er litt tullerusk i hodet så er det ekstra viktig å være ute, og det blir ekstra viktig å gjøre ting som påvirker meg i positiv retning.

Som å bli med venninna mi og familien hennes på båttur. Turen var ikke så lang, men jeg lever lenge på den turen likevel.

Og Rabben Marina anbefales på det varmeste.

 

 

Det finnes ingenting i verden som kan måle seg med havet, så jeg burde egentlig hatt husbåt. En liten husbåt som inneholder det aller mest nødvendige ( det er ikke stort ), og som er på sjøen 365 dager i året.

I mellomtiden padler jeg.

 

 

Vi padlet rundt Sør-Dyrøya, med innlagt pause på Håholmen. Jeg er heldig med vennene mine, og vi er heldige med været, for nå er det sommer i april.

 

 

Drømmeforhold for en godværspadler.

 

 

Noe annet som hører våren til er nyfødte lam. Ettersom jeg selv har vært sauebonde så har jeg en forkjærlighet for sauer. De er ålreite dyr.

 

 

I dag fikk jeg hilse på mange små og store sjarmtroll – bedre det enn å se fotballkamp, for RBK har mistet mye av sin sjarm.

Disse firbeinte bor på gården til Bjørg, og der har de det som plommen i egget. De har til og med utsikt mot havet, og det er langt mer enn hva jeg har.

Foto: Bjørg Støen

 

 

Her ser dere en bitteliten hjerteknuser som ikke skjønte bææææ(ra) av at han gjorde dagen min mye bedre.

 

 

Grip dagen – dette ble ei fin helg.

Se på solnedgangen sammen

 

 

Jeg får fnatt av å bo sånn til at jeg ikke ser havet. Jeg ser nesten bare sitkagran, og den hater jeg som pesten. Derfor benytter jeg enhver anledning til å oppsøke svabergene på Titran. Da ørna seilte rett inn i solnedgangen i kveld, så ble denne kvelden nærmest fullkommen.

Jeg hørte både båra, tjelden og spoven, og i mine ører så er det som et vakkert stykke musikk.

Dette er for meg uteliv på sitt beste.

 

Her kommer et bildedryss fra Titran ( Kjervågsundet og Svalbalen ).

 

 

 

 

Havets husky.

 

 

Sletringen Fyr.

 

 

Havets datter.

 

 

God kjemi.

 

 

Se på solnedgangen sammen.

 

 

 

Takk!

Vi kommer tilbake en annen dag ( eller kveld), for dette er mitt favorittsted på jord.

 

Rosenborgsangen – i ny drakt

 

( Jeg har rappet dette bildet fra nettet et sted, Adressa kanskje? )

 

 

Rosenborgsangen – i ny drakt

 

Å Rosenborg, å Rosenborg, vi to har alltid skjønt,
å spark oss ut av RBK det va et dødfødt stønt,
no kainn di sjå, sånn mått det gå
det vart ittj nåkka tå,
at ingen banke RBK
å hei å hei å hei å håååå.

Å Rosenborg, å Rosenborg, vi smile litt i groinn,
vi trur han Koteng angre sæ, og fotbaill`n den e roinn,
no kainn di sjå, sånn mått det gå
det koinn vi begge spå,
dæm savne oss i RBK
å hei å hei å hei å håååå.

Å Rosenborg, å Rosenborg, vi flire oss i hjæl,
vi har nånn gode tips på lur, dæm vil vi ittj fertæl,
no kainn di sjå, sånn mått det gå
at uten vårres råd,
så banke lagan RBK
å hei å hei å hei å håååå.

 

Dette har jeg ikke rappet, for det er mitt:

 

Påske-punktum

 

 

Selv om det har vært kaotisk på innsiden av hodet i det siste, som det ofte blir på høytidsdager, så ble denne påska fin likevel. Veldig fin. Jeg har jobbet endel, men har benyttet hvert ledige sekund på best mulig måte.

 

 

Både Milla og jeg trives best når vi får være ute i naturen.

 

 

Ingenting kan måle seg med det. Dette ble dessuten rene familiepåsken, for vi har gjort mye sammen alle ti, og det liker jeg.

 

Jeg tok til og med et bad, men isen må nettopp ha gått  – for det var iskaldt.

 

 

Og jeg kysset nesten en frosk.

 

 

Her ser dere en bunt med spreke ungdommer som jeg er veldig glad i. De tre til høyre på bildet er mine, og de tre andre er litt mine de også.

 

 

Og her er de forholdsvis nygifte, med og uten hund.

 

 

 

June er lykkelig over å ha unnsluppet to hoggorm som vi møtte på vei opp, og jeg er fortsatt lykkelig uvitende om hva som venter meg når vi skal ned.

 

 

Vi valgte nemlig den bratteste løypa, der man egentlig har nok med seg selv. Å klamre seg fast i et tau samtidig som man skal holde styr på en trekkhund, da føles det som om livet henger i en tynn tråd. Ryggen merket det spesielt godt, og bak min rygg var det noen som lo høyt og hjertelig.

Jeg ble sammenlignet med en måleorm.

 

Vi kom oss ned, men mens vi fortsatt var på toppen, og ante fred og ingen fare, så hadde broren min ingen anelse om at Milla var rett bak HANS rygg, for han er innerst inne litt redd henne.

 

 

Elsk din niste som deg selv, og pølsene gikk ned på høykant.

 

 

I tillegg har jeg verdens beste familie. Takk for ei fantastisk påske 🙂

 

Mamsen

 

 

 

MAMSEN

Like sprek som Grethe Waitz, og snill som Mor Teresa
selv om hun har stær så ser hun her i fra til Flessa
se så bredt hun gliser – hun er nærmest lykkelig
for langfredag så klarte vi å samle alle ti.

 

 

 

 

Barn og barnebarn, det er nok det som teller mest
og teller vi bekymringer så har hun aller flest
hun bygger rede for oss ti – det har hun lært av skjæra
og er som tjelden, for den trives også best i fjæra.

 

 

 

Men en ting har hun ikke skjønt, hvordan det er å fly
for nevner vi Å REISE så blir føttene til bly
og likevel så har hun reist litt lengre enn de fleste
for hun er den som alltid har en tanke for sin neste.

 

 

Valgflesk

 

 

Å METTE 5000 MED FEM BRØD

Jeg sammenligner meg ikke med Jesus altså, men i disse påsketider så er og blir han et forbilde. Ikke er vi dumme som brød heller, men på enkelte områder er vi visst det – for vi burde kjempet mer for profesjonen vår. Akkurat nå er vi fem sykepleiere i hjemmetjenesten, og på sykehjemmet er det pr tiden bare skalkene igjen ( av ulike grunner – men det skyldes i alle fall ikke mistrivsel, for vi elsker jobben vår ).
Jeg tror heller ikke at jeg blir oppsagt på grunn av dette innlegget, for da blir det enda en sykepleier mindre, og det har ikke kommunen råd til å miste.

De burde høyne lønna vår, og dermed gjøre stillingene mer attraktive, for det koster mer å leie inn sykepleiere fra vikarbyrå. Vi skal tross alt ha smør på brødet også, og lønningspilsen koster skjorta – nei, flesk!
Nå er det tid for valgflesk, så dette innlegget bør alle politikere ta til seg – men det nytter ikke å friste med bacon hvis fundamentet mangler ( altså brødet).

Takk og pris for alle dyktige helsefagarbeidere, for hva skulle vi ha gjort uten dem? De er tøffe og uunnværlige, og uten dem hadde tjenesten kollapset fullstendig. Uten oss, også. Mange av dem har fått delegert sykepleieroppgaver. Det er vel og bra, for de er kjempeflinke – og dette innlegget handler ikke om profesjonskamp – men jeg savner å få gjøre disse oppgavene selv.

Jeg savner å være ute.

 

 

Enkelte av prosedyrene er 100% forbeholdt sykepleiere, og sånn skal det være, men vi mister den daglige oppfølgingen og den daglige kontakten med dem som vi er til for.
Mesteparten av tiden vår bruker vi på medisindosering, saksbehandling, kartlegging, telefonering og skriving. Viktige saker, men det er mye som er enda mer viktig.

Jeg vil ha tid til alt, og det går ikke, men heldigvis har jeg begge beina god plantet på gulvet – og det behøves.

Det er mange sykepleiere på Frøya, men ikke på gulvet. Hvis jeg hadde byttet ut brukerne med fisk så hadde jeg mettet flere, for i den blå næringen er lønningene av en annen verden. Og jeg som elsker havet da – jeg hadde sikkert hatt det som plommen i egget på merdekanten -for egg hører brød og bacon til.

God påske og godt valg – når den tid kommer 🙂

 

Influencer

 

Jeg elsker dette plagget, for jeg føler meg trygg inni der – varm og omsluttet. Det var ei som sa en dag, at denne genseren er som et smykke.

For en fin kompliment.

Jeg strikket den fordi det er en villmarksgenser, og jeg elsker å være ute. Jeg strikket den aller mest fordi at den er smykket med hundepoter, og jeg elsker hunden min over alt på jord.

 

 

Hun forstår at jeg strever litt akkurat nå, for hun kommer rett som det er og legger en trøstende labb på hånda mi.

Hun leser meg som ei åpen bok.

 

 

Noen ganger tenker jeg at det er mye lettere å forholde seg til et brukket bein, i alle fall for dem omkring. Hvordan skal jeg forklare andre at hodet mitt er skrudd sammen på denne måten?

At jeg er sliten uten grunn, stresset uten grunn og nedstemt uten grunn. Jeg har da kanskje mange grunner, men hvis jeg sammenligner med andre så har jeg ingen plausibel grunn til å føle som jeg gjør.

Plausibel betyr rimelig eller sannsynlig, og jeg er rimelig sliten på den tida av året der andre sannsynligvis kvikner til.

Jeg er hverken våryr eller vårkåt, men her ser jeg da vitterlig ganske pigg ut.

Skinnet bedrar.

 

 

I dag tok jeg en timeout fra jobb, og det forekommer sjelden. Det er kanskje sånn at jeg må påberegne en egenmelding når våren kvitrer som best (eller mest). Det er fornøyelig og livgivende med fuglekvitter, så lenge det ikke er gransangeren da, for den tonen er monoton.

Jeg føle meg litt monoton selv også, så jeg funderer litt på hvilken fugl jeg best kan sammenlignes med (utenom han jeg nevnte for to linjer siden, for jeg håper inderlig at jeg ikke er SÅ ensporet).

Helst vil jeg være som ørna, men det er muligens å skyte for høyt. Ikke som svarttrosten, for jeg synger nesten aldri.

Skjæra da?

Hun jobber jevnt og trutt og tappert, og har sikkert ikke en god dag om hun ikke har gjort noe fornuftig – selv om hun innerst inne vil være som trosten, og synge i solnedgang.

Hvorfor streber vi ofte etter å være noe annet, noe mer, eller slankere, flottere, smartere og tøffere enn den vi faktisk er?

JEG er god nok, DU er god nok, og det budskapet må vi gi videre til barn og unge, for de vokser opp med facebook, snapchat, Paradise, instagram og influencere.

Man kan miste motet av mindre, for jeg tror at sosiale media gjør presset ganske stort.

Jeg håper at hodet mitt roer seg snart, for jeg jobber med saken, akkurat som skjæra. Det er derfor jeg blir så sliten.Jeg blir sliten av å snakke meg selv til rette, og jeg blir forbannet når jeg ikke hører etter – for egentlig er jeg flink til å lytte.

Og egentlig er jeg også en influencer – uten kunstige tilsetningsstoffer  🙂