Vårens vakreste eventyr

 

Når jeg er litt tullerusk i hodet så er det ekstra viktig å være ute, og det blir ekstra viktig å gjøre ting som påvirker meg i positiv retning.

Som å bli med venninna mi og familien hennes på båttur. Turen var ikke så lang, men jeg lever lenge på den turen likevel.

Og Rabben Marina anbefales på det varmeste.

 

 

Det finnes ingenting i verden som kan måle seg med havet, så jeg burde egentlig hatt husbåt. En liten husbåt som inneholder det aller mest nødvendige ( det er ikke stort ), og som er på sjøen 365 dager i året.

I mellomtiden padler jeg.

 

 

Vi padlet rundt Sør-Dyrøya, med innlagt pause på Håholmen. Jeg er heldig med vennene mine, og vi er heldige med været, for nå er det sommer i april.

 

 

Drømmeforhold for en godværspadler.

 

 

Noe annet som hører våren til er nyfødte lam. Ettersom jeg selv har vært sauebonde så har jeg en forkjærlighet for sauer. De er ålreite dyr.

 

 

I dag fikk jeg hilse på mange små og store sjarmtroll – bedre det enn å se fotballkamp, for RBK har mistet mye av sin sjarm.

Disse firbeinte bor på gården til Bjørg, og der har de det som plommen i egget. De har til og med utsikt mot havet, og det er langt mer enn hva jeg har.

Foto: Bjørg Støen

 

 

Her ser dere en bitteliten hjerteknuser som ikke skjønte bææææ(ra) av at han gjorde dagen min mye bedre.

 

 

Grip dagen – dette ble ei fin helg.

Se på solnedgangen sammen

 

 

Jeg får fnatt av å bo sånn til at jeg ikke ser havet. Jeg ser nesten bare sitkagran, og den hater jeg som pesten. Derfor benytter jeg enhver anledning til å oppsøke svabergene på Titran. Da ørna seilte rett inn i solnedgangen i kveld, så ble denne kvelden nærmest fullkommen.

Jeg hørte både båra, tjelden og spoven, og i mine ører så er det som et vakkert stykke musikk.

Dette er for meg uteliv på sitt beste.

 

Her kommer et bildedryss fra Titran ( Kjervågsundet og Svalbalen ).

 

 

 

 

Havets husky.

 

 

Sletringen Fyr.

 

 

Havets datter.

 

 

God kjemi.

 

 

Se på solnedgangen sammen.

 

 

 

Takk!

Vi kommer tilbake en annen dag ( eller kveld), for dette er mitt favorittsted på jord.

 

Rosenborgsangen – i ny drakt

 

( Jeg har rappet dette bildet fra nettet et sted, Adressa kanskje? )

 

 

Rosenborgsangen – i ny drakt

 

Å Rosenborg, å Rosenborg, vi to har alltid skjønt,
å spark oss ut av RBK det va et dødfødt stønt,
no kainn di sjå, sånn mått det gå
det vart ittj nåkka tå,
at ingen banke RBK
å hei å hei å hei å håååå.

Å Rosenborg, å Rosenborg, vi smile litt i groinn,
vi trur han Koteng angre sæ, og fotbaill`n den e roinn,
no kainn di sjå, sånn mått det gå
det koinn vi begge spå,
dæm savne oss i RBK
å hei å hei å hei å håååå.

Å Rosenborg, å Rosenborg, vi flire oss i hjæl,
vi har nånn gode tips på lur, dæm vil vi ittj fertæl,
no kainn di sjå, sånn mått det gå
at uten vårres råd,
så banke lagan RBK
å hei å hei å hei å håååå.

 

Dette har jeg ikke rappet, for det er mitt:

 

Påske-punktum

 

 

Selv om det har vært kaotisk på innsiden av hodet i det siste, som det ofte blir på høytidsdager, så ble denne påska fin likevel. Veldig fin. Jeg har jobbet endel, men har benyttet hvert ledige sekund på best mulig måte.

 

 

Både Milla og jeg trives best når vi får være ute i naturen.

 

 

Ingenting kan måle seg med det. Dette ble dessuten rene familiepåsken, for vi har gjort mye sammen alle ti, og det liker jeg.

 

Jeg tok til og med et bad, men isen må nettopp ha gått  – for det var iskaldt.

 

 

Og jeg kysset nesten en frosk.

 

 

Her ser dere en bunt med spreke ungdommer som jeg er veldig glad i. De tre til høyre på bildet er mine, og de tre andre er litt mine de også.

 

 

Og her er de forholdsvis nygifte, med og uten hund.

 

 

 

June er lykkelig over å ha unnsluppet to hoggorm som vi møtte på vei opp, og jeg er fortsatt lykkelig uvitende om hva som venter meg når vi skal ned.

 

 

Vi valgte nemlig den bratteste løypa, der man egentlig har nok med seg selv. Å klamre seg fast i et tau samtidig som man skal holde styr på en trekkhund, da føles det som om livet henger i en tynn tråd. Ryggen merket det spesielt godt, og bak min rygg var det noen som lo høyt og hjertelig.

Jeg ble sammenlignet med en måleorm.

 

Vi kom oss ned, men mens vi fortsatt var på toppen, og ante fred og ingen fare, så hadde broren min ingen anelse om at Milla var rett bak HANS rygg, for han er innerst inne litt redd henne.

 

 

Elsk din niste som deg selv, og pølsene gikk ned på høykant.

 

 

I tillegg har jeg verdens beste familie. Takk for ei fantastisk påske 🙂

 

Mamsen

 

 

 

MAMSEN

Like sprek som Grethe Waitz, og snill som Mor Teresa
selv om hun har stær så ser hun her i fra til Flessa
se så bredt hun gliser – hun er nærmest lykkelig
for langfredag så klarte vi å samle alle ti.

 

 

 

 

Barn og barnebarn, det er nok det som teller mest
og teller vi bekymringer så har hun aller flest
hun bygger rede for oss ti – det har hun lært av skjæra
og er som tjelden, for den trives også best i fjæra.

 

 

 

Men en ting har hun ikke skjønt, hvordan det er å fly
for nevner vi Å REISE så blir føttene til bly
og likevel så har hun reist litt lengre enn de fleste
for hun er den som alltid har en tanke for sin neste.

 

 

Valgflesk

 

 

Å METTE 5000 MED FEM BRØD

Jeg sammenligner meg ikke med Jesus altså, men i disse påsketider så er og blir han et forbilde. Ikke er vi dumme som brød heller, men på enkelte områder er vi visst det – for vi burde kjempet mer for profesjonen vår. Akkurat nå er vi fem sykepleiere i hjemmetjenesten, og på sykehjemmet er det pr tiden bare skalkene igjen ( av ulike grunner – men det skyldes i alle fall ikke mistrivsel, for vi elsker jobben vår ).
Jeg tror heller ikke at jeg blir oppsagt på grunn av dette innlegget, for da blir det enda en sykepleier mindre, og det har ikke kommunen råd til å miste.

De burde høyne lønna vår, og dermed gjøre stillingene mer attraktive, for det koster mer å leie inn sykepleiere fra vikarbyrå. Vi skal tross alt ha smør på brødet også, og lønningspilsen koster skjorta – nei, flesk!
Nå er det tid for valgflesk, så dette innlegget bør alle politikere ta til seg – men det nytter ikke å friste med bacon hvis fundamentet mangler ( altså brødet).

Takk og pris for alle dyktige helsefagarbeidere, for hva skulle vi ha gjort uten dem? De er tøffe og uunnværlige, og uten dem hadde tjenesten kollapset fullstendig. Uten oss, også. Mange av dem har fått delegert sykepleieroppgaver. Det er vel og bra, for de er kjempeflinke – og dette innlegget handler ikke om profesjonskamp – men jeg savner å få gjøre disse oppgavene selv.

Jeg savner å være ute.

 

 

Enkelte av prosedyrene er 100% forbeholdt sykepleiere, og sånn skal det være, men vi mister den daglige oppfølgingen og den daglige kontakten med dem som vi er til for.
Mesteparten av tiden vår bruker vi på medisindosering, saksbehandling, kartlegging, telefonering og skriving. Viktige saker, men det er mye som er enda mer viktig.

Jeg vil ha tid til alt, og det går ikke, men heldigvis har jeg begge beina god plantet på gulvet – og det behøves.

Det er mange sykepleiere på Frøya, men ikke på gulvet. Hvis jeg hadde byttet ut brukerne med fisk så hadde jeg mettet flere, for i den blå næringen er lønningene av en annen verden. Og jeg som elsker havet da – jeg hadde sikkert hatt det som plommen i egget på merdekanten -for egg hører brød og bacon til.

God påske og godt valg – når den tid kommer 🙂

 

Influencer

 

Jeg elsker dette plagget, for jeg føler meg trygg inni der – varm og omsluttet. Det var ei som sa en dag, at denne genseren er som et smykke.

For en fin kompliment.

Jeg strikket den fordi det er en villmarksgenser, og jeg elsker å være ute. Jeg strikket den aller mest fordi at den er smykket med hundepoter, og jeg elsker hunden min over alt på jord.

 

 

Hun forstår at jeg strever litt akkurat nå, for hun kommer rett som det er og legger en trøstende labb på hånda mi.

Hun leser meg som ei åpen bok.

 

 

Noen ganger tenker jeg at det er mye lettere å forholde seg til et brukket bein, i alle fall for dem omkring. Hvordan skal jeg forklare andre at hodet mitt er skrudd sammen på denne måten?

At jeg er sliten uten grunn, stresset uten grunn og nedstemt uten grunn. Jeg har da kanskje mange grunner, men hvis jeg sammenligner med andre så har jeg ingen plausibel grunn til å føle som jeg gjør.

Plausibel betyr rimelig eller sannsynlig, og jeg er rimelig sliten på den tida av året der andre sannsynligvis kvikner til.

Jeg er hverken våryr eller vårkåt, men her ser jeg da vitterlig ganske pigg ut.

Skinnet bedrar.

 

 

I dag tok jeg en timeout fra jobb, og det forekommer sjelden. Det er kanskje sånn at jeg må påberegne en egenmelding når våren kvitrer som best (eller mest). Det er fornøyelig og livgivende med fuglekvitter, så lenge det ikke er gransangeren da, for den tonen er monoton.

Jeg føle meg litt monoton selv også, så jeg funderer litt på hvilken fugl jeg best kan sammenlignes med (utenom han jeg nevnte for to linjer siden, for jeg håper inderlig at jeg ikke er SÅ ensporet).

Helst vil jeg være som ørna, men det er muligens å skyte for høyt. Ikke som svarttrosten, for jeg synger nesten aldri.

Skjæra da?

Hun jobber jevnt og trutt og tappert, og har sikkert ikke en god dag om hun ikke har gjort noe fornuftig – selv om hun innerst inne vil være som trosten, og synge i solnedgang.

Hvorfor streber vi ofte etter å være noe annet, noe mer, eller slankere, flottere, smartere og tøffere enn den vi faktisk er?

JEG er god nok, DU er god nok, og det budskapet må vi gi videre til barn og unge, for de vokser opp med facebook, snapchat, Paradise, instagram og influencere.

Man kan miste motet av mindre, for jeg tror at sosiale media gjør presset ganske stort.

Jeg håper at hodet mitt roer seg snart, for jeg jobber med saken, akkurat som skjæra. Det er derfor jeg blir så sliten.Jeg blir sliten av å snakke meg selv til rette, og jeg blir forbannet når jeg ikke hører etter – for egentlig er jeg flink til å lytte.

Og egentlig er jeg også en influencer – uten kunstige tilsetningsstoffer  🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjærlighetsgudinnen

 

 

 

FRØYA

Æ søng dæ ein sang tapre Frøya
blant svaberg og holma og skjær
e du sjølvaste livredningsbøya
standhaftig, men mæst av alt nær.

Inst i hjertet av øya legg hauan
der mose og myrull ska gro
som ei hildring mett i mot auan
bære der kan sjela finn ro.

Og over oss våke ein himmel
mens rundt ligg et blått diadem
i sjø`n sprætt ein makrellvrimmel
i reiret har føggel`n sett hjem.

Vi møte ofte motbør og vind
men meste vesst aldri håpet
regnskura rense svaberg og sinn
vi behøve kvar einaste dråpe.

Og ytterst mot vest der står løkta
et ly i mot vindross og regn
æ va der – og såg at ho bløkta
ho ga oss et tydelig tegn.

No ska vi endelig gi nåkka att
og da må du læn dæ på oss
ferr du e ein ven og kostelig skatt
så vi e beredt på å sloss.

 

 

 

Klem til den som vil ha!

 

 

 

 

Jeg elsker grønt, men når grønt skifte er ensbetydende med vindkraftverk på Frøya så liker jeg det ikke i det hele tatt. Vindpark er bare et fint ord som forsøker å kamuflere hva dette egentlig handler om.

I går ble det skrevet historie.

I går stemte formannskap og kommunestyre i vår favør – for de av oss som ikke ønsker en slik utbygging i kommunen.

Det betyr at ørna få ha reiret sitt i fred, og vi kan gå på tur i urørt natur.

 

Tenk det – sa ørna, det er det rare
at her får vi kanskje ro til å pare,
ingen maskiner, og mindre trafikk
den beste gevinst var det VI som fikk,
for nå kan vi ligge på reiret i fred
og nå skal vi aldri tvile på det,
at frøyværingene spiller på lag
og slik ble dette en historisk dag.

Illustrasjon: Lone Vatn

 

 

 

Jeg vet at det kommer flere runder, men delseieren i går betyr enormt mye. Jeg har så lyst til å takke alle dem som jeg har fått lov å bli kjent med. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kaste meg rundt halsen på den ene og den andre, men det gjorde jeg – i pur glede og kanskje med en dose overmot.

Jeg har fått nye venner, og jeg har fått ta del i et unikt fellesskap. Jeg visste ikke at Nessadalen fantes før dette begynte, men nå kan jeg skrive under på at jeg lider av Nessadal-abstinens ( som Øyvind så fint kalte det ).

Jeg savner dere allerede.

Ettersom jeg egentlig og innerst inne er litt reservert og tilbakeholden i møte med folk jeg ikke kjenner spesielt godt, så er det nettopp deres fortjeneste at denne skepsisen forsvant som dugg for sol.

Jeg ble så godt mottatt.

Jeg ble både sett og hørt, og jeg følte at jeg gjorde en viktig jobb. Det var forresten en taxisjåfør som stoppet ved leirstedet bare for å gi turfolket en klapp på skuldra, og før han visste ordet av det så sto han med en kopp kaffe i den ene hånda og et kakestykke i det andre.

Det forteller alt om rausheten – begge veier.

 

Jeg var raus selv også: Klem til den som vil ha!

 

 

Jeg vil spesielt berømme alle som var med i aksjonsgruppa, her representert ved Lene. Jeg er så imponert over kunnskapen, viljen, motet og trua – dere aner ikke hvor stolt jeg er.

Jeg vil berømme dem som passet på øya mes vi andre sov, og han som kokte hundrevis av liter kaffe på bålet. Folk kom med mat og drikke fra alle kanter; nok til å mette en hel landsby.

Dette er frøyværingen – og folk som har flyttet hit og blitt frøyværinger – i et nøtteskall.

Vi gir aldri opp. Vi samarbeider. Vi går på tur døgnet rundt. Vi deler på det vi har, og det vi ikke har er det noen som skaffer til veie på et blunk.

Det er alltid noen som sørger for å holde motet oppe.

 

Ørna har ikke stemmerett. Spoven og vipa har ingenting de skulle ha sagt, så vi må være deres stemme.

Jeg er sykepleier, og har trua på å forebygge skader. Det er i lengden mye mer lønnsomt enn å reparere, for det finnes visse typer sår som aldri gror, og det sier jeg ikke for å ta motet fra noen. Visse inngrep i naturen kan aldri gjøres godt igjen, for noen sår er så dype at det ikke er håp om å berge stumpene.

Det holder ikke å sette på et plaster – eller å blåse på.

 

Apropos TrønderEnergi – nå kom jeg på noe morsomt, ettersom vi er inne på temaet kraft. Da jeg var hos en bruker her om dagen så mente han at jeg var litt treg i oppfattelsen. Han kom med en kraftsalve: Du har jamen meg lang ledning! Nei, forresten, det er enda verre – jeg tror at forbindelsen er brutt…

 

Jeg for min del håper at vi har brutt forbindelsen med TrønderEnergi.

 

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned, men det jeg egentlig (kort oppsummert) ønsker å si er:

TAKK!!

Jeg ville ikke ha vært den siste uka foruten, og da mener jeg alt fra paller til påskeegg. Jeg mener samtalene ved leirbålet, og aller mest trua på at dette ville ende godt. Dere har jobbet steinhardt mens jeg satt midt i røyken, med tårer i øynene.

 

PS Jeg holder alltid det jeg lover, så jeg gleder meg til å stå på bordet og deklamere takkediktet mitt – for det blir kanskje en markering når det lir på?

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi venter i spenning

 

 

….og mens vi venter så oppsøker vi leiren i Nessadalen.

 

Man kan si mangt og mye om denne saken, og folk gjør det, men EN ting er i alle fall sikkert – vi blir alltid godt mottatt. Ja, vi er blant våre egne, men det er mer enn som så, for jeg – som egentlig ikke driver oppsøkende virksomhet på privat basis – jeg blir så godt ivaretatt at dette er det eneste stedet jeg har lyst til å være akkurat nå.

Jeg har til og med dratt hit alene, uten ledsager, og det er fordi at folk er så inkluderende. Alt dette blir nærmere beskrevet i HitraFrøya ( lokalavisa) nå på fredag – i spalten Fra sidelinja.

Jeg blir glad hvis dere leser innlegget.

 

 

Jeg blir enda mer glad, nei, jeg blir overlykkelig, hvis Frøya Kommune sier NEI til vindkraftverk. Jeg er så spent på kommunestyremøtet i morgen at jeg neppe får en god natts søvn.

 

Lufta er for alle.

 

Jeg vil at ørn, spove, myrsnipe og menneske skal kunne ferdes fritt omkring i marka sånn som før – uten å bli forstyrret av vindturbiner.

Jeg vil gå tur med hunden min i urørt natur.

Jeg orker ikke å legge ut i det vide og brede om kraftselskaper, politikk, hersketeknikker og penger, og jeg bryr meg ikke om at noen mener jeg er egoistisk og kanskje naiv.

Det er hakket mer egoistisk å ruinere naturen, for det er kolosser de tenker å bygge. Det er enda mer naivt å tro at dette er noe vi som kommune kommer til å tjene grovt på.

 

Derfor har jeg laget en kveldsbønn til kvelden før kvelden:

 

I dalen er det folk på hver en knaus

i morgen håper vi det blir applaus

i morgen tar vi på den gule trøya

for ingen vil ha vindmøller på Frøya.

 

Amen