Lytte til stillheten i oss
og rundt oss.
Sitte på steinhella,
uten å sloss;
med tanker og følelser,
galt eller riktig.
Sanse at livet er
vart og forsiktig.
Kjenne at sansene
spiller på lag.
Kikke mot himmelen,
møte hver dag;
med sinnsro og mot,
med trass eller styrke.
Kjenne at livet er
vel verd å dyrke.
Det er ikke alltid jeg klarer
det der.
Det hender jeg sitter med
opptrukne knær;
og fnyser av både meg selv
og de andre.
En villfaren fugl som prøver
å lande.
En fugl som vil lande i
eget liv.
Som er sterk i sin tro,
og aldri i tvil;
om at livet skal leves,
og det til fulle.
Det var jo til dette livet
jeg skulle.
Naturen er min kirke. Jeg liker at himmelen aldri er den samme, samtidig som den er der hele tiden. Jeg liker takhøyden, for den virker nærmest uendelig. Den gir rom for å ta i mot tankene mine, samme hva jeg tenker på. Jeg behøver ikke å si et ord, og det er ganske godt.
Den er spesielt god å ha når tankene blir for mange. Når jeg finner ei berghylle like fin, og minst like hard, som en kirkebenk, da kan jeg se utover havet og slippe dem fri. Da flyr de med vinden, og jeg er fri for en stund.
Så lenge det varer, for det varer sjelden lenge. Jeg er av og til håpløs, selv om jeg vet at det er viktig å bevare håpet.
Jeg liker ord som andre har beskrevet livet og naturen med. Halvdan Sivertsen skriver så fint at jeg kan krype sammen på berghylla, og bare kjenne at det er akkurat så nært som han formidler det.
Alt det du vet om e vinter’n som tappa dæ tom,
og natta som vet den har vunne.
Du har TV’n og tankan dæ sjøl og et rom,
og liv som har levd og forsvunne.
Du vet det e været som hold dæ førr narr,
men du kjenn ingen ansikta i januar.
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran,
og fra frosten som frys fast i såran.
Kjervågsundet på Titran er en veldig spesiell plass, med et spesielt og værbitt landskap. Dette landskapet har tatt i mot mye historie, på godt og vondt.
Den siste dagen av påska dro vi dit før jeg skulle på jobb. Vi grillet pølser i fjæra, og kjente på de første og varme solstrålene.
Og Sletringen, da. Dette landemerket som jeg blir like glad for å se hver eneste gang. I sommer skal jeg padle dit igjen. Det er ikke langt dit, men det stedet er noe for seg selv.
Mine venner er også noe for seg selv. Jeg har padlevenner og hjertevenner, og det finnes dem som er begge deler. Det er det som er så fint med denne takhøyden. Den har rom for oss alle. Den har rom for ulike legninger og ulike meninger. Den har rom for likhet og annerledeshet, og er en kirke for alle årstider.
Den har rom for at jeg kan være meg selv. Jeg tror at det er derfor det er best å leve livet ute, selv om det også er godt å krype i hi av og til.
Joda du vet du har venna at du har det bra,
men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
det e langt inn te hjerta med klær på.
Du kunn ha gådd ut men korhen sku du gå,
så håpa du heller at nå’n banka på.
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi lev i,
han e lang vinter’n, men ikke evig.
Milla har en egen evne til å være midtpunkt når vi er på tur,
og hun vender like gjerne ræva mot resten av verden, eller det andre kinnet til, om det er det hun føler for å gjøre.
Hun har en egen evne til å leve i øyeblikket. Det betyr å fokusere på akkurat DEN godbiten, eller nyte nettopp DEN utsikten. Fordi det er det hun vil,
og selv om hun ser en annen vei enn oss. Sånne små og enkle ting, som egentlig kan være vanskelig.
Der har jeg mye å lære.
Hun har øyne som kan smelte gråstein, og et blikk som kan terge vettet av meg. Jeg har også øyne som forteller hvem jeg er. De kan være varme og grønne, og noen ganger som torden og lyn. Jeg er lett å lese, og lurer ingen.
Jeg er ingen sildrende vårbekk, for jeg er høst. Jeg er ikke et fargesprakende blomsterbed, for jeg har ikke grønne fingre. Jeg er mer som svabergene. Jeg er stedbunden, og glad i det kjente og kjære. Jeg tåler en storm, og lar sola varme meg etterpå.
Jeg er ikke særlig bereist, og trenger ikke å reise noe sted for å vite at Titran er mitt jordbærsted.
Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar,
det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har,
og vi trur på oss sjøl litegranne.
Det hende vi tell og med føle oss fri,
vi vet vi e hjemme og her ska vi bli.
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
vi har sola og snart e det sommer.
Et sånt hjerte som løper løpsk, eller som dirrer av angst eller noe jeg ikke vet hva er? Ja, det kan jeg, for da vet jeg hvordan det er å være redd og lita. Jeg vet hvordan det føles å være presset opp i et hjørne, eller hvordan det er å møte det usagte. Det kommer godt med, faktisk.
Heldigvis har jeg aldri opplevd å få en veldig tung beskjed. Heldigvis har jeg aldri sett døden i øynene. Men jeg opplever av og til å se inn i øynene på noen som vet at de skal dø. Det skal vi jo alle en dag, men aller helst ikke nå. Det er jo så sterkt og fint å leve.
Jeg møter sånne blikk med ydmykhet, og det er ikke dystert. Det er levd liv i det blikket, også. Det er stolthet og selvrespekt i øynene. Det er vondt og sterkt, og det er noen ganger meningsløst og ufattelig. Andre er mett av livet, og da er det mest en ro over det hele. Om man da ikke har masse ugjort, som man aldri fikk gjort, eller mye man skulle ha sagt, men som man aldri sa.
Dette er noe som opptar meg. Det er ikke sånn at jeg går rundt og tenker på døden til stadighet, men døden er like selvfølgelig som livet, så hvorfor ikke?
Jeg tror at livet er bedre når jeg har dette perspektivet, for da vet jeg hva jeg har. Jeg vet at jeg har det akkurat nå, og det er omtrent det eneste jeg vet.
Jeg får ofte harehjerte når jeg står i kassa på butikken. Ikke fordi jeg er redd for at jeg ikke har dekning på kortet, men fordi det er alt for mange mennesker som er alt for tett på intimsonen min. Hjertet dirrer også når jeg beveger meg inn i det ukjente, og utenfor komfortsonen. Det er grusomt, og det er grusomt deilig når jeg mestrer det. Jeg blir bare bedre og bedre med årene. for jeg våger mer og mer.
Jeg har ingenting å tape.
Jeg tror til og med jeg skal våge å lage en skikkelig fest neste år, for da fyller jeg femti år. Det skulle jeg ikke tro, at jeg blir 50.
Jeg har mange å takke for at jeg er den jeg er i dag. Nå er jeg ei dame som har møtt mine egne øyne, og som har funnet mange svar. Ei dame som har møtt manges blikk, og som har tatt lærdom av disse. Noen av disse erfaringene skulle jeg gjerne ha vært foruten, fordi de er for dyrekjøpte. Noen av erfaringene vet jeg at jeg alltid vil bære med meg. Jeg tenker på dem hver dag.
Før jeg går inn i et hus og skal møte vanskelige ting, så sier jeg alltid til meg selv: Husk at det er deres sorg, og ikke din. Du er sykepleier; Ikke pårørende. Det er så viktig å finne den balansen. Vær sterk, og vær til hjelp. Du er en hjelper. Det er greit å gråte, men ikke la gråten ta overhånd. La dem se tårene dine – for det har ingen vondt av – men vær likevel den sterke og trygge. Vær den som trygt og sikkert veileder og viser omsorg. Gråte kan du gjøre etterpå, i bøtter og spann. Og du kan sørge litt i smug.
Det er lov, og det er nødvendig. Det er også nødvendig å debriefe, hos noen som har taushetsplikt. Ikke med alle og enhver som har taushetsplikt – det behøves ikke – men hos den ene, fine medarbeideren som forstår. Uten at jeg trenger å bruke så mange ord.
Det er så mye lettere å skrive enn det er å snakke. Å snakke kan gi meg harehjerte og dirrende røst. Jeg har blitt mye flinkere, men har fremdeles en vei å gå.
På Videregående var jeg livredd hver gang jeg måtte lese høyt. Det endte alltid med tåredryppende stotring. Jeg snublet plutselig i mine egne ord en dag, og etter den dagen var det liksom bestemt at det måtte bli slik.
Som jeg gruet meg til å gå på skolen. Ingen lo av meg, for jeg har de samme vennene i dag som jeg hadde da. Det var skikkelig vondt, og det ble ikke bra før jeg tok tak i eget liv. Jeg ble så rasende, at jeg til slutt forsto at det var meg selv det handlet om. Bare meg.
Det gjorde fransklæreren vår, også, da han nærmest tvang meg til å spille bankrøver. Han bestemte at vi skulle dramatisere et stykke, med meg i hovedrollen, og med hans blå topplue på hodet. Aldri!
Jeg trampet ut av klasserommet, midt i timen, og så meg aldri tilbake. Jeg husker ennå den sitrende følelsen av triumf og trass.
Det tror jeg var starten på mitt nye jeg. Den dagen fant jeg ut at det nytter å stå opp for seg selv.
Den lærdommen tar jeg viselig med meg i jobben som sykepleier. Jeg tror jeg mestrer den hårfine balansen mellom alvor og humor. Jeg kan møte et blikk med glimt i øyet, og jeg tør å møte det samme blikket med dypt alvor. Ved å mestre denne balansen så tror jeg at tillit bygges.
Jeg brenner for å ivareta integritet.
Første gang vi hadde time med fransklæreren vår, så sprutet vi ut i latter bak ryggen hans. Han var litt merkelig, og han snakket rart. Og vi var bare fem. Da er det lett å legge merke til hvem som ler høyest og mest.
Så bygde vi tillit. Så lærte vi fransk. Og vi ble bestevenner. Han handlet inn en hel kasse “Kjeft” da vi var russ. Ingen ville ha juice på den tiden, og alle lo av ham.
Men ikke vi fem. Jo, vi lo, men vi tok (mot)villig i mot invitasjonen. Vi skjønte jo at han mente det godt, og vi hadde jo ikke vondt av en skvett juice. Vi fikk oss en god latter etterpå, men det tok ingen skade av, og aller minst han.
For da var fuglene fløyet til neste fest.
Jeg kan fly fra alle andre, men sikkert aldri fra meg selv. Og ingen vet hvor haren hopper. Det jeg derimot vet, er at jeg må lytte til mitt eget hjerte og stole på min egen røst, for den som jager to harer, får ingen.
Jeg er skapt for hverdager, jeg. Vanlige dager som ruller og går. Jeg liker høydepunkt og fristunder, når de blir sånn som jeg vil at de skal være. Som havblikk og vakre soloppganger. Eller med strikketøyet i fanget, og med blanke ark.
Om disse dagene blir en hvilestund; sånne dager der jeg bare kan være, eller bare kan være ute.
Jeg merker at de røde dagene på kalenderen utløser høy skulderføring og stramme kjevemuskler. Jeg tipper det er min egen skyld, egentlig.
Påskekyllinger og lammelår, appelsin i solveggen eller brettspill med hele familien. De som allerede er familie, og de som har kommet inn i familien, men som ikke var der før. Jeg må passe på at alle har det bra. Forventningene kryper innunder huden, og bombarderer sansene mine.
Da kjennes det i magen.
Jeg må lage mat fra bunnen av, selv om jeg helst vil slenge en pølse på engangsgrillen. Jeg må spille brettspill, selv om jeg misliker det. Egentlig må jeg ingenting. Jeg liker ikke gult engang. Sennepsgult er nydelig, men ikke andre gulfarger. Jeg vil ikke fylle huset med gule påskekyllinger.
Jeg vil drikke Solo i solveggen.
Jeg vil lese bok, og jeg vil strikke sennepsgult sikksak-skjørt. Jeg vil hjem til mamma og spise saltkjøtt med kålrabistappe, for da slipper jeg å stå på kjøkkenet i flere timer.
Det høres egoistisk ut, men det er jeg egentlig ikke. Jeg tror at jeg er flink til å sette pris på venner og familie, både med ord og med små gaver gitt fra hjertet. Helst når de ikke forventer det.
Saken er nok at jeg er dårlig på å takle stress. Jobbstress er piece of cake. Det tar jeg på strak arm. Før gjorde jeg aldri det, men nå har jeg skapt en trygghet for meg selv som gjør at det går helt fint.
En solid plattform.
Det er alt det andre. Det er usunne tanker som sniker seg inn av og til. Tanker om at alle de andre har finere hus og mer stilrene møbler. Jeg er egentlig ikke så opptatt av det, for verdiene mine ligger andre steder. Men av og til, sånn innimellom, da sniker slike destruktive tanker seg inn.
Da tar jeg med Milla på tur. Naturen er den samme for alle, om vi har øynene med oss. Naturen har tatt i mot både mitt sinne og min sorg, min glede og min forelskelse. Den har tatt imot vanskelige tanker og spirende håp. Den tar alltid i mot meg, uansett hva som skjer. Om jeg går på trynet, eller om jeg svever på en rosa sky, så er den tilstedeværende.
Den er min beste medisin, helt enkelt. Jeg vil også være som den. Tiilstedeværende, uansett vær.
Akkurat nå er jeg skikkelig dårlig på det. Jeg vet at jeg er heldig. Jeg vet at jeg har det bra. Jeg vet at jeg har mye å være takknemlig for. Jeg vet og jeg vet, og noen ganger glemmer jeg det.
Jeg glemmer kanskje ikke alt jeg vet, men det gjemmer seg bak muren som bygger seg opp, eller hullet jeg detter ned i.
Dette hullet balanserte jeg på kanten av, men jeg var ikke i nærheten av å snuble. Når jeg har gode dager, så finnes det ikke fallgruber.
Heldigvis. For etter at Milla kom i hus, så er det hull både her og der, og over alt. Hun hevner seg med å grave hull når jeg lar henne være alene ute.
Hun er uskyldig som bare det, og selskapssyk som bare det. Hun vil være der jeg er, samme hvordan jeg har det. Det er medisin det, også.
Og den pila er egentlig overflødig. Det er liksom ingen tvil om hvor hullet er. Heldigvis. For da er det lett å unngå; spesielt når jeg ser klart.
Hun er min beste venn, uansett. Selv når dagene er sånn at jeg ønsker henne dit pepper`n gror.
Der kor berg og båre brytes
blir det melodia
alt fra løstig sommarlåt
te såre symfonia
Kvasse klippe knuses sund
og smuldre bort i sanda
men her finns og steina
som e go å ha i handa
Der kor berg og båre brytes
vil det alltid tære
på den skjøre, smale stripa
mella flo og fjære
Men det går å leve her
vi kan ha i minne
at uendelige slag
vil ingen kunne vinne
Der kor berg og båre brytes
kommer også sangen
langveisfra med seil av sølv
heist av solnedgangen
Der den gamle kampen står
åpne sæ det nye
skapt av sjø og stein og sår
og lys fra morragryet
– Kari Bremnes –
I dag er det regn og strikkevær. I går var det vær til å vandre på svabergene i. Ennå er det litt for skarpt og avslørende lys som det tar litt tid å venne seg til, iallefall for meg. Men det blir mye bedre så fort jeg kommer ut. Akkurat det er vanskelig å forklare.
Det finnes ikke speil ute. Kanskje derfor. Jeg kan få et glimt av meg selv på overflata av blikkstille sjø, men det er litt mildere stemt og ikke så krevende og kritisk. Det er ikke like skarpt og avslørende.
Kanskje den friske lufta som gir meg røde kinn, gjør at jeg føler meg litt bedre. Jeg føler meg spretten og sprek, og kan hoppe fra stein til stein.
Kanskje er det lufta, og det at jeg bruker kroppen min, sånn at jeg blir roligere inni meg. Det å sitte på en stein og la blikk og tanker fare. Tankene blir så mye bedre og lettere ute. De blir som fuglevinger. De svever på oppdriften, slik som denne ørna.
Eller kanskje er det så enkelt, og så vanskelig, som at jeg kan gjemme meg bak mørke brilleglass.
Jeg har lært meg teknikker for å mestre tankekaos. Det fungerer ikke like bra bestandig, men det er himmelvid forskjell fra sånn som jeg hadde det før.
Den tia da dagene og nettene gikk med til å gjøre meg selv lita. Den tida da tankene hadde kontroll over meg, og ikke omvendt.
Jeg elsker å være ute på sånne dager som i går. Jeg liker regnvær og storm, også, men de dagene da jeg kan sette nesa mot sola og tenne et bål, de er likevel best.
Sanke rakved, fyre opp et bål, og grille pølser på det samme bålet. Det fungerer fint med engangsgrill, også, selv om det ikke er like sjarmerende. Jeg elsker sånne enkle middager. Det blir to fluer i en smekk. Ferdig på et blunk, samtidig som jeg kan være ute.
Det er flere enn meg som liker dette livet. Vi er temmelig like, Milla og jeg. Begge er litt sånn ikke trå meg for nære. Og begge er glad i naturen.
Naturen bare ligger der, og krever ingenting spesielt av oss. Ingen tvangsklemming og ingen båndtvang. Så lenge det varer. Foreløpig nytes det frie liv, og på de riktige plassene. Da slipper vi oss løs, og vet hele tiden hvor vi har hverandre, så lenge det ikke er fugler i nærheten.
Bilder yter sjelden rettferdighet, for det er bedre å oppleve sånne dager selv. Dette er utsikt fra Fillingsneset, mot storhavet og Tustnastabbene. Vi vandret en bit innover mot Storfjorden, og snublet i både sanseinntrykk og søppel. Synd at så mye skrot farer med havet og lander i fjæra. Vi burde ta en tur hit og sanke søppel, så stedet blir enda bedre.
Fillingsneset er en av Frøyas topp 10 i mine øyne.
Takk for sånne steder, og slike dager. Jeg ønsker meg flere, for de legger seg som en kappe rundt meg. De beskytter og varmer, og gir liv til kald og blek vinterkropp. Sakte, men sikkert så gjør de meg godt, når jeg først tør å slippe lyset til.
Jeg liker at det er mørkt, og jeg vet at jeg behøver lys for å leve.
Neste gang skal jeg ta med mitt nye kamera på tur. Det som jeg kjøpte for et år siden, og som ennå ligger pent i eska si. Ubrukt.
Jeg har blitt litt mer Pippi-tøff de siste to årene, men ikke når det kommer til teknologi og duppedingser. Det er så mye nytt å sette seg inn i, og da blir jeg pinglete. Jeg kan stole mer på en myk og rund stein som ligger i fjæra, for den er bare myk og rund.
Det er ikke alltid jeg hører godt nok etter når presten preker, for det han eller hun predikerer er langt over min fatteevne. Jeg har jo beina godt plantet på jorda, og da er det mye som er vanskelig å forstå.
Om presten er kvinne eller mann spiller ingen rolle for meg. Prest er prest, bare han har ordet i sin makt. Ikke en sånn makt at jeg suggereres til å tro på noe. Jeg vil gjerne stå opp for meg selv. Jeg mener sånne ord som snakker til meg. Ord som gjør at jeg lytter. En prest med en levende formidlingsevne, og som tror på det han snakker om. Eller tviler.
Bjørn Eidsvåg er min favorittprest.
Her om dagen ble jeg berørt av ordene om sandkornet, som kryper inn i muslingen og omsluttes av perlemor. Det blir til slutt en vakker perle.
Det kan komme noe fint ut av noe som i utgangspunktet ikke ser ut til å ha verdi. For hvem legger merke til sandkornet? Legger jeg bare merke til det når det sniker seg innenfor bikinien, og gir gnagsår i rompa? Nyter jeg å sette føttene i solvarm sand, sånn at de får gratis peeling? Det er opp til øynene som ser, og opp til sansene som sanser.
Da kan jeg velge å se for meg et timeglass. Timeglasset er fullt av sandkorn, og hvert sandkorn er en bit av livet mitt. Hvert enkelt sandkorn blir da betydningsfullt. Det hører med til livet mitt, og hører sammen med resten.
Det kan komme noe godt ut av det som er vondt. Det har jeg opplevd selv, også. Og andre erfarer det samme. Det betyr ikke at det som skjer har en mening. Det er egentlig noe av det verste jeg hører. Nåde den presten, eller noen andre, som sier at alt har en mening. Når vi opplever tap, så kan vi midt i sorgen bli omsluttet av varme og omsorg. Det var vi kanskje før, også, men enda mer nå. Venner og familie bærer oss fram. Om vi er heldige.
Ikke alle har det sånn.
Jeg er opptatt av kommunikasjon, og tror det er nøkkelen til all omsorg. Dette å lytte.
Å vise raushet. Tolerere at vi er forskjellige. Det kan være vanskelig, for jeg vet at kroppsspråket forråder meg noen ganger.
Nærhet. Jeg omfavner heller med ord enn med å gi andre en klem. Men takket være venner som tvangsklemmer meg, så har jeg blitt flinkere både til å ta i mot klem fra andre. Eller til å gi.
Strikkekveld og skravlevin med Ellen og Anette er fint. Da er det lov å snakke om alt som ikke omhandler taushetsplikten, og det blir hos oss. Det kan vi stole på alle tre. Vi kan åpne oss om alt som det er tillatt å prate om.
Det er til og med helt greit å spise potetgull og sjokolade midt i uka. Selvfølgelig er det lov. Det er jo en spesiell anledning, hver gang.
Jeg er glad for at jeg alltid har hjertet med meg, både på jobb og privat. Dette å la seg røre til tårer, eller å boble over av latter. Begge deler er nødvendig og godt.
På Wikipedia, som jeg ikke alltid stoler på, står det om naturperlene at de er ekte, og stadig mer sjelden. At de er vakre og verdifulle, men de fleste er ufullkomne både i form og farge, og dermed uten verdi.
Jeg samler på perler. På perlekjedet mitt er det perler i mange farger og fasonger, og perlene finnes bare inne i hodet mitt. Alle har verdi. Det er venner og familie, kollegaer og fine mennesker jeg møter som sykepleier. Mennesker jeg aldri glemmer, og som jeg alltid vil huske. De tilfører livet mitt noe som jeg behøver, slik at jeg kan bli en perle selv. Ikke nødvendigvis en fullkommen perle, men en robust og finslipt en, som noen blir glad for å finne.
Jeg er en perlefisker. Jeg må ikke ha dem i et kjede rundt halsen. De kan godt ligge på en bomullspute,under et lokk og i en eske. Akkurat som naturperlene, som ligger som en skatt inne i muslingen.
Perlemorskyer gir sjeldne og vakre fargespill på himmelen. Jeg er ydmyk og takknemlig over å ha møtt dem og sett dem. Og jeg slipper dem inn i hjertet mitt, igjen og igjen, selv om det gjør vondt. For det gir så mye mer tilbake.
Noen mennesker og opplevelser forblir der, fordi de ble så spesielle for meg.
Når tankene floker seg til, sånn som det ene garnnøstet mitt gjorde i går, så må jeg ut. Først prøvde jeg å nøste opp i det, så ble jeg sur, og til slutt knøvlet jeg sammen hele greia. Men jeg gir aldri opp. Jeg kjøper et nytt nøste på mandag, og later som det aldri har hendt, selv om jeg er dårlig på å late som. Jeg liker at ting er ekte. Jobben skal fullføres, fordi det er viktig for meg å mestre. Jeg har skjønt at mestring gir mot, til neste gang jeg står overfor en oppgave som krever styrke og mot. Jeg blir nemlig litt sterkere for hver gang.
Når jeg engasjerer meg helhjertet i noe, enten det er på jobb eller hjemme, så blir jeg innesluttet etterpå. Litt sånn mutt og umedgjørlig. Hjertet må hvile litt.
En stund.
Jeg klarer ikke å sette ord på ting, og jeg tar på rustningen min. Den er god å ha, for den beskytter meg. Den gjør at jeg klarer å stå oppreist, og den tar i mot de slag som livet av og til gir. Men den er også et hinder for å ta i mot det som er positivt, og det vil jeg jo ikke. Jeg har lært meg å ta den på ved behov, og jeg har lært å gjemme den innerst i skapet når jeg står støtt på egne bein igjen.
Før var den på det meste av tiden. Jeg gjemte meg liksom inni den. Nå har jeg kommet ut av skapet, mens rustningen ble igjen.
Jeg synes naturen er så god å ha, for den er gratis medisin mot flokete tanker. I dag klatret vi opp til Hokkeltinden. Det var en tur vi ble andpusten av, fordi snøen var uberegnelig. Noen steder gikk vi lett på tå, og da danset jeg ubekymret på skaresnø. Andre steder trodde jeg at jeg var trygg, helt til jeg trådte gjennom og gikk på trynet.
Det er bare sånn det er.
Å bruke kroppen gir både fysisk velvære og sinnsro. Etter en slik tur kan jeg falle til ro under ullpleddet mitt. Trykket har lettet, fordi jeg har klarnet tankene og pustet med magen.
Naturen ligger der.Trofast ventende, og alltid imøtekommende. Om jeg kler meg etter været, og har i bakhodet at det er ingen skam å snu, så kan jeg stole på både den og meg selv.
Den er ikke den samme på våren som den er på høsten, og det er ikke jeg heller.
Vi deler gleden over naturen, kjæresten og jeg. Takk og pris for at han ikke er født sofagris, for da hadde vi gått glipp av mye. I dag hadde jeg det moro på hans bekostning, og gikk bakerst med vilje. Det ble så mye lettere å gå da, for jeg kunne le av ganglaget hans hver gang skaresnøen ga etter for vekta.
Det var komisk.
På toppen av tinden drakk vi kaffe og spiste nystekte boller med brunost. Maten smakte kjempegodt, sikkert fordi vi hadde verdens beste utsikt. Hokkeltinden er på Hitra, og da kunne vi speide mot øya vår. Aldri i livet om jeg bytter Frøya mot Hitra, men Hitterværingene har mange fine turmål til låns.
Milla er overstadig lykkelig over å få være ute. I dag var det lite folk på stien, kanskje på grunn av skaresnøen. Da kunne jeg la henne løpe fritt, og det er det beste hun vet. Hun er så sprek og elegant at det er en fryd å se henne utfolde seg. Mens vi var som Bambi på isen.
Hun er heldigvis glad i oss likevel.
Kjell setter stor pris på naturen, og jeg setter stor pris på ham. Det er ikke alltid jeg er så flink til å si det, men jeg vet at han vet.
Han har alltid kamera med seg på tur, og plutselig kan det lønne seg. I går tok han dette blinkskuddet av selveste havørna.
Stolt og vakker fugl. Jeg synes den er majestetisk.
Jeg tror jeg har den samme følelsen som havørna når jeg speider utover mitt rike. Enten jeg bestiger en topp eller dupper i vannskorpa med kajakken min, så kjenner jeg en glede over livet og en nærhet til naturen som gjør meg stolt og ydmyk. Alt dette på samme tid.
Hav, holmer og skjær er mitt element. Det er mitt liv, helt enkelt. Jeg elsker lukta av tang og tare, og jeg nyter å være omgitt av hav på alle kanter.
Jeg glemmer ikke nisa som prustet ved kajakken min i fjor sommer. Og jeg husker en padletur til Vågøya som var magisk.
Det ser ut som om jeg ber en bønn på dette bildet. Det er nok sinnsrobønnen som flyter gjennom hjertet mitt, for den er jeg så glad i.
Gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre,
Ingen kan klare å tenke på
døden hele tiden.
Livet trenger seg på med sitt
veldige nærvær.
Fyller lungene med luft
og hendene med daglige småting.
Skjønnheten lister seg inn
i sansene, fra alle kanter
med ufattelig sprengkraft.
Jeg har ingen bønn på
leppene lenger
jeg sier bare takk for mitt liv. – Åse-Marie Nesse –
I dag har vi hatt besøk av Liv Ågot Hågensen, som er kreftsykepleier og kreftkoordinator i Orkdalsregionen. Sammen med oss har vi også hatt Monika Glørstad, som er kreftsykepleier på Hitra.
Wenche, Mona og jeg er ressurspersoner i kreftgruppa på Frøya, og denne dagen var avsatt til samhandling og refleksjon. Dagen ble mye bedre enn jeg forventet, for jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg.
Liv Ågot er ei sprudlende dame, men så er hun jo også halvt frøyværing.
Og det forplikter.
Vi hadde på forhånd avtalt at denne dagen skulle krydres med et sjøbad, for da kjenner vi så godt at vi lever. Skal vi gi god omsorg ved livets slutt, eller støtte den som er på vei til å bli frisk, så må vi ha livsgleden med oss. Vi skal sanse og begripe, sånn at vi kan trå varsomt inn i heimen og skape trygghet og gode relasjoner. Vi skal føle og mestre, sånn at den som står midt i stormen har noen å lene seg mot.
Det er krevende og givende. Det krever mye, og gir enda mer tilbake. Stikkordene er kommunikasjon og samhandling. Jeg kjenner selv at opplevelsene som jeg har samlet, har styrket meg til å våge mer enn før. For det krever mot å møte. Det krever mot å møte den syke, og det krever mot å svare ærlig på de ærlige spørsmål.
Latter og sorg går hånd i hånd. De går ved siden av hverandre, disse to. Jeg tror det er sånn at den ene ikke klarer seg uten den andre. Ikke sånn at vi behøver sorgen for sorgen sin del, men den er en selvfølgelig del av livet.
De fleste blir heldigvis friske igjen.
Fjorårets russ samlet inn masse penger til Kreftforeningen. Akjsonen Krafttak Mot Kreft berørte oss litt ekstra, fordi vi mistet en av våre ungdommer her på øya.
Vi har jo ingen å miste.
Jeg tenker at det er like viktig i år, å ha fokus på dette. Årets Frøya-russ lånte sporty ut bøssene sine til oss. Vi ønsker så gjerne å gi dem vår støtte, og mener selv at vi er god reklame, selv med åreknuter og kritthvite legger.
Hvem bryr seg?
Jeg synes alle skal bry seg, og åpne både døra og lommeboka for den flotte ungdommen som brenner for en god sak. Fordi de fortjener det. Vi er heldige, som har ungdom med vett til, og mot til, å bry seg.
Ressursgruppa vår jobber med alle mulige slags diagnoser, så vi vil presisere at vi har like mye hjerte for alle. For meg er det viktig at den som er syk får opprettholde sin livskvalitet, med støtte fra oss. Vi skal bygge opp under brukeren sine egne verdier og ressurser. Vil han ha dobøtta og senga på kjøkkenet, så er det faktisk ikke min sak, selv om jeg griner litt diskre på nesa. Det er hans liv, og ikke mitt. Vil hun at jeg skal rulle håret hennes på et spesielt vis, så gjør jeg jo det, selv om jeg skjærer tenner. Jeg er tross alt ikke utdannet frisør. Trøsten er at vi kan ha en god og laaaaang samtale mens jeg ruller hår.
Og mens klokka tikker.
Jeg er opptatt av tillit og samtaler. Jeg er opptatt av magefølelsen og det kliniske blikk. Vi er fullstendig avhengig av skjemaer og systemer. Sånn er det bare.
Det er likevel i møte med mennesket, og ikke skjemaet, at jeg er den beste utgaven av meg selv.
Har jeg tillit så har jeg alt.
Selvfølgelig ligger kunnskapen i bunnen. Uten den er jeg ingenting. Kunnskap gir trygghet. Men kunnskap gir også makt, og en slik makt vil jeg ikke ha.
For meg skal brukeren være sjef i eget liv, og jeg skal være en veileder og en medhjelper. Det er en oppgave jeg går til med like stor ydmykhet hver gang.
Og takknemlighet.
Jeg er så takknemlig for å ha en jobb der jeg kan gjøre en forskjell. At et annet menneske lar meg slippe til. At et annet menneske lar meg gå hele veien sammen med ham eller henne. Samme hva utfallet blir, og samme hva de skal møte.
Tillit er verdens beste ord.
Og disse to var som iskald sprudlevin i årene mine. Ikke som en kalddusj, men sildrende som en bekk i vårløsninga.
Vi klukket av latter alle tre, og dette tipper jeg vi lever vi lenge på.
