Viljestyrke-trening er alltid mulig, også når vi er på tur. Det er alltid sunt og lærerikt å teste hvor grensa går. At hun sikler litt på buksa mi mens hun venter på å høre det riktige ordet, det gjør ingenting, så lenge hun klarer å styre seg.

Og det klarer hun fint.

Skulle ønske at jeg hadde hatt like mye viljestyrke, om det der var en skive potetgull, men det har jeg ikke.

 

 

Endelig ble det en ekte søndagstur, med topptur til Tonningen, og runden rundt Tonningen. Å være ute er noe av det beste jeg vet, så lenge det ikke handler om hagearbeid.

Jeg nyter å bli andpusten, for det betyr at det koster litt, og gir mer tilbake. Jeg nyter både utsikten og selskapet, selv om jeg kan gå veldig langt uten å si et ord. Jeg bare ser, og lytter til ingenting, altså stillheten.

Det anbefales.

 

 

Det beste med å være på Hitra er at jeg har utsikt mot Frøya. Neida, sånn er det ikke. Det beste er at de har så mange fine turmål på nabo-øya. Landskapet er så annerledes, selv om vi bor bare et steinkast unna. De har masse furuskog, og de har høyere fjell enn det vi har. 

Men aldri i verden om jeg vil bytte. Da låner jeg heller stedet en stund, og leverer tilbake.

Milla er som alltid med, og tåler ikke å ligge som nummer to eller tre i løypa. Hun er trekkhund, og vil gå foran. Hun vil nå målet først, for da kan vi endelig dele brødskiva mellom oss. 

Vi spiser alltid halve matpakken hver. Det skulle bare mangle.

 

 

“Tenk om et tre veltet og vi var rett under det” sa Nasse Nøff.
“Tenk om det ikke veltet” sa Ole Brumm da han hadde tenkt seg om en stund.

 

Dette treet har tydeligvis fått hard medfart, men det står nå der. Ikke er det grønt, og ikke er det rakrygget, men tenk hva det har vært!

Og kanskje blir.

For håpet skal man aldri miste av syne, selv om det er vanskelig noen ganger.

 

 

Etter å ha følt meg like grå som denne furua, så sitter jeg nå i sofaen med farge i kinnene, både på grunn av håndballgutta, fordi jeg har vært ute halve dagen, og sist, men ikke minst fordi jeg unner meg et glass rødvin samtidig som jeg strikker på hjertevenn-genseren min.

Med en svær genser i fanget så må det jo bli varmt, pluss at jeg må holde tunga beint i munnen, så jeg slipper å rekke opp….igjen.

Og igjen.

 

Den høye, mørke er med, og han er mye kjekkere enn Donald Trump.

Og snillere.

Og smartere. 

Og alt, egentlig.

 

VÆRSÅGOD! 

Så nå knasker vi potetgull begge to.. Milla elsker Sørlandschips, så da måtte jeg også ha litt. Hun får vann og jeg får vin, for hun er tross alt en hund.

 

 

Og enda er det mange timer igjen av denne kvelden, selv om jeg gleder meg til å finne senga.

Hvorfor?

Fordi Amanda har forvandlet soverommet mitt til et koselig krypinn mens jeg var på tur. Hun har lenge mast om at jeg må gjøre noe med det kalde og sterile rommet, men det har jeg ikke gjort. Hun, derimot, har kjøpt nye gardiner og tepper, fikset nattbord og satt telys overalt. På nattbordet lå det ei bok, og på døra inn til soverommet hang det et skilt:

Toves lille krypinn

 

Mammahjertet gleder seg til å krype under dyna i kveld, men har kanskje ikke råd til å sove, for det ble så fint der inne.

Rommet fikk endelig sjel igjen.

 

 

 

 

 

 

 

 

Når jeg har følt veldig mye en stund, eller levd meg inn i visse situasjoner, så blir jeg så tom etterpå. Da blir jeg litt bekymret over meg selv, for jeg føler meg så følelsesløs. Da blir jeg innesluttet og irritabel, og veldig sliten.

Jeg blir asosial, og jeg gir litt blaffen i å pynte meg. Jeg er ikke en pyntedokke ellers, heller, men akkurat nå så slenger jeg på meg den mest komfortable joggebuksa som jeg har, og matcher den med verdens største og styggeste genser. 

Jeg pakker meg og følelsene inn i klær. Jeg håper at de er der, og at de kommer fram igjen snart, for jeg vill ikke være sånn.

Klikk, klakk, tikk, takk, jeg vil ut å skinne.

Huset mitt er ikke som klippet ut av en katalog, men akkurat nå er det verdens beste og tryggeste sted å være. Da kommer jeg hjem, og det er et fint ord. Jeg behøver ikke å vise, mene, prestere, snakke, lytte eller noenting der inne.

Og det holder med grøt fra Fjordland, i all sin enkelhet.

 

Det finnes visse ting som jeg aldri kunne ha vært:

Kokk,

gartner,

kranfører

eller

kona til Donald Trump

 

Jeg skal prøve å etablere en refleksjonsgruppe på jobb, for det tror jeg at vi behøver. En slags ventil, som slipper ut luft til bare noen få. Det er vanskelig å gå fra en situasjon til en annen, fra ei dør og til neste, uten å legge fra seg det som er vakkert og vanskelig og trist og rørende og hjerteskjærende eller hjertevarmt.

Det må ut, men ikke til hvem som helst, for vi har taushetsplikt.

 

Bloggen er også en ventil, og et hjelpemiddel på grønn resept. Det er godt å skrive, og det varmer å få fine tilbakemeldinger. Det er rørende og styrkende.

Jeg gleder meg sånn til båtsesongen er i gang, for jeg kjenner en som har båt. Jeg kjenner en som deler mine interesser, og som er en gentleman, men aldri en tøffel. Det er bra, for jeg har godt av å møte motstand, om dere skjønner, ellers blir jeg bare vrang.

I morgen skal vi på søndagstur til Tonningen.

Inntil da skal jeg drømme om fish and chips og en iskald øl. På Bogøya, selvfølgelig, og Supen Pøbb, stedet med behagelig lav moral. Og kanskje en akevitt til, for da blir jeg full av følelser.

 

 

Jeg kunne aldri ha vært kokk, for jeg er ikke glad i å lage mat, selv om jeg elsker å bake. Jeg kan ikke fordra hagearbeid, selv om jeg fryder meg over årets første hestehov. Den krever ingenting, den, bare ei grøft å blomstre i.

Jeg har høydeskrekk, som jeg er i ferd med å temme, men jeg kunne ikke jobbe i høyden, for jeg har nok med meg selv.

 Donald Trump har sikkert aldri hatt skitt under fingrene, og spiser garantert ikke Fjordland. Han er høy på seg selv, og har en høysåte på hodet. Han bruker rødt slips ( jeg liker ikke rødt ), og han eier ikke takt eller tone. Kanskje han er fattig på velvalgte ord, også. 

Say no more!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er i slekt med Petter Dass, og dette er det nærmeste jeg kommer!

 

Jeg venter i spenning på boka mi, for jeg har ikke begynt på den ennå. Jeg vet ikke hva den skal inneholde, eller hvordan jeg skal få det til, jeg vet bare at det er en drøm som skal bli virkelighet.

Håper jeg, da.

Jeg vet at det ikke blir en biografi, og det blir heller ikke ei krimbok. Det blir ikke en slektsroman eller ei bok fylt av sex-skildringer. Garantert ikke det siste. Hva er igjen da?

Dikt?

Noveller?

Betraktninger?

Sykepleiererfaringer?

Livsfilosofi?

Snerten humor?

 

En blanding av alt dette, vil jeg tro. Gjerne med illustrasjoner laget av Vegard, for han er flink til å tegne. Det har jeg en ide om, selv om jeg ikke har spurt ham. En vill ide!

Men jeg ser det for meg.

 

Finnes det forlag som har trua på amatører? Kan jeg lage ei bok selv, uten å ha noen i ryggen? Jeg aner ingenting om dette.

Hva vil folk ha? Hva er det som betyr noe for meg? Hva selger?,… for jeg tenker IKKE å selge meg selv. Jeg vil leve av blogginga, av skrivinga, av tankene og av ordene. Jeg vil skrive hele dagen, og noen ganger om natta.

Jeg er alltid sånn, når jeg leser andres bøker, at jeg ikke bare lever meg inn i handlingen, men jeg legger så godt merke til ord og vendinger, og har blikk for hvordan setningene er formet. Jeg blir lykkelig når jeg leser gode skildringer, eller når ordene gjør krumspring på papiret, rett foran øynene mine.

Bokstavelig talt.

Ordspill, eller ord som danser, og ord som treffer som piler i hjertet, det er ren og skjær kunst. Ordene er fløyel og flint, og all verdens følelser, samlet mellom to permer.

FØLELSER er forresten et vanskelig ord å skrive, for bokstavene stokker seg så lett. Bare prøv! 

Følelser er aldri lett.

 

Jeg har lært et ord som heter ventesorg. Hvis jeg overfører det ordet til bøkenes verden, så betyr det at jeg vet at noe snart er slutt. En historie har en ende, men jeg vil ikke det. Jeg vil ikke lese den siste siden, for da er det ikke mer. 

Jo, det er minner tilbake. Jeg kan når som helst hente fram den varme følelsen som boka ga meg, eller opprøret som den bragte inn i livet mitt. Boka gjør meg levende, og da er ventesorgen til å leve med.

Ei sånn bok vil jeg skrive.

Som du kan sette bokmerket ditt i, fordi ordene har sådd en tanke. Du setter boka litt på vent, og livet litt på pause, for å reflektere over små og store bokstaver.

Ventesorg. Den er ikke lett. Jeg brenner for palliasjon, og har oppdaget Cicely Saunders, som grunnla det første Hospice på 40-tallet. Hun var opptatt av døden, men var mest opptatt av at folk skulle leve til de døde.

Bøker er levende. De forteller en historie. Jeg har mange historier å fortelle.

 

 

Disse ordene skal jeg leve etter, og jobbe for, som sykepleier. Det må komme fra hjertet. Jeg er ikke et nedtrykt eller trist menneske, tvert i mot. Jeg er glad og lykkelig, og hurra meg rundt.

Og jeg er veldig glad i jobben min.

Jeg beundrer foregangskvinner som Cicely Saunders. Hun har gått foran og kvistet løypa; hun har gjort det lettere for oss. Hun har bidratt til å gi oss kunnskap og forståelse, sånn at vi er bedre i stand til å lese det siste kapittelet i boka.

Det finnes ikke noe bedre enn bøker. Det måtte isåfall være et glass vin, samtidig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er så tynt, lyset.

Og det er så lite av det. Mørket 

er stort.

Det er bare tynne nåler, lyset

i en endeløs natt.

Og det har så lange veier å gå

gjennom så ødslige rom.

 

Så la oss være varsomme med det.

Verne om det.

Så det kommer igjen i morgen.

Får vi tro.

 

– Rolf Jacobsen –

 

 

 

Vi må verne om lyset, og verne om verdens minste og fineste geitekillinger. Jeg inviterte meg selv på gårdsbesøk i går formiddag, før seinvakt, og det var en god investering. Jeg har vært urolig i kroppen etter nedtrappinga av Zoloft, så jeg behøvde å finne litt ro. JEG fant ro, men geitekillingen sprellet vilt, og ville bare ned på gulvet. 

Selvfølgelig ville den det, for alt er jo så nytt og spennende i denne verden. Det hjalp litt likevel, og uroen slapp taket for en stund.

Jeg er sta som ei geit, men jeg vet ikke om det holder. Hvis det fortsetter sånn, med uro, søvnløshet og slitsomme tanker, så er ikke veien tilbake så lang.

Da må jeg revurdere. Veie for og i mot, og finne den beste løsningen. Uansett, så er det aldri et nederlag å ha prøvd.

Uansett så er jeg sterk.

 

 

 

Helt fra jeg var lita, så har jeg trivdes i fjøset. Jeg trives sammen med dyrene. De er ekte og tillitsfulle skapninger, som fortjener å bli behandlet godt. Hopp i høyet!, så fint det er å være sammen med dem. Midt i et hav av høy og sorte perler er jeg lykkelig, for en stund.

Og lenge etterpå.

 

 

 

 

Kan du ikke høre?

Jeg vil ned, jeg vil ned!

Jeg vil lukte, jeg vil breke,

alle må da skjønne det.

 

Kan du ikke skjønne?

Verden er så stor, så stor!

For jeg tenker, og jeg tror,

at jeg savner geite-mor.

 

Kan du ikke se det?

Hoppe opp, og ramle ned!

Vise mot, og finne fred,

det er selve livet det.

 

 

I morgen trapper jeg opp. Sta som jeg er. Jeg er trygg på meg selv, og like nysgjerrig på livet som alle verdens, små geitekillinger.

Minst!

 

 

Like sikkert som at sola kommer, så er den veldig avslørende. Hvert eneste år.

I dag var en sånn dag, etter uker med vind og regn. Vinduene var grå, og det visste jeg ikke. Gulvet var skittent, men det var det ingen som så. Tankene mine fløy hit og dit, som fuglene gjør når de bygger rede. Jeg vet at disse tankene kommer.

Jeg er vant til dem nå.

Heldigvis har jeg lært meg at det er lurt å finne små ting å glede seg over, så i morgen skal jeg hilse på bittesmå geitekillinger. Jeg gleder meg så mye at det kribler i magen.

Det jeg prøver å være bevisst på, er at negative tanker ikke skal få bygge rede der jeg bor. De skal ikke få hverken tid, rom eller anledning til å slå seg ned her. Jeg feier dem vekk med langkosten.

Jeg har faktisk en langkost, og jeg bruker den fortsatt. Jeg har kjøpt både mopp og tilbehør, men den får hvile en stund til, i kjelleren, fordi jeg er litt gammeldags.

Den står fint der, i skammekroken, selv om den ikke har noe å skamme seg over. 

Jeg skammer meg heller ikke over tankene mine. Jeg tror det kommer av at jeg snart er femti år. Jeg tar initiativ, jeg gjør det jeg vil, og jeg blir inspirert av andre mennesker.

I går leste jeg flere artikler om eldre mennesker. Han som var nesten hundre år, altså dobbelt så gammel som jeg er, han likte ikke ordet eldrebølge. Da så han for seg en bølge av rullatorer og andre hjelpemidler, men det er ikke hele sannheten. Sannheten er at de fleste er høyst oppegående uten hjelpemidler, og at det vi kaller eldrebølge er en naturlig utvikling i samfunnet, og ikke en tsunami.

Klok mann.

Når lyset gjør sitt inntog så kommer redselen min for tilbakefall. Alt synes så godt. Alle detaljer som jeg ikke så i mørket, nå er de her.

Like levende og like skremmende. Detaljene er ikke skremmende, men tankene er det. De tapper meg for energi, og gjør meg blek og sliten, og noen ganger ganske søvnløs.

Nå har jeg akkurat måttet rekke opp deler av et strikkeprosjekt som jeg holder på med. Rekke opp, og begynne på nytt. Rette opp feilene i fra i går.  Det var månelyst i stua i kveld.

Herifra og til evigheten.

Det var derfor jeg likte presten så godt, hun som foreleste på kurset om palliasjon. Det var meldt forfall, så hun fikk ekstra god tid til sitt innlegg. Så fint, sa hun,for da har jeg en hel evighet å ta av.

Jeg elsker humor, og tror at det hjelper i alle situasjoner.

Jeg tror at humor er nøkkelen til det meste. Som når sykehusklovnene får et barn til å le, midt i det verst tenkelige.

Hvem andre klarer det?

Heldigvis så har jeg en egen klovn som får meg til å le. Hun er der for meg, alltid. Alle vet at klovnen har like deler alvor og humor. Plutselig en dag så banket hun på døra mi, og siden har hun vært her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå har jeg vært i Trondheim og hentet ny kunnskap. Samtidig fikk jeg bekreftelse på at det er mye vi kan fra før. Jeg er så glad for min opparbeidede erfaring, for da har jeg knagger å henge ny lærdom på.

Kunnskapssenteret er ikke bare et flott bygg, for det er det. Veldig flott! Jeg ble så fascinert av dette mennesket på veggen. Det er også et kraftsentrum som utstråler ny lærdom og gammel visdom. Kunnskap er alfa og omega, for den er nøkkelen til god pleie og behandling.

 

 

Nå har jeg speed-datet i to dager. Leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, ernæringsfysiologer, prester, ja, alt som pasienten kanskje behøver for å leve videre, eller for å dø en verdig død.

Verdig død, hva er det?

Like viktig som et verdig liv, for disse to dagene har handlet om palliasjon, som betyr lindring. Alle disse faggruppene kan bidra til god lindring på hver sin måte, og de gjør det best ved å jobbe tett sammen. Vi fikk et lite bevis på det i går, at det er fint å jobbe i team, for sosionomen var syk, så da tok legen over hennes speed-dating-kvarter.

Fordi hun vet hva den andre jobber med, og fordi hun vet hva sosionomen står for. 

 

Det var også godt å få bekreftelse på at vi får til mye bra ute på øya vår. Jeg satt i en stor forsamling av helsepersonell og kjente på at dette kan vi. Vi gjør det allerede; samarbeider godt med de andre faggruppene, men alle kan alltid bli bedre, så vi hviler aldri på lauvbærene. 

Jeg er likevel stolt.

Jeg våger å gå inn i alle mulige situasjoner nå. Jeg våger å lytte, og jeg tør å gi rom for den vanskelige samtalen. Det jeg IKKE våger, er å slenge meg ned sammen med fremmede, likesinnede, som er på det samme kurset, og bare prate om løst og fast. Jeg er elendig på den type samtale, og synes egentlig at det er veldig skummelt. Jeg føler meg som ei bittelita mus, som egentlig bare vil pile inn under ei golvlist, og sitte der i fred.

Borte vekk.

Heller det enn å dele bord med andre når det er lunchtid. En HEL time! Jeg mestrer det ikke. Da vil jeg heller sitte for meg selv, og gnage på en ostebit.

Er det virkelig det jeg vil?

I sånne stunder føler jeg meg like sårbar som pasienten sikkert gjør, så jeg har godt av å kjenne på følelsen. Denne litenheten i et stort system. Dette ønsket om å ville gjemme seg litt for omverdenen, fordi virkeligheten er skremmende. Jeg vet ikke, nei, jeg bare aner, hvordan det er å være pasient. Det er bare pasienten som har akkurat den kunnskapen. 

Det er derfor vi må lytte. Det var det presten sa, at vi har to ører og en munn, fordi det er dobbelt så viktig å lytte.

 

Jeg sto visst i veien for en robot nede i underetasjen, også, selv om jeg bare var ei lita mus. Plutselig hørte jeg en stemme som sa: Flytt deg! Robot-tralle på vei! Kanskje han sa det litt mer høflig, da. kan du være så snill og flytte deg? Jeg hadde mest lyst til å stå der jeg sto, for å se om han bare kjørte videre likevel. Akkurat i det øyeblikket ble musa til en elefant.

Akkurat der kom Frøyværingen fram. Vi er litt trassige, vi. Vi tåler vær og vind, men vet samtidig at det er lurt å lytte til værmeldinga.

Så jeg flyttet meg, med glede, for roboten hadde en jobb å gjøre, og jeg var bare på besøk.

 

Og stakkars dem som er dårlige til beins, for den grønne mannen i lyskrysset blir veldig fort rød, og jeg blir rød i maska. Herregud, for et stress. Borte bra, men hjemme best, sier Milla, og jeg er enig.

 

 

I 2017 finnes det en App for alt, og stakkars dem som ikke henger med i svingene. Jeg skulle ta buss, og da måtte jeg laste ned Mobillett. Vi Frøyværinger er kjent for å være to skritt foran, så jeg kjøpte billetten i god tid. I alt for god tid, for den varte bare i en time, og det var nesten to timer til jeg skulle ta bussen.

 Der fløy det 40 kroner ut av vinduet.

Jeg ventet litt, og tastet inn ny billett. Er du sikker på at du vil kjøpe billett? Du har allerede kjøpt. Sto det på skjermen. JA, jeg er sikker!! ( F***! ) Denne gangen er jeg helt sikker.

Jeg hadde en avtale med ei ny venninne, og det ble verdens beste kveld. Jeg var invitert på middag, og vi delte ei flaske vin. Her skulle det egentlig ha ligget en drøss med bilder nå, men vi ble så oppslukt av den gode samtalen, at det glemte jeg. Heidi brukte veldig lang tid på å lage den middagen, men det var fordi vi hadde så mye å prate om. 

Og jeg rakk akkurat siste buss hjem til hotellet.

 

Neste kveld hadde jeg en avtale med tre damer som jeg bodde sammen med i Levanger. Vi bodde i kollektiv mens vi utdannet oss til sykepleiere, og det var som å skru tiden tilbake. Alle fire glemte å ta bilder av oss sammen.

Disse tre årene, fra høsten 1988 til væren 1991, var sprudlende og spennende og vanskelig og krevende, til og med ganske tunge, men takk for at vi bodde under samme tak. Takket være dem så klarte jeg det, for jeg taklet dårlig det å skulle prestere, eller bli vurdert, hele tiden. Den jeg var DA mestret ikke dette presset så godt, men jeg klarte det likevel. Vi klarte det sammen, for vi var et team; Elberg-teamet.

Takk og pris, for det er sykepleier jeg vil være.

 

To liv.

Millionar av år.

Vi lever kanskje

i hundre av dei.

Så fint at tida mi

skulle kome til å krysse

tida di.

– Trygve Skaug –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Heldigvis har jeg aldri vært sånn at jeg har kjent meg igjen i det som jeg leser i lærebøkene. Noen av dem jeg studerte sammen med, hadde symptomer på alt mellom himmel og jord, fra lungekreft til ALS til MS til leddgikt til schizofreni og til det neste kapittelet i boka om sykdomslære.

De var syke i tre år, samtidig som de skulle ha praksis, eller lese til eksamen. Kanskje de ikke rakk å bli ferdig utdannede sykepleiere før de døde av ett eller annet? Jeg slet med en spiseforstyrrelse i stedet, som jeg holdt for meg selv. Jeg hadde sånn prestasjonsangst for alt jeg skulle prestere, at det gikk på helsa løs.

Takk og pris for at jeg holdt ut.

Nå er jeg glad for at kroppen min står opp samtidig med meg hver morgen, enten jeg står opp klokka seks, eller om jeg velger å ligge under dyna til klokka ti. 

Lunger, nyrer, hjerte og andre indre organer virker. Blodårenes veier er uransakelige, og jeg slipper å bruke støttestrømper. Jeg slipper å ha en snarvei på magen, med pose over. Jeg hører godt og ser godt, selv om jeg er skjeløyd. 

Noen ganger er det helt greit å ha skråblikk.

Jeg tok så få sjanser da jeg var lita, at den eneste skaden jeg pådro meg var et kragebeinsbrudd. Dessuten var anatomi det faget som jeg likte aller best da jeg studerte sykepleie. Jeg elsket å pugge navnene på skjelett og muskler.

Det ordet jeg husker best fra anatomiboka er musculus sternocleidomastoideus.

Da hadde jeg større problemer med å forholde meg til skjema, dokumentasjon og sykepleierteorier, selv om jeg forstår at teoriene danner fundamentet for utøvelsen av yrket. Jeg er sånn nå, også, men jeg elsker samtidig prosedyrer.

Det finnes ikke noe bedre enn en god oppskrift.

Jeg husker læreren som dyppet albuen sin i vaskevannet for å sjekke temperaturen. Det er viktig med riktig temperatur, men det er enda mer viktig å hilse på pasienten først. Sånn går det når man bare sitter med nesa i ei bok og studerer teorier, tenkte jeg.

Dust!… tenkte jeg sikkert, også.

Jeg har ingen problemer med å dokumentere, for ordene kommer av seg selv. Enkelte skjemaer er også uvurderlige, spesielt med tanke på gradering av psykisk eller fysisk smerte.

Ellers er jeg den som legger skjemaet til side, må jeg innrømme. Jeg vil helst observere, lytte og være tilstede uten skjema. Dokumentere kan jeg gjøre etterpå, for verden krever dokumentasjon. Ja, jeg vet at det er veldig viktig.

Tanker kan bli til fysisk smerte. Det har jeg hørt at andre har opplevd, og jeg har vært der selv. Det skremmer meg litt at den psykiske delen av mennesket noen ganger blir nedprioritert eller oversett. 

Ennå husker jeg, fra studietiden, den oppblåste doktoren som hentet meg tilbake for å rulle ut nytt papir på undersøkelsesbenken. Jeg skulle rullet inn ham i papiret istedet, så han ble til en mumie, men det våget jeg ikke.

Eller rullet ham i tjære og fjær, kanskje, for han var en påfugl.

Han bruste sånn med fjæra at han ikke så fargene hos andre. Hvis noen spør meg, så er ingen oppgave for liten og ingen for stor. Hvis noen SPØR, ja, og ikke er arrogant.

Hvis noen prøver å tvinge meg til å ha hovedrollen i et skuespill, da setter jeg teip over munnen min. Det gjorde jeg i 6. klasse, og slapp hårfint unna å spille røver. Helst ville jeg være bakparten av eselet, men den rollen var det noen andre som fikk.

Så jeg ble papegøye.

Jeg elsker fugler, for de flyr høyere enn himmelen. Når det er vinter behøver de hjelp fra oss mennesker, og når våren kommer belønner de oss med fuglesang. Gråspurven er en av mine favoritter, for den gjør så lite av seg. Den er sterk likevel, og akkurat passe stor. 

For meg er denne fuglen et symbol på livet. 

I morgen blir jeg med stormen over havet, til Trondheim. Der venter to dager med kurs i smerte og palliasjon. Der venter også ei ny venninne, og noen gamle venninner som jeg studerte sammen med for lenge siden.

Jeg skal spørre om de husker Påfuglen. Eller var han bare en som levde i min fantasi, fordi jeg var så sårbar og fersk i faget?

Han skremte uansett vannet av meg.

Av MEG, Urinlederen. ( …feiende, flott tittel som jeg ga meg selv da jeg fikk ansvar for urinveiene på jobb…den klinger forresten mye bedre enn doktor… )

På tide å bruse med fjæra nå, bare litt. Nå er det endelig min tur til å skremme vannet av noen. Nei, forresten, jeg får heller si takk. Han lærte meg hvordan jeg ikke skal behandle studenter.

Piss off! Tusen takk!

 

 

 

‘

 

 

 

 

LITT AV ALT

Himmelblå og snø i lufta,

for vår kjærlighet er tufta,

litt på vann og litt på luft,

litt på tro og sunn fornuft.

 

Litt på tillit, litt av alt,

litt på sukker, litt på salt,

Mest av latter, pluss litt sinne,

litt på mann og litt på kvinne.

 

Litt på smil og varme blikk,

noen ganger romantikk.

Av og til et blikk som lyner,

da tror Kjell at han ser syner.

 

Har jeg funnet drømmekvinna?

Er det hun som er så sinna?

Heldigvis så går det over,

hun er stille når hun sover……..hyyyyysj!…..la henne sove en stund til……

 

Livets kunst er å bevare,

det tror jeg at vi skal klare.

Samlivet er hett og kaldt,

det er bittelitt av alt.

 

Bygg en varde, finn et sted,

åpne øynene og se.

Finn din stjerne, tråkk en sti,

det er fint å hete VI.

 

Dette diktet ble nesten som en kjærlighetserklæring. Jeg håper at han ikke blir flau, men at han tar det som en mann. Tar det som en mann? Hva betyr DET?

Snakk om å generalisere. Ingen menn er like, og det er ikke vi kvinner, heller. Takk og pris for den lille forskjellen.

 

Det er mye lettere å skrive sånne ord, enn å si dem høyt. Det er mye enklere å la hele verden lese det, enn å si dem ansikt til ansikt.

Jeg er litt merkelig sånn.

 

 

Divaen er også med på tur. Jeg synes at disse bildene, som Kjell har tatt av henne, er så fine. De er verdens fineste Milla-bilder. Hun elsker å være ute. Tar jeg på turbuksa så detter ørene hennes ned, og det er et lykketegn. Finner jeg fram vottene mine, så går hun i spinn på gulvet. Henter jeg fram båndet så uler hun som en ulv, for da er hun endelig sikker:

Jeg får være med!!

 

Hun er husky, så det er sjelden jeg kan slippe henne løs. Det er nemlig villsau over hele øya. Hun bryr seg ikke så mye om dem, egentlig, for hun er mest opptatt av fugler. Spesielt ryper. Dem kan hun snuse opp på flere kilometers avstand. 

Jeg tror at hun er mer fuglehund enn husky, for det er fuglehund i denne rasen, sånn at de skal få enda bedre trekkegenskaper.

Her skuer hun utover sitt rike. Hva tenker hun på?  

 

Først prøver jeg med et bedende blikk, og en forsiktig labb. Matmor bryr seg ikke.  Hmmm…det bruker da å fungere.

Da må jeg prøve noe annet.

 

 

Jeg uler mot himmelen, og ber om litt oppmerksomhet, og kanskje en godbit. Ser du meg NÅ da?

Hører du meg, da, i det minste?

 

Dette ble en fin dag, som ennå ikke er over, og endelig fikk jeg laget den snøengelen som jeg lovet Vilde. 

 

 

Jenta som ga meg motet til å lage min egen blogg. Derfor kan jeg si at hun har gjort en forskjell i mitt liv. Takk for den lille forskjellen, som skulle vise seg å bli så stor. Takk for at jeg fikk bli kjent med deg, Vilde, og takk for at du drysset snø over øya, sånn at jeg kunne lage en engel til deg akkurat i dag.

Engler i sneen har sin egen sang, og denne synger for DEG.

 

 

 

 

Ikke vi, altså. Det jeg mente er at det er deilig å bade, uansett årstid. Det går ikke an å være deilig når det er så kaldt, og hvem bryr seg, egentlig?

Vi bryr oss litt, da, for vi slettet de verste bildene, og deler de beste.

Her er en av mine beste venninner. En hjertevenn.

 

Havfrue og vakker kvinne,

verdens fineste venninne.

Raus og varm som bare det,

kjæreste og mor til tre.

 

Du er høst og badelykke,

ekte gull og hjertesmykke.

Du er både flo og fjære,

slik et menneske skal være.

 

– Tove –

 

 

 

Latterkrampe fikk hun, også. Først fordi jeg kom borti beinet hennes, sånn at hun trodde at det kom en fisk som skulle spise henne opp. Det er havfrua si, det. Etterpå lo hun fordi jeg ikke klarte å være stille.

Det var fryktelig kaldt, og fryktelig vanskelig å ha kontroll på kroppen og stemmen. Ordene ville ikke være der, i kulda og i kroppen min, så de fløy til himmels.

De ropte himmelhøyt.

 

 

 

Jeg er ikke så glad i å bruke lue, men jeg fikk råd om å ta den på, fordi den holder på varmen. Det finnes ikke en lue i verden som hadde klart å holde på varmen i dag.

Jeg vil opp!

Ikke til ei varm badstu, men til et trekkfullt og sjarmerende naust. Jeg strippet, til og med, uten blygsel. Jeg, som aldri kaster klærne ellers. 

 

 

 

Heldigvis lå hjertevottene og ventet. Rosa, hjemmestrikkede hjertevotter, som Ellen har gitt oss.

De varmer dobbelt.

 

 

 

Jeg kledde bare på meg sånn halvveis, for jeg hadde ikke sjanse til å få igjen hverken glidelås eller knapper. Jeg hadde neglesprett herifra til himmelen.  Bra vi var alene, da, for jeg var litt rufsete i stilen.

Heldigvis trives vi sammen, Anette og jeg. Vi koser oss. Vi har sluttet med å være blyge overfor hverandre.

Hun er som en søster i eventyret.

 

 

Her teller jeg til ti før avkledning. Jeg vil ikke uti!

Selvfølgelig vil jeg det.

 

 

Fossekall

av Harald Sverdrup

Fossekallen er isbader.
Står og vipper med kroppen.
En tykkfallen gentleman i smoking
tett ved en råk som mørkner i et v-tegn.
Flyr under vann, klipper seg frem motstrøms
på samme vis som en søster i eventyret,
plukker med seg småfisk, krepsdyr, larver.
Flyr gjennom fossen inn til bergfødte unger
som ingen kan høre og ingen kan se.

 

 

Anette har verdens fineste lyslykt.

 Havfrua sjøl <3

 

 

Det er sikkert noen som misliker åpenheten min, og jeg er klar over at det er en hårfin grense der et sted, mellom for mye og for lite åpenhet.

Det er et valg jeg har tatt, og jeg vet at hvem som helst kan bli litt bedre kjent med meg, uten at de egentlig kjenner meg så godt likevel. Det som er rart er at jeg har forandret meg så mye, og det som er veldig rart er at det ikke gjør meg noe at folk vet litt om meg og mitt.

Det er fordi jeg får påminnelser nesten hver dag om at folk finner trøst og støtte og mot og styrke i tekstene mine, fordi det handler om dem selv. Jeg vet også at skrivinga er noe jeg MÅ gjøre.

Derfor gjør jeg det.

 

Jeg tenker på alt dere IKKE vet. Dere vet ingenting om sexlivet mitt, eller om jeg synger i dusjen. Dere vet ikke fargen på undertøyet mitt, eller hvilken skostørrelse jeg bruker. Dere aner ingenting om hvilke kollegaer jeg liker best å jobbe sammen med, eller hvilken bit i Twist-posen som er min favoritt.

Er det Gammel Dansk eller Akevitt som smaker best? Foretrekker jeg Mausundvær eller Bogøya? Liker jeg silke eller flanell?

Ingen vet hvem som kuppa det første kysset, eller hvem jeg har vært mest forbannet på i hele verden. Det er heller ingen som vet favorittpålegget mitt, eller hvilket potetgull jeg synes er best. Jo, forresten, det vet dere. Det er Sørlandschips.

Ingen vet hvilket glass jeg bruker oftest. Er det vinglasset eller vannglasset? Foretrekker jeg rødvin eller hvitvin? Liker jeg blåmuggost? Er jeg redd for andre ting enn edderkopper? Har jeg kommet i overgangsalderen, eller fyrer jeg for hardt?

Der ser der hvor sammensatt et menneske kan være. Vi tror vi vet alt, og så er det så mye vi ikke vet. Vi har våre egne grenser for hva vi vil fortelle til andre, og jeg har pushet mine. Det er ingen vits i at noen renner på seg fart, og hopper ( som en ) bukk over det gjerdet som jeg har satt opp, for da blir jeg sinna. Det er jeg som bestemmer.

Likte jeg gym på skolen? Var bukken det skumleste hinderet i hinderløypa? Var jeg flink i gym? Hatet jeg matte? Hatet jeg noen av lærerne? Jeg liker ikke ordet hat, men vi brukte så dramatiske ord på den tiden. Det var alltid mye drama. Tok jeg del i det? Var jeg i bresjen? 

Nei.

Jeg hadde nok med meg selv, så jeg turde nesten ikke møte blikket til noen, iallefall ikke blikket til han jeg var stormende  forelsket i. Og det er ikke NOE sikkert at det var han som fikk det første kysset. Det var ikke han. Det var sikkert nummer to på lista som tok det, ikke mot min vilje, nei.  Å være SÅ innmari forelsket, kombinert med å være dødsens sjenert, det var en dårlig match. Jeg løp i motsatt retning.

Feil vei. Så da sprang jeg kanskje rett i armene på nummer to, for det var mindre skummelt. Og hvem var det?

 

Vi hadde alltid sirkeltrening i gymtimene, og i friminuttene hoppet vi strikk og tau, alle sammen. Alle sammen? Var det noen som ble holdt utenfor, eller som følte seg utenfor? Ble noen mobbet? Mobbet vi? Ble JEG mobba?

Jeg har en favorittsang og et favorittsitat. Jeg har et favorittdikt og en yndlingsforfatter. Jeg har en favoritt-fredags-matrett som jeg uten problemer kan spise hver fredag, hele resten av mitt liv.

Javel da, det er taco.

Jeg håper jeg får taco hvis jeg må bo på sykehjemmet en gang i framtida. Jeg husker ei gammel dame som fikk servert moussaka en gang for lenge siden. Hun hadde aldri sett maken, og spurte med et fnys hva slags sammensurium jeg serverte. Tidene forandrer seg, og jeg vil ha taco, rødvin ( ja, det er rødvin som er best ), bredbånd og facebook på sykehjemmet.

Vil jeg egentlig dit? Eller vil jeg dø med padleskoene på? Hva ønsker jeg meg aller mest til 50års-dagen i september? Blir det en morsom fest?

 

Tusen spørsmål som dere ikke vet svaret på. Det er derfor jeg føler meg så privat, selv om jeg deler. Det er derfor jeg vet at ingen vet alt om meg. Jo mer jeg tenker på det, desto mer sikker blir jeg på at det meste er hemmelig.

Det er bare mitt. Jeg deler det ikke med noen. Ikke en sjel. Heldigvis har jeg venninner som ikke plaprer, for to av dem vet det meste. De vet akkurat nok, og ikke en smule mer.

Smuler er også mat.