Fram til nylig så hadde vi barnehagen som nærmeste nabo. Små yndige skapninger i kortbukse, og med skrubbsår på knærne. 

Småjenter med kjole og musefletter. Verdens beste naboer, tenkte jeg.

En dag sto jeg og tittet ned på dem fra vinduet i andre etasje. Jeg har stått der mange ganger og lyttet til deres lek, så jeg vet mye om foreldrene til disse barna.

Jeg har frydet meg litt over dette frynsegodet mitt, som er  innsynsrett i barnas opplevelse av familier i sin helhet, og deres egen familie spesielt.

Ikke har jeg taushetsplikt heller. Kostelige historier.

 

Plutselig hørte jeg en stemme som sa: ” Se på gamla i vinduet. “

GAMLA, faktisk.

 

Akkurat da så jeg ingen søte hjertebarn med skrubbsår. Jeg så en liten gjeng som rottet seg sammen og pekte opp på meg. Akkurat da håpet jeg sikkert at skrubbsårene sved noe innmari.

Et veldig lite øyeblikk, knapt som et komma i evigheten.

 

Sånn går det når man låner øre til andres ord, eller stikker nesa borti andre sine saker. Og attpåtil fryder seg, slik som jeg gjorde, over alt det morsomme de sa mens de trodde at ingen hørte dem. Jeg burde holdt meg unna, ikke minst for min egen del.

Plutselig kom jeg på en gammel regle som sto i minneboka mi. Jeg er nemlig så GAMMEL at jeg har to minnebøker liggende.

 

– Tro ikke alt hva du hører,

si ikke alt hva du vet.

Da sparer du mange bører,

på sinn og samvittighet. –

 

Så jeg sier ikke alt det jeg vet om foreldrene, og jeg tror ikke at jeg er selv er gammel. 

 

Jeg sier ikke alt det jeg vet, men jeg har lært meg å si min mening. Jeg har lært meg å si ting direkte til andre, både når det gjelder ris og ros. 

Det første er vanskelig, men det føles så mye bedre å si ting direkte enn å snakke med andre om det. Nå gjør jeg begge deler. Snakker med den det gjelder, og snakker med andre om det, som de fleste andre også gjør. Vi mennesker er egentlig ganske like. Det føles iallefall litt bedre å gjøre det sånn, enn å “bare” snakke om folk som ikke er tilstede. Det jeg sier til andre har jeg også sagt til rette vedkommende. Det letter da samvittigheten litt.

Rekk opp hånda den som aldri snakker om andre.

Å gi ros blir lettere for hver gang man gjør det. Ros gjør den andre godt. Man blir sterkere og tryggere av det. Jeg mener ikke at man til stadighet skal slenge med leppa, men når noen fortjener ros, så gi det.

Gi ros av hele ditt hjerte, så lenge det kommer fra hjertet.

Det er rart hvordan hjertet har blitt et symbol for følelsene våre. Alt det vi kjenner på er liksom samlet der, i hjerteknuten.

Når jeg er redd, så dundrer hjertet. Når jeg opplever gode ting blir hjertet varmt. Når jeg gruer meg til noe, så hopper det ofte over minst ett slag.

Noen ganger har jeg hjertet i halsen, men hjerteløs blir jeg heldigvis aldri.

 

Hos meg så sitter følelsene like mye i magen som i hjertet. Jeg får vondt i magen, eller det flagrer sommerfugler der. 

Jeg har en god magefølelse. Og jeg savner småpraten med herlige unger, som snakker rett fra hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Perfekt kjemi tror jeg ingenting på. Ingenting er perfekt. Av og til befinner vi oss på to forskjellige planeter, og noen ganger svever vi på samme rosa sky.

Som i går, da jeg skulle rygge ut bilen etter å ha vært på herrebesøk.  ” Vent litt. Jeg skal bare flytte den andre bilen først. “

Sa han.

Jeg spurte hvorfor, med et talende kroppsspråk. HVORFOR MÅ DU FLYTTE BILEN AKKURAT NÅ? 

Da han stakk hodet inn av ruta og prøvde å pynte på det, ba jeg ham passe seg så han ikke “tilfeldigvis” fikk hodet i klem.

I tilfelle jeg kom borti lukke vindu-knappen. For jeg er jo så uforsiktig. Jeg er jo kvinnfolk bak rattet. Det er fort gjort. Man vet aldri med oss damer.

Det var toppen av frekkhet å flytte den bilen akkurat da.

På hjemveien vrengte jeg på musikk.  ” The  Winner Takes It All. ” Fordi jeg var fornøyd med mitt eget svar. Dette med vindusknappen som kanskje kom ut av kontroll.

 

Ellers har vi det bra. Han passer på den gamle bilen min. Skifter olje og fyller spylervæske på riktig plass. Han tråler Finn.no etter ny bil til meg.

Fordi han bryr seg. Fordi han er snill og omsorgsfull. 

 

Han demper belysningen, fordi han vet at jeg ikke liker skarpt og avslørende lys. Han har alltid rødvin og potetgull på lur, for det er det beste jeg vet. Jeg føler meg aldri helt sikker på at han har husket det, så jeg tar med selv.

Hver gang, og for sikkerhets skyld.

Man vet jo aldri hvordan disse surrete mannfolkene er. De har ikke alt på stell bestandig.

Men hvis han steller like godt med meg som han gjør med den gamle bilen sin, så skal jeg såvisst ikke klage.

 

 

Selv om jeg klager endel, og ikke alltid skinner like blankt som henne. Amazonen. Jeg tror det er en HUN.

 

Jeg freser iltert når han begynner å snakke om hundene til Lars Monsen. For hundene til Lars Monsen er alltid ute, der hunder egentlig skal være. I følge ham.

Da sier jeg at hunder er flokkdyr, og at jeg er flokken til Milla. Derfor er hun inne. Jeg har ikke skaffet hund for å ha henne ute, selv om jeg elsker å være ute sammen med henne. Vi hørte sammen fra første dag, hun og jeg. Det er bare å finne seg i det.

 

 

Jeg ser det nok. Han smelter når hun ser på ham med DET blikket. Han er glad i henne, og hun er glad i ham. De trives i hverandres selskap. 

Også innendørs, og særlig hjemme hos ham. Der har hun egen godstol.

 

Ingen er perfekt. Heldigvis er jeg så voksen nå, at jeg ser litt imellom fingrene med enkelte ting.

For eksempel det at jeg av og til er hissig som et lemen. Han spør hva det er, og jeg svarer. ” Ingenting! “

Det er ingenting å bry seg om at jeg svarer sånn. Det er normalt.

Og når han sier at jeg er fin, på en dårlig dag. Når jeg spytter ut  et ” NEI!, det er jeg ikke “, med en misfornøyd mine, så er det ingenting å bry seg om.

Egentlig jubler jeg litt innvendig. Juhu! Han liker meg. Han liker meg til og med når jeg er et troll. Han liker meg når jeg ser ut som et troll om morgenen, og må dusje før jeg blir presentabel for andre.

Når jeg endelig er klar, så er er frokosten også klar. Og hunden er luftet.

Akkurat da får han terningkast seks. Fordi han tross alt er til å leve med.

 

 

Og fordi han orker å leve med meg.

 

Han kjører hit og dit når som helst. Han henter og bringer. Det er aldri nei i hans munn når det er snakk om bil.

Hver gang vi skal noe sted, så spør jeg: ” Hvem kjører? “

JEG!

Så typisk ham. Alltid til tjeneste.

Mannfolk, altså!

 

 

 

 

” Kom ikkje med heile sanningi,

kom ikkje med havet for min torste,

kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,

men kom med ein glimt, eit dogg, eit fjom,

slik fuglane ber med seg vassdropar fra lauget,

og vinden eit korn av salt. “

– Olav H Hauge –

 

Jeg samler på dikt slik man samler på perler i et kjede. Jeg trer på perle etter perle, i alle farger og fasonger. Til slutt gjenspeiler kjedet hele livet.

Jeg er veldig glad i Hauge sin lyrikk. Han sier mye, men med få ord. Som denne lille perlen:

 

” Du spør om det er vondt eller godt å leva.

Då svarer eg: JA! “

 

Som en elskelig gammel dame sa til meg i dag, da jeg besøkte henne:

” Hvordan har du det, vennen? Er du lykkelig forelsket og har det bra? Da må du nyte det. 

Det er ikke sikkert at det bare er ett menneske som er den rette. Det finnes så mange fine mennesker. Gjør dere hverandre bedre, så ta imot det. “

Klok dame.

Jeg tok et bilde av oss to, men fikk ikke lov til å vise det til noen. Hun mente hun så gammel ut. Typisk oss kvinner å være forfengelig, uansett alder.

Nydelig gammel dame. Det sa jeg til henne. Ikke at hun var gammel, men at hun er nydelig.

 

Det er heldigvis mest farger i perlekjedet. Og det finnes dikt for alle mine anledninger. For glede og sorg, for kjærlighet og tap, for vennskap og melankoli.

For alt.

Akkurat nå så kjenner jeg noen igjen, som lever med livets kontraster i hjertet. Glede og sorg. Hun er en kollega som jeg er glad i, og har stor respekt for.

Jeg er full av beundring over styrken hun henter fram. Noen får mer enn andre. Det er bare sånn det er, og ingenting vi rår over. Vi andre kan våge å være der.

Være nær, om det er det hun behøver.

Nettopp som disse diktene sier, så tror jeg at man får livet litt og litt, sånn at det ikke blir for tungt å bære.

Vi klarer ikke alt på en gang.

 

Det er tid for et glass vin, og tid for å være glad for det jeg har, og ikke har. Jeg er like glad for det jeg ikke har, som for det jeg har.

Selv om det høres merkelig ut.

Jeg kan slenge på meg joggeskoene og gå en måneskinnstur, etter vinglasset. Da er jeg myk som myrull og lett på tå.

Og med florlette tanker i hodet.

 

” Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull. “

– Hans Børli –

 

 Heldigvis.

 

 

 

 

Ikke har jeg funnet opp kruttet, og heller ikke lyspæra. Det har andre gjort før meg. Omsorgsgenet er mer fremtredende enn forskergenet. Det siste er ren mangelvare, men heldigvis ikke en mangelsykdom. Jeg lever godt uten.

Men jeg kan ikke leve uten lys og varme. Jeg vil se lyset, selv om jeg elsker mørket.

Jeg er ei kruttønne, som av og til eksploderer. Et minefelt, der jeg er mina.

Helst vil jeg bli husket for andre ting, for jeg kan aldri bli et vandrende leksikon. Hodet har ikke plass til å lagre sånne viktige saker, for det er så mye annet som tar opp plassen.

Saker som er mye viktigere.

Jeg vil bli husket for at jeg gjemte min egen høydeskrekk, og lot min klatremus-datter på fire år sitte øverst i en tretopp og rope : ” Hei mamma! Ser du meg? 

” Ja, jeg ser deg. Så flink du er. “

Jeg vil bli husket for at jeg gjemte min egen reise-frykt, og sa til barna mine: ” Klart du skal reise. Reis og opplev. “

Jeg vil bli husket for at jeg så forbi det perfekte fleremillioners-huset, senket kravene, og lot barna være mye hjemme da de var små. Mindre luksus, og mer tid til å rusle rundt i pysj og bare være barn. Barn, med allverdens tid å ta av.  

Det var luksus.

Jeg vil bli husket for at jeg tok barna på alvor, og aldri lot dem vinne en badmintonmatch fordi jeg liksom var dårligere enn dem.

Måtte den beste vinne, sa jeg.

Det tok ingen skade av, selv om tårene til minstemann spratt etter nederlaget….og nederlaget….og nederlaget. Helt til han vant, for da visste han at han var best.

Selvfølgelig var han best, for han vant en real kamp.

 

 

Denne diplomen er min, og helt sikkert ærlig fortjent.

For måtte den beste vinne, selv om jeg har lært dem at det å være best ikke alltid er det beste.

 

 

Det beste er å vise mot, og være tro mot seg selv. Leve livet sitt.

Det er ikke så viktig med karakterboka, så lenge du gjør en god karakter, som for meg betyr å være ekte.

Ekte ærlig, ekte snill og ekte sint.

Både jeg og min datter var ekte sint i dag, da jeg ville ha hjelp til husarbeid, og hun freste tilbake at jeg hadde støv på hjernen.

Vi står på barrikadene, og kjemper for det vi tror på.

Begge to.

Men jeg vil helst ikke bli husket for å ha støv på hjernen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein.

Prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

– Hans Børli –

 

 

I går hadde jeg en melankoli- og grubledag. Noen ganger er sinnsstemningen sånn. En tristhet, uten at man kan forklare hvorfor.

Da har jeg lettere for å slippe til tanker som forsterker denne følelsen. Folk i min nærhet som har det vondt og tungt, eller ting jeg selv har vært med på, som har satt seg fast i kroppen.

Når det blir sånn, så føler jeg meg både medfølende og ufølsom. Medfølende fordi jeg evner å bry meg om andre, og ufølsom fordi jeg ikke orker å tenke på flyktningestrømmen midt oppe i dette nære. Det blir for voldsomt og uvirkelig for min lille verden, selv om verden kommer inn i stua mi hver dag. Ære være dem som gjør en innsats der nede. Som Linn, sykepleiervenninna mi fra Malm, gjør. Jeg synes hun er modig, selv om hun kanskje vil benekte det selv.

Jeg vet at jeg er priviligert. Og jeg er takknemlig for varme ord som kan snu en stemning på sekundet. De varme ordene som jeg fikk i går, og som er bare mine, gjorde at jeg svingte innom skobutikken og kjøpte nye joggesko. Hun som solgte dem sa at jeg burde ta dem jeg likte best, og som hadde den freskeste fargen. Du blir i bedre humør av farger, sa hun.

 

 

 Jeg gikk en lang tur med skoene, og smilet var på plass igjen. Verden er jo ikke bare sort og hvit, for livet er alle fargene.

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Å vite akkurat hvordan andre har det, er umulig. Vi kan lytte, hjelpe og forstå, men ikke begripe.

Etter hvert som man vokser til og gjør egne erfaringer, så blir livet som en reise i eget indre. Jeg kommer så tett på mennesker i jobben min som sykepleier. Jeg slutter aldri å være ydmyk overfor det faktum at de slipper meg til. Å ta imot hjelp når du er på ditt mest sårbare.

Det er så modig.

De har kanskje ikke et valg, så da er det ekstra viktig at jeg møter dem med respekt og empati. Jeg tenker alltid på at jeg skal behandle et annet menneske som om det var en av mine egne. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, iallfall for meg.

Akkurat nå så tilbringer jeg alt for mye av tiden min bak lås og slå, på medisinrommet. Det er en viktig oppgave, men det er utenfor dette rommet jeg kjenner at jeg er på rett plass. Jeg vil ha multidoser fra apoteket, sånn at jeg kan finne igjen gløden, og bruke tiden på det jeg brenner for. Multidoser til folket!

 

Nå er det høsten som brenner, med sine sterke farger og sin gyldne og skarpe luft. Jeg tråkker i eget tempo, i nye og fargerike sko, og blir enda bedre kjent med meg selv.

 

 

 Men hvis vi seiler
på ukjente hav,
mot steder vi aldri var før.
Da har vi reist både lenge og langt,
men lengst har vi reist i oss sjøl.

– Jahn Teigen –

 

Å bo ved havet gir det privilegium at man ser og kjenner kontrastene ekstra godt. Det liker jeg. Det er fascinerende med uvær, når stormen raser og man står trygt på land. Betrakter naturkreftene på avstand, mens man har et fast holdepunkt.

 

Andre dager ligger sjøen som et speil. Alt glitrer. Det er nesten uvirkelig å se hvordan landskapet endrer seg. Sjøen inviterer til nytelse. Svabergene ligger der de alltid har ligget, men nå er de varme av sola. 

Jeg er som havet og været. Noen ganger bygger det seg opp et lavtrykk. Jeg kjenner uro og irritasjon over den minste ting. Jeg blir krass og kverulerende. 

Det meldes om uvær. Da rekker de som er rundt meg å se tegnene, sånn at de er forberedt på væromslaget.

Andre ganger er jeg like lite å stole på som værmeldinga. Det er godværsmeldinger, men plutselig bruser jeg opp som havbåra. Tårene kan sprette når jeg ikke har paraplyen med. Helt uventet, bare fordi tankene gikk på vandring uten at jeg klarte å styre dem. 

Det er som med stormen. Det gjør egentlig litt godt. Det føles befriende, og renser kropp og sinn.

 

 Noen ganger driver jeg med tåkeprat. Ingen skjønner hva jeg snakker om. Jeg vikler meg inn i ordene, sånn at jeg nesten ikke skjønner hva jeg selv har sagt. Det blir vanskelig å navigere. Da er det best å holde munn en stund. Vente til jeg ser klart igjen.

Det eneste som er godt med tåka er at man blir usynlig en stund. Den legger seg som et teppe over både meg og jorda.

Heldigvis letter tåka. Alltid. 

 

Det er disse dagene man lever for. Solskinn, blikkstille hav og noen å dele det med.

For jeg skinner som sola og glitrer som havet, også. Det har jeg all grunn til.

 

Kontrastene i livet setter alt i perspektiv. Ingen vil oppleve vonde ting for å kunne nyte de gode stundene sterkere. Men livsveven vår er sånn. Ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Sorger og gleder fordeles ikke likt, og det er dette livet vi har fått. Vi har ikke alltid et valg, men vi kan velge vår egen måte å håndtere det på.

Vi kan ta imot soldagene. Gjøre som løvetanna; strekke oss mot lyset og varmen. Ta imot lyset og varmen fra andre mennesker. 

Det gjør oss sterkere.

 

 

LØVETANNEN

Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner,
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner.

Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv,
for av en bustet knopp i går
er det blitt blomst i kveld.

Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.

Hvor stolt og gladelig den gror,
men like nedenfor,
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.

Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.

 – Inger Hagerup –

 

Det er lenge siden jeg gikk i 6.klasse, og ble tvunget til å være trikkekonduktør under oppsetningen av ” Folk og Røvere i Kardemomme by. “

Det var den dagen da alle reiste gratis. De fikk hverken billett eller pepperkake, for konduktøren sto gjemt mellom vinduene i bussen. Han var iført uniform og hatt, og hadde påklistret mustasje. Det var om å gjøre seg usynlig for et stort publikum.

Det var alt for mange i salen den kvelden.

 

Jeg var egentlig tiltenkt rollen som en av røverene, altså en hovedrolle. Bare Gudene vet hvorfor. På første øving nektet jeg å åpne munnen. Med svart blikk og armene i kors, som et skjold mot verden, gikk jeg seirende ut av kampen.

Helst ville jeg være bakparten på eselet, men den rollen var det en annen som fikk.

Vinnerloddet. Drømmerollen.

Jeg lovet meg selv at ingen skulle tvinge meg opp på en scene igjen etter dette. Jeg mente at lærerne handlet i strid med første del av Kardemommeloven.

 

Det er fortsatt sånn at om noen prøver å tvinge meg med på selskapsleker og rollespill, så stritter piggene som hos piggsvinet. Jeg vil ikke.

Jeg ville ikke.

Men med årene så har jeg skjønt at ved å åpne sinnet, våge å utforske og utfordre, så vinner man litt hver gang. Det er ikke sånn at målet eller seieren er å stå på teaterscenen.

Veien er målet.

Å kjenne at man tester og mestrer. Å kjenne at det ikke koster all verden å by på seg selv. Å våge litt mer, og kanskje enda litt til.

Nå har jeg utfordret meg selv igjen. Skrevet noen tekster for Teaterlaget. Men dere får aldri se meg på scenen.

Tror jeg.

Jeg skulle jo aldri bære hatt heller. Og aldri åpne munnen på personalmøter. Aldri holde taler i selskap. Aldri snakke i mikrofon. Aldri si høyt hva jeg mente.

Nå fikser jeg alt dette. Noen ganger med hjerteklapp, andre ganger med et glass vin innabords, men jeg gjør det.

 

Jeg skulle aldri ha hund heller. Før Milla.

 

 

Det er vel ikke alltid sånn at man kan gjøre hva man vil, men jeg velger å tolke Kardemommeloven slik at verden blir et bedre sted om vi behandler hverandre med respekt. At det å gjøre som man vil, betyr å gjøre gode gjerninger for seg selv og andre.

 

” Du må ikke sitte trygt i ditt hjem, og si: Det er sørgelig, stakkars dem.

Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. “

 

Det hender jeg blir grundig parkert. Jeg er ganske dårlig til å diskutere saker, så det ender ofte med full stans. Jeg slår på nødbremsen.

Jeg finner ikke ordene, og trekker meg tilbake mens jeg skjærer tenner i sinne. Både fordi jeg ikke er flink med ord, og fordi jeg merker at jeg ikke har satt meg nok inn i saken til å legge trøkk bak meningene. Jeg briljerer aldri, og jeg vinner sjelden en ordveksling. 

 

Sønn og datter har dette temmelig klart. De argumenterer meg lett til taushet. Det irriterer meg at de vet mer, og at de ofte har rett.

Det får så være at de noen ganger kommer luskende et halvår etter, og plutselig er enig med mamma likevel.

Steinalder-mamma.

Da er jeg barnslig nok til å fryde meg. Det hender til og med at jeg gnir det inn. Minner dem på akkurat den diskusjonen, som vi hadde en gang i tiden.

Da lener jeg meg tilbake og nyter øyeblikket. Føler meg klok og livserfaren.

 

 

Her om dagen så varte ikke godfølelsen særlig lenge. Min kjære datter åpnet setningen med å si; ” Da jeg var ung….”

Da HUN var ung. Hun som er 19 år.

 

Jeg er 48. Og følte meg et stund som Gråtass. Rusten og stillestående. Parkert på et jorde. Grå.

Den stunden varte heldigvis ikke særlig lenge.

Det humper og går. Jeg nyter livet som aldri før. Jeg bruker tid på venner og vin, på padling og turer til fots. Jeg tar ting på sparket. Hiver meg med på både det ene og det andre.

Jeg reiser ikke til verdens ende, men jeg tenker ikke å ende livet med å angre på ting jeg ikke har prøvd. 

Jeg vil gjøre ting som jeg har lyst til. Hva andre mener, synes og tror, bryr jeg meg mindre om enn før. Jeg vil gjøre ting som får hjertet mitt til å synge.

Jeg kjører på. Over stokk og stein. Gråtass kan man stole på, både langs den strake veien og i mer ulendt terreng.

 

 

For EN ting vet jeg.

Du har tatt det første skrittet mot visdom når du har lært å holde munn. Særlig når andre vet best.

 

Sår du poteter, så høster du poteter. Sår du blomsterfrø, så får du den blomsten du vil ha. Kanskje har det lurt seg med et villfrø, som enten blir til en fargerik overraskelse, eller som blir stemplet som ugress og lukes vekk.

 Sår du positive tanker, og steller godt med dem, så sprer de seg som ringer i vann. 

I dag høstet jeg av det som mamma har stelt med og passet på. Jeg har vært på plommeslang. Store, solmodne plommer rett fra treet. 

Det heter kanskje ikke plommeslang når man får lov til å plukke, men det føltes litt ulovlig, etter som jeg ikke har løftet en finger for dette treet.

Før i dag. 

Derfor heter det plommeslang likevel.

 

 

Høyt henger de, og søte er de. Det blir som med de positive tankene, og de positive ordene. De smaker så mye bedre når de er ekte.

Noen ganger er de vanskelige å få tak i. Vi strever med å hente dem ned.

Vi vikler oss inn i vanskelige ting og tanker. Løvverket er så tett av vi ikke får øye på dem. Men de er der.

Vi finner dem om vi vil.

 

Det er mamma som lager plommegrøt. Hun serverer den med fløte på, og ber meg hjem til seg. Det er hun som har grønne fingre, og elsker hagearbeid. 

Jeg sniker til meg av godene. Jeg tilhører dessert-generasjonen, har jeg hørt.

Ikke sånn at jeg er spesielt glad i søtsaker, men jeg elsker det søte liv. 

 

 

 

” No blir ikkje dagan mørskar.

No vendi sola på ny,

og sendi stråla med håp over oss

som sett bak gardinan i ly.

Det drømmes om sol over lainne,

eitt bål som ska knitter,og gi

varmen tebakers te kropp og sjæl.

Det e håp i ei juleti.

 

Ref.:

Fer det e lysast der lyset kjæm frå,

sjøl om mykkji stengi ei ti.

Varmen ska stig i kroppan igjen.

Mørskre ska snart ta fri.

 

No glir det ein båt over loinnan.

Morriln glitri og skin

som tusen stjærna ei julæftas natt,

og sjø’n e blækkstill og fin.

Det drømmes om fesk i garnan,

om pæng som ska knitter og gi

litt ækstra stas te ongan heim.

Her e håp, her e juleti.

 

Ref.:

 

Ja vesst e det svart her nordpå,

ja vesst e det kalsli og grått.

Hainn kvin roinnt novva og mæinnesjan ber

fer syndan som dæm ha begått.

Men det drømmes i vinternatta

om lys ifrå løkte og fyr,

om båta som kjæm heim frå have trøgt,

heim med storfangst og æventyr.

 

Ref.:

 

Det vaskes og styres te høgti.

Golv ska bli kvitskurt og rein.

Grønnsåplukta ska varsel om jul,

her e granbar og einegrein.

Ja, det drømmes om barne i krybba,

om hyrda og tre vise meinn

som kom frå solrike sagalainn.

Det e drømmen som kjæm igjen.

 

Ref.:

 

No blir ikkje dagan mørskar.

Lyse ska komma åt oss.

Som bål ska vi knitter i mørsketi,

den iskalde vind’n te tross.

Fer folk kan gi lys gjennom mørske,

fer folk kan gi ly og rom.

Hjærtan dæm banke,og nævvan slit.

Det e varme det handli om. “

 

Dette er Frøyas egen sang, med tekst av Hans Anton Grønskag og melodi av Magne Romestrand.

 

Akkurat sånn var det i farfar si tid.

Jeg nyter bare godene, jeg. Sjøen er ikke arbeidsplass, men fristed.

Mens de rodde sjøen og hadde fyrlyktene som veiledere, så klatrer jeg i lyspunktene.

 

Det var trygt å alltid ha farfar i nærheten, for det ser ut som jeg behøvde ei hånd å holde i.

Store kontraster mellom hans liv og mitt liv. Store kontraster fra den lille, beskjedne jenta jeg var, og til den jeg har blitt i dag.

 

Man vokser fra den trygge, sorgløse barndommen.

Når man er usikker ungjente, når kroppen er ny og fin, DA er man ofte misfornøyd med alt. Ingenting er bra nok, ingenting lever opp til idealet. 

Det idealet man har skapt inne i hodet sitt, og det blikket man har, som sier at alle andre er finere, flinkere og tryggere på seg selv.

 

I takt med tiden så skjer det noe, både på innsiden og utsiden. Heldigvis følger innsiden etter. Man oppdager at kroppen blir litt mindre spretten, og at linjene som ikke var der før, plutselig er der. 

Man oppdager at man duger likevel, at disse endringene betyr svært lite. Den nyvunne selvsikkerheten hjelper oss. Vi har erfart og opplevd ting som setter livet i perspektiv. Jeg ser meg selv og andre med nye øyne nå. 

Jeg møtte ei jente som påvirket meg enormt. Hun gjorde noe med hele min måte å tenke på. Tankene mine ble friskere. 

Hun ble dessverre aldri frisk, Vilde, men hun har satt dype spor hos så mange. Jeg har lært et nytt ord i løpet av det siste året.

VILDESTYRKE. Det er henne, det. Den tapreste og klokeste ungjenta jeg har møtt.

 

Så mange flotte, sterke Midt i livet-kvinner som finnes der ute. Så heldige vi er.

Vi lever og nyter, og slår ut i full blomst sånn litt utpå høsten. Men ikke for sent. Aldri for sent.

 

 

Sommeren er omme. Og når sommeren er omme kommer en tid da luften blir rødgyllen, klar som vin.  

 

Det er fint å være septemberbarn. Og vin takker jeg sjelden nei til. Den er et gode, så lenge den nytes med fornuft, og av og til drikkes hemningsløst.

Det siste hender ikke så ofte, og jeg spør ikke om lov. Jeg bare gjør det som frister mest i øyeblikket.

Det er ingenting å vente med.