Jeg elsker Lindmo. Hun er en mester i å finne interessante mennesker, som hun mikser til en herlig blanding. Å lytte til folk som prater sammen, og som har et budskap som vekker meg, det er noe av det beste jeg ser på TV. Selv om jeg sovna midt under programmet nå på lørdag. Det beste med det var at jeg fikk slappet av, for det behøvde jeg. Det aller beste var at jeg kunne sitte i sofaen min og se programmet – på søndag –  uten at det føltes som en reprise av noe.

Professoren sa forresten at vi ikke burde stole så mye på følelsene våre, eller tankene, fordi de ofte var feil. Fordi om vi tenker en tanke, så betyr ikke det at tanken er sannhet. Om vi propper kroppen full av antioksidanter, og plutselig blir påkjørt av en bil, så hjelper det ingenting med antioksidanter.

Han satte det selvfølgelig på spissen, men budskapet var fint.

Det han mente var at vi ikke burde dyrke bekymringene våre. Vi burde ikke gi dem rom til å vokse. Heldigvis så satt Thomas Gjertsen i den andre stolen, og ga bekymringene et ansikt. Jeg forsto budskapet, mens jeg identifiserte meg med sistnevnte. Han som aldri tillater batterinivået på telefonen å bikke under 50%. Eller bensintanken.

Hos meg kan batterinivået nærme seg nullpunktet titt og ofte, men det er andre ting i stedet. Tusen småting, og noen store. 

 

Jeg er tullete og tapper,

ofte teller jeg på knapper:

 

Bør jeg datt og skal jeg ditt,

hva er ditt og hva er mitt?

Hvor er lille meg i morgen,

venter gleden eller sorgen?

Klarer jeg å huske alt,

blir det snø og vinterkaldt?

Eller kanskje kommer sola,

ned og varmer oss på jorda?

Om jeg finner meg en glede,

er jeg fullt og helt til stede?

Tusen spørsmål uten svar,

vet jeg sikkert hva jeg har?

Bor jeg på en egen klode,

i mitt rare, lille hode?

På en ny og rund planet,

ettersom jeg ikke vet?

 

Planet betyr forresten vandrende stjerne. Er det derfor jeg ser stjerner om jeg får et slag midt i planeten? Jeg ser for meg en stjerne som farer rundt i solsystemet på jakt etter svar som ikke finnes. Det er millioner av stjerner der ute. Millioner av spørsmål og like mange svar. Hver eneste stjerne er et himmelbrev.

Det er synd at vi har sluttet å sende brev til hverandre. Nå for tiden er det bare reklame i postkassen, og jeg glemmer å hente posten. Jeg glemmer det så lenge at jeg har fundert på hvorfor postmannen ikke har slått alarm. Fulle postkasser er vanligvis et dårlig tegn.

Før skrev jeg brev, og fikk brev tilbake. Å finne et brev i postkassen var ren lykke, pluss at jeg samlet frimerkene i ei egen bok.Jeg dampet dem løs fra underlaget og laget min egen frimerkesamling.  Jeg våget aldri å bruke det som sjekketriks, da, for jeg var så sjenert. Vil du bli med hjem og se på frimerkesamlingen min? Det funket aldri for meg.

 Det er nesten det eneste jeg har samlet på i livet mitt, bortsett fra servietter og glansbilder, og jeg har dem fortsatt. Frimerkene, altså, men ikke det andre.

Jeg har kastet mye mer enn jeg har godt av, for jeg skulle gjerne hatt disse minnene. Til og med russelua mi kastet jeg, pluss fiskene i garnet, som jeg fikk på søndagsskolen.

 

 

 

Jeg er ikke en samler, egentlig, men nå samler jeg på venner og opplevelser. Gjerne kortreiste opplevelser, og aller helst mot nord. Opplevelser tar ikke så mye plass som ting og tang gjør, så det passer meg mye bedre. Jeg må ta en storrengjøring i hodet før det blir sommer, og da får jeg alltid en nedtur. En sånn opprydning gjør jeg hver vår, for da får jeg plass til padleturer med kjæresten, sykkelturer med vind i håret, eller strandhogg med venninner og Prosecco.

Og jeg får plass til nye oppturer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne uka har jeg vært på temakafe ved Frivilligsentralen. Psykiatrisk sykepleier, familieterapeut og veileder Anne-Britt Rønning hadde som tema hverdagsmestring. Det handlet om hverdagen med kreft, om stressregulering, og det handlet om meg, selv om jeg aldri har hatt kreft.

Det var så festlig å høre på henne at jeg sprutet ut i latter flere ganger. Det høres rart ut å blande kreft og latter, men det var sånn det var. Jeg tror at alle vi som var der hadde et slags fellesskap, selv om noen av oss er så heldige at vi ikke har hatt denne sykdommen. Det er fordi at temaet hverdagsmestring, stress, pusteøvelser og mindfullness handler om alle. Vi kan relatere det til vårt eget liv, fordi vi ofte løper rundt og bare puster sånn halvveis.

Det er så fascinerende når noen kan kunsten å formidle. Jeg ble grepet fra første ord, nærmest. Det ga meg sånn påfyll, og det var så herlig gjenkjennende og lærerikt, at jeg gjerne tar det med meg videre i livet.

Både på hjemmebane og på jobb.

Mange får kreft, og alle kjenner noen som har eller har hatt, så denne temakafeen er åpen for alle. Den er et lavterskeltilbud, der du kan komme som du er, i joggebukse eller stivpynta.

Fritt valg, for vi har alle et valg. Vi kan velge å sette de positive tankene på repeat, som Vilde gjorde. Nå har vi laget en brosjyre om kreftomsorgen i kommunen, og der har vi fått lov til å bruke hennes sitat. Jeg synes det ble så fint.

Livet er en liten gråspurv.

 

( Bildet av gråspruven har jeg fått låne av mesterfotograf Jan-Egil Eilertsen )

 

Foredragsholderen snakket mye om tankens kraft, for den er sterk. Jeg er selv et eksempel på at det er mulig å snu tankene i motsatt retning, for jeg har opplevd å snu dem begge veier. Jeg kan tro at den andre tenker, og så blir det til sannhet i mitt hode, selv om det ikke er sant. Jeg hører ikke stemmer i hodet, men jeg snakker med noen likevel. Det er meg selv. Jeg har lange samtaler med meg selv hver eneste dag, og vi er ikke alltid enige.

Jeg har ikke alltid vært den sterkeste meg, så da får den andre overtaket. Etterhvert så blir det lettere for henne, sånn at ett ord er nok. Eller taushet, og da har jeg ingen å snakke med. 

Da jeg møtte veggen, så ble både hun og jeg stille. Jeg tror at det er kroppen sin måte å rope varsku på, for i den stillheten fikk jeg mulighet til å kjenne hva jeg egentlig følte. Jeg orket ikke å forholde meg til hverken meg selv eller andre, og sånn var det ganske lenge. 

Jeg lå bare og lyttet innover.

Før jeg sådde noen frø, som ble til grønne spirer og en ny start. En vakker klisje. Jeg måtte vanne, og jeg måtte slippe til lys, men jeg synes fremdeles at bladene er finest når høsten kommer, for jeg elsker høsten. Jeg er et septemberbarn.

Det er mange som ikke kan fordra å ha mosegrodd plen. De vil ha grønne, symmetriske og veldresserte strå. Jeg kan ikke fordra hagearbeid, selv om jeg gjerne vil ha det fint rundt meg, så mosen får være de positive tankene som tar overhånd.

Vi gjorde en enkel pusteøvelse den kvelden. Da vi startet så pustet jeg halvveis, men underveis så merket jeg at pusten gikk helt ned i magen. Det er mye vanskeligere enn det høres ut som, for jeg må være tilstede med hele meg for å få det til.

Jeg er veldig glad for at jeg var tilstede den kvelden. Bli med neste gang du, også.

 

 

 

 

 

 

– Tanken har måkevinger. Havet stanser den ikke. –

Jeg blir lett overveldet av bekymringer. Når jeg først begynner å bekymre meg, er det vanskelig å slutte. Jeg er ikke bekymret for sykdom, selv om jeg jobber i helsevesenet. Jeg går ikke rundt og får symptomer på alt det som andre har av sykdommer. Sånn har jeg aldri vært, heldigvis, for da hadde jeg sikkert hatt symptomer på kreft eller ALS eller MS og sånt hele tiden.

Akkurat der er jeg “flink jente”. Jeg tenker at blir jeg syk, så tar jeg det da, for nå er jeg frisk.

Jeg er iallefall frisk fra halsen og ned, selv om resten av kroppen blir påvirket av det som hodet sysler med. Da blir musklene like ranke og stive som tinnsoldater. To ganger har Musculus Latissimus Dorsi  – den brede ryggmuskel –  slått seg fullstendig vrang. Den første gangen trodde jeg at den ene lungen hadde klappet sammen, for jeg fikk ikke puste. Jeg måtte på butikken likevel, så da kjørte jeg i førstegiret hele veien, fordi jeg ikke klarte å løfte armen opp til girspaken. Jeg tok en U-sving på parkeringa, sånn at jeg slapp å sette bilen i revers.

Da følte jeg meg som en hundreåring, både fordi kroppen streiket, og på grunn av det med giret. DEN motorlyden….tilhører gamle kjerringer.

Jeg synes at musklene våre har så fine navn på latin. Navnene har satt seg fast i hodet mitt, akkurat som bekymringene gjør av og til, eller rett som det er.

Ganske ofte, egentlig.

Symptomene mine stemmer overens med generalisert angstlidelse. Jeg stilte nettopp diagnosen selv, etter et kjapt google-søk. Da slipper jeg å gå til legen, samtidig som jeg sparer ca 200 kroner. Det betyr ikke at jeg anbefaler andre å google i stedet for å oppsøke fastlegen, for legen er god å ha.

Dere skjønner sikkert hva jeg mener, og kanskje er det bare helt normale, hverdagslige bekymringer, som tar litt overhånd. Altså, ingen diagnose.

Alt er ikke diagnoser her i livet.

 

Noen ganger er knuten i mellomgulvet der med en gang jeg våkner. Se for dere en maurtue. Den ser fredelig ut på utsiden, men inni tua jobber det tusen maur, eller kanskje enda flere. En million? Så marsjerer noen av dem taktfast rundt i nærområdet, helt ned i tærne og ut til fingerspissene mine. Jeg er bare 1,64 på strømpelesten, så de legger ikke ut på en dagsmarsj. De henter barnåler, eller bekymringer, og bærer dem med seg inn til senteret. Da blir det kaos, selv om det sikkert er et system inni der et sted.

Jeg tror at mauren er mer systematisk enn meg, selv om jeg er ganske avhengig av å ha gode systemer rundt meg. Ikke sånn at jeg har tellekanter i skapet, men når jeg kjøper et nytt plagg så kaster jeg et gammelt. Det må være samme type plagg. Kjøper jeg en genser, så kaster jeg en genser. Investerer jeg i ei ny bukse, så forsvinner det ei bukse fra skapet.

Gjerne til Frelsesarmeen. 

Den er så uforklarlig, denne angstfølelsen. Det er ikke redsel eller panikk, bare en grusom og ubehagelig uro, jeg vet ikke alltid for hva. Den verste plassen å være da er i senga. Når alt er stille, og rommet er mørkt, så tar tankene større plass. De er der sikkert hele tiden, men på dagtid så distraherer jeg dem. Jeg har lært meg noen gode teknikker, som for eksempel å vaske huset, eller å ta hunden med på tur.

Det beste er å bruke naturen. Ta et sjøbad, for eksempel. Det klarner hodet på et blunk. Akkurat da tar jeg livet av hver eneste maur, selv om de merkelig nok finner veien tilbake. De overlever.

Det gjør jeg, også, for jeg vet at det ikke er farlig, selv om det er veldig slitsomt. Det er sånn at jeg er rastløs og sliten samtidig, i en merkelig blanding.

Dette er bare en del av meg, da, for jeg har mange andre sider. Jeg har en innside og en utside, og jeg har mange lag av følelser og egenskaper. Av alt jeg har prøvd, så er det å sitte alene i en kajakk, på blikkstille hav, det som gir meg aller mest ro i kropp og og sjel og hode.

Når det er helt stille, og jeg lukker øynene, så er det bare meg og havet, selv om det høres ut som en klisje. En ubeskrivelig ro, som jeg gjerne vil ta med til land. Det er godt å ha sånne hvilesteder. 

Alle må finne sitt eget hvilested. Små pusterom, der musklene kan slippe litt taket. Ikke slippe taket i festene sine, for da kommer jeg meg ikke til land. De må holde fast i utspringet sitt, sånn at de husker hvor de kommer fra. 

De tilhører meg, som ikke alltid behandler dem på beste måte. Likevel er jeg nesten sikker på at de trives i kroppen min, for jeg har blitt flinkere til å lytte når de sier fra. Latissimus Dorsi må ikke gå i vranglås før jeg senker skuldrene. Men han må finne seg i å leve i frykt, stakkar, for han vet aldri når det smeller neste gang.

Det er det ingen som vet, så derfor må vi lytte mer. Lytte til fuglesang og vakker musikk. Ta en tur på sjøen, eller trosse høydeskrekk, sånn at vi våger å bestige et fjell, om det er det vi virkelig VIL.  Følge drømmer, gjøre ingenting, eller vaske hus for å holde de urolige tankene på avstand. Det handler om å følge tankerekka, lese mellom linjene, og lære seg selv å kjenne. Det handler om å trosse, og det betyr at jeg må bryte noen av tankerekkene.

Det er omveier og sidespor som beriker vårt liv, og jeg må godta at mine tankekrumspring alltid vil være en del av meg. Bare de ikke tar styringa. Det er min vei, og det er jeg som skal gå den. Jeg behøver ikke å tråkke i gjørma når jeg heller kan hoppe fra stein til stein. Ramler jeg uti, så kan jeg bare slenge klærne i vaskemaskina, så blir de rene igjen.

Eller jeg kan kaste dem, men da må jeg kjøpe nytt. Eller? I dag skal jeg være flittig maur, og vaske huset.

 

 

PENNESTRØK

 

Noen ganger er verden

blank og blå

og lydløs,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrøk

som hviskes ut

etter meg,

så ingen vet at jeg har

vært der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt følger mine

åretak.

 

Et varmt hjerte med

stø hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

– Tove –

 

 

 

JEG FINNER NOK FRAM

Døden er ikke så skremmende som før. 
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante. 

Jeg finner nok fram.

– Kolbein Falkeid –

 

Kanskje venter de på den andre siden, også, sånn at vi kan være sammen igjen. Ikke vet jeg. Det er ingen som vet.

Vi bare tror, eller vi tror ikke i det hele tatt.

Jeg vet iallefall EN ting, og det er at livet og døden ikke er et prosjekt. Det er ikke en oppgave til bestått eller ikke bestått. Vi kan ikke vurdere på en skala fra en til ti, selv om det er greit å bruke kartleggingsverktøy i mange sammenhenger. Vi kan bruke kartlegging til å vurdere smerte og kvalme og andre ting, for da kan vi se en sammenheng eller et slags mønster, men jeg kan ikke sette et tall på livet mitt. 

Det kommer an på hva jeg sammenligner meg med, og hvem jeg ser ned på eller opp til, for det gjør vi alle. Vi har så lett for å se livet vårt i perspektiv som ikke henger på greip. Jeg liker fugleperspektivet best. Ikke fordi at jeg da ser ned på andre, men fordi jeg får overblikk og avstand.

 

Å være på kurs er krevende. Å sitte på skolebenken er uvant, fordi vi er vant med å være i farta hele dagen, fra hus til hus, fra hjem til hjem. Derfor behøver vi avkobling. Det er ikke sånn at vi tenker på døden hele tiden. Vi har ofte latterkrampe også. Vi tenker likt, og observerer likt, og ler av de samme tingene.

Det finnes alltid noe å le av.

Vi tenker likt når vi er på jobb også. Vi har mye av de samme verdiene og holdningene, og vi spriter alltid hendene en gang for mye. Vi har jobbet oss trygge sammen, sånn at vi våger å møte de aller fleste. Nei, alle.

Og brukerne våre møter ikke pleiere som henger med nebbet. Vi byr på masse humor, og vi byr på oss selv. 

Vi er ikke redde for noen ting, selv om både beina og stemmen skjelver. Det er ikke vår redsel eller vår sorg. Den bittelille, hårfine avstanden der er vi nødt til å ha. Det fugleperspektivet jeg nevnte i sted. Betrakte situasjonen litt på avstand, for det er da vi er best i stand til å finne gode løsninger. Når vi har tenkt ferdig, så flyr vi ned og setter oss på sengekanten. Vi plystrer en melodi eller tørker en tåre. Tårene er noen ganger våre egne, og da får jeg alltid lyst til å snu meg litt bort, for jeg skal jo helst være profesjonell. 

Det er ikke alltid jeg rekker å snu meg, da.

 

Vi har tørket en hel bøtte med lattertårer disse to dagene. Og vi har hatt tid til å reflektere over det vi driver med, som er jobben vår. Det blir ikke så ofte tid til refleksjon i hverdagen, for tiden flyr så fort. Derfor er sånne dager med faglig påfyll gull verd.

Vi traff også en gullforgylt buddha, med mye livsfilosofi på innsiden. 

 

“You should sit in meditation for twenty minutes everyday – unless you’re too busy; then you should sit for an hour.”

 

Vi tok han på ordet, så vi satt og vi satt, mens det å nyte medbrakt fikk en ny betydning. Mona tok like så godt med stolen sin inn på mitt rom, to etasjer under, sånn at vi kunne sitte godt begge to. Vi sank ned i hver vår turkise lenestol, og det kan vel ikke kalles meditasjon akkurat, når skravla går, men terapi kanskje? Eller lykke?

 

 

Strikkelykke, for vi hadde med strikkinga. Og vi kjøpte oss en øl, bare en, som het Tre gamle damer. Det mangla visst ei, og dessuten er vi ikke gamle. Vi er sånn ca midtveis i livet, håper vi, men det er ingen som riktig vet. Vi vet bare at vi er på et godt sted i livet, og vi vet at vi er heldige.

Vi vil gjerne bli hundre år, og dø med skoene på. En sånn hundreåring som laster opp rullatoren med rødvin og røverhistorier, og lister seg inn til venninna, på naborommet. 

Og så har jeg lært at den som skal dø, og omgivelsene rundt, ikke bare er grå og trist og fargeløs. Det er masse farger der, om vi vil. Det er håp, latter, glede, minner, lindring, mestring, respekt og verdighet, midt i alt som er vondt.

Vi må verne om fargene.

Vi må verne om vennene våre, sånn at vennskapet består helt til vi dør. Og kanskje enda lenger.

Hvem vet?

Jeg vet iallefall at jeg ville valgt Mona på ny, i et nytt liv, for hun har gjort meg mer skrullete og modig. Hun er en av dem som har gitt meg så mye tro på meg selv at jeg plutselig slo ut i full blomst ( seint, men godt ), selv om jeg noen ganger er litt vissen og halvdød. Da heller hun bare en skvett vann på gåsa, så livner gåsa til igjen.

Og er klar for nye eventyr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nå er jeg klar for andre del av kurs i smerte og palliasjon. Det er et stort og mangfoldig fagfelt som setter seg fast i hjertet et sted. Der bor gløden, i det venstre hjertekammeret mitt, og det er et fint utgangspunkt når man skal møte andre mennesker. Da pumper hjertet oksygenrikt blod ut til hele kroppen, sånn at det prikker helt ned i tærne.

Sånn at andre kan holde seg oppreist.

Slik at de kan mestre sin kreftsykdom.

På en sånn måte at de beholder seg selv, alltid.

 

For det er ikke lett i en verden av hvitt. En hær av hvitkledde, som av og til er engler, men som noen ganger tar styringa litt for mye. Vi, som invaderer intimgrensa, og som noen ganger til og med tråkker over smerteterskelen. Inn til noe som ikke er vårt.

Det gjør sikkert vondt.

 

Vi mener det som oftest godt. Vi ser sykdommen fra en annen vinkel, som ikke er vår. Det er bra, og det er slettes ikke bra. Det er bra, fordi at vi betrakter på avstand. Da ser man ofte litt bedre, iallefall den som er langsynt. Eller er det omvendt?

Det er slettes ikke bra, for vi kjenner ikke på kroppen hvor smerten sitter. Gjør det mest vondt i hodet? Eller i hjertet? Er det krig eller fred på innsiden?

Det leser jeg av blikket.

 

Jeg liker å lese andres blikk. Et blikk kan romme en hel roman. Blikkontakt er litt skummelt, egentlig, for da kan ordene bli overflødige. Ordene, som jeg er så glad i.

Henger dere med?

 

Det gjelder å henge med i svingene, for det skjer så mye hele tiden. Håp bytter plass med håpløshet. Glede bytter plass med sorg. Takk og pris for at det også er motsatt. Og takk for at alle disse går hånd i hånd.

Vi må ikke slippe taket i hverandre, for tilsammen er vi et vakkert perlekjede. Vi er et sånt perlekjede som passer like godt til hverdags som til fest. Vi er parfymen i halsgropa og hårstrået som er på ville veier.

Jeg VET at det ikke er enkelt å henge med på tankerekkene mine. Prøv likevel, for det er ganske morsomt å kjøre berg- og dalbane. Helt til du blir kvalm, og spyr over rekka. Da kan du bare ta en kvalmestillende.

 Fri som fuglen er tankene mine.

Ingen klarer å temme dem. Det er like bra, for jeg vil ikke settes i bur eller bås. Jeg er meg, og du er deg. Det er mitt utgangspunkt når jeg går på jobb. Individuell behandling ned til minste hårstrå, og for dem som ikke har hår på hodet……..det er øynene som snakker.

Det er blikket som forteller.

 

Jeg lærer alltid mye av å se meg tilbake. Tilbakeblikket forteller mye om det mennesket jeg skal hjelpe, og holder nysgjerrigheten min levende. Jeg er alltid nysgjerrig på mennesker, med visse unntak. Det finnes alltid unntak fra regelen. Vi eier ikke framtiden, det er derfor historien vår er så viktig. Vi bærer den med oss i ryggsekken, og for mange er den børa ganske tung. 

Jeg skal kjøpe meg en ny ryggsekk i Trondheim. Ikke fordi at jeg har så mye å bære på, men fordi jeg vil ha en nostalgi-fjellreven-sekk, som minner meg om gamle dager. Hvilken farge skal jeg velge?

Før var de bare grønne. Alle hadde grønn sekk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det kjennes ut som om jeg har brukt opp ordene. Dessuten leste jeg for noen dager siden en artikkel som Aksel Hennie hadde skrevet. Den artikkelen var SÅ bra at jeg fikk skrivesperre av det. Den var så reflektert og tankevekkende og fin og alt mulig. Dessuten er han kjekk.

Artikkelen het ” Livet består av fortsettelser. “

Jeg digger og beundrer og ser opp til mennesker som klarer å fenge meg med ord. Det er like fantastisk hver eneste gang de treffer meg i hjertet eller i hodet.

Jeg takler ordene bedre når de blir skrevet til meg, enn når de blir sagt, for da kan jeg ta i mot dem i mitt eget tempo, når jeg er klar for å møte dem.

Det høres kanskje rart ut.

Da kan jeg sitte for meg selv, under pleddet, i stua mi, med en kopp varm sjokolade, med strikketøyet i fanget, og la følelsene få fritt utløp, enten det er latter, sorg eller sinne. Ingen ser og ingen hører. Da kan jeg strikke følelsene inn i hjertevenn-genseren, eller inn i engelen, før jeg gir den videre.

Da blir engelen ekstra betydningsfull.

 

 

Endelig begynner jeg å lande litt i meg selv igjen. Jeg er tilbake til den gamle dosen med Zoloft, og ting begynner å falle til ro. Ikke ro i den forstand at jeg har tatt kveld, og ikke vil være med der det skjer, men en indre ro som gjør meg trygg og glad og varm i hjertet. Jeg må ikke ta medisiner for å være glad, eller for å være glad i andre, men tankene mine har så godt av den balansen som den lille, hvite pillen gir.

Tvangstanker og tankespinn blir mildere, sånn at de blåser bort med vinden. Det blir bedre å være meg.

Jeg er stolt over at jeg ikke har vært hjemme fra jobb sånn som jeg har hatt det de tre siste ukene. Det har kostet mye energi å fokusere på jobb og på andre, men samtidig er jobb og kollegaer min dør mot virkeligheten og livet. De gir meg den balansen som jeg sårt trenger.

De gir meg humor og diskusjoner og uenigheter og jobbglede og utfordringer og is og taffelsticks.

Livet består av fortsettelser, og jeg klatrer mot nye mål. Det begynner ikke, og det slutter aldri, men det fortsetter. Det er noe trygt med det ordet.

Fortsettelse.

Ordet rommer håp og drømmer nok til et helt liv. Livet fortjener at jeg lever det fullt ut, på min måte. Jeg fant visst ordene likevel, selv om de satt langt inne.

I hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I går var det kom deg ut(i)-dagen, så da ville vi ut. Vi er ofte ute på tur ellers, også, uten at vi trenger en sånn dag, men dette er en fin anledning til å sette fokus på å bruke naturen som vi har rundt oss.

Til lands og til vanns.

 

 

Det hjelper mye på tankesurret mitt å være ute, særlig når det er tang og tare i nærheten. Tang som klukker mot land er en beroligende lyd, og når jeg tar sats og gir kroppen kuldesjokk, så blir hele meg, skalpen inkludert, nedkjølt. Selv om jeg har hodet over vannet. Det er nesten som når man kaster en brennende vedkubbe på sjøen. Den freser iltert og røyklegger hele området, før den faller til ro.

Jeg tror at det er veldig sunt å bade året rundt, for det har jeg lært av Anette. Hun var ikke med i dag, og det var heller ikke håndduken min, så da brukte jeg sitteunderlaget til å tørke kroppen med. Jeg jobber i hjemmetjenesten, og der er vi løsningsorienterte. Mangler vi noe, så bruker vi noe annet i stedet.

Det er lurt å tenke sånn, for da mister jeg ingen sjanser.

Jeg tenkte kanskje at Milla ville hoppe uti for å redde meg, men hun ble sittende på land. Hun trodde sikkert at det hadde tørna for matmora, så hun fulgte vaktsomt med. Jeg vet ikke om fotografen hadde tatt sats for å redde meg heller, eller jo, jeg tror at jeg vet.

Han nektet iallefall å bade.

 

 

Jeg behøver ikke å reddes, for jeg klarer med selv. Noen ganger er jeg litt som Lotta i Bråkmakergata. Jeg klarer allting, faktisk! Jeg kan allting!

Det er godt å ha noen, og kjekt å få hjelp til ditt og datt, men jeg tror at jeg er en ganske selvstendig person, som ofte behøver tid for meg selv. Sånn har jeg alltid vært.

Alene med tankene mine, men ikke ensom. Det er fordi jeg vet at jeg ikke er ensom, at jeg trives alene. Det er lett å være bare meg når jeg vet at jeg har noen. Jeg tror at både jeg selv og dem rundt meg må akseptere at jeg er sånn, for jeg vil gjerne ha det på denne måten. Litt her og litt der, og litt alene.

I overskuelig framtid.

 

Her skuer vi utover øyriket vårt. Vi så havørn, og havørna er heldig. Den har verdens beste utsikt, nemlig Frøya. Den fløy rundt oss og over oss, og satte seg på en høyde litt lenger bort, for å passe på.

Det er alltid en mektig opplevelse, som tar pusten fra meg, selv om jeg har god kondis.

 

 

Pust i bakken er også godt, og jeg er heldig som får være med disse to på tur. Bra den mannen der er voksen nok til å takle at jeg er sær ( og omvendt, for det er sånn det er ). Vi er bittelitt sær og bittelitt egen begge to. Hvis vi slår sammen ordene så blir det særegen,

som betyr SPESIELL.

 

Tenk å være spesiell,

og samtidig hete Kjell.

Han vil spise sjokolade,

jeg vil mye heller bade.

 

 

 

Vi er forskjellige, men det er bare fint. Vi er ganske like, og det er jeg glad for. Da kan vi ha vår frihet, samtidig som vi kan hanke inn hverandre når det går trill rundt i hodet. Det siste er det jeg som har mest bruk for. Jeg var heldig før, og jeg er heldig nå, som har noen som står fjellstøtt. Hvis jeg hadde slått meg sammen med noen som hadde vært kaotisk, så hadde det blitt kaos.

Hvis jeg hadde møtt noen med masse uorden i livet, eller noen som hadde gått inn for å psyke meg ned, for sånne finnes, så hadde de nok fått en enkel jobb. Heldigvis har det aldri vært sånn.

Selv om jeg er sterk og selvstendig og sta og modig og står støtt på egne bein, så vet man aldri. Jeg tror at det er lett å rive ned sånne byggverk, selv om de er av laftet tømmer. Med de riktige ordene så er alt mulig.

 

 

Derfor har jeg enorm respekt for, og stor glede av, ord som blir brukt på den riktige måten. Ord som bygger hus, og ord som gir luft under vingene. Ord som varmer og ord som etterlater seg en god følelse i kroppen. Etter et iskaldt sjøbad, for eksempel, når hodet og kroppen er forfrisket og mottagelig.

Da kommer gløden tilbake, selv om vedkubben freste en stund.

 

Jeg kjeder meg egentlig aldri, og det er helt sant. Vi har pratet om det å kjede seg de siste dagene, så jeg har kjent litt ekstra godt etter, men, nei.

Det finnes stunder der jeg ikke gjør noe, eller ikke har energi til å gjøre noe, men det betyr ikke at det er kjedelig. 

Jeg skjønner at det er kjedelig å være syk. Å ligge i ei seng, eller sitte i en stol, med følelsen av at livet skjer utenfor, uten at du er med. Dette med å tape funksjoner, sånn at du ikke kan gjøre det som du var så glad i å gjøre før.

Ting som ga mening.

Da føles det sikkert som som om døgnet har alt for mange timer, sånne timer som jeg ønsker at jeg hadde flere av, når dagen min er stappfull av planer eller gjøremål.

Men som jeg ikke har, fordi dagen fløy sin vei.

 

Jeg trives heldigvis i mitt eget selskap, og jeg tåler at det er stille rundt meg. Jeg tåler at det skjer ingen verdens ting, men det er sikkert fordi jeg vet at det skjer noe en vakker dag. Eller om en halvtime.

Og akkurat nå.

Ei melding med spørsmål om et isbad, eller en frisk tur med Milla. Vaffel-innbydelse som ligger og venter, eller kjærestetid.

Sånne ting.

Jeg vet at jeg er merkelig. Jeg har ikke behov for å være tett inntil noen hele tiden. Jeg har aldri lyst til å prate i telefonen. Da skriver jeg heller noen ord.

Når vi er på hyttetur så deler de andre rom, mens jeg kaster meg over enerommet. Jeg pakker gjerne sekken og går ei mil alene, og jeg er iallefall ikke mørkredd.

Likevel er jeg SÅ glad i alle de som jeg har rundt meg, i en sirkel, i sånn akkurat passe avstand. De står tett i tett og passer på, og det er veldig trygt.

Jeg sender ut varme stråler jeg også, som treffer dem og varmer dem, så det er ikke sånn at jeg bare får, og aldri gir.

Jeg gir på mitt vis.

Noen ganger føles det egoistisk å være en sånn ikke-fysisk avstandskvinne, som påstår at hun aldri kjeder seg. Jeg har alt for mange ord i hodet til at det skal kunne bli kjedelig, og kjenner jeg noe som ligner på den følelsen, så strikker jeg bare noen hundre masker. Nå har jeg akkurat begynt på en ny hjertevenn-genser. Den skal være mosegrønn, fordi jeg har grønne øyne.

Jeg liker grønt.

Jo, jeg har kjedet meg en gang, og det var den gangen jeg prøvde solarium. Jeg løftet på lokket sikkert tjue ganger, for å sjekke klokka. Snipp, snapp, snute, når er tiden ute?

Jeg setter pris på stillheten, og særlig nå som jeg har sett NRK sin dokumentar om ” Stemmene i hodet “. Der får vi møte tre modige, unge mennesker som har diagnosen schizofreni. De har visst aldri fred inni hodet sitt, og det må være veldig slitsomt. Dokumentaren gir oss et lite innblikk i hvordan det er, selv om vi aldri kan forstå det.

Jeg anbefaler dere å se den.

Takk og pris for at jeg ikke har sånne stemmer på innsiden, selv om jeg har slitt med mange negative og selvdestruktive tanker. Det var aldri sånn, heldigvis. Ikke i det hele tatt, og aldri i nærheten. Det var min egen stemme jeg hørte, og nå har den pipa fått en annen lyd.

Nå spiller den nesten aldri falske toner mer.

 

BARBEINT

 For nå sier stemmen min:

jeg vil ha et glass med vin.

Jeg vil ta en tur til fjells,

og så møtes vi til kvelds.

 

Jeg vil sitte ved et bål,

jeg vil sette nye mål.

Jeg er god nok som jeg er,

både med og uten klær.

 

Jeg vil bruke av min tid,

jeg vil gjøre ting med flid.

Være snill og litt andektig,

være mye mindre prektig.

 

Jeg vil også danse mer,

være der hvor allting skjer.

Vise mot og følge hjertet,

takle sorg og egen smerte.

 

Jeg vil være der for andre,

vi må passe på hverandre.

Barbeint fot i duggvått gress,

jeg vil være i mitt ess.

 

Jeg vil gjøre mange sprell,

i fra morgen og til kveld.

Jeg vil nesten alltid skrive,

litt om alt og mest om livet.

 

Jeg vil gi deg fine ord,

mens du er her på vår jord.

Etterpå er det for sent,

jeg vil hviske noe pent.

 

Jeg vil si det til deg nå,

når jeg vet du hører på.

For da tar du ordet med,

til et nytt og annet sted.

 

– Tove –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Snart skal den første av to puljer i hjemmetjenesten reise til Savalen. Andre pulje reiser i mars måned. Vi har verdens beste jobb, og vi møter verdens fineste mennesker, hver eneste dag.

Hvert eneste møte er unikt.

Det hender av og til at vi mottar pengegaver. Disse pengegavene har vi fått i etterkant, og de har ingen betydning for hvordan vi yter pleie eller gir omsorg.

Ikke er vi kjøpt og betalt, og ikke er det smøring. Det er jeg så glad for, for vårt fokus er hvert enkelt menneske. Vi har valgt, og vi har fått lov til, å bruke dem på en felles tur, som jeg vet vil styrke både samhold og arbeidsglede.

 Om du er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker, det bryr jeg meg ingenting om. Om vi får noe eller ikke, det har ingen betydning, selv om det selvfølgelig betyr mye, i den forstand at vi er takknemlige og stolte over å bli satt pris på. Misforstå meg rett! Vi har ikke lov til å ta i mot noen ting, egentlig, annet enn sånt som folk velger å gi etterpå, i all offentlighet. 

Jeg har gjort noen unntak, så unnskyld. 

Da jeg var student, og jobbet i hjemmetjenesten på Frosta, så var det ei dame på 100 år som heklet en duk til studenten, fordi vi ble så glad i hverandre. Selvfølgelig tok jeg i mot.

Ei anna dame ga meg et par hjemmestrikkede tøfler, fordi det var snøstorm ute, og fordi hun mente at jeg var for lettkledd i et sånt Herrens til vær.

Det var godt ment, og jeg sa ja takk.

Jeg har også deltatt på pinsevennmøte, på en fredagskveld ( av alle ting ) hjemme hos ei dame, uten å notere det som overtid. Jeg ropte til og med Halleluja! av glede. Jeg, som nærmest er lydløs. Jeg ble revet med av den elektriske stemningen i heimen, om dere skjønner.

Det er sånt som skjer.

Det ble mye dameprat nå, men jeg har da spist dessert ved brødfjøla til en mann, også. Jeg har fortalt det før. Han dro ut fjøla og slengte en serviett oppå. Jeg fikk fruktcoctail i stettglass, dynket i fløte som egentlig gikk ut for mange dager siden. Det er et kostelig minne, som ikke kan måles i penger.

Alle disse opplevelsene kaller jeg frynsegoder av varig verdi.

 

Vårt fokus er at alle skal få best mulig hjelp i heimen. Selvfølgelig skal de det. Det skulle bare mangle. Å motta hjelp fra oss er en tjeneste som ingen betaler for, heldigvis, for sånn skal det være, men så er det disse gavene, da.

Vi er så takknemlige for det vi har fått, og med all mulig respekt for dem vi har fått dem av, så skal vi nå på tur. Vi lover å forvalte det vi har fått på en fin og respektfull måte. Det er nedfelt noen statutter for hvordan de skal benyttes, så derfor har de ligget på vent en stund, men jeg er av den klare oppfatning at dette er av varig verdi.

Varig verdi er nemlig et viktig punkt. Hva vil det si?

Å ta vare på de ansatte er varig verdi. Jeg vil heller ha samvær med kollegaer, enn en ny stol til kontoret. Jeg vil ha det, også, men av et annet budsjett. Man budsjetterer ikke med sånne gaver. Vi står ofte midt oppe i andre sine livskriser, og opplever sterke møter med brukere og pårørende. Vi deler sorg og glede, og yter omsorg til den som behøver det. Vi strekker oss langt for å ivareta mennesker, og vi gjør det med glede, selv om det noen ganger koster ganske mye.

Ikke i kroner og øre, selv om det sikkert gjør det, også, men av krefter og energi, av tid og av tålmod. Men jeg er aldri i tvil; det gir mer enn det koster.

Det er så givende at jeg nesten ikke finner ord, men det gjør heldigvis Alf Prøysen.

 

 

Når Dronningen av Saba gjør Salomo visitt,
je ser a Lea lettvint og hu har tenkt seg hit.
Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,
vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.
 
Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,
da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.
Da blir je sjøl Kong Salomo, og han blir kanskje den,
som står og svarver hatter ut i hattemakergrend.
 
Sola skin på meg, så skuggen fell på deg,
men graset er grønt for æille.

 

 

Det er helt riktig at tankespinnet kommer om natta, når stillheten senker seg. Da spinner tankene mine rundt alt det som jeg er så heldig å få oppleve. Jeg får ta del i det næreste av det nære, med all mulig respekt. Ved sengekanten og i hjertet.

Tusen takk.

 

 

 

Endelig er jeg ferdig med det rosa strikkeprosjektet mitt. Jeg synes den ble veldig fin, selv om den har ei stripe midt på bolen som plutselig bare var der, etter at genseren ble ferdig, og det ble den i natt kl 00.30. Ingenting er perfekt, og Vegard mente at jeg kunne se på den stripa som en del av designet, så da ble den fin likevel. Den ble unik, akkurat som du og jeg og vi 2.

Og varm, og veldig myk. Pluss at den ikke klør.

 

I dag klødde det i kroppen etter å komme seg ut i frisk luft, så da ble det ekspedisjon vindmøllepark, altså på Hitra, for vi har ikke vindmøller på Frøya, heldigvis. Det er 24 vindmøller der, og vi valgte nummer 2, fordi 2 er et fint tall.

 

 

Dette innlegget skal ikke handle om vindmøller, om jeg er for eller i mot vindkraft, men det var tøft å stå rett under mølla og kikke opp. Jeg synes til og med at suset fra møllene var beroligende, iallefall den lille stunden jeg var på besøk. Dette er vel som å banne i kirka, men jeg tenker at de er fine, på et vis. 

Høyreiste og elegante.

 

 

Heidi og jeg var ikke like høyreiste og elegante, spesielt ikke på tur hjem. Det var langt å gå, men opp skulle vi. Ikke sånn at det var et blodslit, for det var gruslagt vei helt opp, men vi kom liksom aldri opp. Vi trodde at vindmøllene var rundt neste sving, og neste, og, nei…ikke der heller, nei.

Og etterpå gikk det bare nedover.

Vondt i hofter og vondt i knær, og kan det være alderen? Konklusjonen ble at vi er mye sprekere enn mange som er tjue år yngre enn oss, selv om vi gjerne skulle hatt en rullator på deling akkurat i kveld. Til dorundene.

Grunnen til at vi valgte nummer 2 er egentlig fordi at den mølla lå nærmest oss, og ikke fordi 2 er et fint tall, selv om det er det. Ved kanten av toer`n spiste vi matpakken vår, og tok på en ekstra genser.

For det blåser på toppene.

 

 

Jeg var litt spent på om Milla ville sette seg på bakbeina, for hun er redd for ting som beveger seg i lufta, bortsett fra fugler. Hun er en hund etter fugler, Hun er derimot redd for luftballonger og kitere. Veldig redd, sånn at hun piper og skjelver, og vil hjem til det trygge huset sitt.

Hun var trygg ved vindmøllene.

 

 

Kven skal eg takke

for det eg fekk sjå

sola gå under

og berga bli blå?

Kven skal eg takke

for all denne æra

i dette å gå her

og vera og vera –

 

– Tor Jonsson –

 

 

 

Jeg er takknemlig for god helse og frisk luft, for gode venner og masse latter. Heidi er morsom, og egentlig optimist, men i dag var det jeg som holdt motet oppe, selv om vi ønsket oss sjumilsstøvler begge to, sånn at vi kunne ta rennfart ned til bilen.

Det er bra at vi er ganske samkjørte, for i slutten av februar skal vi dele rom på Savalen. Er vi egentlig samkjørte, når det kommer til stykket? Jeg som alltid vil sove alene, og hun som aldri vil sove,

Det er en annen historie.