Nå er vi inne i en stim av 50års-dager, men venninna mi følger aldri strømmen, for bare død fisk følger strømmen. Hun går sine egne veier, og jeg følger gjerne etter.

Hun får dette blogginnlegget litt på forskudd, for hun ligger alltid foran skjema. Kjenner jeg henne rett så har hun snart huset fullt av folk, og da har hun ikke tid til å lese en eneste bokstav. Gjestfriheten er stor i hennes hus.

Jeg føler meg alltid velkommen, til og med når hun står på farten. Da er det bare å henge seg på, eller slenge seg med i dansen.

 

 

Før var jeg slik,

 

 

men nå er jeg sånn, takket være henne. Hendene i været!

Grip dagen og kvelden og natta.

 

 

Jeg tror at jeg alltid har vært sånn, men det ble visst forløst da jeg traff henne. Nå finner vi på sprell og hjertevarme i hverdagen – med og for hverandre – hele tiden, nesten.

En liten gave i posthylla på jobb, eller en invitasjon til vinkveld. Noen ganger sitter vi hver for oss og skriver så blekket spruter. Vi ler oss halvt ihjel, og aldri uten en smiley. Helst flere, pluss mange hjerter, for dem kan det aldri bli for mange av.

Det går ikke an å bruke opp hjerter og fine ord.

 

 

Ungdommen vår bare VET hvem vi kommuniserer med, og himler litt med øynene.

Er det Mona nå igjen? Er det Tove?

 

Vi skåler gjerne for den sunne galskap, og helst i Prosecco. Helst mens vi sitter på en holme, etter jobb, og spiser grillpølser mens sola går ned i havet.

På impuls, selvfølgelig.

 

 

Det ble så mørkt at vi ikke så land, men heldigvis var vi nesten hjemme, og Mona kunne veien.

Derfor tok vi oss tid til å spise jordbær midt i natta.

 

 

Jeg digger henne,

 

og hun digger meg.

 

Det er sånt man bare vet. Hjertevenn og sjelevenn, livet ut.

 

 

 

Her er Strikkeklubben Stiv i Maska på tur. Vi er veldig forskjellige, men sammen er vi gull. Hvert år reiser vi ett eller annet sted, og da er det Mona og Bente som holder stimen oppe hele døgnet. De behøver nesten ikke søvn, og når de sover så snorker de. Derfor er det bra at de nesten aldri har tid til å ligge på puta.

Heller skravling enn snorking.

Mona og jeg er et godt team, både på jobb,

 

 

og inni granskauen. Her var vi på konsert med Bruce Springsteen.

 

 

Jeg har blitt et nytt menneske takket være henne, og noen andre. Akkurat nå er det henne jeg vil skrive fine ord til, som andre har skrevet før meg:

 

 Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,

andre forlater deg når det blåser som verst.

Men noen kommer som en rolig sommervind,

smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene.

 

Du kan glede deg til helga, Mona, for jeg tror at man høster som man sår. Du trenger ikke bekymre deg for at festen skal bli kjedelig, for det blir den ikke. Du har mye artig og fint i vente, for det er sånn du er.

Mer kan jeg ikke si om den saken.

 

Vi deler oppturer og nedturer og padleturer. Du har til og med vært redningsplanken min. Jeg er veldig glad for å ha deg i livet mitt.

Verdens beste venninne.

 

 

 

 

 

I dag ba jeg en mann om å sette inn høreapparatene sånn at JEG kunne høre hva HAN sa. Bra at han ikke hørte meg, forresten, for det skulle være motsatt.

Det var ikke Kjell sine ører, nei, selv om han kanskje hadde behøvd et apparat eller to i ny og ned, og helst i begge ørene.

Kjekk kar, forresten, som jeg er veldig glad i. Sånne ord bruker jeg alt for sjelden, for det er skummelt å høre dem høyt.

Det er mye enklere å skrive.

Jeg skylder på at jeg jobbet til 23 i går, men så var den plutselig 24, fordi vi skulle stille klokka en time fram. Litt seinere på dagen sa jeg et eller annet til ei dame, samtidig som jeg sto på farten til å dra videre til neste hus. Hva sa du?, sa hun. Det husker jeg ikke, svarte jeg, for det var allerede blåst bort fra hodet mitt. Vi lo begge to, men jeg lurer på hva hun tenkte etterpå.

Vanligvis er jeg tilstede i øyeblikket når jeg er på jobb, for det fortjener han eller hun som jeg skal hjelpe. I dag var visst et unntak, for jeg var allerede mange skritt foran meg selv, merket jeg.

Det var derfor jeg sa så mye rart.

Hodet mitt var på en snurr hele dagen, selv om jeg hadde noen klare øyeblikk innimellom. Det skal jeg ha. Det er en ekkel følelse, for jeg lurer på om det er sånn å være begynnende dement. Alzheimer og demens er en folkesykdom, og ingen vet hvem som blir rammet. Det eneste jeg vet er at det rammer pårørende hardt. Hvordan den demente opplever det vet jeg egentlig ingenting om. 

Det er vondt å se, og vondt å høre, at det mennesket som VAR, ikke er der mer. Jo, hun er der, for det vil hun jo alltid være. Barnet, ungjenta, ektefellen og livsledsageren. Klart hun er der, men hun er borte likevel.

Jeg skjønner at det må være veldig sårt.

Det er vanskelig å hjelpe, for man blir så hjelpesløs.Og maktesløs. Skal jeg rettlede og veilede, eller bare jatte med? Skal jeg følge hennes tankerekke og hennes historie, eller skal jeg fortelle henne at….sånn er det ikke?

Sånn er ikke den virkeligheten vi lever i. 

Jeg tror at det er Alzheimer som gjør mest vondt, for den kan ramme i ung alder. Demens skal ikke skje når man er i sin beste alder. Det er gammel og glemsk som hører sammen.

Hvis noen hadde tatt en MMS-test på meg i dag, så hadde jeg strøket. Ordene står for Mini Mental Status, og er et spørreskjema med tredve oppgaver.

Jeg kjenner en artig kar som hadde sittet alt for lenge på venterommet. Da han endelig ble ledsaget inn til legen ( som viste seg å være en ung spirrevipp ) så var han så irritert over forsinkelsen at han hadde passert bristepunktet for en time siden, på sekundet. Da legen i tillegg prøvde seg med en MMS-test, og ville vite hva klokka var, så repliserte pasienten med å fortelle hva klokka var da han egentlig hadde time.

Noen må jo sette sånne spirrevipper på plass.

Jeg har opplevd at husmødre glemmer hvordan de smører seg ei brødskive. De glemmer til og med å spise. Noen er vandrere, mens andre er passive tilskuere til sitt eget liv. Jeg vet ikke hva som er verst. Det må være slitsomt å aldri finne ro, også.

Jeg elsker å vandre, for da finner jeg ro, men det er fordi jeg er frisk. Det hender at jeg glemmer å spise, men ikke så ofte. Hvis jeg glemmer det, så er det fordi jeg har det travelt, eller fordi det skjer noe som er mye mer spennede enn mat.

Det er et valg jeg har, og et valg jeg tar.

Jeg velger å glede meg over livet. Jeg velger å finne lyspunkter og halmstrå, og til og med stjernestunder. Det hender at det risler lykke gjennom kroppen min, men også angst. 

Selvfølgelig er jeg redd for at noe kan skje med meg og mine eller dine, men jeg lar det ikke overskygge den friske Tove. Det går ikke an å leve livet i skyggen av alt som kan ramme. Livet fortjener å leves, for vi har bare dette ene.

Så vidt jeg vet.

Derfor ble jeg jublende glad da jeg på seinvakta mi i går hørte svarttrosten synge fra en tretopp. Jepp, det høres banalt og klisje ut, men det var sånn det var.

 

Harald Sverdrup hørte svarttrosten synge, og sa: Forundret føler jeg meg hjemme i mitt eget hjerte.

Og det er helt sant. Han hørte riktig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det finnes noen bokstaver som ikke passer sammen, for eksempel ALS. Når de tre bokstavene står ved siden av hverandre, så ramler hele verden sammen, sånn at man må bygge den opp igjen, bit for bit.

Så lenge det varer.

I går kveld så jeg en dokumentar om ei på min egen alder, som har denne diagnosen, pluss at jeg kjenner flere som har, eller har hatt denne sykdommen, før de døde av den.

Dette innlegget skal ikke handle om ALS. Det skal handle om hvor heldig jeg er, som kan smile fra Mausundvær og hjem, nettopp fordi jeg er sprell levende, og frisk som en fisk. Dette bildet er tatt på en godværskveld uti havet, en sånn spontan invitasjon som jeg ikke kunne si nei til.

Livet handler litt om dette, å si JA til bilder som kan få plass i minneboka mi.

Paret som vi fulgte i går kveld har ikke tid til å vente. De må gjøre det nå. Det var rørende å se kjærligheten som ikke blir borte. Det var fint å lese blikkene som de sendte hverandre. Det var vondt å se smerten i blikket, også.

Det gjorde meg godt å se at sykepleieren viste følelser samtidig med profesjonaliteten. Det er sånne øyeblikk som rører et sykepleierhjerte.

 

Klokskap, styrke  og aksept er tre egenskaper som jeg ofte møter. Hvordan klarer de det? Ville jeg klart det? Nå som jeg er erfaren sykepleier så våger jeg å spørre. Det våget jeg aldri før.

Jeg har lært så mye av disse menneskene at det rekker til mange liv.

Hvem skal brukeren ta hensyn til? Seg selv eller barna? Mannen? Vennene? Foreldrene? Skal hun velge respiartorbehandling eller ikke? Vil det forlenge livet? VIL hun forlenge livet?

Så mange eksistensielle spørsmål at man kan miste fotfestet av mindre. Grunnvollene ryster. Det går trill rundt i hodet mitt, selv om jeg slipper å ta stilling til sånne vanskelige spørsmål.

Dette innlegget handler visst om ALS likevel, og de store spørsmål i livet. Eller mangelen på svar. Og mangelen på medisiner som kan gjøre henne frisk, for det finnes ingen kur for sånt.

Fy F**n, jeg har sett det på nært hold, men jeg har aldri følt det på kroppen. Bare i hjertet.

I sykepleierhjertet og i Tove-hjertet. Det er nesten det samme, for jeg klarer ikke alltid å skille mellom å være profesjonell og privat.

Heldigvis.

Det er noen jeg blir så glad i, og ingen vet hvem. Eller…kan de føle det?  Det som er 100% sikkert er at alle får all den hjelp og omsorg jeg kan gi, men du vet, noen ganger smyger et menneske seg under huden.

Og blir der.

Jeg er så glad i sinnsrobønnen, men er den noen ganger et hån? Nei, den er ikke det, for det er sånne mennesker jeg har blitt kjent med. De aksepterer sin situasjon, de har en klokskap som tar pusten fra meg, pluss en styrke som bærer dem gjennom livet.

 

Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen.

 

( Det skal egentlig stå Gud aller først i denne bønnen, men jeg vet ikke om jeg vil blande Gud inn i dette )

 

 

De er svake også. Beina svikter. De forbanner sin skjebne, og vil bytte disse bokstavene mot alt annet. De hater å måtte ha hjelp til å klø seg på nesa, og de vil ikke bli kjent med nye hjelpere hele tiden. De vil bo hjemme, for det gjør alle andre. Hun vil leve til den yngste fyller 18.

Selvfølgelig vil hun det.

Hun vil løfte vinglasset til munnen, helt på egen hånd. Heldigvis har jeg ingen problemer med det. Tenk for en himmelvid forskjell det er på hennes og mitt liv. Tenk så heldig jeg er.

 

Jeg slenger føttene over sengekanten, og hopper i dusjen eller i havet.

 

 

 Jeg løper ned trappa når jeg har dårlig tid, noe som jeg sjelden har. Egentlig aldri, for jeg er morgenfugl, og står opp når jeg vil. Jeg spiser uten hjelp, og vasker huset ganske ofte. Det burde jeg egentlig være takknemlig for, i stedet for å klage over fotspor i trappa.

Er det mine egne?

Takk og pris for at beina bærer meg.

 

 

 

 

 

 

Milla er ikke et hesptre, men jeg burde hatt et. På fredag skulle jeg sette meg ned i sofaen med et glass rødvin og strikketøyet mitt, trodde jeg. Vanligvis kommer nøstene i nøster, og ikke i hesper, men denne gangen var det hesper. Det gikk fint i starten, men så skjedde det noe. 

Det som skjedde var at jeg ikke tok det rolig da trådene snurret seg rundt hverandre. Hvis jeg hadde tatt meg den tiden det tar å skille dem, så hadde jeg spart masser av tid, som jeg kunne brukt til å strikke.

Jeg lærer aldri, så jeg måtte få hjelp av mamma dagen etter. Hadde jeg hatt et hesptre, så hadde det aldri skjedd.

 

 

Disse flokene og knutene er nesten som tankene mine og kroppen min. Tankene myldrer om hverandre, og knutene på ryggtavla er harde som flint.

Amanda kommanderte meg med på yoga-øvelser i dag, og det hjalp litt. Jeg har gjespet i ett etterpå, og pustet med magen.

Jeg puster også med magen når jeg er ute. Og det hender at jeg går på trynet. Plutselig lå jeg langflat i gjørma, uten at jeg rakk å ta meg for. Eneste trøsta var at underlaget ga etter for kroppsvekta. Jeg landet mykt.

Det var to mannebein som lo, men ikke hundene. Hunder er ikke sånn. De er 100 % lojale, når de får det som de vil.

Og ellers.

 

I dag sto vi opp med sola, og gikk en lengre tur enn vi tenkte å gå, fordi det var så fint å være ute. Dyrøya er den nest fineste plassen på Frøya, for Titran er alltid best.

De har satt ut benker mange steder, så vi manglet bare kaffe og sjokolade. Ikke var venninna mi hjemme heller, da jeg behøvde henne som mest. Jeg føler at jeg nærmer meg Dyrøya sakte, men sikkert, for jeg vet at jeg hadde trivdes med å bo der. Kanskje flyr jeg til et annet sted, eller blir der jeg er.

Vi får se.

 

Vi møtte iallefall herr og fru tjeld. Så fint at de er hjemme igjen, tenkte jeg, for det er her de hører til. 

 

 

Nå mangler bare spoven. Spoven, med sin melankoli, og med sitt håp om en ny vår. Det er ingenting som kan måle seg med den låten.

Ingenting.

 

 

På toppen fikk jeg hentesveis, men det gjør ingenting, så lenge det ikke vedvarer. Ellers er jeg glad for at saker og ting varer. Det er trygt og godt med det varige, som alltid har vært der, og som alltid forblir. Men sånn er jo ikke alt her i livet, for det hender at vinden snur.

Noen ganger blåser det nordavind fra alle kanter.

 

 

 

 

Jeg er fryktelig stolt over russen på Hitra og Frøya. Jeg er stolt av sønnen min, også, som er aksjonssjef, mest fordi jeg ser at han har vokst på denne oppgaven.

Da Anette og jeg arrangerte Hjertevenn-kvelden vår i høst så skjønte han ikke hvorfor jeg orket å bruke så mye tid og energi på å gjøre en innsats for andre. Han sa det med rene ord, og fikk rene ord tilbake.

Ordene hadde muligens sneket seg innenfor vinterjakken, for plutselig var han aksjonssjef, om enn noe motvillig. Underveis i arbeidet så merket jeg en holdningsendring, og jeg merket at samholdet mellom svartruss og rødruss, og mellom Hitraruss og Frøyaruss, ble mye bedre.

I dag så våknet konkurranseinstinktet for fullt, og begge lagene knivet om seieren. Begge vant, selv om det var Hitrarussen som måtte hoppe i havet.

Privatpersoner og næringsliv har bidratt til et fantastisk resultat, for tilsammen har ungdommen samlet inn 584 879 kroner.

Det er over en halv million kroner!

Vi har flotte ungdommer som bryr seg, for alle kjenner alle. Kreft kan ramme hvem som helst, og når som helst. Vi har sett og opplevd det på nært hold, så jeg tror at ungdommen har et eierforhold til saken. Det burde ikke være sånn, for det betyr at sorga har sneket seg inn, og satt seg fast.

Sorga gir perspektiv og dybde i livet vårt. Vi vil helst være den foruten, men vi kommer ikke utenom. Vi kan ikke gå rundt den, eller forbi den. 

Vi må gå sammen.

Akkurat sånn som russen har gjort.

 

 

 

 

På Frøya bygger de nå verdens styggeste brannstasjon, iallefall sett med mine øyne, for mine øyne vil heller se havet. Den er sikkert praktisk og moderne, men den passer ikke ved vannkanten. Det blir helt feil. JEG er for seint ute, men jeg håper at våre brannmenn rekker fram dit de skal, i alle retninger, for de gjør en flott jobb for sine innbyggere året rundt.

 

Derfor har jeg laget et protestdikt, fordi jeg ikke alltid skjønner meg på de folkevalgte, som ikke hører på folket,

før det er for seint.

 

 

ALARMEN GÅR

Trøsta i fra øverst` makta,
harde ord og kalde fakta:
Hør på oss, og venn deg til
brannstasjonen blir så gild!

Lytt til oss som vet og kan det,
vend ditt blikk mot Sistrandslandet.
Fjæra er det beste stedet,
for da kan vi alle se det.

Beste tomta her i by`n,
tenk deg for et vakkert syn.
Brannmenn som skal ut å strø,
sender strålen rett i sjø.

Men….

Å få speide ut mot havet,
det må være minstekravet.
Denne kassen blir for drøy,
for min kjære,lille øy.

Bygg den heller litt i skjul,
brannbilen den har jo hjul.
Vær så snill og hør på oss,
jeg blir gjerne med og sloss!

 

Små hjerter kan også føle store ting

– Nasse Nøff –

 

 

Min Nasse Nøff har dessuten et stort hjerte, og jeg vant ham på lykkehjulet i Liseberg. Han sitter i det ene hjørnet av senga mi til vanlig, for der er det nok plass å ta av, ettersom jeg har soverommet for meg selv.

Det er trygt å vite at han sitter der, for han er et forbilde. Han våger alt, nemlig, selv om hjertet dirrer. Han er også god å klemme på, for ei som ikke liker klemming. 

Jeg funderer over så mye for tiden, særlig det som står i den grå ruta under meg.
 

 

 

Jeg legger igjen en bit av hjertet mitt i det som var, og åpner hjertet mitt for det som er nytt. Jeg synes det er slitsomt og vanskelig. Det er vondt og godt, samtidig.

Vi har samlet minner gjennom tjue år, og jeg har knyttet bånd til dem som var rundt. Plutselig er det borte, særlig på grunn av at det er 100 mil som skiller oss. Jeg savner svenske kanelbullar og kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg savner badeplassen og grillinga og Ullared og samhørigheten. Jeg savner bonus-sønnen og påskebordet. De er så flinke med mat. Men jeg savner ikke skog og buskas, eller smørgåstårtor og Janssons fristelse.

Usch!

Etter fire uker i Sverige, så kunne jeg ikke få nok av sjølufta. Da vi kom til Sunde, rullet jeg ned vinduet og supet inn ramsalt havsluft. Jeg klarte ikke å vente til vi var hjemme, selv om Frøya-lufta er mye friskere.

Det var kontrastfylt å leve med en som elsker skogen, når jeg selv lengter etter havet. Vi tilpasset oss hverandre, for vi ga og vi tok, men likevel…

Vi hadde ingen felles referansepunkter i starten, for han kjente ikke mitt hjemsted, og jeg kjente ikke hans. Det ble egentlig et savn, for jeg merker at denne felles plattformen er betydningsfull for meg. Det er noe trygt og godt med at alle kjenner alle.

Det er iallefall sånn for meg, og detaljene hører bare oss til.

Å gå inn i et nytt forhold er ikke enkelt. Det er fint og spennende, men ikke lett. Jeg er visst ikke skapt sånn at jeg aldri ser meg tilbake. Jeg blander det sammen, og strever med å finne balanse i livet mitt.

Jeg skynder meg langsomt, selv om noen mente at jeg var for tidlig ute med å date en ny. Vi deler de samme interessene, og vi kjenner de samme folka. Han flytter bilen min bort til der sola skinner, sånn at isen smelter til jeg skal hjem. 

Jeg har vært heldig med begge to, skjønner dere, men noen ganger tar et forhold slutt likevel.

Det er trist å tenke på.

 

Det er godt å dele padleturer og matpakke med noen. Jeg liker at bilen min forsvinner, og kommer tilbake nyvasket. Men jeg liker ikke å måtte rope fordi den andre hører dårlig. Da blir jeg irritert, selv om jeg er sykepleier.

Det er i grunnen han som er mest tålmodig, for psyken min svinger som ei huske i vinden. Noen ganger er jeg hyper, eller har rastløse bein og hetetokter. Andre ganger sover jeg som en stein, og særlig når jeg helst ikke burde sove. Det er typisk meg.

Jeg er litt av et støkke!

 

Det er et arbeidsstykke å være sammen med meg, selv om jeg er både raus og omsorgsfull. Det er en fulltidsjobb det, i 100% stilling.

Pluss litt overtid.

Takk og pris for at jeg er så selvstendig som jeg er, sånn at jeg klarer å stå på egne bein. Det har jeg alltid gjort, selv om det ikke høres sånn ut.

 

I kveld er jeg så heldig at jeg skal være med venninna mi på konsert. Åge og Gunnar spiller i Kulturhuset, og det tror jeg blir en varm og nær og fin opplevelse. Vi parkerer mannfolkene hjemme og drar på venninne-reise. En musikalsk reise til en annen verden, og kanskje tar vi med en feriegave hjem.

Da møtes det beste av to verdener, for jeg er god på bunnen.

Egentlig er jeg kjempesnill, om jeg bare får leve livet på min måte. Ingen har noensinne stoppet meg fra å gjøre det, heller, for jeg har satt opp hinder og snubletråder selv. 

Takk for hver eneste omvei, og for hvert eneste sidespor eller forsinkelse. Takk for at jeg ikke har opplevd å miste et barn. Takk for alle dem som jeg møter på veien, og som lærer meg noe om livet.

I kveld skal jeg åpne hjertet og slippe inn musikk, pluss at jeg skal nyte synet av Gunnar, for han er mye kjekkere enn Åge.

 

Jeg håper han spiller Barnatro:

 

Du har kanske vandrat kring
runt kring hela jordens ring,
och i fjärran land du sökt att lyckan nå.
Du har gråtit mången gång,
då du hört en gammal sång,
som du minnes ifrån hemmets lugna vrå.

 

 

 

 

Åpen, åpen står havets grind

hjerte, måtte det vare.

– Inger Hagerup –

 

 

I dag hadde jeg et veldig sterkt behov for å høre hva havbåra hadde å fortelle meg. Det er havblikk innaskjærs, men utenfor hører jeg den.

Og ser.

Og lar meg fascinere, for hver eneste gang er like ny og blank og frådende og fin.

Det er vakkert på Titran. Jeg liker at det er så kontrastfylt der, for det er bare svabergene som skiller båra og speilbildet. Jeg står midt mellom disse to, og føler meg både lita og takknemlig.

Takknemligheten er stor.

 

Milla, hun rekker tunge av mine filosofiske tanker, og nyter utsikten. Det er jeg sikker på at hun gjør.

Jeg bare vet det.

 

 

Kjervågsundet i mars er nesten ubeskrivelig, og aller lengst ute satt en havørn og voktet sitt paradis.

Han er heldig som bor her. Hun, også.

 

Jeg så –  og hørte –  sikkert hundre svaner. På bildet er det bare sju, men de 93 andre var overalt. For et syn! Og for en lyd. Noen hang med nebbet og noen gjemte hele seg, trodde de. Noen kom, mens de andre dro. De fleste fløy rett over hodet mitt, på veldig nært hold. Så nært at jeg hørte et brus av vingeslag, og så nært at jeg nesten gikk over ende.

Men bare nesten.

 

 

Det var Milla som gikk over ende, men det skjedde litt senere. Hun spratt i overmot ut på et islagt vann, og gikk gjennom den tynne hinna som er igjen av vinteren. Hun klamret seg fast, hun var redd, men hun reddet seg selv. Hadde hun ikke gjort det, så hadde jeg hoppet uti og berget henne, for det var ikke livsfarlig dypt.

Det er det man har venner til. Selvfølgelig skal vi berge hverandre.

Dessuten er vi enige om at vi liker hav bedre enn ferskvann, om vi først skal ramle uti. Det er mye bedre å bade i havet, for havet smaker salt.

Og lukter tang.

 

Tilbake til svanene. De er som oss mennesker, for noen kommer og noen går. Noen ganger vil vi bare gjemme oss, og andre ganger bruser vi med fjærene og føler oss vakre. Vi trives i flokk, og vi ønsker oss alenetid. Vi henger med nebbet, og vi kan være nebbete. Det kan umulig ha vært sangsvaner jeg møtte, for de sang ikke særlig vakkert. De skvaldret i munnen på hverandre, så det var sikkert flest kvinner der.

Kanskje det var mennene som dro?

Jeg mener ikke å generalisere, men ofte er det sånn. Vi kvinner har et veldig behov for å sette ord på det vi tenker, og noen mer enn andre. Noen MYE mer enn andre, faktisk. Det finnes dem som bare har utgående linje. 

 

 

For å lytte til havet må jeg ha inngående linje. Jeg må ha et åpent sinn og et åpent hjerte, sånn at jeg kan ta i mot. Der i stillheten etterpå, etter svanene, fikk jeg noen svar.

Jeg måtte til Titran for å finne dem; både svarene og svanene.
 

 

Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, fordi jeg merket at været ville bli fint. Klokka litt over ti satt Milla og jeg oppe ved Margrethes Minde. Der delte vi frokosten mellom oss, for livet er best ute.

Jeg er heldig som slipper å sitte inne, for jeg har et valg, og det valget er enkelt.

Vi møtte ikke en sjel på turen opp, og det var egentlig bare godt, selv om det finnes mye trivelig folk rundt omkring. Det glitret i verdens fineste øyne, fordi Milla fikk gjøre det hun liker aller best. 

Hun fikk være med på TUR. 

 

 

 

Da har jeg noen som jeg kan prate med, og dele matpakken med, eller vi kan være i vår egen verden.

Hver vår.

 

 

 

Elsk din niste som deg selv, er det noen som har sagt. Hvorfor har jeg ikke kommet på det selv? 

 

 

 

Er det en uoppdaget verden der framme? Eller var det bare en fugl som fløy forbi?

 

 

Jeg undrer meg på…..

 

 

 

I dag fikk vi overraskende servert frisk og nylaget smoothie på pauserommet. Den var nydelig, og hjemmelaget. Det er ikke sånn hver dag, selvfølgelig, det er derfor det er så godt.

Akkurat da gikk det opp et lys for meg!

Så heldige vi er som har vårt eget kjøkken ved sykehjemmet. Jeg håper det varer, og at kjøkkenet er med i planene for morgendagens omsorg. De gjør en fantastisk jobb hver eneste dag; først og fremst for brukerne, men også for oss ansatte.

Det er mye fokus på sykepleiere og helsefagarbeidere, men kjøkkenet er alltid hjertet i et hjem. Der lukter det nybakt brød og ferske fiskekaker, rett fra stekepanna. Denne lukta sprer seg i gangene, og sniker seg inn på hvert eneste rom.

 

 

Kanskje den som ikke er så sulten, får lyst på litt mat likevel. Jeg synes det er fint at de lager mat som våre eldre har vokst opp med. Fiskekaker, ferskfiskball og saltfiskball er livretter for den som har vokst opp ved havet.

Det vekker både matlyst og minner.

Morgendagens omsorg betyr økt fokus på ernæring. Et balansert kosthold er garantert like viktig som blodtrykkssenkende medisiner. Tenk så viktig maten er, hvis du tenker deg om. Det skal smake godt, og det skal se godt ut på tallerkenen. Drøm om ettermiddagskaffe med fersk vannbakkelse til. Tenk deg kleppsuppe til kveldsmaten. Eller smørgrøt.

Ikke særlig sunt, men fryktelig godt. Det er lov, for vi spiser fisk seks dager i uka, og på søndag spiser vi sild.

De som jobber på avdelingene er flinke til å pynte bord, så hver dag blir en fest. De som bor på sykehjemmet, sånne ekte husmødre –  med forkle – , de lærer bort sine kunster til oss andre. Sånne kunster som sitter i ryggmargen, men som ikke står i ei bok. De bare VET når kleppene har riktig konsistens. Det er derfor kleppsuppa blir så himla god.

I dag hadde jeg en god prat med en av kokkene som jobber hos oss. Hele fyren er god, og han er eneste hane i kurven, iallefall på kjøkkenet. Et tvers i gjennom sjarmtroll. De er et flott team, kjøkkentjenerne, og de liker det de holder på med. Jeg har ikke spurt dem om de liker det, men maten er beviset. Maten og humøret og det lille ekstra.

For eksempel iskald smoothie på en mandag.

De er kanskje drittlei av å rydde brødsmuler etter oss ( om ikke Kristin allerede har gjort det ), og lei av at det alltid er noen som ikke er fornøyd med eggene. De bør ta det som en kompliment at vi alltid maser om mer eggsalat, for den er himmelsk god.

Når jeg ( kanskje ) skal bo på sykehjem en gang, så skal jeg sitte på rommet og drikke vin. Jeg skal sjekke facebook, og lese Dagbladet fra i går. Jeg bestiller ost og druer fra kjøkkenet, og jeg ber dem om ei skål med cheez doodles. Den skal helles opp ca to timer før jeg skal spise den, sånn at den er akkurat passe slagnet.

Da snakker vi ønskekost.

Jeg vil ha gammelsalta sei med bacon, poteter og gulrotstuing. Hver uke. Jeg håper at jeg får saltfiskball en av dagene, og at jeg kan nøye meg med ei brødskive på onsdag, om det er sånn jeg vil ha det. 

Forresten, jeg tror at jeg vil spise middag hver dag, for på sykehjemmet slipper jeg å lage den selv. Da blir jeg endelig et middagsmenneske, fordi jeg kan rulle med tærne mens jeg venter på servering. 

Kjenn etter hvordan du gjerne vil ha det om du kommer i den situasjonen i løpet av livet. Vi har jo ingen garanti for at vi skal dø med skoene på, noen av oss. Lukk øynene, og kjenn godt etter. 

Kanskje du kjenner lukta av nystekte rundstykker eller kjøttsuppe laget fra bunnen av. Kanskje du skjønner hva det betyr?

Når jeg sitter på Supen Pøbb med fish & chips i den ene handa, og en iskald øl i den andre….da har jeg ingen hender å spise med, men jeg er lykkelig. 

Det er på grunn av atmosfæren og den gode maten, pluss at det lukter sjø. Det er sånne minner heltene på kjøkkenet gjenskaper, for et godt måltid handler om lukt, smak og atmosfære.

Så blir de stående disse tre, men størst blant dem er kjærligheten.

Til mat.