Til å gråte av

 

Dette bildet gjorde noe med hele spekteret av følelser. Tenk at jenta på bildet, som faktisk er ganske søt (ser jeg NÅ), hadde klart å overbevise seg selv om at hun var så stygg at hun ikke var verdt nesten noe som helst.

Jeg vil nesten kalle det en sorg som er for sent ute; det er til å gråte av.

 

Jeg er på etterskudd med alt, både når det gjelder pubertet og overgangsalder. Det er bare når jeg skal på jobb, eller om jeg skal rekke bussen, at jeg ligger langt foran skjema.

Jeg kan ikke skylde på den uskyldige kommentaren fra ei som jeg så opp til, for hun kunne jo ikke vite om denne sårbarheten min.

Jeg visste det knapt selv.

 

Jeg skjønte ikke at jeg egentlig var en ganske yndig blomst – før det var for sent. Jeg burde ha blomstret, flørtet, åpnet døra og hjertedøra på vidt gap, men gjorde det stikk motsatte.

Dysmorfofobien ( den diagnosen har jeg stilt selv ) stjal mange år av livet mitt, om jeg legger sammen alle minuttene jeg brukte på å bryte ned selvbildet mitt.

Det var ikke et blaff av selvkritikk, for det handlet om noe langt mer alvorlig. Jeg bar det for det meste inni meg, bortsett fra at ei venninne fikk testet sin tålmodighet. Renathe var gull verdt i den perioden – hun besto med glans – men det hjalp så¨lite.

Jeg hadde ikke inngående linje.

 

 

Jeg prøvde å bekjempe fienden ved å sykle mange mil hver dag. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg ( som hadde sykkel uten gir) syklet fra broder`n og hans racersykkel så lett som bare det. Det var ikke han som utgjorde en trussel, for jeg var min egen verste fiende på den tiden.

Jeg spiste og spydde, for kanskje klarte jeg å skylle det dårlige selvbildet ned i dass.

 

Jeg ble bedre, faktisk ganske bra, men samlivsbruddet i 2014 trigget noe i meg, og marerittet vendte tilbake. Det var ingen andre som hadde skylden for det heller, for det er vanskelig å være glad i andre når man ikke er glad i seg selv. Denne gangen kjente jeg igjen symptomene, så jeg ga meg selv en real fight.

Dama vant, og denne dama har gode venninner i bøtter og spann.

Her er et lite utvalg av de nære og kjære:

 

 

Vi støtter hverandre etter behov, og behovet er til tider stort,

 

 

 

 

noen ganger nesten for stort til å bære <3

 

 

Vi nyter mer enn gjerne livets dessert, og det å være midt i livet er for det meste en sann fryd. Visste dere forresten at skadefryd er en form for glede?

Det har jeg nettopp lest.

Når jeg skal telle mine gleder, og de er mange, så kan jeg regne med skadefryden også. Ingen har aldri vært skadefro, det tror jeg ingenting på.

 

 

Herregud, så mye jeg har lært av mine opp- og nedturer. Det er jo det som er livet. Jeg har også lært at ingen leste meg så godt som det Milla gjorde. Savnet er stort, men gledene teller mer.

Jeg er på et godt sted i livet, og nå mangler jeg bare en leilighet med havsutsikt 🙂

 

 

 

Jeg bare VISSTE at mitt behov for å holde avstand til andre en dag skulle komme til nytte

– nå i disse corona-tider.

Jeg reiser sjelden, i alle fall utenlands, og jeg trives i mitt eget selskap. Så hvorfor har jeg det ikke bedre, når jeg egentlig har (nesten) alt?

 

 

 

Ko-ko-korona

 

 

For meg som holder folk på en armlengdes avstand allerede, så er ikke DEN overgangen så stor. Ikke er jeg på stadig reisefot heller, så jeg slipper å sitte landfast i feil land. Psyken min er til tider på villspor, men ikke i forhold til virus på ville veier.

På det området er jeg avbalansert.

Jeg følger nyhetsoppdateringene tett, men er ikke engstelig eller redd på egne vegne. Jeg er mest redd for at jeg, uten å vite det, skal være smittebærer. Det er der vi alle har et samfunnsansvar. Tenk på dem som av en eller annen grunn har et immunforsvar som er satt ut av spill, eller på dem som fra før av strever med pusten.

Det er dem vi må tenke på. Det er derfor vi alle må brette opp armene og bli med på tidenes dugnad.

 

 

I helga har jeg ilagt meg selv karantene, men det er fordi jeg blir asosial når hodet mitt er sånn som det er nå. Det gryr en vår, og da blir jeg alltid på dette viset.

Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vært vårkåt.

 

Jeg føler meg av og til helt ko-ko, eller som en fisk som svømmer motstrøms. Det tapper meg for krefter, så fra lørdag til søndag sov jeg i 11 timer. Jeg, som har slitt med søvnen, sov som en stein.

Uten å føle meg uthvilt.

 

 

Bank i bordet, men jeg blir sjelden syk. Det er sikkert bra, for kanskje må vi trå til litt ekstra i tiden framover. Jeg håper vi klarer å ta knekken på viruset, men det gjelder å være føre var. Nå må det faktisk krisemaksimeres litt, sånn at vi er forberedt på det verste.

Men vi håper selvfølgelig på det beste.

 

Jeg er alltid stolt over å være sykepleier – over å være helsepersonell. Jeg hadde nok valgt den yrkesveien om igjen om jeg fikk velge. Det er tøffe tak, og nå kan det bli særdeles tøffe tak, men folk er både løsningsorienterte og kreative.

Da mine varme hender skulle gripe fatt i en pose hvetemel her om dagen, så rant den bort mellom hendene mine. Det var tomt alle steder. Ikke hadde de gjær heller, men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg hadde ikke behov for gjær når det ikke fantes mel.

Kjelleren er full av dopapir, men ikke på grunn av hamstring. Det er fordi jeg har støttet diverse idrettslag. Det får jeg betalt for nå 🙂

I går kveld så jeg “Livets lyse side”, og følte meg beslektet med Jack Nicholson. Han har tvangstanker de luxe i den filmen, og jeg kan ikke huske sist jeg så en film (som attpåtil er så bra). Jeg gir den terningkast seks, selv om filmen er noen år gammel.

Det finnes mange ting som blir bedre med årene.

 

KORONA
Nå selges munnbind
på FINN
til blodpris….Fnys!
Nei, ikke nys
uten å holde for
både høyre og venstre nesebor
og ikke ring nødnummeret 113
du har ikke førsteretten
selv om du er er engstelig og kaldsvett
og nesa er tett
for dette nummeret må forbeholdes krise
og ikke alle og enhver som har vært på reise;
bruk heller fastlegen og legevakta til slikt
for helsevesenet har informasjonsplikt.
Dette er en alvorlig situasjon
for en virus-bataljon
gjør sitt inntog i verden
men vi kan stoppe ferden
ved å bruke sunt folkevett
rett og slett
uten å hamstre munnbind som noen gjør butikk på
og uten å bombardere AMK
men vær rask
med håndvask
hvis hellet er ute
og du må snyte snute
for et virus er flink
til å skyte blink
og når det smeller av en salve i løse lufta
så har millioner av dråper fordufta
før du vet ordet av det
og sånn kan vi ikke ha det
for det er nemlig når du blir rammet av en sånn sky
at du lengter etter paraply
(jeg snakker av erfaring
for jeg fikk nylig en slik åpenbaring
da sidemannen snøt seg
og dusjen traff meg).
Mangt skal man møte og mye skal man mene
om hygiene
så nys diskre
tell til tre
pust med magen
grip dagen
og be herved en bønn for alle dem som har
lavt immunforsvar.
PS Ikke vipps til Visjon Norge
som benytter anledningen til å
dorge
etter penger så de kan male sin
egen kake
mens vi blir lovet god helse
tilbake.

 

 

 

Nedstemthet eller depresjon?

 

De siste fem månedene har vært ganske tunge, men sånn er livet – det svinger. 2018 var en opptur av de sjeldne; et år som fortsatt føles uvirkelig når jeg tenker tilbake.

Det var det året jeg gliste fra øre til øre i et ubevoktet øyeblikk som ikke var særlig ubevoktet likevel, for plutselig var jeg i rampelyset.

Årets stemme og Årets navn.

Etterpå stilnet stemmen litt, selv om vi på tampen av 2019 ferdigstilte Den blå adventstimen.

Suksessen gikk meg heldigvis ikke til hodet, for der er det allerede fullt.

 

 

Fullt av tanker som jeg har et svare strev med å sortere. Hvis jeg prøver klær så innbiller jeg meg at de ikke er kledelige. Øredobber kan jeg ikke ha, for det er rart. Neglelakk? Aldri i livet. Forandre hårsveis? Nei. Alle andre damer er så typete og flotte, de ser så selvsikre ut, de er så rake i ryggen.

Jeg har vondt i ryggen, jeg.

Kroppen er som et panser, og nå som fysioterapeuten møysommelig prøver å kakke hull på skallet så kommer følelsene fram. Jeg er sur, irritabel, rastløs, urolig, på gråten, men heldigvis også full av humor og latter. Da jeg sa til min datter at det ville ta tid å få kroppen i balanse svarte hun tørt:

  • Ja, mamma, Rom ble ikke bygd på en dag.

På den andre siden så våger jeg nå å være alt det som jeg ikke våget å være før, og jeg er heldigvis trygg i jobben min.

Det er nok mange som ikke blir klok på meg, for samtidig som jeg er sosial så elsker jeg å være alene. Det er en nødvendighet, og sånn har det alltid vært, til og med når jeg hadde samboer.

Jeg setter stor pris på venninnekvelder, selv om det hender at jeg melder pass. Av og til så klarer jeg ikke annet enn å ta tidlig kveld, og da legger jeg meg gjerne klokka ni, for det er det ingen andre som har noe med.

Jeg savner Milla. Det er enklere å planlegge ting nå som jeg bare har meg selv å tenke på, men det er ingen lettelse, for det meste føles tyngre.

Jeg håper det blir sånn med tiden at jeg bare teller gledene.

 

 

Hva er forskjellen på nedstemthet og depresjon? Sannelig om jeg vet, selv om jeg har streifet innom begge deler. Eller, det var ikke et streif som av et vingelag, for det er hardt å møte veggen.

Da ble jeg liggende en stund, og det var ikke godt i det hele tatt, men tvingende nødvendig. Hadde det ikke vært for den smellen så hadde jeg nok ikke glist fra øre til øre noen år senere.

Hadde det ikke vært for den smellen så hadde jeg ikke åpnet opp og bydd på meg selv. Det er forresten sjelden jeg byr på meg selv når jeg tenker meg om, for jeg liker ikke kroppskontakt i det hele tatt. Det er derfor jeg savner Milla, for med henne var det annerledes.

Med henne var det den enkleste sak i verden, og det er det jeg savner aller, aller mest.

 

 

Akkurat nå føles alt så tungt, selv om jeg ikke skjønner hvorfor, for jeg har det jo så fint.

 

Jeg er stolt over åpenheten og sårbarheten min, og over styrken jeg har opparbeidet meg, for den jobben har jeg gjort selv (med god hjelp fra andre ); likevel er jeg alt for selvkritisk.

Jeg strammer tøylene alt for hardt.

 

Man kan forresten by på seg selv på mange forskjellige måter. Til helga, for eksempel, da skal jeg i 60års-dag, og da byr jeg kanskje på en tale 🙂