Medisin


 

 

…for

kjærleik

er noko

som raslar

i graset på

overskya

dagar

– Ruth Lillegraven –

 

 

Det satt langt inne å ta to dager timeout fra jobb, men jeg har visst lært noe på veien. Dette med å ikke tøye strikken for langt, og helst ikke til den brister.

Heldigvis har jeg ledere som forstår, og som vet at jeg helst vil være sykepleier i farta.

Det satt enda lengre inne å gå ut, og det er fordi det sniker seg inn tanker om at sånt gjør man bare ikke når man er hjemme fra jobb. Jeg prøvde å gjemme meg i sivet, men det gikk ikke. 

Hedigvis har jeg ei venninne som sier at sånne tanker er tull, for vi er begge klar over at natur er medisin for slitne hoder. Mona ga meg hellig ordre om å skifte til turklær, sånn at vi kunne lufte både kropp og sinn.

Og hun hadde proviantert.

 

 

 

Der satt vi da, ved et stille vann, og snakket om alt annet enn kaotiske tanker. Det var ikke nødvendig, for de flyter ut og bort av seg selv når det er så fint å være til. Så mye kjærlighet og omsorg det er i sånne vennskap, og så mye latter og galskap.

 

 

Mona strekker alltid hendene i været, mot livet, og det gjør for det meste jeg også. Vi deler interessen for naturopplevelser, vi to, og denne følelsen blir sterkere for hvert år. Vi super til oss det vi kan, og det er garantert verdens beste rus.

 

 

En søyle av trygghet

å lene seg mot

gjennom livet.

Jeg trenger det,

skjønner du,

for det er så værhardt å leve.

– Ragnhild Bakke Waale –

 

 

Jeg krydrer mine egne ord med ord som andre har skrevet. Når jeg finner små vers og dikt som treffer meg, da kjenner jeg på en sildrende lykkefølelse. Selv når versene treffer et ømt punkt, så blir jeg glad, fordi noen har beskrevet akkurat det jeg selv føler. Noen har tenkt de samme tankene, og har mestret å formidle dem.

 

Naturen gir meg utsikt og perspektiv. Der kan jeg puste fritt, og speide etter nytt land. Jeg klatret til toppen, mens Mona rotet rundt i lynget etter en skatt. Hun driver med geocaching, og er fullstendig hekta, faktisk. Hadde det ikke vært for hennes skattejakt, så hadde vi kanskje aldri funnet denne fine plassen. 

Jeg bryr meg ikke så hardt om å lete sammen med henne, men vi deler mer enn gjerne en melkerull. Og vi skal garantert ut på nye eventyr sammen.

 

 

Etter at jeg la meg i går, så tikket det inn en melding fra henne: Jeg må ut igjen, for det er så vakkert ute i kveld.

Jeg kan se at hun hadde rett.
 

 

Noen dager lyser sterkere når de er over

De sier god natt og gratulerer samtidig

Verdens varmeste følelse

er å vite at man var på rett sted

til rett tid

For en gangs skyld

– Trygve Skaug –

Sykepleieren

 

 

Mange tenker at det å være sykepleier i distriktene er kjedelig og litt annenrangs. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det har liksom mindre status ved seg enn å jobbe på sykehus. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Vi behøver hverandre. Vi behøver dem, og de behøver oss. Vi skal gjøre det beste for pasienten og brukeren av tjenesten samme hvor vi er, og det tror jeg at vi gjør. Fordelen med å jobbe på ei sykehusavdeling er at du blir spesialist på ditt område, samtidig som du har prosedyren i fingrene. Vi behøver spesialistene.

Fordelen her på øya er at vi er allsidige og selvstendige, og så har vi mye bedre utsikt enn dem .Ingen hvite vegger her, Vi må kunne litt om alt, og det er ikke lite. Legen eller annet helsepersonell er ikke bare en nødknapp og seksti sekunder unna når det smeller. Da må vi bare ta ansvar, og det synes jeg er spennende. Av og til for spennende.

Denne helga var jeg iallefall spent, for jeg skulle gjøre noe som jeg aldri har gjort før. Jeg skulle være sykepleier på to hjul, i stedet for fire. Jeg synes det var stas, for jeg slapp heldigvis å lappe sammen syklister.

Tour de Frøya er folkefest, og jeg nøt touren. Jeg satt bak på motorsykkelen og vinket til publikum, litt sånn som dronninger gjør. Jeg innrømmer gjerne at jeg var stolt sykepleier, og jeg tipper at Siv kjenner seg igjen i akkurat det.

 

 

Uheldigvis har jeg ingen bilder fra sykkelsetet, for det glemte jeg i farta. Farta var heller ikke stor, så vi fikk virkelig sett oss rundt. Så mange kreative og artige påfunn at det måtte være en fryd å sykle, selv om vi så at mange slet i motvind. Jeg fikk lyst til å strekke ut ei hand og hjelpe dem opp de tyngste bakkene, for sånn tenker en sykepleier.

 

Her ute ved havet er vi født kreative. Vi hadde en bil for lite her om dagen, og jeg måtte ut for å ta blodprøve av ei dame. Den løste vi fint. 

Jeg fikk en hjelpepleier til å tråkke meg dit. Ikke fordi hun er hjelpepleier, altså, for hos oss eksisterer nesten ikke profesjonskamp. Det bare passet seg sånn, og det ga oss begge et løft i hverdagen. Sånne øyeblikk må vi skaffe oss selv, for frynsegodene sitter ikke løst i kommunal sektor. Vi stjeler sånne øyeblikk, og hever lønn for det. Det skulle bare mangle, for dama ble fra seg av begeistring da vi kom syklende på besøk. Det ble et litt annerledes besøk for henne, også, henne som vi er til for.

 

 

Sol ute, sol inne, og for meg som ikke liker hodeplagg så var dette utenfor komfortsonen. Det er litt stivt det smilet der, nesten litt kunstig, men det kunstige forsvinner så fort jeg kaster hjelmen. Jeg vil være en ekte sykepleier, og en ekte sykepleier smiler ikke sånn. 

Jo forresten, det hender, for jeg har visst et alt for tydelig kroppsspråk, mer som en åpen bok.

Heldigvis liker jeg bøker.

 

Dette er også et bilde på sykepleieren. Hun som innimellom behøver å være i fred med sin vårmelankoli, men som samtidig er full av forventing. Hun som reiste frivillig alene til Ulvøya på Hitra, fordi det er så fint der. Alene med hund, og da er hun aldri alene.

 

 

I dag var det en sånn morgen der det lukter sjø i lufta. Det er den beste lufta og lukta jeg vet om. Det er ikke likedan bestandig, men noen dager bare kjenner jeg det med en gang jeg åpner ytterdøra. Frisk og ren sjøluft som gjør det lettere å puste med magen. Jeg kjenner lukta, og jeg kjenner at jeg behøver den.

Stien rundt Ulvøya er veldig fin, og det beste med den er at jeg kan gå på svabergene helt nede ved havet. Det er sånn jeg liker det. Det er så beroligende å høre på sjøen som klukker inn mot land, og det er godt å hvile øynene på alt det blå.

 

 

Ulvøya er full av utkikksplasser og artige stedsnavn. De har ordnet det så fint for oss, hele løypa rundt. Den er godt merket, og du finner alltid en benk å hvile beina på, eller ei trapp som gjør veien lettere å gå. Noen steder er det litt mer vrient. Å hoppe fra stein til stein hengende etter ei husky-frøken er ikke bare lett. Det krever balansekunst og konsentrasjon, og likevel går jeg noen ganger på trynet. 

 

 

Hun har liksom ikke tid til å vente, for det kan jo være noe spennede rundt neste sving. Det vet man aldri, så det er bare å henge på. Hun lærer meg stadig å leve i nuet, og hun lærer meg å være nysgjerrig på livet. Tenk så fint det er å være hund. Når vi kommer hjem får hun maten servert, og kan ta verdens lengste middagshvil, gjerne helt til i morgen, om det er det hun vil.

Ikke rart hun smiler.

 

 

” Det er en kveld for en sang, tenkte Snusmumrikken. En vise som skal ha en del forventning i seg, og to deler vårmelankoli og resten bare grenseløs begeistring over å vandre og være alene og trives med seg selv. “

– Tove Jansson –

For jeg fant tid til en kveldstur sånn helt på slutten av dagen.

 

Tid til ettertanke

 

I går møtte jeg møte ei klok gammel dame som fikk meg til å trekke pusten helt ned i magen. Jeg pustet bare et stykke ned, og det er ikke godt nok. Hun klappet på rullatoren sin – som hadde et fint sete i midten – og sa at jeg burde sette meg nettopp der, og nyte livet en stund.

Og sola. Jeg lukket øynene, og kjente varmen fra både sola og henne.

Jeg hadde disse ordene i hodet i dag, også. Kloke ord, fulle av omsorg. Det passet ikke for noen å bli med på tur akkurat i kveld, men jeg klarer meg heldigvis fint alene. Noen ganger er det helt nødvendig, for da slipper jeg å prate om vær og vind, eller om viktige saker. Det er ikke alltid jeg orker å lytte, selv om jeg egentlig er en god lytter. Noen ganger er stillhet nok, og uendelig godt.

 

 

 Jeg hadde utsikt helt til Sula og Kya, og til andre vakre pletter på jorda, samtidig som jeg spiste brødskiva mi. Det kaller jeg lykke.

 

 

Det er ikke sant at jeg var helt alene, for Milla er alltid med. Jeg ser at hun har det fint, og vi er heldige med hverandre. Begge liker å være ute, og ingen av oss slipper folk særlig tett på.

Bare noen få. Men da, når de først har sluppet inn, da er de der. 

 

 

Det tok noen dager før jeg klarte å skrive dette, men se på denne veska. Den fikk jeg av Ellen. Henne har jeg sluppet tett på, og jeg vet at det er gjensidig. 

Hun vet at jeg liker ugler, og hun vet at jeg hadde beundret ei ugleveske. På en helt vanlig dag så ble den plutselig min, og da var ikke dagen så vanlig lenger. Jada, tårene skvatt, og vi vet begge hvorfor. Vi har delt så mye, og dette er ikke bare ei veske. Den er så mye mer enn det, og den rommer så mye av alt.

 

 

Stein for stein bygger jeg opp livet mitt. Noen ganger raser alt sammen, og da må jeg begynne på nytt. Fundamentet må være solid nok til å tåle vekta av det som kommer etter. Først da kan jeg nyte utsikten, og sette pris på horisonten. 

 

I mellomtiden samler jeg på små lykkestunder, for disse stundene er med og bygger min varde. En kopp kaffe med ren poesi til, og helt alene. Det har aldri skjedd før, at jeg har våget å sitte alene på kafe, men det gikk takk og pris helt fint.

 

 

Overraskelsen og gleden i øynene til ei gammel dame da jeg sa ja takk til kaffepause hos henne. Og gleden i mine øyne da hun tok fram vaffeljernet. Røra sto allerede i kjøleskapet og ventet, i tilfelle noen skulle si ja.

 

 

Vi må tro  på hverandre. Vi må aldri tenke at de små ting er for små, for alle disse øyeblikene er jo byggesteiner i livet vårt. Og det er fint å fly litt utenfor fellesskapet av og til, selv om det er vondt å være hjelpeløs. Vinden puster den tilbake til de andre, når fuglen trenger varme og omsorg.

Sånn er det for meg. Jeg har venner som henter meg inn, men som også gir meg rom til å teste vingene mine.

 

 

Barn, ikkje le av den fuglen 
som flaksar så hjelpelaust av stad. 
Vinden har skilt han frå dei andre 
som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

– Haldis Moren Vesaas –

Ny horisont

 

Om jeg ikke akkurat sprudler selv for tiden, så sprudler det alltid over av ord. De vil bare ut, og det må de selvfølgelig få lov til. Jeg har ikke godt av å stenge ordene inne, for det gjorde jeg alltid før.

 I går kveld spiste vi vafler og gulrotkake på Titran, før vi tok en avstikker til Kvistalykta. Det har jeg aldri angret på.

Noe så fint. Hav og himmel går i ett, og jeg er i ett med naturen.

 

 

Det var blikkstille og pastellfarget, sånne farger som det egentlig er umulig å gjengi på bilder. Jeg skal dra tilbake hit når det stormer, og se på bølgene som bryter land, for havet er fascinerende uansett vær.

 

Han hadde flaks som tok med kikkert, for det var ei nise som lekte rett utenfor, midt i linsa. Sånne ting man må ut for å se, og som er dyrebare hverdagsøyeblikk.

 

Mulig jeg sliter litt psykisk akkurat nå, men jeg tåler at noen tar bilder av meg, og det gjorde jeg aldri før. Jeg har lært meg teknikker for å holde meg flytende i forhold til selvbilde og speilbilder, og det er en stor seier. Det er noe av det beste som har skjedd i løpet av de to siste årene, og det har ikke kommet av seg selv. Det handler om beinhard mental trening, og jeg kan aldri slutte å trene. Det hjelper å si fine ting til seg selv, sånn at jeg kanskje begynner å tro på ordene. Det hjelper med åpenhet, og jeg har stor nytte av å skrive ned tankene mine.

Jeg tror at jeg har funnet en fin balansegang. Jeg velger åpenhet, men jeg deler ikke alt. Jeg deler akkurat passe til å vite at det er mye dere ikke vet om meg.

Og sånn vil det alltid være.

 

 

Det handler om å respektere at vi kommer i alle farger og fasonger. Noen skriver og andre prater. Noen er svake der andre er sterke, og de svakeste er kanskje sterke likevel. Du kan velge å lese, og du kan la det være. Du kan synes at det blir for mye, mens andre aldri får nok. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Jeg vet at andres åpenhet har hjulpet meg, og da kan kanskje min åpenhet åpne en dør hos andre.

Jeg håper det. Og jeg er veldig glad i poesi.

 

Nå er du. Her og nå.

Det er nå du sitter i cockpiten

og har ansvaret for at jorda når fram

til neste generasjon.

Det er nå du kan slå i bordet 

og si hva du mener. Det er nå

du kan lese gressets lette kursiv i vinden,

trærnes eldgamle stavelser og dyreblikkets

mening om justismord.

 

Ja, her og nå. Det er nå

minstejenta puster godnattkysset

på kinnet ditt. Det er nå

du står på fyrdørken og kan skufle

venners ord, morgenlys og nytraktet kaffe 

innunder kjelene

så det damper og går.

 

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.

Sleng lassoen din rundt hornene på den,

hal inn

og hiv den overende.

Det er nå du har sjansen. Her og nå.

Bare her og nå.

– Kolbein Falkeid –

På innbytterbenken

 

I dag må jeg dele dette fine diktet:

 

STIEN TIL VERDENS ENDE

 

Vi syns vi kunne se til verdens ende

og visste åssen åra ville bli,

da livet plut’slig svinga av fra veien

og tok en kronglete og ulendt sti.

Der stengte fjellet steilt på alle kanter,

da sa du stille «vi kan klatre, vi».

Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet

og ingen av oss turde se i djupet.

 

 

Nå har vi fulgt den bratte, trange stien

med stup på si’ene i mange år.

Det kan nok hende vi misunner andre

den strake landeveien der de går.

Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,

og kronglestien har blitt veldig vår.

Det var den sti’n vi fikk, det hjelper ikke

å følge andres glatte vei med blikket.

 

 

Og vi har lært å ikke sture

over den rette veiens rike blomsterflor.

For det gror blomster også langs med sti’n vår,

og gleden over dem er like stor.

Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,

en må se nøye for å se de gror.

De ligger ofte skjult blant visne bla’er

men dufter ekstra sterkt på fine da’er.

 

 

La gå at det kan komme vonde ti’er

da sti’n vår kjennes vanskelig og bratt.

Men den har lært oss at det vokser blomster

på både slåpetorn og nypekratt.

Og ingen ting i verden er så vakkert

som nyperoser i ei sankthansnatt.

Og når vi sitter sammen kan vi kjenne

at også vår sti når til verdens ende.

 

– Margaret Skjelbred –

 

 

I går var jeg på vår-samling med mine flotte kollegaer i hjemmetjenesten. Line sa noen fine ord om oss alle mens vi var på denne festen. Hun skrøt av samholdet, og hun sa at både vi og brukerne av tjenesten er heldige. Det er godt å bo på Frøya, og det er fint å jobbe her.

Jeg er enig.

Vi har mange bilder fra kvelden vår, men de skal få være der de er. Hovedsaken er at det var gøy så lenge det varte, for noen tar tidlig kveld, mens andre venter på soloppgangen.

Hos meg så varierer det. Noen ganger er jeg strålende opplagt, og da både sprudler og skåler jeg alle veier. Andre ganger er jeg mer stille, og føler meg litt som en tilskuer, eller ei som sitter på innbytterbenken, og som aldri riktig får grep om spillet. Ikke fordi de andre ikke lar meg komme på banen, det vet jeg at de vil, men fordi jeg ikke får stokket føttene riktig. Eller tankene.

I går var jeg innbytter, og da gjorde ikke en gang lykkeboblene susen. Men flaska var fin, og spesielt etiketten, for jeg vet at det kommer sånne dager igjen.

Varme og gode dager. Spreke og sprudlende dager.

 

 

 

Det er fryktelig slitsomt når det blir kaos i hodet. Jeg blir utmattet og trøtt, uten at jeg klarer å hvile. Jeg blir ukonsentrert og glemsk, og faller ut av samtalen. Jeg hater å gå på butikken, og ser sikkert skikkelig overlegen ut, selv om jeg ikke er det. Jeg er bare så opptatt av å gjennomføre det jeg skal, at jeg ikke alltid ser hvem jeg møter før det er for sent å hilse. 

Når stien er litt sånn kronglete, så oppdager jeg nye ting som jeg aldri ville sett om jeg bare gikk beinveien. Jeg vet at dette høres rart ut, for jeg skrev jo nettopp at jeg ikke ser hverken folk eller fe når jeg har det sånn. 

Jeg lærer likevel.

Jeg lærer at jeg kan prøve å ha et åpent sinn overfor andre, for det er alltid en grunn. Jeg lærer også litt om toleranse, for jeg kjenner på kroppen at hjertebank kan slå til når jeg minst venter det. Jeg lærer om frykt og mot, for nå har jeg blitt skikkelig god til å ta tyren ved hornene. Jeg liker egentlig ikke det uttrykket, for jeg er i mot tyrefekting. Jeg liker ikke at noen skal fremheve seg selv gjennom å plage andre.

 

En vakker solnedgang er balsam for kropp og sjel.

 

 

Sånn var det i natt. Jeg rakk å se dette før jeg tok kveld, og jeg rakk å stå opp tidsnok til å se sola våkne igjen. Vi våknet omtrent samtidig, vi to.

Da fikk jeg jo med meg både solnedgang og soloppgang likevel, selv om jeg manglet det som var i midten.

Det finnes tusen små grunner til å sprudle. Snart så spretter jeg ei ny flaske, iallefall billedlig sett, for jeg har så lyst til å padle i kveld.

Jeg tror jeg bare gjør det. 

Jeg vet at jeg har så innmari godt av det, å sitte så nær vannflata som det er mulig å komme. Smyge meg stille mellom holmer og skjær, og kanskje få øye på en ørn eller to. Da er det så stille at hodet bare vil tenke snille tanker. Kanskje skulle alle tanker kreve mer plass da, når det er nesten total stillhet rundt meg, men sånn er det ikke. Jeg legger igjen alt det andre på land, til en annen gang. Jeg nekter å la noe ødelegge naturopplevelsen min, eller vår, for jeg håper at kjæresten blir med.

Enten det, eller så flyr jeg til Titran, for der er det også fred å få. Det er nesten som å være på havet, det, å rusle rundt på svabergene der ute. Da hører jeg storhavet bruse utenfor.

Det blir som en slags meditasjon, eller et fristed, der jeg nekter å gi plass for alt som stresser meg. Egentlig burde jeg vært på havet det meste av tiden, for da har jeg det veldig bra.

Jeg har det bra eller også, for det meste, og jeg har garantert verdens beste kollegaer og venner. Det som er fint med oss er at vi har hverandre,og at vi gjør hverandre bedre.

Takk for at jeg har dere i livet mitt, for da er det fint å være på land, også.

 

 

 

 

Fred og frihet

Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

– Nordahl Grieg –

 

 

I kveld byttet vi ut dressbukse og bunad med Bergans og Helly Hansen. Jeg trives egentlig best sånn, selv om det er stas å pynte seg for Grunnlovsdagen og hverandre. 

Vi kjørte til Titran, som i mine øyne er Frøyas hjerte. Det er mye krigshistorie her ute, og for meg som aldri har opplevd krigen, så er det litt rart å gå her og tenke på det. Det blir nesten litt uvirkelig, og veldig ufattelig. 

Her ser dere Stabben Fort, en 17.Mai-kveld i 2016.

 

 

Og her har jeg klatret til toppen av fortet, mens dere kan se Sletringen Fyr i bakgrunnen.

Dette er en selfie som er tatt på historisk grunn.

 

 

Nå oser det fred her ute ved havet, som om ingenting har skjedd. De eneste vi møter er måkene, og eggene deres.

Vi lar dem ligge i fred.

 

 

Selvfølgelig lar vi dem ligge i fred, for hele denne dagen handler jo om det. Jeg nekter å smake på denne delikatessen likevel, så det koster meg egentlig ingenting. Dette er også Nordahl Grieg sine ord:

 

Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet,

en svakhet for liv som gror.

 

Vi er enige der, han og jeg. Jeg kjenner også denne ømheten og svakheten for liv som gror. Jeg har heller ikke lyst til å gjøre en flue fortred, selv om jeg slår dem ihjel så fort de kommer i hus. Fluene, altså. De blir aldri mer enn døgnfluer om de kommer hit.

Jeg kjenner heller ingen spesiell ømhet for potteplanter. Bare orkideer, for de er lette å ha med å gjøre. Min kjære datter, derimot, verner om alt som spirer og gror, og tar vare på hvert minste lille skudd. 

 

 

Vi har spist mye godt i dag, men den kaka vi spiste ute var likevel best. Maten smaker alltid bedre ute, og spesielt med en sånn utsikt som den vi finner på Titran. Det finnes ikke en restaurant i verden jeg kunne tenke meg å bytte bort sånne enkle opplevelser mot.

Jeg mener det.

 

Heldigvis er vi mennesker forskjellige, og uheldigvis er det mye krig i verden, også i dag. Jeg har et åpent sinn for det meste, og havner rett som det er i diskusjon med min datter. Hun er mer bastant i sine meninger, og jeg vet at hun aldri blir Integreringsminister. Jeg vet også at hun kan forandre syn på mye etterhvert, for når man er 20 år så har man svaret på alt. Jeg er stolt over at hun har egne meninger, og solide refleksjoner, og det irriterer meg at jeg er dårlig til å diskutere.

Selv når jeg vinner, så føler jeg at jeg har tapt. Kanskje jeg tar feil når jeg hevder at jeg er mer tolerant og inkluderende enn det hun er?

Hun er uansett verdens beste og tøffeste datter.

 

 

Unnskyld Ordfører Berit, men i dag så er det russepresidentene som får min stemme, og spesielt Emma. Det er lenge siden jeg har hørt en så god tale. Den var morsom og rørende, og gikk rett til hjertet. Jeg tenkte å gå hjem før talene begynte, fordi jeg frøs så forferdelig, men jeg er glad jeg ikke gjorde det. Tusen takk for ordene som du ga oss, Emma. De varmet.
 

Jeg vil oppsummere denne fine dagen med noen ord av Hans Børli. De handler om fred.

 

Freden er

en småfugl, ei linerle

som flyr duppende

til og fra

med strå i nebbet.

 

 

 

Fotografen

JIPPI! Jeg fikk JA.

Jeg føler meg heldig og priviligert som har fått låne disse bildene. Fotografen heter Jan Egil Eilertsen, og han er en sann mester i å fange øyeblikk. Han har copyright på alle bildene, så ikke fall for fristelsen til å knabbe dem. Nyt dem heller.

Jeg skal iallefall tolke dem på min måte, med mine ord og med noen lånte ord.

 

Denne svartmeisen ser uredd og målbevisst ut. Jeg tror at det er stjerten på hodet som gir den dette draget av mot og styrke. Den ser ut som en vinterens vokter, som er villig til å ofre alt for å berge seg og sine gjennom en kald årstid. 

Det er sånn jeg føler meg av og til. Jeg er alltid villig til å kjempe for mine barn, om de behøver at jeg gjør det. Heldigvis har jeg vært med og lagt et grunnlag som gjør at de står støtt på egne bein, men man kan aldri vite. 

Det har livet lært meg.

 

Ørna. Den mest staselige av dem alle. Jeg blir målløs av beundring over vingespennet og kraften som bor i denne fuglen. Det er mye ørn på Frøya, men jeg blir like andektig hver eneste gang jeg ser den. Den er mektig og flott, og så veldig fin i fargene. Fjærene bærer høstfarger; det er sikkert derfor.

I fjor fant vi et ørnereir, og det har jeg aldri opplevd før. Vi snek oss forsiktig dit noen ganger, og fikk oppleve at eggene ble forvandlet til pjuskete og stygge ulldotter, som deretter fikk vingeprakt og kraft i blikket, og mot nok til å eie hele verden. Det er den følelsen jeg får når jeg beundrer dem på avstand, at de har vunnet både kongsdatra og halve kongeriket. Eller kanskje hele. De svever over oss, og følger våkent med på hver minste lille bevegelse nede på jorda.

Jeg tror at de er fornøyd med det de ser. Det er sikkert derfor det er så mange av dem her ute, og jeg skjønner dem godt.

Frøya er en perle.

 

 

Jeg ser øya på min måte, men er så glad for at Jan Egil fanger disse bildene som jeg bare har i hodet og hjertet. Skjønt, jeg tror at bildene som jeg bærer med meg er like varige som disse, for dem har jeg jo alltid med meg. Det er derfor jeg er så mye ute; jeg samler perler til verdens fineste perlekjede.

Jeg har et flunkende nytt og vanntett kompaktkamera, som jeg kjøpte i fjor, men det er fortsatt ubrukt. Det er typisk meg. Jeg er litt engstelig for å ta i bruk noe som jeg ikke kan å bruke, selv om det sikkert er enkelt i bruk.

 

Akkurat nå så leser jeg boka ” De usynlige” av Roy Jacobsen. Der falt jeg for en setning: ” Horisonten er antagelig det viktigste de har her ute, den vibrerende synsnerven i en drøm, selv om de knapt legger merke til den og heller ikke gjør noe forsøk på å sette ord på den. “

Vakkert sagt.

Jo, jeg legger merke til den. Jeg prøver også å sette ord på den, men jeg tror at de som levde her før oss var mer nøkterne og ordknappe. Havet var livberging, og ikke blikkstille øyhopping. Horisonten bare var der, som en ramme rundt hverdagen deres.

Takk for horisonten, og takk for hverdagene.

 

 

Jeg er glad i naust, og skulle gjerne ha hatt et selv. Vi får se hva tiden bringer. Akkurat nå så har jeg bare bestått båtførerprøve, men ingen båt og intet naust og ingen sjømann. Heldigvis kjenner jeg en mann som deler mine drømmer om havsutsikt. Det er lov å drømme seg bort, og det gjør jeg alltid når jeg ser en sjøbod.

Jeg har alltid hatt denne dragningen mot havet, og jeg likte å høre historiene som farfar fortalte. I et jentesinn så var det romantisk og idyllisk, men nå vet jeg at hans historier var deres beinharde hverdag. Jeg trøster meg med at de sikkert hadde sine romantiske og idylliske stunder, han og farmor, og helt sikkert med lyset av. Det er nok dem jeg har arvet blygheten fra.

Farfar jobbet på Notbøteriet, og noe av det beste vi visste var å leke der inne. Mannfolkene bøtte garn, mens vi barna lekte gjemsel. Vi hadde til og med hoppbakke der inne. Lukta av tjære minner meg alltid om en lykkelig og sorgløs barndom.

Hjemme ventet alltid trygge og gode forkle-farmor med påsmurte brødskiver eller nystekte vafler. Det var en barndomsdrøm, så lenge det ikke var geitost på brødskiva, eller vafler laget med rogn. Pføy!

Sorgene var liksom ikke større enn det, der vi spratt på lette bein mellom notbøteri og farmor-favn.

Da vi ble eldre så var spenningen en annen, for da var den til å ta og føle på. Hver fredagskveld la vi veien om naustene, og mange har fått sitt første kyss der.

Bortsett fra meg, sikkert, fordi jeg var dødsens sjenert. Jeg lot alltid sjansen gå fra meg, og det prøver jeg å ta igjen nå, selv om det aldri blir helt det samme.

Det passer seg ikke å snike seg ned til et naust i en alder av 48, selv om det egentlig alltid passer, og selv om det egentlig aldri er for seint.

 

 

Sjøhusene er både værbitte og vakre. De kan skinne i gull, også, på en god dag. Akkurat som oss mennesker. Det er dager der jeg titter på speilbildet mitt og ser ei sliten og musegrå dame, som ikke vet hva utstråling er. Andre dager gnistrer det i grønne øyne, og kinnene er røde av forventning. På sånne godværsdager så eier jeg verden, akkurat som ørna. Da er hele verden pyntet til fest.

 


 

Sårbare egg som har livet foran seg, om ikke mink eller menneske tar dem. Jeg vet at mange elsker måsegg, og at de er en uimotståelig fristelse for minken.

Det er sånn livet er, og dette er et godt bilde på lille meg i verden. Vi kan bli såret, og vi kan såre andre. Vi kan vandre trygt gjennom dagene, eller vi kan bli rammet av en krise eller en katastrofe. Ingen av oss vet hva morgendagen bringer, så da gjelder det å fange disse små øyeblikkene som naturen og livet gir oss.

 

Alene i verden, men samtidig omsluttet av en himmel full av sanseinntrykk. Denne fuglen virkelig SER, og det er det alt handler om. Se naturen og se hverandre. Et hei og et blikk, et smil og et fint ord med på veien. Det koster så lite, og det koster heller ingenting å ha øynene med seg. Det koster sikkert mye å ha et kamera med masse spesialutstyr, men en hobby skal man ha. Hobby er avkobling og glede, og det betyr å drive med noe som på en måte blir altoppslukende der og da. En tilstand der vi glemmer alt rundt oss for en stund, sånn at vi bare er tilstede. 

Slik som denne vesle fuglen gjør. Den er årvåkent tilstede, ser det ut som.

 

 

Jeg tror ikke at et bilde kan erstatte den følelsen som hvert enkelt øyeblikk gir, for det er en blanding av så mye. Hørsel og syn, smak av ramsalt sjø eller en regndråpe på tunga. Det er heller ikke kameraet som har skylda for blinkskuddene, selv om bildene helt klart blir bedre med et godt kamera. 

 

Her er noen ord av Hans Børli som jeg synes passer godt til deg, Jan Egil:

 

En blomst blir blomst

et strå blir strå,

fordi du stanset opp

og så.

 

 

 

Mental helse

 

Våren er så ven og vakker, og jeg vil gjerne at den skal være det. Den er sterk og skjør på samme tid. Jeg vil gjerne ha like lyse tanker som omgivelsene, men sånn er det ikke. Sola setter meg og mitt liv i et annet lys, og den avslører hundehår i hver en krok. Samme hvor mye jeg jobber for å ha det strøkent rundt meg, så går det bare ikke. 

Det meldes om høytrykk i hodet. Ikke et sånt høytrykk som gir varmt vær, men et sånt høytrykk som gjør skade på omgivelsene. Jeg blir sinna som en veps, eller like frustrert som en veps som ikke finner veien ut. Heldigvis er det ingen som setter et glass over vepsen, sånn at den ikke får luft.

Jeg blir kjempesliten av alt dette.

 Når jeg er på butikken så myldrer det av våryre mennesker som er opptatt med å kjøpe blomsterjord, blomsterpotter og blomster, eller impregnert materiale til den nye plattingen som de har planer om å legge. Den fine plattingen som blomstene skal blomstre på. De vakre blomstene som alle har forventninger til. De har ikke et annet valg enn å vise seg fram for hele verden. I tillegg så fyker det knallgule menn og kvinner rundt øya på sykkel akkurat nå. De ligger i hardtrening for å slå rundetiden fra fjorårets Tour de Frøya.

Alle er så flinke.

Det er visst nå det gjelder. Selv har jeg planer om å være sykepleier på hjul den dagen. Jeg vil sitte bak på en motorsykkel og være reddende engel, i tilfelle noen skulle behøve en. Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert. Da kan jeg se og føle på stemningen rundt løypa, samtidig om jeg kan kombinere myke verdier med hestekrefter. Jeg håper at ingen får bruk for en sykepleier, og jeg er usikker på at om det er godt for helsa mi og sitte der bak.

Det jeg vet, er at det ikke er godt for helsa til mamma om hun får vite at jeg har sånne planer. Det bryr jeg meg ikke om, for jeg er 48 år.

Hos meg fyker det svarte og gule veps rundt i hodet, sånn at jeg fysisk kan kjenne kaoset der inne. Bittesmå ting kan plutselig velte et stort lass, og bagateller blir til verdensproblemer. Jeg vet jo at jeg ikke har virkelig store problemer, men akkurat nå så vet jeg det ikke.

Fint da, å ha en hund som kikker hengivent på meg, og som rekker tunge til mine tullete tanker. Hun ga meg bokstavelig talt drahjelp i kveld. 

 

 

Jeg vet at naturen gjør meg godt, så da ble veien kort fra tanke til handling. Natur er mental helse, og den ligger bare der og venter på oss. Vi kastet oss i bilen og kjørte til Hitra, med Margrethes Minde som mål. Det var kveldssol og fuglekvitter, og vi var nesten helt alene. Den eneste vi møtte var en hoggorm, som lå midt på stien og freste oss velkommen til øya. Jeg rakk ikke å bli redd, for jeg er heldigvis ikke redd orm. Jeg rakk heller aldri å invitere med noen andre på tur, for det finnes dager der jeg har det best alene.

Jeg pleier ikke å jogge, men det var så mange tanker å springe fra at jeg klarte å løpe hele veien, og begge veier. Jeg løp fra mine indre vår-demoner, og kunne rekke tunge til dem etterpå.

De ligger igjen på Hitra, og det er helt greit. Jeg håper de er like søkk vekk som ormen var da vi sprang tilbake til bilen. Vi så den ingen steder, og jeg er vanligvis flink til å sette livet mitt i perspektiv.

Bare ikke når våren kommer. Det er nesten så jeg kjenner meg utakknemlig, for jeg vet jo innerst inne at jeg er heldig. 

 

Jeg elsker naturen, og jeg elsker poesi og andre ord. Begge har mye klokt å fortelle meg, og begge forteller meg at jeg aldri er alene. Så lenge jeg har naturen og ordene, så har jeg alltid noe jeg kan stole på. Jeg vet at naturen kan være nådeløs, og jeg vet at det finnes nådeløse ord. Det er derfor jeg bærer så stor respekt for dem begge, og går dem i møte med hele mitt hjerte.

Og så har jeg verdens beste hjertevenn i Milla. Hun sier aldri nei til å dele opplevelser med meg. Jeg er aldri alene når jeg er sammen med henne.. Hundehår kommer heller aldri alene, men når høsten kommer så ser jeg dem ikke like godt. De er der, men jeg har ikke vondt av det.

Tankene er der da også, men aldri på samme måten. Når høsten senker sin lune kappe over skuldrene mine, så er jeg og tankene mine venner.

Når lufta blir klar, og høsten pynter seg, det er da jeg har det best. Jeg er septemberbarn og høst-kvinne, og det er til å leve med.

 

Deilige høst. Min sjel er viet til den, og hvis jeg var en fugl ville jeg fly over jorden på jakt etter kommende høster.

– George Eliot –

 

Humlesurr og lykke

 

 

Tenk å være en humle i gresset. Å bare være humle i gresset. Ingen andre sorger i denne verden av kløver og blåklokker enn at vingene kanskje er litt for små til å bære meg hjem.

– Gro Dahle –

 

I går summet det av glade gjensynsglede-stemmer. Takket være en invitasjon fra Mona og Jan Erik om å bli med dem og Evita på tur i øyrekka, så ble det en helaften som vi kommer til å leve lenge på. Anne Grethe bor ikke på Frøya, men når vi treffes, så har vi masse minner vi kan mimre om. Anne Grethe er dessuten ei feiende flott dame.

Og så traff jeg ei ny og trivelig dame, nemlig dama til en gammel klassekompis. Ikke er vi gamle heller, forresten, og aller helst ikke i går. I går var vi pur og barnslig ungdom, med spilloppmakeri nok til å gjøre hele Mausen utrygg. Det var Mona som hadde regien, som vanlig.

Men først posering og Prosecco, med Klungervika som bakteppe.

 

 

Jeg er så glad for at Mona har regien, for da blir det alltid masse bilder som jeg kan bruke i bloggen min. Hun henger over ripa og tar bilder av den nydelige øyrekka vår, og hun er en mester i å være vertinne. Det er så fint her ute hos oss at det egentlig bare må oppleves. Det finnes liksom ikke ord som strekker til, men jeg kan prøve likevel.

 

 

Altså…det er blikkstille hav som glitrer. Det er sol som går ned og farger himmelen rød. Det er ærfugler som dupper fredfullt i vannskorpa, og som lager verdens merkeligste lyder. Det er en god lyd, som forteller meg at jeg er der jeg hører hjemme. Det er ørn som svever over båten, og det er tjeld som snatrer ute på skjæret. En og annen fisk vaker, og lager ringer i vannet.

 

 

Det er naust som har stått der i en mannsalder, og som sikkert kan fortelle mange historier. Det lukter tjære og sjø, og det lukter velkommen hjem. De er gjestfrie ute i havgapet. De står på kaia og ønsker oss velkommen, og de slenger gjerne ut av seg en saftig historie. De har et barskt ordforråd her ute, men så er kystfolket også et traust folkeslag, som har vært ute på vinterfiske før.

Jeg spurte ham aldri om lov til å poste dette bildet, men jeg tipper han tåler såpass. 

 

Her er vi på Kjeila Kro og Gjestgiveri, og maten smakte himmelsk. Saltfiskball og ferskfiskball er virkelig mat å lese for, om dere skjønner hva jeg mener.

Jeg synes nesten synd i han ene, som valgte å spise kjøtt i mørket. Han skulle spise ball dagen etter, så det var derfor han sto over. Jeg tror han angret seg. Kan dere se hvem det er?

( Det er mannen til venstre, han med den grå genseren. )

 


 

 

Mens vi snakker om å be, så er denne bønnen så fin. Her er en liten del av den:

Som en vektskål vipper du mellom din sorg og din glede. Bare når du er tom er du i ro og balanse. Når skattmesteren løfter deg for å veie sitt gull og sølv, vil din glede eller din sorg heve seg eller senke seg. 

– Kahlil Gibran fra Profeten –

 

Mona har fulgt meg gjennom både min sorg og min glede. Hun er like trofast og til å stole på som fyrlyktene som ligger langs leia. Det går helt fint å navigere etter henne, selv om jeg ikke alltid føler at det er like trygt og komfortabelt. Hun tvinger meg til å utfordre både meg selv og komfortsonen, og det har jeg veldig godt av.

 

 

Hun løfter meg opp når jeg er nede. og i går løftet hun meg med handmakt. Vi lo så tårene trillet, før vi trillet avgårde, og det med ei trillebår som hun tjuvlånte for anledningen. Hun satte den pent tilbake etterpå, for det er sånn hun er. Hos henne varer ærlighet lengst, selv om hun noen ganger faller for fristelsen.
 

Vi tjuvlånte ei trapp, også, og da følte vi oss litt sånn som før i tiden. Den tiden da vi ringte på ei dør, for så å stikke av. Eller da vi sto som sild i tønne inne i en telefonkiosk, for den som vet hva det er, mens vi ringte rundt i bygda og terroriserte eldre mennesker. 

Det var spennede og skummelt, og det var en sann fryd, særlig når vi ringte på hos noen som var dårlig til beins. Da følte vi oss ekstra rebelske.

 


 

Det er ikke mange mannfolk å skue på disse bildene, men vi ser dem selv, fra vårt eget perspektiv. Fire flotte mannfolk, som er galante når de selv vil. Jeg vet ikke, men jeg tror at alle fire er fornøyd med det de ser. Det gjelder nok dem, også. Jeg tror at de liker oss akkurat som vi er.

 

 

Det er noe av det beste med å være så voksen som det vi er nå. Vi tør å være oss selv, så får de ta det de får og det de har. Take it or leave it.

 Aldri i verden om jeg prøver å være en annen enn den jeg er,for det kjenner jeg at jeg ikke klarer. Det ser heldigvis ikke ut som om om han har tenkt å forsvinne med det første, og glad er jeg for det.

 

 

Mine vinger er litt for små til å bære meg hjem. Jeg har nettopp tatt båtførerprøven, og bestått den med glans, men det er også alt. Det er noe helt annet å styre ei skute. Det får holde at jeg står støtt ved roret i mitt eget liv. Det er ikke alltid jeg står støtt, men det hjelper å sette sjøbein. Og det hjelper å ha fyrlykter som viser vei, og som lyser i mørket.

Fyrlyktene har forskjellige egenskaper. De blinker med forskjellige karakterer. Akkurat sånn er vennene mine, også. Jeg gjenkjenner dem på tegnene de gir, og jeg jeg bruker dem aktivt for å slippe å grunnstøte. Det hender vel at jeg går på grunn, men da venter jeg bare på floa.

Eller jeg får hjelp til å dra skuta utpå igjen. Det er det man har venner til; vi hjelper hverandre, og vi gir hverandre latter og fine stunder.

 


 

Evita er ei smekker dame. Til sommeren setter hun kursen mot Nord, og jeg håper vi møtes der.

Hun farer med dyrebar last, for hun har venninna mi ombord. Pluss en skipper, som skal holde styr på to damer.

Jøye meg…dette er ikke skipperen. Dette er innehaveren av Supen Pøbb på Bogøya. Han sørger alltid for at gjestene trives, og hos ham spurte jeg om tillatelse til å poste et bilde. 

Det er atmosfære her, og han har skjønt det. Når jeg må feie flisene etter banket tørrfisk av bordet, da er jeg hjemme. Sånne fliser er ikke søppel, men sjarm.

Selv for ei som ikke liker tørrfisk.

 

 

 

Vi tar ingenting for gitt

 

 

 

 Jeg ser at jeg er stolt. Tenk at det er stas å stå ved siden av en Hitterværing. Livet er uforutsigbart så det holder, og livet er for kort til å bare ha det greit. Charlotte Audestad synger om akkurat det, og i går fikk vi oppleve en intim og hjertevarm konsert, som også var overraskende morsom. Hun er det jeg vil kalle en ordsmed, og den tittelen henger høyt hos meg, selv om den ikke er uoppnåelig. 

Jeg har ikke hørt alle sangene hennes, men jeg likte alle sammen der og da, og med en gang. Noen ganger når jeg er på konsert, så synes jeg det er tamt når jeg ikke har blitt kjent med sangen på forhånd. Jeg gjenkjenner den ikke, og da gir den meg heller ikke så mye. 

Sånn var det ikke i går.

Charlotte – tenk at jeg er på fornavn med henne – bød friskt på sitt eget kjærlighetsliv, eller mangel på sådant. Hun fortalte hva møtet med Vilde og hennes familie har betydd for henne. Vi smilte og lo, og tårene trillet.

 

 

Livet vårt tar ulike vendinger. Veier skilles og veier møtes. Ei er barndomsvenninne og ei er svigerinne. Barndomsvenninner er alltid noe for seg selv. Så enkelt. Den tredje har jeg alltid vært glad i, men vi har aldri hatt et så sterkt vennskap som det vi har nå. Det er noe helt spesielt. Den fjerde kom inn i livet mitt i voksen alder, og takk og pris for det. Ikke takk og pris for at jeg måtte vente så lenge, men takk for at hun kom feiende inn på riktig tidspunkt. Hun er i tillegg feiende flott.

Denne kvelden hadde vi gledet oss til i lang tid, og de fem karene var selvskrevne gjester. Kvinnefellesskap er vidunderlig, men noen ganger gjør vi oss best med en mann ved vår side. Eller med en kvinne, for den som faller for kvinner. Eller omvendt.

Herregud, så glad jeg er for disse ni.

 

 

Hjertene var som skapt for anledningen,

 


 

og denne dama er skapt for å stå på en scene. 

 

Jeg vet at dette bildet er litt uklart, men det gjør ingenting, for vi har det så klart. Det er lett å se at vi smiler, og det er spesielt å dele dette øyeblikket med Ellen.

Ingen vet bedre enn oss hva det betyr.

 

 

Jeg synes gutta er sporty. Han i den blå jakka er lillebroren min, selv om noen tror han er storebroren. Den karamellen suger jeg fortsatt på; at noen tar ham for å være eldre enn meg. Ingen av oss liker nærkontakt med andre, og det kan jeg tydelig lese av ansiktsuttrykket hans.

På grunn av oss damer så har disse fem blitt viklet inn i et slags vennskap. De er vidt forskjellige, og de er gentlemen. De stiller opp for sine kvinner.


 

Jeg kjøpte NI NYE, og hun signerte.

 

 

Takk, Charlotte, selv om det egentlig er vi som skal takke. Takk for at du byr på deg selv, og takk for at du ser oss.

 

 

Sjekk den herlige gjengen som gjerne vil si TAKK.


 

 

Jeg tror at forhold må jobbes med, og at vennskap ikke kommer av seg selv.  Vi finner hverandre, men det er bare begynnelsen. Det handler om respekt, og det handler om å gi den andre rom til å være seg selv. Når vi sørger, så sørger vi forskjellig, Når vi ler, så ler vi av forskjellige ting. 

Dette med sorg tror jeg er ekstra vanskelig. Det finnes mange måter å sørge på, og det er helt sikkert vanskelig å se at den andre part gjør det på sin, og en annen, måte. Den som mestrer å respektere, og den som har klokskap til å tolerere ulikhetene, den bærer på en stor skatt.

Vi er ti venner med ti historier. Det er godt å ha trygghet nok til å slippe gleden løs, selv når tårene sitter løst.

Den varmen jeg kjenner når jeg får oppleve slike stunder som i går, den kan ikke kjøpes for penger. Noen ganger tenker at jeg ikke eier nåla i veggen, for alle de andre har det mye finere enn meg. Andre ganger gir jeg blaffen i den samme nåla, for jeg hater å sy.

Jeg vet jo innerst inne at jeg måler verdiene mine i andre ting. Ikke ting, for ting betyr ingenting. Jeg måler egentlig verdiene mine i opplevelser og vennskap. Et glass sprudlende Prosecco, og venninner som sprudler like mye. Ei hånd å holde i, særlig når balansen min er dårlig. Når kjæresten tar meg med på padletur, fordi han vet at det er toppen av lykke for meg. Et blikk som forteller meg at jeg betyr alt, når jeg føler meg som ingenting. 

Da er jeg rik så det holder.