Det er ingen som påfører seg selv en depresjon. Det er ikke min skyld at jeg får en slik diagnose. Kanskje er det en medfødt sårbarhet som ligger til grunn, pluss andre faktorer, men det betyr ikke at jeg er svak. Jeg vil heller hevde det motsatte. Man må være tøff og modig for å møte seg selv i alle livets fasetter.

Livet er ikke bare en dans på roser. Livet kan til tider være krevende, til og med for den som ikke har opplevd en tragedie som på en måte kan forklare hvorfor man ramler sammen. Da forstår jo alle at livet er tøft. Da skjønner alle hvorfor alt rakner – når man opplever rystende hendelser.

Men det kan bli sånn likevel. Det kan skje over tid, nesten umerkelig, eller det kan komme som lyn fra klar himmel.

 

Med depresjon følger søvnproblemer, og det vedvarer i månedsvis. Hvis søvnunderskuddet blir helseskadelig så endrer man nesten personlighet over natta. Humørsvingninger, sinne, frustrasjon, oppgitthet, motløshet, og en skummel tanke – er jeg i faresonen for å utvikle alzheimer? Jeg leser rett som det er at mangel på søvn er farlig, for det er gjennom natta hjernen skal restituere seg, og fornye cellene, sånn at kropp og sjel er klar for en ny dag.

Da er jeg ille ute.

Det går så sakte framover. Selv om jeg har en støttende og dyktig fastlege, bare DET, å ha sin egen fastlege, er jo gull verdt, og selv om jeg går til samtaler ved DPS, så er det to skritt fram og fire tilbake. De sier det er normalt, og at jeg må se på formen min som en aksjekurve.

Livet svinger.

 

 

Nå har jeg registrert søvnmønsteret mitt over flere uker. Resultatet av det er at jeg nå har startet på et søvnrestriksjonsprogram som skal gå over ca seks uker. Smal sak, tenkte jeg, for jeg sover jo knapt likevel. Der tok jeg grundig feil, for i det øyeblikket det blir lagt føringer så blir alt hundre ganger verre. Jeg lover. Jeg får ikke legge meg før en halvtime over midnatt, og jeg MÅ stå opp 05.30, uansett om jeg har sovet i løpet av de fem timene eller ikke. Hvis dette fungerer så kan jeg øke liggetiden med en halvtime uke for uke.

Det fungerer dårlig på dagtid, for selv om jeg unngår alkohol i denne perioden, så føles det som å være konstant på fylla. Fordelen er at jeg er billig i drift. Jeg er sikker på at jeg har minst 1,5 i promille, så jeg overlater rattet til andre. Heldigvis beviser jeg for meg selv at jeg har en vilje av stål når jeg har et mål i sikte. Der fikk jeg et klapp på skuldra fra både fastlege og lege ved DPS, for det er visst ikke uvanlig å ramle av lasset og ta seg en høneblund på dagtid.

Det er så fristende.

 

 

Jeg er i utgangspunktet A-menneske, og har alltid vært det, så det å stå opp grytidlig er til å leve med. Kvelden derimot, det er faktisk beinhardt å gjennomføre et slikt program, og det fikk jeg advarsler om på forhånd. Selv om jeg får all mulig støtte hjemme så er det provoserende og demotiverende å sitte oppe når min bedre halvdel går og legger seg, og stå opp igjen lenge før han står opp.

Jeg selv passer definitivt IKKE inn i kategorien “bedre halvdel” akkurat nå.

Samboeren vet heldigvis ikke at han lever farlig der han ligger, for jeg fantaserer om å legge puta over ansiktet hans 🙂 Han bevilger seg ofte også en daglig middagslur, noe som helt sikkert er en god investering med tanke på egen helse. Han traller, han plystrer, og er full av energi.

Det er faktisk mulig, så sånn sett er han vel et forbilde, og et eksempel til etterfølgelse. Jeg jobber mot det samme målet, men må tydeligvis jobbe mer med saken.

 

 

 

Det å være borte fra jobb så lenge som jeg har vært, det er også tøft, og en slags sorg. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker jobben min. Alle vet at jeg stort sett alltid går 100% inn for å være en best mulig sykepleier og kollega. Jeg er vant til å hjelpe andre, jeg liker å lytte til andre, og jeg synes selv at jeg er god på å bistå pasienter og pårørende i forhold til deres behov. Det gjør godt å være en ressurs for andre, det å vite at man midt i deres kaos er et trygt holdepunkt.

Det er derfor fallhøyden blir så stor, når man for en periode mister en del av sin identitet.

Det er mye lettere å stå støtt i jobbsammenheng, for der har jeg selvtillit. Der nøler jeg ikke særlig mye. Jeg våger å være i stillheten, og jeg tør å svare på vanskelige spørsmål. Jeg har dessuten oppdaget at det er mye lettere å være sykepleier enn pårørende.

Ved å være lenge borte fra jobb, og ved å mangle energi og mot til å være sosial, så mister man kontakten med både kollegaer og venner. Det savner jeg, selv om jeg har en liten gruppe med enestående mennesker som støtter og heier meg fram. De som er tilstede når livet butter, og ikke bare når livet er en fest.

Jeg trenger ikke så mange av den sorten for å holde meg flytende.

Jeg vet hvordan det er, for i en travel hverdag så har jeg sikkert selv glemt å sende den meldinga som betyr så mye, for dagene og ukene flyr, og det blir bare med tanken. Jeg har også glemt å gi noen det lille sparket bak, sånn at man mestrer å være sosial, for det er alt for lett å trekke seg unna. Hverdagen sluker oss; det er sånn det er.

 

Den tanken jeg har om at usynlig sykdom er vanskelig å definere, vrien å håndtere for alle parter, meg selv inkludert, den er for meg en sannhet. Helt usynlig er den allikevel ikke, vil nok min samboer si, for han merker det stadig på kroppen. Heldigvis tåler han en støyt, noe jeg er glad for. Det er ikke uten grunn at han er ankeret mitt, selv om jeg litt for ofte ønsker han dit pepper’n gror.

Når to så ulike personligheter skal bo under samme tak, da gjelder det å ha et åpent sinn, og det har jeg ikke hatt på lenge.

 

Jeg våger nesten ikke å poste hverken padlebilder eller andre ting i sosiale media, selv om det er aktiviteter som gjør meg godt. Noen tenker sikkert at DET klarer hun, men hun er ikke på jobb. Jeg er skråsikker på at noen tenker sånn, men de aller fleste har klokskap og innsikt nok til å applaudere enhver opplevelse som kan lede til framgang.

Nå går det sakte men sikkert rette vei, og jeg håper jeg har sett den siste depresjonen i hvitøyet. To av dem får holde, det rekker til et helt liv.

 

 

Jeg har trua på åpenhet, og en type åpenhet som denne tror jeg kan være til hjelp også for andre. Denne type utlevering av meg selv er i mine øyne helt innafor, for jeg velger det selv. Ingen sensitive opplysninger, og ikke så personlig at det ikke tåler dagens lys.

Dette er også verdifull livserfaring, og nyttig kompetanse, selv om jeg skulle vært det foruten. Jeg blir godt kjent med her eneste krik og krok på innsiden av meg selv, og jeg opparbeider meg raushet og verdifull innsikt, som igjen gjør at jeg lettere kan forstå og respektere andre mennesker.

Det er godt jobbet av ei som ofte ikke forstår seg selv.

Det handler ikke om å ta seg sammen, det handler ikke om at man er svak eller mislykket, og det finnes ingen som IKKE har en psykisk helse å ta vare på. Jeg savner en AV-knapp; det burde vært mulig å koble hjernen fra resten av kroppen, særlig når det er natt. Jeg vet at det finnes en sånn knapp, for det ser jeg på nært hold hver eneste kveld, hos ham som lever farlig uten at han vet om det.

Det man ikke ikke vet har man ikke vondt av, heter det.

Det dummeste ordtaket jeg vet er dette: Det er tanken som teller. Det er ingen som vet hva andre tenker. Det hjelper ikke å tenke at man skal gjøre gode gjerninger hvis man ikke gjør dem. Det hjelper ikke å holde tankene for seg selv, for da vokser de ut av proporsjoner, og kan til og med bli til sannheter som egentlig er blank løgn. Mine tolkninger av mine tanker kan være fullstendig på villspor, det er derfor jeg behøver å speile tankene i møte med mennesker jeg stoler på.

Sier hun, som ikke har et godt forhold til nettopp speil. Selvmotsigelsene står i kø, det er sikkert bare ett av mange symptomer. Nå går det sakte, men sikkert framover, og tenk – jeg fikk et blaff av skrivelyst.

Det har jeg virkelig savnet. Håpet er at ordene etterhvert skal trille like lett som før.

 

 

Dette er min måte å prøve og være et forbilde på. Det er skummelt å dele, men det gjør ofte mer skade å stenge alt inni seg. Jeg ønsker at barn og unge skal vite at det er greit å ikke alltid ha det greit. Livet kommer ikke med en fasit; det er ikke sånn at vi kan sette to streker under riktig svar. Det er ikke alle som passer til å sitte på skolebenken, men de finner sin retning gjennom praktisk arbeid. Er det ene bedre enn det andre?

Det viktigste er å bli anerkjent, sett og forstått.

Samboeren overlevde denne natta også, og er endelig klar for dagens første kaffekopp, mens jeg er inne på kanne nummer to. Så forskjellige kan vi mennesker være, og nå skal jeg øve meg på å være raus. Det er viktig å unne andre det man selv ikke har for øyeblikket.

Noen ganger holder det hardt, for en depresjon er som å se verden gjennom mørke briller. Man skammer seg litt, for man burde være positiv, glad, takknemlig og kreativ. Jeg er jo alt det der også, det er jo sånn jeg egentlig har lært meg selv å kjenne. Heldigvis lysner mitt indre nå som det gradvis blir mørkere ute.

Sånn er det å være septemberbarn. Høsten gir meg en slags indre ro, og det kan strengt tatt behøves, for jeg har et rikt indre landskap, der ugresset tar litt overhånd av og til.

Jeg er dårlig på hagearbeid, så det ligger kanskje noe der.

Mest av alt gleder jeg meg til å finne igjen min humoristiske sans, og den evnen jeg har fått til å vri og vende på ord så lett som ingenting.