Jeg skulle bare ut å teste bremsene på sykkelen, og de virket tydeligvis ikke, for plutselig var jeg på vei rundt Frøya.
Så det er sant at veien blir til mens du sykler.
Langs veien var det blikkstille vann og humlesurr og ei flue som fant veien inn i munnen min – antagelig mens jeg hev etter luft. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg brukte på runden, heller,
for jeg tok ikke tida.
Tida er dyrebar, så derfor ville jeg være ute lengst mulig.
Jeg var kjapp med å sette meg mål da jeg først var i siget. Jeg planla to pitstop, og ingen flere, uansett om det fristet. Jeg glemte å spise før jeg la ut på langtur, så første stopp ble butikken på Nordskaget. Der fant jeg en nøttebar, selv om jeg ikke liker nøtter.
I nøden spiser fanden fluer, og smilet forsvant.
Heldigvis kom både smilet og energien tilbake, så da var det bare å begynne på del to. I Tungvågen var det ekstra mye motvind, og der ble jeg tatt igjen med sikkert en runde av naboen. Han ropte oppmuntrende:
” No har ittj du langt igjen! “
Takk, Kolbjørn.
Jeg er nødt til å takke her, for jeg takket ikke der og da. Jeg så bare en rygg som forsvant, men ordene varmet.
Jeg lover å heie på deg i helga, for det gjør jeg hvert år.
Merkelig at jeg ikke ble innhentet av broren min, som visstnok også skal sykle Tour de Frøya samme helg.
Kanskje han ligger på latsida?
Det vil resultatlista vise.
Jeg drakk bringebærsaft på toppen av Hellesvikbakken. Nei, det er ikke den bakken som er verst selv om alle tror det. Det er Hellesviksletta som suger.
Den suger energien ut av hver eneste muskel i kroppen.
Og nå drikker jeg vin. Jeg har vondt i beina, men mest i ræva. Hva med i morgen?
I morgen er en ny dag.
Eit nytt sykkeldikt
at
sykkel er fint både morgon og kveld
På ein sykkel kan vi helse
og ta farvel
På ein sykkel kan vi helse og ta farvel.
Sykkel er godt når det stille er, når stresset søv og ikkje bilane fer.
Og vi skal merke ein sommarvind som stryk over knea og tea og kinn,
og vi kan høyre kvitring i tre frå raudstrupen kledd for sin matiné.
Vil eg fare der songen kjem fritt og løysast frå stresset sitt mareritt?
Dette bildet har jeg rappa fra Frøya.no, for noen ganger er det mer praktisk å be om tilgivelse enn tillatelse. Dette innlegget er heller ikke ment som et spark hverken oppover eller nedover, for det er skrevet i pur og blomstrende glede.
Akkurat som arbeidsskoene mine.
Jeg er glad for at rådmannen har snudd i denne saken, og at hun valgte å lytte til fagfolkene. Saken er nemlig den at tvisten om plassering av nytt Helsehus har skapt rabalder. Så mye mer har jeg egentlig ikke tenkt å si om akkurat det, for jeg har ikke peiling når det kommer til saksgang på høyeste nivå i kommunen, annet enn at jeg håper at helsehus i Beinskardet blir en realitet.
Men jeg har mye annet på hjertet, for det er jeg, og de andre hvitkledde, som ER hjertet i det nye huset. Vi, men aller mest dem som skal bo der.
Vi har alltid brukeren i sentrum, så da behøver de ikke nødvendigvis å bo midt i planeten Frøya.
Jeg tror det er nært nok.
Det er dem vi har tenkt på når vi ble en del av rabalderet, også, for vi kjenner livet på innsiden. Og vi vet hvordan det er best å ha det på utsiden.
Vi ønsker oss stille og rolige omgivelser, med grøntarealer og mulighet for skjerming. Dette er spesielt viktig for den demente. Ikke skjerming for å gjemme henne bort, men for at hun skal få en bedre og tryggere dag.
Og natt.
For denne gruppen er ikke nærhet til sentrum det som teller mest. For dem er det nærhet til omsorg, forutsigbarhet og ro som er viktig. Da er det bedre med fuglekvitter og blomster og livsglede-kopplam.
Det er best for alle, det.
Dessuten er det ikke langt til kommunesenteret likevel. Jeg vil si at det er midt i smørøyet, uten den trafikken som nødvendigvis er i det tetteste sentrumsområdet.
Og så slipper de å bo i høydehus.
Vi kommer oss dit vi ønsker likevel. Det sørger blant annet Livsgledegjengen for. Det er ingenting som stopper dem, så vi har både butikker, kafeer, basishall, storhall, kulturhus og øyrekka innen rekkevidde.
Apotek og legekontor er like i nærheten, men for dem som bor på sykehjemmet så er legedekningen så god at de har det de trenger på huset. For hjemmesykepleien sin del så er vi alltid på hjul, samtidig som vi er en del av hjertet i det nye bygget.
En viktig del, for vi er forbindelsen mellom heimen og hjemmet. Vi trekker i tråder, og hanker inn tråder som har slitt seg, og som flyr i løse lufta. Vi løser floker og vi putter kjærlighet inn i hver eneste maske.
Å bo på hjemmet ska jo være det nærmeste man kommer å bo hjemme hos seg selv. Da vil vi heller ha en hageflekk ( ikke jeg, da, som ikke kan fordra hagearbeid ) – men dere andre.
Da vil vi heller ha stillhet enn biltrafikk. Vi vil ikke gjemmes bort, for døra er alltid åpen, men tenk så mye finere det er å invitere gjestene med ut i sansehagen.
Jeg ser ikke skogen for bare trær. og jeg har fremdeles verdens beste turkompis, som aldri sier nei.
Milla.
I dag vandret vi på kryss og tvers i tre og en halv time. For meg er det verdens beste form for avkobling, nesten på lik linje med det å være på sjøen, men bare nesten.
For havet er alltid best.
Ytterst, øverst på en bergnapp satt ørna. Da holdt jeg pusten en liten stund, for den er så majestetisk. Det er sånne øyeblikk man bare finner utendørs.
For meg er det dyrebare stunder.
I dag tidlig satt jeg og så en jubileumskonsert med Secret Garden. De sa noe sånt som at en melodi med ord er tekstforfatterens tanker, mens et stykke uten tekst kan være akkurat de tankene vi måtte ønske oss.
Tenk dere et vakkert musikkstykke som jeg kan fylle med akkurat de tankene jeg vil.
Sånn er det i naturen, også. Det er derfor jeg trives fordi om jeg vandrer alene. Da er det bare jeg og tankene mine, mens omgivelsene er melodien.
Det høres pompøst ut, men det er sant.
Naturen er ikke pompøs. Den er seg selv, den, med krinker og kroker og omveier.
Naturen er både oppturer og nedturer. Den er endeløs og kortreist, og alltid tilstede.
Jeg undres på hva Milla tenker. Det får jeg nok aldri vite, for alle har et rom som er bare sitt.
Et hemmelig rom i hjertet som ingen andre kjenner til.
YOU RAISE ME UP
– reis meg opp –
Når jeg er nede, under mørke skyer,
når stormen sliter i mitt tunge sinn.
Da sitter jeg og venter her i stillhet,
til du er her og hører stemmen min.
Så reis meg opp og bær meg over havet.
Reis meg opp og sett min fot på fjell.
Jeg er sterk på dine sterke skuldre
I kraft av deg er jeg mere enn meg selv.
Det finns en sult, en hunger i vårt hjerte,
en evig lengsel etter noe mer.
Men når du kommer til meg, som et under,
er det et glimt av evighet jeg ser.
– Rolf Løvland –
Takk og pris for at det er musikk i mine ører.
Nå skal jeg ta en dusj, og etterpå skal jeg sette meg i sofaen med strikketøyet mitt. Jeg skal se på Masterchef mens jeg spiser kneippbrød med peanøttsmør på. Det er deilig å slippe og bruke tid på å lage mat, selv om jeg vet at det er noe som heter søndagsmiddag.
Den tar vi en annen dag, for akkurat nå så rører jeg i ei anna gryte.
Amanda og jeg tester nemlig ut ei oppskrift på løvetannsirup. Råvarene er det nok av på plena, så da fant vi ut at det er det bedre å utnytte løvetanna enn å irritere seg over at den finnes.
Det har jeg heller aldri gjort, for løvetanna er fin, selv om jeg ikke liker gult.
Jeg er takknemlig, fordi en hær av løvetenner har stablet meg på beina, og båret meg på sine skuldre. Løvetanna er hardfør, og kryper til og med opp av asfalten. Den nekter å bukke under, og nikker trassig til forbipasserende. Den rekker tunge til alle de som måtte mene at den ugress i livets hage.
For det er den ikke.
Alt løvetanna ønsker er å skinne en stund her på jorda, og en håndfull av dem skal til og med få æren av å skinne på mine nystekte vafler.
Inspirasjonen har jeg hentet fra kafeen på Titran, som er solskinnsplassen min.
Der henter jeg styrke fra havbåra, og varme fra svaberget.
Til min egen sang.
Når jeg behøver å stå opp for meg selv, da tar jeg turen dit, og gjerne alene. Jeg er så glad i alle dem som jeg har i min nærhet, det er ikke det, men noen ganger er jeg alene-menneske.
Ikke ensom, men vidunderlig alene, for jeg elsker lyden av stillhet.
Anette – havfrua – og jeg, ville begge ned til havet i kveld. Jeg inviterte meg selv over til henne, for hun bor næmest det rette element. Det er nesten sånn at sjøen klukker mot grunnmuren deres.
Det er helt fantastisk.
Det er lykke og vennskap, toppet med jordbær og rosa bobler. Bare se:
Jeg klarte ikke å motstå disse rosa flaskene.
Men først badet vi, og kledde på oss igjen.
Og nå prikker det i hele kroppen, fra hårfestet og ned i tærne. Det er lenge siden nå, så vi har masse å ta igjen. Dette er sånne øyeblikk som det er lett å skrive om.
Boblende lett.
Pluss at jeg ville gi henne et vennesjal som hun kan varme seg på. Oppskriften er hentet fra Arnhild Skatvedt sin bok Knitting Woman, Medisin i hver maske, og dette er det fjerde sjalet jeg strikker.
Det egner seg veldig fint som *pausestrikk *ventestrikk *tankefluktstrikk *TV-strikk *reisestrikk og *stirre ut i lufta-strikk. Henne vil jeg gjerne anbefale på det varmeste, for makan til service skal man lete lenge etter!
Hun har en egen nettbutikk, og gjør det lille ekstra for kundene sine. Sånt varmer like mye som det sjalet gjør. SVennesjalene mine er strikket i Isager Spinni og Isager Spinni Tweed, og finnes i mange herlige farger.
Jeg synes det er fint å gjøre stas på ei venninne litt sånn der uventet. Det er ikke bursdagen hennes, for hun er også høstbarn, og det er lenge til jul, men hvorfor ikke akkurat i kveld?
Kjærlighet i hver maske, selvfølgelig, bortsett fra når jeg rekker opp, for da forsvinner jo det som ikke er bra.
Og det er bra.
Vi vet jo bare her og nå.
Det ble nesten natt før vi gikk hver til vårt, og jeg gleder meg stort til den første kaffekoppen i morgen tidlig, for da skal jeg tenke tilbake på den magiske kvelden.
Det er det livet handler om, å skape seg gode grunner for å si hei til en ny dag.
Selv om det ikke alltid er sånn. Noen ganger er livet bare rot.
Eller kaos.
Jeg føler meg alene, og tenker at ingen andre har det sånn, men sånn er det jo ikke. Hvis vi bare våger å åpne oss for hverandre, vise sårbarheten og styrken, så er vi i bunn og grunn på samme sted likevel.
For vi lever tross alt på den samme planeten.
Isbjørnen flekker tenner, men det gjør ikke jeg, for jeg er tilkneppet. Jeg lever i beste velgående, men det gjør alldeles ikke isbjørnen, for den har sett sine beste dager.
.Likevel har vi noe til felles. Vi trives hjemme hos Anette.
For en uke siden så visste jeg ikke at det var et ord en gang, men nå har jeg sett det med egne øyne, til og med fra slottsbalkongen. Og som her, på Øvre Bello, som vi kaller nabolaget vårt på folkemunne.
Aller helst på familiemunne.
De skulle liksom ha MEG til å dabbe, men jeg hang ikke lenge nok i lufta til at dere kan se det.
Jeg er den som holder bakkekontakten, og hun som blåser såpebobler.
DE kunne sveve med vinden, de, såpeboblene.
Og Johan tantegutt.
I går hadde vi en fin 17.Mai-feiring, og jeg feiret den med å jobbe. Det er egentlig en fin dag å jobbe på, for tidlig på morgenen hadde jeg tatt runden rundt øya, og det var flagg overalt.
Flagg og festkledde mennesker.
Jeg så ei nydelig lita jente i hjemmesydd trønderbunad, og falt helt i staver over synet. Jeg så også ei ung kvinne som gikk alene etter gangveien og viftet intenst med det norske flagg. Hun gikk med flagget hevet mot himmelen. Jeg la merke til at hun var mørkhudet, og lo litt for meg selv. Ikke fordi hun var mørkhudet, men fordi hun så så viftende glad ut. Eller var jeg et bittelite øyeblikk- like flyktig som en såpeboble – fordomsfull?
Er 17. mai bare ei lita jente i blå trønderbunad?
På slutten av vakta fikk jeg tilbud om brus og is hos ei eldre dame, og da sa jeg selvfølgelig ja takk.
Uten betenkningstid.
Jeg tok meg heller god tid denne dagen.
Jeg fikk ikke sett russen, men jeg så dem på opptak etterpå. Og hørte talen til russepresidentene. Under russedåpen tidligere i mai, for de starter feiringa tidlig, så ble jeg faktisk uventet rørt. Ikke av fine ord, men ved synet av hele balletten hoiende fra lasteplanet på en diger lastebil.
Skrik og skrål og ungdommelig overmot. Og inni der, et hjerte av gull, for de har samlet inn masse penger gjennom aksjonen Krafttak Mot Kreft.
Som russepresidenten sa. Vi våknet da Vilde døde.
Ungdommen mistet ei av sine egne for to år siden, og det berører alle. Jeg synes vi har så fin ungdom på Frøya, iallefall dem som jeg er så heldig å kjenne.
Jeg er til og med så heldig at jeg jobber sammen med noen av dem. Lærlingene våre. Hva skulle vi gjort uten dem?
Det er de som er Morgendagens Omsorg.
Det handler om å spille på lag med ungdommen. Snakke deres språk, på en måte, uten å bli oppfattet som teit. Det handler om å være et ekte menneske, for da blir man som regel gjennomskuet.
Jeg tror ikke det er tilfeldig at forkleet er hjerteformet, for farmor hadde et stort hjerte.
Hun gikk aldri i bukser, og hun smakte aldri alkohol. Ikke ingefærøl en gang, fordi ordet sluttet på øl.
Så der er vi forskjellige.
Men vi deler en felles interesse for potetgull. Jeg er like glad i potetgull som det hun var, men jeg er ikke like snill og tålmodig.
Jeg strikker på søndag, men det gjorde aldri farmor. Søndag var hviledag og helligdag samtidig.
Hun er et forbilde, selv om jeg er glad for at jeg er annerledes, og for at jeg lever i en annen virkelighet enn det hun gjorde.
Jeg savner henne.
Det hender ofte at jeg savner skjømmingstimen og tålmodigheten hennes, som jeg ikke har arvet.
Jeg er heller sykepleier enn husmor, selv om jeg holder huset i orden. Jeg velger gjerne bort søndagsmiddagen for å ta en pubrunde i øyrekka. Jeg vil mye heller padle enn å stå ved grytene.
Jeg tror at jeg har større ytringsfrihet enn hva kvinnene før meg hadde. Større frihet, også, til å gjøre egne valg. Det handler selvfølgelig mye om tiden de levde i.
Det var sånn det var.
Det var sånn det skulle være.
Heldigvis er det ikke sånn nå.
Nå kan vi danse på bordet, og tjene våre egne penger. Vi kan gifte oss og skille oss uten at det blir skandale. Det finnes ikke lausunger lenger, for alle er like mye verd, enten de er født innenfor eller utenfor ekteskapet.
Det er befriende, men ikke rosenrødt.
Livet er ikke bare en dans på roser nå heller. Det er dobbeltarbeid og stress og kav. Vi skal fikse alt!
Og det fikser ikke jeg.
Jeg fikser ikke stress. Å ha det travelt er noe helt annet, for det synes jeg er greit. Stress er hjertebank og ubehag og angst, og da vil jeg bare legge øret inntil en konkylie, for der inne suser havet.
Har du hørt det?
Angsten er vond. Den snører seg sammen i halsen, slik at det blir tungt å puste. Hodet blir bomull, sånn at det blir vanskelig å finne ordene. Jeg blir gele i beina, og misunner dem som har rullator.
Det siste er ikke sant.
Sist jeg gikk kveldstur så flintret jeg stein. De tre første forsvant med et *plopp*, mens den fjerde derimot, den danset elegant bortover vannet.
Akkurat som jeg gjør.
For meg er havet mystisk og tiltrekkende. Havet er vakkert og blikkstille, og aldri et slit.
Jeg er godværspadleren.
Hun som har et valg. Henne som gir blaffen i strikkeforbudet, og som gjerne drar fisk på en søndag, om været sier JA.
Men jeg gir ikke blaffen i de andre verdiene som jeg har fått med meg på reisen. Objektivt sett så er både farmor, mormor og mamma verdens snilleste mennesker.
Her er mamma.
Hun som blånekter å være med på sjøen hvis ikke havet er som ei glassrute. Selv da er hun skeptisk, for det kan jo blåse opp.
Tenk om? Enn hvis?
Det går som regel bra, mamma.
Det som er litt rart, er at hun aldri er redd for å stå i stormen ellers. Hun er modig som en maur.
” Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.
Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret. “
– Tarjei Vesaas –
Dette fikk jeg av russegutten for mange år siden. Tegningen er hjemmesnekret og verdifull.
Det er sånn det er å være mamma. Da bygger vi ei maurtue som er full av liv, og lar oss aldri stoppe. Vi går gjerne i krigen, om så er. Ikke for å forsvare våre barn i ett og alt, for det blir ikke riktig, men vi hjelper og støtter og trøster og kjemper og plastrer.
Og finnes.
Vi er stolte og glade og sinte, og er av og til en smule oppgitt. Vi himler med øynene, og skjønner oss ikke på ungdommen.
Så skjønner vi dem likevel.
I helga har vi hatt invasjon av rødruss. Det høres og synes, men jeg tenker at det er en fryd å ha dem her, selv om jeg ikke var hjemme selv. Det var kanskje ikke like frydefullt for naboene, men pytt sann, nå er det snart over. Alternativet er så mye verre; derfor vil jeg tåle litt lurveleven noen dager og netter i mai.
De er høflige og flotte ungdommer, så rotbløyta er for lengst tilgitt.
Og forlengst historie.
Lenge leve russen!!
Noe annet er utenkelig, og alt for vondt å tenke på.
Forresten så har husets datter bursdag i dag. Hurra for Amanda <3
Vi jobber av og til sammen med utenlandske karer. En kveld vi var på seinvakt sammen med den ene av dem, så lurte han på hvilket norsk ord som kunne beskrive vårt sted i livet. Ikke var vi jenter, og heller ikke damer, mente han, men noe midt i mellom. På hans språk ville det bety at vi var roser som aldri visnet.
Gjett om vi likte den beskrivelsen!
Vi nærmest fløy ut av døra, begge to. To hvite, svevende engler, med nypusset glorie. Det hender til og med at vi har litt skitt på vingene, men den blåser bort med nordavinden.
Jo da, blomsten falmer kanskje litt i kantene, og får en rynke her og der, men den gløder på en annen måte enn før. Jeg tror det kommer av trygghet, erfaring, selvsikkerhet og en slags visdom, selv om vi noen ganger ikke føler oss trygge eller vise i det hele tatt.
Da er vi på gyngende grunn, men vi har jo hverandre.
At to roser som aldri visner kan ha det så morsomt som vi hadde det i går kveld/natt. Vi drakk rødvin og hvitvin annenhver gang, vi pratet om alt mellom himmel og jord, vi gjorde noen dansemoves og vi kikket på en glødende solnedgang. Solnedganger er vakre, for de har alle verdens farger med seg. Vi må bare løfte blikket og legge merke til dem.
Og vi lo så tårene trillet, som vanlig. Ikke av solnedgangen, men fordi vi spratt rundt med lykkepromille, og med ei rose i munnen.
Jeg tror at det er lurt å le når man har sjansen, pluss at det er lurt å skape sånne sjanser, for det må vi gjøre selv. Det kan være en barnslig snapchatfilter-video eller en artig situasjonsbeskrivelse.Helst ikke vitser, for min del, for da ligger det en forventning der om at jeg MÅ le.
Mona er en mester på å beskrive, og en enda større mester på å overtale. Til slutt vet jeg ikke om det er hun som gjør meg en tjeneste, eller omvendt, og det er like greit.
Det går an å le i nesten alle slags situasjoner, selv om det høres brutalt ut. Det finnes morsomme innslag i alt som er liv. Det har jeg opplevd mange ganger. Små hendelser, uventede hendelser og alt det andre som hender rundt oss. Jeg er en mester i å legge merke til sånne småting, som nesten er umerkelige. Det er jeg glad for, for da er livet mer livlig og mer levelig.
Dette fikk jeg øye på i dag. Vil du være med å spille badminton?
Den dagen jeg dør så skal Ut mot havet spilles som utmarsj, eller postludium, som det heter. Da håper jeg inderlig at ingen husker feil, og setter på Rune Rudberg sin Ut mot havet i stedet.
Tenk dere for en megatabbe det ville vært; nesten litt usmakelig:
” Du lokker meg med et smil, skjelvende står du foran meg.
Glemmer bort all min tvil, nå vil jeg følge deg.”
Kjære Gud, la det IKKE skje.
Nei, det skal være Edvard Fiflet Bræin sin, og jeg håper det blir lenge til,
for jeg vil gjerne ha mange slike dager, med sånn utsikt.
I dag har jeg hatt en annerledes jobbdag, for jeg har vært på Mausen. Jeg har gjort litt forskjellig, og møtt dem som jobber der ute. Jeg møtte også mange etter veien, og alle sa hei.
De spekulerte sikkert på hvem jeg var, for det gjorde de som satt bak kjøkkengardinene også. Det var til og med ei som vinket til meg, da jeg tok henne på fersken i å lurkikke.
Jeg vinket selvfølgelig tilbake, og ble i ekstra godt humør.
Innimellom jobbinga så hadde jeg noen små pauser. Pausene benyttet jeg til å fly hit og dit på øya, for å se mest mulig mens jeg først var der. Det er ikke så store avstander, og jeg flyr fort.
Men når jeg lander, da blir jeg en stund. Da tar jeg meg tid til å lytte.
Jeg tok med strikkinga, for den pausegymnastikken er gull. Dette skal bli et nytt vennesjal, og nå er jeg inne på mitt fjerde. Det er typisk meg. Når jeg finner noe jeg liker å gjøre, så gjør jeg det flere ganger. Dessuten er jeg så heldig at jeg har mange venner.
Vennesjal.
Både ordet og sjalet varmer.
Ja, jeg er veldig glad i ord, og på skolen fant jeg denne plakaten. Dette er bare et utsnitt av de mange dialektordene vi har her ute ved havet.
Jeg sier VI, for jeg er havets datter.
Det er ikke mange som har sånn utsikt på jobben. Hvis jeg hadde jobbet fast her, så hadde det fristet å bruke sykkel som fremkomstmiddel. Tenk dere å suse over brua på sykkel, i all slags vær!
En drøm, og noen ganger en iskald drøm, for sola skinner ikke alltid.
Ikke engang her.
Mens vi ventet på ferga som skulle ta oss hjem, så fant vi et museum som ikke var åpent, men vi gikk inn likevel. Der møtte vi en som har vært der lenge.
En fisk på land.
Det er så gjestfritt på Mausen.
Jeg tror at de som jobber her aldri har helt fri. Alle kjenner alle, og når noen behøver hjelp utenom arbeidstid, ja, så får de det. Jeg får en Skjærgårdsdoktor-følelse i kroppen.
Alltid beredt.
Er det rart jeg elsker å være sykepleier?
Menneskemøter og livshistorier. Liv spunnet inn i hverandre. Et hardbarket folkeslag med hjertevarme og sunn fornuft. Med drømmer om et annet liv, og med takknemlighet for det livet man har.
De valg man har tatt, eller det valget man aldri fikk.
Dette kommer jeg til å tenke på i hele kveld. Det sitter i sjela. En stolthet over å høre til, og en porsjon ydmykhet over det mine forfedre har skapt. De var fiskere og husmødre, mens jeg ble sykepleier.
Takk for at jeg er så heldig å få ha dette som min arbeidsplass.
Jeg er veldig stor fan av Eva Weel Skram. Jeg kjenner ingen som synger så ekte og sart som henne.
Og sterkt.
Tolkningen hennes av Evig Eies i Hver gang vi møtes, krøp rett inn i hjertet, og ble der. Jeg tror nesten aldri at jeg har hørt noe så fint.
Før nå.
Ikke før i går, da hun sang Berre la meg vær. Hun sang til meg, og om meg, kjennes det ut som. Hun sang om henne jeg var. Hun som levde med Bulimi, akkurat sånn som Eva har gjort. Så modig hun er, som klarer å sitte hos Lindmo og fortelle hele verden hvordan det var.
Jeg beundrer henne, og alt det jeg tror hun står for. Hun er så vakker og ekte.
Hos meg handlet det om kontroll, eller snarere mangel på kontroll. Jeg har skrevet om noe av dette før. Om prestasjonsangsten og perfeksjonismen.
Om de nådeløse kravene til meg selv, som jeg ikke alltid greide å innfri. Det handlet om å balansere på en hårfin linje, der jeg når som helst kunne falle ned i et svart hull.
I det hullet bodde lærere og praksisveiledere, som gransket meg opp og i mente. I det samme hullet bodde angsten og kompleksene, sammen med redselen for å ikke strekke til. Angsten for ikke å mestre, og frykten for det ukjente.
Mye av frykten var ubegrunnet, for jeg klarte meg bra. Jeg fikk fine karakterer, og enda bedre skussmål i praksis. Jeg var mest stolt av det siste, for jeg mener fremdeles at connection – jeg finner ikke et bedre ord – med brukeren er nøkkelen til alt. Det betyr å sette sammen, eller forbinde.
Uten forbindelse er teorien verdiløs.
Akkurat som Eva så pønsket jeg ut strategier. Jeg var en mester i å lure andre, inkludert meg selv. Jeg lovet meg selv å slutte, men brøt lovnaden en halvtime seinere. Akkurat så lang tid det tar å fordøye maten såpass at det blir lettere å spy. Bortsett fra is da, for det tar bare fem minutter.
Det er vondt å skuffe andre, men det er enda vondere å skuffe seg selv, atter en gang.
Følelsen av SKAM var det som veide tyngst, og det var den som det tok lengst tid å fordøye. Det hjalp ikke å spy.
Jeg måtte slutte med det.
Jeg hadde i tillegg ritualer. Hver dag måtte jeg sykle så og så langt, og det var laaaangt, nærmere bestemt fra Levanger og til Skogn, og hjem igjen. Jeg måtte alltid hjem. Heldigvis var det en rundtur, for det er kjedelig å sykle fram og tilbake hver dag, særlig når det blir tvangspreget. Jeg vet ikke hvor mange kilometer eller mil det var. Uansett vær. Uansett form. Uansett hvor mye lekser jeg hadde.
Uten å nyte naturen, som jeg egentlig setter sånn pris på.
Jeg var også sånn, berre la meg vær, for da var alt så mye lettere, trodde jeg. Da kunne jeg komme meg unna uten å bli avslørt eller konfrontert.
Jeg klarte faktisk å bli syk, og seinere frisk, uten at noen visste hva som feilte meg. Og da mener jeg INGEN. De skjønte vel at jeg slet med noe, men ikke hvorfor, og ikke med hva, og de skjønte aldri hvor ille det var.
Så mange spørsmål.
Det er en dyrekjøpt lærdom som jeg har tatt med meg videre, sammen med alt det andre som jeg har lært. Til sammen blir det kunnskap og klokskap, tør jeg si.
Erfaringsbasert kunnskap, som jeg gjerne skulle vært foruten.
Det samme med Dysmorfofobien også. den sykelige opptattheten av mitt eget ansikt. Alle feilene jeg så, som ingen andre ser. Det gikk meg til hodet, og ødela mange dager og år som kunne vært fine.
Jeg lærte masse av det, også. Jeg lærte at jeg er sterk, og at tankens kraft er stor.
Derfor snudde jeg om på tankene. Så enkelt, og så ufattelig vanskelig. Så vanskelig at det nesten er umulig.
Jeg gir aldri opp, og det er en av mine beste egenskaper, sammen med omsorg, empati og to ører å lytte med. To øyne å se med, som ser himmel og hav, og et hjerte som tilhører havets datter.
Jeg kan ikke være glad i andre før jeg har lært å være glad i meg selv.
Hvis disse ordene kan hjelpe andre så er hvert eneste ord gull verd. Bulimien er et forlengst tilbakelagt og bearbeidet stadium, men jeg tenker at mange lever i den samme hverdagen akkurat nå. Når jeg klarte det, så kan DU klare det.
Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.
Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?
Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.
Jeg har egentlig min egen bil, men jeg har den aldri, for den er det ungdommen som har. Heldigvis er det mange turløyper i gangavstand, så i dag gikk vi hjemmefra og til Nabben. Deretter krysset vi over til trimhytta på Sistranda, og så skulle jeg til Ørnberget – igjen. Jeg skjerpet sansene og trasket optimistisk avgårde. Midtveis skjedde det som bruker å skje, og jeg var på vei mot Besselvassheia – nok en gang. Jeg har en lei tendens til å ville gå mot venstre, men ikke når det gjelder politikk, heldigvis. Politikk og religion diskuterer jeg ikke med noen.
Det mangler en T for Tove, men jeg er på rett kurs. Kanskje jeg finner en T underveis?
Tenk, det gjorde jeg, og da ble alt så mye bedre.
T for tvil og tro og tusen ting. T for tillit og tullete tanker.
Jeg elsker å gå tur i hauan, men det tar ikke pusten fra meg. Det skjer først når jeg vender nesen utover, mot havet. Alle bergene er grå, og alle er like. Ikke så rart da, at jeg går meg vill av og til. Alle løypene er godt merket. det er ikke det…
Det er mange ildsjeler som har gjort en strålende jobb med å stikke opp løyper på kryss og tvers, så jeg kan ikke legge skylda på noen.
Kanskje sauene, da, for de har også laget løyper. Jeg dilter gjerne etter bjellesauen, for det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker livet mitt.
Derfor er jeg veldig rik.
Milla speider mot vårt nye landemerke, Frøya Storhall. Uansett hvor jeg er så ser jeg den. Den er fin å navigere etter for ei som ikke vet opp-ned på et kompass, og for den som ikke har en eneste app som registrerer ruta, og som alldeles ikke har spesielt god retningssans.
Men jeg mister aldri trua.
Og snart kommer vindmøllene. Det blåser på toppene, så da blir vi sikkert styrtrike.
Jeg er så glad i naturen. Det er godt å ha en bestevenn som også er det. På Ørnberget delte vi brødskiva mellom oss; to tredjedeler til Milla og en tredjedel til meg. Jeg drakk saft og hun fikk vann, og selvfølgelig så vi ørna. Høyt, høyt der oppe,
