Skaperverk

 

Ved første øyekast så ser det ut som om vi to stemte på samme parti under årets kommunevalg, fordi vi matcher i tøyet og tenker likt om mye, men det gjorde vi altså ikke.

Det påvirker ikke vennskapet i det hele tatt, for vi diskuterer aldri politikk.

Når vi treffes på brygga så tar vi et hvileskjær fra både politikk, vindkraftutbygging, jobb og det meste annet.

Hva står igjen da?

Da gjenstår strikketøyet, snakketøyet, sjøbadet, vinen og betroelsene.

 

 

Disse flotte plaggene har Anette designet og strikket, og jeg fikk det ene. Hun er et unikum, for hun tryller fram det ene vakre mesterstykket etter det andre – så lett som ingenting kan det virke som. Fargen er perfekt, for vi har begge bursdag i september.

Vi elsker så klart høsten 🙂

 

Kanskje det er litt som å skrive. Hos meg løper fingrene over tastaturet i vill fart, for at jeg skal rekke å skrive ned tankene før jeg mister grepet om dem.

Det blir som med maskene i strikketøyet hennes sikkert.

Vi skaper noe på hver vår måte, og så har vi det viktigste av alt, nemlig vennskapet.

 

 

 

 

 

 

 

Blåtimen

 

Vi har vidt forskjellige uttrykksformer, og leseren betrakter med SITT blikk og opplever med SITT sinn, så dette blir spennende.

Jeg har sommerfugler i magen.

Jeg har en favoritt blant mine egne, og det er Blåtimebønn. Det er fordi den er tilegnet mine besteforeldre. Ellers så synes jeg at Goggen hadde et vidunderlig svar da jeg sa at jeg ikke klarte å finne en favoritt blant de andre sine tekster og bilder. Han sa at tekstene og bildene på en måte er barna våre, det er noe vi selv har skapt, så hvordan velge en favoritt når man tenker sånn?

Det er umulig, for alle er selvfølgelig like kjære. Der fikk jeg noe å tenke på.

Vår grafiske designer Stine har satt det hele sammen, hun er en slags dirigent, så boka har blitt en symfoni av bilder, ord og blåtoner.

Kul og fargerik dame.

Dette bildet er delt i sosiale media før, så jeg tar sjansen på å dele det uten å spørre henne om tillatelse. Jeg får heller be om tilgivelse.

 

 

Vidar har skrevet bøker før, blant annet trilogien om Folket i Spåhålet, som danner grunnlaget for Oda-spelet.

Nydelig forestilling.

 

 

 

Astri er allerede en anerkjent kunstner, og har egentlig fortjent et eget blogginnlegg, for hun skapt så mye fint. Klikk dere inn på Astri Reppe Kystkunst A/S og se selv.

 

 

 

Goggen og jeg derimot, vi er hobbyskribenter, og det er heller ikke å forakte. Vi skriver om alt som ramler ned i hodet på oss, og deler det med resten av verden, eller med hverandre.

Nå stjeler jeg bilder i vilden sky, men de går til en god sak.

 

 

 

Boka kommer for salg i løpet av oktober, og vi håper at så mange som mulig kan hvile litt i denne blåtimen. Her er tekster til å le av, og til å gråte over. Mellom permene, og mellom linjene, er det plass til både forventning, glede, sorg og savn – alle disse følelsene som hører livet til.

Og selvfølgelig førjulsstemning.

 

 

Boka er proppfull av den spesielle blåfargen som bare finnes ved kysten.

Løp og kjøp, når den tid kommer 🙂

 

Havfrua og Havets datter

 

Havfrua og Havets datter

sanker dyrebare skatter,

samler dem i form av minner

midt i alt det blå vi finner,

 

 

hjertero og sjelefred

her blant bølgene et sted,

kan vi lidenskapen dyrke

for der finner vi vår styrke.

 

 

For det er en lidenskap, denne lengselen etter havet. I motsetning til meg så trives havfrua også under overflata. Jeg har aldri prøvd dykking, men er god på å balansere.

 

 

Tenk å bo sånn at vi kan sjøsette kajakken og padle til nærmeste uterestaurant, som ligger ved Rabben Marina. Ok, vi drakk en halvliter hver, men vi satt der leeeeenge. Etterpå padlet vi sakte hjemover.

Vi jaktet egentlig på niser denne kvelden, men de var visst på Hitra.

 

 

Og vi avsluttet kvelden på brygga – som seg hør og bør.

 

Her slår de til!

 

 

I et lykkelig gys av et sekund

vet du med fotsålene

at dette er Jorden,

din barndomsheim mellom stjernene.

 

Hans Børli

Torsdag skal jeg ta på meg den gule skjorta ( Nei til vindkraft på Frøya ) og benke meg i kulturhuset for å overvære partilederdebatt.

Det har jeg aldri gjort før, ikke fordi at jeg ikke er samfunnsinteressert, men jeg har vært litt lunken og uengasjert når det kommer til politiske spørsmål. Veldig dumt egentlig, for sakene angår i høyeste grad alle sammen.

I år tror jeg at vindkraftsaken vil gjøre store utslag på valget. Om jeg kommer til å stemme grønt vet jeg ikke, selv om det er en av mine favorittfarger sånn til daglig.

 

 

Det har blitt skrevet mange kilometer om denne saken hvis vi legger det sammen, og det bygges kilometerlange veier innover i Frøyahauan. Nå har jeg ikke vært i Nessadalen på en stund, av forskjellige årsaker, men da jeg kjørte forbi i går så fikk jeg realiteten midt i trynet – og det FØR turbinene er fraktet inn og satt opp.

Grove inngrep i naturen, anleggsmaskiner, gjerder og hengelåser, oppholdsforbud.

Drit og dra!!

Drite kan de ikke gjøre, for de har tatt toalettet vårt, men de må gjerne dra dit pepper`n gror for min del. De som jobber der er satt til å gjøre en oppgave, så det er ikke dem jeg ønsker over alle hauger; jeg mener resten av systemet.

Jeg vet at konsesjonen er gitt og alt det der, men dispensasjonen gikk ut FØR TrønderEnergi satte spaden i jorda, og etter den dagen mener jeg vi har vært vitne til et skittent spill som omhandler ikke minst kameraderi. Jeg tror at ledelsen har kontakter både i regjering og mediehus, noe som gir dem enorm makt.

HER SLÅR DE TIL! – sto det med fete typer på forsiden av VG etter at to maskerte typer tredde svartsekker over de oppsatte overvåkningskameraene i Nessadalen. Ja, det fortjente å komme i avisa, men uten gode kontakter—–> ingen forside.

Jeg våger den påstanden.

Med tanke på alt som skjer i verden så hadde det holdt med en liten notis.

 

 

Både på Ja- og Nei-sida har enkeltpersoner gått langt over streken med tanke på ufine og grove kommentarer. Det er ødeleggende for alle parter, men netthets er vanskelig å kontrollere. Jeg håper at den oppvoksende slekt har bedre (nett)vett enn enkelte av debattantene.

Men heldigvis, de aller fleste er varme, glødende engasjerte mennesker med hjerte for Frøya, enten de er for eller i mot. Vi som er i mot synes det er forferdelig vondt at naturen får dype og irreversible sår. Jeg tror ikke at noen av oss aner hvilke dimensjoner det er snakk om før vindturbinene står der i all sin “prakt”. Når ei nærmest paddeflat øy er tvunget til å være vertinne for 14 turbiner som rager 180 meter over bakken, da blir det rent for mye.

Til sammenligning så er det høyeste punktet på Frøya 76 meter over havet.

 

 

Fiskevann går med i dragsuget, Smølalirypa utryddes, havørna går dukken, insektene tapetserer mastene, og mange små blomsterarter som jeg ikke vet navnet på forsvinner med et jafs. Lydløse er de heller ikke, rotorbladene, og er det noe jeg verdsetter meget høyt så er det stillhet. Stillhet er mangelvare, men til nå har jeg funnet den inni Frøya.

 

Det kjennes varmt innom meg

at alt jeg holder av, alt

som dufter av ville vinger,

er innerlig nær meg

hver gudskapte dag – her

mellom Jordens lågmælte undere.

Rart hvor lite et hjerte kan leve på

når alle kunstige behov

ligger igjen på en skrotplass

ved Melkeveien.

 

Hans Børli

 

 

Nå går boka i trykken

 

 

 

En ørliten smakebit, selv om fargene som gjengis i blogginnlegget helt sikkert avviker fra virkeligheten.

I virkeligheten er bildet enda vakrere.

Jeg gleder meg til å se det ferdige produktet, selv om jeg akkurat i kveld er lei av både advent og jul. Det tar på å lese korrektur på sånne tekster mens det fortsatt er sommer.

 

Det har vært et langt svangerskap, og en ganske hard fødsel, men nå ser boka snart dagens lys. Det har ikke gått knirkefritt for seg, for vi er fem høyst ulike personligheter, men resultatet er blått som havet.

Vårt hjertebarn – Den blå adventstimen.

 

En kunstner, tre skribenter, og en grafisk designer, har i fellesskap og hver for seg gitt sitt bidrag til dette som nesten må kalles en kunstbok, for Astri er allerede en anerkjent kunstner. Jeg er stolt over at hun har illustrert tekstene våre.

I fjor mottok hun, høyst fortjent, Frøya Kommune sin kulturpris.

 

Vidar Oskarson, Georg Goggen Skatvold og jeg, har forfattet åtte tekster hver, helt uavhengig av hverandre, med tema advent og jul. Astri Reppe har ganget det med tre, og bidratt med 24 illustrasjoner.

Stine Nordskag har tråklet sammen tekst og bilder, og jeg bøyer meg i støvet, for det er ei dame som virkelig har peiling. Hva skulle vi ha gjort uten henne?

Jeg våger den påstanden – hun er et fyrverkeri.

 

Jeg tror at alle vil kunne finne tekster og bilder som de fester seg ved, selv om vi har ulik tilnærming til temaet, for smaken er som kjent – ja, som baken.

Vi har en viktig ting til felles, og det er at vi verdsetter kystkulturen. Vi setter pris på havet, på himmelen og på den unike blåfargen som ikke finnes andre steder.

Alle har sin egen blåfarge, og vi har vår.

 

Jeg håper at dette pirrer nysgjerrigheten, sånn at salget av boka går strykende. Egentlig er jeg livredd, for dette har jeg aldri vært med på før. Jeg føler at jeg gir fra meg en del av meg selv, på en måte.

Hva de andre føler vet jeg ikke, men jeg er spent som en felestreng. Det er jo dette jeg har drømt om, å gi ut bok. Takket være et initiativ fra Vidar, som også er redaktør, så ble drømmen til virkelighet. Kanskje hadde jeg realisert drømmen likevel, men han ga meg et realt spark bak, og det behøvdes. Jeg tror at det var det som skulle til.

 

Goggen –  snøs og kjernekar. Dette bildet er tatt På Bogøya for noen år siden. Kanskje det var DA vi ymtet frampå om at vi ønsket å skrive bok sammen?

Jeg tror det.

 

 

 

Det har vært en bratt læringskurve, men nå tar jeg med meg mange verdifulle erfaringer videre, som kanskje kan overføres til nye prosjekter. Mer informasjon kommer senere, for selvfølgelig planlegger vi litt ståhei rundt utgivelsen.

Snart kan vi rope:

Løp og kjøp! – for boka lanseres med brask og bram i oktober 🙂

 

 

 

 

 

På bølgelengde

 

 

Velsignet være

Velsignet være
de enkle ting,
de trofaste ting
som er stillferdig
hos oss i dagene
og fyller dem med en duft
som av hvitskurt tre.
God redskap i hendene,
grovt brød når du er sulten,
et ly mot uvær, noen
som venter på deg
og hører at det er du
som trår i ganggolvet.
 
 
Her er tre av mine favoritter; Hans Børli, Anette og Aasmund Ingar – de to siste er jeg på fornavn med.
I går padlet vi rundt Sør-Dyrøya, og selv om det ikke var vindstille så ble det en fantastisk fin tur. Jeg er heldig som har så nære og gode venner.
 
 
 
 
Det er ikke alle forunt å ha en nær og god omgangskrets, så jeg føler meg priviligert.
 

 

 

Vi er rett og slett på bølgelengde – og takk for at dere er en del av mitt liv.

Så enkelt kan man si det.

 

PS Jeg kunne ha fortalt mer, for hvem er egentlig skipper på skuta – skipperen eller hun med båtførerprøven?

Det er opp til øynene som ser, for ikke å snakke om ørene, for denne dama har snakketøyet i orden 🙂

Som ringer i vann

 

 

Jeg har ikke vært på Gjæsingen siden jeg var lita jente, og jeg aner ikke hvorfor. Øya er en perle i havgapet, og i går tok vi turen dit.

Det var på tide.

 

 

Jeg, som tidligere skygget banen og unnlot å snakke med folk jeg ikke kjenner spesielt godt, har blitt et nytt menneske. Nå hopper jeg i det med begge beina, og det gir ringvirkninger.

Mattis, pappa sitt søskenbarn, har jeg kjent all min dag, og i går kløp han meg i armen og spurte om hvor den sjenerte jenta hadde tatt veien. Han sa at at han knapt våget å se på meg, langt mindre snakke til meg, før i tiden.

Jeg har alltid vært veldig glad i ham.

HAN har i alle fall snakketøyet i orden, som mange andre i Mathisen-slekta, og her underholder han ungdommen med spennende ord fra en annen tid.

 

 

Det satte de stor pris på; bare så synd at Vetlefjord kom og hentet oss midt i en god historie.

 

 

Før vi dro utover så tok jeg kontakt med en av døtrene til Mattis. Vi har aldri møttes ( selv om vi er tremenninger ), bare via sosiale media. Hun kunne fortelle at en av hennes søstre var der ute, og gjett hvem som sto på kaia og tok i mot oss?

Der sto Eva, og det føltes som om vi hadde kjent hverandre bestandig. Vi ble til og med påspandert lunch. Det er bedre å be om tilgivelse enn tillatelse, så jeg tillater meg å dele noen bilder fra dagen.

 

 

Det hun ikke vet er at vi smugspiste boller og drakk kaffe på vår tur rundt på øya ( før lunch ), for den lunchen kom som lyn fra klar himmel. Vi måtte jo spise opp nistematen vår, men jeg skal love dere at lunchbordet fikk føtter å gå på likevel.

Tusen takk!

 

 

Farfar kommer fra Gjæsingen, så på den måten har jeg tilknytning til øya. 26. august 1907 forliste en båt på havet, og tilbake satt 9 foreldreløse barn, deriblant farfar som da var 10 år.

Det er umulig å sette seg inn i disse skjebnene, men det er rart å tenke på at de er en del av min og vår historie.

Denne bautaen er reist til minne om dem.

 

 

Her er jeg på samme sted, og var vel knapt seks år gammel. Det var på den tiden det tydeligvis var IN å klippe ut bildene før de ble limt inn i albumet.

 

 

Jeg elsket å sitte i stua til farmor og farfar under skjømmingstimen, den tiden på dagen da de satt i stillhet, og før lysene ble tent. Jeg visste nemlig at etterpå kunne jeg spørre om alt mellom himmel og jord. Jeg hadde et sterkt forhold til både farmor og farfar, og i går fant jeg både et ungdomsbilde av dem, pluss brudebildet deres , i stua hos Eva. Hun bor nemlig i sine besteforeldres hus.

Ringen er sluttet – tenkte jeg da.

 

 

Fine folk – de hadde vel neppe drømt om å havne på blogg.no 🙂

 

Nord i mitt hjerte

 

 

Endelig kom jeg meg langt nord i landet. Her er vi på Andøya – Bleik. Fantastisk sted som jeg skal tilbake til en vakker dag.

Her kan man vandre langs kritthvite strender og ta livet med knusende ro.

 

 

Her kan man gå fjellturer i spektakulær natur. Det ble faktisk to turer opp til Måtind, for på dag 1 lå tåka tett og vi så ikke lengre enn til vår egen nesetipp.

 

 

Kill only time, take only pictures, remove only rubbish, leave only footprints <3

Kloke ord.

 

På dag 2 var utsikten magisk. Jeg trosset høydeskrekken og ålet meg fram til kanten. 400 meter rett ned – sånt blir man rakrygget av.

 

 

Etter fjellturen padlet vi ut til Bleiksøya i håp om å få øye på en lundefugl eller to.

 

 

Det myldret.

 

 

En kort rast ved fugleberget.

 

 

Neste sted vi hadde prikket av på kartet var Nyksund. Planen var å gå Dronningruta samme kveld, men tåka lå tett også her.

Nesten litt trolsk stemning. Merkelig og stemningsfullt sted, akkompagnert av et hundretalls krykkjer. De låter ikke bra.

 

Neste dag strålte sola over fiskeværet.

 

 

Sprek Dronning vi har, for denne ruta var ganske krevende. Luftig, variert og vakkert terreng, og vi gikk både i Sonja og Lars Monsen sine fotspor.

 

 

Sjekk fargene. Knallblått, irrgrønt.

 

 

 

Videre til Svolvær. Campinghytta var mikroskopisk så den har jeg ikke bilde av, men RIB-turen inn til, og inn,Trollfjorden – den var STOR.

Herregud, så heftig!

 

 

Ubeskrivelig vakkert, og full fart forover, bortsett fra da vi stoppet for å mate ørna med fersk fisk.

 

 

Rart å tenke på at Hurtigruta klarer å snu innerst i denne fjorden. Det må være på den berømte femøringen.

 

 

Tilfeldighetene ( det vil si fergerutene som vi ikke hadde studert på forhånd ) ga oss anledning til å besøke Henningsvær mens vi ventet på neste avgang.

Hit skal jeg tilbake for å overnatte.

 

 

Har du sett:

 

 

 

 

På Hamarøy fikk vi leie et hus på kort varsel – usett. Jeg fryktet å finne ei falleferdig rønne til den prisen, men det viste seg å være en perle.

Ingen mennesker, ingen trafikk, og egen strandlinje.

 

 

Himmelske tilstander og røde tånegler – det hører med til sjeldenhetene.

 

 

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke tok en dukkert akkurat her

 

 

…men jeg poserte villig.

 

 

Vi plottet inn en fjelltur her også, for det blåste for mye til at vi kunne padle så mye som vi hadde tenkt. Vi hadde tenkt oss ut til Husøyvær, for vi har nemlig sett den prisbelønte dokumentaren “Sigfred, Ragnar og de sju strauman”.

Det var alt for mye straum, og alt for mye vind, til at vi tok sjansen, men vi så over til øya der de levde livet sitt. De levde og åndet for ærfuglene.

 

 

Tenk å finne visdomsord på vei til fjells.

 

 

 

 

Vi besøkte også Tranøy Fyr, som viste seg å være under restaurering.

 

 

Jeg har det som plommen i egget i disse omgivelsene.

 

 

 

 

 

Jeg fant Hamsun på toalettet, av alle steder, men vi besøkte også Hamsunsenteret og huset som han bodde i på Hamarøy. Nå er planen å lese Pan og Sult, for jeg må innrømme at jeg aldri har lest noe av Knut Hamsun, annet enn visdomsord.

 

 

 

Vi kunne ikke forlate dette padleparadiset uten å padle, så da ble det nattpadling. Vinden løyet, og vi dro ut rundt midnatt, etter å ha båret kajakkene “mange kilometer”.

Det var rene langfredagfjæra, men hva gjør man ikke for å oppleve stunder som dette.

 

 

Jeg er absolutt ikke ferdig med denne landsdelen. Nå drømmer jeg om å gå i land på Kjerringøy. Jeg vil til Røst, til Henningsvær, og jeg MÅ tilbake til Andøya.

 

Æ går langs kvite strender nu og trur på morradagen
på havørna og himmel’n som blir her når æ drar,
å gå i land på Kjerringøy og stå med sug i magen
mens sjøfuglan og sola si at lyd og lys e klar.
  • Halvdan Sivertsen

 

Vi rakk forresten Helgelandstrappa også, så den nye aktivitetsklokka mi fikk kjørt seg.

Det er sånn jeg liker det.

 

Topptur til Snota, 1669 moh

 

Vi visste vel ikke helt hva vi bega oss ut på i går, men frøyværinger har som kjent vært ute en vinterdag før. Vi kjørte fra Frøya ved hanegal, og var klare til å begi oss mot Snota klokka 09.45.

Snota er selve Dronninga i Trollheimen, og rager 1669 moh. Det finnes fjell som er høyere, men det finnes neppe mange som er mer krevende å bestige.

Hun er majestetisk, og vi gikk sånn cirka 45 000 skritt den dagen.

 

Jeg hektet meg på denne gjengen, og det ble en uforglemmelig dag på alle mulige måter. Vi var ikke tilbake ved bilen før rundt klokka 22.00. Deretter kjørte vi til Oppdal, etterfulgt av nattmat.

Neste dag gjorde vi INGENTING.

 

 

Ryggen min har streiket i det siste, men ingenting er bedre enn å være i bevegelse. Jeg klarte toppturen med glans, selv om dette glansbildet ikke forteller hele sannheten.

Noen minutter før slepte jeg meg nemlig opp den siste kneika, fullstendig tom for energi. Da gikk tankene mine til Jørgen Brink.

 

 

Vi gikk på snø i noen partier, og det var ganske tungt, for snøen var pill råtten.

 

 

Her er vi på toppen broder`n og jeg, men det kunne endt annerledes. Krampa tok ham i den siste kneika, og jeg fikk latterkrampe.Vi sto tvikroket begge to, mens resten av følget var godt i gang med matpakken.

” Skriv navnet mitt i boka du, søster…..” 🙂

Akkurat da trodde han at han aldri ville nå målet, selv om han var irriterende nær varden. Jeg pekte på skjorta mi og sa: Sett de positive tankene på repeat – for Vilde sine kloke ord kan brukes i mange sammenhenger.

Det hjalp.

 

 

Her er vi på tur ned igjen, og nå var det tid for et varmt måltid ved elvebredden. Vi lengtet etter telt og soveposer, for her hadde vi mer enn gjerne tatt kvelden.

 

 

Jeg skjønner ikke hvordan rypene på Instagram klarer å se nysminket og fresh ut etter en tur som denne – og de er jo så pene i tøyet.

De har sikkert med klesskift.

 

 

Real Turmat – og jeg ble som et nytt menneske.

 

 

Tusen takk til Arild, June, Andreas, Martin og Johan for følget. Dere er en knakende flott gjeng!

 

 

Dette er livet.

 

Tusen takk!

 

Da jeg opprettet bloggen Havets datter så trodde jeg ikke at den skulle utvikle seg til å få så mange klikk som det den faktisk har fått, og fortsatt får. Bak hvert eneste klikk befinner det seg et menneske som setter av tid til å lese det jeg skriver.

Tusen takk!

 

Bloggen min er et underlig sammensurium av tema, for her er det plass til både sykepleiertanker, naturopplevelser, åpenhet om psykiske utfordringer, nei til vindkraft-ytringer, egenspunnet poesi og mye, mye mer.

Når ordene triller ned i hodet mitt så må jeg fange dem og få dem ned på papiret umiddelbart. De sorterer seg selv, for jeg har alltid hatt blikk for setningsoppbygging ( da er det verre med tall ). Jeg er muligens en av de få som til og med hadde glede av å lære nynorsk. Og jeg elsket å tolke dikt.

Norsk er norsk, og jeg er glad i både bokmål og sidemål, gjerne også dialekt.

 

 

Skrivinga har gitt meg så mye, og den har gitt meg så mange nye bekjentskaper, at jeg føler meg rikere enn noen gang, selv om jeg har gått på noen smeller og lidd noen tap underveis. Jeg har blitt mye mer utadvendt og trygg etter at jeg begynte å åpne opp om alt mellom himmel og jord. Ikke riktig alt da, for det er visse ting jeg holder tett til brystet, men likevel, det meste havner i den positive vektskåla.

 

Vi hadde en refleksjon rundt det med videreutdanning her om dagen. Utdanning er kjempeviktig, men den utdanninga som ikke nødvendigvis står på papiret er også gull verdt. Jeg har ikke guts til å satse på videreutdanning som kreftsykepleier, av mange årsaker, men satser friskt på at personlig egnethet/trygghet og masse erfaring veier like mye. Hvis man kombinerer det med kurs, fagdager og faglig veiledning så blir det til sammen bra.

Her er Liv Ågot, mentoren min.

 

 

Jeg er stolt over å jobbe som sykepleier på Frøya. for vi jobber tverrfaglig, kreativt og løsningsorientert. I tillegg har vi det artig på jobb, til og med når det røyner på. Det er derfor vi klarer å holde det gående.

Galgenhumor må ikke undervurderes, så lenge det ligger respekt i bunnen.

 

 

Naturen har jeg skrevet mye om, for den er min medisin. Hverdagslykke er for meg å spenne på seg fjellsko og gå på tur, enten i nærområdet eller i mer vågale strøk. Lykka er å padle i skjærgården, og komme tett på ærfuglene, og tett på tang og tare 🙂

 

 

Depresjon, Dysmorfofobi og spiseforstyrrelser – jeg har vært innom ganske mye. Akkurat disse temaene har det vært lett å være åpen om, selv om det har kostet. Jeg har fått masse tilbakemeldinger fra andre som kjenner seg igjen,og som finner trøst i at vi er flere.

Men visse saker er bare mine, og sånn skal det være. Noen få livshendelser ligger i favnen til mine nære venninner, og det er det som er så fint – jeg vet at de forblir der, og ikke spres videre til andre.

 

 

Poesi er vågalt, for ordene har ingen å gjemme seg bak. Det er først i det siste at jeg har våget å oppsøke den sjangeren. Det faller meg ganske lett å finne rimord, men poesi behøver ikke å være på rim hvis man ikke ønsker det.

Vindkraftsaken framprovoserte ett av de diktene som jeg er mest stolt over:

 

SANGEN OM FRØYA

Dette er vipa og røsslyngens sang
for noen må gi dem en stemme,
trua er sterk den, og reisa er lang
men håpet vårt ligger der fremme.

Rødsildra klamrer seg fast i ei ur
mer fargesterk hun enn de andre,
hun priser en uberørt Frøyanatur
og hilser til dem som vil vandre.

Hubroen, havørna våker om kapp
de vokter hvert menneske-steg,
og fisken i vannet venter på napp
mens kveldssola setter sitt preg.

Ei Smølalirype i sommerlig drakt
med morskjærlighet i bringen,
våren er kommet og egget er lagt
det gjemmer hun vart under vingen.

Jeg vil så gjerne få gi dem en røst
og si noe vakkert tilbake,
for alltid så finnes de der og gir trøst
og jeg er i grunnen den svake.

Svaberget, du er mitt hvilested
mer hardfør kan hende enn meg,
men en dag du hvisket forsiktig det:
Jeg ga jo min styrke til deg.

 

Som dere ser så er det fullt mulig å overvinne både sjenanse, sceneskrekk og andre diagnoser.