Frøya må bare oppleves

 

 

Ytterst i havet der vil æ bo

sammen med feska og fuggel,

hit lengte sjela og her finn æ ro

her trives ittj nips eller juggel.

 

 

Øya e ekte og havet gir svar

svaberget ligg der og friste,

kom mæ i møte når du e klar

æ e din vænn te det siste.

 

 

Havet det glitre og blinke te mæ

kom hit med alt du vil sei,

æ ska for alltid pass på dæ æ

løkta mi vise dæ vei.

 

 

Tvile du på kårr hænn du ska ro

lætt auan på løkta få kvil,

ho gir dæ kjærlighet, håp og tro

da e det ailler nå tvil.

 

 

Frøya må bare oppleves 🙂

 

Det vet bare hun

 

 

Hun glitrer i gull
og hun bader i sølv
jeg vasser, jeg synker
jeg legger på svøm,
og hva som fins der nede på bunn
av skipbrudd og gull
det vet bare hun.

  • CC Cowboys

 

Det vet bare hun. Akkurat SÅ vanskelig er jeg å forstå seg på. Jeg forstår knapt meg selv. Jeg vet ikke helt hva som finnes på bunnen, selv om jeg har vært på bånn, for det er endel grums der. Jeg møtte veggen så det sang, jeg har snublet og falt, jeg har reist meg igjen hver eneste gang, men likevel blir jeg ikke klok på meg selv.

 

Jeg har ryddet og kastet, sortert og laget tellekanter. Likevel så hender det at jeg mister grepet. Jeg vedder på at jeg ikke er alene om å kjenne på sånne følelser, men hvorfor skal det være så vanskelig å åpne seg om den psykiske delen av det å være menneske?

Break a leg! … for da er det ingen tvil om hva som feiler deg.

 

 

Jeg pleier å si at jeg er frisk fra halsen og ned, og det stemmer for det meste. Det hender at ryggen min slår seg vrang, og den er jo selve bærebjelken merker jeg, men den skavanken er så håndfast at folk legger merke til det uten at jeg behøver å si noe. Fysioterapeuten sa at jeg hadde ganglag som en pingvin, og det sier jo sitt.

Jeg elsker pingviner, men hvorfor er det så vanskelig å omfavne seg selv?

 

Jeg tror at man må mestre kunsten å omfavne seg selv før man kan gi noe til andre. Joda, jeg gir og gir, jeg lytter og lytter, men lytter jeg til meg selv? Stoler jeg på min indre stemme? Magefølelsen? Elsker jeg den jenta som er meg?

 

Hun, hun er havet,
dyp, blå, stille og stormfulle havet.
Hun, hun er havet
hun gir og hun tar
hun er mørk og klar som havet.

 

Visse opplevelser i løpet av livet har satt seg fast i mellomgulvet. Der inne er det et virvar uten like, og jeg sammenligner det med et garnnøste som har floket seg til. Å løse opp sånne floker er en nærmest umulig oppgave, men det går an hvis man prøver hardt nok. Det jeg pleier å gjøre etter å ha prøvd en stund, er å knøvle hele dritten og kaste nøstet i søpla sammen med noen saftige gloser som ikke egner seg på trykk. Da er jeg kvitt det uten å måtte slite mer, men det dukker opp et nytt problem – jeg får for lite garn.

Da kan ikke prosjektet ferdigstilles, og havner nederst i strikkekurven. Der ligger det og gnager, for jeg vet innerst inne at det ikke er sånn man løser en oppgave.

 

Jeg gjør det ikke alltid på den måten, for mye av det jeg starter på klarer jeg å fullføre eller nøste opp i. Finnes det noe bedre enn mestringsfølelse?

Ingen må tro at livet mitt er et evig slit, for det er også en dans på roser. Livet er rødstrupen som tripper rundt på marka, og ørna som svever over øyriket. Velsignet være sånne gyldne øyeblikk, som jeg er en mester i å legge merke til.

Det er en gave fra himmelen.

 

Ute på havet, der er alt bare fryd og gammen,

 

 

til og med når det stormer.

 

 

 

Uansett hvordan havet oppfører seg, om det er blikkstille eller opprørt, så gir det gjenklang i meg. Da er jeg i mitt rette element, for det kjennes alltid riktig. Derfor traff CC Cowboys sin sang blink.

 

Klippen i havet mitt eneste håp
der bølgene bryter
og knuser min båt,
så trekk deg tilbake om uværet går
for havet er frihet
og hjertet forstår.