Jeg trives og har det som plommen i egget,

for her er det solskinn og mat nok til begge.

Selskap og utsikt som gir meg en fred,

ingenting er vel bedre enn det?

 

Drikken var deilig og skummende frisk,

begeret hadde de fyllt opp med fisk.

Torsken var blanda med srpøstekte chips,

HØR NÅ, så deler jeg gjerne et tips:

 

Bogøya er som en perle i sand,

her er det fint, så gå gjerne i land.

Her skapes minner og her bor en tro,

her er det livlig, og her finnes ro.

 

Supen er hjertet for oss som er gjester,

hit vil vi reise når de lager fester.

Vertsskapet skjønner at gjesten er viktig,

Pøbben er stedet som gjør det så riktig.

 

Alle blir godtatt og alle blir sett,

alle får drikke og alle blir mett.

Det er den enkleste vei til suksess,

takk i fra ei som verdsetter det.

 

– havets datter –

 

 

 

 

Vi slang innom Mausen på tur hjem, og jamen hadde de noe som fristet der, også.

Livets dessert.

 

 

 I dag fikk jeg en klem som varmet godt, fra ei hjertevarm og herlig dame som heter Anita. Henne har jeg alltid likt så godt. Hun er så fin og flott og ekte. Da vi var små så var hun på en måte redningsplanken min, sammen med ei som heter Eva. De reddet meg hver gang jeg skulle til tannlegen, for jeg var livredd.

De var tryggheten min.

Så hadde jeg en fin samtale i dag, også, om skriverier og barndom og blogginnlegg og bøker og minner og forfedre og alt som betyr noe.

Jeg kunne sittet sånn i en evighet,

 

Jeg gleder meg allerede til neste besøk, og til neste samtale, og til neste øl, og til neste måltid, og til mye annet.

Takk for denne dagen, for den er ingen selvfølge.

 

 

Det er fælt å være så følelsesnøytral som jeg er nå. Ikke svever jeg på ei rosa sky, og ikke er jeg våryr. Jeg blir sjelden rørt, og er aldri på gråten. Det er sjelden jeg gapskratter også. Hvis jeg kjenner godt etter så er jeg muligens takknemlig.

Jeg er rett og slett midt på treet, og da mister jeg utsikten.

Er det medisinen sin skyld? Den elskede og forhatte Mr Zoloft, forkledd i hvitt? Er det den som gjør at jeg er midt på streken hele tiden?  Jeg balanserer ikke på line, for det er jo spennende. Det er snakk om en blyantstrek, som det går an å viske ut.

Jeg bekymrer meg ikke for helsa, men det er så flatt, på en måte. Det er ikke som havet, for havet er bølger og solblikk. Det er mer som et islagt vann.

Og jeg er Bambi.

Jeg er kaos og kjærlighet. Jeg er usikker og selvsikker. Jeg er en nervebunt, og det mykeste finullgarn. Jeg er villsaudokka, spunnet av grønne enger og berget det grå.

Uslitelig og sliten.

Jeg synes det er helt greit å fortelle om dette, for jeg er ikke alene. Jeg tror at jeg setter ord på det som mange føler, eller ikke føler. 

Åpenhet er et fint ord. Raushet, også.

Noen ganger er det vanskelig å være raus. Det er ikke vanskelig å unne andre glede eller suksess, men det er vanskelig å alltid skulle tenke de gode tankene, eller alltid skulle gjøre det rette.

Jeg vet ikke hva som er rett. Ikke nå.

 

Jeg blir forresten rørt av dette diktet. Så er jeg ikke helt uberørt likevel. 

 

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttes titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje en dag eg kjem
fell det meg lett og snu,
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blandt
som no over knastrande grus,
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

 

Jeg liker så godt dette bildet. At livet mitt er et hus, med et hvitt stakittgjerde rundt. Gjerdet er rammen rundt dagene mine, og jeg kan åpne grinda når jeg vil.

Innenfor det som er hvitt vokser tusenfryden vilt, for jeg liker det best sånn. Tusen tusenfryd, like mange som tankene mine. Like ville og villige. Like hardføre og trassige. Akkurat så myke og skjøre som det hjertet mitt er.

Grønne stilker med røtter og vinger. Havbrisen vugger dem hit og dit. Tikk, takk. Snikk, snakk. Chickelacke!

For min yngste er russ i år.

 

 

 

 

 

 

 

Det må være det at jeg går i egne tanker som gjør at jeg ikke finner Ørnberget. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er berget – på forunderlig vis –  borte.

Jeg gir meg aldri.

Jeg har prøvd å finne det fra to forskjellige retninger. Første gangen havnet jeg på Hakkberget, og i dag ble det pause på Frøyas tak. Matpause, for heldigvis hadde jeg med matpakke, klok av skade.

Jeg var borte vekk i flere timer, og Besselvassheia badet i kveldssol. Jeg er ikke så flink til å melde fra hvor jeg går, for det vet jeg ikke selv, heller.

Det var ei eldre dame som sa det til meg en dag, at jeg var bortreist. Hun sa faktisk det.

Bortreist på dagen, sikkert.

 

De eneste vi møtte i kveld var to ryper, pluss noen krølltopper som sa BÆ. De lå rett under et utspring, så  det var nære på en saltomortale for min del. Milla hadde luktet dem lenge før jeg så dem, men det endte heldigvis godt.

Ryper sladrer ikke.

For meg så er sånne turer den aller beste medisin, for da får jeg luftet ut alt som jeg grubler på. Det er sikkert derfor jeg går meg vill også, bevisst eller ubevisst, for jeg behøver flere timer på å rense hodet. Grubleriene ligger igjen på Besselvassheia, men ikke nå lenger, for der blåste det friskt.

Ikke spør meg i hvilken retning, for det aner jeg ikke.

Milla snorker, og jeg drikker vin. Det er litt rart å ha en bestevenn som ikke prater, men hun får sagt så mye likevel. Med blikk og bevegelser.

Vi kommuniserer hele tiden, vi to.

Jeg er på et godt sted i livet, selv om høyrearmen har senebetennelse. Milla er trekkhund, og det merkes. Jeg burde lært henne litt manerer når det gjelder å gå pent i bånd, men det er jo sau overalt.

Og ryper.

Jeg har det godt, selv om tankene av og til går i spinn. Jeg blir så sprek av det, for jeg må gå fra dem. Det betyr ikke at jeg vil unnslippe dem, eller gjemme dem under et utspring. Det betyr at jeg bearbeider og sorterer underveis.

Så får jeg fregner og rød nese som bonus.

Klovnenese, kanskje, for klovnen både smiler og gråter. Klovnen er både sterk og svak. Hun får andre til å le, og hun våger å vise sårbarhet.

Sånn er sykehusklovnene. De har en tilnærming til barna som ingen andre har. De leker seg til tillit, og gjør alvoret litt mindre alvorlig. iallefall for en stund.

Kanskje det er drømmejobben?

Om du havner på et annet sted enn det du egentlig hadde tenkt, så kan det være fint likevel. Det er alltid noe som er fint.

Jeg går meg vill selv om merkepinnene står tett som haglbyger. Kanskje det er meningen?

Jeg vet ikke.

 

 

 

 

 

 

 

Akkurat nå så strikker jeg mer enn jeg skriver. Jeg putter ordene inn i strikketøyet, sånn at hver maske er en bokstav i historien min. Hver kveld når jeg legger meg, så gleder meg til å strikke neste dag, selv om det noen ganger bare blir noen få omganger.

Litt er bedre enn ingenting.

Boka som jeg finner oppskrifter i denne våren heter Knitting Woman, Medisin i hver maske. Det er Arnhild Skatvedt som har laget boka, og den er kjempefin!

Ideen til å kjøpe boka fikk jeg fra Brit Vie. Jeg tror ikke jeg vet om noen som er så produktiv og kreativ som henne. Hun tryller fram det ene plagget etter det andre før jeg selv rekker å tenke på hva jeg skal strikke.

Sånn ble vennesjalene til. Og slik blir jeg inspirert.

Det er så mange tanker som kjemper om plassen i hodet mitt. Er tankene mine sannhet? Ikke alle, tror jeg. Ikke alltid. Når de baller på seg, og ikke lar seg stoppe, så knuser de alt på sin vei, også meg, om jeg står i veien for meg selv.

Det hender at jeg gjør akkurat det. Jeg står midt i veien og veiver med armene. Prøver jeg å fly? Jeg burde heller stole på beina, for jeg har aldri vært sterk i overkroppen. 

Beina har aldri sviktet.

Jeg har trodd det noen ganger, at beina ville gi etter, men så husker jeg det som sønnen min sa til meg en gang for mange år siden:

OJ, mamma!!  Leggene dine er så tjukke at de kan være med i Guinnes rekordbok. 

Jeg har alltid hatt beina godt plantet på jorda. Jeg trives best på gulvet, også på jobb. Ikke passer jeg som leder, og ikke egner jeg meg som politiker. Jeg kunne aldri vært bedriftsleder eller fotballtrener. Ikke butikksjef heller.

Jeg er ikke redd for å ta ansvar, for det gjør jeg hver dag. Noen ganger er ansvaret så stort at det å være bedriftsleder blekner i forhold. Når det handler om liv og død så blir det sånn.

Er det en mening med at jeg møter dem jeg møter? Kan jeg lære noe, selv når alt går skeis? Hvis et forhold ender, og et annet begynner, eller når et vennskap tar slutt, og nye vennskap spirer? Tar jeg med meg noe videre da? Bygger jeg videre på huset mitt, eller river jeg en bit av grunnmuren?

Har jeg rett eller tar jeg feil?

Det hjelper alltid å strikke, selv om jeg må rekke opp noen ganger. Da begynner jeg bare på nytt, og gir meg selv en ny start. Jeg strikker kjærlighet inn i hver maske,

og noen ganger er jeg vrang.

 

Pluss at jeg er glad i Ruth Lillegraven sine dikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fordi vi ønsker det! Fordi gutta på Coop Extra er initiativrike og engasjerte og blide og hyggelige og kreative. De elsker visst jobben sin.

Det er jeg sikker på at de gjør, både Kenneth og Kenneth. De klarer å engasjere hele staben og hele Frøya, ser det ut som. Jeg gleder meg til hvert eneste sprell fra den kanten. 

Når DE byr på seg selv, så kan jeg også gjøre det, for jeg er langt utenfor komfortsonen når jeg kler meg ut som Karius.

 

#extravglistatilsistranda

 

Heia, heia, gutta krutt,

vær så snill og ikke slutt,

med å by på dere selv,

i fra morgen og til kveld.

 

Vi har ikke trua mista,

på å få hit VG-lista,

gi oss lista hit til COOP’en,

det fortjener hele hopen.

 

 

Mellom både frukt og grønt,

har Herr Kenneth Engan skjønt,

suppeposer, nybakt brød,

nøkkelen er ekte glød.

 

Vi er alle varm i trøya,

VG-lista skal til Frøya,

dette er hva jeg kan gi,

dikte litt i rette tid.

 

La oss jobbe mot et mål,

gnisten den kan bli et bål,

la oss alle jobbe sammen,

Frøya er den rette rammen.

 

Rette rammen for en fest,

VG-lista, vær vår gjest,

kjør med glede hver en sving,

møt en ekte frøyværing.

 

Vi er gjestfrie og rause,

gavmilde, og aldri tause,

her fins bare glade laks,

vinner vi så har vi flaks,

 

Flaks? Det har vi slettes ikke,

takke, bukke, neie nikke,

vi har jobbet målbevisst,

for å ikke ende sist.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nokre gongar snør det i april.

Nokre gongar gjør det vondt i april.

Nokre gongar blør det i april.

Nokre gongar er det perfekt i april.

– Frode Grytten –

 

 

 

I går kveld var det perfekt i april. En kveld for å være ute. Endene snatret i flokk og rad, mens spoven satt alene på Porskholmen. Kanskje hun ventet på et frieri?

Det er spennende å være hund, for alt er så våkent rundt omkring. Det er liv og røre i lufta, til vanns, og under hver en stein i fjæra.

Jeg beundrer årvåkenheten hos Milla. Hun klarer å leve i nuet, og ha fokus på en liten detalj i verden.

Jeg er også flink til det, men ikke som henne.

Aldri som henne.

 

 

 

Her legger endene på svøm. De bader i rosa og blått, heldiggrisene. Skal tro om de har bekymringer, eller tanker om framtida?

For det har jeg, og snart skal jeg bade i iskald vårsjø. Det klarner nemlig tankene, enten jeg vil eller ikke, og bekymringene gjemmer jeg under en stein.

Klart jeg vil.

 

 

Her sitter måkemor, som snart skal bli mamma. Har hun funnet et trygt rede for sine små? Kanskje hun bare sitter og nyter aprilkvelden, og gauler ut en hyllest til livet, for hun synger ikke fint.

Akkurat med det samme måkene kommer tilbake, med vårlyd i nebbet, så er det fint. Men ikke lenge. De er ikke velsignet med triller, akkurat.

Trillene er det svarttrosten som har fått.

 

Alle hører til; svarttrosten, måken, og deg og meg. Det er det som er så fint, at det er plass til alle. Vi kan synge med det nebbet vi har. Det betyr ikke at vi liker alt eller alle, for det er umulig. Det er komplett umulig, selv om jeg prøver.

Og livet vårt tar nye vendinger. Brått og brutalt, eller en myk fuglevinge, bare.

En bitteliten fuglevinge som er skapt til å fly.

Hvis jeg blir syk, eller om det skjer noe med en jeg er glad i, blir fargene sterkere da? Blir lufta mer klar?  Er regndråpene tårer? 

Jeg tror det.

 

Jeg tror på en sommer, og måkeblikk

jeg tror på det livet jeg aldri fikk,

jeg tror på det livet som jeg har fått,

en himmel over mitt lille slott.

 

Jeg vet at havet har mange svar,

jeg vet at lufta er ren og klar,

jeg vet at våren kan gi meg trøst,

jeg vet at fargene lover høst.

 

Vinteren fikk ikke være med i dette diktet, for den er jeg ikke så glad i, selv om jeg elsker å lage snøengler, og selv om snøkrystallene smelter på tunga.

Jeg er høsten, for den som ikke vet.

 

 

 

 

 

   

 

– når jeg legger min uro inntil din

så forstår jeg viktigheten av å være to –

 

Det er sånn det er. Jeg er ikke urolig i den form at jeg flyr fra blomst til blomst, men jeg er urolig likevel. Hjertet dirrer i brystet av nesten ingenting, og av allting. Derfor kjøpte jeg en påskegave til meg selv, som skal henge rundt halsen.

T for Tove.

T for toillsjur og tanker og tro og tippekupong. Jeg skal tippe Lotto i kveld, og drømme om et hus ved havet. Et hus som står i stil med naustet, kanskje. Det er ikke mitt naust, men jeg er nissen på lasset. 

Hun som skummer fløten.

 

 

Vi innviet naustet med å spise jordbær med sukker og fløte på. Jeg lukket øynene, og hørte både tjeld, spove og ørn, samtidig. Jeg hørte det jeg ville høre. 

Jeg hørte vår og forventning.

 

Jeg som alltid har hatt denne drømmen om å leve nærmest mulig havet. Nå gjør jeg det.

Selv om jeg alltid har gjort det,

men på et annet vis.

 

Her er han som hjelper meg å realisere drømmen. Og Milla, verdens rareste hund, som jeg aldri blir helt klok på. 

Hun er som meg, både reservert og innbydende.

Stakkars mann.

 

 

Etterpå fikk vi verdens beste middag. ” Mat å lessa ferr “, sier frøyværingen. Mer behøver vi ikke å si, for det sier ALT.

Saltfiskball med kålrotstappe, poteter og flesk, tilberedt av ei som kan det.

 

Takk for i dag.