Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle bli bitt av sykkelbasillen. Etter jobb i dag, i nydelig sommervær, syklet jeg øya rundt i stedet for å legge meg langflat i solveggen.
Det ble hverken rekord eller slanketur, for jeg stoppet sånn ca halvveis og spiste en sjokolade. Jeg ble selvfølgelig tatt på fersken mes jeg åt Snickers, for Kolbjørn ( faren til Vilde ), syklet forbi.
Han, av alle. Laglederen vår, og raskeste mannlige frøyværing under åretsTour.
Han lurte på om jeg var på vei rundt.
Ja, når jeg er ferdig med å spise sjokolade…
Jeg har ikke tålmod til å sole meg, selv om jeg er tålmodigheten selv på enkelte områder. Da slo jeg heller minst tre fluer i en smekk, for jeg fikk sol i ansiktet, jeg fikk være ute, og jeg fikk nyte synet av øya mi og havet rundt mens jeg suste avgårde.
Ikke i tønderekspress-fart, men fort nok til at jeg slukte ei flue. Jeg, som alltid smiler med lukket munn.
Er det mulig?
I helga deltok jeg i sykkelrittet Tour de Frøya, vårens vakreste eventyr, og i år var det ekstra vakkert. ikke fordi at jeg var med, men fordi vi var over førti stykker som syklet for team Vildestyrke.
I rosa klær for anledningen.
Gutta også.
Det skulle bare mangle.
Jeg har tjyvlånt dette bildet, og fotografen heter Krzysztof Zboralski.
Vilde døde av kreft, og midt i sorgen har familien hennes klart å farge verden rosa, med god hjep av familie og venner.
Vilde farger dagen rosa.
Det er dette vi har trent for i vinter, og laget består av både veltrente og utrente utøvere. Noen av syklistene har selv gjennomgått kreftsykdom, mens andre alltid har vært frisk som en fisk – og det er jeg takknemlig for. Da snakker jeg om fysikk, for hodet mitt er vel ikke alltid på plass.
Dette har vært en tøff vinter, på mange vis. Jeg tror at jeg har tatt fram Vildestyrken, for det er et nytt ord jeg har lært.
Et ord av stor betydning.
Jeg er så heldig at jeg har fått spalteplass i lokalavisa hver sjette uke. Der utbasunerte jeg at jeg skulle klokke inn på tiden 1.45.
SHIT!!
Etter løpet sto det svart på hvitt at jeg bommet med tre minutter, i feil ende. Hva gjør vel det når jeg samme kveld ble kjæreste med verdens beste mann igjen? Jeg valgte nemlig å dra på privat sykkelbankett.
Bedre kan det ikke bli, i alle fall ikke i mine øyne, for jeg har visst stjerner i blikket.
26. mai ble en lykkedag, og jeg svever på en rosa sky.
Sommeren kommer ikke nærmere.
