Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

–  Ord kan være både fine og farlige. Du bruker dem med kjærlighet –

Dette er en av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått, og jeg fikk dem i går.

Disse ordene skal jeg leve lenge på.

De hjalp meg å finne tilbake inspirasjonen som jeg har manglet en stund. Plutselig fikk jeg lyst til å skrive mer. Jeg tenkte kanskje at jeg hadde brukt opp både ord og tema, men sånn er det visst ikke.

Ordene og tankene hviler på innsiden, og venter på å bli formulert på riktig måte. Forresten, de hviler ikke egentlig, for bokstavene flyr hulter i bulter der inne.

Jeg må bare få dem til å fly i formasjon. Hvis jeg klarer det så kan noen av dem hvile, mens andre viser vei.

Dette ble poetisk……det er så vidt jeg skjønner det jeg selv skriver.

Men jeg elsker å leke med ord, selv om en setning egentlig ikke har lov til å begynne med ordet MEN.

Ikke med OG, FOR, HELLER, heller

Ordene maler bilder. Det er derfor jeg liker å lese det som andre skriver også, så lenge det ikke handler om krim, og så lenge de har en viss peiling på tegnsetting. Jeg kan ikke fordra at komma havner på feil plass, for jeg lærte en dødsviktig huskeregel på barneskolen, og den viser hvor galt det kan gå:

Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

Orddeling bryr jeg meg også om:

Kjøtt kaker

        sammen heng

                       pilot frue.

Det henger ikke på greip å dele opp ord som ikke er skapt for å deles.

En ting jeg er glad for, er at folk våger å dele dikt som tar pusten fra meg.

Dette er det fineste diktet jeg vet om:

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, 
var lova som gjalt oss to. 
Anten vi møttest tidt eller sjeldan 
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu 
når eg har stått litt og sett mot huset 
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant 
som no over knastande grus 
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

– Halldis Moren Vesaas –

Det er så dirrende vakkert at jeg ikke klarer å tolke det, selv om jeg er glad i å tolke dikt. 

Jeg ER dette diktet.

Mer behøver jeg ikke å skrive.

FOR nå skal jeg nyte et glass vin.

Jeg fant et dikt som passet så godt til meg. Det er skrevet av Leif Steinholt, og jeg aner ikke hvem det er:

Det var en liten morgenfugl
som ikke ville sove.
Hun letta fra sitt natteskjul,
en varm og god alkove.
Og klokka den var kvart på 5
der vinduet sto litt på klem,
så svingte hun seg ut og opp
med smil om munn og våken kropp.

Og utenfor var himmel`n matt
slik som den pleier være,
når morran ennå er mest natt
og skyggene er nære.
Men morgenfuglen fløy avsted
i toppen av et bjørketre,
der satte hun seg, lett og støtt
og følte seg slett ikke trøtt.

Mens resten av verden sover, føles det som, er jeg oppe og baker kanelsnurrer. 

Eller gjør andre ting.

En konstant uro i kroppen, som kryper het inntil beinet, samtidig som jeg fryser natt og dag og hele tiden. En frost som ikke kan pakkes inn i flere lag med klær.

Jeg som alltid har vært så varm, og som ikke tåler at det fyres for hardt.

Nå er det omvendt.

Men den tiden før andre står opp, den er gull verd.

Det er da jeg har mest fred i sjela, for det føles som en bonus, som ikke skal brukes på bekymringer og stress. Det er som om døgnet får mange ekstra sekunder og minutter med kvalitetstid.

Tenk så heldig jeg er.

Jeg MÅ ha denne stunden for å kunne mestre de andre timene akkurat nå.

Selv om jeg bruker armbåndet som det står SJUKT STERK på, og selv om jeg har stjernesmykket i halsgropa, det som skal gi styrke hvis jeg gruer meg til noe, så har det ingen kraft akkurat nå.

Det hjelper ikke.

Det som hjelper er å være ute, hvis jeg bare holder meg på beina, men det gjorde jeg ikke i dag. Milla har løpetid, og stien er ulendt og såpeglatt. Selvfølgelig møter jeg en kar på stien, med hannhund i bånd.

I dag var jeg alldeles ikke sjukt sterk.

Selvfølgelig stupte jeg framover, og gikk på trynet i lyngen. Jeg landet mykt, men fyttikatta så pinlig det var. Jeg hang på slep etter en løpsk husky. Jeg prøvde å sette meg på bakbeina, for jeg har ikke løpetid i det hele tatt.

Er det sånn det føles å falle pladask for en mann?

Da kan det være det samme.

Så nynnet hun et morgentrall
for dem som ville høre,
og sang den ut med morgengjall
slik morgenfugler gjør det.
Men rundt i skogen var det tyst
og få som ønsket morgendyst,
det raslet lett fra treets blad
som om de hvisket «slapp litt a`!»

Noen har forresten hacket kortet mitt og tatt masse penger, så en ulykke kommer sjelden alene. J***a banditter!! …selv om jeg er opplært til å ikke banne.Tenk å ta pengene fra en sykepleier som kjemper for høyere lønn.

Eier de ikke skrupler?

Hvis de en vakker dag skulle få bruk for en sykepleier, ja, da skal det koste dem dyrt. Da skal de få igjen med samme mynt, og jeg skal føre overtid med gaffel, selv om ingen klarer å slå kloa i dem.

Det er ren svindel.

Nok er nok, men det var ikke alt, for på tur hjem fikk jeg varsel om at ei lampe hadde sprunget. Jeg hadde mest lyst til å legge på sprang selv også, for hvor hadde den tatt veien.

Den lyste jo i går.

Er det rart jeg elsker morgentimene, da verden tar en pause?

Er det rart at det er godt å finne senga når det blir kveld, så tankene får hvile? Jeg legger dem under puta, og der får de ligge til jeg våkner klokka fem. Eller til Milla vekker meg, for det passer hun alltid på å gjøre.

Jeg har lært, sikkert av en mann, at jeg ikke får gjort noe med noen ting mens det ennå er natt.

Da kan jeg like gjerne sove.

Så morgenfuglen reiste hjem
fra tidligferden ute,
dit vinduet sto litt på klem
tok hun ei retur-rute.
Hun satte seg på senga ned
og sovnet inn på en-to-tre,
når sola lyste, gul og rund
var hun fremdeles hos Jon Blund.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Hvis du er litt naken og sårbar, hudløs og mottagelig for alle slags inntrykk. Akkurat da titter vintersola fram, ikke så varm ennå, men avslørende. Den avslører til og med hundens etterlatenskaper, så den måtte jeg pakke i en pose og ta med hjem.

Et hundeliv kan være ganske behagelig. Jeg drasser på dritten, jeg støvsuger hundehår, og jeg vasker gulv etter våte labber. Jeg bytter ut tørrforet hennes med nygrillet kylling når hun har jobbet på isen hele dagen, og hun får låne det beste pleddet når vi skal hvile. 

Å være ute er noe av det beste som finnes.

Spesielt på sånne dager, med barfrost og skøyteis. Det blir lettere å puste, og lettere å nyte livet her og nå. Det er ikke like lett å holde balansen alltid, når vi suser avgårde, men det er befriende deilig når man får taket på teknikken. Det føles som luksus å stå på skøyter etter henne, mens hun gjør det hun liker aller best.

Det knytter sterke bånd mellom hund og menneske.

I sekken har jeg nystekte kanelsnurrer, og det VET hun. Alle fortjener kanelsnurrer i pausen, til og med Milla, for det er forskjell på hverdag og fest.

Også for henne.

I dag ligger hun som en liten bylt i sofakroken, og holder hviledagen hellig. Det er det som er så fint med å ha hund – bortsett fra røyting, løpetid, hundeposer på slep, og ei som av og til vil ut å tisse om natta –  hun er aktiv sammen med meg, og hun får meg til å slappe av. Jeg kan ikke gjøre annet enn å gjøre det samme som henne, for sola har ikke stått opp ennå.

Tenne lys, fyre i ovnen, og puste med magen.

Heldigvis er vi morgenfugler begge to. Det var derfor jeg hadde nystekte kanelsnurrer på benken klokka åtte i går, etter to runder med heving. Alle som baker gjærbakst vet at det tar den tiden det tar.

Vi elsker å stå opp før alle andre.

Jeg er en smule sensitiv. Jeg tar inn alle slags inntrykk både seint og tidlig. Men jeg er sterk også. Derfor bærer jeg et armbånd som det står SJUKT STERK på.

Ikke bare derfor, men aller mest for å støtte en viktig sak. Inntektene  fra salget av dette armbåndet går til UNG KREFT, til den som er syk og til deres pårørende, sånn at de kan få en bedre hverdag.

Et streif av sol.

Samme hvilken livssituasjon vi befinner oss i, så er vi både sterke og svake. Vi behøver å være alene iblant, og vi trenger hverandre, ikke bare når det røyner på, men også når vi kan dele fine opplevelser.

De fine stundene som vi deler med andre, er kanskje den styrken vi lagrer inni oss til bruk for tyngre dager.

Et bål å varme seg ved.

Kanskje du

behøver noen som trenger deg

behøver noen som hører deg

Kanskje du

behøver noen som trenger deg

Kanskje du behøver

kanskje jeg behøver

kanskje vi behøver noen

som trenger oss

– CC Cowboys –

Noen ganger er hjertet like bart som naturen midtvinters. Men det er sterkt. Vi lager riper i isen med stålet fra skøytene, men sola smelter dem. De stikker ikke særlig dypt, og råka holder vi oss unna.

Vi tar forholdsregler. Vi studerer landskapet for ikke å plumpe uti. Noen ganger havner vi på dypet likevel, og det er da vi behøver andre.

Familie, venner, Milla, kollegaer, mennesker som dumper inn i livet og setter varige spor.

Alt det der, som jeg er så glad for å eie. 

Vi eier forresten ikke hverandre, vi låner, og gir noe tilbake. Noen ganger der det deg, og en vakker dag er det kanskje meg. Ingen kjenner dagen, men dagen i dag blir visst også fin.

Det forteller horisonten meg; den linjen som skiller jorda fra himmelen.

Hvor langt kan øyet se?

Jeg tror ingen egentlig er voksne når det røyner på, sa Anne-Cath Vestly.

Og når det røyner på så er det godt å ha gode venner. Når jeg studerer bildet så ser jeg at nissen fulgte med på lasset, for tankene svirret i hodet, selv om de roet seg ned etterhvert. Tankene dalte ned og la seg som et hvitt teppe på marka. 

Ingenting er så fredfullt som snø. Når det er vindstille, da, for ingen hadde fortalt oss om Cora.

Ekstremværet.

Anette laget sti fra bilen og inn, mens jeg tok finpussen. Det er tungt å pløye mark med snøfreser, selv om det ser lekende lett ut. Før så skjønte vi ikke hvorfor mannfolk kan få hjerteproblemer mens de bruker snøfreseren, vi tenkte at det var en overdrivelse, men nå forstår vi det.

Det krever sin kvinne.

Vi hadde ølsmaking på programmet, og kjøpte dem som hadde finest etikett, eller de som hadde det mest passende navnet.

Vi ramla raskt UTPÅ.

Og utfor bar det, på en god, gammeldags kjelke.

Jeg synes dette bildet passer så godt, for vi kan være en istapp noen ganger, og vi har et lys som brenner for andre. Lyset vinner alltid, for vi vil helst være snille og gode mot dem som vi har rundt oss.

Det er nødvendig å tenne lys for seg selv, også. Det er viktig å være glad i seg selv for å kunne være glad i andre. Det er viktig med påfyll i hvedagen, og denne gangen ble det hyttetur. 

Vi strikket, vi spiste kanelsnurrer, og i stedet for å se på Tour de Ski, så valgte vi å lytte til Anne-Cath Vestly sin stemme, som fortalte om Mormor og de åtte ungene.

Dette var den etiketten vi likte best: Good Girls

Den isnpirerte oss til å tenne fjøslykta,

sånn at vi kunne bade i snøen.

Takk for den unyttige snø
til bry og til besvær
Nå inntas jorden av en himmelsk hær
uten bomber og granater
tvinges hele byen i kne.
Alt går litt langsommere her på jorden
når hele himmelen faller ned.

– Anne Grete Preus –

Anne Grete Preus har forresten skrevet en av de fineste og mest poetiske linjene jeg vet om, fra den samme sangen:

Det snør – himmelsk korrekturlakk
over feilstavet sommer.

Tenk å kunne skrive sånn. Tenk å finne de riktige ordene, som bare smelter på tunga. Jeg føler meg ikke truffet av dem, for mine somre har alltid vært vame og fine, men likevel så treffer disse ordene midt i hjertet.

Til ettertanke.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Vi lister oss så stillt på tå

når vi skal ut å bade,

et sjøbad gjør oss riktig godt

da blir vi begge glade.

Et sjøbad det er medisin

for det gjør huden rød og fin,

og vilje og styrke vil begge to ha

både jeg –  havets datter – og havfrua.

.BRRR.!…..det var kaldt, men nydelig. Jeg hadde tatt på meg for store ullsokker, også, så de forsvant med en gang. MEN, de kom opp til overflata og ble med på land.

Begge to.

Det meste kommer til overflata uansett, enten man tråkker det ned, pakker det bort, eller mister det på veien.

Da hjelper det alltid å tenne lys.

Dette er et bilde som beskriver at det nytter. Det nytter å lete fram viljen sin, og det er fint å tråkke utenfor komfortsonen, selv om det er trygt og godt innenfor. 

Jeg SKAL bade, sånn er det bare. Den første gangen gjør det mest vondt, og den neste litt mindre. Etterpå er det varmt og godt, bortsett fra på tærne.

Etterpå er det gløgg og venninneprat i naustet. Et naust som gjemmer på mange fine samtaler, og mye latter.

Etterpå er begge to litt sterkere rustet for alt det som venter oss i 2018.

Vi vet ikke hva.

For min egen del så er jeg både skjør og skjelven for tida, og jeg vet ikke helt hvorfor.

Dette var årets siste bad. I dag skal vi ta årets første dukkert før jeg drar på jobb.

Da skal Anette få en gave som jeg har laget på impuls, for en av mine tanker er at jeg skal være mer impulsiv enn før. Jeg skal si til andre hva de betyr for meg, mens jeg har dem.

Jeg skal gjøre det, si det, vise det. være der.

Ikke fordi det har vært jul, og ikke fordi det er et nytt år, men fordi disse stundene ved naustet er noe av det beste som finnes. Hun vet kanskje ikke hvor mye det betyr, for meg og helsa mi, eller jo, det tror jeg at hun vet.

Vi elsker havet begge to.

Dette smykket er både a for anette, det er blått hav og det er havfrua.

Dette er t for tove, blått hav, og havets datter.

Vi må jo ha hvert vårt smykke, for de spesielle anledninger.

Du kan ikke forandre bølgene, men du kan lære å surfe.

Det eneste jeg ikke liker med dette kortet er at det står Å istedet for å.

Jeg vet at jeg skal se stort på ting, men jeg kan ikke fordra skrivefeil.

Det kommer aldri til å forandre seg.