LYKKA ER
Lykka mi heter høst
og er blader som faller
eller tanker som svever
lik trekkfuglen.
Fugler som flyr i formasjon
alltid på søken
en spydspiss i verden
bare mykere.
Lykka er plommerød
et søtt sukk
med vind på kinnet
forlokkende.
Plommerød med sol på
fristende moden
et dryss av sukker
og lovnader.
Høstens glød avløser sommerens varme, og gjør fargene enda mye sterkere enn de var, iallefall for den som elsker høstfarger. Når bladene slipper greina, så blir tankene lettere, og dagene bedre.
Det er om høsten jeg blomstrer, når himmelen er høyere og lufta skarpere enn ellers.
Hjertet roer seg når det blir mørkt, for mørket er trygt og godt, selv om jeg elsker lyse sommernetter. Det beste jeg vet er å gå tur i mørket, for da er jeg usynlig. Jeg har blitt mer og mer synlig i verden, og det liker jeg, men noen ganger er det godt at ingen ser meg.
Dessuten liker jeg kontraster. Å sitte ved brygga på Bogøya en sensommerdag, med en øl i hånda, er pur lykke, særlig når jeg vet at høsten følger etter.
Til og med lukta av nybanket tørrfisk er sjarmerende, selv om den lukter forferdelig stygt.
Høsten er som dovne bølger som så vidt orker å skvalpe mot skjæret. Ikke fordi de mangler energi, men fordi at livet er roligere enn før, samtidig som det skjer mer. De må ikke slå med voldsom kraft mot land for å markere standpunkt, det holder med rolige drag. Rolige drag som inneholder styrke og svakhet, ydmykhet og besluttsomhet.
Høsten er en trekkfugl. Forskjellen er at fuglen forlater høsten, mens jeg blir. Jeg blir mer enn gjerne, for jeg elsker brunt, orange, mosegrønt, plommerødt og himmelblå.
Høsten er en trekkfugl, fordi høsten rommer nye eventyr. Nå er jeg eventyrlysten og nysgjerrig. Jeg har vært på verdensomseiling i mitt eget liv, og trives best hjemme. Jeg har lært enormt mye om meg selv, og har endt opp som en sterk og fri kvinne.
Sterk, fordi jeg er tryggere på meg selv, selv om jeg aldri blir helt trygg. Fri, fordi jeg endelig har blitt kjent med meg selv, på ordentlig.
Fri som fuglen, vippende på ei grein som er full av søte plommer.
Tunge tanker er som
en hær av soldater
taktfast marsjerende
inn i det landet som
er mitt,
og bare mitt.
Bevæpnet til tennene
med tusen hender
og blikket vendt mot
ei vergeløs målskive
som er meg,
og bare meg.
Ingen får stjele det vakre
landskapet jeg lever i
for her bor det sterkeste
våpen som finnes
som er ord,
og bare ord.
– Tove –
Å la ordene komme ut i form av et dikt er kjempeskummelt. Det er mye mer utleverende enn å skrive en kilometer lang tekst. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er kanskje fordi at ordene står så alene.
De blir mer synlige, og får mer kraft, på en måte.
De har ingenting å gjemme seg bak, og de kan ikke ligge på lur mellom linjene. Det er en ganske naken følelse, særlig for ei som alltid har vært tilkneppet.
Men det var før.
Nå tar jeg sats og kaster meg ut i det rosa og blå, så får det briste eller bære. Det kan bli et stup til 20 i stil, eller det kan ende i et realt mageplask, som svir lenge etter at jeg har landet.
Den som har landet på magen vet at det gjør vondt, men det går over av seg selv. Det gir ingen varige men, så jeg har ingenting å tape, bortsett fra at åpenhet er å balansere på line.
Åpenhet kan være fint, og åpenhet kan være provoserende. Jeg er helt avhengig av å feste blikket på et punkt langt der framme, for da vet jeg at jeg vingler mindre.
Da er det mye lettere å sette den ene foten foran den andre, for med en gang jeg ser meg tilbake, eller så fort jeg titter ned, så kommer angsten for å falle.
Jeg hadde aldri trodd at 40-årene skulle bli mitt tiår, på godt og vondt. Det tiåret da jeg skulle bli vitne til min egen personlige forvandling, for det er hva det er.
En forvandling.
Jeg tar ansvar på jobb, og jeg uttrykker tydelig hva jeg mener. Jeg våger å ta egenrådige valg, som er bra for meg selv, og i det lange løp bra for dem som er rundt meg. Jeg har lært å lytte til min indre stemme, og enda viktigere, jeg har lært å følge det som den indre stemmen forteller meg. Det som kalles magefølelsen, kanskje.
Mageplask og magefølelse; det er i magen det kjennes best.
Det sitter massevis av nerver og følelser gjemt i magen. Noen ganger vaser de seg ihop som et fiskegarn, sånn at alt blir en stor floke. To ganger har denne knuten vært så hard at jeg nesten ikke holdt det ut. Jeg skjønte ikke hva det var, for det var så fysisk vondt at jeg trodde jeg skulle dø av det.
Det var som en hær med soldater, som marsjerte og invaderte det landet som er mitt. De tråkket på nervene mine, sånn at jeg både kauket og spydde.
Jeg, som egentlig er lydløs.
I ettertid stilte jeg diagnosen selv, som jeg noen ganger gjør, fordi det er jeg som kjenner kroppen min best. Når jeg kjenner antydning til det samme nå, så hiver jeg innpå to Naproxen, fyller en plastpose med glohett vann og legger på magen, samtidig som jeg legger meg flatt og tar noen dype magedrag.
Så fnyser jeg litt av legen som trodde at det var luftsmerter, mens jeg liker den legen som var enig med meg, han som lyttet og forsto.
Jeg har ikke tålmodighet med floker. Da kaster jeg heller garnet og kjøper et nytt. Hadde det bare vært så enkelt, men det er det ikke. Jeg må pent bruke den tiden det tar, for jeg kan ikke fange nye øyeblikk i garnet før flokene er borte.
Da jeg gikk på søndagsskolen, så samlet vi fisk og stjerner i garnet. Hver gang vi møtte opp så fikk vi en fisk, og når vi hadde samlet et visst antall fisker så fikk vi en gullstjerne. Det var sånn stas å få den gullstjerna.
Det var en stjernestund, og helt sikkert en sjøstjerne.
Det er sånn jeg gjør det nå, også. Jeg samler på gode øyeblikk, og det betyr at jeg samler fisker i garnet mitt. Jeg prøver å nøste opp i flokene etterhvert som de kommer, sånn at jeg slipper å bruke så mye tid og krefter på å løse dem opp.
Så er det stjernestundene. Jeg husker ikke om jeg fikk dem etter fem eller ti fisker, men jeg husker følelsen det ga å få dem. Jeg går aldri rundt med en lykkefølelse som varer lenge, det er heller ørsmå lysglimt. Plutselig er følelsen der, og så fordufter den, like fort som den kom.
Helt til neste gang jeg finner ord som gjerne vil bli til et dikt, for ordene er som stjerner. Jeg samler på dem, og jeg deler dem ut.
Jeg er ganske stolt over å ha kommet dit jeg er nå, og jeg er glad for at jeg finner ord som passer til tankene mine. Jeg er glad for at den indre stemmen har kommet opp til vannflata, sånn at den kan ljome så høyt at til og med JEG hører det.
Det har jeg merket når jeg sitter i kajakken, sånn like over vannskorpa. Stemmene bærer veldig godt, og det er lett å høre hva andre sier, selv om de er langt unna.
Det er nok å hviske, nesten. Hviske til seg selv.
PENNESTRØK
Noen ganger er verden
blank og blå
og lydløs,
ei stripe av salte
vannperler.
Et enkelt pennestrøk
som hviskes ut
etter meg,
så ingen vet at jeg har
vært der.
Et speilbilde som
lever opp ned
under ripa,
og mykt følger mine
åretak.
Et varmt hjerte med
stø hvilepuls
innenfor,
som hvisker om
hverdagslykke.
Tankene blir klare
som vannet
under meg,
og gir meg bud om
hjertefred.
Iallefall for en stund, og så lenge det varer. Det er forresten skummelt å skrive dikt.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ordene mine. Det er veldig fint at mange faktisk leser det jeg skriver, men det beste er at jeg glemmer alt rundt meg mens jeg stabler bokstaver. Jeg stiller dem opp som Dominobrikker, og da er det nok at jeg puster på det første ordet.
Når jeg puster på det første ordet så stryker det borti det neste, som igjen tar med seg det tredje og så videre.
Når siste ord er sagt, så kjenner jeg en lettelse over at de har samarbeidet om å nå et mål. De har stått side ved side, og de har gitt mening, for hver for seg har de nesten ingen betydning. Bortsett i fra ord som JA og NEI, da. De står ganske støtt alene, og behøver ikke flere enn seg selv, særlig om de blir skrevet med store bokstaver.
Først og fremst så har de alltid vært der, uten at de har våget seg fram i lyset, av frykt for å sprekke og bli til ingenting. Er det ordene som har gitt meg selvtillit, eller har min nye selvsikkerhet gitt meg mot til å sette ord på tankene?
Jeg vet at ordenen mine har vært ei lun kappe, som har varmet den sørgende. Jeg vet at ordene mine har gitt venninna mi styrke i tunge stunder.
Jeg vet at ordene mine kan få andre til å le, om vi deler den samme form for humor, da. Helst liker jeg å le av andres historier, for jeg er dårlig på å sette liv til ordene når de kommer i muntlig form. Jeg lener meg heller tilbake og lytter når andre broderer ut detaljer. Sånne detaljer som maler et bilde, og som jeg kan le av, en sånn hysterisk latter som får fram tårene.
Ordene mine kan til og med ramme hardt, særlig når jeg er sur eller sinna. Jeg er en mester i å benytte meg av ironi, for det svir skikkelig, spesielt når motparten hater dette virkemiddelet. Da kjører jeg på med mer av samme sorten, og vrir kniven rundt i såret, helt til jeg kjenner et snev av dårlig samvittighet.
Jeg ser for meg at ordene som jeg skriver er masker til strikketøyet mitt. Jeg fletter dem inn i hverandre, sånn at de danner et mønster. Jeg velger de fargene som jeg liker best, og jeg lager det mønsteret som jeg aller helst vil ha. Jeg velger meg blått, sennepsgult, brunt og vinrødt, fordi jeg er høst, og fordi havet alltid er en del av meg.
Mønsteret blir til mens jeg strikker, for jeg har ingen oppskrift, og jeg ser det nå, at det blir veldig fint. Det blir akkurat sånn som jeg har drømt om at det skal bli.
VEIEN
Jeg finner veien som jeg helst vil gå
og krysser fingrene og håper på,
at havets datter ikke snubler mer
men at jeg reiser meg og fortsatt ser,
hva som er rett, og hva som synes galt
sånn at jeg kikker opp, og får fortalt,
hva som er kronglete, men riktig vei,
for lille, store, sterke, svake meg.
Jeg vet at det er veldig lett å gå i kne
for livet har en gang fortalt meg det,
å ta et bittelite dansetrinn
som slipper masse sol og varme inn,
det hjelper ofte mye, eller kanskje litt
når livet stopper opp, og blir litt stritt,
jeg snører hvite ballerinasko
for da blir dagen lys og lett og god.
Jeg er ikke spesielt glad i å danse, men ordene lever sitt eget liv, som i en dans.
Vin og Vega,
måkeskrik,
tenk så fint å ha det
slik.
Hopp i havet, legg på
svøm,
livet er en gylden
drøm.
Se mot dagene som
kommer,
drøm en drøm om neste
sommer.
Tenk at livet ditt er
godt,
nye dager har du
fått.
Måke, kommer du
tilbake,
for å finne deg en
make?
Her hvor brygga møter
hav,
langt fra livets mas og
kav.
Kanskje treffes vi
igjen,
lille, hvite
måkevenn.
Jeg kan låne plassen
din,
mens du speiler deg i
vin.
Jeg ønsker å være like interessert i pasienten som måken er i vinglasset, for den er hundre prosent tilstede, og det er hva god sykepleie handler om. Måken er nysgjerrig, og speiler seg i glasset. Kanskje den nikker gjenkjennende, eller kanskje den lærer noe nytt om seg selv, for det er viktig å kjenne seg selv om man skal hjelpe andre. Det er viktig å ha en trygg og solid plattform, som vakler, men som aldri faller i grus.
Når jeg ser tilbake på sykepleierstudenten som var meg, og sammenligner med den jeg har blitt, så er det håp for flere enn meg. Det sies at hørselen er det siste som forsvinner, men jeg tror at det er håpet.
Så lite jeg visste, og så lite jeg kunne, egentlig. Likevel var det noen sykepleiere som skjøv meg foran seg, og inn i situasjoner som jeg ikke mestret, bare fordi de selv var redde, usikre eller også feige.
Som den gangen ei mor hadde mistet sitt nyfødte barn, og jeg fikk et matbrett i hånda, med beskjed om å gå inn til henne. Jeg var den første hun skulle møte på avdelingen, og jeg hadde ikke sjanse til hverken å forberede meg eller takle situasjonen på en god måte.
Jeg glemmer det aldri.
Jeg glemmer heller aldri den multihandikappede gutten med slanger alle steder, som ble overlatt til meg på hver eneste vakt. Den gutten fikk det godt likevel, for jeg ble ekspert på alt mulig etter å ha bodd på rommet hans en hel sommer. Vi ble gode venner, selv om han ikke hadde språk, og jeg tror det var bedre å ha MEG der, i stedet for noen som egentlig ikke ville. Vi ble en liten allianse mot resten av verden. Jeg ville egentlig ikke jeg, heller, men de ga meg aldri et valg.
Eller de to som brukte sin overmakt til å overlate hele avdelinga til meg, mens de rottet seg sammen med ei kaffekanne, i visshet om at jeg ikke våget å protestere.
Jeg sprang som en gal fra rom til rom, og alle overlevde, til og med jeg.
Tusen takk, for jeg lærte mye av det. Jeg lærte forskjellen på gode og dårlige sykepleiere. Jeg lærte å si fra, selv om det tok sin tid før jeg våget å ta bladet fra munnen.
Jeg visste hva som bodde i meg, og hvorfor jeg ville bli sykepleier, og det er verdens beste grunnlag, så lenge verdiene er gode.
Det kryr av flotte og sterke sykepleiere, med trygge og og varme hender. Jeg kjenner mange kunnskapsrike pleiere, som har de rette holdningene. Det finnes gode holdninger og dårlige holdninger, og jeg våger å si at jeg vet forskjellen, takket være noen lysende forbilder som overskygget de som var mest opptatt av å utnytte ferskinger som meg.
Nå har jeg blitt en god blanding av varsom og direkte. Jeg teller til ti, og er aldri redd for å gå inn på et rom, selv om jeg av og til er som et aspeløv i motvind.
Jeg dør ikke av å ha litt hjertebank, men det er mange andre som dør, og det er ingenting å være redd for, iallefall ikke fra mitt ståsted.
Eller sagt på en annen måte, aller helst liker jeg å sitte. Sitte ved senga og kjenne på alle følelsene som raser gjennom kroppen. Jeg liker ikke å se at noen har det vondt, men jeg er glad i jobben min. Først og fremst skal jeg være bindeleddet mellom fastlege, sykehus og pårørende, for å passe på at alle jobber mot det samme målet.
Hva er målet?
Målet er at den som behøver oss skal få være seg selv, og ikke drukne i et system som glemmer hvordan det er å være et lite menneske med angst for det ukjente, for ingen av oss vet hva det vil si å dø. Målet er trygghet, tillit, omsorg, etikk og kunnskap, i tilfeldig rekkefølge, for det hjelper ikke med kunnskap om vi viker unna alt det andre.
Vi kommer ingen vei uten tillit, som jeg mener er det aller første bud ved hvert eneste møte. Uten tillit har vi ingenting.
Det er der sykepleieren, omsorgsarbeideren og hjemmehjelperen ofte trekker det lengste strået, og kanskje kjenner på det største ansvaret ( selv om jeg vet at legen har det medisinske ansvar ). Jeg har heldigvis ingen problemer med å forholde meg til hvem som har ansvar for hva. Vi sniker oss over dørterskelen, eller gjennom nøkkelhullet, og inn i livet deres. Vi prater fortrolig mens vi rekker dem klærne etter dusjen, og kjenner på en ydmykhet over at de kler av og på seg foran oss, noen ganger med litt hjelp.
Da tenker jeg ikke på en naken kropp, men på hva det sikkert koster å blottstille seg. De viser fram slitne kropper og ensomme stunder. De lar oss ta del i det som de ikke lenger mestrer, og som de alltid hadde kontroll på i et annet liv.
Det er masse historie i veggene og kroppene, for den som gjerne vil lytte. Jeg har også lært meg å lese mellom linjene. Som da jeg var hos ei gammel dame her en kveld.
Hun: Er du gift?
Jeg; Nei.
Hun: Hvor gammel er du da ( rene kryssforhøret) :
Jeg: 48
Hun: Jaja………du rekker det vel kanskje enda.
Det var tvil i stemmen hennes, og det hørtes nesten håpløst ut. Jeg samler på sånne gullkorn, og jeg har verdens beste jobb. Jeg har en boks med mange rom i, og der samler jeg på fine samtaler, artige historier og gode skrøner. Jeg samler på samarbeid, gode kollegaer, tillit og omsorg. Jeg samler på alt det som gjør meg til en bedre sykepleier.
Noen ganger får jeg kjeft, og andre ganger er det noen som slenger på røret i sinne. Jeg kan ikke alltid gjøre alle til lags. og det står heller ikke skrevet i panna mi at jeg er en nikkedukke.
Den tiden er definitivt og heldigvis forbi. Jeg burde slengt på røret for lenge siden, jeg også.
Det hender at jeg tar feil, og enkelte dager strever jeg med å leve opp til det jeg står for. Mine holdninger utfordres hver eneste dag, og da takker og bukker jeg for at det finnes lærlinger og studenter. De utfordrer tankegangen min, og krever – bevisst eller ubevisst – at jeg begrunner mine valg.
Jeg skjønner meg ikke på dem som mener at de er en belastning, selv om også jeg har dager der jeg helst vil kjøre alene. Jeg innrømmer gjerne at det noen ganger er mest behagelig å kjøre sitt eget løp, men ikke i det lange løp. I det lange løp er vi helt avhengig å spille på samme lag, og vi er best tjent med å spille hverandre gode.
Jeg tjener heller ingenting på å skyve andre foran meg, i frykt for min egen redsel og usikkerhet.
Det handler ikke om å vinne eller å tape. I en sånn match handler det mer om å gjøre sitt beste for laget, og aller helst for lagkapteinen.
Drømmen kan være bitteliten som et albueskjell, eller den kan være like stor som himmelen over meg. I går kveld rakk jeg ikke engang å begynne på en drøm, for alt skjedde så fort. Det ble en hopp på-tur; en sånn tur der vi bare slenger kaffekanna i sekken og begir oss inn i drømmen som vi aldri rakk å henge med på. En karusell som snurrer så fort, eller et liv som tar en så brå vending, at vi ramler av i fart og lander på Andstein, for noen ganger ender det godt likevel.
Det ble en drømmekveld, og akkurat passe langgrunt og forfriskende kaldt.
Det var deg og det var meg,
det var minner som aldri vil dø.
Det var evighet,
og en sol som farga himmelen rød.
– Postgirobygget –
Det var deg og det var meg, pluss millioner av knott, så vi var ikke alene likevel. De er rene smådjevlene, for de stjeler fra meg noe av idyllen som finnes der ute. Hvordan har de kommet seg dit? Det må da være alt for langt å fly for en så liten skapning.
Jeg tipper at de flyr dit på pur F***.
Jeg trålet hele øya ( jeg vet at den ikke er stor) på kryss og tvers, i et forsøk på å løpe fra dem. Så fikk jeg trimma litt, så fikk jeg sett meg litt rundt. Selv om det er korte avstander, så er det fin utsikt til alle kanter. Det handler om å peke nesa den riktige veien.
Ut mot havet.
Å besøke Andstein en sånn kveld kan jeg helhjertet anbefale, selv om jeg blir glad når det ikke er andre folk der. Jeg er ikke engstelig for å møte andre, men jeg liker å tenke at jeg har strandet på en øde øy som ingen vet av.
En perle som ingen andre enn jeg har oppdaget.
Sånn kunne jeg ha ligget hele natta om det ikke var for knotten. Tenk deg at knotten ikke finnes, og at du kan ligge på magen på et varmt svaberg og bare være til.
Bare være, uten tanke for hverken natta eller morgendagen. Et sånt øyeblikk da tiden stopper opp og tar en pause.
Det er så godt.
Også denne kvelden hadde vi hellet med oss. Det var like blikkstille som sist vi traff nisene. De var ikke like mange som forrige gang, men minst like elegante.
De prustet farvel og på gjensyn, og danset mot Mausund eller Bogøya. Jeg skjønner dem godt, for utenfor Frøya ligger det vakre steder som perler på en snor.
Nok til et helt perlekjede.
Det er fascinerende å se på nært hold hvor fort fargene skifter når sola er på vei ned i havet. Det tar pusten fra meg hver eneste gang.
Dette bildet er tatt kort tid etter det første, og fargespillet er helt annerledes.
Kolbein Falkeid skriver fint om havet:
Med horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.
Nå er det vi som lever, og som får oppleve dette. Før var det andre, og etter oss kommer det nye.
Jeg har lært meg å ha dette perspektivet på livet mitt, for da setter jeg pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg jubler som en unge, og nesten ramler ut av båten, når jeg får øye på ei nise. Det føles som om nisa og jeg deler en hemmelighet akkurat denne kvelden. Jeg vet at det høres pompøst og poetisk ut, men det er sånn det er.
Vi trives som fisken i vannet begge to.
Vi slo av motoren og bare satt der, et sted midt mellom flo og fjære. Jeg liker den knitrende lyden av tang som floa forlater. Når tangblærene begynner å tørke i sola, så lager de gode lyder. Det sa jeg til Kjell i går, men jeg er ikke sikker på at han skjønte hva jeg mente.
Det var kanskje bare jeg som hørte det.
Tenk å være så glad i alt dette, og samtidig ikke like kamskjell, blåskjell, reker, krabbe, kreps eller hummer og kanari. Jeg liker skjellene, men ikke det som er inni dem. Heldigvis er jeg glad i fisk, da, unntatt sild.
Pssst!! På Bogøya har de verdens beste fish&chips.
LÆRDOM
Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.
Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå en annan veg
til rett tid.
Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.
Snakk heller
om å gå til fots
gjennom de tusen kvardager
og aldri halda opp
med å vera den rette.
Å elska
er å tenne lys
og tørke tårer
natt og dag.
– Alf A. Sæter –
Det er ekstase å padle mot… jeg vet ikke hva. Jeg kan se at jorda er rund, og at den er ikke har en begynnelse eller en slutt. Det er godt å høre stillheten, for den finner jeg nesten ingen steder. Det er lyder overalt, nesten, men noen lyder er lydløse. Plaskene fra åretaket, eller snatringen fra en ærfugl, er bare toner til tankene mine.
Når jeg dupper midt i alt det blå så er jeg alene i verden, på en god måte, selv om jeg er sammen med andre. Nisa som danser forbi meg, like ved kajakken, har det sikkert likedan. Den pruster livsglede.
Ingenting er finere enn sjøhus som speiler seg i havet.
Og ingen passer bedre inn i speilbildet enn de som bor der.
Jeg er så heldig å få låne en flik av dette, med et glass hvitvin til.
Dette er et pusterom i tusen hverdager. Jeg er glad i hverdagen, men trenger sånne hvilesteder. Det er heller ikke lett å se en annen vei til rett tid, for jeg vet ikke alltid når tiden er den rette.
Jeg liker stillhet og varme hender, og jeg liker å tenne lys i mørket. Det er derfor høsten er min tid, og det er derfor jeg elsker å dykke ned i et dikt.
Livet er latter og tårer. Livet er ei sommernatt på brygga, der jeg prøver å være den rette. Det er lett å være den rette under midnattssola, og ikke særlig lett når jeg er i det krakilske hjørnet av verden.
Da er jeg ikke riktig for noen.
Jeg vet ikke alltid hva som er rett eller galt. Det hender jeg trår feil eller tramper i klaveret, men jeg holder alltid balansen når jeg sitter i båten min.
Det er fordi vi hører sammen, og fordi jeg helst padler i godvær, for å være på den sikre siden. Jeg vokter livet mitt så godt jeg kan, selv om jeg har blitt en mester til å gripe sjanser.
Jeg har begynt å like sånne sjanseseilaser, for nå var det på tide.
