Nå er Anette og jeg godkjente båtførere; spesielt teoretisk. Det var mer en personlig seier enn en svær prestasjon, og jeg ville ikke overlatt båten til meg selv riktig ennå. Teori og praksis er to forskjellige ting, men nå kan vi iallefall mye mer enn vi kunne for noen uker siden.

Da er hensikten oppnådd.

Egentlig var vi mest nysgjerrige på å få vite litt mer om hva øyet skuer fra ripa av kajakken. Det er alltid en fin følelse å vite hva man faktisk ser, og hvorfor det er sånn.

Og det er en veldig god følelse å dele noe med ei god venninne. Vi har delt en hemmelighet, og vi har gjort det sammen. Mannfolkene visste ingenting før i dag. Nemlig! Jeg liker å gjøre det sånn, og jeg gjorde det sånn da jeg tok førerkort for bil, også.

Den gangen gjorde jeg det sånn fordi pappa og jeg ikke var en god match når det kom til øvelseskjøring. Han ble sur, og jeg ble enda surere. Er det på den måten, tenkte jeg, så skal jeg nok vise deg hvor David kjøpte ølet. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg slengte lappen i fanget hans, enda det ikke var hans skyld alene at samarbeidet skar seg. Samarbeidsproblemene var egentlig en god motivasjonsfaktor for ei som ikke hadde trua på seg selv, så da hadde jeg vel ham å takke likevel.

Mens vi snakker om øl, som ikke skal kombineres hverken med bilkjøring eller båtføring, så vet jeg at promillegrensa til sjøs er 0,8. Og jeg tenkte at det var rett og rimelig at valget falt på ei flaske med havfrue-øl når jeg skulle nyte mitt ferske sertifikat, som ennå ikke har gått i trykken. Ikke har jeg egen båt heller. Jeg har blitt ganske god til å glede meg over dagen her og nå, eller til å ta gledene på forskudd. Havfrue-øl med et øsekar på toppen, for eksempel, var midt i blinken. Visste du at fyrlyktene blinker forskjellig?

Dette ølet er laget på Frøya, og det smakte hjemlengsel, som jeg alltid får når jeg er borte.

 

Jeg liker navnet, havfrua, og jeg liker det visuelle. Jeg liker stolthetsfølelsen jeg kjenner over øya mi. Nå lengter jeg etter å sette kajakken på havet, og jeg lengter etter å spise varme, nystekte vafler på Titran kafe.

 

 

Titran er for meg Frøyas hjerte. Nå åpner kafeen på kaia, og der har ei kvinne klart å skape en møteplass som er full av sjel. Det har vært butikk i bygget før, så huset rommer mye sjel og historie.

Det beste av alt er at denne kafeen er åpen nesten hver dag i sommersesongen. Kom og spis verdens beste vafler!

 

Denne uka har vært spennende, med både fagdag og eksamen. Jeg har så mye jeg vil gjøre, og så mye liv jeg vil leve. Jeg har så mange ord jeg vil skrive. Jeg har hatt det fint før også, men jeg tror at jeg forstår mer av alt nå. Jeg forstår at det er jeg selv som må leve mitt liv, og jeg har innsett at det nesten alltid er jeg som setter hindringer i veien for meg selv.

Nå trener jeg hinderløp hver eneste dag, og det blir stadig lettere å hoppe over dem. Det er lett å sette nye rekorder, for før har lista ligget veldig lavt. Akkurat det er rart å tenke på, at det er lettere å komme over nå som lista er nærmere himmelen.  

 

Det er greit å ha ei fyrlykt å peile etter. Et lykt som jeg kan stole på, og som hjelper meg å holde klar av grunner og skvalpeskjær. Det er nesten så jeg vil gråte – mest av glede –  når jeg hører denne sangen, for denne sangen er hjemme. 

Jeg er hjemme når jeg hører storhavet utenfor Titran, og jeg er hjemme når jeg padler en blikkstille stund.

 

” Har du fyr har du løkte langs din vei

har du fyr et signal om riktig lei

ei lampe som gløde i mørke

og lose dæ ut og frem

som tar dæ bort og hjemmefra

men også tar dæ hjem

 

Et landemerke før håp og drøm

helst sku vi la d bemanne

dær skarven flyg og dær seien svøm

ute på kanten av landet

et hus i havet som står han av

og gjør en seilar så glad så glad

og rope så sjøen skvett

æ vil bli sett “

– Ola Bremnes –

 

 

 

Vi har hatt fagdag i dag. Friske og opplagte frøyværinger har tatt i mot kollegaer fra Hitra og fra Orkdalsregionen. Vanligvis er det vi som sitter og gjesper når vi deltar på kurs eller fagdager. Ikke fordi det er kjedelig, men fordi vi må reise midt på natta for å komme fram til rett tid.

I dag var det omvendt.

Det var noen av dem som kvalte et gjesp her og der, mens vi øyboere skjulte et smil. Nå fikk de smake sin egen medisin, selv om det ikke er deres skyld at vi alltid er trøtte ved ankomst andre steder. Det stramme kommunebudsjettet får ta skylda.

 

Jeg er skikkelig stolt over oss, og over den jobben vi gjør. Noen ganger må det være lov å kjenne på den følelsen. Når leger, sykepleiere, hjelpepleiere, helsefagarbeidere, diakoner, helsesøstre – og alle som ikke er nevnt – møtes, da kan vi skape magi. 

Tverrfaglig samarbeid er grunnlaget for all god pleie. Kommunikasjon og samhandling er livsnødvendig, og den som skal motta hjelp må ha hovedrollen i dette samspillet.

Selvfølgelig må det være sånn, for på seg selv kjenner man ikke andre.

Jeg tipper at vi har ett øre på hver side for at vi skal være dobbelt så flinke til å lytte. Vi har ikke fått tildelt to ører for at det skal gå inn det ene øret og ut det andre, selv om jeg innrømmer at det hadde vært praktisk noen ganger. Det hender at det går hardt utover lagringskapasiteten min, særlig når jeg grubler for mye. Da hadde det vært greit med en ventil på den andre siden av hodet. 

Da Liv Ågot ( kreft-koordinatoren i Orkdalsregionen ) spurte om jeg kunne ønske velkommen, så var svaret et krystallklart NEI. Men hun er smart denne dama. Hun vet at jeg er glad i å skrive, så da spurte hun om jeg heller kunne skrive noe.

Kunne jeg skrive noe som hun kunne lese? Ny tenkepause og nytt NEI, når jeg bare fikk tenkt meg om. 

For jeg begynte å tenke på Vilde, og på Vildestyrken, og på alle dem som ikke har et annet valg enn å møte hverdagen som kreftsyk. Det er de som er modige. Det er de som har grunn til å skjelve i knærne, og det er de som har bevrende hjerte for alt som venter dem. 

Ja, jeg skalv i knærne og hadde bevrende hjerte jeg, også. Men jeg fikk ingen bivirkninger. Det oppsto ingen komplikasjoner, annet enn at lyden forsvant et øyeblikk. Jeg fikk ingen senskader, og jeg døde ikke av det.

Jeg lever i beste velgående, og kan prise meg lykkelig over å kjenne at jeg lever. Jeg trådte langt utenfor komfortsonen, og jeg mestret det. Jeg tok bare på litt ekstra deodorant før start, sånn for sikkerhets skyld. 

Det som oppleves som dagligdags for den ene, kan være en stor seier for den andre. Jeg tror til og med at jeg tittet opp fra manus et par ganger.

Jeg brenner for lindring, eller palliasjon, som det heter på fagspråket. Jeg sa det i dag, også, at lindring er et fint ord. Det er et ord som ivaretar hele mennesket, og det er et ord som klinger godt. Det er et ord som flytter inn i hodet, og som aldri forsvinner ut av det andre øret. 

Det har flyttet inn i hjertet, også, og legger grunnlaget for mitt syn på helhetlig pleie og omsorg.

Mona og jeg er med i ressursgruppa, og vi støtter hverandre i ett og alt. Vi var så glade for denne dagen, at vi fløy avsted på lette vinger etterpå.

For hvem kan sette vinger på en stein, og hvem kan følge sporet etter en fugl i lufta?

Disse ordene lånte jeg fra Hans Børli i dag, og jeg valgte å tolke dem på min måte. Kunnskapen som vi tilegner oss  er med og rydder veien, så veien blir lettere å gå. Vi kan kviste litt, og sparke bort noen steiner, når vi allikevel går der. 

Det er det faget vårt handler om, og det er den veien hjertet mitt vandrer. 

Hun går alene, men hun går likevel ikke alene. Hun har familie og venner som er der, og hun har oss om hun vil. Vi kan være med å legge tilrette for at hun får være den hun alltid har vært. Når hun tror at hun ikke mestrer noe, så er det vår oppgave å la henne få oppleve mestring. 

Og jeg nekter å ta fra noen håpet, selv når håpet er ute. Ikke fordi jeg ikke våger å møte blikket eller sannheten, men fordi at håpet er så viktig.

Noen ganger er jeg en famlende Bambi på isen, fordi jeg er så redd for å trå feil, eller for å si noe jeg ikke burde sagt. Jeg har også lært at det beste er å være seg selv i møte med andre.

Da ender det som regel godt, samme hvordan det ender.

 

 

 

Mitt mål er å være et så godt menneske som hunden min tror at jeg er.

 

 

Milla har snute for å være ute, og heldigvis deler vi den interessen. Når jeg planlegger tur så gjør jeg unna alle forberedelser FØR jeg tar på turklær, for når jeg tar på turklær, da er livet løst. Da mister en overlykkelig hund styringa og hemningene. Å være utendørs er det beste som finnes, så lenge hun slipper å være ute alene. Hun bjeffer sjelden, men velger heller å ule som en ulv når hun føler seg ensom og utelatt.

Hun vet hva hun gjør, for hun har både sinnablikk, hjerteknuserblikk, smiskeblikk og stakkars meg-blikk.

 

Som herre så hund, eller omvendt. Jeg bruker disse blikkene jeg, også. Det heter kvinnelist.

I dag var vi på Hitra. Der er det både flott og flått, men flåtten stopper ikke oss. Margrethes Minde er et fint turmål. Ikke altfor slitsomt, men en sånn passe fin tankelufter-tur. I mitt tilfelle så er det livsnødvendig med sånne turer. Heller det enn helsestudio, selv om det sikkert er fint der, også. 

For ei som har litt speil-fobi så er det ikke den rette plassen å være, for det er speil overalt på Maxtrim. Jeg skjønner at speilene tjener en hensikt, men da speiler jeg meg heller i vannflata på en god dag.

Eller jeg lar det være.

Så lenge jeg unngår visse speil og visse lyssettinger, så holder jeg tvangstankene mine i sjakk. 

 

Rart hvor mye mer modig og fri og kul man blir med solbriller på. Jeg husker en gang jeg var på stranda i Levanger. Jeg mente å erindre hvor jeg forlot håndduken min da jeg stupte uti, men det hadde jeg visst glemt. Det betydde at jeg måtte vandre rundt og late som ingenting, i bare bikini, mens jeg febrilsk lette etter plassen min. For ei med dårlig selvbilde var det skikkelig smertefullt, men heldigvis ble jeg reddet av solbrillene. Mange så sikkert ei kul jente som spradet rundt og viste seg fram, og noen så sikkert ei jente som var litt rund i kantene. Jeg så en annen vei, og broren min så søstra si. 

Jeg ble iallefall ikke reddet av Arild og kompisen hans. De visste jo ikke at jeg var redd og ukomfortabel, så de lo så de skrek. Sånn er det med brødre og deres medsammensvorne.

Jeg skrek visst i sinne til dem begge, men i dag kan jeg le, og jeg kan skjønne hvorfor de lo.

Det er mye man kan le av i etterkant, og det er bra. Det betyr jo at jeg har børstet av meg sanden, og at retningssansen er bedre enn før. Det er ikke alltid enkelt å finne retningen når man er ung og sårbar. Det er ikke alltid lett å orientere seg i vrimmelen av sandkorn og mennesker.

Jeg er fortsatt sårbar, men også sterk. 

 

Dristig som havet skulle mitt hjerte være.
Alt skal det løfte mot lyset. Alt skal det bære,
stolt og urokkelig i flo som i fjære.

– Inger Hagerup –

 

 

 

 

 

Tankene har måkevinger. Havet stanser dem ikke.

Og i dag går tankene mine først og fremst til ei god venninne og hennes familie, som mistet yngstejenta si for akkurat ett år siden i dag.

Livet er så skjørt, og hun var bare 19 år. 

Ei jente full av mot og liv, som jeg har lært mye av. Jeg lærer fortsatt, for jeg har henne på en måte med meg.

Jeg takker for at jeg ble litt kjent med henne.

 

Det er mange som setter spor hos meg, og som gjør at inntrykkene blir sterkere nå enn før. Jeg har til og med blitt tøffere enn jeg var før. Neste uke skal vi ha fagdag innen kreftomsorg. Da programmet for dagen kom på mail, så sto det svart på hvitt at jeg skal ønske velkommen.

Den så jeg ikke komme.

Aldri livet, var min første tanke. Jeg liker å skrive, men mestrer ikke å snakke i forsamlinger. Vi teller foreløpig ikke så mange – jeg skulle ønske at flere meldte seg på –  men det er like fullt en forsamling.

Da tenkte jeg på Vilde, og på alle de andre, som ikke har et annet valg enn å være modig. Selvfølgelig klarer jeg dette.

Jeg tror jeg vil si noe sånt:

 

Prøv bare, prøv

å sette vinger på en stein.

Prøv å følge sporet

etter en fugl i lufta.  ( Hans Børli )

 

Det er umulig.

Det er sånn jeg tror det er å være syk. Hun er alene, og ingen kjenner veien hennes. Hun må tråkke sin egen sti, selv om andre har gått før henne. Hun skal falle, og hun skal reise seg igjen. 

Med seg på veien har hun familie og venner, leger og pleiere, selv om ingen av oss riktig VET. Heldigvis vet vi også mye, og vår kunnskap og erfaring skal gi henne styrke og trygghet til å møte dagen med både mot og håp.

Hun skal våge å se livet i øynene, og hun skal få lov til å være seg selv.

Å jobbe i hjemmetjenesten er et privilegium, for vi kommer så tett på livet. Vi sår kunnskap og kompetanse, og vi høster erfaring og lærdom som gjør oss til gode sykepleiere. Vi ivaretar de prosedyrer som er nødvendige, og vi tenker helhet. Mange blir friske, og noen dør. For begge skal vi legge til rette for livskvalitet. Mine stikkord er omsorg, etikk, mot, håp og mestring.  Selv når håpet er ute, så nekter jeg å ta fra noen håpet. 

Ikke fordi jeg ikke er realistisk, eller fordi jeg ikke våger å ta den vanskelige samtalen. Det våger jeg alltid, for det er mye lettere enn å stå her og snakke til dere.

I den andre situasjonen er jeg trygg, selv når jeg er på tynn is. Jeg tror det skyldes erfaring, faglig opparbeidet mot, og alder.  Og så synes jeg at lindring er et fint ord, for det er et ord som ivaretar hele mennesket. For selv om du føler at du ikke lenger mestrer noe, så er det alltid noe du kan mestre.

Så velkommen til alle deltagere, og til eksterne foredragsholdere. Ny lærdom er med og rydder stien, så stien blir lettere å gå. Bort med kampesteiner som sperrer for utsikten, og farvel til stein i skoene.

Det er lov å håpe, og sammen skal vi finne veien videre.

Jeg heter forresten Tove, og jobber i hjemmesykepleien. Vi i ressursgruppa på Frøya håper at alle får et rikt utbytte av denne fagdagen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er ingenting jeg heller vil

enn å velge en gang til.

Finne drømmen igjen,

et helt annet sted.

 

Og følelsen vil ikke slippe tak

det er vel en mening bak.

En lengsel så stor,

la oss dra.

” fra sangen Himmelblå “

 

 

Det kribler i magen når jeg tenker på sommeren i fjor. Endelig ble det padleferie, og endelig fikk jeg oppleve en del av Helgelandskysten.

Det var magisk.

Nå er det tid for å slippe drømmene fri igjen, og da drømmer jeg meg tilbake dit opp. Jeg tror jeg rakk å legge igjen litt av hjertet mitt der.

 

Det var litt rart, også, å plutselig gjøre noe helt annet enn det jeg har gjort før. For før så var vi alltid i Sverige. Familien på fire besøkte familien vår der. Familien som jeg hadde. 

Barna har fortsatt familie der, men ikke jeg. Det er det som er så rart, for 20 år setter sine spor. Jeg vet at de er der, men ikke på samme måten som før.

 

Nytt kapittel i ny bok, og jeg tror den blir vel verd å lese. Jeg tror at den nye boka blir full av overraskelser og uventede hendelser, sånn at leseren ikke klarer å slippe den, og iallfall aldri glemme den.

Jeg tror at hovedpersonen i denne boka er åpen og ekte, men samtidig et mysterium som ingen klarer å løse. Hun er noen ganger oppe og svever med ørna; smaker på oppdrift og frihet. Andre ganger drar hun ned rullegardina, og stenger verden ute.

Begge deler er henne.

Hennes datter har nettopp kjørt opp på beltevogn, og befinner seg i en annen verden. Hun er en skikkelig tøffing, den lille jenta. De prates på telefon en gang hver andre måned, og det holder i massevis for dem begge. Ingen av dem liker å prate i telefonen. De har en avtale om at intet nytt er godt nytt, selv om det er veldig fint å høre ungpikestemmen fortelle siste nytt fra militærleiren.

Sønnen hennes ser tvers gjennom sin mor, og er av og til klokere enn henne. Han fyller huset med visdomsord, og bor fortsatt hjemme. Han stenger seg ofte inn på rommet, og er asosial, selv om det høres ut som om hele verden er inne på rommet hans. Og på alle språk. Han er nok mer sosial enn hun aner, men bare på et annet vis. Heldigvis er han glad i hjemmelaget pizza, og takk for at det er null stress med ham. Brødskiver til middag er helt greit, om han bare vet hvorfor.

 

Jeg synes det er skummelt å ha ansvar for alt alene, selv om jeg ikke er så alene som jeg tror. Hus og bil skal holdes i orden. Plenklipperen skal ha en spesiell motorolje, og varmepumpa burde hatt en skikkelig rens. Aller helst i går.

Jeg har ikke peiling.

I går kjøpte jeg to jakker til meg selv, og da fikk jeg nesten ikke sove. To jakker er egentlig en for mye. Når jeg kjøper et nytt plagg, så må jeg sortere bort et annet. Det er ganske lurt, egentlig, for da hoper det seg aldri opp i klesskapet. 

Det er bare tankene som hoper seg opp. 

Når jeg tar på arbeidsklær så blir tankene annerledes. Da har jeg fokus på den jeg møter. Da er det konsentrasjon om oppgaven, og fokus på å hjelpe andre som gjelder. Det er godt å glemme seg selv, selv om jeg alltid må være tilstede i meg selv for å gjøre en god jobb.

Jeg blir overveldet over disse møtene, og det setter seg i hjertet. Likevel er det godt. Det er derfor det er godt, fordi det rører ved det grunnleggende i mennesket.

I bunn og grunn så er vi alle like, med alle våre ulikheter.

Denne ydmykheten. Det er den som alltid følger meg, eller går ved siden av meg. Å få være nær og tilstede i de mest sårbare øyeblikkene, det er både godt og hjerteskjærende vondt.

Det hender jeg føler på maktesløsheten, men den vinner aldri. Vi kan velge å gripe fatt i halmstrået. Klamre oss fast, og kjenne etter en stund at det er greit å slippe litt forsiktig taket i det som var vondt. 

På den måten berger vi, for vi skal jo leve videre etterpå. Da er det lurt å ta fram gode minner, for det gir styrke i tunge tider.

De gode minnene blir livbøyer, som holder oss flytende.

Når jeg slenger av meg arbeidstøyet så blir jeg en annen. Jeg retter alltid arbeidstøyet etter bruk, for begge mine ungdommer har sommerjobb på vaskeriet. De ser konsekvensene av at vi slurver, for da må de gjøre den jobben vi skulle gjort, før de skal gjøre sin. 

Tvert jeg låser opp døra hjemme så begynner det å surre i hodet. Hodet mitt er en bikube, der biene aldri finner ro. De har aldri hørt om hviletid, ikke engang om natta.

Det er slitsomt, og til og med fysisk slitsomt. Noen ganger er jeg like hyper som biene, og det meste går i surr. Andre ganger tvinger jeg meg selv til å være aktiv, når jeg egentlig ikke orker annet enn å hvile.

Da kan jeg drømme om Træna, Vega og Ylvingen. Kanskje Lofoten. Men først må jeg finne en kennel som tar godt vare på Milla.

 

 

Det er forresten godt å ha en å dele drømmene med. Da er det dobbelt så stor sjanse for at de går i oppfyllelse, selv om han fnyser av min drøm om å klatre til toppen av Trænstaven.

 

Jeg skal vise ham, selv om jeg har høydeskrekk. Jeg vil prøve å overvinne angsten for høyder. Det er uansett ingen tvil om at jeg skal oppleve Bruce Springsteen i Granåsen 26. Juli. Det blir et høydepunkt denne sommeren.

Et skikkelig luftig svev.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Svarttrosten synger i regnet

 

Måtte mørket i meg alltid være et groende mørke.

Som barfrost mellom snøgrimene

tidlig på våren; Blåveissteder

der svarttrosten synger i regnet

og snømugne lauvblar på bakken

skjelver sakte og rører på seg

når symreknoppene uendelig langsomt

løfter dem på skrå mot vinden.

 

– Hans Børli –

 

Dette bildet gjorde meg glad. Det er ikke alltid det kjennes ut som om livet er lyst og fint, men jeg ser jo at øynene glitrer allikevel. Da er jeg ikke bare den grå musa som piler til gjemmestedet sitt, fordi det er tryggest å være der. Jeg plirer mot sollyset, også, og tar sjansen på å leve farlig.

For det er faktisk litt farlig å vise følelsene sine. Det er skummelt å ta sjansen på noen, og det er skummelt å la noen ta sjansen på meg.

Det siste der er i sannhet en sjanseseilas, for farvannet stemmer nødvendigvis ikke overens med kartet. Det er ikke alltid det hjelper å ha med seg kompass eller annet navigeringsverktøy, for det finnes undervannsskjær som ingen kan se. Jeg kan rope et varsko, så han rekker å styre unna, men det hender at jeg ikke kjenner mitt eget landskap. Da smeller det.

Stakkars mann, men han er heldig, også.

Jeg tror alle har et mørke i seg. Det kan være spesielle hendelser jeg bærer med meg gjennom livet, og som jeg aldri helt glemmer. Det kan være en medfødt psykisk svakhet, selv om jeg vet at jeg er sterk.

Det er så rart, for når våren kommer med lyset, da blir det mørkere inni meg en stund. Ikke svart, men litt grumsete.

Som opprørt hav.

Heldigvis er jeg også flink til å løfte blikket, så jeg kan se verden med forelskede øyne. Det var derfor jeg la merke til dette hjerteformede vannet. Det var egentlig ikke hjerteformet, men da jeg sto på akkurat riktig plass i forhold til vannet, da ble det til et hjerte.

Noen ganger må man hjelpe hjertet sitt på vei.

 

 

Jeg prøver å ikke legge bånd på meg. Jeg prøver å være raus med klemmer og fine ord. Jeg prøver å være impusiv og glad. Jeg tenker mange fine tanker, men særlig fysisk blir jeg visst aldri.

Milla er ei som ikke setter pris på å bli hindret i å leve fritt. I motsetning til henne så har jeg et valg, og som hunkjønn flest så vet hun å si fra. Høyt og tydelig, og temmelig masete noen ganger. Hun er også en engel, med verdens varmeste øyne. Det er nesten så en stakkars mann smelter.

Det kalles kvinnelist.

 

Hvor kommer denne trangen fra, at vi kvinner alltid må kjenne så godt etter, eller si fra om alt, eller føle så mye?

Det er fryktelig slitsomt. Jeg skulle gjerne vært mann for en dag, bare for å vite hvordan det er. Vite hvordan det er å tisse eller sove stående. Det er jo så mye enklere.

Jeg tipper at de også har sitt å stri med, selv om livet takk og pris ikke alltid er en strid. Jeg vet at de er gode å ha, enten som kjærester, brødre, fedre eller sønner. Og jeg vet at de har mye bedre sovehjerte enn oss. Det gjelder både kjærester, brødre, fedre og sønner. Alle sover bedre.

Jeg tror det er fordi de er smarte nok til å skjønne at ingen får gjort noe vettugt i søvne. Da kan de like godt bare sove. Så enkelt, og noen ganger så vanskelig.

Særlig for oss kvinner.

Jeg er heldig som har en å være sommerfugler i magen-forelsket i. Det er ikke alltid sommerfuglene virvler rundt i magen, da, for noen ganger er de stille som mus. Så stille at han kanskje blir litt bekymret. Men det har han ingen grunn til, for han er jo den rette.

Ingen er lykkelig hele tiden, men de små glimtene holder i massevis for meg. Jeg håper han kjenner det likedan, for kjærligheten skal ikke være kravstor, selv om den krever mye av oss.

 

Denne koppen fikk jeg i gave mens jeg satt på svaberget. Plutselig og uventet, og på en helt vanlig dag. Dagen ble plutselig alt annet enn vanlig, for jeg er lett å glede. Lett å lede er jeg derimot ikke, men selvfølgelig fikk han en klem.

Det var sjø og magi.

 

Selvfølgelig fikk han hjemmebakte kanelsnurrer. Så mange han orket å spise. Det er det samhørigheten handler om. Den handler om å gi eller å få. Den handler om raushet, frihet og respekt, men aller mest om å se hverandre.

Det finnes ikke en kvinne som ikke liker å få. Det finnes heller ingen mann som ikke setter pris på hjemmebakte kanelsnurrer. Jeg tror det henger igjen fra den tiden da de hang i forklesnippen til sin mamma.

Og det er bare fint.

Alle har samlet ord i minneboka si, og jeg er heldig som har mine egne minnebøker. Dem gjemmer jeg på som en skatt. Jeg har minnebøker fra barndommen, og jeg har en fra ungdomsskolen. Noen minner er vonde, men de aller fleste er veldig fine. Jeg har minnebøker fra da jeg flyttet for meg selv, og og fra den tiden da det meste var vanskelig. Jeg har en minnebok om samboerskap og to flotte ungdommer. Den boka, og den fra barndommen, er nok de fineste.

De er jo MEG, alle disse bøkene, på godt og på vondt, og nå har jeg startet på det første kapittelet i en ny.

Han er min hjertemedisin, og på sånne fine dager er det lett å være forelsket i livet.

 

 

 

 

 

Jeg som aldri har vært med i en musical. Takk og pris for at jeg ikke hadde den muligheten da jeg gikk på Videregående. Og heldigvis blir dette det nærmeste jeg kommer en scene. Mine gamle boots skal være med i Footloose!

Jeg kjenner at det er litt stas.

 

Misforstå meg rett om dere vil. Det er fantastisk at ungdommen har denne muligheten. De er så dyktige. Jeg tror til og med at noen av dem kan drive talentet sitt til noe stort, om de velger å utvikle den siden av seg selv. De lever ut drømmen, og jeg tror at de vokser både som individer og sammen.

Jeg er bare glad for at det ikke er meg. Like sikkert som at jeg ikke våget den gang, så hadde jeg ikke gjort det i dag heller. Det er sikkert frivillig å være med på sånt, men det er så kjedelig å føle seg kjedelig. Å være den som ikke er fri nok av seg til å ta den helt ut. Det ser jo så kreativt og morsomt ut å spille en annen enn seg selv.

Tenk å slippe unna seg selv for en stund. Spille helt eller skurk, og attpåtil få applaus for det.

 

Heldigvis har vi forskjellige måter å uttrykke oss på. Jeg liker å skrive, og da mener jeg at jeg elsker å skrive. Før så våget jeg ikke å skrive ned tankene mine. Derfor har jeg aldri ført dagbok. Det var så skummelt å tenke tankene, at jeg iallefall ikke hadde nerver til å se dem svart på hvitt.

Nå har jeg mot.

Derfor begynte jeg for en stund siden å skrive i en notatbok, og jeg valgte å bruke en penn med blå farge. På den måten ble det ikke så svart-hvitt, og jeg våget å lese det etterpå. Jeg våget å lese det stille for meg selv, men holdt for ørene om noen leste høyt det jeg hadde skrevet.

Det takler jeg fortsatt ikke, og jeg vet ikke hvorfor.

Det hjelper med skravlevin. Skravlevin med design av Bjørg Thorhalsdottir løsner på tungebåndet, så da sitter praten min litt løsere. Egentlig så er det venninnene jeg deler flaska med som har best effekt på meg, men det snakker jeg ikke alltid høyt om. Jeg skylder på vinen.

Begge deler varmer hjertet, når de brukes med forstand. Misbruk fører sjelden godt med seg, så jeg prøver å ta godt vare på disse øyeblikkene med lykkepromille.

Det er snakk om nytelse og livsglede.

 

 

Her om dagen ble jeg hoppende glad, og veldig nysgjerrig. Det hang en pose på døra mi da jeg kom hjem. Inni pakken lå det tre armbånd med inskripsjoner, og med verdens fineste kort som tilbehør.

Takk, Line-mor. For jeg fant til slutt hvem det var som gjorde meg hoppende glad. Omtrent det eneste vi har til felles er at guttene våre er like gamle, men du og du, så godt vi går overens likevel. Det er forresten den samme Line som har gitt meg notatboka, så hun kjenner meg sikkert bedre enn jeg liker å tro.

 

 

Jeg liker dette diktet av Rolf Jacobsen. Det er mye som er gitt oss gratis, om vi bare forvalter det på riktig måte. Det handler om å dyrke de gode sidene, og gi næring til de egenskapene vi har.

 

 

Skal jeg vokse og gro, og skal jeg kunne blomstre og trives, så må jeg ha rikt jordsmonn og vann i massevis. Ikke så mye vann at jeg drukner, og aldri så mye jord at jeg ikke ser lyset, men akkurat passe for akkurat meg. 

Den varmen som bor i meg, kan jeg gi til andre, uten å miste den. Det blir bare mer av den når jeg deler, for jeg får så mye tilbake. Jeg opplevde et sterkt øyeblikk i dag, også, på jobb. Det er sånn applaus jeg liker best. 

Det handler ikke om applausen, egentlig, men heller vissheten om at det jeg gjør, det utgjør en forskjell.  Det handler ikke om penger eller status. Det handler ikke om Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker. Det handler om liv eller død, og det handler om respekt. Det handler om klinisk blikk og empati. Det handler om innsikt og kunnskap som er samlet over mange år. Det handler om mot til å si fra, og styrke til å si ja eller nei. Det handler om å møte blikk, og det handler noen ganger om å tale leger midt i mot. Når det er sagt, så har vi en solid kommunikasjon, og et forhold basert på tillit i møte med våre leger.

Jeg liker dem nesten hele tiden.

Jeg tror det er best når vi sammen er mannskap på skuta, og med brukeren til rors i eget liv. Vår oppgave er å se til at han styrer unna skjær i sjøen, selv om det noen ganger bærer rett på grunn. Noen ganger er det uunngåelig, men vi kan bidra til å gjøre seilasen så fin som mulig. Som dette med å bringe litt solskinn inn i livet deres på en helt vanlig dag. Særlig når det ikke lenger finnes vanlige dager.

I jobben min blir jeg overøst med klokskap og levd liv. Brukeren bringer solskinn inn i mitt liv, også, noen ganger uten å vite det. Jeg får nemlig være med på en del av reisen.

Jeg får se nytt land, og jeg får bli med til ukjente steder. Jeg er takknemlig for det, selv om jeg ikke liker meg like godt over alt. Det er det ingen som gjør.

Det finnes kart og det finnes kompass, men noen ganger er det  best å reise uten.

En slags sjanseseilas.

Sola skinner ikke alltid, og det gjør den ikke for noen. I dag skinte sola i form av verdens varmeste håndtrykk.

Kanskje er jeg en scenekunstner likevel.

 

 

 

 

 

 

Selv om jeg har en bror jeg er veldig glad i, så hender det at jeg savner å ha en søster. For en søster er kvinne, og en kvinne får man et annet bånd til.

En søster kan være veldig forskjellig fra meg, men allikevel så forstår hun mer enn en mann gjør. Ikke sånn at hun er mer intelligent, men hun forstår mer.

Kvinnefellesskap er spesielt, og jada, vi behøver menn. Kvinnefellesskap er likevel noe for seg selv.

Skravling over en kopp rykende varm kaffe. Deling av strikkeoppskrifter og hemmeligheter. Betroelser som ingen andre kan ta i mot. Vissheten om at vi ikke behøver så mange ord for å forstå hverandre, selv om vi kvinner har mer enn nok av dem. Ikke mer enn nok menn, men av og til mer enn nok ord.

Det er så mange ord som skal deles at vi kanskje snakker i munnen på hverandre, og glemmer å lytte. Og noen ganger er ordene borte med vinden, men da kan vi være stille sammen.

Hadde jeg valgt å gå i kloster, så hadde jeg hatt søstre på alle bauger og kanter. Akkurat det frister ikke, for da måtte jeg bære hodeplagg. Og da måtte jeg dele rom med bare kvinner.

Så kjedelig.

Hadde jeg vært eldre så hadde jeg vært sykesøster, og det frister heller ikke. Da hadde jeg også vært tvunget til å bære hodeplagg, og jeg ville hatt mange søstre rundt meg hele tiden, selv om vi klager over at vi er for få søstre. Det eneste jeg bærer som minner om gamle dager, er et søsterur. Det heter faktisk det. Søsterur. Og sånn ser det ut, i moderne utgave.

 

 

Jeg vet at jeg ville gjort en dårlig jobb med hette på hodet. Det er bare sånt man vet. Dessuten er vi for få, og vi skulle gjerne vært flere. Jeg anbefaler yrket på det varmeste, for det er så mangfoldig.

Sånn stopper man forresten kjeften på en sykepleier, selv om jeg fint klarer å prate med munnbind på.

 

 

Venninnene mine.

Noen få av dem regner jeg som mine søstre. Disse som vet alt, og som alltid er der. Vi som vet at vi har hverandre, til og med når det føles som om verden går under. Eller når livet kjører berg- og dalbane med oss.

Særlig da.

Og spesielt når vi vil dele glede og lykkebobler. Det blir dobbelt så mange bobler når vi deler på dem, for det er noe jeg vet.

Musikken blir finere.

 

 

Ølet smaker bedre.

Og sola skinner sterkere.

 

Så takk for disse søstre.

Det er ikke sånn at de er bedre enn ingenting. For meg er de alt, og det er alt jeg behøver.

Jeg navigerer etter dem, selv om det noen ganger leder meg rett vest. Det kan da være fint i vest. Det er iallefall mye bedre enn å stå på stedet hvil, selv om jeg trives godt der, også. 

De leder meg i alle himmelretninger. Vi gråter og ler sammen. Vi trøster og tuller. Noen ganger er vi veldig barnslige, mens andre ganger er det dypt alvor mellom oss.

Og mellom oss sagt, der blir det værende.

Det er det som er så godt. Det jeg forteller, og som jeg ikke vil fortelle til andre, det legger vi under puta og sover på.

Og om det er noe jeg vil fortelle til hele verden, ja, da hyler vi i kor.

 

Jeg behøver ikke syv søstre, selv om jeg nøt synet av dem sist sommer. Jeg bare lånte dem en stund, og de var sanseløst vakre. Denne utsikten tok nesten pusten fra meg, men bare nesten. Det er vel sånn det skal være, at enkelte kvinner tar pusten fra en.

 

 

Frøya er øya mi, og her har jeg mine søstre. Det er ikke så viktig å telle hvor mange de er, bare de vet om det selv.

Og det vet de sikkert.  De er er ranke og stolte, de også.  De står side om side, og lar seg farge av solnedgangen. De betyr noe for noen.

De tåler stormen som av og til kommer deres vei, for da skinner de bare enda sterkere etterpå. Og den som ikke er sterk akkurat nå, finner styrke hos de andre.

Det er det som er så godt med å ha en søster eller flere.