Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte.

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte. Og ikke bare litt borte, men helt bortebortebortevekk borte. Faktisk helt inn i veggene vekk. Lussi er så stille og snill og flink og ren og pen at ingen ser henne lenger. Ikke moren, ikke faren, ikke læreren og heller ikke de andre barna. Ikke engang den store vaktmesteren kan finne henne.

– Gro Dahle –

 

 

Lussi kunne like gjerne ha vært meg. Jeg følte meg aldri usynlig, men jeg tror at jeg var alt for snill. Jeg skulle gjøre alt skikkelig og riktig og ryddig og pent. Jeg ble ikke presset til det, for jeg var sikkert født sånn. Jeg slukte aldri livet, men jeg var visst veldig glad i brunost.

 

 

Jeg ba selvfølgelig bordbønn.

 

 

Og jeg var født med ski på beina.

 

 

Mye senere oppdaget jeg at snø kunne brukes til så mangt, som å være litt utekkelig, til meg å være.

 

 

Jeg oppdaget ganske midt i livet, at det å bare være snill ikke fører meg dit jeg vil. Jeg vil fortsatt gjøre ting skikkelig og riktig og ryddig og pent, og jeg er fortsatt snill, men ikke hele tiden. 

Jeg våget ikke, ville ikke, klarte ikke, måtte ikke, skulle ikke. Det var ganske mye ikke, nesten som i hikke. Når du ikke klarer å slutte med hikkinga, selv om du holder pusten eller drikker vann eller lar noen skremme deg. Det fungerer ikke å bli skremt på kommando.

Du må virkelig ville det, at du skal gjøre en forskjell i ditt eget liv.

Jeg kan ikke skylde på andre for at jeg var sjenert og snill og pinglete og grublete. Selvfølgelig ble jeg påvirket i positiv eller negativ retning, det blir jeg fortsatt, men det er jeg selv som må bestemme, og det gjorde jeg nesten aldri før.

 Jeg bare svømte medstrøms.

Det begynte forsiktig. Før så tenkte jeg at min mening ikke betydde noe, så jeg kunne like gjerne bare lytte. Etterpå var jeg sint på meg selv, og sint på de andre. Sint på de andre fordi jeg kanskje var dypt uenig med dem, og sint på meg selv for at jeg ikke åpnet munnen og tok til motmæle.

Taushet har aldri forandret verden.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle si noe, selv om det bare var en bitteliten setning, sånn at jeg kunne venne meg til min egen stemme. 

Jeg overlevde, og fikk til og med lyttere.

Neste gang gjorde jeg det samme, og føyde kanskje til et lite avsnitt. Det gikk fint veldig fint. Den tredje gangen hadde jeg til og med en egen sak på agendaen. Kollegaer kom med innspill, og jeg vokste fra maur til elefant, selv om det siste jeg ønsker er å trampe noen på tærne.

Det er ikke det det handler om, å tråkke andre ned for å komme seg opp og fram.

Snart våget jeg, med støtte fra venninne-kollegaer, å ta overordna ansvar for spesielle oppgaver i tjenesten.  Først fikk jeg ansvar for blære- og urinveisproblematikk. Da ga jeg meg sev tittelen URINLEDER. Godt påkommet, om jeg skal si det selv.

For nå våger jeg å si noe.

Etterhvert har jeg gått over til å bli kreftressurs i kommunen, og jeg kunne ikke ha fått en bedre oppgave. Menneskemøter er noe av det sterkeste og fineste som finnes.

Jeg er ikke den samme jenta som jeg var, selv om hun sitter på skuldra mi fortsatt. Det er ingen tung byrde å bære på henne, for hun pusher meg videre. Hun hvisker i øret mitt at jeg skal våge det som hun aldri våget eller ville eller turde eller klarte. Hun har musefletter med sløyfer i, og hvitt plisseskjørt, 

Jeg er veldig glad i henne.

 

 

Fredag sto jeg på scenen sammen med ei venninne som jeg er veldig glad i. Vi arrangerte Hjertevenn, for å samle inn penger til Vildes Minnekonto. Det hadde jeg aldri i livet våget før, men nå gjaldt det selve livet. Ringen ble på en måte sluttet der.

Jeg ser ei voksen kvinne med mot i blikket, ei som vet hva hun vil, og som vet hva hun vil ha. Jeg ser ei som står opp for det hun tror på, og som gjerne vil gjøre alt hun kan for å ta vare på vennene sine. 

Hun er fortsatt snill, for det er en god egenskap å være snill, særlig når den blandes med mot og styrke.

Jeg SKAL skrive ei bok. Selvfølgelig våger jeg. Det er ei lita jente som vil at jeg skal skrive det jeg tenker, og det som jeg har lært og forstått, og henne kan jeg ikke svikte. Hun fortjener at jeg gjør det, for hun har vært ved min side hele veien, hele livet.

Vi klarer det sammen, hun og jeg.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg svever som ei såpeboble i dag, lett som en plett. Ingen riktig vet hvor jeg lander, aller minst jeg selv, og iallefall ingen andre. Jeg må prikke forsiktig hull på bobla, sånn at jeg kan formidle det som hjertet er fullt av.

Anette og jeg har levd i vår egen boble ganske lenge nå, og der har vi hatt det veldig fint. Vi har ledd og vi har tørket tårer underveis, fordi det har vært naturlig for oss å gjøre nettopp det. Det var ingen vei utenom, selv om jeg liker omveier og sidespor.

 

Først ler

vennen min, etterpå

ler jeg.

 

Da blir latteren

akkurat lang nok.

Jeg kan tvinne den

tre ganger rundt halsen,

og få den til å varme

halve vinteren.

– Synne Lea –

 

Det er sånn vi har hatt det. Vi har utfylt hverandre på en fin måte. Den enes svakhet er den andres styrke, og omvendt, Vi har gått fra tanke til handling sammen. Det som var en spire i vinduskarmen, har blitt til en fargerik hjertebukett, eller et fargerikt skjerf skapt for kalde vinterdager.

I går kveld var vi vertsskap for hundre gjester, og det var mer enn vi noen gang hadde våget å håpe på. Vi vet at frøyværinger, og frøyværinger med en annen dialekt, er rause, men likevel. 

I dag er vi som dette diktet, litt høye på livet. Vi vokste med oppgaven.

 

Den morgenen

myggen våknet

og var gjort til en elefant,

ble den meget forbauset.

Du store verden!

sa den

her må det ha hendt noe

i nattens løp!

– Inger Hagerup –

 

Det er forresten ingen sak å arrangere en sånn kveld når alle sier JA. Jo, det er mye arbeid og omtanke som ligger bak, ned til minste detalj, for vi er begge perfeksjonister, men vi hadde hundre stykker, og mange flere, med oss på laget. 

Vilde og Vildestyrken var vår inspirasjon, men like mye alle andre som blir berørt av kreft eller annen sykdom, for det er dessverre mange. Vi hadde mange i tankene denne kvelden, og ønsket å formidle at alle behøver hverandre. 

Vi har godt av den gode samtalen. Vi har godt av å møtes, selv om det det noen ganger er best å være alene med ullpleddet sitt, i sofaen hjemme. Jeg er glad for at kvelden ble akkurat så fin som vi hadde planlagt, for alt kan jo ikke planlegges. 

Sånn er livet. Det endrer kurs før vi vet ordet av det, derfor må vi fylle det med så mye godhet som vi kan.

Et overflødighetshorn av godhet.

Godhet forhindrer ikke at noen blir syke, men den gjør dagen bittelitt bedre, kanskje til og med mye bedre. Jeg tror på det siste.

 

Målet med kvelden var todelt. Vi skulle samle inn penger til Vildes Minnefond, noe som giverne klarte med glans, og vi skulle gi noe tilbake til Vilde og hennes familie, som takk for den åpenheten de har vist oss, og som takk for hennes liv, som hun levde ett hundre prosent.

Vilde ga åpenhet og mot et vakkert ansikt.

 

 

Jeg er bittelitt stolt av det vi har gjort. Ikke fordi jeg føler meg spesielt edel, men fordi vi var heltemodige bak mikrofonen. Eller heter det foran?  Vi hadde aldri gjort det før, derfor var vi sikre på at vi skulle klare det.

Det ville Pippi ha sagt.

Vi var så fokuserte på å skape litt magi, at til og med tårene holdt seg innendørs, sammen med oss. De ville ikke ut, iallefall ikke mine. Jeg, som egentlig er så lettrørt.

 Utenfor vinduet skulle det være meteorstorm denne kvelden. Det hadde Anette nettopp lest i avisa. Hun prater forresten like mye som en sånn storm. Hun er et stjerneskudd av ord, for det gnistrer rundt henne.

Meteorstormen var nok ikke tilfeldig. Jeg tror at det var Vilde som sendte et dryss av gull over gjestene sine.

 

Vi sparket av oss skoene og unnet oss et glass Cava etterpå, og i kveld skal jeg begynne på mitt nye strikkeprosjekt. 

Dere vet hvilket jeg mener.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

…men friskt var det.

 

T-skjorta fra Supen Pøbb gjorde nytten, for det er greit å være tildekket i oktober. Veldig greit, egentlig.

Jeg er nemlig hvit som snø på denne tiden av året. 

 

 

Jeg lar ikke snøen stoppe meg, og det lå til og med isflak på stranda ved Gjevilvatnet. 

Brrrrr!! Herlig!!!

Jeg tror det er lettere å gjøre elegante moves, eller legge ansiktet i de rette folder, når det er en annen årstid enn høst, kanskje heller sommer, men for ei som elsker høsten så er dette perfekt. Det er bare å bestemme seg, for det er tankene som bestemmer om jeg greier det. 

Klart jeg greier det. Jeg greier alt jeg bestemmer meg for om dagen. Jeg er inne i en flytsone med tanke på viljestyrke og mot. Det er bare å ta på solbriller og bite tennene sammen, for ellers klaprer de.

 

 

Ja, jeg elsker vann, og hav er det beste jeg vet, men denne helga var jeg på fjellet. Da kjente jeg at det gjør godt med forandring. Det er herlig å være borte, for da er det så godt å komme hjem igjen.

Med gode minner, nye krefter og røde kinn. Ansiktet ser hvitt ut, men det er lyssettingen, det vil si sola, sin skyld. Den er tilgitt. Den deilige, livgivende sola, som har gitt oss en vidunderlig høst.

 

 

Høsten har gitt oss nydelige farger og blå himmel. Den har gitt oss bratte motbakker og slake stier,  med hvilepuls nok til alle som vil ha. Vi behøver bare å si ja takk. 

Ja takk til høy himmel og nesten like høye fjell. 

Vi er heldige som er friske og raske nok til å nyte sånne mektige omgivelser. Det er forresten ikke nødvendig å være rask, egentlig, men heller målbevisst og glad i det som naturen kan gi oss.

Helt gratis. 

 

For oss var det iallefall gratis, for det er broren min som får trekk i lønna, sånn at vi kan låne ei flott hytte på den beste tiden av året,  Arild spanderer, og Oppdal er best før snøen kommer. 

Vi ble varme i trøya hele hurven, men det var ikke alle som tok en dukkert i Gjevilvatnet av den grunn. Ikke alle, men noen av oss.

De tøffeste, sikkert.

 

 

Det er dette som er hytteliv. Fyr på peisen og slitne føtter, tapet i høstfarger og rokken i hjørnet, men som bare er til pynt. Det var før det, at de brukte rokken til noe fornuftig. Kanskje noen fortsatt gjør det.

Skal det verta garn må ein både karda og spinna, men jeg kjøper garnet mitt i butikken, og i helga strikket jeg masse.

 

 

 

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg, 
men nevera trivelig smilte. 
Og under dens lauvheng med glede jeg såg, 
at villrenen stille seg kvilte.

– Jon Østeng Hov –

 

 

Og villrein så vi. Det er de som eier fjellet, mens vi er lydløse gjester.

Jeg hørte ei ugle, også, men så den aldri, jeg bare enset vingeslaget i lufta, før den ble borte mellom forvridd fjellbjørk. Ergelig! Jeg har ugler rundt omkring i huset mitt, men fikk ikke se den i levende live.

Kanskje en annen gang.

Imens kan jeg hvile ved ei vindvridd fjellbjørk. Perfekt hvileskjær som naturen har laget selv, og mye bedre enn den fineste lenestol, i det fineste hus.

Det fineste huset er ute.

 

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold.
Himmelen sto alltid
åpen over meg.

– Hans Børli –

 

 

 

Tusen takk til hele familien for den flotte og morsomme helga på Oppdal, for vi har ledd mye. Det er viktig å trimme lattermusklene, i tillegg til alle de andre musklene.

Vi har danset jenka og sunget karaoke. Vi har kjørt standup-show og lært oss linedance. Vi har laget treretters, og drukket hverandre under bordet. Vi har til og med danset på det samme bordet, lekt gjemsel mellom fjellbjørk og proklamert dikt.

Nei, det har vi ikke. Ingen av delene, men mye annet rart.

 

 Det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse, så jeg poster bilde av denne fine gjengen uten å spørre om lov, så kanskje jeg får bli med på tur en annen gang, også.

Pleeeease!

( Arild, jeg vet at du digger å ha med storesøstra di på tur, for da har du noe å strekke deg etter. Neste gang skal du bade )

 

 

 

 

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse, og det har Milla skjønt. Hun er min hjertemedisin, selv om hun av og til driver meg til vanvidd. Denne dagen skal fremme bevisstheten rundt vår psykiske helse, og det vil jeg også bidra til gjennom bloggen min, fordi åpenhet er så viktig.

 

 

 

Vi gikk ei mil i dag, tur-retur Blåskoghytta på Hitra, bare hun og jeg. Jeg husker ikke engang hva jeg tenkte på, for jeg var visst bare til. Knallblå himmel, og jeg må innrømme det, at fargene er finere på Hitra når det er høst. Det er løvtrærne si skyld, for på Frøya har vi nesten bare sitkagran.

Verdens aller styggeste tre. De kunne ikke ha vært helt tilregnelige, de som bestemte at vi skulle innføre denne grana til svaberg-øya vår. I mine øyne finnes det ingen formildende omstendigheter, selv om de sikkert handlet i god tro.

Jeg er sikker på at Milla er enig, og de har av samme sorten på Hitra også, selv om mangfoldet er større her. Blant trær, altså.

 

 

Jeg liker mangfold. Jeg liker at både hunder og mennesker har sin egen personlighet, som ingen kan temme.

Det er jo det som er deg.

Noen elsker vann, mens andre har vannskrekk. Noen liker skog, mens andre elsker havet. Og noen vil ha begge deler.

 

 

 

Jeg har valgt, gjennom mange blogginnlegg, å være så åpen som jeg selv synes er greit. Jeg har min grense, og denne grensa tøyer jeg stadig lengre, heldigvis, for jeg lever bare dette ene livet. 

Jeg har skrevet om spiseforstyrrelser, tvangstanker, om samlivsbrudd, og om en hjerne som aldri hviler. Jeg har prøvd å beskrive hvordan det er å ha dysmorfofobi, en diagnose som ingen lege har stilt, men som jeg har kommet fram til selv, for den finnes. Den handler om å være (p)sykelig opptatt av detaljer ved sitt eget utseende. Det høres latterlig ut, men den frarøvet meg livskvaliteten i en sånn grad at det var mer til å gråte over.

Heldigvis er det nå 1-0 til meg mot denne diagnosen. Jeg har ikke lagt lokk på den. Jeg har beseiret den, og jeg håpe det varer, selv om jeg aldri kan være sikker.

Jeg har også skrevet mye om hverdagsglede, hav og himmel, om styrke, mot, og om evnen til å se det store i det små. Dette med å se det store i det små var også det som felte meg, akkurat som når man feller ei gran. Jeg ble sykelig opptatt av detaljer.

Mange har skrevet til meg, eller kommet bort til meg og sagt, at det jeg skriver er DEM. Det handler om dem, selv om det er meg selv jeg beskriver.

Altså er jeg ikke alene, og det er både leit og fint. Leit, fordi jeg ikke ønsker at andre skal ha det vondt, og fint, fordi det er godt å dele noe.

Hun eller han, det er som oftest henne, synes det er fint at noen klarer å formidle det de selv ikke finner ord til å beskrive. Jeg tror at det er flere menn som kjenner seg igjen, også, selv om de bor på en annen planet til daglig. De gjør faktisk det, og det er derfor jeg liker dem, for da kan jeg få være for meg selv av og til.

Det finnes også hundre andre grunner til at jeg liker menn. Og noen liker damer.

Kjærlighet er kjærlighet.

 

 

Jeg lurer på hva Milla tenker. Kanskje noe sånt:

 

jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg

de som kommer fra Angstland, og de som har

vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt

holder ut, virker som et innaformenneske,

men som egentlig er et utaformenneske

 

og kanskje

gjemmer seg

litt bort

på fest

 

å, jeg er en sucker for sånne

– Kristian Bergquist –

 

 

 

 

 

og så stod du der

og bare

 

hei

– Alexander Fallo –

 

Det var starten på noe fint. Hun sa hei, og jeg var solgt, fordi jeg fant styrke til å tro at jeg kan gjøre en forskjell i noen sin hverdag. Hun, og mange flere andre, men akkurat i dag så er det henne. Det var inspirasjon og motivasjon, og det var en iskald dukkert som gjorde tankene klare som havet, i fjor en gang.

Jeg var plutselig klar. 

 

 

 

 

 

Liv Ågot er kreftkoordinator i Orkdalsregionen, og en viktig brikke når det gjelder samhandling mellom sykehus og kommuner. Denne uka kom hun til Frøya, og var med meg på en arbeidsdag. Det var veldig fint.

 Dette innlegget skal handle om hverdagen, og om trua på mennesker. Om trua på ledere, kollegaer, brukere og medmennesker. Jeg tror på hele hurven, til det motsatte er bevist. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, og jeg blir sjelden skuffet.

 

Trosbekjennelse

Jeg tror på Andersen nede på hjørnet

og på Bråten i fjerde

Jeg tror på et menneske

med hverdag i øynene

og hverdag i stemmen

en mann med slitte bukser

og bussbilletter i lommene

en kvinne på vei fra butikken

med plastposer fylt av brød og melk og frossenfisk

Jeg tror på kjærligheten mellom dem

tvers gjennom hverdagen

solid og grå som stein

– Tore Coward –

 

Akkurat nå ligger jeg nede med en rygg som streiker, så da får jeg masse tid til å reflektere, selv om jeg helst vil være på jobb. Det er heldigvis ikke dødelig å ha vondt i ryggen. Det går over, og jeg gleder meg allerede til å jobbe i helga, for neste helg har jeg fri.

I mens så kan jeg jo skrive.

Jeg så en film her om dagen. Den handlet om å miste. Det var ei jente i den filmen som sa noe fint. Hun sa at den tiden man er sammen, selv når vi gjør ingenting, er dyrebar. Den kan aldri være bortkastet.

Takk og pris for at det ikke finnes bortkastet tid, selv om det føles sånn noen ganger.

Kanskje er det lettere å tenke sånn i ettertid, for ingen av oss sitter og holder hverandre i hendene hele tiden. Vi krangler og surmuler, og ønsker oss alenetid når det stormer som verst.

Det er normalt.

Jeg vet ikke, men jeg tror at den som mister, kommer til å savne diskusjonene, og smellet fra ei dør, like mye som de vil savne den hastige klemmen eller lappen på kjøleskapdøra. Den trassige ungjenta som flyr ut av hjemmet, og som øver seg på å bli den hun skal være. Eller unggutten som freser opp singla utenfor med mopedvidunderet. Han skal ut å sjekke damer.

Jeg tror at mannen vil savne klirringen av kona sitt strikketøy like mye som hun savner raslinga fra avisa. I sånne stunder, der ingenting blir sagt, så er livet trygg og kjent klirring eller rasling. Et lunt og godt og ordløst nærvær, skapt gjennom mange år. 

Rutiner og hverdag. De er ikke grå, men en gylden ramme rundt livet vårt.

Jeg liker forresten grått. Jeg liker steiner, og de har nesten alltid grått i seg. En grå stein kan fremheve en annen farge, og en grå hverdag kan fremheve lykkestunder, selv om hverdag også er lykke, i mine øyne.

 

 

 

 

Forelskelse er et rosa kyss, og tusenfryden har rosa vinger. Når kvelden legger et rosa slør over dagen som har vært, så kan den aldri bli ubetydelig eller ingenting.

 

 

Her ligger styrken som jeg har funnet. Jeg kan puste sløret til himmels, og under der er virkeligheten. Jeg er ikke typen til å bære slør, og ikke er jeg særlig romantisk, heller. Ikke det minste.

Jeg er god på å møte virkeligheten, og jeg tror at jeg kan kunsten å få mennesker til å lette på sløret. Jeg har ikke lært det på en dag. Jeg har lært det gjennom møter som har forandret meg for alltid. Jeg har lært å tilnærme meg virkeligheten med ydmykhet, omsorg og respekt. 

Jeg er trygg på hvem jeg er, og da tør jeg å bare være stille. Eller jeg tør å stille nødvendige og vanskelige spørsmål. Jeg våger å svare, også, selv om jeg noen ganger ikke vet hva jeg skal si.

Det er godt å ha fagpersoner som Liv Ågot å støtte seg til. Jeg liker måten hun er på; pågående og varsom, kunnskapsrik og direkte. Jeg har lyst til å gi mine ledere en smask på kinnet for den jobben de står i hver eneste dag, men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg gir mine to mentorer, Mona og Wenche, en klem når det passer seg sånn, og det holder i massevis.

Hei til alle dem som jeg jobber sammen med hver eneste dag. Dere er uunnværlige. Dere kan gjøre gull av gråstein, om dere tenker med hjertet. Økonomien overlater vi til andre.

Jeg vet at vi må tenke økonomi, og det gjør vi. Vi velger den billigste bandasjen, så lenge det ikke gir et dårligere resultat. Vi sparer på kruttet, og vi deler sjokoladeplata mellom oss. Vi spinker og sparer på det som vi kan spare på, men vi sparer aldri på kunnskap, omsorg eller gode historier.

For mange år siden, og ikke på Frøya, så kjente jeg en mann som hang bleiene til kona over vedovnen, sånn at de kunne brukes en gang til. Han brukte glasset sitt i flere uker uten å vaske det, og han tok tiden på oss, i tilfelle han måtte betale pr minutt som vi var der. De dagene da jeg var med, som student, var mannen himmelfallen, for da trodde han at han måtte betale dobbelt opp.

Han hadde gjort økonomi til en fanesak, og sånn er ikke jeg. Jeg vet at økonomi er viktig, men for meg så står faglig forsvarlighet i sentrum. 

Sentrum for meg er Frøya. Her skal det være godt å leve, og det mener jeg bestemt at det er. Jeg ser det hver eneste dag. Ingen regel uten unntak, for verden er ikke bare rosa, men jeg håper at hvert enkelt menneske får oppleve å bli tatt godt vare på.

Sånn ønsker jeg meg hverdagen, innunder sløret.

Eller uten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdens aller beste venn,

vi skal ut på tur igjen.

Når jeg gir deg av min tid,

blir du overlykkelig.

 

Gjørmete og kullsvart sti,

kanskje du vil ha litt fri?

Sånn at jeg kan vandre trygt,

unngå det å falle stygt.

 

Slippe unna bånd og sele,

sånn at du kan nyte hele.

Vide verden for din fot,

du får vise ekte mot.

 

Løpe bakken som en vind,

like opp til Hokkeltind.

Sitte pent og vente der,

for du får en godbit her.

 

Men…..

det endte ikke sånn,

du forsvant helt nedi bånn.

Du fikk ferten av en hjort,

og forsvant så alt for fort.

 

Plutselig så kom jeg på,

er det hjortejakt her nå?

Er det grønne menn der ute,

da er Milla ille ute.

 

Kanskje kan en geværmunn,

ta litt feil av hjort og hund.

Redd for skudd og nesten lamma,

du må komme hjem til mamma!

 

Hun har sprunget mange mil,

helt tilbake til vår bil.

Takk for at hun kom til rette,

det blir båndtvang etter dette.

 

Jeg vet en ting helt sikkert. Det finnes mange gode og snille mennesker der ute. Takk til alle som delte innlegget mitt om savnet hund. Noen ringte og tilbød seg å hjelpe, andre sendte meldinger med samme budskap. Det var til og med en som kom for å lete, og fant henne. 

 Hun var borte i to og en halv time, så jeg rakk å bli litt redd.

To av venninnene mine tok like så godt med seg sine familier for å dra på leteaksjon, med tau på innerlomma. Jeg rakk ikke å avverge det, så de fikk en fin og gjørmete kveldstur opp til Hokkeltind.  Jeg har verdens beste venninner.

Jeg slapp med skrekken, og sitter igjen med følelsen av at folk er hjertevarme. Det må være verdens beste følelse.

 

Fuck cancer!

I går, i dag og i morgen.

Alle dager.

 

Oktober har rosa bokstaver. Den rosa fargen står i sterk kontrast til liv som blir snudd på hodet. Samtidig er fargen myk og nødvendig, som ei dundyne, så vi kan holde oss varme når det er frost i lufta. Jeg henter alltid fram Nasse i oktober. Ingen er så rosa som ham, og ingen har større hjerte heller. Ingen er mer mer pinglete, og ingen er så modig, som min store, lille venn.

Jeg vant ham på tivoli, og husker ennå følelsen. Jeg fikk velge fra øverste hylle, og det var kjærlighet ved første blikk. 

 

det kvite sløret

 

dagane kortare

nettene lengre

 

skogen

så stille og svart

 

så ein morgon

eit tynt, kvitt strø

over blomane i hagen

 

over alt som har vore

og alt som skal kome

 

rim, seier mamma

 

frost, seier pappa

 

stjernestøv

spør du meg

 

– Ruth Lillegraven –

 

Nydelig dikt, som jeg tolker på min måte. Kanskje handler det om noe helt annet enn sorg, det er det som er så godt med dikt. Jeg kan finne min egen mening mellom linjene, om der er nok luft mellom dem.

Det finnes mange måter å sørge på, og det finnes mange ting å sørge over. I dag leste jeg om den sorga som ingen gir blomster til, og der kriseteamet ikke kobles inn, for eksempel ved kjærlighetssorg. Å gi hjertet sitt til noen, for så å forlate eller bli forlatt, det er også ei sorg. Selv om det er tusen forskjellige grunner til at sånt skjer, så er det vondt likevel, for begge parter. Du må gå videre uten, selv om den andre fremdeles lever.

Så er det den andre sorga, den aller største. Å miste noen for alltid, selv om de bor i hjertet. Selv om vi har gledene og minnene, så er de liksom borte. Vi kan ikke gi en klem, eller være nær på den måten vi ønsker. Aldri mer. 

Noen tror kanskje at jeg er mer opptatt av sorg enn av glede, men neida, sånn er det ikke. Jeg elsker å leve, og når jeg elsker noe, så risikerer jeg alltid å miste. Sett i lys av sorga så er livet skjørt og dyrebart.

Da jeg var lita jente så skulle jeg skånes. Sånn var det på den tiden ( jeg er 49 nå ). Det var sikkert godt ment, men det gjorde ikke godt, ikke i det hele tatt.

Vi skulle ikke vite noe, eller se at andre gråt og var lei seg. Vi fikk ikke vite hva som var i vente, og da var ventetiden grusom. For vi visste jo at noe var i vente, slik bare barn vet, uten at noen sier det høyt. Vi ante og trodde, og hadde ørene på stilk, slik som unger har hatt til alle tider. Det er ikke alltid at to og to blir fire, for fantasien er verre enn virkeligheten.

Det vet jeg nå, at det er bedre å vite.

Jeg er mest opptatt av gleden, egentlig. Den rykende varme kaffekoppen hver morgen, og en rosa sløyfe i oktober. Jeg elsker å finne små gleder i hverdagen, for hverdagene er best. Den hverdagen som noen ganger er grå og kjedelig, for den er ikke alltid rosenrød. Jeg tror at den som har fått livet sitt endevendt savner sånne dager.

 

 

Det at jeg er frisk og sterk, og kan formidle tankene mine, er en sann glede. Jeg håper at ordene mine kan gjøre en forskjell, for åpenhet er nøkkelen til å mestre både glede, sorg og krise. Åpenhet og den gode samtalen. Jeg kan aldri få sagt det nok.

Selv om samtalen er famlende, eller går i stå, så er den livsnødvendig og helende. Det gjør godt i hjertet å få satt ord på følelsene, selv om budskapet kan være tungt å ta i mot, eller vanskelig å gi. De fleste opplever lettelse ved å åpne seg for noen de har tillit til.

Vi, sykepleierne og omsorgsarbeiderne, skal være sånne døråpnere. Vi skal ikke slenge døra i trynet på noen, eller låse den for godt. Det handler om å trå varsomt over terskelen til andres liv. Jeg er ikke ei spissmus som piler kjapt over golvet med plirende øyne, på jakt etter et skjulested. Jeg er heller ikke en elefant som tramper i klaveret, og spiller ureint. 

Jeg må våge å stå i det, og jeg må våge å møte andres blikk. Jeg kan ikke svare på alt, men jeg kan lete etter svar som kanskje ikke finnes. Og jeg må tåle stillhet, eller det å bli avvist.

For det handler ikke om meg. Ikke denne gangen, og kanskje aldri. 

Hvem vet?

 

” La meg holde deg fast

til du står heilt støtt

til du tar imot

når en dag blir født.

Du skal komme dit,

ta med gleda hit,

gjennom sorga går en sang. “

– Halvdan Sivertsen –