Det er godt å lene seg mot en trestamme som har stått der i hundre år. Jeg var mye nede hos mine besteforeldre da jeg var yngre, for de bodde i samme hus som oss. Solide, trygge trestammer som sto støtt, og hadde ei tru som ikke var til å rokke.
Vi snakket om mye, men jeg angrer litt på at jeg ikke spurte og grov litt mer om deres oppvekst. Farfar mistet foreldrene sine og flere familiemedlemmer i Gjæsingulykka da han var liten gutt. Jeg visste det, men skulle gjerne ha visst mer om hvordan det føltes å være akkurat han.
Når møtte han farmor, og falt de pladask for hverandre?
Mormor og morfar på Frosta da, var det kjærlighet ved første blikk?
Den som bare hadde visst.
Jeg vet i alle fall at mamma og pappa møttes da hun jobbet på sykehuset – og han var pasient. Eller, det var vel ikke før etter at han ble utskrevet at det skjedde saker og ting.
Nesten som i en legeroman, bortsett fra at han jobbet på ligningskontor.
Jeg vet mye, det er mye jeg ikke vet, og noe har jeg kanskje ikke godt av å vite heller. Alle har et eget rom i hjertet som er bare sitt. Det jeg vet er at vi kanskje tar hverandre for gitt av og til.
Ikke for gitt i den forstand at vi ikke bryr oss, eller bryr oss om, for det handler ikke om akkurat det, men mer sånn at vi glemmer å være nysgjerrig.
Det er en fin ting å være nysgjerrig på livet – og på levd liv.
Jeg er glad for at begge lokalavisene våre viser interesse for sine sambygdinger, og for at jeg endelig har skjønt hvordan man klipper og limer linker 🙂
Jeg håper at vi klarer å samle nok rakved, og at rakved blir til gull.
Jeg har lenge båret på en drøm om å skrive bok, kanskje ei lita diktsamling, men da jeg fikk tilbud om å bli med på dette samarbeidsprosjektet så sa jeg JA ganske fort, både fordi jeg liker ideen, men også fordi jeg ser på det som en mulighet til å lære mer om prosessen fra A til Å.
Jeg er evig takknemlig, for jeg tror at dette er det sparket i ræva som jeg behøver for å skjønne at det er mulig å realisere drømmene mine – en etter en etter en etter en.
Jeg håper på en dominoeffekt – ikke i den forstand at hele korthuset kollapser, men mer sånn at en drøm prikker den neste drømmen på skuldra.
Nå vet jeg at til og med bokdrømmer kan gå i oppfyllelse.
Det meste av det jeg skriver er inspirert av hav, svaberg og kystliv, og sånn vil det forbli – for det er her jeg har hjertet mitt og sjela mi.
I dag har jeg vært på gjestebud Utihavet. Det er nesten så jeg må klype meg i armen, men nå blir det bok.
Sammen med tre andre skal jeg få lov til å oppfylle en av mine store drømmer.
Jeg hopper i det, og satser på at jeg lander på sletta – stående.
Jeg kan ikke røpe alt, men har de andres tillatelse til å fortelle at noe er på gang.
Tre skribenter og en illustratør skal sammen skape ei bok som vi håper vil gi gjenklang hos kystfolket.
Vidar Oskarson, Astri Reppe, Georg Goggen Skatvold og Havets datter.
Vi er vidt forskjellige mennesker, vi har vidt forskjellige uttrykksformer, men deler de samme verdiene – og den samme kjærligheten til hav og himmel.
Jeg tror at boka blir en hyllest til livet, familien, kysten, havet, himmelen, blåfargen og jula.
I dag har vi møtt hverandre på Mausund, og siden mausundværinger er rause folk så ble vi selvfølgelig invitert på lunch hos Vidar. Jeg elsker mentaliteten her ute.
Den må oppleves.
Neste møte blir på Bogøya, og forventningene er skyhøye.
Sist natt hadde jeg et ublidt møte med soveromsdøra mi, så nå vet jeg at den er hel ved. Det er jeg også – like hel. Ikke var jeg beruset, ikke gikk jeg i søvne, og ikke var det lyst i rommet.
Milla har en vane med å åpne soveromsdøra hver eneste kveld etter at jeg har krøpet under dyna, bare for å forsikre seg om at jeg ligger i senga. Hun er en sann mester på å åpne dører. Etterpå går hun ut og legger seg på plassen sin.
Så sovner vi begge to, i trygg forvissing om at vi vet hvor den andre er.
Jeg trodde man kunne stole på vanedyr. Jeg aner ikke hva hun somlet med, eller om hun ganske enkelt glemte det, eller bare ga f**n i å sjekke. Kanskje hun prøvde å bryte en vane, eller en tvangstanke?
Dermed smalt det.
Jeg måtte opp en tur midt i natten, spratt opp og sprang på dør – bokstavelig talt. Jeg visste at døra sto på vidt gap, men det gjorde den så visst ikke.
Jeg vet ikke om det var sjokket eller smerten som gjorde mest vondt, for akkurat da priste jeg meg bare lykkelig over at jeg ikke deler rom med noen. Jeg utsatte dorunden med en halvtime, og krøyp tilbake til senga for å komme til hektene.
Etterpå kom hodepinen, og stakkars nese, som måtte ta den verste støyten. Den er fremdeles tett og følelsesløs, og muligens litt hoven – i alle fall på innsiden.
Det kommer ikke til å skje igjen.
Det er vondt å gå på en smell, både fysisk og følelsesmessig. Vi eier vår egen historie, og for min del har det blitt ett par samlivsbrudd-smeller som sitter godt plantet i kropp og sjel. Ikke sånn at jeg til stadighet går og gnager på det, for jeg har kommet meg videre, men det skyller i bølger over meg.
Heldigvis har jeg lært meg å surfe på bølgene ved å bruke kognitive teknikker som faktisk funker. Jeg sår en liten tanke, et lite frø, som jeg duller med. En positiv tanke som kanskje virker banal og uten kraft, men når den får riktig næring så vokser den seg større og sterkere for hver dag. En positiv tanke følges gjerne av en annen har jeg merket, så da flyr de i flokk.
Det samme skjer når tanken er negativ, men da havner jeg i en spiral i stedet, som er nedadgående og vanskelig å komme seg ut av. Jeg kaver, og drukner meg selv i små og store spørsmål. Til slutt ligger jeg der, i fosterstilling, akkurat som jeg gjorde sist natt – helt til jeg rister det av meg, for jeg kommer jo ingen vei ved å ligge der.
Det er ikke i senga mi at magien skjer, selv om jeg så både stjerner og planeter.
I dag er jeg på beina, for i dag har jeg fri etter arbeidshelg, og da skal vi på tur. Himmelen er lys og lett, og fuglene kvitrer. Vi skal ut og late som om våren har kommet, selv om vi vet at Mars-ria lurer rundt neste sving.
Det er dagen i dag som teller, og alt kan skje, men heretter skal jeg føle meg fram før jeg tar det neste steget.
( Jeg har stjålet bilder både fra Frøya.no og Hotell Frøya )
HOTELL FRØYA
Ytterst i havet ligger ei perle, ei vippende, livskraftig linerle
for i hjertet av øya finner du Hotell Frøya
kjent for sin bærekraftighet og standhaftighet
møysommelig bygget – med kjærlighet.
Her finner du detaljer og finesser som er balsam for kropp og sjel
og et personale som vil alle vel.
Det er Norges beste hotell, så ta turen da vel 🙂
De seiler i medvind som aldri før – de våger og vet hva de gjør
ypperlig service i alle ledd, det er derfor jeg vil gi kred
Og vet du hva de har?
De har verdens flotteste og mest innbydende Skybar
På Frøya kan du sitte på ei tue og skue
eller klive opp på Besselvassheia (76moh) når sola er på hell – og det er kveld
perlene i øyrekka ligger og venter på akkurat DEG
de er en opplevelse for seg
ubeskrivelig, magisk, men ikke uoppnåelig
så flott at det er nesten uforståelig
så kan du ha basen din på Hotell Frøya – et hotell i særklasse
mens du reiser rundt, er turist, nyter oppholdet
og opplever masse.
Besselvassheia
( ikke så høyt, men en høydare )
Supen Pøbb
( som har verdens beste fish&chips og en unik atmosfære)
Jeg håper at Hotell Frøya ikke opererer med utløpsdato på premien som jeg vant i fjor. Bildet mitt ble kåret til årets sommerbilde, og den turen var også sommerens beste og mest kortreiste tur. Det er ikke mye som kan måle seg med ei våke(n)natt på skjæret ( jeg klarer ikke å sove i telt ).
Jeg vant en weekend for to, og den premien frister, selv om jeg bor midt i smørøyet. Jeg har tenkt å invitere med meg ei venninne, og da kan vi late som om vi er gjester i eget rike. I kjelleretasjen har de spa-avdeling, og et steinkast unna er det shoppingmuligheter og Cafe Sjøstjerna.
Hva venter jeg på?
Noen som kan passe Milla mens jeg overnatter tre kilometer unna dobbelsenga mi sjøl. Det føles litt råflott å spørre om barnepass når jeg ikke skal reise lengre enn langt – det er derfor jeg har utsatt det så lenge 😀
Den vindskjeve bjørka
bøyer seg for stormen
strekker seg mot sola
og finner næring i karrig jord
hun leker med vinden
fanger regndråper
kler seg i høstens farger
og står der hun hører hjemme
vaiende, vaklende
seig som en vidjekvist
djerv, stolt, sta
glødende
naken
sårbar
uovervinnelig
men hun eier sin historie
det skal hun ha
ruskevær og solskinnsdager
åpent hav, veiskiller
minnebøker, glemmebøker
åpen himmel, åpent sinn
et lukket kapittel
men hun er lett å lese
som ei åpen bok.
Heldigvis er jeg ( nesten ) forbi det stadiet der jeg ikke våget å skrive ordene på en mer leken måte. Jeg får fremdeles hjertebank når jeg publiserer ord som ikke står fint oppstilt på rekke, men de gjør tydeligvis som de vil. Så da lar jeg dem trille ut i den formen de selv ønsker, selv om de er mer sårbare alene. Det er nesten som når vi spilte med klinkekuler i barndommen. Vi siktet på målet, men noen ganger trillet de fargerike kulene sine egne veier, nesten som om de hadde inngått en allianse. De hadde andre planer enn å havne i det mørke hullet som vi gravde i grusen.
Jeg skjønner dem godt.
Hvem vil ned i grøfta når livet skjer på overflaten? Eller, forresten, noen ganger må man gå i dybden for å kunne se klart. Og jeg vil i alle fall ikke være overfladisk.
Hvem vil svømme mot strømmen, når man kan la seg (d)rive med? Hvorfor fly først i plogen på himmelen når jeg kan ligge sist i rekka og seile i medvind?
Bare død fisk følger strømmen, så da så. Dessuten er det lurt å bytte på å være plogspiss, for da orker vi mer. Vi gjorde det som et lag, og da føles det mye bedre å pusse vingene etterpå. Likevel så bryter jeg meg noen ganger ut av makrellstimen og kaver motstrøms, for visse endringer er livsnødvendige.
Når det koker på overflata så spretter jeg opp i lufta og finner nye veier.
Jeg ser niser som svømmer i par. De synkronsvømmer, og det er noe av det vakreste jeg ser. Det hender når havet er blikkstille, og da holder jeg pusten. Jeg blir faktisk rørt. Hvor skal de?
Jeg digger også den nisa som dukket opp like ved kajakken min og skremte vettet av meg med en høylytt trommesolo. Hun reiste alene, og var så uredd som bare det. En modig liten venn på livets hav, som tydeligvis var i det lekne hjørnet.
Hvis jeg er psykisk sliten som følge av det ene eller det andre så er det veldig godt å være ute. Ikke på kjøpesenter og lignende, for det skyr jeg som pesten når hjertet mitt er i ulage, men UTE.
Det er mye bedre å få hjertebank av å bevege seg, eller å få hjertet i halsen etter å ha klatret til topps, enn det er å kjenne hjertebank uten å ha en plausibel grunn – for hvordan forklarer man andre at hjertet løper løpsk når man minst venter det?
Hvorfor får jeg disse ekstra hjerteslagene?
Når jeg har det sånn så velger jeg å slå et slag for meg selv, og da går jeg på tur. Da vinner de gode hjerteslagene, de som gir mening. Jeg putter de ubehagelige ( og helt sikkert ufarlige ) ekstraslagene på den ene siden av vektskåla, og så utligner jeg ved å bevege meg. Jeg går så langt og så fort at vektskåla tipper over på riktig side, for jeg er ikke ute etter balanse.
Det skjer ingenting i balansepunktet.
Begge sidene av skåla er på en måte utenfor komfortsonen, for jeg tvinger meg til å gå i butikker når jeg egentlig ikke vil – jeg må jo ha mat. Når jeg sto på toppen av Romsdalseggen var jeg også utenfor komfortsonen, men det var på grunn av høydeskrekken. Begge deler gir mestringsfølelse, men det er mye bedre utsikt på toppen av et fjell enn det er i grønnsaksdisken på ( for eksempel ) REMA.
Jeg er ikke på flørter`n hverken her eller der, for jeg har mer enn nok med å klamre meg fast i en bergnabb, eller i handlevogna.
Å prate i forsamlinger, DET har jeg trent på, så nå er det – tro det eller ei – mindre farlig enn å klive i fjellet.
Hvorfor?
Fordi jeg forteller meg selv at jeg ikke dør av det. Ingen dør av å si sin hjertens mening, i alle fall ikke her til lands, for her har vi ytringsfrihet.
Ingen suser gjennom livet på skinner. Vi møter oppturer og nedturer, vi møter den rette, vi snubler i ei rot, må ta en omvei, danser på ei blomstereng og går barføtt i gresset. Vi må gå vår egen vei, vi mister noen, vi må leve med sorgen, vi kjenner glede i hjertet når det skjer noe fint, og vi fylles av takknemlighet. Det hender at vi synger av full hals eller gråter ned i puta.
Bare jeg ikke har har fått utdelt et visst antall hjerteslag, for da har jeg snart brukt dem opp. Det hender nemlig ganske ofte at hjertet løper løpsk, åsså jeg da, som har tenkt å leve til jeg blir hundre. Kanskje jeg heller skal leve I HUNDRE?
Da kommer jeg garantert over kneika – med ett eneste hopp, og på slaget to. 🙂
Hitra har noe som vi ikke har. Ja, de har vindmøller, og det vil ikke jeg ha, men akkurat i dag vil jeg framsnakke skisporene, og dem som legger ned masse arbeid for å kjøre opp løyper.
Jeg fikk tips om ei løype jeg ikke har gått før, og heldigvis slo jeg til. Jeg er veldig glad for at jeg ikke er avhengig av selskap for å kunne dra på tur, bortsett fra Milla da – hun er alltid med. Jeg MÅ ikke ha med meg noen når jeg oppsøker Guds frie natur, selv om det er fint å dele sånne opplevelser med andre. Jeg har i grunnen nok med å nyte øyeblikket, og jeg har nok med å henge på, for Milla trekker som bare det.
Jeg tok meg selv i å stå på skiene og glise, uten å forbrenne en kalori, mens hun gjorde jobben. Da fortjener hun en pause i Kvilarrommet.
Vi ble både tørst og småsulten.
Milla får ikke nøtter, så jeg har alltid med godbiter som er ment for hunder. Og drikke selvfølgelig, selv om hun til nød spiser snø.
Hitra er større enn Frøya, og har et annet landskap. De har mange fine skispor, og de har lagt så fint til rette langs løypene. Merkingen er god, og benkene er jevnt fordelt om noen vil ta en pause underveis.
Det er fint å ha en nabo som heter Hitra.
Dessuten så forvillet jeg meg inn på et seminar en gang, det er en lang og merkelig historie, men plutselig sto jeg med et diplom i hånda som bekrefter at jeg er Hitra-vert. Da synes jeg det er på sin plass å reklamere litt for Hitra og hitterværinger.
Det skulle bare mangle.
Kvilarrommet
Jeg falt for navnet, bokstavelig talt, da jeg skulle koble fra ski og seler. Jeg holdt meg på beina i både opp- og nedoverbakker, men ramlet da jeg sto stille.
Hva skal det bety?
Jeg trodde jeg hadde mistet skigleden inni Frøyahauan et sted, for vi har gått på trynet så mange ganger at jeg gikk ned for telling. I fjor var det islagte vann med snø oppå, så da hadde vi mange flotte turer med ski på beina, men å traske utenfor disse ( for å komme til neste vann ) var håpløst. Det var mose, lyng, stubber, stein, f**nskap, ski og staver i skjønn forening, pluss en og annen hare som tittet forskremt på oss. Og når Milla fikk øye på haren, da gikk det som det måtte gå.
Her har hun nettopp fått øye på ei rype. Det må være mye fuglehund i denne blandingen, for akkurat denne egenskapen, sammen med trangen til å trekke, er dominant.
Hun er oppmerksom på andre fugler også, men oppfører seg helt annerledes så fort det er snakk om ei rype.
Tenk at jeg skulle finne igjen skigleden på Hitra; den hadde visst fløyet dit, akkurat som rypa gjorde. Det eneste som irriterer meg litt nå er at jeg har smørefrie ski som lager lyd. Jeg kan ikke dette med å preparere ski så det får jeg bare leve med.
Ikke har jeg med egen smører heller.
Det er en bagatell, og jeg tenker at det er bedre med smørefritt enn å ha ski med feil type Swix under. Jeg har sagt det før; så fort jeg kommer meg UT – da er alt glemt. Tyder det på at jeg er glemsk, ettersom jeg er så mye ute?
Det er Kom deg ut-dagen i dag.
Jeg sørger for å komme meg ut hver dag, året rundt. Korte turer, lange turer, men alltid en tur ut, og hvorfor ikke på Hitra?
Jeg anbefaler Hitra på det varmeste, særlig når det er kaldt.
Jeg tror ikke at jeg noen gang har vært der; i det innerste rommet i mitt eget hus. Da vet jeg heller ikke hva som befinner seg innenfor. Er det rotete? Nei, det kan jeg aldri tro, for jeg liker å ha det ryddig overalt. Da er dette rommet sikkert intet unntak.
Er det sirlig orden og tellekanter da? Det håper jeg inderlig ikke, for DET tyder på tvangstanker. Jeg sier ikke at folk som liker tellekanter har tvangstanker, men hos meg er det sånn. Jeg kan la være å henge opp et bilde på veggen, men når det først henger der så MÅ det henge trådbeint. Hvis jeg ligger på sofaen og nesten faller i søvn ( noe jeg sjelden gjør, for søvn hører natta til – har jeg bestemt, og da blir det sånn ), så må jeg stå opp og justere bildet selv om jeg egentlig ikke orker.
Ligger det hemmeligheter gjemt der inne, som er så hemmelige at jeg ikke husker dem? Har jeg fortrengt noe som jeg burde huske, eller er det best å glemme?
Jeg aner ikke.
Har jeg pakket vekk ubehageligheter, prestasjonsangst og dårlig selvbilde – lagt dem i hver sin eske og klistret en lapp oppå? Hemmeligstemplet. Er det derfor jeg ikke åpner?
Det kan jo hende at det er innenfor akkurat den døra de aller beste minnene ligger gjemt også. Ei lita hjerteformet eske med massevis av dyrebare minner. Jeg burde sette den på gløtt, sånn at lyset slipper inn. Kanskje er det innerste rommet et smultronställe når alt kommer til alt.
Jeg vet ikke før jeg har prøvd.
Jeg tror at alle har et hemmelig rom der både glede og sorg har et sted å være når hverdagen ikke har tid til å gi dem den oppmerksomheten de fortjener – og behøver. Vi legger dem til side og lar oss fange av alt som skjer rundt omkring. Jeg skal bare rekke bussen før jeg slipper gleden til, eller tårene løs.
Jeg har ikke tid akkurat nå, så jeg fester maska og sikkerhetsbeltet.
Jeg tror at jeg har masse glede og andre ting gjemt der inne, som venter på forløsning. Jeg er generelt glad og fornøyd, men er samtidig veldig streng med meg selv ( eller mot meg selv, for noen ganger er jeg min egen verste fiende ). Det er ingen slinger i valsen når det kommer til å vise følelser, for jeg er en mester på selvkontroll. Det er nesten litt rart, for jeg er jo egentlig stappfull av følelser. Hvorfor holder jeg dem i så stramme tøyler? Er jeg redd for at de skal galoppere avsted og hoppe over nærmeste gjerde, sånn at jeg aldri mer får se dem?
Er det grønnere på den andre siden av gjerdet? – for da blir de garantert værende der.
Det er i alle fall ikke et problem å få plass til kjærestene mine i det rommet, for de teller så få at de får plass i ei fyrstikkeske. Heldigvis har jeg et godt forhold til dem begge 🙂 Ungdomsforelskelsene teller jeg ikke med, for dem holdt jeg meg langt unna. Jeg satte fyr på dem og slengte dem i glohaugen. De sto i lys lue akkurat lenge nok til at rommet ble varmt og godt…..så våget jeg ikke mer.
Det bor ei pingle i det innerste rommet, og den pingla det er meg. Jeg er den modigste pingla jeg kjenner, for akkurat som sneglen så bærer jeg huset med meg på ryggen ( eller – jeg gjorde det ). Jeg tåler hele min historie, jeg lever med den, og har den alltid med meg. Jeg har klart å sette meg selv fri fra både tvangstanker, spiseforstyrrelser, angst og depresjon. Jeg er sterk, sta, livsglad, tøff, selvstendig og snill.
Det er sånn man kan endevende livet sitt – gjennom å endevende tankegangen. Nå bruker jeg sneglehuset som barkebåt i stedet, så slipper jeg å få vondt i ryggen. Jeg har den samme ballasten som før, men på vannet merker jeg ikke det som tynger, pluss at jeg fyller på med positive tanker.
Og skulle jeg kantre, ja, da går jeg ned med flagget til topps.
