Vepsebol i hodet

 

Skagan er det perfekte sted, fordi tankene flyr bort med vinden. Det blåser alltid helt nederst ved havet, og det er en god følelse, så lenge det varer, for når jeg kommer hjem til meg selv igjen så er det fullt kjør.

Tankekjør.

Alt, i fra plena som bør klippes en gang til, og plenklipperen som må rengjøres for vinteren, til bilen som burde støvsuges. Huset trenger en vask, og kjøleskapet er nesten tomt. RiksTV skulle jeg ha sagt opp for lenge siden, og bredbåndet likedan, men disse fibergreiene har jeg skjøvet under teppet, istedet for å grave det ned i jorda, som jeg burde og skulle ha gjort.

Sa jeg de riktige ordene på jobb, eller sa jeg for mye? Var jeg effektiv nok, eller sov jeg i timen? Ser jeg trøtt og uopplagt ut, eller er jeg klar for en ny dag?

Jeg fikk til og med purring på fire bøker som jeg nettopp har lånt. Jeg leser fort, men ikke SÅ fort. Jeg får stikke innom biblioteket i morgen.

Med bøkene.

Ikke visste jeg at det var to måneders oppsigelse på RiksTV heller, og da dama fra Telenor spurte hvilken leverandør jeg skulle bytte til, så hadde jeg ikke peiling.

Er det søppeltømming i morgen? Grønt eller blått lokk?

Hva skal jeg ha til middag?

Akkurat det er min minste bekymring, for nå bor jeg alene, og trives med det, selv om jeg savner ungene. I dag var middagen to knekkebrød, med spekeskinke og avokado. Jeg kjøpte nemlig en pose avokado, som jeg skulle sende med min datter til Trondheim. Jeg har aldri spist avokado før, men nå spiser jeg på trass, for den er alt for dyr til å kastes.

Sunt og godt er det også.

 

Hvordan er et hundeliv?

 

 

Ganske behagelig, virker det som. Det er sånn hun ligger når jeg drar på jobb. Hun har hele huset og hele dagen for seg selv, og er lykkelig når jeg kommer hjem, for da skal vi på tur.

Og jeg er heldig, fordi tankekjøret for det meste består av bagateller, selv om de er hissige som veps inni hodet.

Det er et helt vepsebol der inne.

Av og til må jeg holde hendene på hodet, for det er et helv**** til kjør. Når jeg ikke er sliten så klarer jeg å kontrollere dem, men ikke nå. Nå lever de livets glade dager der inne. De stikker, og det gjør vondt.

Fuck cancer, og all annen dritt som jeg hører om. Jeg vil at alle skal ha det bra.

Vi snakket om dette på jobb en dag. Jeg elsker høsten, men er sliten likevel. En av sykepeierne sa til meg: Kanskje det er FOR fint ute nå.

Ja, kanskje det. Det er så fint at det nesten gjør vondt. Naturen er så vakker akkurat nå, og været så fint, at det blir en så skarp kontrast til alt man ser og hører.

Jeg leser ikke Se og Hør, men jeg ser og hører mye likevel. Det hender jeg later som om jeg leser, når jeg sitter på venterommet til tannlegen, men jeg husker ingenting etterpå, for jeg liker ikke venterom.

Det er ingenting å vente med, for livet er her og nå. Her og Nå leser jeg heller ikke, for det er bare en simpel utgave av Se og Hør.

Billigutgaven.

Livet er uansett NÅ. Høsten er nå. Sola er nå, og havet er blikkstille akkurat nå. Akkurat nå går det trill rundt i hodet mitt, men det er veldig lett å skrive ned tankene. Det er som å slå ihjel en veps eller to. Det gir meg en tilfredsstillelse, for da forsvinner det som plager meg.

Kanskje det er noen som kjenner seg igjen?

Hjort er hjort

 

Sekken var pakket og klar, så etter jobb var jeg bare hjemom og hentet den, pluss Milla. Det er en stund siden jeg var på Tonningen, så jeg hadde glemt hvor langt det var å kjøre dit, og jeg hadde glemt at det var ganske langt å gå. Jeg gruer meg aldri for å gå langt, for det er noe av det beste jeg vet, men det er høst, og det blir mørkt.

Jeg meldte ikke fra til en sjel, ikke før jeg gikk meg på et skilt, der det sto: Jakt pågår. 

Da måtte jeg ringe min bror for å høre om det var trygt å ferdes der, for jeg kan ingenting om jaktregler.

 Kjør på, sa han.

 

Og det ble en fantastisk fin tur.

Jeg hev etter pusten i den verste kneika, og kjente at det var godt å bli fysisk sliten, og svett. Det er godt å gå alene av og til, for da slipper jeg å prate. Det gjør godt å ha med Milla, for hun er trekkhund, og drar meg opp det tyngste stykket. Heldigvis sto trestammene tett i tett, sånn at jeg kunne bruke dem som holdepunkter på tur ned, for hun trakk da også.

 

 

Ei brødskive til oss hver. Det er sånn vi har det når vi er på tur. Hun blir muligens litt løs i magen av kneippbrød, men det er viktig å dele.

Jeg har ikke godt av Sørlandschips jeg heller, men jeg spiser det likevel. Særlig nå, for jeg har 26 pakker liggende, som jeg fikk i bursdagsgave. Jeg deler dem gjerne med mine venner.

 

 

 

Hvilken utsikt! 

Hvilket privilegium det er å kunne spenne på seg skoene og ta en sånn tur etter jobb. Helt alene, fordi jeg velger det selv. Fordi jeg vet at jeg har venner, familie og kjæreste, som bryr seg om meg, og som har hørt rykter om at jeg er på tur, og bekymrer seg for om jeg rekker meg hjem i tide.

Innen mørket faller på.

Det beste med Tonningen? At jeg kan stå på Hitra og se over til Frøya.

 

 

Neida, Hitra er alltid flott ( flått ).

I går var vi også der. Da gikk vi til Blåskoghytta før jeg skulle på seinvakt.

 

 

Jeg burde vært Hitravert.

Vent litt, det ER jeg faktisk. Jeg forvillet meg inn på et seminar på Hitra, og plutselig sto jeg med et diplom i hånda. Ellen og jeg skulle på et foredrag, og ante etterhvert uråd. Vi var invitert med av to venninner, og ingen av dem dukket opp. Vi hadde latterkrampe, følte oss malplassert, og visste ikke vår arme råd. Hadde vi havnet på feil hylle?

Her er beviset, og hjort er hjort.

 

 

 

Hvordan har du det egentlig?

 

 

Hvordan har du det?

Hvordan har du det egentlig?

 

Det er en himla forskjell på disse to linjene; en hel verden av ord, egentlig. En hel verden av tanker, ord og følelser.

Og en hel verden av tid.

Tid er helt avgjørende, for du føyer ikke til ordet egentlig, om du ikke har tid til å vente på svar. Det er kanskje derfor at vi i helsevesenet ofte stopper i tide, og sløyfer det. Vi sparer tid, og vi gjør det enklere for oss selv. Vi overlater til andre å ta den jobben, eller den støyten.

For det er krevende, og tidkrevende.

Dette er det mest vesentlige jeg sitter igjen med etter fagdagen på Røros i går. Et tankevekkende innlegg, fra en lege som satte ord på noe meget vesentlig. Hele fagdagen var nyttig og lærerik, for den handlet om alt, fra diagnose, til symptomer, behandling, statistikker, tverrfaglighet, livet, døden, pårørende, pakkeforløp og prosjekter.

Hele pakka.

Det er ikke en gavepakke å få kreft. Jeg har hørt noen si at de ikke hadde villet være det foruten, for det har åpnet øynene deres, men åååååh……jeg vil heller få øynene opp på annet vis. Uten sjokk og redsel, og uten å føle meg bittelita, under ei dyne som det står Helsevesen på, selv om helsevesenet i Norge gjør alt de kan for å hjelpe meg. De er profesjonelle, de er rasende dyktige på sitt felt, og regninga tar skattebetalerne.

Altså vi; alle sammen.

 

Et takk det sier lite om tanker som 
man har, 
så væla burde vite hva hjerteblodet bar. 
Men gleden som man eier og trøsten 
som man har, 
de går på stille veier og setter ikke far. 
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. 
Og sakte, sakte, sakte går vi mot 
ukjent grav.

– Jon Østeng Hov –

 

Vi er like sårbare alle sammen, og like sikkert som at vi lever, så skal vi dø en dag, om to år, eller kanskje hundre.

Det er derfor at de som styrer landet, og som ikke har fagkunnskapen, må høre på vår stemme. Vi må ha TID. Ikke bare tid til å fjerne svulsten, ikke bare til å sikte inn strålene, men tid til å spørre: Hvordan har du det egentlig?

Mange av de som overlever, og som blir friske, strever med redsel for tilbakefall. Mange strever med skader etter behandling, og en kroppslig utmattelse som forringer livskvaliteten. Nå som jeg er erklært frisk, da burde jeg vel danse og være lykkelig? Da burde jeg vel være takknemlig hele tiden? Og glad?

Jeg tror at det er viktig å stikke hull på denne byllen, som hverken stråling eller cellegift kan ta knekken på. Alle tankene, tårene og følelsene som samler seg opp på innsiden, men som ingen har tid til å ta i mot. Alt de usagte, som jeg behøver hjelp til å sortere.

En annen ting; alle har ikke det samme behovet for å prate, det må respekteres, men alle har krav på å bli sett. Alle har krav på å bli gitt muligheten.

Det er det minste vi kan gjøre, og kanskje det største.

 

Jeg er heldig, som har mine blå dager på jobb. Jeg har tid å ta av, og det er et privilegium. På disse dagene har jeg tid til den gode samtalen, og kan føye til ordet egentlig, om jeg våger.

Klart jeg våger, for den andre våger mer. 

Det å gå en tur mens man snakker om det som ligger på hjertet, er dobbel lykke. Det blir lettere å prate, og mosjon og frisk luft er medisin uten bivirkninger, selv om man kanskje blir litt stiv og støl. Det gir mestringsfølelse. Noen ganger er sofakroken og kaffekoppen det beste. Det er noe trygt og velkjent med det å holde hendene rundt kaffekoppen. Kaffekoppen blir et ankerfeste i tilværelsen, og det behøver vi.

Jeg har til og med gjort noe ulovlig på jobb. Jeg har drukket hjemmebrygget øl i arbeidstiden, fordi jeg hadde lovet å smake på det den dagen det var ferdig, og før han døde.

Da lot jeg bilen stå.

Det er viktig å ivareta hele familien når noen blir syk. Verden raser for alle sammen, og det kan være behov for famliesamtaler, der hver og en får samme informasjon, og samme mulighet tl å forstå hverandre. Noen prater best under fire øyne, og noen velger å bære det inni seg.

I møte med hvitkledde er det lett å føle seg like lita som det jeg gjorde, da vi padlet tut til Sletringen Fyr på Titran. Fyret raget over meg, og jeg ble bare en liten prikk. Samtidig så utstrålte fyret trygghet. Tenk så mange år det har stått der, og loset båtene trygt forbi. Tenk så mye det har sett og hørt. og tenk på hvor mange bølger og bårer det har tålt. Tenk så mange glitrende og blikkstille hav det har sett. Tenk på stillheten, og på undringen, og på vissheten det bærer med seg.

Vissheten om at livet er både storm og godværsdager.

 

 

Jeg fant til og med et ærfuglreir der ute. Kanskje kan det være et symbol på det jeg ønsker å formidle. Det finnes ikke noe mykere enn ærfugldun. Skal vi våge å stille spørsmålet –  Hvordan har du det egentlig? – så må vi legge til rette for den gode samtalen, gjennom å ha tid, tillit, kunnskap og omsorg.

Gjerne et hav av tid.

 

 

 

 

 

 

Hjertetru

 

 

 

Her ser dere to som er søstre i ånden, for vi er begge sykepleiere. Line er henne med den råeste latteren jeg vet om, henne med de råeste historiene, mens jeg smiler med lukket munn, og strever med å holde kjevene sammen, for ikke å få hakeslepp.

 Likevel så tør jeg påstå at vi har stor sans for hverandre.

Vi til og med kler oss likt.

 

I morgen setter jeg nesa mot Røros, og nettverkssamling for kreftsykepleiere og kreftressurser i sykehus og kommune. Det er lærerikt og nyttig med sånne samlinger, for det gjør at samarbeidet fungerer bedre, både på grunn av at vi blir kjent med hverandre, og fordi vi får en større forståelse for hverandres arbeidshverdag.

Vi utveksler kunnskap og erfaringer som kommer pasienter og brukere til gode. 

Kreft er alt for aktuelt.

Det er bra at det er fokus på det, men det er alt for mange som rammes, det er det jeg mener. Det er ingen øvre eller nedre aldersgrense på svineriet. Diagnosen, eller mangfoldet av diagnoser, tar heller ingen hensyn. Okey, noen diagnoser er kanskje litt mildere og snillere enn andre, men du må tåle mye dritt før du blir erklært frisk.

Fuck Cancer!!

Heldigvis blir mange friske. Heldigvis har vi medisiner som knuser kreftcellene. Heldigvis finnes det helsepersonell, pårørende, venner og støtteapparat som heier deg fram.

Det er mange som ikke har et velfungerende system rundt seg. Noen faller mellom alle stoler, og hvor er sikkerhetsnettet? Det som skal fange deg opp, og gjøre deg litt tryggere, tross alt?

Hvis det i det hele tatt er mulig å føle seg trygg.

Jeg vet ikke.

 

Jeg fikk et kort på bursdagen min, med en nydelig tekst:

 

HJERTETRU

SØSTER, DU VA MED

DU HOLDT MÆ LEVENDE

DU,  SOM MED VILJEBLIKK

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK

DU HAR VÆRT MED Å SÅ

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD

DU SÅ, DU VISST AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ

DU, INGEN Å INGEN MEN DU

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU .

 

Jeg applauderer cellegift, stråling og immunterapi.

Det må til!

I tillegg behøver vi det mellommenneskelige, som jeg sammenligner med å balansere på line. Under er det en avgrunn, og nettopp da, akkurat når du beveger deg ut på den lina, så tror jeg du behøver den gode samtalen. Du behøver oppmuntring, heiarop, og du behøver at noen ser motet i øynene dine. Eller håpløsheten og tårene.

Du behøver at noen pakker dyna rundt deg, eller “sparker” deg ut av senga. Du behøver at livet humper og går som normalt, og at jeg ler av det du sier, fordi det er morsomt, men ikke for at jeg synes at jeg må, bare for å være snill.

Fordi du er syk.

Kanskje blir fargene sterkere, og livet mer intenst, men du er likevel den samme.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

 

 

Jeg liker Per Fugelli sin tanke, for da vil jeg bli havørn i mitt neste liv, om jeg får bestemme.

Bare jeg ikke blir en edderkopp, for da blir jeg redd meg selv. Da kan jeg aldri mer se meg i speilet, eller kaste skygge, for da er det over og ut.

Jeg vil helst leve så lenge som mulig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva har jeg i vente?

 

Det var tre grunner til at jeg ønsket å feire 50års-dagen min:

1. Jeg har forandret meg.

2. Jeg har erfart hvor skjørt livet er.

3. Jeg ville dele denne dagen med familie og venner.

 

Nå er jeg fullstendig utlada, og nesten tom for ord, for makan til feiring. Og kontrastene er av og til så store at jeg blir helt matt. Sterke opplevelser på jobb, og unger som flyr ut av redet, samtidig som jeg fyller 50, og er sånn ca midtveis i livet, om jeg er heldig. Jeg er så takknemlig for at gjestene mine gjorde dette til en kveld å leve lenge på. Jeg har ikke fordøyd alle inntrykk ennå, men jeg vet at jeg er heldig. Og jeg er så stiv i skrotten, at det eneste jeg klarer er å bevege fingrene over tastaturet, for det er lekende lett.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Takk til driftige damer, som laget verdens beste ferskfiskball, og takk til Heidi på sykehjemskjøkkenet som skaffet tilbehør. Takk til dere som hjalp til på kjøkkenet, takk til alle kakebakere, takk til broder`n med familie som hjalp meg å lage spillelister med dansemusikk.

Tusen takk til mamma og pappa, som alltid stiller opp.

Takk til Annette, som var verdens beste toastmaster. Hun hadde til og med innhentet telegram fra Sophie Elise, Kåre Ingebrigtsen, Kongen og Dronninga, med flere.

En enorm takk til dem som hjalp meg å få orden dagen derpå, for den jobben var ikke gjort på fem minutter. 

Takk for taler, gaver og fine kort. Takk for taler kjære Renathe, Mona og Wenche, og takk til Strikkeklubben Stiv i Maska, som underholdt med ord og bilder. Av dem fikk jeg forresten en hel kasse med Sørlandschips.Takk til Heidi for takk for maten-tale. Takk for underholdning og sprell. Takk til Torhild og Arne, som ikke kjente så mange da de kom, men som fikk mange nye venner i løpet av kvelden. Og tenk at Linn og Ronja kom helt i fra Malm. Det varmer et trønderhjerte. Det var til og med noen som slo hjul på dansegolvet, og det er ganske betegnende for hele festen, for denne opplevelsen ble både sterk og spenstig og hjertevarm.

Akkurat som jeg hadde håpet på, men aldri hadde tort å drømme om. I drømmen gikk nemlig hele festen til hel***e.

 

Bordet var dekket på enkelt vis, selv om det ikke var enkelt å brette servietter, for der er jeg ei kløne. Ved hver kuvert plasserte jeg et lite dikt, pluss et gresstrå.

På kortet sto det følgende:

 

Stikk et gresstrå mellom tennene.

Nyt for en gangs skyld at du ikke har noe å gjøre – et herlig øyeblikk.

– Phil Bosmans –

 

En oppfordring om å senke skuldrene, nyte kvelden og stunden,

…..eller de kunne bruke gresstrået som tannpirker, for det glemte jeg å sette fram.

 

( Kortet lånte jeg fra nettet  et sted )

 

Jeg har ikke bilder fra alt som skjedde denne kvelden, men heldigvis så tok Ellen masse bilder da hjemmesykepleien var i ilden. Det ante meg at det ville komme noe fra den kanten, men jeg ante ikke hva som var i gjære, for jeg fikk bind for øynene mens de rigget scenen.

 

 

Hils på oversykepleieren, som er født til å stå på en scene. 

 

 

De hadde kledd seg ut etter alle kunstens regler, og alle figurene var meg, bortsett fra oversykepleieren.

Hver figur fikk sitt eget dikt, en liten fortelling om hvem jeg er, sett med deres øyne, akkurat som jeg gjorde selv, for å introdusere gjestene mine for hverandre, selv om de fleste kjente hverandre fra før. Alle gjestene fikk et eget vers, som beskrev mitt syn på dem.

For tre år siden så hadde jeg aldri i verden våget å stå på scenen, med mikrofon, for å snakke til en forsamling. 

På rim.

Noen synes kanskje at det høres vanskelig ut, ettersom det var 67 gjester, men det var lett som en plett å finne ord til dem alle. Noen fikk et eget vers, andre fikk par-vers, og noen fikk gruppe-vers.

 

Her er forresten Grubleren, som lever i sin egen tankeboble.

 

 

Og Klatremusa, som er på vei opp til Dønnamannen

 

 

Her er padleren ute og renser hodet sitt for tanker.

 

 

Og her er jamen hun som er kjæreste med en verkstedmann, men som hater bilverksteder.

 

 

Her har vi Bjørn Eidsvåg, som jeg  – bokstavelig talt – falt pladask for, etter å ha inntatt for mye akevitt på Frøyafestivalen.

 

 

Og sykepleieren og havets datter, som de tror vil bli stor en gang.

Stor på ord.

 

 

Havfrua, og havets datter, som har så mye på hjertet.

 

 

Og Urinlederen, som har utstyret i orden.

 

 

Her er sykepleieren som kurerer smerte, og gir trygghet til brukeren sin.

 

 

Og selvfølgelig rødvinsdunken og Sørlandschipsen.

Kostelig!

 

 

Alt dette er meg, satt i scene av verdens beste gjeng. 

Tusen takk til alle som på en eller annen måte bidro til å gjøre dette til en uforglemmelig opplevelse.

Jeg er rik på fine mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

Puppestunt

 

 

 

Noen pusser opp soverom i bar overkropp, og andre gjør et nummer av det etterpå. Det gir en boost, som sender dem rett til topps på blogglista. Jeg vurderte å gjøre det samme i går – nei, det gjorde jeg IKKE – men motet sviktet.

For jeg beveger meg ikke ett eneste skritt uten klær, bortsett fra på badet. Ikke de tre skrittene fra soverommet til badet engang, selv om jeg bor alene.

Sånn sett er det befriende å se at noen driver med oppussing mens puppene henger og slenger i likestillingens ånd. For når mannfolk jobber i bar overkropp, så kan vel vi gjøre det samme?

Det er den naturligste sak i verden, men jeg er litt tilkneppet og innestengt på det området der.

 

 

Så tilkneppet at jeg vurderer å sette i en trykknapp i min nye kjole, som jeg skal bruke på lørdag, sånn at utringningen ikke blir for dyp. Eller kanskje jeg skal gi litt mer F*en!, som Per Fugelli ville sagt?

Slippe hemningene fri, det er høst, på en måte?

Jeg vet iallefall sikkert at jeg må finne andre måter å klatre oppover listene på. Oppussing må jeg leie folk til å gjøre, så det toget har gått for lenge siden. Jeg har ti tommeltotter og tre lag med klær på det området. 

Men jeg hopper i havet, og tar gjerne et snøbad, og under snøen har jeg selvfølgelig klær på.

Tro det eller ei.

 

Jeg skulle ønske dere kunne møte solen og vinden med mer av deres hud og mindre av deres klær, sa Kahlil Gibran.

Hmmm….skeptisk.

Det holder at jeg har bestemt meg for å droppe trykknappen. Jeg hater nemlig nål og tråd. Hate er et sterkt ord, men i denne sammenhengen passer det perfekt. Syskrinet jeg fikk av mamma for mange år siden står der så nedstøvet ( jeg orker ikke å tørke støv av det ), og vitner om min mangel på tålmodighet  og kunnskap.

Uberørt av menneskehånd.

 

 

 

 

Hun er havet

 

 

Hun glitrer i gull og hun bader i sølv.

Jeg vasser, jeg synker jeg legger på svøm.

Og hva som finnes der nede på bunn,

av skipbrudd og gull det vet bare hun

 

Klippen i havet mitt eneste håp, 

der bølgene bryter og knuser min båt.

Så trekk deg tilbake om uværet går.

for havet er frihet og hjertet forstår

 

– CC Cowboys –

 

Det er deilig å fylle 50 år! 30 var grusomt og 40 var greit, men 50 derimot. 50 er året for innsikt, erfaring og takknemlighet, fordi jeg er ett år eldre enn i fjor, og mer levende enn noen gang.

Derav takknemligheten; over at tilfeldighetenes knyttneve ikke har slått meg midt i ansiktet., for den har heller strøket meg mildt på kinnet. Jeg har ikke sluppet unna stein i skoene ( jeg klikker av småstein i skoene ) eller omveiene langs den veien som er min, men skoene kan jeg ta av, og snu dem opp ned, sånn at problemet plasseres der det hører hjemme, og omveiene?

Omveiene har lært meg mye, forsinkelsene også.

Til og med sidesporet.

50 er egentlig det fineste stedet jeg har vært, så jeg tror jeg blir her en stund. Jeg har sett mange fine landskap underveis, men disse fargene har jeg ikke sett før. Jeg har alltid sett dem, men aldri så klart som nå.

Jeg har aldri levd så modig og sterkt som det jeg gjør nå. Den ene steinen ( som befant seg i skoa ) kastet jeg nemlig i havet. Egentlig flintret jeg den i sinne, men hva skjer når du kaster en stein i havet?

Den lager ringer.

Tusen takk til alle som har sendt meg meldinger med fine ord, på bursdagen min, for ord er også ringer i vann. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker gjennom bloggen min, og jeg prater gjerne med dem som jeg møter, med visse unntak.

Det finnes alltid unntak.

Jeg har dager der jeg slenger på meg usynlighetskappen, men det skjer ikke så ofte. Før bar jeg den hele tiden, mens jeg sparket småstein etter veien, sånn at jeg slapp å møte andres blikk.

Jeg elsker den gode samtalen, men helst ikke mellom butikkreolene. Helst over en kopp kaffe, eller med et glass vin. Og aller helst når kjemien stemmer. Kanskje jeg har traumer etter at jeg bodde i Levanger? Der var det nemlig en fremmed som hanket tak i meg, og blåholdt. Han nektet å slippe taket før jeg hadde sagt Hei! 

 

 

Det irriterer meg fortsatt at jeg måtte gi etter, for jeg er egentlig fryktelig sta. Etter den dagen møtte jeg ham overalt, og særlig mellom reolene i butikken. 

Det samme skjedde hver eneste gang, og det ble alltid hjemmeseier.

HEI!!

Takk til alle om jeg kjenner, og har blitt kjent med, bortsett fra han der. Dere gir meg luft under vingene, og mot til å sveve. Dere oppmuntrer, dere gir meg ros, og dere forteller meg hvor skapet skal stå. særlig når jeg har beslutningsvegring.

Det har jeg ganske ofte, men ikke så ofte som før.

Dere unner meg medgang, og dere støtter meg i motgang. Dere henger med på drømmene som er vestafor virkeligheten, og dere passer på at jeg har beina godt plantet på bakken. 

Det klarer jeg forresten selv, å beholde bakkekontakten, selv om jeg svever innimellom. I går satt de hvitkledde som perler på en snor, og ventet på meg og gulrotkaka. De hadde pyntet bord, og de hadde pyntet kontoret til jeg kom på jobb. De sang bursdagssangen mens de danset rundt bordet, fremdeles som perler på en snor.

Vi har et unikt arbeidsmiljø, og jeg ler så jeg griner av denne gjengen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På sparebluss

 

Jeg går på sparebluss for tiden. Jeg sparer meg til bursdagsfesten min, sånn at jeg skal klare å feire hele natta, for det VIL jeg. Jeg VIL alltid, men det blir ikke alltid som jeg vil. 

Grillpølser er billig mat, så jeg sparer litt i matveien også.

Når jeg har vært over gjennomsnittet engasjert i arbeidet mitt, så går jeg på sparebluss ei stund etterpå. Det som er merkelig er at jeg tåler press og stress og utfordringer på jobb, mens det som velter lasset er den helga jeg må jobbe inn i slutten av oktober, for da skal jeg være med Strikkeklubben Stiv i maska til Røros. Jeg får ikke fred i hodet før jeg har plottet det inn i timeplanen, men der er driftsansvarlig Maren suveren. Hun fikser og ordner, og vipps, så er helga i boks.

Hun kjenner meg veldig godt, og vet når det er “krise”.

Nå er krisen avverget for denne gang, og det blir lenge til neste gang. Jeg liker meg best i den daglige tralten, for da slipper jeg å omrokkere på turnusen min.

Maren slipper.

 

 

Hvorfor vi er stive i maska?

Fordi vi hadde med oss ei hudpleiemaskin som strammet opp en smule. Vi testet det på en side, og ble merkbart skjev i ansiktet. Det så nesten ut som om vi hadde hatt slag, men kanskje vi så syner. Kanskje det var Doktor Nielsen sin skyld.

Den bitre fastlegen vår.

Han koster litt, men han gjør iallefall jobben sin.

Hvis du drikker ei sånn flaske så kan det hende at du kjøper BH`er for flere tusenlapper etterpå, men ikke Ann-Iren og jeg.  

Vi hadde bare en bitter smak i munnen, og masse penger på konto.

 

 

Jeg gleder meg til Røroshelg med denne gjengen. Det skal bli så godt!

Det er godt å ha noe å se fram til, selv om vi prøver å leve i nået. Det er dyrebart å ha venninner, for de er på samme planet som meg, selv om to av dem aldri finner senga.

Vi snakker samme språk, selv om det bare er ei av oss som ikke snorker. 

Meg.

Den eneste som har enerom.

 

Hos disse tre er det kvalitet i alle ledd.

 

 

Jeg er takknemlig for at jeg har dere i livet mitt damer, og i år skal jeg kjøpe minst EN svindyr dyr BH, kanske to. Jeg lover.

For kvalitet er en dyd i vår alder.

 

 

 

 

Septemberhjerte

 

 

 

Mona vet akkurat hva jeg behøver, og når jeg behøver det som mest.

I helga hadde jeg bruk for ost og kjeks og druer og jordbær og latter og vin og en god samtale.

Og sånn ble det.

Oss to, altså, og særlig henne. Hun er en mester på å skape hyggelig stemning ved bordet, både med tanke på de små detaljene, og i kraft av den hun er.

En bestevenninne i all sin prakt. Det er nesten så hun overdøver rosene i hagen. Ord blir overflødige når vi er på date med hverandre, men det bryr vi oss ikke om, for vi prater i ett sett.

Pluss at vi lytter. Vi bytter på å lytte.

Jeg tror nemlig at det er sånn som ordtaket sier:

Når du snakker, gjentar du bare det du allerede vet. Men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.

 Vi blir aldri for gamle til å lære noe nytt, selv om vi er midtveis i livet ( håper vi, da ). Vi har ingen anelse om hvor gamle vi blir til slutt, men vi dobler gjerne.

Ingen vet hvor haren hopper, og ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Akkurat det snakket vi om, at det noen ganger er viktig å drikke vin klokka fire på ettermiddagen, for vi vet ikke hvordan kvelden blir. For min del så endte den tidlig.

Som vanlig, for jeg er A-menneske.

Ingen av oss går rundt og er redd for hva som kan skje heller, forresten, for det meste er utenfor vår kontroll, men vi har blitt ganske flinke til å ta vare på stunden. 

 

 

Jeg har opplevd mye gjennom jobben min som sykepleier, og noen ganger har jeg vært redd for at jeg har et hjerte av stein, for tårene er bare på innsiden.

Nå vet jeg at jeg ikke har et hjerte av stein.

Det er fint å få bekreftelse på det, for jeg har nesten vært litt bekymret. 

 

 

Denne steinen fant vi da vi padlet søndag kveld, og da så jeg med en gang at steinhjerter har en historie å fortelle. De er varme og myke og værbestandige.

De slipes og poleres av ytre faktorer, men de rømmer ikke fra det som er vondt og vanskelig.

De blir.

Og de skal få være, så jeg tok den ikke med meg hjem, selv om det var veldig fristende.

Det hadde jeg ikke hjerte til.

 

 

Jeg løftet den forsiktig opp, og da så jeg hjertegropa den hadde ligget i. Jeg la steinen på hvit bakgrunn så ble den skulle bli mer synlig – for det bli sikkert mye finere, tenkte jeg – men den ble så mørk til sinns at jeg la den tilbake i reiret.

Der den hørte hjemme.

 

 

En ting er iallefall sikkert; jeg hører ikke til ved grytene, så grillpølser og engangsgrill er midt i blinken for meg. Ingenting er bedre enn å spise ute, men det er før knotten kommer, for ingen har en sjanse mot knotten.

Absolutt ingen.

Her knasker jeg brunsvidde grillpølser, og smiler, for nå vet jeg at tårene ikke bare er på innsiden.

De har også godt av å komme ut i blant.

Ut i sola og fram i lyset.

 

 

Milla vil alltid opp og ut, og denne dagen var intet unntak. Så var det jo Kom deg ut- dagen også, da,

så vi tok turen til Olberget.

Vi lar oss ikke be to ganger.