Integritet innebærer at vi har moralsk ryggrad og mot til å være konsistent i forhold til hva vi tror på, hva vi sier, hva vi gjør og hva vi er moralsk forpliktet til, alt i samme vending og til samme tid. Integritet betyr ”å være hel” eller ”å være hel ved”.
Det tok mange år, og mye har skjedd underveis, men endelig våger jeg å stå opp for den jeg er. Jeg er trygg på meg selv, trygg på mitt ståsted, og trygg i jobben min som sykepleier.
Mye takket være denne dama, og et knippe andre venninner. Venninnene mine er en fargerik bukett, og når jeg føler meg litt vissen så blir jeg plassert i midten. På den måten har jeg alltid støtte, og kan blomstre like villig som resten av den uerstattelige gjengen som jeg er så heldig å få være en del av.
Det heter så fint at ingen er uunnværlig eller uerstattelig, men det tror jeg ingenting på.
Jeg er bevisst hva jeg skriver, og hvordan jeg er som menneske. Jeg vet at jeg er raus, og jeg våger å si det. Jeg er ikke like selvsikker bestandig, for av og til vil jeg bare sitte i hjørnet av sofaen min og være usynlig, men heldigvis er det forbigående.
Jeg har mine svingninger, og de fleste av dem er innenfor normalen, men så hender det at alt går i svart. Da hjelper det å engasjere seg i noe som virkelig gir mening – som det å skrive, og det å kjempe for øya mi.
Jeg tror jeg vet at jeg mestrer kunsten å balansere det som opptar meg.
Jeg vil også berømme fastlegen min, for hun fungerer som et sikkerhetsnett for tankene mine. Jeg behøver henne ikke så ofte lenger, men jeg vet at hun tar meg på alvor hvis (eller når) det er alvor.
Alt er nemlig ikke fryd og gammen selv om jeg har tatt sjumilssteg i riktig retning, men jeg er stolt over å ha skapt meg en aura av raushet, trygghet, omsorg og varme.
Det er dessuten fullt mulig å blande raushet og omsorg med snert og ironi. Jeg bruker ofte humor i jobben min, for det skaper en unik atmosfære når alt ser mørkt ut. Det er fullt mulig å balansere hårfint. Det er fullt mulig å gå på trynet, for det har jeg gjort mange ganger.
Det er derfor jeg, tross alt, er så oppegående som jeg er 🙂
I fjor deltok jeg i Tour de Frøya for første gang, og syklet for Team Vildestyrke. Jeg måtte selvsagt ha på den rosa jakken i år også, og jeg heiet litt ekstra på Vildestyrke-gjengen, men i år hadde jeg et tilleggsbudskap.
Ei kanarigul trøye som synes godt i terrenget, selv om det akkurat i dag var sykkelfesten som skulle få det meste av oppmerksomheten.
Hver eneste grend overgår hverandre i kreativitet, og dermed går syklinga (nesten) som en lek.I tillegg tar jeg av meg hatten for arrangørene. Meld dere på Tour de Frøya neste år folkens.
Det er verdt hver eneste svettedråpe.
Vanligvis har jeg gjort en innsats i saniteten under TdF, for dette er et stort arrangement som krever at det er helsepersonell i beredskap rundt omkring i løypa. Neste år skal jeg melde meg til tjeneste igjen, men i år valgte jeg å stå på sidelinja og fronte to hjertesaker – Kreftsaken + Nei til vindkraft på Frøya.
Vi heiet på syklistene, og mange av deltagerne ga oss sin støtte ved å rope: Stå på! Dette klarer dere! Flere viste tommel opp, eller rakte begge armer i været. Ingen tvil om at mange ønsker det samme som oss.
Det varmer.
Foto: Jan-Egil Eilertsen
Temaet var blomster, selv om det er flagget som har blitt selve symbolet i Nessadalen.
Her ser dere HMS-ansvarlig ( til høyre på bildet ). Stine hadde dagens mest kreative antrekk, i alle fall i denne grenda.
Foto: Jan-Egil Eilertsen
Her ser dere et fugleberg av entusiaster, og i dag var det syklistene som fikk nyte godt av kampviljen og samholdet.
Sammen er vi dynamitt, og denne forsamlingen har langt bedre styring på salvene enn det et visst sprengningsfirma har.
Hvor var DU da Oddvar Brå brakk staven? – har nettopp fått en lokal vri.
Det er vårt dette, men bare for en stund – vår himmel, vårt hav og vårt land
så trå forsiktig menneske, trå så varsomt og forsiktig som du bare kan
vis respekt for den arven og det mangfoldet som vi er satt til å forvalte
for Frøya er et ekko av vårt hjerteslag, og tårer er som havet – de er salte.
Petter Vidar Vågsvær har gjort det viktige arbeidet med å dokumentere hva som skjer på Frøya, og har fått god hjelp av Kjell A. Olsen og Jan Egil Eilertsen med tanke på flotte og beskrivende bilder. Selv fikk jeg æren av å finne noen velvalgte ord, og er takknemlig over å få bidra med det jeg kan best.
Jeg har forresten lånt bilder her og der, og er usikker på hvem som har tatt alle, men jeg tipper jeg er tilgitt allerede for bildene går til en god sak.
Her ute kjemper vi en kamp for å bevare øya vår – fri for vindturbiner. På Grunnlovsdagen vaiet 1200 flagg i marka. Jeg tror aldri jeg har hatt en mer rørende naturopplevelse.
Grunnloven § 112 lyder slik:
«Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.
Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd.
Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»
Foto: Brit Vie
Frøyværinger gir seg aldri. Vi kjemper for det vi tror på.
Og dette bildet sier mer enn tusen ord. Se filmen, og la den synke inn.
Foto: Jan Egil Eilertsen
Se – vinden hviler i ei lita hand
som gjemmer på en drøm som kan bli sann.
Foto: Kjell A. Olsen
Dette er oss gitt; stillheten, lyset, fargespillet, frihetsfølelsen og mangfoldet. Det er vårt ansvar å bringe den dyrebare arven videre til kommende generasjoner, så øya må berges på vår vakt.
Det føles som et overgrep dette. Jeg vil gå så langt som å kalle det voldtekt av naturen, og de slipper ustraffet unna. Det er mange som himler med øynene, og er møkkalei alt som har med vindkraftaksjonen å gjøre, men det kan jeg ikke bry meg om akkurat nå.
Jeg har hverken tid eller råd til å tie.
Apropos møkk – jeg nekter å tro at noen av oss har gnidd inn gravemaskina i møkk. Hadde ikke TrønderEnergi vakthold der sist natt?
Jeg benytter mer enn gjerne bloggen som et verktøy, for jeg føler at mitt bidrag, og min styrke, er å skrive. Jeg vil berøre folk med ord, for jeg kommer aldri til å bli en klemmer.
Det var forresten før, for nå deler jeg ut klemmer i hytt og pine. Bare spør aksjonslederen 🙂
TrønderEnergi har startet arbeidet, og det gjorde de i går. De kom ikke i gang innen fristen som de hadde i forhold til dispensasjonen, til tross for at de kunne ha gjort det samme DA som de gjorde nå.
Jeg var der, så jeg fikk se det med egne øyne. De brøytet seg vei og trengte seg på.
Fuck Trønderenergi!
Foto: Kjell A Olsen
Jeg er egentlig ganske kontrollert av meg, men da jeg kom til Nessadalen i går så ble jeg eitrende forbannet. Reaksjonen kom som kastet på meg, og tårene rant. Det var det ingen som så, for jeg tørket dem bort på tur ned bakken. Jeg tror at jeg kastet et stygt blikk mot polisen, men det husker jeg ikke helt.
Før alt dette begynte så var Onkel Politi nærmest fraværende ( på grunn av den nye nærpolitireformen ), men nå er de her, eller i umiddelbar nærhet, døgnet rundt. Nå har vi politi i bøtter og spann, og de skriver parkeringsbøter så blekket spruter. Noe må de jo gjøre, tenker jeg, for ellers blir dagen alt for lang og ensformig.
De slipper å håndtere voldelige aksjonister, for vi koker kaffe ved bålet vi – og går sakte. Men JA, vi føler absolutt på sinne og sorg, og det må få sitt utløp et sted.
Jeg er så glad i Frøya; jeg finner nesten ikke ord, og nå føles det som om de endevender alt det vi står for og alt som vi tror på. Hvordan kan fylkesmannen kjenne vedtaket om stans i utbyggingen ugyldig, til og med uten ankemuligheter?
Jeg vet om en fisker som søkte om å få sette opp naust, og plutselig ble denne historien til et dikt – på dialekt:
Dit pepper`n gror
I dag tenke æ på han som ittj fekk sætt sæ opp naust…,
og æ må sei det Herr Fylkesmainn, at det va ittj særlig raust
ferr på grunn av at det vesstnok trua artsmangfold og kystlynghei
så ga du feskar`n den tydelige meldinga: NEI – og atter NEI.
Det vart te og med sådd tvil ( akkurat det e ittj te å tru )
om at frøyværingen og feskar`n skoill ha naustet te konjakk-bu,
hainn, stakkar, som ha vorri avholdsmainn aill sin dag innaferr trøya
og no ha TrønderEnergi fått et tydelig JA te å raser Frøya.
Ka med artsmangfoldet, kystlyngheia og folket i den her saken?
Ja, æ veit inderlig godt at smaken e som den berømte baken
den e nødvendigvis delt i to – men Herre min skaper,
i begge tilfellan e det frøyværingan som står igjen som taper,
ferr det e vårres folk, vårres øy, vårres hjerte og vårres jord
så æ ønske både utbygger og Fylkesmainn dit pepper`n gror.
Det er vår øy, vårt hjerte og vårt folk som rammes. Jeg går ofte turer i hauan, nettopp fordi det er så stille der. Stillhet er undervurdert, og stillhet er mangelvare i vårt samfunn. Fram til nå så har jeg funnet den midt inne i Frøya.
Det høyeste punktet på øya er bare 76 meter over havet. Vindturbinene blir flere ganger det tallet, så vi vil se dem fra alle kanter. Jeg har en følelse av at mange ikke skjønner omfanget før det er for sent.
Og da er det for sent.
Jeg låner dette symbolske og sterke bildet fra lokalavisa HitraFrøya ( Cecilia Brurok ):
Aksjonistene besøkte Oslo og Løvebakken forrige uke. I den anledning skrev jeg en appell, som ble framført av Per Ole Sandvik. Det gjorde susen med en kraftig mannsrøst akkurat denne dagen:
Hjertet mitt blør, og jeg er uendelig stolt over alle som kjemper for å bevare Frøya. Her kommer en klem til hver og en av dere som sitter ved leirbålet. Jeg vet at det finnes mange fine mennesker i verden, men jeg ante ikke at det fantes SÅ mange.
Hvis Durek faster etter klokka nitten
da går han faktisk glipp av hele dritten
for Kongen spiser middag seint på da`n
og Durek er en fastende sjaman.
Men så – til Kongehusets store glede
så kan han visstnok kunsten å helbrede
det blir til gull alt det som Durek tar i
men Dronninga hun savner fortsatt Ari.
Og tenk om begge to blir født på ny da
så kaller vi dem Hårek og Fru Gyda
en engel pluss en selverklært sjaman
som vinker ned fra Dronningens altan.
Her passer hatt og toppluer og sari
og burkhaer, men kanskje ikke Ari
for prinsessen har sagt ja til en sjaman
og Ari stakkar – han er trist som fa`n.
Det hersker ingen tvil om at jeg er introvert, selv om jeg eksponerer meg via blogg og andre sosiale medier. Da er jeg på en måte sosial uten at jeg må oppsøke store forsamlinger eller heidundrende fester, selv om det også gjør susen i blant. Selvfølgelig er det gøy å ta seg en fest.
Det har hendt at jeg har festet til den lyse morgen, men jeg er gjerne den som forlater stedet før midnatt, akkurat som Askepott. Ikke fordi at det ikke er morsomt å være der, men plutselig får jeg nok, og ikke nødvendigvis med tanke på alkohol. Jeg blir så mettet på, og overveldet av, inntrykk. Da må jeg hjem til mitt eget lune rede, selv om det for andre kan virke kjedelig og uforståelig.
Jeg er den som må tenke nøye gjennom hva jeg skal si før jeg tar ordet, det er derfor jeg synes det er mye lettere å uttrykke seg skriftlig (selv om jeg går over streken av og til, og skriver ting jeg ikke burde skrive).
Jeg hater å bli avbrutt hvis jeg endelig skal si noe, for da er det så sirlig formulert i hodet at toget sporer av hvis noen blander seg inn midt i setningen. Dette skjer av og til på jobb, for vi er til tider en gjeng med ustrukturerte og kaklende høner, der noen kakler mye høyere enn andre.
Da hender det at jeg ser rødt, og toget skal jo stoppe for rødt lys, så plutselig blir det bom stille i rommet. Da er ikke det jeg sier særlig gjennomtenkt, men det kommer visst fra dypet av hjertet, og jeg får prate uforstyrret.
Så lenge det varer, for Adam var som kjent ikke lenge i Paradis.
Det virker som om hjernen min har lav toleranse for massevis av lys, lyd, folk og berg- og dalbaner. Da må jeg trekke meg litt unna, og det er her naturen kommer inn og skaper balanse.
Jeg har et sug etter fred og ro, særlig når det har skjedd mye, og da liker jeg å gå på tur. Det er fint med selskap, men jeg går gjerne alene – men alltid sammen med hunden min selvfølgelig.
Det er det som er så fint med henne. Vi prater med hverandre uten å si ett eneste ord.
Jeg har et livlig hode, men hvis jeg sorterer det som er på innsiden så er det også mye som havner på plussiden. Kreativiteten og skrivelysten gir meg masse energi. Da er jeg i ei boble som jeg håper aldri vil sprekke.
Den analytiske delen av hjernen kunne kanskje ha dempet seg på enkelte områder, for jeg påfører meg selv både komplekser og slitasje.
Det er så unødvendig.
Noen ganger tenker jeg at jeg må være verdens mest tilkneppede og kontrollerte menneske – med et hjerte av stål. Kroppen og hjertet banker for andre, men jeg slipper sjelden folk helt inn, selv om jeg innerst inne vil.
Jeg klarer det liksom ikke.
Det føles som om alle musklene i kroppen prøver å være det panseret som ingen får rive ned, for hva skjer om demningen brister? Jeg håper jeg får svar på det en dag, for da blir jeg kanskje som en bekk i vårløsningen.
Via bloggen så prøver jeg å gi de stille en stemme. Det er jo ikke sånn at vi mennesker er 100% det ene eller det andre. Jeg er ikke 100% introvert. Jeg har med årene, og særlig etter at jeg begynte med skrivinga, blitt mye mer utadvendt og pratsom. Jeg har blitt modigere, og jeg har trent meg opp til å ta ordet i ulike sammenhenger.
Det er som i idrettens verden, det går an å trene opp, og forsterke, ferdigheter – eller det går an å være litt som Pippi Langstrømpe av og til. Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.
Det er mye som skjer utenfor komfortsonen.
Hvis noen etter dette tror at det å være introvert er ensbetydende med en slapp tilværelse så tar de feil. Det skjer stadig spennende, overraskende og fine ting, selv om jeg ikke sikter mot månen. Noen elsker å reise langt, mens jeg får mer glede av nærkontakt med kobbe, oter, ærfugler og nise når jeg sitter i kajakken min.
Det handler om å respektere at vi er forskjellige, og sannheten er at jeg blir superstresset av flyplasser. Jeg er ikke redd for å fly, men jeg har ingen som helst tro på at jeg klarer å orientere meg i mylderet.
Neste år skal Strikkeklubben Stiv i maska på utenlandstur, og jeg gleder meg stort. Med fire forståelsefulle ledsagere så må det gå bra, i tillegg til at dette blir en tur i min ånd, for turen skal hovedsaklig bestå av vandring, vin, venner og det å ta seg vann over hodet.
