Det er noen som tror at jobben min kun består i å vaske de edlere deler. Så feil kan man ta, for det er et hav mellom skitt og pannekake. Et endeløst hav av mer eller mindre spennende oppgaver.
Da skal jeg fortelle deg hva det vil si å ha et helhetlig menneskesyn. Over en kopp kaffe, for kaffe gjør noe med både humøret og magen. Det har vi godt av begge to. Det er medisin i god kaffe, men den må være sterk, for det er jeg også.
Plutselig kommer det noen feiende inn i livet mitt, likt et løvblad som farer med vinden. Hvor kommer hun fra? Fra det treet som alltid har stått der, vindskejvt og trassig?
Sender hun et høstblad min vei for å fargelegge dagen?
Bente Bratlund skriver treffende ord:
STUNDOM
Stundom møter vi menneske
som hentar fram det beste i oss
Menneske som opnar for våre kjeldar
som lokkar fram våre fargar
som aukar varmen i våre liv
Stundom møter vi menneske
som ser bak skala våre
så vi gløymer vi har dei
og strålar fram i vår prakt
Menneske vi ber med oss etterpå
med takksemd
Dette er også et tema som går igjen i bloggen min. Dem jeg har rundt meg – den lille kjernen av nære venninner, for de er den familien jeg velger selv.
Og de har valgt meg.
Jeg synes at venninne er et fint ord, ett av de fineste og varmeste som finnes.
Venninna tar bladet fra munnen, og puster liv i det. Hun våger å være ærlig, selv om det svir. Hun er nær selv om hun er hoderystende uenig i mine avgjørelser. Hun rister fortvilet på hodet når jeg er på ville veier, men hvem andre venter på stien når jeg finner tilbake til meg selv?
Jo, hun.
Hun sier aldri: Hva var det jeg sa…..selv om hun sikkert har lyst til det, og selv om hun vet at jeg vet at det er det hun aller helst vil gjøre. Hun vil filleriste meg, men velger heller å sprette korka på skravlevinen.
Skravlevinen har stått og godgjort seg til det rette øyeblikket dukket opp. Korka har lengtet etter å smelle i taket, sånn at boblene og ordene kan fly avsted, og bli til en himmelsk hærskare.
Akkurat da svever vi på en rosa sky, og sånn svinger livet, som ei huske i medvind og motvind.
Jeg husker en episode fra da jeg var lita. Pappa, og faren til søskenbarnet mitt, hadde bestemt seg for å drive med risikosport. Det var ikke vondt ment, men de testet hvor nært Rune og jeg kunne huske uten å smelle inn i hverandre. I starten gikk det bra, og da ble det visst enda mer spennende å tette luftrommet mellom oss. Litt nærmere neste gang, og enda litt.
Helt til det smalt, og og da de endelig våget seg inn så smalt det en gang til, for de to som ventet på dem der var ikke nådige. Jeg husker ikke om pappa og onkelen min fikk mat den dagen, for på kjøkkenet var det bare kjeft å få.
Jeg er heldig som har mange bekjentskaper, gode venner, kjæreste, familie, hund, en fin jobb, og et godt liv. Virkelig nære venninner behøver jeg ikke så mange av, sånne som vet alt, for det er ganske sårbart å blottlegge sjela. Det holder med noen få, som holder munn når tiden er inne for å være stille, og som skravler hull i hodet på meg til alle døgnets tider.
Jeg fikk overveldende respons på mitt forrige innlegg, som var et dikt om fotballtreneren i RBK. Jeg er ikke spesielt fotballinteressert, men dette diktet ramlet så plutselig ned i hodet mitt at jeg nesten ikke rakk å skrive det ned.
Jeg ser at interessen for å lese blogginnleggene mine varierer etter hva jeg velger å skrive om, men fotball slår tydeligvis an. DA var det noe som løsnet, og jeg traff tverrliggeren, før ballen dundret i mål.
Jeg skriver ikke for å fremheve eller blottlegge meg selv, men jeg skriver fordi jeg ikke klarer å la være. Jeg har alltid likt å skrive, men aldri i en så direkte og ærlg tone. Denne åpenhjertigheten er ny, også for meg.
Jeg elsker å skrive forløsende ord.
Det er mange som har fulgt bloggen min hele veien, helt fra den spede begynnelse og fram til i dag. Jeg har møtt mennesker på butikken, i heisen, bak gardina og mange andre steder, som har fortalt meg om livet sitt. Mennesker som har våget å åpne opp om det de bærer på, fordi de nettopp leste noe.
Det er sterk kost. Jeg blir rørt og ydmyk – og overrasket, men mest takknemlig.
Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker.
Jeg skriver om følelser, venner, psykiske utfordringer, om barndomsminner, om jobben min som sykepleier, om fjellturer og padleturer, om hunden min, og om det meste som ramler ned i hodet mitt, enten det er tvangstanker eller tanker som er så lette som sommerfuglvinger.
Jeg skriver om alt mellom himmel og jord, men aller helst om havet.
Jeg husker en gang da sønnen min var liten. Han sa det ganske treffende: Mamma, .når vi har vitenskapelige spørsmål så går vi til pappa, for han vet ALT om det, men når vi skal snakke om psykologiske ting, om følelser og sånne greier, da kommer vi til deg.
Takk for tilliten.
Det er ingenting som gleder meg mer. Vitenskapelige teorier om svarte hull overlater jeg til andre. men når alt ser svart ut, da vil jeg gjerne være det lyspunktet de behøver. Når de legger ut om planeter og og om livet før Kristus ,så føler jeg meg som en dinosaur. Da føler jeg meg like gammel som det arkeologene graver fram fra jorda.
Trøsten er at det er gull verd.
Det er gull verd å behandle mennesker, eller å gjennomføre prosesser, på en ryddig og god måte, også. Det var det jeg reagerte mest på da Kåre og Erik fikk sparken I Rosenborg. Jeg er på fornavn med gutta, for jeg har faktisk truffet dem. Jeg er til og med så gammel at jeg satt på tribunen da de hadde sin glanstid i trøya.
Nå er vi forhistoriske alle tre.
Et bilde tå’n Ivers, nå’n krona frå’a mor,
et kart som vist’ fram kor hain kom fra på jord.
To lysholmer og ei RBK-skjort’
det e’ alt det du træng for å få te nå stort.
Jeg har ikke peiling på fotballfaglighet, eller på makt og penger, så jeg bør ikke uttale meg, men jeg gjør det likevel. For resultatene taler jo for seg selv, gjør de ikke? Nummer to på tabellen…hallo???
De forlater ikke et synkende skip akkurat. Han har spillerne i ryggen. Han har garderoben og supporterne. Han har trua. Vi har trua.
De beste minnene jeg har fra ferier i barndommen er at vi hadde allverdens tid å ta av, og hele dagen å gjøre det på. Solkrem var visst ikke oppfunnet, for vi var røde som strandnelliker hele gjengen. Alle søskenbarna var samlet på Frosta, og vi hadde eget rom i mormorhuset.
En gang åt jeg så mye eplekart at jeg trodde jeg skulle dø, for jeg fikk så vondt i magen. En annen gang drev Stig Morten og jeg med pilkast, og brukte hverandre som dartskive. Plutselig satt pilen i hjertet, og jeg trodde min siste time var kommet. Heldigvis overlevde jeg, for egentlig var vi mest redd for å få kjeft av foreldrene våre.
Jeg hadde hjertet i halsen.
Jeg husker mormor som satt i en fluktstol under rosebusken, for hun var så lita, mens hun ventet på at middagen skulle bli ferdig. Vi var på stranda hele dagen, og hadde en utsending som sprang ned tidlig på morgenen for å holde av plassen VÅR. Ikke rart han var brun som en neger, for han fikk en ekstra time i sola hver morgen. Ved middagstid så lå onkelen min igjen og holdt vakt mens vi sprang hjem og åt, for middagen var bare en liten bakke unna, og ingen fikk ta fra oss den beste plassen på stranda.
Derfor måtte han alltid spise alene.
Alle vi andre var samlet rundt langbordet, og spiste sånn mat som bare mormødre kan lage. Hver kveld gikk vi innom gården som lå like ved mormor og morfar sitt hus, og kjøpte med oss jordbær hjem, som vi selvfølgelig inntok i hagen.
En hage som var full av roser.
Jeg husker en gang det ringte på døra hjemme på Frøya. Mamma sprang bakveien ut for å hente oss:
” Dere må komme hjem med en gang! Det står en neger på trappa.”
Han solgte bøker, og jeg tror vi kjøpte en, for det var ikke hver dag vi fikk sånt besøk. Da jeg var barn så var det ikke stygt å si neger. Det var ikke vondt ment i det hele tatt, og jeg var til og med bestevenn med en da jeg var tre år. Han het Yotam Girgis, og var misjonær.
Det var alltid mange misjonærer på besøk hos farmor og farfar, så jeg fikk utvidet horisonten min, selv om jeg ikke reiste lenger enn til Frosta.
Farmor og farfar var rause mennesker, selv om vi ikke fikk plystre eller spille kort.
Ro, ro til fiskeskjær ……det jeg vil fram til er at lykken kan være ganske kortreist. Jeg leste nettopp i en blogg et sted at ei mamma ikke skjønte hvorfor barna var utakknemlige, når de var så heldige at de fikk bo i en stor villa i i syden i tre uker. Den ene av barna ville bare hjem.
Hvorfor det?
Syden er et samlebegrep som vi nordmenn bruker, og betyr alt som ligger sør for Sinsenkrysset. Jeg har vært der selv, og det er fint der, men ikke så grønt og frodig som hjemme, Misforstå meg rett. Jeg skjønner godt at mange velger å reise til varmere strøk, for der er det garantert varmere enn hjemme.
Alt for varmt etter min smak, og alt for stillesittende.
Jeg må kjenne brisen fra havet, og jeg vil gå fjellturer. Begge deler kan jeg gjøre i syden, for vi har godt av å utvide horisonten, men jeg kan styre meg for mannebein i tanga.
Dessuten er det ingenting som slår Romsdalseggen.
Noen ganger så tror jeg at vi legger lista for høyt, og skaper et bilde som ikke passer i ramma. Lykken kan lande på nesetippen, forkledd som marihøne, men vi ser den ikke. Vi innbiller oss at barna må ha sett hele verden når de kommer tilbake til skolen etter ferien.
Selv om lykken kanskje er en telttur på plena, sånn at man kan snike seg inn hvis det blir for nifst å være ute. Det er mye rart som kaster skygge mot teltduken, for det er lyst hele natta, og jeg har sett både vetter og troll.
Eller var det ei flue?
Vi hadde alltid sommergjester da jeg var lita, og alle ville spise fisk som de hadde fisket selv. Vi spiste nytrukket småsei hver kveld gjennom hele sommeren, bortsett fra de ukene vi var hos mormor, for da fikk vi verdens beste kjøttkaker og andre ting. Mamma var sikkert drittlei den store fiskekasserollen, men det husker jeg ikke. Jeg husker det jeg VIL huske, og fisken var så fersk at den krøllet seg på flatbrødet.
Vi fisket når det var søndag også, men da måtte vi snike oss usett avgårde, for søndag var hviledag i følge farmor og farfar.
Det står i Skriften.
Jeg har levd så lenge at jeg gikk på utedo da jeg var lita, og det var det verste jeg visste. Den ene onkelen min hadde sett verdens største rotte der. Den var så stor at han ikke hadde lange nok armer da han skulle beskrive hvordan den så ut. Først så han hodet til rotta nede i det hullet som vi sitter på, selv om jeg halvveis sto, spesielt etter den historien, og da han endelig fikk se halen så hadde rotta gått forbi for lenge siden.
Derfor hadde vi potte under senga om natta.
Det er fint å reise rundt i verden, og det er morsomt å kjøre karusell, eller spille på lykkehjulet, det er ikke det jeg mener. Vi har tatt med barna våre til Liseberg hvert eneste år, og jeg fryder meg like mye som de gjør. Jeg vant til og med stjernegevinsten i tivoli, og kunne plukke Nasse Nøff fra øverste hylle, akkurat som i Teddybjørnens Vise. Jeg fikk ta med helten min hjem.
Vi har slikket sol i Tyrkia, men jeg har aldri tatt fiskespa, for jeg hater føtter. Tanken på at fisken skal spise av føttene mine er ekkelt.
Det er vi som skal spise fisken, og ikke omvendt.
Jeg tror at sommerlykke er tid og ro og rom. Tid til å være sammen, ro til å nyte jordbær med sukker og fløte på ( virkelig kjenne smaken ), eller med vaniljesaus i stedet, for den som heller vil ha det. og rom for å dele små og store opplevelser.
Hvis du velger vaniljesaus så kan du droppe sukker, for det blir så søtt likevel. Enda søtere er tanken på å spise selvplukkede jordbær, men bare når jeg plukker til eget bruk.
Jeg hadde sommerjobb en gang. Den andre dagen i jordbæråkeren ble jeg så “syk” at jeg måtte gå hjem og legge meg. Jeg måtte holde senga hele dagen selv om det var strålende sol ute, men det var på en måte verd det. Aldri mer jordbær, tenkte jeg, ALDRI MER!
Da eter jeg heller på krita.
Det er mye bedre å spise bær som andre har plukket, så det gjorde jeg resten av sommeren.
I år har jeg gått fine turer i fjellet, men jeg har vært mest hjemme. Jeg har ikke sittet hjemme av den grunn, for været har spilt på lag med meg. Jeg har ønsket meg blikkstille hav, selv om jeg også liker ruskevær, men blikstille hav betyr sjøliv og padleturer.
Jeg er en godværspadler, for jeg sliter i motbakke, og heldigvis har jeg noen å dele det med.
Heldigvis har jeg massevis av fine minner, og de fleste av dem er nesten gratis, for ei kurv med jordbær kostet ikke så mye på den tiden. Jeg var så lettbeint og bekymringsløs,på en måte, og jeg fikk lov til å være det. Den eneste bekymringen jeg kan huske var den pilen som traff hjertet.
Pluss den svære rotta som aldri ble ferdig med å gå forbi.
” Alle ” begynte plustelig å reise til Syden da jeg var blitt mellomstor. Alle utenom oss, for jeg skulle som vanlig bare til Frosta, selv om det var som en Amerikareise på den tiden. Vi reiste i en mintgrønn Opel Kadett, som så vidt hadde plass til oss fire. Det var så trangt om plassen at matpakken nesten ikke fikk plass, men den kunne vi uansett ha spart oss, for pappa fant aldri den perfekte rasteplass.
Vi endte alltid opp med å stoppe noen hundre meter fra sommerhuset, for vi kunne ikke sløse med maten. Vi gomlet brødskive, og kunne nesten vinke hjem til mormor og morfar. Mormor hadde dekket på til seks, og vi åt en gang til, selv om vi sikkert var stappmette ved ankomst.
Det gjorde liksom ikke noe, for endelig kunne sommeren begynne.
I min barndom regnet det aldri, så jeg skjønner ikke hvordan jordbærene kunne bli så store og røde og saftige. Vi badet til vi ble som skrukketroll, men vi fikk aldri bade den første halvtimen etter at vi hadde spist, for da kunne vi drukne.
En gang holdt jeg faktisk på å drukne ( om jeg husker riktig…), for jeg våget ikke å gå på land, selv om jeg frøs, og ble til en istapp. To av bygdas svirebrødre hadde slått seg ned på stranda, og jeg var livredd, selv om de var snille som dagen var lang. Jeg var redd for alt mulig på den tiden, til og med fluer.
Jeg husker de kranglet om hvem som skulle ha den siste boksen med øl, for ingen ville ha den. Jeg trodde nesten det skulle være omvendt.
Plutselig en dag så vaiet flagget på halv stang hos den ene av brødrene. Hadde han drukket seg ihjel? Hele bygda fikk seg en støkk, men etter litt research fikk vi vite at han hadde tatt rotta på en veps, og da skulle det bare mangle om han ikke heiste flagget.
Det er sånt man gjør når noen forlater det jordiske.
Ikke kom å fortell meg at det er kjedelig å telte i hagen, eller at naboen er en håpløs drukkenbolt. Vi må respektere hverandre, og skape de minnene vi selv ønsker å ha, men jeg tror vi kommer langt om vi ikke legger lista for høyt.
Den filosofien tror jeg at Alf Prøysen hadde også, og han har skapt en av de fineste viseskattene vi har:
Oppå lauvåsen veks det jordbær
fine jordbær, raue jordbær.
Hele væla er bare jordbær,
finn et strå og træ dom på.
Ett er for gammelt, det skal få stå,
ett er for grønt, det går vi i frå.
Men æille andre ska vi ta med hematt
og leve lykkelig med sukker på
Det er ikke alltid jeg har så store drømmer, for mange av dem er bittesmå, men dette er noe av det største jeg har opplevd, selv om drømmen er liten, kortreist og veldig oppnåelig. Solnedgang og overnatting på Sengsholmen, som burde bli døpt om til Teinnskjæret, for de hadde all makt i himmel og på jord. Og vet dere at terna ikke sover om natta? Hun var bokstavelig talt i vilden sky, akkurat som meg. Jeg sov i ti minutter, og det var akkurat da sola sto opp.
Maks uflaks.
Den stakkars skårungen som hadde søkt tilflukt inni en varde, og som vi trodde var skadet eller død, for den blunket ikke med øynene, var sikkert bare skremt til taushet av luftens baroner, selv om holmen er oppkalt etter sånne som ham.
Vi sjekket neste morgen, og da var den borte, men heldigvis ikke borte vekk, for den satt på en stein nede ved havet.
Ei terne kommer sjelden alene, for de opererer i flokk. De stuper som torpedoer ned i vannet på jakt etter fisk, og den som ikke har fiskelykke prøver tydeligvis å rappe maten fra andre. Det står skrevet at de er slanke måkefugler, og det er ikke rart at de holder fasongen, for de er i lufta nesten døgnet rundt. Hvis man blir SÅ energisk av å spise fisk, så burde jeg legge om kostholdet umiddelbart.
Bort med Skjærdgårdspils,
Lykkebobler,
Sørlandschips ( den er med overalt, og ligger i fanget mitt hvis du ser nøye etter, og ser bort fra mine kritthvite legger )
og pølser på grillen.
For å begynne med begynnelsen så er jeg glad for at jeg har blitt glad i å fotografere, selv om det er på amatørplan, og jeg er ikke mindre glad for at jeg synes det er helt greit å bli tatt bilde av selv, for før så hatet jeg både bilder, speil og speilbilder.
Jeg kan takke bloggen for mye, og jeg retter samtidig en stor takk til meg selv, ikke minst for den jobben som jeg har gjort på det mentale plan. Det koster og det krever, men er gull verd. Gode hjelpere er også gull verd.
Se hun smiler, men tannfliret mitt får dere aldri, selv om jeg i framtiden skulle få råd til å sette inn gulltenner.
Jeg samler i stedet på gyldne øyeblikk.
Kvelden før kvelden så padlet vi ut til Andstein, og kom ikke i land før over midnatt. Det var en test, for vi ville sjekke knottforholdene. I valget mellom pest og kolera så velger jeg ternene, for de har tross alt stil og sjarm, selv om en av dem sendte en salve vår vei da vi forlot åstedet.
For det så ut som et åsted.
Det lå hodeskaller og beingrinder overalt, og fjerten som terna hilste oss farvel med, traff nesten hodeskallen til Kjell. De andre hodeskallene viste seg heldigvis å være rester etter torsk og sei og andre sunne delikatesser som finnes i havet.
Der hadde han flaks.
Dette har vært en drøm lenge, så da får knott være knott. Den er tross alt lydløs og lett å ignorere for den som har mental styrke, og det har jo vi kvinner i bøtter og spann.
Jeg så bare en annen vei, og så en svart sky over den hodeskallen som nesten ble truffet av en mitraljøse på på tur hjem. Stakkars Kjell, hva den mannen må gjennomgå.
Nå må du vise styrke, sa jeg.
Det er sannelig godt at vi har hverandre, i medgang og i motgang.
Dette må vel kalles medgang, for han insisterte på å ta med godstoler. Dere aner ikke hva vi får plass til i disse to slanke farkostene. Det var så vidt vi hadde ripa over vann.
Mannen i huset, selv om vi ikke bor sammen, fikk æren av å slå opp teltet,
mens jeg sto for matlagingen.
Og imens sprettet jeg ei flaske med lykkebobler.
Mens jeg satt der og ventet så hørte jeg plutselig et plask. Opp av havet kom en akrobat, som til og med kunne svømme på rygg. Hva gjør du her?, spurte han. Vil du være med å leke?
Ottar Oter var overalt og alle steder på en gang, og slo til og med salto, før han stakk til havs – mens leken var god.
Oppvokst på fisk han også, tydeligvis.
Neste morgen, klokka kvart på seks, gjorde jeg som Ottar – jeg tok en dukkert.
Jeg er ikke så glad i skog, og her var det tareskog.
Det var så mye skog at jeg ikke så skogen for bare trær.
Det gjorde visst ikke han, heller. Jeg kan se det på holdningen.
Det er nesten som å være i Taremareby.
Herregud så heldig jeg er, som har en å dele sånne opplevelser med. En som stiller opp, og som alltid er der for meg, selv om han ikke fikk blåst luft i madrassen i går. Teltet var plassert på mykt underlag, så det gjør ikke noe. En som alltid har en reserveløsning, når gassbrenneren ikke fungerer. Da serverer han bare kaffe fra i går, og den er fremdeles varm, for han har en termos som er av høy kvalitet.
En som biter tennene sammen og skinner av myggmiddel, selv om det ikke holder knotten unna. Det ser nesten ut som om knotten blir tent av det, for den er innmari innpåsliten. Bra jeg ikke finnes sjalu.
Han er mannen som gjerne hjelper meg med å hale i land den overlessede kajakken, men som ber meg gjøre det selv, fordi det er lurt å være selvstendig.
Men det skal han ha; han venter alltid til jeg er trygt plassert i kajakken før han selv slenger seg ned i cockpiten.
Vi passer sammen som hånd i hanske, og det kan jeg være sikker på, at om jeg har glemt hanskene mine på land, så har han et par ekstra i reisesekken sin.
Og når det klør som verst, bak ørene og alle steder, så er jeg der for ham. Da får han et klapp på skuldra, og beskjed om å puste med magen:
Nå skal jeg prøve å beskrive turen over Romsdalseggen, men jeg tror det blir vanskelig å finne de riktige ordene. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle greie å gå denne ruta sånn rent fysisk, for det har vist seg at jeg er ei lita fjellgeit.
Det meste sitter i hodet, selv om det er greit å ha gått noen turer på forhånd, og for min del ganske mange denne vinteren.
Jeg har forberedt meg godt.
Mulighetene for å bli fjellgeit er vel ganske små, særlig når man bor på ei øy der den høyeste toppen rager 76 meter over havet, men heldigvis finnes det en verden utenfor.
Det finnes en verden av mektige fjell som rager mot evigheten, det er derfor jeg føler meg så lita.
Nærmere eventyret er det ikke mulig å komme, for det er tinder i alle retninger, og noen med et dryss av snø på toppene. Det er så vakkert at jeg får tårer i øynene. Jeg er priviligert som får sjansen til å oppleve Romsdalsalpene, og jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det var så mektig som det faktisk viste seg å være.
Da vi nærmet oss Åndalsnes ble det stille i bilen, både fordi det var så fint, og fordi begge tenkte de samme tankene:
Skal vi opp dit?
Skal vi høyere enn himmelen?
Turen er ca 10 kilometer lang, og rager på det høyeste 1329 meter over havet. Vi startet i Vengadalen, jobbet oss sakte, men sikkert oppover, og i stekende sol ble det en glohet affære. Da er det ingenting som smaker bedre enn å fylle koppen med vann som renner ned fra fjellet.
Vannet er livgivende, på så mange slags vis.
Ein gong eg gjekk meg vill i fjellet,
leit eg på slumpelukka.
Eg hadde mist både låm og lei
då eg høyrde ein bekk som klukka.
Eg visste ikkje kvarhelst eg var,
stod rådvill på same flekken.
Medan eg undrast kvar leia bar,
men så slo eg fylgje med bekken.
Han risla og rann millom lyng og lav,
frå langt her inne i skaret.
Gjev eg visste så vel kvar eg skulle av,
som bekken han renn i fâret.
– Jan-Magnus Bruheim –
Denne turen er rik på opplevelser hele veien, og selv om den har et utpreget høydepunkt, så var det høydepunkter langs hele ruta. Vi hadde panoramautsikt med 360 graders utsikt til noen av Norges mest kjente topper, som for eksempel Romsdalshorn, Kongen, Dronningen, Bispen og Trolltindene.
Det er til å miste pusten av.
Og jeg mistet nesten pusten opp den siste kneika. Ikke fordi jeg var sliten, selv om vi hang i en kjetting på utsiden av fjellet, men fordi jeg var redd. Et lite, lite øyeblikk ønsket jeg at en stuntkvinne kunne overtatt rollen min, men så måtte jeg snakke strengt til meg selv. Jeg hadde en alvorsprat med meg selv der oppe, og vi ble enig om å fortsette uten hjelp.
Jeg skulle opp til varden og panoramaet, koste hva det koste ville.
Det er ingen skam å snu, men den tanken slo meg aldri.
Heldigvis hadde jeg med meg kjæresten min. Jeg tror han tenkte at det er bedre å forebygge en kollaps, enn å snakke meg til fornuft etter at skaden har skjedd, for han oppmuntret meg hele veien, og sa at jeg var flink. Pluss at han ba meg vente litt med å nyte utsikten, vente litt, bare, til jeg var over det kritiske punkt.
Han snakker av erfaring, for på vei opp Dønnamannen fikk jeg den store skjelven, og var ikke mottagelig for noe som helst.
Men da som nå, jeg klarte det!
Vi klarte det sammen,
Jeg har en vilje av stål, og det visste jeg ikke før jeg begynte å vandre i fjellet. På den ene siden er jeg vettskremt, men jeg er også bergtatt. Fjellet lå der lenge før jeg ble til, og skal fortsette å være der etter mine dager.
Det står fjellstøtt.
Jeg sto også fjellstøtt på toppen av verden.
Å mestre er en inderlig god følelse. Å mestre det man gjerne ønsker – eller drømmer om – å mestre, sår nye tanker om nye opplevelser. Jeg elsker det landet jeg bor i, og vil ha mer av det. Det skal mye til å toppe denne turen, og jeg skjønner godt hvorfor den omtales som en av Norges flotteste fjellturer.
Om ikke den flotteste.
På tur ned, som ofte er mye tyngre enn å gå opp, selv om det høres rart ut, så var det hundrevis av trappetrinn. Romsdalstrappa ville ingen ende ta, for føttene dirret mer enn de hadde godt av, og hvordan hadde de orket å bygge ei steintrapp på denne måten?
Snakk om luksus.
Så gjensto Rampestreken, da.
Det er en 20 meter lang stålrampe som går ca. 8 meter ut i lufta. Herfra er det 565 høydemeter rett ned til Åndalsnes. Utsikten var spektakulær, men jeg må innrømme at dette ble en ren plankejøring, for etter eggen så klarer jeg alt.
Rampestreken ble en sann nytelse, og det ville jeg aldri ha tippet på forhånd.
Det er en sann nytelse å reise på tur med Kjell også, for vi ligner på hverandre. Det den ene ikke våger, våger den andre, og det den ene av oss glemmer, husker heldigvis den andre. Og vi bytter på å være klomsete.
Vi har for vane å le av hverandre.
I dag, for eksempel, klaget jeg over at melka var lunken, helt til jeg oppdaget at jeg hadde forsynt meg av kaffefløten, mens Kjell drakk iskald melk rett fra kua. Han, derimot, tok med sjokolade i sekken, selv om jeg sterkt frarådet det i denne varmen.
Han burde ha hørt på meg, men neida, for sjokladen rant i strie strømmer ut av sekken, nesten som et fossefall fra Romsdals høyeste topp.
Det ble et minne for livet.
1-0 til meg, for lunken melk snakker vi ikke om i denne varmen,
I dag har vi gått ut til Svalbalen på Titran for tredje gang på ei uke. For å komme til ( i mine øyne ) Frøyas perle, må du først delta i Flåklypa Rally – hvis du våger. Fest BH-stroppen, ta ut løstennene og heng deg på, for denne veien er ikke noe å skryte av.
Nå lader vi opp til sommerens fjellturer, og dem skal det bli mange av. Denne ferien blir rene treningsleiren, og jeg gleder meg. Jeg skal til fjells for å få perpektiv og forandring, for jeg har hørt at forandring fryser,
Jeg skal blant annet utfordre høydeskrekken igjen, og tenker meg til topps på Romsdalseggen. Grøss og gru, for en spennende tur vi har i vente. Det er bra at vi er to, for det står skrevet at det er fint å ha med seg en god hjelper, Det kan jo hende at nervene mine krøller seg, og da blir det spenning i lufta.
Høyspenning – livsfare.
I dag, derimot, var det bare fryd og gammen, for Mona ville være med på tur. Vinden tok med seg alt som vi pratet om, det vil si at alle spor er slettet. Vi to kan snakke om absolutt alt, og vinden sladrer aldri.
Vi er heldig som har hverandre.
” Vi eide havet, og havet eide oss.
Jeg følte meg som en dronning.
Mitt rike og mitt slott
kan ingenting måle seg med. “
Jeg vil gjerne ha et hus ved havet, men når jeg kjenner at jeg føler meg rik, og som ei dronning, så er det fordi mitt rike og mitt slott er naturen, og særlig havet og svabergene.
De vil alltid være der. De er mitt trygge og faste holdepunkt, selv om bårene fråder utenfor. Jeg terger ikke båra, for jeg har respekt for henne. Jeg betrakter og beundrer på avstand.
Søndag var jeg Utihavet, og ble bergtatt av spelet om Oda fra Havet. Denne historien bygger på trilogien om Folket i Spåhålet, som Vidar Oskarson har skrevet. Marte Hallem har tryllet bøkene om til et teaterstykke – som savner sidestykke.
( Fotograf: Brit Vie )
Vakrere ramme finnes ikke, for amfiet var selvfølgelig på kaia. Fisken som ble sløyet var ekte, måkene ville ha mat, og språket var ramsalt. Replikkene var ikke replikker, for de kom fra hjertet. Vesle-Oda og voksen-Oda VAR vesle-Oda og voksen-Oda. Jeg glemte at det var et spel, for både amatører og profesjonelle gjorde en strålende forestilling.
Musikken, lyden, ildsjelene, folkeslaget, fiskebåtene i havna, og den fæle eimen av tørrfisk.
Det må bare oppleves, selv om jeg aldri blir så desperat at jeg får lyst på tørrfisk.
SÅ sulten blir jeg aldri.
Vi satt som sild i tønne, og det passer jo bra, temaet tatt i betraktning. V fikk stadig beskjed om å rykke nærmere hverandre, og det passer ikke meg, fordi jeg har en intimsfære på størrelse med Trondheim Lufthavn Værnes. Det var sikkert derfor jeg var stiv i nakken da jeg endelig kom meg hjem, selv om jeg ikke hadde lyst til å dra hjem i det hele tatt.
Mausundvær badet i sol, og båten var full, så vi måtte vente på neste. Havna kafe var også full, så det var ikke plass i herberget. Jeg fikk desperat lyst på pølse i brød, og plutselig så jeg noe som lignet, men det var sikkert en hallusinasjon. Eller kanskje det var en finger eller to jeg fikk øye på, for har du hørt om mausundværingen som kastet sine avkappede fingre til måsen?
Katta tok den ene, jeg oppdaget den andre, og etterpå gikk han inn og tente seg en røyk.
Jeg liker folkeslaget og den ramsalte tankegangen, for den som mister to fingre har fremdeles åtte igjen.
