Jeg tenner den magiske lykta som jeg fikk i julegave, og lar freden senke seg. På lykta står det hjerte, og når jeg tenner et lys inni, så står det plutselig hjertevenn.

Ett av de fineste ordene som jeg vet om.

 

HJERTEVENN

Tenk å ha en hjertevenn,

det er som å komme hjem,

fargestifter har vi begge,

sammen kan vi fargelegge,

tegne hele verden full,

venner veier mer enn gull.

 

Tegne alt det som vi ser,

de som gråter og som ler,

trøste litt og glede andre,

hente styrke hos hverandre,

samle minner på et strå,

drysse deilig sukker på.

 

Er du trist så trøster jeg,

er jeg borte ser du meg,

det er alltid godt å vite,

ordet er så bittelite,

hjertevenn, et pust på kinnet

verdens aller beste minne.

 

Lyslykta ble til et dikt. Jeg har tro på at gode gjerninger og varme ord forplanter seg. Vi kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Jeg vil ikke at bloggen min skal være et sted der jeg kaster meg ut i politiske diskusjoner, eller at bloggen skal bli en plass der jeg hevder mitt syn på flyktningekrisen og andre kriser. Jeg velger heller å fokusere på medmennesket, sett gjennom mine øyne.

Derfor beundrer jeg Evelyn Pettersen, og alle de andre som reiser ned for å jobbe i flyktningeleirene. Jeg er sikker på at jeg ikke vet hva det handler om. Det kan jeg umulig vite når jeg sitter hjemme i stua, i pysj, og med verdens varmeste tøfler på beina.

 

 

Jo, jeg leser avisa, og jeg ser bildene, men likevel. De har ikke et ansikt. Jeg kjenner dem ikke. De er bare en av mange som er utenfor min lille og trygge verden. 

Evelyn er venn med dem, for jeg har snakket med henne. Jeg tror hun har mange hjertevenner, og jeg vet at hun lengter tilbake. Jeg heier på alle som gjør en forskjell, men akkurat i år så håper jeg at hun blir Årets Medmenneske. 

 

 

 

I stedet for å bruke penger på fyrverkeri, som jeg aldri gjør ellers heller, så skal jeg heller gi et bidrag til henne på bildet, så hun kan reise tilbake. Hun reiser sikkert likevel, men likevel. Noe kan jeg gjøre, for en bitteliten

DRÅPE I HAVET.

 

 

Det var Anette, hun med hjertevenn-lykta, som satte meg på tanken, fordi hun skrev et dikt på veggen sin, om dette med flyktninger og fyrverkeri. Evelyn skal iallefall få en engel, for dem har jeg strikket mange av i jula, innimellom de sju slaga.

 

 

Jeg får tid til det jeg vil ha tid til, heldigvis.

Jeg har hatt fobi mot krim, men ble “lurt” til å se en episode av Mordene i Fjällbacka, nå i romjula, og dermed var jeg solgt. Grusomt, finurlig og spennende. Jeg har aldri tatt i ei krimbok, men det skal de bli en slutt på. Dessuten har jeg strikket så mange engler at jeg kan dem utenat, noe som betyr at jeg kan strikke og se på TV samtidig. Å se på krim krever full konsentrasjon, for da er jeg etterforsker, har jeg merket.

Og så er det godt å glemme seg selv for en stund.

 

I går pratet jeg og kjæresten om bloggen min. Jeg tenkte på hva jeg kan gjøre for å promotere bloggen, for jeg vil gjerne leve av å skrive, selv om jeg er sykepleier i hjertet. Andre bloggere reklamerer for sminke, hårpodukter og klær, blant annet, sa jeg til ham.

Hva han svarte?

–  Du kan jo reklamere for Sørlandschips. Og rødvin. –

Jeg elsker begge deler, eller alle tre.

 

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem.
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv.

– Arnulf Øverland –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Kroppen min, den skjøre, sterke kroppen min, prøvde lenge å si fra om at jeg ikke hadde det bra, men jeg var verdensmester i å ignorere. Jeg endte opp på sofaen, og der ble jeg værende et helt år, kun avbrutt av tissepauser.

Det er en annen historie, som heldigvis er historie nå.

 

 

Jeg begynte å spise Zoloft da, en hvit liten pille hver morgen, og den hadde god effekt både på depresjon og tvangstanker. I tillegg jobbet jeg hardt med tankene mine, for å finne ut av hvem jeg egentlig ville være. Eller hvem jeg egentlig var.

En slags kognitiv terapi.

Jeg har ikke turt å slutte. Tenk om depresjonen kommer snikende tilbake. Kanskje jeg er disponert for den diagnosen? Tenk om tvangsdritten vender tilbake. 

Det er mye, mye verre å tenke på.

Medisin gjør noe med kroppen, med den kjemiske balansen i hjernen min. Jeg lurer på om det er en kunstig skapt lykke. At jeg hyller meg inn i et slør av falske forhåpninger.

Jeg går ikke rundt og er lykkelig hele tiden. Jeg er glad og lei, tre ord på snei. Og litt lykkelig innimellom, i ørsmå glimt. Når jeg minst venter det, til og med.

Det er det som er best.

Jeg har forresten sluttet en gang, med en annen type medisin. Jeg sluttet brått, i stedet for å trappe ned, som Felleskatalogen, og legen, sa jeg skulle gjøre. Sykepleieren ga blaffen i å følge boka, og det gikk trill rundt i ei uke – i hodet – uten at jeg skjønte sammenhengen.

Før etterpå.

Nå har jeg bestemt meg for å halvere dosen, for så å slutte helt. Jeg skylder meg selv å finne ut om jeg tåler det. Nå som jeg er over kneika, så går det kanskje bra uten. Kanskje det blir som å balansere på line. Forsiktig, forsiktig, uten å kikke ned. Iallefall ikke se seg tilbake.

Jeg må visst heller rette blikket mot et punkt der framme. Ett og ett skritt, i MITT tempo. 

Jeg håper at 2017 kan bli et år der det ikke er flaut eller tabu å snakke om den psykiske helsa, som tross alt er vår. Psyken er en venn, og av og til en fiende, som herjer med kroppen min. Den er en berg- og dalbane, i hjernen, i hjertet og spesielt i magen. Noen ganger helt ned i stortåa.

Den er hjertebank og rastløse ben, eller lykkelige øyeblikk med sukker på. Den er angsten i kassakøen og redselen for speilbildet mitt. Redselen for de stygge detaljene som ingen andre ser, og som kanskje ikke finnes?

Zoloft er en lykkeliten, hvit pille som jeg nå skal kaste i dass. Nei, forresten, jeg skal returnere den til apoteket. Den skal til destruksjon. Det føles mer miljøvennlig og riktig, ettersom jeg tross alt er sykepleier. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres, selv om jeg ikke alltid følger mine egne råd.

Noen ganger er jeg en elendig rådgiver.

 

Takk og farvel, Mr Zoloft, for det er en han. EN tablett. En ridder i skinnende rustning, som tror han spiller hovedrollen i livet mitt. Det stemmer ikke, og ikke hører jeg stemmer i hodet, heller. Det er det mange som gjør, faktisk, hører stemmer i hodet sitt. 

Jeg er min egen, reddende engel, tror jeg, nei, jeg vet det.

Jeg står snart på egne bein. Jeg lurer på om det blir som å fjerne gipsen etter et beinbrudd. En tynn pistrete fot uten muskler, som må lære seg å gå igjen. Nei, jeg er sterk. Jeg er svaberget som ikke er redd for noen ting. Solvarmt svaberg som det er godt å hvile i. Ei kvinne som er glad for den hun alltid var. Hun var jo aldri borte, heldigvis, jeg bare mistet henne av syne en stund.

En hel, liten evighet. 

 

Dikt er lykke. Jeg elsker dette diktet av Inger Hagerup. Det forteller alt:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

 

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

 

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg synes det er bedre å oppsummere året mitt på lillejulaften. Heller det enn nyttårsaften, for jeg liker ikke den dagen så godt, sikkert fordi den er en så tydelig grensa mellom dette året og neste år.

Da skal alle begynne på nytt, og da skal vi ha nyttårsforsetter. Vi skal slanke oss, og vi skal trene mer. Vi skal være mer takknemlig og mindre kravstor.

Særlig.

Jeg husker ikke om det snødde i januar, eller hvor grensa går, men jeg husker lyden av spoven på myra. Verdens beste lyd av vår, fordi den lyden er både melankoli og håp. Jeg har soveromsvinduet vendt den riktige veien, og midt i natta, ei vakker natt, trillet tonene inn gjennom vinduet og bort til øret mitt. Det øret som ikke vender ned mot puta, for aldri i livet om jeg sover på rygg.

Jeg pakket sekken og reiste nordover, til drømmeland, med drømmemannen. Først til Vega. Jeg forelsket meg i Vega, men Herøy og Dønna var også fint. Der fant jeg den roen som jeg av og til savner. Jeg fant den i kajakken, på sykkelsetet og høyere enn himmelen.

Himmel og hav!

Det føltes sånn, for jeg mistet nesten pusten, både av anstrengelse, høydeskrekk og ved synet av hele verden under meg. Det var magisk og ubeskrivelig vakkert. 

Jeg har gradvis tilvenning til det å bo alene nå, for datra har overvintret i Skjold. Nå har hun avtjent førstegangstjeneste, og er kulere enn noen gang, i mine øyne. Mor og sønn har klart seg fint dette året, selv om sjefen har vært borte. Sikkert fordi vi har hund, og garantert fordi vi er samme type menneske. Vi liker til og med den samme maten, han og jeg. Pluss at vi eier en etasje hver. Han snakker med hele verden fra rommet sitt, og jeg skjønner ingenting. I mine unge dager kommuniserte vi på helt andre arenaer, og klemte oss sammen i telefonkiosker.

Jeg er ikke en sånn mamma som ringer dem annenhver time, for jeg liker ikke å prate i telefonen. Jeg tenker heller at intet nytt er godt nytt, og alt er nytt under solen.

Jeg har fulgt mennesker hele veien fram, hvor nå det måtte være. Det er det ingen som vet, og det bryr jeg meg ikke om, for det er deres sak. Bare deres. Jeg har smilt mange smil, og grått mange tårer. Jeg har trening i å holde maska, og venter til jeg kommer ut i bilen med å være hele meg. Det funker nesten alltid, men ikke bestandig.

Jeg er alltid tilstede med hele meg, og noen ganger blir jeg overrumplet. En gang satt jeg plutselig og åt fruktcoctail sammen med en gubbe, før jeg rakk å takke nei. Vi satt på hver vår side av brødfjøla, og fløten gikk ut av seg selv. 

Jeg overlevde.

Jeg er der også for dem som ikke overlever. De som behøver at jeg viser omsorg, kunnskap og trygghet. Jeg er enda mer glad i jobben min dette året enn det jeg var i fjor, for jeg har forandret meg sånn. Jeg har vokst som menneske, og jobbet hardt for selvtilliten og selvsikkerheten. Jeg har erobret meg selv, eller gjenerobret, for jeg har jo alltid vært der et sted. Det har tatt tid å komme dit. Jeg har vært skjelven i knærne, og redd for høyder. Jeg har listet meg bort fra utfordringer og unngått den vanskelige samtalen.

Men ikke nå.

Jeg har foreldre som hjelper meg med alt mulig. Det har de alltid gjort. De har lært meg å bli glad i naturen, så det er ikke nytt av året. Vi har alltid vært mye ute, takk og pris, for natur er medisin.

Jeg har broren min et steinkast unna, men noen ganger tror jeg at vi bor på forskjellige planeter, uten forbindelse. Vi burde besøkt hverandre mer, og han skylder meg en båttur til Supen Pøbb. Det har jeg bestemt, flere ganger.

Noen ganger savner jeg en søster, for brødre kan være håpløse å betro seg til. Han fikser ikke smalltalk, og det er hans egne ord.

Jeg er like redd for bensinstasjoner som jeg var for to og fire år siden, og jeg hater edderkopper. Jeg liker ikke konflikter, og er av og til feig. Jeg er til og med pinglete noen ganger, men ikke ofte. Det var før, det.

For hundre år siden.

 

Jeg har fremdeles kjæreste, som jeg besøker av og til og alt for sjelden. Vi rekker ikke å bli lei av hverandre, heldigvis, for neste sommer vil jeg til Lofoten med ham. Vi har bestått ferietesten to år på rad, så det er et godt tegn.

Jeg har ikke grønne fingre, men jeg har peiling på vennskap. Det siste året inneholder både hytteturer, messenger-hjerte-chatting, isbading, strikkekvelder, vinkvelder og mye mer enn det. Hele året har vært en venne-reise, og vi har delt alle fire årstider.

Anette og jeg arrangerte Hjertevenn, til inntekt for Vildes Minnekonto. Jeg er stolt over det. Vi klarte det målet vi satte oss. Vi ville skape en varm og lys kveld, og ikke en minnestund. Det aller beste er at familien til Vilde synes denne kvelden hedret minnet hennes på en fin måte. Det er også fint å tenke på det samarbeidet som vi to hadde, og den hjertevarmen vi møtte overalt. Vi var så enige hele veien, og det ble så bra. 

Vi er hverandres hjertevenn, og noen har foreslått oss til Årets Medmenneske. I den kategorien har jeg en annen favoritt, men det er stas at noen har tenkt på oss i en sånn sammenheng.

Tusen takk!

 

Nå skinner grana, og Milla sover ved siden av pakken med lyd i. Hun vet at den er hennes, og gleder seg til i morgen. Det gjør jeg, også. Nå skal jeg nisse litt, og henge opp julestrømper, for i natt er alle barn.

Jeg har skrevet mange innlegg etter at jeg begynte å blogge. Det har til og med blitt noen dikt. Jeg har truffet mange flotte mennesker, og fått så mange fine ord tilbake. Jeg er takknemlig.

Neste år vil jeg skrive bok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Milla synger av full hals allerede, men det er Glaaaaade jul, og nå er det vår i desember. Det er 12 plussgrader ute.

 Jeg har lyst til at dette skal bli refrenget i en julesang, som noen andre kan sette melodi til. Det hadde vært fint. Kanskje henger det en funklende ny sang i grana, ytterst på ei grein, til neste jul. Det er lov å drømme, og det er artig å hente ned ord, som jeg kan sette sammen til et brev. Ett ord her, og ei stjerne der. Ord med trillende toner til. 

Og den skal være på dialekt. Selvfølgelig skal den det. 

 

HIMMELSTJERNA

Jul i stue og jul i stall,

snøkrystalla som favne aill.

Røde hjerta langs nattsvart lei,

himmelstjerna som vise vei.

 

Kanskje det kan bli til noe. Kanskje bare et dikt, for noen vers er laget sånn at de klarer seg fint på egen hånd. Dikt er ikke bare, bare. De har sin egen melodi, som ingen andre kan høre.

Kanskje, kanskje.

 

Jula vårres e vinterdrømmen,

gode tanka som e på rømmen.

Vakre tanka som blinke klart,

 banke varsomt på døra snart.

 

Høgtida kvile i ei havn,

jul e glede og sorg og savn.

Rugge lett i mot vær og vind,

stryk så vart over kalde kinn.

 

Nattsvart jord under stjernedryss,

salte tåra og himmelkyss.

Lykka den e ein stjernevrimmel,

to som sjer på den samme himmel.

 

Ordene ble til et dikt. Det var sånn de ville det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er smigrende å se at mange følger bloggen min, selv om den er kjemisk fri for sminke, klær, hårprodukter og siste nytt på motefronten. Det er rørende. Jeg liker klær, jeg bruker mascara og det hender at jeg vasker håret. Jeg reklamerer ikke for noe, annet enn andre sine dikt i ny og ne. Likevel er det mange som leser, så jeg treffer sikkert en nerve.

Jeg er ikke bedre eller verre enn noen. Det er det som er så fint med å skrive. Det er mangfold i bloggernes univers, en himmel av stjerner som vil fortelle noe, og en verden av øyne som gjerne vil lese.

Tusen takk.

Et ørlite øyeblikk, for en stund siden, befant jeg meg høyt oppe på blogglista, som nr 15, tror jeg. Det var stas. Det varte akkurat så lenge at jeg rakk å kjenne smaken, og selvfølgelig husker jeg lykketallet. 15!

Den bloggen jeg liker aller best er Kona til. Hun skriver like morsomt som en flaske champagne. Jeg digger hennes tilnærming til livet og virkeligheten. Hun pynter ikke på noe. En spade er en spade.

 

Takk og takk for alle fine tilbakemeldinger som jeg får, både under fire øyne, og under innleggene. Til og med i kassakøen på butikken. Til og med der, ja.

Jeg kan sikkert virke fjern eller overlegen, men det er fordi at jeg alltid får hjerteklapp og besvimelsesangst på butikken, når jeg nærmer meg verdens ende, som er kassa. Jeg vet ikke hvorfor. Det handler ikke om betalingsvegring eller om trengsel. Hjertet løper løpsk, selv om kontoen er full og butikken er tom, noe den sjelden er.

Jeg er aldri sånn ellers. 

Ellers har jeg full kontroll. Ellers er jeg modig. Ellers tar jeg stadig nye sjanser. Ellers har jeg det bra.

Heter det angst? Det er iallefall ikke dødelig. Panikkangst vet jeg ikke hva er, for det har jeg bare lest om. Det er ikke SÅNN angst. Det er bare en ekkel følelse som lander i hodet, og forplanter seg til hjertet, sånn at det dirrer. Sånn at det blir vanskelig å puste.

Heter det stress? Jeg er aldri stressa på jobb, selv om alt står på hodet. Da er jeg en sånn klippe. En klippe som bølgene ikke klarer å rive med seg.

Men snakk til meg om julemiddager og innkjøp. Snakk til meg om organisering av helligdagene, om hvem som skal hit, og om når jeg skal dit. Har jeg husket surkål? Da blir jeg stressa, av sånne ting som andre bare trekker på skuldrene av. 

Særlig mannfolk. Joda, det ER sånn.

 

Angsten flakser rundt ørene på meg, og vingene sneier ansiktet. Et øyeblikk, bare, så har jeg kontroll igjen. Det er ikke farlig, og jeg dør ikke av det. Jeg blir sterkere.

Jeg blir sårbar og modig og sikker i min sak. Livet er en reise, og neste sommer vil jeg nordover igjen, for å bli venn med måkene på kaia.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lengselen, savnet
du bærer navnet
mykt rundt håndleddet ditt.
Gleden, sorga
du løfter blikket
smiler og gråter litt.

Bobler, latter
du finner skatter
alt som er Vilde sitt.
Tanker, minner
du gjemmer alle
innerst i hjertet ditt.

Stjerna, sola
søteste Vilma
varsomt i handa di.
Lykke, varme
gnistrende øyne
mormor er bare mi.

Vinter, sommer
dager som kommer
tida er bare di.
Hjerter, venner
ingen vet veien
men vi går sammen vi.

-Tove-

 

Det er vinter, og vinter betyr snø. Her ei natt så våkna jeg til vinterlandskap, men det var bare inni hodet mitt. Nei, jeg er ikke nedsnødd, eller jo, kanskje av og til. Av og til er jeg så nedsnødd at jeg ikke husker, men heldigvis er det mye jeg aldri glemmer.

Denne natta dalte det massevis av ord ned fra himmelen, og disse ordene ble til et dikt, helt av seg selv. Jeg sprang i barføttene ned trappa, satte i gang kaffetrakteren og noterte ned hvert eneste ett av ordene som landet på nesa mi. Snøkrystallene smeltet og ble borte, men de rakk å sette spor.

Varige spor. Så er de ikke borte likevel, da.

Dette diktet ga jeg til venninna mi, Ellen, og hun likte det. Takk og pris, for jeg er litt redd for å tråkke sorga hennes for nær. Hun sa at ordene var gode og varme. Jeg tror at hun er glad for alt det som vi husker – det er nok godt for ei mamma, det – og jeg fikk lov til å dele diktet med hele verden. Hun er så klok og raus.

Tusen takk, kjære Ellen. 

 

Jeg vet at jeg har skrevet om dette mange ganger før, men det synes jeg er helt greit. Jeg klarer ikke å la være. Jeg vil helst ikke unngå å la meg berøre, igjen og igjen. Jeg gir blaffen i om noen synes at jeg gjentar meg selv, for det er dette som er livet.

Etter at jeg ble sykepleier, etter at jeg kom ut av skallet, etter at jeg begynte å blogge, etter at jeg skjønte hva som betyr noe og etter at jeg fant igjen meg selv, under snøen en plass, så har jeg møtt så mange fantastiske mennesker, hver på sin måte. De var der sikkert hele tiden, men jeg våget ikke.

Det meste løsnet da jeg valgte å sette ord på ting.

Jeg elsker å skrive. Ikke romaner, men små snutter. Små snutter om livet og kjærligheten og jobben og menneskene, om håp og livsglede og om glimtet i øyet.

Det beste jeg vet er når kjemien stemmer. Når jeg kan dra en spøk, og får ord med snert tilbake. Når et blikk er nok til å sprute ut i latter, midt i alvoret. Når vi er på samme frekvens, selv om jeg ikke aner hva det handler om. Hvordan kan jeg vite det, hva det handler om?

Jeg har ikke peiling.

 

En ting til, som jeg har sagt mange ganger før, jeg lister meg alltid på tå inn i et hjem. Jeg er sykepleier-gjesten, hun som bare er på besøk, men som kan gjøre en forskjell. Hun skal ha kunnskap om mye, og hun skal svare på vanskelige spørsmål. Hun skal se etter tegn, og hun skal være ærlig. Hun skal se folk i øynene, og hun skal kunne litt om både vindretninger og om sykdomslære, inkludert omsorg og empati. En stor porsjon omsorg.

Heldigvis ligger styrken hennes i det siste, for hun har ikke peiling på vindretninger, selv om hun elsker å padle.

 

 

Da må jeg stole på andre, akkurat slik som andre stoler på meg. Jeg vet at det ikke er særlig smart, men jeg overlater til kjæresten å lese kart.

På jobb er jeg kartplotter. Når jeg er sykepleier så må jeg hjelpe andre å finne leia. Jeg kan hjelpe dem å forutse stormen som jeg vet vil komme, sånn at de rekker å bardunere fast det som betyr noe, men ikke alltid.

Det vet vi som bor ved havet.

Noen ganger kommer uværet som julekvelden på kjerringa, og nå er det snart jul. Jula er både varm og sårbar. Den er minner om det som var, og tanker om det som en dag kan bli. 

Jeg skal på kurs i januar og februar. Jeg skal lære mer om smerte og palliasjon, som betyr lindring. På min nye turnus så har jeg fått blå dager, som er øremerket kreftomsorg. Kreftomsorgen er hjertebarnet mitt, og dagene er blå som havet.

 2017 er ei ny bok med blanke ark. Den boka skal jeg fylle med ord, som kanskje kan bli MI bok. Det er drømmen min. Det første eksemplaret av boka skal Ellen få, fordi jeg er full av beundring over henne som menneske – det har jeg alltid vært, men enda mer nå enn før –  og ei av sidene i boka skal Vilde få, fordi hun lærte meg å være modig.

Vildestyrken er et lett dryss av snøkrystaller.  Florlette snøfnugg. Jeg tror at hun sitter på ei sky og puster dem ned til oss. Jeg tror hun smiler litt av oss, særlig når vi løper rundt for å fange dem.

Hvis det blir snø i jula, kan vi ikke legge oss ned og lage en engel til henne da?  Det blir mange engler på en gang. Jeg skal gjøre det! Jeg klarer nesten ikke å vente.

 Kjære Gud, la det snø.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advent kommer listende på tærne,

og hun vil så veldig, veldig gjerne,

koste av seg snøen der på trammen,

finne ro og bare være sammen.

 

Bare være engel på en sky,

vente på en dag så blank og ny,

løpe etter hvite snøkrystaller,

lykkelig fordi at snøen faller.

 

Hun vil gjerne se den andre siden,

drømmen hennes er å fange tiden,

den som handler om å skape fred,

være nær og høre til et sted.

 

Se på pynten ytterst på ei grein,

sørge for å ikke bli for sein,

til å være henne, bare leve,

være varm og hjertelig til stede.

 

Kanskje er hun heldig og kan finne,

verdens aller beste juleminne,

innerst under greinene på treet,

julemorgen vet hun at hun ser det.

 

Tankene og ordene som flykter,

hun vil mye heller tenne lykter,

vende nesa opp mot stjernehimmel,

ruse seg på nattsvart stjernevrimmel.

 

Hun vil gjerne bort og bare klemme,

inni hjertet lover hun å gjemme,

mennesker som gir litt av seg selv,

 er en lysende og magisk julekveld.

 

– Tove –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

To brødskiver til frokost. Noen ganger mindre, men aldri mer. Skulle ønske at jeg var like nøye med å porsjonere ut andre gjøremål, sånn at energinivået hadde holdt seg på et ganske jevnt nivå hele døgnet, og hele uka.

Hele året kan jeg visst bare drømme om.

Ja, noen ganger er det greit å være i hundre, sånn at alt mulig blir unnagjort i en fei, men etterpå er jeg hundre år. Det finnes til og med hundreåringer som er sprekere.

Mine nærmeste naboer, de som bor på sykehjemmet, har sikkert vært oppe en halv dag allerede, akkurat som meg, for ingen av oss har tid til å sove bort dagene som kommer.

 

I løpet av ei uke så er jeg alle årstidene. Jeg er våren, og løper barbeint etter gresset som gror. Jeg er nytt liv og andre tanker, og en pjuskete liten fugleunge .Disse to vokste seg vakre og sterke, og svever over øya vår.

Jeg holdt pusten da vi tok disse bildene ( iallefall den siste gangen vi var der, for da hadde de blitt store nok til å hakke meg i hodet ), før vi listet oss bort fra reiret. Ingen vet hvor det er.

Bare vi.

 

 

 

 Jeg er sommer og solbrente skuldre. Noen ganger er jeg ikke solbrent i det hele tatt, for sola og varmegradene sveiper bare innom, på vei til et annet sted. Dette er en vane for oss som bor i Trøndelag, derfor er vi lykkelige når den blir en stund, sånn at vi rekker å drikke kaffe i solveggen, eller på ei øy i havet.

Sola er alltid velkommen. Hun får til og med en sukkerbit dyppet i kaffe. 

 

Jeg er den rolige og fargesterke høsten. Jeg synes at blader som har levd en stund er vakre. Jeg mener at plommer som har fått henge lenge i sola er ekstra fristende. Hun blir aldri overmoden, bare moden for senga, som er ei seng av lyng og lav, og kanskje edderkopper og andre ekle kryp. 

Derfor ligger hun bare en bitteliten stund. 

 

 

Jeg skal iallefall aldri bli en nedfallsfrukt, som andre kan tråkke på. Ingen er det. Nedfallsfrukt kan forvandles til syltetøy, som jeg kan ha på brødskivene mine. 

Eller enda bedre —–> plommegrøt med fløte på, for jeg liker ikke plommesyltetøy. Det er ripssyltetøy som er best, for det har mer syrlighet i seg.

Rips har det lille ekstra, nemlig vaniljesaus. Så mye vaniljesaus at jeg ikke skjønner bæra, og så mye saus at det plutselig blir mørkt.

Bæra ligger i bunnen og lurer på hva som skjedde. Hva var det som nettopp dalte ned fra himmelen?

Noe søtt, som gjør meg enda bedre, sikkert.  Vi kan øse godhet over hverandre, men ikke den ekstra øsa, sånn at vi drukner i det. Akkurat passe mengde er bra, sånn at vi begge kan skinne.

Vi blir ganske enkelt rikere på smak, den dagen vi har hverandre.

 

Jeg er vinteren. Jeg er snøkrystallen som lander på nesa, og blankisen som går på trynet. Jeg er snøstormen som drømmer om å være inne, og vedkubben som ikke vil ut i det hele tatt. Den vil bare ut om vi lover å grille pølser på bål.

Jeg er engel i sneen.

 

 

I dag skal jeg pakke inn julegaver, men først må jeg spise frokost. Jeg har vært oppe i mange timer allerede. Jeg har fått fyr i ovnen, jeg har drukket to krus med kaffe, og jeg har luftet Milla. 

Ikke mer. Og mer skal det bli. Kanskje jeg skal strikke flere engler, kanskje ikke.

 

 

Fuglene vet.

Det var bra at jeg begynte å tenke på fuglene. Kanskje de skal få litt mat. Her i huset får de ikke fuglemat laget med omhu, fra bunnen av. Maten kommer fra Europris. Jeg håper at de ikke merker forskjellen, for kontoen er bunnskrapt, og Europris er billig.

Så ille er det ikke. Jeg har så det holder, og vel så det. Jeg bare firer litt på kravene, på fuglene sine vegne. De står fritt til å fly avsted, men akkurat nå myldrer det utenfor vinduet.

De er helt i hundre, og jeg vil være med å fly. Jeg vil myldre sammen med vennene mine.

Og inni hodet mitt myldrer det alltid, men det er bier. Det er slitsomt til tider, for jeg har ikke alltid kontroll på dem.

Hodet mitt er en bikube, og biene lager honning.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stillhet.

Det eneste jeg hører er vanndråpene som slipper taket i padleåra. Dryppende stillhet. Nærmere naturen og nærmere meg selv kommer jeg aldri.

Jeg lukker øynene når jeg sitter sånn, og er fullstendig på bølgelengde med havet. Jeg er alene og trygg, og sovner nesten, fordi det er så beroligende. Det er mye mer søvndyssende enn å ligge på puta. 

Havet er som en vuggevise.

 

Sov, du jentå mi, sov vesleguten,
ta med dagen i drømmen nå.
Solå hilste god natt imot slutten,
la seg stilt ner i sjøen blå.
Pusekatten og vove-bisk
og fuglen så song borti kratt,
store kvalar og liten fisk
dei gjespe mot svarte natt.

– Kolbein Falkeid –

 

Jeg er ikke helt alene da, for kjæresten følger like bak. Vi er alene hver for oss.

Der ikke nødvendig å prate hele tiden. Jeg liker å være stille, for da kan jeg høre min egen stemme bedre. Den indre stemmen, som ofte blir overdøvet av alle mulige slags lyder. Den stemmen som har noe viktig å fortelle meg, men som ikke blir hørt.

Den drukner. 

Det er mye bedre om den indre stemmen min kunne danse like fritt som det nisene gjør. Jeg har sett ei nise som har svømt alene, jeg har sett dem i par, i elegant synkronsvømming, og jeg har sett dem i flokk. Uendelig vakre skapninger, som hilser på, og reiser videre.

Alle kan danse når de møter sitt rette element, som er havet.

Alle har mot til å stå alene når de har noen sammen med seg. Bare det å vite at han er der, ti padlelengder unna, holder for meg, selv om det er veldig kjekt å ligge tett inntil. 

En liten stund, bare.

 

 

Etterpå må han gjerne padle fra meg ( han gjør nesten alltid det ). Han vet at jeg trives alene, helt til det skjer noe, helt til strømmen tar meg, som den gjorde i sommer. Da var det veldig godt å ha en venn på den andre siden, som heiet på meg. Jeg brukte alt av krefter, og padlet på stedet hvil. Jeg fikk ikke hjelp av de syv søstre en gang.

Det måtte en mann til.

Egentlig vet jeg at det var kvinnekraften som berget meg fra å padle baklengs inn i berget det blå, men det gjør noe med mannfolk å vite at de er helter.

Han er helten min hele tiden, og helt min. Han er stille når han skal, og snill når han vil, og like glad i havet som det jeg er. Vi ler av de samme tingene, og begge tar livet på alvor. Vi er sære på hver våre områder, og noen av de samme, og gir hverandre rom til å være hjemme alene.

Takk og pris for at vi padler i takt, på hver vår kant, eller tett ved hverandre. Akkurat som nisene.

 

Noen ganger møtes vi på land. Da griller vi pølser i fjæresteinene, og tenker de samme tankene. Noen ganger, ja, for vi er ikke alltid på den samme planeten.

Mannfolk er teite i blant. De skjønner ingenting av tankerekkene våre, eller følelsene våre og tårene som triller. De henger ikke med i det hele tatt, selv om de prøver så godt de kan.

De padler mot strømmen.

 

 

Jeg er heldig. Jeg har en som ser, og som er flink til å fortelle hva han ser. Jeg får hjelp til alt mulig. Det synes jeg er skikkelig macho. Det ligger mye omsorg i at bilen min blir hentet, og kommer tilbake nyvaska.

Det er garantert en kjærlighetserklæring. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til og med jeg, som er ganske bluferdig, glemmer å være sjenert etter et vinterbad. Jeg vrenger av meg bikinien uten tanke for at andre kan se meg i Evas drakt, både fordi det er så kaldt, og fordi jeg har andre ting å tenke på. Jeg har ikke tid til å lirke av meg klærne.

Det handler om å få på seg tørre klær fortest mulig, men etterpå er alt bare varmt og klinkende klart. Jeg blir ikke syk av å gi kroppen sånne sjokk, jeg holder meg derimot frisk. Det finnes ikke et eneste influensavirus som våger å nærme seg denne istappen. Dessuten har jeg tatt vaksine.

Etterpå er en deilig følelse!

Etterpå er hodet klart, og kroppen frisk og varm. Det prikker i huden. Det handler litt om å ta kontroll over seg selv, bare bestemme seg for at dette skal jeg klare. Anette sier at det hjelper å puste med magen. Jeg synes det er mye lettere å holde inn magen, for det skjer automatisk. Jeg klarer ikke å la være.

Hun er den tøffeste. Hun er herda, men ikke hardbarka, for hun er varm i hjertet sitt.

Det går nesten ikke an å bli heldig på en sånn selfie, men vi tåler det. Vi tåler et skeivt tryne og fire grader. Vi kunne droppet mobilen på land, men en blogger tenker alltid nye ord og nye bilder.

 

 

Sånne juleforberedelser liker jeg. Gløgg, mandariner og telys i et trekkfullt naust. Et naust som er et ekte naust. Et sjøhus med glipper her og sprekker der, sånn at lyset slipper inn. Akkurat nok lys til at vi kan hviske hemmeligheter i mørket. 

Ei glisende venninne, som ikke rakk å pakke ut varene fra butikken før hun bada. Hun gjør det heller etterpå. 

 

 

Vi har blitt flinke til å gjøre sånne ting. Vi gjør dem først, akkurat når vi kommer på det, så kan det andre vente til etterpå.

Etterpå kan det være for seint.

 

For det nu som har gået er alltid forbi,
og det neste blir aldri det rette.
Nei, sørg for at nuet du lever i,
en gang for alltid er dette.

– Piet Hein –