I går kom jeg over et TV-program som heter ” Too ugly for love? “

At det går an! Er det mulig?

Hvem er det som definerer sånt?

 

Jeg er fullstendig klar over at vi vurderer ulikt, og at referanserammene og øynene som ser er forskjellige, men likevel. På hvilken måte søker de etter folk til et sånt program, mon tro.

 

Vi søker etter deg som er så stygg, eller har så mange skavanker, at ingen kan tenke seg å date deg, og iallefall ikke bli glad i deg eller elske deg. Vi er villige til å gjøre et forsøk, om du er villig til å eksponere deg på TV. Vi garanterer ingenting, men det har god underholdningsverdi, og du blir C-kjendis, men ikke A. A er forbeholdt de som har flest følgere på Instagram, eller hun som fikk hovedrollen i den seneste storfilmen, hun plettfrie på 20, som får være dama til helten på 70. For menn går aldri ut på dato, de blir bare kjekkere med årene. Er du den vi søker? Send oss noen ord da vel, men aller helst noen bilder, så kanskje du er heldig. Det er mange om beinet, for vakre og vellykkede vokser ikke på trær.

 

Noe sånt?

 

I går var det en som manglet et bein, og ei som hadde fjernet brystene etter brystkreft. Arrene var ikke særlig pene, og mannen haltet når han gikk, men hallo!!

Er det stygt?

Kan de ikke bare fotoshoppe det bort, sånn som de gjør for å får verdens smaleste midje, eller når ansiktet deres er like glatt som havet på en godværsdag?

Disse bildene som “alle” beunderer, og fortvilet prøver å leve opp til. Det er umulig, for verden er jo ikke sånn, andre steder enn i sosiale media. Å ha et A-stempel i panna, nei, vent, ikke i panna, for der er det Botox, betyr ikke at de unnslipper rynker, poser under øynene, cellulitter og harde hæler. Jeg sier ikke at alle injiserer Botox, men mange gjør det. Eller de fjerner sinnarynka med et tastetrykk.

Og vi beundrer. Og misunner. Og ønsker at vi var perfekte.

Hva er perfekt?

 

Skal legningen vår bestemme hvem vi er? Er det in å være lesbisk eller homofil? Det kan nesten virke sånn, sier noen, for nå er det plutselig “sånne” folk overalt.

Sånne?

Er de unormale eller farlige? Truer de tankegangen vår? Står de i veien for noen? Verden har alltid vært sånn. Kvinner elsker menn, og menn elsker kvinner. Menn elsker menn, og kvinner elsker hverandre. 

Takk og pris for åpenheten, som gjør at det er lov å vise hvem man er, og ikke gjemme det bort i et skap. Kjærlighet er kjærlighet.

La det bli in å være seg selv.

 

Jeg kjenner det selv av og til, særlig når jeg er i litt laber form. Når jeg ser et blekt og usminket ansikt i speilet, selv om jeg ikke bruker mye sminke. Det er noe med blikket. Noen ganger er det gnistrende grønt, og da er tankene annerledes. Da gir jeg blanke f**n i glansede TARA-forsider, eller kritthvite tenner, for den saks skyld. ( Bleker ALLE tennene nå for tiden? )

Tennene deres er jo like hvite som leggene mine. Kan jeg gå i kortbukser da?

Tydeligvis.

Leggene bar meg iallefall opp til Dønnamannen, som dere ser i bakgrunnen, så da spiller fargen ingen rolle.

 

Kan jeg ha på en tettsittende topp når magen ikke er sixpack? Høsten er mye bedre på den måten, for da er det store, varme, mosegrønne oversize -plagg som gjelder, sånne som ramler nedover den høyre skuldra, men det gjør ingenting, for skuldrene er like pene hele livet.

Skuldrene er min favorittkroppsdel, så hadde jeg villet ha en tatovering, så skulle den sittet på min venstre skulder, på hjertesiden, for skuldrene blir ikke rynkete, og ikke siger de heller, som puppene gjør.

Perfekt!

 

 

Jeg er snart 50, og kjenner at jeg holder på å få en 50årings visdom. Derfor blir jeg ikke så påvirket av sånne ting lengre. Jeg ser framover, men vender samtidig blikket bakover, og tenker på ungene og på ungdommen. De vokser opp i en annen verden. For dem er sosiale media og reality-TV hverdagskost, akkurat som Lekestue og Falcon Crest var for oss, men bare en halv time hver kveld, eller hver onsdag klokka 21.

Falcon Crest var ukas høydepunkt. Da tok vi ikke telefonen en gang ( fasttelefonen, for mobilen var ikke oppfunnet, og de som hadde en måtte bære den i en ryggsekk, for den var så tung ), og vi poppet alltid popcorn. Pluss at vi spiste hjemmelaget pizza. Ikke med kjøttdeig, for dette var mens pizzaen var i startgropa.

Det smakte himmelsk, og nå har pizzaen forlengst nådd nye høyder.

 

Nå er valgene og verden i stua, på soverommet, i dusjen, ved middagsbordet og overalt. Og 50åringene henger på så godt de kan, og har invadert facebook, mens ungdommen rømmer til andre arenaer. De er forferdet over foreldrene sine, som ofte er mer ukritiske enn sine barn i omgangen med alle sine “venner” og bekjente.

For de har da vel ikke SÅ mange venner, eller hur?

 

Nok om oss middelaldrende, som heldigvis har lært en lekse eller to, men som kke vet hvordan vi skal følge med på alt som er nytt.  Barna har mobil helt ned i barneskolealder, og vet vi egentlig hva de gjør? Deres verden er en arena hvor kommentarer og mobbing kan foregå i det skjulte, fordi de ligger mange steinkast foran oss. Jeg tror at det er mye lettere å såre andre ved å sitte på rommet sitt og skrive til noen, for da slipper de å være så “modige” at de ser offeret i øynene. De kan til og med gjøre det i mørket, og under dyna.

Tar jeg feil?

Vokser de opp med følelsen av å aldri strekke til, fordi alle andre har duckface? Hvem får mest likes, liksom? Hvem er de kuleste, flotteste, peneste, tøffeste?

Hei alle barn og unge!!

Jeg håper dere lærer å forstå at det beste er å være en god utgave av seg selv. Vær ærlig, snill, omsorgsfull, modig, sjenert, redd, liten, stor, høy, lav, pinglete, eller hva du vil, bare du er DEG.

Det er helt vanlig å ha kviser i panna, selv om det er verdens undergang. Det er normalt å være assymetrisk, sånn at den ene puppen er bittelitt større enn den andre, og forresten, har du nesten ikke pupper i det hele tatt, så slipper du å tenke på hengepupper om førti år.

Det handler om bevissthet og tanker og trygghet.

Jeg vet at det ikke er så enkelt, for jeg har vært der selv. Jeg har kjent det på kroppen, og jeg har vært skikkelig ut å kjøre ett par ganger med tanke på komplekser og dårlig selvbilde, men se på meg nå.

Nå er det ikke bare pizzaen, men også jeg, som har nådd nye høyder. Jeg har toppet den med nye ingredienser og mer av alt.

Den ble riktig så smakfull.

 

Jeg har jobbet steinhardt for å tenke positivt, og det nytter. Jeg er et strålende eksempel på at det faktisk nytter. Det er ikke bare tomme ord, og det hjelper å ta i mot hjelp, for det er veldig vanskelig å snakke fornuft med sin egen verste fiende, som faktisk er en selv.

Jeg har vært min egen verste kritiker, og nå er jeg min egen beste venn, selv om vi fortsatt er uvenner i blant.

For verden er ikke perfekt, og jeg blir aldri et glansbilde. Jeg er bare et helt vanlig menneske, akkurat som alle andre. Vi er visst født sånn at vi sammenligner oss med andre, og det tror jeg adri at vi vokser fra, heller.

Helt til slutt, det er ikke alltid sånn at vi voksne vet best. Mine barn er mange ganger MYE klokere enn meg. De har på ett eller annet mystisk vis blitt mye tryggere på seg selv mye tidligere enn det jeg ble.

Det vil jeg ta noe av æren for, faktisk, for jeg har vannet deres medødte nysgjerrighet på livet, og jeg har alltid vært åpen om min egen utisktrekkelighet og famling.

Jeg har famlet mye. før jeg endelig våget å strekke armene i været. Jeg anbefaler det på det varmeste, for det blir så mye lettere å puste med magen da.

 

 

 

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

– Hans Børli –

 

Prøv å les et dikt om du vil, for poesi handler om akkurat de tankene som vi har inni oss. Les gjerne litt mellom linjene, også, for der kan du finne mye fint.

Har du dysleksi, sånn at bokstavene ikke står på riktig sted, så er det ekstra viktig å kunne lese mellom linjene, for kanskje har både A og B og C havnet der de ikke har lov til å være.

Hele alfabetet i en salig blanding, for livet er lett, og livet er vanskelig.

 

Selvsikkerhet og selvtillit, for det er to forskjellige ting, kommer ikke rekende på ei fjøl. Vi må hele tiden jobbe for å være oss selv, selv om det er godt med ferie i blant. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ønsket ferie fra meg selv, for noen ganger har jeg vært drittlei. Drittlei av å psyke meg ned til ingenting. 

Synd at det ikke finnes en av- og på-knapp, sånn at jeg slipper å ha hjernen på slep hele tiden. Eller, den må jo være med, men den kan holde kjeft.

Vi må jobbe for karakterene på skolen, også. Er målet å få en sekser?

DA er det mange som blir skuffa. Jeg ble iallefall skuffa for hver gang jeg fikk igjen en matteprøve, for matte er ikke min greie. Da var det mye bedre å analysere dikt, eller lese ei bok på nynorsk. Nynorsk, som alle hater.

Dyrk fram dine gode sider, enten det er tall eller bokstaver, og liker du ingen av delene så er du kansje en drivende dyktig praktiker. Kanksje du fikser alt eller ingenting, mens noen er midt på treet. 

Det som teller er at du gjør ditt beste, og da er det bra nok.

 

La ingen sette deg i bur eller bås, og dette bildet har jeg tyvlånt.

 

 

HEIA OSS!

 

 

Eg sit i kveld og skriv til deg
og kjenner orda spire.
Men enno står det berre eitt
og lyser på papiret.

Eit “kjære” berre, står det her.
Eg må vel finne fleire?
Men vide flakkar tankane,
som fuglar kringom reiret.

Det er så mangt eg skulle sagt –
Fortenkt eg sit ved bordet
og tenkjer: Kanskje er det nok
med dette eine ordet.

Eg ynskjer deg – kvarhelst du bur
langt burte eller nære,
at du kan kjenne varmen frå
det vesle ordet “kjære”.

– Jan-Magnus Bruheim –

 

I kveld fant jeg en skatt igjen, som jeg ikke har lest før. Det lille ordet ” kjære “, som ikke er så lite likevel.

Jan Magnus Bruheim har skrevet mye fint.

 

Har du noen gang vært så langt unna kjernen i deg selv at du har vært en fremmed? Skremmende fremmed; så helt annerledes enn den du egentlig vet at du er? Ikke sånne endringer som er en videreutvikling av den jeg var, og som jeg jobber for å bli.

Nei, for dette er noe helt annet, som er vanskelig å forklare. Et komma, på en måte, mellom det som var og det som blir.

Det er en sånn marionett-lignende følelse, der jeg danser en dans der andre har regien. Hvem andre enn meg selv? Jeg er ikke en nikkedukke heller, for det er jo bare jeg som har ansvaret for hva jeg sier eller gjør, men mer en slags viljeløs reise, akkurat som med barkebåten på åpent hav. En slags følelse av fortapthet.

Alene i verden.

Den vet ikke helt hvor den driver i land, den heller, barkebåten, for jeg har vært der.

 

Men så vokser det fram en ukuelig vilje, og en uslåelig stolthet. En dirrende styrke som starter i ryggmargen og brer seg utover, og helt ut i fingertuppene.

Det prikker i hele kroppen, på den samme måten som når føttene har sovnet. Jeg reiser meg og går, og føttene bærer meg.

Jeg klatrer oppover igjen, og kiloene renner på.

Egentlig er det helt greit, for det er ikke noe særlig å rase ned i vekt på den måten som jeg gjorde en stund, i komma-perioden.

Dette kommaet, den ørlille pausen midt i mellom, er forresten viktig, har jeg lært.  Det er av avgjørende betydning hvor den plasseres, denne månesigden.

 

( Bildet er et lån )

 

Denne regla, eller regelen, lærte jeg på barneskolen:

– Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

– Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

Skjønner dere?

 

 

Jeg tror at alle i en lite periode av sitt liv opplever forvirring, og at grunnmuren vakler. Eksistensielle spørsmål flyr som løvblader i vinden, og jeg prøver å hente dem ned. Jeg prøver å finne min plass, og mitt ståsted. Etter et samlivsbrudd så er det bare løse tråder, og jeg vil iallefall ikke være lett på tråden.

Jeg vil bare være meg selv.

 

Det er nettopp her at det lille ordet kjære gjør underverker. Et ganske lite ord med stor kraft. Sagt i beste mening så er det verdens beste plaster på såret, og når såret har grodd så må huden få luft.

Luft under vingene, så jeg kan fly igjen, og ordene som jeg skriver er visst like svevende de, også. 

I believe I can fly!

Det skal forresten alltid være luft etter et komma.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om jeg har forbilder?

Jeg har flere.

 

Jeg har henne som sier hva hun mener uansett hvilken vei vinden blåser. Hun som har en klar formening om hvor skapet skal stå, selv om hun ommøblerer rett som det er hjemme hos seg selv.

Det er vel på den måten hun lærer.

Det er bare sånn hun kan finne ut hva som matcher, og hvilke møbler ( les: mennesker ) som gjør hverandre gode. Den stålampa i bakgrunnen, som kaster lys over andre, hun havner sjelden midt i rommet. Ingen legger spesielt merke til henne, det gjør de bare om lyset slukkes.

Denne dama plasserer stålampa i midten med den største selvfølge. Derfor beundrer jeg henne, selv om hun er skremmende ærlig.

Ærlighet varer lengst, og måtte vennskapet vårt vare evig.

Hei Linn!

 

Eller henne som alltid sender melding på rette tidspunkt, fordi hun bare VET. Hun har alltid følehornene ute for andres sinnsstemninger, og er uredd når hun kjemper for det hun tror på. Hun er kanskje redd, men hun gjør det likevel. Hun er diplomaten blant oss, men aldri selvutslettende. Hun fortjener all verdens godhet tilbake. Hun putter bomull i ørene når det blåser ute, men lytter likevel.

Hun er krigeren som aldri slutter å tro på det gode.

 

Så har vi den befriende spillpppmakeren. Hun som lever livet så til fulle at hun rett som det er mister stemmen. På det lengste var den borte i fire måneder. Hun er den eneste jeg kjenner som har en stemme likevel. Det er den dama som lyser livsglede, selv om hun også har en hel bukett med andre sider. Hun er brennende engasjert i jobben sin, og det er smittsomt. Jeg er så utrolig glad for at akkurat den delen har smittet over på meg. Jeg takker aller mest for at hun har gitt meg motet og trua.

Vi skåler ganske ofte i rødvin, vi to, for vi har mye til felles, men det er alltid jeg som sier god natt først.

Alltid!

 

Hva med henne som bader hele året, altså utendørs, og i havet til og med? Hun som er en vulkan. Ordene bare flommer over, enten hun er lei seg eller glad. Ordene er som flytende lava, de er rødglødende, men aller mest varmer de. Hun er drivende dyktig i jobben sin, og har lederegenskaper som jeg ser opp til. Fordi hun SER, selv om hun ikke alltid hører, men det er fordi hun har så mye hun vil si. Når vi bader er det motsatt. Da er hun lydløs, mens jeg høres over hele Hamarvika.

Hun har et hjerte av gull, havfrua mi.

 

Nå kommer jeg til henne som har det kloke, varme, rause mammahjertet, som vi mødre gjerne har. Det er bare det at hun har sin egen, fine måte å vise det på. Hun som hegner om sin familie, og øser så mye godhet over sine nære og kjære at jeg smelter, bare ved tanken. Hun har opplevd at den yngste jenta hennes døde etter kreftsykdom, men hun står både rakrygget og skjelvende som et aspeløv tilbake. Jeg har alltid beundret hennes klokskap, og hennes evne til å vise omtanke for andre.

Hun har en egen evne til å formidle, sånn at både tårene og latteren sprenger på. Hun er en mester i å få oss andre til å se det hun ønsker å si.

Jeg beundrer slik fortellerkunst, for der er ikke jeg.

 

Ett av mine forbilder strikker fortere enn jeg klarer å telle.  Hun er veldig kreativ, selv om ting av og til blir litt skjevt. Hun tar vare på hele bunten, og hun har en egen evne til å få alle til å føle seg velkommen. Om huset står på hodet, eller om det egentlig ikke passer, så passer det utmerket likevel. Da feier hun bare vekk rotet, og sier: Slå deg ned! Hun ler av seg selv, og vi kaller henne bare for rothøna. Jeg beundrer hennes evne til å gi blaffen i hva andre måtte mene.

I går fikk hun et hjemmestrikket vennesjal av meg.

 

 

Akkurat i kveld var det disse seks, men jeg kjenner mange, mange  flere. Noen trodde kanskje jeg skulle liste opp Florence Nigthingale eller Mor Teresa, og det kunne jeg kanskje gjort, men jeg synes at det ble alt for lite jordnært.

De er sikkert et annet sted.

 

Denne gangen valgte jeg kortreist, og hvis jeg mikser de egenskapene som jeg beudrer mest hos disse seks, så blir jeg tilsammen en uredd kriger som fester hele natta, og som er hjertevarm, men aldri redd for å ta et isbad. Da tar jeg bare på meg et par hjemmestrikkede sokker etterpå, og sender varme tanker til alle dem jeg er glad i.

 

Jeg glemte visst i farten henne som alltid reiser kjerringa! Hun som aldri gir seg over, men som står på døgnet rundt, og som sikkert dør i farta, med skoene på. Jeg håper det blir lenge til, og så viljesterk kan jeg bare drømme om å bli. Hadde jeg vært bare halvparten så målrettet så hadde jeg vært forfatter for lenge siden, og helt sikkert på bestselgerlista. Hun klarer liksom ALT det hun bestemmer seg for.

Sånn er ikke jeg, selv om jeg er på riktig vei.

Hun har også mistet, og kjempet seg opp til overflata igjen. Jeg skjønner ikke at de klarer det, men jeg skjønner at jeg er heldig.

Veldig heldig.

 

 

Våg å være nykter 
Våg å leve nå. 
Syng, om det er det du vil ? 
gråt litt om du må. 
Tiden er for kort til flukt, 
bruk den mens du kan. 
Noen trenger alt du er 
og at du er sann.

– Hans Olav Mørk –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det passer godt med regn i dag, for det regner på innsiden også. Noen ganger er tårene innenfor, men de er  der likevel. Vi lagrer gode og dårlige erfaringer hver eneste dag, og når det skyer over så fungerer det som i et mørkerom. Det er i mørkerommet at bildene blir til, sånn at vi kan slippe dem ut i lyset. 

Akkurat sånn som de gjorde det før i tiden, når de fremkalte bilder.

Det hender også at jeg gjentar meg selv på bloggen, men det er fordi jeg skriver om det som opptar tankene mine der og da. Jeg rekker ikke å skrive like fort som tankene ramler ned i hodet mitt.

Er det det som kalles tankekjør?

Jeg vil heller kalle det tankespinn, for det er artig å kjøre karusell, selv om jeg blir svimmel og kvalm noen ganger, til og med redd. Jeg må holde meg fast, sånn at jeg ikke går på trynet i en sving, for karusellen er jo en eneste stor sving.

Heldigvis varer det bare en stund, selv om jeg er sjøsyk en stund etterpå. Jeg kommer helt sikkert til å gjøre det flere ganger, for jeg savner familieturene til Liseberg hver sommer.

Jeg hadde det like skøy som ungene, bortsett fra da jeg tok Høydeskrekken, og var sikker på at jeg skulle dø.

Det var en uslåelig blanding av skrekk og fryd.

Jeg husker en klok prest som sa, eller egentlig bare gjenfortalte hun noe som ei enda klokere jente hadde sagt. Hun sa nemlig sa at hun hadde tårene på innsiden, da hun fikk spørsmål om hvorfor hun ikke gråt.

Tårer er ikke et bevis på hvordan vi har det, men at det er godt å slippe dem ut, det tror jeg på. Det letter på trykket, og de tar det vonde med seg, iallefall for en stund.

Tårer er like viktig som latter, for det er så frigjørende og flaut. Noen ganger ler jeg når jeg burde vært alvorlig, og andre ganger presser tårene på når jeg minst venter det. Jeg tipper at alle har kjent på den følelsen.

Noen ganger kjenner jeg at latteren bobler i magen når den ikke skal. Jeg tror det er en absurd reaksjon på noe som egentlig er for trist til å ta innover seg.

Andre ganger lurer jeg på hvorfor jeg kjenner meg helt i vater når jeg burde reagert etter oppskriften, altså med tårer. Jeg tror at det er en forsvarsmekanisme, sånn at jeg er bedre i stand til å kunne fokusere på det jeg skal gjøre.

Jeg gjemmer dem til etterpå.

De siste tre-fire årene har vært heftige på så mange vis. Jeg har gjennomgått en forvandling. Jeg har hentet fram den egentlige meg, henne som jeg aldri har sluppet til før. Jeg hadde ingen anelse om at jeg var så modig som det jeg har blitt.

Jeg digger den nye utgaven av meg selv, hun som er midtveis i livet. På tide, vil vel noen si, men det er aldri for sent.

Aldri,

Sorg er så mangt. Den sorgen man gjennomgår ved et samlivsbrudd er på mange måter en sorg som er annerledes. Du mister noen da også, men på en helt annen måte. Pluss at du mister relasjoner som du hadde, og sommerferier som en gang var. Du mister økonomisk trygghet, og den delen av A/S Familien som tok seg av sånne ting som jeg ikke liker å gjøre. Du mister fellesskapet og samhørigheten, for den tar en helt annen form, men heldigvis mister vi aldri i verden alle de gode minnene.

Takk og pris, for dem er det mange av!

Du mister deg selv, men finner kanskje en bedre utgave av deg selv på den andre siden. I mellomtiden, og underveis, gjør og sier du ting du kanskje angrer på, og som du ikke kan trekke tilbake. Det er vondt å tenke på, men alle vet at ting som er gjort og sagt forblir der. Du kan ikke viske det ut, sånn som du gjorde i kladdeboka på barneskolen, den gangen det var stas å ha det fineste viskelæret av alle. Men det går an å legge ting bak seg. Bearbeide og godta, og legge boka pent i ei skuff. Ikke kaste den, for den er min historie, men jeg kan begynne på ei ny, og starte med blanke ark. Akkurat DET er vanskelig for en grubler som meg. Det er nærmest umulig på dager som denne, når regnet plasker mot ruta.

 

Nå er jeg modig og sterk, og på bristepunktet svak.

Parallelt med privatlivet så har jeg hatt så sterke opplevelser på jobb de siste årene. Jeg hat fått mer ansvar, og jeg har tatt det ansvaret på strak arm.

Derfor har jeg innimellom så vondt i de samme armene. Det setter seg fast, på et vis. Tankene setter seg fast mellom skuldrene, så derfor må jeg få dem ut her.

Jeg rister løs på bloggen, og tenker at andre kanskje nikker gjenkjennede.

 

Jeg skriver i stedet for å gå til fysioterapeut, for jeg liker ikke at andre knar på meg, eller trår meg for nære. Jeg er merkelig sånn. Den forsvarsmuren jeg har bygd opp er vanskelig å rive ned. Den står støtt, men heldigvis er det noen huller her og der, sånn at lys og varme slipper både ut og inn.

Jeg tror heller at jeg fra nå av skal kalle den en grunnmur.

Nå er den grunnmuren akkurat sånn som jeg vil ha den, men jeg vet fortsatt ikke hvordan huset blir. Jeg bygger og river, og blir aldri helt ferdig. Nå hadde jeg egentlig kommet ganske langt på byggverket mitt, men så tok vinden med seg noen planker, og da slapp regnet til.

Det var ikke med i beregningen, nå som alt gikk så bra.

Jeg føler meg skjør som ei avblomstret løvetann, der fallskjermfrøene flyr ukontrollert med vinden. Litt hit og litt dit, som en hel masse tanker på flukt.

Det går ikke an å kontrollere disse fallskjermene, for de lever sitt eget liv. Men de lander et sted, og alle vet vel at løvetanna er trassig og hardfør?

Den trenger egentlig ikke så mye for å ha et godt liv. Den vokser til og med opp av svaberget. Hvor tar den næringa fra? Det skjønner jeg egentlig veldig godt, for der er vi like, løvetanna og jeg.

Vi er like på så mange vis.

Jeg elsker å sitte på et svaberg og se utover havet. Det er det beste som finnes. Å høre havbåra langt der ute er både dans og drama, akkurat sånn som livet mitt er. Jeg har ei venninne som kaller meg dramaqueen, for jeg er en mester til å skape ei mus om til elefant. En elefant som tramper i klaveret når livet egentlig spiller opp til vals.

Jeg er uansett ikke spesielt glad i, eller god til, å danse, men jeg liker å se at andre svinger seg på parketten. Min jobb er å trampe tankten, og det merkes, særlig når jeg er elefant. Andre ganger er jeg stille som ei mus, og da piler jeg inn i hullet mitt og blir borte.

Det stemmer ikke at jeg blir borte, for da plirer jeg på verden gjennom trillrunde knappenålsøyne, uten at noen legger merke til det. Bare den som er redd for mus, for den som er redd for mus føler uansett øynene i nakken. De bare VET at jeg er der et sted.

Jeg er så glad for alle som jeg har rundt meg, og som gjør at jeg kan blomstre. Likevel behøver jeg noen ganger å være alene hjemme. Da orker jeg ikke å prate så mye, for det er mye lettere å skrive. 

Snart flytter begge barna ut av redet, og det er fint og naturlig. Likevel er det litt vemodig og rart. Jeg håper jeg har lært dem noe viktig på veien, nemlig å stole på seg selv og sin egen styrke. Jeg er stolt over at jeg ikke overfører den jeg var før til dem, men at jeg er modig nok til å la dem fly ut i verden,på egne vinger og dit de vil. Jeg har kanskje lært dem at det er lov å trå feil, og at det er lov å si unnskyld. Det er lov å blåse bort med vinden, og det er lov å slå rot på nytt. Det viktigste er å være seg selv,

for de må danse sin egen dans.

 

 

Dans dotter mi

Ta på dei raude

danseskorne dotter mi

og dans

La ingen få knebla

din song eller

hemma din draum

Dans dotter mi

Dans

Grip dagen

og fyll han

med din styrke

Vakker er du

Slå vakt om

grensene dine

Vent ikkje på å

bli vald av livet

Velg sjølv

 

– Bente Bratlund Mæland –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

LILLE TERNE

Lille vakre, vene terne,
for jeg ønsker jo så gjerne,
at du kan fortelle litt,
hvorfor har du kommet hit?

Vil du jeg skal se det lille,
som at havet ligger stille,
og at terna finner fred,
på et vakkert lite sted?

Eller vil du jeg skal skjønne,
her, og midt i alt det grønne,
kommer etterpå en høst,
vil du være meg til trøst?

Vil du at jeg skal forstå,
livet det er her og nå,
det er dagene som kommer,
enn så lenge er det sommer.

Takk du lille hvite terne,
jeg er her og lytter gjerne,
når du danser høyt mot sky,
får jeg være med å fly?

Du har på en vakker hatt,
som en liten flik av natt,
ble den kanskje hentet ned,
da du danset rundt i sted?

Grått og hvitt og rødt og svart,
endelig så ser jeg klart,
takk for farger til min verden,
masse lykke til på ferden.

 

 

I går hadde vi en drømmedag, og var ute fra morgen til kveld. Jeg kommer til å huske tilbake på denne dagen som en dag etter mitt hjerte.

Og selvfølgelig har de maritime husker i havgapet, med fendere som sitteputer. De er sikkert ment for unger, men da er det bare å ta fram barnet i seg, så blir dagen mer leken.

Dette er det beste huskestativet jeg har sett i hele mitt liv, for huskene henger fast i brua, og passer perfekt for havets datter.

Takk for lånet.

 

Vi inviterte med “sjølingan” på tur, og dette var dagen for å si ja. Det skal ikke mange krusningene til før mamma takker nei, selv om hun egentlig vil være med, for hun er ikke spesielt sjøsterk.

Men hun er sterk på mange andre områder.

 

 

Vi var ikke alene om å ville spise fish & chips, for parkeringa var full og stemningen enda høyere.

Dette er kortreist lykke.

 

 

Denne brua er litt skummel, for den beveger seg, og da har jeg ikke full kontroll.

Likevel må jeg ha et turistbilde.

 

 

Jeg blir litt rausere når sola skinner, så etter Bogøya lovet jeg ut nystekte vafler ved naustet til Kjell. Jeg tryllet fram røre som jeg hadde laget tidlig på morgenen,og Kjell tryllet fram alt det andre, det vil si naust og stoler og kaffetrakter og kaffe og filter og vaffeljern og smør og brunost og syltetøy og så videre. Mine 3 liter med vaffelrøre ble forvandlet til verdens beste utevafler, og alle skrøt meg opp i sky, selv om det var en annen som hadde gjort grunnarbeidet mens resten av verden sov.

Han fikk ikke være med på bildet en gang.

 

 

 

Utsikten delte vi på, ikke bare vaflene, altså.

 

Vi fikk til og med øye på ei lita terne. Jeg vet ikke om hun sov, eller om hun bare nøt sola, for vi klarte å snike oss tett på uten at hun fløy sin vei.

Naturen er jamen meg vakker, for akkurat nå er den ei lita terne på landgangen, en ettermiddag sist i juni.

Er det en unge? I såfall skal hun få et lite dikt med på veien.

 

” Gleda er mesta alt for stor å bera

hei vesle unge, velkommen til jord.

Ubrukt er livet ditt, opa ligg verda,

ventar, og gledar seg til dine spor. “

 

 

( Dette bildet har Kjell tatt. )

 

 

 

 

 

 

 

Hvis det blir, og det tror jeg at det blir, et ” Team Vildestyrke ” under Tour de Frøya neste år, da stiller denne dama på startstreken, sammen med mange andre. 

Det er mye lettere å sykle hvis jeg sykler for en god sak, nemlig kreftsaken.

Jeg synes Ellen lanserte en skikkelig god ide!

Jeg syklet rundt øya på impuls for en stund siden, og det gikk smekkgodt, som vi sier på Frøya. Jeg syklet ikke fortere enn humla suser, så jeg rakk å kjenne lukta av sommerblomstene som insisterer på å blomstre i lunken trøndersommer.

Det er ikke så mye trønderenergi i kroppen for tiden, kjenner jeg. Det skal bli godt med fire uker ferie snart, men enda er det fire uker til. Nå prates det mer svensk enn norsk på vaktrommet, pluss noe annet gebrokkent – en blanding av ukrainsk og norsk –  og da kommer sommerfølelsen krypende. 

Fargerikt fellesskap, akkurat som med sommerblomstene i grøftekanten.

Noen ganger kjenner jeg det på lukta, hvem som er på jobb. Det oser manneparfyme i gangen, og det er vi ikke vant med. Ikke er vi vant med parfyme, og iallefall ikke av den maskuline sorten. Bortsett fra parfynelukta så er det fint med mannfolk i omsorgsyrket.

Vi skulle gjerne hatt flere av dem.

 

 

Er ferien best før, under eller etter?

Før ferien så har vi noe å glede oss til, eller strekke oss mot. Forventningene henger i løse lufta, og bare venter på å bli hentet ned. Vi drømmer og planlegger og vi endrer kanskje planene etter vær og vind.

Fire uker ferie kan være både befriende og stressende. Noen har planene klare, mens andre ikke vet sin arme råd. De har kanskje ikke råd til den “perfekte” ferie, og vrir seg ved synet av glansbildene på facebook. 

Jeg har landet på at det som betyr noe for meg er å gjøre det jeg vil, ut i fra de ressursene ( les: pengene ) jeg har. Heldigvis drømmer jeg ikke om New York og verdens ende, da.

Jeg får endene til å møtes, selv om jeg merker stor forskjell nå som jeg er alene i huset mitt. Mange av utgiftene er de samme som da vi var to om det hele, men jeg har ingenting å klage over, for her i huset er det bare velstand.

Jeg drømmer om norske farvann, både til lands og til vanns. Feriedrømmen er å gjøre det jeg vil, sammen med folk jeg er glad i, i fred og fordragelighet.

Etter ferien kan jeg suge på karamellen. Da tenker jeg tilbake på sjøsprøyt og høydeskrekk og mestring. Dønnamannen glemmer jeg aldri. Jeg husker akkurat hvordan det var, både da jeg klamret meg fast i lynget, og da jeg sto på toppen med gele i beina.

I dit it!!

 

 

Mye i livet handler om viljestyrke og mestring. Det som er mestring for meg er kanskje blåbær for en annen. Eller omvendt. Jeg sa det til sykepleierne en dag, da jeg kalte dem inn til møte. For meg er det mer skummelt å være møteleder, og snakke i en forsamling, enn det er å gå inn i huset til noen som skal dø.

Sa jeg.

Jeg synes at det er veldig vanskelig med sånne møter også, men da henter jeg fram viljestyrke, mot og mestring på en annen måte. Jeg er tryggere i møte med en døende og hennes familie, nettopp fordi det er det som er jobben min.

Den jobben er en balansekunst uten sidestykke. Jeg skal være profesjonell, og jeg er bare et menneske. Jeg må ha fokus, så får følelsen komme i andre rekke, iallefall for en stund. De gjemmer seg bak stive og ømme skuldre, og et varmt blikk.

Jeg får riste det av meg etterpå. Slipp tårene løs, det er sommer.

Da skal jeg samle en bukett av alt jeg behøver, for å starte på ny frisk. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen. I september har jeg planer om å dra til Røros på samling i kreftnettverket. Det er fint med sånne samlinger, for da kan vi utveksle erfaringer, og lære av hverandre.

Pluss at det er fint på Røros.

Det er ingen tvil om at det er bruk for vår kunnskap og kompetanse, for det er mange som rammes av kreft. Alle kjenner vi noen, og en dag kan det være oss, men det tenker jeg aldri på.

Jeg tenker mange rare tanker, men aldri sånne tanker. Jeg lever mens jeg lever, og tar det som det kommer. Det er nesten litt rart at jeg har en så befriende innstilling til akkurat dette, for man skulle kanskje tro at grubleren i meg ble matet med så mye kreft at jeg ble redd.

Å være døden så nær virker motsatt på meg, for jeg er aldri lengre unna døden enn når jeg sitter ved senga til noen som skal dø. Da kjenner jeg at jeg lever, og da skylder jeg han eller henne, men aller mest meg selv, å gripe hver eneste dag.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

Kanksje jeg skal pynte meg og dra på dansefest med Ole Ivars i kveld, nå som sola skinner og havet er blikkstille? Sitte i en båt sammen med gode venner, og drikke cider i solnedgang?

DET er ren trønderenergi, men kanskje ikke dagen derpå.

Hvem bryr seg?

Jeg håper alle bryr seg om hverandre, og kvesser sykkelen til neste år, for da skal vi sykle for en god sak.

 

Sykle for den gode sak,

noen foran, andre bak.

La oss danne eget team,

spleise det med superlim.

 

Sykle hele veien sammen,

øya vår er rette rammen.

Da kan dette bli vår gest,

la oss lage sykkelfest,

 

 

 

 

 

 

 

 

Du reise bort fra den nøgne ø,

men kjæms te å savn` mora di sjø!

Dæffer så ha æ kjøpt ei dame,

ein oppvaskkost æ vil du ska ta med.

 

Når koppan e skitåt og klean ittj rein,

da tar du vel kanskje beinveien heim.

Te middag på bordet og kvitost på fat,

et kjøleskap som e oppfylt med mat.

 

Æ sei at du ikke ska setta å spæll,

når æ stænge døra så gjær du det læll.

Ferr no e du voksen og gjær som du vil,

og mamma e egentlig myttji ferr snill.

 

Det einast ho vil e at du har det bra,

at du ønske dæ heim når du reise i fra.

Og ønske dæ bort når du reise heim,

men aldri behøve å føl dæ ilein.

 

Mamma e verdens fineste ord,

ho bryr sæ om alt mellom himmel og jord.

Blande sæ borti og har ittj nå med,

det e ittj så enkelt å balanser det.

 

Alt som ho gjor ferr ein liten gut,

lyst opp ein vei og vist han ei rut.

No e deinn gut`n ein voksen mann,

ingen klare det bedre einn han.

 

Håpe du følge den ruta du vil,

fortsætt å værra ærlig og snill.

Sætt dama i arbeid som bli med te by`n,

vess ittj bli kjøkkenet litt av et syn!

 

 

 

Jeg har vært på avslutning i kveld, for Vegard er ferdig med sitt siste år på Guri Kunna Videregående Skole – avdeling Frøya. Nå gleder han seg til å flytte til Trondheim, og det er jeg egentlig glad for.

Det er et sunnhetstegn.

Jeg kjøpte forresten en flaske øl også, fordi tittelen passet så godt, og fordi han har passert 18 for lenge siden.

Aldri før.

Jeg er ikke glad for at huset blir tomt, men jeg synes det er fint at ungdommen er nysgjerrig på livet utenfor virkeligheten. Pluss at jeg føler meg trygg på at begge barna sikkert finner veien hjem igjen, enten på besøk, eller for godt. 

Det bestemmer de selv.

 

 

Fem staute gutter i kollektiv. Da behøver de minst EN oppvaskbørste, selv om det sikkert er oppvaskmaskin i huset. Hva med klesvasken? Der har jeg sviktet litt som mor. DET skal han ha; han har lagt skittentøyet i sirlige stabler i kjelleren, sortert etter farge.

Resten er det jeg som gjør, men det burde jeg sikkert ikke gjort, spesielt ikke de siste 5 årene.

Minst…..

Hvitosten er dyr. Det kommer han sikkert til å merke. Han er veldig glad i spaghetti og kjøttdeig, og har planen klar. Han skal bytte ut karbonadedeigen med kyllingkjøttdeig, for da blir det halv pris.

Jeg tror heller ikke at han kommer til å kjøpe sjokomelk så ofte, for melka fra de brune kuene er mye dyrere enn vanlig melk.

Han kommer nok heller ikke til å kjøpe økologiske egg.

 

 Jeg håper han kommer hjem til jul, om ikke før, for AtB kjører med priser som koster skjorta. Skjortene må han heretter stryke selv, men har han strykjern?

Har han dyne og pute og kopper og kar?

 

Jeg tipper at matbudsjettet mitt går rett til bunns når jeg blir boende alene, så da drypper det vel litt på klokkeren likevel. Selvfølgelig putter jeg en ost i bagen når han er hjemom. 

Det blir vel ei råd 🙂

 

Jeg bekymrer meg ikke. Det eneste jeg bekymrer meg for er at sju ungdommer skal kjøre 100 mil i morgen. Den eneste uroen jeg har, handler om bilkjøring. Det at de skal på guttetur synes jeg er stas. bare de kommer trygt fram til destinasjonen, som heter Bjørketorp. En fluelort på verdenskartet, men verdens fineste sted.

Nemlig en svensk stuga.

Et smultronställe.

 

 

Nyt ferie og frihet gutter, langt borte fra mamma og mødre, sånn generelt.

Og spesielt.

 

Noen ganger tråkker  jeg inn i et hus, og tenker: Er det mulig? Er det virkelig mulig å bo sånn?

I 2017?

Det var mulig før, og det er mulig nå, og det har jeg ingenting med. Det er bare når det går på helsa løs for den som bor der – og for meg, som er sykepleier –  at jeg kan prøve å gjøre noe med det.

Men det er ikke alltid det går.

Noen har virkelig alt på ett plan, eller nærmere bestemt, på ett rom, for de både spiser og sover og går på do i det samme rommet. Og de tåler det meste.

Det gjør ikke alltid jeg. Det hender at jeg brekker meg i smug, eller tørker bort en tåre, mest fordi at jeg svelger som en gal for å holde maska, sånn at jeg slipper å spy i dobøtta.

Den ekle dobøtta med matsmuler i, som jeg må tømme.

Midt i dette så ser jeg mennesket. Han som sitter i senga på kjøkkenet, og er overlykkelig over at jeg setter meg ned i fem minutter. Han takker så hjertelig at det føles som om jeg har vært der i flere timer. Jeg får nesten dårlig samvittighet. Han forteller meg om krigen, så levende fortalt at det eneste jeg ser er en kjekk, ung mann i uniform. En ung mann som fortjener min tid, nå som han er gammel.

Jeg haster videre til neste hus. Her bor det ei elskelig gammel dame med blått hår og mange pårørende. Hun har så mye hun skal gjøre idag, så hun håper at jeg blir fort ferdig med det jeg har kommet dit for å ivareta. Jeg ser at hun sitter og tripper, helt ytterst på stolkanten.

Bare hun ikke ramler av stolen, og brekker lårhalsen!  

Hun ble nesten litt skuffet da jeg kom inn døra, for hun trodde det var drosjesjåføren. Neda, det var bare en engel som kom flygende, litt for seint, som vanlig.

 Jeg setter insulin  ( hurtigvirkende, for dama har dårlig tid ), og haster videre.

Noen brukere har den ene fyllekula etter den andre. Det er også en sykdom, men den er tyngre å akseptere, både for den som er syk, og for oss som skal hjelpe. Det handler mye om tillit og tillitsbrudd, og om vonde skjebner.

Da tar jeg med jobben hjem, for det hender at jeg tar et glass vin i ny og ne ( ganske ofte ), men heldigvis ikke på den måten.

 

Vi tar det meste av diagnoser på strak arm. Vi blir selvstendige av havslufta, selv om det finnes Sea King og ambulansetjeneste. Jeg tør påstå at vi er både kreative og løsningsorienterte, og det tar visst for mye plass å skrive ned alt som vi holder på med.

Vi kan litt om alt, og vi kan mye om det meste. Hvis det er noe vi er usikker på, så kontakter vi sykehuset, og da får vi som regel alltid god hjelp.

Særlig ved enkelte avdelinger.

Det hender til og med at vi bærer inn ved, eller reparerer ei varmepumpe. Noen ganger finner vi igjen signalene til TV`n også, de som forsvant med vinden.

Eller var det lynnedslaget som tok dem?

 

Nå skal jeg inn til noen som har kommet hjem for å dø, så jeg må omstille hodet mitt. Han er ikke så nær døden at jeg behøver å være der hele tiden, for han har andre hos seg, mennesker som står ham mye nærmere enn det jeg gjør.

Likevel er det krevende.

Jeg steller og smører, og hjelper ham å finne en behagelig liggestilling, iallefall så behagelig som det går an å få det. Han har mer smerter enn før, og…..puster han annerledes enn i går?

Jeg må konferere med legen, sånn at vi kan lindre plagene mest mulig. Mannen skal jo leve til han dør, og da vil jeg at han skal få den beste behandlingen som vi kan gi.

Før jeg går, så forsikrer jeg både ham og pårørende om at jeg er bare en telefon og noen kilometer unna.

Jeg heiser skuldrene på plass og kjører videre.

Jeg må bytte frekvens igjen, for nå vet jeg at jeg kommer til å få kjeft. Selv om jeg er forberedt, så er den skyllebøtta iskald likevel, Jeg skjærer tenner, og har et alt for tydelig kroppsspråk. Jeg må ta meg sammen, prøve å være litt profesjonell.  Noen er misfornøyd stort sett hele tiden, og det er jobben min å sette dette sinnet i en større sammenheng. Hvorfor er han sint? 

Kanskje det skyldes tidligere opplevelser som har festet seg i kropp og sinn? Han vil ikke fortelle, iallefall ikke til meg, men kanskje til en av de andre. Det er det som er så fint, når kjemien stemmer, for det gjør den ikke alltid.

Ikke denne gangen.

 

Jeg rister det av meg, for nå er jeg sulten. Jeg må spise lunch, og den spiser jeg noen ganger kl 10.30 og noen ganger ikke i det hele tatt. Ei busslomme og en iskaffe får duge i dag. De fleste dagene spiser jeg meg god og mett til rett tid, bare så det er sagt.

For uten mat og drikke, duger helten ikke.

Hva med den gangen jeg ble overrumplet, og plutselig satt ved et pent dekket bord og spiste lutefisk? Det var en pårørende, i samarbeid med sin mor, som hadde dekket på til tre, Til henne, til meg, og til seg selv. Var det ikke for mine hvite klær, så hadde det lignet på et årsmøte i Lutefiskforeninga, med tilbehør. En diger øse med erterstuing, uten at jeg ba om det, pluss at jeg fikk tilbud om et glass Rosevin på kjøpet.

. NEI TAKK, JEG KJØRER!

 

 

Det ble dagens lunch.

Og det ble dagens gode latter, da jeg omsider, og noe forsinket, kom inn på vaktrommet. På vaktrommet foregår det forresten mye rart. Der er det både humor og galgenhumor. Der er det også refleksjon og tårer og masse annet. Hver fredag har vi fredagskaffe, Som regel aner vi ikke hva vi skal kjøpe, så da blir det is med taffelsticks oppå.

Det enke er ofte det beste, særlig når vi ikke rekker å bake. Vi våger ikke å bake i arbeidstiden, for da kan det hende at brannalarmen går. Vi har egentlig ingenting i mot brannmenn, tvert i mot, men det er litt flaut.

 

Så får jeg plutselig en telefon fra sykehuset. De vil gjerne høre om vi har kunnskap, ressurser og anledning til å ta i mot en pasient i livets siste fase. Det er krevende, både fysisk og psykisk, men selvfølgelig ønsker vi å si ja. Vi prøver så godt vi kan, og det er godt nok. Det er faktisk veldig godt å jobbe her ute i havgapet. Denne delen av jobben min er jeg så stolt over, og jeg er priviligert som har egne dager avsatt til kreftomsorg. Jeg er priviligert som får jobbe sammen med så dedikerte medarbeidere, på alle nivåer i tjenesten.

Vi har et unikt og tverrfaglig samarbeid som er få forunt å ha.

 

Jeg trives ikke så godt på medisinrommet. Det er grusomt kjedelig, og veldig viktig, å sitte hele dagen på lukket avdeling, selv om jeg kan åpne vinduet.

Når jeg endelig har dosert ei lang regle med dosetter, så kommer det en like lang regle inn fra ruta, og de er tomme – forhåpentligvis. Det gjelder å passe på. Hvis det ligger igjen medisiner i dosetten så må vi kartlegge hvorfor. Har brukeren glemt å ta dem? Er han bortreist, eller har han vært bortreist på ekte, og glemt dosetten hjemme?

Sykehuset glemmer av og til at vi ikke har apotek – eller hadde, for nå har vi – og sender brukeren hjem med en bunke resepter og ingen medisiner.

Gjerne på en fredags ettermiddag, og når gode råd er dyre.

 

Kartlegging og dokumentasjon tar stadig mer av vår tid. Det er viktig og det er ikke det jeg liker best å gjøre, selv om jeg elsker å skrive.

Jeg vil være der brukeren er, og her er hun IKKE. Hun har ikke gjemt seg mellom linjene i Profil, som er verktøyet vårt.

Hun er hjemme, og hun serverer meg krumkaker og brus hvis jeg har tid til å sette meg ned.

Selvfølelig har jeg tid til det.

 

– Dette bildet tok jeg på ei kveldsvakt –
 

En annen ting som gjør dagen god er utsikten, og der er Titran-ruta i en klasse for seg, selv om jeg liker meg best på Dyrøy-ruta. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det henger igjen fra den gangen jeg var nyansatt, og Frøya var delt i to soner. Jeg tilhørte sone Nord. Nå kjører vi på kryss og tvers, og vasker bilene våre selv. Det er det ikke alle som gjør, for noen kaster sjokoladepapir og tomflasker alle steder.

Uten å rydde etter seg, men ingen gjør det. Ingen innrømmer at de er den skyldige. Ingen tar det siste håndtørkepapiret heller, og glemmer å fylle på nytt.

Ingen vil skrive referat på personalmøtet, men noen må gjøre det.

Sånn tror jeg at det er på alle arbeidsplasser, men jeg er så glad i denne gjengen likevel. Jeg er ikke det spøtt bedre selv, for jeg sniker meg unna å fylle drivstoff.

Det er fordi jeg får hjerteklapp av bensinstasjoner, men det er dårlig gjort av meg.

 

Har jeg glemt noe nå?

Jeg glemmer iallefall ikke henne som syntes jeg så så veldig ung ut – har du passert 30? – og som i neste setning lurte på om jeg skulle gå av med pensjon snart.

Jeg håper det blir lenge til, for jeg håper jeg får være med å innvie det nye helsehuset som skal bygges. Jeg håper at det det blir vedtatt bygd i Beinskardet, men det er en annen historie. Jeg klarer ikke å la være å engasjere meg, hverken i denne saken eller i jobben min.

Jeg vil ikke gjemme meg bak munnbindet.

 

Jeg er veldig spent på hvor det nye helsehuset lander. Det er heller ikke sånn at fagfolket sin vurdering kun innebærer et ønske om fred og ro for brukerne, selv om dette er spesielt viktig for de som har diagnosen Alzheimer.

Beinskardet er ikke herfra til månen, men rett i nærheten av de fleste tilbud. Ro og fred betyr heller ikke at vi fortsatt vil bo på Hamarvika, selv om det er en fin plass. Vi er opptatt av å ikke bygge i høyden, og vi vil gjerne ha utearealer som innbyr til å være ute. Vi kjenner helsevesenet fra innsiden, og vet hvordan vi gjerne vil ha det på utsiden. Både eldreråd og brukerråd har en stemme, og de er i aller høyeste grad også eksperter på sitt område. Ungomsrådet har også sagt sitt.

Og dette er MIN stemme, som sykepleier.

Det er ingen som skal gjemmes bort, eller glemmes, for det sørger kreative og dyktige fagfolk og pårørende for. Vi har Livsglede for eldre i fokus, og kommer oss dit vi vi vil, enten vi ønsker en kaffekopp på Hotell Frøya, en shoppingtur, en sving innom apoteket med det samme vi er der, eller kanskje en tur til øyrekka.

Sånne avbrekk er gull verd, men vi ser at den daglige turen ut i sansehagen, eller bare det å sitte ute i sola eller nordavinden er vel så viktig. Da tror jeg de aller fleste vil se blomster i stedet for biler. Dette er ikke romantisering, men fakta. 
Det er også et faktum at jeg har verdens beste jobb.

Vi har dessuten utfordringer i hverdagen som er større enn avstanden til sentrum, så her vil vi bygge og her vil vi bo.

 

Du som styrer skal bli gammel selv,
hvor vil du ha hus før du tar kveld?
Vil du vandre rundt i egen hage,
plukke blomster alle dine dage?

Eller vil du heller satse høyt,
titte ut og ikke se en døyt?
Hver gang når du ut av huset gikk,
alt du så var dagens rushtrafikk?

Nei, jeg tenker at du vil ha fred,
trives godt og høre til et sted.
Livsglede som lar deg tenke fritt,
sånn at du får oppfyllt ønsket ditt.

Vil du ta en tur på din kafe,
nå som du har hus i Beinskardet.
Vi er kledd i hvitt og fikser det,
for du bor på verdens beste sted.

Avstanden til sentrum er lik null,
bygg et hus og la det bli til gull.
Takk for at vi også fikk en stemme,
da kan dette bli som å bo hjemme.

– Tove –

 

Nå har jeg kartlagt en helt vanlig arbeidsdag, for ingen dager er like.

Det liker jeg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og det har jeg all grunn til. Å smile, altså, for dette har vært ei fin helg. I går kveld satt jeg på terassen hos kjæresten og lot som om det var sydentemperatur, for han har terassevarmer der ute. Jeg behøvde ikke å late som en gang, for det var behagelig å sitte der. Dessuten er det finere her enn i syden, hvor nå det er. Syden er et vidt begrep, men et sted der alle klapper når flyet går inn for landing.

Vinen varmet også, sånn akkurat passe.

Jeg kjøpte jeg meg en ny sommertopp i går, med de fargene som jeg elsker. Jeg synes det er vanskelig å finne klær når det er vår og sommer, for jeg er mest glad i høstens farger.

Jeg ble varm i trøya da jeg fant denne, og måtte bare kjøpe den, og bruke den samme kveld.

Jeg er litt rar sånn, for mye av det jeg kjøper må ligge eller henge en stund før jeg tar det i bruk, enten det er klær eller tekniske dupeditter.

Jeg vet ikke hvorfor, men i går var et unntak.

 

I dag ble jeg med Kjell på båttur.

Til paradiset Andstein.

Jeg aner ikke hvorfor jeg valgte kamuflasjebukser, for det var ikke en sjel der.

Bare oss, og en diger havørn som letta og fløy. Jeg hørte vingeslagene før jeg så den. Det var den mest staselige ørna jeg noen gang har sett.

Kanskje den er væreier?

Kanskje dette er hans rike, mens vi bare er gjester.

 

Han er en ganske kjekk type, egentlig. Når jeg legger til hjelpsom, snill, huslig, morsom, lyttende, tunghørt, glemsk, oppmerksom og raus, så er han perfekt for denne dama.

Han tar vare på både meg og bilen min, selv om jeg er selvstendig på ( nesten ) alle punkter. Bilen er mitt svakeste punkt, men nå slipper jeg å ofre den en tanke, bortsett fra å tanke den, da. Det setter jeg pris på.

Tank og pris!

 

 

Det er deilig å spise ute, om man bare får fyr på grillen. Jeg lærte noe nytt i dag. Ikke la engangsgrillen ligge for lenge i kottet, for da tørker alt bort. Skulle tro det brant godt i tørrpinner, men, neida. 

Kjell helte bensin på bålet, og jeg holdt meg på behørig avstand, for jeg er livredd både bensin og bensinstasjoner. Det skal mer enn en skvett bensin til før jeg tar fyr.

 

 

Pølsene ble gjennomstekte med en puff og et smell. Litt svidd i kantene, men det er bare sjarmerende.

 

 

Fine servietter <3

 

 

 ” Enjoy the little things, for one day you may look back and realize they were the big things. “

 

 

Det er jeg helt enig i, og det er jeg ganske god på. Takket være at jeg er sykepleier så har jeg lært mye om liv og død, så da velger jeg å gripe dagen.

Jeg velger å glede meg over de små og nære ting, som for eksempel lyden av vingespennet til havørna. Hei, det ble visst litt feil, for den ørna var stor.

Småfuglene, da. Tjeld-ungene som satt på et skjær, eller ærfuglene som duppet i vannskorpa.

Det gleder jeg meg over.

Det går også an å glede seg TIL, selv om ingen kjenner morgendagen.

Drømme store og små drømmer, som kanskje kan bli til virkelighet. Og blir de ikke virkelige, så er de gode å ha likevel.

 

Jeg duppet meg i havet i dag. Jeg svømte ikke, for jeg har vondt i skuldra. Det er ikke sikkert jeg hadde svømt om skuldra var smertefri heller, for det var isende kaldt, men ikke så kaldt som i Gjevilvatnet. 

Der lå det nemlig istapper i strandkanten

Jeg kan forresten være en istapp selv, også. Da stenger jeg meg inne i mitt eget, og sender tydelige signaler til verden rundt. La meg være i fred til det går over.

Så jeg er ikke alltid så enkel å leve med.

 

 

Bra at noen er tålmodig, da. 

Dessuten er jeg både snill og omsorgsfull og gavmild og raus når det kniper om.

Og det gjør det ofte.

 

 

Jeg besto båtførerprøven med glans, særlig teorien, men det er noe annet. Ser det ut som om jeg og båten er venner?

Dette er første gangen jeg tar i et ratt, og det var skummelt. Farten var skrudd ned til et minimum, men likevel…

Det er kjekt å kunne komme seg til land for egen maskin, om den egentlige båtføreren skulle få et illebefinnende. Da hjelper det svært lite å være sykepleier, tror jeg. Kanksje jeg blir så redd at jeg glemmer alt jeg har lært om førstehjelp og koordinater? 

Skal vi drive avsted med vinden, eller skal jeg styre skuta inn til nærmeste havn? 

Hjepe meg!

Jeg har fortsatt mye å lære. Det hjelper ingenting å kunne alt i teorien hvis jeg ikke kan omsette det i praksis. Sånn er det i jobben min, også. 

Det et to sider av samme sak.

 

 

Dessuten passer vi to sammen, som hånd i hanske. Vi gjør ting hver for oss, og gir hverandre den friheten vi begge behøver.

Og vi deler mye.

Strandhogg, padleturer, sykkelturer, fjellturer, fredagskvelder, lørdagskvelder, og famiieselskaper. Men ikke hus.

Ikke foreløpig, men kanskje en vakker dag.

For alt vi har er denne dagen.