Solo, men ikke enslig eller ensom, og aldri alene.

Alle som er født trønder vet at man må gripe dagen når den byr seg, for i dag regner det vannrett, men det gjorde det ikke i går. Foreldrene mine er alltid skeptiske når jeg er på farten, for de ser for seg at jeg går på trynet og blir liggende i ei grop, uten mulighet for å tilkalle hjelp.

Jeg er heldigvis like hel, selv om det er hull på bukseknærne, for jeg blir hel av å være ute i Guds frie natur.

 

Milla smiler med hele seg, og ikke spør meg om hvorfor hun rekker tunge. Hun er sikkert veldig glad, for jeg tror hun vet at hun er heldig. Den dagen hun dør – og jeg håper det blir lenge til –  så har hun levd et lykkelig hundeliv. Hun får være ute, og hun får bruke kroppen sin. En husky er bygd for fart, og det er full fart på oss begge.

Vi passer sammen, som hånd i hanske. Dessuten er hun tankeleser, og vet alltid hva jeg tenker,

og hva jeg tenker å gjøre.

 

 

Så i går var vi på Svalbalen, ytterst mot storhavet. Bårene slo opp som fontener, og det er i sånne stunder jeg liker meg best på svaberget, selv om jeg elsker å være på sjøen.

Jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet.

Litt lenger borte satt havørna. Hun satt der da vi kom, og hun satt der da vi gikk, for hun bor der. 

Heldiggrisen!

Å se på bårene som måler krefter er som å sitte i en kinosal, bortsett fra at jeg har byttet ut popcorn med brødskive. Bortsett fra at her er det lyst hele døgnet, og ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Filmer har jo alltid en slutt, men jeg ønsker at denne dagen skal vare evig.

Jeg må gi ut boka mi, så kanskje den blir film 🙂

 

 

Milla har lyst på Solo, men der går grensa. Det får holde at hun eier to-seteren når vi kommer hjem, for vi har en sofa hver til disposisjon.

Litt bortskjemt, kanskje, men det er jeg også. Jeg skjemmer meg selv bort med dager som i dag.

De må bare nytes, for de kommer aldri tilbake.

 

 

Jeg ville fylle denne dagen med flere godsaker. Heldigvis kjenner jeg en som har egen båt, og eget naust. Vi tok en impulstur til Andstein, som er en perle av de sjeldne. Andstein er et riktig SMULTRONSTÄLLE, selv om det er multene som dominerer her ute, men ikke i år. I år har multene tørket bort, og det er merkelig, ettersom vi bor i Trøndelag. Tørke og bålforbud i Trøndelag; skal det være en vits?

Da er den i så fall av det knusktørre slaget.

I tilfelle vi skulle finne på å ta en impulstur dit så kjøpte jeg med jordbær og vaniljesaus, selv om jeg ikke er romantisk.

Tenk dere; bare vi to, norske jordbær, hav, himmel. og alt man kan ønske seg.

Litt sånn Postgirobygget:

 

 Vi reiser ut i båten min, en hvit dromedille,
hun sier hun er glad at jeg spurte.
Vi finner oss en holme det er fredelig og stille.
jeg sier jeg er glad at jeg turte. 

 

 

Bare vi to, og Herr og Fru Knott, med sine  millioner av etterkommere. Hvordan kan noe som er usynlig være så plagsomt? 

Jeg undres.

 

 

Vi traff havørn, vi sa hei til en  nysgjerrig kobbe som stakk hodet opp av vannet, og vi så massevis av terner. Og det fineste av alt –  niser som danset på blikkstille hav

Vi så mange av dem.

De er strømlinjeformede og fascinerende, og de lager en helt spesiell lyd når de kommer opp får å hilse på. Nisa har nemlig fått navnet sitt etter et gammelt norrønt ord for å nyse, noe som henspeiler på lyden av blåsten når nisene kommer til overflaten for å puste. 

Nisa kan bli opp mot 25 år gammel, og den lever av å spise fisk. Noen niser drukner før den tid, selv om det høres rart ut. Den er ikke redd for bårer og fontener, sånne krefter som vi mennesker må passe oss for, men den kan gå i garnet, eller tulle seg inn i plast.

Det er synd at de drukner når de er i sitt rette element.

 

 

Nisa trives best i flokk, akkurat som oss, men noen ganger er det godt å være alene. Heldigvis er vi mennesker forskjellige. Jeg bytter gladelig ut storbyer, solsenger og eksotisk mat med dette. 

Jeg vil jobbe og svette for maten. Jeg vil ut på sjøen og opp på fjellet. Jeg har så mye jeg vil oppleve i mitt eget land, at jeg har ikke tid til å dra andre steder.

Jeg vil gå, jeg vil klatre, jeg vil sykle, jeg vil padle. Jeg vil ha vind i håret og luft under vingene. Jeg vil tilbake til Vega, jeg drømmer om Lofoten, jeg skal til Blåhø, og jeg ønsker å gå Trekanten i Trollheimen.

Jeg vil oppleve Rampestreken.

Jeg vil  spise en trestjerners meny  – sotete grillpølse med ketchup og sennep – på ei bortgjemt sandstrand, heller enn hos Michelin. Jeg er lat når det kommer til matlaging, så jeg spiser med glede Rett i Koppen  eller real turmat.

Takk for i går.

Takk for at jeg hadde vett nok til å gripe den med begge hender.

Dagen, altså.

 

 

Kæm sjækka opp kæm,
æ veit ittj det æ.
Det va kanskje skjebnen
– og no har æ dæ.

No sett du på kroken,
vi padle et stykke.
Du kjæm ittj dæ laus,

æ ha fiskelykke!!

 

Jeg, som sjelden har vinnerlykke, og aldri har hell i spill – kanskje fordi jeg aldri spiler høyt. Fiskelykke derimot, der snakker vi om jenta si som kjenner til de beste fiskeplassene. 

Sannelig fikk jeg napp.

Det er bedre enn å få selveste storkveita på kroken dette. Man må lirke og lokke, og bruke kvinnelist, for å få den over ripa og vel i havn.

Vi fant ut at vi passer så godt sammen, og at det er meningen at vi skal fortsette å være det.

Sammen, altså.

 

 

Jeg har snudd båten min, så nå ror vi i samme retning. For det er ingen skam å snu. Jeg synes det er opprivende å oppleve samlivsbrudd, som jeg gjorde med pappaen til mine kjære barn, selv om det var et “lykkelig” brudd. Han er jo verdens beste mann han også, og svensk attpåtil. Lykkelige brudd finnes ikke. Det er så dyptgripende at jeg dro med meg masse tanker og ubearbeidede følelser inn i det nye forholdet.

Det endte med at jeg måtte være alene en stund, for å få orden på meg selv, men nå er jeg klar. Og jeg priser meg lykkelig over å få sjansen på ny. Den sjansen skal jeg virkelig vite å ta vare på. 

Jeg hørte en sang i går, som jeg aldri har hørt før. Den er svensk, og den er veldig, veldig fin. Den beskriver det jeg selv ikke helt klarer å beskrive. Jeg tror på åpenhet, men det er fremdeles mye dere ikke vet om meg, selv om jeg velger å gi av meg selv. Jeg balanserer på en hårfin linje, og jeg faller ikke ned. Om jeg likevel skulle falle ned, så har jeg et sikkerhetsnett som fanger meg opp. Jeg blir sterkere av å dele, men noe forblir privat.

Sånn vil det alltid være.

Sånn må det være.

Hit, men ikke lenger.

 

TACK

Tack för att just du finns, håller dig till mig,
jag ska aldrig ta för givet att somna bredvid dig.
Tack för alla gånger du sträckt ut din hand,
och hjälpt mig komma upp ur det jag hamnar i ibland

Tack för alla dagar som vi kommer få
tillsammans med varandra, jag tror det kommer gå.
Gå så mycket bättre än det gjorts till idag,
att du aldrig kommer ångra att det blev du och jag.

Det tog tid att vända båten
jag trodde att jag blev lämnad kvar.
Det tog tid att bli förlåten,
och med allt vad det innebar

Tack för att just du finns,
håller dig till mig.
Jag ska aldrig ta för givet att somna bredvid dig.

– Bo Kaspers Orkester –

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har tydeligvis vært på Håvikfjellet, selv om skrifta er speilvendt.

Heldigvis er jeg like hel etter dagens utflukt. Jeg har hørt så mye fint om Håvikfjellet på Hitra, så dit ville jeg, men jeg burde valgt en annen dag, for det er utsikten som er det fineste.

Det å stå på toppen og speide utover land og hav, det er liksom premien for å komme seg opp. 

Jeg skylder fjellet å komme på besøk når himmelen er blå, og når regnet har tørket opp, for i dag ble det en møkkatur. En annen dag er det sikkert solskinn i blikket, men i dag gnistret det. Det lyste bannskap ved ett par anledninger, selv om jeg til vanlig ikke tar sånne ord i min munn.

Unnskyld mamma…

Det blåser på toppene, noe det alltid gjør, og Milla hater vind, så jeg rakk ikke å skrive navnet mitt i boka. Men vi har altså vært der, som dere ser – og det er vel det eneste dere ser, ettersom skodda ligger tjukk.

 

 

For det første så parkerte jeg ( kanskje) på feil plass, til tross for nøyaktig veibeskrivelse. For det andre så fant jeg ikke stien, og det er heller ikke så rart, med tanke på at jeg kanskje parkerte på feil plass. For det tredje så regnet det i bøtter og spann. For det fjerde så var hele verden grå, sikkert på grunn av regnet, eller kanskje fordi brillene mine var fulle av dogg.

Jeg har dem jo på nesa for å se klart, men jeg så ikke en dritt.

Eller jo, jeg så masse dritt. og det var derfor vi sporet av på tur ned, for hjortetråkk ligner på vanlige turstier. Jeg la min skjebne i Milla sine hender, men det skulle jeg ikke ha HJORT, for hun fulgte instinktivt sine instinkter, og la om kursen. Da jeg endelig fant toppen av Håvikfjellet, og skulle ned igjen, var jeg fast bestemt på å ha argusøyne på stien, men det var DA hun tok føringen. Jeg, av alle, burde jo vite at en trekkhund aldri vil gå bakerst i løypa.

Iallfall ikke om hun får ferten av skogens dyr, og det får hun alltid.

Det var ulendt utenfor turstien. Trærne var pill råtne, så da jeg grep tak i nærmeste grein så var den bare et halmstrå. Vi knakk sammen begge to, og kunne endt våre dager i et digert hull, om det ikke var for at jeg landet på beina. Jeg har mange ganger tenkt at fotballeggene min er for kraftige, men i dag gjorde de jobben sin. Eller forresten, jeg vil ikke kalle det fotballegger, for beina mine fortjener bedre skussmål enn som så, særlig etter en dag som denne. Fotballegger knekker som fyrstikker, særlig når det er VM. Mannebeina ligger strødd på gressmatta når det virkelig gjelder. Det kunne ikke falle meg inn, som kvinne, å spille skuespill for å nå til topps. Det er så mange menn som faller at vi kunne stablet dem i høyden, og satt ny verdensrekord.

Fotballegger er for pingler.

Jeg elsker leggene mine, selv om de er hvite som puddersnø, og i dag var det VM i å gå seg vill.

Da jeg endelig kom ned på veien igjen så var bilen min borte. Hvem har tatt min Skoda Octavia?  Jeg gjør et nummer ut av bilmerket, for sist jeg skulle hente bilen min på verkstedet så fant de ikke nøkkelen. Jeg skjønner dem godt, for jeg påsto at jeg skulle hente en Golf. Takk og pris for at jeg har sjekket opp en bilmekaniker, eller var det kanskje omvendt?

Det var nok heller skjebnen <3

Jeg vet ikke hvorfor han falt for meg, for han spiller ikke fotball.

 

 

Kanskje bilen hadde blitt borte i tåka, for den har samme farge. Jeg tenkte rasjonelt, og begynte å gå mot venstre, for der ligger Helgebostad, og de har verdens beste grotteost. Jeg hadde sikkert fått en bit om jeg hadde funnet fram dit. Det gjelder å se lyst på livet, og det handler om å være løsningsorientert.

Ost, som er så godt!

Etter å ha gått en kilometer eller to så fant jeg bilen, på nøyaktig samme sted som jeg forlot den. Milla hoppet inn i bagasjerommet nesten før jeg fikk åpnet døra. Hun ristet på hodet, og sendte meg et oppgitt blikk, sikkert fordi jeg ikke eier retningssans. Hun stoler på meg, og jeg stoler henne, og sammen er vi kaos.

Det rare er at jeg så mye bedre etter at jeg kom på at jeg kunne sette brillene oppå hodet. Det finnes ikke logikk i den tanken, for det er på nesa de hører til, men hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før?

 

Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på at brillene gjorde meg svaksynt, og nesten blind? 

Den greina jeg fikk tak i egnet seg definitivt ikke som hvit stokk, og Milla kunne aldri fått jobb som førerhund.

 

Snart er denne dagen historie, en morsom en – særlig etter en varn dusj og et beger med Rett i Koppen. Jeg orket ikke å lage middag etter en såpass strabasiøs tur. Det var nesten tilløp til panikk på grunn av jeg gikk med bind for øynene – eller skylapper; det er helt sant. Hjertet banket som besatt, alt gikk i svart, og i hodet gikk det trill rundt. Konturene i naturen forsvant, og det før nevnte halmstrået sviktet da jeg behøvde det som mest. 

Hvor hadde jeg egentlig vært, bortsett fra på toppen? OK, jeg hadde vært nede i et digert hull, men hvor ellers?

I dag var det Milla som trakk det lengste strået, for bortenfor sol og vestenfor måne fikk hun øye på et stort eksemplar tilhørende hjortefamilien. Jeg vet ikke om det var et mannebein eller ei kolle, men hjort er hjort.

Mitt stalltips er at dette var ei kolle, for den holdt seg på beina..

Det er det ikke alle som gjør i disse dager.

 

 

 

 

 

 

 

 

Håper søringene tåler dette stikket, men det tror jeg at de gjør.

De har vel også vært ute en vinterdag før.

 

TRØNDER`N
Endelig vart det striregn og storm,
gleden i hjertet, ja, den e enorm,
endelig opphæva bålforbud,
no kan vi grill og kos oss – takk Gud!!

VG og Dagbladet bryr sæ ittj om,
at trønderan oversvømmes av flom,
men dryppe det litt på konge og knekt,
det MÅ i avisa, vaddesålekt!

Ferr kjæm det ei skur over folket i sør,
dæm bær sæ som va det den tyngste bør,
ha ittj dæm opplevd ein vrengt paraply,
takl`ittj dæm såpass i Kongens by?

Litt regnvær i pelsen, på hatten, å Giiiiid!
må det nødvendigvis bli tabloid,
regnet det hølje og vinden han snur,
trønder`n han velge å gå sæ ein tur.

Trønder`n e tøffast og trønder`n e bæst,
tar på sæ støvlan og bli ved sin læst.
aill sør ferr Dovre kan ha det så godt,
mens vi takke pent for det vær vi ha fått.

 

 

Denne akvarellen,  som Bjørg Thorhallsdottir har laget, smeltet jeg for. Jeg fikk et gavekort til bursdagen min, og det ville jeg bruke på noe spesielt. 

Dette er havets datter, som drømmer seg bort, om LIVET og sånt.

Jeg liker symbolikken, jeg liker fargene, og jeg er glad for at jeg fant det jeg visste at jeg ville ha.

Nå blir det mitt.

 

På havet finner jeg harmoni, og jeg ror alene.

Jeg mestrer livet i alle fall når sjøen ligger speilblank. Akkurat der som jeg ligger nå, like innenfor Sletringen Fyr, så kjenner jeg etterdønningene fra storhavet utenfor. Restene fra havbåra gjør at havet duver, selv om det ser stille ut. 

Det er en mektig opplevelse, for det er akkurat som om havet gir meg en advarsel.

Nyt meg, hvil hos meg, bli hos meg en stund, men det er jeg som bestemmer.

Hvisker havet.

 

 

Jeg har stor respekt for naturkreftene, for utenfor Sletringen Fyr hendte Titranulykka. Kvinnene mistet sine menn og sine sønner, på det samme havet som jeg hviler i.

Havet gir og havet tar.

 

 

Jeg er en godværspadler, som sikter mot de syv blåner, men jeg gjør det i mitt tempo, og ikke med sjumilsstøvler. Jeg liker å padle sakte, for da rekker jeg å henge med.

Tiden flyr fort nok likevel. Som Minken Fosheim sa; ” Jeg er ikke redd for døden, men jeg elsker livet.”

Kloke ord, for det gjelder å bruke hver eneste dag på best mulig måte. Hver dag er et eventyr, selv om Milla røyter og har løpetid samtidig. Jeg er drittlei av å støvsuge, og jeg er lei av å fly rundt med vaskebøtta.

Men i går bevilget jeg meg et glass vin og ei skål med Sørlandschips etterpå, for da hadde jeg noe å glede meg til.

Det gjelder å skape hverdagsøyeblikk.

 

 

De hverdagsøyeblikkene som gir meg mest glede er naturopplevelsene, både til lands og til vanns. Noen ganger behøver jeg å klatre, for jeg vil bli andpusten. Jeg vil kjenne at jeg bruker kroppen, og jeg vil ha utsikten som jeg finner på toppen. Andre ganger holder det å sitte ved naustveggen til noen andre, for jeg har ikke eget naust. Jeg har ikke eget naust, for det er noe jeg drømmer om, men jeg har gode venner, og de har alltid plass for meg.

 

 

I dag har jeg fri, men jeg sto opp klokka halv sju likevel. Planen var å ta en varm dusj, etterfulgt av en rykende varm kopp sjokolade. Så begynte jeg å skrive, og tiden flyr. Da glemmer jeg både tid og sted, og er på et sted der jeg virkelig vil være.

I min egen skriveboble.

Det er fint å dele ordene med andre, for jeg vet at det er mange som kjenner seg igjen. Det har jeg fått høre mange ganger, og skrivinga har åpnet en ny verden for meg. Jeg har blitt mer åpen, og kommer i prat med mange spennede mennesker som jeg aldri ville ha møtt ellers.

Skrivinga er en gave.

Naturen er også en gave, som vi må lære oss å ta vare på. Vi må slutte å kaste plast ut av vinduet. Vi må slutte med å forsøple det vakre som vi har til låns.

Vi må la fugler og fisk og sjøstjerner få puste fritt, og ikke kneble dem med plastikkposer. Heldigvis har vi fått øynene opp nå, og det er mange som gjør en innsats for å rydde etter oss selv.

Imens skal jeg fortsette å drømme, og jeg vet at jeg gjentar meg selv. Jeg skriver ofte om samme tema, men jeg klarer ikke å la være, for det betyr så mye.

Tusen takk for at du malte akkurat denne akvarellen Bjørg, og takk til det tre som jeg ga meg den.

 

 

PENNESTRØK

 

Noen ganger er verden

blank og blå

og lydløs,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrøk

som hviskes ut

etter meg,

så ingen vet at jeg har

vært der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt følger mine

åretak.

 

Et varmt hjerte med

stø hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

– Tove –

 

 

Nå skal jeg ta en dusj, og etterpå blir det varm sjokolade med kremtopp. Ikke laget på kakaopulver, men med ekte, mørk sjokolade.

Det er jo onsdag.

 

 

 

 

 

Her om dagen sa jeg at jeg skulle bli forfatter i mitt neste liv. Han som jeg sa disse ordene til lurte på hvorfor jeg skulle vente.

Finnes det et liv etter dette?

Er det NÅ jeg skal skrive?

Min største drøm er å skrive en varm, engasjerende, altoppslukende, bestselgende bok. Ikke for å bli rik, for jeg kunne aldri skrevet noe på bestilling, eller gått på akkord med mine egne verdier og mitt eget livssyn, hva nå det er.

Livssyn.

For et krevende ord. Det må være ett av de ordene som man kan putte mest innhold i. Syn på livet; det spørs jo hvilke briller man ser gjennom, og noen er så heldige at de ser klinkende klart uten.

Jeg, for min del, skjeler på det høyre øyet. Det er ikke synlig for andre, men når jeg blir sliten så fyker det ene øyeeplet innover, selv om jeg prøver å se rett fram. Da ser jeg ikke lengre enn nesa rekker på min høyre side, og jeg må jo ha bredere perspektiv for å kunne skrive en bestselger.

Jeg kan ikke være sneversynt om jeg skal finne de riktige ordene.

Når jeg sitter ved senga til noen som skal dø så leter jeg ofte etter ord. Hvilke ord er riktige i en sånn situasjon?

Jeg har så mange spørsmål hele tiden. Jeg er så opptatt av dette temaet, og jeg vet at jeg har skrevet om det mange ganger før. Jeg reflekterer ofte rundt det, men er likevel en glad laks.

Jeg kommer jo fra Norges laksehovedstad, så kanskje jeg skal be om å bli sponset?

Selv om jeg famler etter ord, så er jeg ikke redd for å sitte der. Det gir meg en slags indre ro, så merkelig det enn høres. Selv om jeg er vettskremt, ydmyk, lita og skjør, så er jeg likevel sterk for den som behøver meg.

Det er derfor jeg elsker å være sykepleier, og særlig kreftressurs, selv om jeg ofte føler meg som en fugl som flakser ukontrollert avsted, uten å vite når neste vindkast kommer, eller hvor det kommer fra. Bare fuglene vet, for kanskje de er mye bedre til å navigere enn det jeg er.

Hvor går jeg inn for landing?

 

 

Noen fortalte meg en gang at sorg er som havtåka. Den kryper sakte, men sikkert innover mot land, og til slutt så ser vi ikke klart. Vi ser ikke lengre enn nesa rekker. Det blir vanskelig å orientere seg, og det landskapet vi var lommekjent i, er plutselig fremmed grunn.

Da er det godt å ha ein hånd å holde i, selv om denne hånda, og denne stemmen, ikke riktig vet hva de har i vente, for akkurat det er vel livets store mysterium.

Noen ganger letter tåka for en stund, og da ser vi så klart. Andre ganger forsvinner den helt.

Hva skjer etter døden?

 Alt jeg kan gjøre er å trøste, varme, lindre, pleie, og være tilstede. Lytte, føle, hviske, og være usynlig, for jeg har ikke peiling. Det er ingen som har peiling, for vi kan bare tro, kanskje på noe større enn oss selv, for vi er bittesmå akkurat nå.

Hvem vet?

Noen ganger er det vanskelig å være sykepleier. Jeg skal være så tydelig og tilstede, samtidig som jeg skal være usynlig. Det er som å balansere på line, og jeg er livredd for å falle ned, for jeg eier ikke sikkerhetsnett.

Eller jo, det har jeg, for mitt sikkerhetsnett er dem jeg jobber sammen med, i alle ledd.

Det er dette jeg vil skrive bok om, og det skal ikke være en tristesse mellom to permer. Den skal være en hyllest til livet, for alle dem som jeg møter på min vei gir meg et perspektiv som jeg ikke ville vært foruten. Misforstå meg rett, for mitt største ønske er at alle skal være friske, men sånn er ikke verden. Jeg kan gå de skolene jeg vil, om jeg har gode nok karakterer, og studere til jeg blir blå i trynet, men det er disse møtene jeg lærer mest av.

Jeg gjemmer hver og en i hjertet, og der er det plass til alt for mange, for faktum er at kreft rammer hardt og nært. Hver gang jeg opplever å få spesiell kontakt med noen, for det hender, så tenker at det aldri kommer til skje igjen, men det gjør det.

Selvfølgelig hender det igjen.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg drakk  nybrygget øl midt i arbeidstiden – Gud forby, det er vel oppsigelsegrunn – fordi jeg hadde lovet å smake på varene før han døde.

Før han døde, og mens han levde, og for en stjernestund vi hadde, vi to.

Jeg hadde gjort det igjen, for en god sak.

 

Og forresten så skal boka mi kanskje inneholde et selvskrevet dikt, men akkurat i dag så velger jeg å låne:

 

Dette å vera i livet,

open for alt ikring,

bunden med sterke røter

til menneske og til ting,

gi både hjarte og hender

i omsorg som aldri svik,

var det som gav meining til ferda di

og let deg få kjenne deg rik.

 

Og den som er rik vil ha seg

eit hus som er såleis bygt,

at alle som høyrer til huset

kjenner det godt og trygt,

og såleis at framande gjerne

kjem innom dørene der,

og aukar den rikdom som finst der før

med alt det dei sjølva er.

 

Fattig var du som aldri

i livet du kjenne fekk,

at mellom deg og dei andre

levande straumar gjekk,

av tillit og varme som styrkte

kvart band som til livet deg batt,

og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,

at meir enn du gav, fekk du att.

 

_ Haldis Moren Vesaas –

 

 

 

 

 

 

Trippeltrumf:

 

SOMMARSVAL

den beste tida

stupesvabergsommar
sommarfuglsussommar
syklesvinsesvansesommar

dirredampedagar
dusdisdoggdagar
dudududagar

– Ruth Lillegraven –

 

Lykkebobler i venners lag, impulsivt og helt ut av det blå, er toppen av lykke. Vi sprudlet like mye som boblene i glasset, og sykkelturen hjem utpå natta hadde en smak av sykkelsvinsesvansesommer.

Pluss en smak av flue, for det var en flue som forvillet seg inn i gapet, på meg, mens jeg hadde tenna på tørk ( fordi jeg lo sånn ), og som mer eller mindre frivillig ble med på en luftig heisatur.

Som blindpassasjer.

Vi syklet så fort at jeg ble tørr i munnen, og jeg glemte et øyeblikk at vi burde latt sykkelen stå. Det var sus i serken da vi fløy hjemover, og jeg følte meg nesten litt rampete.

 

Jeg er glad for at jeg har en bukett med gode venner. Jeg er ikke et blomstermenneske, men vennene mine er en frodig bukett med rosa peoner. Peoner er nemlig soleklart den fineste blomsten på Guds jord.

Den har lag på lag med kronblader, noe som for meg symboliserer raushet.

 

Jeg blir poetisk av hav som jeg kan speile meg i, selv om jeg ikke er så glad i speil som henger på veggen. Det er bedre å speile seg i blikket til gode venner, for da reflekteres den jeg virkelig er. De beste vennene er de som gir meg ærlige tilbakemeldinger når jeg viser mitt sanne jeg. De som tåler meg når jeg er høyt oppe eller langt nede, og de som forteller meg hvor skapet skal stå.

For jeg har ikke peiling på interiør, og jeg vet at man egentlig ikke skal begynne en setning med ordet FOR.

Og nå føler jeg meg rampete igjen, for man skal ikke starte en setning med OG heller.

Men, men……….

 

Mona har peiling på interiør. Hun er en mester på å sette ting i system, sånn at kråkebollen får sin rettmessige plass på bordet.

Hun får den til å føle seg hjemme, selv om den ikke er i sitt rette element.

Den hører jo til mellom tang og tare.

 

Jeg er så glad for at Renate kom på overraskende besøk i naustet til Mona i går, for hun er en av de morsomste damene jeg kjenner. Hun er ung og spretten, men sjelen hennes er hundre år. 

Takk og pris for at jeg har henne som venn og kollega og muntrasjonsråd.

Takk og pris for dem begge.

Takk og pris for at de alltid gjør dagen min bedre, til og med når jeg får så hatten passer.

 

 

 Helga ble avsluttet med en topptur til Tonningen.

Hjerte, hjerte, hjerte.

 

 

 

 

Det er fint å kunne ha drømmer, planer og håp. Min neste drøm, bortsett fra å sitte ved bryggekanten på Vega, pluss å oppleve enda mer av Helgelandskysten, er å suse avgårde med hundespann.

Ikke med min egen husky kanskje, for selv om hun er sprek, så er hun ikke trent til dette formålet. Jeg drømmer om å oppsøke et sted som er stappfullt av huskyer, sånn at jeg kan få prøve å kjøre hundespann. Langstrakte vidder, og et kobbel med veltrente hunder. Det hadde vært noe.

Jeg tenker ikke så høyt at jeg ser for meg Femundsløpet eller Finnmarksløpet, men et sted midt i mellom, helt på vidda.

En vakker dag skal dette bli til virkelighet.

Det vet jeg.

 

 

Hva mer kan man drømme om?

Stillhet.

Ro til å bare være, i en verden der det verdsettes å ha full timeplan. Sitte så stille at måsen våger å stjele cheez doodles. fra hånda mi. Nyte et glass hvitvin midt i uka.

Ingen bryggesjau.

 

 

Jeg klarer fint å ha minst to tanker i hodet samtidig; så det er enkelt å forestille seg både hvitvin og hundekjøring, men ikke i kombinasjon med hverandre. Jeg er en mester på å sjonglere tanker, og kunne sikkert fått jobb i sirkus Arnardo når som helst, hvis de har bruk for sjonglører da. 

For jeg har alltid mange baller i lufta.

Alle som har prøvd å sjonglere vet at når man mister taket, da rakner hele systemet. Det har blitt sånn at det forventes så mye av oss, på de aller fleste områder. Vi skal drifte A/S Familien, og  aller helst jobbe i 100% stilling, for å være sikker på at pensjonen rekker. Vi skal se bra ut, ha de riktige klærne, spise sunt, trene regelmessig, sove 8 timer pr natt, ha minst tre hobbyer, holde gresset grønt, luke ugress, fylle drivstoff, lage mat fra bunnen av, suse avgårde, og slå rekorden fra i fjor.

Herregud, for et kjør.

Er det rart jeg lengter tilbake til Vega?

Er det rart at noen har funnet opp robotstøvsugere og robotgressklippere?

Er det rart vi sitter med nesa i mobiltelefonen?

Vi må henge med i svingene, og følge med på  hvem som selger hva. Det er IN med alt som er retro, og det er bra, for nå har jeg bikket 50. Vi må følge med på hvem som har gjort det slutt, og det er ekstra hyggelig med dem som finner hverandre.

Noen oppdateringer er bedre enn andre.

 

Vi må dokumentere det siste måltidet, den praktfulle utsikten, og festen som tok helt av. Vi legger gjerne på et filter, sånn at fargene blir ekstra sterke, og er det kanskje mulig å få rynkene til å forsvinne?

Puppene da?

Puppene er det verre med, for det finnes ikke filter for sånt. Det finnes silikon, men det blåser jeg i.

Du får ta meg som jeg er.

For den som sliter, og kankje er ensom og alene, så anbefaler jeg hverken facebook eller Instagram. Ensomheten og utenforskapet forsterkes, for verden ser så perfekt ut der.

For alle andre enn deg selv.

Jeg, for eksempel, skygger unna alt som handler om hage og interiør. Alle andre har et minimalistisk hjem, fritt for fotspor og pelsdotter, mens jeg krysser fingre for at jeg ikke får uanmeldt besøk på vårparten, for da skifter Milla til sommerpels. Alle andre har en frodig hage, der plantene blomstrer på riktig sted og til riktig tid, nøye planlagt sikkert. Hos meg eter løvetanna seg grådig inn på grusgangen.

Den eier rett og slett ikke hemninger.

I går var jeg strålende fornøyd med at jeg hadde vasket bilen, helt til en jeg kjenner påpekte at jeg hadde glemt felgene i farten. Sånn snakker en som har blikk for bil. Hvem bryr seg om felger? 

De ruller like godt likevel, men i natt skal jeg drømme om dekkhotell.

Litt luksus må jeg unne meg 🙂

Dessuten bryr jeg meg mye mer om han som sa det, for jeg eier ikke varme følelser for biler i det hele tatt. Jeg husker nesten ikke at jeg har en Skoda Octavia heller, for da jeg skulle hente den på verkstedet her om dagen så påsto jeg hardnakket at jeg skulle hente en Golf.

Det er viktigere å stelle godt med mannfolket, vil jeg tro, for da slipper jeg å vaske bilen selv.

Kvinnelist kalles det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Livet e en sang vi ikkje kan,

og nu går den akkurat forbi her.

– Kari Bremnes –

 

Vi vet jo ikke helt hvordan livet blir. Vi legger planer, vi forbereder, vi tenker framover, og ser oss tilbake, men ingen kjenner morgendagen. Livet har både svarte og hvite tangenter, og vi må ha begge deler for å lage god musikk.

Ikke sånn at vi må oppleve sorg for å kunne kjenne på glede, men sorg og glede går gjerne hånd i hånd, selv om de er rake motsetninger.

Er de?

Eller er de to sider av samme sak.

 

 

Jeg tenkte litt sånn da jeg gikk runden rundt Ulvøya i går, også. Jeg gikk den” kjedeligste” biten først ( den uten sjøutsikt ), og gjemte det beste til slutt. Er det så lurt da? Skal jeg liksom vente til jeg blir pensjonist med å prikke inn toppformen?

Kanskje jeg heller burde snu på flisa, og gå langs sjøkanten først.

I tilfelle jeg aldri når pensjonsalder.

Selv om jeg er sikker på at jeg blir minst 100 år.

Selv om jeg har mine tvil.

 

 

Midtveis i løypa må jeg passere et dystert punkt, der det er mørkt og fuktig og guffent. Jeg grøsser hver gang, og tar sjumilssteg for å komme fortest mulig opp i lyset.

Der, endelig, ser jeg havet, og kan puste fritt igjen.

Jeg tviler i alle fall ikke på kjærligheten.

Jeg stråler ved tanken.

 

 

Jeg blomstrer, selv om jeg av og til bare vil trekke dyna over hodet. Jeg er sosial, selv om jeg noen ganger vil være hjemme alene. Jeg byr på meg selv, og jeg er den som hever skjoldet når nok er nok.

Jeg er usikker og skråsikker.

Jeg famler i blinde, og hopper lekende lett fra stein til stein. 

Noen ganger er kroppen min 90 år, minst, og andre dager er jeg ti år yngre enn de som er tjue år yngre enn meg. Jeg har mye lavere hvilepuls enn dem, selv om hjertet raser avsted når jeg står i kassa på Coop – litt ditt.

 

Nå som jeg ser verden gjennom nye briller, så ser jeg klinkende klart igjen.

Jeg har peilet inn den retningen jeg ønsker å gå, selv om jeg ikke eier retningssans. Jeg vet hvem jeg vil ha, og hva jeg vil med livet mitt, selv om jeg ikke vet hva som venter rundt neste sving.

Jeg vil ha et hus ved havet.

Jeg vil eie et svaberg som ligger fem barbeinte skritt fra huset mitt. Jeg behøver ikke gull og grønne skoger, eller blomsterbed, eller millioner på bok, eller hytte på fjellet, så lenge jeg har mitt eget jordbærsted.

Smultronställe heter det på svensk, og det er nesten det fineste ordet jeg vet om. Det klinger mye bedre enn jordbærsted.

 

En oase, et hvilested og et pusterom som lukter markjordbær og evig sommer.

Selv om jeg er den klare, friske høsten, den tiden på året da sola står lavere på himmelen. Den tiden på året der jeg slipper å løfte blikket for å få sola midt i fleisen.

 

Det e kommet nåkka nytt imellom oss,

trur du vi kan få det te å bli her.

Livet e en sang vi ikkje kan

og nu går den akkurat forbi her.

Det du har I øyan dine nu,

det som gjor at vannet blei te vin,

uten at vi skjønte at det skjedde,

og at det va vi som slapp det inn.

 

 

Noen ganger blir jeg rent poetisk, akkurat som Kari Bremnes.

Uten sammenligning forøvrig.

Det var bare en tanke.

 

 

LYSET

 

Kjære, alt som du viser meg no

så utenkt som mangt av det er.

Kan det vel hende eg ikkje forstod

om du ikkje var meg så kjær.

 

Eg stanse vel uviss, utan svar,

som framfor eit ukjent land,

Om ikkje min kjærleik til deg var

for meg som ei lykt i mi hand.

 

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn

og gjere meg kjend i kvar krok.

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.

kjærleik gjer klok.

 

 

Faderullan, så klok jeg har blitt i det siste. Klok av skade, for jeg burde aldri sluttet med Zoloft. Da legen sa at dette ikke var et nederlag, men at jeg heller burde se på medisinen som et verktøy, eller et hjelpemiddel, da tenkte jeg, kanskje det er sånn det er.

Har du hodepine så tar du Paracet. Har du problemer med stoffskifte, eller om hjertet løper løpsk, så finnes det medisiner som hjelper da, også. For min del så er ikke medisinen løsningen på alt, men den er et verktøy for meg, sånn at jeg bedre kan takle og tåle utfordringer. Følelseslivet mitt blir ikke flatt av Zoloft, sånn at jeg hele tiden ligger midt på skalaen, for jeg både gråter og ler. Jeg er fortsatt både forb*”” og glad når det passer seg sånn.

Og noen ganger passer det ikke.

Jeg trøster meg med at det sikkert vil ta en stund før jeg fyller opp en hel dosett, for ellers er jeg frisk og rask, nemlig. Jeg fyller andres dosetter hver dag, og noen ganger er det vanskelig å stenge lukene, fordi de har så mange tabletter,

Så jeg har fortsatt litt å gå på.

Jeg tar bare en hvit liten pille hver morgen, og er sånn passe fornøyd med det.

Jeg har fått orden på meg selv igjen. Måtte det vare, og det tror jeg at det gjør. Er man klok av skade, så sitter det i ryggmargen. Jeg vil se det mennesket som går gjennom livet uten å gå på en smell eller to. Jeg skulle gjerne ha vært det foruten, på en måte, for jeg er ikke overstadig begeistret over å ha opplevd det.

Likevel så er jeg et rikere og klokere menneske enn jeg var før.

Jeg står støtt.

Jeg forstår andre mennesker bedre enn jeg gjorde før. Jeg leser andre mennesker som en åpen bok. Jeg er ikke klarsynt, langt i fra, men det er dette blikket da, og det usagte, som forteller så mye om den andre. 

Mer en ord noen ganger.

 

Kjærleik er å vilja vel, og akkurat der er jeg heldig. Og nyforelsket, tror jeg at jeg er, eller jeg vet det. I den samme mannen som jeg har følt sterk samhørighet med i fire år nå. Et halvår uten ham var ikke å anbefale.

Det er typisk meg å stenge folk ute, eller slå av bryteren, når jeg behøver lyset som mest.

Fyttirakker`n, det var tungt!

Det burde jeg visst, men når depresjon og kaotiske tanker tar overhånd så floker det seg til, og jeg skyver andre vekk. Det er kun min egen feil, selv om det ikke kan betegnes som en feil, for det er ikke alt man rår over.

Nå har jeg sett lyset. Vi er sammen igjen, og jeg er veldig heldig.

Jeg har sluppet lyset inn i hvert eneste rom i huset mitt , selv om jeg av og til mørklegger soverommet. Jeg har ryddet og sortert, og bestemt meg for å se framover.

Men først og fremst vil jeg leve her og nå.