Åpen, åpen står havets grind.
Hjerte, måtte det vare!
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted
fra blåne til blåne av sommerfred
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

-Inger Hagerup

 

Så godt det hadde vært å bare duve avsted, fra blåne til blåne av sommerfred. Ansvarsløs og bekymringsløs, fare uten mål og mening.

Vent litt.

Det er sikkert ikke godt å ha det sånn hele tiden, heller. Det blir litt som bursdag og julaften. Hadde alle dager vært bursdag eller julaften, ville ikke disse dagene hatt den samme magien. 

 

I går kjørte jeg bak en traktor. Alt for lenge. Han ga meg muligheten flere ganger, men strekningen var ikke lang nok til at jeg tok sjansen på en forbikjøring. Da fikk jeg selvfølgelig en hale med biler etter meg, for problemer har en tendens til å forplante seg, slik at de påvirker andre. Det påvirket meg, også, for jeg ble som en furie.

Jeg var flau og stresset. Hjertet mitt banket som besatt.

Da jeg endelig hoppet i det, så gikk det så vidt, men ikke fort nok til at bilen bak meg rakk det. Jeg sneglet meg forbi traktoren, og er ikke traktoren et saktegående kjøretøy? 

Bilen min har verdens dårligste motor, og jeg unner ingen å overta den. Jeg vil ikke ha den selv heller, men så lenge jeg kommer meg fra A til B så er den min.

Jeg vet knapt hvordan jeg skal fylle spylervæske. Jeg kjenner ikke min egen bil. Jeg ignorerer den så godt jeg kan.

Slik jeg også ignorerer mine egne signaler. Jeg kjenner min egen kropp bedre enn jeg kjenner bilen. Likevel ignorerer jeg, og overser, tydelige tegn. 

Tegn som kroppen gir meg for at den vil at jeg skal ha det bra. Da ender det med at jeg blir like sirup som bilen. Jeg orker ingenting. Jeg bruker halve dagen på å stå opp, dusje og drikke kaffe. Hodet har tenkt så mange tanker i så lang tid, at nå er det bare bomull der inne. Og når hodet er fullt av bomull, så er det ikke plass til så mye annet. Det er kroppen sin måte å si STOPP! på.

Jeg trenger bensin. Drivstoff. Dette drivstoffet er å gå ut og titte på stjernene. Jeg synes Nils Arne Eggen sier det så fint:

 

Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst så kan vi ikke se stjernene.

 

Når jeg ser på stjernehimmelen, så gjør det godt. Da føler jeg med bittelita, men samtidig som endel av noe større. Mine problemer blir små, og jeg vet at de er små.

Jeg vet at jeg har det trygt og godt, og at jeg er priviligert som har et stort og fint nettverk rundt meg. Et nettverk som fanger meg opp.

 

Drivstoff er å senke farten. Gå på sparebluss. Besøke venner, gå tur med hunden, tenne talglys, fyre i ovnen og ta fram strikketøyet. Ikke alt på en gang, for da blir det for mye. Det handler om å gi seg seg lov til å nyte, lov til å leve. Jeg må jobbe mye med meg selv for å tillate meg å bare være meg.

Lille meg, som ikke hele tiden må prestere noe eller gjøre noe for å være bra nok. Det er lov å gjøre ingenting, og jeg har lov til å gjøre akkurat det jeg har lyst til.

Det er ingen andre som hindrer meg i dette. Jeg setter opp hinder for meg selv. Jeg må orke å hoppe over dette hinderet, så kanskje jeg blir en sprek og livsnytende fole igjen. En fole som jafser i seg grønt og duggfriskt gress.

Selv en snegle beveger seg framover. Det viktigste er vel at den er på riktig vei. Sin egen vei. Det kan den bare gjøre om den følger sitt eget hjerte, og lytter til sin egen magefølelse.

 

Snigelen
– av Olav H. Hauge

Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett
han gjev svarten
i farten
berre leidi er ret.

 

 

 

 

Ole Paus sier at det er et privilegium å få ta del i andre menneskers virkelighet. Og jeg er enig.

 

 

Jeg er vel den av oss fem som har hatt den letteste reisen gjennom livet, så langt. Alle disse fire har mistet noen som står dem nær.

Veldig nær. 

Jeg har også mistet, men ikke på deres måte.

Jeg er ydmyk og glad over å få være endel av dette kvinnefellesskapet. Jeg lytter og lærer, og er takknemlig for det jeg ikke har måttet oppleve.

I går kveld var vi samlet hos Renathe og Roar. De bød raust på deilig sjømat, som jeg ikke liker, men det var deilig likevel. Jeg er glad i fisk og fiskmat, men ikke i alt det andre som finnes i havet. Blåskjell, kamskjell, reker og krabbe kan seile sin egen sjø, for min del. Jeg nøt røkelaks fra Garnviks Røkeri.  Det er en delikatesse, og jeg behøver ikke mer.

Jeg nøt også atmosfæren rundt bordet. Det gode med at folk kjenner hverandre. At man kan være seg selv, og vite at det er nok. Mat og drikke, nydelig pyntet bord, latter og gode historier. Et vertsskap som hadde lagt sin sjel i at vi skulle trives. 

Renathe og jeg er barndomsvenninner. Vi var lenge borte fra hverandre, men jeg er glad for at vi oppdaget hverandre igjen.

Ingenting stopper henne. Hun går løs på alle mulige oppgaver, og resultatet blir alltid bra. Hennes svake punkt er at hun er et null når det kommer til håndarbeid. Strikking, hekling og den slags.

Hun betyr noe spesielt for meg, og hun har reddet meg mange ganger. Jeg har også reddet henne flere ganger, da vi var ungdommer og hun behøvde et alibi.

Gode Renathe.

 

 

Ellen er ei tvers gjennom varm og ekte dame. Vi kjenner hverandre bedre enn noen gang. Jeg er så glad i henne. Det er umulig å ikke være det.

Hun er også ei av de mest morsomme damene jeg kjenner. Hun er en drivende dyktig historieforteller. Jeg elsker å høre henne legge ut om alt og ingenting.

Ellen har en aura av godhet rundt seg. Hun er en skjønn blanding av styrke og svakhet.

Ellen har VILDESTYRKE.

 

 

Anette er kreativ og impulsiv. Før denne festen tikket det inn en melding. Vil du være med å ta et sjøbad før vi møter de andre? Klart at jeg ville.

Det er deilig. Etterpå.

Når vi sitter oppfrisket og inntullet i varme klær. Når det blafrer i talglys og jeg får et glass rødvin i hånda. Da føler jeg en god samhørighet med Anette.

Hun er raus, og veldig pratsom. Hun er morsom, levende og vakker. Heldige meg som fikk henne inn i livet mitt. Sent, men godt.

 

June er svigerinna mi. Det er ikke vi to som har det tetteste forholdet i dette selskapet. Vi er begge stille, og forteller ikke alt til hverandre.

Hun er sterk. Så sterk at jeg aldri føler jeg får sjanse til å hjelpe henne, om hun skulle behøve det. Hun er et fint menneske og en spesiell sykepleier. 

Da er hun 100% til stede, og 100 % dyktig. Henne stoler jeg på om jeg skulle få bruk for en sykepleier. Hun er også den sprekeste av oss fem. Hun sykler rundt Frøya før vi andre får øyne. Hun er ganske enkelt rå.

For henne er familie og hjemmehygge kjerneverdier, men hun har alltid åpent hus.

 

De fem karene? Fine folk det, også, men det er en annen historie.

 

 

Endelig framme er man aldri. Jeg har merket de siste dagene at jeg er så mye bedre til å formulere meg skriftlig enn muntlig. Eller, det har jeg visst lenge. Det flyter liksom av seg selv når jeg skriver det ned.

Vi er hele tiden på vei. På vei mot noe, og på vei mot nye mål. Vi møter nye mennesker, og vi møter nye tanker. Vi tenker gamle tanker, og henger oss fast i det som har vært. Til sammen blir det en bisverm i hodet mitt. En bisverm som gjør meg sliten.

Tankene flyr hit og dit, uten mål og mening. Meningsløse og meningsfulle tanker. Noen skyter blink, mens andre svirrer rundt og gjør vondt verre. Noen er så svimete at jeg slår dem ihjel, hardt og brutalt. Andre treffer med nådeløse stikk. Au!

Det er da jeg er så heldig å ha noen som fanger meg opp. Noen som sier de riktige ordene, og leder meg inn på stien igjen. Når ei jeg jobber sammen med sier at ” dette rister du fort av deg “, så vet jeg at det er omsorg i hvert ord. 

Jeg låner en illustrasjon fra Gode Klode, som jeg synes er nydelig. Hun beskriver og illustrerer så fint.

 

 

Å slippe tak. Våge å la noen fange deg opp. Ikke fordi du ikke klarer deg selv, men fordi det er godt å ha noen. Et sikkerhetsnett i livet. Jeg kan ikke få sagt det nok, hva dette betyr for meg.

Men jeg vil ikke overbeskyttes, eller bli tatt på med silkehansker. Da tenner jeg på alle plugger. Om jeg orker. Jeg orker ingenting for tiden, annet enn ting som gjør meg godt. 

Årets rundvask er avlyst. Jeg skal nynne på Julekveldsvisa likevel. Og tenke at jeg er heldig, som har tatt til fornuft. Det står til og med noe fornuftig om temaet i Bibelen.

Jula er jo tida for religiøse tanker, og man skal tro på det som står i Skriften.

«Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»   

Amen.

 

 

 

 

 

 

Menneska er så laga at dei vil forstå. Først all verda, og sia seg sjøl. Når ein så har stanga hovude imot veggen og ikkje forstår det grand, da råkar ein på det inste i seg: at ein vil tru på det ingen kan grunde ut.

– Olav Duun –

 

Jeg tror på så mye, og har trua. Jeg har livlig fantasi, og drømmer mye. Jeg burde ha en drømmefanger hengende på soverommet. En som kunne fange opp og drysse de gode drømmene over min sovende sjel. En som kunne fange opp, og gjerne beholde, marerittene og de slitsomme drømmene.

Jeg liker dette ordet:  Drømmefanger.

Nå som jeg har lært å hekle, så skal jeg lage min egen drømmefanger. Jeg har trua på at jeg skal få det til. Hvis jeg ikke klarer det, så kan jeg jo alltid spørre en venn.

Det er denne:

 

Jeg er glad i ugler. De er smarte, underfundige, kloke og tenkende vesener. Akkurat sånn som jeg selv ønsker å være.

Man må alltid ha trua. Trua på at menneskene vil hverandre vel. Trua på at ting blir bedre. Trua på at etter regn kommer sol, eller omvendt. Vi behøver begge deler.

I kveld har jeg gått tur i piskende regn, og det var godt. Det renser både kropp og sjel. Alt flyter avgårde med regnet. Renner bort og vekk.

 

I dag snakket vi om holdninger på jobb. Bevisstgjøring på hvordan vi innvirker på hverandres hverdag. Så mye bedre det er å starte dagen med et HEI enn med et HUFF.

Det er lov å være trist og lei. Det er lov å si at man sliter, eller er møkka lei. Noen ganger må det bare ut, og det er noe helt annet enn den huffingen vi snakket om i dag.

 

Denne uka har jeg “kranglet meg til” å få kjøre rundt omkring, i stedet for å gjøre kontorarbeid. Det er en annen verden, kan jeg fortelle. Og heldigvis slipper jeg å krangle, for det er lov å komme med ønsker. Og jeg blir hørt. Det er ikke så ofte jeg roper høyt, men når jeg først gjør det, så får jeg det som jeg vil.

Respekt!

 

Å sette seg inn i bilen. Kjøre rundt på øya, og møte folk der de er. Det er drømmejobben, det. Da tror jeg på meg selv, og jeg tror på den jeg møter.

Når den jeg møter er trygg på at jeg gjør mitt beste, og forteller meg dette. Da blir jeg varm i sykepleierhjertet. Gi meg flere slike dager.

Tro kan flytte fjell, og håpet må man holde levende. Vi må ha kjærlighet til det vi gjør. Da blir det helgardering. Eller som Rolv Wesenlund ville sagt det:

Tro på Gud, men husk å låse bilen.

 

 

 

 

 

Dei jagar og jagar
som gjaldt det å få,
dei tilmålte timane unna.
Men vi held med varsame hender
den skøyre og kostbare stunda.

– Arnljot Eggen –

 

 

Dette har jeg lært. Å ta vare på den skjøre og kostbare stunda.

Kroppen og hodet mitt orker liksom ikke å kjøre for fullt. Før var huset vasket før klokka ni på morgenen. Nå sliter jeg med å komme i gang. Er det djevelen på min venstre skulder som synes jeg er lat og udugelig, og som pirker borti den dårlige samvittigheten? Er det sånn at jeg sløser med tiden? 

Kanskje det heller er sånn at jeg har lært å roe ned. At kroppen har fortalt meg at det er akkurat det jeg behøver. Det er vel ikke latskap å ta en kaffekopp eller tre før man begynner? Det kalles å nyte. Engelen på høyre skulder hvisker meg i øret at det er lov å ta det i sitt tempo. Jeg vil heller lytte til engelen. Jeg vil at den skal ha overtaket.

Noen ganger er det full krig dem i mellom. Med mitt hode midt i skuddlinja. Vi kvinner har en tendens til å skulle være best på alle områder. Vi er også veldig flinke til å gi oss selv dårlig samvittighet. For ikke å snakke om bekymringene, som ofte viser seg å være grunnløse. Alt dette stjeler mye energi.

Jeg har blitt mye flinkere. Jeg vet hva som er viktig i livet. Jeg trives med min nye innsikt. 

Jeg vil mye heller strikke og hekle, lese bøker eller besøke venner. Jeg vil gå lange og friske turer med hunden min. Det har både hun og jeg godt av. Jeg kjenner at det utvikler et unikt fellesskap. Jeg vil padle. Og jeg vil skrive. Det er da jeg kjenner på lykkefølelsen. Ingen kan være lykkelig hele tiden. Lykken kommer i små glimt, som et streif av sol. Så godt den varmer.

Selvfølgelig kan jeg ikke løpe fra pliktene mine. Jeg er heldigvis glad i hverdager. Jeg setter pris på det trygge og forutsigbare. Sånn vil det nok alltid være. Men jeg har så godt av det kroppen min fortalte meg. Den prøvde lenge å stoppe meg, men jeg hørte ikke etter. Det måtte mer enn en kraftig advarsel til. Det ble rødt kort, på ubestemt tid. 

 Stygg takling. Jeg reiste meg, som en soldat i krigen, eller som en fotballspiller som er god til å spille. Skuespill. 

Det med meg var ikke skuespill. Det var en ekte takling. Mitt største mål er å være ekte, så får det briste eller bære. Jeg vil ikke ha en Oscar for godt skuespill.

Jeg vil score mål, eller være bakspilleren som hjelper andre til å få nettkjenning. Vi har nytte og glede av hverandre. 

Noen ganger er jeg mer seigmann enn jeg er tinnsoldat eller fotballspiller. Noen ganger gele i knærne og med fuglehjerte, andre ganger uredd og klar til å kjempe for det jeg tror på.

Nå tror jeg på meg selv, nesten bestandig. Det gjorde jeg aldri før. Hvem har sagt at et fuglehjerte ikke kan kjempe for sitt? 

Jeg flakset vilt en stund jeg, også. Stupte i bakken, ristet løs og flakset på skjøre vinger. Vinden bar meg, og snart svevde jeg fritt avgårde.

 

Skrivehjerte, fuglehjerte,
jeg er fri, nå har jeg lært det.
Fly med vinden, sveve flott,
livet mitt er rikt og godt.

 

 

Legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil.

– Åse Marie Nesse –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne kommentaren ramlet ut av en av oss, sånn i farten, og dermed var standarden for helga satt.

F for Fredrik, og D for Erling.

 

Det hender det går litt fort i svingene hos enkelte. Det er spesielt ei som snakker før hun tenker. Vi lo så vi gråt av denne lille blemma. Alt blir jo ekstra morsomt når man er samlet på denne måten. Da har vi lov til å ta en skarp en på fastende hjerte, fordi det er så sjelden vi gjør det.Vi legger igjen stress og bekymringer hjemme. Vi setter igjen mann, barn, barnebarn og kjæledyr hjemme, for denne helga er bare vår.

 

 

Jeg vet ikke hvem som kom på ideen med hatter. Det var iallefall ikke jeg. Fire jenter satte hatten på hodet med selvsikkerhet i blikket, og den femte tok den av og på, av og på, av og på. Jeg prøvde meg på gradvis tilvenning, men det virket ikke. Jeg liker ikke at folk glor, og det var nettopp det de gjorde.

 

Den beste effekten var at folk ga oss et smil og noen fine ord med på veien, og det verste var at en av hattedamene ble forsøkt sjekket opp. Midt på dagen.

Fire damer lo, og den femte levde opp til strikkeklubbens navn. Hun var temmelig stiv i maska. Vi synes hun fortjente det, for hun var så høy i hatten.

 

 

 

Denne ene helga i året er vi samlet, vi fem. Fem damer med fem historier å fortelle. Og det vi forteller blir mellom oss. Disse viktige tingene i livet, de blir der.

Da er vi trygge nok til å åpne opp for både latter og gråt, glede og sorg. Vi slipper rett og slett hemningene løs. 

Nesten, da.

Tre damer kaster klærne og prøver BHer i en eksklusiv liten undertøysbutikk. Den fjerde pakker dunjakka godt rundt seg, og den femte springer på dør, for så å komme luskende tilbake. Men hun nekter å kle av seg, og hun nekter å ta imot råd fra BH-eksperten som driver sjappa. Hun så det visstnok på meg, at jeg var full av hemninger. Hun sa det til en av de andre. Diskre, så jeg ikke hørte det.

Hun prøvde virkelig. Hun tenkte sikkert som Johan Falkberget:

” De store seire er aldri vunnet i det første slag. “

 

Pytt!  Det er så mye annet å studere i denne byen. En BH fra eller til. Kanskje neste år, sa jeg til dama. Jeg ga reinsdyret en klem i stedet. Han stirret bare rett ut i lufta med tomt blikk, og han stirret heldigvis ikke på meg.

 

 

 

Det lyser lang vei at vi har det bra. Og bildene sier mye om hvordan vi er som mennesketyper, selv for dem som ikke kjenner oss så godt. Vi omgås ikke så mye i hverdagen, men vi vet at vi alltid har hverandre. Det synes jeg er trygt og verdifullt. Og selv om jeg bruker ordet mennesketyper, så liker jeg ikke å sette folk i bås. Det er kua som står på båsen, når det lakker mot kveld. Ikke vi. Vi er frie som fuglen, iallefall for en stund. Med fri så mener jeg fri fra hverdagens plikter.

Røros er sjarm. Det er så fint å rusle rundt i de små gatene. Det fineste av alt, er at du kan se kirka samme hvor du er. Den kneiser stolt øverst i bakken,og skuer utover sitt rike. Jeg må alltid en tur opp dit, enten alene eller sammen med de andre. 

Jeg fant til og med Johan Falkberget. Han kneiser stolt han, også.

 

Ann Iren og jeg ble litt sakrale da vi gikk opp mot kirka i mørke natta. Vi begynte begge å nynne på  Brudemarsj fra Lødingen, for den synes vi er så fin. En av oss sang litt feil, og det var ikke meg denne gangen. Det er ikke alltid meg.

Først sa du JA, så sa du NEI!

 

Nei? Er det ikke meningen at man ska si Ja?

Den sakrale idyllen var som blåst bort, men vi lo hjerterått og hjertegodt.

Vi glemmer nesten å spise på disse turene, men når vi først vil ha mat, så havner vi på Peder Hiort Mathus. Med eget og reservert bord, selvfølgelig.

 

 

 

 

Disse damene betyr så mye for meg. Det er lov å være seg selv. Det er lov å legge seg tidlig. Det er lov å være oppe hele natta. Denne vissheten om at man blir akseptert, respektert og likt for det mennesket man er, den er så god. Vi utfyller hverandre, og gjør hverandre sterkere. Derfor passer det med enda et sitat av  Johan Falkberget:

” For hver gang et menneske tar et skritt opp mot lyset, skjer noe uhørt stort. Nye stjerner blir tent. Hjelpestjerner. Det blir lettere å ta skrittet neste gang. “

 

 

Vi kommer snart igjen.

 

 

 

Essensen av en ønskeliste er å nå mål, utfordre sin egen frykt, og det er å realisere drømmer. Det er også å oppfylle disse små og viktige gledene i hverdagen. Gleder som koster lite, og som gir så mye mer. Det handler om å finne sitt jordbærsted. Det handler om å ta det første steget.

 

– Klatre opp Trænstaven

 Jeg har høydeskrekk, og Trænstaven ligger ute i havet og lokker. Klarer jeg det, så klarer jeg alt.

 

 

– Kjøpe et hus med havsutsikt, gjerne på Titran

 Det er drømmen, det. Kanskje det blir en annen plass, men huset ved havet skal jeg ha. Jeg vet ikke når det blir, men det blir.

 

 

– Nyte venninnelivet på Røros

 Det skal jeg realisere denne helga. Fem damer på tur. Det vet jeg blir bra. Jeg burde ha et mål om å holde meg våken lengre enn Mona og Bente, men det klarer jeg ikke.

 

 

– Padle i Kroatia

 Det vet jeg at jeg skal gjøre. Før eller senere.

 

– Lære meg å hekle ugler og oldemorruter

 Jeg prøvde og prøvde i går kveld. Studerte oppskrifter og instruksjonsfilmsnutter, men fikk det ikke til. Det ser jo så lett ut. Jeg må spørre mamma.

 

 

– Lære meg å kite

 Kiting ser kjempespennende ut. Fly avgårde på bølgene. Mestre vind og bølger uten å brekke lårhalsen. Jeg har så lyst til å lære meg dette. Jeg tror det passer perfekt for havets datter.

 

– Eie min egen garnbutikk eller bokhandel

Dette tror jeg egentlig ikke noe på, men det er lov å drømme. Det hadde vært noe!

 

– Oppleve Ylvingen og Himmelblå

Neste sommer skal jeg dit. Vi oppdaget Nord-Norge denne sommeren, og vi skal garantert tilbake. Da skal jeg padle ut til Ylvingen. Jeg gleder meg allerede.

I vinter skal jeg drikke rødvin og drømme meg nordover.

 

 

– Skrive en diktbok eller gi ut en bok med betraktninger om livet

 Kjempeskummelt og fristende. Foreløpig så mangler jeg både mot og tekster.

 

– Padle rundt Frøya

 Jeg har padlet fra Titran til Måsøyvalen. Målet er å padle etappevis rundt hele øya. Det tror jeg får være et mål for neste sommer.

 

 

– Spise en bedre middag med Bjørn Eidsvåg

 Interessant mann. Jeg elsker musikken og tekstene hans.

 

– Hilse på Snåsamannen

 Jeg tror han er verdens snilleste og klokeste mann.

 

– Overnatte i telt

Jeg er egentlig ikke særlig glad i teltliv. Jeg elsker naturen, og vil sitte ute hele natta. Gjerne med et glass vin, og i godt selskap. Sove vil jeg helst gjøre i senga mi, for jeg kan ikke fordra soveposer. Og jeg er avhengig av rettetanga mi. Men et morgenbad i iskald sjø tar jeg gjerne.

 

 

– Gi F**n i rundvasken

  Tenk om jeg bare kunne droppet hele greia. Det sitter i hodet mitt. Huset er jo rent og pent, det.

 

– Være et godt menneske

 Målet mitt er å være et så godt menneske som hunden min tror at jeg er. 

 

 

– Være verdens beste mamma

 Det er det viktigste målet. Veien er målet, og jeg gjør mitt beste for dem. De lever et godt liv, selv om de får Toro og Grandiosa på travle dager.

 De får så mye kjærlighet og omsorg at det veier opp for lettvintløsningene. Jeg vet hva som er viktig.

 

– Lese mye, særlig dikt

 Jeg er så glad i poesi. Det har jeg alltid vært. Det er mange som har skrevet så mye fint. Jeg elsker ord.

 

For meg er ikke livet å hoppe i fallskjerm eller danse naken på bordet. Det er ikke å synge karaoke eller å melde seg inn i Teaterlaget.  Det er ikke å bli glad i hagearbeid. Jeg har heller ikke et ønske om å hoppe lengst eller rope høyest, og jeg skal aldri løpe maraton.

 

MIN VEG

Klår er min tanke,
stille mitt sinn
Varmt er mitt hjarta
for vegen min.
Varmt er mitt hjarta
for vegen min


- Odd Nordstoga -

 

HYSS

Hyss sier havet
Hyss sier den lille bølgen ved stranden, hyss
ikke så voldsomme, ikke
så stolte ikke
så bemerkelsesverdige.
Hyss
sier bølgekammene som
flokker seg om forbergene
strandbrenningene. Hyss
sier de til menneskene
det er vår jord
vår evighet.

– Rolf Jacobsen –

 

Det er også en evighet siden jeg var syk. Det føles som en evighet. Jeg har da kjent det en stund, at jeg har vært litt i ulage. I dag er hodet tett og nesen klør, og jeg er merkelig tom for energi.

Utladet.

Selv om hodet er tett, så er det ikke tomt. Det koster meg ingenting å skrive litt, for tankene flyter fritt, som vanlig. Selv med bomullshode så faller det meg lett å skrive, fordi det hjelper på formen. Jeg kan ligge under pleddet og gjøre ingenting annet enn å skrive det av meg.

Innerst inne så er jeg sterk nå. Jeg er ganske så fornøyd med at jeg mange ganger har klart å bruke denne styrken til å reise meg. Jeg er ikke bare sterk, for jeg er også stolt av akkurat den egenskapen. Det er noe som heter at stille vann har dypest grunn, så det bor mer i meg enn dere aner.

Mer enn jeg selv ante, også.

 

 

Det er ganske stor aldersforskjell mellom meg og Kine. Det er mange andre forskjeller, også. Likevel så blomstrer vi ved hverandres side, selv om hun sjokkerer meg av og til. Kine er litt mer frittalende enn henne med korset rundt halsen. Selv om korset er et tilfeldig valg. Jeg kjøpte det fordi det er et tøft smykke. Og fordi jeg er mye tøffere enn jeg var før. Det tør jeg påstå.

 

Det er både kollegaer og venner, dette. Flott og fargerik gjeng. Frittgående høns som byr på seg selv. Noen ganger kakler de værre enn høns, til og med.

Og diskuterer høylytt hvilke haner som er mest attraktive. Selv om de fleste har sin egen hane hjemme. Det er lov å ha en mening om andre haner. Hvilke som er pjuskete i pelsen, hvilke som bruser mest med fjærene, og hvem som kan være verd å satse på for den som ingen hane har.

Vi ler av hverandre, og vi ler av oss selv. Jeg hater egentlig selskapsleker, men når jeg er sammen med disse, så smitter lekenheten. Det vil si, jeg har ikke et valg.

 

 

 

Jeg er i stadig endring, akkurat som resten av verden. Det er nesten sånn at jeg ikke henger med på alt som skjer.  Men jeg liker det sånn.

Nå.

Før likte jeg ikke forandringer i det hele tatt. Jeg torde iallfall ikke gjøre forandringer.

 Ingen vet hvor haren hopper, og ingen kjenner dagen før solen har gått ned.  Da er det viktig å følge sin egen vei. Stå for sine valg. Være litt crazy, og ta seg selv litt mindre høytidelig. Det siste er vanskelig. Jeg blir nok aldri særlig løssluppen.

Jeg kan jo ikke forandre på alt.

I Sverige bruker de ordet hyss for å beskrive fantestreker. Emil gjorde mange hyss, og havnet like mange ganger i snekkerbua. Han benyttet tiden sin der til å skape noe, og med å pønske ut nye hyss. Den tankegangen liker jeg.

Han lot seg aldri stoppe. Og han hadde et hjerte av gull. Han hadde en bestevenn som han snakket med om alt. Den eneste forskjellen mellom dem var alderen, og det brydde ingen av dem seg om.

TA VARE

på vennene, ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit ? det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte ? nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute ? jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene ? HEI HEI! Ta nå
vare på hverandre.

– Jan Erik Vold –

 

 

Hvis du vil ha mæ når hverdagen kommer,
og se mæ i vårlys når høsten e her.
Så e æ din både vinter og sommer,
og hardt ska æ hold dæ når natta e nær.
Det e vakkert når kjærlighet vare.

– Halvdan Sivertsen –

 

Etter en heidundrende fest med gode kollegaer i går, så smakte det ekstra godt med frisk luft på denne nydelige oktoberdagen. Kjervågsundet er en fin og spesiell plass. Det ligner et månelandskap. Jeg har ikke vært på månen, men innbiller meg at det ser sånn ut der. Det er fint for Milla, også, å være med til Titran. Her kan hun løpe fritt omkring på svabergene. Da nyter hun livet.

Det gjør jeg, også. Nyter livet. Og det er godt å nyte det sammen med noen.  Jeg er veldig glad i begge disse to, og det er godt å sette pris på de samme tingene. 

Han er like glad i havet og svabergene som det jeg er. Perfekt!

Samtidig så synes jeg at det er veldig godt å gjøre ting hver for seg. Ha egne interesser og egentid. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og MÅ ikke ha folk rundt meg hele tiden. Da er det fint å ha hund, for hun snakker ikke. Hun bare viser at hun er glad i meg, på sin egen måte. Det er utrolig hva hun kan fortelle meg ved hjelp av kroppsspråk og blikk, men hun snakker heldigvis ikke.

Noen ganger ønsker jeg likevel at hun kunne snakke, for jeg lurer på hva som foregår inne i det lille hodet med de alt for store ørene. 

 

Hun er en luring, og verdens beste turkompis. 

Kjell og jeg prater om alt og ingenting når vi vandrer. Det er godt å kunne snakke med noen om alt. Ikke riktig alt, forresten, for det hender jeg mister munn og mæle. Jeg blir flau for det minste, og jeg stotrer for ingenting. Jeg prøver ikke å være tøffere enn jeg egentlig er. Jeg kaster i stedet inn håndkleet. Jeg finnes ikke flink til å si ting på en direkte måte. Jeg går som katta rundt grøten. Men jeg øver på å bli bedre. Jeg har blitt flinkere, men det er et stykke igjen.

Det verste jeg vet er smalltalk. Å stoppe opp når jeg møter fremmede, eller folk jeg bare kjenner såvidt, for å småprate. Hva skal jeg snakke med dem om? 

Været.

I dag var det vær å snakke om. Det er det forresten alltid. Jeg trykker været til mitt bryst, for alle bryr seg om hvordan været er. Det er det eneste jeg kommer på å snakke om i farten, og etter at jeg har sagt hei. Jeg setter opp farten så fort jeg kan. Jeg vil komme meg fortest mulig unna det vanskelige.

 

 

Og vi vet ikke veien, det e lett å gå sæ bort.
Og vi e så små, e så små i blant og livet så stort.
Lykka e skjør som en blomst, den kan visne den kan knekk,
Men kjærligheta e ei rot som lev om blomsten brekk.
Øyeblikkan, ta dem med dæ, lykka vi vant.
Midt i mørket finnes alt det fine vi fant.

– Halvdan Sivertsen –

 

 

Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet.

Men