Te låns

 

 

 

Ytterst mot havet, i le av et fyr
ligg ørsmå bevis på ka livet betyr,
ferr et ærføggelban som ligg svøpt i ei sæng
e ein rikdom som ailler kan kjøpes for pæng.

Og båra ho bryt så det kjennes i brøstet
ho vaske mæ rein, ho lindre og trøste,
før den lægg sæ te kvile så havet bli flatt
mens i skjul av et svaberg kvile ein skatt.

Ein rikdom gjømt og bevart i mi sjel
små dunkledde nøsta som lar mæ ta del
i et sted og en verden som bære e sin
vi har det te låns, men i dag va den min.

 

 

Skrivelysten har vært fraværende, men ting løsner alltid når jeg er på Sletringen. Det er noe forløsende ved dette stedet, og jeg tror ingen egentlig forstår hva havet betyr for meg.

Den dragningen er sterk; har alltid vært det, men aldri så sterk som nå. Det har kommet mer og mer med alderen, og vet dere at måkene på Titran låter finere enn andre steder?

Til og med svartbaken er mildere i blikket.

 

 

Det er derfor jeg drømmer om et hus ved havet. Det lukter ikke en salig blanding av hav og himmel andre steder. Lydene av ærfugl, terne og annen sjøfugl finnes bare her. Og lyset i all sin prakt – det er ubeskrivelig.

Men best er den dyrebare stillheten, som gjør meg i stand til å ha alle sanser åpne.

 

Hett som i glohaugen

 

Etter at jeg mistet Milla, hunden min, så har jeg knapt gått langtur i hauan. Savnet er stort. Nå kan jeg takke #trimpoeng for at jeg kom meg i gang igjen. Det er tilfredsstillende å sjekke inn på ulike turmål, og jeg oppdager til og med nye steder.

Når livet i tillegg ikke går helt på skinner, for det gjør det ikke alltid, da har jeg enda større behov for å gå.

 

Jeg går og går, sammen med andre, men også ofte alene. Da sorterer jeg tanker og kjenner på følelser, noe som ender med at jeg sporer av og havner på helt andre steder enn først planlagt.

Det er det som er så fint med Frøya – du finner alltid veien hjem.

 

I dag tror jeg nesten at det var litt helsefarlig å legge ivei, selv om jeg hadde med både mat og drikke, for det var hett som i glohaugen.

Turen ble derfor avsluttet med en dukkert.

 

 

Halv dose antidepressiva fungerer fint; jeg merker ikke forskjell. Jeg håper at andre heller ikke legger merke til det. Det eneste jeg håper er at jeg skal klare meg uten, uten legens velsignelse denne gangen også.

Jeg er god på å ta egne avgjørelser, men det er ikke alltid det slår heldig ut.

Tiden vil vise.

 

Nå har jeg fire blanke ark liggende foran meg – fire uker ferie og ingen konkrete planer. Jeg har kjøpt telt og hengekøye, i tillegg til verdens beste sovepose. Denne ferien blir for det meste kortreist, men kortreist kan også være fint. Jeg må helt klart bort fra øya en tur, men først skal teltet testes på Kjervågsundet, og jeg skal teste om jeg får sove.

Men før jeg kryper til køys skal jeg sitte og nyte solnedgangen på det stedet i verden jeg liker aller best, pluss at jeg skal drikke vin og la tankene fly.

Tanken har som kjent måkevinger – havet stanser den aldri.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kortreist

 

Det blir en litt annerledes ferie år, ikke minst på grunn av corona. Jeg har investert i hengekøye, liggeunderlag, myggnetting og en luksuriøs sovepose i dun, så nå kan sommeren bare komme.

Først skal jeg prøve i hagen, for da har jeg retrettmulighet – og rettetanga i umiddelbar nærhet.

 

Jeg har allerede testet hengekøya uten tilbehør, og den var en drøm å ligge i. Plutselig så jeg livet fra en ny vinkel og i et nytt perspektiv. Treet var frodigere, himmelen mer blå enn jeg kan huske å ha sett den, og fuglene satt på den grønne gren og kvitret ned til friluftsmennesket under seg.

Det skulle forresten bare mangle, for jeg har foret dem i hele vinter. Nå gir de meg fuglesang tilbake. Jeg hørte til og med en gjøk som sa ko-ko.

 

 

Det har tatt meg seks år å få et eierforhold til hus og hage etter at samboerskapet sprakk. I tillegg så har fysioterapi i særklasse gjort at jeg puster lettere enn på veldig lenge. Jeg visste egentlig ikke at jeg var så forknytt som jeg var, før det begynte å løsne for alvor.

Nå har jeg til og med begynt å fatte interesse for hagearbeid, selv om jeg må innrømme at det føles godt å ligge i hengekøya mens Helmer ( robotklipperen – oppkalt etter en av sauene jeg hadde som barn ) gjør størstedelen av jobben.

I går ble det et øredøvende rabalder under køya, for jeg hadde parkert treskoene der. Han kjørte over dem akkurat da lydboka var som mest spennende, men jeg berget heldigvis restene.

Makan!

Ja, jeg vurderer faktisk å skaffe meg makan, for å ha på den andre plena.