Vi finner nok fram, sa Kongen

 

Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante.
Jeg finner nok fram.

– Kolbein Falkeid –

 

 

Jeg tror at dette gjelder for havets sønner og døtre også. Noen har gått foran meg på svabergene og vist vei. Barske sjømenn og kloke mødre har stått støtt gjennom stormene, og vært trygge fyrlykter som har ledet oss til ei trygg havn.

Jeg er ikke kongelig, men er likevel født med blått blod i årene. Fordi jeg elsker blikkstille hav, og fordi jeg elsker sjøsprøyt som måler sine krefter mot land. 

På årets siste dag var det derfor naturlig å ta turen til Titran. Titran er den saltvannsperla du finner inne i skjellet. Dette stedet glitrer uansett vær, og gjemmer på mange historier.

Stedet ligger bare der og venter. Venter på den som gjerne vil vite og forstå.

 

 

Det handler om å være i sitt rette element, for da er det lettere å blomstre. Jeg er ikke spesielt opptatt av blomster, og foretrekker heller svaberg og gråstein. Ikke liker jeg skog heller, så det blir dårlig med kvisting. Men jeg kvister på mitt eget vis. Rydder stien for mine barn, så den blir lettere å gå. Noe må de likevel gjøre selv, for det er langt å gå og ingen kjenner veien.

Når sjøsprøyten prikker meg i ansiktet, da er livet godt å leve. Jeg liker det best sånn. Den flate øya jeg bor på gir meg oversikt og perspektiv. Jeg skjønner ikke hva våre forfedre tenkte på da de sperret utsikten med Sitkagran.

Den hører ikke naturlig hjemme her, selv om det er stygt gjort av meg å tenke sånn. Vi skal jo ta pent i mot fremmede.

 

 

I dag så jeg en dokumentar om Harald og Sonja. Stakkars Kongen og Dronningen. De måtte vente i ni år på å få hverandre. De møttes i skjul, og de møtte motstand.

De gjorde det slutt flere ganger, men det holdt heldigvis aldri. 

Jeg er fremdeles lei meg for det jeg ikke klarte. Jeg er trist over samlivsbrudd, men er glad for at vi begge gjør det vi kan for våre barn. Den mannen jeg levde med før er en klok og raus mann.

Så traff jeg en ny mann.

Heldigvis slapp jeg å vente i ni år. Og heldigvis er det ingen som har noe med hvem jeg velger. Det handler om å følge hjertet, og jeg er glad for at han valgte meg.

 

 

I går kveld listet høytidsstemningen seg inn i hjertet, selv om jeg ikke liker den siste dagen i året spesielt godt. Jeg lyttet til Kongens Nyttårstale, og jeg likte at han siterte Kolbein Falkeid. Kongen og Kolbein er to av mine favoritter.

Kongen sa mye fint. Han snakker varmt om det som er vårt, og ber oss samtidig om å ta varmt imot de mange som trenger hjelp. Det er ikke så veldig mange år siden vi selv behøvde denne hjelpen, og minnene om dette kan man se flere steder på Titran. Der ligger det merkesteiner som kan lære oss noe om at det er viktig å være rause medmennesker.

Han siterte til og med Pippi Langstrømpe:  ” Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. “

Tenk om alle hadde vært som henne.

 

Mitt ønske for dette året er å bli litt mer lik henne.  Det har jeg aldri prøvd før, så det klarer jeg sikkert.

– Hilsen Pippi –