Hei, speilbildet mitt

Herregud, så glad jeg er for at jeg klarer å fylle dagene med positive tanker. Så lettet jeg er over at jeg ikke kaster bort verdifulle sekunder, minutter og timer på å granske mitt eget speilbilde. Ikke i forfengelighetens navn, men i ren og skjær tvang.

Jeg har skrevet om det før.

Det var så ille at jeg ikke visste utveien. Jeg vet at det er vanskelig å forstå, og jeg klarer ikke å fortelle riktig hvordan det var. Jeg vet bare at det tok fra meg gleden og livsgleden, veldig lenge. 

Heldigvis er jeg både seig og sterk. Heldigvis er jeg både modig og sta. Heldigvis skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp. Heldigvis gjorde jeg den viktigste jobben selv. 

Nå er jeg så¨glad, hver eneste dag, over at jeg tenker friske tanker. Jeg våkner med friske tanker, og jeg sovner sammen med dem. Selvfølgelig grubler jeg på mye, det er bare sånn jeg er. Jeg er helt klart et menneske som analyserer og funderer og argumenterer med meg selv, for det meste hele tiden.

Nesten døgnet rundt.

Men nå er vi enige, hun og jeg. Nei, jeg er ikke schizofren, men jeg har to skuldre. På den ene skuldra sitter en djevel med røde horn, og på den andre puster en engel inn i øret mitt.

Jeg liker engelen best. Hør hva hun hvisker:

 

Hei,

speilbildet mitt.

Du er bra nok.

Du

er øynene som gnistrer,

med nesa mot sky.

Jeg liker deg.

 

Hei,

hjertet mitt.

Du er varmt nok.

Du

 er harehjertet i bringa,

som dirrer i blant.

Jeg behøver deg.

 

Hei,

kroppen min.

Du er sterk nok.

Du

er seig som vidjekvisten,

og et løv i vinden.

Jeg bærer deg.

 – Tove –

 

 

Nå sier jeg hei til meg selv hver morgen, selv om det høres teit ut. Jeg puster positive ord, som dugger på glasset. Ordene blir vannperler, som renner ned langs speilbildet. Det er gledestårer. Salte, duggfriske gledestårer, som inneholder livsglede, humor, styrke, mot og en selvfølelse som er til å leve med.

Jeg er stolt av det jeg har fått til. Jeg klapper meg selv på skuldra, den venstre, for det er er der djevelen med røde horn sitter. 

 Bort med deg, din lille djevel!

 

( Dette bildet har jeg lånt. Det er fra filmen Et kongerike for en lama )

 Det er et bud som sier at man ikke skal slå ihjel, så der syndet jeg visst grundig. Jeg klasket visst litt for hardt, og ikke liker jeg rødt, heller. Du hører ikke hjemme her, ikke nå, som det snart er jul.

Selv om jula er rød, for hos meg er det englene som er i flertall på denne tida av året. De er hvite og rene, og tenker bare gode tanker.

Jula skal være mild og snill og varm, akkurat som Jesus var. Han er et forbilde, for han fordømte ingen. Kom til meg, sa han. Jeg husker ikke så mye av bibelhistorien, selv om jeg har gått på søndagsskole, men akkurat det husker jeg veldig godt. 

 

Jeg liker grønt, for jeg har grønne øyne, akkurat som juletreet. Jeg vet at du som var på min venstre side er borte, for jeg ser deg ikke, hverken i speilet eller på bilder. Nå ser jeg bare ei dame i sin beste alder, som prøver å tenke positive tanker. Jeg er et bevis på at det er mulig å snu tankene. Det er godt å være midt i livet, faktisk, for livet er ingen selvfølge.

 

Nå kneiser jeg like stolt som denne fyrlykta. Den står midt ute på havet, og stoler på seg selv. Noen steder er farvannet så grunt at jeg ser bunnen, mens andre steder, litt lenger ut, er det dypere enn jeg aner, eller våger å tenke på.

Jeg husker at det nesten var litt nifst å padle ved lykta midt på natta, selv om jeg følte meg trygg i kajakken. Nifst og magisk, for plutselig prustet det rett ved oss, og ei nise danset alene forbi, mot hva? Livet inneholder mange spørsmål.

Hvor skulle hun midt på natta? 

 

 

Denne lykta er det viktig at sjøfolk stoler på, så da må hun være ærlig. Hun må våge å blinke når hun skal, og hun må vise sine mørke sider med jevne mellomrom. Det er vanskelig å stole på noen som ikke viser sitt sanne ansikt.

Det er viktig at hun forteller SIN historie.

 

Jeg liker forresten Gro Dahle sine dikt veldig godt, for alle har uroen under huden: