Da jeg var en god del år yngre så dro jeg en hvit løgn, og tok en sjanse. Ettersom saken er foreldet så kan jeg fortelle det likevel. Jeg rappet likør fra skapet til pappa, og smugdrakk på rommet mitt. Plutselig banket det på døra, og der sto pappa gitt. Han ba meg om å kjøre til trygdeboligen på Nesset og hente tanta hans, som skulle komme på kaffe.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Innrømme at jeg hadde stjålet, og drukket, og ikke kunne kjøre, eller kjøre og hente henne?

Hva om de hadde planer om å by henne likør til kaffen?

Det var sikkert ikke snakk om skyhøy promille, for jeg tok sjelden noen sjanser. Jeg var ei pingle fra landet, som slo blikket ned for ingenting. Det nærmeste jeg kom gutter var lukta av cola og hjemmebrent. Den lukta kan man kjenne på flere hundre meters avstand, så det betyr ikke at jeg var intim med noen av dem, eller særlig EN. 

Er du på styr?

Det var jo kjempeskummelt, som alt annet i livet mitt. Det ble et avstandsforhold, der jeg satt inne i hvert eneste friminutt, mens han ventet ute. Forgjeves, antagelig.

Ikke rart han ga opp.

I helga gjorde jeg noe som jeg aldri i livet hadde våget før. Jeg sa JA til å bli intervjuet av Tore ( på sporet ), for vår lokale nettavis frøya.no. Han fikk til og med ta bilde av meg, og det har jeg stjålet, for det har jeg visst gjort før.

Da tenker jeg på likøren.

Han utfordret meg til å fortelle hva skrivinga og bloggen betyr for meg, og det gikk mye lettere enn jeg hadde trodd på forhånd, for jeg er ikke så glad i å prate. Likevel pratet jeg med meg selv mens jeg ventet. Jeg sa; Skjerp deg Tove, han er jo “bare ” en frøyværing. Han har også vært sjenert en gang, selv om han har vært norgesmester i kappgang, og nå er han forresten programleder på TV, og reiser verden rundt, så det er håp for alle.

Tenk på det, du. 

Det hadde vært noe annet om det var Snåsamannen jeg skulle møtt, for han hadde sikkert lest meg som ei åpen bok.

Han vil jeg møte!

Jeg fortalte villig vekk, og det gjorde jeg fordi jeg tror at det kan hjelpe andre. Jeg tror at både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker har de samme tankene, den dagen det virkelig røyner på. 

Jeg tror at åpenhet og kommunikasjon er nøkkelen til så mye. Hvorfor skjønte jeg ikke det før? Hvorfor våget jeg aldri? Det er ikke sånn at jeg aldri har våget noe, altså, for jeg har da ikke bare sittet på jenterommet og pimpet likør i smug, men likevel.

Likevel er det mye lettere å være utadvendt enn innadvendt, for jeg har prøvd begge deler. Det ene var medfødt, tror jeg, og det andre måtte jeg lære.

Til og med navlestrengen hadde jeg surret noen ganger rundt halsen. De fikk meg ikke ut den vanlige veien, så det startet allerede ved fødselen. Kanskje det er derfor jeg trives så godt om høsten, når det er lunt og mørkt.

Det er det sikkert.

Jeg nektet å komme ut av magen til mamma, jeg nektet å spille en av hovedrollene i Kardemomme by, og jeg nektet noen ganger å lese høyt på skolen. Jeg som elsker å lese, men det er inni meg, ikke høytlesing, som alle kan høre. Tenk om jeg begynner å stotre midt i setningen, og det gjorde jeg selvfølgelig.

Det kalles selvoppfyllende profeti.

Jeg trodde så sterkt på det at det skjedde. De siste tre årene har jeg brukt på å lære meg å forstå at jeg kan bruke denne lærdommen til noe nyttig. Jeg forteller meg selv at jeg er bra nok, og nekter selvfølgelig å tro det. Så sier jeg det en gang til, og en gang til, og en gang til, og det var da et forferdelig mas på den dama!

Alle vet at Rom ikke ble bygd på èn dag.

Det blir som å bygge stein for stein. DET kan jeg, og DET vil jeg, og det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert. Pippi-power er den største og sterkeste supermakt i verden, for endringen må jo starte hos meg selv.

Det hjelper ikke hva andre sier eller gjør, eller vil at jeg skal si og gjøre. Det er jeg selv som må gjøre jobben, for det er en jobb. Det har vært steinhard jobbing i tre år, godt hjulpet av skrivinga.

En av mine store drømmer på skrivefronten er å skrive det ultimate dikt på nynorsk. Dere er vel enige med meg om at song er finere enn sang? Og at eg er finere enn jeg?

Nå er det sikkert mange som rister på hodet, fordi de hater nynorsk. Jeg vet ikke om jeg skjønner formålet med å ha to skriftspråk i skolen jeg heller, men jeg synes at ordene i et dikt klinger bedre på sidemål,

om eg ikkje hugsar så alt for mykje feil.

Og det gjer eg ikkje.

Berre hør:

Din veg

Ingen har varda den vegen

du skal gå

ut i det ukjende,

ut i det blå.

Dette er din veg.

Berre du

skal gå han. Og det er

uråd å snu.

Og ikkje vardar du vegen,

du hell.

Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

– Olav H Hauge –

PS Selvfølgelig hentet jeg tanta mi.

Endelig ble det padletur. Jeg har ikke vært på vannet med kajakken siden i fjor sommer en gang, og det er alt for lenge siden. I kveld ville jeg teste om min venstre skulder holdt, så vi padlet rundt Nord-Dyrøy.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Intet mindre, nei.

Det er bra at kajakken er slank, for enkelte steder var det veldig smalt. Det er det som er så fascinerende og fint med padling, vi kommer liksom til overalt.

Jeg måtte brette opp ermene, og løfte både meg selv og skuta over noen steiner som lå midt i smalsundet, men det gikk heldigvis bra. Alternativet var ¨å gjøre vendereis, og det var aldri et alternativ.

Det var ikke blikkstille hele veien, og ikke var det blikkstille i båten min heller, for det kom noen gloser underveis. Heldigvis hørte ikke Kjell hva jeg sa, eller kanskje han gjorde det, for lyden bærer godt på vannet.

Du hvisker ikke hemmeligheter fra en kajakk.

Mannfolk!!….sa jeg, er fra Mars, og kvinner fra Venus.

Jeg lå en halv kilometer etter i løypa, og for hver gang han ventet meg inn så padlet han videre. Dermed ble det dårlig med pustepauser på denne dama.

Noen som kjenner seg igjen?

Etterpå fikk jeg brødskive med brunost, og kaffe, for han tenker på alt. Det er merkelig, men da jeg spiste en halv brødskive med brunost til frokost i dag tidlig så sa jeg at brunosten var kjedelig. Ute på skjæret var den samme osten alldeles nydelig.

Det er nok ikke så lett å være mann.

Vi var ikke alene på havet denne kvelden, for først i rekka padlet en ærfugl. Vi halte innpå, men plutselig dukket den og forsvant. Jeg så aldri at den kom opp igjen, så jeg håper at vi ikke skremte vannet av den.

Ærfulger er så fine. Da vi var på Helgelandskysten i fjor sommer så var vi på ærfuglmuseum. Vi fikk en neve dun i handa, og merket det ikke, for den veier ingenting.

Ei sånn dyne hver skulle vi hatt, men det har iallefall ikke JEG råd til. 100 000 kroner for to dyner; da snakker vi luksus og god nattesøvn. Eller, jeg vet ikke om jeg hadde sovet godt om jeg hadde brukt alle sparepengene mine på edderdun.

Det jeg vet,er at Harald og Sonja har hver sin sånn, for det sa de på Vega.

Et slikt reir skulle jeg gjerne ligget i.

 Resten kan de beholde, for takke meg til kneippbrød med brunost på Teinnskjæret, i stedet for gallamiddager i stram givakt. Jeg tipper at Kongen innerst inne er enig med meg, for han er ganske løs i snippen. iallefall når han får bestemme selv. Vi kunne delt brødskiva mellom oss, og snakket om alt mellom himmel og jord.

Den eneste jeg så i gallauniform i kveld var tjelden.

Det holder i massevis.

” Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry. “

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det ble nesten morgengry, for når været smiler så må vi nyte det. Det er det som er så rart og fint med oss øyboere, at når det kommer seilende enn sånn kveld, så hopper vi ombord. Vi setter oss godt til rette, og forteller hverandre at ingen har det bedre enn oss.

Da har vi glemt både regn og vind, og det som verre er.

Da har vi glemt lynnedslaget som sendte sjokkbølger over hele Hamarvika, og som tok med seg både bredbånd, vaskemaskiner, og andre elektriske dupeditter. Vi glemmer regnet som trommer iltert mot ruta, og vinden som blåser fra alle kanter. Aller verst er nordavinden, for den er mye kaldere enn de andre vindene.

På sånne kvelder blir plastglassene like vakre som det vakreste krystall. Havet bryr seg ikke om hvilket glass det speiler seg i likevel.

Og vinen er like rosa som himmelen uansett.

I natt var verden poesi.

Disse bildene står i grell kontrast til mange andre sin verden. Noen sørger, andre kriger, og mange har ingen å dele det med.

Vi kan prøve å være et bål for andre, sånn at de kan kjenne varmen. Vi måtte også flytte oss nærmere bålet i natt, for Frøyanatta er bittelitt kaldere enn Karibien, men mye finere da, selv om jeg aldri har vært på de Karibiske øyer.

Jeg tipper at det er finere her, og håper at jeg vinner i Lotto.

Det er fine farger hele døgnet, men fargespillet er aller best når kveld blir til natt, nå som det er sommer. Pastellfargene er et mykt og godt teppe som vi kan slenge over skuldrene. Jeg kler ikke pastellfarger så godt, men det gjør himmelen og havet. Det er høstfargene som er mine farger.

Vi var ikke alene om å nyte denne natta heller. Vi diskuterte om måken har en sånn type hjernekapasitet at den nyter å duppe på havet. Anette tror ikke det, for hun mener at den bare ER, på en måte, mellom det ene og det andre måltidet, men jeg velger å tro at den trives, altså at den tenker: Ahhhh!! Nå har jeg det fint!

Til og med oteren tok en pause i fiskinga, og la seg på rygg. 

Vi så det fra galleriet.

Der var vi forresten på bølgelengde, for at oteren nøt tilværelsen var ingen av oss i tvil om. Han ga blaffen i makrellstimen, for han var sikkert god og mett allerede.

Både vi og oteren bor jo midt i matfatet.