Å kunn æ skrive på himmel`n,

så skreiv æ dett navn.

Lars Bremnes har skrevet ei vise som inneholder disse ordene, og mine flotte venninner skulle nok alle tre ha ønsket at de kunne skrive på himmelen. Vakre, sirlige bokstaver i gull, type skjønnskrift, for det har vi lært på skolen.

Skjønnskrift er mye skjønnere enn formskrift og blokkbokstaver, og jeg skjønner at kun det beste er godt nok for dem som bor i himmelen.

Savn er en vond følelse, men å bli glad i er å legge grunnsteinen til et savn. ( Kolbein Falkeid )

Og hvis mitt liv var ei skute,

sku du ha vært mi havn.

Disse damene er mi havn, for jeg vet at jeg kan legge til kai når som helst og hvor som helst. Jeg husker ikke en døyt fra Båtførerprøven, bortsett fra at nå vet jeg hva et skvalpeskjær er, så jeg er avhengig av los – og ei trygg havn. Jeg trenger ei lampe som gløder i mørket, for å si det på den måten.

Jeg har glemt alt jeg har lært om vindretninger og skipsknuter. Det heter forresten ikke skipsknute, for da jeg dobbetsjekket ordet, bare for å være på den sikre siden, så spurte Google:

Mente du slipsknute?

Å kunne æ skrive…..

og det kan jeg. Jeg elsker å skrive. Hadde bare livet vært SÅ enkelt – som det faller meg å skrive. Hvis vennskap var et rim så hadde det falt seg sånn:

Vi står her med lys og lykt,

sånn at du kan seile trygt.

Ups, der lå et skvalpeskjær,

skal det skjæret være her?

Er du blind, i Herrens navn?!

se og kom deg trygt i havn.

Hiv deg rundt og bind en knute,

du skal hit, fortøy din skute.

.

Kolbein Falkeid har sagt det på en annen måte:

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer,
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
.

Vi er skjønt enige om at venner er lyspunkter i tilværelsen 🙂