( Verdens eneste ærfuglmuseum )

 

Sett i lys av den verden vi lever i, så er min lille verden lys. Dette innlegget skal ikke handle om terror, men om den lykkelige erkjennelse av at jeg bor på en fredelig plett. Og den lykkelige erkjennelse av at jeg er glad i fugler, med ett unntak. Gransangeren. Den terroriserer meg dag ut og dag inn med verdens mest monotone lyd, stakkars lille fugl.

Stakkars de som gikk langs promenaden i Nice, også, sikkert med en is i handa. Akkurat da skjedde det, det som vi aldri kan vite når skjer, og som sikkert kommer til å skje igjen, og ingen vet hvor.

 

Vi må aldri gi slipp på det gode, for det gode sprer også ringer i vann, slik som heimplassen min, og da er det naturen jeg tenker på.

Det hender at jeg går forbi et sted, og kjenner lukta av akkurat den blomsten eller det strået, for stråene har også sin egen duft. Da er jeg lita jente igjen, med miniskjørt og musefletter, og alltid med sommerknær. Sånne knær som har ramlet av ei huske i vill fart.

Hvis jeg lukker øynene, og kjenner etter.

Før så brukte jeg naturen uten å virkelig verdsette den. Den bare var der, som en trygg ramme rundt barndommen min. Vi tredde markjordbær på strå, eller fikk småsøsken til å gjøre det for oss. Sånn var rangordningen, de måtte jobbe for å få være sammen med oss.

Lukter som minner meg spesielt om en lykkelig barndom, er lukta av tjære. Jeg burde sagt sjø, men jeg kan ikke huske at jeg la spesielt merke til sjølukta. 

Tjærelukta kom fra notbøteriet, eller fra kjøkkenet til farmor, der farfar satt og bøtte garn. Jeg sier kjøkkenet til farmor, for der var det hun som regjerte, selv om han fikk lov å sitte der med arbeidet sitt. 

Nå er jeg tilbake her igjen, og tråkker de samme stiene, for de har alltid ventet på meg. De har ventet trofast, for de visste det nok sikkert, at jeg ville vende tilbake. 

Holmer og skjær ligger som en perlerad rundt meg, og glitrer ekstra fint i solgangsbris. Her er det ingen høye fjell som jeg kan klatre opp på for å få overblikk, og det behøver jeg heller ikke. Jeg vet allerede at det er her jeg hører til, selv om jeg gjerne kunne bodd et år på Vega.

Jeg mener det.

Jeg vet, og har opplevd, at det finnes vakrere steder enn Frøya, for jeg tapte nettopp hjertet mitt til Vega. Jeg har blitt en mini-eventyrer, og jeg skaper meg stadig nye eventyr. Skal tro om de har bruk for en sykepleier der? En sykepleier som kan bruke fritiden sin til å klatre, sykle eller padle i paradiset.

Det er lov å drømme seg bort.

 

 

Jeg vet ikke helt hva det var, men den øya snakket til meg. Den lokket meg med sitt hav, sin frodighet, sine fjell og sine trygge sykkelveier.  Her var det ikke nødvendig for en syklist å vise finger til en bilfører, for de var hensynsfulle og imøtekommende. Det motsatte av hva jeg opplevde i går, da en bilfører presset seg forbi en syklist. En idiot med vikeplikt, men som ikke overholdt den, til fare for andre.

Det er en form for terror det, også, uten sammenligning forøvrig. Det finnes alltid noen som leker med andres liv.

 

 

Jeg er så glad i ærfugler. De rammes også av terror og lystmordere, og da mener jeg spesielt minken. Den hører ikke til i vår fauna, og jeg håper at ingen tolker dette utsagnet på en rasistisk måte. Mink er mink, menneske er menneske.

 

 

Det ramlet et dikt ned i hodet mitt, så jeg må skrive det ned i full fart:

 

ÆRFUGLEN

Trygt rammet inn av ærfulgdun,

verden er liten og verden er lun.

Egget er trygt og gjemt under hjertet,

helt uten aning om sorg eller smerte.

 

Mamma er hos deg, passer på nå,

yndig og var liten fugl banker på.

Sakte men sikkert slipper du skallet,

glipper med øynene, titter på alle.

 

Virrer med hodet, øynene brune,

tør du å slippe tak i det lune?

Havet er fristende, kanskje et bad,

følger sin mamma på rekke og rad.

 

Mamma formaner, du må være flink,

holde deg langt unna oter og mink.

På bunnen av havet fins matauk og lykke,

men først må du lære deg kunsten å dykke.

 

Klønete gange, varsom på land,

dykker og svømmer som fisken i vann.

Lyder som minner om barndommen min,

duppende skjønnhet, edderdunsfin.

 

-Tove –