Der kor berg og båre brytes
blir det melodia
alt fra løstig sommarlåt
te såre symfonia
Kvasse klippe knuses sund
og smuldre bort i sanda
men her finns og steina
som e go å ha i handa

Der kor berg og båre brytes
vil det alltid tære
på den skjøre, smale stripa
mella flo og fjære
Men det går å leve her
vi kan ha i minne
at uendelige slag
vil ingen kunne vinne

Der kor berg og båre brytes
kommer også sangen
langveisfra med seil av sølv
heist av solnedgangen
Der den gamle kampen står
åpne sæ det nye
skapt av sjø og stein og sår
og lys fra morragryet

– Kari Bremnes –

 

 

I dag er det regn og strikkevær. I går var det vær til å vandre på svabergene i. Ennå er det litt for skarpt og avslørende lys som det tar litt tid å venne seg til, iallefall for meg. Men det blir mye bedre så fort jeg kommer ut. Akkurat det er vanskelig å forklare. 

Det finnes ikke speil ute. Kanskje derfor. Jeg kan få et glimt av meg selv på overflata av blikkstille sjø, men det er litt mildere stemt og ikke så krevende og kritisk. Det er ikke like skarpt og avslørende.

Kanskje den friske lufta som gir meg røde kinn, gjør at jeg føler meg litt bedre. Jeg føler meg spretten og sprek, og kan hoppe fra stein til stein.

Kanskje er det lufta, og det at jeg bruker kroppen min, sånn at jeg blir roligere inni meg. Det å sitte på en stein og la blikk og tanker fare. Tankene blir så mye bedre og lettere ute. De blir som fuglevinger. De svever på oppdriften, slik som denne ørna.

 

 

Eller kanskje er det så enkelt, og så vanskelig, som at jeg kan gjemme meg bak mørke brilleglass.

Jeg har lært meg teknikker for å mestre tankekaos. Det fungerer ikke like bra bestandig, men det er himmelvid forskjell fra sånn som jeg hadde det før.

Den tia da dagene og nettene gikk med til å gjøre meg selv lita. Den tida da tankene hadde kontroll over meg, og ikke omvendt.

Jeg elsker å være ute på sånne dager som i går. Jeg liker regnvær og storm, også, men de dagene da jeg kan sette nesa mot sola og tenne et bål, de er likevel best.

Sanke rakved, fyre opp et bål, og grille pølser på det samme bålet. Det fungerer fint med engangsgrill, også, selv om det ikke er like sjarmerende. Jeg elsker sånne enkle middager. Det blir to fluer i en smekk. Ferdig på et blunk, samtidig som jeg kan være ute. 

Det er flere enn meg som liker dette livet. Vi er temmelig like, Milla og jeg. Begge er litt sånn ikke trå meg for nære. Og begge er glad i naturen.

Naturen bare ligger der, og krever ingenting spesielt av oss. Ingen tvangsklemming og ingen båndtvang. Så lenge det varer. Foreløpig nytes det frie liv, og på de riktige plassene. Da slipper vi oss løs, og vet hele tiden hvor vi har hverandre, så lenge det ikke er fugler i nærheten.

 

 

Bilder yter sjelden rettferdighet, for det er bedre å oppleve sånne dager selv. Dette er utsikt fra Fillingsneset, mot storhavet og Tustnastabbene. Vi vandret en bit innover mot Storfjorden, og snublet i både sanseinntrykk og søppel. Synd at så mye skrot farer med havet og lander i fjæra. Vi burde ta en tur hit og sanke søppel, så stedet blir enda bedre.

 Fillingsneset er en av Frøyas topp 10 i mine øyne.

Takk for sånne steder, og slike dager. Jeg ønsker meg flere, for de legger seg som en kappe rundt meg. De beskytter og varmer, og gir liv til kald og blek vinterkropp. Sakte, men sikkert så gjør de meg godt, når jeg først tør å slippe lyset til.

Jeg liker at det er mørkt, og jeg vet at jeg behøver lys for å leve.

 

Neste gang skal jeg ta med mitt nye kamera på tur. Det som jeg kjøpte for et år siden, og som ennå ligger pent i eska si. Ubrukt.

Jeg har blitt litt mer Pippi-tøff de siste to årene, men ikke når det kommer til teknologi og duppedingser. Det er så mye nytt å sette seg inn i, og da blir jeg pinglete. Jeg kan stole mer på en myk og rund stein som ligger i fjæra, for den er bare myk og rund.

Og krever ingenting.