Å være til

 

Klarast i minnet

står tider og stunder

da ein heilt og fullt

kjende ein var til.

- Haldis Moren Vesaas -

 

I kveld vil jeg takke Karin Jegtvik for at hun delte disse ordene på Instagram, for jeg har ikke lest dem før. Jeg har lest og likt mye som Haldis Moren Vesaas har skrevet, men disse vakre og meningsfulle ordene har gått meg hus forbi.

Helt til nå.

Noe av det beste jeg vet er å lese ord som andre har skrevet, og som treffer midt i hjerterota. Dette lille diktet er som smørøyet i risensgrynsgrøten. Det smelter, og finner veier alle steder, sånn at grøten og livet smaker mye bedre.

Det jeg leser mellom linjene er sukker og kanel.

 

Jeg kjenner at jeg er til når jeg står i kassakø på coop, også, men det er ikke sånne stunder som er minneverdige. Kassakøen er en evighet, for jeg vil bare ut og bort, men et øyeblikk for evigheten er det definitivt ikke. Når jeg kommer hjem fra kveldsvakt, og finner verdens største edderkopp over inngangsdøra, DA kjenner jeg at jeg lever.

Jeg vil mye heller ha hjertebank av forelskelse eller spenning, i stedet for skrekk.

 

Noen spår i grut, og jeg studerer rosevin. Med havet som bakteppe kan jeg lese ei hel bok inni det glasset. Boka er så fin at det er med sorg i hjertet jeg blar om til siste side. Det føles som å miste en venn.

En venn som har gitt meg ord og bilder fra livet sitt.

Jeg elsker å lese.

Jeg elsker å lese bøker, og jeg elsker å lese mennesker, men det finnes en forskjell. Når jeg leser ei bok, så kan jeg lage mine egne bilder. Derfor er det vanskelig å se filmen etterpå, så det gjør jeg sjelden. 

Når jeg leser mennesker, så betyr det at jeg sanser og lytter og ler. Det beste jeg vet er når kjemien stemmer. Når det er lov til både å le og gråte. Når vi kan snakke alvor med glimt i øyet.

For det er faktisk mulig.

I sånne stunder kjenner jeg at jeg er til. I sånne stunder leser jeg alltid mellom linjene. I sånne stunder skjønner jeg meningen med livet, selv om det høres ut som en klisje.

 

Hva så, om det er klisje,

blir det finere enn det?

Det å bare kunne være,

la seg favne av det nære,

nyte vin og himmelblå,

alt mens havet titter på.

 

Amen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Seile sin egen sjø

 

TANTEGUTT OG FADDERBAN

God tur, no reise du Over There,
men du må husk at du hørre te her,
lytt te Fru Pigalopp, dama i midten:
Hold dæ for Guds skyld unna aill dritten!

Doughnuts og Donald og sukker og sirop,
kjæmp i mot Trump`en heilt te han gir opp,
ta i mot alt som landet kan gi,
opplev og reis om du bære får tid.

Ittj bli så læng at du bli president,
tenk litt på oss som sett her på vent,
finn dæ ein kjærest heim her i Norge,
æ veit tå fleir som e ledig på torget.

 

Jeg synes det er strålende at ungdommen griper sjanser, og følger drømmene sine. Jeg hadde også muligheten til å besøke USA da jeg var ganske ung, men den sjansen våget jeg ikke å ta. Jeg var den som tenkte å ta med meg min lille reiseradio til London, sånn at jeg kunne høre på norsk radio mens jeg var der.

I mine ører låt det fornuftig.

Helt til broren min realitetsorienterte meg, og sa at de ikke hadde trøndelagsnytt i storbyen, etterfulgt av verdens råeste latter.

For jeg har faktisk vært i London, selv om det ikke ble USA. Jeg var der på "studietur", for jeg valgte språklinja på videregående, sammen med fire andre jenter.

Vi studerte gutter, hamburgermenyer, og vi øvde på å se eldre ut enn vi var, sånn at vi kunne sitte på puben og drikke øl, for det gjorde alle de andre.

Jeg har lært engelsk, tysk, frans og spansk, og jeg liker meg best hjemme.

 

 

Reise - Kari Bremnes 

Reise
Reise
Reise med en liten passasjer
Følge tegn som ingen andre ser
Være egen båt
Frakte både jubel og gråt

Reise
Reise
Reise lenger enn du hadde trodd
Kjenne liv der ingen før har bodd
Være en lugar
Seile med et spørsmål uten svar

Reise
Reise
Reise lansmed dag og over natt
Reisen er den lengste du har tatt
Være eget fyr
Blinke for et gammelt eventyr

Reise
Reise
Reise med en passasjer om bord
Nynne på en sang av hav og jord
Være solvarm strand
Når en liten sjømann går i land

 

Jeg seiler på eget hav, oppdager nye steder, og finner nye sider ved meg selv. Jeg er mitt eget fyr, men noen ganger seiler jeg på grunn, fordi jeg har glemt det som jeg lærte da jeg tok båtførerprøven. Fyret blinker på spesielle måter, og det forteller oss noe viktig. Det hender at jeg glemmer, eller ignorerer og overser signalene.

 

 

Det viktigste er å seile sin egen sjø, følge sine egne drømmer, enten de er kortreiste eller himmelhøye. Vite at hjemme finnes den trygge havna, den lune vika og det varme svaberget. 

En drøm er et eventyr som du selv velger.

 

 

Uten meg er du ingenting

 

 

Tenke seg til at bloggen min kryper oppover på lista. Det er inspirerende og artig, og helt klart stor stas. Det må jeg bare innrømme.

Jeg innrømmer mye annet også, gjennom ordene som jeg deler, men ikke det aller innerste.

Jeg deler mye, men ikke alt.

Det er ikke et mål i seg selv å havne høyt på lista, men det betyr jo at mange leser det jeg skriver, og det er det som er så fint.

Jeg unner meg selv å være stolt.

 

 

Jeg måtte visst rykke tilbake til start for å begynne på nytt. Kroppen befalte meg:

LYTT, for svingende!!

Uen meg er du ingenting, sa den. Uten meg står du ikke på fot, og uten meg har ikke tankene dine et sted å bo.

Uten meg kan du ikke leve.

 

Jeg har skrevet om det før, men noen ganger er det lurt å gjenta seg selv, særlig om tankene er gode. Særlig om tankene stryker meg på kinnet, eller gir meg et spark i ræva. Dette fikser du!

Dette mestrer du. Dette har du aldri gjort før, så det klarer du sikkert.

Da jeg omsider havnet på sofaen, og ble der i nesten ett år, så hadde kroppen min hintet lenge, stakkar. Først så hvisket den at jeg burde lytte til min indre stemme. Deretter pirket den meg på skuldra, og ga meg muskelsmerter. Værsågod!

Til slutt spente den beina under seg selv.

Og tok fra meg stemmen. Ikke bokstavelig, men jeg orket ikke å snakke. Det gjorde ikke all verdens forskjell, for jeg har aldri vært en pratmaker, men likevel.

Så stille har det aldri vært.

Jeg spiste nesten ingenting, og jeg gjorde ikke annet enn å se på TV. I stedet for å spise så så jeg på Masterchef Australia, men jeg er fortsatt ikke flink til å lage mat. Kiloene forsvant, men nå har de heldigvis kommet tilbake igjen, sammen med alt det andre.

Kjære, runde kvinnemagen min.

Den snille, myke kroppen min, som våger å si fra der andre tier. Kroppen min, som fremdeles er i helspenn av og til. Den som svetter og skjelver og fortsatt gråter i blant. Den som smiler og ler, og har glimt i øyet. Den som er et helt og ærlig menneske, og som av og til serverer en hvit løgn for å redde sitt eget skinn.

Lyset er tent, og ordene er tilbake. 

 

Lyset

Kjære, alt ditt som du viser meg no
- så utenkt som mangt av det er -
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas

 

Tusen takk til alle som velger å lese mine ord. Det betyr uendelig mye. Det er som å balansere på line uten å være redd, fordi jeg vet at under lina er sikkerhetsnettet mitt. Familie venner, lesere, og nye bekjentskaper. 

Jeg vet at dere fanger meg opp, så derfor kan jeg være balansekunstner. Derfor kan jeg leve, leke, svinse, svanse, gråte og danse, og være akkurat sånn som jeg er.

Takk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt lille land

 

I går kveld tok Anette og jeg et impulsivt kveldsbad. Forfriskende og beroligende, og passe kaldt. Det klarner hodet og avkjøler kroppen, og da blir jeg i verdens beste modus. Alt stemmer, på en måte, bortsett fra hudfargen.

Jeg er kritthvit, eller hvit som en engel, men jeg har ikke vinger.

 

Min verden er blå og blikkstille og trygg.

Tenk å kunne rusle ned bakken, uten å planlegge noe særlig, og bare hoppe i havet fra ei brygge. Hun som eier brygga er priviligert, og jeg er priviligert, fordi jeg alltid er velkommen dit.

Mr Handyman har gjort en utmerket jobb, og Anette har ryddet fjæra for ting og tang. ( Pling!! - jeg elsker ordspill :-)

Hva mer kan man be om?

Et glass vin på bryggekanten, kanskje.

 

 

Jeg drømmer meg hit og bort, men aller helst hit.

 

 

Nå har det vært så mange terrorangrep at jeg nesten går i surr. Jeg husker ikke hvor og når og hvem. Jeg husker ikke hvem som var først og sist. Eller jo, det siste var i går, i Barcelona.

Nå er det de som gråter salte tårer, og verden gråter med dem. Mens vi tar et bad, og er så langt unna, at det er vanskelig å skjønne.

 

Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap
når det blir lyst, mens natten står blek og tyst.

- Ole Paus -

 

 

Mitt lille land, min lille verden, og havfrue-venninna mi.

Det er håp i hengende snøre, og vi håper på en fredelig verden, selv om det aldri kommer til å skje. 

Hva skal vi gjøre?

Det spørsmålet er alt for stort for meg og mine tanker.

 

" Mitt lille land
   Et lite sted ,en håndfull fred
   slengt ut blant vidder og fjord. "
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ventesorg og den andre sorga

 

 

 

Jeg hørte presten snakke om sorg, og at sorgen kan oppleves som et tykt og ugjennomtrengelig tåkehav. Et sted hvor du er nødt til å være til tåka letter. Vi som bor ved havet vet at tåka kan komme brått og uventet. Vi vet også at det er vanskelig å prøve å bevege seg ut av den.

Det går liksom ikke.

Vi vet ikke hvor vi er, eller hvor vi er på vei. Landskapet og fargene forsvinner, Vi føler at tåka tar kvelertak, og tyner livsngnisten ut av kropp og sinn. Det blir vanskelig å puste.

Noen ganger ser vi tåka som en vegg ute i horisonten, som et slags varsku. Den ruller litt nærmere, men så hender det at sola og vinden jager den bort. Vi trekker et lettelsens sukk.

Ikke denne gangen.

Det var ikke oss denne gangen. Og så er livet som før.

 

Hvordan er ventesorgen?

Når tåka er i synsranden, og du vet at det er meldt en vindretning som bærer tåka din vei? Det tror jeg er vanskelig. En sorg FØR sorgen, på en måte. En sorg i livet, blandet med minner, takknemlighet, håp og livsglede. Sikkert angst og sinne, også, over det vi ikke vil gi slipp på.

Jeg tenker mye på dette, selv om jeg er en glad laks.

Jeg tror det er lurt at jeg som sykepleier avklarer mitt eget forhold til liv og død, selv om jeg på ett vis ikke har peiling. Ingen som ikke har opplevd det selv, har virkelig peiling på hvordan det er.

Likevel, jeg blir tryggere av å reflektere over liv og død. Jeg blir tryggere på meg selv, og da blir jeg en tryggere samtalepartner og hjelper. Da våger jeg å pirke borti det som er vanskelig, eller jeg våger å la det være. Jeg blir bedre på å lese blikk og bevegelser, og det blir mindre farlig å være nær.

Det er ikke farlig i det hele tatt.

Jeg er sykepleier. Det er ikke min smerte og min sorg, selv om det er fryktelig vondt mange ganger. Det er tvingende nødvendig å betrakte på avstand, samtidig som man holder noen i hånda. Det er helt nødvendig å la det faglige blikket bedømme situasjonen, men jeg ser med hjertet samtidig. Det gjør jeg alltid. Den profesjonelle meg, og lille, store meg, går alltid side ved side. Det hender jeg føler meg stor og sterk og trygg, men noen ganger er jeg bare ei lite mus, som helst vil pile innunder golvlista, og bli borte. 

Jeg vil bort fra alt, for jeg vet ikke om jeg makter å være så nær. Det er da jeg velger å fokusere, for jeg har alltid et valg. Jeg har valgt å være sykepleier, og da har jeg et ansvar som jeg ikke kan løpe fra. Da tenker jeg på den som jeg skal hjelpe, som ikke lenger kan velge.

Hva skal JEG være redd for?

Mine egne reaksjoner? Mine egne følelser? Muskelspenningene eller hodepinen? Det at jeg får døden i fleisen? Reaksjonene det skaper hos meg selv, fordi det minner meg om ting jeg selv ikke har bearbeidet? 

Det hender jeg ser litt uklart noen ganger, men da er det bare å tørke tårene. Den som er syk, og de pårørende, tåler å se tårene mine. Jeg tror til og med de synes at det er fint, på en måte. Men tårene får ikke ta overhånd, for jeg nekter å gi etter. Da går jeg heller ut og trekker frisk luft, eller jeg later som jeg skal ta en viktig telefon. 

Jeg går ut og tar sats, gråter meg ferdig, men den "viktige" telefonen får vente, for hva er mer viktig enn å være tilstede med hele meg?

 

 

Presten sa at tåka vil lette. Det gjør den alltid. Landskapet blir kanskje aldri som før, og tåka vil komme tilbake, men kanskje vi ser på sola og regndråpene med nye øyne?

Eller på regnbuen, og på fjæra som danser med vinden.

Et lite tegn, et tegn bare, på at det finnes noe mer mellom himmel og jord. En liten hilsen fra dem som kjenner en annen virkelighet.

De som vet mer enn oss.

 

 

Jeg vil ikke vite, ikke på lenge ennå. Jeg vil ut i høstsola, og nyte all verdens farger, for høsten er det vakreste jeg vet. Sånn har det alltid vært, så lenge jeg kan huske. En ny start, et nytt skoleår, nye joggesko, og nye muligheter. Friskere luft og høyere himmel.

Oppturer og nedturer, kvikke tanker og tunge tanker. Sånn er livet for de fleste, eller for alle, for jeg tror at vi i bunn og grunn er ganske lik hverandre når det kommer til stykket. Når vi skal møte døden så eier vi bare det vi står og går i. Ikke  tar vi med oss noe heller, annet enn dyrebare minner. Det er stunder i livet da materiell rikdom ikke betyr noe som helst, for ingen kan kjøpe lykke, og ingen kan betale seg fri fra sykdom og sorg. Heldigvis bor vi et land som gir oss muligheter, men det er ikke alltid nok.

Selvfølgelig ønsker jeg meg et lite hus ved havet, og det koster flesk. Jeg vil ha bobil, og hytte på Mausen. Jeg vil gjerne ha den kjolen jeg falt for. Veldig gjerne!, så den kjøpte jeg. Jeg som aldri har vært et kjole-menneske, men jeg blir 50, og det skal feires med stil, og med familie og gode venner.

Jeg grugleder meg.

 

Det er selvfølgelig lykke å kjøpe nytt garn til strikkekurven, og det er fremdeles lykke å kjøpe nye joggesko, men dere skjønner sikkert hva jeg mener. 

Det joggesko-minnet er dyrebart, mer dyrebart enn det skoene var.

 

Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

- Haldis Moren Vesaas -

 

Godt valg!

 

I dag leste jeg noe i et kommentarfelt som jeg ikke vil gjengi, fordi det var så stygt.  Fra en voksen til en voksen, men likevel.

Gjør det noen forskjell?

Kan VI gjøre en forskjell?

Ja, det kan vi. I disse dager begynner noen i barnehagen, eller i 1. klasse. Noen fortsetter der de slapp, mens andre begynner på ungdomsskole eller i videregående skole. Kanskje til og med på universitet, eller som lærlinger.

Noen blir mobbet på jobb.

Mobbing foregår på mange arenaer, og flere enn før, på grunn av at sosiale media har gitt oss den muligheten. Sosiale media gir uante muligheter, enten det gjelder å snikfotografere, dele bilder ulovlig, eller det å sitte trygt på rommet sitt og sende stygge meldinger til andre.

Jeg tror at den terskelen er mye lavere nå, når man "slipper" å gjøre det ansikt til ansikt.

Jeg har ennå Snåsamannen sine ord i ørene. La oss være et lys for andre. La oss ikke dømme og fordømme andre. 

La oss være et medmenneske.

Jeg får vondt i magen når jeg leser mobbehistorier, noen av dem med tragisk utfall. Det er vondt å lese sånne ord, men det er ingenting i forhold.

Det er ingenting i forhold til hva noen må tåle for å være seg selv.

 

Vi må begynne med oss selv.

 

Jeg tror at mye starter ved middagsbordet hjemme. Det handler om at vi alle, en eller annen gang, kommenterer andre sitt utseende eller andre sin måte å være på, enten med barna som tilhørere ( for da er ørene på stilk ),  eller på vinkveld med venninnene.

Det tror jeg alle gjør.

Alle har sikkert kjent følelsen av å heve seg over andre. Vi ler av noen, eller vi fryder oss over at de mislykkes. Fryd var kanskje å ta hardt i, men den lille stemmen inni oss som ikke burde vært der. Kan vi med hånda på hjertet si at vi aldri har hørt den?

Jeg har hørt den mange ganger.

Det handler om respekt, ikke sant? Det handler om å være bevisst stemmene i hodet, skille dem fra hverandre, og lytte til den stemmen som vil andre vel. De andre stemmene, hylekoret, kan jeg velge å ignorere eller overhøre. 

Er det sånn det føles å bli mobbet tro?

Ingen lytter til det du har å si, og ingen bryr seg. Jeg tipper at det er veldig vondt å være luft for andre mennesker, være usynlig, ubetydelig og ingenting.

Den som ikke blir bedt i bursdag. Han som alle prater om i kantina, eller henne som ingen gidder å henge med.

Dag etter dag.

Helt til noen ikke orker mer.

Jeg orker nesten ikke å tenke på det.

 

 

ENSOMHET

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn ? her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

- Arild Nuquist -

 

Det er godt å være ensom i blant, når jeg velger det selv. Det er mange som ikke har de samme valgene som det du og jeg har, men vi kan gi dem vår stemme.

Den stemmen som vil andre vel.

Godt valg!

 

 

 

 

 

 

Salmer ved kjøkkenbordet

 

 

Takket være Snåsakaill`n så har jeg hørt på salmer neste hele dagen derpå. Jeg har alltid likt salmer veldig godt, helt fra jeg var lita jente. Det henger nok sammen med at salmer var en naturlig del av barndommen min. 

Farmor og farfar bodde i samme hus som oss, og der var det salmesang både morgen og kveld. Jeg har gått på søndagsskole, og jeg har samlet fisker i garnet. En fisk for hvert oppmøte, og fangsten var god.

Det var mye som var synd i deres øyne. Vi skulle IKKE spille kort, helst ikke plystre, og iallefall ikke danse. Ikke strikke på en søndag, og aldri ta med fiskestanga ned til havna på hviledagen, for å prøve fiskelykken.

Det holdt med den fisken vi fikk i garnet.

Men det var hjertevarme og TID i massevis. Og skjømmingstime; den timen i døgnet da de la seg for å hvile, eller satt i halvmørket og fortalte historier, før lampene ble tent.

I dag kalles det meditasjon, for vi pustet med magen.

 

 

Vi ba ikke så mye i andre etasje, men vi ba da for maten. Det hendte til og med at vi fisket nede ved havna på en søndag, for vi snek oss bak fjøset og ned til sjøen. Lillebroren min var til og med så modig - eller uvitende - at han dro med seg farmor ut på golvet for en dans, mens han plystret.

Dobbelt ære være, altså. 

Det falt ikke i god jord, for jeg husker det som om det var i går. Jeg tror til og med at jeg frydet meg litt, for da fikk jeg hevn. En søt og frydefull hevn, etter at lillebror med krøllene hadde sladret om at jeg satt bak en stor stein, og smugrøykte avispapir med tørket løvetann inni.

 Han for som ei røyskatt, lekende lett mellom steinene, og var alle steder samtidig.

Lille, søte lillebror, som sto foran speilet hver eneste morgen og ba om at krøllene skulle forsvinne. Han vasskjemmet hår, og ba, til ingen nytte.

 

 

Du som ber for ditt barn, dine kjære,

er i forbønn fra år og til år,

Om du tålmodets lekse må lære,

Himlens bønnesvar engang du får.

Det er svar underveis, engler kommer med bud,

om det drøyer, dog fram det skal nå.

For det lovet jo løftenes trofaste Gud:

Kall på meg, og du hjelpen skal få!

 

Denne sang besteforeldrene mine ofte og gjerne, og de nevnte oss i bønnene sine hver eneste dag. Denne salmen ble også sunget i kirka i går, da Joralf Gjerstad var på besøk.

Det var så fint å være tilstede, for det var akkurat det jeg var,

TILSTEDE.

Jeg burde kanskje hatt DDE på øret i dag, for det har vært ølfestival her ute ved havet. I stedet er det altså salmer. 

Er det et alderstegn?

Tro eller ikke tro, for meg er salmer nydelig musikk og gode minner. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg tror på det gode i mennesket, akkurat som Joralf snakket om i går. Vi kan tenne et lys for andre, eller være en venn for andre. 

Ei hand å holde i.

 

 

Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste

 

Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste.
Gi din uvenn og din venn, gi dem alt ditt beste.
Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste.
Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste.

 

I kveld satt jeg så nær Joralf Gjerstad som det var mulig å komme. Jeg hadde gjerne villet ha en samtale med ham under fire øyne, men han kan jo ikke snakke med alle som vil snakke med ham.

Det må vi respektere.

Det var en stjernestund. Snåsamannen i samtale med Øyvind Løvrød, og med Therese Ulvan sin nydelige stemme underveis i samtalen om livet, døden og håpet.  Kjente og kjære salmer som Joralf er glad i, og som jeg er glad i.

Jeg har alltid vært glad i salmer.

VI kan tro og mene hva vi vil om hans evner, men jeg velger å tro. Jeg tror på utstrålingen og hans evne til å se. Jeg tror på hans evne til å bruke den kraften han er gitt, og den gaven han har fått. Han har møtt motbør, og han har hatt det vanskelig, men på den andre siden har han blitt et rikere menneske. 

Han skaper undring.

Da han leste ordene som står øverst  i innlegget, så presset tårene på hos meg. Dette salmeverset har for ham blitt et slags livsmotto. Kloke ord fra en klok mann.

Jeg er glad i mennesker som ikke dømmer og fordømmer. Joralf fortalte historien om henne som ble tatt i ekteskapsbrudd, og som skulle steines. Da sa Jesus: den av dere som er uten synd kan kaste den første steinen.

Ingen kastet.

Sånn var Jesus, og sånn er Joralf. Jeg tror ikke at noen av oss, med hånden på hjertet, går gjennom livet uten å trå feil. Før eller senere snubler vi og faller, for sånn er det å være menneske. 

Varme øyne, og glimt i øyet, det har han i rikt monn. Samtalepartneren hadde en unik og respektfull kontakt med hovedpersonen, og Therese Ulvan sin tolkning av salmene var gull og atter gull. Salmeskatter som jeg har levd med hele livet, men nå i ny drakt. En ny og kledelig drakt.

Jeg ble iallefall litt rikere denne kvelden. Det er ikke mulig å være uberørt.

Tusen takk.

 

 

Nå er det gjort!

 

Nå er det gjort!

Alle sammen har noe de gruer seg for, eller noe som de helst ikke vil gjøre. Det finnes dem som uten problemer holder en glitrende tale foran flere hundre mennesker, uten å blunke. For andre er bare tanken på å skulle utsette seg for noe sånt --------> skremmende.

Jeg har lært at øvelse gjør mester.

Det finnes mennesker som alltid setter seg i passasjersetet for å slippe unna både  motorveier og kronglete avstikkere, sånne mennesker - dere vet - som gjør seg selv en stor bjørnetjeneste.

Sånn er jeg, men vent, ikke nå lenger.

I går og i dag har jeg kjørt Trondheim på kryss og tvers så mange ganger at jeg er kurert. For alltid, håper jeg. Det handler ikke om angst, men om en terskel som har blitt i høyeste laget. Det er ikke så lurt å velge minste motstands vei bestandig, selv om det er behagelig der og da.

Egentlig er det ubehagelig, for jeg ender opp med å skuffe meg selv.

I løpet av denne uka så har begge ungene flyttet ut, og det betyr flyttesjau. Da valgte hønemor å kjøre på. Hva gjør man ikke for sine barn? - selv om de er meget selvstendige. Innerst inne er jeg nok god å ha, særlig når prisen på hvitost får dem til å steile.

Og DE er gode å ha, for nå kjører jeg byen rundt som en helt.

Det høres ut som en stor prestasjon, og det er det - for MEG. For andre er det piece of cake.

Kanskje jeg skal bli taxisjåfør?

Jeg vet iallefall at det er mye bedre å bryte ut av komfortsonen ( særlig etterpå ), enn å lure seg unna, for da lurer jeg bare meg selv.

Det smaker ikke godt; det smaker som Norvegia til blodpris.

Det som smaker godt er når mamma ber med ungdommen på pizzarestaurant når det romler i magen. Det smaker også godt å se at de finner seg til rette på hver sin hybel. Med største diskresjon så lar jeg være å dele bilder fra inspeksjonsrunden min, for de har et mye strengere forhold til sosiale media enn det jeg har.

Sikkert fornuftig.

Vi lærer av hverandre, og jeg har lært at jeg ikke må ha ruta i hodet før jeg begynner. Det holder å lese skilt for skilt, der og da,for da finner jeg fram, selv om bomveiselskapet tjente litt ekstra på rundene mine i går. 

Det ble noen strafferunder, men jeg vant likevel.

Over meg selv.

Det er mye mer behagelig å være med Gråtass på tur, for han slipper å sysle med filbytte, motorvei og rushtrafikk. 

 

 

Eller plentraktoren, som er spesialist på sitt område.

 

 

Nå bor jeg offisielt alene, og da tar jeg meg et glass rosevin, ikke for å feire, men for at jeg er stolt over de som flyr sine egne veier. Jeg er litt urolig på innsiden, men ikke fordi jeg er bekymret. Jeg bærer på en rar og ubeskrivelig følelse, for vi har jo bodd i samme hus i 19 og 21 år.

Det gjør noe med løvemammahjertet, det.

 

Kanskje jeg kommer til å sammenligne meg selv med en gammel bil nå, en som ingen vil ha?

HEI!

Gamle biler kan skinne som bare det. Dessuten er de ettertraktet.

 

 

PS  Vegard kommer hjem i kveld, og reiser igjen i morgen. Han hadde ikke tid til å være hjemme til søndag, for han har visst flyttet :-)

 

Det tar jeg som et godt tegn.

 

 

 

 

Etiske retningslinjer og yrkesstolthet

 

Den lille valpen som tillitsfullt sovnet i halsgropa mi, den fikk hjertet mitt til å smelte. Og det fikk meg til å tenke på sårbarhet. Så prisgitt sol og måne den lille er, så prisgitt resten av oss, og så overlatt, ikke til tilfeldighetene, men til verden omkring seg.

Akkurat som oss.

Jeg håper den får et godt hjem, med masse omsorg og kjærlighet, og noen regler, for husregler er fint. Alle behøver en rettesnor, selv om vi går våre egne veier. En rettesnor på livsveien vår.

Noen etiske retningslinjer.

I sykepleien har vi egne yrkesetiske retningslinjer, og det er fint. Det er nødvendig for å kunne sikre alle en verdig behandling.

"Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket."

Reglene er til for å sikre alle vi er i berøring med:

-brukeren

-de pårørende

-medarbeiderne

-arbeidsstedet

-samfunnet

-profesjonen

 

Muligens skulle profesjonen ha stått øverst på lista, og det gjør den visst også, i virkeligheten, men uten brukeren ingen profesjon. Uten brukeren ingen pårørende, og heller ikke alt det andre som er listet opp.

 

Nå glemmer jeg et øyeblikk at jeg har ferie.

 

En ting som får meg til å se rødt, er når noen i en nedlatende tone lurer på hvorfor vi gidder å jobbe i sykehjem eller hjemmetjeneste. Tenk å kaste bort høgskoleutdanningen på det!

Jeg som ikke liker rødt. 

De har ikke peiling på hva de snakker om. Vi kan mye, og vi kan litt om alt. Jeg er ikke spesialist på hjertet, men jeg vet litt om hva hjertet behøver og begjærer. Jeg har glemt noen av de latinske navnene, men jeg vet at den skrå halsmuskel heter sternocleidomastoideus, og at den store muskelen bak på ryggen heter musculus latissimus dorsi ( nei, jeg har ikke googlet det, men det interesserte meg da jeg gikk sykepleien, så det er lett å huske ).

Den muskelen har jeg ofte vondt i, fordi jeg står alene med ansvaret i huttaheiti. Jeg har dyktige leger jeg kan ringe til, men de er ikke bare en alarmknapp og tre minutter unna. Jeg har dedikerte og flinke medarbeidere som kommer til unnsetning så fort de bare kan, men det tar sin tid, særlig om el-bilen går tom for strøm.

Jeg kan ikke slå av vakttelefonen og ta matpause, for den er koblet til trygghetsalarmen. Jeg tar pause et eller annet sted på veien, men når alarmen går så flyr kneippbrødskiva ut av vinduet.

Det er forresten sjelden jeg spiser i bilen, men det er det enkelte andre som gjør. Det ligger igjen bevis mellom setene, i form av sjokoladepapir og lignende. Hurtigvirkende kalorier som forsvinner mye fortere enn papiret.

 

Vi har masse erfaring med mye:

- smertepumper

- medisiner

- støttestrømper

- respiratorer

- hostemaskiner

- peg-sonder

- tracheostomier

- hjemmedialyse

- diabetes ( takk og pris for at vi har sukker-Anna å rådføre oss med )

- blodtransfusjoner

- stomier 

- nefrostomier

- ensomhet

- depresjon

-schizofreni og andre psykiske lidelser

- rus

- beinbrudd

- rehabilitering

- hjelpemidler ( heldigvis har vi et nært samarbeid med ergoterapeuten, fysioterapeuten og hjelpemiddelkoordinatoren )

- sår

- demens

- MS

- UVI ( plagsomt og utbredt )

- ALS

-PMS  ( vi ønsker oss flere menn inn i omsorgsyrket )

- og alle de andre bokstavene

 

Vi har erfaring med SÅ mye mer enn det der, så kom ikke å fortell meg at vi er annenrangs sykepleiere og omsorgsarbeidere, som jeg tilfeldigvis overhørte her om dagen. Vi er kanskje ikke spesialister på ett område, men vi er som poteten, vi kan brukes til ( nesten ) alt. Nesten alt, for når en bruker som er oppegående i hodet prøver å krafse etter meg, eller kommer med slibrige kommentarer, da setter jeg ned foten. 

DA smeller det!

Respekten skal nemlig gå begge veier.

Jeg opplever at brukere kommer fra sykehuset midt på natta, der møtet med sykehuset var så "effektivt" at hun ikke engang ble registrert i mottagelsen. Jeg opplever også at kommunikasjonen går på skinner, sånn at alt hun behøver av utstyr blir sendt med hjem.

En mann jeg kjenner rakk akkurat å få en finger opp i rumpa før de snudde ham rundt, og sendte ham hjem, med uforrettet sak. Han kom hjem som et eneste stort spørsmåsltegn. Hva hadde jeg der å gjøre?

Jeg må skryte av kreftpoliklinikken ved Orkdal Sykehus, for de er suverene. SLB ( seksjon lindrende behandling ) på St Olav er også i en klasse for seg. Det er mange som er i en klasse for seg, og som vi samarbeider godt med, men akkurat i dag så velger jeg å fremheve disse to.

Og jeg tar meg den friheten å fremheve noen av våre lokale leger, uten å nevne navn. De er tryggheten vår når det går mot slutten.

Uten dem var vi ingenting, og uten oss hadde de ikke klart det.

Mitt privilegium er å være den som trekker i trådene, og den som er bindeleddet mellom sykehus, medarbeidere, legekontor, apotek, helsestasjon, og andre nødvendige instanser.

Neste gang noen ymter om at vi er andredivisjons pleiere ( ingenting er galt med å spille i andredivisjonen, det er ikke det jeg mener, men vi spiller mesterligaspill, og topper laget ),  da smeller det!

Det viktigste er å gjøre sitt beste.

Ikke har vi lønninger som er i samsvar med det vi gjør, heller. Det er bedre betalt å løpe etter en ball, iallefall om du spiller i eliteserien. Fotball interesserer meg egentlig ikke - jeg vet at den er rund -  men jeg jobber gjerne etter go`fot-teorien til Nils Arne Eggen.

La oss spille hverandre gode,

og score MÅÅÅÅÅÅÅL!! - på brukeren sin vegne.

 

 

 

Bølgedemperen

 

 

Jeg klarte å rote bort innlegget fra i går, så jeg gjør et forsøk på å gjenskape det. Alt vi har lest og sett og opplevd setter seg jo i kroppen, så ordene er nok der et sted.

Utenfor Sletringen Fyr er det lumske farvann. Det glitrende havet skaper seg plutselig om til bårer som ligner en ildsprutende drage, selv om elementet er vann. Havet freser mot himmelen med voldsom kraft, før det legger seg til ro igjen.

Sånn er det med angsten også.

Den slår plutselig til, helt ut av det blå, og ut av intet. Jeg har aldri opplevd panikkangst, takk og pris, for det er sikkert forferdelig. Hos meg er det mer indre uro, og ei klo som strammer til rundt halsen. En følelse av at det blir tungt å puste, pluss at hjerteslagene er på ville veier.

Innenfor fyret, innaskjærs, er det roligere. Da vi padlet fra Sletringen og tilbake til Titran, kjente vi etterdønningene fra båra under kajakken. Ikke i form av bølger, men mer en udefinerbar kraft som bar oss fram, en siste rest av mektige natukrefter.

Sånn er det med angsten også.

 

 

Samtidig som den er slitsom og utmattende, så gir den styrke og lærdom. Jeg lærer meg selv å kjenne, og jeg finner ut hva jeg er bygd av, hva jeg tåler og ikke tåler. Jeg tåler det meste, for den gir meg en slags urkraft.

Den er ikke en venn, selv om jeg prøver å forsone meg med den. Jeg kaller den heller en følgesvenn, som utfordrer meg til kamp av og til. Den er ikke en uvenn heller, for enten er du venn eller så er du det ikke. Jeg vil heller gå side om side med gleden, bekymringsløsheten og alt mulig annet med positivt fortegn.  Jeg liker ikke alle disse u`ene, for jeg er enig med Ludvik fra Flåklypa.

 

 

"Nei, Ludvig hadde slik en angst for alle disse u`ene, som menneskene satte foran ordene. Hvor ofte hørte og leste man ikke om uvennskap, utroskap og ufred. Fikk man bare denne bokstaven vekk, ville resten av ordet bli til bare glede."

 

Ludvik er en modig og fin liten fyr, selv om han er livredd det meste av tiden. Angsten og nervøsiteten driver ham framover.

Da gir han bånn gass.

Hos meg bryter tankespinnet ut om natta, i form av svette, og noen ganger tårer. Ikke en enslig dråpe, men jeg bader i svette, sånn at jeg må dusje og skifte sengetøy på feil tid av døgnet, og alt for ofte.

Jeg må huske å ta litt ekstra salt på egget, for å kompensere.

Hodet er som et skvalpeskjær, der tankene er vanskelig å kontrollere. Jeg lærte da jeg tok båtførerprøven at skvalpeskjær er skumle saker. De har så vidt hodet over vann, og sjøen skvalper inn fra alle kanter, ustanselig. Da tenker jeg på alt, fra vifta på badet som streiker når jeg skal dusje, og på to av de tre lyspærene som ikke funker, også på badet. De er heldige, lyspærene, som kan ta kvelden med et blunk, mens de lar andre ordne opp for seg.

Bli lys, og det ble det, for det meste ordner seg.

 

Bare så det er sagt, jeg bobler over av glede, takknemlighet og alt det andre som er lyst og fint. Boblene vinner over de frynsete tankene hver eneste gang.

Etter en stund, etter at de har rast fra seg.

 

Disse små bagatellene blander seg med opplevelser fra tidligere, for eksempel samlivsbrudd, depresjon, dysmorfofobi, tvangstanker, bulimi en gang i verden, prestasjonsangst og alt mulig annet rart, pluss det at ungdommen er på flyttefot.

Så heldige de er som står på terskelen til å fly ut av redet. Ikke alle får den muligheten, og det er sunt å klippe navlestrengen, selv om mammahjertet har en rar følelse inni seg.

 

Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ

bort fra mæ, og at æ mått stå igjæn.

Har æ lært dæ nokka godt

va æ ærlig i stort og smått

og kain æ sei æ gjor mitt bæste lille vænn

Flyg avsted, flyg avsted

æ e her, men i hjertet e æ med

Flyg avsted, å, flyg avsted

ut i ville vakre verden, avsted. 

 

- Åge Aleksandersen -

 

Helt fra jeg så dagens lys, med navlestrengen rundt halsen, så har jeg vært en grubler, eller fintenker som noen kaller det. Jeg funderer og analyserer og sammenligner og grubler helt til krampa tar meg. Nå kom jeg akkurat på at det jeg av og til kjenner som et grep rundt halsen sikkert ikke er ei klo likevel. Det er navlestrengen jeg husker.

Selvfølgelig er det den.

Jeg er fullstendig klar over at det er forskjell på angst og engstelse, og kanskje er jeg mest det siste. Kanskje er jeg mest en engstelig sjel, selv om tryggheten har kommet med (padle)åra.

Jeg er nesten helt sikker på at det er mest engstelse, når jeg tenker meg om, og det gjør jeg jo hele tiden.

 

 

En annen type angst, som er selvforskyldt, er den som kommer dagen derpå, eller helst om natta den også, etter en fest. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Alkohol lager kaos i hjernebarken. Selv om jeg vet at jeg ikke har sagt eller gjort noe galt, så ligger jeg i senga og er livredd, akkurat som Ludvik. Da er det best å ligge innerst, selv om jeg ligger i senga for meg selv.

Det må være en slags kjemisk krigføring som foregår, for den type angst er lammende, men ikke mer lammende enn at jeg står tidlig opp.  Hver gang det skjer så tenker jeg - ALDRI MER!

Det må jeg huske til neste gang.

 Det beste er å komme seg i aktivitet, gå en tur, og legge det bak seg. Jeg starter på ny frisk, og synes det er mye bedre å føle seg frisk og opplagt, for da kan jeg ta en tur med min venn kajakken.

Der ute kan jeg sovne sittende om jeg vil. Jeg finnes ikke redd for noe, det eneste må væe om det dukker opp en spekkhogger, for jeg har hørt at de kan være farlige innenfor sitt vakre ytre. En flokk med niser som danser rundt båten er bare fint. Jeg glemmer ikke den sommerkvelden vi var omringet av hundrevis. De lekte, og tok til og med salto i lufta, rett foran øynene på oss.

Er det rat jeg elsker havet?

 

 

I går kveld padlet vi rundt Dyrøya for å legge naustfesten bak oss, selv om den var skøy. Vi tok en liten rast underveis, og jeg klarte akkurat å sitte lenge nok til å sluke ei brødskive med brunost, for det vr flyvemaur og knott overalt. Flest knott selvfølgelig, for den er en mare.

 

 

Martaum er ingenting i forhold, selv om den også gjorde sitt for å stikke kjepper i hjulene for oss. Den hektet seg fast i åra, og nektet å slippe taket.

Den ligner litt på angsten, men jeg snodde meg fri.

 

Terna hvisket over hodet på meg, i den grad ei terne kan hviske; Se opp for skvalpeskjær og brenninger, lille venn. Pass deg for båra. 

La tankene hvile.

 

 

Hun lander på brygga, og ser like fredfull ut som det jeg gjør når jeg er i mitt rette element. Men hun får ikke lov til å bygge rede på hodet mitt. Hun kan bli der en stund, men jeg vil ikke dyrke de negative tankene, sånn at hun slår seg ned for godt. Hun skal få lov til å sveve fritt og høyt, så kan hun hilse på en stund når hun føler for å hvile. 

For vi er venner, som gir hverandre frihet.

Hun er bølgedemperen min.

På flyttefot, og jeg har prøvd Gongbad

 

Her hjemme er det dyner og puter, sengklær, håndduker, kjøkkenutstyr og masse annet i fri flyt. Det er visst flere enn meg som opplever august som en ny start.

Ungdommen er  på flyttefot.

Og jeg har vært på reisefot. Geiranger var en fin opplevelse, og en turistmagnet. Jeg så japanere i bittesmå el-biler overalt. Små, grønne biler ( det kan knapt betegnes som bil ) som snodde seg oppover og nedover veien på begge sider. De hadde gått i land fra Crown Princess, som hadde ankret opp innerst i fjorden. Hurtigruta ble bare småjenta i forhold.

 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag drar det ene flyttelasset, og tirsdag neste uke reiser det andre.

Det blir rart.

Jeg håper at studietiden og hybeltilværelsen blir et nytt og spennende liv.

 

I går prøvde jeg noe nytt, som heter Gongbad. Det var en banding av yoga og avstressing, med lyd av trommer og fokus på pust.. Vanskelig å beskrive, men da trommene drønnet som verst så var det rene flodbølgen som slo innover kropp og sinn, og tok tankene med seg.

Jeg tillater meg å dele dette bildet, som allerede ligger ute på facebook. Solveig M. Myrvold tok oss med til en annen verden for en stund.

 

 

Vår helt egen verden, for alle opplever det på SIN måte. Hun understreket det helt fra første stund.

Jeg ble avslappet og glad bare av å se på henne, for hun utstråler noe helt spesielt.

Jeg håper at hun kommer tilbake, og da anbefaler jeg flere å prøve. 

 

Trommene og de andre lydvibrasjonene var en slags renselse for sjelen. Noen ganger klukkende lette, og andre ganger rene tsunamien. Det ga en merkelig følelse, og det var heller ikke vondt for ørene.  Jeg ble nesten litt opprørt, fordi tsunamien lignet på mine egne følelser, 

Det trillet til og med en lydløs tåre underveis.

Vanskelig å forklare, men i dag kjennes det ut som om jeg har vært på tidenes fyllefest. Ikke fikk jeg sove i natt heller; jeg som trodde at jeg kom til å sove som en stein etter dette. Jeg er nok en vanskelig nøtt å knekke, selv for trommene, for det er mye stress gjemt i denne kroppen. Kanskje det er grunnen til at jeg fikk uro i hele kroppen underveis, mens de andre pustet dypt og tungt? Jeg hørte til og med et snork, selv om jeg var i min egen verden, og på min egen matte.

Så avslappet blir jeg aldri, tror jeg, at jeg sovner midt i seansen, men det hadde vært godt.

Zzzzzzz.........

 

Det var sikkert mye gørr som skulle ut, men etterpå ble jeg varm og fjern og rolig, sånn at jeg nesten ikke orket å prate. Jeg er ikke så pratsom ellers heller, men dette var noe annet.

Jeg er fornøyd med at jeg lot meg rive med, bortsett fra når vi skulle si et mantra høyt. Da knep jeg leppene sammen, for jeg synes det er unaturlig for meg.

Jeg skjønner hensikten, men likevel, Rom ble ikke bygd på en dag.

 

Sat Nam. Sat på innpust og Nam på utpust.

Jeg er sann.

 

Og jeg er mye mer enn det.  Ikke minst tankefull.

Jeg skulle ønske at det var like ryddig i hodet som det er i klesskapet mitt. At jeg valgte tanker like lett som jeg velger antrekk. At jeg forkaster en tanke når jeg velger en ny. Det er sånn jeg gjør det. Hvis jeg kjøper et plagg, så kaster jeg et annet, eller gir det bort til Frelsesarmeen.

Det er så enkelt som bare det, og det er muligens en tvangshandling.

Som jeg lever godt med.

 

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Augusthjerte

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Slutten er vakrest

hvisker svaberget og

løfter den brune kroppen

din litt nærmere solen

vakrest er slutten og

august presangen til

den med hjerte

for sirisser

rognebær og

solnedganger

 

- Arne Ruste -

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg leste nettopp om ei som snart skal dø. Hennes siste ønske er at vi avvikler begrepet " tapte kampen mot kreft". Jeg er så enig, selv om jeg aldri har hatt kreft selv. Jeg liker ikke ordlyden.

Det er meningsløst å si noe sånt.

Hvilken kamp?

Jo, man kjemper og håper og sloss, men man taper ikke. Skal du ha dårlig samvittighet over å ha blitt syk, og så taper du attpåtil? Sånne begrep gir rom for både skyldfølelse, sorg  og sinne.

Begrepet gir ikke mening.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg elsker høsten, og for meg så er høsten en ny start. 1. august er mye bedre enn 1. januar. Jeg er fullstendig enig med Brit Vie, som også har sin egen blogg. Den heter Brits små puslerier. Jeg leste nettopp at hun ser på 1. august som en ny begynnelse.

Jeg anbefaler dere å lese hennes ord.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Tilbake til det med å tape. Du kan tape i Ludo, eller når du spiller Monopol, men ikke mot kreft. Den er ikke en motstander,  og iallefall ikke en verdig en. Noen typer er veldig agressive. Flaks og uflaks, nye behandlingsmetoder eller medisin som ikke hjelper; det er sånne ting som avgjør. 

Men du gir ikke tapt.

Jeg vil være med å støtte henne som lever sine siste dager. Jeg vil heie på henne, fordi hun bruker sin stemme til å fortelle oss noe viktig. Hun skriver også at hun har planlagt sin egen begravelse, men det fineste av alt, sånne ord som blir sagt i en begravelse, dem har hun allerede fått høre av sine nære og kjære.

Mens hun lever.

Hun ber oss om å leve.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det kan vi lære noe av, for på den måten blir vi vinnere alle sammen, selv om det er trist at noen dør. Vi kan fortelle hverandre det vi har lyst til å si, før det er for seint.

 

Nærhet
- av Stein Mehren

Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din.
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død

Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, veksle ord
og krefter mellom oss.
Men du er ikke meg
og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden.

 

 

Etter fire dager i fjellet, var jeg overlykkelig over å se havet igjen. Vi kjørte Atlanterhavsveien i solnedgang, og det var vakkert.

Sånne øyeblikk som får plass i den fineste minneboka.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ettersom august er en ny start, så syklet vi til Titran og spiste vafler i dag. Det ble 6,4 mil på sykkelsetet, og turen var ikke like kortreist som med bil.

Langt i fra.

Men vaflene smakte bedre, og lufta var renere. Regnskura kom som bestilt, så fikk jeg avkjølt motoren. Jeg tenkte på det jeg leste i dag tidlig, mens jeg syklet, og la litt ekstra merke til lukter og lyder og utsikt. Det er det som er så fint med å oppleve verden fra sykkelsetet, selv om jeg ikke tenkte så edle tanker på hjemturen. Da hadde jeg nok med å holde motet opp, for det er ikke alltid en fordel å kjenne til hver sving, og hver eneste dolp i asfalten.

Det verket i lår og legger -  jeg hadde visst tatt meg vann over hodet - men det går over.

Det er ikke dødelig, jeg bare kjenner litt ekstra godt at jeg lever. Takk og pris at jeg lever, forresten, for enkelte kjører som idioter.

 

PS  Alo-ha betyr kjærlighet og omtanke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg må bare skrive om det

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg må fortelle om de fine naturopplevelsene som landet vårt har å by på. Det er sånn jeg henter inspirasjon og ideer selv også, gjennom bilder og tekst fra andre.

Så kan flere finne fram.

Og de som av en eller annen grunn ikke kan gå sånne turer, har mulighet til å bli med likevel, selv om det sikkert føles sårt for noen.

 

Jeg vandrer opp i høyden og ut mot havet for å finne indre ro. Nå som det er oppbruddsstemning i heimen, siden begge barna skal flytte, så må jeg finne roen et sted, og den finner jeg ute. 

Det er ikke trist at de skal ut å fly, men jeg har en underlig følelse inni meg likevel. En slags uro. Ikke fordi jeg er bekymret, men fordi endringen blir så merkbar.

Det blir alt for stille hjemme, selv for ei som søker stillhet.

 

Skrivinga er mitt fristed. Da glemmer jeg alt som er rundt meg, og forsvinner inn i min egen verden. Jeg glemmer til og med å vaske hus. Det er nesten som en rus, som gir abstinenser hvis jeg prøver å la være.

Men hvorfor skal jeg la det være?

Det er fint å være inni den bobla. Den svever som en ballong i lufta, og ser livet i fugleperspektiv. Høyt til værs, men aldri langt unna. Jeg sitter som ørna, på den øverste toppen, eller lengst ute på svaberget, og speider utover mitt rike.

Mitt rike og min rikdom.

Å skrive har hjulpet meg mer enn noe annet.

 

Bitihorn er en fin topptur i nærheten av Beitostølen. Det høyeste punktet er 1608 moh, og toppen kan nås fra to sider, den ene brattere og kortere enn den andre.

Vi valgte den lengste ruta, som er ca 4 kilometer lang.

 Ikke lengre enn til Frøyas høyeste topp da, Besselvassheia ( 76 moh ), men desto brattere. Jeg elsker øya mi, men utsikten fra Bitihorn er uslåelig.

Vi hadde hele Jotunheimen for våre føtter

 

 

Vi stoppet flere ganger underveis for å nyte utsikten, og for å hente tilbake hvilepulsen, men det sa vi ikke høyt.

Vi sa at Norge er et vakkert land.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Til og med Milla var stum av beundring.

 

 

Himmelen er like dramatisk som jeg er på innsiden. Det er derfor noen kaller meg dramaqueen, fordi det hender at jeg ser ei mus og tror det er en elefant.

Dessuten liker jeg varder. De ligger som små landemerker ,og er veivisere i naturen. 

Noe trygt og godt og bestandig, og et sted der jeg kan hvile.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er flere enn meg som nyter matpakken og utsikten.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Underveis så hørte jeg en far som sa til jentene sine: Det er ikke på tur opp vi plukker stein. Noen må likevel ha gjort det, for det var flere varder på toppen.

Jeg skjønner hva han mener. Vi behøver ikke å legge stein til byrden, når det er slitsomt fra før. Hvis jeg tenker symbolsk, som jeg ofte gjør, så er det nettopp da, når det er tungt, at vi tenker de tyngste tankene. Det blir som en negativ spiral, som det er vanskelig å komme ut av.

 

Jeg begynte i det små. Jeg sådde et positivt ord, som ble til flere. Jeg trodde ikke på ordene først, men litt etter litt, stein for stein, så bygget jeg en solid varde som tåler vær og vind.

Heldigvis fungerer en positiv spiral på samme måte som den negative. I begynnelsen er den skjør og ustabil, og blåser bort med vinden, men så, en vakker dag, gir vinden oppdrift. 

Da kan jeg nyte utsikten på toppen av min verden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Gjerne alene, men aller helst sammen med noen.

Jeg tror på det, at når man deler en sorg, så blir den lettere å bære, og når man deler en glede, da blir den dobbelt så stor.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Etter Bitihorn så tok vi turen innom Beitostølen, og spiste verdens beste rømmegrøt.

Takk for mat og takk for turen.

Midt i smørøyet!

 

 

Mannfolk

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

DESSE MENNENE

Kva er det med desse mennene
som får oss til å spinna draumar
og bli fulle av dirrande lengsler
Som får oss til å gå rundt 
og lengta etter romantikk
og ein draumeprins og eventyret
Så ofte gløymer vi å drøyma om 
han som ber den tyngste kofferten
Han som går ut i regnveret og
hentar inn ved
Han som stiller opp med bilen
når vi kjem med siste bussen heim
og det enno er eit stykke igjen å gå
Han med dei små nesten 
usynlege gester
Han som er det også på
bad hair dagane.

- Bente Bratlund -

 

 

 

Hverdagsdikt om hverdagsmenn. Jeg måtte bare låne det. Vi kan spinne drømmer helt inn i himmelen, men det er flest hverdager. Så kan vi heller velge å gjøre hverdagen til en fest.

Sammen eller hver for oss.

Noen ganger må jeg stoppe opp, og tenke over hva alle disse små gestene betyr, som å skifte dekk på bilen min, eller hente meg når bilen min ikke er hjemme. Jeg er ikke ei hjelpeløs dame med et forvrengt syn på likestilling, for jeg klarer det meste selv, men om jeg får velge så vasker jeg heller hus enn bil.

Om jeg har et valg, så lar jeg andre slå plena mens jeg skrubber bad, selv om jeg elsker å være ute.

Jeg liker den fordelingen, for da kan vi gjøre det vi liker best, eller det vi avskyr minst.

Genialt!

Heldigvis liker begge å padle.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I går var vi på sjøen hele dagen. Søndagsturen ble ganske lang, så jeg pådro meg ei vannblemme i håndflata. Vi padlet fra Strømsholmen marina, litt hit og dit, og rundt Vågøya. 

Turen ble 18,5 kilometer lang, og Gud vet hvor mange åretak det handlet om.

 

Vi rastet sånn ca halvveis. Først mente Kjell at han hadde funnet en fin plass, så han parkerte glad og fornøyd, men jeg blånektet å spise i lyngen. Jeg ville spise spekemat på svaberget, og fikk det som jeg ville.

Glad og fornøyd.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ingenting er bedre enn å spise ute, og pysja fra Brimi Sæter smakte bedre i havgapet enn den gjorde i Lom.

Det er helt sant.

Ølpysja har godt av å oppleve noe annet enn fjell og fjord.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

Dette måltidet var en gest, men fra min side denne gangen. Her har vi både spekemat, potetsalat, eggerøre og servietter med mening. Kjell ymtet om grilling, men i dag fikk han klar beskjed:

Jeg fikser maten!

Det handler om å gi og ta, selv om det høres ut som om jeg bestemmer alt :-)

Sånn er det ikke, heldigvis, for hadde han vært tøffel, så hadde jeg blitt ei trollkjerring. Litt motstand gjør underverker, for det verste jeg vet er folk som sier det de tror at jeg vil høre.

Det er bedre at de kaller en spade for en spade, selv om jeg blir sur.

Det går som regel over.



 

Smale sund og åpent hav, som i livet ellers. Noen ganger er passasjene så trange at jeg får ei klo rundt halsen, sånn at det blir vanskelig å puste. Det er en vond følelse, men jeg har lært meg at etterpå -  etterpå kan jeg puste fritt.

Jeg klarte det denne gangen også.

 

Vi tar vel ofte hverandre som en selvfølge, vi mennesker. Hverdagen sluker de gode hensiktene. Krav, plikter, fartsbøter og bekymringer legger en demper på alt som er fint.

Dagen i går var en dag på blå resept. Små og store bekymringer lå igjen på brygga. Sånn er det alltid når jeg setter meg i kajakken. Da klarer jeg å finne en indre ro som jeg ikke finner andre steder. 

Når jeg sitter helt i ro, lukker øynene, og bare hører stillhet, da kan jeg visst sovne om jeg vil. Det er nesten en meditativ tilstand.

Helt til idyllen blir brutt.

Helt til jeg hører sukk og stønn fra reisefølget mitt, som må baske seg opp i kajakken alene, fra brygga. Det er mye vanskeligere å sette seg i en kajakk fra bryggekanten enn fra fjæra, nemlig. Sjøsetter du i fjæresteinene er det bare å sette en fot på hver side, og lirke seg nedi.

 

 



 

Først hjelper han meg. som den gentleman han er. Etterpå må han klare seg selv. Jeg spurte forsiktig om han villa ha hjelp, men mannfolk vil gjerne vise at de er macho.

Da kan han bare ha det så godt, og jeg kunne bare glemme å meditere.

Han brøt søndagsfreden.

 

Selvfølgelig er han tilgitt.

Vi er tålmodige begge to, det skal vi ha. Han er tålmodig med meg og mine nykker av alle slag, og jeg er tålmodig når han ikke hører hva jeg sier. Han skylder på at han hører dårlig, og det vet jeg at han gjør, det er ikke den hørselshemmingen som irriterer meg.

Når jeg forteller noe, og han lytter ( tilsynelatende ) oppmerksomt. Når han tre dager senere forteller meg det samme, og glemmer at han fikk det fortalt av meg, DA.....klikker jeg.

Det har ikke noe med nedsatt hørsel å gjøre. Det er et mannefenom, så takk for at jeg har venninner som lytter på en annen måte. Som husker, og som lever seg inn i, og som vet akkurat hva jeg mener, selv om jeg ikke sier noe.

Egentlig er det et mysterium at to så forskjellige mennesker, en mann og en kvinne, kan leve sammen. Er det motsetningene som tiltrekker hverandre? Er venninner ment som noe annet? Behøver jeg begge deler?

Definitivt.

Jeg behøver en som jeg kan dele nesten alt med, iallefall det han hører, og som gjennom alle sine små gester viser at han er glad i meg. Vi er heldigvis samstemte på sjøen, bortsett fra når han padler en kilometer foran meg, noe han som regel alltid gjør. Når han stopper for å strekke ryggen, og jeg endelig tar han igjen, og håper på en pustepause, da padler han videre.

Da stormer det i vannglasset.

Egentlig liker jeg at han padler foran, sånn at han kan vise vei. Jeg liker å padle i fred med godværstankene mine, men det sier jeg ikke høyt.

Han hører meg ikke likevel.

Men han er verdens beste og mest oppmerksomme kjæreste og venn,da, selv om jeg ikke er flink til å si sånne ting høyt.

Her får han det svart på hvitt.

 




 

La deg friste

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Endelig var det vår tur til å gå over Besseggen. Enda en drøm som gikk i oppfyllelse. 

Vi tok Gjendebåten fra Gjendesheim til Memurubu, og gikk over eggen tilbake.

Til og med sola var med oss denne dagen.

Og jeg hadde fint reisefølge.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

Vi var ikke alene om å ta denne turen, hverken i dag eller andre dager, for det er Norges mest berømte fjelltur. Vi var omgitt av språk fra alle verdens kanter, selv om jorda er rund. Masse folk, men det gjorde egentlig ingenting. Jeg var så oppslukt av omgivelsene at menneskene ble krydderet i hverdagen.

Vi var mange i samme båt.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Fargene og kontrastene var nesten ubeskrivelige.

 


 

Det første partiet var temmelig bratt, og sola varmet godt, så en pust i bakken var kjærkommen. Kaffe og Gjendekjeks ( tilfeldig valg, helt til jeg kom på at det passet perfekt på en dag som denne! ), og vann til Milla. 

Masse vann, for hunder tørster mye i varmen, akkurat som oss.

Dette var første gang vi hadde med hund på ferie, så spenningen var til å ta og føle på for oss alle tre. Nye omgivelser, mye folk, og hundevenner og -uvenner alle steder.

Mest venner, heldigvis, men en gang i blant er kjemien dårlig, akkurat som med oss mennesker.

Hun satte pris på å få være med på dette eventyret.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For det var virkelig en fantastisk reise. Jeg følte meg som prinsessen i eventyret, nei,

som ei fjelldronning.

Intet mindre.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Dette landet bor vi i, og jeg er på oppdagelsesferd i mitt eget rike.

 


 

Fargene skifter fra det mykeste myke, over til mørkt og dramatisk.

Dette fargespillet som naturen gir oss er bedre enn den beste film. Jeg hørte forresten at de skulle stenge av Prekestolen i høst, for at Tom Cruise skal spille inn film der.

Lykke til!

Det platået frister ikke meg, for jeg har høydeskrekk. Eller hva med en utfordring? Jeg tror at jeg kommer til å gjøre det.

Kan Tom Cruise, så kan jeg.

Uten stuntman ( -kvinne ), for det har sikkert han. Stuntman er for pingler.

 


 

Dette var egentlig det fineste partiet, i mine øyne. Eggen venter et stykke lenger fram.

Kjekk kar, med tidsriktig t-skjorte.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Løypa varierte mellom lette, luftige, og litt mer krevende partier. Det mest krevende var å gå nedover, men det vet jeg ikke ennå.

 

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er brattere i virkeligheten, og ganske smalt en stund. Det er vel derfor det kalles en egg.

Besseggen.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Både Milla og mamma fikk høydeskrekk samtidig. Hun måtte løftes opp et platå, mens jeg kravlet. Jeg er glad for at Kjell tok ansvaret for henne akkurat der, for jeg hadde nok med meg selv.

Det hjalp å ha folk foran seg og bak seg i løypa, for da hjalp vi hverandre uten å vite det.

 

Jeg slettet ett av bildene fra toppen, for der så jeg ut som Sinnataggen. Jeg tror det var alt adrenalinet som skulle ut.

Her ser jeg fornøyd ut, når kroppen har fått roet seg.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Langsmed eggen var det lett og fint å gå. Vi tok oss tid til flere små pauser underveis, og Milla er født nysgjerrig.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I flokk og følge.

 


 

Her er vi neste nede, og tærne verker. Det gikk fint med legger og lår, men stakkars tær, særlig tå nummer to på høyre fot, som er et nummer for lang.

Jeg vurderte å kappe av et ledd underveis, for det hadde sikkert ikke vært like vondt som dette var.

Medfødt skavank, som ikke plager meg til daglig.

Det kunne vært verre.

 



 

GIMME FIVE!!

 


Vi klarte brasene. Jeg burde rettet opp ryggen og holdt inn magen, men det orket jeg ikke.

6 timer og 40 minutter, med noen små pustepauser underveis.

Takk for turen.

 

Nei, forresten, jeg hadde ikke slettet det likevel, og jeg husker ikke hva jeg sa. :-)

 



 

Menneskemøter

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vil du ta med deg helsing til fjella
du som ennå er lett på tå.
Vil du helse til reinlav og røslyng
der min fot ikkje lenger kan gå

- Finn Sandum -

 

Visst er jeg vel heldig, som kan vandre i fjellet om jeg vil. Jeg har lyst til å skrive om turen over Besseggen, men det blir en annen gang. Det var så mektig og stort, at jeg har ikke funnet ord for å beskrive den turen ennå.

Jeg satt på en stein, og tenkte mest på hvor rik jeg egentlig er. 

Jeg er rik på turopplevelser, og jeg er rik på menneskemøter. Jeg møtte Zuccarello på turen, men det er ikke sånne menneskemøter jeg tenker på, for vi satt bare med ryggen til hverandre.

Z for Zuccarello. Den superstjerna!

Sikkert en helt vanlig fyr.

 

 

Milla snudde visst også ryggen til, og tenkte sine egne tanker.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg tenker på de sterke møtene jeg har gjennom jobben min som sykepleier. Jeg tenker på dem som ikke rakk å gå denne turen, og på henne som ikke kan strekke seg etter drømmen. På alle dem som på en eller annen måte er forhindret fra å oppleve det de gjerne vil.

DET tenkte jeg på da jeg satt på steinen og lot beina og blikket hvile.

Utsikten er som et eventyr, og jeg er prinsessen. Ikke har jeg kreft, og ikke har jeg ALS eller ME. Jeg var bare utmattet etterpå, men på en god måte. Leggene mine er hvite som snø, men de bærer meg dit jeg vil. 

De bar meg opp til Bitihorn to dager etter Besseggen, men den turen fortjener også sin egen historie. Jeg har kreftforeningens logo på T-skjorta, og bærer den med stolthet og letthet. 

Og noen ganger er det tungt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hjertet mitt banker for jobben som kreftressurs, og for alle dem som må møte den harde virkeligheten. Den som vi ikke tenker over til daglig; takk og pris for det. Vi kan jo ikke gå rundt og tenke det verste hver eneste dag.

Vi må heller ta beina fatt. 

Finne en varde eller et fjell, eller kanskje et svaberg. Min erfaring er at naturen gjør det lettere å puste, selv om jeg blir andpusten i de bratteste partiene. Akkurat da, når jeg må stoppe for å roe ned pusten, det er da tankene mine flakser avgårde.

 

Barn, ikkje le av den fuglen

som flaksar så hjelpelaust av stad.

Vinden har skilt han frå dei andre

som flyg over havet i ei jamn, tett rad.

- Haldis Moren Vesaas -

 

 

Å gå over Besseggen var som å følge et grågås-trekk. Vi vekslet på å fly i spiss, mens resten hvilte i vinddraget. 

Jeg flakst vilt med vingene en liten stund, fordi jeg fikk litt høydeskrekk, men de andre fanget meg opp.

Og opp kom jeg.

 




 

Sånn er det i livet ellers også. Noen ganger kommer det en storm og kullkaster alt vi har drømt om. Andre ganger flyter vi avsted på ei sky av bomull. 

Det hender at vi ligger på bakken, og ser fjellet rage så så mektig over oss at vi mister motet. Dette klarer jeg aldri. 

Jeg beundrer dem som lever livet sitt på en varm og sterk måte, til og med når de vet at fjelltoppen og utsikten er uoppnåelig. De finner et platå lenger ned, og ser mye bedre enn det jeg gjør, som står på toppen.

Det er helt sant.

Jeg har hørt og sett og opplevd. De som finner enkle, små hverdagsgleder innenfor rekkevidde, for den beste utsikten er ikke alltid på toppen. Det hender at vi ser oss blind, og tar ting som en selvfølge. 

Disse menneskene som jeg møtte, de gjorde aldri det. De tok ingenting som en selvfølge. De hadde et mot og en styrke som jeg bare kan drømme om.

Og strekke meg etter, sånn at jeg kan leve min drøm.

Jeg kommer aldri til å glemme dem, for de har gitt meg en utsikt til livet som ingen fjelltopp kan måle seg med, selv om verden er vakker.

Kanskje er de den fuglefjøra som seilte forbi, eller det vindpustet som strøk over kinnet. 

Eller regndråpen.

 

 

Sjølvaste Arne Brimi!

 

 Jeg gjør som Arne Brimi, og begynner midt i smørøyet, eller smørauget, som det sikkert heter på hans dialekt. Det som var før, og det som kommer etter, får plass i et annet blogginnlegg.

Midt i miniferien besøkte vi Brimiland, for det heter så. 

Jeg vet også at han har skapt sitt Vianvang, som betyr fjelldronning. Tenk å være så levende opptatt av matkultur og gestfrihet som det han er. Her er et utdrag fra hans visjon:

 

Draumen om å gjera noko heilt spesielt med eit måltid, for ei oppleving for kvar og ein einskild gjest. For ein gong som for fleire gonger, for noko å leva lenge på. Støtt skal det vera godt å hugsa å ha opplevd å ha vore her. Støtt skal det vera godt å lengta att til min del av dette landet. Støtt skal det vera godt å koma att.

«Eg ynskjer at du skal oppleva Vianvang som ei kjelde til å ause ut av, ikkje berre for å bli mett, men for å kunne reise heim att med kunnskap om samanhengane som knyter kvar og ein inn i den naturlege veven som vi alle er ein del av.»

Arne Brimi

 

Sukk.

Vi var i Lom, som seg hør og bør, og den første vi traff var sjølvaste Brimi. Vi snakket om det på tur dit, at tenk om vi ser ham, tenk om vi møter ham.

Og det gjorde vi.

Dette stedet heter Brimibue, og de har verdens beste øl. Det var ganske skøy å sitte der med øl og spekemat, mens en ekte kokk grillet mat til gjestene. Hadde det vært for tre år siden så hadde jeg ikke gjort det, men nå gikk jeg bort og prikket ham lett på skuldra.

Hei! Ettersom jeg kommer helt fra Frøya og hit til Lom, kan jeg få ta et bilde sammen med deg?

Nei! sa han først, men jeg så at han ikke mente det. Han slengte ei arm rundt nakken min, og spurte hva vi spiste på Frøya.

Fisk, stotret jeg.

Har dere noen gode restauranter der ute?

Jeg ble litt fjetret av at han var så vennlig og pratsom, så han ble ikke særlig mye klokere, stakkar. Etterpå kom jeg på at jeg burde spurt om han liker saltfiskball og ferskfiskball, eller kanskje gammelsalta sei.

Jeg burde ha invitert ham hjem, til havlandet.

 


 

Jeg falt for det lokale ølet, og jeg falt pladask for glasset. Så pladask at jeg stakk innom to dager seinere, bare for å spørre om de var til salgs.

Det var de dessverre ikke, og ikke var Brimi der heller.

 


 

Vi var også innom Brimi sæter. De som driver denne sætra har skapt en perle av et sted, og de lager verdens beste vafler.

Sikkert også verdens beste rømmegrøt, men da var vi så mette på rømmevafler at vi hadde ikke sjanse i havet til å prøve den.

Det får bli en annen gang, for jeg ønsker meg tilbake.

 


 

Jeg ønsker meg tilbake, både for å overnatte, og for å smake deres  lokale spesialiteter


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg blir mett bare ved synet, samtidig som jeg vil ha mer. Jeg er overstadig begeistret,

og varm i (vaffel)hjertet.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

På låven har de mange brisker som man kan overnatte i, og alle har eventyrlige navn.

Askeladden og de gode hjelperne, for eksempel.

Tenk å ta med seg venninnegjengen hit, så kan vi fnise fra hver vår brisk, og glede oss til frokost ved langbordet neste morgen. Bre hver vår skinnfellen over oss, i varm takknemlighet over å ha det så fint.

I hvert vårt lune rede, men i samme rom.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi møtte en bobil som hadde en inskripsjon i akterenden. Heter det forresten akterenden når det ikke er en båt? Iallefall, det sto følgende:

Vi drømmer ikke,

vi lever vår drøm.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De drømmer sikkert, men jeg skjønner hva de vil fram til. De vil fram til neste drøm, sånn at drømmen blir til virkelighet.

Jeg har også sånne drømmer, og nå har de blitt sanne. Jeg drømte om Besseggen, Geiranger og Atlanterhavsveien, for det er så mange steder i mitt eget land jeg ennå ikke har besøkt.

Nå har drømmen blitt levende.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

Jeg må nesten slenge med et bilde av stavkirka sånn avslutningsvis. Det hører med, og jeg burde vært mer opptatt av den type arkitektur og historie, men det er jeg ikke.

Jeg kan falle i staver over en brisk på låven, eller bli stum - sikkert av beundring - når jeg møter en av Norges beste kokker, kanskje den beste ( unnskyld Hellstrøm ), mens jeg går rett forbi kirka. 

Jeg elsker salmer, og jeg får høytidsfølelse når jeg går inn i et kirkerom, men likevel gikk jeg rett forbi, mens jeg tok et bilde i farta.

Alt for fort.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Dessuten, hadde det vært Hellstrøm som hadde stått der, så hadde jeg aldri våget meg bort. Han virker så morsk. Hvis HAN hadde spurt meg om hva jeg bruker å spise, så hadde jeg sikkert stotret fram noe sånt:

Midt i uka spiser vi fisk, og på søndag eter vi sild.

 





 

Tjene penger på bloggen?




 

Det snakket vi om på jobb i dag, at de som ligger på toppen av blogglista tjener langt mer enn det en sykepleier kan våge å drømme om. Blogging har blitt en jobb, på lik linje med andre jobber. Hadde jeg hatt mulighet til å leve av blogginga så hadde jeg sikkert mer enn gjerne gjort det jeg, også.

Hvis jeg kunne skrive om det som opptar meg.

Hva skulle jeg reklamert for, eller promotert? Hvilke sponsorer hadde passet inn i mitt bloggprosjekt?

 

- Sørlandschips

  ( som er det beste jeg vet )

- Rødvin

( nei, det går ikke, for alkoholreklame er forbudt )

- Makrell i tomat

( aldri verden! - heller laks da, for jeg bor jo i et lakseparadis )

- Hundeleker med lyd

( for jeg blir alltid fristet til å kjøpe dem, selv om de er lydløse etter fem minutter )

- Kateterutstyr og uridomer

( ettersom jeg er selvutnevnt urinleder på jobb - den eneste lederjobben jeg noen gang har hatt )

- Tena Lady

( fordi det aldri er et do å oppdrive når jeg behøver det som mest i jobbsammenheng - enten står det en doforhøyer i veien, eller så er det ikke rent nok for min bak, og jeg nekter å tisse utendørs )

- Garn

( for jeg elsker å strikke )

- Kari Traa

( det er helårssesong for Kari Traa i Trøndelag )

- Bøker

( jeg elsker å besøke bokhandlere, og har alltid gjort det )

- Skrivesaker

( som også finnes hos bokhandlerne - ny blyant og nytt viskelær; jeg kan ennå kjenne følelsen fra den gang )

- Padleutstyr

( verdens fineste hobby )

- Turklær og fjellsko

( jeg utfordrer høydeskrekken og meg selv, og tar den til nye høyder )

- Stillhet

( fordi stillhet er undervurdert )

 



 

Jeg kunne aldri ha reklamert for klær, selv om jeg liker å pynte meg av og til. Jeg tar like gjerne på meg ei utvasket joggebukse, for jeg bor bare tre minutter unna arbeidsplassen min, og der skal jeg skifte til blått og hvitt likevel. Jeg krysser alltid fingre for at jeg ikke møter noen andre i mellomtiden, altså i løpet av de tre minuttene.

 

Jeg kunne visst aldri ha reklamert for sminkeprodukter og annet stash, for det er kun til fest, bortsett fra litt eyeliner og mascara. Dessuten liker jeg naustfester best, og der er det gjerne sminkefritt.

For tre år siden så kunne jeg sikkert ha reklamert for speil og ansiktskremer, for da så jeg meg i speilet 1000 ganger pr dag. Jeg kunne reklamert for tvangstanker, for det vet jeg alt om.

Eller en snikreklame for dårlige tider.

Veskene mine koster maks 500 kroner, eller mindre, så det er heller ikke noe å skryte av. Ikke noe å skrive hjem om, med andre ord.

Det finnes ikke en gartner som ville satt pengene sine på meg, heller, for jeg kan ikke fordra hagearbeid.

Og iallefall ikke Hellstrøm, hvis det ble snakk om mat.

Interiør? Nei.

Jeg vil gjerne ha det fint, men ikke SÅ fint. Ikke så hvitt og minimalistisk at jeg blir blendet. Jeg vil helst at en påskekylling skal se ut som en påskekylling, og jula skal være rød, selv om jeg ikke liker rødt. Jeg vet at noen har det så stilrent at dorull-nissene får fyken, lenge før jula ringes inn.

Jeg vil at det skal være godt skiføre i vinduskarmen min, sånn at nissen på ispinneski får god glid.

 Så blir de stående disse tre. tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten. Kjærligheten til det som betyr noe for meg; til livet og jobben, til vennene og familien, til ordene og skrivinga.

Og til sørlandschipsen.

 


 

 Helst den gule posen, med havsalt <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rop på sommer`n!

 

Det eneste vi planla i går, var at vi skulle grille ved naustet i all enkelhet, bare vi to. Ikke fordi vi er asosiale, men fordi det bare ble sånn.

Trodde vi.

Naustet ved Strømsholmen Marina viser seg å være en investering i sosialt liv, for her kjøres det drop-in på en helt annen måte enn når vi er hjemme hos oss selv.

Impulsivt og kjempekoselig!

Jeg sendte en snap i øst og vest, og plutselig kom det en bitteliten båt over sundet, med to havfruer oppi. Det er en egen sjarm med å få besøk sjøveien.

Og sjarm hadde de med seg, i bøtter og i spann.

 


 

Ro din båt på nattsvart fjord

høsten står i døra

Mørket kjæm så fort her nord

tung blir vinterbøra

 

Bred din båt og bøt ditt bruk

gnæg dæ inn på åran

Lengt mot lyset, lengt dæ sjuk

drøm om alle våran

 

Nynn ei vise, syng dæ glad

du kan trenge trøsten

Mørket e en venn å ha

best blir kanskje høsten

- Trygve Hoff -


 

Her sitter JEG, ved naustveggen, og gjør ingenting. Naustet er nytt og nymalt, og jeg er bare en gjest. Da tenker jeg på de eldgamle, værbitte naustene som står i fjæra rundt omkring. Trekkfulle, enkle naust som gjemmer på mye historie, og masse slit. Dette naustet gjemmer på noen historier det, også, men det er historier er av det festlige slaget.

Før var naustene en arbeidsplass, og et hvilested for båten. Her renset de fisk og bøtte garn, og varmet hendene sine inni store, tovede sjøvotter etterpå, for neglesprett er vondt. Det er mange som gjør sånne ting fortsatt, men naustene har også blitt et møtested på annet vis i vår tid.

Fordi det er så sjønært som det kan bli.

Fordi det er medisin å hvile øynene på havet.

Fordi vi har muligheten.

 


 

Ingen tvil om at vi er perlevenner.

 


 

Utover kvelden kom det flere folk, både til lands og til vanns. Naustnaboer og fastboende i skjønn forening. Nye bekjentskaper, artige historier, og en liten knert som løsnet ordene som hadde satt seg fast i halsen min. Jeg er ikke så god til å prate, men det var det ingen som merket i går. Jeg sang ikke, da, men det var det andre som gjorde.

Plutselig var det en nydelig stemme som sang Gabriellas sång, fikk jeg høre. Det var sikkert en magisk opplevelse, men jeg hadde dessverre lagt meg, som vanlig.

Jeg er Frøken Kveldstrøtt, og dette var den eneste tørrpinnen vi traff i går.

Ikke mannen, men fisken.

 


 

 

Jeg fatter ikke at det går an å spise tørrfisk. Jeg prøver å venne meg til det, så i går tok jeg en bit i hånda. Dit, men ikke lenger, for det lukter grusomt stygt.

Jeg holder meg til grillpølsa, mens jeg lurer på hvem som fant opp tørrfisken.

Skjedde det ved et uhell?

Det var hell i uhell da, sikkert, for alle andre enn meg synes at det er en delikatesse.

 

ROP PÅ SOMMER`N!

 

Her i vakre, kalde nord,

der hvor havfruene bor,

her som vi og fisken bader,

selv når det er minusgrader.

 

Her er ingen nye fregner,

for det nesten bare regner,

kjære, send oss noen stråler,

det tror jeg at huden tåler.

 

Kan du ikke bare gi,

godvær til ei trønderpi`?

det er nok med 20 pluss,

da skal du få klem og nuss.

 

Det kan gjerne blåse godt,

heller vind enn tusen knott,

bare ikke nordavind,

den er verst for kropp og sinn.

 

Takk for alt det som vi får,

sommer, vinter, høst og vår,

trønderne får alt i ett,

gavepakke, rett og slett.

 

 



 

Takk for at fuglene forteller oss at sommeren er her, og takk for at vi trøndere har en egen evne til å nyte hvert eneste, dyrebare sekund som vi får.

Ikke får vi spalteplass i VG eller Dagbladet, heller, selv om det skulle finne på å hagle i juli. Det gjør ingenting - det tåler vi - for vi har vært ute en vinterdag før.

Vi pakker nemlig aldri bort Kari Traa.

 

Prestemannen

 

 

I går kveld ble jeg liggende å tenke på en prest, av alle ting. En helt spesiell mann. Hvis alle prester var sånn, så skulle jeg ha drukket kirkekaffe hver eneste søndag. Jeg hadde gladelig trosset både snøstorm og stiv kuling for å komme inn i varmen.

Prestemannen heter Thormod Høyen, og det er ingen ulempe at han minner meg om Bjørn Eidsvåg.

Jeg var i begravelse, og begravelse har alltid et slør av tristhet og sorg over seg. Det er en tid for alt. Det ver en av de fineste begravelsene jeg har tatt del i, selvfølgelig på grunn av en fin familie, men veldig mye på grunn av at presten klarte å formidle budskapet på en så varm og klok og levende måte. Vi snufset, vi smilte, vi lo høyt, og vi applauderte til og med. Akkurat det var litt uvanlig, men i går så passet det fint.

Vi applauderte det livet som avdøde hadde levd, og blåste sløret til himmels for en stund.

Akkurat det var veldig rørende og fint, selv for en utenforstående som meg.

Og jeg tror at Anton likte det han hørte.

Når en prest snakker om sin tro, og samtidig ikke skråsikkert forfekter en sannhet som ingen sikkert kan vite, da blir jeg varm i hjertet. Da lytter jeg med andektighet, og kjenner at det er håp, til og med for presten.

Jeg la merke til at han hadde en ny vri på ordene som avslutter en kirkelig handling. I stedet for " Gå i fred, tjen Herren med glede ", så sa han " Gå i fred, tjen HVERANDRE med glede ".

Hvis jeg ikke hørte feil.

Og det gjorde jeg ikke, for jeg lyttet med alle mine sanser.

Jeg har sittet mange ganger på kirkebenken og tenkt mine egne tanker, mens presten snakket om sitt. Jeg har vært i flere upersonlige begravelser, der presten var mer opptatt av dommedag enn av avdøde. Selvfølgelig skal man snakke om Gud og Jesus i en begravelse, det hører kirken til, men ikke på en sånn måte at den avdøde dør flere ganger. Aldri på en sånn måte at sorgen blir tynget av dystre ord.

Sorgen er stor nok likevel.

Skulle jeg få behov for å snakke med en prest, så hadde jeg klokelig holdt munn om jeg ble møtt med skråsikkerhet og arroganse. Nei, det måtte være en som åpner opp for den gode samtalen. En som vektlegger det gode i mennesket, og som sår tvil om troen, samtidig som han tror. Denne presten kan like gjerne være ei kvinne, iallefall i mine øyne, selv om mange mener noe annet.

Det bryr jeg meg ikke om.

Jeg er veldig glad i salmer, og det har jeg alltid vært. Jeg elsker salmer!  Ikke alle da, men noen. Jeg tror det er fordi jeg alltid ramet inn i stua til farmor og farfar midt i kveldsandakten. Det var noe trygt og godt, og kjent og kjært, over disse salmene. Jeg husker at de sang spesielle salmer på årets merkedager, som julaften og nyttårsaften.

Alltid de samme.

Heldigvis var det mest hverdager, og da satt de der med meg, med sin tro og sine salmer, og sine foldede hender. Det var nok de eneste gangene jeg ikke var midtpunktet i livet deres, for akkurat da var det Jesus.

Jeg husker en gang vi barna hadde rollespill i Bedehuset. Vi spilte Den Barmhjertige Samaritan så godt vi bare kunne, og etterpå runget applausen. Alle applauderte, bortsett fra EN, og det var ikke Jesus. Nei, det var en bibelmann som mente at det å klappe hendene sammen var stor synd. Han skremte vannet av oss barna, og sa at onde ånder var på ferde.

Heldigvis slo farfar i bordet, og ga oss en ekstra applaus.

Det glemmer jeg aldri. Derfor klappet jeg ekstra mye i går, i ren og skjær skadefryd, men mest av glede. Jeg hadde nemlig et lønnlig håp om at  dommedagspredikanten hørte det, helt opp til himmelen, hvis det er der han er. Jeg håper han slapp inn i himmelen, sånn som han strevde for å være et godt menneske. Han var tvers gjennom gudfryktig, pluss at han skapte frykt.

Hva vil det egentlig si å være et godt menneske?

Det sa presten så klokelig i går, at vi bør bry oss mer om hverandre. Vi bør slippe mer glede og musikk inn i kirkerommet og livet. Glede oss over de små og nære ting, akkurat som denne salmen forteller.

Han sang den for oss, og jeg hadde så lyst til å gi ham en applaus etterpå, men jeg våget ikke.

Han får et blogginnlegg i stedet.

Amen.

 

                       EIN FIN LITEN BLOME

Ein fin liten blome i skogen eg ser,

i granskogen diger og dryg,

og vent mellom mose og lyng han seg ter.

Han står der så liten og blyg.

 

Sei, ottast du ikkje i skogen stå gøymd

der skuggane tyngja deg må?

Å nei, for av Herren eg aldri vert gløymd,

til ringaste blom vil han sjå.

 

Men ynskjer du ikkje i prydhagen stå,

der folk kunne skoda på deg?

Å nei, eg trivst best mellom ringe og små,

eg føddest til skogblome, eg.

 

Ein dag vil den stormande vinter deg nå,

då vert det vel dødsdagen din.

Då kviler eg lunt og har snøkåpa på,

til vårsola kysser mitt kinn.

 

Eit bod frå min Herre du blome meg ber:

om einsleg eg vert på min veg,

så veit eg at Herren vil vera meg nær,

Gud Fader, han vernar òg meg.

 

Om enn eg er liten, har Herren meg kjær,

med honom eg kjenner meg sæl.

Kvar morgon meg bøna til himmelen ber,

med bøna eg sovnar kvar kveld.

 

Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær,

i blodet hans reinsa den er.

Den høver for himlen, der gullgater er,

den høver for vandringa her.

 

Som blomen om vinteren visnar eg av,

men gled meg, for då står eg brud.

Lat lekamen kvila med fred i si grav,

mi sjel, ho er heime hos Gud!

 

Ja, glad skal eg vakna hos Jesus eingong

i morgonen æveleg klår,

og blanda med heilage englar min song

i himlen, dit døden ei når!



 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fuck cancer!



 

Den fingeren ser grusomt lang ut, og jeg ser ut som et lemen, men jeg ønsker kreft dit pepper`n gror, så det passer utmerket. Jeg håper at jeg når langt med innlegget mitt, også. At jeg når langt med tankene og refleksjonene, både som privatperson, sykepleier og kreftressurs.

Og jeg liker dette diktet:

 

STIEN TE VERDENS ENDE

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts?lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: "Vi kan klatre vi."
Vi følte kronglesti`n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si`ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti`n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti`n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla`er,
men duftær ekstra sterkt på fine da`er.

La gå at det kan komma vonde ti`er
da sti`n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

-  MARGARET SKJELBRED -

 

Vi velger ikke selv. Jo, vi kan velge bort sigaretter og rødvin og snus og potetgull og lightbrus og sukker og koffein og velmente råd, men det meste er tilfeldig.

Rett og slett tilfeldig, mens arvelighet kan være en faktor.

Selvfølgelig finnes det risikofaktorer, sånne ting som det er lurt å holde seg unna. Solstråler, for eksempel ( heldigvis bor jeg i Trøndelag ), eller en usunn livsstil, hva nå det vil si.

Alt er relativt.

Jeg kan bytte ut Sørlandschipsen med gulrøtter, og få kreft likevel. Jeg kjenner en kar som er frisk som en fisk, og som tok sin første røyk som 11-åring. Jeg kjenner også en som alltid har levd asketisk, men som har hatt uflaks med celledelingen.

Likevel råder jeg alle til å legge røyken på hylla, eller droppe å ta det første draget.

Noen ting er det lett å holde seg unna, mens andre ting handler om livskvalitet. Jeg har lest mange steder at rødvin kan spille en rolle i forhold til utvikling av brystkreft, men jeg drikker min rødvin likevel, og satser på at jeg er heldig.

Jeg vil leve mitt liv, på min måte.

Jeg tror at mange sliter med tankene sine når de får diagnosen. Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Er det min skyld? Hvorfor akkurat meg? Jeg fortjener ikke dette. Det er urettferdig.

Disse ordene har jeg hørt mange ganger, men jeg har også snakket med flere som ikke vil fokusere på hvorvidt det er urettferdig eller ikke. De er så tapre og sterke midt i alt som er vondt. Hvor henter de denne styrken fra? Jeg skjønner ikke hvordan de klarer det, for jeg har lettere for å forstå at noen synes det er rasende urettferdig.

Begge deler er urkraft.

Og for min del spiller det ingen rolle. Jeg hjelper like gjerne storrøykeren som maratonmannen. Jeg hjelper like mye henne som velger bort de negative tankene, som henne der hvor alt går i svart.

Dessuten er ikke alt svart-hvitt, for i går ble jeg påmint en hendelse fra ungdomsskolen. Atleten, han med trikot og piggsko, ble rent i senk av outsideren, som stilte på startstreken med sneipen i kjeften, og med tresko på beina. Vi har forskjellig utgangspunkt, og ingen vet hvem som krysser målstreken først. 

Noen ganger er det umulige mulig, og ingen kjenner dagen.

Det hender at vi får virkeligheten slengt i trynet. Noen ganger hjelper ikke behandlingen, annet enn for en stund. Det må være fryktelig tøft å få en sånn beskjed. Fryktelig, forferdelig tøft.

Jeg har ingen anelse.

Jeg aner bare en liten bit av det, nemlig den delen jeg tar del i som sykepleier, men det opptar en stor del av hodet mitt og hjertet mitt, da, for akkurat  DET er heldigvis uunngåelig.

Jeg sier heldigvis, for jeg vil ikke være nøytral. Jeg vil ikke bli vant til noe som dette, selv om det er en del av hverdagen min. Det blir ikke en rutine, sånn som det er å spise to knekkebrød til frokost, med akkurat det samme pålegget, hver eneste dag -  bortsett fra på julaften.

Gjesp......

En annen ting jeg tenker på er alle vidunderkurer ( jeg har liten tro på sånne ), og alle nye typer behandling som kommer på markedet. Noen gir falske forhåpninger, mens andre koster for mye. Noen er heldigvis effektive, og dem vil vi gjerne ha.

Vi tar i mot all den hjelpen vi kan få. Vær så snill og hjelp oss!

Vi ber en bønn, men vet ikke til hvem. Noen har sin barnetro, og noen tror på ingenting, eller bare på seg selv. Jeg tror at vi mennesker er skapt til å tro på noe eller noen, samme hva det er. Trua, den har vi alltid med oss, fra den dagen vi blir født. Den er en slags trøst, og en form for trygghet, men likevel forundres jeg over at mange tror så sterkt på noe de ikke kan vite helt sikkert.

Eller vet de noe som jeg ikke vet? Har de hatt en åpenbaring eller noe?

Farmor og farfar var slike mennesker, for de var misunnelseverdig faste i sin tro. Det er sikkert en god følelse, for da har de alltid noe å lene seg mot. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro på, jeg, men jeg tror på det gode i mennesket. Jeg tror på det som gjør meg godt, og på dem som vil meg vel.

Det har jeg lært av disse to.

 


 

 

Jeg tror på dem som viser hverandre omsorg og omtanke, og på dem som ærlig våger å møte den andres blikk når tøffe beskjeder ska gies. Ingen omveier eller sidespor, for dem har vi allerede gått. Vi kjenner hver krinkelkrok av livet, og nå er det bare resten tilbake. De som er med oss hele veien er gull verd. Jeg elsker dem som kaller en spade for en spade, men også de som pakker meg inn i bomull, for jeg behøver begge deler.

Resten kan bare ryke og reise.

Det som hjelper for deg, hjelper kanskje ikke for meg. Kanskje lover noen mye mer enn de kan holde. Kanskje er enkelte til mer hjelp enn vi på forhånd våget å tro.

Håpet er det grønneste av det grønne. Håpet er lykka og halmstrået. Vi kan miste det på veien, eller vi kan finne det under ei grein. Så lenge det er tvil er det håp, sier Lars Lillo-Stenberg, og jeg er enig. 

Jeg håper at det er sånn, for håpet er en bærende kraft.

La tvilen komme tiltalte til gode. Kanskje føles det som om man sitter på tiltalebenken i en rettssak, og ikke har gjort noe galt. Du bare håper på medvind, sånn at du kan seile din egen sjø. Jeg vet ikke. og jeg håper at jeg slipper å finne ut av det.

 

Diktet øverst i teksten forteller mye om hvordan vi kan lære oss å leve med den veien som blir vår. Kanskje er villblomsten like vakker som rosebuketten. Det glasset med vin, dere vet, i fjæresteinene, på en godværskveld, sammen med jordbær, sammen med ei venninne, i flukt med tjelden,

da tenker jeg ikke på risikoen.

Gjør du?

 



Skål for livet  :-)

 

 

 

 

 

 

 

 

Stjerna


Det nærmeste jeg kommer Plumbo i kveld, er at jeg heller det i sluka :-)  For en drittjobb på en fredagskveld! Jeg takler det meste, bortsett fra akkurat dette, men heldigvis hjalp det å bruke munnbind.

Det er ikke så nøye heller, om jeg bare er hjemme, for jeg var jo på Mausen i går kveld. Dessuten er jeg ikke Plumbo-fan, annet enn når det forenkler jobben min.

Men nå er det gjort.

Det er ikke alt her i livet som er like morsomt å gjøre, men da hjelper det å belønne seg selv, akkurat som jeg gjør med Milla, hunden min. Belønning, belønning, belønning, enten i form av godbiter eller ved hjelp av ros.

Belønningen i kveld var en boks øl, men bare denne ene, for jeg skal på jobb i morgen tidlig. Pluss potetgull, og der har jeg ingen restriksjoner. Jeg kjører på med Sørlandschips.

Sånn gjør jeg det i andre situasjoner også. Hvis jeg gruer meg for noe, aller helst på jobb, så tar jeg på det bittelille stjernesmykket mitt. Ikke noe prangende, men så lite at nesten ingen ser det. Det er det eneste jeg tillater meg på smykkefronten i jobbsammenheng. Jeg trives ikke med utsmykning da, men det gjør bakteriene, så valget er enkelt.

Inni den lille stjerna sitter motet mitt. 

Jeg innbiller meg at jeg våger ALT når jeg legger stjerna i halsgropa, og det virker. 

Så hvis dere ser meg med den stjerna, da vet dere at jeg er innstilt på å kaste meg ut på dypt vann. 

 


 

Ikke er det gull, og ikke kostet den stort, men den er veldig effektiv i bruk, fordi jeg har bestemt at den skal være det. I jobben min som sykepleier så vet jeg at det kan være nyttig å bruke ulike hjelpemidler, eller verktøy, for å mestre hverdagen. Det gjelder i høyeste grad for meg også, ikke bare for dem som jeg skal hjelpe.

Det finnes doforhøyere, dusjkrakker, gripetenger, proteser, strømpepåtrekkere og masse annet rart på markedet. Og for min del, altså, et munnbind og ei stjerne.

 

Hils på Doffen:

 



 

Ser han ut som en strømpepåtrekker?

Nei, han gjør ikke det, men alle vet at skinnet kan bedra, og her kan dere lese mellom linjene så mye dere vil. Alle vet at ting ikke alltid er som vi tror at de er, sett ved første øyekast. Doffen er uunnværlig, for han kjører standup-show hver eneste dag. Han er det eneste mannlige innslaget i hjemmesykepleien, så vi sloss om å ta han med ut på ruta.

Sist jul så pyntet vi han med julekuler, og satte han midt på bordet, mens vi sang " En stjerne skinner i natt ".

Det beste med ham, synes jeg, er at han holder kjeft mens vi kjører til og fra.  Det er det jo ikke alle mannebein som gjør når de er passasjerer. Det nest beste er at strømpene glir på som en lek.

 

Tilbake til stjerna.

Nils Arne Eggen har sagt noe fint:

 

«Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene»

 

Glemt er Doffen, for nå ble jeg alvorlig igjen. 

Jeg liker stjerner, og hvis jeg henfaller til grublerier, som jeg ofte gjør, så tar jeg på meg joggeskoene og går ut i mørket. På en stjerneklar kveld blir jeg bittelita, og det blir bekymringene mine også. De blir bittesmå og ingenting.

Iallefall for en stund.

Helt til det blir lyst igjen, for da går det ikke an å gjemme bort, eller glemme bort, noe. Men trollene sprekker i lyset, så lyset er også en velsignelse.

 

Lyset
- av Halldis Moren Vesaas

Kjære, alt ditt som du viser meg no
- så utenkt som mangt av det er -
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

 

 

 



 

Blåtimen

 

Hvor var alle mausundværinger og havfiskere i kveld? Har de lagt seg på lading?  De drømmer sikkert om en ny fisketur, en enda større fangst, nye rekorder og nye fiskehistorier, 

Tipper jeg.

Eller satt de bak gardina og lurkikket på havets datter?

 

Hva gjør hun her i kveld, for det er jo i morgen kveld og lørdag aften det skjer. Det er Utihavet-festival nesten hele uka, med liv og røre på kaia og alle steder, bare ikke akkurat da jeg var der.

De venter sikkert til Terje Tysland og Plumbo kommer, før de kryper ut av sneglehusene sine. Neida, forresten, mausundværinger er ikke sånn, for de er født sosiale og omgjengelige, helt til det er lokaloppgjør i fotball. Da glemmer de alt av manerer, da er de bare patrioter, og da koker det sikkert i hodet.

Det har visst haglet både stein og skjellsord på Varden Stadion opp gjennom årene, altså i tidligere tider, da våre fedre var helter.

Og nå håper jeg at ingen blir fornærmet,

for det er ikke jeg som har pepret motstanderne.

 

Apropos årer, jeg tror at alle øyværinger er født med årer i hendene i stedet for ski på beina. Det er liksom mer praktisk og nevenyttig når man har havet som nærmeste nabo.

Matnyttig, også.

 

Etter Mausund så sveipet vi innom Andstein. Der var det heller ingen å se, og godt var det, på en kveld som denne. 

For i blåtimen er stillheten å foretrekke.

 

 

Det eneste som laget lyd ( etter at Kjell ba meg være stille ), var stimer av fisk som spratt synkront opp av havet, alle på en gang. Jeg så ikke en eneste etternøler, og ingen som tjuvstartet, heller.

Nå skjønner jeg hva folk mener med at sjøen koker.



 

Det hender det koker over for meg også, men ikke i kveld.

Ikke i en sådan stund.

 


 

HYSS

Hyss sier havet
Hyss sier den lille bølgen ved stranden, hyss
ikke så voldsomme, ikke
så stolte ikke
så bemerkelsesverdige.
Hyss
sier bølgekammene som
flokker seg om forbergene
strandbrenningene. Hyss
sier de til menneskene
det er vår jord
Vår evighet.

- Rolf Jacobsen -

 



PS Jeg liker mausundværinger.

Min veg





 

Da jeg var en god del år yngre så dro jeg en hvit løgn, og tok en sjanse. Ettersom saken er foreldet så kan jeg fortelle det likevel. Jeg rappet likør fra skapet til pappa, og smugdrakk på rommet mitt. Plutselig banket det på døra, og der sto pappa gitt. Han ba meg om å kjøre til trygdeboligen på Nesset og hente tanta hans, som skulle komme på kaffe.

Innrømme at jeg hadde stjålet, og drukket, og ikke kunne kjøre, eller kjøre og hente henne?

Hva om de hadde planer om å by henne likør til kaffen?

Det var sikkert ikke snakk om skyhøy promille, for jeg tok sjelden noen sjanser. Jeg var ei pingle fra landet, som slo blikket ned for ingenting. Det nærmeste jeg kom gutter var lukta av cola og hjemmebrent. Den lukta kan man kjenne på flere hundre meters avstand, så det betyr ikke at jeg var intim med noen av dem, eller særlig EN. 

Er du på styr?

Det var jo kjempeskummelt, som alt annet i livet mitt. Det ble et avstandsforhold, der jeg satt inne i hvert eneste friminutt, mens han ventet ute. Forgjeves, antagelig.

Ikke rart han ga opp.

 

I helga gjorde jeg noe som jeg aldri i livet hadde våget før. Jeg sa JA til å bli intervjuet av Tore ( på sporet ), for vår lokale nettavis frøya.no. Han fikk til og med ta bilde av meg, og det har jeg stjålet, for det har jeg visst gjort før.

Da tenker jeg på likøren.

 

Han utfordret meg til å fortelle hva skrivinga og bloggen betyr for meg, og det gikk mye lettere enn jeg hadde trodd på forhånd, for jeg er ikke så glad i å prate. Likevel pratet jeg med meg selv mens jeg ventet. Jeg sa; Skjerp deg Tove, han er jo "bare " en frøyværing. Han har også vært sjenert en gang, selv om han har vært norgesmester i kappgang, og nå er han forresten programleder på TV, og reiser verden rundt, så det er håp for alle.

Tenk på det, du. 

 

Det hadde vært noe annet om det var Snåsamannen jeg skulle møtt, for han hadde sikkert lest meg som ei åpen bok.

Han vil jeg møte!

 

Jeg fortalte villig vekk, og det gjorde jeg fordi jeg tror at det kan hjelpe andre. Jeg tror at både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker har de samme tankene, den dagen det virkelig røyner på. 

Jeg tror at åpenhet og kommunikasjon er nøkkelen til så mye. Hvorfor skjønte jeg ikke det før? Hvorfor våget jeg aldri? Det er ikke sånn at jeg aldri har våget noe, altså, for jeg har da ikke bare sittet på jenterommet og pimpet likør i smug, men likevel.

Likevel er det mye lettere å være utadvendt enn innadvendt, for jeg har prøvd begge deler. Det ene var medfødt, tror jeg, og det andre måtte jeg lære.

Til og med navlestrengen hadde jeg surret noen ganger rundt halsen. De fikk meg ikke ut den vanlige veien, så det startet allerede ved fødselen. Kanskje det er derfor jeg trives så godt om høsten, når det er lunt og mørkt.

Det er det sikkert.

Jeg nektet å komme ut av magen til mamma, jeg nektet å spille en av hovedrollene i Kardemomme by, og jeg nektet noen ganger å lese høyt på skolen. Jeg som elsker å lese, men det er inni meg, ikke høytlesing, som alle kan høre. Tenk om jeg begynner å stotre midt i setningen, og det gjorde jeg selvfølgelig.

Det kalles selvoppfyllende profeti.

Jeg trodde så sterkt på det at det skjedde. De siste tre årene har jeg brukt på å lære meg å forstå at jeg kan bruke denne lærdommen til noe nyttig. Jeg forteller meg selv at jeg er bra nok, og nekter selvfølgelig å tro det. Så sier jeg det en gang til, og en gang til, og en gang til, og det var da et forferdelig mas på den dama!

Alle vet at Rom ikke ble bygd på èn dag.

Det blir som å bygge stein for stein. DET kan jeg, og DET vil jeg, og det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert. Pippi-power er den største og sterkeste supermakt i verden, for endringen må jo starte hos meg selv.

Det hjelper ikke hva andre sier eller gjør, eller vil at jeg skal si og gjøre. Det er jeg selv som må gjøre jobben, for det er en jobb. Det har vært steinhard jobbing i tre år, godt hjulpet av skrivinga.

En av mine store drømmer på skrivefronten er å skrive det ultimate dikt på nynorsk. Dere er vel enige med meg om at song er finere enn sang? Og at eg er finere enn jeg?

Nå er det sikkert mange som rister på hodet, fordi de hater nynorsk. Jeg vet ikke om jeg skjønner formålet med å ha to skriftspråk i skolen jeg heller, men jeg synes at ordene i et dikt klinger bedre på sidemål,

om eg ikkje hugsar så alt for mykje feil.

Og det gjer eg ikkje.

Berre hør:

 

Din veg

Ingen har varda den vegen

du skal gå

ut i det ukjende,

ut i det blå.

 

Dette er din veg.

Berre du

skal gå han. Og det er

uråd å snu.

 

Og ikkje vardar du vegen,

du hell.

Og vinden stryk ut ditt far

i aude fjell.

- Olav H Hauge -

 

PS Selvfølgelig hentet jeg tanta mi.

 

 

 

 

 

Endelig!

 

Endelig ble det padletur. Jeg har ikke vært på vannet med kajakken siden i fjor sommer en gang, og det er alt for lenge siden. I kveld ville jeg teste om min venstre skulder holdt, så vi padlet rundt Nord-Dyrøy.

Intet mindre, nei.

Det er bra at kajakken er slank, for enkelte steder var det veldig smalt. Det er det som er så fascinerende og fint med padling, vi kommer liksom til overalt.

Jeg måtte brette opp ermene, og løfte både meg selv og skuta over noen steiner som lå midt i smalsundet, men det gikk heldigvis bra. Alternativet var ¨å gjøre vendereis, og det var aldri et alternativ.

Det var ikke blikkstille hele veien, og ikke var det blikkstille i båten min heller, for det kom noen gloser underveis. Heldigvis hørte ikke Kjell hva jeg sa, eller kanskje han gjorde det, for lyden bærer godt på vannet.

Du hvisker ikke hemmeligheter fra en kajakk.

 


 

Mannfolk!!....sa jeg, er fra Mars, og kvinner fra Venus.

Jeg lå en halv kilometer etter i løypa, og for hver gang han ventet meg inn så padlet han videre. Dermed ble det dårlig med pustepauser på denne dama.

Noen som kjenner seg igjen?

 

Etterpå fikk jeg brødskive med brunost, og kaffe, for han tenker på alt. Det er merkelig, men da jeg spiste en halv brødskive med brunost til frokost i dag tidlig så sa jeg at brunosten var kjedelig. Ute på skjæret var den samme osten alldeles nydelig.

Det er nok ikke så lett å være mann.

 


 

Vi var ikke alene på havet denne kvelden, for først i rekka padlet en ærfugl. Vi halte innpå, men plutselig dukket den og forsvant. Jeg så aldri at den kom opp igjen, så jeg håper at vi ikke skremte vannet av den.

Ærfulger er så fine. Da vi var på Helgelandskysten i fjor sommer så var vi på ærfuglmuseum. Vi fikk en neve dun i handa, og merket det ikke, for den veier ingenting.

Ei sånn dyne hver skulle vi hatt, men det har iallefall ikke JEG råd til. 100 000 kroner for to dyner; da snakker vi luksus og god nattesøvn. Eller, jeg vet ikke om jeg hadde sovet godt om jeg hadde brukt alle sparepengene mine på edderdun.

Det jeg vet,er at Harald og Sonja har hver sin sånn, for det sa de på Vega.

Et slikt reir skulle jeg gjerne ligget i.

 Resten kan de beholde, for takke meg til kneippbrød med brunost på Teinnskjæret, i stedet for gallamiddager i stram givakt. Jeg tipper at Kongen innerst inne er enig med meg, for han er ganske løs i snippen. iallefall når han får bestemme selv. Vi kunne delt brødskiva mellom oss, og snakket om alt mellom himmel og jord.

Den eneste jeg så i gallauniform i kveld var tjelden.

Det holder i massevis.

 




 

I natt var verden poesi



 

" Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry. "

 



 

 

Det ble nesten morgengry, for når været smiler så må vi nyte det. Det er det som er så rart og fint med oss øyboere, at når det kommer seilende enn sånn kveld, så hopper vi ombord. Vi setter oss godt til rette, og forteller hverandre at ingen har det bedre enn oss.

Da har vi glemt både regn og vind, og det som verre er.

Da har vi glemt lynnedslaget som sendte sjokkbølger over hele Hamarvika, og som tok med seg både bredbånd, vaskemaskiner, og andre elektriske dupeditter. Vi glemmer regnet som trommer iltert mot ruta, og vinden som blåser fra alle kanter. Aller verst er nordavinden, for den er mye kaldere enn de andre vindene.

På sånne kvelder blir plastglassene like vakre som det vakreste krystall. Havet bryr seg ikke om hvilket glass det speiler seg i likevel.

Og vinen er like rosa som himmelen uansett.

I natt var verden poesi.



 

Disse bildene står i grell kontrast til mange andre sin verden. Noen sørger, andre kriger, og mange har ingen å dele det med.

Vi kan prøve å være et bål for andre, sånn at de kan kjenne varmen. Vi måtte også flytte oss nærmere bålet i natt, for Frøyanatta er bittelitt kaldere enn Karibien, men mye finere da, selv om jeg aldri har vært på de Karibiske øyer.

Jeg tipper at det er finere her, og håper at jeg vinner i Lotto.

 


 

Det er fine farger hele døgnet, men fargespillet er aller best når kveld blir til natt, nå som det er sommer. Pastellfargene er et mykt og godt teppe som vi kan slenge over skuldrene. Jeg kler ikke pastellfarger så godt, men det gjør himmelen og havet. Det er høstfargene som er mine farger.

Vi var ikke alene om å nyte denne natta heller. Vi diskuterte om måken har en sånn type hjernekapasitet at den nyter å duppe på havet. Anette tror ikke det, for hun mener at den bare ER, på en måte, mellom det ene og det andre måltidet, men jeg velger å tro at den trives, altså at den tenker: Ahhhh!! Nå har jeg det fint!

 



 

Til og med oteren tok en pause i fiskinga, og la seg på rygg. 

Vi så det fra galleriet.

Der var vi forresten på bølgelengde, for at oteren nøt tilværelsen var ingen av oss i tvil om. Han ga blaffen i makrellstimen, for han var sikkert god og mett allerede.

Både vi og oteren bor jo midt i matfatet.

 





 

Sykt perfekt?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I går kom jeg over et TV-program som heter " Too ugly for love? "

At det går an! Er det mulig?

Hvem er det som definerer sånt?

 

Jeg er fullstendig klar over at vi vurderer ulikt, og at referanserammene og øynene som ser er forskjellige, men likevel. På hvilken måte søker de etter folk til et sånt program, mon tro.

 

Vi søker etter deg som er så stygg, eller har så mange skavanker, at ingen kan tenke seg å date deg, og iallefall ikke bli glad i deg eller elske deg. Vi er villige til å gjøre et forsøk, om du er villig til å eksponere deg på TV. Vi garanterer ingenting, men det har god underholdningsverdi, og du blir C-kjendis, men ikke A. A er forbeholdt de som har flest følgere på Instagram, eller hun som fikk hovedrollen i den seneste storfilmen, hun plettfrie på 20, som får være dama til helten på 70. For menn går aldri ut på dato, de blir bare kjekkere med årene. Er du den vi søker? Send oss noen ord da vel, men aller helst noen bilder, så kanskje du er heldig. Det er mange om beinet, for vakre og vellykkede vokser ikke på trær.

 

Noe sånt?

 

I går var det en som manglet et bein, og ei som hadde fjernet brystene etter brystkreft. Arrene var ikke særlig pene, og mannen haltet når han gikk, men hallo!!

Er det stygt?

Kan de ikke bare fotoshoppe det bort, sånn som de gjør for å får verdens smaleste midje, eller når ansiktet deres er like glatt som havet på en godværsdag?

Disse bildene som "alle" beunderer, og fortvilet prøver å leve opp til. Det er umulig, for verden er jo ikke sånn, andre steder enn i sosiale media. Å ha et A-stempel i panna, nei, vent, ikke i panna, for der er det Botox, betyr ikke at de unnslipper rynker, poser under øynene, cellulitter og harde hæler. Jeg sier ikke at alle injiserer Botox, men mange gjør det. Eller de fjerner sinnarynka med et tastetrykk.

Og vi beundrer. Og misunner. Og ønsker at vi var perfekte.

Hva er perfekt?

 

Skal legningen vår bestemme hvem vi er? Er det in å være lesbisk eller homofil? Det kan nesten virke sånn, sier noen, for nå er det plutselig "sånne" folk overalt.

Sånne?

Er de unormale eller farlige? Truer de tankegangen vår? Står de i veien for noen? Verden har alltid vært sånn. Kvinner elsker menn, og menn elsker kvinner. Menn elsker menn, og kvinner elsker hverandre. 

Takk og pris for åpenheten, som gjør at det er lov å vise hvem man er, og ikke gjemme det bort i et skap. Kjærlighet er kjærlighet.

La det bli in å være seg selv.

 

Jeg kjenner det selv av og til, særlig når jeg er i litt laber form. Når jeg ser et blekt og usminket ansikt i speilet, selv om jeg ikke bruker mye sminke. Det er noe med blikket. Noen ganger er det gnistrende grønt, og da er tankene annerledes. Da gir jeg blanke f**n i glansede TARA-forsider, eller kritthvite tenner, for den saks skyld. ( Bleker ALLE tennene nå for tiden? )

Tennene deres er jo like hvite som leggene mine. Kan jeg gå i kortbukser da?

Tydeligvis.

Leggene bar meg iallefall opp til Dønnamannen, som dere ser i bakgrunnen, så da spiller fargen ingen rolle.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Kan jeg ha på en tettsittende topp når magen ikke er sixpack? Høsten er mye bedre på den måten, for da er det store, varme, mosegrønne oversize -plagg som gjelder, sånne som ramler nedover den høyre skuldra, men det gjør ingenting, for skuldrene er like pene hele livet.

Skuldrene er min favorittkroppsdel, så hadde jeg villet ha en tatovering, så skulle den sittet på min venstre skulder, på hjertesiden, for skuldrene blir ikke rynkete, og ikke siger de heller, som puppene gjør.

Perfekt!

 



 

Jeg er snart 50, og kjenner at jeg holder på å få en 50årings visdom. Derfor blir jeg ikke så påvirket av sånne ting lengre. Jeg ser framover, men vender samtidig blikket bakover, og tenker på ungene og på ungdommen. De vokser opp i en annen verden. For dem er sosiale media og reality-TV hverdagskost, akkurat som Lekestue og Falcon Crest var for oss, men bare en halv time hver kveld, eller hver onsdag klokka 21.

Falcon Crest var ukas høydepunkt. Da tok vi ikke telefonen en gang ( fasttelefonen, for mobilen var ikke oppfunnet, og de som hadde en måtte bære den i en ryggsekk, for den var så tung ), og vi poppet alltid popcorn. Pluss at vi spiste hjemmelaget pizza. Ikke med kjøttdeig, for dette var mens pizzaen var i startgropa.

Det smakte himmelsk, og nå har pizzaen forlengst nådd nye høyder.

 

Nå er valgene og verden i stua, på soverommet, i dusjen, ved middagsbordet og overalt. Og 50åringene henger på så godt de kan, og har invadert facebook, mens ungdommen rømmer til andre arenaer. De er forferdet over foreldrene sine, som ofte er mer ukritiske enn sine barn i omgangen med alle sine "venner" og bekjente.

For de har da vel ikke SÅ mange venner, eller hur?

 

Nok om oss middelaldrende, som heldigvis har lært en lekse eller to, men som kke vet hvordan vi skal følge med på alt som er nytt.  Barna har mobil helt ned i barneskolealder, og vet vi egentlig hva de gjør? Deres verden er en arena hvor kommentarer og mobbing kan foregå i det skjulte, fordi de ligger mange steinkast foran oss. Jeg tror at det er mye lettere å såre andre ved å sitte på rommet sitt og skrive til noen, for da slipper de å være så "modige" at de ser offeret i øynene. De kan til og med gjøre det i mørket, og under dyna.

Tar jeg feil?

Vokser de opp med følelsen av å aldri strekke til, fordi alle andre har duckface? Hvem får mest likes, liksom? Hvem er de kuleste, flotteste, peneste, tøffeste?

Hei alle barn og unge!!

Jeg håper dere lærer å forstå at det beste er å være en god utgave av seg selv. Vær ærlig, snill, omsorgsfull, modig, sjenert, redd, liten, stor, høy, lav, pinglete, eller hva du vil, bare du er DEG.

Det er helt vanlig å ha kviser i panna, selv om det er verdens undergang. Det er normalt å være assymetrisk, sånn at den ene puppen er bittelitt større enn den andre, og forresten, har du nesten ikke pupper i det hele tatt, så slipper du å tenke på hengepupper om førti år.

Det handler om bevissthet og tanker og trygghet.

Jeg vet at det ikke er så enkelt, for jeg har vært der selv. Jeg har kjent det på kroppen, og jeg har vært skikkelig ut å kjøre ett par ganger med tanke på komplekser og dårlig selvbilde, men se på meg nå.

Nå er det ikke bare pizzaen, men også jeg, som har nådd nye høyder. Jeg har toppet den med nye ingredienser og mer av alt.

Den ble riktig så smakfull.

 

Jeg har jobbet steinhardt for å tenke positivt, og det nytter. Jeg er et strålende eksempel på at det faktisk nytter. Det er ikke bare tomme ord, og det hjelper å ta i mot hjelp, for det er veldig vanskelig å snakke fornuft med sin egen verste fiende, som faktisk er en selv.

Jeg har vært min egen verste kritiker, og nå er jeg min egen beste venn, selv om vi fortsatt er uvenner i blant.

For verden er ikke perfekt, og jeg blir aldri et glansbilde. Jeg er bare et helt vanlig menneske, akkurat som alle andre. Vi er visst født sånn at vi sammenligner oss med andre, og det tror jeg adri at vi vokser fra, heller.

Helt til slutt, det er ikke alltid sånn at vi voksne vet best. Mine barn er mange ganger MYE klokere enn meg. De har på ett eller annet mystisk vis blitt mye tryggere på seg selv mye tidligere enn det jeg ble.

Det vil jeg ta noe av æren for, faktisk, for jeg har vannet deres medødte nysgjerrighet på livet, og jeg har alltid vært åpen om min egen utisktrekkelighet og famling.

Jeg har famlet mye. før jeg endelig våget å strekke armene i været. Jeg anbefaler det på det varmeste, for det blir så mye lettere å puste med magen da.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

- Hans Børli -

 

Prøv å les et dikt om du vil, for poesi handler om akkurat de tankene som vi har inni oss. Les gjerne litt mellom linjene, også, for der kan du finne mye fint.

Har du dysleksi, sånn at bokstavene ikke står på riktig sted, så er det ekstra viktig å kunne lese mellom linjene, for kanskje har både A og B og C havnet der de ikke har lov til å være.

Hele alfabetet i en salig blanding, for livet er lett, og livet er vanskelig.

 

Selvsikkerhet og selvtillit, for det er to forskjellige ting, kommer ikke rekende på ei fjøl. Vi må hele tiden jobbe for å være oss selv, selv om det er godt med ferie i blant. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ønsket ferie fra meg selv, for noen ganger har jeg vært drittlei. Drittlei av å psyke meg ned til ingenting. 

Synd at det ikke finnes en av- og på-knapp, sånn at jeg slipper å ha hjernen på slep hele tiden. Eller, den må jo være med, men den kan holde kjeft.

Vi må jobbe for karakterene på skolen, også. Er målet å få en sekser?

DA er det mange som blir skuffa. Jeg ble iallefall skuffa for hver gang jeg fikk igjen en matteprøve, for matte er ikke min greie. Da var det mye bedre å analysere dikt, eller lese ei bok på nynorsk. Nynorsk, som alle hater.

Dyrk fram dine gode sider, enten det er tall eller bokstaver, og liker du ingen av delene så er du kansje en drivende dyktig praktiker. Kanksje du fikser alt eller ingenting, mens noen er midt på treet. 

Det som teller er at du gjør ditt beste, og da er det bra nok.

 

La ingen sette deg i bur eller bås, og dette bildet har jeg tyvlånt.

 

 

HEIA OSS!

Kjære

 



 

Eg sit i kveld og skriv til deg
og kjenner orda spire.
Men enno står det berre eitt
og lyser på papiret.

Eit "kjære" berre, står det her.
Eg må vel finne fleire?
Men vide flakkar tankane,
som fuglar kringom reiret.

Det er så mangt eg skulle sagt -
Fortenkt eg sit ved bordet
og tenkjer: Kanskje er det nok
med dette eine ordet.

Eg ynskjer deg - kvarhelst du bur
langt burte eller nære,
at du kan kjenne varmen frå
det vesle ordet "kjære".

- Jan-Magnus Bruheim -

 

I kveld fant jeg en skatt igjen, som jeg ikke har lest før. Det lille ordet " kjære ", som ikke er så lite likevel.

Jan Magnus Bruheim har skrevet mye fint.

 

Har du noen gang vært så langt unna kjernen i deg selv at du har vært en fremmed? Skremmende fremmed; så helt annerledes enn den du egentlig vet at du er? Ikke sånne endringer som er en videreutvikling av den jeg var, og som jeg jobber for å bli.

Nei, for dette er noe helt annet, som er vanskelig å forklare. Et komma, på en måte, mellom det som var og det som blir.

Det er en sånn marionett-lignende følelse, der jeg danser en dans der andre har regien. Hvem andre enn meg selv? Jeg er ikke en nikkedukke heller, for det er jo bare jeg som har ansvaret for hva jeg sier eller gjør, men mer en slags viljeløs reise, akkurat som med barkebåten på åpent hav. En slags følelse av fortapthet.

Alene i verden.

Den vet ikke helt hvor den driver i land, den heller, barkebåten, for jeg har vært der.

 

Men så vokser det fram en ukuelig vilje, og en uslåelig stolthet. En dirrende styrke som starter i ryggmargen og brer seg utover, og helt ut i fingertuppene.

Det prikker i hele kroppen, på den samme måten som når føttene har sovnet. Jeg reiser meg og går, og føttene bærer meg.

Jeg klatrer oppover igjen, og kiloene renner på.

Egentlig er det helt greit, for det er ikke noe særlig å rase ned i vekt på den måten som jeg gjorde en stund, i komma-perioden.

Dette kommaet, den ørlille pausen midt i mellom, er forresten viktig, har jeg lært.  Det er av avgjørende betydning hvor den plasseres, denne månesigden.

 



( Bildet er et lån )

 

Denne regla, eller regelen, lærte jeg på barneskolen:

- Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

- Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

Skjønner dere?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg tror at alle i en lite periode av sitt liv opplever forvirring, og at grunnmuren vakler. Eksistensielle spørsmål flyr som løvblader i vinden, og jeg prøver å hente dem ned. Jeg prøver å finne min plass, og mitt ståsted. Etter et samlivsbrudd så er det bare løse tråder, og jeg vil iallefall ikke være lett på tråden.

Jeg vil bare være meg selv.

 

Det er nettopp her at det lille ordet kjære gjør underverker. Et ganske lite ord med stor kraft. Sagt i beste mening så er det verdens beste plaster på såret, og når såret har grodd så må huden få luft.

Luft under vingene, så jeg kan fly igjen, og ordene som jeg skriver er visst like svevende de, også. 

I believe I can fly!

Det skal forresten alltid være luft etter et komma.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kvinnelige forbilder


 

Om jeg har forbilder?

Jeg har flere.

 

Jeg har henne som sier hva hun mener uansett hvilken vei vinden blåser. Hun som har en klar formening om hvor skapet skal stå, selv om hun ommøblerer rett som det er hjemme hos seg selv.

Det er vel på den måten hun lærer.

Det er bare sånn hun kan finne ut hva som matcher, og hvilke møbler ( les: mennesker ) som gjør hverandre gode. Den stålampa i bakgrunnen, som kaster lys over andre, hun havner sjelden midt i rommet. Ingen legger spesielt merke til henne, det gjør de bare om lyset slukkes.

Denne dama plasserer stålampa i midten med den største selvfølge. Derfor beundrer jeg henne, selv om hun er skremmende ærlig.

Ærlighet varer lengst, og måtte vennskapet vårt vare evig.

Hei Linn!

 

Eller henne som alltid sender melding på rette tidspunkt, fordi hun bare VET. Hun har alltid følehornene ute for andres sinnsstemninger, og er uredd når hun kjemper for det hun tror på. Hun er kanskje redd, men hun gjør det likevel. Hun er diplomaten blant oss, men aldri selvutslettende. Hun fortjener all verdens godhet tilbake. Hun putter bomull i ørene når det blåser ute, men lytter likevel.

Hun er krigeren som aldri slutter å tro på det gode.

 

Så har vi den befriende spillpppmakeren. Hun som lever livet så til fulle at hun rett som det er mister stemmen. På det lengste var den borte i fire måneder. Hun er den eneste jeg kjenner som har en stemme likevel. Det er den dama som lyser livsglede, selv om hun også har en hel bukett med andre sider. Hun er brennende engasjert i jobben sin, og det er smittsomt. Jeg er så utrolig glad for at akkurat den delen har smittet over på meg. Jeg takker aller mest for at hun har gitt meg motet og trua.

Vi skåler ganske ofte i rødvin, vi to, for vi har mye til felles, men det er alltid jeg som sier god natt først.

Alltid!

 

Hva med henne som bader hele året, altså utendørs, og i havet til og med? Hun som er en vulkan. Ordene bare flommer over, enten hun er lei seg eller glad. Ordene er som flytende lava, de er rødglødende, men aller mest varmer de. Hun er drivende dyktig i jobben sin, og har lederegenskaper som jeg ser opp til. Fordi hun SER, selv om hun ikke alltid hører, men det er fordi hun har så mye hun vil si. Når vi bader er det motsatt. Da er hun lydløs, mens jeg høres over hele Hamarvika.

Hun har et hjerte av gull, havfrua mi.

 

Nå kommer jeg til henne som har det kloke, varme, rause mammahjertet, som vi mødre gjerne har. Det er bare det at hun har sin egen, fine måte å vise det på. Hun som hegner om sin familie, og øser så mye godhet over sine nære og kjære at jeg smelter, bare ved tanken. Hun har opplevd at den yngste jenta hennes døde etter kreftsykdom, men hun står både rakrygget og skjelvende som et aspeløv tilbake. Jeg har alltid beundret hennes klokskap, og hennes evne til å vise omtanke for andre.

Hun har en egen evne til å formidle, sånn at både tårene og latteren sprenger på. Hun er en mester i å få oss andre til å se det hun ønsker å si.

Jeg beundrer slik fortellerkunst, for der er ikke jeg.

 

Ett av mine forbilder strikker fortere enn jeg klarer å telle.  Hun er veldig kreativ, selv om ting av og til blir litt skjevt. Hun tar vare på hele bunten, og hun har en egen evne til å få alle til å føle seg velkommen. Om huset står på hodet, eller om det egentlig ikke passer, så passer det utmerket likevel. Da feier hun bare vekk rotet, og sier: Slå deg ned! Hun ler av seg selv, og vi kaller henne bare for rothøna. Jeg beundrer hennes evne til å gi blaffen i hva andre måtte mene.

I går fikk hun et hjemmestrikket vennesjal av meg.

 

 

Akkurat i kveld var det disse seks, men jeg kjenner mange, mange  flere. Noen trodde kanskje jeg skulle liste opp Florence Nigthingale eller Mor Teresa, og det kunne jeg kanskje gjort, men jeg synes at det ble alt for lite jordnært.

De er sikkert et annet sted.

 

Denne gangen valgte jeg kortreist, og hvis jeg mikser de egenskapene som jeg beudrer mest hos disse seks, så blir jeg tilsammen en uredd kriger som fester hele natta, og som er hjertevarm, men aldri redd for å ta et isbad. Da tar jeg bare på meg et par hjemmestrikkede sokker etterpå, og sender varme tanker til alle dem jeg er glad i.

 

Jeg glemte visst i farten henne som alltid reiser kjerringa! Hun som aldri gir seg over, men som står på døgnet rundt, og som sikkert dør i farta, med skoene på. Jeg håper det blir lenge til, og så viljesterk kan jeg bare drømme om å bli. Hadde jeg vært bare halvparten så målrettet så hadde jeg vært forfatter for lenge siden, og helt sikkert på bestselgerlista. Hun klarer liksom ALT det hun bestemmer seg for.

Sånn er ikke jeg, selv om jeg er på riktig vei.

Hun har også mistet, og kjempet seg opp til overflata igjen. Jeg skjønner ikke at de klarer det, men jeg skjønner at jeg er heldig.

Veldig heldig.

 

 

Våg å være nykter 
Våg å leve nå. 
Syng, om det er det du vil ? 
gråt litt om du må. 
Tiden er for kort til flukt, 
bruk den mens du kan. 
Noen trenger alt du er 
og at du er sann.

- Hans Olav Mørk -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits