Lytt til stillheten





 

Denne uka har jeg vært på temakafe ved Frivilligsentralen. Psykiatrisk sykepleier, familieterapeut og veileder Anne-Britt Rønning hadde som tema hverdagsmestring. Det handlet om hverdagen med kreft, om stressregulering, og det handlet om meg, selv om jeg aldri har hatt kreft.

Det var så festlig å høre på henne at jeg sprutet ut i latter flere ganger. Det høres rart ut å blande kreft og latter, men det var sånn det var. Jeg tror at alle vi som var der hadde et slags fellesskap, selv om noen av oss er så heldige at vi ikke har hatt denne sykdommen. Det er fordi at temaet hverdagsmestring, stress, pusteøvelser og mindfullness handler om alle. Vi kan relatere det til vårt eget liv, fordi vi ofte løper rundt og bare puster sånn halvveis.

Det er så fascinerende når noen kan kunsten å formidle. Jeg ble grepet fra første ord, nærmest. Det ga meg sånn påfyll, og det var så herlig gjenkjennende og lærerikt, at jeg gjerne tar det med meg videre i livet.

Både på hjemmebane og på jobb.

Mange får kreft, og alle kjenner noen som har eller har hatt, så denne temakafeen er åpen for alle. Den er et lavterskeltilbud, der du kan komme som du er, i joggebukse eller stivpynta.

Fritt valg, for vi har alle et valg. Vi kan velge å sette de positive tankene på repeat, som Vilde gjorde. Nå har vi laget en brosjyre om kreftomsorgen i kommunen, og der har vi fått lov til å bruke hennes sitat. Jeg synes det ble så fint.

Livet er en liten gråspurv.

 



( Bildet av gråspruven har jeg fått låne av mesterfotograf Jan-Egil Eilertsen )

 

Foredragsholderen snakket mye om tankens kraft, for den er sterk. Jeg er selv et eksempel på at det er mulig å snu tankene i motsatt retning, for jeg har opplevd å snu dem begge veier. Jeg kan tro at den andre tenker, og så blir det til sannhet i mitt hode, selv om det ikke er sant. Jeg hører ikke stemmer i hodet, men jeg snakker med noen likevel. Det er meg selv. Jeg har lange samtaler med meg selv hver eneste dag, og vi er ikke alltid enige.

Jeg har ikke alltid vært den sterkeste meg, så da får den andre overtaket. Etterhvert så blir det lettere for henne, sånn at ett ord er nok. Eller taushet, og da har jeg ingen å snakke med. 

Da jeg møtte veggen, så ble både hun og jeg stille. Jeg tror at det er kroppen sin måte å rope varsku på, for i den stillheten fikk jeg mulighet til å kjenne hva jeg egentlig følte. Jeg orket ikke å forholde meg til hverken meg selv eller andre, og sånn var det ganske lenge. 

Jeg lå bare og lyttet innover.

Før jeg sådde noen frø, som ble til grønne spirer og en ny start. En vakker klisje. Jeg måtte vanne, og jeg måtte slippe til lys, men jeg synes fremdeles at bladene er finest når høsten kommer, for jeg elsker høsten. Jeg er et septemberbarn.

Det er mange som ikke kan fordra å ha mosegrodd plen. De vil ha grønne, symmetriske og veldresserte strå. Jeg kan ikke fordra hagearbeid, selv om jeg gjerne vil ha det fint rundt meg, så mosen får være de positive tankene som tar overhånd.

Vi gjorde en enkel pusteøvelse den kvelden. Da vi startet så pustet jeg halvveis, men underveis så merket jeg at pusten gikk helt ned i magen. Det er mye vanskeligere enn det høres ut som, for jeg må være tilstede med hele meg for å få det til.

Jeg er veldig glad for at jeg var tilstede den kvelden. Bli med neste gang du, også.

 

 

 

Blikkstille angst

 

 



OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

- Tanken har måkevinger. Havet stanser den ikke. -


Jeg blir lett overveldet av bekymringer. Når jeg først begynner å bekymre meg, er det vanskelig å slutte. Jeg er ikke bekymret for sykdom, selv om jeg jobber i helsevesenet. Jeg går ikke rundt og får symptomer på alt det som andre har av sykdommer. Sånn har jeg aldri vært, heldigvis, for da hadde jeg sikkert hatt symptomer på kreft eller ALS eller MS og sånt hele tiden.

Akkurat der er jeg "flink jente". Jeg tenker at blir jeg syk, så tar jeg det da, for nå er jeg frisk.

Jeg er iallefall frisk fra halsen og ned, selv om resten av kroppen blir påvirket av det som hodet sysler med. Da blir musklene like ranke og stive som tinnsoldater. To ganger har Musculus Latissimus Dorsi  - den brede ryggmuskel -  slått seg fullstendig vrang. Den første gangen trodde jeg at den ene lungen hadde klappet sammen, for jeg fikk ikke puste. Jeg måtte på butikken likevel, så da kjørte jeg i førstegiret hele veien, fordi jeg ikke klarte å løfte armen opp til girspaken. Jeg tok en U-sving på parkeringa, sånn at jeg slapp å sette bilen i revers.

Da følte jeg meg som en hundreåring, både fordi kroppen streiket, og på grunn av det med giret. DEN motorlyden....tilhører gamle kjerringer.

Jeg synes at musklene våre har så fine navn på latin. Navnene har satt seg fast i hodet mitt, akkurat som bekymringene gjør av og til, eller rett som det er.

Ganske ofte, egentlig.

Symptomene mine stemmer overens med generalisert angstlidelse. Jeg stilte nettopp diagnosen selv, etter et kjapt google-søk. Da slipper jeg å gå til legen, samtidig som jeg sparer ca 200 kroner. Det betyr ikke at jeg anbefaler andre å google i stedet for å oppsøke fastlegen, for legen er god å ha.

Dere skjønner sikkert hva jeg mener, og kanskje er det bare helt normale, hverdagslige bekymringer, som tar litt overhånd. Altså, ingen diagnose.

Alt er ikke diagnoser her i livet.

 

Noen ganger er knuten i mellomgulvet der med en gang jeg våkner. Se for dere en maurtue. Den ser fredelig ut på utsiden, men inni tua jobber det tusen maur, eller kanskje enda flere. En million? Så marsjerer noen av dem taktfast rundt i nærområdet, helt ned i tærne og ut til fingerspissene mine. Jeg er bare 1,64 på strømpelesten, så de legger ikke ut på en dagsmarsj. De henter barnåler, eller bekymringer, og bærer dem med seg inn til senteret. Da blir det kaos, selv om det sikkert er et system inni der et sted.

Jeg tror at mauren er mer systematisk enn meg, selv om jeg er ganske avhengig av å ha gode systemer rundt meg. Ikke sånn at jeg har tellekanter i skapet, men når jeg kjøper et nytt plagg så kaster jeg et gammelt. Det må være samme type plagg. Kjøper jeg en genser, så kaster jeg en genser. Investerer jeg i ei ny bukse, så forsvinner det ei bukse fra skapet.

Gjerne til Frelsesarmeen. 

Den er så uforklarlig, denne angstfølelsen. Det er ikke redsel eller panikk, bare en grusom og ubehagelig uro, jeg vet ikke alltid for hva. Den verste plassen å være da er i senga. Når alt er stille, og rommet er mørkt, så tar tankene større plass. De er der sikkert hele tiden, men på dagtid så distraherer jeg dem. Jeg har lært meg noen gode teknikker, som for eksempel å vaske huset, eller å ta hunden med på tur.

Det beste er å bruke naturen. Ta et sjøbad, for eksempel. Det klarner hodet på et blunk. Akkurat da tar jeg livet av hver eneste maur, selv om de merkelig nok finner veien tilbake. De overlever.

Det gjør jeg, også, for jeg vet at det ikke er farlig, selv om det er veldig slitsomt. Det er sånn at jeg er rastløs og sliten samtidig, i en merkelig blanding.

Dette er bare en del av meg, da, for jeg har mange andre sider. Jeg har en innside og en utside, og jeg har mange lag av følelser og egenskaper. Av alt jeg har prøvd, så er det å sitte alene i en kajakk, på blikkstille hav, det som gir meg aller mest ro i kropp og og sjel og hode.

Når det er helt stille, og jeg lukker øynene, så er det bare meg og havet, selv om det høres ut som en klisje. En ubeskrivelig ro, som jeg gjerne vil ta med til land. Det er godt å ha sånne hvilesteder. 

Alle må finne sitt eget hvilested. Små pusterom, der musklene kan slippe litt taket. Ikke slippe taket i festene sine, for da kommer jeg meg ikke til land. De må holde fast i utspringet sitt, sånn at de husker hvor de kommer fra. 

De tilhører meg, som ikke alltid behandler dem på beste måte. Likevel er jeg nesten sikker på at de trives i kroppen min, for jeg har blitt flinkere til å lytte når de sier fra. Latissimus Dorsi må ikke gå i vranglås før jeg senker skuldrene. Men han må finne seg i å leve i frykt, stakkar, for han vet aldri når det smeller neste gang.

Det er det ingen som vet, så derfor må vi lytte mer. Lytte til fuglesang og vakker musikk. Ta en tur på sjøen, eller trosse høydeskrekk, sånn at vi våger å bestige et fjell, om det er det vi virkelig VIL.  Følge drømmer, gjøre ingenting, eller vaske hus for å holde de urolige tankene på avstand. Det handler om å følge tankerekka, lese mellom linjene, og lære seg selv å kjenne. Det handler om å trosse, og det betyr at jeg må bryte noen av tankerekkene.

Det er omveier og sidespor som beriker vårt liv, og jeg må godta at mine tankekrumspring alltid vil være en del av meg. Bare de ikke tar styringa. Det er min vei, og det er jeg som skal gå den. Jeg behøver ikke å tråkke i gjørma når jeg heller kan hoppe fra stein til stein. Ramler jeg uti, så kan jeg bare slenge klærne i vaskemaskina, så blir de rene igjen.

Eller jeg kan kaste dem, men da må jeg kjøpe nytt. Eller? I dag skal jeg være flittig maur, og vaske huset.

 

 

PENNESTRØK

 

Noen ganger er verden

blank og blå

og lydløs,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrøk

som hviskes ut

etter meg,

så ingen vet at jeg har

vært der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt følger mine

åretak.

 

Et varmt hjerte med

stø hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

- Tove -

 

 

Hjertebarnet mitt



 

JEG FINNER NOK FRAM

Døden er ikke så skremmende som før. 
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante. 

Jeg finner nok fram.

- Kolbein Falkeid -

 

Kanskje venter de på den andre siden, også, sånn at vi kan være sammen igjen. Ikke vet jeg. Det er ingen som vet.

Vi bare tror, eller vi tror ikke i det hele tatt.

Jeg vet iallefall EN ting, og det er at livet og døden ikke er et prosjekt. Det er ikke en oppgave til bestått eller ikke bestått. Vi kan ikke vurdere på en skala fra en til ti, selv om det er greit å bruke kartleggingsverktøy i mange sammenhenger. Vi kan bruke kartlegging til å vurdere smerte og kvalme og andre ting, for da kan vi se en sammenheng eller et slags mønster, men jeg kan ikke sette et tall på livet mitt. 

Det kommer an på hva jeg sammenligner meg med, og hvem jeg ser ned på eller opp til, for det gjør vi alle. Vi har så lett for å se livet vårt i perspektiv som ikke henger på greip. Jeg liker fugleperspektivet best. Ikke fordi at jeg da ser ned på andre, men fordi jeg får overblikk og avstand.

 

Å være på kurs er krevende. Å sitte på skolebenken er uvant, fordi vi er vant med å være i farta hele dagen, fra hus til hus, fra hjem til hjem. Derfor behøver vi avkobling. Det er ikke sånn at vi tenker på døden hele tiden. Vi har ofte latterkrampe også. Vi tenker likt, og observerer likt, og ler av de samme tingene.

Det finnes alltid noe å le av.

Vi tenker likt når vi er på jobb også. Vi har mye av de samme verdiene og holdningene, og vi spriter alltid hendene en gang for mye. Vi har jobbet oss trygge sammen, sånn at vi våger å møte de aller fleste. Nei, alle.

Og brukerne våre møter ikke pleiere som henger med nebbet. Vi byr på masse humor, og vi byr på oss selv. 

Vi er ikke redde for noen ting, selv om både beina og stemmen skjelver. Det er ikke vår redsel eller vår sorg. Den bittelille, hårfine avstanden der er vi nødt til å ha. Det fugleperspektivet jeg nevnte i sted. Betrakte situasjonen litt på avstand, for det er da vi er best i stand til å finne gode løsninger. Når vi har tenkt ferdig, så flyr vi ned og setter oss på sengekanten. Vi plystrer en melodi eller tørker en tåre. Tårene er noen ganger våre egne, og da får jeg alltid lyst til å snu meg litt bort, for jeg skal jo helst være profesjonell. 

Det er ikke alltid jeg rekker å snu meg, da.

 

Vi har tørket en hel bøtte med lattertårer disse to dagene. Og vi har hatt tid til å reflektere over det vi driver med, som er jobben vår. Det blir ikke så ofte tid til refleksjon i hverdagen, for tiden flyr så fort. Derfor er sånne dager med faglig påfyll gull verd.

Vi traff også en gullforgylt buddha, med mye livsfilosofi på innsiden. 

 

"You should sit in meditation for twenty minutes everyday - unless you're too busy; then you should sit for an hour."

 

Vi tok han på ordet, så vi satt og vi satt, mens det å nyte medbrakt fikk en ny betydning. Mona tok like så godt med stolen sin inn på mitt rom, to etasjer under, sånn at vi kunne sitte godt begge to. Vi sank ned i hver vår turkise lenestol, og det kan vel ikke kalles meditasjon akkurat, når skravla går, men terapi kanskje? Eller lykke?

 



 

Strikkelykke, for vi hadde med strikkinga. Og vi kjøpte oss en øl, bare en, som het Tre gamle damer. Det mangla visst ei, og dessuten er vi ikke gamle. Vi er sånn ca midtveis i livet, håper vi, men det er ingen som riktig vet. Vi vet bare at vi er på et godt sted i livet, og vi vet at vi er heldige.

Vi vil gjerne bli hundre år, og dø med skoene på. En sånn hundreåring som laster opp rullatoren med rødvin og røverhistorier, og lister seg inn til venninna, på naborommet. 

Og så har jeg lært at den som skal dø, og omgivelsene rundt, ikke bare er grå og trist og fargeløs. Det er masse farger der, om vi vil. Det er håp, latter, glede, minner, lindring, mestring, respekt og verdighet, midt i alt som er vondt.

Vi må verne om fargene.

Vi må verne om vennene våre, sånn at vennskapet består helt til vi dør. Og kanskje enda lenger.

Hvem vet?

Jeg vet iallefall at jeg ville valgt Mona på ny, i et nytt liv, for hun har gjort meg mer skrullete og modig. Hun er en av dem som har gitt meg så mye tro på meg selv at jeg plutselig slo ut i full blomst ( seint, men godt ), selv om jeg noen ganger er litt vissen og halvdød. Da heller hun bare en skvett vann på gåsa, så livner gåsa til igjen.

Og er klar for nye eventyr.

 



 

 

 

 

 

 

 

Henger dere med?

 

 

 

Nå er jeg klar for andre del av kurs i smerte og palliasjon. Det er et stort og mangfoldig fagfelt som setter seg fast i hjertet et sted. Der bor gløden, i det venstre hjertekammeret mitt, og det er et fint utgangspunkt når man skal møte andre mennesker. Da pumper hjertet oksygenrikt blod ut til hele kroppen, sånn at det prikker helt ned i tærne.

Sånn at andre kan holde seg oppreist.

Slik at de kan mestre sin kreftsykdom.

På en sånn måte at de beholder seg selv, alltid.

 

For det er ikke lett i en verden av hvitt. En hær av hvitkledde, som av og til er engler, men som noen ganger tar styringa litt for mye. Vi, som invaderer intimgrensa, og som noen ganger til og med tråkker over smerteterskelen. Inn til noe som ikke er vårt.

Det gjør sikkert vondt.

 

Vi mener det som oftest godt. Vi ser sykdommen fra en annen vinkel, som ikke er vår. Det er bra, og det er slettes ikke bra. Det er bra, fordi at vi betrakter på avstand. Da ser man ofte litt bedre, iallefall den som er langsynt. Eller er det omvendt?

Det er slettes ikke bra, for vi kjenner ikke på kroppen hvor smerten sitter. Gjør det mest vondt i hodet? Eller i hjertet? Er det krig eller fred på innsiden?

Det leser jeg av blikket.

 

Jeg liker å lese andres blikk. Et blikk kan romme en hel roman. Blikkontakt er litt skummelt, egentlig, for da kan ordene bli overflødige. Ordene, som jeg er så glad i.

Henger dere med?

 

Det gjelder å henge med i svingene, for det skjer så mye hele tiden. Håp bytter plass med håpløshet. Glede bytter plass med sorg. Takk og pris for at det også er motsatt. Og takk for at alle disse går hånd i hånd.

Vi må ikke slippe taket i hverandre, for tilsammen er vi et vakkert perlekjede. Vi er et sånt perlekjede som passer like godt til hverdags som til fest. Vi er parfymen i halsgropa og hårstrået som er på ville veier.

Jeg VET at det ikke er enkelt å henge med på tankerekkene mine. Prøv likevel, for det er ganske morsomt å kjøre berg- og dalbane. Helt til du blir kvalm, og spyr over rekka. Da kan du bare ta en kvalmestillende.

 Fri som fuglen er tankene mine.

Ingen klarer å temme dem. Det er like bra, for jeg vil ikke settes i bur eller bås. Jeg er meg, og du er deg. Det er mitt utgangspunkt når jeg går på jobb. Individuell behandling ned til minste hårstrå, og for dem som ikke har hår på hodet........det er øynene som snakker.

Det er blikket som forteller.

 

Jeg lærer alltid mye av å se meg tilbake. Tilbakeblikket forteller mye om det mennesket jeg skal hjelpe, og holder nysgjerrigheten min levende. Jeg er alltid nysgjerrig på mennesker, med visse unntak. Det finnes alltid unntak fra regelen. Vi eier ikke framtiden, det er derfor historien vår er så viktig. Vi bærer den med oss i ryggsekken, og for mange er den børa ganske tung. 

Jeg skal kjøpe meg en ny ryggsekk i Trondheim. Ikke fordi at jeg har så mye å bære på, men fordi jeg vil ha en nostalgi-fjellreven-sekk, som minner meg om gamle dager. Hvilken farge skal jeg velge?

Før var de bare grønne. Alle hadde grønn sekk.

 

 


 

 

 

 

 

 

 

Fortsettelsen

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Det kjennes ut som om jeg har brukt opp ordene. Dessuten leste jeg for noen dager siden en artikkel som Aksel Hennie hadde skrevet. Den artikkelen var SÅ bra at jeg fikk skrivesperre av det. Den var så reflektert og tankevekkende og fin og alt mulig. Dessuten er han kjekk.

Artikkelen het " Livet består av fortsettelser. "

Jeg digger og beundrer og ser opp til mennesker som klarer å fenge meg med ord. Det er like fantastisk hver eneste gang de treffer meg i hjertet eller i hodet.

Jeg takler ordene bedre når de blir skrevet til meg, enn når de blir sagt, for da kan jeg ta i mot dem i mitt eget tempo, når jeg er klar for å møte dem.

Det høres kanskje rart ut.

Da kan jeg sitte for meg selv, under pleddet, i stua mi, med en kopp varm sjokolade, med strikketøyet i fanget, og la følelsene få fritt utløp, enten det er latter, sorg eller sinne. Ingen ser og ingen hører. Da kan jeg strikke følelsene inn i hjertevenn-genseren, eller inn i engelen, før jeg gir den videre.

Da blir engelen ekstra betydningsfull.

 



 

Endelig begynner jeg å lande litt i meg selv igjen. Jeg er tilbake til den gamle dosen med Zoloft, og ting begynner å falle til ro. Ikke ro i den forstand at jeg har tatt kveld, og ikke vil være med der det skjer, men en indre ro som gjør meg trygg og glad og varm i hjertet. Jeg må ikke ta medisiner for å være glad, eller for å være glad i andre, men tankene mine har så godt av den balansen som den lille, hvite pillen gir.

Tvangstanker og tankespinn blir mildere, sånn at de blåser bort med vinden. Det blir bedre å være meg.

Jeg er stolt over at jeg ikke har vært hjemme fra jobb sånn som jeg har hatt det de tre siste ukene. Det har kostet mye energi å fokusere på jobb og på andre, men samtidig er jobb og kollegaer min dør mot virkeligheten og livet. De gir meg den balansen som jeg sårt trenger.

De gir meg humor og diskusjoner og uenigheter og jobbglede og utfordringer og is og taffelsticks.

Livet består av fortsettelser, og jeg klatrer mot nye mål. Det begynner ikke, og det slutter aldri, men det fortsetter. Det er noe trygt med det ordet.

Fortsettelse.

Ordet rommer håp og drømmer nok til et helt liv. Livet fortjener at jeg lever det fullt ut, på min måte. Jeg fant visst ordene likevel, selv om de satt langt inne.

I hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kom deg ut!

 

 

I går var det kom deg ut(i)-dagen, så da ville vi ut. Vi er ofte ute på tur ellers, også, uten at vi trenger en sånn dag, men dette er en fin anledning til å sette fokus på å bruke naturen som vi har rundt oss.

Til lands og til vanns.

 

 

Det hjelper mye på tankesurret mitt å være ute, særlig når det er tang og tare i nærheten. Tang som klukker mot land er en beroligende lyd, og når jeg tar sats og gir kroppen kuldesjokk, så blir hele meg, skalpen inkludert, nedkjølt. Selv om jeg har hodet over vannet. Det er nesten som når man kaster en brennende vedkubbe på sjøen. Den freser iltert og røyklegger hele området, før den faller til ro.

Jeg tror at det er veldig sunt å bade året rundt, for det har jeg lært av Anette. Hun var ikke med i dag, og det var heller ikke håndduken min, så da brukte jeg sitteunderlaget til å tørke kroppen med. Jeg jobber i hjemmetjenesten, og der er vi løsningsorienterte. Mangler vi noe, så bruker vi noe annet i stedet.

Det er lurt å tenke sånn, for da mister jeg ingen sjanser.

Jeg tenkte kanskje at Milla ville hoppe uti for å redde meg, men hun ble sittende på land. Hun trodde sikkert at det hadde tørna for matmora, så hun fulgte vaktsomt med. Jeg vet ikke om fotografen hadde tatt sats for å redde meg heller, eller jo, jeg tror at jeg vet.

Han nektet iallefall å bade.

 

 

Jeg behøver ikke å reddes, for jeg klarer med selv. Noen ganger er jeg litt som Lotta i Bråkmakergata. Jeg klarer allting, faktisk! Jeg kan allting!

Det er godt å ha noen, og kjekt å få hjelp til ditt og datt, men jeg tror at jeg er en ganske selvstendig person, som ofte behøver tid for meg selv. Sånn har jeg alltid vært.

Alene med tankene mine, men ikke ensom. Det er fordi jeg vet at jeg ikke er ensom, at jeg trives alene. Det er lett å være bare meg når jeg vet at jeg har noen. Jeg tror at både jeg selv og dem rundt meg må akseptere at jeg er sånn, for jeg vil gjerne ha det på denne måten. Litt her og litt der, og litt alene.

I overskuelig framtid.

 

Her skuer vi utover øyriket vårt. Vi så havørn, og havørna er heldig. Den har verdens beste utsikt, nemlig Frøya. Den fløy rundt oss og over oss, og satte seg på en høyde litt lenger bort, for å passe på.

Det er alltid en mektig opplevelse, som tar pusten fra meg, selv om jeg har god kondis.

 


 

Pust i bakken er også godt, og jeg er heldig som får være med disse to på tur. Bra den mannen der er voksen nok til å takle at jeg er sær ( og omvendt, for det er sånn det er ). Vi er bittelitt sær og bittelitt egen begge to. Hvis vi slår sammen ordene så blir det særegen,

som betyr SPESIELL.

 

Tenk å være spesiell,

og samtidig hete Kjell.

Han vil spise sjokolade,

jeg vil mye heller bade.

 


 

 

Vi er forskjellige, men det er bare fint. Vi er ganske like, og det er jeg glad for. Da kan vi ha vår frihet, samtidig som vi kan hanke inn hverandre når det går trill rundt i hodet. Det siste er det jeg som har mest bruk for. Jeg var heldig før, og jeg er heldig nå, som har noen som står fjellstøtt. Hvis jeg hadde slått meg sammen med noen som hadde vært kaotisk, så hadde det blitt kaos.

Hvis jeg hadde møtt noen med masse uorden i livet, eller noen som hadde gått inn for å psyke meg ned, for sånne finnes, så hadde de nok fått en enkel jobb. Heldigvis har det aldri vært sånn.

Selv om jeg er sterk og selvstendig og sta og modig og står støtt på egne bein, så vet man aldri. Jeg tror at det er lett å rive ned sånne byggverk, selv om de er av laftet tømmer. Med de riktige ordene så er alt mulig.

 



 

Derfor har jeg enorm respekt for, og stor glede av, ord som blir brukt på den riktige måten. Ord som bygger hus, og ord som gir luft under vingene. Ord som varmer og ord som etterlater seg en god følelse i kroppen. Etter et iskaldt sjøbad, for eksempel, når hodet og kroppen er forfrisket og mottagelig.

Da kommer gløden tilbake, selv om vedkubben freste en stund.

Kjedelig?

 



Jeg kjeder meg egentlig aldri, og det er helt sant. Vi har pratet om det å kjede seg de siste dagene, så jeg har kjent litt ekstra godt etter, men, nei.

Det finnes stunder der jeg ikke gjør noe, eller ikke har energi til å gjøre noe, men det betyr ikke at det er kjedelig. 

Jeg skjønner at det er kjedelig å være syk. Å ligge i ei seng, eller sitte i en stol, med følelsen av at livet skjer utenfor, uten at du er med. Dette med å tape funksjoner, sånn at du ikke kan gjøre det som du var så glad i å gjøre før.

Ting som ga mening.

Da føles det sikkert som som om døgnet har alt for mange timer, sånne timer som jeg ønsker at jeg hadde flere av, når dagen min er stappfull av planer eller gjøremål.

Men som jeg ikke har, fordi dagen fløy sin vei.

 

Jeg trives heldigvis i mitt eget selskap, og jeg tåler at det er stille rundt meg. Jeg tåler at det skjer ingen verdens ting, men det er sikkert fordi jeg vet at det skjer noe en vakker dag. Eller om en halvtime.

Og akkurat nå.

Ei melding med spørsmål om et isbad, eller en frisk tur med Milla. Vaffel-innbydelse som ligger og venter, eller kjærestetid.

Sånne ting.

Jeg vet at jeg er merkelig. Jeg har ikke behov for å være tett inntil noen hele tiden. Jeg har aldri lyst til å prate i telefonen. Da skriver jeg heller noen ord.

Når vi er på hyttetur så deler de andre rom, mens jeg kaster meg over enerommet. Jeg pakker gjerne sekken og går ei mil alene, og jeg er iallefall ikke mørkredd.

Likevel er jeg SÅ glad i alle de som jeg har rundt meg, i en sirkel, i sånn akkurat passe avstand. De står tett i tett og passer på, og det er veldig trygt.

Jeg sender ut varme stråler jeg også, som treffer dem og varmer dem, så det er ikke sånn at jeg bare får, og aldri gir.

Jeg gir på mitt vis.

Noen ganger føles det egoistisk å være en sånn ikke-fysisk avstandskvinne, som påstår at hun aldri kjeder seg. Jeg har alt for mange ord i hodet til at det skal kunne bli kjedelig, og kjenner jeg noe som ligner på den følelsen, så strikker jeg bare noen hundre masker. Nå har jeg akkurat begynt på en ny hjertevenn-genser. Den skal være mosegrønn, fordi jeg har grønne øyne.

Jeg liker grønt.

Jo, jeg har kjedet meg en gang, og det var den gangen jeg prøvde solarium. Jeg løftet på lokket sikkert tjue ganger, for å sjekke klokka. Snipp, snapp, snute, når er tiden ute?

Jeg setter pris på stillheten, og særlig nå som jeg har sett NRK sin dokumentar om " Stemmene i hodet ". Der får vi møte tre modige, unge mennesker som har diagnosen schizofreni. De har visst aldri fred inni hodet sitt, og det må være veldig slitsomt. Dokumentaren gir oss et lite innblikk i hvordan det er, selv om vi aldri kan forstå det.

Jeg anbefaler dere å se den.

Takk og pris for at jeg ikke har sånne stemmer på innsiden, selv om jeg har slitt med mange negative og selvdestruktive tanker. Det var aldri sånn, heldigvis. Ikke i det hele tatt, og aldri i nærheten. Det var min egen stemme jeg hørte, og nå har den pipa fått en annen lyd.

Nå spiller den nesten aldri falske toner mer.

 

BARBEINT

 For nå sier stemmen min:

jeg vil ha et glass med vin.

Jeg vil ta en tur til fjells,

og så møtes vi til kvelds.

 

Jeg vil sitte ved et bål,

jeg vil sette nye mål.

Jeg er god nok som jeg er,

både med og uten klær.

 

Jeg vil bruke av min tid,

jeg vil gjøre ting med flid.

Være snill og litt andektig,

være mye mindre prektig.

 

Jeg vil også danse mer,

være der hvor allting skjer.

Vise mot og følge hjertet,

takle sorg og egen smerte.

 

Jeg vil være der for andre,

vi må passe på hverandre.

Barbeint fot i duggvått gress,

jeg vil være i mitt ess.

 

Jeg vil gjøre mange sprell,

i fra morgen og til kveld.

Jeg vil nesten alltid skrive,

litt om alt og mest om livet.

 

Jeg vil gi deg fine ord,

mens du er her på vår jord.

Etterpå er det for sent,

jeg vil hviske noe pent.

 

Jeg vil si det til deg nå,

når jeg vet du hører på.

For da tar du ordet med,

til et nytt og annet sted.

 

- Tove -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Varig verdi

 



 

Snart skal den første av to puljer i hjemmetjenesten reise til Savalen. Andre pulje reiser i mars måned. Vi har verdens beste jobb, og vi møter verdens fineste mennesker, hver eneste dag.

Hvert eneste møte er unikt.

Det hender av og til at vi mottar pengegaver. Disse pengegavene har vi fått i etterkant, og de har ingen betydning for hvordan vi yter pleie eller gir omsorg.

Ikke er vi kjøpt og betalt, og ikke er det smøring. Det er jeg så glad for, for vårt fokus er hvert enkelt menneske. Vi har valgt, og vi har fått lov til, å bruke dem på en felles tur, som jeg vet vil styrke både samhold og arbeidsglede.

 Om du er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker, det bryr jeg meg ingenting om. Om vi får noe eller ikke, det har ingen betydning, selv om det selvfølgelig betyr mye, i den forstand at vi er takknemlige og stolte over å bli satt pris på. Misforstå meg rett! Vi har ikke lov til å ta i mot noen ting, egentlig, annet enn sånt som folk velger å gi etterpå, i all offentlighet. 

Jeg har gjort noen unntak, så unnskyld. 

Da jeg var student, og jobbet i hjemmetjenesten på Frosta, så var det ei dame på 100 år som heklet en duk til studenten, fordi vi ble så glad i hverandre. Selvfølgelig tok jeg i mot.

Ei anna dame ga meg et par hjemmestrikkede tøfler, fordi det var snøstorm ute, og fordi hun mente at jeg var for lettkledd i et sånt Herrens til vær.

Det var godt ment, og jeg sa ja takk.

Jeg har også deltatt på pinsevennmøte, på en fredagskveld ( av alle ting ) hjemme hos ei dame, uten å notere det som overtid. Jeg ropte til og med Halleluja! av glede. Jeg, som nærmest er lydløs. Jeg ble revet med av den elektriske stemningen i heimen, om dere skjønner.

Det er sånt som skjer.

Det ble mye dameprat nå, men jeg har da spist dessert ved brødfjøla til en mann, også. Jeg har fortalt det før. Han dro ut fjøla og slengte en serviett oppå. Jeg fikk fruktcoctail i stettglass, dynket i fløte som egentlig gikk ut for mange dager siden. Det er et kostelig minne, som ikke kan måles i penger.

Alle disse opplevelsene kaller jeg frynsegoder av varig verdi.

 

Vårt fokus er at alle skal få best mulig hjelp i heimen. Selvfølgelig skal de det. Det skulle bare mangle. Å motta hjelp fra oss er en tjeneste som ingen betaler for, heldigvis, for sånn skal det være, men så er det disse gavene, da.

Vi er så takknemlige for det vi har fått, og med all mulig respekt for dem vi har fått dem av, så skal vi nå på tur. Vi lover å forvalte det vi har fått på en fin og respektfull måte. Det er nedfelt noen statutter for hvordan de skal benyttes, så derfor har de ligget på vent en stund, men jeg er av den klare oppfatning at dette er av varig verdi.

Varig verdi er nemlig et viktig punkt. Hva vil det si?

Å ta vare på de ansatte er varig verdi. Jeg vil heller ha samvær med kollegaer, enn en ny stol til kontoret. Jeg vil ha det, også, men av et annet budsjett. Man budsjetterer ikke med sånne gaver. Vi står ofte midt oppe i andre sine livskriser, og opplever sterke møter med brukere og pårørende. Vi deler sorg og glede, og yter omsorg til den som behøver det. Vi strekker oss langt for å ivareta mennesker, og vi gjør det med glede, selv om det noen ganger koster ganske mye.

Ikke i kroner og øre, selv om det sikkert gjør det, også, men av krefter og energi, av tid og av tålmod. Men jeg er aldri i tvil; det gir mer enn det koster.

Det er så givende at jeg nesten ikke finner ord, men det gjør heldigvis Alf Prøysen.

 

 

Når Dronningen av Saba gjør Salomo visitt,
je ser a Lea lettvint og hu har tenkt seg hit.
Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,
vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.
 
Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,
da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.
Da blir je sjøl Kong Salomo, og han blir kanskje den,
som står og svarver hatter ut i hattemakergrend.
 
Sola skin på meg, så skuggen fell på deg,
men graset er grønt for æille.

 

 

Det er helt riktig at tankespinnet kommer om natta, når stillheten senker seg. Da spinner tankene mine rundt alt det som jeg er så heldig å få oppleve. Jeg får ta del i det næreste av det nære, med all mulig respekt. Ved sengekanten og i hjertet.

Tusen takk.

 

Det blåser på toppene

 


 

Endelig er jeg ferdig med det rosa strikkeprosjektet mitt. Jeg synes den ble veldig fin, selv om den har ei stripe midt på bolen som plutselig bare var der, etter at genseren ble ferdig, og det ble den i natt kl 00.30. Ingenting er perfekt, og Vegard mente at jeg kunne se på den stripa som en del av designet, så da ble den fin likevel. Den ble unik, akkurat som du og jeg og vi 2.

Og varm, og veldig myk. Pluss at den ikke klør.

 

I dag klødde det i kroppen etter å komme seg ut i frisk luft, så da ble det ekspedisjon vindmøllepark, altså på Hitra, for vi har ikke vindmøller på Frøya, heldigvis. Det er 24 vindmøller der, og vi valgte nummer 2, fordi 2 er et fint tall.

 

 

Dette innlegget skal ikke handle om vindmøller, om jeg er for eller i mot vindkraft, men det var tøft å stå rett under mølla og kikke opp. Jeg synes til og med at suset fra møllene var beroligende, iallefall den lille stunden jeg var på besøk. Dette er vel som å banne i kirka, men jeg tenker at de er fine, på et vis. 

Høyreiste og elegante.

 


 

Heidi og jeg var ikke like høyreiste og elegante, spesielt ikke på tur hjem. Det var langt å gå, men opp skulle vi. Ikke sånn at det var et blodslit, for det var gruslagt vei helt opp, men vi kom liksom aldri opp. Vi trodde at vindmøllene var rundt neste sving, og neste, og, nei...ikke der heller, nei.

Og etterpå gikk det bare nedover.

Vondt i hofter og vondt i knær, og kan det være alderen? Konklusjonen ble at vi er mye sprekere enn mange som er tjue år yngre enn oss, selv om vi gjerne skulle hatt en rullator på deling akkurat i kveld. Til dorundene.

Grunnen til at vi valgte nummer 2 er egentlig fordi at den mølla lå nærmest oss, og ikke fordi 2 er et fint tall, selv om det er det. Ved kanten av toer`n spiste vi matpakken vår, og tok på en ekstra genser.

For det blåser på toppene.

 


 

Jeg var litt spent på om Milla ville sette seg på bakbeina, for hun er redd for ting som beveger seg i lufta, bortsett fra fugler. Hun er en hund etter fugler, Hun er derimot redd for luftballonger og kitere. Veldig redd, sånn at hun piper og skjelver, og vil hjem til det trygge huset sitt.

Hun var trygg ved vindmøllene.

 



 

Kven skal eg takke

for det eg fekk sjå

sola gå under

og berga bli blå?

Kven skal eg takke

for all denne æra

i dette å gå her

og vera og vera -

 

- Tor Jonsson -

 



 

 

Jeg er takknemlig for god helse og frisk luft, for gode venner og masse latter. Heidi er morsom, og egentlig optimist, men i dag var det jeg som holdt motet oppe, selv om vi ønsket oss sjumilsstøvler begge to, sånn at vi kunne ta rennfart ned til bilen.

Det er bra at vi er ganske samkjørte, for i slutten av februar skal vi dele rom på Savalen. Er vi egentlig samkjørte, når det kommer til stykket? Jeg som alltid vil sove alene, og hun som aldri vil sove,

Det er en annen historie.
 

En liten godbit

 

 

Viljestyrke-trening er alltid mulig, også når vi er på tur. Det er alltid sunt og lærerikt å teste hvor grensa går. At hun sikler litt på buksa mi mens hun venter på å høre det riktige ordet, det gjør ingenting, så lenge hun klarer å styre seg.

Og det klarer hun fint.

Skulle ønske at jeg hadde hatt like mye viljestyrke, om det der var en skive potetgull, men det har jeg ikke.

 



 

Endelig ble det en ekte søndagstur, med topptur til Tonningen, og runden rundt Tonningen. Å være ute er noe av det beste jeg vet, så lenge det ikke handler om hagearbeid.

Jeg nyter å bli andpusten, for det betyr at det koster litt, og gir mer tilbake. Jeg nyter både utsikten og selskapet, selv om jeg kan gå veldig langt uten å si et ord. Jeg bare ser, og lytter til ingenting, altså stillheten.

Det anbefales.

 

 

Det beste med å være på Hitra er at jeg har utsikt mot Frøya. Neida, sånn er det ikke. Det beste er at de har så mange fine turmål på nabo-øya. Landskapet er så annerledes, selv om vi bor bare et steinkast unna. De har masse furuskog, og de har høyere fjell enn det vi har. 

Men aldri i verden om jeg vil bytte. Da låner jeg heller stedet en stund, og leverer tilbake.

Milla er som alltid med, og tåler ikke å ligge som nummer to eller tre i løypa. Hun er trekkhund, og vil gå foran. Hun vil nå målet først, for da kan vi endelig dele brødskiva mellom oss. 

Vi spiser alltid halve matpakken hver. Det skulle bare mangle.

 


 

"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det" sa Nasse Nøff.
"Tenk om det ikke veltet" sa Ole Brumm da han hadde tenkt seg om en stund.



 

Dette treet har tydeligvis fått hard medfart, men det står nå der. Ikke er det grønt, og ikke er det rakrygget, men tenk hva det har vært!

Og kanskje blir.

For håpet skal man aldri miste av syne, selv om det er vanskelig noen ganger.

 


 

Etter å ha følt meg like grå som denne furua, så sitter jeg nå i sofaen med farge i kinnene, både på grunn av håndballgutta, fordi jeg har vært ute halve dagen, og sist, men ikke minst fordi jeg unner meg et glass rødvin samtidig som jeg strikker på hjertevenn-genseren min.

Med en svær genser i fanget så må det jo bli varmt, pluss at jeg må holde tunga beint i munnen, så jeg slipper å rekke opp....igjen.

Og igjen.

 

Den høye, mørke er med, og han er mye kjekkere enn Donald Trump.

Og snillere.

Og smartere. 

Og alt, egentlig.


 

VÆRSÅGOD! 

Så nå knasker vi potetgull begge to.. Milla elsker Sørlandschips, så da måtte jeg også ha litt. Hun får vann og jeg får vin, for hun er tross alt en hund.

 



 

Og enda er det mange timer igjen av denne kvelden, selv om jeg gleder meg til å finne senga.

Hvorfor?

Fordi Amanda har forvandlet soverommet mitt til et koselig krypinn mens jeg var på tur. Hun har lenge mast om at jeg må gjøre noe med det kalde og sterile rommet, men det har jeg ikke gjort. Hun, derimot, har kjøpt nye gardiner og tepper, fikset nattbord og satt telys overalt. På nattbordet lå det ei bok, og på døra inn til soverommet hang det et skilt:

Toves lille krypinn

 

Mammahjertet gleder seg til å krype under dyna i kveld, men har kanskje ikke råd til å sove, for det ble så fint der inne.

Rommet fikk endelig sjel igjen.

 

 

 

 

 




 

Full forvirring om følelser

 



 

Når jeg har følt veldig mye en stund, eller levd meg inn i visse situasjoner, så blir jeg så tom etterpå. Da blir jeg litt bekymret over meg selv, for jeg føler meg så følelsesløs. Da blir jeg innesluttet og irritabel, og veldig sliten.

Jeg blir asosial, og jeg gir litt blaffen i å pynte meg. Jeg er ikke en pyntedokke ellers, heller, men akkurat nå så slenger jeg på meg den mest komfortable joggebuksa som jeg har, og matcher den med verdens største og styggeste genser. 

Jeg pakker meg og følelsene inn i klær. Jeg håper at de er der, og at de kommer fram igjen snart, for jeg vill ikke være sånn.

Klikk, klakk, tikk, takk, jeg vil ut å skinne.

Huset mitt er ikke som klippet ut av en katalog, men akkurat nå er det verdens beste og tryggeste sted å være. Da kommer jeg hjem, og det er et fint ord. Jeg behøver ikke å vise, mene, prestere, snakke, lytte eller noenting der inne.

Og det holder med grøt fra Fjordland, i all sin enkelhet.

 

Det finnes visse ting som jeg aldri kunne ha vært:

Kokk,

gartner,

kranfører

eller

kona til Donald Trump

 

Jeg skal prøve å etablere en refleksjonsgruppe på jobb, for det tror jeg at vi behøver. En slags ventil, som slipper ut luft til bare noen få. Det er vanskelig å gå fra en situasjon til en annen, fra ei dør og til neste, uten å legge fra seg det som er vakkert og vanskelig og trist og rørende og hjerteskjærende eller hjertevarmt.

Det må ut, men ikke til hvem som helst, for vi har taushetsplikt.

 

Bloggen er også en ventil, og et hjelpemiddel på grønn resept. Det er godt å skrive, og det varmer å få fine tilbakemeldinger. Det er rørende og styrkende.

Jeg gleder meg sånn til båtsesongen er i gang, for jeg kjenner en som har båt. Jeg kjenner en som deler mine interesser, og som er en gentleman, men aldri en tøffel. Det er bra, for jeg har godt av å møte motstand, om dere skjønner, ellers blir jeg bare vrang.

I morgen skal vi på søndagstur til Tonningen.

Inntil da skal jeg drømme om fish and chips og en iskald øl. På Bogøya, selvfølgelig, og Supen Pøbb, stedet med behagelig lav moral. Og kanskje en akevitt til, for da blir jeg full av følelser.

 



 

Jeg kunne aldri ha vært kokk, for jeg er ikke glad i å lage mat, selv om jeg elsker å bake. Jeg kan ikke fordra hagearbeid, selv om jeg fryder meg over årets første hestehov. Den krever ingenting, den, bare ei grøft å blomstre i.

Jeg har høydeskrekk, som jeg er i ferd med å temme, men jeg kunne ikke jobbe i høyden, for jeg har nok med meg selv.

 Donald Trump har sikkert aldri hatt skitt under fingrene, og spiser garantert ikke Fjordland. Han er høy på seg selv, og har en høysåte på hodet. Han bruker rødt slips ( jeg liker ikke rødt ), og han eier ikke takt eller tone. Kanskje han er fattig på velvalgte ord, også. 

Say no more!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg venter i spenning

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er i slekt med Petter Dass, og dette er det nærmeste jeg kommer!

 

Jeg venter i spenning på boka mi, for jeg har ikke begynt på den ennå. Jeg vet ikke hva den skal inneholde, eller hvordan jeg skal få det til, jeg vet bare at det er en drøm som skal bli virkelighet.

Håper jeg, da.

Jeg vet at det ikke blir en biografi, og det blir heller ikke ei krimbok. Det blir ikke en slektsroman eller ei bok fylt av sex-skildringer. Garantert ikke det siste. Hva er igjen da?

Dikt?

Noveller?

Betraktninger?

Sykepleiererfaringer?

Livsfilosofi?

Snerten humor?

 

En blanding av alt dette, vil jeg tro. Gjerne med illustrasjoner laget av Vegard, for han er flink til å tegne. Det har jeg en ide om, selv om jeg ikke har spurt ham. En vill ide!

Men jeg ser det for meg.

 

Finnes det forlag som har trua på amatører? Kan jeg lage ei bok selv, uten å ha noen i ryggen? Jeg aner ingenting om dette.

Hva vil folk ha? Hva er det som betyr noe for meg? Hva selger?,... for jeg tenker IKKE å selge meg selv. Jeg vil leve av blogginga, av skrivinga, av tankene og av ordene. Jeg vil skrive hele dagen, og noen ganger om natta.

Jeg er alltid sånn, når jeg leser andres bøker, at jeg ikke bare lever meg inn i handlingen, men jeg legger så godt merke til ord og vendinger, og har blikk for hvordan setningene er formet. Jeg blir lykkelig når jeg leser gode skildringer, eller når ordene gjør krumspring på papiret, rett foran øynene mine.

Bokstavelig talt.

Ordspill, eller ord som danser, og ord som treffer som piler i hjertet, det er ren og skjær kunst. Ordene er fløyel og flint, og all verdens følelser, samlet mellom to permer.

FØLELSER er forresten et vanskelig ord å skrive, for bokstavene stokker seg så lett. Bare prøv! 

Følelser er aldri lett.

 

Jeg har lært et ord som heter ventesorg. Hvis jeg overfører det ordet til bøkenes verden, så betyr det at jeg vet at noe snart er slutt. En historie har en ende, men jeg vil ikke det. Jeg vil ikke lese den siste siden, for da er det ikke mer. 

Jo, det er minner tilbake. Jeg kan når som helst hente fram den varme følelsen som boka ga meg, eller opprøret som den bragte inn i livet mitt. Boka gjør meg levende, og da er ventesorgen til å leve med.

Ei sånn bok vil jeg skrive.

Som du kan sette bokmerket ditt i, fordi ordene har sådd en tanke. Du setter boka litt på vent, og livet litt på pause, for å reflektere over små og store bokstaver.

Ventesorg. Den er ikke lett. Jeg brenner for palliasjon, og har oppdaget Cicely Saunders, som grunnla det første Hospice på 40-tallet. Hun var opptatt av døden, men var mest opptatt av at folk skulle leve til de døde.

Bøker er levende. De forteller en historie. Jeg har mange historier å fortelle.

 



 

Disse ordene skal jeg leve etter, og jobbe for, som sykepleier. Det må komme fra hjertet. Jeg er ikke et nedtrykt eller trist menneske, tvert i mot. Jeg er glad og lykkelig, og hurra meg rundt.

Og jeg er veldig glad i jobben min.

Jeg beundrer foregangskvinner som Cicely Saunders. Hun har gått foran og kvistet løypa; hun har gjort det lettere for oss. Hun har bidratt til å gi oss kunnskap og forståelse, sånn at vi er bedre i stand til å lese det siste kapittelet i boka.

Det finnes ikke noe bedre enn bøker. Det måtte isåfall være et glass vin, samtidig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sta som ei geit

 

 

Det er så tynt, lyset.

Og det er så lite av det. Mørket 

er stort.

Det er bare tynne nåler, lyset

i en endeløs natt.

Og det har så lange veier å gå

gjennom så ødslige rom.

 

Så la oss være varsomme med det.

Verne om det.

Så det kommer igjen i morgen.

Får vi tro.

 

- Rolf Jacobsen -

 


 

 

Vi må verne om lyset, og verne om verdens minste og fineste geitekillinger. Jeg inviterte meg selv på gårdsbesøk i går formiddag, før seinvakt, og det var en god investering. Jeg har vært urolig i kroppen etter nedtrappinga av Zoloft, så jeg behøvde å finne litt ro. JEG fant ro, men geitekillingen sprellet vilt, og ville bare ned på gulvet. 

Selvfølgelig ville den det, for alt er jo så nytt og spennende i denne verden. Det hjalp litt likevel, og uroen slapp taket for en stund.

Jeg er sta som ei geit, men jeg vet ikke om det holder. Hvis det fortsetter sånn, med uro, søvnløshet og slitsomme tanker, så er ikke veien tilbake så lang.

Da må jeg revurdere. Veie for og i mot, og finne den beste løsningen. Uansett, så er det aldri et nederlag å ha prøvd.

Uansett så er jeg sterk.

 


 

 

Helt fra jeg var lita, så har jeg trivdes i fjøset. Jeg trives sammen med dyrene. De er ekte og tillitsfulle skapninger, som fortjener å bli behandlet godt. Hopp i høyet!, så fint det er å være sammen med dem. Midt i et hav av høy og sorte perler er jeg lykkelig, for en stund.

Og lenge etterpå.

 

 

 

 

Kan du ikke høre?

Jeg vil ned, jeg vil ned!

Jeg vil lukte, jeg vil breke,

alle må da skjønne det.

 

Kan du ikke skjønne?

Verden er så stor, så stor!

For jeg tenker, og jeg tror,

at jeg savner geite-mor.

 

Kan du ikke se det?

Hoppe opp, og ramle ned!

Vise mot, og finne fred,

det er selve livet det.

 


 

I morgen trapper jeg opp. Sta som jeg er. Jeg er trygg på meg selv, og like nysgjerrig på livet som alle verdens, små geitekillinger.

Minst!

 

Vårtegn



 

Like sikkert som at sola kommer, så er den veldig avslørende. Hvert eneste år.

I dag var en sånn dag, etter uker med vind og regn. Vinduene var grå, og det visste jeg ikke. Gulvet var skittent, men det var det ingen som så. Tankene mine fløy hit og dit, som fuglene gjør når de bygger rede. Jeg vet at disse tankene kommer.

Jeg er vant til dem nå.

Heldigvis har jeg lært meg at det er lurt å finne små ting å glede seg over, så i morgen skal jeg hilse på bittesmå geitekillinger. Jeg gleder meg så mye at det kribler i magen.

Det jeg prøver å være bevisst på, er at negative tanker ikke skal få bygge rede der jeg bor. De skal ikke få hverken tid, rom eller anledning til å slå seg ned her. Jeg feier dem vekk med langkosten.

Jeg har faktisk en langkost, og jeg bruker den fortsatt. Jeg har kjøpt både mopp og tilbehør, men den får hvile en stund til, i kjelleren, fordi jeg er litt gammeldags.

Den står fint der, i skammekroken, selv om den ikke har noe å skamme seg over. 

Jeg skammer meg heller ikke over tankene mine. Jeg tror det kommer av at jeg snart er femti år. Jeg tar initiativ, jeg gjør det jeg vil, og jeg blir inspirert av andre mennesker.

I går leste jeg flere artikler om eldre mennesker. Han som var nesten hundre år, altså dobbelt så gammel som jeg er, han likte ikke ordet eldrebølge. Da så han for seg en bølge av rullatorer og andre hjelpemidler, men det er ikke hele sannheten. Sannheten er at de fleste er høyst oppegående uten hjelpemidler, og at det vi kaller eldrebølge er en naturlig utvikling i samfunnet, og ikke en tsunami.

Klok mann.

Når lyset gjør sitt inntog så kommer redselen min for tilbakefall. Alt synes så godt. Alle detaljer som jeg ikke så i mørket, nå er de her.

Like levende og like skremmende. Detaljene er ikke skremmende, men tankene er det. De tapper meg for energi, og gjør meg blek og sliten, og noen ganger ganske søvnløs.

Nå har jeg akkurat måttet rekke opp deler av et strikkeprosjekt som jeg holder på med. Rekke opp, og begynne på nytt. Rette opp feilene i fra i går.  Det var månelyst i stua i kveld.

Herifra og til evigheten.

Det var derfor jeg likte presten så godt, hun som foreleste på kurset om palliasjon. Det var meldt forfall, så hun fikk ekstra god tid til sitt innlegg. Så fint, sa hun,for da har jeg en hel evighet å ta av.

Jeg elsker humor, og tror at det hjelper i alle situasjoner.

Jeg tror at humor er nøkkelen til det meste. Som når sykehusklovnene får et barn til å le, midt i det verst tenkelige.

Hvem andre klarer det?

Heldigvis så har jeg en egen klovn som får meg til å le. Hun er der for meg, alltid. Alle vet at klovnen har like deler alvor og humor. Plutselig en dag så banket hun på døra mi, og siden har hun vært her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Borte vekk, og hjemme best

 


 


Nå har jeg vært i Trondheim og hentet ny kunnskap. Samtidig fikk jeg bekreftelse på at det er mye vi kan fra før. Jeg er så glad for min opparbeidede erfaring, for da har jeg knagger å henge ny lærdom på.

Kunnskapssenteret er ikke bare et flott bygg, for det er det. Veldig flott! Jeg ble så fascinert av dette mennesket på veggen. Det er også et kraftsentrum som utstråler ny lærdom og gammel visdom. Kunnskap er alfa og omega, for den er nøkkelen til god pleie og behandling.

 

 

Nå har jeg speed-datet i to dager. Leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, ernæringsfysiologer, prester, ja, alt som pasienten kanskje behøver for å leve videre, eller for å dø en verdig død.

Verdig død, hva er det?

Like viktig som et verdig liv, for disse to dagene har handlet om palliasjon, som betyr lindring. Alle disse faggruppene kan bidra til god lindring på hver sin måte, og de gjør det best ved å jobbe tett sammen. Vi fikk et lite bevis på det i går, at det er fint å jobbe i team, for sosionomen var syk, så da tok legen over hennes speed-dating-kvarter.

Fordi hun vet hva den andre jobber med, og fordi hun vet hva sosionomen står for. 

 

Det var også godt å få bekreftelse på at vi får til mye bra ute på øya vår. Jeg satt i en stor forsamling av helsepersonell og kjente på at dette kan vi. Vi gjør det allerede; samarbeider godt med de andre faggruppene, men alle kan alltid bli bedre, så vi hviler aldri på lauvbærene. 

Jeg er likevel stolt.

Jeg våger å gå inn i alle mulige situasjoner nå. Jeg våger å lytte, og jeg tør å gi rom for den vanskelige samtalen. Det jeg IKKE våger, er å slenge meg ned sammen med fremmede, likesinnede, som er på det samme kurset, og bare prate om løst og fast. Jeg er elendig på den type samtale, og synes egentlig at det er veldig skummelt. Jeg føler meg som ei bittelita mus, som egentlig bare vil pile inn under ei golvlist, og sitte der i fred.

Borte vekk.

Heller det enn å dele bord med andre når det er lunchtid. En HEL time! Jeg mestrer det ikke. Da vil jeg heller sitte for meg selv, og gnage på en ostebit.

Er det virkelig det jeg vil?

I sånne stunder føler jeg meg like sårbar som pasienten sikkert gjør, så jeg har godt av å kjenne på følelsen. Denne litenheten i et stort system. Dette ønsket om å ville gjemme seg litt for omverdenen, fordi virkeligheten er skremmende. Jeg vet ikke, nei, jeg bare aner, hvordan det er å være pasient. Det er bare pasienten som har akkurat den kunnskapen. 

Det er derfor vi må lytte. Det var det presten sa, at vi har to ører og en munn, fordi det er dobbelt så viktig å lytte.

 

Jeg sto visst i veien for en robot nede i underetasjen, også, selv om jeg bare var ei lita mus. Plutselig hørte jeg en stemme som sa: Flytt deg! Robot-tralle på vei! Kanskje han sa det litt mer høflig, da. kan du være så snill og flytte deg? Jeg hadde mest lyst til å stå der jeg sto, for å se om han bare kjørte videre likevel. Akkurat i det øyeblikket ble musa til en elefant.

Akkurat der kom Frøyværingen fram. Vi er litt trassige, vi. Vi tåler vær og vind, men vet samtidig at det er lurt å lytte til værmeldinga.

Så jeg flyttet meg, med glede, for roboten hadde en jobb å gjøre, og jeg var bare på besøk.

 

Og stakkars dem som er dårlige til beins, for den grønne mannen i lyskrysset blir veldig fort rød, og jeg blir rød i maska. Herregud, for et stress. Borte bra, men hjemme best, sier Milla, og jeg er enig.

 



 

I 2017 finnes det en App for alt, og stakkars dem som ikke henger med i svingene. Jeg skulle ta buss, og da måtte jeg laste ned Mobillett. Vi Frøyværinger er kjent for å være to skritt foran, så jeg kjøpte billetten i god tid. I alt for god tid, for den varte bare i en time, og det var nesten to timer til jeg skulle ta bussen.

 Der fløy det 40 kroner ut av vinduet.

Jeg ventet litt, og tastet inn ny billett. Er du sikker på at du vil kjøpe billett? Du har allerede kjøpt. Sto det på skjermen. JA, jeg er sikker!! ( F***! ) Denne gangen er jeg helt sikker.

Jeg hadde en avtale med ei ny venninne, og det ble verdens beste kveld. Jeg var invitert på middag, og vi delte ei flaske vin. Her skulle det egentlig ha ligget en drøss med bilder nå, men vi ble så oppslukt av den gode samtalen, at det glemte jeg. Heidi brukte veldig lang tid på å lage den middagen, men det var fordi vi hadde så mye å prate om. 

Og jeg rakk akkurat siste buss hjem til hotellet.

 

Neste kveld hadde jeg en avtale med tre damer som jeg bodde sammen med i Levanger. Vi bodde i kollektiv mens vi utdannet oss til sykepleiere, og det var som å skru tiden tilbake. Alle fire glemte å ta bilder av oss sammen.

Disse tre årene, fra høsten 1988 til væren 1991, var sprudlende og spennende og vanskelig og krevende, til og med ganske tunge, men takk for at vi bodde under samme tak. Takket være dem så klarte jeg det, for jeg taklet dårlig det å skulle prestere, eller bli vurdert, hele tiden. Den jeg var DA mestret ikke dette presset så godt, men jeg klarte det likevel. Vi klarte det sammen, for vi var et team; Elberg-teamet.

Takk og pris, for det er sykepleier jeg vil være.

 

To liv.

Millionar av år.

Vi lever kanskje

i hundre av dei.

Så fint at tida mi

skulle kome til å krysse

tida di.

- Trygve Skaug -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Urinlederen

Heldigvis har jeg aldri vært sånn at jeg har kjent meg igjen i det som jeg leser i lærebøkene. Noen av dem jeg studerte sammen med, hadde symptomer på alt mellom himmel og jord, fra lungekreft til ALS til MS til leddgikt til schizofreni og til det neste kapittelet i boka om sykdomslære.

De var syke i tre år, samtidig som de skulle ha praksis, eller lese til eksamen. Kanskje de ikke rakk å bli ferdig utdannede sykepleiere før de døde av ett eller annet? Jeg slet med en spiseforstyrrelse i stedet, som jeg holdt for meg selv. Jeg hadde sånn prestasjonsangst for alt jeg skulle prestere, at det gikk på helsa løs.

Takk og pris for at jeg holdt ut.

Nå er jeg glad for at kroppen min står opp samtidig med meg hver morgen, enten jeg står opp klokka seks, eller om jeg velger å ligge under dyna til klokka ti. 

Lunger, nyrer, hjerte og andre indre organer virker. Blodårenes veier er uransakelige, og jeg slipper å bruke støttestrømper. Jeg slipper å ha en snarvei på magen, med pose over. Jeg hører godt og ser godt, selv om jeg er skjeløyd. 

Noen ganger er det helt greit å ha skråblikk.

Jeg tok så få sjanser da jeg var lita, at den eneste skaden jeg pådro meg var et kragebeinsbrudd. Dessuten var anatomi det faget som jeg likte aller best da jeg studerte sykepleie. Jeg elsket å pugge navnene på skjelett og muskler.

Det ordet jeg husker best fra anatomiboka er musculus sternocleidomastoideus.

Da hadde jeg større problemer med å forholde meg til skjema, dokumentasjon og sykepleierteorier, selv om jeg forstår at teoriene danner fundamentet for utøvelsen av yrket. Jeg er sånn nå, også, men jeg elsker samtidig prosedyrer.

Det finnes ikke noe bedre enn en god oppskrift.

Jeg husker læreren som dyppet albuen sin i vaskevannet for å sjekke temperaturen. Det er viktig med riktig temperatur, men det er enda mer viktig å hilse på pasienten først. Sånn går det når man bare sitter med nesa i ei bok og studerer teorier, tenkte jeg.

Dust!... tenkte jeg sikkert, også.

Jeg har ingen problemer med å dokumentere, for ordene kommer av seg selv. Enkelte skjemaer er også uvurderlige, spesielt med tanke på gradering av psykisk eller fysisk smerte.

Ellers er jeg den som legger skjemaet til side, må jeg innrømme. Jeg vil helst observere, lytte og være tilstede uten skjema. Dokumentere kan jeg gjøre etterpå, for verden krever dokumentasjon. Ja, jeg vet at det er veldig viktig.

Tanker kan bli til fysisk smerte. Det har jeg hørt at andre har opplevd, og jeg har vært der selv. Det skremmer meg litt at den psykiske delen av mennesket noen ganger blir nedprioritert eller oversett. 

Ennå husker jeg, fra studietiden, den oppblåste doktoren som hentet meg tilbake for å rulle ut nytt papir på undersøkelsesbenken. Jeg skulle rullet inn ham i papiret istedet, så han ble til en mumie, men det våget jeg ikke.

Eller rullet ham i tjære og fjær, kanskje, for han var en påfugl.

Han bruste sånn med fjæra at han ikke så fargene hos andre. Hvis noen spør meg, så er ingen oppgave for liten og ingen for stor. Hvis noen SPØR, ja, og ikke er arrogant.

Hvis noen prøver å tvinge meg til å ha hovedrollen i et skuespill, da setter jeg teip over munnen min. Det gjorde jeg i 6. klasse, og slapp hårfint unna å spille røver. Helst ville jeg være bakparten av eselet, men den rollen var det noen andre som fikk.

Så jeg ble papegøye.

Jeg elsker fugler, for de flyr høyere enn himmelen. Når det er vinter behøver de hjelp fra oss mennesker, og når våren kommer belønner de oss med fuglesang. Gråspurven er en av mine favoritter, for den gjør så lite av seg. Den er sterk likevel, og akkurat passe stor. 

For meg er denne fuglen et symbol på livet. 

I morgen blir jeg med stormen over havet, til Trondheim. Der venter to dager med kurs i smerte og palliasjon. Der venter også ei ny venninne, og noen gamle venninner som jeg studerte sammen med for lenge siden.

Jeg skal spørre om de husker Påfuglen. Eller var han bare en som levde i min fantasi, fordi jeg var så sårbar og fersk i faget?

Han skremte uansett vannet av meg.

Av MEG, Urinlederen. ( ...feiende, flott tittel som jeg ga meg selv da jeg fikk ansvar for urinveiene på jobb...den klinger forresten mye bedre enn doktor... )

På tide å bruse med fjæra nå, bare litt. Nå er det endelig min tur til å skremme vannet av noen. Nei, forresten, jeg får heller si takk. Han lærte meg hvordan jeg ikke skal behandle studenter.

Piss off! Tusen takk!

 

 

 

'

 

 

 

Kjærlighet og snø i lufta

 

LITT AV ALT

Himmelblå og snø i lufta,

for vår kjærlighet er tufta,

litt på vann og litt på luft,

litt på tro og sunn fornuft.

 

Litt på tillit, litt av alt,

litt på sukker, litt på salt,

Mest av latter, pluss litt sinne,

litt på mann og litt på kvinne.

 

Litt på smil og varme blikk,

noen ganger romantikk.

Av og til et blikk som lyner,

da tror Kjell at han ser syner.

 

Har jeg funnet drømmekvinna?

Er det hun som er så sinna?

Heldigvis så går det over,

hun er stille når hun sover........hyyyyysj!.....la henne sove en stund til......

 

Livets kunst er å bevare,

det tror jeg at vi skal klare.

Samlivet er hett og kaldt,

det er bittelitt av alt.

 

Bygg en varde, finn et sted,

åpne øynene og se.

Finn din stjerne, tråkk en sti,

det er fint å hete VI.

 

Dette diktet ble nesten som en kjærlighetserklæring. Jeg håper at han ikke blir flau, men at han tar det som en mann. Tar det som en mann? Hva betyr DET?

Snakk om å generalisere. Ingen menn er like, og det er ikke vi kvinner, heller. Takk og pris for den lille forskjellen.

 

Det er mye lettere å skrive sånne ord, enn å si dem høyt. Det er mye enklere å la hele verden lese det, enn å si dem ansikt til ansikt.

Jeg er litt merkelig sånn.

 


 

Divaen er også med på tur. Jeg synes at disse bildene, som Kjell har tatt av henne, er så fine. De er verdens fineste Milla-bilder. Hun elsker å være ute. Tar jeg på turbuksa så detter ørene hennes ned, og det er et lykketegn. Finner jeg fram vottene mine, så går hun i spinn på gulvet. Henter jeg fram båndet så uler hun som en ulv, for da er hun endelig sikker:

Jeg får være med!!


 

Hun er husky, så det er sjelden jeg kan slippe henne løs. Det er nemlig villsau over hele øya. Hun bryr seg ikke så mye om dem, egentlig, for hun er mest opptatt av fugler. Spesielt ryper. Dem kan hun snuse opp på flere kilometers avstand. 

Jeg tror at hun er mer fuglehund enn husky, for det er fuglehund i denne rasen, sånn at de skal få enda bedre trekkegenskaper.

Her skuer hun utover sitt rike. Hva tenker hun på?  


 

Først prøver jeg med et bedende blikk, og en forsiktig labb. Matmor bryr seg ikke.  Hmmm...det bruker da å fungere.

Da må jeg prøve noe annet.

 

 

Jeg uler mot himmelen, og ber om litt oppmerksomhet, og kanskje en godbit. Ser du meg NÅ da?

Hører du meg, da, i det minste?



 

Dette ble en fin dag, som ennå ikke er over, og endelig fikk jeg laget den snøengelen som jeg lovet Vilde. 

 

 

Jenta som ga meg motet til å lage min egen blogg. Derfor kan jeg si at hun har gjort en forskjell i mitt liv. Takk for den lille forskjellen, som skulle vise seg å bli så stor. Takk for at jeg fikk bli kjent med deg, Vilde, og takk for at du drysset snø over øya, sånn at jeg kunne lage en engel til deg akkurat i dag.

Engler i sneen har sin egen sang, og denne synger for DEG.


 

 

Brrrrrrrrra deilig!

 

 

Ikke vi, altså. Det jeg mente er at det er deilig å bade, uansett årstid. Det går ikke an å være deilig når det er så kaldt, og hvem bryr seg, egentlig?

Vi bryr oss litt, da, for vi slettet de verste bildene, og deler de beste.

Her er en av mine beste venninner. En hjertevenn.

 

Havfrue og vakker kvinne,

verdens fineste venninne.

Raus og varm som bare det,

kjæreste og mor til tre.

 

Du er høst og badelykke,

ekte gull og hjertesmykke.

Du er både flo og fjære,

slik et menneske skal være.

 

- Tove -

 


 

 

Latterkrampe fikk hun, også. Først fordi jeg kom borti beinet hennes, sånn at hun trodde at det kom en fisk som skulle spise henne opp. Det er havfrua si, det. Etterpå lo hun fordi jeg ikke klarte å være stille.

Det var fryktelig kaldt, og fryktelig vanskelig å ha kontroll på kroppen og stemmen. Ordene ville ikke være der, i kulda og i kroppen min, så de fløy til himmels.

De ropte himmelhøyt.

 


 

 

Jeg er ikke så glad i å bruke lue, men jeg fikk råd om å ta den på, fordi den holder på varmen. Det finnes ikke en lue i verden som hadde klart å holde på varmen i dag.

Jeg vil opp!

Ikke til ei varm badstu, men til et trekkfullt og sjarmerende naust. Jeg strippet, til og med, uten blygsel. Jeg, som aldri kaster klærne ellers. 

 


 

 

Heldigvis lå hjertevottene og ventet. Rosa, hjemmestrikkede hjertevotter, som Ellen har gitt oss.

De varmer dobbelt.

 


 

 

Jeg kledde bare på meg sånn halvveis, for jeg hadde ikke sjanse til å få igjen hverken glidelås eller knapper. Jeg hadde neglesprett herifra til himmelen.  Bra vi var alene, da, for jeg var litt rufsete i stilen.

Heldigvis trives vi sammen, Anette og jeg. Vi koser oss. Vi har sluttet med å være blyge overfor hverandre.

Hun er som en søster i eventyret.

 


 

Her teller jeg til ti før avkledning. Jeg vil ikke uti!

Selvfølgelig vil jeg det.

 


 

Fossekall

av Harald Sverdrup

Fossekallen er isbader.
Står og vipper med kroppen.
En tykkfallen gentleman i smoking
tett ved en råk som mørkner i et v-tegn.
Flyr under vann, klipper seg frem motstrøms
på samme vis som en søster i eventyret,
plukker med seg småfisk, krepsdyr, larver.
Flyr gjennom fossen inn til bergfødte unger
som ingen kan høre og ingen kan se.

 


 

Anette har verdens fineste lyslykt.

 Havfrua sjøl <3

 



 

Alt dere ikke vet om meg

Det er sikkert noen som misliker åpenheten min, og jeg er klar over at det er en hårfin grense der et sted, mellom for mye og for lite åpenhet.

Det er et valg jeg har tatt, og jeg vet at hvem som helst kan bli litt bedre kjent med meg, uten at de egentlig kjenner meg så godt likevel. Det som er rart er at jeg har forandret meg så mye, og det som er veldig rart er at det ikke gjør meg noe at folk vet litt om meg og mitt.

Det er fordi jeg får påminnelser nesten hver dag om at folk finner trøst og støtte og mot og styrke i tekstene mine, fordi det handler om dem selv. Jeg vet også at skrivinga er noe jeg MÅ gjøre.

Derfor gjør jeg det.

 

Jeg tenker på alt dere IKKE vet. Dere vet ingenting om sexlivet mitt, eller om jeg synger i dusjen. Dere vet ikke fargen på undertøyet mitt, eller hvilken skostørrelse jeg bruker. Dere aner ingenting om hvilke kollegaer jeg liker best å jobbe sammen med, eller hvilken bit i Twist-posen som er min favoritt.

Er det Gammel Dansk eller Akevitt som smaker best? Foretrekker jeg Mausundvær eller Bogøya? Liker jeg silke eller flanell?

Ingen vet hvem som kuppa det første kysset, eller hvem jeg har vært mest forbannet på i hele verden. Det er heller ingen som vet favorittpålegget mitt, eller hvilket potetgull jeg synes er best. Jo, forresten, det vet dere. Det er Sørlandschips.

Ingen vet hvilket glass jeg bruker oftest. Er det vinglasset eller vannglasset? Foretrekker jeg rødvin eller hvitvin? Liker jeg blåmuggost? Er jeg redd for andre ting enn edderkopper? Har jeg kommet i overgangsalderen, eller fyrer jeg for hardt?

Der ser der hvor sammensatt et menneske kan være. Vi tror vi vet alt, og så er det så mye vi ikke vet. Vi har våre egne grenser for hva vi vil fortelle til andre, og jeg har pushet mine. Det er ingen vits i at noen renner på seg fart, og hopper ( som en ) bukk over det gjerdet som jeg har satt opp, for da blir jeg sinna. Det er jeg som bestemmer.

Likte jeg gym på skolen? Var bukken det skumleste hinderet i hinderløypa? Var jeg flink i gym? Hatet jeg matte? Hatet jeg noen av lærerne? Jeg liker ikke ordet hat, men vi brukte så dramatiske ord på den tiden. Det var alltid mye drama. Tok jeg del i det? Var jeg i bresjen? 

Nei.

Jeg hadde nok med meg selv, så jeg turde nesten ikke møte blikket til noen, iallefall ikke blikket til han jeg var stormende  forelsket i. Og det er ikke NOE sikkert at det var han som fikk det første kysset. Det var ikke han. Det var sikkert nummer to på lista som tok det, ikke mot min vilje, nei.  Å være SÅ innmari forelsket, kombinert med å være dødsens sjenert, det var en dårlig match. Jeg løp i motsatt retning.

Feil vei. Så da sprang jeg kanskje rett i armene på nummer to, for det var mindre skummelt. Og hvem var det?

 

Vi hadde alltid sirkeltrening i gymtimene, og i friminuttene hoppet vi strikk og tau, alle sammen. Alle sammen? Var det noen som ble holdt utenfor, eller som følte seg utenfor? Ble noen mobbet? Mobbet vi? Ble JEG mobba?

Jeg har en favorittsang og et favorittsitat. Jeg har et favorittdikt og en yndlingsforfatter. Jeg har en favoritt-fredags-matrett som jeg uten problemer kan spise hver fredag, hele resten av mitt liv.

Javel da, det er taco.

Jeg håper jeg får taco hvis jeg må bo på sykehjemmet en gang i framtida. Jeg husker ei gammel dame som fikk servert moussaka en gang for lenge siden. Hun hadde aldri sett maken, og spurte med et fnys hva slags sammensurium jeg serverte. Tidene forandrer seg, og jeg vil ha taco, rødvin ( ja, det er rødvin som er best ), bredbånd og facebook på sykehjemmet.

Vil jeg egentlig dit? Eller vil jeg dø med padleskoene på? Hva ønsker jeg meg aller mest til 50års-dagen i september? Blir det en morsom fest?

 

Tusen spørsmål som dere ikke vet svaret på. Det er derfor jeg føler meg så privat, selv om jeg deler. Det er derfor jeg vet at ingen vet alt om meg. Jo mer jeg tenker på det, desto mer sikker blir jeg på at det meste er hemmelig.

Det er bare mitt. Jeg deler det ikke med noen. Ikke en sjel. Heldigvis har jeg venninner som ikke plaprer, for to av dem vet det meste. De vet akkurat nok, og ikke en smule mer.

Smuler er også mat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Blir jeg Bambi på isen uten Zoloft?

 

 



Det skjedde noe rart med kroppen min da jeg halverte dosen med Zoloft. Jeg ble hyper og urolig. Det sitrer i hele kroppen, som om tusen maur er på ville veier. De samler seg ikke i maurtua, men kryr overalt. Det er ikke sitring som i energi, men mer en indre rastløshet.

Og søvnløshet.

Fire timers søvn er plutselig mer enn nok. Det var helt greit å stå opp klokka seks lørdag morgen, på fridagen, for jeg var lys våken. Ja, jeg er A-menneske, og  jeg liker å stå opp tidlig, men ikke SÅ tidlig. Ikke på en lørdag.

Men jeg fikk gjort mye, for dagen fikk så mange ekstra timer. 

Det er fristende og ta den andre halve, sånn at balansen gjenopprettes, men jeg får holde ut en stund til. Jeg måtte lese meg opp litt etter at jeg startet nedtrappingen, ikke før, som jeg burde gjort. Jeg burde forberedt meg litt bedre, i etterpåklokskapens navn.

Det er visst normalt med sånne reaksjoner. Noen får til og med elektriske støt i hodet når de trapper ned. Det mest plagsomme for min del er uroen og søvnløsheten. Jeg er nemlig livredd for å bli søvnløs over lengre tid igjen, for det har jeg prøvd.

Det var etter en sånn søvnløs-periode at jeg fikk sjekket innsiden av hodet, og det var da legen sa:

" It`s a beautiful brain, but it`s working too hard. "

Hjernen er er vakker innretning, og min hjerne jobber for hardt. Den diagnosen har jeg stilt selv, for mange år siden. Hans ord var bare en bekreftelse på det jeg allerede visste. Det er derfor jeg er redd for å ta farvel med den lille, hvite pillen. Det er litt som å gå med krykker, for jeg behøvde litt hjelp med å holde balansen en stund. Skal jeg kaste begge krykkene nå?

Blir jeg Bambi på isen da?

 

Det vet jeg ikke før jeg har prøvd, og egentlig har jeg trua på at det går bra. Jeg tror innerst inne at jeg har forandret meg så mye, og blitt så mye sterkere, at dette skal gå fint. Det er ikke pillen som har gjort jobben. Den har bare vært et hjelpemiddel, ett av flere hjelpemidler.

Jeg har hatt en egen hjelpemiddelsentral.

Jeg har hatt samtalepartnere i helsevesenet, veldig kompetente folk, og jeg har familie og venner. Jeg har flotte venninner som har hjulpet meg å kviste langs den veien som jeg går, sånn at jeg ikke plutselig får ei grein i trynet.

De har gitt meg trua og motet og styrken.

Jeg er litt forundret selv over at jeg nå tar ledelsen i krevende situasjoner. Jeg våger å være nær, og jeg tør å være stille. For ei som er litt fåmælt er det lett å være stille, men dette er en annen form for stillhet. 

Det er et nærvær som krever mot, og det er opplevelser som krever styrke. Jeg tar det på strak arm, men jeg tar det aldri som en selvfølge. Jeg tar heller aldri lett på det. Hver eneste gang er NY.

Da jeg var lita, så gråt jeg mine modige tårer da jeg hørte denne sangen, hver eneste gang. Jeg hadde et følsomt sinn allerede da.

 

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel,

og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går, 

og da får du det så godt i mårå kvell.

Og hvis du itte greie det og æilt er like trist,

så ska du høre suset over furua som sist.

Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel.

 

- Alf Prøysen -

 

Jeg skjønte visst meninga med denne teksten, selv om jeg var lita. Hvorfor skulle jeg ellers gråte? Den er så varm og trist og vemodig og full av livsvisdom, denne visa.

Alf Prøysen har skrevet så mye fint, med enkle ord. Aldri de store ordene, men heller de små. Jeg tror at det er derfor jeg liker ham så godt. 

Jeg skal også få en dag i morgen. En dag nærmere målet om å klare meg på egen hånd. Og hvis je itte greier det, ja, så er det helt greit.

Da har jeg i iallefall prøvd.

 

Jeg føler meg ikke lenger som et vrak. Jeg er på toppen av verden, og der er utsikten fenomenal. Jeg ser holmer og skjær og havørn. Jeg ser livet mitt passere revy, selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene ennå, og jeg ser framover.

 

Ro, ro til fiskeskjær,

ingen Zoloft finnes der,

det er kanskje like bra,

for den vil jeg ikke ha,

men...

Zoloft, kan du love,

at jeg nå får sove?

 

Altså, uten deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lyrikk som lindring


 

 

Bre ei blå kappe rundt mennesket,

blå som havet og himmelen,

akkurat passe varm,

akkurat passe stor,

sånn at den omfavner,

slik at hun omfavnes,

 

Stor nok til å romme minnene,

de flyktige og evigvarende,

alle disse øyeblikk,

alle sånne stunder,

der livet er et hav,

der hun er havet.

 

- Tove -

 

Eller han. Noen ganger er det han.

Jeg tror at lyrikk er lindring. Jeg tror på det gode i mennesket. Omsorgen, rausheten og blikket. Jeg kan lese millioner av tanker ut av ett eneste blikk.

Om jeg bare ser.

Jeg kan høre titusener av tanker mellom linjene, mellom ordene som blir sagt, og mellom ordene som tier. Alle disse ordene som ikke finner veien ut.

Om jeg bare lytter.

Vi er så forskjellige, vi mennesker, men vi utfyller hverandre. Jeg sammenligner oss med et musikkstykke. Akkurat som notene, så er vi på forskjellige steder i livet. Noen er oppe, mens andre er midt på treet, eller helt i bunnen. Noen ganger er musikken varsom, og andre ganger tramper vi i klaveret.

Jeg skjønner meg ikke på noter, for plutselig så bytter de plass, iallefall hos meg. De som var oppe er nede, og de som var midt på treet har plutselig fløyet til himmelen.

Tilsammen blir de vakker musikk, for vi må lære oss å spille på både svarte og hvite tangenter. Det er sånn livet er, Svart og hvitt, og alle regnbuens farger midt i mellom.

Musikken skaper vi selv.

 

Det hender det er masse unoter i hodet mitt. Urent spill, på en måte. Den symfonien er det ingen som vil høre, aller minst jeg selv. Da holder jeg for ørene, går en lang tur i marka, eller padler ut til verdens fineste strand. Det siste hjelper best. Det hjelper alltid.

Jeg finner alltid verdens fineste strand, for den er der hjertet mitt er.

Jeg har et nordvendt hjerte, og til sommeren er drømmen å reise lenger mot nord. Mot midnattssol, kjærlighet, og mot kryssende spor på havet. Mot ei nise som danser flyktig forbi meg i natta, sikkert fordi hun hører musikken jeg spiller. Sånn musikk kan jeg danse etter.

Slike magiske øyeblikk er evigvarende.

 

 



 

 

Det går fint an å kombinere lyrikk, musikk og natur. Hør, bare:

 

Det e ikkje alltid du når
landet før vinden har snudd
Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde trudd 
Men der e du ikkje aleina
der e vi mange som ror
og krysse kverandre i mørket
over en åpen fjord.

- Kari Bremnes -

 

 

 

 

 

 

Nyperoser og bursdag

 

 



 

Inni den glatte, samansnørte

nypeposen regnet og snøen

lett prellar av

ligg frøa korte og pelskledde

som eskimobarn.

Drøymer dei ikkje om roser,

drøymer dei ikkje om det,

er vinteren ingenting verd.

- Einar Økland -

 

De lever sikkert i nuet inni der, og varmer seg på hverandre, men jeg vet at de lengter ut. Ut til lyset og sola og livet. Sånn er det med barnet i magen, også. Det ligger trygt, mykt og beskyttet. Ikke mitt barn, altså, ikke nå, for noen rakk sikkert å tenke det. Det hadde vært noe...

Jeg er snart femti.

Det har ligget to stykker der, for tjue og atten år siden. Klart de ville ut i verden, selv om den ene av dem, den første, hadde veldig god tid. Det er rart. Hun som det var mest liv i inni der, og som har vært høyt og lavt etterpå, hun brukte evigheter på å komme seg ut, mens den andre, han som mest sov, han hadde det travelt.

Eskimobarna mine.

 



 

 Det er deilig å danse mot vår, selv om jeg ofte får vårdepresjon. Når våren kommer vil jeg gjerne være pelskledd en stund til. Pakke meg inn i en stor genser, og gjemme meg for sola. Hvordan skal det gå i år, uten Zoloft og greier. Det er sikkert dårlig timing å slutte med den nå som sola har snudd.

Jeg prøver likevel, for det er ingen skam å snu.

Det er viktig å ha drømmer, og jeg drømmer om å klare meg uten. Klarer jeg ikke det, så begynner jeg igjen. Hvis en tablett er redningen, så er det til å leve med. Så lenge det bare er EN. Det er lenge til dosetten min er full av kolesterolsenkende, blodfortynnende, blodtrykksmedisin og kalsium, håper jeg. 

Jeg har bare litt vondt i ryggen akkurat nå. Hei, ischias!  ( ...jeg vet ikke om det er så lurt, men det hender at jeg stiller diagnoser selv...)  Jeg kjenner det helt ned i stortåa, men er frisk som en villaks. Jeg er takknemlig over å være frisk, og det er kanskje et alderstegn. Jeg kan ikke tro at jeg fyller femti i år, så nå har jeg veldig lyst til å ha en skikkelig feiring av livet. Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert. Det blir til høsten, for det er da nyperosa blomstrer. 

Jeg blomstrer sent.

Jeg skal lage ei liste over folk som jeg er glad i, og som betyr noe spesielt for meg, og jeg skal lage en skikkelig fest. Jeg er glad i lister. Handlelister, og lister over ting jeg skal gjøre. Og nå, altså, en gjesteliste. Før var jeg så beskjeden at vi hadde fått plass på to kvadrat, men nå, som jeg byr på meg selv, så tar jeg fram danseskoene og slenger meg med i dansen. Livets dans, må vite. Jeg har blitt kjent med så mange fine folk. Rause, varme og morsomme mennesker. Pluss noen som er litt vulgære i språkbruken. Hei, Line og Kine!

De klarer alltid å sjokkere meg, og det har jeg godt av.

Vi er nyperoser alle sammen. Vi spretter fram i sollyset, og lever på den grønne gren. Vi er heldige som bor i dette landet. Her er det næringsrik jord og vann nok til alle. Vi har gode vekstvilkår, og burde takke for det hver eneste dag.

Derfor velger jeg livet. Derfor har jeg valgt å bli mer åpen og inkluderende. Derfor skal jeg feire bursdagen min i år. Ett av de fineste ordene jeg vet om er raushet. Når jeg våger å være raus, så er folk rause tilbake. Jeg forteller mye, men ikke alt, på bloggen min, og dere aner ikke hvordan det har endret meg. Eller kanskje dere gjør det?

Folk som jeg ikke kjenner, har kommet bort til meg og takket for ordene. Mennesker som kjenner meg godt fra før, kjenner meg enda litt bedre nå. Det ligger steinhardt arbeid bak forvandlingen min. Jeg må sloss med tankene mine hver eneste dag - med, ikke mot -  så det er sikkert derfor jeg er så sliten i blant. Men, herregud, det er så inderlig verd det!

Dans mens du kan. Velg selv.

 

Ta på dei raude 
danseskorne dotter mi 
og dans.
La ingen få knebla
din song eller
hemma din draum.
Dans dotter mi.
Dans

Grip dagen
og fyll han
med din styrke.

Vakker er du.
Slå vakt om 
grensene dine.
Vent ikkje på å 
bli vald av livet.
Velg sjølv.

- Bente Bratlund Mæland -

 

 

 

 

 

 

 

 



 

Når ord blir fattige

Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, og det var umulig å sove mer. Det førte til at jeg oppdaget en ny, svensk serie, med norsk tekst. Serien heter Delhis vakreste hender. Jeg snappet opp et artig ord sånn i forbifarten. Jeg rakk det akkurat før noen oversatte ordet.til norsk, og nærmest ødela det. Räknenissen ble økonom, og mistet fargen sin. Han ble fattig, på et vis.

En fattig økonom. Det klinger dårlig.

Räknenisse - räknenissen - räknenissar - räknenissarna, alternativt siffernisse. Siffernissen er räknenissens festlige synonym. Jeg skulle gjerne vært økonom om jeg hadde fått en sånn tittel i stedet. Jeg, som egentlig ikke er så glad i tall.

På videregående forhandlet jeg meg fram til bedre karakter enn jeg fortjente, hele klassen gjorde det, så det er mange sorte hull i den matematiske delen av hjernen min. Det er sikkert derfor jeg er så glad i ord, sånn at jeg kan kompensere for den manglende kunnskapen i matte.

Når ordene blir oversatt til et annet språk enn sitt eget, så mister de mye på veien. De mister iallefall humoren.

Økonom, liksom. Knusktørt.

Jeg lurer på om jeg kunne vært morsom på et annet språk, eller om humoren forsvinner når jeg ikke snakker norsk Går det an å briljere på et annet språk enn morsmålet?

Ofte når jeg lytter, og samtidig leser oversettelsen, så blir jeg skuffa. Teksten blir alt for enkel, og snerten forsvinner. De gode poengene blir det ingenting av.

Jeg synes de fortjener bedre, ordene som jeg er så glad i, og har sånn respekt for. Til og med navn blir forandret, og hvorfor blir de det?  Pettson og Findus blir til Gubben og katten. Stakkars Pettson og Findus.

Gubben, liksom. Et navn er et navn. Nåde den som kaller meg  Käringen  om jeg flytter over grensa. Jeg heter fortsatt Tove.

Jeg omtalte kona til en mann som kjerring en gang, og fikk passet mitt påskrevet. Av ham, altså. Han tålte ikke at jeg sa kjerringa, for han påsto at det var et skjellsord. Det var ikke ment sånn. Det er et ord som finnes i dialekten vår, og som faller seg naturlig, men HAN mente at det var en fornærmelse.

Jeg blir fornærmet jeg også, om noen kaller meg kjerring.

Ordene kan bli fattige om det blir for mange av dem, selv om det høres rart ut. Vi slenger rundt oss med meningsløse ord som det ikke går an å sette sammen til en helhet, og da blir det bare grums.

Eller det jeg kaller babbel.

Det er en mening inni der et sted, men den forsvinner mellom linjene. Sånn er det på rapportene våre noen ganger, ved vaktskiftet. Så mange ord for å komme til poenget.

Hva er poenget?

Det kryper i kroppen på meg når vi aldri blir ferdige. Jeg behøver ikke å vite hvilken farge det er på sokkene, eller hvilken fot som fikk på seg sokken først akkurat i dag.

Jeg har til og med lett etter to sokker, jeg, før brukeren tørt minnet meg på at han bare hadde bruk for den ene. Det er en gammel historie. og mannen hadde bare ett bein. Uups!

Se det fine måneskinnet, har jeg også sagt, til ei som nesten er blind, Av og til er ordene på feil sted til feil tid, og jeg ønsker meg langt vekk.

Jeg har trampet i (ord)salaten mange ganger.

Et dikt virker kanskje fattig når du kan telle ordene på ei hånd. For meg er det motsatt. Bokstavene og ordene står mer alene, og da må de stole på seg selv. De kan ikke gjemme seg bak noen, eller skyve andre foran seg. Jeg behøver ikke hundre venner for å skinne, men jeg er glad for hver eneste venn som gjør verden til et bedre sted å være.

 

lyset

du treng

finst

- Helge Torvund -

 

 

 

 

 

 

 

Endringen

 

Jeg ryddet ut jula i dag, og ryddet i bildene mine samtidig. Jeg multitasket. Det har skjedd saker og ting i livet mitt, og jeg er ikke som før. Før var jeg så tannløs og beskjeden at jeg ikke våget å smile, mens nå er jeg isbader og våghals. Jeg lager engler i sneen på MITT vis, og jeg slenger en hatt på hodet etter to glass vin. Jeg våger til og med å snakke i forsamlinger, og jeg drister meg til å dra på øyhopping med ny kjæreste.

Ikke helt ny lenger nå da, men ny nok til at det fortsatt er litt skummelt.

 

Jeg tør å slippe nye mennesker inn i livet mitt. Det er den største endringen. Jeg kunne sagt og skrevet mye om akkurat det, men det kan jeg ikke. Jo, jeg kan fortelle at det er en berikelse å slippe nye mennesker inn i hjertet, og at det gjør dypt inntrykk, hver eneste gang, men der må jeg si stopp. Jeg er sykepleier, og jeg har taushetsplikt, men jeg har lov til å si at jeg blir glad i mennesker. Jeg balanserer på line, denne balansekunsten som krever at jeg må vite forskjellen mellom å være privat, og å opptre profesjonellt.

 

Hårfin balanse. Vidunderlig kjemi.

Og takknemlighet.

 


 

Remember. Always, I will remember.

 

Etter å ha ryddet ut jula så fortjente strikketøyet mitt ei ny kurv. Den rosa hjertegenseren mangler bare ermer nå, så er den ferdig. Jeg gleder meg sånn til å ta den på, for den kommer til å varme dobbelt. Dobbelt, fordi den er strikket i verdens mykeste garn, og fordi jeg har en hjertevenn som er designer.

 

Det hjertet som jeg fikk i julegave nekter jeg å gjemme bort til neste jul, så det får være pynt på kurven. Jeg synes ikke at vi skal gjemme bort hjertet vårt. Jeg synes heller at vi skal holde julehjertet åpent hele året.

 




 

I hjertet bor dagene som var, og dagene som kommer. Inni hjertet bor minnene som ingen kan ta fra oss. Jeg tror at det går an å sortere, sånn at vi husker de beste best. Det er et valg vi har, og et valg vi tar.

 

Jeg er litt merkelig, selv om tankene mine liksom er så edle i blant. Jeg er nemlig litt engstelig når noen sier at de vil komme på besøk. Da er jeg redd for at jeg ikke har det fint nok. Jeg er aldri redd for at jeg ikke har det rent nok, for der har jeg stålkontroll. Men det andre. Den følelsen av at alle andre har det så mye finere enn meg, den slipper aldri taket. Jeg vet at det er tåpelig, og jeg vet at de som er mine venner ikke kommer hit for å granske omgivelsene, men likevel...

Innerst inne så vet jeg hva som teller. Jeg vet at det som gir meg glede er helt andre ting enn et strøkent hjem. Jeg vil gjerne ha det fint, men kan ikke fordra IKEA. Jeg er lei meg for at Emilies Hus skal avvikle, selv om jeg bare har handlet småplukk der. 

Det er viktig småplukk, nemlig.

Venninnegaver, sånne små og hjertevarme gaver som de har massevis av i den butikken. Og småpraten og servicen som alltid finnes innenfor de fire veggene deres. Jeg kommer til å savne det.

 

Det er mye jeg savner, og det er mye som ligger foran meg. Nye møter av betydning, nye mennesker og nye skjebner. På godt og vondt, som alltid, enten jeg er sykepleier eller bare meg. Sånne menneskemøter kan skje hvor som helst og når som helst. Jeg vet aldri når. 

Det er alltid sånn.

Det handler om å ha øynene med seg, for plutselig er det noen der. Da skriver jeg dem inn mellom to permer.

De er ei side i boka mi. Den boka skal jeg gjemme, for den er ei minnebok og et oppslagsverk. Den er også en roman og en biografi; en livshistorie som jeg er så heldig å få lese, og som på mange måter er en lærebok. Det er jo alle disse som er med og former meg til det mennesket jeg er.

Det klarer jeg ikke alene. Ingen klarer det alene.

Takk for at jeg ble sykepleier, og ikke førskolelærer, som jeg egentlig skulle bli. Det har ikke noe med førskolelærerne å gjøre, men jeg vet at jeg er på rett hylle nå. Eller, egentlig vil jeg ikke sitte på ei hylle. Jeg vil være på gulvet, der magien skjer.

Jeg digger bildet av Kåre Ingebrigtsen og meg. Det bildet symboliserer endringen, for jeg hadde aldri våget å kaste meg over drømmemannen før. Jeg smiler fornøyd, til og med, både fordi han er så kjekk som jeg trodde, og fordi at jeg våget meg frampå. Jeg hadde ingenting å tape, og alt å vinne. Det er sikkert sånn han tenker, også, når laget hans spiller. Roooooosenborg!

Jeg har forresten min egen drømmemann, og nei, han heter ikke Kåre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdens beste klem

 

 

 


Jeg er visst kjent for å ha en komfortsone på størrelse med Værnes, men i går fikk jeg verdens beste klem. Jeg har fått mange verdens beste klemmer, men akkurat denne var årets første.

Jeg sovna på sofaen etter jobb i går, og det er like sjeldent som klemmene mine. Veldig sjelden, og bare en gang i blant. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å gi bort en klem, så kanskje kan jeg bli flinkere til å ta en høneblund, også. 

Min datter og jeg er veldig ulike på mange områder. Jeg elsker havet, og hun elsker skogen. Jeg løper rundt med støvsugeren, mens hun lemper stein, og har verdens største gummistøvler på beina. Hun sover i telt, sitter ved leirbålet, har tatt beltevognfører-lappen og er med på jakt. Den eneste av disse fire som tiltaler meg er leirbålet.

Å sitte ved et leirbål er mer beroligende enn å ta en blund. Det er nesten litt hypnotisk å se på knitrende flammer. Da er det bålet som er hele verden, og de fine menneskene som sitter rundt er bare mine.

Det finnes stjernestunder. 

Det finnes stjernestunder som forteller meg at vi er like likevel. Jeg er glad for å se at mine to ungdommer er selvstendige mennesker. De er ulike som natt og dag, og våger å være seg selv. Det har de alltid våget.

Hurra for personligheten, som er medfødt.

Men det er en kjerne inni der, en plattform av tanker, følelser og holdninger, som vi lærer underveis. Akkurat der kommer likheten fram. Jeg vedder på at det er mye de ikke forteller meg, og sånn skal det være, men jeg vet at vi har fortrolighet nok til å fortelle om det som ligger oss på hjertet.

Begge veier.

Ingen skal fortelle alt, men den varden av tillit som vi står på, er gull verd. Når det er datra som har bygget varden så har hun selvfølgelig lagt de største steinene nederst, så byggverket ikke raser. Lillebroren har gitt henne gode råd på veien, for han er en luring. Han er ikke den som roper så høyt, selv om han gauler når han er midt inne i et dataspill. Da er det full krigføring på loftet, eller hva det nå er de holder på med, for han kommuniserer visst med hele verden. Han roper til den andre siden av kloden.

Men ellers er han underfundig og tankefull, akkurat som meg. Han sa forresten en gang at når han ville ha svar på vitenskapelige spørsmål så spurte han sin pappa, men når det er snakk om psykiske ting, følelser eller rettskriving, da spør jeg deg, mamma. Jeg tok det som en kompliment, selv om det underforstått betyr at jeg ikke har peiling på planeter eller matematikk. 

 

Det er godt å høre noen som roper mamma når jeg går opp trappa for å legge meg. Jeg lister meg inn og blir møtt med åpne armer og verdens beste klem. Etter klemmen ligger vi på senga og hvisker hemmeligheter. Vi sorterer tanker og løser floker, hun og jeg.

Det skjer ikke så ofte, men det er som med lykka. Lykka skjer plutselig og uventet, og er en varme i brystet. Lykka er en gnist som blir borte i svarte natta, men varmen sitter i lenge etterpå

Så kan vi mate dette bålet nå og da, og sitte der hele natta om vi vil. Det lukter bål av klærne, og rundt oss er det ingenting, annet enn ei grein som knekker av og til. 

Hva var det?

 



( dette bildet har jeg rappet fra nettet et sted )

 

Sikkert bare ei nattugle, for jeg er så glad i ugler. Jeg er definitivt ikke ei nattugle selv. Jeg er A-menneske og kveldstrøtt, men kan glimte til og danse hele natta, akkurat som flammene. De danser sin egen historie.

Jeg tror det er derfor vi kan sitte og stirre inn i et bål ei hel natt. Flammene har en historie å fortelle, og vi møter oss selv, på en måte. Vi møter roen og stillheten som gir oss tid til å bare være. Det er så sjelden at vi bare er. Vi haster hit og dit, og vi tenker ditt og datt. Det er så mye vi må rekke hele tiden.

Det var derfor det gjorde så godt å ligge på senga og hviske i går, for vi gjør det nesten aldri. Det er derfor det er så godt å skrive, for da slår bålet gnister.

 

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen.

Den blir tillitsfull

og nærmer seg leirplassen din når

du ikke lenger jager etter den.

- Hans Børli -

 

 

 

Varsam og uredd

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 


Av og til så snubler jeg over dikt som treffer meg midt i hjertet. Som dette:

 

Dagens ord er vart

og varsamt

og går stilt i døra

der det kjem listande

med lyset

og kviskrar:

Det skal nok gå.

Me tek eit andedrag i lag.

 

- Helge Torvund -

 

Vakrere kan det vel ikke sies. Ordene er rolige åndedrag som klukker varsamt mot land; vuggende, vuggende.Jeg elsker å se på havet, i all slags vær.

Og jeg elsker å tolke dikt.

 

Den første dagen i et nytt år gir meg alltid en merkelig følelse. Jeg smeller ikke til værs som en nyttårsrakett, og drysser glitter over verden. Jeg er mer vemodig og tankefull. Derfor unner jeg meg et glass funklende vin, så vi kan funkle sammen.

Ett glass i hver fot, så vi kan by hverandre opp til dans.

Jeg håper at det nye året - som er fortsettelsen på livet mitt - blir fint. Like fin som denne helga har vært. Jeg håper at jeg får bruke mye av tiden min til å skrive, for da er jeg i min egen verden. Så håper jeg at jeg av og til kan la penna ligge, for det er i møte med andre, og midt under den gode samtalen, at magi blir til.

Og inspirasjon blir født.

Jeg vil være et nysgjerrig menneske som gyver løs på livet. Jeg vil vil være var og varsam, selv om jeg drømmer om å klatre høyere opp på blogglista, og opp på det høyeste fjellet.

Da må jeg kanskje vise litt mer klør? Jeg vet ikke, men jeg har både pigger og klør, har jeg merket. Jeg pirker og provoserer, når jeg er i DET hjørnet, og jeg er engel i det andre. I det tredje hjørnet gråter jeg en skvett, mens i det fjerde og siste hjørnet bor hun som reflekterer og fantaserer og tolker og alt mulig annet rart.

Det er fullt i det hjørnet, nesten kaos, men det er der hun blir hel.

Hel, så jeg kan rekke hendene i været, mot himmelen over meg. Så jeg kan klatre og puste og tøye grensene mine. Det er sjelden jeg puster med magen, men jeg vet at jeg i andres øyne virker rolig og trygg. Jeg snakker sjelden på inn- og utpust, for det har jeg ikke nok ord til. 

La meg heller skrive.

La meg balansere på line, selv om jeg har høydeskrekk. La meg være sykepleier, selv om jeg bare vil skrive. La meg våge å være tilstedeværende, når jeg helst vil flykte.

Jeg har opplevd at jeg helst skulle ville flykte, bort fra ansvar og viktige vurderinger som jeg må gjøre, eller avgjørelser som jeg må ta. Det er da jeg opplever at roen senker seg. Da trekker jeg pusten ned i magen, faktisk. Da er jeg aldri i tvil.

Dette fikser du.

 

 

 

 

 

 



 

Hjertevenner, flyktninger, engler og kjærester



 

Jeg tenner den magiske lykta som jeg fikk i julegave, og lar freden senke seg. På lykta står det hjerte, og når jeg tenner et lys inni, så står det plutselig hjertevenn.

Ett av de fineste ordene som jeg vet om.

 

HJERTEVENN

Tenk å ha en hjertevenn,

det er som å komme hjem,

fargestifter har vi begge,

sammen kan vi fargelegge,

tegne hele verden full,

venner veier mer enn gull.

 

Tegne alt det som vi ser,

de som gråter og som ler,

trøste litt og glede andre,

hente styrke hos hverandre,

samle minner på et strå,

drysse deilig sukker på.

 

Er du trist så trøster jeg,

er jeg borte ser du meg,

det er alltid godt å vite,

ordet er så bittelite,

hjertevenn, et pust på kinnet

verdens aller beste minne.

 

Lyslykta ble til et dikt. Jeg har tro på at gode gjerninger og varme ord forplanter seg. Vi kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Jeg vil ikke at bloggen min skal være et sted der jeg kaster meg ut i politiske diskusjoner, eller at bloggen skal bli en plass der jeg hevder mitt syn på flyktningekrisen og andre kriser. Jeg velger heller å fokusere på medmennesket, sett gjennom mine øyne.

Derfor beundrer jeg Evelyn Pettersen, og alle de andre som reiser ned for å jobbe i flyktningeleirene. Jeg er sikker på at jeg ikke vet hva det handler om. Det kan jeg umulig vite når jeg sitter hjemme i stua, i pysj, og med verdens varmeste tøfler på beina.

 

 

Jo, jeg leser avisa, og jeg ser bildene, men likevel. De har ikke et ansikt. Jeg kjenner dem ikke. De er bare en av mange som er utenfor min lille og trygge verden. 

Evelyn er venn med dem, for jeg har snakket med henne. Jeg tror hun har mange hjertevenner, og jeg vet at hun lengter tilbake. Jeg heier på alle som gjør en forskjell, men akkurat i år så håper jeg at hun blir Årets Medmenneske. 

 

 



 

I stedet for å bruke penger på fyrverkeri, som jeg aldri gjør ellers heller, så skal jeg heller gi et bidrag til henne på bildet, så hun kan reise tilbake. Hun reiser sikkert likevel, men likevel. Noe kan jeg gjøre, for en bitteliten

DRÅPE I HAVET.

 

 

Det var Anette, hun med hjertevenn-lykta, som satte meg på tanken, fordi hun skrev et dikt på veggen sin, om dette med flyktninger og fyrverkeri. Evelyn skal iallefall få en engel, for dem har jeg strikket mange av i jula, innimellom de sju slaga.

 



 

Jeg får tid til det jeg vil ha tid til, heldigvis.

Jeg har hatt fobi mot krim, men ble "lurt" til å se en episode av Mordene i Fjällbacka, nå i romjula, og dermed var jeg solgt. Grusomt, finurlig og spennende. Jeg har aldri tatt i ei krimbok, men det skal de bli en slutt på. Dessuten har jeg strikket så mange engler at jeg kan dem utenat, noe som betyr at jeg kan strikke og se på TV samtidig. Å se på krim krever full konsentrasjon, for da er jeg etterforsker, har jeg merket.

Og så er det godt å glemme seg selv for en stund.

 

I går pratet jeg og kjæresten om bloggen min. Jeg tenkte på hva jeg kan gjøre for å promotere bloggen, for jeg vil gjerne leve av å skrive, selv om jeg er sykepleier i hjertet. Andre bloggere reklamerer for sminke, hårpodukter og klær, blant annet, sa jeg til ham.

Hva han svarte?

-  Du kan jo reklamere for Sørlandschips. Og rødvin. -

Jeg elsker begge deler, eller alle tre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem.
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv.

- Arnulf Øverland -

 

 

 

 

 

 

 



 

 

Lykkeliten pille



 

 Kroppen min, den skjøre, sterke kroppen min, prøvde lenge å si fra om at jeg ikke hadde det bra, men jeg var verdensmester i å ignorere. Jeg endte opp på sofaen, og der ble jeg værende et helt år, kun avbrutt av tissepauser.

Det er en annen historie, som heldigvis er historie nå.

 

 

Jeg begynte å spise Zoloft da, en hvit liten pille hver morgen, og den hadde god effekt både på depresjon og tvangstanker. I tillegg jobbet jeg hardt med tankene mine, for å finne ut av hvem jeg egentlig ville være. Eller hvem jeg egentlig var.

En slags kognitiv terapi.

Jeg har ikke turt å slutte. Tenk om depresjonen kommer snikende tilbake. Kanskje jeg er disponert for den diagnosen? Tenk om tvangsdritten vender tilbake. 

Det er mye, mye verre å tenke på.

Medisin gjør noe med kroppen, med den kjemiske balansen i hjernen min. Jeg lurer på om det er en kunstig skapt lykke. At jeg hyller meg inn i et slør av falske forhåpninger.

Jeg går ikke rundt og er lykkelig hele tiden. Jeg er glad og lei, tre ord på snei. Og litt lykkelig innimellom, i ørsmå glimt. Når jeg minst venter det, til og med.

Det er det som er best.

Jeg har forresten sluttet en gang, med en annen type medisin. Jeg sluttet brått, i stedet for å trappe ned, som Felleskatalogen, og legen, sa jeg skulle gjøre. Sykepleieren ga blaffen i å følge boka, og det gikk trill rundt i ei uke - i hodet - uten at jeg skjønte sammenhengen.

Før etterpå.

Nå har jeg bestemt meg for å halvere dosen, for så å slutte helt. Jeg skylder meg selv å finne ut om jeg tåler det. Nå som jeg er over kneika, så går det kanskje bra uten. Kanskje det blir som å balansere på line. Forsiktig, forsiktig, uten å kikke ned. Iallefall ikke se seg tilbake.

Jeg må visst heller rette blikket mot et punkt der framme. Ett og ett skritt, i MITT tempo. 

Jeg håper at 2017 kan bli et år der det ikke er flaut eller tabu å snakke om den psykiske helsa, som tross alt er vår. Psyken er en venn, og av og til en fiende, som herjer med kroppen min. Den er en berg- og dalbane, i hjernen, i hjertet og spesielt i magen. Noen ganger helt ned i stortåa.

Den er hjertebank og rastløse ben, eller lykkelige øyeblikk med sukker på. Den er angsten i kassakøen og redselen for speilbildet mitt. Redselen for de stygge detaljene som ingen andre ser, og som kanskje ikke finnes?

Zoloft er en lykkeliten, hvit pille som jeg nå skal kaste i dass. Nei, forresten, jeg skal returnere den til apoteket. Den skal til destruksjon. Det føles mer miljøvennlig og riktig, ettersom jeg tross alt er sykepleier. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres, selv om jeg ikke alltid følger mine egne råd.

Noen ganger er jeg en elendig rådgiver.

 

Takk og farvel, Mr Zoloft, for det er en han. EN tablett. En ridder i skinnende rustning, som tror han spiller hovedrollen i livet mitt. Det stemmer ikke, og ikke hører jeg stemmer i hodet, heller. Det er det mange som gjør, faktisk, hører stemmer i hodet sitt. 

Jeg er min egen, reddende engel, tror jeg, nei, jeg vet det.

Jeg står snart på egne bein. Jeg lurer på om det blir som å fjerne gipsen etter et beinbrudd. En tynn pistrete fot uten muskler, som må lære seg å gå igjen. Nei, jeg er sterk. Jeg er svaberget som ikke er redd for noen ting. Solvarmt svaberg som det er godt å hvile i. Ei kvinne som er glad for den hun alltid var. Hun var jo aldri borte, heldigvis, jeg bare mistet henne av syne en stund.

En hel, liten evighet. 

 

Dikt er lykke. Jeg elsker dette diktet av Inger Hagerup. Det forteller alt:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

 

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

 

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Brevet

 


Jeg synes det er bedre å oppsummere året mitt på lillejulaften. Heller det enn nyttårsaften, for jeg liker ikke den dagen så godt, sikkert fordi den er en så tydelig grensa mellom dette året og neste år.

Da skal alle begynne på nytt, og da skal vi ha nyttårsforsetter. Vi skal slanke oss, og vi skal trene mer. Vi skal være mer takknemlig og mindre kravstor.

Særlig.

Jeg husker ikke om det snødde i januar, eller hvor grensa går, men jeg husker lyden av spoven på myra. Verdens beste lyd av vår, fordi den lyden er både melankoli og håp. Jeg har soveromsvinduet vendt den riktige veien, og midt i natta, ei vakker natt, trillet tonene inn gjennom vinduet og bort til øret mitt. Det øret som ikke vender ned mot puta, for aldri i livet om jeg sover på rygg.

Jeg pakket sekken og reiste nordover, til drømmeland, med drømmemannen. Først til Vega. Jeg forelsket meg i Vega, men Herøy og Dønna var også fint. Der fant jeg den roen som jeg av og til savner. Jeg fant den i kajakken, på sykkelsetet og høyere enn himmelen.

Himmel og hav!

Det føltes sånn, for jeg mistet nesten pusten, både av anstrengelse, høydeskrekk og ved synet av hele verden under meg. Det var magisk og ubeskrivelig vakkert. 

Jeg har gradvis tilvenning til det å bo alene nå, for datra har overvintret i Skjold. Nå har hun avtjent førstegangstjeneste, og er kulere enn noen gang, i mine øyne. Mor og sønn har klart seg fint dette året, selv om sjefen har vært borte. Sikkert fordi vi har hund, og garantert fordi vi er samme type menneske. Vi liker til og med den samme maten, han og jeg. Pluss at vi eier en etasje hver. Han snakker med hele verden fra rommet sitt, og jeg skjønner ingenting. I mine unge dager kommuniserte vi på helt andre arenaer, og klemte oss sammen i telefonkiosker.

Jeg er ikke en sånn mamma som ringer dem annenhver time, for jeg liker ikke å prate i telefonen. Jeg tenker heller at intet nytt er godt nytt, og alt er nytt under solen.

Jeg har fulgt mennesker hele veien fram, hvor nå det måtte være. Det er det ingen som vet, og det bryr jeg meg ikke om, for det er deres sak. Bare deres. Jeg har smilt mange smil, og grått mange tårer. Jeg har trening i å holde maska, og venter til jeg kommer ut i bilen med å være hele meg. Det funker nesten alltid, men ikke bestandig.

Jeg er alltid tilstede med hele meg, og noen ganger blir jeg overrumplet. En gang satt jeg plutselig og åt fruktcoctail sammen med en gubbe, før jeg rakk å takke nei. Vi satt på hver vår side av brødfjøla, og fløten gikk ut av seg selv. 

Jeg overlevde.

Jeg er der også for dem som ikke overlever. De som behøver at jeg viser omsorg, kunnskap og trygghet. Jeg er enda mer glad i jobben min dette året enn det jeg var i fjor, for jeg har forandret meg sånn. Jeg har vokst som menneske, og jobbet hardt for selvtilliten og selvsikkerheten. Jeg har erobret meg selv, eller gjenerobret, for jeg har jo alltid vært der et sted. Det har tatt tid å komme dit. Jeg har vært skjelven i knærne, og redd for høyder. Jeg har listet meg bort fra utfordringer og unngått den vanskelige samtalen.

Men ikke nå.

Jeg har foreldre som hjelper meg med alt mulig. Det har de alltid gjort. De har lært meg å bli glad i naturen, så det er ikke nytt av året. Vi har alltid vært mye ute, takk og pris, for natur er medisin.

Jeg har broren min et steinkast unna, men noen ganger tror jeg at vi bor på forskjellige planeter, uten forbindelse. Vi burde besøkt hverandre mer, og han skylder meg en båttur til Supen Pøbb. Det har jeg bestemt, flere ganger.

Noen ganger savner jeg en søster, for brødre kan være håpløse å betro seg til. Han fikser ikke smalltalk, og det er hans egne ord.

Jeg er like redd for bensinstasjoner som jeg var for to og fire år siden, og jeg hater edderkopper. Jeg liker ikke konflikter, og er av og til feig. Jeg er til og med pinglete noen ganger, men ikke ofte. Det var før, det.

For hundre år siden.

 

Jeg har fremdeles kjæreste, som jeg besøker av og til og alt for sjelden. Vi rekker ikke å bli lei av hverandre, heldigvis, for neste sommer vil jeg til Lofoten med ham. Vi har bestått ferietesten to år på rad, så det er et godt tegn.

Jeg har ikke grønne fingre, men jeg har peiling på vennskap. Det siste året inneholder både hytteturer, messenger-hjerte-chatting, isbading, strikkekvelder, vinkvelder og mye mer enn det. Hele året har vært en venne-reise, og vi har delt alle fire årstider.

Anette og jeg arrangerte Hjertevenn, til inntekt for Vildes Minnekonto. Jeg er stolt over det. Vi klarte det målet vi satte oss. Vi ville skape en varm og lys kveld, og ikke en minnestund. Det aller beste er at familien til Vilde synes denne kvelden hedret minnet hennes på en fin måte. Det er også fint å tenke på det samarbeidet som vi to hadde, og den hjertevarmen vi møtte overalt. Vi var så enige hele veien, og det ble så bra. 

Vi er hverandres hjertevenn, og noen har foreslått oss til Årets Medmenneske. I den kategorien har jeg en annen favoritt, men det er stas at noen har tenkt på oss i en sånn sammenheng.

Tusen takk!

 

Nå skinner grana, og Milla sover ved siden av pakken med lyd i. Hun vet at den er hennes, og gleder seg til i morgen. Det gjør jeg, også. Nå skal jeg nisse litt, og henge opp julestrømper, for i natt er alle barn.

Jeg har skrevet mange innlegg etter at jeg begynte å blogge. Det har til og med blitt noen dikt. Jeg har truffet mange flotte mennesker, og fått så mange fine ord tilbake. Jeg er takknemlig.

Neste år vil jeg skrive bok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Himmelstjerna

 



 

Milla synger av full hals allerede, men det er Glaaaaade jul, og nå er det vår i desember. Det er 12 plussgrader ute.

 Jeg har lyst til at dette skal bli refrenget i en julesang, som noen andre kan sette melodi til. Det hadde vært fint. Kanskje henger det en funklende ny sang i grana, ytterst på ei grein, til neste jul. Det er lov å drømme, og det er artig å hente ned ord, som jeg kan sette sammen til et brev. Ett ord her, og ei stjerne der. Ord med trillende toner til. 

Og den skal være på dialekt. Selvfølgelig skal den det. 

 

HIMMELSTJERNA

Jul i stue og jul i stall,

snøkrystalla som favne aill.

Røde hjerta langs nattsvart lei,

himmelstjerna som vise vei.

 

Kanskje det kan bli til noe. Kanskje bare et dikt, for noen vers er laget sånn at de klarer seg fint på egen hånd. Dikt er ikke bare, bare. De har sin egen melodi, som ingen andre kan høre.

Kanskje, kanskje.

 

Jula vårres e vinterdrømmen,

gode tanka som e på rømmen.

Vakre tanka som blinke klart,

 banke varsomt på døra snart.

 

Høgtida kvile i ei havn,

jul e glede og sorg og savn.

Rugge lett i mot vær og vind,

stryk så vart over kalde kinn.

 

Nattsvart jord under stjernedryss,

salte tåra og himmelkyss.

Lykka den e ein stjernevrimmel,

to som sjer på den samme himmel.

 

Ordene ble til et dikt. Det var sånn de ville det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
hits