hits

N er vi forhistoriske alle tre

 

Det mtte alts et trenerbytte til.

Jeg fikk overveldende respons p mitt forrige innlegg, som var et dikt om fotballtreneren i RBK. Jeg er ikke spesielt fotballinteressert, men dette diktet ramlet s plutselig ned i hodet mitt at jeg nesten ikke rakk skrive det ned

Jeg ser at interessen for lese blogginnleggene mine varierer etter hva jeg velger skrive om, men fotball slr tydeligvis an. DA var det noe som lsnet, og jeg traff tverrliggeren, fr ballen dundret i ml.

 

Jeg skriver ikke for fremheve eller blottlegge meg selv, men jeg skriver fordi jeg ikke klarer la vre. Jeg har alltid likt skrive, men aldri i en s direkte og rlg tone. Denne penhjertigheten er ny, ogs for meg.

Jeg elsker skrive forlsende ord.

Det er mange som har fulgt bloggen min hele veien, helt fra den spede begynnelse og fram til i dag. Jeg har mtt mennesker p butikken, i heisen, bak gardina og mange andre steder, som har fortalt meg om livet sitt. Mennesker som har vget pne opp om det de brer p, fordi de nettopp leste noe.

Det er sterk kost. Jeg blir rrt og ydmyk - og overrasket, men mest takknemlig.

Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker.

 

Jeg skriver om flelser, venner, psykiske utfordringer, om barndomsminner, om jobben min som sykepleier, om fjellturer og padleturer, om hunden min, og om det meste som ramler ned i hodet mitt, enten det er tvangstanker eller tanker som er s lette som sommerfuglvinger.

Jeg skriver om alt mellom himmel og jord, men aller helst om havet.

Jeg husker en gang da snnen min var liten. Han sa det ganske treffende: Mamma, .nr vi har vitenskapelige sprsml s gr vi til pappa, for han vet ALT om det, men nr vi skal snakke om psykologiske ting, om flelser og snne greier, da kommer vi til deg.

Takk for tilliten.

Det er ingenting som gleder meg mer. Vitenskapelige teorier om svarte hull overlater jeg til andre. men nr alt ser svart ut, da vil jeg gjerne vre det lyspunktet de behver. Nr de legger ut om planeter og og om livet fr Kristus,s fler jeg meg som en dinosaur. Da fler jeg meg like gammel som det arkeologene graver fram fra jorda.

Trsten er at det er gull verd.

Det er gull verd behandle mennesker, eller gjennomfre prosesser, p en ryddig og god mte, ogs. Det var det jeg reagerte mest p da Kre og Erik fikk sparken I Rosenborg. Jeg er p fornavn med gutta, for jeg har faktisk truffet dem. Jeg er til og med s gammel at jeg satt p tribunen da de hadde sin glanstid i trya.

N er vi forhistoriske alle tre.

 

Et bilde t'n Ivers, n'n krona fr'a mor,
et kart som vist' fram kor hain kom fra p jord.
To lysholmer og ei RBK-skjort'
det e' alt det du trng for f te n stort.

 

Jeg har ikke peiling p fotballfaglighet, eller p makt og penger, s jeg br ikke uttale meg, men jeg gjr det likevel. For resultatene taler jo for seg selv, gjr de ikke? Nummer to p tabellen...hallo???

De forlater ikke et synkende skip akkurat. Han har spillerne i ryggen. Han har garderoben og supporterne. Han har trua. Vi har trua.

Men, ja, ja, ekspertene har talt. 

 

Sagt e sagt, og gjort e gjort.

Koteng skaut s nettopp bort.

Baill`n han havna utom nettet,

styret m ha gtt fra vettet.

 

Nummer to p ein tabell,

og dm valgt spark han lll.

Avgjrelsa va ittj rtt,

leder`n e ittj heilt p ntt.

 

Dm m leit med lys og lkt,

finn dm ein med lik my klkt??

Da e dm i sfall heldig, 

ferr vi savne Kre veldig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

....for ingen banke RBK, eller?

 

Sukk......

Jeg har ikke peiling p fotball,
og heller ikke p tall,
en million her
og en million der,
i trndernes RBK-stall.

Hva foregr utenfor gresset,
hva menes med denne finesse?
hva tenker de p
nr Kre m g,
det er dette som kalles tristesse.

Jeg grter og trker en tre,
hva er RBK uten Kre,
n vinner vel Brann
FY, at det gr an!!
br ledelsen ut p en bre.

Der fikk vi en trkk i magen,
som dela resten av dagen,
n blir det vel krig
i Champions league,
for RBK ligger der slagen.

Skattejakt

 

De beste minnene jeg har fra ferier i barndommen er at vi hadde allverdens tid ta av, og hele dagen gjre det p. Solkrem var visst ikke oppfunnet, for vi var rde som strandnelliker hele gjengen. Alle sskenbarna var samlet p Frosta, og vi hadde eget rom i mormorhuset.

En gang t jeg s mye eplekart at jeg trodde jeg skulle d, for jeg fikk s vondt i magen. En annen gang drev Stig Morten og jeg med pilkast, og brukte hverandre som dartskive. Plutselig satt pilen i hjertet, og jeg trodde min siste time var kommet. Heldigvis overlevde jeg, for egentlig var vi mest redd for f kjeft av foreldrene vre.

Jeg hadde hjertet i halsen.

Jeg husker mormor som satt i en fluktstol under rosebusken, for hun var s lita, mens hun ventet p at middagen skulle bli ferdig. Vi var p stranda hele dagen, og hadde en utsending som sprang ned tidlig p morgenen for holde av plassen VR. Ikke rart han var brun som en neger, for han fikk en ekstra time i sola hver morgen. Ved middagstid s l onkelen min igjen og holdt vakt mens vi sprang hjem og t, for middagen var bare en liten bakke unna, og ingen fikk ta fra oss den beste plassen p stranda.

Derfor mtte han alltid spise alene.

Alle vi andre var samlet rundt langbordet, og spiste snn mat som bare mormdre kan lage. Hver kveld gikk vi innom grden som l like ved mormor og morfar sitt hus, og kjpte med oss jordbr hjem, som vi selvflgelig inntok i hagen.

En hage som var full av roser.

 

Jeg husker en gang det ringte p dra hjemme p Frya. Mamma sprang bakveien ut for hente oss:

"  Dere m komme hjem med en gang! Det str en neger p trappa."

Han solgte bker, og jeg tror vi kjpte en, for det var ikke hver dag vi fikk snt besk. Da jeg var barn s var det ikke stygt si neger. Det var ikke vondt ment i det hele tatt, og jeg var til og med bestevenn med en da jeg var tre r. Han het Yotam Girgis, og var misjonr.

Det var alltid mange misjonrer p besk hos farmor og farfar, s jeg fikk utvidet horisonten min, selv om jeg ikke reiste lenger enn til Frosta.

Farmor og farfar var rause mennesker, selv om vi ikke fikk plystre eller spille kort.

 

 

Ro, ro til fiskeskjr  ......det jeg vil fram til er at lykken kan vre ganske kortreist. Jeg leste nettopp i en blogg et sted at ei mamma ikke skjnte hvorfor barna var utakknemlige, nr de var s heldige at de fikk bo i en stor villa i i syden i tre uker. Den ene av barna ville bare hjem.

Hvorfor det?

Syden er et samlebegrep som vi nordmenn bruker, og betyr alt som ligger sr for Sinsenkrysset. Jeg har vrt der selv, og det er fint der, men ikke s grnt og frodig som hjemme, Misforst meg rett. Jeg skjnner godt at mange velger reise til varmere strk, for der er det garantert varmere enn hjemme.

Alt for varmt etter min smak, og alt for stillesittende.

Jeg m kjenne brisen fra havet, og jeg vil g fjellturer. Begge deler kan jeg gjre i syden, for vi har godt av utvide horisonten, men jeg kan styre meg for mannebein i tanga.

Dessuten er det ingenting som slr Romsdalseggen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Noen ganger s tror jeg at vi legger lista for hyt, og skaper et bilde som ikke passer i ramma. Lykken kan lande p nesetippen, forkledd som marihne, men vi ser den ikke. Vi innbiller oss at barna m ha sett hele verden nr de kommer tilbake til skolen etter ferien.

Selv om lykken kanskje er en telttur p plena, snn at man kan snike seg inn hvis det blir for nifst vre ute. Det er mye rart som kaster skygge mot teltduken, for det er lyst hele natta, og jeg har sett bde vetter og troll.

Eller var det ei flue?

 

 

Vi hadde alltid sommergjester da jeg var lita, og alle ville spise fisk som de hadde fisket selv. Vi spiste nytrukket smsei hver kveld gjennom hele sommeren, bortsett fra de ukene vi var hos mormor, for da fikk vi verdens beste kjttkaker og andre ting. Mamma var sikkert drittlei den store fiskekasserollen, men det husker jeg ikke. Jeg husker det jeg VIL huske, og fisken var s fersk at den krllet seg p flatbrdet.

Vi fisket nr det var sndag ogs, men da mtte vi snike oss usett avgrde, for sndag var hviledag i flge farmor og farfar.

Det str i Skriften.

 

 

Jeg har levd s lenge at jeg gikk p utedo da jeg var lita, og det var det verste jeg visste. Den ene onkelen min hadde sett verdens strste rotte der. Den var s stor at han ikke hadde lange nok armer da han skulle beskrive hvordan den s ut. Frst s han hodet til rotta nede i det hullet som vi sitter p, selv om jeg halvveis sto, spesielt etter den historien, og da han endelig fikk se halen s hadde rotta gtt forbi for lenge siden.

Derfor hadde vi potte under senga om natta.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er fint reise rundt i verden, og det er morsomt kjre karusell, eller spille p lykkehjulet, det er ikke det jeg mener. Vi har tatt med barna vre til Liseberg hvert eneste r, og jeg fryder meg like mye som de gjr. Jeg vant til og med stjernegevinsten i tivoli, og kunne plukke Nasse Nff fra verste hylle, akkurat som i Teddybjrnens Vise. Jeg fikk ta med helten min hjem.

 Vi har slikket sol i Tyrkia, men jeg har aldri tatt fiskespa, for jeg hater ftter. Tanken p at fisken skal spise av fttene mine er ekkelt.

Det er vi som skal spise fisken, og ikke omvendt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg tror at sommerlykke er tid og ro og rom. Tid til vre sammen, ro til nyte  jordbr med sukker og flte p ( virkelig kjenne smaken ), eller med vaniljesaus i stedet, for den som heller vil ha det. og rom for dele sm og store opplevelser.

Hvis du velger vaniljesaus s kan du droppe sukker, for det blir s stt likevel. Enda stere er tanken p spise selvplukkede jordbr, men bare nr jeg plukker til eget bruk.

Jeg hadde sommerjobb en gang. Den andre dagen i jordbrkeren ble jeg s "syk" at jeg mtte g hjem og legge meg. Jeg mtte holde senga hele dagen selv om det var strlende sol ute, men det var p en mte verd det. Aldri mer jordbr, tenkte jeg, ALDRI MER!

Da eter jeg heller p krita.

Det er mye bedre spise br som andre har plukket, s det gjorde jeg resten av sommeren.

 

I r har jeg gtt fine turer i fjellet, men jeg har vrt mest hjemme. Jeg har ikke sittet hjemme av den grunn, for vret har spilt p lag med meg. Jeg har nsket meg blikkstille hav, selv om jeg ogs liker ruskevr, men blikstille hav betyr sjliv og padleturer.

Jeg er en godvrspadler, for jeg sliter i motbakke, og heldigvis har jeg noen dele det med.

Heldigvis har jeg massevis av fine minner, og de fleste av dem er nesten gratis, for ei kurv med jordbr kostet ikke s mye p den tiden. Jeg var s lettbeint og bekymringsls,p en mte, og jeg fikk lov til vre det. Den eneste bekymringen jeg kan huske var den pilen som traff hjertet.

Pluss den svre rotta som aldri ble ferdig med g forbi.

" Alle " begynte plustelig reise til Syden da jeg var blitt mellomstor. Alle utenom oss, for jeg skulle som vanlig bare til Frosta, selv om det var som en Amerikareise p den tiden. Vi reiste i en mintgrnn Opel Kadett, som s vidt hadde plass til oss fire. Det var s trangt om plassen at matpakken nesten ikke fikk plass, men den kunne vi uansett ha spart oss, for pappa fant aldri den perfekte rasteplass. 

Vi endte alltid opp med stoppe noen hundre meter fra sommerhuset, for vi kunne ikke slse med maten. Vi gomlet brdskive, og kunne nesten vinke hjem til mormor og morfar. Mormor hadde dekket p til seks, og vi t en gang til, selv om vi sikkert var stappmette ved ankomst.

Det gjorde liksom ikke noe, for endelig kunne sommeren begynne.

I min barndom regnet det aldri, s jeg skjnner ikke hvordan jordbrene kunne bli s store og rde og saftige. Vi badet til vi ble som skrukketroll, men vi fikk aldri bade den frste halvtimen etter at vi hadde spist, for da kunne vi drukne.

En gang holdt jeg faktisk p drukne ( om jeg husker riktig...), for jeg vget ikke g p land, selv om jeg frs, og ble til en istapp. To av bygdas svirebrdre hadde sltt seg ned p stranda, og jeg var livredd, selv om de var snille som dagen var lang. Jeg var redd for alt mulig p den tiden, til og med fluer.

Jeg husker de kranglet om hvem som skulle ha den siste boksen med l, for ingen ville ha den. Jeg trodde nesten det skulle vre omvendt.

Plutselig en dag s vaiet flagget p halv stang hos den ene av brdrene. Hadde han drukket seg ihjel? Hele bygda fikk seg en stkk, men etter litt research fikk vi vite at han hadde tatt rotta p en veps, og da skulle det bare mangle om han ikke heiste flagget.

Det er snt man gjr nr noen forlater det jordiske.

Ikke kom fortell meg at det er kjedelig telte i hagen, eller at naboen er en hpls drukkenbolt. Vi m respektere hverandre, og skape de minnene  vi selv nsker ha, men jeg tror vi kommer langt om vi ikke legger lista for hyt.

Den filosofien tror jeg at Alf Prysen hadde ogs, og han har skapt en av de fineste viseskattene vi har:

 

Opp lauvsen veks det jordbr
fine jordbr, raue jordbr.
Hele vla er bare jordbr,
finn et str og tr dom p.
Ett er for gammelt, det skal f st,
ett er for grnt, det gr vi i fr.
Men ille andre ska vi ta med hematt
og leve lykkelig med sukker p 

Nattseilerne

 

Mangt skal vi mte og mangt skal vi mestre,
dagen i dag den kan bli vr beste dag.

 

 

Det er ikke alltid jeg har s store drmmer, for mange av dem er bittesm, men dette er noe av det strste jeg har opplevd, selv om drmmen er liten, kortreist og veldig oppnelig. Solnedgang og overnatting p Sengsholmen, som burde bli dpt om til Teinnskjret, for de hadde all makt i himmel og p jord. Og vet dere at terna ikke sover om natta? Hun var bokstavelig talt i vilden sky, akkurat som meg. Jeg sov i ti minutter, og det var akkurat da sola sto opp.

Maks uflaks.

Den stakkars skrungen som hadde skt tilflukt inni en varde, og som vi trodde var skadet eller dd, for den blunket ikke med ynene, var sikkert bare skremt til taushet av luftens baroner, selv om holmen er oppkalt etter snne som ham.

Vi sjekket neste morgen, og da var den borte, men heldigvis ikke borte vekk, for den satt p en stein nede ved havet.

Ei terne kommer sjelden alene, for de opererer i flokk. De stuper som torpedoer ned i vannet p jakt etter fisk, og den som ikke har fiskelykke prver tydeligvis rappe maten fra andre. Det str skrevet at de er slanke mkefugler, og det er ikke rart at de holder fasongen, for de er i lufta nesten dgnet rundt. Hvis man blir S energisk av spise fisk, s burde jeg legge om kostholdet umiddelbart. 

Bort med Skjrdgrdspils,

 

 

Lykkebobler,

 

 

Srlandschips ( den er med overalt, og ligger i fanget mitt hvis du ser nye etter, og ser bort fra mine kritthvite legger )

 

 

og plser p grillen.

 

 

For begynne med begynnelsen s er jeg glad for at jeg har blitt glad i fotografere, selv om det er p amatrplan, og  jeg er ikke mindre glad for at jeg synes det er helt greit bli tatt bilde av selv, for fr s hatet jeg bde bilder, speil og speilbilder.

Jeg kan takke bloggen for mye, og jeg retter samtidig en stor takk til meg selv, ikke minst for den jobben som jeg har gjort p det mentale plan. Det koster og det krever, men er gull verd. Gode hjelpere er ogs gull verd.

Se hun smiler, men tannfliret mitt fr dere aldri, selv om jeg i framtiden skulle f rd til sette inn gulltenner.

Jeg samler i stedet p gyldne yeblikk.

 

 

Kvelden fr kvelden s padlet vi ut til Andstein, og kom ikke i land fr over midnatt. Det var en test, for vi ville sjekke knottforholdene. I valget mellom pest og kolera s velger jeg ternene, for de har tross alt stil og sjarm, selv om en av dem sendte en salve vr vei da vi forlot stedet.  

For det s ut som et sted.

Det l hodeskaller og beingrinder overalt, og fjerten som terna hilste oss farvel med, traff nesten hodeskallen til Kjell. De andre hodeskallene viste seg heldigvis  vre rester etter torsk og sei og andre sunne delikatesser som finnes i havet.

Der hadde han flaks.

 

 

Dette har vrt en drm lenge, s da fr knott vre knott. Den er tross alt lydls og lett ignorere for den som har mental styrke, og det har jo vi kvinner i btter og spann.

Jeg s bare en annen vei, og s en svart sky over den hodeskallen som nesten ble truffet av en mitraljse p p tur hjem. Stakkars Kjell, hva den mannen m gjennomg.

N m du vise styrke, sa jeg.

 

Det er sannelig godt at vi har hverandre, i medgang og i motgang.

 

 

Dette m vel kalles medgang, for han insisterte p ta med godstoler. Dere aner ikke hva vi fr plass til i disse to slanke farkostene. Det var s vidt vi hadde ripa over vann.

 

 

Mannen i huset, selv om vi ikke bor sammen, fikk ren av sl opp teltet,

 

 

 mens jeg sto for matlagingen.

Og imens sprettet jeg ei flaske med lykkebobler.

 

 

Mens jeg satt der og ventet s hrte jeg plutselig et plask. Opp av havet kom en akrobat, som til og med kunne svmme p rygg. Hva gjr du her?, spurte han. Vil du vre med leke?

Ottar Oter var overalt og alle steder p en gang, og slo til og med salto, fr han stakk til havs - mens leken var god.

Oppvokst p fisk han ogs, tydeligvis.

 

Neste morgen, klokka kvart p seks, gjorde jeg som Ottar - jeg tok en dukkert.  

Jeg er ikke s glad i skog, og her var det tareskog.

 

 

Det var s mye skog at jeg ikke s skogen for bare trr.

 

 

Det gjorde visst ikke han, heller. Jeg kan se det p holdningen.

Det er nesten som vre i Taremareby.

 

 

Herregud s heldig jeg er, som har en dele snne opplevelser med. En som stiller opp, og som alltid er der for meg, selv om han ikke fikk blst luft i madrassen i gr. Teltet var plassert p mykt underlag, s det gjr ikke noe. En som alltid har en reservelsning, nr gassbrenneren ikke fungerer. Da serverer han bare kaffe fra i gr, og den er fremdeles varm, for han har en termos som er av hy kvalitet.

En som biter tennene sammen og skinner av myggmiddel, selv om det ikke holder knotten unna. Det ser nesten ut som om knotten blir tent av det, for den er innmari innpsliten. Bra jeg ikke finnes sjalu.

Han er mannen som gjerne hjelper meg med hale i land den overlessede kajakken, men som ber meg gjre det selv, fordi det er lurt vre selvstendig.

Men det skal han ha;  han venter alltid til jeg er trygt plassert i kajakken fr han selv slenger seg ned i cockpiten.

 

 

Vi passer sammen som hnd i hanske, og det kan jeg vre sikker p, at om jeg har glemt hanskene mine p land, s har han et par ekstra i reisesekken sin.

Og nr det klr som verst, bak rene og alle steder, s er jeg der for ham. Da fr han et klapp p skuldra, og beskjed om puste med magen:

 

KNOTTEN KAN DU BARE IGNORERE.

Det er tross alt solnedganger det er flest av.

 

 

Kjre

 

 

KJRE 

 

I ferien vil jeg til Blh g,

kjre, vil du henge deg p?

Du er (som meg) bde frisk og sprek,

denne turen vil g som en lek

 

- for jeg har alltid trua :-)

 

 

 

Vi to har vandret i fjellet fr,

 men Blh er hyt, tror du jeg tr?

Vissen i beina og mo i knrne,

prikking fra hodet og helt ned i trne.

 

 

Jeg vil se Trollheimen oppe fra toppen,

selv om jeg er litt skjelven i kroppen.

Utsikten, det er premien min,

 for ryktene sier at den er s fin.

 

 

Du muntrer opp, mens jeg titter ned,

vet ikke helt om jeg vger se.

Da slr du til med den store sleggen:

Skal ikke du opp til Romsdalseggen??

 

Jo, jeg hadde visst planer om det,

er du s snill at du flger med?

Viser du vei opp til Eggen min venn,

da skal du f bde kyss og en klem.

 

 

Mannen sa JA, men hadde et krav:

Legg om stilen fra tlt og til trav.

Legg ogs gjerne om til galopp,

Blh er DER, og n skal du opp!

 

Spass m du jaggu meg tle,

nr Romsdalseggen er neste mlet.

Blh er jo i samme leia,

som rnberget og Besselvassheia

 

- PH!

 

Ja, min kjre, jeg hrer p deg,

for jeg vet at du elsker meg.

Jeg har ideer og du flger med,

Gud, jeg er s takknemlig for det!

 

 

Jeg hilser gjerne p fe og p folk,

for her er det ikke ndvendig med tolk.

Vi har det samme synet p livet,

for dagen er bare et pust i sivet.

 

Da m vi omfavne alt det vi ser,

for stunden er vr, og vi vet ikke mer.

Livet vrt lever vi kun her og n,

minner er vakre og natta er bl.

 

 

T for Tove og T for to,

T for tanker og trst og tro.

T for tid og for tankespinn,

T for takk og et pent sinn.

 

 

 

Jeg fr se verden fra verste hylle,

vet dere hva, om jeg kunne trylle?

Fjelldronning, det er det jeg vil bli, det,

gjerne med en prins ved min side.

 

 

stenfor sol og vestenfor mne,

jeg vil se helt til den synende blne.

Nr Trollheimen bader i gull kan jeg si:

Jeg ynet det selv, for der oppe var VI.

 

En vandrehistorie

 



"Faen til varme!" ropte fjellet og sprakk.
"Nei da," sa to svever og en blklokke,
og stakk hodet opp av sprekken.

- Harald Sverdrup -

 

N skal jeg prve beskrive turen over Romsdalseggen, men jeg tror det blir vanskelig finne de riktige ordene. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle greie g denne ruta snn rent fysisk, for det har vist seg at jeg er ei lita fjellgeit.

Det meste sitter i hodet, selv om det er greit ha gtt noen turer p forhnd, og for min del ganske mange denne vinteren.

Jeg har forberedt meg godt.

 

 

Mulighetene for bli fjellgeit er vel ganske sm, srlig nr man bor p ei y der den hyeste toppen rager 76 meter over havet, men heldigvis finnes det en verden utenfor.

Det finnes en verden av mektige fjell som rager mot evigheten, det er derfor jeg fler meg s lita.

 

 

Nrmere eventyret er det ikke mulig komme, for det er tinder i alle retninger, og noen med et dryss av sn p toppene. Det er s vakkert at jeg fr trer i ynene. Jeg er priviligert som fr sjansen til oppleve Romsdalsalpene, og jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det var s mektig som det faktisk viste seg vre.

Da vi nrmet oss ndalsnes ble det stille i bilen, bde fordi det var s fint, og fordi begge tenkte de samme tankene:

Skal vi opp dit?

Skal vi hyere enn himmelen?

 

 

Turen er ca 10 kilometer lang, og rager p det hyeste 1329 meter over havet. Vi startet i Vengadalen, jobbet oss sakte, men sikkert oppover, og i stekende sol ble det en glohet affre. Da er det ingenting som smaker bedre enn fylle koppen med vann som renner ned fra fjellet.

Vannet er livgivende, p s mange slags vis.

 

Ein gong eg gjekk meg vill i fjellet,
leit eg p slumpelukka.
Eg hadde mist bde lm og lei
d eg hyrde ein bekk som klukka.

Eg visste ikkje kvarhelst eg var,
stod rdvill p same flekken.
Medan eg undrast kvar leia bar,
men s slo eg fylgje med bekken.

Han risla og rann millom lyng og lav,
fr langt her inne i skaret.
Gjev eg visste s vel kvar eg skulle av,
som bekken han renn i fret.

- Jan-Magnus Bruheim -

 

Denne turen er rik p opplevelser hele veien, og selv om den har et utpreget hydepunkt, s var det hydepunkter langs hele ruta. Vi hadde panoramautsikt  med 360 graders utsikt til noen av Norges mest kjente topper, som for eksempel Romsdalshorn, Kongen, Dronningen, Bispen og Trolltindene.

Det er til miste pusten av.

 

 

Og jeg mistet nesten pusten opp den siste kneika. Ikke fordi jeg var sliten, selv om vi hang i en kjetting p utsiden av fjellet, men fordi jeg var redd. Et lite, lite yeblikk nsket jeg at en stuntkvinne kunne overtatt rollen min, men s mtte jeg snakke strengt til meg selv. Jeg hadde en alvorsprat med meg selv der oppe, og vi ble enig om fortsette uten hjelp.

Jeg skulle opp til varden og panoramaet, koste hva det koste ville.

Det er ingen skam snu, men den tanken slo meg aldri.

 

 

Heldigvis hadde jeg med meg kjresten min. Jeg tror han tenkte at det er bedre forebygge en kollaps, enn snakke meg til fornuft etter at skaden har skjedd, for han oppmuntret meg hele veien, og sa at jeg var flink. Pluss at han ba meg vente litt med nyte utsikten, vente litt, bare, til jeg var over det kritiske punkt.

Han snakker av erfaring, for p vei opp Dnnamannen fikk jeg den store skjelven, og var ikke mottagelig for noe som helst.

Men da som n, jeg klarte det!

Vi klarte det sammen,

 

 

Jeg har en vilje av stl, og det visste jeg ikke fr jeg begynte vandre i fjellet. P den ene siden er jeg vettskremt, men jeg er ogs bergtatt. Fjellet l der lenge fr jeg ble til, og skal fortsette vre der etter mine dager.

Det str fjellsttt.

Jeg sto ogs fjellsttt p toppen av verden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

mestre er en inderlig god flelse. mestre det man gjerne nsker - eller drmmer om -  mestre, sr nye tanker om nye opplevelser. Jeg elsker det landet jeg bor i, og vil ha mer av det. Det skal mye til toppe denne turen, og jeg skjnner godt hvorfor den omtales som en av Norges flotteste fjellturer.

Om ikke den flotteste.

P tur ned, som ofte er mye tyngre enn g opp, selv om det hres rart ut, s var det hundrevis av trappetrinn. Romsdalstrappa ville ingen ende ta, for fttene dirret mer enn de hadde godt av, og hvordan hadde de orket bygge ei steintrapp p denne mten?

Snakk om luksus.

 

 

S gjensto Rampestreken, da.

 

Det er en 20 meter lang stlrampe som gr ca. 8 meter ut i lufta. Herfra er det 565 hydemeter rett ned til ndalsnes. Utsikten var spektakulr, men jeg m innrmme at dette ble en ren plankejring, for etter eggen s klarer jeg alt.

Rampestreken ble en sann nytelse, og det ville jeg aldri ha tippet p forhnd.

 

 

Det er en sann nytelse reise p tur med Kjell ogs, for vi ligner p hverandre. Det den ene ikke vger, vger den andre, og det den ene av oss glemmer, husker heldigvis den andre. Og vi bytter p vre klomsete.

Vi har for vane le av hverandre.

 

 

I dag, for eksempel, klaget jeg over at melka var lunken, helt til jeg oppdaget at jeg hadde forsynt meg av kaffeflten, mens Kjell drakk iskald melk rett fra kua. Han, derimot, tok med sjokolade i sekken, selv om jeg sterkt frardet det i denne varmen. 

Han burde ha hrt p meg, men neida, for sjokladen rant i strie strmmer ut av sekken, nesten som et fossefall fra Romsdals hyeste topp.

Det ble et minne for livet.

1-0 til meg, for lunken melk snakker vi ikke om i denne varmen,

 

 

 

 

 

 

 

Vi eide havet og havet eide oss

 

I dag har vi gtt ut til Svalbalen p Titran for tredje gang p ei uke. For komme til ( i mine yne ) Fryas perle, m du frst delta i Flklypa Rally - hvis du vger. Fest BH-stroppen, ta ut lstennene og heng deg p, for denne veien er ikke noe  skryte av.

N lader vi opp til sommerens fjellturer, og dem skal det bli mange av. Denne ferien blir rene treningsleiren, og jeg gleder meg. Jeg skal til fjells for f perpektiv og forandring, for jeg har hrt at forandring fryser,

Jeg skal blant annet utfordre hydeskrekken igjen, og tenker meg til topps p Romsdalseggen. Grss og gru, for en spennende tur vi har i vente. Det er bra at vi er to, for det str skrevet at det er fint ha med seg en god hjelper, Det kan jo hende at nervene mine krller seg, og da blir det spenning i lufta.

Hyspenning - livsfare.

 

I dag, derimot,  var det bare fryd og gammen, for Mona ville vre med p tur. Vinden tok med seg alt som vi pratet om, det vil si at alle spor er slettet. Vi to kan snakke om absolutt alt, og vinden sladrer aldri.

Vi er heldig som har hverandre.

 

" Vi eide havet, og havet eide oss.

  Jeg flte meg som en dronning.

   Mitt rike og mitt slott

   kan ingenting mle seg med. "

 

 

Jeg vil gjerne ha et hus ved havet, men nr jeg kjenner at jeg fler meg rik, og som ei dronning, s er det fordi mitt rike og mitt slott er naturen, og srlig havet og svabergene.

De vil alltid vre der. De er mitt trygge og faste holdepunkt, selv om brene frder utenfor. Jeg terger ikke bra, for jeg har respekt for henne. Jeg betrakter og beundrer p avstand.

 

 

Sndag var jeg Utihavet, og ble bergtatt av spelet om Oda fra Havet. Denne historien bygger p trilogien om Folket i Sphlet, som Vidar Oskarson har skrevet. Marte Hallem har tryllet bkene om til et teaterstykke - som savner sidestykke.

 

( Fotograf: Brit Vie )

Vakrere ramme finnes ikke, for amfiet var selvflgelig p kaia. Fisken som ble slyet var ekte, mkene ville ha mat, og sprket var ramsalt. Replikkene var ikke replikker, for de kom fra hjertet. Vesle-Oda og voksen-Oda VAR vesle-Oda og voksen-Oda. Jeg glemte at det var et spel, for bde amatrer og profesjonelle gjorde en strlende forestilling.

Musikken, lyden, ildsjelene, folkeslaget, fiskebtene i havna, og den fle eimen av trrfisk.

Det m bare oppleves, selv om jeg aldri blir s desperat at jeg fr lyst p trrfisk.

S sulten blir jeg aldri.

 

Vi satt som sild i tnne, og det passer jo bra, temaet tatt i betraktning. V fikk stadig beskjed om rykke nrmere hverandre, og det passer ikke meg, fordi jeg har en intimsfre p strrelse med Trondheim Lufthavn Vrnes. Det var sikkert derfor jeg var stiv i nakken da jeg endelig kom meg hjem, selv om jeg ikke hadde lyst til dra hjem i det hele tatt.

Mausundvr badet i sol, og bten var full, s vi mtte vente p neste. Havna kafe var ogs full, s det var ikke plass i herberget. Jeg fikk desperat lyst p plse i brd, og plutselig s jeg noe som lignet, men det var sikkert en hallusinasjon. Eller kanskje det var en finger eller to jeg fikk ye p, for har du hrt  om mausundvringen som kastet sine avkappede fingre til msen?

Katta tok den ene, jeg oppdaget den andre, og etterp gikk han inn og tente seg en ryk.

Jeg liker folkeslaget og den ramsalte tankegangen, for den som mister to fingre har fremdeles tte igjen.

Det str det respekt av.

Solo

 

 

 

Solo, men ikke enslig eller ensom, og aldri alene.

Alle som er fdt trnder vet at man m gripe dagen nr den byr seg, for i dag regner det vannrett, men det gjorde det ikke i gr. Foreldrene mine er alltid skeptiske nr jeg er p farten, for de ser for seg at jeg gr p trynet og blir liggende i ei grop, uten mulighet for tilkalle hjelp.

Jeg er heldigvis like hel, selv om det er hull p bukseknrne, for jeg blir hel av vre ute i Guds frie natur.

 

Milla smiler med hele seg, og ikke spr meg om hvorfor hun rekker tunge. Hun er sikkert veldig glad, for jeg tror hun vet at hun er heldig. Den dagen hun dr - og jeg hper det blir lenge til -  s har hun levd et lykkelig hundeliv. Hun fr vre ute, og hun fr bruke kroppen sin. En husky er bygd for fart, og det er full fart p oss begge.

Vi passer sammen, som hnd i hanske. Dessuten er hun tankeleser, og vet alltid hva jeg tenker,

og hva jeg tenker gjre.

 

 

S i gr var vi p Svalbalen, ytterst mot storhavet. Brene slo opp som fontener, og det er i snne stunder jeg liker meg best p svaberget, selv om jeg elsker vre p sjen.

Jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet.

Litt lenger borte satt havrna. Hun satt der da vi kom, og hun satt der da vi gikk, for hun bor der. 

Heldiggrisen!

se p brene som mler krefter er som sitte i en kinosal, bortsett fra at jeg har byttet ut popcorn med brdskive. Bortsett fra at her er det lyst hele dgnet, og ingen kjenner dagen fr sola har gtt ned. Filmer har jo alltid en slutt, men jeg nsker at denne dagen skal vare evig.

Jeg m gi ut boka mi, s kanskje den blir film :-)

 

 

Milla har lyst p Solo, men der gr grensa. Det fr holde at hun eier to-seteren nr vi kommer hjem, for vi har en sofa hver til disposisjon.

Litt bortskjemt, kanskje, men det er jeg ogs. Jeg skjemmer meg selv bort med dager som i dag.

De m bare nytes, for de kommer aldri tilbake.

 

 

Jeg ville fylle denne dagen med flere godsaker. Heldigvis kjenner jeg en som har egen bt, og eget naust. Vi tok en impulstur til Andstein, som er en perle av de sjeldne. Andstein er et riktig SMULTRONSTLLE, selv om det er multene som dominerer her ute, men ikke i r. I r har multene trket bort, og det er merkelig, ettersom vi bor i Trndelag. Trke og blforbud i Trndelag; skal det vre en vits?

Da er den i s fall av det knusktrre slaget.

I tilfelle vi skulle finne p ta en impulstur dit s kjpte jeg med jordbr og vaniljesaus, selv om jeg ikke er romantisk.

Tenk dere; bare vi to, norske jordbr, hav, himmel. og alt man kan nske seg.

Litt snn Postgirobygget:

 

 Vi reiser ut i bten min, en hvit dromedille,
hun sier hun er glad at jeg spurte.
Vi finner oss en holme det er fredelig og stille.
jeg sier jeg er glad at jeg turte. 

 

 

Bare vi to, og Herr og Fru Knott, med sine  millioner av etterkommere. Hvordan kan noe som er usynlig vre s plagsomt? 

Jeg undres.

 

 

Vi traff havrn, vi sa hei til en  nysgjerrig kobbe som stakk hodet opp av vannet, og vi s massevis av terner. Og det fineste av alt -  niser som danset p blikkstille hav

Vi s mange av dem.

De er strmlinjeformede og fascinerende, og de lager en helt spesiell lyd nr de kommer opp fr hilse p. Nisa har nemlig ftt navnet sitt etter et gammelt norrnt ord for nyse, noe som henspeiler p lyden av blsten nr nisene kommer til overflaten for puste. 

Nisa kan bli opp mot 25 r gammel, og den lever av spise fisk. Noen niser drukner fr den tid, selv om det hres rart ut. Den er ikke redd for brer og fontener, snne krefter som vi mennesker m passe oss for, men den kan g i garnet, eller tulle seg inn i plast.

Det er synd at de drukner nr de er i sitt rette element.

 

 

Nisa trives best i flokk, akkurat som oss, men noen ganger er det godt vre alene. Heldigvis er vi mennesker forskjellige. Jeg bytter gladelig ut storbyer, solsenger og eksotisk mat med dette. 

Jeg vil jobbe og svette for maten. Jeg vil ut p sjen og opp p fjellet. Jeg har s mye jeg vil oppleve i mitt eget land, at jeg har ikke tid til dra andre steder.

Jeg vil g, jeg vil klatre, jeg vil sykle, jeg vil padle. Jeg vil ha vind i hret og luft under vingene. Jeg vil tilbake til Vega, jeg drmmer om Lofoten, jeg skal til Blh, og jeg nsker g Trekanten i Trollheimen.

Jeg vil oppleve Rampestreken.

Jeg vil  spise en trestjerners meny  - sotete grillplse med ketchup og sennep - p ei bortgjemt sandstrand, heller enn hos Michelin. Jeg er lat nr det kommer til matlaging, s jeg spiser med glede Rett i Koppen  eller real turmat.

Takk for i gr.

Takk for at jeg hadde vett nok til gripe den med begge hender.

Dagen, alts.

 

Jeg fikk napp

 

Km sjkka opp km,
veit ittj det .
Det va kanskje skjebnen
- og no har d.

No sett du p kroken,
vi padle et stykke.
Du kjm ittj d laus,

ha fiskelykke!!

 

Jeg, som sjelden har vinnerlykke, og aldri har hell i spill - kanskje fordi jeg aldri spiler hyt. Fiskelykke derimot, der snakker vi om jenta si som kjenner til de beste fiskeplassene. 

Sannelig fikk jeg napp.

Det er bedre enn f selveste storkveita p kroken dette. Man m lirke og lokke, og bruke kvinnelist, for f den over ripa og vel i havn.

Vi fant ut at vi passer s godt sammen, og at det er meningen at vi skal fortsette vre det.

Sammen, alts.

 

 

Jeg har snudd bten min, s n ror vi i samme retning. For det er ingen skam snu. Jeg synes det er opprivende oppleve samlivsbrudd, som jeg gjorde med pappaen til mine kjre barn, selv om det var et "lykkelig" brudd. Han er jo verdens beste mann han ogs, og svensk attptil. Lykkelige brudd finnes ikke. Det er s dyptgripende at jeg dro med meg masse tanker og ubearbeidede flelser inn i det nye forholdet.

Det endte med at jeg mtte vre alene en stund, for f orden p meg selv, men n er jeg klar. Og jeg priser meg lykkelig over f sjansen p ny. Den sjansen skal jeg virkelig vite ta vare p. 

Jeg hrte en sang i gr, som jeg aldri har hrt fr. Den er svensk, og den er veldig, veldig fin. Den beskriver det jeg selv ikke helt klarer beskrive. Jeg tror p penhet, men det er fremdeles mye dere ikke vet om meg, selv om jeg velger gi av meg selv. Jeg balanserer p en hrfin linje, og jeg faller ikke ned. Om jeg likevel skulle falle ned, s har jeg et sikkerhetsnett som fanger meg opp. Jeg blir sterkere av dele, men noe forblir privat.

Snn vil det alltid vre.

Snn m det vre.

Hit, men ikke lenger.

 

TACK

Tack fr att just du finns, hller dig till mig,
jag ska aldrig ta fr givet att somna bredvid dig.
Tack fr alla gnger du strckt ut din hand,
och hjlpt mig komma upp ur det jag hamnar i ibland


Tack fr alla dagar som vi kommer f
tillsammans med varandra, jag tror det kommer g.
G s mycket bttre n det gjorts till idag,
att du aldrig kommer ngra att det blev du och jag.

Det tog tid att vnda bten
jag trodde att jag blev lmnad kvar.
Det tog tid att bli frlten,
och med allt vad det innebar

Tack fr att just du finns,
hller dig till mig.
Jag ska aldrig ta fr givet att somna bredvid dig.

- Bo Kaspers Orkester -

 

 

 

 

 

 

Hvor var jeg?

 

Jeg har tydeligvis vrt p Hvikfjellet, selv om skrifta er speilvendt.

Heldigvis er jeg like hel etter dagens utflukt. Jeg har hrt s mye fint om Hvikfjellet p Hitra, s dit ville jeg, men jeg burde valgt en annen dag, for det er utsikten som er det fineste.

Det st p toppen og speide utover land og hav, det er liksom premien for komme seg opp. 

Jeg skylder fjellet komme p besk nr himmelen er bl, og nr regnet har trket opp, for i dag ble det en mkkatur. En annen dag er det sikkert solskinn i blikket, men i dag gnistret det. Det lyste bannskap ved ett par anledninger, selv om jeg til vanlig ikke tar snne ord i min munn.

Unnskyld mamma...

Det blser p toppene, noe det alltid gjr, og Milla hater vind, s jeg rakk ikke skrive navnet mitt i boka. Men vi har alts vrt der, som dere ser - og det er vel det eneste dere ser, ettersom skodda ligger tjukk.

 

 

For det frste s parkerte jeg ( kanskje) p feil plass, til tross for nyaktig veibeskrivelse. For det andre s fant jeg ikke stien, og det er heller ikke s rart, med tanke p at jeg kanskje parkerte p feil plass. For det tredje s regnet det i btter og spann. For det fjerde s var hele verden gr, sikkert p grunn av regnet, eller kanskje fordi brillene mine var fulle av dogg.

Jeg har dem jo p nesa for se klart, men jeg s ikke en dritt.

Eller jo, jeg s masse dritt. og det var derfor vi sporet av p tur ned, for hjortetrkk ligner p vanlige turstier. Jeg la min skjebne i Milla sine hender, men det skulle jeg ikke ha HJORT, for hun fulgte instinktivt sine instinkter, og la om kursen. Da jeg endelig fant toppen av Hvikfjellet, og skulle ned igjen, var jeg fast bestemt p ha argusyne p stien, men det var DA hun tok fringen. Jeg, av alle, burde jo vite at en trekkhund aldri vil g bakerst i lypa.

Iallfall ikke om hun fr ferten av skogens dyr, og det fr hun alltid.

Det var ulendt utenfor turstien. Trrne var pill rtne, s da jeg grep tak i nrmeste grein s var den bare et halmstr. Vi knakk sammen begge to, og kunne endt vre dager i et digert hull, om det ikke var for at jeg landet p beina. Jeg har mange ganger tenkt at fotballeggene min er for kraftige, men i dag gjorde de jobben sin. Eller forresten, jeg vil ikke kalle det fotballegger, for beina mine fortjener bedre skussml enn som s, srlig etter en dag som denne. Fotballegger knekker som fyrstikker, srlig nr det er VM. Mannebeina ligger strdd p gressmatta nr det virkelig gjelder. Det kunne ikke falle meg inn, som kvinne, spille skuespill for n til topps. Det er s mange menn som faller at vi kunne stablet dem i hyden, og satt ny verdensrekord.

Fotballegger er for pingler.

Jeg elsker leggene mine, selv om de er hvite som puddersn, og i dag var det VM i g seg vill.

Da jeg endelig kom ned p veien igjen s var bilen min borte. Hvem har tatt min Skoda Octavia?  Jeg gjr et nummer ut av bilmerket, for sist jeg skulle hente bilen min p verkstedet s fant de ikke nkkelen. Jeg skjnner dem godt, for jeg psto at jeg skulle hente en Golf. Takk og pris for at jeg har sjekket opp en bilmekaniker, eller var det kanskje omvendt?

Det var nok heller skjebnen <3

Jeg vet ikke hvorfor han falt for meg, for han spiller ikke fotball.

 

 

Kanskje bilen hadde blitt borte i tka, for den har samme farge. Jeg tenkte rasjonelt, og begynte g mot venstre, for der ligger Helgebostad, og de har verdens beste grotteost. Jeg hadde sikkert ftt en bit om jeg hadde funnet fram dit. Det gjelder se lyst p livet, og det handler om  vre lsningsorientert.

Ost, som er s godt!

Etter ha gtt en kilometer eller to s fant jeg bilen, p nyaktig samme sted som jeg forlot den. Milla hoppet inn i bagasjerommet nesten fr jeg fikk pnet dra. Hun ristet p hodet, og sendte meg et oppgitt blikk, sikkert fordi jeg ikke eier retningssans. Hun stoler p meg, og jeg stoler henne, og sammen er vi kaos.

Det rare er at jeg s mye bedre etter at jeg kom p at jeg kunne sette brillene opp hodet. Det finnes ikke logikk i den tanken, for det er p nesa de hrer til, men hvorfor hadde jeg ikke tenkt p det fr?

 

Hvorfor hadde jeg ikke tenkt p at brillene gjorde meg svaksynt, og nesten blind? 

Den greina jeg fikk tak i egnet seg definitivt ikke som hvit stokk, og Milla kunne aldri ftt jobb som frerhund.

 

Snart er denne dagen historie, en morsom en - srlig etter en varn dusj og et beger med Rett i Koppen. Jeg orket ikke lage middag etter en spass strabasis tur. Det var nesten tillp til panikk p grunn av jeg gikk med bind for ynene - eller skylapper; det er helt sant. Hjertet banket som besatt, alt gikk i svart, og i hodet gikk det trill rundt. Konturene i naturen forsvant, og det fr nevnte halmstret sviktet da jeg behvde det som mest. 

Hvor hadde jeg egentlig vrt, bortsett fra p toppen? OK, jeg hadde vrt nede i et digert hull, men hvor ellers?

I dag var det Milla som trakk det lengste stret, for bortenfor sol og vestenfor mne fikk hun ye p et stort eksemplar tilhrende hjortefamilien. Jeg vet ikke om det var et mannebein eller ei kolle, men hjort er hjort.

Mitt stalltips er at dette var ei kolle, for den holdt seg p beina..

Det er det ikke alle som gjr i disse dager.

 

 

 

 

 

 

 

TRNDER`N

 

Hper sringene tler dette stikket, men det tror jeg at de gjr.

De har vel ogs vrt ute en vinterdag fr.

 

TRNDER`N
Endelig vart det striregn og storm,
gleden i hjertet, ja, den e enorm,
endelig opphva blforbud,
no kan vi grill og kos oss - takk Gud!!

VG og Dagbladet bryr s ittj om,
at trnderan oversvmmes av flom,
men dryppe det litt p konge og knekt,
det M i avisa, vaddeslekt!

Ferr kjm det ei skur over folket i sr,
dm br s som va det den tyngste br,
ha ittj dm opplevd ein vrengt paraply,
takl`ittj dm spass i Kongens by?

Litt regnvr i pelsen, p hatten, Giiiiid!
m det ndvendigvis bli tabloid,
regnet det hlje og vinden han snur,
trnder`n han velge g s ein tur.

Trnder`n e tffast og trnder`n e bst,
tar p s stvlan og bli ved sin lst.
aill sr ferr Dovre kan ha det s godt,
mens vi takke pent for det vr vi ha ftt.

Midt i blinken

 

 

Denne akvarellen,  som Bjrg Thorhallsdottir har laget, smeltet jeg for. Jeg fikk et gavekort til bursdagen min, og det ville jeg bruke p noe spesielt. 

Dette er havets datter, som drmmer seg bort, om LIVET og snt.

Jeg liker symbolikken, jeg liker fargene, og jeg er glad for at jeg fant det jeg visste at jeg ville ha.

N blir det mitt.

 

P havet finner jeg harmoni, og jeg ror alene.

Jeg mestrer livet i alle fall nr sjen ligger speilblank. Akkurat der som jeg ligger n, like innenfor Sletringen Fyr, s kjenner jeg etterdnningene fra storhavet utenfor. Restene fra havbra gjr at havet duver, selv om det ser stille ut. 

Det er en mektig opplevelse, for det er akkurat som om havet gir meg en advarsel.

Nyt meg, hvil hos meg, bli hos meg en stund, men det er jeg som bestemmer.

Hvisker havet.

 

 

Jeg har stor respekt for naturkreftene, for utenfor Sletringen Fyr hendte Titranulykka. Kvinnene mistet sine menn og sine snner, p det samme havet som jeg hviler i.

Havet gir og havet tar.

 

 

Jeg er en godvrspadler, som sikter mot de syv blner, men jeg gjr det i mitt tempo, og ikke med sjumilsstvler. Jeg liker padle sakte, for da rekker jeg henge med.

Tiden flyr fort nok likevel. Som Minken Fosheim sa; " Jeg er ikke redd for dden, men jeg elsker livet."

Kloke ord, for det gjelder bruke hver eneste dag p best mulig mte. Hver dag er et eventyr, selv om Milla ryter og har lpetid samtidig. Jeg er drittlei av stvsuge, og jeg er lei av fly rundt med vaskebtta.

Men i gr bevilget jeg meg et glass vin og ei skl med Srlandschips etterp, for da hadde jeg noe glede meg til.

Det gjelder skape hverdagsyeblikk.

 

 

De hverdagsyeblikkene som gir meg mest glede er naturopplevelsene, bde til lands og til vanns. Noen ganger behver jeg klatre, for jeg vil bli andpusten. Jeg vil kjenne at jeg bruker kroppen, og jeg vil ha utsikten som jeg finner p toppen. Andre ganger holder det sitte ved naustveggen til noen andre, for jeg har ikke eget naust. Jeg har ikke eget naust, for det er noe jeg drmmer om, men jeg har gode venner, og de har alltid plass for meg.

 

 

I dag har jeg fri, men jeg sto opp klokka halv sju likevel. Planen var ta en varm dusj, etterfulgt av en rykende varm kopp sjokolade. S begynte jeg skrive, og tiden flyr. Da glemmer jeg bde tid og sted, og er p et sted der jeg virkelig vil vre.

I min egen skriveboble.

Det er fint dele ordene med andre, for jeg vet at det er mange som kjenner seg igjen. Det har jeg ftt hre mange ganger, og skrivinga har pnet en ny verden for meg. Jeg har blitt mer pen, og kommer i prat med mange spennede mennesker som jeg aldri ville ha mtt ellers.

Skrivinga er en gave.

Naturen er ogs en gave, som vi m lre oss ta vare p. Vi m slutte kaste plast ut av vinduet. Vi m slutte med forsple det vakre som vi har til lns.

Vi m la fugler og fisk og sjstjerner f puste fritt, og ikke kneble dem med plastikkposer. Heldigvis har vi ftt ynene opp n, og det er mange som gjr en innsats for rydde etter oss selv.

Imens skal jeg fortsette drmme, og jeg vet at jeg gjentar meg selv. Jeg skriver ofte om samme tema, men jeg klarer ikke la vre, for det betyr s mye.

Tusen takk for at du malte akkurat denne akvarellen Bjrg, og takk til det tre som jeg ga meg den.

 

 

PENNESTRK

 

Noen ganger er verden

blank og bl

og lydls,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrk

som hviskes ut

etter meg,

s ingen vet at jeg har

vrt der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt flger mine

retak.

 

Et varmt hjerte med

st hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

- Tove -

 

 

N skal jeg ta en dusj, og etterp blir det varm sjokolade med kremtopp. Ikke laget p kakaopulver, men med ekte, mrk sjokolade.

Det er jo onsdag.

 

Inn for landing

 

 

 

 

Her om dagen sa jeg at jeg skulle bli forfatter i mitt neste liv. Han som jeg sa disse ordene til lurte p hvorfor jeg skulle vente.

Finnes det et liv etter dette?

Er det N jeg skal skrive?

Min strste drm er skrive en varm, engasjerende, altoppslukende, bestselgende bok. Ikke for bli rik, for jeg kunne aldri skrevet noe p bestilling, eller gtt p akkord med mine egne verdier og mitt eget livssyn, hva n det er.

Livssyn.

For et krevende ord. Det m vre ett av de ordene som man kan putte mest innhold i. Syn p livet; det sprs jo hvilke briller man ser gjennom, og noen er s heldige at de ser klinkende klart uten.

Jeg, for min del, skjeler p det hyre yet. Det er ikke synlig for andre, men nr jeg blir sliten s fyker det ene yeeplet innover, selv om jeg prver se rett fram. Da ser jeg ikke lengre enn nesa rekker p min hyre side, og jeg m jo ha bredere perspektiv for kunne skrive en bestselger.

Jeg kan ikke vre sneversynt om jeg skal finne de riktige ordene.

Nr jeg sitter ved senga til noen som skal d s leter jeg ofte etter ord. Hvilke ord er riktige i en snn situasjon?

Jeg har s mange sprsml hele tiden. Jeg er s opptatt av dette temaet, og jeg vet at jeg har skrevet om det mange ganger fr. Jeg reflekterer ofte rundt det, men er likevel en glad laks.

Jeg kommer jo fra Norges laksehovedstad, s kanskje jeg skal be om bli sponset?

Selv om jeg famler etter ord, s er jeg ikke redd for sitte der. Det gir meg en slags indre ro, s merkelig det enn hres. Selv om jeg er vettskremt, ydmyk, lita og skjr, s er jeg likevel sterk for den som behver meg.

Det er derfor jeg elsker vre sykepleier, og srlig kreftressurs, selv om jeg ofte fler meg som en fugl som flakser ukontrollert avsted, uten vite nr neste vindkast kommer, eller hvor det kommer fra. Bare fuglene vet, for kanskje de er mye bedre til navigere enn det jeg er.

Hvor gr jeg inn for landing?

 

 

Noen fortalte meg en gang at sorg er som havtka. Den kryper sakte, men sikkert innover mot land, og til slutt s ser vi ikke klart. Vi ser ikke lengre enn nesa rekker. Det blir vanskelig orientere seg, og det landskapet vi var lommekjent i, er plutselig fremmed grunn.

Da er det godt ha ein hnd holde i, selv om denne hnda, og denne stemmen, ikke riktig vet hva de har i vente, for akkurat det er vel livets store mysterium.

Noen ganger letter tka for en stund, og da ser vi s klart. Andre ganger forsvinner den helt.

Hva skjer etter dden?

 Alt jeg kan gjre er trste, varme, lindre, pleie, og vre tilstede. Lytte, fle, hviske, og vre usynlig, for jeg har ikke peiling. Det er ingen som har peiling, for vi kan bare tro, kanskje p noe strre enn oss selv, for vi er bittesm akkurat n.

Hvem vet?

Noen ganger er det vanskelig vre sykepleier. Jeg skal vre s tydelig og tilstede, samtidig som jeg skal vre usynlig. Det er som balansere p line, og jeg er livredd for falle ned, for jeg eier ikke sikkerhetsnett.

Eller jo, det har jeg, for mitt sikkerhetsnett er dem jeg jobber sammen med, i alle ledd.

Det er dette jeg vil skrive bok om, og det skal ikke vre en tristesse mellom to permer. Den skal vre en hyllest til livet, for alle dem som jeg mter p min vei gir meg et perspektiv som jeg ikke ville vrt foruten. Misforst meg rett, for mitt strste nske er at alle skal vre friske, men snn er ikke verden. Jeg kan g de skolene jeg vil, om jeg har gode nok karakterer, og studere til jeg blir bl i trynet, men det er disse mtene jeg lrer mest av.

Jeg gjemmer hver og en i hjertet, og der er det plass til alt for mange, for faktum er at kreft rammer hardt og nrt. Hver gang jeg opplever f spesiell kontakt med noen, for det hender, s tenker at det aldri kommer til skje igjen, men det gjr det.

Selvflgelig hender det igjen.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg drakk  nybrygget l midt i arbeidstiden - Gud forby, det er vel oppsigelsegrunn - fordi jeg hadde lovet smake p varene fr han dde.

Fr han dde, og mens han levde, og for en stjernestund vi hadde, vi to.

Jeg hadde gjort det igjen, for en god sak.

 

Og forresten s skal boka mi kanskje inneholde et selvskrevet dikt, men akkurat i dag s velger jeg lne:

 

Dette vera i livet,

open for alt ikring,

bunden med sterke rter

til menneske og til ting,

gi bde hjarte og hender

i omsorg som aldri svik,

var det som gav meining til ferda di

og let deg f kjenne deg rik.

 

Og den som er rik vil ha seg

eit hus som er sleis bygt,

at alle som hyrer til huset

kjenner det godt og trygt,

og sleis at framande gjerne

kjem innom drene der,

og aukar den rikdom som finst der fr

med alt det dei sjlva er.

 

Fattig var du som aldri

i livet du kjenne fekk,

at mellom deg og dei andre

levande straumar gjekk,

av tillit og varme som styrkte

kvart band som til livet deg batt,

og lar deg f kjenne, nr alt blir gjort opp,

at meir enn du gav, fekk du att.

 

_ Haldis Moren Vesaas -

 

 

 

 

 

 

Trippeltrumf

Trippeltrumf:

 

SOMMARSVAL

den beste tida

stupesvabergsommar
sommarfuglsussommar
syklesvinsesvansesommar

dirredampedagar
dusdisdoggdagar
dudududagar

- Ruth Lillegraven -

 

Lykkebobler i venners lag, impulsivt og helt ut av det bl, er toppen av lykke. Vi sprudlet like mye som boblene i glasset, og sykkelturen hjem utp natta hadde en smak av sykkelsvinsesvansesommer.

Pluss en smak av flue, for det var en flue som forvillet seg inn i gapet, p meg, mens jeg hadde tenna p trk ( fordi jeg lo snn ), og som mer eller mindre frivillig ble med p en luftig heisatur.

Som blindpassasjer.

Vi syklet s fort at jeg ble trr i munnen, og jeg glemte et yeblikk at vi burde latt sykkelen st. Det var sus i serken da vi fly hjemover, og jeg flte meg nesten litt rampete.

 

Jeg er glad for at jeg har en bukett med gode venner. Jeg er ikke et blomstermenneske, men vennene mine er en frodig bukett med rosa peoner. Peoner er nemlig soleklart den fineste blomsten p Guds jord.

Den har lag p lag med kronblader, noe som for meg symboliserer raushet.

 

Jeg blir poetisk av hav som jeg kan speile meg i, selv om jeg ikke er s glad i speil som henger p veggen. Det er bedre speile seg i blikket til gode venner, for da reflekteres den jeg virkelig er. De beste vennene er de som gir meg rlige tilbakemeldinger nr jeg viser mitt sanne jeg. De som tler meg nr jeg er hyt oppe eller langt nede, og de som forteller meg hvor skapet skal st.

For jeg har ikke peiling p interir, og jeg vet at man egentlig ikke skal begynne en setning med ordet FOR.

Og n fler jeg meg rampete igjen, for man skal ikke starte en setning med OG heller.

Men, men..........

 

Mona har peiling p interir. Hun er en mester p sette ting i system, snn at krkebollen fr sin rettmessige plass p bordet.

Hun fr den til fle seg hjemme, selv om den ikke er i sitt rette element.

Den hrer jo til mellom tang og tare.

 

Jeg er s glad for at Renate kom p overraskende besk i naustet til Mona i gr, for hun er en av de morsomste damene jeg kjenner. Hun er ung og spretten, men sjelen hennes er hundre r. 

Takk og pris for at jeg har henne som venn og kollega og muntrasjonsrd.

Takk og pris for dem begge.

Takk og pris for at de alltid gjr dagen min bedre, til og med nr jeg fr s hatten passer.

 

 

 Helga ble avsluttet med en topptur til Tonningen.

Hjerte, hjerte, hjerte.

 

Hva mer kan man drmme om?

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Tankene har mkevinger,
havet stanser dem ikke.
 
 

Det er fint kunne ha drmmer, planer og hp. Min neste drm, bortsett fra sitte ved bryggekanten p Vega, pluss oppleve enda mer av Helgelandskysten, er suse avgrde med hundespann.

Ikke med min egen husky kanskje, for selv om hun er sprek, s er hun ikke trent til dette formlet. Jeg drmmer om oppske et sted som er stappfullt av huskyer, snn at jeg kan f prve kjre hundespann. Langstrakte vidder, og et kobbel med veltrente hunder. Det hadde vrt noe.

Jeg tenker ikke s hyt at jeg ser for meg Femundslpet eller Finnmarkslpet, men et sted midt i mellom, helt p vidda.

En vakker dag skal dette bli til virkelighet.

Det vet jeg.

 

 

Hva mer kan man drmme om?

Stillhet.

Ro til bare vre, i en verden der det verdsettes ha full timeplan. Sitte s stille at msen vger stjele cheez doodles. fra hnda mi. Nyte et glass hvitvin midt i uka.

Ingen bryggesjau.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg klarer fint ha minst to tanker i hodet samtidig; s det er enkelt forestille seg bde hvitvin og hundekjring, men ikke i kombinasjon med hverandre. Jeg er en mester p sjonglere tanker, og kunne sikkert ftt jobb i sirkus Arnardo nr som helst, hvis de har bruk for sjonglrer da. 

For jeg har alltid mange baller i lufta.

Alle som har prvd sjonglere vet at nr man mister taket, da rakner hele systemet. Det har blitt snn at det forventes s mye av oss, p de aller fleste omrder. Vi skal drifte A/S Familien, og  aller helst jobbe i 100% stilling, for vre sikker p at pensjonen rekker. Vi skal se bra ut, ha de riktige klrne, spise sunt, trene regelmessig, sove 8 timer pr natt, ha minst tre hobbyer, holde gresset grnt, luke ugress, fylle drivstoff, lage mat fra bunnen av, suse avgrde, og sl rekorden fra i fjor.

Herregud, for et kjr.

Er det rart jeg lengter tilbake til Vega?

Er det rart at noen har funnet opp robotstvsugere og robotgressklippere?

Er det rart vi sitter med nesa i mobiltelefonen?

Vi m henge med i svingene, og flge med p  hvem som selger hva. Det er IN med alt som er retro, og det er bra, for n har jeg bikket 50. Vi m flge med p hvem som har gjort det slutt, og det er ekstra hyggelig med dem som finner hverandre.

Noen oppdateringer er bedre enn andre.

 

Vi m dokumentere det siste mltidet, den praktfulle utsikten, og festen som tok helt av. Vi legger gjerne p et filter, snn at fargene blir ekstra sterke, og er det kanskje mulig f rynkene til forsvinne?

Puppene da?

Puppene er det verre med, for det finnes ikke filter for snt. Det finnes silikon, men det blser jeg i.

Du fr ta meg som jeg er.

For den som sliter, og kankje er ensom og alene, s anbefaler jeg hverken facebook eller Instagram. Ensomheten og utenforskapet forsterkes, for verden ser s perfekt ut der.

For alle andre enn deg selv.

Jeg, for eksempel, skygger unna alt som handler om hage og interir. Alle andre har et minimalistisk hjem, fritt for fotspor og pelsdotter, mens jeg krysser fingre for at jeg ikke fr uanmeldt besk p vrparten, for da skifter Milla til sommerpels. Alle andre har en frodig hage, der plantene blomstrer p riktig sted og til riktig tid, nye planlagt sikkert. Hos meg eter lvetanna seg grdig inn p grusgangen.

Den eier rett og slett ikke hemninger.

I gr var jeg strlende fornyd med at jeg hadde vasket bilen, helt til en jeg kjenner ppekte at jeg hadde glemt felgene i farten. Snn snakker en som har blikk for bil. Hvem bryr seg om felger? 

De ruller like godt likevel, men i natt skal jeg drmme om dekkhotell.

Litt luksus m jeg unne meg :-)

Dessuten bryr jeg meg mye mer om han som sa det, for jeg eier ikke varme flelser for biler i det hele tatt. Jeg husker nesten ikke at jeg har en Skoda Octavia heller, for da jeg skulle hente den p verkstedet her om dagen s psto jeg hardnakket at jeg skulle hente en Golf.

Det er viktigere stelle godt med mannfolket, vil jeg tro, for da slipper jeg vaske bilen selv.

Kvinnelist kalles det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Livet er en sang vi ikke kan

 

 

Livet e en sang vi ikkje kan,

og nu gr den akkurat forbi her.

- Kari Bremnes -

 

Vi vet jo ikke helt hvordan livet blir. Vi legger planer, vi forbereder, vi tenker framover, og ser oss tilbake, men ingen kjenner morgendagen. Livet har bde svarte og hvite tangenter, og vi m ha begge deler for lage god musikk.

Ikke snn at vi m oppleve sorg for kunne kjenne p glede, men sorg og glede gr gjerne hnd i hnd, selv om de er rake motsetninger.

Er de?

Eller er de to sider av samme sak.

 

 

Jeg tenkte litt snn da jeg gikk runden rundt Ulvya i gr, ogs. Jeg gikk den" kjedeligste" biten frst ( den uten sjutsikt ), og gjemte det beste til slutt. Er det s lurt da? Skal jeg liksom vente til jeg blir pensjonist med prikke inn toppformen?

Kanskje jeg heller burde snu p flisa, og g langs sjkanten frst.

I tilfelle jeg aldri nr pensjonsalder.

Selv om jeg er sikker p at jeg blir minst 100 r.

Selv om jeg har mine tvil.

 

 

Midtveis i lypa m jeg passere et dystert punkt, der det er mrkt og fuktig og guffent. Jeg grsser hver gang, og tar sjumilssteg for komme fortest mulig opp i lyset.

Der, endelig, ser jeg havet, og kan puste fritt igjen.

Jeg tviler i alle fall ikke p kjrligheten.

Jeg strler ved tanken.

 

 

Jeg blomstrer, selv om jeg av og til bare vil trekke dyna over hodet. Jeg er sosial, selv om jeg noen ganger vil vre hjemme alene. Jeg byr p meg selv, og jeg er den som hever skjoldet nr nok er nok.

Jeg er usikker og skrsikker.

Jeg famler i blinde, og hopper lekende lett fra stein til stein. 

Noen ganger er kroppen min 90 r, minst, og andre dager er jeg ti r yngre enn de som er tjue r yngre enn meg. Jeg har mye lavere hvilepuls enn dem, selv om hjertet raser avsted nr jeg str i kassa p Coop - litt ditt.

 

N som jeg ser verden gjennom nye briller, s ser jeg klinkende klart igjen.

Jeg har peilet inn den retningen jeg nsker g, selv om jeg ikke eier retningssans. Jeg vet hvem jeg vil ha, og hva jeg vil med livet mitt, selv om jeg ikke vet hva som venter rundt neste sving.

Jeg vil ha et hus ved havet.

Jeg vil eie et svaberg som ligger fem barbeinte skritt fra huset mitt. Jeg behver ikke gull og grnne skoger, eller blomsterbed, eller millioner p bok, eller hytte p fjellet, s lenge jeg har mitt eget jordbrsted.

Smultronstlle heter det p svensk, og det er nesten det fineste ordet jeg vet om. Det klinger mye bedre enn jordbrsted.

 

En oase, et hvilested og et pusterom som lukter markjordbr og evig sommer.

Selv om jeg er den klare, friske hsten, den tiden p ret da sola str lavere p himmelen. Den tiden p ret der jeg slipper lfte blikket for f sola midt i fleisen.

 

Det e kommet nkka nytt imellom oss,

trur du vi kan f det te bli her.

Livet e en sang vi ikkje kan

og nu gr den akkurat forbi her.

Det du har I yan dine nu,

det som gjor at vannet blei te vin,

uten at vi skjnte at det skjedde,

og at det va vi som slapp det inn.

 

 

Noen ganger blir jeg rent poetisk, akkurat som Kari Bremnes.

Uten sammenligning forvrig.

Det var bare en tanke.

Lyset

 

 

LYSET

 

Kjre, alt som du viser meg no

s utenkt som mangt av det er.

Kan det vel hende eg ikkje forstod

om du ikkje var meg s kjr.

 

Eg stanse vel uviss, utan svar,

som framfor eit ukjent land,

Om ikkje min kjrleik til deg var

for meg som ei lykt i mi hand.

 

Den lyser meg fram, s eg kan g inn

og gjere meg kjend i kvar krok.

Det er ikkje sant at kjrleik gjer blind.

kjrleik gjer klok.

 

 

Faderullan, s klok jeg har blitt i det siste. Klok av skade, for jeg burde aldri sluttet med Zoloft. Da legen sa at dette ikke var et nederlag, men at jeg heller burde se p medisinen som et verkty, eller et hjelpemiddel, da tenkte jeg, kanskje det er snn det er.

Har du hodepine s tar du Paracet. Har du problemer med stoffskifte, eller om hjertet lper lpsk, s finnes det medisiner som hjelper da, ogs. For min del s er ikke medisinen lsningen p alt, men den er et verkty for meg, snn at jeg bedre kan takle og tle utfordringer. Flelseslivet mitt blir ikke flatt av Zoloft, snn at jeg hele tiden ligger midt p skalaen, for jeg bde grter og ler. Jeg er fortsatt bde forb*'''' og glad nr det passer seg snn.

Og noen ganger passer det ikke.

Jeg trster meg med at det sikkert vil ta en stund fr jeg fyller opp en hel dosett, for ellers er jeg frisk og rask, nemlig. Jeg fyller andres dosetter hver dag, og noen ganger er det vanskelig stenge lukene, fordi de har s mange tabletter,

S jeg har fortsatt litt g p.

Jeg tar bare en hvit liten pille hver morgen, og er snn passe fornyd med det.

Jeg har ftt orden p meg selv igjen. Mtte det vare, og det tror jeg at det gjr. Er man klok av skade, s sitter det i ryggmargen. Jeg vil se det mennesket som gr gjennom livet uten g p en smell eller to. Jeg skulle gjerne ha vrt det foruten, p en mte, for jeg er ikke overstadig begeistret over ha opplevd det.

Likevel s er jeg et rikere og klokere menneske enn jeg var fr.

Jeg str sttt.

Jeg forstr andre mennesker bedre enn jeg gjorde fr. Jeg leser andre mennesker som en pen bok. Jeg er ikke klarsynt, langt i fra, men det er dette blikket da, og det usagte, som forteller s mye om den andre. 

Mer en ord noen ganger.

 

Kjrleik er vilja vel, og akkurat der er jeg heldig. Og nyforelsket, tror jeg at jeg er, eller jeg vet det. I den samme mannen som jeg har flt sterk samhrighet med i fire r n. Et halvr uten ham var ikke anbefale.

Det er typisk meg stenge folk ute, eller sl av bryteren, nr jeg behver lyset som mest.

Fyttirakker`n, det var tungt!

Det burde jeg visst, men nr depresjon og kaotiske tanker tar overhnd s floker det seg til, og jeg skyver andre vekk. Det er kun min egen feil, selv om det ikke kan betegnes som en feil, for det er ikke alt man rr over.

N har jeg sett lyset. Vi er sammen igjen, og jeg er veldig heldig.

Jeg har sluppet lyset inn i hvert eneste rom i huset mitt , selv om jeg av og til mrklegger soverommet. Jeg har ryddet og sortert, og bestemt meg for se framover.

Men frst og fremst vil jeg leve her og n.

 

 

Team Vildestyrke

 

Jeg hadde aldri drmt om at jeg skulle bli bitt av sykkelbasillen. Etter jobb i dag, i nydelig sommervr, syklet jeg ya rundt i stedet for legge meg langflat i solveggen.

Det ble hverken rekord eller slanketur, for jeg stoppet snn ca halvveis og spiste en sjokolade. Jeg ble selvflgelig tatt p fersken mes jeg t Snickers, for Kolbjrn ( faren til Vilde ), syklet forbi.

Han, av alle. Laglederen vr, og raskeste mannlige fryvring under retsTour.

Han lurte p om jeg var p vei rundt.

Ja, nr jeg er ferdig med spise sjokolade...

Jeg har ikke tlmod til sole meg, selv om jeg er tlmodigheten selv p enkelte omrder. Da slo jeg heller minst tre fluer i en smekk, for jeg fikk sol i ansiktet, jeg fikk vre ute, og jeg fikk nyte synet av ya mi og havet rundt mens jeg suste avgrde. 

Ikke i tnderekspress-fart, men fort nok til at jeg slukte ei flue. Jeg, som alltid smiler med lukket munn.

Er det mulig?

 

 

I helga deltok jeg i sykkelrittet Tour de Frya, vrens vakreste eventyr, og i r var det ekstra vakkert. ikke fordi at jeg var med, men fordi vi var over frti stykker som syklet for team Vildestyrke.

I rosa klr for anledningen.

Gutta ogs.

Det skulle bare mangle.

 

Jeg har tjyvlnt dette bildet, og fotografen heter Krzysztof Zboralski.

 

Vilde dde av kreft, og midt i sorgen har familien hennes klart farge verden rosa, med god hjep av familie og venner.

Vilde farger dagen rosa.

Det er dette vi har trent for i vinter, og laget bestr av bde veltrente og utrente utvere. Noen av syklistene har selv gjennomgtt kreftsykdom, mens andre alltid har vrt frisk som en fisk - og det er jeg takknemlig for. Da snakker jeg om fysikk, for hodet mitt er vel ikke alltid p plass.

Dette har vrt en tff vinter, p mange vis. Jeg tror at jeg har tatt fram Vildestyrken, for det er et nytt ord jeg har lrt.

Et ord av stor betydning.

Jeg er s heldig at jeg har ftt spalteplass i lokalavisa hver sjette uke. Der utbasunerte jeg at jeg skulle klokke inn p tiden 1.45.

SHIT!!

Etter lpet sto det svart p hvitt at jeg bommet med tre minutter, i feil ende. Hva gjr vel det nr jeg samme kveld ble kjreste med verdens beste mann igjen? Jeg valgte nemlig dra p privat sykkelbankett.

Bedre kan det ikke bli, i alle fall ikke i mine yne, for jeg har visst stjerner i blikket.

26. mai ble en lykkedag, og jeg svever p en rosa sky.

Sommeren kommer ikke nrmere.

 

 

 

Mer enn gull

 

 

Det er nesten snn at jeg m ve p  skrive igjen, for det er s lenge siden sist. Det er lenge siden ordene trillet lekende lett ut av hodet mitt og ned p papiret.

Det er lenge siden jeg padlet ogs, men det gr som en lek, selv om jeg av og til blir hengende etter.

Det gjr ikke noe.

Kajakken er s liten og srbar i forhold til det store havet, men likevel finnes jeg ikke redd for hva som befinner seg i dypet, rett under meg. Jeg tenker ikke p spekkhoggere mens jeg sitter der likevel.

Jeg tenker p helt andre ting.

Jeg har heist  flagget, for disse bildene er fra i gr, og dette var min 17.mai-feiring.

I r var dette s riktig.

Og viktig.

 

 

Jeg flte meg litt som kjerringa mot strmmen, men det er bare dd fisk som flger strmmen, s jeg ga f**n i toget i r.

Jeg m lre meg gi litt mer f**n.

Likevel ble jeg rrt ved synet av vaiende flagg og festkledde mennesker, og jeg kjente en stolthet over ya mi og folket her ute.

yfolket.

Robuste og vrbestandige, for alle har vrt ute en vinterdag fr. Lang, lang rekke, og p denne dagen er korpsmusikk det fineste jeg hrer.

Likevel stakk jeg til havs.

rfuglene var musikk i mine rer, og hvis vi ikke prater mens vi padler, s er det mulig komme tett innp dem, men uten forstyrre for mye.

De m f fred til ruge p eggene sine, snn at det kommer nye rfugler til havs.

For snne dager veier mer en gull.

 

 

Havet gir deg lengsel
itte storm og strm.
Fastland e et fengsel,
havet e ein drm.
Drmmen e ein gave
som einkver kan f
som e gl i havet
og blgene di bl.

- Vamp -

 

Alt hp er ute

Rett fr jeg sovner tenker jeg

at i morgen vil jeg varme opp badstua

og skjemme meg skikkelig bort,

g, bade, svmme,

invitere meg selv p en tekopp,

snakke vennlig, bli imponert, rose meg.

Du modige, lille kvinne

jeg har stor tro p deg!

 

- Eeva Kilpi -

 

 

Jeg har ikke badstu, og jeg velger heller kaffe enn te, men budskapet er fint. Det er snn jeg skjemmer meg bort; det er nr jeg gr p tur.at jeg er snill mot mg selv. Jeg velger nyte finvret i april i stedet for vre innendrs.

Alt hp er ute.

Fordelen med ha arbeidshelg er at vi fr tilbake en fridag midt i uka, nr alle andre er p jobb.Jeg mtte ikke en sjel i dag, bortsett fra hundrevis av smfugler.

Vi er begge interessert i fugler:

 

 

Det fins stier og fugler der inne.
Det fins osp og bjrk som rammer oss inn med lvverk og lysende blader.
Og der inne under buskene vil ordene prve kysse deg med sine doble munner og ta p deg med beskrivelsene sine. 

- Gro Dahle -

 

Det gir en god flelse vre p toppen av verden, selv om vi ikke var p Mount Everest i dag. Vi var p Tonningen, og fra Tonningen ser jeg over til favorittya mi. Likevel s m jeg innrmme at vre naboer har mange fine turml, kanskje flere - og i alle fall hyere, enn det vi har p Frya. Landskapet er mer variert p Hitra, og vi kommer nrmere himmelen.

Tunga til Milla henger aldri ute nr vi gr til Fryas hyeste punkt, som er 76 meter over havet.

 

 

I gr hang det et plutselig en pose p dra mi, med et hjerte inni, akkurat da jeg behvde det som mest. Bestevenn og strikkevenn Anette visste sikkert at det ville gjre neste dag litt mer fargerik.

Jeg satt p hjertet og gumlet kneippbrd med hvitost og chorizo, mens Milla sparket sekken min full av jord. Hun skulle visst til bunns i noe. Da jeg ristet sekken, s falt det ut en melkesjokolade som jeg ikke visste om.

Aldri s galt at det ikke er godt for noe.

 

 

Gro Dahle skriver mye som treffer blink:

 

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,
dette presset over skuldrene. Det er disse svarte
svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,
sneier hjertet med vingespissene.

Det er slitsomt vre menneske, det er vanskelig. Det
er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter p
setningene mine. Alle disse setningene som floker seg
i nster under senga mi om kvelden.
Alle disse nstene som snrer seg inn i hodet mitt
hele natta igjennom.

Det er derfor jeg misunner trrne som bare kan la
fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan
favne om alt sammen uten et eneste ord.

- Gro Dahle -

 

 

Det er derfor jeg liker vre ute, blant trr og fugler og hav. Da favner jeg naturen, og lar den favne meg.

Vi omfavner hverandre

Alt blir s mye lettere da. Det blir lettere puste, selv om jeg hev etter pusten p vei opp. Det er ikke farlig bli andpusten. Da stopper vi bare, og nr jeg stopper s legger jeg merke til stillheten. selv om pulsen raser og blodet bruser.

Stillhet er undervurdert.

 

Fluktruter

Eg er ute veldig tidleg
eg er ute og gr
med folka dei sv
og maskinene str
Og rutene er isa
p alle bilar eg ser
og sjen ligg der som ein spegel
og ubrukt nedi der

 

 

Gatene er stille
skogen ligg der dus og gr
det er som heile verden
som det er meg den ventar p
Det er eg som er i rrsle
det her er mitt initiativ
det er eg som har serven
serven i mitt liv

Og ser du meg der ute
i morgondisen g
som eit dyr der utp jordet
fr det ikkje lenger er sj
Har du lov om du er stille
og ikkje er meir enn du m
vera med p denne fyrste kunsten
mennesket kom p

Og det var kunsten g

 

- Odd Nordstoga -

 

 

Jeg er glad for at jeg oppdaget denne sangen, for den er meg. Jeg har alltid vrt glad i g lange turer, gjerne i godt selskap, men ogs alene, lenge fr resten av verden har kommet seg p beina.

Akkurat som denne sangen beskriver.

Milla kom tilfeldig ramlende inn i mitt liv, selv om jeg ikke tror p tilfeldigheter. Siden den gang har vi delt det meste, til og med matpakken. I det siste har vi gtt ekstra manga mil, og ekstra lange turer, bde seint og tidlig, og i strlende vr, for jeg kan ikke huske sist vi hadde en snn vinter.

En dag spiste vi frokost p rnberget,

 

 

og en annen dag delte vi ei brdskive mens sola var p vei ned.

 

 

g p tur gir oss nye opplevelser hver gang, for bildet endrer seg etter vr og fre, og etter tid p dgnet. Det er det som gjr det hele s fint.

Naturen er aldri den samme, selv om den er den samme, trygge, velkjente.

Fryahauan har tatt i mot mange tanker og trer denne vinteren, og mange smil og mye glede. Den har tatt i mot flere hundre tusen skritt, og masse takknemlighet.

Vi har sett rn p nrt hold flere ganger, og vi har sett ryper hver eneste dag ( selv om det er noen som ikke tror oss...men joda, broder`n, vi har hellet og ynene med oss ). Iallefall luktesansen, for det er Milla som sporer dem opp.

Da ser hun snn ut:

 

 

Men det finnes andre turer, ogs, og disse turene lokker alltid fram smilet. f vre med venner p bttur er noe av det beste jeg vet, og den som ikke har smakt fish&chips p Supen Pbb har gtt glipp av noe godt i livet sitt.

 

 

Gi meg en iskald l i samme slengen, for da blir verden lys og lett.

 

 

Det er ikke mye som slr stemningen p Bogya; i farten s kommer jeg ikke p en eneste ting som smaker bedre enn denne kombinasjonen.

 

 

Jeg hper at jeg fr haike dit flere ganger i lpet av vren og sommeren, for det er godt kjenne p snne flelser, en frisk smak av noe lyst og lett og ubekymret.

En sommerflelse fri for snubletrder, blknuter i magen og virvar i hodet. Jeg erfarer jo at det som to hoder vanligvis tenker og tar vare p, det skal n ha plass i ett. Selv om hodeomkretsen min er stor, s fr det vre mte p, men tankene mine viser ikke mtehold i det hele tatt. Selv om jeg er selvstendig og trives alene, s er det i visse tilfeller godt vre to.

Det er noe som alle vet.

Ved senga har jeg en hvetepose. Den slenger jeg i mikroblgeovnen nr kulda setter inn, for det gjelder vre lsningsorientert. Nr jeg har ftt varmen tilbake i beina s havner den p gulvet, og sier ingenting. Jeg er ikke spesielt glad i ftter, nemlig, selv om jeg elsker g p tur, s fotflrt funker ikke p meg. Ikke smalltalk heller, for det er en kunst jeg ikke mestrer.

Det er fordeler og ulemper med alt :-)

Apropos knuter s har jeg et ml om lre meg knuter i sommer. Jeg har tatt btfrerprven, men pugge teori betyr ikke at jeg har det i fingrene. Det hjelper lite med fine teorier, om jeg ikke kan omsette det i praksis. Snn er det med sykepleierteorier ogs. Jeg kan lese s mange bker jeg vil, men det er i mte med andre mennesker jeg fr kjtt p beina, snn at jeg ikke ramler sammen for hver gang jeg mter en utfordring.

Dessuten, om man forstr hvordan en knute blir til, da m det vel vre lettere lse flokene etterp?

Jeg har forsttt at for min del s kan jeg ikke hvile p laubrene. Jeg har jobbet knallhardt med meg selv for komme dit jeg er i dag, men jeg merker godt at det er lett falle tilbake i tankemnster som jeg ikke har godt av. Hvorfor kan jeg ikke bare nyte livet, og ta alt som det faller seg, eller lre meg ta ting som de kommer, nemlig rekende p ei fjl.

Joda, jeg nyter livet i fulle drag, det er ikke det, og srlig nr det er snakk om duggfrisk sjluft en tidlig morgen. Enkelte morgener er lufta mettet med hav, og det kommer sikkert an p vinddraget. Jeg vet ikke forskjell p sr og nord, eller st og vest, selv om jeg besto btfrerprven med glans, s jeg vet aldri nr det inntreffer. Jeg vet bare at det lukter godt.

Og jeg vet glede meg over det.

 

 

Jeg har mange fine fluktruter.

 

For meg er naturen, og det g p tur, bde en flukt og en intens tilstedevrelse. Nr tankene tar overhnd s er jeg ikke tilstede her og n. Nr jeg sitter i sofaen s skulle jeg helst ha vrt et annet sted. Nr jag vasker huset burde jeg heller ha vasket bilen. Nr jeg er p jobb vil jeg heller ha fri, og nr jeg er hjemme s flyr tankene til jobben min, som jeg egentlig er veldig glad i.

Nr jeg er p tur s er jeg p tur.

Derfor vandrer jeg, eller sitter p en fjelltopp eller et svaberg, for akkurat da er jeg der jeg skal vre. Da er jeg tilstede i min egen kropp, selv om jeg lar tankene fly. Da hrer jeg svarttrosten som synger av hele sitt hjerte, og endelig fr jeg hre favoritten min for frste gang dette ret, nemlig spoven.

Den er favoritten min fordi den har trillende toner, med en undertone av melankoli. Den priser dagen samtidig som den vet at livet er skjrt, hres det ut som. N er spoven her p ny, og den har lovet meg  bli en stund.

Vakrere blir det ikke.

 

 

 

 

 

Ingen vet hvor haren hopper

 

 

 

kjenne kveld`n.
kjenne mrrn.
kjenne kvar en stl.
kjenne meg sjl,
men best av alt
kjenne hrrn,
nr`n flate over skrran.

 

( Hans Rotmo )

 

Jeg hrte Erling Kagge si p Skavlan at det ikke er alt man klarer g av seg, eller g i fra, samme hvor mange mil man tilbakelegger. Og det sier han, som har gtt langt, og enda lengre enn meg.

Han snakket ogs om stillhet, bde stillheten i naturen, og stillheten inni seg. 

Nr jeg trasker p skaresn s brker det ganske mye, om jeg velger legge merke til det, for det er faktisk mulig ignorere eller overhre lyder. Nr jeg stopper opp midt inni Frya en vinterdag s er det helt, helt stille. Det er frst da jeg virkelig  legger merke til hvor mange lyder vi omgir oss med i hverdagen. Det er sjelden og aldri helt stille rundt oss.

Iallefall ikke inni oss.

Det er den stillheten som er den vanskeligste lytte etter. Jeg klarte det et lite yeblikk her om dagen, til og med Milla var musestille, helt til sola stakk snn i ynene at jeg mtte nyse. Da hoppet hun himmelhyt, og landet i giv akt. Snn er det nr vi er hjemme ogs, hvis hun ligger i et annet rom , og jeg plutselig nyser. Da kommer hun styrtende for redde livet mitt, selv om hun nettopp l i sin dypeste svn.

Alltid beredt.

 

 

De siste to ukene har jeg ikke tall p hvor mange mil eller skritt jeg har gtt, for jeg har ikke summert dem. Jeg vet at det er veldig mange, s mange at til og med Milla - en husky, som elsker vre ute - viser med all tydelighet at hun har ftt nok.

Hun ser oppgitt og nedtrykt ut, stakkar.

 

 

Da jeg fant frem turklr for andre gang i gr, s gjemte hun seg under trappa.

Ikke n igjen?

Vi marsjerte opp til rnberget, og fikk oppleve solnedgang og bitende vind. Jeg sa strengt til Milla at: Du har ikke noe i Finnmarkslpet gjre hvis du blir slukret av litt vind og snkov. Spass m du tle, for du bor tross alt p en vindfull y.

Hun pep som en gal, og viste tydelig misnye over mtte bytte ut vedfyringa med dette, en aften p Fryas tak - selv om Besselvassheia er noen meter hyere.

Sist vi skulle g til rnberget havnet vi der i stedet, s jeg var glad og fornyd over ha besteget den destinasjonen som jeg hadde planlagt i hodet mitt. Endelig var jeg p rett vei.

Forrige gang, da det sto Besselvassheia p skiltet, i stedet for rnberget, skjnte jeg ingenting. Jeg har ikke vrt s lang i maska siden jeg skulle p en annen polferd, og oppdaget at gitteret var dratt ned for en time siden. Ingen Falling Feather i dag, ingen rdvin i sikte.

Alt ser likt ut, s det er lett g seg vill, men du kommer alltid ned et sted.

Det tar bare litt lengre tid.

P hjemtur ville vi g mot trimhytta p Sistranda. Jeg har gtt den turen mange ganger, men aldri nr det har vrt s mye sn, og s mange harer i marka.

Harespor overalt, og til vr store glede fikk vi ye p en denne kvelden. Dermed ble turen ekstra lang, og mrket kom snikende. Vi rotet oss bort, - gikk p kryss og tvers, som harer ofte gjr.

Da jeg til slutt stoppet opp for lytte til intuisjonen min, s var det ikke stillhet jeg hrte. Harehjertet dundret, snn at jeg nesten hyperventilerte. Jeg er ikke mrkredd, men tenk om det blir mrkt, og vi ikke finner veien hjem. Hvem skal jeg ringe? Ikke mamma, for hun blir redd, og liker ikke at jeg vandrer rundt p egen hnd. Ikke broren min, for han kommer til le seg ihjel. 

Det gikk bra, for denne dama, og denne sporhunden, har vrt ute en vinterdag fr.

 

 

Samlivsbrudd, unger som flytter, det kjenne p alene-tilvrelsen, enslig, men heldigvis ikke ensom, for jeg har flusst av gode venner, Mange sterke opplevelser p jobb, og mye som skal bearbeides. Alt dette skal ha plass i en kropp og i et hode. Det setter seg fast i musklene, og det opptar litt for mye plass i hodet. Jeg prver riste det av meg gjennom g lange turer, men det er ikke alt man kan legge bakom seg.

Det er kanskje meningen at man skal bre det med seg i ryggsekken, snn at man kan vokse p det, og bli et bedre og klokere menneske. Hvis du bruker tid, og pakker sekken riktig, s blir den forresten mye lettere bre. En tursekk som sitter godt inntil ryggtavla, og som inneholder bde matpakke, drikke  og livsvisdom, den er gull verd.

Hvis det ligger en liten melkesjokolade i bunnen av sekken, s tler jeg hva som helst, for alle har bruk for ndproviant en gang i blant. Og mens jeg gr der i egne tanker, s tenker jeg p dem som jeg har fulgt til livets slutt, og da tenker jeg:

Takk for alt som dere har lrt meg.

Det finnes en rikdom i dette perspektivet, selv om det gjr vondt. Den viktigste lrdommen er at livet er her og n, for ingen kjenner morgendagen.

Derfor gr jeg p tur s ofte jeg kan.

Kanksje er det ikke slutt heller, for plutselig danser ei fjr foran ynene mine, en havrn seiler i lufta over oss,  og rett som det er flyr en hare forbi.

Kanskje vi lever videre i naturen?

Det er en tanke som varmer, midt i snkov og villfarelse, for i gr stakk vinden som nler. Den prikket hull i ansiktet mitt, og til slutt rdmet jeg.

Vi la oss foran vedovnen begge to, og fikk varmen tilbake i kropp og sjel.

Hodeomkretsen min er stor, det merkes nr jeg skal kjpe lue, er det fordi jeg sjelden letter p trykket? Det er lett skrive om det, men vanskelig sette ord p alt som jeg funderer over. Det er ikke s lett prate om seg selv. og sine tanker., men jeg burde kanskje ha gjort det. Etter femti r s har jeg endelig innsett at det er godt bruke lue. Det er trygt og godt og varmt. Jeg har kastet forfengeligheten p blet, og tenker heller komfort. Kanskje jeg skal kjpe ei grnn lue neste gang, selv om jeg trives alene?

Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen. Han satte snaren i ovnsdra.

 

Litt av ei rype

 

I dag satte vi oss et hrete ml om g hjemmefra, via diverse vann, og opp til rnberget. Det er ikke et uoverkommelig ml, men utfordrende, for det var hrtuster overalt. Sett en trekkhund foran, og det gr den veien rypa sparker. Feil vei med andre ord, iallefall om du har tenkt deg framover.

Jeg finner aldri et mnster i rypesporene, for de er overalt. Jeg har inntrykk av at de er alle steder samtidig, akkurat som tankene mine er.

De flakser rundt uten ml og mening.

Smilet satt lst i begynnelsen, mens vi gikk p vannet. Da tok vi oss til og med tid til en liten kunstpause, bare for lytte til stillheten.

For ingenting er s stille som sn.

 

 

Ingenting brker mer enn ei som har sitt fulle hyre med holde rede p ski og staver og hundekobbel, for det ble bde knall og fall. P tur ned til rlidalsvatnet fikk Milla teften av et ubeleilig harespor. Hvorfor mtte haren legge morgenturen sin akkurat der som vi skulle g?

Hvorfor stikker det opp pinner og svineri overalt?

Fordi det er NATURlig, sikkert, for jeg er bare en gjest i dette landskapet, og burde oppfre meg deretter, i stedet for knekke pinner med skistaven, i rent sinne.

Det er haren som bor her, og pinnene har vrt der til alle tider.

 

 

Jeg kunne tatt av skiene, og gtt til fots over til den andre siden, men det tenkte jeg ikke p fr etter at jeg kom hjem.I dag fikk rlidalsklumpen vre et godt alterntiv til rnberget, for opp p en topp skulle jeg, koste hva det koste ville. Klump hres ikke s imponerende ut, men i dag var jeg imponert over meg selv.

I dag var rlidalsklumpen Mount Everest.

Jeg slapp billig unna, for etter fire fall s er jeg i forbausende god form. Litt stiv og stl, men definitivt ikke beinskjr. Heldigvis er det lenge til jeg m ha kalktabletter i dosetten, for de er store og stygge, og skal i tillegg tygges.

Stakkars alle dem som m tygge snne bomber hver dag - og dem er det mange av, det vet jeg alt om, for det hrer med til jobben min dosere medisin.

Det sprsmlet stiller jeg meg selv ganske ofte; i en verden hvor det meste er mulig, der Trump kan bli president, og vi kan lande p mnen ( ikke hans mne da, for den er dekket av hrtuster), hvorfor kan ingen komprimere kalktabletten?

Det m da g an.

Oppe p hyden fikk jeg en god ide. Heldigvis var det god dekning, s jeg ringte til mamma og ba oss hjem p nystekte vafler. Jeg tenkte at det kunne vre en fin velse for henne fyre opp vaffeljernet, for hun brakk armen fr jul, og har nettopp lagt fra seg fatlet.

Hvis du hiver deg rundt, s rekker du akkurat bli ferdig til vi kommer, mamma!

Verdens beste mamma.

Verdens beste vafler.

Alle vet at hunder trekker, men de tisser ogs, ved hver eneste busk. Akkurat nr jeg har kommet inn i flytsonen s brstopper hun for tisse, eller for snuse der andre hunder har tisset. Det eneste som fungerer mot det, er nr vi har en mann/ kvinne pluss en hund foran oss i lypa, snn som vi hadde vi i gr. 

Takk og lov for at dette skjedde p Hamarvatnet, som er fritt for bde hrtuster og andre hindringer.

Milla sprang som en gal for ta dem igjen, mens jeg nt kveldssola og fikk trer i ynene, sikkert p grunn av farten, men det kunne kanskje ha vrt gledestrer.

Gledestrer, fordi det ikke var hindringer langs lypa, og i ren takknemlighet over ha en slags kontroll p tilbehret. Det er nemlig lenge mellom hver gang jeg brster stv av mine smrefire ski. Tenk f lov til suse avgrde i dette vinterparadiset, raskere enn jeg egentlig hadde tenkt, og med en mann og en hannhund i bnd innen rekkevidde.

Mannen er gift, og vel s det, men den flelsen av jakte da dere, selv om det gikk faretruende fort i svingene. Det var Milla som hadde strst glede av jakten, bare s det er sagt.

Milla og jeg mter for det meste bare ryper p vr vei, s det var godt med litt forandring. Vi treffer alltid ryper nr vi er ute i marka.  Min bror, og en av tante-guttene, er ivrige rypejegere. De nekter tro at vi ser ryper overalt, men alle kan vel se at hun har ryper i kikkerten:

 

 

 

 

 

Lys i mrket

 

 

I dag gikk vi langtur i Fryahauan ( 22 000 skritt til fots ), men kriblingen i beina, og uroen i kroppen, gikk ikke over. Da fikk jeg en lysende ide. Jeg ville hente fram skiene som l bortest og innerst et sted - i garasjen.

Hvis denne uroen fortsetter s kan vi melde oss p Finnmarkslpet til neste r.

Den eneste prepareringen skiene fikk, var at jeg kostet av dem skitt og lort. Ingen smrebu, og ingen smrebuss, for jeg har smrefrie ski under stvet et sted.

Og jeg har ei hodelykt som jeg er veldig glad i, for jeg har ftt den av noen som jeg setter stor pris p.

Den ville jeg bre i kveld.

 

 

Milla viste seg som den trekkhunden hun er, og var ikke redd for hverken ski eller staver, selv om det var frste gang matmor hadde planker p beina etter at vi ble venner.

Hun elsker trekke.

 

 

Anette sier heller aldri nei til vre med p tur.

Henne setter jeg stor pris p, enten vi drikker vin eller gr p ski.

 

 

Hun lyser opp tilvrelsen min, og jeg hper det er gjensidig, for det er snn et vennskap skal vre.

Sammen i lyse og mrke stunder.

Det er heller ikke hverdagskost vre forunt en snn vinter som den vi har hatt i r. Minusgrader, islagte vann, glitrende sn, sol fra skyfri himmel, vindstille til en forandring, og jeg vet ikke hva mer jeg skal si.

Det er magi.

 

 

Etter fottur og skitur er det godt komme hjem til sitt lune rede, og slenge et pledd over leggene. Guinnes rekord.-leggene, som aldri kommer til knekke som fyrstikker. Greit, de kan skjelve litt underveis, og tvile p seg selv, men nedslaget er perfekt. Jeg har vd og vd, prvd og feilet, men n sitter det som det skal.

Endelig.

Tilbake er gode opplevelser som lagrer seg i kroppen, og driver uroen p flukt for en stund. 

P en snn kveld kan man unne seg ei skl med Srlandschips.

Og et halvt glass vin.

For n er jeg endelig hjemme.

 

 

P ski har jeg rent,
jeg har spurt meg frem;
de frittet hvor jeg skulle,
jeg svarte: jeg skal hjem.

- Henrik Ibsen -

 

 

Ubetinget kjrlighet

 

For hunden er jeg hele livet, men jeg fr bare ha henne en kort periode av mitt eget liv, iallefall hvis alt gr etter skjema. Et hundeliv varer i gjennomsnitt 12-14 r, og det er bare et lite blunk, egentlig.

Vi utnytter tiden godt, og er ute s ofte vi bare kan. I kveld tenkte vi se om tjelden hadde ankommet ya, men det var s glatt p svabergene at vi  ( srlig jeg ) ikke vget oss helt ned til kanten av havet. Jeg vet at noen har sett tjelden allerede, s vi dro til Kvistalykta. 

Uten resultat.

Det vil si, det resulterte i at vi fikk masse frisk luft, vi hadde en god samtale, og Milla s og hrte noe som jeg ikke oppfattet. Hun reiste til og med bust. Kanskje det spker der ute?

Det kunne virke snn.

Tjelden er forresten rets fugl 2018, for den som ikke vet det allerede.

rene til Milla fungerer som en radar, og snur seg i alle retninger. Alle skulle hatt snne rer, for det er faktisk snn at de snur seg etter lyden. Noen ganger vender hun det ene ret bakover, mens det andre peker rett frem, og da har hun kontroll i begge ender.

Meg har hun alltid kontroll p. Hun vet alltid hvor jeg er, hva jeg tenker, og hva jeg fler. 

Det er det som er fordelen med vre hund. Hun lytter mye mer enn hun prater. ynene taler sitt eget sprk. yenkontakt er et tegn p betingelsesls kjrlighet, og det er snn vi har det. Vi stirrer hverandre i senk, og hun har verdens fineste yne.

Grensels kjrlighet.

Som bare en hund kan gi.

Vi finner ryper alle steder. Vi ser havrn overalt, bare ikke tjeld, men den dagen kommer. Vi deler alltid matpakken mellom oss. Jeg deler tanker og ord med henne, s lenge det ikke er villsau i nrheten, for da er fokus et annet sted.

Hun holder heldigvis p hemmeligheter, og dem er det mange av.

Ingen trster meg som det hun gjr. Ingen kjenner meg bedre.

I hennes yne er jeg ei pen bok.

Jeg slipper ikke unna det ndelse, sprrende og kjrlige blikket der.

 

 

Noen ganger drar jeg deg, og noen ganger drar du meg.

- Anne -Cath Vestly -

JA!!

 

 

(  Dette bildet har jeg rappet fra lokalavisa HitraFrya. Fotograf Cecilia Brurok )

 

Aller frst vil jeg si takk til aksjonsleder Sara Meyer for utfordringen. I tillegg vil jeg takke lokalavisa HitraFrya og Frya.no for at de bidrar til sette fokus p aksjonen.

Tanken min fr jeg vasser uti er at dette er en kortvarig smerte, og bare blbr mot hva kreftsyke og deres prrende m kjenne p kroppen.

Det hjelper tenke snn, for dette perspektivet gjr at jeg klarer stenge alt annet ute. Jeg bestemmer meg bare for at jeg skal bade, og gjr det jeg har bestemt meg for. 

Jeg gjr det for kreftsaken og for russen.

VI gjr det for kreftsaken og for russen, for sammen blir vi mye sterkere.

Det begynte med at jeg fikk en mail fra Sara, p vegne av rets russekull, i anledning Krafttak mot kreft. Hun lurte p om kreftressursene i kommunen ville ta en utfordring nr russen hadde passert 150 000 kroner. Selvflgelig sa vi JA, og selvflgelig visste vi at det ville bli en realitet, for russen p Hitra og Frya ligger p topp p landsbasis nr det gjelder samle inn penger til kreftsaken.

Det var bare et sprsml om NR den ( for vr del ) magiske grensa var ndd, for russen jobber allerede mot neste utfording og neste ml.

De ser framover, og jeg er mektig imponert over innsatsen som ungdommen legger ned i dette arbeidet. Jeg blir bde varm og stolt.

Det er s mange og s mye som har berrt oss, og fortsatt gjr det, bde p Hitra og Frya. Jeg tror det er derfor engasjementet er s stort her ute i havgapet.

Og givergleden, ikke minst.

Etter at vi sa ja, s begynte tankene vre spinne, som de s ofte gjr. Frst sendte jeg mail til Kreftforeningen, la fram saken, og ba om litt stasj som Mona og jeg kunne pynte oss med i sakens anledning. Vi ba om t-skjorter i strrelse XL, snn at vi fikk plass til ullunderty under, for vi hadde et hp om at det skulle gjre oss varme i trya.

Det er viktig med hp i alle livets faser.

Og Mona ga meg hp, fra dag EN, om at jeg ville mestre vre kreftressurs. Uten spesielt henne, og noen til, s hadde jeg nok aldri vget si ja til denne oppgaven.

Jeg har ikke angret en dag.

 

 

Mona har et kretivt hode, s det var hun som lanserte ideen om utfordre vre ledere til bli med p et bad i norsk Sibirkulde. Hun forfattet en invitasjon, jeg rettet en skrivefeil, vi kuppet ledermtet, skremte vannet av dem, mens hun leste invitasjonen med teatralsk innlevelse - som bare denne dama kan - og de fikk ett minutts betenkningstid fr de sa:

JA!! Klart vi blir med.

De fikk ogs beskjed om at vtdrakt er juks, mens Kari Traa var innafor.

 

( Dette bildet har jeg tjyvlnt fra Frya.no. Fotograf Lena Jrgensen )

 

Det at vi gjr dette sammen tror jeg er av stor verdi, for vi m st samlet som helsepersonell for kunne yte best mulig service til vre innbyggere. Vi m st sammen, ikke bare innad, men ogs utad. Det er noe vi er ndt til jobbe med i hele vr organisasjon, for samhold og respekt kommer ikke rekende p ei fjl. Det finnes skjr i sjen, her som alle andre steder.

Det handler om spille hverandre gode, for vi jobber p det samme laget. Heldigvis er det snn hos oss, at nr det virkelig gjelder, s tar ledelsen p seg drakten og lper inn p gressmatta. De holder hele kampen, selv om det betyr overtid. De gr ikke hjem klokka fire og lar verden og virkeligheten seile sin egen sj. Da er det ikke dem og oss, men VI. 

Det har jeg ftt ta del i mange ganger.

 

 

Vi fikk bruke yttergangen i bedehuset som omkledningsrom, s hadde vi i tillegg Vr Herre med p laget, som en av oss sa. Det som er s fint med dette bedehuset, og folket som styrer der, er at de er inkluderende, og nsker alle velkommen.

Vi fikk JA med en gang, ogs her.

Hvis jeg hadde ftt valget en gang til, ja, s hadde jeg blitt sykepleier. Om jeg hadde valgt p nytt, s hadde jeg valgt hjemmetjenesten. Smak p ordet:

Hjemme.

Og for dem som av ulike grunner ikke klarer bo i heimen sin, s kan jeg fortelle dere at p sykehjemmet, der fr de folk til fle seg som hjemme. Det ser jeg p nrt hold hver eneste dag.

Det er en sann glede glede seg til g p jobb. 

 

Jeg tenker mye p dem som fr livet snudd p hodet. Er hpet medfdt? Har vi alle en liten sped spre av hp p innsiden, som gir oss styrke til finne veien videre?

Jeg tror det.

 

 

OM KOMME SEG VIDERE

 

ein stad langt inni kaoset vil du finne

bortgymd i et hjrne noen gamle fjler og

ei halvfull eske med spiker

 

ein rusten hammar

spann med slantar av grnmling

 

ein stad langt inni kaoset finst

byggematerialet du treng

 

grunnmuren har du i deg

 

- ystein Hauge -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Humor p jobben

 

 

Jeg leste nettopp at humor er en viktig faktor med tanke p sykefravr.

Mer humor, mindre fravr.

Det er kanskje derfor hjemmetjenesten scorer stort p nrvrsfronten, for hos oss ler vi veldig mye. Vi er veldig forskjellige, men vi ler mye sammen likevel. Noen er verdensmestere i fortelle gode historier, og noen er verdensmestere i f latterkrampe. Enkelte av oss har underfundig humor, og andre er bare fdt morsomme.

Vi har s stort nrvr at vi fikk ei diger kake som premie her om dagen. Vi har s godt arbeidsmilj at vi ikke har rd til vre borte, eller hjemme. Misforst meg rett, for er du syk s er du syk, men virkeligheten er noen ganger en annen. Noen ganger er terskelen for vre hjemme fra jobb lav, fordi det er mye annet enn kroppen som skranter. Da blir den vonde flelsen i kroppen et pskudd for holde senga, fordi vi egentlig ikke har det s bra p jobb, av mange forskjellige grunner.

Det er ikke s enkelt som at en latter forlenger livet, eller sparker oss ut av senga, men det er den gjennomgende stemningen i gruppa som holder oss p beina, selv i tunge stunder.

Jeg er stolt av arbeidsplassen min.

Og av mine kollegaer.

 

 

Humor gjr oss mer robuste til tle alvoret, som det finnes masse av i vr hverdag.

En annen ting som bidrar til at jeg tler utfordringer p jobb, er at jeg velger  fylle fritiden med det som betyr veldig mye for meg, nemlig naturen. Jeg er helt avhengig av naturen. I gr s vi to havrn som parret seg, og det er ikke hverdagskost, selv om det kryr av rn her ute. Jeg flte meg som en kikker, men jeg kikket likevel.

Og vi finner alltid ryper, for Milla er iblandet fuglehund. Fire stykker fly opp rett foran nesa vr, og jeg ble hengende etter.

 

 

Se deg aldri tilbake er det noe som heter, men det har hverken Milla eller jeg skjnt. Vi vil ha overblikk i alle retninger, og noen ganger kan det vre slitsomt. Det gr ikke an ha full kontroll, eller oversikt, over det som har vrt, det som er, og alt som kan skje.

 

 

Bra vi var alene i hauan i gr, for jeg fikk plutselig latterkrampe da jeg kom p en hendelse fra jobb, som hadde med fugler gjre.

Jobb og fritid flettes inn i hverandre, selv om jeg har blitt flinkere til skille mellom disse to. 

I gr gikk vi over fem vann, og var ute i fem timer. Vi brukte ikke en time pr vann, men gikk som vanlig p kryss og tvers, og utenfor oppmerkede lyper. Det er der vi gjr vre oppdagelser.

Jeg har forresten enkel humor, for vet dere hvor mange samer det er plass til i en lavvo?

Alle saman.

Det er forresten vr filosofi p jobb ogs; det er takhyde til tusen, og plass til alle.

Alltid p villspor

 

 

Vesle villfugl, syng
bakom snkvitt bar.
Ingen svarar - sus i lyng.
Vesle villfugl, syng.

- Hans Brli -

 

Den som har tenkt henge p meg i lypa m pberegne ekstra tid, for jeg klarer alltid, ALLTID havne p villspor. Lypestikkene str tett som hagl, men det gjr ingenting, for jeg klarer det likevel.

Heldigvis er jeg kjent inni Frya, s det er aldri fare p ferde, men det irriterer meg litt at jeg er s tankefull og tankels at jeg ikke flger med p ferden.

Min egen ferd i vinterlandet, sammen med verdens beste turkompis. Jeg kan ikke skylde p at hun distraherer og villeder meg heller, for det skjer bare nr hun ser et harespor, eller lukter at det er villsau i nrheten. 

Ganske ofte, med andre ord, for det er ulldotter overalt.

Da flger vi etter, og er plutselig et helt annet sted enn dit vi egentlig hadde tenkt oss.

 

 

Det er islagte, sndekte vann langs lypene n, og vi vget oss utp, for det har vrt kaldt i hele vinter. Dessuten hadde bde en firhjuling og en skilper krysset vrt spor, s da fulgte vi etter. Riktignok har det sneket seg p en kilo eller to i vinter, men S tung er jeg ikke.

Isen holder det den lover.

De to kiloene skal f ftter g p, tenkte jeg, og trasket etter Milla. Jeg har ikke lastet ned en helseapp p telefonen - ikke som jeg vet om - , men plutselig peip den at jeg hadde ndd mitt ml om 10 000 skritt. Hvordan vet telefonen om jeg har som ml g  X antall skritt i lpet av en dag?

Det er altfor lenge siden jeg har hrt den lyden.

Det er alt for lenge siden jeg har gtt 10 000 skritt, s derfor gikk jeg samme vei tilbake, og samlet det dobelte, nr jeg frst var i farta.

Det gjorde godt for bde kropp og sjel. Ja, for sjela ogs, og for pusten, selv om jeg mtte g flere kilometer fr pusten rakk helt ned i trne. Jeg prvde flere ganger underveis, men den kom ikke s langt ned som til magen en gang.

Det er helt sant, for jeg er veldig anspent og forknytt om dagen.

Man skulle nesten tro at jeg var supermodell og to meter p strmpelesten, for pusten har en forferdelig lang vei g fr den rekker ned til storta. Jeg har visst stankelbein, selv om jeg er bare litt over en meter lang.

Jeg svever p mine lange lemmer, og fr ikke puste, men sannheten er at jeg har solide legger som tler en styt.

Fotballegger, som i flge min snn kunne ftt plass i Guinnes rekordbok. 

Det er mange r siden han sa det.

 

 

Nr vinteren er p dette viset s er den gavmild og vakker. Da er den en fryd for yet, synes jeg.

Glitrende fryd.

 

 

Milla da, teller hun skritt? Lengter hun hjem til vedfyringa og stuevarmen? Det tror jeg ikke, for hun elsker dette livet.

Men etterp sovnet hun som en stein foran ovnen.

Mett og tilfreds, mens hun laget merkelige lyder i svne. Kanskje hun drmte om harespor og ulldotter, og om en vinter som varer evig.

Det beste med vinteren er at jeg kan flge mine egne spor tilbake, for da kommer jeg hjem til slutt.

Likevel:

Det er vel omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv.

 

P tide krype ut av hiet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 DET ER LANGT MELLOM VENNER

 Det er langt mellom venner.

Mellom venner str mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som sm lysende stuer

langt borte i fjellmrket.

Du kan ikke ta feil av dem.

 

- Kolbein Falkeid -

 

Selv om jeg er kjempesliten for tida s kjrer jeg p, bde p jobb og hjemme. Jeg gr inn for jobben med liv og sjel, og jeg vasker huset nr jeg burde ta fri. Jeg finner liksom ikke ro noen steder, men jeg er absolutt ikke vrkt.

Det er ikke derfor.

Jeg trives i mitt eget selskap, og er egentlig ikke av den rastlse og urolige typen heller. Det m ikke skje noe hele dgnet, selv om jeg drmmer livlig i disse dager.

Det er ikke derfor.

Jeg tror det er fordi jeg er alene. selv om jeg har mange rundt meg. Jeg tror det er fordi at jeg har valgt det selv, og derfor har en flelse av at det ikke er lov vre lei seg, Det er ingen som er dd, s da er det ikke en mlbar sorg, p en mte. Det har ikke skjedd noe tragisk, grusomt, flt som ligger til grunn, det var bare et aktivt valg.

Det er alltid mange sider av en sak, og livet bestr av mange faser og fasetter. Det bestr av mange farger, ogs, derfor er det ingenting som er bare svart og hvitt. Himmelen er ikke svart, for det finnes stjerner der, selv nr vi ikke ser dem. Snen som daler ned gir en illusjon av at verden er hvit, men det er den ikke.

Ingenting er bare det ene eller det andre, men sammen blir det en helhet.

Jeg er innmari glad for de vennene jeg har som ikke gir meg flelsen av vre femte hjul p vogna. De fleste av dem er s voksne og etablerte n, at de behver ikke gjre ALT sammen med en mann, s derfor reiser vi p hytteturer, drikker vin, skravler, fniser, strikker, eller vi sitter i hver vr vr stue og ler oss skakke av Messenger-meldinger og barnslige figurer.

Det tikker alltid inn ei melding nr jeg minst venter det.

Dessuten har alle disse kvinnene rause, inkluderende menn, gentlemen til tider, selv om jeg noen ganger fr hint om at de er hplse. Det er bra de ikke leser loggen vr, for si det snn.

Det er akkurat som om dgnet fikk flere timer etter at ungene flyttet hjemmefra. Jeg fikk mer tid til overs, som jeg kan bruke p meg selv. Disse timene er bde gyldne og gr, alt etter hva jeg velger fylle dem med. Jeg er flink til vre ute p tur, og jeg elsker sitte alene p et svaberg med tankene mine. Jeg elsker det virkelig, for da fr jeg en fred p innsiden som jeg ikke klarer fange ellers. Grfargen kommer gjerne snikende nr det er hstferie, vinterferie, pskeferie, sommerferie, og ikke hverdag, for da str familien i sentrum.

Da hender det at ting fles litt skjrt og srt.

Hva gjorde jeg feil, liksom? Hva gjorde VI feil?

Hva skjedde?

Har samlivsbrudd blitt en s vanlig foreteelse at folk bare trekker p skuldrene av det? Kan man bare reise seg og g videre som om ingenting har hendt?

Snn er det ikke, for det krever masse arbeid reise seg igjen, og den som tror at det er en lettvint lsning tar s inderlig feil.

Dette innlegget er ikke ment som syt og stakkars meg, for life goes on, og det finnes verre ting, men det er ment skulle gi et innblikk i hvordan det kan vre.

En flik av en annen verden, som ganske mange opplever. I fjset vrt, for eksempel, henger det en brte brudebilder, for pappa hengte bildene der etterhvert som brdrene hans ble skilt. Det var ikke vondt ment, men det passet seg liksom ikke ha dem p stueveggen lengre.

S fikk sauene noe fint hvile blikket p mens de tygde drv, for det kan faktsik komme mye godt utav endringer.

En ny start for bde den ene og den andre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De siste fem rene har kullkastet livet mitt p godt og vondt, og jeg har blitt sterk som en bjrn. Akkurat n ligger den visst i hi, men det er tid for strekke p beina snart. Det er p tide krype ut av hiet; fysisk, men srlig mentalt. Jeg m slutte brumme over det som har vrt, og over ting som ikke gikk min vei. Ting jeg ikke burde ha sagt eller gjort, og det som burde ha vrt annerledes. Det fr jeg likevel ikke gjort noe med. Jeg vet det s inderlig vel, men jeg er en mester p dvele. Jeg er verdensmester i analysere, og jeg er flink til straffe meg selv n jeg ikke havner verst p pallen. 

Det passer jo fint i disse OL-tider, n som det blser en vind av gull over landet i nord.

 Jeg m slutte subbe rundt i joggebuksa, og begynne pynte meg litt, for jeg vet at det hjelper. Jeg vet ikke om det er innsiden som speiler utsiden, eller omvendt, men jeg er sikker p at det henger sammen. Blikket forteller ogs mye om hvordan allting er, men da m jeg vge  lfte det.

Det gjorde jeg ikke i gr, for i butikken hadde jeg puls p over hundre, selv om jeg bare skulle handle brd og smr. Ingen grunn til hy puls alts, men den renner avgrde nr den bestemmer seg for det. Den flyr til himmels av ingenting, og er like dundrende som nr jeg utfordrer hydeskrekken. Jeg behver ikke pulsklokke, nei, for kroppen taler for seg selv.

Nr jeg sitter p svaberget, derimot, da er det bare tankene som flyr,

for tankene har mkevinger,

havet stanser dem ikke.

 

 

 

 

 

Sovne som mus

 

Det hender jeg finner perler p Instagram, i form av dikt, som treffer midt i planeten.

Dette er ett av dem:

 

VAKNE FRISK OG LANGSAM

som ein kunstisbane

utan rekordar, tenkje

at i dag, akkurat i dag

skal eg g ein runde

med meg sjlv

akkurat s bedageleg

at eg greier henge med.

 

( Oddbjrn Aardalen )

 

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg gikk en runde med meg selv fr jeg sa ja til bli fast skribent for lokalavisa Hitra-Frya, i spalten Fra sidelinja.

Den tanken som gikk av med seieren var:

HOPP!!

Det skumleste med hele prosjektet var ta bilder. Jeg forkastet det ene etter det andre, fordi jeg s vettskremt ut. Jeg kan jo ikke ha redsel i bikket nr jeg skal formidle et budskap. Redaktren fikk streng beskjed om slette alle bortsett fra ett, og dette ene kunne de bruke bde som portrett og som helbilde. 

Tlmodig kar, for jeg hadde noen justeringer p teksten min underveis, fr deadline, som han endret med et smil.....flere ganger.

Jeg tror iallefall at han smilte, men sikker blir man aldri.

Det er forresten godt vkne opp frisk og langsam, akkurat s bedagelig at jeg greier henge med. Det er ingen rekorder jeg skal sl i dag, men jeg kan prve lage noen piruetter p isen, snn at jeg setter spor etter meg.

P denne vakre vinterdagen som snart blir vr.

I r gleder jeg meg til lyset kommer tilbake. Jeg kan allerede hre smfuglene utenfor. og jeg gleder meg til svarttrosten, tjelden og spoven -  i motsatt rekkeflge - vender hjem, for det er spoven som er min favoritt.

Og det er EN fugl jeg ikke kan fordra, for den har den samme ensformige, irriterende tonen hele dgnet. Det er umulig sitte ute og lese i en bok. Si meg, sover du aldri? Jeg vet ikke hva den heter, men denne lille skapningen gjr ikke annet enn synge med sitt eget nebb, akkurat som alle andre gjr.

Den vil s gjerne hre til.

Kanskje fuglen m rope hyt for bli hrt. Kanskje den er sint fordi den vet at andre har lifligere toner innabords? Kanskje den misunner svarttrosten som har selvtillit nok til sitte i toppen av treet og juble hyt i sky. Kanskje den heter gransanger, for det kryr av sitkagran rundt huset mitt.

Sitkagrana hrer ikke hjemme i vr fauna, men den vet ta seg til rette. Det er egentlig ikke grana si skyld, for vi har selv vrt med plante den da vi gikk p barneskolen. Vi puttet til og med flere trr i samme hull, for da gikk det fortere.

S vi kan antagelig skylde oss selv.

 

 

 

Se, hun smiler.

Alt starter med oss selv. Vi har alle et ansvar for mennesker og ting omkring oss. Noen ganger lrer man mer av lytte, enn gjennom prate, selv om tonen ikke alltid treffer p frste forsk.

velse gjr mester.

Det gr an ve p selvinnsikt, snn at man blir mer bevisst sin egen rolle i mte med andre. Bare man ikke analyserer seg ihjel, for det er heller ikke anbefale. Noen ganger er det greit at mennesker bare kommer rekende p ei fjl, blir vrende, eller drar forbi. 

Noen matcher vi med, og den rakveden er gull. for den samler jeg p. Andre tapper oss kanskje for energi og livslyst, og vi br la dem fare videre. Alle kan ikke vre hverandres beste venn.

Jeg liker knusktrr rakved, for den brenner godt, og da kan vi varme oss p blet.

Jeg liker til og med knusktrr humor.

Vi kan ikke bygge relasjoner med alle vi mter langs veien, men vi kan takke hflig nei. Det er mest vennskap jeg har i tankene nr jeg skriver disse ordene, for det er dem det er flest av i verden.

Men det handler ikke om ha flest.

Det er om at det er ekte, for da tler vi la den andre skinne, og vi er sterk nok til dra den andre opp fra sofaen nr det mrkner til. Som oftest er vi p blgelengde, takk og pris. Blgelengde er avstanden mellom to blger i en gitt periode, og det er i det mellomrommet vi drikker vin, bader i havet, prater om alt mellom himmel og jord, strikker, padler, drar p konserter, deler en pose srlandschips, og bare VET hvem som er til stole p i all slags vr.

Jeg vet at jeg noen ganger er den forhatte gransangeren. Da maser jeg vettet av vennene mine; jeg pirker og pirker og pirker, helt til en rlig sjel teiper igjen nebbet mitt.

I gr s jeg en rn som satt og speidet utover sitt rike. Jeg tror det var en hunn, og jeg tror at det var meg, for jeg er ikke bare nebbete. Jeg liker speide utover havet, for da blir jeg kjent med meg selv. Da fr jeg puste, da finner jeg ro, og da har jeg kontroll. Da har jeg oversikt over alle holmer og skjr, minus skvalpeskjrene.

De er skumle, selv om de er avmerket p kartet. Jeg er en elendig kartleser, spass selvinnsikt har jeg selvflgelig :-)

Jeg leste et sted at man kan sovne som en mus, og vkne som en rn. Det gjr jeg ganske ofte. Jeg kan vre bittelita nr jeg kryper under dyna, men dagen etter gjr jeg som rna. 

Skaffer meg overblikk.

Les mer i arkivet Juli 2018 Juni 2018 Mai 2018