På rett vei?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Noen ganger må jeg øve meg i å la være å gjøre ting, selv om det høres merkelig ut. I år skal jeg la være å vaske rundt huset til jul, og jeg håper at jeg ikke går på en sprekk.

Heller litt støv i kriker og kroker enn et rent helvete.

Hvis jeg har bekymringstanker så øver jeg på å samle dem opp, og gi dem maks en halvtime å boltre seg på, hver dag, for det har jeg hørt er lurt. Ikke la dem ødelegge hele dagen; en liten stund er mer enn nok.

De fleste bekymringer blir det ikke noe av likevel.

 

Nå merker jeg at hele min kropp er i uroden. sikkert på grunn av nedtrappingen av Zoloft. Enten er jeg irritabel på grunn av at det skjer en endring i hjernen et sted, eller så er det  fordi jeg forventer at jeg skal kjenne noe. Jeg blir fort irritert om noe går på tverke, og jeg er sitrende urolig fra topp til tå.

Jeg som ikke liker føtter og tær.

 

Jeg synes det er rart å bo i huset mitt nå som jeg ikke har samboeren her lenger, og nå som begge barna har flyttet ut. Huset er ikke riktig mitt og vårt mer, og jeg føler meg litt fremmed, på en måte. Jeg legger merke til alt som han har gjort, med tanke på oppussing, og da svirrer tankene ekstra mye.

Jeg kommer meg liksom ikke videre.

Jeg har jo kommet meg videre på mange måter, men er jeg på rett vei? Skal jeg begynne på nytt i et annet hus? Mister jeg noe verdifullt om jeg velger å flytte?

Jeg tror at jeg ville hatt godt av det.

Hjemme er der hjertet er, selv om mange minner sitter i veggene. Hjemme er ikke det samme når barna ikke bor hjemme, selv om de kommer hjem av og til.

Jeg sliter litt med disse tankene.

 

Alt dette er vel sånne tanker som alle sysler med fra tid til annen. Heldigvis, bank i bordet!, sliter jeg ikke med helsa, selv om hodet hører med til resten av kroppen. Jeg er frisk som en fisk, bortsett fra at ryggen streiker av og til, men det er ikke dødelig.

Så jeg er heldig.

Og jeg er heldig med disse to,og med dette minnet, som er noen år gammelt. Det må være den beste jobben jeg har gjort.

Det føles sånn.

 

 

I år gleder jeg meg litt ekstra til jul, selv om jeg har seinvakt julaften. Jeg gleder meg til Amanda og Vegard kommer hjem, til mitt hus og deres hjem. Jeg gleder meg til å se Tre nøtter til Askepott før jeg skal på jobb, og jeg håper at mamma og pappa ber oss hjem på julemiddag :-)

Jeg elsker dikt, helst andre sine ord, men dette har jeg skrevet selv:

 

Advent kommer listende på tærne,

og hun vil så veldig, veldig gjerne,

koste av seg snøen der på trammen,

finne ro og bare være sammen.

 

Bare være engel på en sky,

vente på en dag så blank og ny,

løpe etter hvite snøkrystaller,

lykkelig fordi at snøen faller.

 

Hun vil gjerne se den andre siden,

drømmen hennes er å fange tiden,

den som handler om å skape fred,

være nær og høre til et sted.

 

Se på pynten ytterst på ei grein,

passe på å ikke bli for sein,

til å være henne, bare leve,

være varm og hjertelig til stede.

 

Kanskje er hun heldig og kan finne,

verdens aller beste juleminne,

innerst under greinene på treet,

julemorgen vet hun at hun ser det.

 

Tankene og ordene som flykter,

hun vil mye heller tenne lykter,

vende nesa opp mot stjernehimmel,

ruse seg på nattsvart stjernevrimmel.

 

Hun vil gjerne bort og bare klemme,

inni hjertet lover hun å gjemme,

mennesker som gir litt av seg selv,

 er en lysende og magisk julekveld.

- Tove -

 

 

 

Takhøyde til tusen

 

HJERTETRU

 

DU, DU SÅ AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ. 

DU, INGEN Å INGEN, MEN DU,

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR,

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU

 

Jeg er ikke så rent lite glad i denne gjengen altså, selv om vi er totalt forskjellige. Sammen er vi kaos, og sammen er vi dynamitt, for vi klarer alt, kjennes det ut som.

I dag åt vi eplekake med is før vi sa god helg til hverandre, men sist fredag glemte vi hele greia med fredagskaffe. Det er typisk oss, for ingen dag er lik den andre.

Det er derfor vi jobber her.

Hos oss er det takhøyde. Det er plass til ulikheter, diskusjoner, omsorg, latter og tårer. Det er alltid rom for å himle med øynene over el-bilen som går tom for strøm, eller alarmen som går midt i vaktskiftet - det er en gammel kjenning av hjemmetjenesten som har ramla utpå.

Det er alltid rom for å spørre - hvordan har du det egentlig?

Selvfølgelig kaster vi oss i bilen og rykker ut. Vi har en underlig og forunderlig respekt for alle, selv om vi blir litt oppgitt innimellom. Hvorfor drikker du egentlig?

Hvorfor slutter du ikke?

Så enkelt er det ikke, for det er ikke så enkelt å være menneske. Det er ikke så lett å skulle ta i mot hjelp fra andre. Det er ikke bare, bare å slippe fremmede mennesker inn i huset sitt, selv om vi kommer for å gjøre dem en tjeneste.

Det nye i tiden er hverdagsrehabilitering, altså hjelp til selvhjelp. Vi skal jobbe med hendene på ryggen, og det er det ikke alle som liker. Hvorfor står du der og henger? Er du ikke her for å vaske ansiktet mitt, og under armene?

Tell til ti.

Pust med magen.

Kontoret vårt er en oase av galgenhumor og hjertevarme. Ja, vi flipper ut og ler av både det ene og det andre, men bare for lukkede dører. Vi MÅ det, for det skjer så mye hele tiden. Det skjer så mye artig og trist og rart og forskrekkelig, at vi på ett eller annet vis må få utløp for "galskapen".

Vi er en ballong som langsomt fylles med luft, og når vi kommer hjem, altså på kontoret, så smeller det. Ut kommer både tårer og lattertårer, for de smaker ulikt. Rapporten blir en form for renselse, men EN ting er sikkert, hvis jeg blir betrodd noe hos en bruker som h*n ikke vil at andre skal vite, så holder jeg kjeft.

Så lenge det ikke står om liv, da.

 

 

Jeg er stolt over engasjementet og stå på-viljen. Utihavet takler vi og tåler vi det meste. Alle kjenner alle, og vi er sårbare og sterke som f**n.

 

Å ha gode kollegaer betyr veldig mye, og det gjør seg ikke selv. Det krever at vi blir gitt rom til å si akkurat hva vi mener. Et sånt rom har vi. Det krever gjensidig respekt. Det har vi også. Jeg liker at vi har en direkte tone, for da kan jeg snakke ansikt til ansikt, istedet for bak ryggen på noen.

Bak ryggen er det jo ingen likevel.

Jeg liker selvstendigheten, og mangelen på profesjonskamp. Det er forskjell på hjelpepleier, omsorgsarbeider, sykepleier og leder - skål for den lille forskjellen! - men vi drar nytte av hverandre på hver eneste vakt. Dette er JEG flink til, og dette er DU god på.

Jeg vil svært gjerne ivareta sykepleieroppgavene, men det betyr ikke at det er profesjonskrig. 

Hurra for oss <3

Dette er en kjærighetserklæring til hver og en av dere. Jeg vet hvem jeg vil ha som primærsykepleier om jeg blir syk ( eller kanskje jeg velger en omsorgsarbeider i stedet ), for jeg kjenner dere ut og inn. Jeg vet hvem jeg ikke vil ha til å stelle såret mitt, og hvem jeg ikke vil betro mine innerste tanker. Jeg vet hvem jeg vil ha ved senga mi, og hvem som skal få æren av å sparke meg bak når jeg tenker at jeg ikke orker mer.

Jeg vet hvem som er flink til å jobbe med hendene på ryggen, og hvem som alltid gjør det lille ekstra. Jeg vet at hun jeg minst trodde det om, er en av de aller beste. 

Jeg vet også hvem som er best på hygiene, og jeg kjenner henne som alltid tenker helhet. De eneste kravene jeg har?

 

- Bank på før du går inn

- Bruk skoovertrekk

- Vask hendene før og etter

- Ikke kikk på klokka

- Ikke snakk over hodet mitt

- La meg være i fred på do

- Puss brillene mine hver dag ( like viktig som tannpuss )

- La meg få morgenstell klokka sju ( jeg er morgenfugl )

- Legg meg klokka ni ( jeg er vanedyr )

- Vis omsorg og respekt

- Ikke riv av meg dyna ( jeg hater å være avkledd )

 

Hva mer kan jeg be om?

 

 

SØSTER, DU VA MED, 

DU HOLDT MÆ LEVENDE.

DU, SOM MED VILJEBLIKK, 

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK. 

DU HAR VÆRT MED Å SÅ, 

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP, 

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR,

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So long, Zoloft

 

 

 

 

 

Jeg har bestemt meg for å trappe ned på Zoloft igjen, eller Sertralin, som den også heter. Kjært barn har mange navn. Jeg har tenkt på det en stund, og nå er jeg motivert til å gjøre et nytt forsøk. Det forrige forsøket gikk nemlig rett i dass.

I det jeg satte meg ned foran PCn, med frokosten, etter å ha tatt halve dosen, så oppdaget jeg at det er Verdensdagen for psykisk helse i dag.

What a coincidence!

Skal jeg ta det som et godt tegn?

Det er ikke et nederlag å ta medisiner når man må, men kanskje jeg ikke må lenger...?  Akkurat det er jeg usikker på, men det vil nok resten av verden merke. 

Kom ikke å si at dere ikke er advart, for nå skal jeg være min egen forsøkskanin:-)

Jeg er redd for at medisinen legger en demper på alle slags følelser, og det vet jeg ikke sikkert før jeg har sluttet. Jeg står ikke på doser som kan ta livet av en hest, men likevel, det gjør noe med hodet, på godt og vondt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har hatt uvurderlig hjelp av dem underveis. De har blitt en slags trygghet, og et alibi.

Vi er partners in crime.

I gode og (v)onde dager.

Jeg finnes ikke redd for å skrive om det, for går det ikke, så går det ikke. Da er jeg en erfaring rikere, og andre kan kanskje nikke gjenkjennende - eller ikke. Noen vil kanskje riste på hodet, men det rister jeg bare av meg. Jeg vil bare riste løs og være meg selv, jeg.

Jeg er både suksess og nederlag. Jeg er både glad og trist. Jeg er både JA og NEI.

Det handler om å sette fokus på psykisk helse. I år fokuserer de på å finne glede i hverdagen. Det er viktig å glede seg til noe, men det er også viktig å glede seg over det som allerede finnes. Jeg vet at min egen psykiske helse har det mye bedre når jeg er fysisk aktiv, så derfor jogget Milla og jeg opp til Margretes Minde i ettermiddag. Vi møtte ikke en sjel, men turen gjorde underverker for både kropp og sjel.

Jeg håper bare at vi er flåttfri, for det kryr av flått på Hitra. Her ser dere iallefall ei som har det flott uten Zoloft.

Se, hun gliser, og det er det som er så fint med å ha en hundevenn.

Det du ser er det du får.

 

 

Ofte bærer vi masker. Vi smiler på utsiden og gråter på innsiden, men jeg synes likevel at det er lett å avsløre sannheten, for det sitter i blikket, når masken faller.

Øynene klarer ikke å lyve.

Her har jeg latterkrampe på begge sidene, og det er sånn jeg helst vil ha det. Jeg vil at innsiden og utsiden skal stemme overens, slik som Milla er, sånn at det du ser er det du får.

Dønn ærlig.

 

 

Jeg elsker humor ( Ikke vitser ), for det er et dyrebart verktøy, en døråpner,  brukt på riktig måte. Jeg er glad i dype, alvorlige samtaler, og jeg er like glad i skitsnakk og lettfordøyelig prat. Jeg er en mester i å få latteranfall når det ikke passer seg. Det er både pinlig og deilig på samme tid, for da føler jeg meg litt uoppdragen.

Ung og bekymringsløs og uoppdragen.

Jeg er glad for at det har blitt lettere å være åpen om psykiske plager, selv om det fremdeles er en vei å gå. Fremdeles er det lettere å få noen til å signere gipsen din, enn det er å få dem til å se deg i øynene. Fremdeles er det lettere å være døråpner for en som har et fysisk handicap, enn det er å spørre noen:

Hvordan har du det EGENTLIG?

 

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

- Halldis Moren Vesaas -

 

Selv har jeg kommet dit at jeg har akseptert hva som er en del av meg. Så er jeg ikke like opplagt hele tiden. Så er jeg den første som finner senga når vi er på venninnetur. Javel så trekker jeg meg tilbake av og til, og sitter i sofaen med strikketøyet, eller går en tur helt alene. Men jeg slipper aldri hendene til de andre likevel.

Jeg sender ei melding, legger en lapp i hylla deres på jobb, spør dem til råds, er rådgiver selv. Det hender at jeg ber dem med på tur, eller legger en liten overraskelse i postkassen deres. Jeg er et snikende ullteppe, men også et teppe de kan legge over skuldrene sine når de fryser.

Jeg ber dem aldri om å dra dit pepper`n gror, selv om noen av dem er dønn ærlige. Spesielt EI er brutalt og nådeløst ærlig, og jeg digger henne.

 Hei Linn :-)

Sammen er vi mangfold. Vi må våge å ønske hverandre lykke til med livsprosjektet, for noen ganger holder det hardt å være menneske, selv om det også er vidunderlig vakkert.

Break a leg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lille, vakre Anna

 

I går feiret vi Anna. 

En kveld full av mimring, latter, god mat og god drikke. Herregud, så artig det er å møtes!

Tilsammen så har vi god hukommelse, selv om vi er 250 år. Nesten 250, for Randi blir ikke femti før i desember. Hele kvelden var krydret med anekdoter fra ungdomsskoletiden. Jeg vet ikke om det er riktig bruk av ordet, men Wikipedia sier at anekdote er en kort, karakteristisk ikke-dokumentert historie om en kjent person eller begivenhet, så da passer det likevel.

 

Det ramler på med 50åringer, og det får meg til å tenke. Tenke gjør jeg jo hele tiden, og noen ganger litt for mye, men jeg mener sånne spesielle tanker. Om liv og røre, om vennskap, taknemlighet, og om investering i eget selvbilde. Om selvinnsikt, selvutvikling, og  dette ble mye meg.

Den nye meg.

Henne som jeg har jobbet steinhardt for å finne. Jeg visste jo innerst inne at hun var der, men hun havnet litt i skyggen av seg selv. 

Den beste investeringen jeg har gjort er å rykke tilbake til start. Jeg valgte det ikke selv, for en vakker dag så sa kroppen stopp. Den ville ikke mer. Den var lei av å sende signaler som ble oversett og ignorert, så da møtte jeg den veggen som jeg tidligere bare hadde hørt snakk om.

Snakk om smell!

Det finnes skattesmeller og andre smeller, og de fleste går på en smell eller tre i løpet av livet. Det som betyr mest er hva som skjer etterpå.

For min del så ble det mye lettere å være en god venn etter at jeg ble venn med meg selv, selv om ikke alle dager er rosenrøde. Det ble mye lettere å ta plass på jobb, for nå fikk jeg mot til å skinne. Jeg fikk mot til by på omsorg, kunnskap, trygghet og ansvar. Jeg kunne jo ikke være den trygge sykepleieren når pingla overskygget meg.

Det hender til og med at noen får en klem.

 

Jeg fikk boka Tegnehanne i bursdagsgave fra en av sykepleierne jeg jobber sammen med. Tegnehanne er sykepleier hun også, og hennes ord og bilder treffer en nerve i meg. En herlig bok om hverdagen i verdens beste yrke.

 

Å investere i venner og vennskap er det nest beste som har hendt. Ikke nest best fordi jeg setter meg selv over andre, men igjen, det er vanskelig å være en venn om man ikke kan omfavne seg selv. Jeg er så heldig at jeg har mange venner, på forskjellige plan. Noen snakker jeg med hver dag ( ikke på telefonen, for det liker jeg ikke ), andre møter jeg på jobb, og noen ser jeg en sjelden gang, men jeg vet hvor de er.

Badevenner, barndomsvenner, strikkevenner, skravlevenner, kollegavenner, bestevenner, hjertevenner, perlevenner, studievenner, gamle venner og nye venner.

Jeg skulle gjerne investert i nytt hus, nye møbler og annet nytt, for jeg ser så mye fint rundt omkring. Jeg vet hvordan jeg vil ha det, men det får bli litt seinere. Møblene mine er fra 1800-tallet, minst..., for de stammer fra ei messe som var i idrettshallen for mange år siden. Alle gjorde et kupp, og kjøpte likedan, men det er sikkert bare jeg som har dem i stua fremdeles. En vakker havner de på dynga, men de vet det ikke selv.

De skal brennes på bålet, for de er utslitt.

Vennskapene mine er mer slitesterke enn møblene. De blir bare finere og finere med årene, for jeg synes at kvinner og menn kler modenhet og alder.

Vår beste alder er NÅ, og ennå kan alle ting skje.

Jeg har nye, flotte vinglass, og jeg har mye god vin på hylla. Jeg har hele bordet fullt av fine gaver og gode ord, etter bursdagsfeiringa mi. Jeg har ikke ryddet det bort ennå, for jeg går av og til bort å ser på gavene, eller leser kortene på nytt.  Jeg er frisk og takknemlig. Jeg bor på et trygt sted, der alle kjenner alle. Akkurat det er på godt og vondt, for det er alltid noe som rører og berører en. Vi kjenner hverandre, eller vet om hverandre, og da blir det alltid sånn.

Skjer det en katastrofe i Huttaheiti så er det vanskelig å ta innover seg, mens hver minste lille hendelse her hjemme går rett inn i hjertet, enten det er glede eller sorg. Det er mye lettere å identifisere seg med det som er nært, iallefall for meg.

Jeg burde vært mer global, men jeg tror at min jobb er å gjøre en god jobb her hjemme, på mitt felt.

 

Ellen var også med på festen. Ei sprudlende, festlig, og feiende flott dame, som det er lett å bli glad i. Hun blomstrer, og trives helt sikkert ikke i skyggen, hun heller.

Ei storesøster-rose skulle alle hatt.

 

TO ROSER

Det kom til mitt bord to roser,
to halvsprotne roser i stad.
Eg sit her og ser på dei båe
og blir så forunderleg glad.

To halvopne, kviskrande munnar
som lovar så halvt om halvt
at enno er inkje til endes
og enno kan hende meg alt.

Og røyster eg trudde var tagna
for alltid i sjølve meg
svarar i undring og jubel:
Ja enno kan alle ting skje!

- Halldis Moren Vesaas -

 

 

Jeg ror alene

 

Jeg hadde to valg i dag. Enten gjøre noe fornuftig, eller gjøre noe som var enda mer fornuftig, så vi gikk på tur i stedet for å stelle hjemme. Jeg har fri etter arbeidshelg, så det fristet å nyte sola, og resten av været.

Etter å ha gått ca 100 meter så havnet vi rett under ei svart sky, som ikke holdt på vannet. Det var bare Ei sånn sky på himmelen i dag, og den ville gjerne spille oss et lite puss. Det var regn, hagl og sol samtidig.

Vi ble søkkvåte begge to. Det regnet så kraftig at skoene mine rant fulle, og jeg kunne ikke bare riste det av meg, som Milla gjorde.

Heldigvis kom sola tilbake.

Vi la oss ned på et svaberg, akkurat sånn som klippfisken gjør, og tørket i sola.

Men først studerte vi regnbuen.

 

 

Løypa ut til Svalbalen på Titran er godt merket, og turen er fin. Turen er som et helt liv, på godt og vondt. Først ble vi søkkvåte, som når vi gråter i bøtter og spann, og etterpå kom sol og vind og strøk oss på kinnet.

Utenfor brant dønningene, og av og til slo båra opp. Den var en søyle av krefter, som intet menneske kan måle seg med. Det drønner skummelt av havet utenfor. Det er nesten som en advarsel: Jeg glitrer på fine dager, og lokker deg ut i båten din, men pass deg, for det er jeg som bestemmer. Det er jeg som er sterkest av oss to, men du kan gjerne låne meg når det er havblikk.

Jeg hørte disse ordene i dag.

Jeg gikk alene, og da hører jeg så mye mer enn når jeg går sammen med andre. Jeg lytter, og puster, og finner lignelser under hver ein stein.

Og jeg finner sanger som går rett inn i hjertet, fordi jeg drar kjensel på melodi og tekst.

 

Ja, æ ror på djupet langt i fra land,

og æ ror aleina,

og æ minnest ennu den dagen æ fann,

at æ ror aleina.

Nu finn æ mæ her blant holma og skjær, 

med tona og vindskeive ord.

Før så æ på båtan fra bygga, 

nu e det æ som ror

 

Her i trebåten min

har æ heile livet mitt med. 

Så æ kan ikkkje berre legg inn åran,

å la mæ driv i land et sted

Førr mangle æ meining og retning nån gang, 

så e æ aleina ombord.

Og æ veit æ må videre, 

så æ ror

 

- Tonje Unstad -

 

 Alle ror på sett og vis alene, selv om de ror i takt. Til og med når de sitter i samme båt, så er de på en måte alene. 

 

Vi nådde målet til slutt, og vi åt matpakken vår, ei brødskive til hver av oss.

Underveis så gikk jeg på trynet, og stuket to fingre, men det verste var at jeg slo hull på kneet. Ikke mitt kne, men den nye turbuksa sitt kne.

Sånn er livet; det dukker stadig opp uventede hendelser, men heldigvis har mamma symaskin, så buksa blir like hel igjen. 

Noen ganger dukker det opp uventede hendelser som gjør dagen, eller iallefall kvelden, lysere, for på mandag fikk jeg ei hodelykt i gave. Den skal ligge i tursekken min, sånn at jeg ikke går meg vill i mørket.

Det var det de sa, at jeg aldri måtte gå på tur i mørket uten, og så fikk jeg ei lykt som er bare mi.

Tusen takk for omsorgen og omtanken.

Går jeg på trynet så kan jeg iallefall signalisere hvor jeg er, for jeg er aldri flink til å melde fra hvor jeg går :-)

Hvis jeg glemmer å lade telefonen så kan jeg " Gi lys",

Men bare når jeg må, for jeg liker å vandre i mørket.

Da ser jeg stjernene best.

 

Milla har alltid stjerner i blikket når hun får være ute. Vi passer sammen som hånd i hanske, og var nok ment for hverandre.

Da jeg skulle hilse på flokken for første gang, så var hun den første som kom bort til meg. Hun var allerede min, men det kunne jo ikke hun vite.

Eller visste hun det?

 

Jo flere kokker, jo mer søl?

Hils på Kokkelandslaget:

 

 

Jo flere kokker, jo mer søl, er det noe som heter. Akkurat den påstanden ble motbevist i går, for disse gutta hadde det klart. Så klart at de til og med var kledd for anledningen. Vi ble mektig imponert, og det skulle komme mer.

Mye mer.

 

( Designet og strikket av Anette )

Alt startet med at Ellen fikk en opplevelsesdag i 50års-gave fra oss. Vi kaller oss Venner for livet, og det skal vi fortsette med.

Hele livet.

Sammen så er vi kreative, på hver vår måte. Anette kom på at vi kunne melde oss på Rosa Sløyfe-løpet, hvis det var lov, Ikke startet vi, og ikke gikk vi over målstreken, men vi deltok. Vi støttet en god sak, men vi gikk vår egen vei. Vi møttes ved flyplassen, og fra og med da så hadde June regi, selv om vi blandet oss borti. Det er typisk kvinner å ville ha et ord med i laget.

 

 

Vi gikk opp til Hakkberget, og videre over til trimhytta på Nabeita. June eier ikke retningssans, men det gikk heldigvis bra. Hun har mange andre kvaliteter som veier opp for manglende retningssans, så inne i hytta disket hun opp med havregrøt og nogo attåt.

 

 

Et herremåltid, hva nå det skal bety. Hvorfor kalles det herremåltid når noe smaker ekstra godt?

Som tilbehør til maten hadde vi quiz, der ingen tapte og alle vant.

 

 

I dartkonkurransen møtte jeg veggen - bokstavelig talt - og tapte så det suste, men heldigvis fikk alle premie.

 

 

Her er det faktisk et ekte herremåltid på gang. En av kokkene er tilfeldigvis min bror, og han ser ut til å nyte øyeblikket.

 

 

Det gjør jeg, også. Jeg bobler over av glede, fordi jeg slipper å lage mat. Jeg velger heller å ta et mellommåltid mens jeg venter. Det går fint an å spise Sørlandschips mens man bader, men det gjelder å hive innpå. for det slagner fort.

 

 

 

Kristin bød oss på boblebad, bobler i glasset, og vi blåste såpebobler.

Så her sitter vi da, mens  mannfolkene lager mat. Det var nemlig en del av bursdagsgaven. Jeg husker ikke hvem ( av damene ) som hadde ideen, men den var genial.

 

 

Jeg har valgt ut de snilleste bildene, og det var veldig snilt av dem å lage mat til oss. Renathe var tvileren, den som ikke hadde trua på at de skulle greie oppgaven, men de besto med glans.

De disket opp med treretters, og de sto klar da vi kom, med velkomstdrinker og brede glis.

Dette er en gjeng som er fornøyd med egen innsats, og disse gutta håper på premie.

Jeg, for min del, sovnet med en gang jeg la hodet på puta.

Eller kanskje litt før.

 

 

Fem fornøyde damer, men hvor er nummer seks? 

 

 

Sjekker grytene, kanskje, men gutta i røyken har det klart.

Likevel er hun vågal og gjestfri,  Renathe, som stiller kjøkkenet sitt til disposisjon.

 

 

Se så fint de har dekket bordet. De måtte google "Hvordan brette servietter til festen", men resultatet ble nydelig. Et høstbord, nesten som ved en høsttakkefest.

Takk for at jeg har så rause og gode venner.

Takk for at vi har hverandre.

 

 

Jeg er imponert over hva de har fått til, og hva de har gjort for oss, bortsett fra EN ting.

Gjorde de den skrivefeilen med vilje?

Jeg kan ikke fordra skrivefeil, og mitt bidrag til Ellen var en tale i diktform. To vers fra oss hver, som vi reiste oss og fremførte under middagen. 

 

 

En ekstra takk til Aasmund Ingar, som ba spesielt om å få kred i bloggen min :-)

PS  Jeg skal slutte å tro på det Anette sier, om at du ikke er huslig anlagt, for dette kledde du.

 

Vepsebol i hodet

 

Skagan er det perfekte sted, fordi tankene flyr bort med vinden. Det blåser alltid helt nederst ved havet, og det er en god følelse, så lenge det varer, for når jeg kommer hjem til meg selv igjen så er det fullt kjør.

Tankekjør.

Alt, i fra plena som bør klippes en gang til, og plenklipperen som må rengjøres for vinteren, til bilen som burde støvsuges. Huset trenger en vask, og kjøleskapet er nesten tomt. RiksTV skulle jeg ha sagt opp for lenge siden, og bredbåndet likedan, men disse fibergreiene har jeg skjøvet under teppet, istedet for å grave det ned i jorda, som jeg burde og skulle ha gjort.

Sa jeg de riktige ordene på jobb, eller sa jeg for mye? Var jeg effektiv nok, eller sov jeg i timen? Ser jeg trøtt og uopplagt ut, eller er jeg klar for en ny dag?

Jeg fikk til og med purring på fire bøker som jeg nettopp har lånt. Jeg leser fort, men ikke SÅ fort. Jeg får stikke innom biblioteket i morgen.

Med bøkene.

Ikke visste jeg at det var to måneders oppsigelse på RiksTV heller, og da dama fra Telenor spurte hvilken leverandør jeg skulle bytte til, så hadde jeg ikke peiling.

Er det søppeltømming i morgen? Grønt eller blått lokk?

Hva skal jeg ha til middag?

Akkurat det er min minste bekymring, for nå bor jeg alene, og trives med det, selv om jeg savner ungene. I dag var middagen to knekkebrød, med spekeskinke og avokado. Jeg kjøpte nemlig en pose avokado, som jeg skulle sende med min datter til Trondheim. Jeg har aldri spist avokado før, men nå spiser jeg på trass, for den er alt for dyr til å kastes.

Sunt og godt er det også.

 

Hvordan er et hundeliv?

 

 

Ganske behagelig, virker det som. Det er sånn hun ligger når jeg drar på jobb. Hun har hele huset og hele dagen for seg selv, og er lykkelig når jeg kommer hjem, for da skal vi på tur.

Og jeg er heldig, fordi tankekjøret for det meste består av bagateller, selv om de er hissige som veps inni hodet.

Det er et helt vepsebol der inne.

Av og til må jeg holde hendene på hodet, for det er et helv**** til kjør. Når jeg ikke er sliten så klarer jeg å kontrollere dem, men ikke nå. Nå lever de livets glade dager der inne. De stikker, og det gjør vondt.

Fuck cancer, og all annen dritt som jeg hører om. Jeg vil at alle skal ha det bra.

Vi snakket om dette på jobb en dag. Jeg elsker høsten, men er sliten likevel. En av sykepeierne sa til meg: Kanskje det er FOR fint ute nå.

Ja, kanskje det. Det er så fint at det nesten gjør vondt. Naturen er så vakker akkurat nå, og været så fint, at det blir en så skarp kontrast til alt man ser og hører.

Jeg leser ikke Se og Hør, men jeg ser og hører mye likevel. Det hender jeg later som om jeg leser, når jeg sitter på venterommet til tannlegen, men jeg husker ingenting etterpå, for jeg liker ikke venterom.

Det er ingenting å vente med, for livet er her og nå. Her og Nå leser jeg heller ikke, for det er bare en simpel utgave av Se og Hør.

Billigutgaven.

Livet er uansett NÅ. Høsten er nå. Sola er nå, og havet er blikkstille akkurat nå. Akkurat nå går det trill rundt i hodet mitt, men det er veldig lett å skrive ned tankene. Det er som å slå ihjel en veps eller to. Det gir meg en tilfredsstillelse, for da forsvinner det som plager meg.

Kanskje det er noen som kjenner seg igjen?

Hjort er hjort

 

Sekken var pakket og klar, så etter jobb var jeg bare hjemom og hentet den, pluss Milla. Det er en stund siden jeg var på Tonningen, så jeg hadde glemt hvor langt det var å kjøre dit, og jeg hadde glemt at det var ganske langt å gå. Jeg gruer meg aldri for å gå langt, for det er noe av det beste jeg vet, men det er høst, og det blir mørkt.

Jeg meldte ikke fra til en sjel, ikke før jeg gikk meg på et skilt, der det sto: Jakt pågår. 

Da måtte jeg ringe min bror for å høre om det var trygt å ferdes der, for jeg kan ingenting om jaktregler.

 Kjør på, sa han.

 

Og det ble en fantastisk fin tur.

Jeg hev etter pusten i den verste kneika, og kjente at det var godt å bli fysisk sliten, og svett. Det er godt å gå alene av og til, for da slipper jeg å prate. Det gjør godt å ha med Milla, for hun er trekkhund, og drar meg opp det tyngste stykket. Heldigvis sto trestammene tett i tett, sånn at jeg kunne bruke dem som holdepunkter på tur ned, for hun trakk da også.

 

 

Ei brødskive til oss hver. Det er sånn vi har det når vi er på tur. Hun blir muligens litt løs i magen av kneippbrød, men det er viktig å dele.

Jeg har ikke godt av Sørlandschips jeg heller, men jeg spiser det likevel. Særlig nå, for jeg har 26 pakker liggende, som jeg fikk i bursdagsgave. Jeg deler dem gjerne med mine venner.

 

 

 

Hvilken utsikt! 

Hvilket privilegium det er å kunne spenne på seg skoene og ta en sånn tur etter jobb. Helt alene, fordi jeg velger det selv. Fordi jeg vet at jeg har venner, familie og kjæreste, som bryr seg om meg, og som har hørt rykter om at jeg er på tur, og bekymrer seg for om jeg rekker meg hjem i tide.

Innen mørket faller på.

Det beste med Tonningen? At jeg kan stå på Hitra og se over til Frøya.

 

 

Neida, Hitra er alltid flott ( flått ).

I går var vi også der. Da gikk vi til Blåskoghytta før jeg skulle på seinvakt.

 

 

Jeg burde vært Hitravert.

Vent litt, det ER jeg faktisk. Jeg forvillet meg inn på et seminar på Hitra, og plutselig sto jeg med et diplom i hånda. Ellen og jeg skulle på et foredrag, og ante etterhvert uråd. Vi var invitert med av to venninner, og ingen av dem dukket opp. Vi hadde latterkrampe, følte oss malplassert, og visste ikke vår arme råd. Hadde vi havnet på feil hylle?

Her er beviset, og hjort er hjort.

 

 

 

Hvordan har du det egentlig?

 

 

Hvordan har du det?

Hvordan har du det egentlig?

 

Det er en himla forskjell på disse to linjene; en hel verden av ord, egentlig. En hel verden av tanker, ord og følelser.

Og en hel verden av tid.

Tid er helt avgjørende, for du føyer ikke til ordet egentlig, om du ikke har tid til å vente på svar. Det er kanskje derfor at vi i helsevesenet ofte stopper i tide, og sløyfer det. Vi sparer tid, og vi gjør det enklere for oss selv. Vi overlater til andre å ta den jobben, eller den støyten.

For det er krevende, og tidkrevende.

Dette er det mest vesentlige jeg sitter igjen med etter fagdagen på Røros i går. Et tankevekkende innlegg, fra en lege som satte ord på noe meget vesentlig. Hele fagdagen var nyttig og lærerik, for den handlet om alt, fra diagnose, til symptomer, behandling, statistikker, tverrfaglighet, livet, døden, pårørende, pakkeforløp og prosjekter.

Hele pakka.

Det er ikke en gavepakke å få kreft. Jeg har hørt noen si at de ikke hadde villet være det foruten, for det har åpnet øynene deres, men åååååh......jeg vil heller få øynene opp på annet vis. Uten sjokk og redsel, og uten å føle meg bittelita, under ei dyne som det står Helsevesen på, selv om helsevesenet i Norge gjør alt de kan for å hjelpe meg. De er profesjonelle, de er rasende dyktige på sitt felt, og regninga tar skattebetalerne.

Altså vi; alle sammen.

 

Et takk det sier lite om tanker som 
man har, 
så væla burde vite hva hjerteblodet bar. 
Men gleden som man eier og trøsten 
som man har, 
de går på stille veier og setter ikke far. 
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. 
Og sakte, sakte, sakte går vi mot 
ukjent grav.

- Jon Østeng Hov -

 

Vi er like sårbare alle sammen, og like sikkert som at vi lever, så skal vi dø en dag, om to år, eller kanskje hundre.

Det er derfor at de som styrer landet, og som ikke har fagkunnskapen, må høre på vår stemme. Vi må ha TID. Ikke bare tid til å fjerne svulsten, ikke bare til å sikte inn strålene, men tid til å spørre: Hvordan har du det egentlig?

Mange av de som overlever, og som blir friske, strever med redsel for tilbakefall. Mange strever med skader etter behandling, og en kroppslig utmattelse som forringer livskvaliteten. Nå som jeg er erklært frisk, da burde jeg vel danse og være lykkelig? Da burde jeg vel være takknemlig hele tiden? Og glad?

Jeg tror at det er viktig å stikke hull på denne byllen, som hverken stråling eller cellegift kan ta knekken på. Alle tankene, tårene og følelsene som samler seg opp på innsiden, men som ingen har tid til å ta i mot. Alt de usagte, som jeg behøver hjelp til å sortere.

En annen ting; alle har ikke det samme behovet for å prate, det må respekteres, men alle har krav på å bli sett. Alle har krav på å bli gitt muligheten.

Det er det minste vi kan gjøre, og kanskje det største.

 

Jeg er heldig, som har mine blå dager på jobb. Jeg har tid å ta av, og det er et privilegium. På disse dagene har jeg tid til den gode samtalen, og kan føye til ordet egentlig, om jeg våger.

Klart jeg våger, for den andre våger mer. 

Det å gå en tur mens man snakker om det som ligger på hjertet, er dobbel lykke. Det blir lettere å prate, og mosjon og frisk luft er medisin uten bivirkninger, selv om man kanskje blir litt stiv og støl. Det gir mestringsfølelse. Noen ganger er sofakroken og kaffekoppen det beste. Det er noe trygt og velkjent med det å holde hendene rundt kaffekoppen. Kaffekoppen blir et ankerfeste i tilværelsen, og det behøver vi.

Jeg har til og med gjort noe ulovlig på jobb. Jeg har drukket hjemmebrygget øl i arbeidstiden, fordi jeg hadde lovet å smake på det den dagen det var ferdig, og før han døde.

Da lot jeg bilen stå.

Det er viktig å ivareta hele familien når noen blir syk. Verden raser for alle sammen, og det kan være behov for famliesamtaler, der hver og en får samme informasjon, og samme mulighet tl å forstå hverandre. Noen prater best under fire øyne, og noen velger å bære det inni seg.

I møte med hvitkledde er det lett å føle seg like lita som det jeg gjorde, da vi padlet tut til Sletringen Fyr på Titran. Fyret raget over meg, og jeg ble bare en liten prikk. Samtidig så utstrålte fyret trygghet. Tenk så mange år det har stått der, og loset båtene trygt forbi. Tenk så mye det har sett og hørt. og tenk på hvor mange bølger og bårer det har tålt. Tenk så mange glitrende og blikkstille hav det har sett. Tenk på stillheten, og på undringen, og på vissheten det bærer med seg.

Vissheten om at livet er både storm og godværsdager.

 

 

Jeg fant til og med et ærfuglreir der ute. Kanskje kan det være et symbol på det jeg ønsker å formidle. Det finnes ikke noe mykere enn ærfugldun. Skal vi våge å stille spørsmålet -  Hvordan har du det egentlig? - så må vi legge til rette for den gode samtalen, gjennom å ha tid, tillit, kunnskap og omsorg.

Gjerne et hav av tid.

 

 

 

 

 

 

Hjertetru

 

 

 

Her ser dere to som er søstre i ånden, for vi er begge sykepleiere. Line er henne med den råeste latteren jeg vet om, henne med de råeste historiene, mens jeg smiler med lukket munn, og strever med å holde kjevene sammen, for ikke å få hakeslepp.

 Likevel så tør jeg påstå at vi har stor sans for hverandre.

Vi til og med kler oss likt.

 

I morgen setter jeg nesa mot Røros, og nettverkssamling for kreftsykepleiere og kreftressurser i sykehus og kommune. Det er lærerikt og nyttig med sånne samlinger, for det gjør at samarbeidet fungerer bedre, både på grunn av at vi blir kjent med hverandre, og fordi vi får en større forståelse for hverandres arbeidshverdag.

Vi utveksler kunnskap og erfaringer som kommer pasienter og brukere til gode. 

Kreft er alt for aktuelt.

Det er bra at det er fokus på det, men det er alt for mange som rammes, det er det jeg mener. Det er ingen øvre eller nedre aldersgrense på svineriet. Diagnosen, eller mangfoldet av diagnoser, tar heller ingen hensyn. Okey, noen diagnoser er kanskje litt mildere og snillere enn andre, men du må tåle mye dritt før du blir erklært frisk.

Fuck Cancer!!

Heldigvis blir mange friske. Heldigvis har vi medisiner som knuser kreftcellene. Heldigvis finnes det helsepersonell, pårørende, venner og støtteapparat som heier deg fram.

Det er mange som ikke har et velfungerende system rundt seg. Noen faller mellom alle stoler, og hvor er sikkerhetsnettet? Det som skal fange deg opp, og gjøre deg litt tryggere, tross alt?

Hvis det i det hele tatt er mulig å føle seg trygg.

Jeg vet ikke.

 

Jeg fikk et kort på bursdagen min, med en nydelig tekst:

 

HJERTETRU

SØSTER, DU VA MED

DU HOLDT MÆ LEVENDE

DU,  SOM MED VILJEBLIKK

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK

DU HAR VÆRT MED Å SÅ

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD

DU SÅ, DU VISST AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ

DU, INGEN Å INGEN MEN DU

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU .

 

Jeg applauderer cellegift, stråling og immunterapi.

Det må til!

I tillegg behøver vi det mellommenneskelige, som jeg sammenligner med å balansere på line. Under er det en avgrunn, og nettopp da, akkurat når du beveger deg ut på den lina, så tror jeg du behøver den gode samtalen. Du behøver oppmuntring, heiarop, og du behøver at noen ser motet i øynene dine. Eller håpløsheten og tårene.

Du behøver at noen pakker dyna rundt deg, eller "sparker" deg ut av senga. Du behøver at livet humper og går som normalt, og at jeg ler av det du sier, fordi det er morsomt, men ikke for at jeg synes at jeg må, bare for å være snill.

Fordi du er syk.

Kanskje blir fargene sterkere, og livet mer intenst, men du er likevel den samme.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

 

 

Jeg liker Per Fugelli sin tanke, for da vil jeg bli havørn i mitt neste liv, om jeg får bestemme.

Bare jeg ikke blir en edderkopp, for da blir jeg redd meg selv. Da kan jeg aldri mer se meg i speilet, eller kaste skygge, for da er det over og ut.

Jeg vil helst leve så lenge som mulig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva har jeg i vente?

 

Det var tre grunner til at jeg ønsket å feire 50års-dagen min:

1. Jeg har forandret meg.

2. Jeg har erfart hvor skjørt livet er.

3. Jeg ville dele denne dagen med familie og venner.

 

Nå er jeg fullstendig utlada, og nesten tom for ord, for makan til feiring. Og kontrastene er av og til så store at jeg blir helt matt. Sterke opplevelser på jobb, og unger som flyr ut av redet, samtidig som jeg fyller 50, og er sånn ca midtveis i livet, om jeg er heldig. Jeg er så takknemlig for at gjestene mine gjorde dette til en kveld å leve lenge på. Jeg har ikke fordøyd alle inntrykk ennå, men jeg vet at jeg er heldig. Og jeg er så stiv i skrotten, at det eneste jeg klarer er å bevege fingrene over tastaturet, for det er lekende lett.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Takk til driftige damer, som laget verdens beste ferskfiskball, og takk til Heidi på sykehjemskjøkkenet som skaffet tilbehør. Takk til dere som hjalp til på kjøkkenet, takk til alle kakebakere, takk til broder`n med familie som hjalp meg å lage spillelister med dansemusikk.

Tusen takk til mamma og pappa, som alltid stiller opp.

Takk til Annette, som var verdens beste toastmaster. Hun hadde til og med innhentet telegram fra Sophie Elise, Kåre Ingebrigtsen, Kongen og Dronninga, med flere.

En enorm takk til dem som hjalp meg å få orden dagen derpå, for den jobben var ikke gjort på fem minutter. 

Takk for taler, gaver og fine kort. Takk for taler kjære Renathe, Mona og Wenche, og takk til Strikkeklubben Stiv i Maska, som underholdt med ord og bilder. Av dem fikk jeg forresten en hel kasse med Sørlandschips.Takk til Heidi for takk for maten-tale. Takk for underholdning og sprell. Takk til Torhild og Arne, som ikke kjente så mange da de kom, men som fikk mange nye venner i løpet av kvelden. Og tenk at Linn og Ronja kom helt i fra Malm. Det varmer et trønderhjerte. Det var til og med noen som slo hjul på dansegolvet, og det er ganske betegnende for hele festen, for denne opplevelsen ble både sterk og spenstig og hjertevarm.

Akkurat som jeg hadde håpet på, men aldri hadde tort å drømme om. I drømmen gikk nemlig hele festen til hel***e.

 

Bordet var dekket på enkelt vis, selv om det ikke var enkelt å brette servietter, for der er jeg ei kløne. Ved hver kuvert plasserte jeg et lite dikt, pluss et gresstrå.

På kortet sto det følgende:

 

Stikk et gresstrå mellom tennene.

Nyt for en gangs skyld at du ikke har noe å gjøre - et herlig øyeblikk.

- Phil Bosmans -

 

En oppfordring om å senke skuldrene, nyte kvelden og stunden,

.....eller de kunne bruke gresstrået som tannpirker, for det glemte jeg å sette fram.

 

( Kortet lånte jeg fra nettet  et sted )

 

Jeg har ikke bilder fra alt som skjedde denne kvelden, men heldigvis så tok Ellen masse bilder da hjemmesykepleien var i ilden. Det ante meg at det ville komme noe fra den kanten, men jeg ante ikke hva som var i gjære, for jeg fikk bind for øynene mens de rigget scenen.

 

 

Hils på oversykepleieren, som er født til å stå på en scene. 

 

 

De hadde kledd seg ut etter alle kunstens regler, og alle figurene var meg, bortsett fra oversykepleieren.

Hver figur fikk sitt eget dikt, en liten fortelling om hvem jeg er, sett med deres øyne, akkurat som jeg gjorde selv, for å introdusere gjestene mine for hverandre, selv om de fleste kjente hverandre fra før. Alle gjestene fikk et eget vers, som beskrev mitt syn på dem.

For tre år siden så hadde jeg aldri i verden våget å stå på scenen, med mikrofon, for å snakke til en forsamling. 

På rim.

Noen synes kanskje at det høres vanskelig ut, ettersom det var 67 gjester, men det var lett som en plett å finne ord til dem alle. Noen fikk et eget vers, andre fikk par-vers, og noen fikk gruppe-vers.

 

Her er forresten Grubleren, som lever i sin egen tankeboble.

 

 

Og Klatremusa, som er på vei opp til Dønnamannen

 

 

Her er padleren ute og renser hodet sitt for tanker.

 

 

Og her er jamen hun som er kjæreste med en verkstedmann, men som hater bilverksteder.

 

 

Her har vi Bjørn Eidsvåg, som jeg  - bokstavelig talt - falt pladask for, etter å ha inntatt for mye akevitt på Frøyafestivalen.

 

 

Og sykepleieren og havets datter, som de tror vil bli stor en gang.

Stor på ord.

 

 

Havfrua, og havets datter, som har så mye på hjertet.

 

 

Og Urinlederen, som har utstyret i orden.

 

 

Her er sykepleieren som kurerer smerte, og gir trygghet til brukeren sin.

 

 

Og selvfølgelig rødvinsdunken og Sørlandschipsen.

Kostelig!

 

 

Alt dette er meg, satt i scene av verdens beste gjeng. 

Tusen takk til alle som på en eller annen måte bidro til å gjøre dette til en uforglemmelig opplevelse.

Jeg er rik på fine mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

Puppestunt

 

 

 

Noen pusser opp soverom i bar overkropp, og andre gjør et nummer av det etterpå. Det gir en boost, som sender dem rett til topps på blogglista. Jeg vurderte å gjøre det samme i går - nei, det gjorde jeg IKKE - men motet sviktet.

For jeg beveger meg ikke ett eneste skritt uten klær, bortsett fra på badet. Ikke de tre skrittene fra soverommet til badet engang, selv om jeg bor alene.

Sånn sett er det befriende å se at noen driver med oppussing mens puppene henger og slenger i likestillingens ånd. For når mannfolk jobber i bar overkropp, så kan vel vi gjøre det samme?

Det er den naturligste sak i verden, men jeg er litt tilkneppet og innestengt på det området der.

 

 

Så tilkneppet at jeg vurderer å sette i en trykknapp i min nye kjole, som jeg skal bruke på lørdag, sånn at utringningen ikke blir for dyp. Eller kanskje jeg skal gi litt mer F*en!, som Per Fugelli ville sagt?

Slippe hemningene fri, det er høst, på en måte?

Jeg vet iallefall sikkert at jeg må finne andre måter å klatre oppover listene på. Oppussing må jeg leie folk til å gjøre, så det toget har gått for lenge siden. Jeg har ti tommeltotter og tre lag med klær på det området. 

Men jeg hopper i havet, og tar gjerne et snøbad, og under snøen har jeg selvfølgelig klær på.

Tro det eller ei.

 

Jeg skulle ønske dere kunne møte solen og vinden med mer av deres hud og mindre av deres klær, sa Kahlil Gibran.

Hmmm....skeptisk.

Det holder at jeg har bestemt meg for å droppe trykknappen. Jeg hater nemlig nål og tråd. Hate er et sterkt ord, men i denne sammenhengen passer det perfekt. Syskrinet jeg fikk av mamma for mange år siden står der så nedstøvet ( jeg orker ikke å tørke støv av det ), og vitner om min mangel på tålmodighet  og kunnskap.

Uberørt av menneskehånd.

 

 

 

 

Hun er havet

 

 

Hun glitrer i gull og hun bader i sølv.

Jeg vasser, jeg synker jeg legger på svøm.

Og hva som finnes der nede på bunn,

av skipbrudd og gull det vet bare hun

 

Klippen i havet mitt eneste håp, 

der bølgene bryter og knuser min båt.

Så trekk deg tilbake om uværet går.

for havet er frihet og hjertet forstår

 

- CC Cowboys -

 

Det er deilig å fylle 50 år! 30 var grusomt og 40 var greit, men 50 derimot. 50 er året for innsikt, erfaring og takknemlighet, fordi jeg er ett år eldre enn i fjor, og mer levende enn noen gang.

Derav takknemligheten; over at tilfeldighetenes knyttneve ikke har slått meg midt i ansiktet., for den har heller strøket meg mildt på kinnet. Jeg har ikke sluppet unna stein i skoene ( jeg klikker av småstein i skoene ) eller omveiene langs den veien som er min, men skoene kan jeg ta av, og snu dem opp ned, sånn at problemet plasseres der det hører hjemme, og omveiene?

Omveiene har lært meg mye, forsinkelsene også.

Til og med sidesporet.

50 er egentlig det fineste stedet jeg har vært, så jeg tror jeg blir her en stund. Jeg har sett mange fine landskap underveis, men disse fargene har jeg ikke sett før. Jeg har alltid sett dem, men aldri så klart som nå.

Jeg har aldri levd så modig og sterkt som det jeg gjør nå. Den ene steinen ( som befant seg i skoa ) kastet jeg nemlig i havet. Egentlig flintret jeg den i sinne, men hva skjer når du kaster en stein i havet?

Den lager ringer.

Tusen takk til alle som har sendt meg meldinger med fine ord, på bursdagen min, for ord er også ringer i vann. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker gjennom bloggen min, og jeg prater gjerne med dem som jeg møter, med visse unntak.

Det finnes alltid unntak.

Jeg har dager der jeg slenger på meg usynlighetskappen, men det skjer ikke så ofte. Før bar jeg den hele tiden, mens jeg sparket småstein etter veien, sånn at jeg slapp å møte andres blikk.

Jeg elsker den gode samtalen, men helst ikke mellom butikkreolene. Helst over en kopp kaffe, eller med et glass vin. Og aller helst når kjemien stemmer. Kanskje jeg har traumer etter at jeg bodde i Levanger? Der var det nemlig en fremmed som hanket tak i meg, og blåholdt. Han nektet å slippe taket før jeg hadde sagt Hei! 

 

 

Det irriterer meg fortsatt at jeg måtte gi etter, for jeg er egentlig fryktelig sta. Etter den dagen møtte jeg ham overalt, og særlig mellom reolene i butikken. 

Det samme skjedde hver eneste gang, og det ble alltid hjemmeseier.

HEI!!

Takk til alle om jeg kjenner, og har blitt kjent med, bortsett fra han der. Dere gir meg luft under vingene, og mot til å sveve. Dere oppmuntrer, dere gir meg ros, og dere forteller meg hvor skapet skal stå. særlig når jeg har beslutningsvegring.

Det har jeg ganske ofte, men ikke så ofte som før.

Dere unner meg medgang, og dere støtter meg i motgang. Dere henger med på drømmene som er vestafor virkeligheten, og dere passer på at jeg har beina godt plantet på bakken. 

Det klarer jeg forresten selv, å beholde bakkekontakten, selv om jeg svever innimellom. I går satt de hvitkledde som perler på en snor, og ventet på meg og gulrotkaka. De hadde pyntet bord, og de hadde pyntet kontoret til jeg kom på jobb. De sang bursdagssangen mens de danset rundt bordet, fremdeles som perler på en snor.

Vi har et unikt arbeidsmiljø, og jeg ler så jeg griner av denne gjengen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Relasjoner

 

 

Det er rart hvordan man kan bygge relasjoner når alt virker håpløst og motløst, og når ordene ikke strekker til.

Det er fullt mulig.

Da, i dette skjæringspunktet, er det et forunderlig fellesskap som vokser fram, selv om jeg ikke aner hva det virkelig handler om, for jeg har ikke vært der.

Jeg har vært der mange ganger, men alltid er det forskjellig, og mye er likt. Når mennesker er i krise og sorg, så er det noe der som er gjenkjennbart, selv om jeg ikke har vært i akkurat samme situasjon som dem. Dette med at vi bare er et lite menneske på jorda, som tilfeldigvis blir syk - eller ikke.

Angst, redsel, sorg, glede, håp, lykke, latter og smil hører oss alle til, på en eller annen måte. Tårer er tårer, og ingen latter låter likedan. Noen har lav smerteterskel, mens andres er skyhøy. En har innfunnet seg med døden, mens den andre stritter i mot. 

Det jeg lærer mest av, er hvordan andre håndterer sin krise i livet. Jeg er en hjelper, men får samtidig hjelp til å sette ting i perspektiv. Jeg observerer reaksjoner og relasjoner mellom bruker og pårørende, og pårørende i mellom. Noen er unge, til og med for unge til å fatte rekkevidden, mens andre vet så inderlig vel. 

 

Samtidig så er landskapet nytt. De må orientere seg i en ny verden, der fargene kanskje er borte. Men jeg har hørt folk si at fargene kommer tilbake.

Ikke i dag, kanskje ikke i morgen, men de vender tilbake. Kanskje fargene blir sterkere, til og med, fordi vi gjennom møtet med døden lærer å sette enda større pris på livet. Sånn velger jeg å tro at det er.

Det er helt nødvendig for meg å skrive om det. Det blir en slags sykepleiefaglig veiledning, selv om jeg ikke får svar.

Jeg undres bare. Jeg reflekterer og funderer, og avklarer mitt eget forhold til liv og død. Hvis jeg møter den selv, så aner jeg ikke hva jeg skal si eller gjøre, men jeg går alltid med åpent sinn i et hus der det er bruk for min kompetanse. Jeg føler meg fram, og puster lettet ut om jeg kan bruke humor, for humor er både angstdempende og frigjørende, brukt på riktig måte.

Når kjemien tillater det, for vi er da bare mennesker. Det er sånn her som alle andre steder, det er ikke alltid like lett å komme overens. Noen kollegaer jobber jeg bedre sammen med enn andre, og noen brukere får jeg lettere kontakt med enn andre. Noen får jeg ikke kontakt med i det hele tatt, men det er sjelden. Jeg har til og med blitt kastet på dør, og jeg har forlatt et hus i sinne.

Det var den gangen jeg ba vedkommende om å stoppe grisepraten, og han ikke fulgte min anbefaling. Og den gangen ei dame ikke trodde at jeg  hadde peiling.

Det hadde jeg, men jeg fikk aldri bevist det.

 

Jeg ber alltid en bønn om at ingen forteller en vits, og forventer at jeg skal le, for jeg liker ikke vitser. Jeg er mer glad i snartenkte og underfundige meldinger, sendt med den største respekt. Når budbringer og mottaker forstår hverandre, da blir verden et bedre sted, selv om en av oss er syk.

Jeg har erfart at det er mye lettere å snakke om alvorlige ting når man klarer å le sammen.

På den lille øya vår er det sånn at alle kjenner alle. Ikke alltid like nært, og noen ganger alt for nært. Det er da jeg gjemmer meg under teppet etter jobb, og lar teppet være et vern mot å bli for personlig involvert. 

Jeg lover dere, det funker ikke alltid.

Noen ganger går det rett i dass.

Noen ganger sitter det i lenge. Veldig lenge, kanskje for alltid. Et lite ord, en liten detalj, som blir med videre. Jeg har en boks som jeg legger sånne gullkorn i.

En visuell boks med dyrebar lærdom og erfaring, som jeg helst skulle vært foruten, men som jeg aldri ville vært foruten likevel.

Takk til alle jeg som jeg møter på min vei. Takk for at dere slipper meg så nært, så nært.

Hvis jeg selv noen gang skulle får bruk for helsepersonell, så husk en ting: Bruk skoovertrekk, eller ta av dere på beina, for dette er mitt hjem. Her er det jeg som bestemmer.

Her bor lille meg......og lille My.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På sparebluss

 

Jeg går på sparebluss for tiden. Jeg sparer meg til bursdagsfesten min, sånn at jeg skal klare å feire hele natta, for det VIL jeg. Jeg VIL alltid, men det blir ikke alltid som jeg vil. 

Grillpølser er billig mat, så jeg sparer litt i matveien også.

Når jeg har vært over gjennomsnittet engasjert i arbeidet mitt, så går jeg på sparebluss ei stund etterpå. Det som er merkelig er at jeg tåler press og stress og utfordringer på jobb, mens det som velter lasset er den helga jeg må jobbe inn i slutten av oktober, for da skal jeg være med Strikkeklubben Stiv i maska til Røros. Jeg får ikke fred i hodet før jeg har plottet det inn i timeplanen, men der er driftsansvarlig Maren suveren. Hun fikser og ordner, og vipps, så er helga i boks.

Hun kjenner meg veldig godt, og vet når det er "krise".

Nå er krisen avverget for denne gang, og det blir lenge til neste gang. Jeg liker meg best i den daglige tralten, for da slipper jeg å omrokkere på turnusen min.

Maren slipper.

 

 

Hvorfor vi er stive i maska?

Fordi vi hadde med oss ei hudpleiemaskin som strammet opp en smule. Vi testet det på en side, og ble merkbart skjev i ansiktet. Det så nesten ut som om vi hadde hatt slag, men kanskje vi så syner. Kanskje det var Doktor Nielsen sin skyld.

Den bitre fastlegen vår.

Han koster litt, men han gjør iallefall jobben sin.

Hvis du drikker ei sånn flaske så kan det hende at du kjøper BH`er for flere tusenlapper etterpå, men ikke Ann-Iren og jeg.  

Vi hadde bare en bitter smak i munnen, og masse penger på konto.

 

 

Jeg gleder meg til Røroshelg med denne gjengen. Det skal bli så godt!

Det er godt å ha noe å se fram til, selv om vi prøver å leve i nået. Det er dyrebart å ha venninner, for de er på samme planet som meg, selv om to av dem aldri finner senga.

Vi snakker samme språk, selv om det bare er ei av oss som ikke snorker. 

Meg.

Den eneste som har enerom.

 

Hos disse tre er det kvalitet i alle ledd.

 

 

Jeg er takknemlig for at jeg har dere i livet mitt damer, og i år skal jeg kjøpe minst EN svindyr dyr BH, kanske to. Jeg lover.

For kvalitet er en dyd i vår alder.

 

 

 

 

Septemberhjerte

 

 

 

Mona vet akkurat hva jeg behøver, og når jeg behøver det som mest.

I helga hadde jeg bruk for ost og kjeks og druer og jordbær og latter og vin og en god samtale.

Og sånn ble det.

Oss to, altså, og særlig henne. Hun er en mester på å skape hyggelig stemning ved bordet, både med tanke på de små detaljene, og i kraft av den hun er.

En bestevenninne i all sin prakt. Det er nesten så hun overdøver rosene i hagen. Ord blir overflødige når vi er på date med hverandre, men det bryr vi oss ikke om, for vi prater i ett sett.

Pluss at vi lytter. Vi bytter på å lytte.

Jeg tror nemlig at det er sånn som ordtaket sier:

Når du snakker, gjentar du bare det du allerede vet. Men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.

 Vi blir aldri for gamle til å lære noe nytt, selv om vi er midtveis i livet ( håper vi, da ). Vi har ingen anelse om hvor gamle vi blir til slutt, men vi dobler gjerne.

Ingen vet hvor haren hopper, og ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Akkurat det snakket vi om, at det noen ganger er viktig å drikke vin klokka fire på ettermiddagen, for vi vet ikke hvordan kvelden blir. For min del så endte den tidlig.

Som vanlig, for jeg er A-menneske.

Ingen av oss går rundt og er redd for hva som kan skje heller, forresten, for det meste er utenfor vår kontroll, men vi har blitt ganske flinke til å ta vare på stunden. 

 

 

Jeg har opplevd mye gjennom jobben min som sykepleier, og noen ganger har jeg vært redd for at jeg har et hjerte av stein, for tårene er bare på innsiden.

Nå vet jeg at jeg ikke har et hjerte av stein.

Det er fint å få bekreftelse på det, for jeg har nesten vært litt bekymret. 

 

 

Denne steinen fant vi da vi padlet søndag kveld, og da så jeg med en gang at steinhjerter har en historie å fortelle. De er varme og myke og værbestandige.

De slipes og poleres av ytre faktorer, men de rømmer ikke fra det som er vondt og vanskelig.

De blir.

Og de skal få være, så jeg tok den ikke med meg hjem, selv om det var veldig fristende.

Det hadde jeg ikke hjerte til.

 

 

Jeg løftet den forsiktig opp, og da så jeg hjertegropa den hadde ligget i. Jeg la steinen på hvit bakgrunn så ble den skulle bli mer synlig - for det bli sikkert mye finere, tenkte jeg - men den ble så mørk til sinns at jeg la den tilbake i reiret.

Der den hørte hjemme.

 

 

En ting er iallefall sikkert; jeg hører ikke til ved grytene, så grillpølser og engangsgrill er midt i blinken for meg. Ingenting er bedre enn å spise ute, men det er før knotten kommer, for ingen har en sjanse mot knotten.

Absolutt ingen.

Her knasker jeg brunsvidde grillpølser, og smiler, for nå vet jeg at tårene ikke bare er på innsiden.

De har også godt av å komme ut i blant.

Ut i sola og fram i lyset.

 

 

Milla vil alltid opp og ut, og denne dagen var intet unntak. Så var det jo Kom deg ut- dagen også, da,

så vi tok turen til Olberget.

Vi lar oss ikke be to ganger.

 

Å beskytte hjertet

 

 

- Alexander Fallo -

 

I dag hadde jeg mest lyst til å ligge på sofaen, men kjæresten ville det annerledes. Han ville til Besselvassheia, og jeg sa ja.

Til å være med.

Jeg behøvde et spark i ræva, for jeg ville helst ligge på sofaen og beskytte hjertet mitt. Gjemme meg litt bort fra alt og alle en stund, men det beste var likevel å gå tur i strålende augustvær.

Jeg var mutt og stille da jeg tok mine første steg, men så løsnet det.

Trollet sprakk i det sola rant.

Han får ikke så mange klemmer, for dem er det Milla som får. Det er så mye lettere å være kjærlig mot Milla, og så mye enklere å hviske noe i øret på en hund.

Hun har store ører, nemlig.

Store, myke antenner som hører alt.

 

 

Hun er staselig som ei dronning.

En livsnyter som synes at livet er best ute, men ikke når jeg er inne, for hun vil helst være der jeg er.

 

 

Når jeg er sliten og tankefull, eller full av alle slags følelser, da blir jeg innesluttet. Da klarer jeg ikke å si hva det er, eller hvorfor det er sånn.

Da hjelper det å være ute, selv om jeg helst ikke vil ut.

Det hjelper å vandre av seg det som er vondt og vanskelig. Det er jo ikke alt jeg kan snakke om, heller. Det er ikke sånn at jeg kan fortelle alt til resten av verden.

For i min verden har vi taushetsplikt.

I min verden møter vi spesielle mennesker hver eneste dag, og på hver eneste vakt.

Alle er spesielle.

Og noen er sære.

Noen er til og med yngre enn meg.

Mens ei er snart hundre.

 

Jeg mener ikke at jeg vil beskytte hjertet mitt mot alle disse menneskene. Det jeg mener er at hjertet mitt trenger beskyttelse, slik at jeg kan takle og tåle, sånn at jeg kan møte og mestre.

For jeg vil ha mot til å snakke om både livet og døden.

 

 

 

 

Uten filter

 

Det ser nesten ut som om kajakken min er laget av gull.

Det er nesten sånn at ord blir overflødige.

Hva skal man si, annet enn å oppleve?

Uten filter.

 

 

I kveld padlet vi i vårt eget øyparadis. Vi har jo dette vakre, vene havet rett utenfor stuedøra, iallefall nesten. Så nært og så kjært at vi bare kan ta en tur på impuls, når været tillater det.

For jeg er en godværspadler. og i kveld var det magisk.

Det var drømmeforhold.

Silkeføre.

God glid.

Til og med knotten holdt seg unna.

Fargene skifter i løpet av kort tid; det er det som er så forunderlig fint og fascinerende.

Jeg har nesten ikke ord.

 

 

Det må oppleves.

Og alt dette fikk jeg oppleve i kveld.

 

Mitt sanne ansikt

 

 

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid.

- Stein Mehren -

 

Men et menneske kan ikke elske andre uten å være glad i seg selv, og det var jeg ikke da dette bildet ble tatt, for fem år siden. Dette er ett av de få bildene som jeg finner av meg selv fra tiden før, for jeg ville ikke være med.Jeg studerte mitt eget speilbilde 1000 ganger i døgnet. Ikke for å¨bekrefte eller avkrefte om jeg var pen nok, men fordi jeg så så mye som ingen andre så.

Dette bildet dukket opp i facebook-minneboka da jeg sto opp i dag, og satte masse følelser i sving.

Og nå, når jeg ser på dette bildet i dag, så ser jeg det ikke selv heller.

For det satt i hodet, på innsiden.

Ikke på utsiden, som jeg trodde og visste. Ingen måtte fortelle meg at jeg så syner, for jeg så det med egne øyne. Dette har jeg også skrevet om i et tidligere blogginnlegg, men minnet kom tilbake, og da klør det i fingrene etter å formidle et budskap.

Selv om ingen skjønner bæra.

Ingen forstår seg på innbilte skavanker, innbilte svangerskap og følelser på villspor. Følelser som er så sterke at de blir sannhet, selv om det er blank kløgn.

Det med innbilt svangerskap har jeg aldri opplevd, men jeg tipper at folk rister på hodet av sånt.

Hjernen min ble foret med reinspikka løgn døgnet rundt. Løgnene tok fra meg nattesøvnen og selvfølelsen, og ingen kunne gjøre noe med det, bortsett fra meg selv. Den eneste fordelen var at ungene alltid visste hvor jeg var.

Nemlig foran speilet.

Ikke hvilket som helst speil. Det måtte være speilet på badet, og ikke alle de andre, for de satte meg i et dårlig lys. Dette ble spesielt viktig da jeg startet på veien mot å bli frisk, for jeg ble syk av det. Det lille jeg bygde opp ble lagt i grus, om jeg stoppet ved feil speil, for da så jeg det igjen.

DET.

Det var min første tanke om morgenen, og den siste før jeg la meg. Udyret kvernet rundt i hodet mitt mens jeg spiste og sov, og mens jeg tilsynelatende nøt solnedgang eller solppgang. Jeg følte meg som monster. Kan dere forstå det?

Sikkert ikke.

Jeg har lest om det, og jeg stilte diagnosen selv. Dysmorfofobi, sykelig opptatthet av detaljer ved eget utseende, sånne detaljer som kanskje ikke finnes, og som ingen andre ser, og som iallefall ikke betyr noe som helst, om de tilfeldigvis er der.

Sånn var jeg på ungdomsskolen, før jeg klarte å tvinge tankene litt på avstand. Hele greia utløst av en liten, og sikkert uskyldig, kommentar. En ubetenksom kommentar som veltet hele lasset, for det lå nok latent i meg.

Jeg var et lett bytte.

Nå som jeg har blitt så sterk på mange vis, så kan jeg ikke annet enn å være stolt over meg selv. Nå er det lys i øynene, og sikkert noen linjer som følger alderen med.

Nå som det kanskje ER ting å se, så ser jeg det ikke.

 

 

Jeg har hatt prestasjonsangst som var så vond at jeg nesten droppet ut av studiene. Nye praksisplasser, nye krav og nye mennesker å forholde seg til, samtidig som jeg hadde nok med tankene som kvernet. Jeg syklet som en gal, fra Levanger og til Skogn - og tilbake igjen, selvfølgelig -  hver eneste kveld, i et forsøk på å sykle fra meg selv.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg ble mye sprekere enn broren min. Han med sine 21 gir, han hadde ikke en sjanse mot mine 3.

Humor er et nyttig hjelpemiddel, spesielt i ettertid.

Jeg hadde ikke forventet at ungdomsskoletankene skulle komme tilbake, for jeg trodde at det var ungdomsnykker, men det var det ikke.

Det var mer alvorlig enn som så, selv om det er alvorlig nok for den det gjelder, å være dødssjenert og usikker i unge år. Det er alvorlig uansett alder det, og noen ganger til å le av, men helst ikke så noen ser det.

Fantasien henger ikke sammen med virkeligheten. Selvfølgelig visste jeg at mine problemer var lommerusk i forhold til kreft og ALS og annen dritt, men jeg glemte det. Foran speilet så glemte jeg resten av verden.

Jeg ble selvopptatt uten at jeg ønsket å være det.

Sånn ville jeg ikke ha det. Jeg ville ikke ødelegge hvert eneste øyeblikk, som er en gave, med å male dagen svart. Jeg oppsøkte lege, jeg fikk medisiner og jeg gikk i samtaleterapi. Jeg hadde en moderat depresjon på papiret, for den andre diagnosen har jeg bare i hodet. Jeg vet ikke hva som utløste hva, men når man i tillegg krydrer det hele med samlivsbrudd, DA blir det mølje.

Da blir det fullstendig krise.

Jeg er stolt over at ungene har vært i fokus hele tiden, bortsett fra når jeg så meg i speilet. De har kommet gjennom, og ut på den andre siden, som reflekterte og trygge mennesker. Jeg har hele tiden vært åpen, etter at jeg fikk tilbake stemmen og trua på meg selv. De har himlet med øynene, irettesatt meg, og realitetsorientert meg, like mange ganger som jeg har kollapset. De har fått kjærlighet og varme og mat på bordet hver eneste dag, selv om jeg ofte måtte ty til Toro.

Det gjør jeg fortsatt, for jeg liker ikke å lage middag. Det er den eneste fordelen med å bo alene. for da duger to knekkebrød med leverpostei, majones og agurk. Tid og penger spart.

Tid som jeg kan bruke til hva jeg vil, og penger som jeg kan vippse til studentene mine.

For de er mine øyenstener.

 

 

 

 

 

 

 

Å være til

 

Klarast i minnet

står tider og stunder

da ein heilt og fullt

kjende ein var til.

- Haldis Moren Vesaas -

 

I kveld vil jeg takke Karin Jegtvik for at hun delte disse ordene på Instagram, for jeg har ikke lest dem før. Jeg har lest og likt mye som Haldis Moren Vesaas har skrevet, men disse vakre og meningsfulle ordene har gått meg hus forbi.

Helt til nå.

Noe av det beste jeg vet er å lese ord som andre har skrevet, og som treffer midt i hjerterota. Dette lille diktet er som smørøyet i risensgrynsgrøten. Det smelter, og finner veier alle steder, sånn at grøten og livet smaker mye bedre.

Det jeg leser mellom linjene er sukker og kanel.

 

Jeg kjenner at jeg er til når jeg står i kassakø på coop, også, men det er ikke sånne stunder som er minneverdige. Kassakøen er en evighet, for jeg vil bare ut og bort, men et øyeblikk for evigheten er det definitivt ikke. Når jeg kommer hjem fra kveldsvakt, og finner verdens største edderkopp over inngangsdøra, DA kjenner jeg at jeg lever.

Jeg vil mye heller ha hjertebank av forelskelse eller spenning, i stedet for skrekk.

 

Noen spår i grut, og jeg studerer rosevin. Med havet som bakteppe kan jeg lese ei hel bok inni det glasset. Boka er så fin at det er med sorg i hjertet jeg blar om til siste side. Det føles som å miste en venn.

En venn som har gitt meg ord og bilder fra livet sitt.

Jeg elsker å lese.

Jeg elsker å lese bøker, og jeg elsker å lese mennesker, men det finnes en forskjell. Når jeg leser ei bok, så kan jeg lage mine egne bilder. Derfor er det vanskelig å se filmen etterpå, så det gjør jeg sjelden. 

Når jeg leser mennesker, så betyr det at jeg sanser og lytter og ler. Det beste jeg vet er når kjemien stemmer. Når det er lov til både å le og gråte. Når vi kan snakke alvor med glimt i øyet.

For det er faktisk mulig.

I sånne stunder kjenner jeg at jeg er til. I sånne stunder leser jeg alltid mellom linjene. I sånne stunder skjønner jeg meningen med livet, selv om det høres ut som en klisje.

 

Hva så, om det er klisje,

blir det finere enn det?

Det å bare kunne være,

la seg favne av det nære,

nyte vin og himmelblå,

alt mens havet titter på.

 

Amen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Seile sin egen sjø

 

TANTEGUTT OG FADDERBAN

God tur, no reise du Over There,
men du må husk at du hørre te her,
lytt te Fru Pigalopp, dama i midten:
Hold dæ for Guds skyld unna aill dritten!

Doughnuts og Donald og sukker og sirop,
kjæmp i mot Trump`en heilt te han gir opp,
ta i mot alt som landet kan gi,
opplev og reis om du bære får tid.

Ittj bli så læng at du bli president,
tenk litt på oss som sett her på vent,
finn dæ ein kjærest heim her i Norge,
æ veit tå fleir som e ledig på torget.

 

Jeg synes det er strålende at ungdommen griper sjanser, og følger drømmene sine. Jeg hadde også muligheten til å besøke USA da jeg var ganske ung, men den sjansen våget jeg ikke å ta. Jeg var den som tenkte å ta med meg min lille reiseradio til London, sånn at jeg kunne høre på norsk radio mens jeg var der.

I mine ører låt det fornuftig.

Helt til broren min realitetsorienterte meg, og sa at de ikke hadde trøndelagsnytt i storbyen, etterfulgt av verdens råeste latter.

For jeg har faktisk vært i London, selv om det ikke ble USA. Jeg var der på "studietur", for jeg valgte språklinja på videregående, sammen med fire andre jenter.

Vi studerte gutter, hamburgermenyer, og vi øvde på å se eldre ut enn vi var, sånn at vi kunne sitte på puben og drikke øl, for det gjorde alle de andre.

Jeg har lært engelsk, tysk, frans og spansk, og jeg liker meg best hjemme.

 

 

Reise - Kari Bremnes 

Reise
Reise
Reise med en liten passasjer
Følge tegn som ingen andre ser
Være egen båt
Frakte både jubel og gråt

Reise
Reise
Reise lenger enn du hadde trodd
Kjenne liv der ingen før har bodd
Være en lugar
Seile med et spørsmål uten svar

Reise
Reise
Reise lansmed dag og over natt
Reisen er den lengste du har tatt
Være eget fyr
Blinke for et gammelt eventyr

Reise
Reise
Reise med en passasjer om bord
Nynne på en sang av hav og jord
Være solvarm strand
Når en liten sjømann går i land

 

Jeg seiler på eget hav, oppdager nye steder, og finner nye sider ved meg selv. Jeg er mitt eget fyr, men noen ganger seiler jeg på grunn, fordi jeg har glemt det som jeg lærte da jeg tok båtførerprøven. Fyret blinker på spesielle måter, og det forteller oss noe viktig. Det hender at jeg glemmer, eller ignorerer og overser signalene.

 

 

Det viktigste er å seile sin egen sjø, følge sine egne drømmer, enten de er kortreiste eller himmelhøye. Vite at hjemme finnes den trygge havna, den lune vika og det varme svaberget. 

En drøm er et eventyr som du selv velger.

 

 

Uten meg er du ingenting

 

 

Tenke seg til at bloggen min kryper oppover på lista. Det er inspirerende og artig, og helt klart stor stas. Det må jeg bare innrømme.

Jeg innrømmer mye annet også, gjennom ordene som jeg deler, men ikke det aller innerste.

Jeg deler mye, men ikke alt.

Det er ikke et mål i seg selv å havne høyt på lista, men det betyr jo at mange leser det jeg skriver, og det er det som er så fint.

Jeg unner meg selv å være stolt.

 

 

Jeg måtte visst rykke tilbake til start for å begynne på nytt. Kroppen befalte meg:

LYTT, for svingende!!

Uen meg er du ingenting, sa den. Uten meg står du ikke på fot, og uten meg har ikke tankene dine et sted å bo.

Uten meg kan du ikke leve.

 

Jeg har skrevet om det før, men noen ganger er det lurt å gjenta seg selv, særlig om tankene er gode. Særlig om tankene stryker meg på kinnet, eller gir meg et spark i ræva. Dette fikser du!

Dette mestrer du. Dette har du aldri gjort før, så det klarer du sikkert.

Da jeg omsider havnet på sofaen, og ble der i nesten ett år, så hadde kroppen min hintet lenge, stakkar. Først så hvisket den at jeg burde lytte til min indre stemme. Deretter pirket den meg på skuldra, og ga meg muskelsmerter. Værsågod!

Til slutt spente den beina under seg selv.

Og tok fra meg stemmen. Ikke bokstavelig, men jeg orket ikke å snakke. Det gjorde ikke all verdens forskjell, for jeg har aldri vært en pratmaker, men likevel.

Så stille har det aldri vært.

Jeg spiste nesten ingenting, og jeg gjorde ikke annet enn å se på TV. I stedet for å spise så så jeg på Masterchef Australia, men jeg er fortsatt ikke flink til å lage mat. Kiloene forsvant, men nå har de heldigvis kommet tilbake igjen, sammen med alt det andre.

Kjære, runde kvinnemagen min.

Den snille, myke kroppen min, som våger å si fra der andre tier. Kroppen min, som fremdeles er i helspenn av og til. Den som svetter og skjelver og fortsatt gråter i blant. Den som smiler og ler, og har glimt i øyet. Den som er et helt og ærlig menneske, og som av og til serverer en hvit løgn for å redde sitt eget skinn.

Lyset er tent, og ordene er tilbake. 

 

Lyset

Kjære, alt ditt som du viser meg no
- så utenkt som mangt av det er -
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas

 

Tusen takk til alle som velger å lese mine ord. Det betyr uendelig mye. Det er som å balansere på line uten å være redd, fordi jeg vet at under lina er sikkerhetsnettet mitt. Familie venner, lesere, og nye bekjentskaper. 

Jeg vet at dere fanger meg opp, så derfor kan jeg være balansekunstner. Derfor kan jeg leve, leke, svinse, svanse, gråte og danse, og være akkurat sånn som jeg er.

Takk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt lille land

 

I går kveld tok Anette og jeg et impulsivt kveldsbad. Forfriskende og beroligende, og passe kaldt. Det klarner hodet og avkjøler kroppen, og da blir jeg i verdens beste modus. Alt stemmer, på en måte, bortsett fra hudfargen.

Jeg er kritthvit, eller hvit som en engel, men jeg har ikke vinger.

 

Min verden er blå og blikkstille og trygg.

Tenk å kunne rusle ned bakken, uten å planlegge noe særlig, og bare hoppe i havet fra ei brygge. Hun som eier brygga er priviligert, og jeg er priviligert, fordi jeg alltid er velkommen dit.

Mr Handyman har gjort en utmerket jobb, og Anette har ryddet fjæra for ting og tang. ( Pling!! - jeg elsker ordspill :-)

Hva mer kan man be om?

Et glass vin på bryggekanten, kanskje.

 

 

Jeg drømmer meg hit og bort, men aller helst hit.

 

 

Nå har det vært så mange terrorangrep at jeg nesten går i surr. Jeg husker ikke hvor og når og hvem. Jeg husker ikke hvem som var først og sist. Eller jo, det siste var i går, i Barcelona.

Nå er det de som gråter salte tårer, og verden gråter med dem. Mens vi tar et bad, og er så langt unna, at det er vanskelig å skjønne.

 

Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap
når det blir lyst, mens natten står blek og tyst.

- Ole Paus -

 

 

Mitt lille land, min lille verden, og havfrue-venninna mi.

Det er håp i hengende snøre, og vi håper på en fredelig verden, selv om det aldri kommer til å skje. 

Hva skal vi gjøre?

Det spørsmålet er alt for stort for meg og mine tanker.

 

" Mitt lille land
   Et lite sted ,en håndfull fred
   slengt ut blant vidder og fjord. "
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ventesorg og den andre sorga

 

 

 

Jeg hørte presten snakke om sorg, og at sorgen kan oppleves som et tykt og ugjennomtrengelig tåkehav. Et sted hvor du er nødt til å være til tåka letter. Vi som bor ved havet vet at tåka kan komme brått og uventet. Vi vet også at det er vanskelig å prøve å bevege seg ut av den.

Det går liksom ikke.

Vi vet ikke hvor vi er, eller hvor vi er på vei. Landskapet og fargene forsvinner, Vi føler at tåka tar kvelertak, og tyner livsngnisten ut av kropp og sinn. Det blir vanskelig å puste.

Noen ganger ser vi tåka som en vegg ute i horisonten, som et slags varsku. Den ruller litt nærmere, men så hender det at sola og vinden jager den bort. Vi trekker et lettelsens sukk.

Ikke denne gangen.

Det var ikke oss denne gangen. Og så er livet som før.

 

Hvordan er ventesorgen?

Når tåka er i synsranden, og du vet at det er meldt en vindretning som bærer tåka din vei? Det tror jeg er vanskelig. En sorg FØR sorgen, på en måte. En sorg i livet, blandet med minner, takknemlighet, håp og livsglede. Sikkert angst og sinne, også, over det vi ikke vil gi slipp på.

Jeg tenker mye på dette, selv om jeg er en glad laks.

Jeg tror det er lurt at jeg som sykepleier avklarer mitt eget forhold til liv og død, selv om jeg på ett vis ikke har peiling. Ingen som ikke har opplevd det selv, har virkelig peiling på hvordan det er.

Likevel, jeg blir tryggere av å reflektere over liv og død. Jeg blir tryggere på meg selv, og da blir jeg en tryggere samtalepartner og hjelper. Da våger jeg å pirke borti det som er vanskelig, eller jeg våger å la det være. Jeg blir bedre på å lese blikk og bevegelser, og det blir mindre farlig å være nær.

Det er ikke farlig i det hele tatt.

Jeg er sykepleier. Det er ikke min smerte og min sorg, selv om det er fryktelig vondt mange ganger. Det er tvingende nødvendig å betrakte på avstand, samtidig som man holder noen i hånda. Det er helt nødvendig å la det faglige blikket bedømme situasjonen, men jeg ser med hjertet samtidig. Det gjør jeg alltid. Den profesjonelle meg, og lille, store meg, går alltid side ved side. Det hender jeg føler meg stor og sterk og trygg, men noen ganger er jeg bare ei lite mus, som helst vil pile innunder golvlista, og bli borte. 

Jeg vil bort fra alt, for jeg vet ikke om jeg makter å være så nær. Det er da jeg velger å fokusere, for jeg har alltid et valg. Jeg har valgt å være sykepleier, og da har jeg et ansvar som jeg ikke kan løpe fra. Da tenker jeg på den som jeg skal hjelpe, som ikke lenger kan velge.

Hva skal JEG være redd for?

Mine egne reaksjoner? Mine egne følelser? Muskelspenningene eller hodepinen? Det at jeg får døden i fleisen? Reaksjonene det skaper hos meg selv, fordi det minner meg om ting jeg selv ikke har bearbeidet? 

Det hender jeg ser litt uklart noen ganger, men da er det bare å tørke tårene. Den som er syk, og de pårørende, tåler å se tårene mine. Jeg tror til og med de synes at det er fint, på en måte. Men tårene får ikke ta overhånd, for jeg nekter å gi etter. Da går jeg heller ut og trekker frisk luft, eller jeg later som jeg skal ta en viktig telefon. 

Jeg går ut og tar sats, gråter meg ferdig, men den "viktige" telefonen får vente, for hva er mer viktig enn å være tilstede med hele meg?

 

 

Presten sa at tåka vil lette. Det gjør den alltid. Landskapet blir kanskje aldri som før, og tåka vil komme tilbake, men kanskje vi ser på sola og regndråpene med nye øyne?

Eller på regnbuen, og på fjæra som danser med vinden.

Et lite tegn, et tegn bare, på at det finnes noe mer mellom himmel og jord. En liten hilsen fra dem som kjenner en annen virkelighet.

De som vet mer enn oss.

 

 

Jeg vil ikke vite, ikke på lenge ennå. Jeg vil ut i høstsola, og nyte all verdens farger, for høsten er det vakreste jeg vet. Sånn har det alltid vært, så lenge jeg kan huske. En ny start, et nytt skoleår, nye joggesko, og nye muligheter. Friskere luft og høyere himmel.

Oppturer og nedturer, kvikke tanker og tunge tanker. Sånn er livet for de fleste, eller for alle, for jeg tror at vi i bunn og grunn er ganske lik hverandre når det kommer til stykket. Når vi skal møte døden så eier vi bare det vi står og går i. Ikke  tar vi med oss noe heller, annet enn dyrebare minner. Det er stunder i livet da materiell rikdom ikke betyr noe som helst, for ingen kan kjøpe lykke, og ingen kan betale seg fri fra sykdom og sorg. Heldigvis bor vi et land som gir oss muligheter, men det er ikke alltid nok.

Selvfølgelig ønsker jeg meg et lite hus ved havet, og det koster flesk. Jeg vil ha bobil, og hytte på Mausen. Jeg vil gjerne ha den kjolen jeg falt for. Veldig gjerne!, så den kjøpte jeg. Jeg som aldri har vært et kjole-menneske, men jeg blir 50, og det skal feires med stil, og med familie og gode venner.

Jeg grugleder meg.

 

Det er selvfølgelig lykke å kjøpe nytt garn til strikkekurven, og det er fremdeles lykke å kjøpe nye joggesko, men dere skjønner sikkert hva jeg mener. 

Det joggesko-minnet er dyrebart, mer dyrebart enn det skoene var.

 

Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

- Haldis Moren Vesaas -

 

Godt valg!

 

I dag leste jeg noe i et kommentarfelt som jeg ikke vil gjengi, fordi det var så stygt.  Fra en voksen til en voksen, men likevel.

Gjør det noen forskjell?

Kan VI gjøre en forskjell?

Ja, det kan vi. I disse dager begynner noen i barnehagen, eller i 1. klasse. Noen fortsetter der de slapp, mens andre begynner på ungdomsskole eller i videregående skole. Kanskje til og med på universitet, eller som lærlinger.

Noen blir mobbet på jobb.

Mobbing foregår på mange arenaer, og flere enn før, på grunn av at sosiale media har gitt oss den muligheten. Sosiale media gir uante muligheter, enten det gjelder å snikfotografere, dele bilder ulovlig, eller det å sitte trygt på rommet sitt og sende stygge meldinger til andre.

Jeg tror at den terskelen er mye lavere nå, når man "slipper" å gjøre det ansikt til ansikt.

Jeg har ennå Snåsamannen sine ord i ørene. La oss være et lys for andre. La oss ikke dømme og fordømme andre. 

La oss være et medmenneske.

Jeg får vondt i magen når jeg leser mobbehistorier, noen av dem med tragisk utfall. Det er vondt å lese sånne ord, men det er ingenting i forhold.

Det er ingenting i forhold til hva noen må tåle for å være seg selv.

 

Vi må begynne med oss selv.

 

Jeg tror at mye starter ved middagsbordet hjemme. Det handler om at vi alle, en eller annen gang, kommenterer andre sitt utseende eller andre sin måte å være på, enten med barna som tilhørere ( for da er ørene på stilk ),  eller på vinkveld med venninnene.

Det tror jeg alle gjør.

Alle har sikkert kjent følelsen av å heve seg over andre. Vi ler av noen, eller vi fryder oss over at de mislykkes. Fryd var kanskje å ta hardt i, men den lille stemmen inni oss som ikke burde vært der. Kan vi med hånda på hjertet si at vi aldri har hørt den?

Jeg har hørt den mange ganger.

Det handler om respekt, ikke sant? Det handler om å være bevisst stemmene i hodet, skille dem fra hverandre, og lytte til den stemmen som vil andre vel. De andre stemmene, hylekoret, kan jeg velge å ignorere eller overhøre. 

Er det sånn det føles å bli mobbet tro?

Ingen lytter til det du har å si, og ingen bryr seg. Jeg tipper at det er veldig vondt å være luft for andre mennesker, være usynlig, ubetydelig og ingenting.

Den som ikke blir bedt i bursdag. Han som alle prater om i kantina, eller henne som ingen gidder å henge med.

Dag etter dag.

Helt til noen ikke orker mer.

Jeg orker nesten ikke å tenke på det.

 

 

ENSOMHET

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn ? her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

- Arild Nuquist -

 

Det er godt å være ensom i blant, når jeg velger det selv. Det er mange som ikke har de samme valgene som det du og jeg har, men vi kan gi dem vår stemme.

Den stemmen som vil andre vel.

Godt valg!

 

 

 

 

 

 

Salmer ved kjøkkenbordet

 

 

Takket være Snåsakaill`n så har jeg hørt på salmer neste hele dagen derpå. Jeg har alltid likt salmer veldig godt, helt fra jeg var lita jente. Det henger nok sammen med at salmer var en naturlig del av barndommen min. 

Farmor og farfar bodde i samme hus som oss, og der var det salmesang både morgen og kveld. Jeg har gått på søndagsskole, og jeg har samlet fisker i garnet. En fisk for hvert oppmøte, og fangsten var god.

Det var mye som var synd i deres øyne. Vi skulle IKKE spille kort, helst ikke plystre, og iallefall ikke danse. Ikke strikke på en søndag, og aldri ta med fiskestanga ned til havna på hviledagen, for å prøve fiskelykken.

Det holdt med den fisken vi fikk i garnet.

Men det var hjertevarme og TID i massevis. Og skjømmingstime; den timen i døgnet da de la seg for å hvile, eller satt i halvmørket og fortalte historier, før lampene ble tent.

I dag kalles det meditasjon, for vi pustet med magen.

 

 

Vi ba ikke så mye i andre etasje, men vi ba da for maten. Det hendte til og med at vi fisket nede ved havna på en søndag, for vi snek oss bak fjøset og ned til sjøen. Lillebroren min var til og med så modig - eller uvitende - at han dro med seg farmor ut på golvet for en dans, mens han plystret.

Dobbelt ære være, altså. 

Det falt ikke i god jord, for jeg husker det som om det var i går. Jeg tror til og med at jeg frydet meg litt, for da fikk jeg hevn. En søt og frydefull hevn, etter at lillebror med krøllene hadde sladret om at jeg satt bak en stor stein, og smugrøykte avispapir med tørket løvetann inni.

 Han for som ei røyskatt, lekende lett mellom steinene, og var alle steder samtidig.

Lille, søte lillebror, som sto foran speilet hver eneste morgen og ba om at krøllene skulle forsvinne. Han vasskjemmet hår, og ba, til ingen nytte.

 

 

Du som ber for ditt barn, dine kjære,

er i forbønn fra år og til år,

Om du tålmodets lekse må lære,

Himlens bønnesvar engang du får.

Det er svar underveis, engler kommer med bud,

om det drøyer, dog fram det skal nå.

For det lovet jo løftenes trofaste Gud:

Kall på meg, og du hjelpen skal få!

 

Denne sang besteforeldrene mine ofte og gjerne, og de nevnte oss i bønnene sine hver eneste dag. Denne salmen ble også sunget i kirka i går, da Joralf Gjerstad var på besøk.

Det var så fint å være tilstede, for det var akkurat det jeg var,

TILSTEDE.

Jeg burde kanskje hatt DDE på øret i dag, for det har vært ølfestival her ute ved havet. I stedet er det altså salmer. 

Er det et alderstegn?

Tro eller ikke tro, for meg er salmer nydelig musikk og gode minner. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men jeg tror på det gode i mennesket, akkurat som Joralf snakket om i går. Vi kan tenne et lys for andre, eller være en venn for andre. 

Ei hand å holde i.

 

 

Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste

 

Gi din Gud ditt hjerte hen, gi din ringe neste.
Gi din uvenn og din venn, gi dem alt ditt beste.
Gi til du blir tom og arm, intet skal du miste.
Gi til du blir rik og varm, rikest på det siste.

 

I kveld satt jeg så nær Joralf Gjerstad som det var mulig å komme. Jeg hadde gjerne villet ha en samtale med ham under fire øyne, men han kan jo ikke snakke med alle som vil snakke med ham.

Det må vi respektere.

Det var en stjernestund. Snåsamannen i samtale med Øyvind Løvrød, og med Therese Ulvan sin nydelige stemme underveis i samtalen om livet, døden og håpet.  Kjente og kjære salmer som Joralf er glad i, og som jeg er glad i.

Jeg har alltid vært glad i salmer.

VI kan tro og mene hva vi vil om hans evner, men jeg velger å tro. Jeg tror på utstrålingen og hans evne til å se. Jeg tror på hans evne til å bruke den kraften han er gitt, og den gaven han har fått. Han har møtt motbør, og han har hatt det vanskelig, men på den andre siden har han blitt et rikere menneske. 

Han skaper undring.

Da han leste ordene som står øverst  i innlegget, så presset tårene på hos meg. Dette salmeverset har for ham blitt et slags livsmotto. Kloke ord fra en klok mann.

Jeg er glad i mennesker som ikke dømmer og fordømmer. Joralf fortalte historien om henne som ble tatt i ekteskapsbrudd, og som skulle steines. Da sa Jesus: den av dere som er uten synd kan kaste den første steinen.

Ingen kastet.

Sånn var Jesus, og sånn er Joralf. Jeg tror ikke at noen av oss, med hånden på hjertet, går gjennom livet uten å trå feil. Før eller senere snubler vi og faller, for sånn er det å være menneske. 

Varme øyne, og glimt i øyet, det har han i rikt monn. Samtalepartneren hadde en unik og respektfull kontakt med hovedpersonen, og Therese Ulvan sin tolkning av salmene var gull og atter gull. Salmeskatter som jeg har levd med hele livet, men nå i ny drakt. En ny og kledelig drakt.

Jeg ble iallefall litt rikere denne kvelden. Det er ikke mulig å være uberørt.

Tusen takk.

 

 

Nå er det gjort!

 

Nå er det gjort!

Alle sammen har noe de gruer seg for, eller noe som de helst ikke vil gjøre. Det finnes dem som uten problemer holder en glitrende tale foran flere hundre mennesker, uten å blunke. For andre er bare tanken på å skulle utsette seg for noe sånt --------> skremmende.

Jeg har lært at øvelse gjør mester.

Det finnes mennesker som alltid setter seg i passasjersetet for å slippe unna både  motorveier og kronglete avstikkere, sånne mennesker - dere vet - som gjør seg selv en stor bjørnetjeneste.

Sånn er jeg, men vent, ikke nå lenger.

I går og i dag har jeg kjørt Trondheim på kryss og tvers så mange ganger at jeg er kurert. For alltid, håper jeg. Det handler ikke om angst, men om en terskel som har blitt i høyeste laget. Det er ikke så lurt å velge minste motstands vei bestandig, selv om det er behagelig der og da.

Egentlig er det ubehagelig, for jeg ender opp med å skuffe meg selv.

I løpet av denne uka så har begge ungene flyttet ut, og det betyr flyttesjau. Da valgte hønemor å kjøre på. Hva gjør man ikke for sine barn? - selv om de er meget selvstendige. Innerst inne er jeg nok god å ha, særlig når prisen på hvitost får dem til å steile.

Og DE er gode å ha, for nå kjører jeg byen rundt som en helt.

Det høres ut som en stor prestasjon, og det er det - for MEG. For andre er det piece of cake.

Kanskje jeg skal bli taxisjåfør?

Jeg vet iallefall at det er mye bedre å bryte ut av komfortsonen ( særlig etterpå ), enn å lure seg unna, for da lurer jeg bare meg selv.

Det smaker ikke godt; det smaker som Norvegia til blodpris.

Det som smaker godt er når mamma ber med ungdommen på pizzarestaurant når det romler i magen. Det smaker også godt å se at de finner seg til rette på hver sin hybel. Med største diskresjon så lar jeg være å dele bilder fra inspeksjonsrunden min, for de har et mye strengere forhold til sosiale media enn det jeg har.

Sikkert fornuftig.

Vi lærer av hverandre, og jeg har lært at jeg ikke må ha ruta i hodet før jeg begynner. Det holder å lese skilt for skilt, der og da,for da finner jeg fram, selv om bomveiselskapet tjente litt ekstra på rundene mine i går. 

Det ble noen strafferunder, men jeg vant likevel.

Over meg selv.

Det er mye mer behagelig å være med Gråtass på tur, for han slipper å sysle med filbytte, motorvei og rushtrafikk. 

 

 

Eller plentraktoren, som er spesialist på sitt område.

 

 

Nå bor jeg offisielt alene, og da tar jeg meg et glass rosevin, ikke for å feire, men for at jeg er stolt over de som flyr sine egne veier. Jeg er litt urolig på innsiden, men ikke fordi jeg er bekymret. Jeg bærer på en rar og ubeskrivelig følelse, for vi har jo bodd i samme hus i 19 og 21 år.

Det gjør noe med løvemammahjertet, det.

 

Kanskje jeg kommer til å sammenligne meg selv med en gammel bil nå, en som ingen vil ha?

HEI!

Gamle biler kan skinne som bare det. Dessuten er de ettertraktet.

 

 

PS  Vegard kommer hjem i kveld, og reiser igjen i morgen. Han hadde ikke tid til å være hjemme til søndag, for han har visst flyttet :-)

 

Det tar jeg som et godt tegn.

 

 

 

 

Etiske retningslinjer og yrkesstolthet

 

Den lille valpen som tillitsfullt sovnet i halsgropa mi, den fikk hjertet mitt til å smelte. Og det fikk meg til å tenke på sårbarhet. Så prisgitt sol og måne den lille er, så prisgitt resten av oss, og så overlatt, ikke til tilfeldighetene, men til verden omkring seg.

Akkurat som oss.

Jeg håper den får et godt hjem, med masse omsorg og kjærlighet, og noen regler, for husregler er fint. Alle behøver en rettesnor, selv om vi går våre egne veier. En rettesnor på livsveien vår.

Noen etiske retningslinjer.

I sykepleien har vi egne yrkesetiske retningslinjer, og det er fint. Det er nødvendig for å kunne sikre alle en verdig behandling.

"Sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket."

Reglene er til for å sikre alle vi er i berøring med:

-brukeren

-de pårørende

-medarbeiderne

-arbeidsstedet

-samfunnet

-profesjonen

 

Muligens skulle profesjonen ha stått øverst på lista, og det gjør den visst også, i virkeligheten, men uten brukeren ingen profesjon. Uten brukeren ingen pårørende, og heller ikke alt det andre som er listet opp.

 

Nå glemmer jeg et øyeblikk at jeg har ferie.

 

En ting som får meg til å se rødt, er når noen i en nedlatende tone lurer på hvorfor vi gidder å jobbe i sykehjem eller hjemmetjeneste. Tenk å kaste bort høgskoleutdanningen på det!

Jeg som ikke liker rødt. 

De har ikke peiling på hva de snakker om. Vi kan mye, og vi kan litt om alt. Jeg er ikke spesialist på hjertet, men jeg vet litt om hva hjertet behøver og begjærer. Jeg har glemt noen av de latinske navnene, men jeg vet at den skrå halsmuskel heter sternocleidomastoideus, og at den store muskelen bak på ryggen heter musculus latissimus dorsi ( nei, jeg har ikke googlet det, men det interesserte meg da jeg gikk sykepleien, så det er lett å huske ).

Den muskelen har jeg ofte vondt i, fordi jeg står alene med ansvaret i huttaheiti. Jeg har dyktige leger jeg kan ringe til, men de er ikke bare en alarmknapp og tre minutter unna. Jeg har dedikerte og flinke medarbeidere som kommer til unnsetning så fort de bare kan, men det tar sin tid, særlig om el-bilen går tom for strøm.

Jeg kan ikke slå av vakttelefonen og ta matpause, for den er koblet til trygghetsalarmen. Jeg tar pause et eller annet sted på veien, men når alarmen går så flyr kneippbrødskiva ut av vinduet.

Det er forresten sjelden jeg spiser i bilen, men det er det enkelte andre som gjør. Det ligger igjen bevis mellom setene, i form av sjokoladepapir og lignende. Hurtigvirkende kalorier som forsvinner mye fortere enn papiret.

 

Vi har masse erfaring med mye:

- smertepumper

- medisiner

- støttestrømper

- respiratorer

- hostemaskiner

- peg-sonder

- tracheostomier

- hjemmedialyse

- diabetes ( takk og pris for at vi har sukker-Anna å rådføre oss med )

- blodtransfusjoner

- stomier 

- nefrostomier

- ensomhet

- depresjon

-schizofreni og andre psykiske lidelser

- rus

- beinbrudd

- rehabilitering

- hjelpemidler ( heldigvis har vi et nært samarbeid med ergoterapeuten, fysioterapeuten og hjelpemiddelkoordinatoren )

- sår

- demens

- MS

- UVI ( plagsomt og utbredt )

- ALS

-PMS  ( vi ønsker oss flere menn inn i omsorgsyrket )

- og alle de andre bokstavene

 

Vi har erfaring med SÅ mye mer enn det der, så kom ikke å fortell meg at vi er annenrangs sykepleiere og omsorgsarbeidere, som jeg tilfeldigvis overhørte her om dagen. Vi er kanskje ikke spesialister på ett område, men vi er som poteten, vi kan brukes til ( nesten ) alt. Nesten alt, for når en bruker som er oppegående i hodet prøver å krafse etter meg, eller kommer med slibrige kommentarer, da setter jeg ned foten. 

DA smeller det!

Respekten skal nemlig gå begge veier.

Jeg opplever at brukere kommer fra sykehuset midt på natta, der møtet med sykehuset var så "effektivt" at hun ikke engang ble registrert i mottagelsen. Jeg opplever også at kommunikasjonen går på skinner, sånn at alt hun behøver av utstyr blir sendt med hjem.

En mann jeg kjenner rakk akkurat å få en finger opp i rumpa før de snudde ham rundt, og sendte ham hjem, med uforrettet sak. Han kom hjem som et eneste stort spørsmåsltegn. Hva hadde jeg der å gjøre?

Jeg må skryte av kreftpoliklinikken ved Orkdal Sykehus, for de er suverene. SLB ( seksjon lindrende behandling ) på St Olav er også i en klasse for seg. Det er mange som er i en klasse for seg, og som vi samarbeider godt med, men akkurat i dag så velger jeg å fremheve disse to.

Og jeg tar meg den friheten å fremheve noen av våre lokale leger, uten å nevne navn. De er tryggheten vår når det går mot slutten.

Uten dem var vi ingenting, og uten oss hadde de ikke klart det.

Mitt privilegium er å være den som trekker i trådene, og den som er bindeleddet mellom sykehus, medarbeidere, legekontor, apotek, helsestasjon, og andre nødvendige instanser.

Neste gang noen ymter om at vi er andredivisjons pleiere ( ingenting er galt med å spille i andredivisjonen, det er ikke det jeg mener, men vi spiller mesterligaspill, og topper laget ),  da smeller det!

Det viktigste er å gjøre sitt beste.

Ikke har vi lønninger som er i samsvar med det vi gjør, heller. Det er bedre betalt å løpe etter en ball, iallefall om du spiller i eliteserien. Fotball interesserer meg egentlig ikke - jeg vet at den er rund -  men jeg jobber gjerne etter go`fot-teorien til Nils Arne Eggen.

La oss spille hverandre gode,

og score MÅÅÅÅÅÅÅL!! - på brukeren sin vegne.

 

 

 

Bølgedemperen

 

 

Jeg klarte å rote bort innlegget fra i går, så jeg gjør et forsøk på å gjenskape det. Alt vi har lest og sett og opplevd setter seg jo i kroppen, så ordene er nok der et sted.

Utenfor Sletringen Fyr er det lumske farvann. Det glitrende havet skaper seg plutselig om til bårer som ligner en ildsprutende drage, selv om elementet er vann. Havet freser mot himmelen med voldsom kraft, før det legger seg til ro igjen.

Sånn er det med angsten også.

Den slår plutselig til, helt ut av det blå, og ut av intet. Jeg har aldri opplevd panikkangst, takk og pris, for det er sikkert forferdelig. Hos meg er det mer indre uro, og ei klo som strammer til rundt halsen. En følelse av at det blir tungt å puste, pluss at hjerteslagene er på ville veier.

Innenfor fyret, innaskjærs, er det roligere. Da vi padlet fra Sletringen og tilbake til Titran, kjente vi etterdønningene fra båra under kajakken. Ikke i form av bølger, men mer en udefinerbar kraft som bar oss fram, en siste rest av mektige natukrefter.

Sånn er det med angsten også.

 

 

Samtidig som den er slitsom og utmattende, så gir den styrke og lærdom. Jeg lærer meg selv å kjenne, og jeg finner ut hva jeg er bygd av, hva jeg tåler og ikke tåler. Jeg tåler det meste, for den gir meg en slags urkraft.

Den er ikke en venn, selv om jeg prøver å forsone meg med den. Jeg kaller den heller en følgesvenn, som utfordrer meg til kamp av og til. Den er ikke en uvenn heller, for enten er du venn eller så er du det ikke. Jeg vil heller gå side om side med gleden, bekymringsløsheten og alt mulig annet med positivt fortegn.  Jeg liker ikke alle disse u`ene, for jeg er enig med Ludvik fra Flåklypa.

 

 

"Nei, Ludvig hadde slik en angst for alle disse u`ene, som menneskene satte foran ordene. Hvor ofte hørte og leste man ikke om uvennskap, utroskap og ufred. Fikk man bare denne bokstaven vekk, ville resten av ordet bli til bare glede."

 

Ludvik er en modig og fin liten fyr, selv om han er livredd det meste av tiden. Angsten og nervøsiteten driver ham framover.

Da gir han bånn gass.

Hos meg bryter tankespinnet ut om natta, i form av svette, og noen ganger tårer. Ikke en enslig dråpe, men jeg bader i svette, sånn at jeg må dusje og skifte sengetøy på feil tid av døgnet, og alt for ofte.

Jeg må huske å ta litt ekstra salt på egget, for å kompensere.

Hodet er som et skvalpeskjær, der tankene er vanskelig å kontrollere. Jeg lærte da jeg tok båtførerprøven at skvalpeskjær er skumle saker. De har så vidt hodet over vann, og sjøen skvalper inn fra alle kanter, ustanselig. Da tenker jeg på alt, fra vifta på badet som streiker når jeg skal dusje, og på to av de tre lyspærene som ikke funker, også på badet. De er heldige, lyspærene, som kan ta kvelden med et blunk, mens de lar andre ordne opp for seg.

Bli lys, og det ble det, for det meste ordner seg.

 

Bare så det er sagt, jeg bobler over av glede, takknemlighet og alt det andre som er lyst og fint. Boblene vinner over de frynsete tankene hver eneste gang.

Etter en stund, etter at de har rast fra seg.

 

Disse små bagatellene blander seg med opplevelser fra tidligere, for eksempel samlivsbrudd, depresjon, dysmorfofobi, tvangstanker, bulimi en gang i verden, prestasjonsangst og alt mulig annet rart, pluss det at ungdommen er på flyttefot.

Så heldige de er som står på terskelen til å fly ut av redet. Ikke alle får den muligheten, og det er sunt å klippe navlestrengen, selv om mammahjertet har en rar følelse inni seg.

 

Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ

bort fra mæ, og at æ mått stå igjæn.

Har æ lært dæ nokka godt

va æ ærlig i stort og smått

og kain æ sei æ gjor mitt bæste lille vænn

Flyg avsted, flyg avsted

æ e her, men i hjertet e æ med

Flyg avsted, å, flyg avsted

ut i ville vakre verden, avsted. 

 

- Åge Aleksandersen -

 

Helt fra jeg så dagens lys, med navlestrengen rundt halsen, så har jeg vært en grubler, eller fintenker som noen kaller det. Jeg funderer og analyserer og sammenligner og grubler helt til krampa tar meg. Nå kom jeg akkurat på at det jeg av og til kjenner som et grep rundt halsen sikkert ikke er ei klo likevel. Det er navlestrengen jeg husker.

Selvfølgelig er det den.

Jeg er fullstendig klar over at det er forskjell på angst og engstelse, og kanskje er jeg mest det siste. Kanskje er jeg mest en engstelig sjel, selv om tryggheten har kommet med (padle)åra.

Jeg er nesten helt sikker på at det er mest engstelse, når jeg tenker meg om, og det gjør jeg jo hele tiden.

 

 

En annen type angst, som er selvforskyldt, er den som kommer dagen derpå, eller helst om natta den også, etter en fest. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Alkohol lager kaos i hjernebarken. Selv om jeg vet at jeg ikke har sagt eller gjort noe galt, så ligger jeg i senga og er livredd, akkurat som Ludvik. Da er det best å ligge innerst, selv om jeg ligger i senga for meg selv.

Det må være en slags kjemisk krigføring som foregår, for den type angst er lammende, men ikke mer lammende enn at jeg står tidlig opp.  Hver gang det skjer så tenker jeg - ALDRI MER!

Det må jeg huske til neste gang.

 Det beste er å komme seg i aktivitet, gå en tur, og legge det bak seg. Jeg starter på ny frisk, og synes det er mye bedre å føle seg frisk og opplagt, for da kan jeg ta en tur med min venn kajakken.

Der ute kan jeg sovne sittende om jeg vil. Jeg finnes ikke redd for noe, det eneste må væe om det dukker opp en spekkhogger, for jeg har hørt at de kan være farlige innenfor sitt vakre ytre. En flokk med niser som danser rundt båten er bare fint. Jeg glemmer ikke den sommerkvelden vi var omringet av hundrevis. De lekte, og tok til og med salto i lufta, rett foran øynene på oss.

Er det rat jeg elsker havet?

 

 

I går kveld padlet vi rundt Dyrøya for å legge naustfesten bak oss, selv om den var skøy. Vi tok en liten rast underveis, og jeg klarte akkurat å sitte lenge nok til å sluke ei brødskive med brunost, for det vr flyvemaur og knott overalt. Flest knott selvfølgelig, for den er en mare.

 

 

Martaum er ingenting i forhold, selv om den også gjorde sitt for å stikke kjepper i hjulene for oss. Den hektet seg fast i åra, og nektet å slippe taket.

Den ligner litt på angsten, men jeg snodde meg fri.

 

Terna hvisket over hodet på meg, i den grad ei terne kan hviske; Se opp for skvalpeskjær og brenninger, lille venn. Pass deg for båra. 

La tankene hvile.

 

 

Hun lander på brygga, og ser like fredfull ut som det jeg gjør når jeg er i mitt rette element. Men hun får ikke lov til å bygge rede på hodet mitt. Hun kan bli der en stund, men jeg vil ikke dyrke de negative tankene, sånn at hun slår seg ned for godt. Hun skal få lov til å sveve fritt og høyt, så kan hun hilse på en stund når hun føler for å hvile. 

For vi er venner, som gir hverandre frihet.

Hun er bølgedemperen min.

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits