Hei, speilbildet mitt



Herregud, så glad jeg er for at jeg klarer å fylle dagene med positive tanker. Så lettet jeg er over at jeg ikke kaster bort verdifulle sekunder, minutter og timer på å granske mitt eget speilbilde. Ikke i forfengelighetens navn, men i ren og skjær tvang.

Jeg har skrevet om det før.

Det var så ille at jeg ikke visste utveien. Jeg vet at det er vanskelig å forstå, og jeg klarer ikke å fortelle riktig hvordan det var. Jeg vet bare at det tok fra meg gleden og livsgleden, veldig lenge. 

Heldigvis er jeg både seig og sterk. Heldigvis er jeg både modig og sta. Heldigvis skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp. Heldigvis gjorde jeg den viktigste jobben selv. 

Nå er jeg så¨glad, hver eneste dag, over at jeg tenker friske tanker. Jeg våkner med friske tanker, og jeg sovner sammen med dem. Selvfølgelig grubler jeg på mye, det er bare sånn jeg er. Jeg er helt klart et menneske som analyserer og funderer og argumenterer med meg selv, for det meste hele tiden.

Nesten døgnet rundt.

Men nå er vi enige, hun og jeg. Nei, jeg er ikke schizofren, men jeg har to skuldre. På den ene skuldra sitter en djevel med røde horn, og på den andre puster en engel inn i øret mitt.

Jeg liker engelen best. Hør hva hun hvisker:

 

Hei,

speilbildet mitt.

Du er bra nok.

Du

er øynene som gnistrer,

med nesa mot sky.

Jeg liker deg.

 

Hei,

hjertet mitt.

Du er varmt nok.

Du

 er harehjertet i bringa,

som dirrer i blant.

Jeg behøver deg.

 

Hei,

kroppen min.

Du er sterk nok.

Du

er seig som vidjekvisten,

og et løv i vinden.

Jeg bærer deg.

 - Tove -

 

 

Nå sier jeg hei til meg selv hver morgen, selv om det høres teit ut. Jeg puster positive ord, som dugger på glasset. Ordene blir vannperler, som renner ned langs speilbildet. Det er gledestårer. Salte, duggfriske gledestårer, som inneholder livsglede, humor, styrke, mot og en selvfølelse som er til å leve med.

Jeg er stolt av det jeg har fått til. Jeg klapper meg selv på skuldra, den venstre, for det er er der djevelen med røde horn sitter. 

 Bort med deg, din lille djevel!

 



( Dette bildet har jeg lånt. Det er fra filmen Et kongerike for en lama )

 Det er et bud som sier at man ikke skal slå ihjel, så der syndet jeg visst grundig. Jeg klasket visst litt for hardt, og ikke liker jeg rødt, heller. Du hører ikke hjemme her, ikke nå, som det snart er jul.

Selv om jula er rød, for hos meg er det englene som er i flertall på denne tida av året. De er hvite og rene, og tenker bare gode tanker.

Jula skal være mild og snill og varm, akkurat som Jesus var. Han er et forbilde, for han fordømte ingen. Kom til meg, sa han. Jeg husker ikke så mye av bibelhistorien, selv om jeg har gått på søndagsskole, men akkurat det husker jeg veldig godt. 

 

Jeg liker grønt, for jeg har grønne øyne, akkurat som juletreet. Jeg vet at du som var på min venstre side er borte, for jeg ser deg ikke, hverken i speilet eller på bilder. Nå ser jeg bare ei dame i sin beste alder, som prøver å tenke positive tanker. Jeg er et bevis på at det er mulig å snu tankene. Det er godt å være midt i livet, faktisk, for livet er ingen selvfølge.

 

Nå kneiser jeg like stolt som denne fyrlykta. Den står midt ute på havet, og stoler på seg selv. Noen steder er farvannet så grunt at jeg ser bunnen, mens andre steder, litt lenger ut, er det dypere enn jeg aner, eller våger å tenke på.

Jeg husker at det nesten var litt nifst å padle ved lykta midt på natta, selv om jeg følte meg trygg i kajakken. Nifst og magisk, for plutselig prustet det rett ved oss, og ei nise danset alene forbi, mot hva? Livet inneholder mange spørsmål.

Hvor skulle hun midt på natta? 

 



 

Denne lykta er det viktig at sjøfolk stoler på, så da må hun være ærlig. Hun må våge å blinke når hun skal, og hun må vise sine mørke sider med jevne mellomrom. Det er vanskelig å stole på noen som ikke viser sitt sanne ansikt.

Det er viktig at hun forteller SIN historie.

 

Jeg liker forresten Gro Dahle sine dikt veldig godt, for alle har uroen under huden:

 

Forutinntatt



 

Det er ikke særlig lurt å være forutinntatt. Jeg var skråsikker på at Hitra Kirke lå i Fillan, altså i hovedstaden, men der tok jeg grundig feil. Gjør døren høy, gjør porten vid, heter det i salmen, men vi fant ikke døra, selv om vi listet oss rundt hele kirka.

Ikke var det folk der, heller, for de var et annet sted.

Et kjapt søk på Google fortalte oss at Hitra Kirke ligger mye nærmere Frøya. Der fant vi døra og stemninga og Charlotte Audestad med musikere og lydmann.

En varm, tankevekkende og morsom stund, akkurat som en pose Twist, der alle kan finne sin favoritt og SIN sang, selv om den er hennes.

Det var i går.

 

Det er visst i dag jeg skal vaske vinduer, men først må jeg skrive. Det kunne jeg egentlig ha gjort på heltid. Det er mye mer givende å finpusse ordene enn å polere vindusruter. Ordene varer evig, og ute er det storm.

Ja, jeg vil være forfatter på heltid, men jeg vil også være sykepleier. Jeg hadde ikke funnet alle ordene om jeg ikke var tilskuer, deltager, hjelper, trøster, fagperson og medmenneske i andre sitt liv.

Det er en overveldende lærdom som kryper under huden, og av og til gir gåsehud. Å trå over dørstokken til andre, og inn i deres hjem, er like skummelt og spennende hver gang.

Det er bedre å liste seg varsomt, med skoovertrekk på føttene, for jeg hadde blitt illsint om noen hadde tråkket på mine gulv med skitne sko.Om de hadde glemt å ringe på døra, eller om de hadde brukt utestemme inne, da hadde jeg sikkert stemplet dem som udugelige med en gang, selv om det kanskje ikke er sant. Kanskje hun bare glemte det med skoene i farta, og snakket litt for høyt fordi hun gruet seg - for av og til går det alt for fort i svingene -  og egentlig er hun kanskje verdens beste hjelper.

Forutinntatt, igjen. Jeg må gi henne en ny sjanse, men bare en. Og hun må få tid nok, for tid er det beste jeg vet.

 

Jeg er av og til innom bloggen til Sophie Elise. Jeg så henne på Lindmo for en tid tilbake, og ble slått av hvor morsom, selvironisk og reflektert hun er, for det hadde jeg jo ikke trodd, selvfølgelig. Med silikonpupper og greier. Det går an å ha en mening likevel, og hun har mange. Det går an å ha mange tanker i hodet fordi om man er ung. Det er bare de som vet hvordan det er å være ung akkurat nå. Hun har en viktig stemme.

Jeg er bare forhistorisk, men ikke undervurder meg. Verden trenger min stemme, også.

 

Jeg møtte en kvinnelig lege en gang, på et sted der man tar mammografi. Hun har peiling, tenkte jeg, henne må jeg ha stor respekt for.  Hun er jo attpåtil kvinne, og har pupper selv. Hun forstår sikkert. Hun var ingenting mer enn arroganse i hvit frakk. Stakkars den studenten som får henne utdelt, og stakkars pasienter.

Ikke en gavepakke i hvitt, akkurat.

 

Det er sikkert noen som tror at jeg bare tenker gode tanker, eller at jeg alltid tar de riktige valgene. En engel i hvitt, liksom. Florence Nightingale. At jeg sitter under pleddet og formulerer fine ord, eller leser vakre dikt, og tenner lys. Jeg gjør det, også.

Jeg gjør mye mer enn det. Jeg er sint og sur og vrang og lat. Jeg tenker dritt om andre, og det finnes noen som jeg ikke liker i det hele tatt. Jeg tar et glass vin midt i uka, og da jeg tryna i trappa i går, så ramla det ut noen stygge ord samtidig. Unnskyld, mamma.

 

Fallet hadde ingen sammenheng med vinen, for det vedder jeg hundre kroner på at dere rakk å lese mellom linjene.

 

 

Hold sinnet ditt várt og villig

som greina i brisen,

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft 

.- Hans Børli -

Om å se lyset

 



 

Dagen e borte og natta e stor

men i mørketidslandet skal høres et ord

om sol som skal snu så det bære mot dag

om folk som skal samles til helg og til lag

på veien til Betlehem bær ho Maria et lys,

et lys, et lys imot mørketida

- Lys i mot mørketida -

 

Jeg tenner et lys. Før så glemte jeg å se på lyset, for jeg tok meg ikke tid til det. Det bare sto der for seg selv og skinte, helt alene. Nå har jeg skjønt at det er andre ting som teller i livet, andre ting som det er mye viktigere for meg å gjøre.

Eller ikke gjøre.

Det har Milla skjønt for lenge siden. Hun har alltid visst det. Null stress, og langsom hjerterytme, selv om det snart er jul. Trygt og varmt og søtt.

Jeg smelter hver eneste gang.

 



 

Det er mulig å se lyset når øynene sover, også. Da kan jeg se de indre bildene, for på innsida har jeg et fotoalbum med hjerter på.  Det hender til og med at jeg ser andre mennesker bedre, og finner løsninger lettere, når øynene er lukket.

Ikke sånn at jeg mister nattesøvnen, for søvn er viktig. Jeg vil aldri tilbake dit, til den tiden da jeg nærmest ikke sov, og heller ikke klarte å bla i albumet mitt.

Jeg pratet nesten ikke, heller, og det het Moderat depresjon på fagspråket. Selv tror jeg at den var verre enn moderat en stund.

Da måtte jeg bli kjent med meg selv på nytt. Jeg måtte bli tro mot den som er meg, og som alltid har vært der, men som jeg ikke klarte å finne.

Og det handlet kun om meg. Ingen andre kan lastes for at jeg sto i skyggen av meg selv.

Så denne jula blir lys, og mens jeg venter på jula så tar jeg livet mer med ro. Jeg må det, for kroppen min har fortalt meg at det er det beste jeg kan gjøre. Jeg kjenner at jeg ikke orker å stresse med alt mulig. Jeg skulle visst vaske vinduer i dag, men det gjør jeg en annen dag. 

Det har ikke helt sluppet taket, da, men det går bedre og bedre. Jeg øver meg på å la være, på å la både det ene og det andre seile sin egen sjø. Det hjelper å skrive om det, for da øker jeg min egen bevissthet, og røper for andre hvordan jeg har det inni hodet. Lærerikt og skummelt.

I dag har jeg sydd knapper i en liten strikkevest, og jeg har kjøpt garn, sånn at jeg kan strikke Karisokken. Jeg har drukket en kanne kaffe, vært på stormtur med Milla, og stablet et tårn av klementiner.

 



 

Men først av alt så sendte jeg 15 adventskalenderpakker med posten, til menig Andersson, sånn at hun lettere kan holde styr på dagene. Til jul vender soldatjenta og julejenta hjem. Det er hun som er den aller beste til å ta vare på tradisjonene. Hun sørger for å samle søskenbarna til brettspillkveld, hun vil at alt skal være som det alltid har vært, hun drikker aldri julebrus før 1. desember, og hun nekter meg å kjøpe kunstig juletre. 

Det er visst en ordre.

Da hun var hjemme på perm sist, så sprettet jeg ei glassflaske med julebrus, til meg selv. Dere skulle sett blikket hun sendte meg, og brusen smakte ikke så godt som jeg trodde at den skulle gjøre. Neste år tror jeg at jeg venter til 1. desember, som jeg egentlig alltid har gjort, bortsett fra denne ene gangen.

Tabbe, altså. Jeg har ikke viljestyrken til en soldat, og jeg kunne drukket den i smug, men jeg vet ikke.

Jeg hører på julemusikk, og blander sammen både glede, sorg, vemod, takknemlighet, tårer, og klementiner som lukter jul. Takknemlighet er et undervurdert ord. 

Jeg er takknemlig for denne fine og pelskledde lykkepillen. Hun vet visst ikke at hun er Polarhund, og at hun kanskje hadde passet bedre i ei snøhule.

Grav deg ned i pleddet i tide, tenker hun, og er fornøyd med tilværelsen.

 

 

Jeg er takknemlig for det jeg har, og for det jeg ikke har mistet. Nå som jeg har det bedre selv, så er det så lettere å gi. Sånne små ting, som ikke koster særlig mye, men som betyr desto mer. Noen ganger handler det bare om å gi av seg selv, og det koster ingenting.

Vi kan være et lys i mot mørketia for andre, samtidig som vi må passe på å ikke brenne vårt eget lys i begge ender. Nyte litt mer, ta vare på hverandre, dele et sjøbad, vise omsorg, bry oss.

Heldigvis har jeg mange strålende venninner.

Det er lov å tenne et lys bare for seg selv, også. Jeg har laget venninne-kalendere i år, til dem jeg skal vinterbade med, og drikke varm gløgg sammen med etterpå. Vi må ha gløgg, for det er bikkjekaldt i sjøen nå. Når alle kortene er lest, etter jul en gang, skal vi sitte i hver vår stue, og tenne lyset som ligger i bunnen av eska. Da skal vi tenke på hverandre, samtidig, og være takknemlig for det vi har.

Vi skal avtale å tenke på hverandre, selv om det høres rart ut. Jeg synes det er like søtt som julemarsipan, som egentlig er alt for søtt for min gane. Jeg er ikke så glad i søtsaker, egentlig. Jeg vil heller ha en pose sørlandschips.

Det er fugler på greina, som symboliserer lys, og lysere tider. En lysende ide, som fikk meg til å glemme alt som handler om støv og andre uvesentligheter.

For hvis jeg er snill, så kommer kanskje nissen på besøk. Julenissen finnes. Julenissen er gavmild og rund i kantene, sånn at han nesten kiler seg fast i pipa på tur ned. Nissen, og smånissene, finner på fantestreker hele tiden. De er hverandres hjelpere, og deler oppgavene mellom seg, med største glede.

Og Renathe, du får ikke kalenderen din før du har bada. Hohoho...!





 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3-stjerners



 

Jeg tenkte ikke på å spørre om lov til å publisere bildet, men jeg regner med at det er greit, ettersom han stilte opp. Tre stjerner på samme bilde, liksom.

Dette innlegget skal handle mer om MOT enn om fotballspillere og fotballtrenere.

Mitt eget mot.

I går snakket vi om mannfolk i matpausen. Kjekke mannfolk. Jeg dristet meg til å si at Kåre er Norges ( nest ) kjekkeste mann, og jeg så at det var flere som fikk stjerner i blikket.

Fotballstjerner.

Det var mange fotballstjerner på Frøya i går, for Rosenborg var på banen, og spilte mot våre egne. Det jeg liker best er at de har beina godt plantet på jorda, når de ikke flyr etter ballen, og at de møter opp på trening og avslutning for å dele ut pokaler til unge, lovende fotballspillere. 

De er forbilder.

Nå ble det mye fotballprat likevel, men jeg prata aldri fotball med Kåre. Jeg var nemlig på Hotell Frøya og spiste middag med representanter fra Kreftforeninga og Frivilligsentralen da gullguttene ramla inn. 

Jeg glemte hele Kreftforeningen - unnskyld, det hørtes ikke bra ut -  men det var nå eller aldri.

Altså NÅ.

Jeg sparket Mona på leggen og ba henne bli med, men plutselig hadde vi byttet roller. Hun, som har lært meg å være tøff, var plutselig blitt forvandlet til en pingle. Jeg hadde ei bestyrtet venninne i hælene, for da vi skulle hjem så overrumplet jeg både henne, Kåre og en han sto i samtale med. Den andre var en frøyværing, nesten nabo, så det var ikke så skummelt. Jeg var så målbevisst at jeg plutselig sto på straffemerket, klar til å dundre ballen i mål. Jeg  sa visst noe sånn som at vi hadde snakka om ham på jobben, og at jeg gjerne ville imponere kollegaene mine. Kan vi ta et bilde sammen? Selvfølgelig, svarte han.

Noe sånt.

Jeg har kakket hull på skallet mitt, så nå ser jeg lyset og stjernene. Og før hadde gutta hockeysveis. Ei venninna sa til meg:  "  Både du og Lerkendal har forandret seg siden den gang. "

Og hun har rett.

Og så skjer det gode ting, som perler på en snor. I dag fikk jeg ei rød eske med hjerter på. Inni der lå det en liten glassengel og rosa Oktobervotter. 

 


 

Ikke er det bursdag, og det er ei stund til jul, og så har Evy strikket votter til meg. Disse vottene fikk meg til å tenke på Kreftforeningen igjen. Og på jobben min, og på jobben hennes. 

Hun jobber på Dagsenter for demente, og er leder i lokallaget av Livsglede for eldre. Hun gjør det lille ekstra, både for brukerne og, som i dag, for meg.

Tusen takk, Evy, på en helt vanlig dag, som plutselig ble rosa.

 

 

Jeg tror på Nils Arne Eggen sin filosofi. Du blir god ved å gjøre andre god. Når vi våger å anerkjenne hverandre, så betyr det mye mer enn vi kanskje aner. Det som skjedde i går, og det som skjedde i dag er to forskjellige ting. Det ene tok jeg initiativ til selv, fordi jeg drømte en drøm og hadde et mål. Det andre var en sånn varm ting som bare hendte, men den har sin historie likevel. Før, for mange år siden, var det jeg som ga noe til Evy, og nå skjedde det samme med meg. 

Jeg ble varm i trøya av begge opplevelsene. Kåre var akkurat så kjekk som jeg visste at han var, og Evy er akkurat så godhjerta som jeg vet at hun er.

Og med disse vottene får jeg varme hender med hjerter på.

Da glemmer jeg at hendene mine ikke er 18 år, og at hjertet ikke lenger er 20. Det er mye bedre å være snart 50, selv om jeg er både 10 og 18 og 20 når jeg husker tilbake.

Midt i livet kom motet. Det smalt i tverrliggeren og suste i mål. Nettkjenning, folkens, nettkjenning. Det er en deilig følelse.

Jeg kan ikke score mål uten å treffe ballen. Jeg kan ikke sende avgårde en pasning om det ikke er noen der til å ta i mot. Noen som skjønner spillet, og som vet hva jeg tenker. Et mål blir ikke et mål uten en målgivende pasning.

Både fotball, og livet forøvrig, handler om lagspill og lidenskap. Det handler om svart-hvite trøyer på tribunen, i medgang og i motgang.

Heiagjengen. Supporterne. Fotfolket og fotballfolket. Og Odd Iversen. Eggen sier at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene.

Han har rett.

Jeg har ikke peiling på fotball, og jeg har ei venninne med Rosenborg-hjerte, som ble grønn av misunnelse. Hun kunne tenkt seg den andre armkroken, den som var ledig.

Alt handler om lykketreff og stjernestunder, iallefall i går.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne gjengen, altså!

 


FRØYA SYKEHJEM

Kanskje tror vi at livsglede for eldre finnes eller er. Kanskje den gjør det. Kanskje den har vært der hele tiden, til alle tider. Kanskje er den bare litt vanskelig å finne når vi blir eldre, fordi det å bli eldre ofte betyr tap av funksjoner. Derfor må vi skape livsglede, for den funksjonen skal aldri gå tapt. Den får ikke lov til å forsvinne, for alle klarer litt.

Livsglede er hverdagsmestring og hverdagsgleder. Livsglede er paraplydrinker og samvær. Livsglede er en sykkeltur med EL-vira, med sånn fart at vinden rusker i håret ( under hjelmen, selvsagt ), men ikke fortere enn enn at vi legger merke til løvetanna i veikanten, og aldri så fort at vi ikke rekker å hilse på dem vi møter.

Livsglede er Havets festbord og verdens beste sykehjemskjøkken. De folkene der, de som lager maten, de gjør det lille ekstra, sånn at det blir en stor opplevelse.

De som vasker rom og fellesareal, hva skulle vi gjort uten dem? De har alltid tid til å slå av en prat, eller danse en vals med langkosten, til underholdning for dem som sitter på stua.
Vaktmesteren slenger ut av seg en vits, eller en god historie, så folk har noe å le av. Det kommer oss alle til gode.

Trappetrening med fysioterapeuten er også livsglede. Og ergoterapeutens fokus på hverdagsmestring. For ikke snakke om hjelpemiddelkoordinatoren, som sørger for at brukeren har det utstyret han eller hun behøver. Det er livsviktig.

May og hennes hjelpere på vaskeriet. En viktig brikke i puslespillet vårt. Alle vet vel hvordan det føles å mangle en bit i puslespillet. Da blir det ikke komplett.

Vi har sikkert verdens beste legedekning, vi har katten Felix, og vi har flotte og tydelige ledere. Vi har Ingrid, som gleder seg til hver eneste bursdag ( sin egen ), og som sørger for at det alltid er folk på vakt. Hun er driftskoordinator, fint ord og fin dame. Vi prøver stadig vekk å spleise henne med en mann, men det er alt for lite mannfolk i denne bransjen.

De som kommer utenfra. Barn, ungdom og voksne som lyser opp en dag, enten med sang og musikk, eller ved å tilby fotpleie, massasje eller et friskt pust fra verden utenfor.

Åsså fotfolket da; sykepleierne, hjelpepleierne og omsorgsarbeiderne, som alltid er tilstede, og som gjør det lille ekstra, på hver eneste vakt.

Jeg glemte nesten lærlingene, sykepleierstudentene og elevene. Takk og pris for at vi har dem. De er forlengelsen av fortid og nåtid. De er bindeleddet og framtida.

Beboerne, grunnen til at vi er der vi er, og gjør det vi gjør, de er selve hjertet på sykehjemmet. Uten dem var vi ingenting. Iallefall ikke der.

 

 

I dag har Frøya Sykehjem blitt sertifisert som Lvsgledesykehjem, og jeg er kjempestolt over å være en del av denne gjengen.

Rachel Tørum, jeg gir deg litt av æren. Du er super!

Jeg vil kalle det et skikkelig stykke dugnadsarbeid, med Peggy  Alice Johansen i front. En frontfigur må alle ha.

Jeg så at hun var rørt.

Jeg tillater meg å dele dette bildet, fordi det allerede er publisert og offentliggjort andre steder. Jeg har nemlig en bitteliten del i denne livsglede-kaka, fordi jeg fikk være Gudmor for EL-vira.  

 

 

Vi hadde høytidelig dåp, og selvfølgelig måtte EL-vira få sitt eget dikt.

 



Det er min plikt å sørge for at hun aldri blir utlada.

 

 

 

Broren min og jeg, og sporene og ordene.

 



Jeg må hente ned ordene før de renner ut og bort. Nå, og ikke om litt, eller aldri i morgen. Da kan bobla sprekke, sånn at ordene flyr til himmels, uten meg. Jeg vil også fly.

Jeg rekker ikke å skrive like fort som ordene vil ut. De er en vilter vårbekk. Jeg kvesser blyanten, men ikke klørne, og lar andre ting være. Ordene betyr alt, og mer enn jeg noensinne ante.

Jeg blir friskere av ord. Får roser i kinnene og glød i blikket.
Og skrivekrampe, men det er bedre enn skriveabstinens og tomme ord, eller ingenting.

Skjønner du?

 

Jeg elsker bøkene til Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Det var da det begynte. Jeg er veldig glad i filmene om Emil og Pippi, men egentlig liker jeg best å lese, for da kan jeg skape min egen virkelighet om hvordan mennesker og omgivelser ser ut. Det er fint å la fantasien få fritt spillerom.

 Pippi og Emil er unntaket, for de ER sånn. Akkurat sånn må de være. Og verdens søteste mormor med skaut. Hun med de åtte ungene.

 

Jeg lurer på om man kan være for ung eller for gammel til å skrive? Svaret er nei. Jeg samler ikke på ting, men jeg ønsker meg en skrivemaskin med kulehode og rettetast, pluss et gammeldags skatoll, med mange små rom og tusen tanker i.

Den turen til bokhandelen hvert år før skolestart, den var sommerfugler i magen. Nye blyanter, nytt viskelær, notisbøker med blanke ark, og lukta av bøker som andre hadde skrevet. Jeg har det fortsatt sånn. Jeg finner alltid en bokhandel.

Men det er vanskelig å finne poesi i bokhandelen. Hvis poesien er heldig, så har den kanskje fått tildelt det venstre hjørnet i butikken.

Fy skam! Hvorfor skal poesien alltid stå i skammekroken eller i billigkroken?

Den fortjener mye mer enn det. Den fortjener Plass og Ramme, så alle kan se den. Kom hit, skal den si. Åpne døra til min verden, så blir du kanskje litt rikere.

Det kan jeg nesten love, men da må du slippe ordene inn i hjertet ditt og hodet ditt. Det er litt opp til deg selv.

 Det blir akkurat som med meg og fantasien min. Jeg tolker boka og lager mine egne skikkelser i hodet. Det går fint an å tolke dikt, også. Lese det som finnes mellom linjene, eller bare klø seg i hodet fordi ordene ikke gir mening eller gjenklang.

Det er ikke alltid jeg skjønner meg på andres dikt, og broren min skjønner nesten aldri hva jeg mener når jeg skriver et dikt selv. Han bare himler med øynene.  Han synes sikkert at jeg er helt på viddene, men det er fint på vidda, for da slipper jeg å se en masse trær.

For en stund siden ble manndommen hans satt på prøve, for da sto samboeren hans å saget ned trær i hagen for å få bedre utsikt. Uheldigvis kom to av naboene hans forbi akkurat da, og lurte på hva HAN drev med. Eller hva han IKKE drev med, mente de sikkert.

Jeg tror han satte pris på utsikten likevel, og jeg er sikker på at regnskapet går opp, dem to i mellom. Jeg tror de har en grei arbeidsfordeling til vanlig. Det var bare uhellet som var ute den dagen....UPS!!...for hans del. Søstra mente han var helt på jordet, og bare himlet med øynene

 

Jeg liker ikke regnskap, hverken i tall eller gjerning, selv om jeg frydet meg over at han ble tatt på fersken i å gjøre ingenting. Eller kanskje han hadde tenkt å gjøre noe annet.

Hva vet jeg?

Jeg vet at han er elendig på småprat, selv om han snakker med hele verden hver dag, både på engelsk og norsk, og kanskje på kinesisk. Han er skikkelig dårlig til å pludre om uvesentlige ting, sånne ting som egentlig ikke er uvesentlige likevel. Nei, gi ham heller noe håndfast, som å sage ned et tre, eller steke en pølse.

Heldigvis har vi samme form for humor.

 



 

Nå rotet jeg med bort. Ordene er som en bisverm. Det ser ikke ut som de har et system, de bare flyr, men det har de visst likevel.

De arbeider for Dronninga.

Målrettede skyts, med akkurat passe luft mellom linjene. Gule jagerfly med svarte striper, som kan stikke om jeg ikke passer meg. Hvis jeg prøver å vifte dem bort, så styrter de ned fra oven med sinnablikket sitt.

Jeg må gjøre meg til venn med ordene. Gi dem tid og gi dem plass. Gi dem den respekten de fortjener, og la dem stikke hvis de blir forsøkt tråkket på.

Det heter ytringsfrihet. La meg være fri, og la meg pakke ordene inn i vatt. La ordene være ei mjuk dyne, eller gi dem orkan styrke. Jeg vil ikke snu kappa etter vinden. Jeg vil si høyt hva jeg mener, og være stille når stillheten er best.

Stillhet er ikke alltid farlig eller feigt. Noen ganger er stillhet det som kan snu en følelse - eller en dag - opp ned, så du ser lyset. Å våge å være stile krever en smule mot, har jeg merket.

Og pinlig stillhet er det verste jeg vet, men det er noe helt annet.  Ikke liker jeg å synge heller, selv om jeg elsker musikk. Musikk er også ord, med toner til.

Akkurat som diktet. Tonene finnes i lufta mellom ordene. De hjelper sommerfuglvingene med oppdriften.

Sant ja,  Arild?

Dessuten satt mamma en hel dag og sydde vinger under armene hans, sånn at han kunne fly fra biltaket, så han har satt spor etter seg han, også, selv om han gikk på trynet i grusen den dagen. Han hadde i det minste trua, og trua og håpet lever man lenge på. For ikke å snakke om de skyhøye forventningene han hadde, som sikkert kriblet som sommerfugler i magen:

" I believe I can fly. "

 

Be om sommerfuglvinger til din tanke
hvis du vil sette et spor som varer.
- Hans Børli -

Jula, ja

 

 

 


Når isen slår skjøre sprekker under beina mine, og jeg er ei mikroskopisk jente under stjernene, da bevrer hjertet bittelitt.

Jeg vil at jula skal være sånn.

Sånn varm og lun og gnistrende fin. Bittesmå gaver og store, varme hjerter. Hjerter som tenker på annet enn å drasse hjem mest mulig marisipan og gull.

Jeg vil heller ha et hjerte som åpner døra og slipper inn lulefred, og trillende toner fra julesalmer. 

Jeg er ikke så glad i marsipan, men jeg skjønner at den hører jula til. Jula, ja, men ikke før. Jeg vil ha tilbake forventningene som jeg hadde for hundre år siden. Da ventet vi, og ventet, og ventet enda litt mer. Takk og pris for at vi hadde Donald Duck og vennene hans.

Og Askepott.

Og snø.

Og is i magen.

For tenk om, og tenk hvis ikke nissen kom på besøk. Jeg vet at det var pappa som gjemte seg bak nissemaska. En gang rygget han til og med bilen sin opp til huset, med nissemaskehodet stikkende ut av ruta for å kunne se litt bedre. Snakk om å være avslørt, men det gjorde ingenting. Ikke lett å se klart bak ei maske, og vi synes maska var skummel, selv om det var nissen som banka på.døra like etterpå.

 Jeg har mange drømmer. Noen går i oppfyllelse, mens andre forblir en drøm. Enkelte drømmer jobber jeg målrettet for å innfri, mens noen bare skjer.

Jeg har mange forventninger til meg selv. Noen klarer jeg å innfri, mens andre går på trynet. Jeg strever hardt for å få skuldrene under hodehøyde.

Det er vanskelig å være liten under stjernene, selv om jeg er glad for å se dem. I kveld er det forresten meldt supermåne.Den er finest akkurat når den kommer over himmelranden, akkurat i det øyeblikket den viser fram hele seg.

Akkurat da.

Jeg MÅ ikke ditt og datt, og jeg MÅ ikke rundvaske hele huset. Det er ikke det som er jul. Det sitter langt inne å la det være, for jeg er skrudd sammen sånn at jeg MÅ.

I år har jeg innført en ny øvelse. Jeg tvinger meg selv til å la være, så kanskje det blir en vane. Det skal ikke bli en vane å gi f** i å holde huset rent og pent, men det skal bli en vane at det er jeg som bestemmer over tankene mine.

Iallefall de tankene som ligner på tvang.

Når jeg peiler nesetippen mot himmelen, så er disse tankene en latterlig bagatell. Jeg vet da det.

Heldigvis MÅ jeg skrive. Det å skrive er en gave som jeg fikk da jeg var lita. Nå hegner jeg om den, og prøver å forvalte den på best mulig måte.

Tenk om ordene mine kan bli ei bok. Ei bok som ligger under andre sitt juletre. Ei bok med forventning mellom permene.

Ei lita ei, bare. Akkurat stor nok til å romme fine ord.

 

Jeg vet så mye, men det er så lett å glemme. Det er så lett å gå seg vill i tanker og i stjerner. Tenk så mye bedre det er å gå seg vill i stjernevrimmel. Det er mye bedre å velge det siste, selv om jeg elsker tankevrimmel noen ganger. Det er da jeg er kreativ. Det er da drømmene mine blir virkelighet. og det er da jeg finner de riktige ordene.

Stjerneskudd og nattehimmel.

Jeg liker at det er mørkt, for da ser jeg klart.

 

Jeg vet at det er mange som gruer seg til jul, og av mange grunner. Noen savner, mens andre fryser. 

Til jul kommer Amanda hjem etter avtjent førstegangstjeneste. Hun elsker jula, og det smitter. Det skal bli så fint.

Det er tanken som teller, det vet jeg alt om. Jeg MÅ tenke positivt. Jeg må tenke på hva som betyr noe i livet. Jeg vil ikke inn i den negative spiralen igjen. Den vil gjerne dra meg med og ned, men jeg vil ikke.

Vilde Wedø Jektvik sa at vi skulle sette de positive tankene på repeat. Det er noe av det klokeste jeg har hørt i hele mitt liv.

Hvis den varme tanken går hånd i hånd med den gode gjerningen, da skapes magi. Og jeg liker Charlotte sine tekster, om stjerner og snøfnugg og sånt.

Snøfnugg på nesa.

 

 

 

I vinduet heng den, å lyse opp rommet,

ei stjerne så varm å så gul.

Sende en tanke, en klem og litt varme,

te den som itj gler sæ te jul.

- Charlotte Audestad -

Raushet er gull



 

VENNSKAP

Ole Brumm og Nasse Nøff var ute og gikk en tur i skogen, da solen kom opp på himmelen.
"Se Brumm, så uendelig vakkert", sa Nasse.
Da tittet Brumm ned på Nasse og sa:
Nasse, vet du hva jeg vet?
"Nei, hva da Brumm?",  svarte Nasse nysgjerrig.
Brumm sa: " Du er like vakker som solen du, fordi du alltid har den samme varmen med deg i ditt hjerte.
Glem aldri det, min aller beste og snilleste lille venn".

 

Det er dette raushet handler om, pluss mye annet. Jeg har lært hjemme at ingen blir fattig av å gi. Vi er ikke så rause med klemmene, men jeg har fått inn med morsmelka at det er fint å gjøre noe for andre. 

Jeg er glad for at jeg er rik på andre ting enn penger, selv om de kommer godt med, de også. Heldigvis er jeg ikke slave av dem, og takk og pris for at de ikke henger som en klamp om foten min.

Jeg har så jeg greier meg.

Jeg har sagt det før, at jeg er rik på rause venner. De ser meg, de støtter meg, de pusher meg og de utfordrer meg. De har lært meg at det gjør godt med en klem, og de lar meg være i fred når jeg behøver det. 

 



 

De gir meg bekreftelse og motstand, og det er det som gjør meg trygg og sterk. 

 

Da Anette og jeg planla Hjertevenn, så var jeg aldri i tvil om at det ville bli fint. Vi er ulike som natt og dag på mange vis, men vi tenker ofte de samme tankene. Vi var hverandres støttespiller underveis, og vi sa tydelig i fra om det var noe som ikke ble riktig. 

Hun er et eksempel på en venninne som alltid stiller opp, og det beste av alt, hun bor i gangavstand. Det betyr at jeg kan ta strikkeveska og vinflaska med på kveldsbesøk.

Jeg tror ikke det er lønnsomt å spare på gode gjerninger, sette seg på bakbeina eller mele sin egen kake. Det er mye bedre å dele. Det er mye bedre å være litt rund i kantene, eller bære over med hverandre.

Jeg får det mye bedre inni meg når jeg velger rausheten. Det sunneste for meg, har jeg lært, er å velge bort mennesker som aldri gir noe tilbake. Jeg vender meg bevisst mot lyset. Da snakker jeg ikke om sorg og savn, eller rystende hendelser. Det er ikke det jeg vender meg bort fra. Jeg vender meg bort fra mennesker som ikke tenker på andre enn seg selv, for de finnes, de også. De som i ord og gjerning har nok med seg selv.

Her om kvelden var jeg i en underlig stemning, og da klarte Kine å snu stemningen min uten at hun visste det. Jeg var litt opprørt på innsiden, og rygget meg utfor veien, altså på utsiden, på grunn av at jeg ble sint og litt skuffet over noe. Hun gjorde noe så enkelt som å sende en snap i rette øyeblikk, med et bilde av oss to. Hun skrev at hun savnet vesenet mitt, og hun skrev at hun ønsket seg en reprise av festen.

Typisk henne.

 


 

Så søtt, så enkelt og så varmt. Jeg tror hun visste det likevel. Og Bølla, altså Kine, er mjuk som smør på innsiden <3

 

Det kom forresten en raus mann forbi, i spikerkulda, da jeg var som mest fortvilt. Det var nesten så tårene spratt, men bare nesten. Han puttet planker innunder dekkene på høyre side av bilen. En skikkelig handyman.

Resten ble plankekjøring.

 

Bloggen har blitt mitt hjertebarn. Det er litt skummelt å vite at alle som vil, kan lese det jeg skriver, men jeg velger å hoppe fra 10-meter`n. Jeg har høydeskrekk, men jeg hopper likevel. Jeg tar sjansen på et mageplask, men mageplask-smerte er kortvarig. Det svir en liten stund, men jeg er like hel, både inni og utenpå.

Jeg hopper en gang til, og enda en, og plutselig er det jeg som bestemmer over kroppen min og tankene mine. Helt til neste gang jeg får den store skjelven, for den kommer garantert luskende tilbake, angsten for det ukjente.  Akkurat som bjørnen, som kryper ut av hiet, og får den skarpe sola i øynene. Det svir det, også, men bare med det samme.

Utenfor er livet.

 

Ole Brumm har forstått det, Bjørg Thorhallsdottir har skjønt det, og vennegjengen min vet det.

RAUSHET ER GULL.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det lille ekstra

 

SNØ

Då eg vakna,
skein mitt rom
av den kvite
heilagdom.

Blå var dagen
bjørki ute
risa rim på
himlens rute.

Rjupa einast
kunde trø
i den kvite
skire snø.

- Olav H. Hauge -

 

Det var ingen bønn. Renathe og Anette hadde ski og staver nok til hele bunten, så da ble det skitur. Selvfølgelig ble det skitur, for dama som hadde regien tar aldri et nei for et nei. Kristin håpet i det lengste at det ikke fantes skisko i hennes størrelse, men der feilberegnet hun stort. Jeg prøvde å si at jeg ikke har peiling på å smøre ski, og fikk utlevert et par smørefrie. Heldigvis var det ikke langrenn med skibytte, for jeg fomla lenge med bindingene.

Før start, heldigvis.

 

Den eneste mannen vi møtte i helga var stiv som en pinne, og nedsnødd.  Ikke kunne han lage mat, heller, men da har han sikkert god greie på andre saker. Vi har nemlig lest et sted, at når potensen går ned, så øker interessen for å lage mat.

Vi benytter dameturene til å diskutere saker og ting, men bare på generelt grunnlag.

 


 

Jeg har verdens fineste venninner, som alle har det lille ekstra. Jeg er ikke spesielt god til å lage mat, så da måtte jeg kompensere med å strikke bordkort som trakk oppmerksomheten bort fra desserten. Egentlig hadde jeg ikke behøvd det, for desserten ble en suksess, men da har alle et fint minne fra helga, som de kan ta vare på til neste gang.

Et minne som er bare deres.

 


 

Jeg klasket en L bak på ryggsekken for sikkerhets skyld, for jeg husket ikke om jeg mestret ski og staver.

Det var så lenge siden.

 

 

Heldigvis var førstemann i løypa stiv som en stokk. Jeg parkerte ham etter hundre meter, og lå i tet hele veien. Damene slet med å holde følge, og vertinna hadde smurt seg bort.

Sånn kan det gå.

 

 


For vi har hørt at ingen snøfnugg er like, 

og sånne under kan en tenke på en stund.

- Anne G Preuss -

 

For vi er ulike som natt og dag, og akkurat det er en berikelse.

Det er en gave å ha gode venninner.

 



 

 

Før frokost badet vi i stampen, og drakk rosa champagne. Den var nesten like rosa som buksa til Kristin, og like sprudlende som henne. Det er sånn luksus som vi ikke unner oss, eller aldri har tid til, før jobb.

Ikke har vi stamp hjemme, heller.

 

Vi sanket ved til bål, for June skulle steke pizzasnurrer. Noen av oss var optimister, og særlig Anette.



 

 

Anette si høne hadde også trua. Det så lyst ut lenge, men ikke lenge nok til at maten ble varm. Det endte med at vi måtte ty til bålpanna og hytteveggen hjemme, men det hadde ingenting å si, for da var veien kortere til runde to i stampen.

 


 

 

Akkurat så fargerike og flotte er de, venninnene mine. Vi savnet Ellen, men hun gikk ved siden av oss hele veien.

Det gjør hun alltid.

Ellen, vi er veldig glad i deg.

 


 

Å ha gode venninner i ryggen blir man sterkere av. Det var sikkert derfor jeg la meg i tet, fordi jeg behøvde det akkurat da. Neste gang er det den andre.

Vi bærer hverandres glede og sorg. Vi ler sammen, og er barnslige sammen. Vi diskuterer mannebein. Noen legger seg tidlig, og andre står opp først.

Ei er håpløs med handarbeid, mens den andre er designer.

 


 

Ei elsker å skrive, mens den andre forteller historier som vi andre kan klukkle av. Og hun er en ordkunstner, for hun kom på at dette helt opplagt måtte være en hønbåt.

 



 

Klukk-klukk, sa høna. 

Det som skjer i Budalen, blir i Budalen.

 




 

Mitt valg, hver dag

En morgen full av fuglesang
og begynnelser.
I dag skal vi støvsuge under sofaen,
skaffe nye frø til småfuglene,
vanne tomatplantene og solsikkene,
rydde leker inne og ute.
Men først bare sitte her
på trappen med kaffekoppen
og kjenne at det varmer
av solen utenfra
og kaffen innenfra.

- Hege Woxen -

 



Dette diktet får meg til å innse at alle de små tingene som vi gjør hver dag er dyrebare stunder, men først den rykende varme morgenkaffen. Alle disse rutinene, og alt det uplanlagte, som bare kommer til oss ut av det blå, det er det som ER livet.

Jeg liker begge deler. Jeg er glad i rutiner, og jeg elsker små overraskelser i hverdagen. Jeg elsker å få, men aller mest å gi.

Gode tanker og gode handlinger forplanter seg, det er derfor vi må være bevisst hva vi utstråler.

Sinne, glede, sorg, bitterhet, oppgitthet, mot, sarkasme, frustrasjon, lykke, og alt det andre som vi består av; klart det må opp, og ut i lyset.

Bare det ikke blir kronisk.

Det går ikke an å være kronisk lykkelig, heller, for lykken kommer bare i små, flyktige glimt, og kanskje når jeg minst venter det. Som trillende perler, på en måte.

 

Når jeg dør, ryker en sølvstreng
med glatte perler
som triller gjennom landet og renner hjem
til muslingmødrene på havets bunn.

Hvem vil dykke etter mine perler når jeg er borte?
Hvem vil vite at de var mine?

Hvem kan gjette at hele verden,
en gang,
har hengt rundt min hals

- Jostein Gaarder -

 

Jeg har tatt et valg, der jeg bevisst omgir meg med venner som puster luft under vingene mine. Vi flyr sånn som gåsa gjør, i formasjon. Vi bytter på å fly i tet, sånn at resten av oss kan ligge i rygg og spare krefter.

Nå går det helt greit å ta ansvar for de andre, for jeg er ikke lenger en pjusket liten fugl. Jo, forresten, den pjuskete lille fuglen har bygd rede på hodet mitt. 

Den er trygg der, for den hører til.

Jeg sparker ikke en forkommen fugl ut av redet. Jeg lærer den heller å fly, og gir den tillit nok, sånn at den søker tilbake til det kompliserte hodet mitt.

Ettersom jeg har dårlig retningssans, så er denne tilliten like viktig som fyrlykta er for sjøfarende.

Den blir et lys i mørket.

 

Andre mennesker sine dikt er lykkestunder for meg. Jeg kan faktisk navigere etter dem, særlig når jeg ikke klarer å finne de riktige ordene selv.

Det finnes dikt som slår meg i bakken, selv om jeg lever i lufta. En virvelvind av sterke ord. Det er fint det også, for på bakken finner jeg frø som jeg kan leve av. Små, små ord, som til sammen gir mening.

Ingen kan overleve bare på luft og kjærlighet, vet dere.

 

Var eg henne
Så ung og med alt alvoret
Trua som kunne flytta fjell
og viljen til å stå opp
Var eg henne
med dei vare stega og den
blinde tilliten til det gode
Er ho framleis i meg
etter alle tapte slag og sigrar
Er det ho som sit ved havet
Som ser på dansande bølgjer
og enno ventar
Er det ho

- Bente Bratlund -

Så snill, så snill

 

 

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte.

Lussi er så snill, så snill. Så snill at hun en dag blir borte. Og ikke bare litt borte, men helt bortebortebortevekk borte. Faktisk helt inn i veggene vekk. Lussi er så stille og snill og flink og ren og pen at ingen ser henne lenger. Ikke moren, ikke faren, ikke læreren og heller ikke de andre barna. Ikke engang den store vaktmesteren kan finne henne.

- Gro Dahle -

 



 

Lussi kunne like gjerne ha vært meg. Jeg følte meg aldri usynlig, men jeg tror at jeg var alt for snill. Jeg skulle gjøre alt skikkelig og riktig og ryddig og pent. Jeg ble ikke presset til det, for jeg var sikkert født sånn. Jeg slukte aldri livet, men jeg var visst veldig glad i brunost.

 

 

Jeg ba selvfølgelig bordbønn.

 

 

Og jeg var født med ski på beina.

 



 

Mye senere oppdaget jeg at snø kunne brukes til så mangt, som å være litt utekkelig, til meg å være.

 



 

Jeg oppdaget ganske midt i livet, at det å bare være snill ikke fører meg dit jeg vil. Jeg vil fortsatt gjøre ting skikkelig og riktig og ryddig og pent, og jeg er fortsatt snill, men ikke hele tiden. 

Jeg våget ikke, ville ikke, klarte ikke, måtte ikke, skulle ikke. Det var ganske mye ikke, nesten som i hikke. Når du ikke klarer å slutte med hikkinga, selv om du holder pusten eller drikker vann eller lar noen skremme deg. Det fungerer ikke å bli skremt på kommando.

Du må virkelig ville det, at du skal gjøre en forskjell i ditt eget liv.

Jeg kan ikke skylde på andre for at jeg var sjenert og snill og pinglete og grublete. Selvfølgelig ble jeg påvirket i positiv eller negativ retning, det blir jeg fortsatt, men det er jeg selv som må bestemme, og det gjorde jeg nesten aldri før.

 Jeg bare svømte medstrøms.

Det begynte forsiktig. Før så tenkte jeg at min mening ikke betydde noe, så jeg kunne like gjerne bare lytte. Etterpå var jeg sint på meg selv, og sint på de andre. Sint på de andre fordi jeg kanskje var dypt uenig med dem, og sint på meg selv for at jeg ikke åpnet munnen og tok til motmæle.

Taushet har aldri forandret verden.

Jeg bestemte meg for at jeg skulle si noe, selv om det bare var en bitteliten setning, sånn at jeg kunne venne meg til min egen stemme. 

Jeg overlevde, og fikk til og med lyttere.

Neste gang gjorde jeg det samme, og føyde kanskje til et lite avsnitt. Det gikk fint veldig fint. Den tredje gangen hadde jeg til og med en egen sak på agendaen. Kollegaer kom med innspill, og jeg vokste fra maur til elefant, selv om det siste jeg ønsker er å trampe noen på tærne.

Det er ikke det det handler om, å tråkke andre ned for å komme seg opp og fram.

Snart våget jeg, med støtte fra venninne-kollegaer, å ta overordna ansvar for spesielle oppgaver i tjenesten.  Først fikk jeg ansvar for blære- og urinveisproblematikk. Da ga jeg meg sev tittelen URINLEDER. Godt påkommet, om jeg skal si det selv.

For nå våger jeg å si noe.

Etterhvert har jeg gått over til å bli kreftressurs i kommunen, og jeg kunne ikke ha fått en bedre oppgave. Menneskemøter er noe av det sterkeste og fineste som finnes.

Jeg er ikke den samme jenta som jeg var, selv om hun sitter på skuldra mi fortsatt. Det er ingen tung byrde å bære på henne, for hun pusher meg videre. Hun hvisker i øret mitt at jeg skal våge det som hun aldri våget eller ville eller turde eller klarte. Hun har musefletter med sløyfer i, og hvitt plisseskjørt, 

Jeg er veldig glad i henne.

 



 

Fredag sto jeg på scenen sammen med ei venninne som jeg er veldig glad i. Vi arrangerte Hjertevenn, for å samle inn penger til Vildes Minnekonto. Det hadde jeg aldri i livet våget før, men nå gjaldt det selve livet. Ringen ble på en måte sluttet der.

Jeg ser ei voksen kvinne med mot i blikket, ei som vet hva hun vil, og som vet hva hun vil ha. Jeg ser ei som står opp for det hun tror på, og som gjerne vil gjøre alt hun kan for å ta vare på vennene sine. 

Hun er fortsatt snill, for det er en god egenskap å være snill, særlig når den blandes med mot og styrke.

Jeg SKAL skrive ei bok. Selvfølgelig våger jeg. Det er ei lita jente som vil at jeg skal skrive det jeg tenker, og det som jeg har lært og forstått, og henne kan jeg ikke svikte. Hun fortjener at jeg gjør det, for hun har vært ved min side hele veien, hele livet.

Vi klarer det sammen, hun og jeg.

 

 

 

Hjertevarme

 

 

 

 


Jeg svever som ei såpeboble i dag, lett som en plett. Ingen riktig vet hvor jeg lander, aller minst jeg selv, og iallefall ingen andre. Jeg må prikke forsiktig hull på bobla, sånn at jeg kan formidle det som hjertet er fullt av.

Anette og jeg har levd i vår egen boble ganske lenge nå, og der har vi hatt det veldig fint. Vi har ledd og vi har tørket tårer underveis, fordi det har vært naturlig for oss å gjøre nettopp det. Det var ingen vei utenom, selv om jeg liker omveier og sidespor.

 

Først ler

vennen min, etterpå

ler jeg.

 

Da blir latteren

akkurat lang nok.

Jeg kan tvinne den

tre ganger rundt halsen,

og få den til å varme

halve vinteren.

- Synne Lea -

 

Det er sånn vi har hatt det. Vi har utfylt hverandre på en fin måte. Den enes svakhet er den andres styrke, og omvendt, Vi har gått fra tanke til handling sammen. Det som var en spire i vinduskarmen, har blitt til en fargerik hjertebukett, eller et fargerikt skjerf skapt for kalde vinterdager.

I går kveld var vi vertsskap for hundre gjester, og det var mer enn vi noen gang hadde våget å håpe på. Vi vet at frøyværinger, og frøyværinger med en annen dialekt, er rause, men likevel. 

I dag er vi som dette diktet, litt høye på livet. Vi vokste med oppgaven.

 

Den morgenen

myggen våknet

og var gjort til en elefant,

ble den meget forbauset.

Du store verden!

sa den

her må det ha hendt noe

i nattens løp!

- Inger Hagerup -

 

Det er forresten ingen sak å arrangere en sånn kveld når alle sier JA. Jo, det er mye arbeid og omtanke som ligger bak, ned til minste detalj, for vi er begge perfeksjonister, men vi hadde hundre stykker, og mange flere, med oss på laget. 

Vilde og Vildestyrken var vår inspirasjon, men like mye alle andre som blir berørt av kreft eller annen sykdom, for det er dessverre mange. Vi hadde mange i tankene denne kvelden, og ønsket å formidle at alle behøver hverandre. 

Vi har godt av den gode samtalen. Vi har godt av å møtes, selv om det det noen ganger er best å være alene med ullpleddet sitt, i sofaen hjemme. Jeg er glad for at kvelden ble akkurat så fin som vi hadde planlagt, for alt kan jo ikke planlegges. 

Sånn er livet. Det endrer kurs før vi vet ordet av det, derfor må vi fylle det med så mye godhet som vi kan.

Et overflødighetshorn av godhet.

Godhet forhindrer ikke at noen blir syke, men den gjør dagen bittelitt bedre, kanskje til og med mye bedre. Jeg tror på det siste.

 

Målet med kvelden var todelt. Vi skulle samle inn penger til Vildes Minnefond, noe som giverne klarte med glans, og vi skulle gi noe tilbake til Vilde og hennes familie, som takk for den åpenheten de har vist oss, og som takk for hennes liv, som hun levde ett hundre prosent.

Vilde ga åpenhet og mot et vakkert ansikt.

 

 

Jeg er bittelitt stolt av det vi har gjort. Ikke fordi jeg føler meg spesielt edel, men fordi vi var heltemodige bak mikrofonen. Eller heter det foran?  Vi hadde aldri gjort det før, derfor var vi sikre på at vi skulle klare det.

Det ville Pippi ha sagt.

Vi var så fokuserte på å skape litt magi, at til og med tårene holdt seg innendørs, sammen med oss. De ville ikke ut, iallefall ikke mine. Jeg, som egentlig er så lettrørt.

 Utenfor vinduet skulle det være meteorstorm denne kvelden. Det hadde Anette nettopp lest i avisa. Hun prater forresten like mye som en sånn storm. Hun er et stjerneskudd av ord, for det gnistrer rundt henne.

Meteorstormen var nok ikke tilfeldig. Jeg tror at det var Vilde som sendte et dryss av gull over gjestene sine.

 

Vi sparket av oss skoene og unnet oss et glass Cava etterpå, og i kveld skal jeg begynne på mitt nye strikkeprosjekt. 

Dere vet hvilket jeg mener.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ikke Bo Derek, akkurat...

 

...men friskt var det.


 

T-skjorta fra Supen Pøbb gjorde nytten, for det er greit å være tildekket i oktober. Veldig greit, egentlig.

Jeg er nemlig hvit som snø på denne tiden av året. 

 


 

Jeg lar ikke snøen stoppe meg, og det lå til og med isflak på stranda ved Gjevilvatnet. 

Brrrrr!! Herlig!!!

Jeg tror det er lettere å gjøre elegante moves, eller legge ansiktet i de rette folder, når det er en annen årstid enn høst, kanskje heller sommer, men for ei som elsker høsten så er dette perfekt. Det er bare å bestemme seg, for det er tankene som bestemmer om jeg greier det. 

Klart jeg greier det. Jeg greier alt jeg bestemmer meg for om dagen. Jeg er inne i en flytsone med tanke på viljestyrke og mot. Det er bare å ta på solbriller og bite tennene sammen, for ellers klaprer de.

 


 

Ja, jeg elsker vann, og hav er det beste jeg vet, men denne helga var jeg på fjellet. Da kjente jeg at det gjør godt med forandring. Det er herlig å være borte, for da er det så godt å komme hjem igjen.

Med gode minner, nye krefter og røde kinn. Ansiktet ser hvitt ut, men det er lyssettingen, det vil si sola, sin skyld. Den er tilgitt. Den deilige, livgivende sola, som har gitt oss en vidunderlig høst.

 

 

Høsten har gitt oss nydelige farger og blå himmel. Den har gitt oss bratte motbakker og slake stier,  med hvilepuls nok til alle som vil ha. Vi behøver bare å si ja takk. 

Ja takk til høy himmel og nesten like høye fjell. 

Vi er heldige som er friske og raske nok til å nyte sånne mektige omgivelser. Det er forresten ikke nødvendig å være rask, egentlig, men heller målbevisst og glad i det som naturen kan gi oss.

Helt gratis. 


 

For oss var det iallefall gratis, for det er broren min som får trekk i lønna, sånn at vi kan låne ei flott hytte på den beste tiden av året,  Arild spanderer, og Oppdal er best før snøen kommer. 

Vi ble varme i trøya hele hurven, men det var ikke alle som tok en dukkert i Gjevilvatnet av den grunn. Ikke alle, men noen av oss.

De tøffeste, sikkert.

 



 

Det er dette som er hytteliv. Fyr på peisen og slitne føtter, tapet i høstfarger og rokken i hjørnet, men som bare er til pynt. Det var før det, at de brukte rokken til noe fornuftig. Kanskje noen fortsatt gjør det.

Skal det verta garn må ein både karda og spinna, men jeg kjøper garnet mitt i butikken, og i helga strikket jeg masse.

 

 

 

Værhardt sto fjellbjørka,vindvridd og låg, 
men nevera trivelig smilte. 
Og under dens lauvheng med glede jeg såg, 
at villrenen stille seg kvilte.

- Jon Østeng Hov -

 


 

Og villrein så vi. Det er de som eier fjellet, mens vi er lydløse gjester.

Jeg hørte ei ugle, også, men så den aldri, jeg bare enset vingeslaget i lufta, før den ble borte mellom forvridd fjellbjørk. Ergelig! Jeg har ugler rundt omkring i huset mitt, men fikk ikke se den i levende live.

Kanskje en annen gang.

Imens kan jeg hvile ved ei vindvridd fjellbjørk. Perfekt hvileskjær som naturen har laget selv, og mye bedre enn den fineste lenestol, i det fineste hus.

Det fineste huset er ute.

 

Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold.
Himmelen sto alltid
åpen over meg.

- Hans Børli -

 



 

 

Tusen takk til hele familien for den flotte og morsomme helga på Oppdal, for vi har ledd mye. Det er viktig å trimme lattermusklene, i tillegg til alle de andre musklene.

Vi har danset jenka og sunget karaoke. Vi har kjørt standup-show og lært oss linedance. Vi har laget treretters, og drukket hverandre under bordet. Vi har til og med danset på det samme bordet, lekt gjemsel mellom fjellbjørk og proklamert dikt.

Nei, det har vi ikke. Ingen av delene, men mye annet rart.

 

 Det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse, så jeg poster bilde av denne fine gjengen uten å spørre om lov, så kanskje jeg får bli med på tur en annen gang, også.

Pleeeease!

( Arild, jeg vet at du digger å ha med storesøstra di på tur, for da har du noe å strekke deg etter. Neste gang skal du bade )



Psykisk helse

 

 

 

 





I dag er det Verdensdagen for psykisk helse, og det har Milla skjønt. Hun er min hjertemedisin, selv om hun av og til driver meg til vanvidd. Denne dagen skal fremme bevisstheten rundt vår psykiske helse, og det vil jeg også bidra til gjennom bloggen min, fordi åpenhet er så viktig.

 

 

 

Vi gikk ei mil i dag, tur-retur Blåskoghytta på Hitra, bare hun og jeg. Jeg husker ikke engang hva jeg tenkte på, for jeg var visst bare til. Knallblå himmel, og jeg må innrømme det, at fargene er finere på Hitra når det er høst. Det er løvtrærne si skyld, for på Frøya har vi nesten bare sitkagran.

Verdens aller styggeste tre. De kunne ikke ha vært helt tilregnelige, de som bestemte at vi skulle innføre denne grana til svaberg-øya vår. I mine øyne finnes det ingen formildende omstendigheter, selv om de sikkert handlet i god tro.

Jeg er sikker på at Milla er enig, og de har av samme sorten på Hitra også, selv om mangfoldet er større her. Blant trær, altså.

 


 

Jeg liker mangfold. Jeg liker at både hunder og mennesker har sin egen personlighet, som ingen kan temme.

Det er jo det som er deg.

Noen elsker vann, mens andre har vannskrekk. Noen liker skog, mens andre elsker havet. Og noen vil ha begge deler.

 



 

 

Jeg har valgt, gjennom mange blogginnlegg, å være så åpen som jeg selv synes er greit. Jeg har min grense, og denne grensa tøyer jeg stadig lengre, heldigvis, for jeg lever bare dette ene livet. 

Jeg har skrevet om spiseforstyrrelser, tvangstanker, om samlivsbrudd, og om en hjerne som aldri hviler. Jeg har prøvd å beskrive hvordan det er å ha dysmorfofobi, en diagnose som ingen lege har stilt, men som jeg har kommet fram til selv, for den finnes. Den handler om å være (p)sykelig opptatt av detaljer ved sitt eget utseende. Det høres latterlig ut, men den frarøvet meg livskvaliteten i en sånn grad at det var mer til å gråte over.

Heldigvis er det nå 1-0 til meg mot denne diagnosen. Jeg har ikke lagt lokk på den. Jeg har beseiret den, og jeg håpe det varer, selv om jeg aldri kan være sikker.

Jeg har også skrevet mye om hverdagsglede, hav og himmel, om styrke, mot, og om evnen til å se det store i det små. Dette med å se det store i det små var også det som felte meg, akkurat som når man feller ei gran. Jeg ble sykelig opptatt av detaljer.

Mange har skrevet til meg, eller kommet bort til meg og sagt, at det jeg skriver er DEM. Det handler om dem, selv om det er meg selv jeg beskriver.

Altså er jeg ikke alene, og det er både leit og fint. Leit, fordi jeg ikke ønsker at andre skal ha det vondt, og fint, fordi det er godt å dele noe.

Hun eller han, det er som oftest henne, synes det er fint at noen klarer å formidle det de selv ikke finner ord til å beskrive. Jeg tror at det er flere menn som kjenner seg igjen, også, selv om de bor på en annen planet til daglig. De gjør faktisk det, og det er derfor jeg liker dem, for da kan jeg få være for meg selv av og til.

Det finnes også hundre andre grunner til at jeg liker menn. Og noen liker damer.

Kjærlighet er kjærlighet.

 

 

Jeg lurer på hva Milla tenker. Kanskje noe sånt:

 

jeg liker mennesker som har hatt uorden i seg

de som kommer fra Angstland, og de som har

vært i hundre års ensomhet, de som fortsatt

holder ut, virker som et innaformenneske,

men som egentlig er et utaformenneske

 

og kanskje

gjemmer seg

litt bort

på fest

 

å, jeg er en sucker for sånne

- Kristian Bergquist -

 

 






 

 

Hei



 

og så stod du der

og bare

 

hei

- Alexander Fallo -

 

Det var starten på noe fint. Hun sa hei, og jeg var solgt, fordi jeg fant styrke til å tro at jeg kan gjøre en forskjell i noen sin hverdag. Hun, og mange flere andre, men akkurat i dag så er det henne. Det var inspirasjon og motivasjon, og det var en iskald dukkert som gjorde tankene klare som havet, i fjor en gang.

Jeg var plutselig klar. 

 

 

 


 

 

Liv Ågot er kreftkoordinator i Orkdalsregionen, og en viktig brikke når det gjelder samhandling mellom sykehus og kommuner. Denne uka kom hun til Frøya, og var med meg på en arbeidsdag. Det var veldig fint.

 Dette innlegget skal handle om hverdagen, og om trua på mennesker. Om trua på ledere, kollegaer, brukere og medmennesker. Jeg tror på hele hurven, til det motsatte er bevist. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, og jeg blir sjelden skuffet.

 

Trosbekjennelse

Jeg tror på Andersen nede på hjørnet

og på Bråten i fjerde

Jeg tror på et menneske

med hverdag i øynene

og hverdag i stemmen

en mann med slitte bukser

og bussbilletter i lommene

en kvinne på vei fra butikken

med plastposer fylt av brød og melk og frossenfisk

Jeg tror på kjærligheten mellom dem

tvers gjennom hverdagen

solid og grå som stein

- Tore Coward -

 

Akkurat nå ligger jeg nede med en rygg som streiker, så da får jeg masse tid til å reflektere, selv om jeg helst vil være på jobb. Det er heldigvis ikke dødelig å ha vondt i ryggen. Det går over, og jeg gleder meg allerede til å jobbe i helga, for neste helg har jeg fri.

I mens så kan jeg jo skrive.

Jeg så en film her om dagen. Den handlet om å miste. Det var ei jente i den filmen som sa noe fint. Hun sa at den tiden man er sammen, selv når vi gjør ingenting, er dyrebar. Den kan aldri være bortkastet.

Takk og pris for at det ikke finnes bortkastet tid, selv om det føles sånn noen ganger.

Kanskje er det lettere å tenke sånn i ettertid, for ingen av oss sitter og holder hverandre i hendene hele tiden. Vi krangler og surmuler, og ønsker oss alenetid når det stormer som verst.

Det er normalt.

Jeg vet ikke, men jeg tror at den som mister, kommer til å savne diskusjonene, og smellet fra ei dør, like mye som de vil savne den hastige klemmen eller lappen på kjøleskapdøra. Den trassige ungjenta som flyr ut av hjemmet, og som øver seg på å bli den hun skal være. Eller unggutten som freser opp singla utenfor med mopedvidunderet. Han skal ut å sjekke damer.

Jeg tror at mannen vil savne klirringen av kona sitt strikketøy like mye som hun savner raslinga fra avisa. I sånne stunder, der ingenting blir sagt, så er livet trygg og kjent klirring eller rasling. Et lunt og godt og ordløst nærvær, skapt gjennom mange år. 

Rutiner og hverdag. De er ikke grå, men en gylden ramme rundt livet vårt.

Jeg liker forresten grått. Jeg liker steiner, og de har nesten alltid grått i seg. En grå stein kan fremheve en annen farge, og en grå hverdag kan fremheve lykkestunder, selv om hverdag også er lykke, i mine øyne.

 

 


 

 

Forelskelse er et rosa kyss, og tusenfryden har rosa vinger. Når kvelden legger et rosa slør over dagen som har vært, så kan den aldri bli ubetydelig eller ingenting.

 



 

Her ligger styrken som jeg har funnet. Jeg kan puste sløret til himmels, og under der er virkeligheten. Jeg er ikke typen til å bære slør, og ikke er jeg særlig romantisk, heller. Ikke det minste.

Jeg er god på å møte virkeligheten, og jeg tror at jeg kan kunsten å få mennesker til å lette på sløret. Jeg har ikke lært det på en dag. Jeg har lært det gjennom møter som har forandret meg for alltid. Jeg har lært å tilnærme meg virkeligheten med ydmykhet, omsorg og respekt. 

Jeg er trygg på hvem jeg er, og da tør jeg å bare være stille. Eller jeg tør å stille nødvendige og vanskelige spørsmål. Jeg våger å svare, også, selv om jeg noen ganger ikke vet hva jeg skal si.

Det er godt å ha fagpersoner som Liv Ågot å støtte seg til. Jeg liker måten hun er på; pågående og varsom, kunnskapsrik og direkte. Jeg har lyst til å gi mine ledere en smask på kinnet for den jobben de står i hver eneste dag, men det gjør jeg selvfølgelig ikke. Jeg gir mine to mentorer, Mona og Wenche, en klem når det passer seg sånn, og det holder i massevis.

Hei til alle dem som jeg jobber sammen med hver eneste dag. Dere er uunnværlige. Dere kan gjøre gull av gråstein, om dere tenker med hjertet. Økonomien overlater vi til andre.

Jeg vet at vi må tenke økonomi, og det gjør vi. Vi velger den billigste bandasjen, så lenge det ikke gir et dårligere resultat. Vi sparer på kruttet, og vi deler sjokoladeplata mellom oss. Vi spinker og sparer på det som vi kan spare på, men vi sparer aldri på kunnskap, omsorg eller gode historier.

For mange år siden, og ikke på Frøya, så kjente jeg en mann som hang bleiene til kona over vedovnen, sånn at de kunne brukes en gang til. Han brukte glasset sitt i flere uker uten å vaske det, og han tok tiden på oss, i tilfelle han måtte betale pr minutt som vi var der. De dagene da jeg var med, som student, var mannen himmelfallen, for da trodde han at han måtte betale dobbelt opp.

Han hadde gjort økonomi til en fanesak, og sånn er ikke jeg. Jeg vet at økonomi er viktig, men for meg så står faglig forsvarlighet i sentrum. 

Sentrum for meg er Frøya. Her skal det være godt å leve, og det mener jeg bestemt at det er. Jeg ser det hver eneste dag. Ingen regel uten unntak, for verden er ikke bare rosa, men jeg håper at hvert enkelt menneske får oppleve å bli tatt godt vare på.

Sånn ønsker jeg meg hverdagen, innunder sløret.

Eller uten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



 

 

Båndtvang kanskje?

 

 

 

 


Verdens aller beste venn,

vi skal ut på tur igjen.

Når jeg gir deg av min tid,

blir du overlykkelig.

 

Gjørmete og kullsvart sti,

kanskje du vil ha litt fri?

Sånn at jeg kan vandre trygt,

unngå det å falle stygt.

 

Slippe unna bånd og sele,

sånn at du kan nyte hele.

Vide verden for din fot,

du får vise ekte mot.

 

Løpe bakken som en vind,

like opp til Hokkeltind.

Sitte pent og vente der,

for du får en godbit her.

 

Men.....

det endte ikke sånn,

du forsvant helt nedi bånn.

Du fikk ferten av en hjort,

og forsvant så alt for fort.

 

Plutselig så kom jeg på,

er det hjortejakt her nå?

Er det grønne menn der ute,

da er Milla ille ute.

 

Kanskje kan en geværmunn,

ta litt feil av hjort og hund.

Redd for skudd og nesten lamma,

du må komme hjem til mamma!

 

Hun har sprunget mange mil,

helt tilbake til vår bil.

Takk for at hun kom til rette,

det blir båndtvang etter dette.

 

Jeg vet en ting helt sikkert. Det finnes mange gode og snille mennesker der ute. Takk til alle som delte innlegget mitt om savnet hund. Noen ringte og tilbød seg å hjelpe, andre sendte meldinger med samme budskap. Det var til og med en som kom for å lete, og fant henne. 

 Hun var borte i to og en halv time, så jeg rakk å bli litt redd.

To av venninnene mine tok like så godt med seg sine familier for å dra på leteaksjon, med tau på innerlomma. Jeg rakk ikke å avverge det, så de fikk en fin og gjørmete kveldstur opp til Hokkeltind.  Jeg har verdens beste venninner.

Jeg slapp med skrekken, og sitter igjen med følelsen av at folk er hjertevarme. Det må være verdens beste følelse.

 

Hvem vet?


Fuck cancer!

I går, i dag og i morgen.

Alle dager.

 

Oktober har rosa bokstaver. Den rosa fargen står i sterk kontrast til liv som blir snudd på hodet. Samtidig er fargen myk og nødvendig, som ei dundyne, så vi kan holde oss varme når det er frost i lufta. Jeg henter alltid fram Nasse i oktober. Ingen er så rosa som ham, og ingen har større hjerte heller. Ingen er mer mer pinglete, og ingen er så modig, som min store, lille venn.

Jeg vant ham på tivoli, og husker ennå følelsen. Jeg fikk velge fra øverste hylle, og det var kjærlighet ved første blikk. 

 

det kvite sløret

 

dagane kortare

nettene lengre

 

skogen

så stille og svart

 

så ein morgon

eit tynt, kvitt strø

over blomane i hagen

 

over alt som har vore

og alt som skal kome

 

rim, seier mamma

 

frost, seier pappa

 

stjernestøv

spør du meg

 

- Ruth Lillegraven -

 

Nydelig dikt, som jeg tolker på min måte. Kanskje handler det om noe helt annet enn sorg, det er det som er så godt med dikt. Jeg kan finne min egen mening mellom linjene, om der er nok luft mellom dem.

Det finnes mange måter å sørge på, og det finnes mange ting å sørge over. I dag leste jeg om den sorga som ingen gir blomster til, og der kriseteamet ikke kobles inn, for eksempel ved kjærlighetssorg. Å gi hjertet sitt til noen, for så å forlate eller bli forlatt, det er også ei sorg. Selv om det er tusen forskjellige grunner til at sånt skjer, så er det vondt likevel, for begge parter. Du må gå videre uten, selv om den andre fremdeles lever.

Så er det den andre sorga, den aller største. Å miste noen for alltid, selv om de bor i hjertet. Selv om vi har gledene og minnene, så er de liksom borte. Vi kan ikke gi en klem, eller være nær på den måten vi ønsker. Aldri mer. 

Noen tror kanskje at jeg er mer opptatt av sorg enn av glede, men neida, sånn er det ikke. Jeg elsker å leve, og når jeg elsker noe, så risikerer jeg alltid å miste. Sett i lys av sorga så er livet skjørt og dyrebart.

Da jeg var lita jente så skulle jeg skånes. Sånn var det på den tiden ( jeg er 49 nå ). Det var sikkert godt ment, men det gjorde ikke godt, ikke i det hele tatt.

Vi skulle ikke vite noe, eller se at andre gråt og var lei seg. Vi fikk ikke vite hva som var i vente, og da var ventetiden grusom. For vi visste jo at noe var i vente, slik bare barn vet, uten at noen sier det høyt. Vi ante og trodde, og hadde ørene på stilk, slik som unger har hatt til alle tider. Det er ikke alltid at to og to blir fire, for fantasien er verre enn virkeligheten.

Det vet jeg nå, at det er bedre å vite.

Jeg er mest opptatt av gleden, egentlig. Den rykende varme kaffekoppen hver morgen, og en rosa sløyfe i oktober. Jeg elsker å finne små gleder i hverdagen, for hverdagene er best. Den hverdagen som noen ganger er grå og kjedelig, for den er ikke alltid rosenrød. Jeg tror at den som har fått livet sitt endevendt savner sånne dager.

 



 

Det at jeg er frisk og sterk, og kan formidle tankene mine, er en sann glede. Jeg håper at ordene mine kan gjøre en forskjell, for åpenhet er nøkkelen til å mestre både glede, sorg og krise. Åpenhet og den gode samtalen. Jeg kan aldri få sagt det nok.

Selv om samtalen er famlende, eller går i stå, så er den livsnødvendig og helende. Det gjør godt i hjertet å få satt ord på følelsene, selv om budskapet kan være tungt å ta i mot, eller vanskelig å gi. De fleste opplever lettelse ved å åpne seg for noen de har tillit til.

Vi, sykepleierne og omsorgsarbeiderne, skal være sånne døråpnere. Vi skal ikke slenge døra i trynet på noen, eller låse den for godt. Det handler om å trå varsomt over terskelen til andres liv. Jeg er ikke ei spissmus som piler kjapt over golvet med plirende øyne, på jakt etter et skjulested. Jeg er heller ikke en elefant som tramper i klaveret, og spiller ureint. 

Jeg må våge å stå i det, og jeg må våge å møte andres blikk. Jeg kan ikke svare på alt, men jeg kan lete etter svar som kanskje ikke finnes. Og jeg må tåle stillhet, eller det å bli avvist.

For det handler ikke om meg. Ikke denne gangen, og kanskje aldri. 

Hvem vet?

 

" La meg holde deg fast

til du står heilt støtt

til du tar imot

når en dag blir født.

Du skal komme dit,

ta med gleda hit,

gjennom sorga går en sang. "

- Halvdan Sivertsen -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ord med vinger

Jeg ville skape ord med vinger.

Lyse, klare vinger

kantet med rødt, som hos

Aurorasommerfuglen.

 

Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.

Vippe sakte med vingene av morgenrøde.

- Hans Børli -

 

Tenk å kunne skape sånne ord. Ord som rører ved hjertet til andre. Noe så fint som ord som vipper sakte med vinger av morgenrøde.  Jeg vet ikke om det går an å si det så mye finere enn dette.

Jeg blir satt ut av sånne dikt, men bare en stund. Etter en stund, når ordene får synke inn, så kommer tankene, som sommerfugler i lett bris.

De lander på nesetippen min, og søker tilflukt og tankeflukt der.

 

Jeg er livredd for å bruke feil ord, for å snakke for mye eller for lite. Hva er rett og hva er feil? Det er det som er så fint med å skrive. Jeg rekker nesten ikke å skrive like fort som jeg tenker, men jeg kan lese gjennom det etterpå, og hviske ut det jeg angrer på, før andre får lese det.

Det er veldig trygt og godt, selv om det er skummelt på sin egen måte. Når ordene står der, svart på hvitt, så har de kommet for å bli. Når jeg er min egen korrekturleser så styres ordene av følelser, mer enn fornuft, noen ganger. De blir så tydelige på min himmel.

Jeg har vært fornuftig nok for mange liv, så det får briste eller bære. Åpenheten har gjort meg sterkere.

Den har gjort meg modigere, selv om jeg er pissredd noen ganger. For hver gang jeg mestrer noe, så legger jeg en ny stein til byggverket mitt. Jeg legger ikke steiner i ryggsekken, nei, for da blir det så tungt å gå. Jeg bygger heller en plattform av dem, som er sterk nok til å bære meg, og til å bære den som behøver meg.

Jeg må stå støtt om jeg skal hjelpe andre, eller må jeg egentlig det? Jeg tror ikke det. Jeg må stå støtt i visse situasjoner, men jeg blir nok aldri en klippe. 

Jeg tror at tillit skapes gjennom god og ekte kommunikasjon, selv om ordene vakler innimellom. Selv om jeg feilberegner litt, og ramler av den ene steinen i bekken, så gjør det ingenting. Jeg er glad i å bade, og det finnes mange flere steiner. Jeg kan finne den neste.

Jeg vil ikke beskytte meg med vadestøvler. Jeg velger å gå barfot, sånn at jeg vet hvilket landskap jeg tråkker i, og slik at jeg kan vite hvor mange grader vannet holder akkurat denne dagen.

Akkurat sånn føles det å være mamma, venninne, kjæreste, datter og sykepleier.

 

Har du vært der?

Der ordene bor,

og dit ordene kommer fra?

Skjøre som sommerfuglvinger,

eller harde som flint.

Sterkere sammen enn

hver for seg,

likevel er du alene.

- Tove -

 

 

 

 

 

Høysensitiv

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg liker ikke å plassere folk i bås, men noen ganger må jeg plassere meg selv inni ei boble. Jeg kjenner meg igjen i dette med å være høysensitiv. Det er ikke en diagnose, for meg er det mer en følelse.

Jeg har alltid vært sånn, men mer nå enn før. Jeg tar inn veldig mange inntrykk, og har lett for å fange opp andre sin sinnsstemning. Jeg funderer i overkant mye over det aller meste. Jeg tenker hundre ganger så mange tanker som jeg behøver å tenke, og har mange ganger blitt kalt sjenert, tander, forsiktig, overfølsom, festbrems, daff, giddesløs, pinglete, innesluttet, stille og så videre. 

 Noen av karakteristikkene er det jeg selv som har gitt meg, og det er faktisk dem jeg har hatt størst problemer med å bli kvitt. Nå har jeg bundet dem til en stor stein, og sluppet dem i havet, for de er ikke sanne lenger. Det meste er fremdeles sant, men ikke det med at jeg er pinglete og sånn.

Nå er jeg sensitiv og steintøff.

Jeg kan være på hyttetur med en gjeng gode venninner, og selv om stemningen står i taket og jeg egentlig vil få med meg mest mulig, så får jeg plutselig behov for å krype under dyna. Helst på et eget rom, så kan de andre dele. Jeg skylder på at jeg er A-menneske. 

Det som er så rart, er at de som er mest opplagt neste dag, er de som var oppe hele natta. 

Noen ganger styrer jeg så mye med alt mulig at jeg til slutt ikke orker annet enn å sløve i sofaen min. Jeg rydder og vasker, noen ganger litt tvangspreget,  for når det er orden på utsiden så blir det orden i hodet, så lenge det varer, for støvet bare letter og lander. Det går an å være hyperaktiv og hypersensitiv samtidig, en stund.

Jeg holder meg i aktivitet for å slippe unna tankene. Den beste plassen å gjøre det på, er å være ute i naturen. Naturen gjør bare godt. Veldig godt.

 

Selv om jeg har kjæreste, så har jeg et sterkt behov for å trekke meg tilbake, og bare være alene. Grubler jeg for mye rundt dette, så blir jeg i tvil om jeg er i stand til å gi det som skal til. Har jeg det best alene, liksom, uten forventninger og "krav" om å gi av overskuddet.

Heldigvis flyr disse tankene bort med vinden, for jeg er veldig heldig som har ham. 

Jeg er så reflektert og trygg på meg selv nå, at jeg tør å tenke alle disse tankene, men jeg har ikke godt av å grave meg ned i dem.

Dette gjelder ikke bare i forhold til kjæresteri. Det gjelder for alt. Jeg kryper ut av hiet og henter inn gode opplevelser, og så må jeg finne hula mi igjen.

Det er en hårfin balansegang. Det kan ikke bli så behagelig inni den hula at jeg glemmer hvordan det er på utsiden. Mange ganger må jeg sparke meg selv i ræva. Hardt!

Det er utenfor at livet skjer.

Noen tror kanskje at det ikke er lurt å være sykepleier når jeg mangler filter for stemninger og sanseinntrykk. Jeg tror at det er veldig lurt, for jeg blir en bedre sykepleier av det. Med tanke på at jeg er høysensitiv, så mestrer jeg faktisk godt å liste meg tett på mennesker som er i krise.

Jeg har lært, og etterhvert skjønt, at det er helt nødvendig å stenge en bitteliten luke i hjertet, der bare jeg bor. Jeg må det, for den neste jeg møter fortjener at jeg er tilstede.

Klarer jeg ikke å tenke sånn, så er jeg heller ikke i stand til å gi alt neste dag ( alt, unntatt det som er innenfor den bittelille luka ). Det betyr ikke at jeg er ufølsom, det er bare tvingende nødvendig.

Jeg klarer det nesten alltid, men ikke alltid.

Jeg kan velge å se på sensitiviteten som en gave. Jeg er ikke et persilleblad, for jeg er sterk, også. Jeg har en sterk intuisjon, eller magefølelse. Jeg er kreativ på mine områder, og det er ikke foran symaskina.

Jeg forstår at det kan være vanskelig for andre å forholde seg til disse innlagte pausene mine, selvfølgelig forstår jeg det, for jeg er en mester i å analysere.

Jeg MÅ ha dem ( pausene, altså ) for å kunne hente meg inn igjen, sånn at jeg kan fly over hav og land på nye eventyr. Jeg har lært meg å tenke som Pippi nå, selv om jeg aldri blir som henne. Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Jeg liker den blandingen av sukker og salt som jeg er sånn midtveis i livet. Jeg har lært meg å leve med den jeg har blitt, og det er jeg jaggu stolt over. Jeg er krevende på mange måter, og givende på mitt vis.

Det er tøft å være følsom. Nemlig!

 

Les dette fine diktet av Gro Dahle. Hun får sagt det:

 

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,

dette presset over skuldrene. Det er disse svarte

svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,

sneier hjertet med vingespissene.

 

Det er slitsomt å være menneske. Det er vanskelig. Det

er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på

setningene mine. Alle disse setningene som floker seg

i nøster under senga mi om kvelden.

Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt

hele natta gjennom.

 

Det er derfor jeg misunner trærne som bare kan la

fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan

favne om alt sammen uten et eneste ord.

- Gro Dahle -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kom tilbake når du vil

- legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
kom tilbake når du vil -

- Åse Marie Nesse -

 

Dette verset oppsummerer hvilke tanker jeg tenker om jobben min. Jeg kan ikke trylle, det er ikke det jeg mener. Jeg ser ikke for meg en pjuskete pasient som blir flyvedyktig takket være meg, og det jeg sier eller gjør. Det handler ikke om å overvurdere sin egen betydning, det handler om å IKKE gjøre det. Det handler om å se den som behøver å bli sett, og det er ikke meg, men henne.

Eller han.

 

Dette verset er omsorg, respekt, tillit, kunnskap, håp, drømmer, og jeg blir aldri lei av å skrive om det. Sikkert aldri. Dette verset er også utrygghet, redsel, smerter, håpløshet og sorg.

Dette verset er deg eller meg. Det er enkeltmennesket, som har en plass i hjertet ,i hjemmet, i verden, i et system og i et vesen.

Helsevesenet. Man kan bli pjuskete av mindre.

Varsomhet er et ord jeg liker. Sette døra på gløtt mot livet, eller lette litt på gardinene, så lyset slipper inn. Ikke sånn at det blender, men bare litt om gangen. La øynene venne seg til dagen, så sola kan legge et lett dryss av fregner over nesa.

Fregner er nydelig.

Lytt, snu dyna, fyll friskt vann i glasset som står på nattbordet, le, gråt, løp, sitt ned, spøk, tål alvoret, gi, ta imot, kam hår, klipp negler, og alt det andre som handler om velvære.

Det er ikke lett, dette. Det er ikke lett å smile når jeg har mest lyst til å smelle igjen døra. Det er ikke lett å smile når jeg helst vil gråte. Det er ikke lett å gråte når jeg helst vil rømme. Det er ikke lett å helle vann i glasset når jeg er så sliten av å bli kommandert at jeg helst vil helle vannet i hodet på han eller henne ( 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10, det hjelper å telle ). For det finnes mange slags pasienter og pårørende, og det hender at jeg er tappet for energi og omsorg, men det varer heldigvis ikke lenge. Det finnes sikkert noen som vil tømme et glass vannet i hodet mitt, også. 

Heldigvis utgjør dette bare en mikroskopisk del av min arbeidshverdag, en bitte-bitte-liten promille. Promille er forresten noe vi merker mer og mer av i jobben vår, så det å jobbe i hjemmetjenesten er både utfordrende, lærerikt og av og til smertefullt, fordi vi får innblikk i så mange skjebner.

Vi må kunne litt om alt, i motsetning til på sykehus, der de er gjerne er eksperter på sitt område, og bare sitt, virker det som, og det er helt nødvendig. Vi har for det meste et godt samarbeid med sykehusene, og for min egen del så har jeg mye kontakt med kreftpoliklinikk og kreftavdeling. Jeg behøver dem ( og berømmer dem, for de er veldig dyktige i det de gjør ) og de behøver meg, og oss. Jeg er et menneske som jobber best i team med andre. Uten pasienten er vi uansett ingenting, selv om jeg skulle ønske at alle var friske.

Verden er ikke sånn.

 

Jeg er flink til å tenke helhet, og flink til å skjønne hvorfor mennesker reagerer som de gjør. Når jeg finner en reell grunn til reaksjonen deres, så tåler jeg det meste, men jeg har også en plass i dette.

Når respekten går begge veier så skapes musikk. Når tilliten er gjensidig så tåler vi alt, for vi har ikke alltid et valg, og det er det omsorgen handler om. Jeg er bare hjelperen. Det er den andre som må tåle, og som kjenner seg selv best.

Jeg er brikken oppe i det venstre hjørnet. Det er pasienten sitt puslespill. Hun må legge brikke for brikke, og brikkene er familie, venner, mat, drikke, håp, glede, medisiner, trygghet, styrke, svakhet, nedturer, oppturer, håpløshet, sorg, forventning, ei trygg arm rundt nakken eller ei hand som stryker mildt over kinnet.

Noen ganger blir hun frisk, og andre ganger dør hun. Puslespillet blir likevel helt. Hvem har sagt at puslespillet bare skal ha pastellfarger? Puslespillet har også gylne farger. Det er svart og det er hvitt, men tilsammen så blir det helt.

Helt henne.

På tynn is

Noen ganger er isen så mange centimeter tykk at jeg kan ta på skøytene og seile trygt avsted. Jeg seiler ikke da, men vakler, akkurat som en liten kalv som prøver å stable beina under seg for aller første gang. Stoltheten i blikket når den mestrer kalvedansen i duggvått gress. 

Det er ikke ofte isen legger seg så trygg at jeg kan øve inn en fin teknikk, men det er veldig moro å prøve, og prøve, og feile, og prøve igjen, helt til jeg klarer det.

 Det er pur lykke en godværsdag i januar, eller noe sånt.

Andre ganger er livet en sølepytt i desember, når frosten hilser på. En blank vinterdag som legger ei tynne hinne på vannet. Ei sånn hinne som det er fristende å trå på, selv om jeg vet at den ikke holder vekta av tankene mine. Den knaser under føttene, men det er deilig likevel. Jeg klarer ikke å la det være, for jeg vil høre lyden av isen som brister.

Jeg synes at lufta er mye bedre å puste inn når den er frisk og kald og klar. Fargene er mye finere, og den lukter mye bedre enn sommervarmen gjør.

 

Sommerlufta har lovnader, drømmer og gjøremål.

Våren har håp, knopper og forventning i navnet sitt.

Vinteren er sørpe, snøkrystaller og julehjerter.

Høsten, da,

den har plommer, lyng og vakre blader,

hvile, hav og fjell,

strikketøy, kakao og lys,

ro, mørke og trygghet,

kjærlighet, ullsokker, Lindmo, Stjernekamp, taco, knasende grus, røsslyng, tyttebærsyltetøy ( som mamma har laget ), verdens beste plommechutney ( som Ellen har kokt ), venninner, stjernestunder på kalenderen, rødvin, hjertevenn-kveld den 21. Oktober, turer uten båndtvang, venninner en gang til. varme ord, logrende hund, nystekte boller, mislykket vannbakkelse ( jeg får det aldri til, men gir aldri opp ), forfatterdrømmer, dikt, hjemmets lune rede, fotturer, bjørkeved

og masse tanker, 

året rundt.

Innpust

I kveld var det så stille da jeg gikk kveldstur at jeg hørte vingeslagene fra en havørn. Det var så stille langs løypa at jeg var alene i verden. Ingen å se, ingen å høre. Noen ganger er det noe av det beste som finnes, og helt nødvendig. Jeg var ør i hodet, og nesten på gråten uten grunn, da jeg begynte å gå.

Milla slo seg vrang, slik som jeg gjør noen ganger, og nektet å ta på sele. Hun ville visst ikke føle seg bundet akkurat i dag, så da måtte hun bli hjemme. Hun angret sikkert med en gang, slik som jeg ofte gjør, men da var det for seint.

Fuglen var fløyet.

Jeg hadde det fint alene, selv om jeg følte et stikk av dårlig samvittighet. Jeg vet jo at hun elsker å være med. 

Jeg er sliten akkurat nå, og da behøver jeg fysisk aktivitet. Jeg er trøtt, og da behøver jeg tid for meg selv, men det holder med små stunder. Jeg passer på å plotte inn venninneprat ( ikke på telefonen, for jeg kan ikke fordra å småprate i telefon ), et dikt, en vennlig tanke, et smil, en iskaffe,eller ei venninnehelg på noen sin hytte, for jeg har ikke hytte selv.

Nå har jeg skrevet inn flere stjernestunder på kalenderen min, og det betyr så mye. Det betyr at jeg er rik, selv om jeg ikke har egen hytte. Det betyr at jeg i går var invitert på taco i fjæresteinene, selv om jeg ikke eier et naust. Det betyr at jeg skal på inspirasjonskveld med Bjørg Thorhallsdottir og Therese Ulvan, selv om jeg ikke kjenner dem personlig.

Det betyr at jeg har nære og kjære venninner som ikke bryr seg et dugg om hvem som har mest eller minst. Mest eller minst av hva?

Vi bryr oss om hverandre, og kjenner hverandres historie. Vi har alle en historie å fortelle, og vi kan le og gråte sammen.

Dette er de gode tankene.

Det er ikke derfor jeg er sliten. Jeg er sliten fordi jeg får tilbakefall. Nå har jeg vært superflink veldig lenge, men så spenner jeg føtter for meg selv. Jeg tenker på jobb, hjem, plenklipping, bilkjøp, rundvask, julegaver, kjærlighetsforhold i voksen alder, varmepumpa, vaskemaskina som nettopp klikka, kjøkkenet som er så fint, men som ble til mens samboerskapet gikk mot slutten.

Jeg tenker på uforutsette regninger, hundehår overalt, hvem skal passe henne om jeg skal bort?, hvorfor skaffet jeg hund? ( fordi hun er min hjertemedisin og mitt hodebry),  arbeidshelg som krasjer med fornøyelser, huset som kanskje må males om tre år, og hvordan skal jeg klare meg?  Det blir som å snuble i et gresstrå. Jeg snubler ikke i gresstrå til vanlig.

Jeg får veldig god hjelp med det jeg behøver hjelp til, så problemene finnes mest i tankene mine; på forhånd, tidvis underveis, og noen ganger etterpå. Jeg har en kjæreste som er bilmekaniker, foreldre som ikke lar meg glemme å få veden under tak, en snill hundepasser, venner som bryr seg, og ungdom som tar i et tak ( etter litt om og men, men det er sikkert vanlig ).

 

Jeg har også mine positive sider. Jeg går aldri rundt og bekymrer meg for å bli syk, selv om jeg av og til vasser i sykdom. Jeg er ikke livende redd for hvordan ungene mine skal klare seg i livet, selv om jeg innerst inne er det. Så lenge jeg ikke hører noe, så har de det fint, er min tanke. Det er sånn jeg må tenke, for de er like dårlige på å gi lyd som det jeg er. Jeg finnes ikke mørkredd eller husredd. Jeg møter det jeg gruer meg for å møte, og blir fra da av mye sterkere. 

Jeg har med tiden blitt brutalt ærlig overfor meg selv. Det koster så mye at jeg av og til må huske å gå en tur alene. Jeg tror at det var det havørna ville fortelle meg i kveld, med vingeslagene:

 

Pust dypt, fly fritt,

skaff deg overblikk,

lille venn.

Sett avtrykk, svev,

vær deg selv,

lille venn.

 

Det ble lettere å puste etterpå.

 

 

 

 

 

 

Nøkkelen til hva?

 

 

 


Jeg var på jobb i går kveld, så jeg fikk ikke med meg kåringen av Norges beste dikt gjennom tidene.  Jeg vet likevel hvilket dikt som vant. Det er den draumen, av Olav H Hauge. Det er et nydelig dikt, som jeg er glad i.

De fineste diktene gjennom min tid er disse:

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, 
var lova som gjalt oss to. 
Anten vi møttest tidt eller sjeldan 
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu 
når eg har stått litt og sett mot huset 
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant 
som no over knastande grus 
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

- Haldis Moren Vesaas -

 

Jeg har veldig mange dikt gjemt i hjertet, og som betyr noe spesielt, men ingen som dette. Jeg tror det er fordi jeg kjenner meg så godt igjen i Haldis Moren Vesaas sine ord. Jeg har også et hvitt stakittgjerde rundt huset mitt, der ingen slipper inn. Noen er født kjærlige og varme, og elsker nærhet og kos. De sitter på ei rosa sky, og drømmer om drømmekjolen og drømmebryllupet helt fra de er småjenter. Det har jeg aldri gjort. Jeg elsker å se på TV-programmer der kvinner jakter på drømmekjolen, men vil ikke bytte plass med dem. Jeg elsker å se Masterchef Australia, men kan ikke fordra å lage middag. 

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg bærer på en reserverthet, og den slipper aldri taket. Jeg har visst ikke evnen til å slippe opp, og bare være eller bare nyte. Kanskje jeg gjør det for å beskytte meg selv mot noe, jeg vet ikke hva.

Jeg elsker livet, og jeg nyter et glass rødvin, så jeg mangler ikke evnen til å elske eller nyte, men jeg har en egen verden som bare er min. 

Kanskje alle har et rom som ingen slipper inn i, men jeg har visst i tillegg kastet nøkkelen. 

Jeg er glad i mennesker, glad i jobben min og glad i naturen. Jeg er lettrørt og snarsint og til tider vanskelig å leve sammen med. Jeg er snill og omsorgsfull og glødende engasjert i det som berører hjertet mitt. Jeg er vrang og uvillig, og trassig som et barn. 

Jeg vet hva jeg vil, og noen ganger er jeg i villrede, og vet ingenting. Jeg tenker dobbelt så mange tanker som jeg behøver å tenke. Ikke fordi jeg er spesielt klok, men fordi tankene er en ustoppelig bisverm. Jeg er ikke lett å bli klok på. Ole Brumm elsker bier, fordi bier betyr honning.

For meg går det mest i surr.

Jeg elsker poesi, og leser dikt hver eneste dag, til og med før jeg går på jobb. Jeg står opp ekstra tidlig for å få tid til å lese ord som andre har gitt meg. Det er ingen sak for en morgenfugl.

Dette er nummer to av mine favorittdikt:

 

Det er langt mellom venner,
mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende
stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

- Kolbein Falkeid -

 

Heldigvis behøves ingen nøkkel for å åpne ei grind. Grinda går det dessuten an å krype under ( hvis du graver et hull ) eller klatre over, om du absolutt vil inn. Jeg er meg selv nærmest, men av og til så lurer jeg på om andre kjenner meg bedre enn det jeg selv gjør.

Jeg liker ikke den tanken.

Det er viktig å slippe folk inn i livet sitt. Like viktig som evnen til å gi, er å lære seg å ta i mot. Det er viktig å være pliktoppfyllende, men like betydningsfullt er det å vugge med vinden. Ikke på den måten at man bare lar seg lede, men fordi alle mennesker behøver å være vektløs i blant. Bare være til,

og dette er vakre ord:

 

Åpen,åpen står havets grind.
Hjerte, måtte det vare!
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted 
fra blåne til blåne av sommerfred,
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

- Inger Hagerup -

 

 

 

 

 

 

Det er sånn det er

 

Rett i bakken

kjærleik
gjer som han vil

kjærleik er som
ei fuglefjør mot kinnet

men like etter
eit piskeslag over handa

kjærleik får meg til
å stige opp opp opp

berre for å falle
ned ned ned

treffe bakken som
ball mot grus

- Ruth Lillegraven -

 

Kjærligheten er som en sprettball. Like uberegnelig, men samtidig trygg og god. Jeg har gode minner om sprettballen, fordi den minner meg om lykkelig barndom. Fuglefjæra er også uberegnelig, fordi den danser med vindens retning. Den seiler dit vinden fører den, forhåpentligvis mot ei lun havn.

Ei havn som verner for storm, og for piskeslag fra bølgene. Noen ganger er jeg midt ute på havet, og driver avsted som en bitteliten barkebåt. En barkebåt som ikke vet hvor ferden ender. Den kan like gjerne gå under.

Eller den kan treffe myk og hvit sand, og lande i et hav av blåskjell. En sånn strand der vannet er like klart som dagen, et sted der det er lett å lese havets bunn. 

Akkurat der, og akkurat da, er havets bunn ei åpen bok. Ei bok der ordene renner ut som sand mellom tærne. Boka er et timeglass full av sandkorn, der hvert sandkorn er et sekund, eller et lite pust.

Hvert minste pust er viktig, og hvert eneste ord blir til sammen en sandstorm av lykke. Hvis jeg graver meg ned i sanda, så blir det tungt å puste, og om jeg går gjennom ørkenen, så tørster jeg etter vann.

 

 

Jeg er så glad i Ruth Lillegraven sine dikt, fordi de handler om mitt hjerte. Den eneste forskjellen er at mitt hjerte ikke klatrer i trær, men svømmer i blått hav. I stedet for å stupe kråke mellom røttene, så danser jeg på svaberget. 

Jeg tror det gir den samme følelsen, for mennesker er forskjellige, og natur er natur.

 

Hjartet mitt

berre vent

langt inni skogen
den mørkaste grøne

der finn du
mitt vesle hjarte

det som klyv i trea

stuper kråke mellom
røtene

legg seg til
å symje i mosehav
og skogstjernesjø

eg er eg er eg er
syng det vesle
hjartet

- Ruth Lillegraven -

 

 

Minneord

Jeg er varm i trøya og varm i hjertet etter å ha vært i begravelse. Det kan være en merkelig blanding av tristhet og glede over sånne stunder. 

Og ufrivillig humor.

Som når vi står utenfor det vi tror er riktig lokale, og ikke drar kjensel på noen. Har slekta forandret seg sååå mye siden sist? Så mye at vi ikke ser et eneste kjent ansikt? Vi lister oss forsiktig inn i kirkerommet, snur på flisa, og nærmest løper ut igjen. 

Feil mann.

Ei av tantene mine hadde også virret seg inn i feil selskap, og til og med lagt ned en blomst inne i kirka, som hun måtte snike seg inn og hente, for den blomsten skulle jo ikke dit. Tenk om noen så det, og trodde at den avdøde hadde en hemmelig elskerinne eller noe sånt.

Sånn kan det gå.

Litt lenger borte finner vi endelig våre. Det er en trist anledning, men gjensynsgleden er stor. Akkurat da kjenner jeg hvor godt det er å ha tilhørighet. Jeg deler ut klemmer i øst og vest, og synes det er godt å være omgitt av mine egne, selv om vi nesten aldri treffes hverandre ellers. Det skulle man forresten ikke tro, for skravla går, og smilet sitter løst, under minnesamværet etterpå. Jeg er sikker på at Ingar ser og hører oss, og at han bifaller stemningen, for han var alltid festens midtpunkt, akkurat sånn som i dag. Det eneste som manglet var en låt av Roland Cedermark. Da hadde han garantert trampet takten.

For ungene mine var han bare Kong Ingar, intet mindre.

Jeg tenker på slekters gang når jeg sitter i seremonirommet. På mamma som er på Frosta denne dagen, fordi hennes bror begraves på samme dag, og til samme tid. Jeg skulle gjerne vært der, også. Jeg tenker på foreldre, barn og barnebarn, og på hvor godt det er å ha hverandre i sånne stunder. 

Jeg sitter ved vinduet. Mitt høyre øye smiler, og det venstre, som er nærmest vinduet, gråter en tåre. Vemod og takknemlighet hand i hand.

 

Jeg skulle liksom lese versene som jeg hadde skrevet, tenkte jeg, men i frykt for at jeg ikke skulle klare det på en sånn dag, så hadde presten lovet å lese dem for meg. Det var en skikkelig feilvurdering. Jeg kjente det i magen med en gang, at dette hadde jeg fint klart selv, og mye bedre enn han gjorde det ( unnskyld, men det er faktisk sant ). Jeg har som kjent blitt mer vågsom enn før, men ikke så dristig at jeg våget å rope til den geistlige at  " Hei! Jeg vil gjerne lese diktet mitt selv! "

Så der satt jeg, med skjegget i postkassen.

Jeg bare visste, med 100% sikkerhet, at noe måtte gjøres, så under minnesamværet klinket jeg i glasset, og leste diktet slik det var ment å være:

 

Glimt i øyet, kjapp replikk,
ord med snert vi alltid fikk.
Kvikk i hodet, morsomt svar,
slagferdig og artig kar.

Engasjert og glad i livet,
fikk oss alle til å smile.
Hei til alle på din vei,
derfor savner mange deg.

Du var liten gutt på Frøya,
livsglad ungdom her på øya.
Rampestreker, fart og fest,
det var da du trivdes best.

Høyrøstet og veldig sta,
viljen din du ville ha.
Glad i dem som du var nær,
omsorgsfull og barnekjær.

Brydde deg om alle andre,
ba oss tenke på hverandre.
Buldrende og lettrørt mann,
dette som går hand i hand.

Ingen er vel bare glad,
ingen heller bare sta.
Det er sånn det er å leve,
mer av oss kan ingen kreve.

Du var alltid litt av alt,
du var sukker, du var salt.
Helt og ekte menneske,

vi vil alltid huske det.

 



 

Takk for en fin og varm og vemodig dag.

 

 

 

Vildes Minnekonto

 

ROMMET

Vi tror vi kjenner hverandre

Men plutselig og uforvarende

gjennom en dør på klem, får jeg se deg

slik du bare kjenner deg selv

Du sitter bakoverlent, sliten

med lukkede øyne, i ditt eget rom

Mens lyset siver ut av deg

- Stein Mehren -

 

Og det er lys vi vil skape. Et lys i hverdagen for ungdom som behøver det. Ungdom som ikke har tid til å være bare ung, fordi de er har fått en kreftdiagnose, og fordi de har så mye annet å tenke på. Tanker jeg skulle ønske at de hadde sluppet å tenke.

Det er derfor friminutter er viktig, akkurat som da vi gikk på skolen. Vi levde for disse friminuttene, iallefall så lenge de var lekne og sorgløse.

Jeg har fått med meg ei vidunderlig venninne på dette høstprosjektet mitt. Hun heter Anette, og har et hjerte av gull. Vi har begge spesielle grunner for å gløde for dette lille prosjektet vårt, spesielt fordi vi er så glad i Ellen, og særlig fordi hun har en varm og flott familie.

Denne saken har blitt vårt lille hjertebarn.

Vilde lærte oss hva Vildestyrke er, og da vil vi gjerne ordne en varm og rosa kveld for å samle inn penger til hennes Minnekonto. Jeg tipper at hun skåler sammen med oss, og holder et funklende stettglass med rødbrus i handa si. 

Hun ville likt planene våre, og disse planene er fortsatt en hemmelighet.

Vi har gitt oss selv munnkurv.

Det som ikke er hemmelig, er at dere gjerne kan sette av noen timer den 21. Oktober, for det er kvelden verd. Vi kan ikke fortelle mer akkurat nå, men forteller mer så snart vi kan. Kanskje vil det meste forbli en overraskelse, og da kan dere glede dere ekstra mye, for overraskelser er spennende.

Jeg tror at vi kommer til å gjøre det sånn at vi selger billetter, der vi kan love en fin stund for pengene. Jeg bruker bloggen min til å reklamere for dette, og det synes jeg er helt greit. Det er ikke sykepleieren som snakker nå, men venninna. Alle pengene skal selvfølgelig gå uavkortet til ungdommen.

Vil du være vår gjest denne kvelden?

 

Du rusler gjennom skogen 
med sol på hendene dine
som varmer av blyge kjærtegn.
Du trår på en kongle på stien,
kjenner det myke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting. 
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
for det hender deg på jorden dette.

Du lever. Lever.

- Hans Børli -

 

Jeg er heldig, jeg lever, og jeg kan gi av meg selv, og gi noe tilbake til dem som behøver det akkurat nå. Det er det som er drivkraften min, og det er det som er ønsket mitt.

Kanskje deler vi de samme ønskene, så la oss gjøre dette sammen <3

 

Å forlate eller bli forlatt

Å forlate eller bli forlatt.

Jeg tror at det er to sider av samme sak. Det er vondt uansett. Til og med når man blir enig om å gå hver til sitt. Jeg vil ikke bruke viskelær på livet mitt, for det har formet meg til den jeg er. Alle opplevelser, alle gleder og alle sorger, det er MEG.

Sterke meg og lille, svake meg.

Du blir forlatt når noen dør, og du kan bli forlatt om andre fortsatt lever. Og du kan velge å forlate. 

Det eneste jeg vet, er at livet leves her og nå, og at det er jeg som gjør mine valg. Valg som påvirker meg, og valg som påfører andre gleder og sorger. 

Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen, men ellers har jeg det bra. Ingen varige men, bortsett fra at jeg har lett for å bekymre meg. Kanskje det er derfor jeg har vondt for å puste av og til, fordi kroppen husker?

Jeg vet ikke.

Jeg er bare så uendelig glad for at jeg finner ord som lindrer. Ordene treffer de ømme punktene, kanskje litt som akupunktur. Jeg stikker ei nål inn i det området som er vondt, og så løser det vonde seg opp. 

Takk og pris for at jeg våger å sette ord til tankene mine. Det er en gave. En gave som alltid har vært der, men som aldri har blitt forløst.

Før nå. 

Tirsdag denne uka døde broren til pappa, og neste morgen døde broren til mamma. Det er mest vemodig. Vemodig fordi det er trist å miste, og rart, fordi min generasjon rykker nærmere.

Broren til pappa er vel den onkelen som jeg kjenner best, for han var en sosial skøyer. En brumlebass med stort hjerte. Den andre var traust bonde, ikke så synlig, men like fullt et verdifullt menneske, stillferdig og lun.

Det ramlet et dikt ned i hodet mitt da Ingar, broren til pappa, døde:

 

Glimt i øyet, kjapp replikk,
ord med snert vi alltid fikk.
Kvikk i hodet, morsomt svar,
slagferdig og artig kar.

Engasjert og glad i livet,
fikk oss alle til å smile.
Hei til alle på din vei,
derfor savner mange deg.

Du var liten gutt på Frøya,
livsglad ungdom her på øya.
Rampestreker, fart og fest,
det var da du trivdes best.

Høyrøstet og veldig sta,
viljen din du ville ha.
Glad i dem som du var nær,
omsorgsfull og barnekjær.

Brydde deg om alle andre,
ba oss tenke på hverandre.
Buldrende og lettrørt mann,
dette som går hand i hand.

Ingen er vel bare glad,
ingen heller bare sta.
Det er sånn det er å leve,
mer av oss kan ingen kreve.

Du var alltid litt av alt,
du var sukker, du var salt.
Helt og ekte menneske,

vi vil alltid huske det.

 

Hvil i fred, begge to <3

 

Sånn er det med kjærlighet, også. Kan kjærlighet ta slutt? Kan et samliv ta slutt? Ja, dessverre. De gode følelsene, og fellesskapet man har gjennom et levd samliv, vil alltid være der. Kjærligheten til barna, og til det livet som er levd under samme tak, det forsvinner aldri. 

Heldigvis har vi minner.

Heldigvis, for jeg ville aldri vært det foruten. Likevel så er det noen ganger riktig å velge hver sin vei videre.

 

 

Septemberbarn

 

 

SEPTEMBERBARN

Jeg er septemberbarn, den mørkeste og luneste tida på året.

Jeg er septemberbarn, med plommerødt hjerte og mosegrønt sinn.

Jeg er det septemberbarnet som synes at hele verden er sennepsgul styrke og orange rognebær.

Jeg er et knallrødt tyttebær som lukter lyng, og jeg er det fargerike bladet som ligger på bakken i all sin prakt.

Jeg er bladet som visner, men også en glødende himmel.

 

 

Lykka er

 



 

LYKKA ER

Lykka mi heter høst

og er blader som faller

eller tanker som svever

lik trekkfuglen.

 

Fugler som flyr i formasjon

alltid på søken

en spydspiss i verden

bare mykere.

 

Lykka er plommerød

et søtt sukk

med vind på kinnet

forlokkende.

 

Plommerød med sol på

fristende moden

et dryss av sukker

og lovnader.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fri som fuglen


 

 

Høstens glød avløser sommerens varme, og gjør fargene enda mye sterkere enn de var, iallefall for den som elsker høstfarger. Når bladene slipper greina, så blir tankene lettere, og dagene bedre.

Det er om høsten jeg blomstrer, når himmelen er høyere og lufta skarpere enn ellers. 

Hjertet roer seg når det blir mørkt, for mørket er trygt og godt, selv om jeg elsker lyse sommernetter. Det beste jeg vet er å gå tur i mørket, for da er jeg usynlig. Jeg har blitt mer og mer synlig i verden, og det liker jeg, men noen ganger er det godt at ingen ser meg.

Dessuten liker jeg kontraster. Å sitte ved brygga på Bogøya en sensommerdag, med en øl i hånda, er pur lykke, særlig når jeg vet at høsten følger etter.

Til og med lukta av nybanket tørrfisk er sjarmerende, selv om den lukter forferdelig stygt.

 

Høsten er som dovne bølger som så vidt orker å skvalpe mot skjæret. Ikke fordi de mangler energi, men fordi at livet er roligere enn før, samtidig som det skjer mer. De må ikke slå med voldsom kraft mot land for å markere standpunkt, det holder med rolige drag. Rolige drag som inneholder styrke og svakhet, ydmykhet og besluttsomhet. 

Høsten er en trekkfugl. Forskjellen er at fuglen forlater høsten, mens jeg blir. Jeg blir mer enn gjerne, for jeg elsker brunt, orange, mosegrønt, plommerødt og himmelblå. 

Høsten er en trekkfugl, fordi høsten rommer nye eventyr. Nå er jeg eventyrlysten og nysgjerrig. Jeg har vært på verdensomseiling i mitt eget liv, og trives best hjemme. Jeg har lært enormt mye om meg selv, og har endt opp som en sterk og fri kvinne.

Sterk, fordi jeg er tryggere på meg selv, selv om jeg aldri blir helt trygg. Fri, fordi jeg endelig har blitt kjent med meg selv, på ordentlig.

Fri som fuglen, vippende på ei grein som er full av søte plommer.



 

 

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
hits