Veien blir til mens du sykler

 

Jeg skulle bare ut å teste bremsene på sykkelen, og de virket tydeligvis ikke, for plutselig var jeg på vei rundt Frøya.

Så det er sant at veien blir til mens du sykler.

Langs veien var det blikkstille vann og humlesurr og ei flue som fant veien inn i munnen min - antagelig mens jeg hev etter luft. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg brukte på runden, heller,

for jeg tok ikke tida.

Tida er dyrebar, så derfor ville jeg være ute lengst mulig.

Jeg var kjapp med å sette meg mål da jeg først var i siget. Jeg planla to pitstop, og ingen flere, uansett om det fristet. Jeg glemte å spise før jeg la ut på langtur, så første stopp ble butikken på Nordskaget. Der fant jeg en nøttebar, selv om jeg ikke liker nøtter.

I nøden spiser fanden fluer, og smilet forsvant.

 


 

 

Heldigvis kom både smilet og energien tilbake, så da var det bare å begynne på del to. I Tungvågen var det ekstra mye motvind, og der ble jeg tatt igjen med sikkert en runde av naboen. Han ropte oppmuntrende:

" No har ittj du langt igjen! "

Takk, Kolbjørn.

Jeg er nødt til å takke her, for jeg takket ikke der og da. Jeg så bare en rygg som forsvant, men ordene varmet.

Jeg lover å heie på deg i helga, for det gjør jeg hvert år.

Merkelig at jeg ikke ble innhentet av broren min, som visstnok også skal sykle Tour de Frøya samme helg.

Kanskje han ligger på latsida?

Det vil resultatlista vise.

 



 

 

Jeg drakk bringebærsaft på toppen av Hellesvikbakken. Nei, det er ikke den bakken som er verst selv om alle tror det. Det er Hellesviksletta som suger.

Den suger energien ut av hver eneste muskel i kroppen.

Og nå drikker jeg vin. Jeg har vondt i beina, men mest i ræva. Hva med i morgen?

I morgen er en ny dag.

 

Eit nytt sykkeldikt



at
sykkel er fint både morgon og kveld
På ein sykkel kan vi helse
og ta farvel

På ein sykkel kan vi helse og ta farvel.
Sykkel er godt når det stille er, når stresset søv og ikkje bilane fer.
Og vi skal merke ein sommarvind som stryk over knea og tea og kinn,
og vi kan høyre kvitring i tre frå raudstrupen kledd for sin matiné.
Vil eg fare der songen kjem fritt og løysast frå stresset sitt mareritt?

- Helge Rykkja -

 

Vend i tide, det er ingen skam å snu.

 

Dette bildet har jeg rappa fra Frøya.no, for noen ganger er det mer praktisk å be om tilgivelse enn tillatelse. Dette  innlegget er heller ikke ment som et spark hverken oppover eller nedover, for det er skrevet i pur og blomstrende glede.

Akkurat som arbeidsskoene mine.


 

Jeg er glad for at rådmannen har snudd i denne saken, og at hun valgte å lytte til fagfolkene. Saken er nemlig den at tvisten om plassering av nytt Helsehus har skapt rabalder. Så mye mer har jeg egentlig ikke tenkt å si om akkurat det, for jeg har ikke peiling når det kommer til saksgang på høyeste nivå i kommunen, annet enn at jeg håper at helsehus i Beinskardet blir en realitet.

Men jeg har mye annet på hjertet, for det er jeg, og de andre hvitkledde, som ER hjertet i det nye huset. Vi, men aller mest dem som skal bo der.

Vi har alltid brukeren i sentrum, så da behøver de ikke nødvendigvis å bo midt i planeten Frøya.

Jeg tror det er nært nok.

 

Det er dem vi har tenkt på når vi ble en del av rabalderet, også, for vi kjenner livet på innsiden. Og vi vet hvordan det er best å ha det på utsiden.

Vi ønsker oss stille og rolige omgivelser, med grøntarealer og mulighet for skjerming. Dette er spesielt viktig for den demente. Ikke skjerming for å gjemme henne bort, men for at hun skal få en bedre og tryggere dag. 

Og natt.

For denne gruppen er ikke nærhet til sentrum det som teller mest. For dem er det nærhet til omsorg, forutsigbarhet og ro som er viktig. Da er det bedre med fuglekvitter og blomster og livsglede-kopplam.

Det er best for alle, det. 

Dessuten er det ikke langt til kommunesenteret likevel. Jeg vil si at det er midt i smørøyet, uten den trafikken som nødvendigvis er i det tetteste sentrumsområdet.

Og så slipper de å bo i høydehus.

Vi kommer oss dit vi ønsker likevel. Det sørger blant annet Livsgledegjengen for. Det er ingenting som stopper dem, så vi har både butikker, kafeer, basishall, storhall, kulturhus og øyrekka innen rekkevidde.

 



 

Apotek og legekontor er like i nærheten, men for dem som bor på sykehjemmet så er legedekningen så god at de har det de trenger på huset. For hjemmesykepleien sin del så er vi alltid på hjul, samtidig som vi er en del av hjertet i det nye bygget.

En viktig del, for vi er forbindelsen mellom heimen og hjemmet. Vi trekker i tråder, og hanker inn tråder som har slitt seg, og som flyr i løse lufta. Vi løser floker og vi putter kjærlighet inn i hver eneste maske.

 



 

Å bo på hjemmet ska jo være det nærmeste man kommer å bo hjemme hos seg selv. Da vil vi heller ha en hageflekk ( ikke jeg, da, som ikke kan fordra hagearbeid ) - men dere andre.

Da vil vi heller ha stillhet enn biltrafikk. Vi vil ikke gjemmes bort, for døra er alltid åpen, men tenk så mye finere det er å invitere gjestene med ut i sansehagen. 

 

Du som styrer skal bli gammel selv,

hvor vil du ha hus før du tar kveld?

Vil du vandre rundt i egen hage,

plukke blomster alle dine dage?

 

Eller vil du heller satse høyt,

titte ut og ikke se en døyt?

Hver gang når du ut av huset gikk,

alt du så var dagens rushtrafikk?

 

Nei, jeg tenker at du vil ha fred,

trives godt og høre til et sted.

Livsglede som lar deg tenke fritt,

sånn at du får oppfyllt ønsket ditt.

 

Vil du ta en tur på din kafe,

nå som du har hus i Beinskardet.

Vi er kledd i hvitt og fikser det,

for du bor på verdens beste sted.

 

Avstanden til sentrum er lik null,

bygg et hus og la det bli til gull.

Takk for at vi også fikk en stemme,

da kan dette bli som å bo hjemme.

- Sykepleier Tove -

 

 

 

 

 

 

 

 

Reis meg opp

 

Jeg ser ikke skogen for bare trær. og jeg har fremdeles verdens beste turkompis, som aldri sier nei.

Milla.

I dag vandret vi på kryss og tvers i tre og en halv time. For meg er det verdens beste form for avkobling, nesten på lik linje med det å være på sjøen, men bare nesten.

For havet er alltid best.

Ytterst, øverst på en bergnapp satt ørna. Da holdt jeg pusten en liten stund, for den er så majestetisk. Det er sånne øyeblikk man bare finner utendørs.

For meg er det dyrebare stunder.

I dag tidlig satt jeg og så en jubileumskonsert med Secret Garden. De sa noe sånt som at en melodi med ord er tekstforfatterens tanker, mens et stykke uten tekst kan være akkurat de tankene vi måtte ønske oss.

Tenk dere et vakkert musikkstykke som jeg kan fylle med akkurat de tankene jeg vil.

Sånn er det i naturen, også. Det er derfor jeg trives fordi om jeg vandrer alene. Da er det bare jeg og tankene mine, mens omgivelsene er melodien.

Det høres pompøst ut, men det er sant.

Naturen er ikke pompøs. Den er seg selv, den, med krinker og kroker og omveier. 

 



 

 

Naturen er både oppturer og nedturer. Den er endeløs og kortreist, og alltid tilstede.

Jeg undres på hva Milla tenker. Det får jeg nok aldri vite, for alle har et rom som er bare sitt.

Et hemmelig rom i hjertet som ingen andre kjenner til.

 

YOU RAISE ME UP

-  reis meg opp -

 

Når jeg er nede, under mørke skyer,
når stormen sliter i mitt tunge sinn.
Da sitter jeg og venter her i stillhet,
til du er her og hører stemmen min.

Så reis meg opp og bær meg over havet.
Reis meg opp og sett min fot på fjell.
Jeg er sterk på dine sterke skuldre
I kraft av deg er jeg mere enn meg selv.

Det finns en sult, en hunger i vårt hjerte,
en evig lengsel etter noe mer.
Men når du kommer til meg, som et under,
er det et glimt av evighet jeg ser.

- Rolf Løvland -

 

Takk og pris for at det er musikk i mine ører.

 




Nå skal jeg ta en dusj, og etterpå skal jeg sette meg i sofaen med strikketøyet mitt. Jeg skal se på Masterchef mens jeg spiser kneippbrød med peanøttsmør på. Det er deilig å slippe og bruke tid på å lage mat, selv om jeg vet at det er noe som heter søndagsmiddag.

Den tar vi en annen dag, for akkurat nå så rører jeg i ei anna gryte.

Amanda og jeg tester nemlig ut ei oppskrift på løvetannsirup. Råvarene er det nok av på plena, så da fant vi ut at det er det bedre å utnytte løvetanna enn å irritere seg over at den finnes.

Det har jeg heller aldri gjort, for løvetanna er fin, selv om jeg ikke liker gult.




 

Jeg er takknemlig, fordi en hær av løvetenner har stablet meg på beina, og båret meg på sine skuldre. Løvetanna er hardfør, og kryper til og med opp av asfalten. Den nekter å bukke under, og nikker trassig til forbipasserende. Den rekker tunge til alle de som måtte mene at den ugress i livets hage.

For det er den ikke.

Alt løvetanna ønsker er å skinne en stund her på jorda, og en håndfull av dem skal til og med få æren av å skinne på mine nystekte vafler.

Inspirasjonen har jeg hentet fra kafeen på Titran, som er solskinnsplassen min.

 



 

Der henter jeg styrke fra havbåra, og varme fra svaberget.

Til min egen sang.

Når jeg behøver å stå opp for meg selv, da tar jeg turen dit, og gjerne alene. Jeg er så glad i alle dem som jeg har i min nærhet, det er ikke det, men noen ganger er jeg alene-menneske.

Ikke ensom, men vidunderlig alene, for jeg elsker lyden av stillhet.

Amen.

 

 

 


 

Jordbærpikene

 

 

Jordbærpikene <3 




 

Anette -  havfrua -  og jeg, ville begge ned til havet i kveld. Jeg inviterte meg selv over til henne, for hun bor næmest det rette element. Det er nesten sånn at sjøen klukker mot grunnmuren deres. 

Det er helt fantastisk.

Det er lykke og vennskap, toppet med jordbær og rosa bobler. Bare se:

 

 

Jeg klarte ikke å motstå disse rosa flaskene. 




 

Men først badet vi, og kledde på oss igjen.

 



 

Og nå prikker det i hele kroppen, fra hårfestet og ned i tærne. Det er lenge siden nå, så vi har masse å ta igjen. Dette er sånne øyeblikk som det er lett å skrive om.

Boblende lett.

Pluss at jeg ville gi henne et vennesjal som hun kan varme seg på. Oppskriften er hentet fra Arnhild Skatvedt sin bok Knitting Woman, Medisin i hver maske, og dette er det fjerde sjalet jeg strikker.

Det egner seg veldig fint som *pausestrikk *ventestrikk *tankefluktstrikk *TV-strikk *reisestrikk  og *stirre ut i lufta-strikk. Henne vil jeg gjerne anbefale på det varmeste, for makan til service skal man lete lenge etter!

Hun har en egen nettbutikk, og gjør det lille ekstra for kundene sine. Sånt varmer like mye som det sjalet gjør. SVennesjalene mine er strikket i Isager Spinni og Isager Spinni Tweed, og finnes i mange herlige farger.

Jeg synes det er fint å gjøre stas på ei venninne litt sånn der uventet. Det er ikke bursdagen hennes, for hun er også høstbarn, og det er lenge til jul, men hvorfor ikke akkurat i kveld?

 

 

Kjærlighet i hver maske, selvfølgelig, bortsett fra når jeg rekker opp, for da forsvinner jo det som ikke er bra.

Og det er bra.




 

Vi vet jo bare her og nå.

 

Det ble nesten natt før vi gikk hver til vårt, og jeg gleder meg stort til den første kaffekoppen i morgen tidlig, for da skal jeg tenke tilbake på den magiske kvelden.

Det er det livet handler om, å skape seg gode grunner for å si hei til en ny dag.

Selv om det ikke alltid er sånn. Noen ganger er livet bare rot.

Eller kaos.

Jeg føler meg alene, og tenker at ingen andre har det sånn, men sånn er det jo ikke. Hvis vi bare våger å åpne oss for hverandre, vise sårbarheten og styrken, så er vi i bunn og grunn på samme sted likevel.

For vi lever tross alt på den samme planeten.

Isbjørnen flekker tenner, men det gjør ikke jeg, for jeg er tilkneppet. Jeg lever i beste velgående, men det gjør alldeles ikke isbjørnen, for den har sett sine beste dager.

.Likevel har vi noe til felles. Vi trives hjemme hos Anette.

Vertinna med stor V.

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

#dabbedidab

 


 

 

Det er ikke bare Prins Sverre Magnus som dabber. 

For en uke siden så visste jeg ikke at det var et ord en gang, men nå har jeg sett det med egne øyne, til og med fra slottsbalkongen. Og som her, på Øvre Bello, som vi kaller nabolaget vårt på folkemunne. 

Aller helst på familiemunne.

De skulle liksom ha MEG til å dabbe, men jeg hang ikke lenge nok i lufta til at dere kan se det.

Jeg er den som holder bakkekontakten, og hun som blåser såpebobler.

DE kunne sveve med vinden, de, såpeboblene.

Og Johan tantegutt.

 

 


I går hadde vi en fin 17.Mai-feiring, og jeg feiret den med å jobbe. Det er egentlig en fin dag å jobbe på, for tidlig på morgenen hadde jeg tatt runden rundt øya, og det var flagg overalt. 

Flagg og festkledde mennesker.

Jeg så ei nydelig lita jente i hjemmesydd trønderbunad, og falt helt i staver over synet. Jeg så også ei ung kvinne som gikk alene etter gangveien og viftet intenst med det norske flagg. Hun gikk med flagget hevet mot himmelen. Jeg la merke til at hun var mørkhudet, og lo litt for meg selv. Ikke fordi hun var mørkhudet, men fordi hun så så viftende glad ut. Eller var jeg et bittelite øyeblikk- like flyktig som en såpeboble - fordomsfull?

Er 17. mai bare ei lita jente i blå trønderbunad?

 

På slutten av vakta fikk jeg tilbud om brus og is hos ei eldre dame, og da sa jeg selvfølgelig ja takk.

Uten betenkningstid.

 Jeg tok meg heller god tid denne dagen.

 



 

Jeg fikk ikke sett russen, men jeg så dem på opptak etterpå. Og hørte talen til russepresidentene. Under russedåpen tidligere i mai, for de starter feiringa tidlig, så ble jeg faktisk uventet rørt. Ikke av fine ord, men ved synet av hele balletten hoiende fra lasteplanet på en diger lastebil.

Skrik og skrål og ungdommelig overmot. Og inni der, et hjerte av gull, for de har samlet inn masse penger gjennom aksjonen Krafttak Mot Kreft.

Som russepresidenten sa. Vi våknet da Vilde døde.

Ungdommen mistet ei av sine egne for to år siden, og det berører alle. Jeg synes vi har så fin ungdom på Frøya, iallefall dem som jeg er så heldig å kjenne. 

Jeg er til og med så heldig at jeg jobber sammen med noen av dem. Lærlingene våre. Hva skulle vi gjort uten dem?

Det er de som er Morgendagens Omsorg.

Det handler om å spille på lag med ungdommen. Snakke deres språk, på en måte, uten å bli oppfattet som teit. Det handler om å være et ekte menneske, for da blir man som regel gjennomskuet.

Dabba-Dabba-Doo!!!

 

 




 

Havets datter

 


Jeg er glad for at jeg slipper å gå med kjole og skaut. I det siste har jeg lært å bli glad i kjoler, særlig enkle hverdagskjoler, men skaut?

Aldri.

Eller hårnett, som farmor brukte.

Hun var også havets datter.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at forkleet er hjerteformet, for farmor hadde et stort hjerte.

 

 


Hun gikk aldri i bukser, og hun smakte aldri alkohol. Ikke ingefærøl en gang, fordi ordet sluttet på øl.

Så der er vi forskjellige.

Men vi deler en felles interesse for potetgull. Jeg er like glad i potetgull som det hun var, men jeg er ikke like snill og tålmodig.

Jeg strikker på søndag, men det gjorde aldri farmor. Søndag var hviledag og helligdag samtidig.

Hun er et forbilde, selv om jeg er glad for at jeg er annerledes, og for at jeg lever i en annen virkelighet enn det hun gjorde.

Jeg savner henne.

Det hender ofte at jeg savner skjømmingstimen og tålmodigheten hennes, som jeg ikke har arvet.

 

 

Jeg er heller sykepleier enn husmor, selv om jeg holder huset i orden. Jeg velger gjerne bort søndagsmiddagen for å ta en pubrunde i øyrekka. Jeg vil mye heller padle enn å stå ved grytene.

 


 

 

Jeg tror at jeg har større ytringsfrihet enn hva kvinnene før meg hadde. Større frihet, også, til å gjøre egne valg. Det handler selvfølgelig mye om tiden de levde i.

Det var sånn det var.

Det var sånn det skulle være.

Heldigvis er det ikke sånn nå.

Nå kan vi danse på bordet, og tjene våre egne penger. Vi kan gifte oss og skille oss uten at det blir skandale. Det finnes ikke lausunger lenger, for alle er like mye verd, enten de er født innenfor eller utenfor ekteskapet.

Det er befriende, men ikke rosenrødt.

Livet er ikke bare en dans på roser nå heller. Det er dobbeltarbeid og stress og kav. Vi skal fikse alt!

Og det fikser ikke jeg.

Jeg fikser ikke stress. Å ha det travelt er noe helt annet, for det synes jeg er greit. Stress er hjertebank og ubehag og angst, og da vil jeg bare legge øret inntil en konkylie, for der inne suser havet.

Har du hørt det?

 

Angsten er vond. Den snører seg sammen i halsen, slik at det blir tungt å puste. Hodet blir bomull, sånn at det blir vanskelig å finne ordene. Jeg blir gele i beina, og misunner dem som har rullator.

Det siste er ikke sant.

 

Sist jeg gikk kveldstur så flintret jeg stein. De tre første forsvant med et *plopp*, mens den fjerde derimot, den danset elegant bortover vannet.

Akkurat som jeg gjør.

 


 

 

For meg er havet mystisk og tiltrekkende. Havet er vakkert og blikkstille, og aldri et slit.

Jeg er godværspadleren.

Hun som har et valg. Henne som gir blaffen i strikkeforbudet, og som gjerne drar fisk på en søndag, om været sier JA.

Men jeg gir ikke blaffen i de andre verdiene som jeg har fått med meg på reisen. Objektivt sett så er både farmor, mormor og mamma verdens snilleste mennesker.

Her er mamma.

 


 

 

Hun som blånekter å være med på sjøen hvis ikke havet er som ei glassrute. Selv da er hun skeptisk, for det kan jo blåse opp. 

Tenk om? Enn hvis?

Det går som regel bra, mamma.

Det som er litt rart, er at hun aldri er redd for å stå i stormen ellers. Hun er modig som en maur.

 

" Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.

Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret. "

- Tarjei Vesaas -

 

 

Dette fikk jeg av russegutten for mange år siden. Tegningen er hjemmesnekret og verdifull.
 

Det er sånn det er å være mamma. Da bygger vi ei maurtue som er full av liv, og lar oss aldri stoppe. Vi går gjerne i krigen, om så er. Ikke for å forsvare våre barn i ett og alt, for det blir ikke riktig, men vi hjelper og støtter og trøster og kjemper og plastrer. 

Og finnes.

Vi er stolte og glade og sinte, og er av og til en smule oppgitt. Vi himler med øynene, og skjønner oss ikke på ungdommen.

Så skjønner vi dem likevel.

I helga har vi hatt invasjon av rødruss. Det høres og synes, men jeg tenker at det er en fryd å ha dem her, selv om jeg ikke var hjemme selv. Det var kanskje ikke like frydefullt for naboene, men pytt sann, nå er det snart over. Alternativet er så mye verre; derfor vil jeg tåle litt lurveleven noen dager  og netter i mai.

De er høflige og flotte ungdommer, så rotbløyta er for lengst tilgitt.

Og forlengst historie.

Lenge leve russen!!

Noe annet er utenkelig, og alt for vondt å tenke på.

 



 

Forresten så har husets datter bursdag i dag.  Hurra for Amanda <3

Jeg er så glad i dette bildet, og i disse to.

 

 

 

 

 

 

 

Hils på rosene som aldri visner



 

Vi jobber av og til sammen med utenlandske karer. En kveld vi var på seinvakt sammen med den ene av dem, så lurte han på hvilket norsk ord som kunne beskrive vårt sted i livet. Ikke var vi jenter, og heller ikke damer, mente han, men noe midt i mellom. På hans språk ville det bety at vi var roser som aldri visnet.

Gjett om vi likte den beskrivelsen!

Vi nærmest fløy ut av døra, begge to. To hvite, svevende engler, med nypusset glorie. Det hender til og med at vi har litt skitt på vingene, men den blåser bort med nordavinden.

Jo da, blomsten falmer kanskje litt i kantene, og får en rynke her og der, men den gløder på en annen måte enn før. Jeg tror det kommer av trygghet, erfaring, selvsikkerhet og en slags visdom, selv om vi noen ganger ikke føler oss trygge eller vise i det hele tatt.

Da er vi på gyngende grunn, men vi har jo hverandre.

At to roser som aldri visner kan ha det så morsomt som vi hadde det i går kveld/natt. Vi drakk rødvin og hvitvin annenhver gang, vi pratet om alt mellom himmel og jord, vi gjorde noen dansemoves og vi kikket på en glødende solnedgang. Solnedganger er vakre, for de har alle verdens farger med seg. Vi må bare løfte blikket og legge merke til dem.

Og vi lo så tårene trillet, som vanlig. Ikke av solnedgangen, men fordi vi spratt rundt med lykkepromille, og med ei rose i munnen.

Jeg tror at det er lurt å le når man har sjansen, pluss at det er lurt å skape sånne sjanser, for det må vi gjøre selv. Det kan være en barnslig snapchatfilter-video eller en artig situasjonsbeskrivelse.Helst ikke vitser, for min del, for da ligger det en forventning der om at jeg MÅ le. 

Mona er en mester på å beskrive, og en enda større mester på å overtale. Til slutt vet jeg ikke om det er hun som gjør meg en tjeneste, eller omvendt, og det er like greit.

Det går an å le i nesten alle slags situasjoner, selv om det høres brutalt ut. Det finnes morsomme innslag i alt som er liv. Det har jeg opplevd mange ganger. Små hendelser, uventede hendelser og alt det andre som hender rundt oss. Jeg er en mester i å legge merke til sånne småting, som nesten er umerkelige. Det er jeg glad for, for da er livet mer livlig og mer levelig.

Dette fikk jeg øye på i dag. Vil du være med å spille badminton?

 



 

 

TO ROSER

Det kom til mitt bord to roser

to halvsprotne roser i stad.

Eg sit her og ser på dei båe

og blir så forunderleg glad.

 

To halvopne, kviskrande munnar

som lovar så halvt omhalvt

at enno er inkje til endes

og enno kan hende meg alt.

 

Og røyster eg trudde var tagna

for alltid i sjølve meg

svarar i undring og jubel:

Ja enno kan alle ting skje!

 

- Haldis Moren Vesaas -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



 

Jeg har valgt det selv

 

Den dagen jeg dør så skal Ut mot havet spilles som utmarsj, eller postludium, som det heter. Da håper jeg inderlig at ingen husker feil, og setter på Rune Rudberg sin Ut mot havet i stedet.

Tenk dere for en megatabbe det ville vært; nesten litt usmakelig:

" Du lokker meg med et smil, skjelvende står du foran meg.
Glemmer bort all min tvil, nå vil jeg følge deg."

Kjære Gud, la det IKKE skje.


 

Nei, det skal være  Edvard Fiflet Bræin sin, og jeg håper det blir lenge til,

for jeg vil gjerne ha mange slike dager, med sånn utsikt.

 


 

I dag har jeg hatt en annerledes jobbdag, for jeg har vært på Mausen. Jeg har gjort litt forskjellig, og møtt dem som jobber der ute. Jeg møtte også mange etter veien, og alle sa hei.

De spekulerte sikkert på hvem jeg var, for det gjorde de som satt bak kjøkkengardinene også. Det var til og med ei som vinket til meg, da jeg tok henne på fersken i å lurkikke.

Jeg vinket selvfølgelig tilbake, og ble i ekstra godt humør.

 

Innimellom jobbinga så hadde jeg noen små pauser. Pausene benyttet jeg til å fly hit og dit på øya, for å se mest mulig mens jeg først var der. Det er ikke så store avstander, og jeg flyr fort.

Men når jeg lander, da blir jeg en stund. Da tar jeg meg tid til å lytte.

 


 

Jeg tok med strikkinga, for den pausegymnastikken er gull. Dette skal bli et nytt vennesjal, og nå er jeg inne på mitt fjerde. Det er typisk meg. Når jeg finner noe jeg liker å gjøre, så gjør jeg det flere ganger. Dessuten er jeg så heldig at jeg har mange venner.

Vennesjal.

Både ordet og sjalet varmer.

 


 

Ja, jeg er veldig glad i ord, og på skolen fant jeg denne plakaten. Dette er bare et utsnitt av de mange dialektordene vi har her ute ved havet.

Jeg sier VI, for jeg er havets datter.

 


 

Det er ikke mange som har sånn utsikt på jobben. Hvis jeg hadde jobbet fast her, så hadde det fristet å bruke sykkel som fremkomstmiddel. Tenk dere å suse over brua på sykkel, i all slags vær!

En drøm, og noen ganger en iskald drøm, for sola skinner ikke alltid.

Ikke engang her.

 


 

 

Mens vi ventet på ferga som skulle ta oss hjem, så fant vi et museum som ikke var åpent, men vi gikk inn likevel. Der møtte vi en som har vært der lenge.

En fisk på land.

 



 

Det er så gjestfritt på Mausen.

Jeg tror at de som jobber her aldri har helt fri. Alle kjenner alle, og når noen behøver hjelp utenom arbeidstid, ja, så får de det. Jeg får en Skjærgårdsdoktor-følelse i kroppen.

Alltid beredt.

Er det rart jeg elsker å være sykepleier?

 

Menneskemøter og livshistorier. Liv spunnet inn i hverandre. Et hardbarket folkeslag med hjertevarme og sunn fornuft. Med drømmer om et annet liv, og med takknemlighet for det livet man har.

De valg man har tatt, eller det valget man aldri fikk.

Dette kommer jeg til å tenke på i hele kveld. Det sitter i sjela. En stolthet over å høre til, og en porsjon ydmykhet over det mine forfedre har skapt. De var fiskere og husmødre, mens jeg ble sykepleier.

Takk for at jeg er så heldig å få ha dette som min arbeidsplass.

Jeg har valgt det selv.

 



 

 

Skam



 

BERRE LA MEG VÆR

 

Såvidt eg flyt, men eg pustar.

Ende alltid opp her,

og eg veit at det e feil,

å ikkje sei deg kem eg e.

Eller koffer eg må gjer som eg gjer.

Så eg stenger deg ute.

- Eva Weel Skram -

 

Jeg er veldig stor fan av Eva Weel Skram. Jeg kjenner ingen som synger så ekte og sart som henne.

Og sterkt.

Tolkningen hennes av Evig Eies i Hver gang vi møtes, krøp rett inn i hjertet, og ble der. Jeg tror nesten aldri at jeg har hørt noe så fint.

Før nå.

Ikke før i går, da hun sang Berre la meg vær. Hun sang til meg, og om meg, kjennes det ut som. Hun sang om henne jeg var. Hun som levde med Bulimi, akkurat sånn som Eva har gjort. Så modig hun er, som klarer å sitte hos Lindmo og fortelle hele verden hvordan det var.

Jeg beundrer henne, og alt det jeg tror hun står for. Hun er så vakker og ekte.

 

Hos meg handlet det om kontroll, eller snarere mangel på kontroll. Jeg har skrevet om noe av dette før. Om prestasjonsangsten og perfeksjonismen. 

Om de nådeløse kravene til meg selv, som jeg ikke alltid greide å innfri. Det handlet om å balansere på en hårfin linje, der jeg når som helst kunne falle ned i et svart hull.

I det hullet bodde lærere og praksisveiledere, som gransket meg opp og i mente. I det samme hullet bodde angsten og kompleksene, sammen med redselen for å ikke strekke til. Angsten for ikke å mestre, og frykten for det ukjente.

Mye av frykten var ubegrunnet, for jeg klarte meg bra. Jeg fikk fine karakterer, og enda bedre skussmål i praksis. Jeg var mest stolt av det siste, for jeg mener fremdeles at connection - jeg finner ikke et bedre ord - med brukeren er nøkkelen til alt. Det betyr å sette sammen, eller forbinde.

Uten forbindelse er teorien verdiløs.

Akkurat som Eva så pønsket jeg ut strategier. Jeg var en mester i å lure andre, inkludert meg selv. Jeg lovet meg selv å slutte, men brøt lovnaden en halvtime seinere. Akkurat så lang tid det tar å fordøye maten såpass at det blir lettere å spy. Bortsett fra is da, for det tar bare fem minutter. 

Det er vondt å skuffe andre, men det er enda vondere å skuffe seg selv, atter en gang.

Følelsen av SKAM var det som veide tyngst, og det var den som det tok lengst tid å fordøye. Det hjalp ikke å spy.

Jeg måtte slutte med det.

Jeg hadde i tillegg ritualer. Hver dag måtte jeg sykle så og så langt, og det var laaaangt, nærmere bestemt fra Levanger og til Skogn, og hjem igjen. Jeg måtte alltid hjem. Heldigvis var det en rundtur, for det er kjedelig å sykle fram og tilbake hver dag, særlig når det blir tvangspreget. Jeg vet ikke hvor mange kilometer eller mil det var.  Uansett vær. Uansett form. Uansett hvor mye lekser jeg hadde.

Uten å nyte naturen, som jeg egentlig setter sånn pris på.

Jeg var også sånn, berre la meg vær, for da var alt så mye lettere, trodde jeg. Da kunne jeg komme meg unna uten å bli avslørt eller konfrontert.

Jeg klarte faktisk å bli syk, og seinere frisk, uten at noen visste hva som feilte meg. Og da mener jeg INGEN. De skjønte vel at jeg slet med noe, men ikke hvorfor, og ikke med hva, og de skjønte aldri hvor ille det var.

Så mange spørsmål.

Det er en dyrekjøpt lærdom som jeg har tatt med meg videre, sammen med alt det andre som jeg har lært. Til sammen blir det kunnskap og klokskap, tør jeg si.

Erfaringsbasert kunnskap, som jeg gjerne skulle vært foruten.

Det samme med Dysmorfofobien også. den sykelige opptattheten av mitt eget ansikt. Alle feilene jeg så, som ingen andre ser. Det gikk meg til hodet, og ødela mange dager og år som kunne vært fine. 

Jeg lærte masse av det, også. Jeg lærte at jeg er sterk, og at tankens kraft er stor.

Derfor snudde jeg om på tankene. Så enkelt, og så ufattelig vanskelig. Så vanskelig at det nesten er umulig.

Jeg gir aldri opp, og det er en av mine beste egenskaper, sammen med omsorg, empati og to ører å lytte med. To øyne å se med, som ser himmel og hav, og et hjerte som tilhører havets datter.

Jeg kan ikke være glad i andre før jeg har lært å være glad i meg selv. 

Hvis disse ordene kan hjelpe andre så er hvert eneste ord gull verd. Bulimien er et forlengst tilbakelagt og bearbeidet stadium, men jeg tenker at mange lever i den samme hverdagen akkurat nå. Når jeg klarte det, så kan DU klare det.

 

 



 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

- Inger Hagerup -

 

 

 

 

 

 

 

Jeg finner nok veien

 

Jeg har egentlig min egen bil, men jeg har den aldri, for den er det ungdommen som har.  Heldigvis er det mange turløyper i gangavstand, så i dag gikk vi hjemmefra og til Nabben. Deretter krysset vi over til trimhytta på Sistranda, og så skulle jeg til Ørnberget - igjen. Jeg skjerpet sansene og trasket optimistisk avgårde. Midtveis skjedde det som bruker å skje, og jeg var på vei mot Besselvassheia - nok en gang. Jeg har en lei tendens til å ville gå mot venstre, men ikke når det gjelder politikk, heldigvis. Politikk og religion diskuterer jeg ikke med noen.

Jeg vendte 90 grader om, og brukte intuisjonen. 

Milla brukte viljestyrken.


 

Værsågod!  


 

Det mangler en T for Tove, men jeg er på rett kurs. Kanskje jeg finner en T underveis?


 

Tenk, det gjorde jeg, og da ble alt så mye bedre.

T for tvil og tro og tusen ting. T for tillit og tullete tanker. 


 

Jeg elsker å gå tur i hauan, men det tar ikke pusten fra meg. Det skjer først når jeg vender nesen utover, mot havet. Alle bergene er grå, og alle er like. Ikke så rart da, at jeg går meg vill av og til. Alle løypene er godt merket. det er ikke det...

 Det er mange ildsjeler som har gjort en strålende jobb med å stikke opp løyper på kryss og tvers, så jeg kan ikke legge skylda på noen.

Kanskje sauene, da, for de har også laget løyper. Jeg dilter gjerne etter bjellesauen, for det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker livet mitt.

Derfor er jeg veldig rik.

 

Milla speider mot vårt nye landemerke, Frøya Storhall. Uansett hvor jeg er så ser jeg den. Den er fin å navigere etter for ei som ikke vet opp-ned på et kompass, og for den som ikke har en eneste app som registrerer ruta, og som alldeles ikke har spesielt god retningssans.

Men jeg mister aldri trua.

Og snart kommer vindmøllene. Det blåser på toppene, så da blir vi sikkert styrtrike. 

 



Jeg er så glad i naturen. Det er godt å ha en bestevenn som også er det. På Ørnberget delte vi brødskiva mellom oss; to tredjedeler til Milla og en tredjedel til meg. Jeg drakk saft og hun fikk vann, og selvfølgelig så vi ørna. Høyt, høyt der oppe,

fri som fuglen.

Akkurat da er livet bare godt.

 

 

 

Bønder i byn

Jeg har vært i Trondheim sammen med mamma og Amanda. Det er lenge siden jeg har ledd så mye, av alt og ingenting.

I går var vi på byvandring. Vi var på leting etter Trondheim Buldresenter, og fikk sett både Svartlamoen og andre steder. Synd vi ikke hadde skritteller, for det ble mange tusen av dem.

 

Træge trønder
Æ huske at du sa det te mæ
Træge trønder

Svartlamon, Svartlamon,
her hadd vi det fint.
Svartlamon, vi satt på Svartlamon,
og vinka te togan som for forbi

- Tre små kinesere -

 

Trøndere er da vel ikke trege. Iallefall ikke jeg, for jeg leda med en kilometer på de andre to hele veien til Lade, og videre til Solsiden, før vi endte på Trondheim Torg og Thon Hotell. Jeg var ikke helt fornøyd med servicen deres, så jeg bruste opp som påfuglen. Etterpå sa jeg unnskyld, for det var ikke resepsjonisten sin skyld. Det var sjefen hennes som slo seg vrang, i mine øyne. Olav Thon, eller hva han heter. Muligens en av hans undersåtter, for resepsjonisten har vel ikke direktelinje til SJEFEN.

Vi måtte vente lenge over tida for å få sjekket inn, pluss, pluss, pluss.

Tid, som er så dyrebart. Dessuten rakk ølboksen å bli lunken; den som jeg hadde i veska, og som jeg skulle nyte i en park på Lade, og som jeg deretter skulle nyte på rommet som jeg aldri fikk.

 

 

Buldresenteret sin butikk åpnet ikke før to, så da var gode råd dyre. Det ble ikke så dyrt likevel, for vi valgte å spise ute. 

Ute, ja.

Maten handlet vi på Bunnpris, til en billig penge. Baguetter, smøreost og paprika, pluss engangstallerkener, servietter og kniver, og ei flaske brus på deling. Jeg hadde veeeeldig lyst på en iskald øl etter byvandringa, men datra ga beskjed om at det e ulovlig å drikke alkohol på offentlig sted.

Så da, så.

Det var solskinn og latter og en parkbenk på Lade. Maten smakte bedre enn på den fineste restaurant. Det finnes busser ,og det finnes bønder i byn, så vi gikk hele veien tilbake, også. Selvfølgelig gjorde vi det, av egen fri vilje. Været var jo så fint.

Det handlet ikke om sparebluss, for mamma er veldig raus.

Vi bodde i sjuende etasje, og tok nesten aldri heisen. Den ene gangen de to andre insisterte på å kjøre heis så sprang jeg opp i tredje og trykket på knappen. Da døra for opp skulle jeg hoppe inn og overraske dem, men da hadde de fått selskap av en gubbe på to meter, så lufta gikk ut av ballongen.

Han lo.

Mamma kikket ut av vinduet i dag tidlig, med et høylytt sukk. Hun savnet utsikten mot Inntian og havet, og var forskrekket over alle ambulansene og politibilene som fløy forbi. Hun konkluderte med at de var overarbeidet.

Når vi hører den lyden på Frøya så er det mer personlig, på en måte, for alle kjenner alle. 

 

Vi kjenner hverandre godt vi tre, også, og det er veldig fint. Vi prater om nesten alt, og vi ler av de samme tingene. Vi har et fellesskap som kommer godt med. Ikke bare det at jeg går fortere enn dem, vi er i tillegg to mot en når det kommer til andre ting og andre meninger.

De andre to mot meg.

Men EN ting er vi enige om. Vi gjør alt for hverandre. 

 

 

 

 

 

 

Supen Pøbb

 

Jeg trives og har det som plommen i egget,

for her er det solskinn og mat nok til begge.

Selskap og utsikt som gir meg en fred,

ingenting er vel bedre enn det?

 

Drikken var deilig og skummende frisk,

begeret hadde de fyllt opp med fisk.

Torsken var blanda med srpøstekte chips,

HØR NÅ, så deler jeg gjerne et tips:

 

Bogøya er som en perle i sand,

her er det fint, så gå gjerne i land.

Her skapes minner og her bor en tro,

her er det livlig, og her finnes ro.

 

Supen er hjertet for oss som er gjester,

hit vil vi reise når de lager fester.

Vertsskapet skjønner at gjesten er viktig,

Pøbben er stedet som gjør det så riktig.

 

Alle blir godtatt og alle blir sett,

alle får drikke og alle blir mett.

Det er den enkleste vei til suksess,

takk i fra ei som verdsetter det.

 

- havets datter -

 


 

 


 

Vi slang innom Mausen på tur hjem, og jamen hadde de noe som fristet der, også.

Livets dessert.



 

 

 I dag fikk jeg en klem som varmet godt, fra ei hjertevarm og herlig dame som heter Anita. Henne har jeg alltid likt så godt. Hun er så fin og flott og ekte. Da vi var små så var hun på en måte redningsplanken min, sammen med ei som heter Eva. De reddet meg hver gang jeg skulle til tannlegen, for jeg var livredd.

De var tryggheten min.

Så hadde jeg en fin samtale i dag, også, om skriverier og barndom og blogginnlegg og bøker og minner og forfedre og alt som betyr noe.

Jeg kunne sittet sånn i en evighet,

 

Jeg gleder meg allerede til neste besøk, og til neste samtale, og til neste øl, og til neste måltid, og til mye annet.

Takk for denne dagen, for den er ingen selvfølge.

 

 

Ord over grind

Det er fælt å være så følelsesnøytral som jeg er nå. Ikke svever jeg på ei rosa sky, og ikke er jeg våryr. Jeg blir sjelden rørt, og er aldri på gråten. Det er sjelden jeg gapskratter også. Hvis jeg kjenner godt etter så er jeg muligens takknemlig.

Jeg er rett og slett midt på treet, og da mister jeg utsikten.

Er det medisinen sin skyld? Den elskede og forhatte Mr Zoloft, forkledd i hvitt? Er det den som gjør at jeg er midt på streken hele tiden?  Jeg balanserer ikke på line, for det er jo spennende. Det er snakk om en blyantstrek, som det går an å viske ut.

Jeg bekymrer meg ikke for helsa, men det er så flatt, på en måte. Det er ikke som havet, for havet er bølger og solblikk. Det er mer som et islagt vann.

Og jeg er Bambi.

Jeg er kaos og kjærlighet. Jeg er usikker og selvsikker. Jeg er en nervebunt, og det mykeste finullgarn. Jeg er villsaudokka, spunnet av grønne enger og berget det grå.

Uslitelig og sliten.

Jeg synes det er helt greit å fortelle om dette, for jeg er ikke alene. Jeg tror at jeg setter ord på det som mange føler, eller ikke føler. 

Åpenhet er et fint ord. Raushet, også.

Noen ganger er det vanskelig å være raus. Det er ikke vanskelig å unne andre glede eller suksess, men det er vanskelig å alltid skulle tenke de gode tankene, eller alltid skulle gjøre det rette.

Jeg vet ikke hva som er rett. Ikke nå.

 

Jeg blir forresten rørt av dette diktet. Så er jeg ikke helt uberørt likevel. 

 

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttes titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje en dag eg kjem
fell det meg lett og snu,
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blandt
som no over knastrande grus,
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

 

Jeg liker så godt dette bildet. At livet mitt er et hus, med et hvitt stakittgjerde rundt. Gjerdet er rammen rundt dagene mine, og jeg kan åpne grinda når jeg vil.

Innenfor det som er hvitt vokser tusenfryden vilt, for jeg liker det best sånn. Tusen tusenfryd, like mange som tankene mine. Like ville og villige. Like hardføre og trassige. Akkurat så myke og skjøre som det hjertet mitt er.

Grønne stilker med røtter og vinger. Havbrisen vugger dem hit og dit. Tikk, takk. Snikk, snakk. Chickelacke!

For min yngste er russ i år.

 

 

 

 

 

Et godt sted å være


 

 

Det må være det at jeg går i egne tanker som gjør at jeg ikke finner Ørnberget. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er berget - på forunderlig vis -  borte.

Jeg gir meg aldri.

Jeg har prøvd å finne det fra to forskjellige retninger. Første gangen havnet jeg på Hakkberget, og i dag ble det pause på Frøyas tak. Matpause, for heldigvis hadde jeg med matpakke, klok av skade.

Jeg var borte vekk i flere timer, og Besselvassheia badet i kveldssol. Jeg er ikke så flink til å melde fra hvor jeg går, for det vet jeg ikke selv, heller.

Det var ei eldre dame som sa det til meg en dag, at jeg var bortreist. Hun sa faktisk det.

Bortreist på dagen, sikkert.

 

De eneste vi møtte i kveld var to ryper, pluss noen krølltopper som sa BÆ. De lå rett under et utspring, så  det var nære på en saltomortale for min del. Milla hadde luktet dem lenge før jeg så dem, men det endte heldigvis godt.

Ryper sladrer ikke.

For meg så er sånne turer den aller beste medisin, for da får jeg luftet ut alt som jeg grubler på. Det er sikkert derfor jeg går meg vill også, bevisst eller ubevisst, for jeg behøver flere timer på å rense hodet. Grubleriene ligger igjen på Besselvassheia, men ikke nå lenger, for der blåste det friskt.

Ikke spør meg i hvilken retning, for det aner jeg ikke.

Milla snorker, og jeg drikker vin. Det er litt rart å ha en bestevenn som ikke prater, men hun får sagt så mye likevel. Med blikk og bevegelser.

Vi kommuniserer hele tiden, vi to.

Jeg er på et godt sted i livet, selv om høyrearmen har senebetennelse. Milla er trekkhund, og det merkes. Jeg burde lært henne litt manerer når det gjelder å gå pent i bånd, men det er jo sau overalt.

Og ryper.

Jeg har det godt, selv om tankene av og til går i spinn. Jeg blir så sprek av det, for jeg må gå fra dem. Det betyr ikke at jeg vil unnslippe dem, eller gjemme dem under et utspring. Det betyr at jeg bearbeider og sorterer underveis.

Så får jeg fregner og rød nese som bonus.

Klovnenese, kanskje, for klovnen både smiler og gråter. Klovnen er både sterk og svak. Hun får andre til å le, og hun våger å vise sårbarhet.

Sånn er sykehusklovnene. De har en tilnærming til barna som ingen andre har. De leker seg til tillit, og gjør alvoret litt mindre alvorlig. iallefall for en stund.

Kanskje det er drømmejobben?

Om du havner på et annet sted enn det du egentlig hadde tenkt, så kan det være fint likevel. Det er alltid noe som er fint.

Jeg går meg vill selv om merkepinnene står tett som haglbyger. Kanskje det er meningen?

Jeg vet ikke.

 

 

 

 

 

 

 

Tankestrikk

Akkurat nå så strikker jeg mer enn jeg skriver. Jeg putter ordene inn i strikketøyet, sånn at hver maske er en bokstav i historien min. Hver kveld når jeg legger meg, så gleder meg til å strikke neste dag, selv om det noen ganger bare blir noen få omganger.

Litt er bedre enn ingenting.

Boka som jeg finner oppskrifter i denne våren heter Knitting Woman, Medisin i hver maske. Det er Arnhild Skatvedt som har laget boka, og den er kjempefin!

Ideen til å kjøpe boka fikk jeg fra Brit Vie. Jeg tror ikke jeg vet om noen som er så produktiv og kreativ som henne. Hun tryller fram det ene plagget etter det andre før jeg selv rekker å tenke på hva jeg skal strikke.

Sånn ble vennesjalene til. Og slik blir jeg inspirert.

Det er så mange tanker som kjemper om plassen i hodet mitt. Er tankene mine sannhet? Ikke alle, tror jeg. Ikke alltid. Når de baller på seg, og ikke lar seg stoppe, så knuser de alt på sin vei, også meg, om jeg står i veien for meg selv.

Det hender at jeg gjør akkurat det. Jeg står midt i veien og veiver med armene. Prøver jeg å fly? Jeg burde heller stole på beina, for jeg har aldri vært sterk i overkroppen. 

Beina har aldri sviktet.

Jeg har trodd det noen ganger, at beina ville gi etter, men så husker jeg det som sønnen min sa til meg en gang for mange år siden:

OJ, mamma!!  Leggene dine er så tjukke at de kan være med i Guinnes rekordbok. 

Jeg har alltid hatt beina godt plantet på jorda. Jeg trives best på gulvet, også på jobb. Ikke passer jeg som leder, og ikke egner jeg meg som politiker. Jeg kunne aldri vært bedriftsleder eller fotballtrener. Ikke butikksjef heller.

Jeg er ikke redd for å ta ansvar, for det gjør jeg hver dag. Noen ganger er ansvaret så stort at det å være bedriftsleder blekner i forhold. Når det handler om liv og død så blir det sånn.

Er det en mening med at jeg møter dem jeg møter? Kan jeg lære noe, selv når alt går skeis? Hvis et forhold ender, og et annet begynner, eller når et vennskap tar slutt, og nye vennskap spirer? Tar jeg med meg noe videre da? Bygger jeg videre på huset mitt, eller river jeg en bit av grunnmuren?

Har jeg rett eller tar jeg feil?

Det hjelper alltid å strikke, selv om jeg må rekke opp noen ganger. Da begynner jeg bare på nytt, og gir meg selv en ny start. Jeg strikker kjærlighet inn i hver maske,

og noen ganger er jeg vrang.

 

Pluss at jeg er glad i Ruth Lillegraven sine dikt.

 



 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#extravglistatilsistranda


 

 

Fordi vi ønsker det! Fordi gutta på Coop Extra er initiativrike og engasjerte og blide og hyggelige og kreative. De elsker visst jobben sin.

Det er jeg sikker på at de gjør, både Kenneth og Kenneth. De klarer å engasjere hele staben og hele Frøya, ser det ut som. Jeg gleder meg til hvert eneste sprell fra den kanten. 

Når DE byr på seg selv, så kan jeg også gjøre det, for jeg er langt utenfor komfortsonen når jeg kler meg ut som Karius.

 

#extravglistatilsistranda

 

Heia, heia, gutta krutt,

vær så snill og ikke slutt,

med å by på dere selv,

i fra morgen og til kveld.

 

Vi har ikke trua mista,

på å få hit VG-lista,

gi oss lista hit til COOP'en,

det fortjener hele hopen.

 

 

Mellom både frukt og grønt,

har Herr Kenneth Engan skjønt,

suppeposer, nybakt brød,

nøkkelen er ekte glød.

 

Vi er alle varm i trøya,

VG-lista skal til Frøya,

dette er hva jeg kan gi,

dikte litt i rette tid.

 

La oss jobbe mot et mål,

gnisten den kan bli et bål,

la oss alle jobbe sammen,

Frøya er den rette rammen.

 

Rette rammen for en fest,

VG-lista, vær vår gjest,

kjør med glede hver en sving,

møt en ekte frøyværing.

 

Vi er gjestfrie og rause,

gavmilde, og aldri tause,

her fins bare glade laks,

vinner vi så har vi flaks,

 

Flaks? Det har vi slettes ikke,

takke, bukke, neie nikke,

vi har jobbet målbevisst,

for å ikke ende sist.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Aprilhjerte

Nokre gongar snør det i april.

Nokre gongar gjør det vondt i april.

Nokre gongar blør det i april.

Nokre gongar er det perfekt i april.

- Frode Grytten -

 


 

 

I går kveld var det perfekt i april. En kveld for å være ute. Endene snatret i flokk og rad, mens spoven satt alene på Porskholmen. Kanskje hun ventet på et frieri?

Det er spennende å være hund, for alt er så våkent rundt omkring. Det er liv og røre i lufta, til vanns, og under hver en stein i fjæra.

Jeg beundrer årvåkenheten hos Milla. Hun klarer å leve i nuet, og ha fokus på en liten detalj i verden.

Jeg er også flink til det, men ikke som henne.

Aldri som henne.

 


 

 

Her legger endene på svøm. De bader i rosa og blått, heldiggrisene. Skal tro om de har bekymringer, eller tanker om framtida?

For det har jeg, og snart skal jeg bade i iskald vårsjø. Det klarner nemlig tankene, enten jeg vil eller ikke, og bekymringene gjemmer jeg under en stein.

Klart jeg vil.




 

 

Her sitter måkemor, som snart skal bli mamma. Har hun funnet et trygt rede for sine små? Kanskje hun bare sitter og nyter aprilkvelden, og gauler ut en hyllest til livet, for hun synger ikke fint.

Akkurat med det samme måkene kommer tilbake, med vårlyd i nebbet, så er det fint. Men ikke lenge. De er ikke velsignet med triller, akkurat.

Trillene er det svarttrosten som har fått.



 

Alle hører til; svarttrosten, måken, og deg og meg. Det er det som er så fint, at det er plass til alle. Vi kan synge med det nebbet vi har. Det betyr ikke at vi liker alt eller alle, for det er umulig. Det er komplett umulig, selv om jeg prøver.

Og livet vårt tar nye vendinger. Brått og brutalt, eller en myk fuglevinge, bare.

En bitteliten fuglevinge som er skapt til å fly.

Hvis jeg blir syk, eller om det skjer noe med en jeg er glad i, blir fargene sterkere da? Blir lufta mer klar?  Er regndråpene tårer? 

Jeg tror det.

 

Jeg tror på en sommer, og måkeblikk

jeg tror på det livet jeg aldri fikk,

jeg tror på det livet som jeg har fått,

en himmel over mitt lille slott.

 

Jeg vet at havet har mange svar,

jeg vet at lufta er ren og klar,

jeg vet at våren kan gi meg trøst,

jeg vet at fargene lover høst.

 

Vinteren fikk ikke være med i dette diktet, for den er jeg ikke så glad i, selv om jeg elsker å lage snøengler, og selv om snøkrystallene smelter på tunga.

Jeg er høsten, for den som ikke vet.

 


 

 

 

 

Naust og kjærlighet


   

 

- når jeg legger min uro inntil din

så forstår jeg viktigheten av å være to -

 

Det er sånn det er. Jeg er ikke urolig i den form at jeg flyr fra blomst til blomst, men jeg er urolig likevel. Hjertet dirrer i brystet av nesten ingenting, og av allting. Derfor kjøpte jeg en påskegave til meg selv, som skal henge rundt halsen.

T for Tove.

T for toillsjur og tanker og tro og tippekupong. Jeg skal tippe Lotto i kveld, og drømme om et hus ved havet. Et hus som står i stil med naustet, kanskje. Det er ikke mitt naust, men jeg er nissen på lasset. 

Hun som skummer fløten.

 



 

Vi innviet naustet med å spise jordbær med sukker og fløte på. Jeg lukket øynene, og hørte både tjeld, spove og ørn, samtidig. Jeg hørte det jeg ville høre. 

Jeg hørte vår og forventning.


 

Jeg som alltid har hatt denne drømmen om å leve nærmest mulig havet. Nå gjør jeg det.

Selv om jeg alltid har gjort det,

men på et annet vis.


 

Her er han som hjelper meg å realisere drømmen. Og Milla, verdens rareste hund, som jeg aldri blir helt klok på. 

Hun er som meg, både reservert og innbydende.

Stakkars mann.

 

 

Etterpå fikk vi verdens beste middag. " Mat å lessa ferr ", sier frøyværingen. Mer behøver vi ikke å si, for det sier ALT.

Saltfiskball med kålrotstappe, poteter og flesk, tilberedt av ei som kan det.

 






Takk for i dag.

 

Mona

Nå er vi inne i en stim av 50års-dager, men venninna mi følger aldri strømmen, for bare død fisk følger strømmen. Hun går sine egne veier, og jeg følger gjerne etter.

Hun får dette blogginnlegget litt på forskudd, for hun ligger alltid foran skjema. Kjenner jeg henne rett så har hun snart huset fullt av folk, og da har hun ikke tid til å lese en eneste bokstav. Gjestfriheten er stor i hennes hus.

Jeg føler meg alltid velkommen, til og med når hun står på farten. Da er det bare å henge seg på, eller slenge seg med i dansen.

 

 

Før var jeg slik,

 

 

men nå er jeg sånn, takket være henne. Hendene i været!

Grip dagen og kvelden og natta.

 

 

Jeg tror at jeg alltid har vært sånn, men det ble visst forløst da jeg traff henne. Nå finner vi på sprell og hjertevarme i hverdagen - med og for hverandre - hele tiden, nesten.

En liten gave i posthylla på jobb, eller en invitasjon til vinkveld. Noen ganger sitter vi hver for oss og skriver så blekket spruter. Vi ler oss halvt ihjel, og aldri uten en smiley. Helst flere, pluss mange hjerter, for dem kan det aldri bli for mange av.

Det går ikke an å bruke opp hjerter og fine ord.

 

 

Ungdommen vår bare VET hvem vi kommuniserer med, og himler litt med øynene.

Er det Mona nå igjen? Er det Tove?

 

Vi skåler gjerne for den sunne galskap, og helst i Prosecco. Helst mens vi sitter på en holme, etter jobb, og spiser grillpølser mens sola går ned i havet.

På impuls, selvfølgelig.

 



 

Det ble så mørkt at vi ikke så land, men heldigvis var vi nesten hjemme, og Mona kunne veien.

Derfor tok vi oss tid til å spise jordbær midt i natta.

 



 

Jeg digger henne,


 

og hun digger meg.


 

Det er sånt man bare vet. Hjertevenn og sjelevenn, livet ut.

 


 

 

Her er Strikkeklubben Stiv i Maska på tur. Vi er veldig forskjellige, men sammen er vi gull. Hvert år reiser vi ett eller annet sted, og da er det Mona og Bente som holder stimen oppe hele døgnet. De behøver nesten ikke søvn, og når de sover så snorker de. Derfor er det bra at de nesten aldri har tid til å ligge på puta.

Heller skravling enn snorking.



Mona og jeg er et godt team, både på jobb,

 



 

og inni granskauen. Her var vi på konsert med Bruce Springsteen.

 


 

Jeg har blitt et nytt menneske takket være henne, og noen andre. Akkurat nå er det henne jeg vil skrive fine ord til, som andre har skrevet før meg:

 

 Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,

andre forlater deg når det blåser som verst.

Men noen kommer som en rolig sommervind,

smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene.

 

Du kan glede deg til helga, Mona, for jeg tror at man høster som man sår. Du trenger ikke bekymre deg for at festen skal bli kjedelig, for det blir den ikke. Du har mye artig og fint i vente, for det er sånn du er.

Mer kan jeg ikke si om den saken.

 

Vi deler oppturer og nedturer og padleturer. Du har til og med vært redningsplanken min. Jeg er veldig glad for å ha deg i livet mitt.

Verdens beste venninne.

 




 

 




 

Hører du?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag ba jeg en mann om å sette inn høreapparatene sånn at JEG kunne høre hva HAN sa. Bra at han ikke hørte meg, forresten, for det skulle være motsatt.

Det var ikke Kjell sine ører, nei, selv om han kanskje hadde behøvd et apparat eller to i ny og ned, og helst i begge ørene.

Kjekk kar, forresten, som jeg er veldig glad i. Sånne ord bruker jeg alt for sjelden, for det er skummelt å høre dem høyt.

Det er mye enklere å skrive.

Jeg skylder på at jeg jobbet til 23 i går, men så var den plutselig 24, fordi vi skulle stille klokka en time fram. Litt seinere på dagen sa jeg et eller annet til ei dame, samtidig som jeg sto på farten til å dra videre til neste hus. Hva sa du?, sa hun. Det husker jeg ikke, svarte jeg, for det var allerede blåst bort fra hodet mitt. Vi lo begge to, men jeg lurer på hva hun tenkte etterpå.

Vanligvis er jeg tilstede i øyeblikket når jeg er på jobb, for det fortjener han eller hun som jeg skal hjelpe. I dag var visst et unntak, for jeg var allerede mange skritt foran meg selv, merket jeg.

Det var derfor jeg sa så mye rart.

Hodet mitt var på en snurr hele dagen, selv om jeg hadde noen klare øyeblikk innimellom. Det skal jeg ha. Det er en ekkel følelse, for jeg lurer på om det er sånn å være begynnende dement. Alzheimer og demens er en folkesykdom, og ingen vet hvem som blir rammet. Det eneste jeg vet er at det rammer pårørende hardt. Hvordan den demente opplever det vet jeg egentlig ingenting om. 

Det er vondt å se, og vondt å høre, at det mennesket som VAR, ikke er der mer. Jo, hun er der, for det vil hun jo alltid være. Barnet, ungjenta, ektefellen og livsledsageren. Klart hun er der, men hun er borte likevel.

Jeg skjønner at det må være veldig sårt.

Det er vanskelig å hjelpe, for man blir så hjelpesløs.Og maktesløs. Skal jeg rettlede og veilede, eller bare jatte med? Skal jeg følge hennes tankerekke og hennes historie, eller skal jeg fortelle henne at....sånn er det ikke?

Sånn er ikke den virkeligheten vi lever i. 

Jeg tror at det er Alzheimer som gjør mest vondt, for den kan ramme i ung alder. Demens skal ikke skje når man er i sin beste alder. Det er gammel og glemsk som hører sammen.

Hvis noen hadde tatt en MMS-test på meg i dag, så hadde jeg strøket. Ordene står for Mini Mental Status, og er et spørreskjema med tredve oppgaver.

Jeg kjenner en artig kar som hadde sittet alt for lenge på venterommet. Da han endelig ble ledsaget inn til legen ( som viste seg å være en ung spirrevipp ) så var han så irritert over forsinkelsen at han hadde passert bristepunktet for en time siden, på sekundet. Da legen i tillegg prøvde seg med en MMS-test, og ville vite hva klokka var, så repliserte pasienten med å fortelle hva klokka var da han egentlig hadde time.

Noen må jo sette sånne spirrevipper på plass.

Jeg har opplevd at husmødre glemmer hvordan de smører seg ei brødskive. De glemmer til og med å spise. Noen er vandrere, mens andre er passive tilskuere til sitt eget liv. Jeg vet ikke hva som er verst. Det må være slitsomt å aldri finne ro, også.

Jeg elsker å vandre, for da finner jeg ro, men det er fordi jeg er frisk. Det hender at jeg glemmer å spise, men ikke så ofte. Hvis jeg glemmer det, så er det fordi jeg har det travelt, eller fordi det skjer noe som er mye mer spennede enn mat.

Det er et valg jeg har, og et valg jeg tar.

Jeg velger å glede meg over livet. Jeg velger å finne lyspunkter og halmstrå, og til og med stjernestunder. Det hender at det risler lykke gjennom kroppen min, men også angst. 

Selvfølgelig er jeg redd for at noe kan skje med meg og mine eller dine, men jeg lar det ikke overskygge den friske Tove. Det går ikke an å leve livet i skyggen av alt som kan ramme. Livet fortjener å leves, for vi har bare dette ene.

Så vidt jeg vet.

Derfor ble jeg jublende glad da jeg på seinvakta mi i går hørte svarttrosten synge fra en tretopp. Jepp, det høres banalt og klisje ut, men det var sånn det var.

 

Harald Sverdrup hørte svarttrosten synge, og sa: Forundret føler jeg meg hjemme i mitt eget hjerte.

Og det er helt sant. Han hørte riktig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

A+L+S


Det finnes noen bokstaver som ikke passer sammen, for eksempel ALS. Når de tre bokstavene står ved siden av hverandre, så ramler hele verden sammen, sånn at man må bygge den opp igjen, bit for bit.

Så lenge det varer.

I går kveld så jeg en dokumentar om ei på min egen alder, som har denne diagnosen, pluss at jeg kjenner flere som har, eller har hatt denne sykdommen, før de døde av den.

Dette innlegget skal ikke handle om ALS. Det skal handle om hvor heldig jeg er, som kan smile fra Mausundvær og hjem, nettopp fordi jeg er sprell levende, og frisk som en fisk. Dette bildet er tatt på en godværskveld uti havet, en sånn spontan invitasjon som jeg ikke kunne si nei til.

Livet handler litt om dette, å si JA til bilder som kan få plass i minneboka mi.

Paret som vi fulgte i går kveld har ikke tid til å vente. De må gjøre det nå. Det var rørende å se kjærligheten som ikke blir borte. Det var fint å lese blikkene som de sendte hverandre. Det var vondt å se smerten i blikket, også.

Det gjorde meg godt å se at sykepleieren viste følelser samtidig med profesjonaliteten. Det er sånne øyeblikk som rører et sykepleierhjerte.

 

Klokskap, styrke  og aksept er tre egenskaper som jeg ofte møter. Hvordan klarer de det? Ville jeg klart det? Nå som jeg er erfaren sykepleier så våger jeg å spørre. Det våget jeg aldri før.

Jeg har lært så mye av disse menneskene at det rekker til mange liv.

Hvem skal brukeren ta hensyn til? Seg selv eller barna? Mannen? Vennene? Foreldrene? Skal hun velge respiartorbehandling eller ikke? Vil det forlenge livet? VIL hun forlenge livet?

Så mange eksistensielle spørsmål at man kan miste fotfestet av mindre. Grunnvollene ryster. Det går trill rundt i hodet mitt, selv om jeg slipper å ta stilling til sånne vanskelige spørsmål.

Dette innlegget handler visst om ALS likevel, og de store spørsmål i livet. Eller mangelen på svar. Og mangelen på medisiner som kan gjøre henne frisk, for det finnes ingen kur for sånt.

Fy F**n, jeg har sett det på nært hold, men jeg har aldri følt det på kroppen. Bare i hjertet.

I sykepleierhjertet og i Tove-hjertet. Det er nesten det samme, for jeg klarer ikke alltid å skille mellom å være profesjonell og privat.

Heldigvis.

Det er noen jeg blir så glad i, og ingen vet hvem. Eller...kan de føle det?  Det som er 100% sikkert er at alle får all den hjelp og omsorg jeg kan gi, men du vet, noen ganger smyger et menneske seg under huden.

Og blir der.

Jeg er så glad i sinnsrobønnen, men er den noen ganger et hån? Nei, den er ikke det, for det er sånne mennesker jeg har blitt kjent med. De aksepterer sin situasjon, de har en klokskap som tar pusten fra meg, pluss en styrke som bærer dem gjennom livet.

 

Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
 
( Det skal egentlig stå Gud aller først i denne bønnen, men jeg vet ikke om jeg vil blande Gud inn i dette )
 
 

De er svake også. Beina svikter. De forbanner sin skjebne, og vil bytte disse bokstavene mot alt annet. De hater å måtte ha hjelp til å klø seg på nesa, og de vil ikke bli kjent med nye hjelpere hele tiden. De vil bo hjemme, for det gjør alle andre. Hun vil leve til den yngste fyller 18.

Selvfølgelig vil hun det.

Hun vil løfte vinglasset til munnen, helt på egen hånd. Heldigvis har jeg ingen problemer med det. Tenk for en himmelvid forskjell det er på hennes og mitt liv. Tenk så heldig jeg er.

 

Jeg slenger føttene over sengekanten, og hopper i dusjen eller i havet.

 



 

 Jeg løper ned trappa når jeg har dårlig tid, noe som jeg sjelden har. Egentlig aldri, for jeg er morgenfugl, og står opp når jeg vil. Jeg spiser uten hjelp, og vasker huset ganske ofte. Det burde jeg egentlig være takknemlig for, i stedet for å klage over fotspor i trappa.

Er det mine egne?

Takk og pris for at beina bærer meg.

 

 

 

 

 

Hesptre

 

Milla er ikke et hesptre, men jeg burde hatt et. På fredag skulle jeg sette meg ned i sofaen med et glass rødvin og strikketøyet mitt, trodde jeg. Vanligvis kommer nøstene i nøster, og ikke i hesper, men denne gangen var det hesper. Det gikk fint i starten, men så skjedde det noe. 

Det som skjedde var at jeg ikke tok det rolig da trådene snurret seg rundt hverandre. Hvis jeg hadde tatt meg den tiden det tar å skille dem, så hadde jeg spart masser av tid, som jeg kunne brukt til å strikke.

Jeg lærer aldri, så jeg måtte få hjelp av mamma dagen etter. Hadde jeg hatt et hesptre, så hadde det aldri skjedd.

 

 

Disse flokene og knutene er nesten som tankene mine og kroppen min. Tankene myldrer om hverandre, og knutene på ryggtavla er harde som flint.

Amanda kommanderte meg med på yoga-øvelser i dag, og det hjalp litt. Jeg har gjespet i ett etterpå, og pustet med magen.

Jeg puster også med magen når jeg er ute. Og det hender at jeg går på trynet. Plutselig lå jeg langflat i gjørma, uten at jeg rakk å ta meg for. Eneste trøsta var at underlaget ga etter for kroppsvekta. Jeg landet mykt.

Det var to mannebein som lo, men ikke hundene. Hunder er ikke sånn. De er 100 % lojale, når de får det som de vil.

Og ellers.


 

I dag sto vi opp med sola, og gikk en lengre tur enn vi tenkte å gå, fordi det var så fint å være ute. Dyrøya er den nest fineste plassen på Frøya, for Titran er alltid best.

De har satt ut benker mange steder, så vi manglet bare kaffe og sjokolade. Ikke var venninna mi hjemme heller, da jeg behøvde henne som mest. Jeg føler at jeg nærmer meg Dyrøya sakte, men sikkert, for jeg vet at jeg hadde trivdes med å bo der. Kanskje flyr jeg til et annet sted, eller blir der jeg er.

Vi får se.

 

Vi møtte iallefall herr og fru tjeld. Så fint at de er hjemme igjen, tenkte jeg, for det er her de hører til. 

 



 

Nå mangler bare spoven. Spoven, med sin melankoli, og med sitt håp om en ny vår. Det er ingenting som kan måle seg med den låten.

Ingenting.

 


 

På toppen fikk jeg hentesveis, men det gjør ingenting, så lenge det ikke vedvarer. Ellers er jeg glad for at saker og ting varer. Det er trygt og godt med det varige, som alltid har vært der, og som alltid forblir. Men sånn er jo ikke alt her i livet, for det hender at vinden snur.

Noen ganger blåser det nordavind fra alle kanter.


 

 




 

Stolt



 

Jeg er fryktelig stolt over russen på Hitra og Frøya. Jeg er stolt av sønnen min, også, som er aksjonssjef, mest fordi jeg ser at han har vokst på denne oppgaven.

Da Anette og jeg arrangerte Hjertevenn-kvelden vår i høst så skjønte han ikke hvorfor jeg orket å bruke så mye tid og energi på å gjøre en innsats for andre. Han sa det med rene ord, og fikk rene ord tilbake.

Ordene hadde muligens sneket seg innenfor vinterjakken, for plutselig var han aksjonssjef, om enn noe motvillig. Underveis i arbeidet så merket jeg en holdningsendring, og jeg merket at samholdet mellom svartruss og rødruss, og mellom Hitraruss og Frøyaruss, ble mye bedre.

I dag så våknet konkurranseinstinktet for fullt, og begge lagene knivet om seieren. Begge vant, selv om det var Hitrarussen som måtte hoppe i havet.

Privatpersoner og næringsliv har bidratt til et fantastisk resultat, for tilsammen har ungdommen samlet inn 584 879 kroner.

Det er over en halv million kroner!

Vi har flotte ungdommer som bryr seg, for alle kjenner alle. Kreft kan ramme hvem som helst, og når som helst. Vi har sett og opplevd det på nært hold, så jeg tror at ungdommen har et eierforhold til saken. Det burde ikke være sånn, for det betyr at sorga har sneket seg inn, og satt seg fast.

Sorga gir perspektiv og dybde i livet vårt. Vi vil helst være den foruten, men vi kommer ikke utenom. Vi kan ikke gå rundt den, eller forbi den. 

Vi må gå sammen.

Akkurat sånn som russen har gjort.

 

 

 

ALARMEN GÅR

 



På Frøya bygger de nå verdens styggeste brannstasjon, iallefall sett med mine øyne, for mine øyne vil heller se havet. Den er sikkert praktisk og moderne, men den passer ikke ved vannkanten. Det blir helt feil. JEG er for seint ute, men jeg håper at våre brannmenn rekker fram dit de skal, i alle retninger, for de gjør en flott jobb for sine innbyggere året rundt.

 

Derfor har jeg laget et protestdikt, fordi jeg ikke alltid skjønner meg på de folkevalgte, som ikke hører på folket,

før det er for seint.

 

 

ALARMEN GÅR

Trøsta i fra øverst` makta,
harde ord og kalde fakta:
Hør på oss, og venn deg til
brannstasjonen blir så gild!

Lytt til oss som vet og kan det,
vend ditt blikk mot Sistrandslandet.
Fjæra er det beste stedet,
for da kan vi alle se det.

Beste tomta her i by`n,
tenk deg for et vakkert syn.
Brannmenn som skal ut å strø,
sender strålen rett i sjø.

Men....

Å få speide ut mot havet,
det må være minstekravet.
Denne kassen blir for drøy,
for min kjære,lille øy.

Bygg den heller litt i skjul,
brannbilen den har jo hjul.
Vær så snill og hør på oss,
jeg blir gjerne med og sloss!

Til slutt er det alltid sånn

 

Små hjerter kan også føle store ting

- Nasse Nøff -

 

 

Min Nasse Nøff har dessuten et stort hjerte, og jeg vant ham på lykkehjulet i Liseberg. Han sitter i det ene hjørnet av senga mi til vanlig, for der er det nok plass å ta av, ettersom jeg har soverommet for meg selv.

Det er trygt å vite at han sitter der, for han er et forbilde. Han våger alt, nemlig, selv om hjertet dirrer. Han er også god å klemme på, for ei som ikke liker klemming. 

Jeg funderer over så mye for tiden, særlig det som står i den grå ruta under meg.
 

 



 

Jeg legger igjen en bit av hjertet mitt i det som var, og åpner hjertet mitt for det som er nytt. Jeg synes det er slitsomt og vanskelig. Det er vondt og godt, samtidig.

Vi har samlet minner gjennom tjue år, og jeg har knyttet bånd til dem som var rundt. Plutselig er det borte, særlig på grunn av at det er 100 mil som skiller oss. Jeg savner svenske kanelbullar og kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg savner badeplassen og grillinga og Ullared og samhørigheten. Jeg savner bonus-sønnen og påskebordet. De er så flinke med mat. Men jeg savner ikke skog og buskas, eller smørgåstårtor og Janssons fristelse.

Usch!

Etter fire uker i Sverige, så kunne jeg ikke få nok av sjølufta. Da vi kom til Sunde, rullet jeg ned vinduet og supet inn ramsalt havsluft. Jeg klarte ikke å vente til vi var hjemme, selv om Frøya-lufta er mye friskere.

Det var kontrastfylt å leve med en som elsker skogen, når jeg selv lengter etter havet. Vi tilpasset oss hverandre, for vi ga og vi tok, men likevel...

Vi hadde ingen felles referansepunkter i starten, for han kjente ikke mitt hjemsted, og jeg kjente ikke hans. Det ble egentlig et savn, for jeg merker at denne felles plattformen er betydningsfull for meg. Det er noe trygt og godt med at alle kjenner alle.

Det er iallefall sånn for meg, og detaljene hører bare oss til.

Å gå inn i et nytt forhold er ikke enkelt. Det er fint og spennende, men ikke lett. Jeg er visst ikke skapt sånn at jeg aldri ser meg tilbake. Jeg blander det sammen, og strever med å finne balanse i livet mitt.

Jeg skynder meg langsomt, selv om noen mente at jeg var for tidlig ute med å date en ny. Vi deler de samme interessene, og vi kjenner de samme folka. Han flytter bilen min bort til der sola skinner, sånn at isen smelter til jeg skal hjem. 

Jeg har vært heldig med begge to, skjønner dere, men noen ganger tar et forhold slutt likevel.

Det er trist å tenke på.

 

Det er godt å dele padleturer og matpakke med noen. Jeg liker at bilen min forsvinner, og kommer tilbake nyvasket. Men jeg liker ikke å måtte rope fordi den andre hører dårlig. Da blir jeg irritert, selv om jeg er sykepleier.

Det er i grunnen han som er mest tålmodig, for psyken min svinger som ei huske i vinden. Noen ganger er jeg hyper, eller har rastløse bein og hetetokter. Andre ganger sover jeg som en stein, og særlig når jeg helst ikke burde sove. Det er typisk meg.

Jeg er litt av et støkke!

 

Det er et arbeidsstykke å være sammen med meg, selv om jeg er både raus og omsorgsfull. Det er en fulltidsjobb det, i 100% stilling.

Pluss litt overtid.

Takk og pris for at jeg er så selvstendig som jeg er, sånn at jeg klarer å stå på egne bein. Det har jeg alltid gjort, selv om det ikke høres sånn ut.

 

I kveld er jeg så heldig at jeg skal være med venninna mi på konsert. Åge og Gunnar spiller i Kulturhuset, og det tror jeg blir en varm og nær og fin opplevelse. Vi parkerer mannfolkene hjemme og drar på venninne-reise. En musikalsk reise til en annen verden, og kanskje tar vi med en feriegave hjem.

Da møtes det beste av to verdener, for jeg er god på bunnen.

Egentlig er jeg kjempesnill, om jeg bare får leve livet på min måte. Ingen har noensinne stoppet meg fra å gjøre det, heller, for jeg har satt opp hinder og snubletråder selv. 

Takk for hver eneste omvei, og for hvert eneste sidespor eller forsinkelse. Takk for at jeg ikke har opplevd å miste et barn. Takk for alle dem som jeg møter på veien, og som lærer meg noe om livet.

I kveld skal jeg åpne hjertet og slippe inn musikk, pluss at jeg skal nyte synet av Gunnar, for han er mye kjekkere enn Åge.

 

Jeg håper han spiller Barnatro:

 

Du har kanske vandrat kring
runt kring hela jordens ring,
och i fjärran land du sökt att lyckan nå.
Du har gråtit mången gång,
då du hört en gammal sång,
som du minnes ifrån hemmets lugna vrå.

 

 

 

 

Havbårne tanker

Åpen, åpen står havets grind

hjerte, måtte det vare.

- Inger Hagerup -

 

 

I dag hadde jeg et veldig sterkt behov for å høre hva havbåra hadde å fortelle meg. Det er havblikk innaskjærs, men utenfor hører jeg den.

Og ser.

Og lar meg fascinere, for hver eneste gang er like ny og blank og frådende og fin.

Det er vakkert på Titran. Jeg liker at det er så kontrastfylt der, for det er bare svabergene som skiller båra og speilbildet. Jeg står midt mellom disse to, og føler meg både lita og takknemlig.

Takknemligheten er stor.

 

Milla, hun rekker tunge av mine filosofiske tanker, og nyter utsikten. Det er jeg sikker på at hun gjør.

Jeg bare vet det.

 


 

Kjervågsundet i mars er nesten ubeskrivelig, og aller lengst ute satt en havørn og voktet sitt paradis.

Han er heldig som bor her. Hun, også.


 

Jeg så -  og hørte -  sikkert hundre svaner. På bildet er det bare sju, men de 93 andre var overalt. For et syn! Og for en lyd. Noen hang med nebbet og noen gjemte hele seg, trodde de. Noen kom, mens de andre dro. De fleste fløy rett over hodet mitt, på veldig nært hold. Så nært at jeg hørte et brus av vingeslag, og så nært at jeg nesten gikk over ende.

Men bare nesten.

 




 

Det var Milla som gikk over ende, men det skjedde litt senere. Hun spratt i overmot ut på et islagt vann, og gikk gjennom den tynne hinna som er igjen av vinteren. Hun klamret seg fast, hun var redd, men hun reddet seg selv. Hadde hun ikke gjort det, så hadde jeg hoppet uti og berget henne, for det var ikke livsfarlig dypt.

Det er det man har venner til. Selvfølgelig skal vi berge hverandre.

Dessuten er vi enige om at vi liker hav bedre enn ferskvann, om vi først skal ramle uti. Det er mye bedre å bade i havet, for havet smaker salt.

Og lukter tang.

 

Tilbake til svanene. De er som oss mennesker, for noen kommer og noen går. Noen ganger vil vi bare gjemme oss, og andre ganger bruser vi med fjærene og føler oss vakre. Vi trives i flokk, og vi ønsker oss alenetid. Vi henger med nebbet, og vi kan være nebbete. Det kan umulig ha vært sangsvaner jeg møtte, for de sang ikke særlig vakkert. De skvaldret i munnen på hverandre, så det var sikkert flest kvinner der.

Kanskje det var mennene som dro?

Jeg mener ikke å generalisere, men ofte er det sånn. Vi kvinner har et veldig behov for å sette ord på det vi tenker, og noen mer enn andre. Noen MYE mer enn andre, faktisk. Det finnes dem som bare har utgående linje. 

 



 

For å lytte til havet må jeg ha inngående linje. Jeg må ha et åpent sinn og et åpent hjerte, sånn at jeg kan ta i mot. Der i stillheten etterpå, etter svanene, fikk jeg noen svar.

Jeg måtte til Titran for å finne dem; både svarene og svanene.
 

Hvorfor sitte inne?

 

Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, fordi jeg merket at været ville bli fint. Klokka litt over ti satt Milla og jeg oppe ved Margrethes Minde. Der delte vi frokosten mellom oss, for livet er best ute.

Jeg er heldig som slipper å sitte inne, for jeg har et valg, og det valget er enkelt.

Vi møtte ikke en sjel på turen opp, og det var egentlig bare godt, selv om det finnes mye trivelig folk rundt omkring. Det glitret i verdens fineste øyne, fordi Milla fikk gjøre det hun liker aller best. 

Hun fikk være med på TUR. 

 


 

 

Da har jeg noen som jeg kan prate med, og dele matpakken med, eller vi kan være i vår egen verden.

Hver vår.

 


 

 

Elsk din niste som deg selv, er det noen som har sagt. Hvorfor har jeg ikke kommet på det selv? 

 


 

 

Er det en uoppdaget verden der framme? Eller var det bare en fugl som fløy forbi?

 



 

Jeg undrer meg på.....

 

Så blir de stående disse tre

 

 





I dag fikk vi overraskende servert frisk og nylaget smoothie på pauserommet. Den var nydelig, og hjemmelaget. Det er ikke sånn hver dag, selvfølgelig, det er derfor det er så godt.

Akkurat da gikk det opp et lys for meg!

Så heldige vi er som har vårt eget kjøkken ved sykehjemmet. Jeg håper det varer, og at kjøkkenet er med i planene for morgendagens omsorg. De gjør en fantastisk jobb hver eneste dag; først og fremst for brukerne, men også for oss ansatte.

Det er mye fokus på sykepleiere og helsefagarbeidere, men kjøkkenet er alltid hjertet i et hjem. Der lukter det nybakt brød og ferske fiskekaker, rett fra stekepanna. Denne lukta sprer seg i gangene, og sniker seg inn på hvert eneste rom.

 

 

Kanskje den som ikke er så sulten, får lyst på litt mat likevel. Jeg synes det er fint at de lager mat som våre eldre har vokst opp med. Fiskekaker, ferskfiskball og saltfiskball er livretter for den som har vokst opp ved havet.

Det vekker både matlyst og minner.

Morgendagens omsorg betyr økt fokus på ernæring. Et balansert kosthold er garantert like viktig som blodtrykkssenkende medisiner. Tenk så viktig maten er, hvis du tenker deg om. Det skal smake godt, og det skal se godt ut på tallerkenen. Drøm om ettermiddagskaffe med fersk vannbakkelse til. Tenk deg kleppsuppe til kveldsmaten. Eller smørgrøt.

Ikke særlig sunt, men fryktelig godt. Det er lov, for vi spiser fisk seks dager i uka, og på søndag spiser vi sild.

De som jobber på avdelingene er flinke til å pynte bord, så hver dag blir en fest. De som bor på sykehjemmet, sånne ekte husmødre -  med forkle - , de lærer bort sine kunster til oss andre. Sånne kunster som sitter i ryggmargen, men som ikke står i ei bok. De bare VET når kleppene har riktig konsistens. Det er derfor kleppsuppa blir så himla god.

I dag hadde jeg en god prat med en av kokkene som jobber hos oss. Hele fyren er god, og han er eneste hane i kurven, iallefall på kjøkkenet. Et tvers i gjennom sjarmtroll. De er et flott team, kjøkkentjenerne, og de liker det de holder på med. Jeg har ikke spurt dem om de liker det, men maten er beviset. Maten og humøret og det lille ekstra.

For eksempel iskald smoothie på en mandag.

De er kanskje drittlei av å rydde brødsmuler etter oss ( om ikke Kristin allerede har gjort det ), og lei av at det alltid er noen som ikke er fornøyd med eggene. De bør ta det som en kompliment at vi alltid maser om mer eggsalat, for den er himmelsk god.

Når jeg ( kanskje ) skal bo på sykehjem en gang, så skal jeg sitte på rommet og drikke vin. Jeg skal sjekke facebook, og lese Dagbladet fra i går. Jeg bestiller ost og druer fra kjøkkenet, og jeg ber dem om ei skål med cheez doodles. Den skal helles opp ca to timer før jeg skal spise den, sånn at den er akkurat passe slagnet.

Da snakker vi ønskekost.

Jeg vil ha gammelsalta sei med bacon, poteter og gulrotstuing. Hver uke. Jeg håper at jeg får saltfiskball en av dagene, og at jeg kan nøye meg med ei brødskive på onsdag, om det er sånn jeg vil ha det. 

Forresten, jeg tror at jeg vil spise middag hver dag, for på sykehjemmet slipper jeg å lage den selv. Da blir jeg endelig et middagsmenneske, fordi jeg kan rulle med tærne mens jeg venter på servering. 

Kjenn etter hvordan du gjerne vil ha det om du kommer i den situasjonen i løpet av livet. Vi har jo ingen garanti for at vi skal dø med skoene på, noen av oss. Lukk øynene, og kjenn godt etter. 

Kanskje du kjenner lukta av nystekte rundstykker eller kjøttsuppe laget fra bunnen av. Kanskje du skjønner hva det betyr?

Når jeg sitter på Supen Pøbb med fish & chips i den ene handa, og en iskald øl i den andre....da har jeg ingen hender å spise med, men jeg er lykkelig. 

Det er på grunn av atmosfæren og den gode maten, pluss at det lukter sjø. Det er sånne minner heltene på kjøkkenet gjenskaper, for et godt måltid handler om lukt, smak og atmosfære.

Så blir de stående disse tre, men størst blant dem er kjærligheten.

Til mat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Strikkedilla



....Ellen

Hjertene kom i veien for navnet, men det må være fint å være overdrysset av hjerter, tenker jeg. Jeg fikk garn, oppskrift, pinner og pynt av henne i julegave, og i dag tidlig strikket jeg det første hjertet.

En lang periode så strikket jeg ikke ei eneste maske. Jeg manglet gnisten. Nå har den heldigvis kommet tilbake, takket være at jeg har venninner som strikker, og fordi jeg følger andre strikkere via deres blogger. Jeg blir også inspirert av mamma.

I går fikk jeg denne boka i posten, og det stemmer det som står der. Det er medisin i hver maske.

 



 

Jeg tenkte først å selge hjertevenngenseren min, men jeg klarte aldri å gi slipp på den, for den betyr mer enn bare strikkinga. Jeg begynte på en grønn genser, men det ble aldri det samme.

Den må være rosa.

 



 

Jeg er så glad i disse englene, også. Det er strikket kjærlighet og omsorg inn i hver eneste en av dem.

 

 


 

Korga mi er full av garn og ideer og planer. Den ene ideen er hemmelig, og alt det andre ligger på vent. Det er lykke å ha ei korg med ubrukt garn, som bare venter på meg.

Det vet alle som strikker.

Det er for det meste terapi, men ikke alltid. Det er harmoni i heimen når pinnene flyr og alt går på skinner. Selvfølgelig er det ikke alltid sånn. Jeg rekker opp ganske ofte, også. Da er jeg på krigsstien, så nåde den som er i nærheten.

 




 

I går bestilte jeg vevde merkelapper med morsomme og fine tekster, sånne lapper som jeg kan sy på de ferdige produktene mine. Jeg hater å sy, men det er snakk om bare noen få sting. Det er verd det, for jeg falt for flere av dem:

 

- laget etter et par glass vin

- strikket med kjærlighet

- laget for å varme deg

- med kjærlighet i hver maske

 



 

Jeg er veldig glad i det lille ekstra. Små detaljer som vitner om omsorg, og som betyr noe spesielt for akkurat henne som skal få det. Pluss at jeg alltid har hatt en forkjærlighet for sauer.

Det er jo sauene som gir oss ulla.

 


 

 

Lille lam, hvem skapte deg?

Vet du hvem som skapte deg?

 

Gav deg liv i jordens land,

gav deg mat på eng og strand,

gav deg denne drakt av ull

hvit og myk og underfull,

og en røst hvis lyse lyd

er de grønne dalers fryd?

- Andre Bjerke -

 

 

 

 

 

 

Mitt hus er min borg

Senga mi, dyna mi og sofakroken min. Hodeputa mi. Det er godt å sette nøkkelen i døra og være hjemme. Likevel så er jeg litt merkelig. Jeg synes at alle andre har det mye finere enn meg. Nyere møbler og møbler som matcher hverandre. Ingen kloremerker etter hund, og ingen hund som slipper pelsen to ganger i året.

Minst.

I kveld er begge ungdommene på vift, så jeg er glad for å ha et levende vesen liggende på teppet eller i sofaen eller i gangen. Hun får velge selv, for hun bor her hun, også. Jeg er ikke hverken mørkredd eller husredd, men det er trygt å høre pusten hennes. 

Milla.

Til høsten flytter begge barna ut. Den ene av dem har vært i førstegangstjeneste, men da hadde jeg den andre hjemme. Nå er begge her, og jeg nyter det. Jeg vil ikke holde dem tilbake, for det er sunt å ville ut i verden.

Jeg har bygget de siste nitten og tjue årene rundt disse to, men heldigvis har jeg satset på meg selv, også. Jeg har funnet tilbake til gamle venner, og jeg har truffet nye. Jeg har vært gjennom en depresjon og et samlivsbrudd, og kommet styrket ut av det på den andre siden.

Jeg har fått mot til å ta mer ansvar på jobb. Nå er jeg kreftressurs i kommunen, og er stolt av meg selv. Stolt, fordi jeg kjenner hva det har kostet, og fordi jeg vet hvilken personlig utvikling jeg har vært vitne til hos meg selv.

Jeg ønsker meg videreutdanning som kreftsykepleier, for det er alltid mer å lære. Jeg ønsker meg et hus ved havet. Jeg skulle ønske at potetgull var like sunt som gulrøtter, og at jeg hadde mot nok til å si ja der jeg stotrer nei. Jeg vil vinne i Lotto, men det er umulig, for jeg tipper aldri.

Å være sykepleier er bedre enn å vinne i Lotto, selv om jeg ikke blir rik av det. Da går jeg inn i andre sitt hus, i stedet for mitt eget. Tenk å slippe andre inn i hjemmet sitt på den måten. Åpne hjertedøra si og sårbarheten sin for oss hvitkledde

. Det er stort.

Jeg har tatt del i opplevelser hjemme hos andre som jeg aldri kommer til å glemme, og som garantert gjør meg til en bedre sykepleier. Jeg har kollegaer som gjør meg til en bedre sykepleier. Kloke, rause, flotte damer, og en og annen mann - alt for få, egentlig - som gjør det lille ekstra hver eneste dag. Som strekker seg litt lengre, og dropper matpausen litt for ofte, fordi det handler om mennesker. 

Det er sikkert ikke lurt, for vi burde heller stå på krava, men sånn er det ikke. Vi spiser i bilen, og glemmer å rydde etter oss, eller, vent litt.....det er det ingen som gjør. Ingen glemmer å rydde, og ingen overfyller søppelbøtta. Ingen glemmer å fylle bensin, og det er aldri noen som feilparkerer bilen.

Ingen er perfekte, men sammen er vi verdens beste team. Kontoret er vårt hus og vår borg. Der møtes vi hver morgen, hver ettermiddag og hver kveld. Innimellom er vi der vi skal være. Vi er hjemme hos dem som behøver oss mest.

Det er et privilegium. 

Yrket mitt er en stor del av min identitet. Jeg har veldig lyst til å hospitere ved kreftpoliklinikken på Orkanger eller seksjon lindrende behandling ved St Olavs Hospital. Det er min nye drøm.

 

Utan draumar er vi ingen ting; av voner og draum er livet vevd.

- Olav Duun -

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » Mars 2017
hits