Ord med vinger

Jeg ville skape ord med vinger.

Lyse, klare vinger

kantet med rødt, som hos

Aurorasommerfuglen.

 

Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.

Vippe sakte med vingene av morgenrøde.

- Hans Børli -

 

Tenk å kunne skape sånne ord. Ord som rører ved hjertet til andre. Noe så fint som ord som vipper sakte med vinger av morgenrøde.  Jeg vet ikke om det går an å si det så mye finere enn dette.

Jeg blir satt ut av sånne dikt, men bare en stund. Etter en stund, når ordene får synke inn, så kommer tankene, som sommerfugler i lett bris.

De lander på nesetippen min, og søker tilflukt og tankeflukt der.

 

Jeg er livredd for å bruke feil ord, for å snakke for mye eller for lite. Hva er rett og hva er feil? Det er det som er så fint med å skrive. Jeg rekker nesten ikke å skrive like fort som jeg tenker, men jeg kan lese gjennom det etterpå, og hviske ut det jeg angrer på, før andre får lese det.

Det er veldig trygt og godt, selv om det er skummelt på sin egen måte. Når ordene står der, svart på hvitt, så har de kommet for å bli. Når jeg er min egen korrekturleser så styres ordene av følelser, mer enn fornuft, noen ganger. De blir så tydelige på min himmel.

Jeg har vært fornuftig nok for mange liv, så det får briste eller bære. Åpenheten har gjort meg sterkere.

Den har gjort meg modigere, selv om jeg er pissredd noen ganger. For hver gang jeg mestrer noe, så legger jeg en ny stein til byggverket mitt. Jeg legger ikke steiner i ryggsekken, nei, for da blir det så tungt å gå. Jeg bygger heller en plattform av dem, som er sterk nok til å bære meg, og til å bære den som behøver meg.

Jeg må stå støtt om jeg skal hjelpe andre, eller må jeg egentlig det? Jeg tror ikke det. Jeg må stå støtt i visse situasjoner, men jeg blir nok aldri en klippe. 

Jeg tror at tillit skapes gjennom god og ekte kommunikasjon, selv om ordene vakler innimellom. Selv om jeg feilberegner litt, og ramler av den ene steinen i bekken, så gjør det ingenting. Jeg er glad i å bade, og det finnes mange flere steiner. Jeg kan finne den neste.

Jeg vil ikke beskytte meg med vadestøvler. Jeg velger å gå barfot, sånn at jeg vet hvilket landskap jeg tråkker i, og slik at jeg kan vite hvor mange grader vannet holder akkurat denne dagen.

Akkurat sånn føles det å være mamma, venninne, kjæreste, datter og sykepleier.

 

Har du vært der?

Der ordene bor,

og dit ordene kommer fra?

Skjøre som sommerfuglvinger,

eller harde som flint.

Sterkere sammen enn

hver for seg,

likevel er du alene.

- Tove -

 

 

 

 

 

Høysensitiv

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg liker ikke å plassere folk i bås, men noen ganger må jeg plassere meg selv inni ei boble. Jeg kjenner meg igjen i dette med å være høysensitiv. Det er ikke en diagnose, for meg er det mer en følelse.

Jeg har alltid vært sånn, men mer nå enn før. Jeg tar inn veldig mange inntrykk, og har lett for å fange opp andre sin sinnsstemning. Jeg funderer i overkant mye over det aller meste. Jeg tenker hundre ganger så mange tanker som jeg behøver å tenke, og har mange ganger blitt kalt sjenert, tander, forsiktig, overfølsom, festbrems, daff, giddesløs, pinglete, innesluttet, stille og så videre. 

 Noen av karakteristikkene er det jeg selv som har gitt meg, og det er faktisk dem jeg har hatt størst problemer med å bli kvitt. Nå har jeg bundet dem til en stor stein, og sluppet dem i havet, for de er ikke sanne lenger. Det meste er fremdeles sant, men ikke det med at jeg er pinglete og sånn.

Nå er jeg sensitiv og steintøff.

Jeg kan være på hyttetur med en gjeng gode venninner, og selv om stemningen står i taket og jeg egentlig vil få med meg mest mulig, så får jeg plutselig behov for å krype under dyna. Helst på et eget rom, så kan de andre dele. Jeg skylder på at jeg er A-menneske. 

Det som er så rart, er at de som er mest opplagt neste dag, er de som var oppe hele natta. 

Noen ganger styrer jeg så mye med alt mulig at jeg til slutt ikke orker annet enn å sløve i sofaen min. Jeg rydder og vasker, noen ganger litt tvangspreget,  for når det er orden på utsiden så blir det orden i hodet, så lenge det varer, for støvet bare letter og lander. Det går an å være hyperaktiv og hypersensitiv samtidig, en stund.

Jeg holder meg i aktivitet for å slippe unna tankene. Den beste plassen å gjøre det på, er å være ute i naturen. Naturen gjør bare godt. Veldig godt.

 

Selv om jeg har kjæreste, så har jeg et sterkt behov for å trekke meg tilbake, og bare være alene. Grubler jeg for mye rundt dette, så blir jeg i tvil om jeg er i stand til å gi det som skal til. Har jeg det best alene, liksom, uten forventninger og "krav" om å gi av overskuddet.

Heldigvis flyr disse tankene bort med vinden, for jeg er veldig heldig som har ham. 

Jeg er så reflektert og trygg på meg selv nå, at jeg tør å tenke alle disse tankene, men jeg har ikke godt av å grave meg ned i dem.

Dette gjelder ikke bare i forhold til kjæresteri. Det gjelder for alt. Jeg kryper ut av hiet og henter inn gode opplevelser, og så må jeg finne hula mi igjen.

Det er en hårfin balansegang. Det kan ikke bli så behagelig inni den hula at jeg glemmer hvordan det er på utsiden. Mange ganger må jeg sparke meg selv i ræva. Hardt!

Det er utenfor at livet skjer.

Noen tror kanskje at det ikke er lurt å være sykepleier når jeg mangler filter for stemninger og sanseinntrykk. Jeg tror at det er veldig lurt, for jeg blir en bedre sykepleier av det. Med tanke på at jeg er høysensitiv, så mestrer jeg faktisk godt å liste meg tett på mennesker som er i krise.

Jeg har lært, og etterhvert skjønt, at det er helt nødvendig å stenge en bitteliten luke i hjertet, der bare jeg bor. Jeg må det, for den neste jeg møter fortjener at jeg er tilstede.

Klarer jeg ikke å tenke sånn, så er jeg heller ikke i stand til å gi alt neste dag ( alt, unntatt det som er innenfor den bittelille luka ). Det betyr ikke at jeg er ufølsom, det er bare tvingende nødvendig.

Jeg klarer det nesten alltid, men ikke alltid.

Jeg kan velge å se på sensitiviteten som en gave. Jeg er ikke et persilleblad, for jeg er sterk, også. Jeg har en sterk intuisjon, eller magefølelse. Jeg er kreativ på mine områder, og det er ikke foran symaskina.

Jeg forstår at det kan være vanskelig for andre å forholde seg til disse innlagte pausene mine, selvfølgelig forstår jeg det, for jeg er en mester i å analysere.

Jeg MÅ ha dem ( pausene, altså ) for å kunne hente meg inn igjen, sånn at jeg kan fly over hav og land på nye eventyr. Jeg har lært meg å tenke som Pippi nå, selv om jeg aldri blir som henne. Dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert.

Jeg liker den blandingen av sukker og salt som jeg er sånn midtveis i livet. Jeg har lært meg å leve med den jeg har blitt, og det er jeg jaggu stolt over. Jeg er krevende på mange måter, og givende på mitt vis.

Det er tøft å være følsom. Nemlig!

 

Les dette fine diktet av Gro Dahle. Hun får sagt det:

 

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,

dette presset over skuldrene. Det er disse svarte

svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,

sneier hjertet med vingespissene.

 

Det er slitsomt å være menneske. Det er vanskelig. Det

er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på

setningene mine. Alle disse setningene som floker seg

i nøster under senga mi om kvelden.

Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt

hele natta gjennom.

 

Det er derfor jeg misunner trærne som bare kan la

fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan

favne om alt sammen uten et eneste ord.

- Gro Dahle -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kom tilbake når du vil

- legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
kom tilbake når du vil -

- Åse Marie Nesse -

 

Dette verset oppsummerer hvilke tanker jeg tenker om jobben min. Jeg kan ikke trylle, det er ikke det jeg mener. Jeg ser ikke for meg en pjuskete pasient som blir flyvedyktig takket være meg, og det jeg sier eller gjør. Det handler ikke om å overvurdere sin egen betydning, det handler om å IKKE gjøre det. Det handler om å se den som behøver å bli sett, og det er ikke meg, men henne.

Eller han.

 

Dette verset er omsorg, respekt, tillit, kunnskap, håp, drømmer, og jeg blir aldri lei av å skrive om det. Sikkert aldri. Dette verset er også utrygghet, redsel, smerter, håpløshet og sorg.

Dette verset er deg eller meg. Det er enkeltmennesket, som har en plass i hjertet ,i hjemmet, i verden, i et system og i et vesen.

Helsevesenet. Man kan bli pjuskete av mindre.

Varsomhet er et ord jeg liker. Sette døra på gløtt mot livet, eller lette litt på gardinene, så lyset slipper inn. Ikke sånn at det blender, men bare litt om gangen. La øynene venne seg til dagen, så sola kan legge et lett dryss av fregner over nesa.

Fregner er nydelig.

Lytt, snu dyna, fyll friskt vann i glasset som står på nattbordet, le, gråt, løp, sitt ned, spøk, tål alvoret, gi, ta imot, kam hår, klipp negler, og alt det andre som handler om velvære.

Det er ikke lett, dette. Det er ikke lett å smile når jeg har mest lyst til å smelle igjen døra. Det er ikke lett å smile når jeg helst vil gråte. Det er ikke lett å gråte når jeg helst vil rømme. Det er ikke lett å helle vann i glasset når jeg er så sliten av å bli kommandert at jeg helst vil helle vannet i hodet på han eller henne ( 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10, det hjelper å telle ). For det finnes mange slags pasienter og pårørende, og det hender at jeg er tappet for energi og omsorg, men det varer heldigvis ikke lenge. Det finnes sikkert noen som vil tømme et glass vannet i hodet mitt, også. 

Heldigvis utgjør dette bare en mikroskopisk del av min arbeidshverdag, en bitte-bitte-liten promille. Promille er forresten noe vi merker mer og mer av i jobben vår, så det å jobbe i hjemmetjenesten er både utfordrende, lærerikt og av og til smertefullt, fordi vi får innblikk i så mange skjebner.

Vi må kunne litt om alt, i motsetning til på sykehus, der de er gjerne er eksperter på sitt område, og bare sitt, virker det som, og det er helt nødvendig. Vi har for det meste et godt samarbeid med sykehusene, og for min egen del så har jeg mye kontakt med kreftpoliklinikk og kreftavdeling. Jeg behøver dem ( og berømmer dem, for de er veldig dyktige i det de gjør ) og de behøver meg, og oss. Jeg er et menneske som jobber best i team med andre. Uten pasienten er vi uansett ingenting, selv om jeg skulle ønske at alle var friske.

Verden er ikke sånn.

 

Jeg er flink til å tenke helhet, og flink til å skjønne hvorfor mennesker reagerer som de gjør. Når jeg finner en reell grunn til reaksjonen deres, så tåler jeg det meste, men jeg har også en plass i dette.

Når respekten går begge veier så skapes musikk. Når tilliten er gjensidig så tåler vi alt, for vi har ikke alltid et valg, og det er det omsorgen handler om. Jeg er bare hjelperen. Det er den andre som må tåle, og som kjenner seg selv best.

Jeg er brikken oppe i det venstre hjørnet. Det er pasienten sitt puslespill. Hun må legge brikke for brikke, og brikkene er familie, venner, mat, drikke, håp, glede, medisiner, trygghet, styrke, svakhet, nedturer, oppturer, håpløshet, sorg, forventning, ei trygg arm rundt nakken eller ei hand som stryker mildt over kinnet.

Noen ganger blir hun frisk, og andre ganger dør hun. Puslespillet blir likevel helt. Hvem har sagt at puslespillet bare skal ha pastellfarger? Puslespillet har også gylne farger. Det er svart og det er hvitt, men tilsammen så blir det helt.

Helt henne.

På tynn is

Noen ganger er isen så mange centimeter tykk at jeg kan ta på skøytene og seile trygt avsted. Jeg seiler ikke da, men vakler, akkurat som en liten kalv som prøver å stable beina under seg for aller første gang. Stoltheten i blikket når den mestrer kalvedansen i duggvått gress. 

Det er ikke ofte isen legger seg så trygg at jeg kan øve inn en fin teknikk, men det er veldig moro å prøve, og prøve, og feile, og prøve igjen, helt til jeg klarer det.

 Det er pur lykke en godværsdag i januar, eller noe sånt.

Andre ganger er livet en sølepytt i desember, når frosten hilser på. En blank vinterdag som legger ei tynne hinne på vannet. Ei sånn hinne som det er fristende å trå på, selv om jeg vet at den ikke holder vekta av tankene mine. Den knaser under føttene, men det er deilig likevel. Jeg klarer ikke å la det være, for jeg vil høre lyden av isen som brister.

Jeg synes at lufta er mye bedre å puste inn når den er frisk og kald og klar. Fargene er mye finere, og den lukter mye bedre enn sommervarmen gjør.

 

Sommerlufta har lovnader, drømmer og gjøremål.

Våren har håp, knopper og forventning i navnet sitt.

Vinteren er sørpe, snøkrystaller og julehjerter.

Høsten, da,

den har plommer, lyng og vakre blader,

hvile, hav og fjell,

strikketøy, kakao og lys,

ro, mørke og trygghet,

kjærlighet, ullsokker, Lindmo, Stjernekamp, taco, knasende grus, røsslyng, tyttebærsyltetøy ( som mamma har laget ), verdens beste plommechutney ( som Ellen har kokt ), venninner, stjernestunder på kalenderen, rødvin, hjertevenn-kveld den 21. Oktober, turer uten båndtvang, venninner en gang til. varme ord, logrende hund, nystekte boller, mislykket vannbakkelse ( jeg får det aldri til, men gir aldri opp ), forfatterdrømmer, dikt, hjemmets lune rede, fotturer, bjørkeved

og masse tanker, 

året rundt.

Innpust

I kveld var det så stille da jeg gikk kveldstur at jeg hørte vingeslagene fra en havørn. Det var så stille langs løypa at jeg var alene i verden. Ingen å se, ingen å høre. Noen ganger er det noe av det beste som finnes, og helt nødvendig. Jeg var ør i hodet, og nesten på gråten uten grunn, da jeg begynte å gå.

Milla slo seg vrang, slik som jeg gjør noen ganger, og nektet å ta på sele. Hun ville visst ikke føle seg bundet akkurat i dag, så da måtte hun bli hjemme. Hun angret sikkert med en gang, slik som jeg ofte gjør, men da var det for seint.

Fuglen var fløyet.

Jeg hadde det fint alene, selv om jeg følte et stikk av dårlig samvittighet. Jeg vet jo at hun elsker å være med. 

Jeg er sliten akkurat nå, og da behøver jeg fysisk aktivitet. Jeg er trøtt, og da behøver jeg tid for meg selv, men det holder med små stunder. Jeg passer på å plotte inn venninneprat ( ikke på telefonen, for jeg kan ikke fordra å småprate i telefon ), et dikt, en vennlig tanke, et smil, en iskaffe,eller ei venninnehelg på noen sin hytte, for jeg har ikke hytte selv.

Nå har jeg skrevet inn flere stjernestunder på kalenderen min, og det betyr så mye. Det betyr at jeg er rik, selv om jeg ikke har egen hytte. Det betyr at jeg i går var invitert på taco i fjæresteinene, selv om jeg ikke eier et naust. Det betyr at jeg skal på inspirasjonskveld med Bjørg Thorhallsdottir og Therese Ulvan, selv om jeg ikke kjenner dem personlig.

Det betyr at jeg har nære og kjære venninner som ikke bryr seg et dugg om hvem som har mest eller minst. Mest eller minst av hva?

Vi bryr oss om hverandre, og kjenner hverandres historie. Vi har alle en historie å fortelle, og vi kan le og gråte sammen.

Dette er de gode tankene.

Det er ikke derfor jeg er sliten. Jeg er sliten fordi jeg får tilbakefall. Nå har jeg vært superflink veldig lenge, men så spenner jeg føtter for meg selv. Jeg tenker på jobb, hjem, plenklipping, bilkjøp, rundvask, julegaver, kjærlighetsforhold i voksen alder, varmepumpa, vaskemaskina som nettopp klikka, kjøkkenet som er så fint, men som ble til mens samboerskapet gikk mot slutten.

Jeg tenker på uforutsette regninger, hundehår overalt, hvem skal passe henne om jeg skal bort?, hvorfor skaffet jeg hund? ( fordi hun er min hjertemedisin og mitt hodebry),  arbeidshelg som krasjer med fornøyelser, huset som kanskje må males om tre år, og hvordan skal jeg klare meg?  Det blir som å snuble i et gresstrå. Jeg snubler ikke i gresstrå til vanlig.

Jeg får veldig god hjelp med det jeg behøver hjelp til, så problemene finnes mest i tankene mine; på forhånd, tidvis underveis, og noen ganger etterpå. Jeg har en kjæreste som er bilmekaniker, foreldre som ikke lar meg glemme å få veden under tak, en snill hundepasser, venner som bryr seg, og ungdom som tar i et tak ( etter litt om og men, men det er sikkert vanlig ).

 

Jeg har også mine positive sider. Jeg går aldri rundt og bekymrer meg for å bli syk, selv om jeg av og til vasser i sykdom. Jeg er ikke livende redd for hvordan ungene mine skal klare seg i livet, selv om jeg innerst inne er det. Så lenge jeg ikke hører noe, så har de det fint, er min tanke. Det er sånn jeg må tenke, for de er like dårlige på å gi lyd som det jeg er. Jeg finnes ikke mørkredd eller husredd. Jeg møter det jeg gruer meg for å møte, og blir fra da av mye sterkere. 

Jeg har med tiden blitt brutalt ærlig overfor meg selv. Det koster så mye at jeg av og til må huske å gå en tur alene. Jeg tror at det var det havørna ville fortelle meg i kveld, med vingeslagene:

 

Pust dypt, fly fritt,

skaff deg overblikk,

lille venn.

Sett avtrykk, svev,

vær deg selv,

lille venn.

 

Det ble lettere å puste etterpå.

 

 

 

 

 

 

Nøkkelen til hva?

 

 

 


Jeg var på jobb i går kveld, så jeg fikk ikke med meg kåringen av Norges beste dikt gjennom tidene.  Jeg vet likevel hvilket dikt som vant. Det er den draumen, av Olav H Hauge. Det er et nydelig dikt, som jeg er glad i.

De fineste diktene gjennom min tid er disse:

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, 
var lova som gjalt oss to. 
Anten vi møttest tidt eller sjeldan 
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu 
når eg har stått litt og sett mot huset 
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant 
som no over knastande grus 
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

- Haldis Moren Vesaas -

 

Jeg har veldig mange dikt gjemt i hjertet, og som betyr noe spesielt, men ingen som dette. Jeg tror det er fordi jeg kjenner meg så godt igjen i Haldis Moren Vesaas sine ord. Jeg har også et hvitt stakittgjerde rundt huset mitt, der ingen slipper inn. Noen er født kjærlige og varme, og elsker nærhet og kos. De sitter på ei rosa sky, og drømmer om drømmekjolen og drømmebryllupet helt fra de er småjenter. Det har jeg aldri gjort. Jeg elsker å se på TV-programmer der kvinner jakter på drømmekjolen, men vil ikke bytte plass med dem. Jeg elsker å se Masterchef Australia, men kan ikke fordra å lage middag. 

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Jeg bærer på en reserverthet, og den slipper aldri taket. Jeg har visst ikke evnen til å slippe opp, og bare være eller bare nyte. Kanskje jeg gjør det for å beskytte meg selv mot noe, jeg vet ikke hva.

Jeg elsker livet, og jeg nyter et glass rødvin, så jeg mangler ikke evnen til å elske eller nyte, men jeg har en egen verden som bare er min. 

Kanskje alle har et rom som ingen slipper inn i, men jeg har visst i tillegg kastet nøkkelen. 

Jeg er glad i mennesker, glad i jobben min og glad i naturen. Jeg er lettrørt og snarsint og til tider vanskelig å leve sammen med. Jeg er snill og omsorgsfull og glødende engasjert i det som berører hjertet mitt. Jeg er vrang og uvillig, og trassig som et barn. 

Jeg vet hva jeg vil, og noen ganger er jeg i villrede, og vet ingenting. Jeg tenker dobbelt så mange tanker som jeg behøver å tenke. Ikke fordi jeg er spesielt klok, men fordi tankene er en ustoppelig bisverm. Jeg er ikke lett å bli klok på. Ole Brumm elsker bier, fordi bier betyr honning.

For meg går det mest i surr.

Jeg elsker poesi, og leser dikt hver eneste dag, til og med før jeg går på jobb. Jeg står opp ekstra tidlig for å få tid til å lese ord som andre har gitt meg. Det er ingen sak for en morgenfugl.

Dette er nummer to av mine favorittdikt:

 

Det er langt mellom venner,
mellom venner står mange
bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende
stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

- Kolbein Falkeid -

 

Heldigvis behøves ingen nøkkel for å åpne ei grind. Grinda går det dessuten an å krype under ( hvis du graver et hull ) eller klatre over, om du absolutt vil inn. Jeg er meg selv nærmest, men av og til så lurer jeg på om andre kjenner meg bedre enn det jeg selv gjør.

Jeg liker ikke den tanken.

Det er viktig å slippe folk inn i livet sitt. Like viktig som evnen til å gi, er å lære seg å ta i mot. Det er viktig å være pliktoppfyllende, men like betydningsfullt er det å vugge med vinden. Ikke på den måten at man bare lar seg lede, men fordi alle mennesker behøver å være vektløs i blant. Bare være til,

og dette er vakre ord:

 

Åpen,åpen står havets grind.
Hjerte, måtte det vare!
Måtte du vugge for vær og vind
og la dine sorger fare.
Måtte du bare duve av sted 
fra blåne til blåne av sommerfred,
mens glitrende måkeskrik slår ned
som sølv over berg og tare.

- Inger Hagerup -

 

 

 

 

 

 

Det er sånn det er

 

Rett i bakken

kjærleik
gjer som han vil

kjærleik er som
ei fuglefjør mot kinnet

men like etter
eit piskeslag over handa

kjærleik får meg til
å stige opp opp opp

berre for å falle
ned ned ned

treffe bakken som
ball mot grus

- Ruth Lillegraven -

 

Kjærligheten er som en sprettball. Like uberegnelig, men samtidig trygg og god. Jeg har gode minner om sprettballen, fordi den minner meg om lykkelig barndom. Fuglefjæra er også uberegnelig, fordi den danser med vindens retning. Den seiler dit vinden fører den, forhåpentligvis mot ei lun havn.

Ei havn som verner for storm, og for piskeslag fra bølgene. Noen ganger er jeg midt ute på havet, og driver avsted som en bitteliten barkebåt. En barkebåt som ikke vet hvor ferden ender. Den kan like gjerne gå under.

Eller den kan treffe myk og hvit sand, og lande i et hav av blåskjell. En sånn strand der vannet er like klart som dagen, et sted der det er lett å lese havets bunn. 

Akkurat der, og akkurat da, er havets bunn ei åpen bok. Ei bok der ordene renner ut som sand mellom tærne. Boka er et timeglass full av sandkorn, der hvert sandkorn er et sekund, eller et lite pust.

Hvert minste pust er viktig, og hvert eneste ord blir til sammen en sandstorm av lykke. Hvis jeg graver meg ned i sanda, så blir det tungt å puste, og om jeg går gjennom ørkenen, så tørster jeg etter vann.

 

 

Jeg er så glad i Ruth Lillegraven sine dikt, fordi de handler om mitt hjerte. Den eneste forskjellen er at mitt hjerte ikke klatrer i trær, men svømmer i blått hav. I stedet for å stupe kråke mellom røttene, så danser jeg på svaberget. 

Jeg tror det gir den samme følelsen, for mennesker er forskjellige, og natur er natur.

 

Hjartet mitt

berre vent

langt inni skogen
den mørkaste grøne

der finn du
mitt vesle hjarte

det som klyv i trea

stuper kråke mellom
røtene

legg seg til
å symje i mosehav
og skogstjernesjø

eg er eg er eg er
syng det vesle
hjartet

- Ruth Lillegraven -

 

 

Minneord

Jeg er varm i trøya og varm i hjertet etter å ha vært i begravelse. Det kan være en merkelig blanding av tristhet og glede over sånne stunder. 

Og ufrivillig humor.

Som når vi står utenfor det vi tror er riktig lokale, og ikke drar kjensel på noen. Har slekta forandret seg sååå mye siden sist? Så mye at vi ikke ser et eneste kjent ansikt? Vi lister oss forsiktig inn i kirkerommet, snur på flisa, og nærmest løper ut igjen. 

Feil mann.

Ei av tantene mine hadde også virret seg inn i feil selskap, og til og med lagt ned en blomst inne i kirka, som hun måtte snike seg inn og hente, for den blomsten skulle jo ikke dit. Tenk om noen så det, og trodde at den avdøde hadde en hemmelig elskerinne eller noe sånt.

Sånn kan det gå.

Litt lenger borte finner vi endelig våre. Det er en trist anledning, men gjensynsgleden er stor. Akkurat da kjenner jeg hvor godt det er å ha tilhørighet. Jeg deler ut klemmer i øst og vest, og synes det er godt å være omgitt av mine egne, selv om vi nesten aldri treffes hverandre ellers. Det skulle man forresten ikke tro, for skravla går, og smilet sitter løst, under minnesamværet etterpå. Jeg er sikker på at Ingar ser og hører oss, og at han bifaller stemningen, for han var alltid festens midtpunkt, akkurat sånn som i dag. Det eneste som manglet var en låt av Roland Cedermark. Da hadde han garantert trampet takten.

For ungene mine var han bare Kong Ingar, intet mindre.

Jeg tenker på slekters gang når jeg sitter i seremonirommet. På mamma som er på Frosta denne dagen, fordi hennes bror begraves på samme dag, og til samme tid. Jeg skulle gjerne vært der, også. Jeg tenker på foreldre, barn og barnebarn, og på hvor godt det er å ha hverandre i sånne stunder. 

Jeg sitter ved vinduet. Mitt høyre øye smiler, og det venstre, som er nærmest vinduet, gråter en tåre. Vemod og takknemlighet hand i hand.

 

Jeg skulle liksom lese versene som jeg hadde skrevet, tenkte jeg, men i frykt for at jeg ikke skulle klare det på en sånn dag, så hadde presten lovet å lese dem for meg. Det var en skikkelig feilvurdering. Jeg kjente det i magen med en gang, at dette hadde jeg fint klart selv, og mye bedre enn han gjorde det ( unnskyld, men det er faktisk sant ). Jeg har som kjent blitt mer vågsom enn før, men ikke så dristig at jeg våget å rope til den geistlige at  " Hei! Jeg vil gjerne lese diktet mitt selv! "

Så der satt jeg, med skjegget i postkassen.

Jeg bare visste, med 100% sikkerhet, at noe måtte gjøres, så under minnesamværet klinket jeg i glasset, og leste diktet slik det var ment å være:

 

Glimt i øyet, kjapp replikk,
ord med snert vi alltid fikk.
Kvikk i hodet, morsomt svar,
slagferdig og artig kar.

Engasjert og glad i livet,
fikk oss alle til å smile.
Hei til alle på din vei,
derfor savner mange deg.

Du var liten gutt på Frøya,
livsglad ungdom her på øya.
Rampestreker, fart og fest,
det var da du trivdes best.

Høyrøstet og veldig sta,
viljen din du ville ha.
Glad i dem som du var nær,
omsorgsfull og barnekjær.

Brydde deg om alle andre,
ba oss tenke på hverandre.
Buldrende og lettrørt mann,
dette som går hand i hand.

Ingen er vel bare glad,
ingen heller bare sta.
Det er sånn det er å leve,
mer av oss kan ingen kreve.

Du var alltid litt av alt,
du var sukker, du var salt.
Helt og ekte menneske,

vi vil alltid huske det.

 



 

Takk for en fin og varm og vemodig dag.

 

 

 

Vildes Minnekonto

 

ROMMET

Vi tror vi kjenner hverandre

Men plutselig og uforvarende

gjennom en dør på klem, får jeg se deg

slik du bare kjenner deg selv

Du sitter bakoverlent, sliten

med lukkede øyne, i ditt eget rom

Mens lyset siver ut av deg

- Stein Mehren -

 

Og det er lys vi vil skape. Et lys i hverdagen for ungdom som behøver det. Ungdom som ikke har tid til å være bare ung, fordi de er har fått en kreftdiagnose, og fordi de har så mye annet å tenke på. Tanker jeg skulle ønske at de hadde sluppet å tenke.

Det er derfor friminutter er viktig, akkurat som da vi gikk på skolen. Vi levde for disse friminuttene, iallefall så lenge de var lekne og sorgløse.

Jeg har fått med meg ei vidunderlig venninne på dette høstprosjektet mitt. Hun heter Anette, og har et hjerte av gull. Vi har begge spesielle grunner for å gløde for dette lille prosjektet vårt, spesielt fordi vi er så glad i Ellen, og særlig fordi hun har en varm og flott familie.

Denne saken har blitt vårt lille hjertebarn.

Vilde lærte oss hva Vildestyrke er, og da vil vi gjerne ordne en varm og rosa kveld for å samle inn penger til hennes Minnekonto. Jeg tipper at hun skåler sammen med oss, og holder et funklende stettglass med rødbrus i handa si. 

Hun ville likt planene våre, og disse planene er fortsatt en hemmelighet.

Vi har gitt oss selv munnkurv.

Det som ikke er hemmelig, er at dere gjerne kan sette av noen timer den 21. Oktober, for det er kvelden verd. Vi kan ikke fortelle mer akkurat nå, men forteller mer så snart vi kan. Kanskje vil det meste forbli en overraskelse, og da kan dere glede dere ekstra mye, for overraskelser er spennende.

Jeg tror at vi kommer til å gjøre det sånn at vi selger billetter, der vi kan love en fin stund for pengene. Jeg bruker bloggen min til å reklamere for dette, og det synes jeg er helt greit. Det er ikke sykepleieren som snakker nå, men venninna. Alle pengene skal selvfølgelig gå uavkortet til ungdommen.

Vil du være vår gjest denne kvelden?

 

Du rusler gjennom skogen 
med sol på hendene dine
som varmer av blyge kjærtegn.
Du trår på en kongle på stien,
kjenner det myke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting. 
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
for det hender deg på jorden dette.

Du lever. Lever.

- Hans Børli -

 

Jeg er heldig, jeg lever, og jeg kan gi av meg selv, og gi noe tilbake til dem som behøver det akkurat nå. Det er det som er drivkraften min, og det er det som er ønsket mitt.

Kanskje deler vi de samme ønskene, så la oss gjøre dette sammen <3

 

Å forlate eller bli forlatt

Å forlate eller bli forlatt.

Jeg tror at det er to sider av samme sak. Det er vondt uansett. Til og med når man blir enig om å gå hver til sitt. Jeg vil ikke bruke viskelær på livet mitt, for det har formet meg til den jeg er. Alle opplevelser, alle gleder og alle sorger, det er MEG.

Sterke meg og lille, svake meg.

Du blir forlatt når noen dør, og du kan bli forlatt om andre fortsatt lever. Og du kan velge å forlate. 

Det eneste jeg vet, er at livet leves her og nå, og at det er jeg som gjør mine valg. Valg som påvirker meg, og valg som påfører andre gleder og sorger. 

Jeg ble født med navlestrengen rundt halsen, men ellers har jeg det bra. Ingen varige men, bortsett fra at jeg har lett for å bekymre meg. Kanskje det er derfor jeg har vondt for å puste av og til, fordi kroppen husker?

Jeg vet ikke.

Jeg er bare så uendelig glad for at jeg finner ord som lindrer. Ordene treffer de ømme punktene, kanskje litt som akupunktur. Jeg stikker ei nål inn i det området som er vondt, og så løser det vonde seg opp. 

Takk og pris for at jeg våger å sette ord til tankene mine. Det er en gave. En gave som alltid har vært der, men som aldri har blitt forløst.

Før nå. 

Tirsdag denne uka døde broren til pappa, og neste morgen døde broren til mamma. Det er mest vemodig. Vemodig fordi det er trist å miste, og rart, fordi min generasjon rykker nærmere.

Broren til pappa er vel den onkelen som jeg kjenner best, for han var en sosial skøyer. En brumlebass med stort hjerte. Den andre var traust bonde, ikke så synlig, men like fullt et verdifullt menneske, stillferdig og lun.

Det ramlet et dikt ned i hodet mitt da Ingar, broren til pappa, døde:

 

Glimt i øyet, kjapp replikk,
ord med snert vi alltid fikk.
Kvikk i hodet, morsomt svar,
slagferdig og artig kar.

Engasjert og glad i livet,
fikk oss alle til å smile.
Hei til alle på din vei,
derfor savner mange deg.

Du var liten gutt på Frøya,
livsglad ungdom her på øya.
Rampestreker, fart og fest,
det var da du trivdes best.

Høyrøstet og veldig sta,
viljen din du ville ha.
Glad i dem som du var nær,
omsorgsfull og barnekjær.

Brydde deg om alle andre,
ba oss tenke på hverandre.
Buldrende og lettrørt mann,
dette som går hand i hand.

Ingen er vel bare glad,
ingen heller bare sta.
Det er sånn det er å leve,
mer av oss kan ingen kreve.

Du var alltid litt av alt,
du var sukker, du var salt.
Helt og ekte menneske,

vi vil alltid huske det.

 

Hvil i fred, begge to <3

 

Sånn er det med kjærlighet, også. Kan kjærlighet ta slutt? Kan et samliv ta slutt? Ja, dessverre. De gode følelsene, og fellesskapet man har gjennom et levd samliv, vil alltid være der. Kjærligheten til barna, og til det livet som er levd under samme tak, det forsvinner aldri. 

Heldigvis har vi minner.

Heldigvis, for jeg ville aldri vært det foruten. Likevel så er det noen ganger riktig å velge hver sin vei videre.

 

 

Septemberbarn

 

 

SEPTEMBERBARN

Jeg er septemberbarn, den mørkeste og luneste tida på året.

Jeg er septemberbarn, med plommerødt hjerte og mosegrønt sinn.

Jeg er det septemberbarnet som synes at hele verden er sennepsgul styrke og orange rognebær.

Jeg er et knallrødt tyttebær som lukter lyng, og jeg er det fargerike bladet som ligger på bakken i all sin prakt.

Jeg er bladet som visner, men også en glødende himmel.

 

 

Lykka er

 



 

LYKKA ER

Lykka mi heter høst

og er blader som faller

eller tanker som svever

lik trekkfuglen.

 

Fugler som flyr i formasjon

alltid på søken

en spydspiss i verden

bare mykere.

 

Lykka er plommerød

et søtt sukk

med vind på kinnet

forlokkende.

 

Plommerød med sol på

fristende moden

et dryss av sukker

og lovnader.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fri som fuglen


 

 

Høstens glød avløser sommerens varme, og gjør fargene enda mye sterkere enn de var, iallefall for den som elsker høstfarger. Når bladene slipper greina, så blir tankene lettere, og dagene bedre.

Det er om høsten jeg blomstrer, når himmelen er høyere og lufta skarpere enn ellers. 

Hjertet roer seg når det blir mørkt, for mørket er trygt og godt, selv om jeg elsker lyse sommernetter. Det beste jeg vet er å gå tur i mørket, for da er jeg usynlig. Jeg har blitt mer og mer synlig i verden, og det liker jeg, men noen ganger er det godt at ingen ser meg.

Dessuten liker jeg kontraster. Å sitte ved brygga på Bogøya en sensommerdag, med en øl i hånda, er pur lykke, særlig når jeg vet at høsten følger etter.

Til og med lukta av nybanket tørrfisk er sjarmerende, selv om den lukter forferdelig stygt.

 

Høsten er som dovne bølger som så vidt orker å skvalpe mot skjæret. Ikke fordi de mangler energi, men fordi at livet er roligere enn før, samtidig som det skjer mer. De må ikke slå med voldsom kraft mot land for å markere standpunkt, det holder med rolige drag. Rolige drag som inneholder styrke og svakhet, ydmykhet og besluttsomhet. 

Høsten er en trekkfugl. Forskjellen er at fuglen forlater høsten, mens jeg blir. Jeg blir mer enn gjerne, for jeg elsker brunt, orange, mosegrønt, plommerødt og himmelblå. 

Høsten er en trekkfugl, fordi høsten rommer nye eventyr. Nå er jeg eventyrlysten og nysgjerrig. Jeg har vært på verdensomseiling i mitt eget liv, og trives best hjemme. Jeg har lært enormt mye om meg selv, og har endt opp som en sterk og fri kvinne.

Sterk, fordi jeg er tryggere på meg selv, selv om jeg aldri blir helt trygg. Fri, fordi jeg endelig har blitt kjent med meg selv, på ordentlig.

Fri som fuglen, vippende på ei grein som er full av søte plommer.



 

 

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fremad marsj

 

 


 

 

Tunge tanker er som

en hær av soldater

taktfast marsjerende

inn i det landet som

er mitt,

og bare mitt.

 

Bevæpnet til tennene

med tusen hender

og blikket vendt mot

ei vergeløs målskive

som er meg,

og bare meg.

 

Ingen får stjele det vakre

landskapet jeg lever i

for her bor det sterkeste

våpen som finnes

som er ord,

og bare ord.

 

- Tove -

 

 

 

Mageplask

 



 

Å la ordene komme ut i form av et dikt er kjempeskummelt. Det er mye mer utleverende enn å skrive en kilometer lang tekst. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er kanskje fordi at ordene står så alene.

De blir mer synlige, og får mer kraft, på en måte.

De har ingenting å gjemme seg bak, og de kan ikke ligge på lur mellom linjene. Det er en ganske naken følelse, særlig for ei som alltid har vært tilkneppet.

Men det var før.

Nå tar jeg sats og kaster meg ut i det rosa og blå, så får det briste eller bære. Det kan bli et stup til 20 i stil, eller det kan ende i et realt mageplask, som svir lenge etter at jeg har landet.

Den som har landet på magen vet at det gjør vondt, men det går over av seg selv. Det gir ingen varige men, så jeg har ingenting å tape, bortsett fra at åpenhet er å balansere på line.

Åpenhet kan være fint, og åpenhet kan være provoserende. Jeg er helt avhengig av å feste blikket på et punkt langt der framme, for da vet jeg at jeg vingler mindre.

Da er det mye lettere å sette den ene foten foran den andre, for med en gang jeg ser meg tilbake, eller så fort jeg titter ned, så kommer angsten for å falle.

Jeg hadde aldri trodd at 40-årene skulle bli mitt tiår, på godt og vondt. Det tiåret da jeg skulle bli vitne til min egen personlige forvandling, for det er hva det er.

En forvandling.

Jeg tar ansvar på jobb, og jeg uttrykker tydelig hva jeg mener. Jeg våger å ta egenrådige valg, som er bra for meg selv, og i det lange løp bra for dem som er rundt meg. Jeg har lært å lytte til min indre stemme, og enda viktigere, jeg har lært å følge det som den indre stemmen forteller meg. Det som kalles magefølelsen, kanskje.

Mageplask og magefølelse; det er i magen det kjennes best.

Det sitter massevis av nerver og følelser gjemt i magen. Noen ganger vaser de seg ihop som et fiskegarn, sånn at alt blir en stor floke. To ganger har denne knuten vært så hard at jeg nesten ikke holdt det ut. Jeg skjønte ikke hva det var, for det var så fysisk vondt at jeg trodde jeg skulle dø av det.

Det var som en hær med soldater, som marsjerte og invaderte det landet som er mitt. De tråkket på nervene mine, sånn at jeg både kauket og spydde.

Jeg, som egentlig er lydløs.

I ettertid stilte jeg diagnosen selv, som jeg noen ganger gjør, fordi det er jeg som kjenner kroppen min best. Når jeg kjenner antydning til det samme nå, så hiver jeg innpå to Naproxen, fyller en plastpose med glohett vann og legger på magen, samtidig som jeg legger meg flatt og tar noen dype magedrag.

Så fnyser jeg litt av legen som trodde at det var luftsmerter, mens jeg liker den legen som var enig med meg, han som lyttet og forsto.

Jeg har ikke tålmodighet med floker. Da kaster jeg heller garnet og kjøper et nytt. Hadde det bare vært så enkelt, men det er det ikke. Jeg må pent bruke den tiden det tar, for jeg kan ikke fange nye øyeblikk i garnet før flokene er borte.

Da jeg gikk på søndagsskolen, så samlet vi fisk og stjerner i garnet. Hver gang vi møtte opp så fikk vi en fisk, og når vi hadde samlet et visst antall fisker så fikk vi en gullstjerne. Det var sånn stas å få den gullstjerna.

 



 

Det var en stjernestund, og helt sikkert en sjøstjerne.

Det er sånn jeg gjør det nå, også. Jeg samler på gode øyeblikk, og det betyr at jeg samler fisker i garnet mitt. Jeg prøver å nøste opp i flokene etterhvert som de kommer, sånn at jeg slipper å bruke så mye tid og krefter på å løse dem opp.

Så er det stjernestundene. Jeg husker ikke om jeg fikk dem etter fem eller ti fisker, men jeg husker følelsen det ga å få dem. Jeg går aldri rundt med en lykkefølelse som varer lenge, det er heller ørsmå lysglimt. Plutselig er følelsen der, og så fordufter den, like fort som den kom.

Helt til neste gang jeg finner ord som gjerne vil bli til et dikt, for ordene er som stjerner. Jeg samler på dem, og jeg deler dem ut.

Jeg er ganske stolt over å ha kommet dit jeg er nå, og jeg er glad for at jeg finner ord som passer til tankene mine. Jeg er glad for at den indre stemmen har kommet opp til vannflata, sånn at den kan ljome så høyt at til og med JEG hører det. 

Det har jeg merket når jeg sitter i kajakken, sånn like over vannskorpa. Stemmene bærer veldig godt, og det er lett å høre hva andre sier, selv om de er langt unna. 

Det er nok å hviske, nesten. Hviske til seg selv.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pennestrøk


 

PENNESTRØK

 

Noen ganger er verden

blank og blå

og lydløs,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrøk

som hviskes ut

etter meg,

så ingen vet at jeg har

vært der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt følger mine

åretak.

 

Et varmt hjerte med

stø hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

 

Iallefall for en stund, og så lenge det varer.  Det er forresten skummelt å skrive dikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veien

 

 

 


Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ordene mine. Det er veldig fint at mange faktisk leser det jeg skriver, men det beste er at jeg glemmer alt rundt meg mens jeg stabler bokstaver. Jeg stiller dem opp som Dominobrikker, og da er det nok at jeg puster på det første ordet.

Når jeg puster på det første ordet så stryker det borti det neste, som igjen tar med seg det tredje og så videre.

Når siste ord er sagt, så kjenner jeg en lettelse over at de har samarbeidet om å nå et mål. De har stått side ved side, og de har gitt mening, for hver for seg har de nesten ingen betydning. Bortsett i fra ord som JA og NEI, da. De står ganske støtt alene, og behøver ikke flere enn seg selv, særlig om de blir skrevet med store bokstaver.

Først og fremst så har de alltid vært der, uten at de har våget seg fram i lyset, av frykt for å sprekke og bli til ingenting. Er det ordene som har gitt meg selvtillit, eller har min nye selvsikkerhet gitt meg mot til å sette ord på tankene?

Jeg vet at ordenen mine har vært ei lun kappe, som har varmet den sørgende. Jeg vet at ordene mine har gitt venninna mi styrke i tunge stunder.

Jeg vet at ordene mine kan få andre til å le, om vi deler den samme form for humor, da. Helst liker jeg å le av andres historier, for jeg er dårlig på å sette liv til ordene når de kommer i muntlig form. Jeg lener meg heller tilbake og lytter når andre broderer ut detaljer. Sånne detaljer som maler et bilde, og som jeg kan le av, en sånn hysterisk latter som får fram tårene.

Ordene mine kan til og med ramme hardt, særlig når jeg er sur eller sinna. Jeg er en mester i å benytte meg av ironi, for det svir skikkelig, spesielt når motparten hater dette virkemiddelet. Da kjører jeg på med mer av samme sorten, og vrir kniven rundt i såret, helt til jeg kjenner et snev av dårlig samvittighet.

 

Jeg ser for meg at ordene som jeg skriver er masker til strikketøyet mitt. Jeg fletter dem inn i hverandre, sånn at de danner et mønster. Jeg velger de fargene som jeg liker best, og jeg lager det mønsteret som jeg aller helst vil ha. Jeg velger meg blått, sennepsgult, brunt og vinrødt, fordi jeg er høst, og fordi havet alltid er en del av meg.

Mønsteret blir til mens jeg strikker, for jeg har ingen oppskrift, og jeg ser det nå, at det blir veldig fint. Det blir akkurat sånn som jeg har drømt om at det skal bli.

 

VEIEN

Jeg finner veien som jeg helst vil gå

og krysser fingrene og håper på,

at havets datter ikke snubler mer

men at jeg reiser meg og fortsatt ser,

hva som er rett, og hva som synes galt

sånn at jeg kikker opp, og får fortalt,

hva som er kronglete, men riktig vei,

for lille, store, sterke, svake meg.

 

Jeg vet at det er veldig lett å gå i kne

for livet har en gang fortalt meg det,

å ta et bittelite dansetrinn

som slipper masse sol og varme inn,

det hjelper ofte mye, eller kanskje litt

når livet stopper opp, og blir litt stritt,

jeg snører hvite ballerinasko

for da blir dagen lys og lett og god.

 

Jeg er ikke spesielt glad i å danse, men ordene lever sitt eget liv, som i en dans.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bindeleddet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Vin og Vega,

måkeskrik,

tenk så fint å ha det
slik.
Hopp i havet, legg på 
svøm,
livet er en gylden
drøm.

Se mot dagene som
kommer,
drøm en drøm om neste
sommer.
Tenk at livet ditt er
godt,
nye dager har du
fått.

Måke, kommer du
tilbake,
for å finne deg en
make?
Her hvor brygga møter
hav,
langt fra livets mas og
kav.

Kanskje treffes vi
igjen,
lille, hvite
måkevenn.
Jeg kan låne plassen
din,
mens du speiler deg i
vin.

 

Jeg ønsker å være like interessert i pasienten som måken er i vinglasset, for den er hundre prosent tilstede, og det er hva god sykepleie handler om. Måken er nysgjerrig, og speiler seg i glasset. Kanskje den nikker gjenkjennende, eller kanskje den lærer noe nytt om seg selv, for det er viktig å kjenne seg selv om man skal hjelpe andre. Det er viktig å ha en trygg og solid plattform, som vakler, men som aldri faller i grus.

Når jeg ser tilbake på sykepleierstudenten som var meg, og sammenligner med den jeg har blitt, så er det håp for flere enn meg. Det sies at hørselen er det siste som forsvinner, men jeg tror at det er håpet.

Så lite jeg visste, og så lite jeg kunne, egentlig. Likevel var det noen sykepleiere som skjøv meg foran seg, og inn i situasjoner som jeg ikke mestret, bare fordi de selv var redde, usikre eller også feige.

Som den gangen ei mor hadde mistet sitt nyfødte barn, og jeg fikk et matbrett i hånda, med beskjed om å gå inn til henne. Jeg var den første hun skulle møte på avdelingen, og jeg hadde ikke sjanse til hverken å forberede meg eller takle situasjonen på en god måte.

Jeg glemmer det aldri.

Jeg glemmer heller aldri den multihandikappede gutten med slanger alle steder, som ble overlatt til meg på hver eneste vakt. Den gutten fikk det godt likevel, for jeg ble ekspert på alt mulig etter å ha bodd på rommet hans en hel sommer. Vi ble gode venner, selv om han ikke hadde språk, og jeg tror det var bedre å ha MEG der, i stedet for noen som egentlig ikke ville. Vi ble en liten allianse mot resten av verden. Jeg ville egentlig ikke jeg, heller, men de ga meg aldri et valg.

Eller de to som brukte sin overmakt til å overlate hele avdelinga til meg, mens de rottet seg sammen med ei kaffekanne, i visshet om at jeg ikke våget å protestere.

Jeg sprang som en gal fra rom til rom, og alle overlevde, til og med jeg.

Tusen takk, for jeg lærte mye av det. Jeg lærte forskjellen på gode og dårlige sykepleiere. Jeg lærte å si fra, selv om det tok sin tid før jeg våget å ta bladet fra munnen.

Jeg visste hva som bodde i meg, og hvorfor jeg ville bli sykepleier, og det er verdens beste grunnlag, så lenge verdiene er gode.

Det kryr av flotte og sterke sykepleiere, med trygge og og varme hender. Jeg kjenner mange kunnskapsrike pleiere, som har de rette holdningene. Det finnes gode holdninger og dårlige holdninger, og jeg våger å si at jeg vet forskjellen, takket være noen lysende forbilder som overskygget de som var mest opptatt av å utnytte ferskinger som meg.

 

Nå har jeg blitt en god blanding av varsom og direkte. Jeg teller til ti, og er aldri redd for å gå inn på et rom, selv om jeg av og til er som et aspeløv i motvind.

Jeg dør ikke av å ha litt hjertebank, men det er mange andre som dør, og det er ingenting å være redd for, iallefall ikke fra mitt ståsted.

Eller sagt på en annen måte, aller helst liker jeg å sitte. Sitte ved senga og kjenne på alle følelsene som raser gjennom kroppen. Jeg liker ikke å se at noen har det vondt, men jeg er glad i jobben min. Først og fremst skal jeg være bindeleddet mellom fastlege, sykehus og pårørende, for å passe på at alle jobber mot det samme målet. 

Hva er målet?

Målet er at den som behøver oss skal få være seg selv, og ikke drukne i et system som glemmer hvordan det er å være et lite menneske med angst for det ukjente, for ingen av oss vet hva det vil si å dø. Målet er trygghet, tillit, omsorg, etikk og kunnskap, i tilfeldig rekkefølge, for det hjelper ikke med kunnskap om vi viker unna alt det andre.

Vi kommer ingen vei uten tillit, som jeg mener er det aller første bud ved hvert eneste møte. Uten tillit har vi ingenting.

Det er der sykepleieren, omsorgsarbeideren og hjemmehjelperen ofte trekker det lengste strået, og kanskje kjenner på det største ansvaret ( selv om jeg vet at legen har det medisinske ansvar ). Jeg har heldigvis ingen problemer med å forholde meg til hvem som har ansvar for hva. Vi sniker oss over dørterskelen, eller gjennom nøkkelhullet, og inn i livet deres. Vi prater fortrolig mens vi rekker dem klærne etter dusjen, og kjenner på en ydmykhet over at de kler av og på seg foran oss, noen ganger med litt hjelp.

Da tenker jeg ikke på en naken kropp, men på hva det sikkert koster å blottstille seg. De viser fram slitne kropper og ensomme stunder. De lar oss ta del i det som de ikke lenger mestrer, og som de alltid hadde kontroll på i et annet liv.

Det er  masse historie i veggene og kroppene, for den som gjerne vil lytte. Jeg har også lært meg å lese mellom linjene. Som da jeg var hos ei gammel dame her en kveld.

Hun: Er du gift?

Jeg; Nei.

Hun: Hvor gammel er du da ( rene kryssforhøret) :

Jeg: 48

Hun: Jaja.........du rekker det vel kanskje enda.

 

Det var tvil i stemmen hennes, og det hørtes nesten håpløst ut. Jeg samler på sånne gullkorn, og jeg har verdens beste jobb. Jeg har en boks med mange rom i, og der samler jeg på fine samtaler, artige historier og gode skrøner. Jeg samler på samarbeid, gode kollegaer, tillit og omsorg. Jeg samler på alt det som gjør meg til en bedre sykepleier.

Noen ganger får jeg kjeft, og andre ganger er det noen som slenger på røret i sinne. Jeg kan ikke alltid gjøre alle til lags. og det står heller ikke skrevet i panna mi at jeg er en nikkedukke.

Den tiden er definitivt og heldigvis forbi. Jeg burde slengt på røret for lenge siden, jeg også.

Det hender at jeg tar feil, og enkelte dager strever jeg med å leve opp til det jeg står for. Mine holdninger utfordres hver eneste dag, og da takker og bukker jeg for at det finnes lærlinger og studenter. De utfordrer tankegangen min, og krever - bevisst eller ubevisst - at jeg begrunner mine valg.

Jeg skjønner meg ikke på dem som mener at de er en belastning, selv om også jeg har dager der jeg helst vil kjøre alene. Jeg innrømmer gjerne at det noen ganger er mest behagelig å kjøre sitt eget løp, men ikke i det lange løp. I det lange løp er vi helt avhengig å spille på samme lag, og vi er best tjent med å spille hverandre gode.

Jeg tjener heller ingenting på å skyve andre foran meg, i frykt for min egen redsel og usikkerhet. 

Det handler ikke om å vinne eller å tape. I en sånn match handler det mer om å gjøre sitt beste for laget, og aller helst for lagkapteinen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hopp i havet

 




 

Drømmen kan være bitteliten som et albueskjell, eller den kan være like stor som himmelen over meg. I går kveld rakk jeg ikke engang å begynne på en drøm, for alt skjedde så fort. Det ble en hopp på-tur; en sånn tur der vi bare slenger kaffekanna i sekken og begir oss inn i drømmen som vi aldri rakk å henge med på. En karusell som snurrer så fort, eller et liv som tar en så brå vending, at vi ramler av i fart og lander på Andstein, for noen ganger ender det godt likevel.

Det ble en drømmekveld, og akkurat passe langgrunt og forfriskende kaldt.

 

Det var deg og det var meg,
det var minner som aldri vil dø.
Det var evighet,
og en sol som farga himmelen rød.

- Postgirobygget -

 

Det var deg og det var meg, pluss millioner av knott, så vi var ikke alene likevel. De er rene smådjevlene, for de stjeler fra meg noe av idyllen som finnes der ute. Hvordan har de kommet seg dit? Det må da være alt for langt å fly for en så liten skapning.

Jeg tipper at de flyr dit på pur F***.

Jeg trålet hele øya ( jeg vet at den ikke er stor) på kryss og tvers, i et forsøk på å løpe fra dem. Så fikk jeg trimma litt, så fikk jeg sett meg litt rundt. Selv om det er korte avstander, så er det fin utsikt til alle kanter. Det handler om å peke nesa den riktige veien.

Ut mot havet.


 

Å besøke Andstein en sånn kveld kan jeg helhjertet anbefale, selv om jeg blir glad når det ikke er andre folk der. Jeg er ikke engstelig for å møte andre, men jeg liker å tenke at jeg har strandet på en øde øy som ingen vet av.

En perle som ingen andre enn jeg har oppdaget.

 



 

Sånn kunne jeg ha ligget hele natta om det ikke var for knotten. Tenk deg at knotten ikke finnes, og at du kan ligge på magen på et varmt svaberg og bare være til.

Bare være, uten tanke for hverken natta eller morgendagen. Et sånt øyeblikk da tiden stopper opp og tar en pause.

Det er så godt.

 

 

Også denne kvelden hadde vi hellet med oss. Det var like blikkstille som sist vi traff nisene. De var ikke like mange som forrige gang, men minst like elegante.

De prustet farvel og på gjensyn, og danset mot Mausund eller Bogøya. Jeg skjønner dem godt, for utenfor Frøya ligger det vakre steder som perler på en snor.

Nok til et helt perlekjede.



 

 Det er fascinerende å se på nært hold hvor fort fargene skifter når sola er på vei ned i havet. Det tar pusten fra meg hver eneste gang.


 

Dette bildet er tatt kort tid etter det første, og fargespillet er helt annerledes. 

 

  

 

Kolbein Falkeid skriver fint om havet:

Med horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.

 

 

 

Nå er det vi som lever, og som får oppleve dette. Før var det andre, og etter oss kommer det nye.

Jeg har lært meg å ha dette perspektivet på livet mitt, for da setter jeg pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg jubler som en unge, og nesten ramler ut av båten, når jeg får øye på ei nise. Det føles som om nisa og jeg deler en hemmelighet akkurat denne kvelden. Jeg vet at det høres pompøst og poetisk ut, men det er sånn det er.

Vi trives som fisken i vannet begge to.




 

Vi slo av motoren og bare satt der, et sted midt mellom flo og fjære. Jeg liker den knitrende lyden av tang som floa forlater. Når tangblærene begynner å tørke i sola, så lager de gode lyder. Det sa jeg til Kjell i går, men jeg er ikke sikker på at han skjønte hva jeg mente.

Det var kanskje bare jeg som hørte det.





 

Tenk å være så glad i alt dette, og samtidig ikke like kamskjell, blåskjell, reker, krabbe, kreps eller hummer og kanari. Jeg liker skjellene, men ikke det som er inni dem. Heldigvis er jeg glad i fisk, da, unntatt sild.

 Pssst!!  På Bogøya har de verdens beste fish&chips.

Lærdom


 

LÆRDOM

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå en annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom de tusen kvardager
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenne lys
og tørke tårer
natt og dag.

- Alf A. Sæter -

 

Det er ekstase å padle mot... jeg vet ikke hva. Jeg kan se at jorda er rund, og at den er ikke har en begynnelse eller en slutt. Det er godt å høre stillheten, for den finner jeg nesten ingen steder. Det er lyder overalt, nesten, men noen lyder er lydløse. Plaskene fra åretaket, eller snatringen fra en ærfugl, er bare toner til tankene mine.

Når jeg dupper midt i alt det blå så er jeg alene i verden, på en god måte, selv om jeg er sammen med andre. Nisa som danser forbi meg, like ved kajakken, har det sikkert likedan. Den pruster livsglede.

 

Ingenting er finere enn sjøhus som speiler seg i havet.



 

Og ingen passer bedre inn i speilbildet enn de som bor der.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er så heldig å få låne en flik av dette, med et glass hvitvin til.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dette er et pusterom i tusen hverdager. Jeg er glad i hverdagen, men trenger sånne hvilesteder. Det er heller ikke lett å se en annen vei til rett tid, for jeg vet ikke alltid når tiden er den rette.

Jeg liker stillhet og varme hender, og jeg liker å tenne lys i mørket. Det er derfor høsten er min tid, og det er derfor jeg elsker å dykke ned i et dikt.

Livet er latter og tårer. Livet er ei sommernatt på brygga, der jeg prøver å være den rette. Det er lett å være den rette under midnattssola, og ikke særlig lett når jeg er i det krakilske hjørnet av verden.

Da er jeg ikke riktig for noen.

 

Jeg vet ikke alltid hva som er rett eller galt. Det hender jeg trår feil eller tramper i klaveret, men jeg holder alltid balansen når jeg sitter i båten min.

Det er fordi vi hører sammen, og fordi jeg helst padler i godvær, for å være på den sikre siden. Jeg vokter livet mitt så godt jeg kan, selv om jeg har blitt en mester til å gripe sjanser.

Jeg har begynt å like sånne sjanseseilaser, for nå var det på tide.

Evig eies

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Eg har ein gammal draum djupt inni meg.

Den er motoren i mitt sinn.

Den får meg opp på nye åskammar.

Du veit vil du ha utsikt må du tåle litt vind.

- Henning Kvitnes -

 

Eller den får meg ut på havet, dit fisken biter. Jeg fikk ingen fisk, men det gjorde ingenting. Jeg plages litt med nattesøvnen i perioder, men når jeg sitter i en båt eller i kajakken min, og lukker øynene samtidig, så kan jeg sovne om jeg vil. Når kajakken dupper som en liten barkebåt, da finner jeg sjelefreden min, som også er en del av meg. 

 




Jeg kan ikke bo på sjøen, men jeg burde vært der ute hele tiden, for akkurat nå er jeg urolig og litt fjern. Kanskje jeg burde skaffe meg en husbåt?

Den båten skulle jeg i så fall ankret opp på Titran. Det skulle jeg ha flintret alle uroligheter langt til havs, så båra fikk sluke dem. Suset fra havbåra skulle ha overdøvd alt det som er negativt, og lyden skulle ha lagt seg som ei kappe rundt skuldrene mine.

 

Denne måken ventet på fisk, men fikk ingenting denne gangen. Det er ikke alltid vi får det vi drømmer om, og det er ikke bestandig alt går etter planen, hverken for måke eller menneske.




 

Her er Garnvika i bakgrunnen. Her har kjæresten vært guttunge. Her er det fint å være.

 

 

Det er også fint å få være sammen med ham, for han er temmelig tålmodig med meg og min måte å være på. Det hender jeg er nebbete, og jeg er noen ganger innesluttet, men jeg er også det motsatte.

 Alle har sterke og svake sider, fine og mindre pene egenskaper, eller gode og dårlige dager. Det handler om å tilpasse seg, sånn at to forskjellige planeter kan gå i samme bane rundt jorda. 

Jeg vedder på at alle kjenner seg igjen. Krasjlandinger er ikke til å unngå, liksom, men heldigvis lander vi mjukt de fleste av oss, gang etter gang.

Det er slitsomt, lærerikt og berikende.

Jeg kommer aldri til å sykle tandem, og jeg vil heller aldri ro dobbeltsculler, for jeg vil bestemme farten og takta selv. Jeg kjenner meg selv så godt, at jeg vet vi ville endt i grøfta, eller til og med på havets bunn. Jeg er god til å samarbeide, og jeg tenner like gjerne på alle plugger. Jeg trøster meg med at en motor er helt avhengig av tennpluggen, skal den komme noen vei.

 Å padle side ved side er fint, selv om vi sjelden gjør det, for Kjell ligger alltid en sjølengde foran. Å sykle rett bak ham for å spare krefter er også fint, men jeg bytter gjerne plass.

I stedet for å be ham dra dit pepper`n gror, så kan jeg dra lasset en stund. Og jeg kan være sjeleglad for å ha en sjelevenn.

Av motsatt kjønn. Er det mulig?

Ja, men ikke alltid. Det finnes utfordringer og betroelser som en stakkars mann bare blåser av, eller himler med øynene over, så takk Gud for venninnene.

Det er de som alltid vet mest og best.

 

 

Jeg er følsom, og samtidig redd for å vise følelser. Merkelig kombinasjon, egentlig. Jeg lever meg inn i alt, og har masse omsorg innabords. Jeg deler det jeg har, men likevel holder jeg noen ganger noe tilbake. Jeg er reservert, og vet ikke om det er for å beskytte meg selv. Dette tenker jeg mye på, og heldigvis vet jeg at det er lett å kakke hull på skallet, for den som vet hvem jeg er.

Jeg er ikke ei hånd i hånd-jente ( og ikke blir jeg det, heller ), da må jeg være hundre prosent sikker på at vi er alene, men jeg liker tanken, og varmen som det sikkert gir.

 

Men alt eg treng no er handa di,

og det beste eg kan gi deg det er mi.

- Henning Kvitnes -

 

 

 

 



 

Inni granskauen bra

 

It Ain't No Sin To Be Glad You're Alive

- Bruce Springsteen -

Vi to er veldig glad for at vi i aller høyeste grad er i live, og vi er veldig  glad for at vi fikk oppleve Bruce Springsteen LIVE. I går var vi høye både på livet og på sprudlevann. Akkurat passe dose med sprudlevann, ja, for vi var der for å være hundre prosent tilstede.

Noe annet var heller ikke mulig, for vi hadde verdens kjekkeste mann på storskjerm foran oss. Blodet bruc(t)e på ekte vis.

For en mann, og for et band!

Han klarte til og med å stoppe regnet, eller var det bare det at vi ikke brydde oss om at det høljet ned? Jeg har aldri vært virkelig nesegrus fan av Springsteen, ei sånn ei som telter foran inngangen i flere døgn på forhånd, men jeg kjenner likevel de fleste av låtene hans. Vi hørte mye på hans musikk da vi var ungdommer, og i går var vi ungdommer igjen.

Iallefall jeg. 

Det sto en kar sammen med oss, som mente at de som var kortest burde stå foran de som var høyere. " Æ e eisækstisju ", sa Mona. Hun prater veldig fort.

" 67? ", sa han. " Du ser ikke en dag eldre ut enn 67."  Honnørbillett neste, mens venninna lo høyt og lenge.

Hun er på alder med Bruce, da, og de holder seg godt begge to.

 


 

Vi er, eller blir, 49 år begge to i løpet av året, men i går var alle menneskene i Granåsen akkurat like unge. Alle 37 000 av oss. Vi klarte å snike oss langt fram, og vi var alltid sammen, fordi vi liker å være sammen.

Dette var en stjernestund for minneboka.

 


 

Det var fantastiske låter på rekke og rad, det var utmerket lydkvalitet, og det var en innlevelse som får hjerter til å smelte. Det var ingen som sleit med innlevelsen i går. Jeg fikk gåsehud, jeg slapp løs rockefoten som jeg hadde glemt at jeg hadde, jeg veivet med armene, jeg gliste bredt ( noe jeg sjelden gjør, selv om jeg har all grunn til å glise ),  og jeg tørket tårer.

Eller var det regndråper?


 

Jeg er sikker på at han ga alt for oss. Jeg tror han likte trøndere og granskau, og jeg leste et sted at han gjerne vil tilbake. Han har god kontakt med publikum, og det er sjarmerende. Uten publikum, ingen artist, og omvendt. Det er snakk om gjensidig kjærlighet, og en dyp og ekte kjærlighet til det han driver med. Jeg oppdaget Bruce Springsteen på nytt i går.

Kveldens sterkeste øyeblikk?  INDEPENDENCE DAY

 



 

The River er fin, og det har den alltid vært.

 



 

Dagen derpå var også fin, for dager sammen med Mona er alltid fine. Vi lekte turister i egen by, og toppet opplevelsen med en utepils i finværet.

" Kjærleik er å vilja vel."  Vi lever etter dette ordspråket.

 Vi prøver alltid å skape nye øyeblikk sammen, og nå har det blitt en årlig tradisjon å dra på konsert. Vi vil hverandre vel, og vi ler mye sammen. Vi snakker om alt som ligger oss på hjertet, og det kommer ikke lenger enn dit. Det er fint å ha noen man kan stole helt og holdent på, for det er ikke mange som behøver å vite alt om oss.

 



 

Crescendo i gågata.

Vi landa i Nordre, og sammenlignet alle vi møtte med Bruce. Veldig urettferdig for denne karen å bli sammenlignet med The Boss, men det han ikke vet har han heldigvis ikke vondt av. Han var en fargeklatt i bybildet, selv om klærne hans var grå, og jeg håper han tilgir meg at jeg poster dette bildet.

 Det sto en fargerik klovn ved siden av, og han så ikke lystig ut i det hele tatt. Han så lei seg ut, for det var ingen barn som stoppet. Kanskje de heller ville jakte Pokemon?

Stakkars klovn.

Vi satt på en benk og spiste jordbær, mens vi betraktet alle som gikk forbi. Det er fryktelig artig å betrakte folk i smug. Vi trampet takten til trekkspillmusikk, helt til mannen kastet lange blikk i vår retning.

Han hadde sjarm i blikket sitt, mer sjarm enn klovnen, tydeligvis.

 


 

Jeg tror at sjarmøren er enig med Sjefen:


" The best music is essentially there to provide you something to face the world with. "

Rosa himmel

 

Sådan er verdens centrum,
at det må man selv have med.
Har man det ikke i seg,
så findes det intet sted.

- Piet Hein -

 

 

Jeg vet ikke om jeg kan være hjemme alle steder fordi om jeg bærer gleden med meg, for hjemme er alltid best, men jeg tror at ved å ha gleden med på reisen, så finner jeg perler der jeg er. Det handler om å bruke sansene sine. Det handler om å løfte blikket, så jeg kan se at verden noen ganger er et vakkert og rosa sted.

Det handler om å ta et skikkelig magadrag, og la sjølufta fylle både kropp og sinn. Det betyr å legge handa på en stein eller et svaberg som fortsatt har varmen i seg, fordi de har ligget i sola hele dagen.

I går kveld var Bogøya som et digert fugleberg, bare at fuglene var mennesker. Det var blikkstille hav, og det var båttur ut til denne nydelige pletten på jord.

Supen Pøbb ligger ved bryggekanten, og oser sjarm og service. Det er en grunn til at stedet er tettpakket med båter når det er sommer, og det er en grunn til at vi ønsker oss tilbake flere ganger, for de har sprellfersk mat. Jeg tipper den er henta rett opp av sjøen rett før gjestene kommer, så vi kan dingle med beina og spise verdens beste fish&chips. Nam!

Det ble en festaften av de sjeldne, ikke minst med tanke på været og folket og maten og havet og kjærligheten. Sju timer gikk som en røyk, og jeg har ikke snakket så mye med så mange noen gang før, tror jeg. 

Jeg er egentlig ikke særlig flink med småprat, men det glemte jeg i går, heldigvis.

Vi tok en avstikker opp til varden, for det må være en av verdens fineste plasser. Jeg merket at det er et sted for tankespinn, så der kunne jeg sikkert ha sittet en hel natt og skrevet dikt, eller begynt på en roman.

Noen ganger er det fint å lukke øynene mens man tenker, men ikke der oppe. Der oppe må gluggene være åpne, sånn at jeg kan se, virkelig SE.

Og da fikk jeg se dette:

 



 

Det er ikke så dumt å nærme seg femti år, for jeg liker min nyvunne trygghet, selv om jeg fremdeles er pissredd noen ganger. Jeg tør det jeg aldri våget, og jeg sier det jeg aldri sa. Jeg drømmer ikke om fjerne land, for jeg elsker utsikten hjemme. Jeg må ikke bort for å se hva jeg har hjemme, for jeg vet allerede hva jeg har.

Det er fint å reise, som til Helgelandskysten, fordi det ligner på litt på hjemme. Det var tøft med stupbratte fjell ( som vi ikke har ),  fordi havet var rett nedenfor fjellet. Jeg kan aldri bo et sted der havet ikke finnes.

Jeg har nettopp oppdaget hvor mye det gir meg å prate med andre, og det hender jeg får høre at mine ord betyr noe for andre. Jeg gjorde denne oppdagelsen litt seint i livet, så det er sikkert derfor jeg har det så travelt nå. Jeg har ikke tid til å bare gå forbi, for da går jeg kanskje glipp av en mulighet til å lære noe nytt, eller jeg mister sjansen til å bli invitert med på båttur.

Mulighetene er uante, bare jeg ser dem, og griper fatt i sjansene som byr seg. Jeg har blitt verdensmester i å ta sjanser nå, etter å ha ligget i hardtrening en stund.

Der jeg før gikk forbi, stanser jeg nå opp, og det er sunt for meg. Jeg blir hundre ganger sterkere av det, og det behøver jeg. Jeg behøver det på sånne dager der jeg helst vil krype inn i skallet mitt. Jeg har fremdeles dager som er omveier, sånne dager som jeg helst vil gå i en stor bue utenom, fordi jeg ikke orker å snakke særlig mye.

Jeg er avhengig av alene-tid, det er ikke den tiden jeg ikke vil ha. Jeg elsker å være alene med stillheten og tankene, når tankene er friske, men det er de ikke alltid. Det er de dagene jeg går omvei fordi hjertet slår saltomortale på innsiden, eller dagene som er tåkelagte, sånn at jeg ikke ser.

Sånn som i går, for hvem skulle tro at en sånn vakker kveld skulle tåkelegges? Plutselig drev tåka inn fra havet, og alt det rosa ble borte. Akkurat i natt la det ingen demper på stemningen, for jeg svevde høyt over tåkelandet, men noen ganger skjer det like brått som dette i tankene mine.

Jeg har tatt båtførerprøven, men kan ikke å kjøre båt. Jeg vet hvordan hodet mitt fungerer, men noen dager mister jeg styringa. Jeg skal lære meg å kjøre båt, og jeg jobber vettet av meg for å tenke positivt. Det er derfor jeg blir så sliten noen ganger, for det hender de er uregjerlige som en flokk med ville hester, der ingen vil følge flokken. Noen av dem blir til og med sittende fast i gjørma, og da tar det lang tid å sette dem fri, så de kan blåse på havet.

Ikke hestene, men tankene. Hester hører til på land

 

I går var idyll, bortsett fra millioner med knott. De jaget oss ned fra varden, men jeg var der lenge nok til å jage slitne tanker på flukt. Jeg skal tilbake hit en vakker dag.

Det er derfor jeg smiler så lurt.




 

PASTELLKVELD

Himmel i rosa pastell,

nydelig Bogøya-kveld.

Øyne som hviler på havet,

livet er gitt oss i gave.

 

Vinden



 

Jeg elsker å være sykepleier, men drømmer om å bli forfatter. Tenk om det hadde ramlet hundre dikt ned i hodet mitt mens jeg sov, eller en hel roman, kanskje. Jeg tenker på dem som får antatt ordene sine, og som får samlet dem mellom to flunkende nye permer.

Duften av ei uåpna bok, men som ingen klarer å legge fra seg før det er slutt. Jeg savner alltid ei bok etter at jeg har lest den ferdig. Jeg gruer meg nesten til å lese slutten, når jeg ikke vil at det skal ta slutt. Det er nesten som en kjærlighetssorg, en slags liten sorgprosess, der jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å møte noen som er bedre enn den jeg hadde.

Det finnes bøker som ikke gir meg noen ting. Jeg føler at boka fortjener at jeg gir den en sjanse, men det nytter ikke. Jeg henter den fram gang etter gang, men legger den tilbake etter å ha lest to sider.

Det er sånn med mennesker, også, selv om det er stygt sagt. Noen er som ei åpen bok, mens andre er lukket. Noen gir meg massevis, og andre ingenting.

Noen trykker jeg til brystet, sånn at de alltid finnes nær hjertet mitt. De blir bare bedre og bedre, for etterhvert så lærer jeg å lese mellom linjene.

Andre prøveleser jeg litt i, men boka gjør meg bare opprørt.

Jeg vet at livet ikke kan leves gjennom å velge seg bare søte dikt. Livet er også harde ord og nådeløse krav. Livet kan være beinhardt, og det kan være tungt og trist. 

Ordene kan stokke seg, og ikke finne mening i det hele tatt. Det finnes blanke ark, som jeg kan fylle med det jeg vil.

Mulighetene er uante, og jeg vet hvilke bøker jeg vil lese. Jeg vil lese dem som gir meg noe, og de som jeg kan stjele varme fra. Jeg vil lese dem som utfordrer meg, de som stiller spørsmål, og som noen ganger har et svar.

Jeg tror at jeg må forfølge drømmen. Drømmen min er en fargerik drage, som flyr med vinden. Jeg prøver å styre den, men vinden fører den dit jeg ikke hadde tenkt at den skulle, eller nettopp dit jeg ønsker at den skal fly.

Jeg liker at det er sånn, og jeg vet ikke om andre klarer å følge med på tankene mine. De er som vinden, de også.

Jeg vil gi ut en diktsamling, eller en bok med betraktninger.

 

 

-Hvis du oversetter vinden til menneskelig tale og setter musikk og derefter farge til, da er du så nær du kan komme mitt morsmål.

- Lars Saabye Christensen -

 

 

 

 

 

Stakkars fyr

 



 

I dag har jeg bevist overfor meg selv at det nytter å følge en drøm, og at ingen drømmer er for små. Jeg opplever at folk er veldig hjelpsomme og hyggelige, og jeg har blitt kjent med nye mennesker. 

Kanskje fordi jeg er mer åpen og nysgjerrig enn jeg pleide å være.

I dag gikk jeg til oppgaven med dødsforakt og kvinnelist. Jeg SKULLE til moloen bak fyret på Halten, og jeg snakket så varmt om drømmen min at båtføreren - som egentlig hadde direkterute til fyret -  tok en sving innom moloen først. Han ble så smittet av min iver at han ble ivrig selv. 

Og der satt de, mange flere enn jeg hadde drømt om, og mange flere enn båtføreren hadde sett på veldig lenge. Jeg smilte søtt til ham, og sa: De visste at jeg skulle komme akkurat i dag.  

Stakkars fyr, han hadde ikke sjanse til å motstå meg.

 


 

Jeg har aldri sett en lundefugl før, og da jeg var på Herøy i sommer så kastet jeg laaaaange blikk over til Lovund, for der vet jeg at de bor på denne tiden av året.

Jeg tenkte, og tenkte høyt, at dit må jeg neste sommer, for jeg vil se den med egne øyne.

Vår egen papegøye.

 

 

Sist helg fikk jeg tilfeldigvis se bilder av lundefuglen ( selv om jeg ikke tror at det var en tilfeldighet ), og bildene var tatt ved havet, bortenfor det som er hjemme. Jeg tok kontakt med ei som jeg vet er så heldig å ha hus der ute. Bente og mannen hennes møtte oss på kaia, og sendte samtidig med oss ei bøtte full av krabbeklør hjem. Så snille de er, og så synd det er at jeg ikke liker krabbe. Mamma og mora til Kjell slo kloa i klørne, og Bente fortalte meg hvor lundefuglen bor når det er sommer på Halten.

 

Ved moloen bak fyret, om jeg er så heldig å få øye på dem, for de er visstnok ganske sky av seg. Akkurat i dag hadde de møtt opp for å hilse på.

De poserte til og med.

 

 

Det hjalp veldig at kjæresten hadde kamera med skikkelig zoom, for det er han som har tatt disse flotte bildene. Stakkars fyr, det er bare å henge på når jeg får nye ideer. Jeg tror han liker det, for vi deler mange av de samme drømmene. Neste sommer tar vi med telt og kajakk, sånn at vi kan padle lydløst ut til moloen, og være der så lenge vi vil. Det var hans forslag.

 

Se, så vakre disse fuglene er.

 


 

Skarven var mindre sky, og behøvde ingen zoom.Tøff fugl, som hører til ved havet, akkurat som det jeg gjør.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Krykkja bygger rede oppetter veggen, i mangel på en fjellskrent, og er et ganske merkelig og sjarmerende syn. Hun trives visst bedre i høyden enn det jeg gjør.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg var så lykkelig over å treffe lundefuglen at jeg nesten glemte fyret. Jeg hørte ikke på hva fyrvokteren sa, for egentlig var jeg ved moloen ennå.

Stakkars fyr.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 




 

Jeg hadde planer om å løpe over til moloen mens de andre var inne i fyret, men oppdaget at jeg måtte legge på svøm hvis jeg skulle dit, for den ligger på en egen holme. Det rakk jeg ikke, for Frøyfart kunne ikke vente på meg. Egentlig kunne de bare ha ventet, for vi måtte vente da vi skulle motsatt vei. Båten var en halv time forsinket før start, og vi fløy som røyskatter rundt på øya for å rekke over alt. Heldigvis rakk vi det viktigste.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nydelig utsikt over fiskeværet, til tross for stiv kuling. Sånn er det å bo ved havet, det glitrer ikke alltid.

 

 

Jeg gikk ut på eget ansvar, noe fyr-guiden understreket mange ganger, så mange ganger at jeg fikk latterkrampe.



 

Sånn så det ut på innsiden, mange trappetrinn over havet.

 

 




 

Og jeg fant et vindu mot verden, for jeg trives best ute.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fant også en venn jeg kunne betro meg til, stakkars fyr. Ordene fløy med vinden, men jeg håper at han hørte hva jeg sa likevel. Jeg fortalte ham at denne dagen ble fin, og at jeg hadde sett lundefugl. Jeg hvisket ham i øret at jeg elsker havet, og at jeg setter pris på små og enkle gleder, sånne gleder som er mye nærmere enn jeg enkelte ganger er klar over.

Jeg fortalte ham at jeg ikke rakk å spise rømmegrøt og spekemat på Fiskarheimen, men at jeg kommer tilbake neste sommer, og at jeg blir en stund.

Lenge nok til å oppleve at sola går ned i havet, og tidlig nok til å hilse en ny dag velkommen, sånn at jeg kan rusle barbeint og stille på moloen, der lundefuglen bor.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Spaghettibein

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Jeg har sluttet å løpe fra meg selv; drive med intervalltrening for å løpe raskere enn harehjertet mitt, for jeg har innsett at dette er en del av det å være meg. Ingen klarer vel å løpe raskere enn hjertet sitt likevel, og jeg dør ikke av det. Det finnes ikke farlig, og jeg er aldri redd. Det er bare ubehagelig.

Jeg må spille på lag med pulsslagene mine, sånn at jeg har pust nok til å bevare roen.

Denne roen er ikke et bredt banner som det står MÅL på, men et forsøk på å bekjempe ti ville hester som løper løpsk innvendig.  Det hender at jeg har rastløse bein også, men da  er det tusen maur i stedet for ti ville hester. Det er greit at blodet bruser som ei flomstor elv, men ikke når jeg ikke vil. Jeg vil ikke ha et kappløp med meg selv når jeg minst venter det, for da er jeg ikke forberedt.

Det er da det begynner å suse i hodet, og det er da at føttene dovner bort og blir til visne spaghettibein. De kraftige leggene mister krafta, men de holder meg heldigvis på beina, merkelig nok. Det er som når jeg slenger spaghetti i en varm kjele. Når vannet når kokepunktet så skjer det noe mystisk med spaghettien. Den har liksom ikke noe den skulle ha sagt når det koker som verst.

Å skrive kjøler ned beina, det er rene spa-behandlingen for kropp og sjel. Å skrive gir meg utsikt over livet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er ikke sikkert at andre merker hva som skjer, men jeg tipper at det er mange som kjenner seg igjen.

På jobb så har jeg stål i ben og armer. Ikke på en sånn måte at jeg er kald, heller tvert om. Jeg mobiliserer alt, og kjemper som en løvinne for den som ikke makter å kjempe selv. Med den hvite uniformen på så er alt mulig, selv på mørke dager. Når jeg tar de hvite klærne av, så er jeg meg igjen. 

Jeg er meg hele tiden, men det er godt å ha et skille, selv om det hviskes ut noen ganger. 

Det er godt å kjenne på sin egen sårbarhet, også, for bare da kan jeg få et innblikk i et annet menneske sin verden. Jeg kan lese meg til kunnskap, men jeg kan aldri lese meg til alt det andre som kanskje forventes av meg. Eller som jeg forventer av meg selv.

Jeg kan ikke lese tanker, og jeg kan aldri vite hva noen føler, for den følelsen er bare deres. Det er her jeg sier takk for det kliniske blikk. Det høres kanskje ikke så varmt ut - å ha et klinisk blikk - men det bor mye varme i disse ordene.

Det betyr at jeg lærer over tid. Det betyr at jeg trår feil, og lærer av det. Det betyr at jeg er lyttende, og at jeg vet hva omsorg og empati er.

Det betyr også at trygghet opparbeides ved hvert møte. Ikke første gang, ikke andre gang, og heller ikke den tredje. Kanskje går jeg to skritt fram, og fire tilbake.

Heldigvis har jeg kollegaer i begge ender av skalaen. Jeg har dem som er der jeg har vært, og som jeg kan overføre kunnskap til, og jeg har dem som har vist meg vei.

Nå merker jeg at sykepleieren er i ferd med å våkne igjen, etter en lang og velfortjent ferie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ærfuglen

 




( Verdens eneste ærfuglmuseum )

 

Sett i lys av den verden vi lever i, så er min lille verden lys. Dette innlegget skal ikke handle om terror, men om den lykkelige erkjennelse av at jeg bor på en fredelig plett. Og den lykkelige erkjennelse av at jeg er glad i fugler, med ett unntak. Gransangeren. Den terroriserer meg dag ut og dag inn med verdens mest monotone lyd, stakkars lille fugl.

Stakkars de som gikk langs promenaden i Nice, også, sikkert med en is i handa. Akkurat da skjedde det, det som vi aldri kan vite når skjer, og som sikkert kommer til å skje igjen, og ingen vet hvor.

 

Vi må aldri gi slipp på det gode, for det gode sprer også ringer i vann, slik som heimplassen min, og da er det naturen jeg tenker på.

Det hender at jeg går forbi et sted, og kjenner lukta av akkurat den blomsten eller det strået, for stråene har også sin egen duft. Da er jeg lita jente igjen, med miniskjørt og musefletter, og alltid med sommerknær. Sånne knær som har ramlet av ei huske i vill fart.

Hvis jeg lukker øynene, og kjenner etter.

Før så brukte jeg naturen uten å virkelig verdsette den. Den bare var der, som en trygg ramme rundt barndommen min. Vi tredde markjordbær på strå, eller fikk småsøsken til å gjøre det for oss. Sånn var rangordningen, de måtte jobbe for å få være sammen med oss.

Lukter som minner meg spesielt om en lykkelig barndom, er lukta av tjære. Jeg burde sagt sjø, men jeg kan ikke huske at jeg la spesielt merke til sjølukta. 

Tjærelukta kom fra notbøteriet, eller fra kjøkkenet til farmor, der farfar satt og bøtte garn. Jeg sier kjøkkenet til farmor, for der var det hun som regjerte, selv om han fikk lov å sitte der med arbeidet sitt. 

Nå er jeg tilbake her igjen, og tråkker de samme stiene, for de har alltid ventet på meg. De har ventet trofast, for de visste det nok sikkert, at jeg ville vende tilbake. 

Holmer og skjær ligger som en perlerad rundt meg, og glitrer ekstra fint i solgangsbris. Her er det ingen høye fjell som jeg kan klatre opp på for å få overblikk, og det behøver jeg heller ikke. Jeg vet allerede at det er her jeg hører til, selv om jeg gjerne kunne bodd et år på Vega.

Jeg mener det.

Jeg vet, og har opplevd, at det finnes vakrere steder enn Frøya, for jeg tapte nettopp hjertet mitt til Vega. Jeg har blitt en mini-eventyrer, og jeg skaper meg stadig nye eventyr. Skal tro om de har bruk for en sykepleier der? En sykepleier som kan bruke fritiden sin til å klatre, sykle eller padle i paradiset.

Det er lov å drømme seg bort.

 




 

Jeg vet ikke helt hva det var, men den øya snakket til meg. Den lokket meg med sitt hav, sin frodighet, sine fjell og sine trygge sykkelveier.  Her var det ikke nødvendig for en syklist å vise finger til en bilfører, for de var hensynsfulle og imøtekommende. Det motsatte av hva jeg opplevde i går, da en bilfører presset seg forbi en syklist. En idiot med vikeplikt, men som ikke overholdt den, til fare for andre.

Det er en form for terror det, også, uten sammenligning forøvrig. Det finnes alltid noen som leker med andres liv.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er så glad i ærfugler. De rammes også av terror og lystmordere, og da mener jeg spesielt minken. Den hører ikke til i vår fauna, og jeg håper at ingen tolker dette utsagnet på en rasistisk måte. Mink er mink, menneske er menneske.

 



 

Det ramlet et dikt ned i hodet mitt, så jeg må skrive det ned i full fart:

 

ÆRFUGLEN

Trygt rammet inn av ærfulgdun,

verden er liten og verden er lun.

Egget er trygt og gjemt under hjertet,

helt uten aning om sorg eller smerte.

 

Mamma er hos deg, passer på nå,

yndig og var liten fugl banker på.

Sakte men sikkert slipper du skallet,

glipper med øynene, titter på alle.

 

Virrer med hodet, øynene brune,

tør du å slippe tak i det lune?

Havet er fristende, kanskje et bad,

følger sin mamma på rekke og rad.

 

Mamma formaner, du må være flink,

holde deg langt unna oter og mink.

På bunnen av havet fins matauk og lykke,

men først må du lære deg kunsten å dykke.

 

Klønete gange, varsom på land,

dykker og svømmer som fisken i vann.

Lyder som minner om barndommen min,

duppende skjønnhet, edderdunsfin.

 

-Tove -

 

 

 

 

 

 

 

Honningbie

 

Nei redd at mi sjel tek skade ?
Venner, d'er meir enn ho kan.
Eg fekk ho slik skapt og laga,
beinast frå Herrens hand,
at slepp det de kallar skade
innom mi sjele-dør,
så takk og velsign og ver glade
- mi sjel er betre enn før!

- Haldis Moren Vesaas -

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

På Vega fant jeg et sted der naturen var formet som bokstaven T. 

 T for Tove og T for tur. T for tankespinn og tusen tanker. Ferien var en himmel full av såpebobler, og bildene var idyll. Jeg har hatt verdens beste reise, og når reisen er slutt så sprekker boblene, en etter en. Heldigvis går det an å blåse mange nye.

Og heldigvis kan jeg blåse liv i minner.

Jeg må visst bare leve med at jeg bruker mye energi på tankene mine, og at nedstemtheten ligger på lur, ofte helt uten grunn. Jeg har jo mange flere grunner til å være glad, for jeg vet at jeg er heldig.

Det er vanskelig å forklare sånne tanker, og sikkert enda mer vanskelig å forstå for den som står utenfor. Jeg kan ikke forvente at andre skjønner, når jeg ikke blir klok på mine egen bisverm av tanker. Det er jeg som er dronninga, og biene mine undersåtter, men det hender altfor ofte at de ikke er samarbeidsvillige og lojale. Jeg ønsker ikke at de skal fly uten mål og mening, for de har en jobb å gjøre.

Det er jeg som skal styre dem, men det er ikke alltid de lar seg lede, disse gule og svarte rakkerne.

Jeg lærer mye underveis. Mest om meg selv, men også om andre. Jeg klatrer i fjell, og raser utfor stup. Jeg padler på blikkstille sjø, eller kjemper i motvind.

 

 

Alt dette er jo meg, og skal jeg nyte utsikten, så må jeg jobbe for den. Ikke alltid da, for når det svirrer en bie i lufta på jakt etter blomstene som jeg ikke har, så er det et hverdagsøyeblikk. Et øyeblikk like friskt som nypresset appelsinjuice.

Den er like forvirret som meg, stakkar, men den gir ikke opp, for den finner garantert en blomst et annet sted, hos noen som har grønne fingre. Eller hos ei løvetann.

Bien kan se på letingen etter nektar som en jobb, eller den kan nyte at vingene bærer den framover, mot nye steder og bedre tider. Biene tenker kanskje ikke i det hele tatt, hva vet jeg?

For oss mennesker har tanken enorm kraft. Tanken kan brukes til å røske av seg vingene med, eller den kan gi vingene den oppdriften som bien behøver for å fly.

Jeg har selv vært inne i negative tankespiraler. Det begynner forsiktig, når en tanke blir sådd, enten av meg selv eller andre. Da baller det bare på seg, så jeg kan like gjerne sammenligne tankene med en snøball. Det blir bare større og større, tettere og tyngre, og selv er jeg inni der et sted.

I kjernen; for kjernen det er meg, selv om ingen ser den inni det tykke laget av snø.

En kjerne er også et midtpunkt, og det har jeg aldri likt å være. Jeg har aldri vært glad i oppmerksomhet egentlig, og se på meg nå. Jeg skreller det ytterste laget av appelsinen, og under skallet er jeg både sur og søt og sarkastisk. En sånn ukontrollert stråle som treffer midt i øyet, når du minst venter det.

 Blir det for surt, så gjør jeg som jeg gjorde da jeg var lita, for det fungerte alltid. Jeg fikk en sukkerbit som jeg stappa inn i kjernen, og da ble appelsinen forvandlet til en solskinnsdag.

Sola kaster skygger, og fjell og hav er medisin, særlig i kombinasjon med hverandre. 

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fant igjen sjela mi da snøen smeltet, for den har jo innerst inne vært der hele tiden. Snøballen smeltet av varme og omsorg, og ble til en sølepytt på en regnværsdag. En sånn pytt som man blir glad av å hoppe i, med røde eller gule gummistøvler på føttene.

Jeg er hoppende glad for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg,sånne  som virkelig bryr seg, men den største jobben har jeg gjort selv, ved å tenke i andre baner. Sånne tanker begynner også veldig forsiktig. Jeg sår en positiv tanke i mitt eget hode, og prøver å være flinkere til å stelle med den enn jeg er til å ta vare på blomster. Ellers dør den med en gang.

Den må få næring og gode vekstvilkår, og akkurat passe doser med sol og skygge. Den er helt avhengig av luft og vann, og aller helst sjøluft.

Da vil  frøet sprekke, slik at spiren kan finne dagslys og duggfriske regndråper. Etterhvert så kan hvem som helst stjele avleggere, for jeg har lært at avleggere skal stjeles. En her og en der, slik at de gode tankene kan spre seg med vær og vind, akkurat som fallskjermene til løvetanna.

Det hjelper ikke å sitte klar med fluesmekkeren.

Bzzzzzzzzz.....BANG!

Når de kommer i sverm, så blir de som en tropp med soldater, og det betyr at de er nærmest uovervinnelige. Ikke tar jeg på hatt med slør heller, for å beskytte meg mot stormtroppen, for jeg kan ikke fordra hodeplagg. Da er det bedre å lokke dem i riktig retning, mot blomsterlandet, sånn at de kan gjøre nytte for seg.

Og slik at Dronninga kan nippe til gyllen honning.

 


Gi meg ikke din styrke,
men vær sterk
så jeg kan finne min.
Gi meg ikke din visdom,
men fortell hvor den har kilden sin.

Gi meg ikke ditt liv,
men lev
så jeg kan leve mitt.
Gi meg ikke din kjærlighet,
men elsk mitt hjerte fritt

Gi meg ikke din glede,
men vær glad
så jeg kan finne min.
Ta gjerne fra meg min smerte,
men gjør den ikke helt til din.

- Bjørn Eidsvåg -

 

( Alt dette på grunn av en bil. Jeg liker ikke sånne forstyrrelser i hverdagen, spesielt ikke når jeg har ferie. Kjell, bilmekanikereren, har bombardert meg med bilannonser det siste døgnet, og han har peiling. Jeg tror ikke han skjønner et dugg av dette blogginnlegget, men det er indirekte hans skyld at jeg skriver.

Jeg MÅ ha ny bil, men vegrer i det lengste. Sånt blir det kaos av, så bisvermen i hodet mitt skyldes en bil som jeg ennå ikke har kjøpt, og som jeg kanskje skal kjøpe i dag eller i morgen eller neste uke. Aller helst burde jeg kjøpt den i går. Jeg må la meg lede, og få det overstått.

Jeg må tenke positivt, og jeg må være glad for at jeg har en ekspert med på laget, for i hodet mitt så er alle bilselgere sleipinger som er ute etter å lure meg.

Det er de sikkert ikke, nei. )


 

Bli med til Vega

Jeg forelsket meg i Vega, selv om det ikke var kjærlighet ved første blikk. Da vi kjørte av ferga, og startet reisen mot Vega Kystgård, så fikk jeg litt kalde føtter. 

Det var jeg som hadde funnet dette stedet, og da følte jeg på ansvaret. Det virket da unektelig litt øde og jordbruksaktig her. Det er fint det, også, men landskapet måtte da åpne seg for oss snart?

Vi ville jo til havet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Selvfølgelig var det hav på alle kanter, og jeg kunne puste lettet ut, og dermed puste fritt.

Den første dagen hadde vi ikke annet valg enn å hekte kajakken av bilen, for havet var blikkstille. Det er da det er best å padle, for jeg liker ikke ekstremsport.

Jeg er en godværspadler, og været sviktet oss ikke i det hele tatt mens vi var der.

Idyllisk bilde som oser hvilepuls, men like før så spratt den ene av oss fra stein til stein for å teste selvutløseren på mitt nye kamera. Kameraet har ligget i eska si i over et år, fordi jeg bare har gått i en stor sirkel rundt. Jeg liker ikke ny teknologi, selv om det er enklere enn jeg tror, å lære noe nytt.

Sånn har jeg alltid tenkt.

 

 

På dette bildet er det både høye fjell, hvite strender, blikkstille hav og en kjekk kar. Det var helt riktig å ta ham med til Vega, selv om det var han som tok med meg. Jeg lente meg tilbake, og overlot til Kjell å vise vei.

I vinter har jeg et mål om å bli en skikkelig god kartleser.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Her er strandhogg nummer to, for det var hvite strender både her og der. Når det finnes så mange fine strandperler, så er det lett å finne ei strand som ikke kryr av folk. Min egen strandpromenade, der jeg slapp å snuble i solstoler og andre mennesker.

Nesten alene i verden, for noen ganger må jeg ha det sånn. Særlig når jeg er så heldig å kunne velge stillheten selv, og samtidig vite at jeg har mange rundt meg, om ikke akkurat der og da.



 

Jeg hadde glemt bikinien på Frøya, så da måtte jeg ty til undertøyet, og tørke i sola etterpå. Det går ikke an å være på ei sånn strand uten å hoppe i havet, og det var ingen som så meg likevel, for vi var jo alene i verden.

 


 

Her er brygga som vi bodde i. Den røde brygga som jeg hadde drømt om siden i fjor, selv om jeg aldri hadde møtt henne. Egen leilighet oppe, og med dusj og toalett nede. Til og med et ekstra soverom, som vi kunne gjemme alt medbrakt utstyr i.




OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Rett ved siden av den røde brygga så lå verdens eneste ærfuglmuseum. Jeg liker ærfugler, så vi måtte selvfølgelig dit. Det var en kortreist og fin opplevelse.

Ærfuglduna er verdens letteste og mykeste dun. Jeg ønsker meg ei sånn dyne, men da må jeg hente fram mellom 40 og 50 tusen kroner fra under madrassen, så det får bli en annen gang. En annen gang skal jeg også besøke Lånan, for det gjorde vi ikke denne gangen.

Det er fint å ha noe å glede seg til

På dunværet Lånan holdes ærfugldriften fortsatt i hevd, og det er mulig å besøke ærfuglene der ute på visse tider. Der ute blir man møtt av fuglevoktere, som tar med gjestene rundt.

For det er gjester vi er, i ærfuglenes rike.

Minken er en ubuden gjest, som fremstår som rene lystmorderen. Da er det fint å ha fuglevoktere.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vegaøyan er et paradis, for den som liker nærhet til hav og himmel.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

På Vega var det fine veier og lite trafikk, akkurat som på Herøy, så vi syklet avgårde nesten uten mål og mening. Vi møtte en mann som syntes vi var modige når vi syklet her, for det var så mye trafikk. Jeg trodde først at det var ironi, men hann var visst dønn seriøs.

Da skulle du vært på Frøya, tenkte jeg, og så syklet vi til en endestasjon med utsikt mot Søla.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sjå Søla, høgreist, bratt og blå,
de ville geiters fjell,
som huldreslott med sølvtårn på,
i avdags-glans mot kveld.
Og i nordvest eit hildreland
av øyer og av skjær,
med hav og himmel som i brand,
før natta skuggar bær. 

- Oskar Næss -

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg sa at vi hadde fint vær hele tiden, og det hadde vi. Det er en kjensgjerning at det blåser på toppene, så dette var også Vega. Det var solskinn på brygga, og tykk skodde i fjellet. Vi skulle 725 meter opp for å se på utsikten, men den så vi ikke komme.

 


 

Halvveis oppe så funderte jeg over hvorfor de hadde satt løypepinner tette som hagl, og hvorfor var pinnene så høye at de nesten rakk inn i himmelen? Sånn snakker ei som ikke har peiling, og som bor på ei øy der det høyeste punktet er 76 meter over havet.

 



 

Det var full vinter i fjellet, og null sikt.


 

Jeg tenkte på Ellen, ei av mine venninner, da jeg gikk i tåkelandet. Plutselig lyste det i ei lita og Vilderosa tue midt i alt det grå. Jeg tok med en flik av det rosa opp til toppen, for som frøyværing så har jeg aldri vært så nær himmelen som 725 meter over havet.

Jeg plantet den ved varden, og sendte en klem til Ellen.

 



 

Endelig oppe,

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

og endelig på tur ned.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Utsikten fra høye fjell er storslagen, men jeg liker meg best på brygger og svaberg.

 



 

Denne båten tror jeg lå der bare til pynt. Den lå der hele tiden, og det synes jeg var en fin gest. Den kommer til heder og verdighet etter at den har gjort jobben sin, og får være der den trives best, selv om den er for gammel til å være produktiv.  Den får blomstre i sitt vante miljø, og den gir meg noe å tenke på.

 

 

Nå kommer det bilder og øyeblikk på løpende bånd, fra den beste kvelden av dem alle.

Kveldspadling er noe helt spesielt, og særlig under midnattssola. Det stilner som regel av til kvelds, og da går hav og himmel nærmest i ett. Fargene endrer seg i takt med lyset, og verden er et vakkert sted.

 


 

Ute ved denne lykta så rislet det litt nedover ryggtavla mi ei stund, for det er en grunn til at lykta står der. Den varsler om utrygt farvann, og jeg tittet rett ned i noe jeg ikke helt visste hva var, fordi jeg ble litt redd. Nøkken, kanskje?

Det var lyst og mørkt, og fryktelig spennende. 




 

Midt i alt det blikkstille ved lykta, mens det kriblet langs ryggraden, så prustet det et stykke unna meg. Ei nise!

Ikke et spor i sjøen, annet enn en finne som regelmessig stakk opp av havet. En eleganse som tok pusten fra meg. Jeg sendte en tanke til Anette, for Anette og jeg har en felles fascinasjon for niser. Vi har opplevd dem sammen før, på nært hold.

Hun skulle vært her.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hils på Bryggas skrekk, og Bryggas store sjarmør, i en og samme fugl. 

 



 

Vi ble venner ved første blikk, og begge elsker cheez doodles.




OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hva har du i glasset i kveld?

Hvitvin, som vanlig. Egentlig er jeg mest glad i rødvin, men ikke når det er sommer. 

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg kunne skrevet side opp og side ned bare om måkene, og jeg kjente igjen kameraten min blant mange hundre. Disse måkene hadde helt andre lyder enn de jeg møter på Frøya. Jeg tolket det som goddemt-lyder, fordi de alltid er stappmette på fersk fisk og andre godsaker.

Brutus og en annen måke havnet i basketak mens vi satt der, fordi den ene prøvde å stjele mat fra langt nede i halsen på den andre. Det skulle ikke være nødvendig når det er mat overalt, men det var sikkert en slags maktkamp. Min bryggesjauer vant selvfølgelig overlegent, etter en kamp på liv og død.

En stund så trodde jeg at begge to druknet, for de barket sammen i sjøen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De satt på bryggetakene og voktet hvert sitt territorium, det er jeg sikker på. De lever i et eldorado, for det er like mange tyske fisketuristene som måker på Nes. Fiskerne renset fisk, og måkene tok seg av resten(e).

Etterpå kom de til meg, for livets dessert. Måkene, altså.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Måken -  det er bølgeslaget

som har skapt seg om til fugl.

- Andre Bjerke -

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg satt oppe nesten hele natta, for sola ville heller ikke legge seg.  Det er ikke hver dag jeg har en sånn utsikt fra mitt vindu mot livet, så selvfølgelig måtte jeg nyte det.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De siste bildene er tatt den samme kvelden, og det er Kjell som har tatt dem. Fargespillet er vidunderlig vakkert, og måken er med.

Det er flere enn meg som nyter midnattssolas rike, og som kjenner forskjell på storm og stille, for dette er også en godværspadler på livets hav.

 

 

Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,

bort fra mæ, 

og at æ mått stå igjen.

Ha æ lært dæ nåkka godt,

va æ ærlig i stort og smått,

og kan æ sei æ gjor mitt beste,

lille venn.

- Åge Aleksandersen -

 

Da jeg så dette bildet, så sendte jeg en tanke til mine to kjære barn, som ikke lenger er barn, selv om de alltid vil være barna mine. Hjelpe meg, så glad jeg er i dem, og så dyrebare de er.

De er jo det beste jeg har.



 

Tenk å få avslutte ei sånn natt, og ha en ny dag i vente, med ei sol som aldri går ned, og sammen med den jeg er glad i.

 

 

På gjensyn, lille venn. Jeg håper at vi møtes neste sommer, på den samme brygga, selv om jeg også drømmer om Lovund, Træna og Lofoten.




 

 

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammevirvel, sommernattens mirakel.

 

 Gå mot vinden, klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er lang dette landet.

Det meste er nord. 

- Rolf Jacobsen -

Øyhopping

Heia Herøy!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er luksus å ha sin egen brygge i ferien. Strekke på beina, og la leggene få litt farge. De er veldig hvite, og jeg fikk nettopp høre at noen trodde at jeg hadde flystrømper på. Da sønnen min var liten så var han skikkelig imponert over dem. Han synes de var så kraftige at de hadde fortjent en plass i Guinness rekordbok.

Jeg er glad i disse sterke leggene, som hjalp meg å nå toppen av det høyeste fjellet i bakgrunnen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg følte til tider at dette måtte være verdens minste hus. Det var idyllisk og kjempekoselig, og det var rotete og trangt. Når vi har med utstyr for både fjellturer, sykkelturer og padleturer så blir det kaos, selv om man er aldri så ryddig. Vi liker å ha orden begge to, men noen ganger gikk det helt over styr.

Vi prøvde å ha et slags system, men det var umulig. Kjell minnet meg om en eller annen  ( Mister Bean, kanskje ) der han flakset rundt i stua på leting etter klær og ladere og tannkost og våtdrakt og joggesko og så videre. Det eneste vi visste, var at maten og drikke sto i kjøleskapet.

Og vi hadde alt på ett plan.

 




 

Kjæresten hadde lyst på litt fart og spenning, og jeg sa gladelig ja til det. Vi inviterte oss med på RIBsafari, og det var andre boller enn kajakk. Seløy Kystferie kjørte en to-timers tur langt ut i havet. Vi skrenset mellom holmer og skjær, og vi sakket farten om det fløy fugler foran båten.

 Fuglene på Helgelandskysten har forkjørsrett, og det liker jeg. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er veldig spesielt å se disse gamle fiskeværene. Holmer som yret av liv før i tiden. Det minner meg om hjemme.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For oss var det ikke en sensasjon å se ørn på nært hold, for på Frøya er havørna et flott og vanlig syn. Heldigvis blir jeg aldri vant til å se den, for jeg blir like glad hver gang. Disse hadde vært kreative i valg av bosted, og hadde holdt til der i flere år.

 

 

Her suser vi avgårde mot nye eventyr og sterke fortellinger.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 


" De vældige bølger veltede sig med tordenlignende brag mod de smaa holmer og overskyllede dem. "

De var ikke så heldige med været  som oss, altså.

 


 

 

SANDSUNDVÆRULYKKA

22. Januar 1901 rammet ulykken det det flate fiskeværet Sandsundvær i Herøy. Kombinasjonen av voldsom springflo og forrykende uvær gjorde at en tragedie utspant seg på holmene. Over 250 mennesker kjempet for livet på det overflødde landet. I løpet av noen få timer mistet 34 mennesker livet.

Det er en voldsom ulykke som rammer, og vi får høre mange historier fra denne dagen. Det får meg til å tenke på Titranulykka, men her på Sandsundvær så døde mennene mens de var på land. 

Skjebnen er den samme, også for dem som ble igjen.

 


 

 

Uansett hvor vi var på Herøy og Dønna så kom jeg ikke unna Dønnamannen. Han var høy og mørk og overalt. Jeg tror jeg må innrømme at han kledde best å være i kulissene. Jeg kan være førstedame, så kan han gå tre skritt bak.

 



 

Ikke Kjell da, for han må gjerne gå foran i løypa om han vil. 

Like før dette bildet ble tatt så satt han og humret over at noen satt under en paraply på stranda, like bak oss. Paraply og strålende sol?

Pipa fikk snart en annen lyd, for det kom et jagerfly med oransje nebb helt ut av det blå .Måsen var smart, for han lot oss slappe av lenge nok mellom angrepene til at vi glemte den bort. En stund etterpå satt mannen med padleåra i stram givakt, og  ønsket at han hadde en paraply.

 

 

 

På Herøy finnes en blomsterbutikk som har blitt en turistattraksjon, og jeg skjønner hvorfor. 

Den er en oase.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flere steder rundt om i lokalet står det myke stoler som man kan synke ned i, og helst med en kopp kaffe til. Blomster og rariteter overalt, så mye at vi måtte dit to ganger, selv om jeg ikke er spesielt glad i blomster. Duftlys og behagelig musikk, som gjør hele butikken til et spa-opphold.

Butikken heter ETCETERA, og må oppleves. Åpningstiden er også spesiell. De åpner tidlig og stenger seint.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

Åkvikfjellet var en smal sak etter å ha beseiret Dønnamannen. Jeg likte Åkvikfjellet best, egentlig, for da slapp jeg å kjenne frykt. Utsikten var nesten like storslått, kanskje fordi jeg hadde skuldrene der de er ment å skulle være, under ørene et sted.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi nyter livet og naturen.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hjemme hos mormor og morfar på Frosta, så hang det et stort stamtre i gangen. Midt på det treet bodde Petter Dass. Han satt på ei grein, og har kanskje gitt meg ordene uten å vite det. 

Jeg traff ham på Helgeland Museum. Vi dro dit en dag, mest fordi det regnet, men det ble en positiv opplevelse.

Det er alltid stas å treffe tjukkaste slekta.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne har sikkert mange danset til, mens gulvplankene knirket.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sandsundværulykka har en sentral plass i Herøys historie.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne tøydokka har sikkert ei lita jente vært veldig glad i, hjemmesydd og dyrebar.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I denne medisinkofferten var det mye rart. Takk for at jeg ikke er lege.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I sjøhuset luktet det fisk og oljehyrer, og det satt mange historier i veggene.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne kvinna har helt sikkert brukt årene mer enn det jeg har gjort. Det blåste opp den ene kvelden vi var ute på sjøen, og da jeg skulle under ei bru så fikk jeg kjenne litt på kreftene. Jeg kom ikke av flekken, selv om jeg padlet som besatt. Jeg ble nesten litt redd, for jeg visste fra før at armene mine ikke er like bærekraftige som leggene. Jeg var mest glad for at mamma ikke så meg akkurat da, for hun er mye sterkere enn meg, selv om hun ikke er sjøsterk.

Mødre har ikke godt av å vite alt, for da blir de bare engstelige, selv om hun sikkert leser dette i morgen.

 



 

Vi kjørte til enden av Dønna, og fant fram til Dønnes Fjellstue. Magisk utsikt og et spennende sagn. Hestmannen skjøt pila si etter Lekamøya,som akkurat skulle ta seg et bad. Typisk at mannfolk dukker opp da. Hun kastet staven sin tilbake, men bommet, og traff Træna ( Trænstaven ). Da kongen fikk se dette så kasten han hatten sin i været, og pila gikk rett gjennom Torghatten.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Til slutt så måtte nostalgiske Tove absolutt ta en kveldspadletur over til Husvær, der vi bodde i fire magiske dager i fjor.



 

Blikkstille.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


De syv søstre holder øye med oss.


 

Jeg fant masse blåskjell i fjæra, og ville nesten ikke dra derifra. Jeg spiser ikke blåskjell, men de er så fine å se på.

 



 

 

Å padle er noe av det beste jeg vet. Det er litt ståk og styr før vi kommer oss utpå, men siden er allting glemt.

Bare minnene er tilbake. Det er såvisst ikke bare, bare, for dem skal jeg nyte godt av i vinter, mens jeg planlegger nye eventyr.

Da vil jeg helt sikkert til Træna.




 


Siste kvelden syklet jeg en lang tur for å ta farvel med Herøy, for dette er virkelig en perfekt sykkel-øy, med fine veier og lite trafikk. Jeg fant igjen sykkelgleden i løpet av disse sommerdagene.

Ha det bra, Dønnamannen, og på gjensyn.


 



 





 

Les mer i arkivet » September 2016 » August 2016 » Juli 2016
hits