Mona

Nå er vi inne i en stim av 50års-dager, men venninna mi følger aldri strømmen, for bare død fisk følger strømmen. Hun går sine egne veier, og jeg følger gjerne etter.

Hun får dette blogginnlegget litt på forskudd, for hun ligger alltid foran skjema. Kjenner jeg henne rett så har hun snart huset fullt av folk, og da har hun ikke tid til å lese en eneste bokstav. Gjestfriheten er stor i hennes hus.

Jeg føler meg alltid velkommen, til og med når hun står på farten. Da er det bare å henge seg på, eller slenge seg med i dansen.

 

 

Før var jeg slik,

 

 

men nå er jeg sånn, takket være henne. Hendene i været!

Grip dagen og kvelden og natta.

 

 

Jeg tror at jeg alltid har vært sånn, men det ble visst forløst da jeg traff henne. Nå finner vi på sprell og hjertevarme i hverdagen - med og for hverandre - hele tiden, nesten.

En liten gave i posthylla på jobb, eller en invitasjon til vinkveld. Noen ganger sitter vi hver for oss og skriver så blekket spruter. Vi ler oss halvt ihjel, og aldri uten en smiley. Helst flere, pluss mange hjerter, for dem kan det aldri bli for mange av.

Det går ikke an å bruke opp hjerter og fine ord.

 

 

Ungdommen vår bare VET hvem vi kommuniserer med, og himler litt med øynene.

Er det Mona nå igjen? Er det Tove?

 

Vi skåler gjerne for den sunne galskap, og helst i Prosecco. Helst mens vi sitter på en holme, etter jobb, og spiser grillpølser mens sola går ned i havet.

På impuls, selvfølgelig.

 



 

Det ble så mørkt at vi ikke så land, men heldigvis var vi nesten hjemme, og Mona kunne veien.

Derfor tok vi oss tid til å spise jordbær midt i natta.

 



 

Jeg digger henne,


 

og hun digger meg.


 

Det er sånt man bare vet. Hjertevenn og sjelevenn, livet ut.

 


 

 

Her er Strikkeklubben Stiv i Maska på tur. Vi er veldig forskjellige, men sammen er vi gull. Hvert år reiser vi ett eller annet sted, og da er det Mona og Bente som holder stimen oppe hele døgnet. De behøver nesten ikke søvn, og når de sover så snorker de. Derfor er det bra at de nesten aldri har tid til å ligge på puta.

Heller skravling enn snorking.



Mona og jeg er et godt team, både på jobb,

 



 

og inni granskauen. Her var vi på konsert med Bruce Springsteen.

 


 

Jeg har blitt et nytt menneske takket være henne, og noen andre. Akkurat nå er det henne jeg vil skrive fine ord til, som andre har skrevet før meg:

 

 Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,

andre forlater deg når det blåser som verst.

Men noen kommer som en rolig sommervind,

smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene.

 

Du kan glede deg til helga, Mona, for jeg tror at man høster som man sår. Du trenger ikke bekymre deg for at festen skal bli kjedelig, for det blir den ikke. Du har mye artig og fint i vente, for det er sånn du er.

Mer kan jeg ikke si om den saken.

 

Vi deler oppturer og nedturer og padleturer. Du har til og med vært redningsplanken min. Jeg er veldig glad for å ha deg i livet mitt.

Verdens beste venninne.

 




 

 




 

Hører du?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag ba jeg en mann om å sette inn høreapparatene sånn at JEG kunne høre hva HAN sa. Bra at han ikke hørte meg, forresten, for det skulle være motsatt.

Det var ikke Kjell sine ører, nei, selv om han kanskje hadde behøvd et apparat eller to i ny og ned, og helst i begge ørene.

Kjekk kar, forresten, som jeg er veldig glad i. Sånne ord bruker jeg alt for sjelden, for det er skummelt å høre dem høyt.

Det er mye enklere å skrive.

Jeg skylder på at jeg jobbet til 23 i går, men så var den plutselig 24, fordi vi skulle stille klokka en time fram. Litt seinere på dagen sa jeg et eller annet til ei dame, samtidig som jeg sto på farten til å dra videre til neste hus. Hva sa du?, sa hun. Det husker jeg ikke, svarte jeg, for det var allerede blåst bort fra hodet mitt. Vi lo begge to, men jeg lurer på hva hun tenkte etterpå.

Vanligvis er jeg tilstede i øyeblikket når jeg er på jobb, for det fortjener han eller hun som jeg skal hjelpe. I dag var visst et unntak, for jeg var allerede mange skritt foran meg selv, merket jeg.

Det var derfor jeg sa så mye rart.

Hodet mitt var på en snurr hele dagen, selv om jeg hadde noen klare øyeblikk innimellom. Det skal jeg ha. Det er en ekkel følelse, for jeg lurer på om det er sånn å være begynnende dement. Alzheimer og demens er en folkesykdom, og ingen vet hvem som blir rammet. Det eneste jeg vet er at det rammer pårørende hardt. Hvordan den demente opplever det vet jeg egentlig ingenting om. 

Det er vondt å se, og vondt å høre, at det mennesket som VAR, ikke er der mer. Jo, hun er der, for det vil hun jo alltid være. Barnet, ungjenta, ektefellen og livsledsageren. Klart hun er der, men hun er borte likevel.

Jeg skjønner at det må være veldig sårt.

Det er vanskelig å hjelpe, for man blir så hjelpesløs.Og maktesløs. Skal jeg rettlede og veilede, eller bare jatte med? Skal jeg følge hennes tankerekke og hennes historie, eller skal jeg fortelle henne at....sånn er det ikke?

Sånn er ikke den virkeligheten vi lever i. 

Jeg tror at det er Alzheimer som gjør mest vondt, for den kan ramme i ung alder. Demens skal ikke skje når man er i sin beste alder. Det er gammel og glemsk som hører sammen.

Hvis noen hadde tatt en MMS-test på meg i dag, så hadde jeg strøket. Ordene står for Mini Mental Status, og er et spørreskjema med tredve oppgaver.

Jeg kjenner en artig kar som hadde sittet alt for lenge på venterommet. Da han endelig ble ledsaget inn til legen ( som viste seg å være en ung spirrevipp ) så var han så irritert over forsinkelsen at han hadde passert bristepunktet for en time siden, på sekundet. Da legen i tillegg prøvde seg med en MMS-test, og ville vite hva klokka var, så repliserte pasienten med å fortelle hva klokka var da han egentlig hadde time.

Noen må jo sette sånne spirrevipper på plass.

Jeg har opplevd at husmødre glemmer hvordan de smører seg ei brødskive. De glemmer til og med å spise. Noen er vandrere, mens andre er passive tilskuere til sitt eget liv. Jeg vet ikke hva som er verst. Det må være slitsomt å aldri finne ro, også.

Jeg elsker å vandre, for da finner jeg ro, men det er fordi jeg er frisk. Det hender at jeg glemmer å spise, men ikke så ofte. Hvis jeg glemmer det, så er det fordi jeg har det travelt, eller fordi det skjer noe som er mye mer spennede enn mat.

Det er et valg jeg har, og et valg jeg tar.

Jeg velger å glede meg over livet. Jeg velger å finne lyspunkter og halmstrå, og til og med stjernestunder. Det hender at det risler lykke gjennom kroppen min, men også angst. 

Selvfølgelig er jeg redd for at noe kan skje med meg og mine eller dine, men jeg lar det ikke overskygge den friske Tove. Det går ikke an å leve livet i skyggen av alt som kan ramme. Livet fortjener å leves, for vi har bare dette ene.

Så vidt jeg vet.

Derfor ble jeg jublende glad da jeg på seinvakta mi i går hørte svarttrosten synge fra en tretopp. Jepp, det høres banalt og klisje ut, men det var sånn det var.

 

Harald Sverdrup hørte svarttrosten synge, og sa: Forundret føler jeg meg hjemme i mitt eget hjerte.

Og det er helt sant. Han hørte riktig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

A+L+S


Det finnes noen bokstaver som ikke passer sammen, for eksempel ALS. Når de tre bokstavene står ved siden av hverandre, så ramler hele verden sammen, sånn at man må bygge den opp igjen, bit for bit.

Så lenge det varer.

I går kveld så jeg en dokumentar om ei på min egen alder, som har denne diagnosen, pluss at jeg kjenner flere som har, eller har hatt denne sykdommen, før de døde av den.

Dette innlegget skal ikke handle om ALS. Det skal handle om hvor heldig jeg er, som kan smile fra Mausundvær og hjem, nettopp fordi jeg er sprell levende, og frisk som en fisk. Dette bildet er tatt på en godværskveld uti havet, en sånn spontan invitasjon som jeg ikke kunne si nei til.

Livet handler litt om dette, å si JA til bilder som kan få plass i minneboka mi.

Paret som vi fulgte i går kveld har ikke tid til å vente. De må gjøre det nå. Det var rørende å se kjærligheten som ikke blir borte. Det var fint å lese blikkene som de sendte hverandre. Det var vondt å se smerten i blikket, også.

Det gjorde meg godt å se at sykepleieren viste følelser samtidig med profesjonaliteten. Det er sånne øyeblikk som rører et sykepleierhjerte.

 

Klokskap, styrke  og aksept er tre egenskaper som jeg ofte møter. Hvordan klarer de det? Ville jeg klart det? Nå som jeg er erfaren sykepleier så våger jeg å spørre. Det våget jeg aldri før.

Jeg har lært så mye av disse menneskene at det rekker til mange liv.

Hvem skal brukeren ta hensyn til? Seg selv eller barna? Mannen? Vennene? Foreldrene? Skal hun velge respiartorbehandling eller ikke? Vil det forlenge livet? VIL hun forlenge livet?

Så mange eksistensielle spørsmål at man kan miste fotfestet av mindre. Grunnvollene ryster. Det går trill rundt i hodet mitt, selv om jeg slipper å ta stilling til sånne vanskelige spørsmål.

Dette innlegget handler visst om ALS likevel, og de store spørsmål i livet. Eller mangelen på svar. Og mangelen på medisiner som kan gjøre henne frisk, for det finnes ingen kur for sånt.

Fy F**n, jeg har sett det på nært hold, men jeg har aldri følt det på kroppen. Bare i hjertet.

I sykepleierhjertet og i Tove-hjertet. Det er nesten det samme, for jeg klarer ikke alltid å skille mellom å være profesjonell og privat.

Heldigvis.

Det er noen jeg blir så glad i, og ingen vet hvem. Eller...kan de føle det?  Det som er 100% sikkert er at alle får all den hjelp og omsorg jeg kan gi, men du vet, noen ganger smyger et menneske seg under huden.

Og blir der.

Jeg er så glad i sinnsrobønnen, men er den noen ganger et hån? Nei, den er ikke det, for det er sånne mennesker jeg har blitt kjent med. De aksepterer sin situasjon, de har en klokskap som tar pusten fra meg, pluss en styrke som bærer dem gjennom livet.

 

Gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting jeg kan,
og forstand til å se forskjellen.
 
( Det skal egentlig stå Gud aller først i denne bønnen, men jeg vet ikke om jeg vil blande Gud inn i dette )
 
 

De er svake også. Beina svikter. De forbanner sin skjebne, og vil bytte disse bokstavene mot alt annet. De hater å måtte ha hjelp til å klø seg på nesa, og de vil ikke bli kjent med nye hjelpere hele tiden. De vil bo hjemme, for det gjør alle andre. Hun vil leve til den yngste fyller 18.

Selvfølgelig vil hun det.

Hun vil løfte vinglasset til munnen, helt på egen hånd. Heldigvis har jeg ingen problemer med det. Tenk for en himmelvid forskjell det er på hennes og mitt liv. Tenk så heldig jeg er.

 

Jeg slenger føttene over sengekanten, og hopper i dusjen eller i havet.

 



 

 Jeg løper ned trappa når jeg har dårlig tid, noe som jeg sjelden har. Egentlig aldri, for jeg er morgenfugl, og står opp når jeg vil. Jeg spiser uten hjelp, og vasker huset ganske ofte. Det burde jeg egentlig være takknemlig for, i stedet for å klage over fotspor i trappa.

Er det mine egne?

Takk og pris for at beina bærer meg.

 

 

 

 

 

Hesptre

 

Milla er ikke et hesptre, men jeg burde hatt et. På fredag skulle jeg sette meg ned i sofaen med et glass rødvin og strikketøyet mitt, trodde jeg. Vanligvis kommer nøstene i nøster, og ikke i hesper, men denne gangen var det hesper. Det gikk fint i starten, men så skjedde det noe. 

Det som skjedde var at jeg ikke tok det rolig da trådene snurret seg rundt hverandre. Hvis jeg hadde tatt meg den tiden det tar å skille dem, så hadde jeg spart masser av tid, som jeg kunne brukt til å strikke.

Jeg lærer aldri, så jeg måtte få hjelp av mamma dagen etter. Hadde jeg hatt et hesptre, så hadde det aldri skjedd.

 

 

Disse flokene og knutene er nesten som tankene mine og kroppen min. Tankene myldrer om hverandre, og knutene på ryggtavla er harde som flint.

Amanda kommanderte meg med på yoga-øvelser i dag, og det hjalp litt. Jeg har gjespet i ett etterpå, og pustet med magen.

Jeg puster også med magen når jeg er ute. Og det hender at jeg går på trynet. Plutselig lå jeg langflat i gjørma, uten at jeg rakk å ta meg for. Eneste trøsta var at underlaget ga etter for kroppsvekta. Jeg landet mykt.

Det var to mannebein som lo, men ikke hundene. Hunder er ikke sånn. De er 100 % lojale, når de får det som de vil.

Og ellers.


 

I dag sto vi opp med sola, og gikk en lengre tur enn vi tenkte å gå, fordi det var så fint å være ute. Dyrøya er den nest fineste plassen på Frøya, for Titran er alltid best.

De har satt ut benker mange steder, så vi manglet bare kaffe og sjokolade. Ikke var venninna mi hjemme heller, da jeg behøvde henne som mest. Jeg føler at jeg nærmer meg Dyrøya sakte, men sikkert, for jeg vet at jeg hadde trivdes med å bo der. Kanskje flyr jeg til et annet sted, eller blir der jeg er.

Vi får se.

 

Vi møtte iallefall herr og fru tjeld. Så fint at de er hjemme igjen, tenkte jeg, for det er her de hører til. 

 



 

Nå mangler bare spoven. Spoven, med sin melankoli, og med sitt håp om en ny vår. Det er ingenting som kan måle seg med den låten.

Ingenting.

 


 

På toppen fikk jeg hentesveis, men det gjør ingenting, så lenge det ikke vedvarer. Ellers er jeg glad for at saker og ting varer. Det er trygt og godt med det varige, som alltid har vært der, og som alltid forblir. Men sånn er jo ikke alt her i livet, for det hender at vinden snur.

Noen ganger blåser det nordavind fra alle kanter.


 

 




 

Stolt



 

Jeg er fryktelig stolt over russen på Hitra og Frøya. Jeg er stolt av sønnen min, også, som er aksjonssjef, mest fordi jeg ser at han har vokst på denne oppgaven.

Da Anette og jeg arrangerte Hjertevenn-kvelden vår i høst så skjønte han ikke hvorfor jeg orket å bruke så mye tid og energi på å gjøre en innsats for andre. Han sa det med rene ord, og fikk rene ord tilbake.

Ordene hadde muligens sneket seg innenfor vinterjakken, for plutselig var han aksjonssjef, om enn noe motvillig. Underveis i arbeidet så merket jeg en holdningsendring, og jeg merket at samholdet mellom svartruss og rødruss, og mellom Hitraruss og Frøyaruss, ble mye bedre.

I dag så våknet konkurranseinstinktet for fullt, og begge lagene knivet om seieren. Begge vant, selv om det var Hitrarussen som måtte hoppe i havet.

Privatpersoner og næringsliv har bidratt til et fantastisk resultat, for tilsammen har ungdommen samlet inn 584 879 kroner.

Det er over en halv million kroner!

Vi har flotte ungdommer som bryr seg, for alle kjenner alle. Kreft kan ramme hvem som helst, og når som helst. Vi har sett og opplevd det på nært hold, så jeg tror at ungdommen har et eierforhold til saken. Det burde ikke være sånn, for det betyr at sorga har sneket seg inn, og satt seg fast.

Sorga gir perspektiv og dybde i livet vårt. Vi vil helst være den foruten, men vi kommer ikke utenom. Vi kan ikke gå rundt den, eller forbi den. 

Vi må gå sammen.

Akkurat sånn som russen har gjort.

 

 

 

ALARMEN GÅR

 



På Frøya bygger de nå verdens styggeste brannstasjon, iallefall sett med mine øyne, for mine øyne vil heller se havet. Den er sikkert praktisk og moderne, men den passer ikke ved vannkanten. Det blir helt feil. JEG er for seint ute, men jeg håper at våre brannmenn rekker fram dit de skal, i alle retninger, for de gjør en flott jobb for sine innbyggere året rundt.

 

Derfor har jeg laget et protestdikt, fordi jeg ikke alltid skjønner meg på de folkevalgte, som ikke hører på folket,

før det er for seint.

 

 

ALARMEN GÅR

Trøsta i fra øverst` makta,
harde ord og kalde fakta:
Hør på oss, og venn deg til
brannstasjonen blir så gild!

Lytt til oss som vet og kan det,
vend ditt blikk mot Sistrandslandet.
Fjæra er det beste stedet,
for da kan vi alle se det.

Beste tomta her i by`n,
tenk deg for et vakkert syn.
Brannmenn som skal ut å strø,
sender strålen rett i sjø.

Men....

Å få speide ut mot havet,
det må være minstekravet.
Denne kassen blir for drøy,
for min kjære,lille øy.

Bygg den heller litt i skjul,
brannbilen den har jo hjul.
Vær så snill og hør på oss,
jeg blir gjerne med og sloss!

Til slutt er det alltid sånn

 

Små hjerter kan også føle store ting

- Nasse Nøff -

 

 

Min Nasse Nøff har dessuten et stort hjerte, og jeg vant ham på lykkehjulet i Liseberg. Han sitter i det ene hjørnet av senga mi til vanlig, for der er det nok plass å ta av, ettersom jeg har soverommet for meg selv.

Det er trygt å vite at han sitter der, for han er et forbilde. Han våger alt, nemlig, selv om hjertet dirrer. Han er også god å klemme på, for ei som ikke liker klemming. 

Jeg funderer over så mye for tiden, særlig det som står i den grå ruta under meg.
 

 



 

Jeg legger igjen en bit av hjertet mitt i det som var, og åpner hjertet mitt for det som er nytt. Jeg synes det er slitsomt og vanskelig. Det er vondt og godt, samtidig.

Vi har samlet minner gjennom tjue år, og jeg har knyttet bånd til dem som var rundt. Plutselig er det borte, særlig på grunn av at det er 100 mil som skiller oss. Jeg savner svenske kanelbullar og kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg savner badeplassen og grillinga og Ullared og samhørigheten. Jeg savner bonus-sønnen og påskebordet. De er så flinke med mat. Men jeg savner ikke skog og buskas, eller smørgåstårtor og Janssons fristelse.

Usch!

Etter fire uker i Sverige, så kunne jeg ikke få nok av sjølufta. Da vi kom til Sunde, rullet jeg ned vinduet og supet inn ramsalt havsluft. Jeg klarte ikke å vente til vi var hjemme, selv om Frøya-lufta er mye friskere.

Det var kontrastfylt å leve med en som elsker skogen, når jeg selv lengter etter havet. Vi tilpasset oss hverandre, for vi ga og vi tok, men likevel...

Vi hadde ingen felles referansepunkter i starten, for han kjente ikke mitt hjemsted, og jeg kjente ikke hans. Det ble egentlig et savn, for jeg merker at denne felles plattformen er betydningsfull for meg. Det er noe trygt og godt med at alle kjenner alle.

Det er iallefall sånn for meg, og detaljene hører bare oss til.

Å gå inn i et nytt forhold er ikke enkelt. Det er fint og spennende, men ikke lett. Jeg er visst ikke skapt sånn at jeg aldri ser meg tilbake. Jeg blander det sammen, og strever med å finne balanse i livet mitt.

Jeg skynder meg langsomt, selv om noen mente at jeg var for tidlig ute med å date en ny. Vi deler de samme interessene, og vi kjenner de samme folka. Han flytter bilen min bort til der sola skinner, sånn at isen smelter til jeg skal hjem. 

Jeg har vært heldig med begge to, skjønner dere, men noen ganger tar et forhold slutt likevel.

Det er trist å tenke på.

 

Det er godt å dele padleturer og matpakke med noen. Jeg liker at bilen min forsvinner, og kommer tilbake nyvasket. Men jeg liker ikke å måtte rope fordi den andre hører dårlig. Da blir jeg irritert, selv om jeg er sykepleier.

Det er i grunnen han som er mest tålmodig, for psyken min svinger som ei huske i vinden. Noen ganger er jeg hyper, eller har rastløse bein og hetetokter. Andre ganger sover jeg som en stein, og særlig når jeg helst ikke burde sove. Det er typisk meg.

Jeg er litt av et støkke!

 

Det er et arbeidsstykke å være sammen med meg, selv om jeg er både raus og omsorgsfull. Det er en fulltidsjobb det, i 100% stilling.

Pluss litt overtid.

Takk og pris for at jeg er så selvstendig som jeg er, sånn at jeg klarer å stå på egne bein. Det har jeg alltid gjort, selv om det ikke høres sånn ut.

 

I kveld er jeg så heldig at jeg skal være med venninna mi på konsert. Åge og Gunnar spiller i Kulturhuset, og det tror jeg blir en varm og nær og fin opplevelse. Vi parkerer mannfolkene hjemme og drar på venninne-reise. En musikalsk reise til en annen verden, og kanskje tar vi med en feriegave hjem.

Da møtes det beste av to verdener, for jeg er god på bunnen.

Egentlig er jeg kjempesnill, om jeg bare får leve livet på min måte. Ingen har noensinne stoppet meg fra å gjøre det, heller, for jeg har satt opp hinder og snubletråder selv. 

Takk for hver eneste omvei, og for hvert eneste sidespor eller forsinkelse. Takk for at jeg ikke har opplevd å miste et barn. Takk for alle dem som jeg møter på veien, og som lærer meg noe om livet.

I kveld skal jeg åpne hjertet og slippe inn musikk, pluss at jeg skal nyte synet av Gunnar, for han er mye kjekkere enn Åge.

 

Jeg håper han spiller Barnatro:

 

Du har kanske vandrat kring
runt kring hela jordens ring,
och i fjärran land du sökt att lyckan nå.
Du har gråtit mången gång,
då du hört en gammal sång,
som du minnes ifrån hemmets lugna vrå.

 

 

 

 

Havbårne tanker

Åpen, åpen står havets grind

hjerte, måtte det vare.

- Inger Hagerup -

 

 

I dag hadde jeg et veldig sterkt behov for å høre hva havbåra hadde å fortelle meg. Det er havblikk innaskjærs, men utenfor hører jeg den.

Og ser.

Og lar meg fascinere, for hver eneste gang er like ny og blank og frådende og fin.

Det er vakkert på Titran. Jeg liker at det er så kontrastfylt der, for det er bare svabergene som skiller båra og speilbildet. Jeg står midt mellom disse to, og føler meg både lita og takknemlig.

Takknemligheten er stor.

 

Milla, hun rekker tunge av mine filosofiske tanker, og nyter utsikten. Det er jeg sikker på at hun gjør.

Jeg bare vet det.

 


 

Kjervågsundet i mars er nesten ubeskrivelig, og aller lengst ute satt en havørn og voktet sitt paradis.

Han er heldig som bor her. Hun, også.


 

Jeg så -  og hørte -  sikkert hundre svaner. På bildet er det bare sju, men de 93 andre var overalt. For et syn! Og for en lyd. Noen hang med nebbet og noen gjemte hele seg, trodde de. Noen kom, mens de andre dro. De fleste fløy rett over hodet mitt, på veldig nært hold. Så nært at jeg hørte et brus av vingeslag, og så nært at jeg nesten gikk over ende.

Men bare nesten.

 




 

Det var Milla som gikk over ende, men det skjedde litt senere. Hun spratt i overmot ut på et islagt vann, og gikk gjennom den tynne hinna som er igjen av vinteren. Hun klamret seg fast, hun var redd, men hun reddet seg selv. Hadde hun ikke gjort det, så hadde jeg hoppet uti og berget henne, for det var ikke livsfarlig dypt.

Det er det man har venner til. Selvfølgelig skal vi berge hverandre.

Dessuten er vi enige om at vi liker hav bedre enn ferskvann, om vi først skal ramle uti. Det er mye bedre å bade i havet, for havet smaker salt.

Og lukter tang.

 

Tilbake til svanene. De er som oss mennesker, for noen kommer og noen går. Noen ganger vil vi bare gjemme oss, og andre ganger bruser vi med fjærene og føler oss vakre. Vi trives i flokk, og vi ønsker oss alenetid. Vi henger med nebbet, og vi kan være nebbete. Det kan umulig ha vært sangsvaner jeg møtte, for de sang ikke særlig vakkert. De skvaldret i munnen på hverandre, så det var sikkert flest kvinner der.

Kanskje det var mennene som dro?

Jeg mener ikke å generalisere, men ofte er det sånn. Vi kvinner har et veldig behov for å sette ord på det vi tenker, og noen mer enn andre. Noen MYE mer enn andre, faktisk. Det finnes dem som bare har utgående linje. 

 



 

For å lytte til havet må jeg ha inngående linje. Jeg må ha et åpent sinn og et åpent hjerte, sånn at jeg kan ta i mot. Der i stillheten etterpå, etter svanene, fikk jeg noen svar.

Jeg måtte til Titran for å finne dem; både svarene og svanene.
 

Hvorfor sitte inne?

 

Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, fordi jeg merket at været ville bli fint. Klokka litt over ti satt Milla og jeg oppe ved Margrethes Minde. Der delte vi frokosten mellom oss, for livet er best ute.

Jeg er heldig som slipper å sitte inne, for jeg har et valg, og det valget er enkelt.

Vi møtte ikke en sjel på turen opp, og det var egentlig bare godt, selv om det finnes mye trivelig folk rundt omkring. Det glitret i verdens fineste øyne, fordi Milla fikk gjøre det hun liker aller best. 

Hun fikk være med på TUR. 

 


 

 

Da har jeg noen som jeg kan prate med, og dele matpakken med, eller vi kan være i vår egen verden.

Hver vår.

 


 

 

Elsk din niste som deg selv, er det noen som har sagt. Hvorfor har jeg ikke kommet på det selv? 

 


 

 

Er det en uoppdaget verden der framme? Eller var det bare en fugl som fløy forbi?

 



 

Jeg undrer meg på.....

 

Så blir de stående disse tre

 

 





I dag fikk vi overraskende servert frisk og nylaget smoothie på pauserommet. Den var nydelig, og hjemmelaget. Det er ikke sånn hver dag, selvfølgelig, det er derfor det er så godt.

Akkurat da gikk det opp et lys for meg!

Så heldige vi er som har vårt eget kjøkken ved sykehjemmet. Jeg håper det varer, og at kjøkkenet er med i planene for morgendagens omsorg. De gjør en fantastisk jobb hver eneste dag; først og fremst for brukerne, men også for oss ansatte.

Det er mye fokus på sykepleiere og helsefagarbeidere, men kjøkkenet er alltid hjertet i et hjem. Der lukter det nybakt brød og ferske fiskekaker, rett fra stekepanna. Denne lukta sprer seg i gangene, og sniker seg inn på hvert eneste rom.

 

 

Kanskje den som ikke er så sulten, får lyst på litt mat likevel. Jeg synes det er fint at de lager mat som våre eldre har vokst opp med. Fiskekaker, ferskfiskball og saltfiskball er livretter for den som har vokst opp ved havet.

Det vekker både matlyst og minner.

Morgendagens omsorg betyr økt fokus på ernæring. Et balansert kosthold er garantert like viktig som blodtrykkssenkende medisiner. Tenk så viktig maten er, hvis du tenker deg om. Det skal smake godt, og det skal se godt ut på tallerkenen. Drøm om ettermiddagskaffe med fersk vannbakkelse til. Tenk deg kleppsuppe til kveldsmaten. Eller smørgrøt.

Ikke særlig sunt, men fryktelig godt. Det er lov, for vi spiser fisk seks dager i uka, og på søndag spiser vi sild.

De som jobber på avdelingene er flinke til å pynte bord, så hver dag blir en fest. De som bor på sykehjemmet, sånne ekte husmødre -  med forkle - , de lærer bort sine kunster til oss andre. Sånne kunster som sitter i ryggmargen, men som ikke står i ei bok. De bare VET når kleppene har riktig konsistens. Det er derfor kleppsuppa blir så himla god.

I dag hadde jeg en god prat med en av kokkene som jobber hos oss. Hele fyren er god, og han er eneste hane i kurven, iallefall på kjøkkenet. Et tvers i gjennom sjarmtroll. De er et flott team, kjøkkentjenerne, og de liker det de holder på med. Jeg har ikke spurt dem om de liker det, men maten er beviset. Maten og humøret og det lille ekstra.

For eksempel iskald smoothie på en mandag.

De er kanskje drittlei av å rydde brødsmuler etter oss ( om ikke Kristin allerede har gjort det ), og lei av at det alltid er noen som ikke er fornøyd med eggene. De bør ta det som en kompliment at vi alltid maser om mer eggsalat, for den er himmelsk god.

Når jeg ( kanskje ) skal bo på sykehjem en gang, så skal jeg sitte på rommet og drikke vin. Jeg skal sjekke facebook, og lese Dagbladet fra i går. Jeg bestiller ost og druer fra kjøkkenet, og jeg ber dem om ei skål med cheez doodles. Den skal helles opp ca to timer før jeg skal spise den, sånn at den er akkurat passe slagnet.

Da snakker vi ønskekost.

Jeg vil ha gammelsalta sei med bacon, poteter og gulrotstuing. Hver uke. Jeg håper at jeg får saltfiskball en av dagene, og at jeg kan nøye meg med ei brødskive på onsdag, om det er sånn jeg vil ha det. 

Forresten, jeg tror at jeg vil spise middag hver dag, for på sykehjemmet slipper jeg å lage den selv. Da blir jeg endelig et middagsmenneske, fordi jeg kan rulle med tærne mens jeg venter på servering. 

Kjenn etter hvordan du gjerne vil ha det om du kommer i den situasjonen i løpet av livet. Vi har jo ingen garanti for at vi skal dø med skoene på, noen av oss. Lukk øynene, og kjenn godt etter. 

Kanskje du kjenner lukta av nystekte rundstykker eller kjøttsuppe laget fra bunnen av. Kanskje du skjønner hva det betyr?

Når jeg sitter på Supen Pøbb med fish & chips i den ene handa, og en iskald øl i den andre....da har jeg ingen hender å spise med, men jeg er lykkelig. 

Det er på grunn av atmosfæren og den gode maten, pluss at det lukter sjø. Det er sånne minner heltene på kjøkkenet gjenskaper, for et godt måltid handler om lukt, smak og atmosfære.

Så blir de stående disse tre, men størst blant dem er kjærligheten.

Til mat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Strikkedilla



....Ellen

Hjertene kom i veien for navnet, men det må være fint å være overdrysset av hjerter, tenker jeg. Jeg fikk garn, oppskrift, pinner og pynt av henne i julegave, og i dag tidlig strikket jeg det første hjertet.

En lang periode så strikket jeg ikke ei eneste maske. Jeg manglet gnisten. Nå har den heldigvis kommet tilbake, takket være at jeg har venninner som strikker, og fordi jeg følger andre strikkere via deres blogger. Jeg blir også inspirert av mamma.

I går fikk jeg denne boka i posten, og det stemmer det som står der. Det er medisin i hver maske.

 



 

Jeg tenkte først å selge hjertevenngenseren min, men jeg klarte aldri å gi slipp på den, for den betyr mer enn bare strikkinga. Jeg begynte på en grønn genser, men det ble aldri det samme.

Den må være rosa.

 



 

Jeg er så glad i disse englene, også. Det er strikket kjærlighet og omsorg inn i hver eneste en av dem.

 

 


 

Korga mi er full av garn og ideer og planer. Den ene ideen er hemmelig, og alt det andre ligger på vent. Det er lykke å ha ei korg med ubrukt garn, som bare venter på meg.

Det vet alle som strikker.

Det er for det meste terapi, men ikke alltid. Det er harmoni i heimen når pinnene flyr og alt går på skinner. Selvfølgelig er det ikke alltid sånn. Jeg rekker opp ganske ofte, også. Da er jeg på krigsstien, så nåde den som er i nærheten.

 




 

I går bestilte jeg vevde merkelapper med morsomme og fine tekster, sånne lapper som jeg kan sy på de ferdige produktene mine. Jeg hater å sy, men det er snakk om bare noen få sting. Det er verd det, for jeg falt for flere av dem:

 

- laget etter et par glass vin

- strikket med kjærlighet

- laget for å varme deg

- med kjærlighet i hver maske

 



 

Jeg er veldig glad i det lille ekstra. Små detaljer som vitner om omsorg, og som betyr noe spesielt for akkurat henne som skal få det. Pluss at jeg alltid har hatt en forkjærlighet for sauer.

Det er jo sauene som gir oss ulla.

 


 

 

Lille lam, hvem skapte deg?

Vet du hvem som skapte deg?

 

Gav deg liv i jordens land,

gav deg mat på eng og strand,

gav deg denne drakt av ull

hvit og myk og underfull,

og en røst hvis lyse lyd

er de grønne dalers fryd?

- Andre Bjerke -

 

 

 

 

 

 

Mitt hus er min borg

Senga mi, dyna mi og sofakroken min. Hodeputa mi. Det er godt å sette nøkkelen i døra og være hjemme. Likevel så er jeg litt merkelig. Jeg synes at alle andre har det mye finere enn meg. Nyere møbler og møbler som matcher hverandre. Ingen kloremerker etter hund, og ingen hund som slipper pelsen to ganger i året.

Minst.

I kveld er begge ungdommene på vift, så jeg er glad for å ha et levende vesen liggende på teppet eller i sofaen eller i gangen. Hun får velge selv, for hun bor her hun, også. Jeg er ikke hverken mørkredd eller husredd, men det er trygt å høre pusten hennes. 

Milla.

Til høsten flytter begge barna ut. Den ene av dem har vært i førstegangstjeneste, men da hadde jeg den andre hjemme. Nå er begge her, og jeg nyter det. Jeg vil ikke holde dem tilbake, for det er sunt å ville ut i verden.

Jeg har bygget de siste nitten og tjue årene rundt disse to, men heldigvis har jeg satset på meg selv, også. Jeg har funnet tilbake til gamle venner, og jeg har truffet nye. Jeg har vært gjennom en depresjon og et samlivsbrudd, og kommet styrket ut av det på den andre siden.

Jeg har fått mot til å ta mer ansvar på jobb. Nå er jeg kreftressurs i kommunen, og er stolt av meg selv. Stolt, fordi jeg kjenner hva det har kostet, og fordi jeg vet hvilken personlig utvikling jeg har vært vitne til hos meg selv.

Jeg ønsker meg videreutdanning som kreftsykepleier, for det er alltid mer å lære. Jeg ønsker meg et hus ved havet. Jeg skulle ønske at potetgull var like sunt som gulrøtter, og at jeg hadde mot nok til å si ja der jeg stotrer nei. Jeg vil vinne i Lotto, men det er umulig, for jeg tipper aldri.

Å være sykepleier er bedre enn å vinne i Lotto, selv om jeg ikke blir rik av det. Da går jeg inn i andre sitt hus, i stedet for mitt eget. Tenk å slippe andre inn i hjemmet sitt på den måten. Åpne hjertedøra si og sårbarheten sin for oss hvitkledde

. Det er stort.

Jeg har tatt del i opplevelser hjemme hos andre som jeg aldri kommer til å glemme, og som garantert gjør meg til en bedre sykepleier. Jeg har kollegaer som gjør meg til en bedre sykepleier. Kloke, rause, flotte damer, og en og annen mann - alt for få, egentlig - som gjør det lille ekstra hver eneste dag. Som strekker seg litt lengre, og dropper matpausen litt for ofte, fordi det handler om mennesker. 

Det er sikkert ikke lurt, for vi burde heller stå på krava, men sånn er det ikke. Vi spiser i bilen, og glemmer å rydde etter oss, eller, vent litt.....det er det ingen som gjør. Ingen glemmer å rydde, og ingen overfyller søppelbøtta. Ingen glemmer å fylle bensin, og det er aldri noen som feilparkerer bilen.

Ingen er perfekte, men sammen er vi verdens beste team. Kontoret er vårt hus og vår borg. Der møtes vi hver morgen, hver ettermiddag og hver kveld. Innimellom er vi der vi skal være. Vi er hjemme hos dem som behøver oss mest.

Det er et privilegium. 

Yrket mitt er en stor del av min identitet. Jeg har veldig lyst til å hospitere ved kreftpoliklinikken på Orkanger eller seksjon lindrende behandling ved St Olavs Hospital. Det er min nye drøm.

 

Utan draumar er vi ingen ting; av voner og draum er livet vevd.

- Olav Duun -

 

 

 

 

 

 

 

Berg er berg

 

Det går an å gjøre samme feilen to ganger, for jeg har verdens dårligste retningssans. Men det er ikke bare retningssansen sin skyld. Jeg går i egne tanker, og da glemmer jeg å se etter løypestikkene. Jeg følger en sti her og en sti der, helt til jeg hører bjelleklang. Alle disse stiene er dyretråkk, og jeg dilter etter.

Som en sau.

Først gikk vi til trimhytta ved Nabben. Der delte vi den første brødskiva, og speidet utover kjent landskap. Så langt alt vel. Jeg har fri før arbeidshelg i dag, og den dagen ville jeg bruke utendørs. Det ble en lang dag, og det var bra jeg tenkte på å ta med matpakke.

Vi gikk videre til det som før storbrannen var Sistranda si trimhytte, og der hadde vi drikkepause, for vi tenkte at det kanskje var lurt å gjemme den siste brødskiva til dårligere tider. En alldeles nydelig dag.

 


 

Det er forresten ikke så lett å orientere seg i dette landskapet, for alle bergene ser likedan ut. Jeg vet at det finnes GPS på telefonen, men det bryr jeg meg ikke om. Jeg finner vel fram, og kommer ned til havet til slutt, samme hvilken sti jeg velger. Jeg liker ikke å bruke skritteller heller, men akkurat i dag skulle jeg veldig gjerne hatt ei tegning av reiseruta mi, for moro skyld.

Her skulle det ha vært et bilde av Ørnberget:

 

 

Jeg liker ikke å gi meg når jeg har bestemt meg for noe, så jeg ble både sur og sint underveis. Heldigvis gikk det fort over, for jeg fikk jo mye mer mosjon enn jeg hadde planlagt. Mange kilometer mer enn jeg egentlig hadde tenkt, for jeg skulle hjem for å se damestafetten.

Etter flere bomskudd og mange strafferunder fant jeg endelig et berg som lignet. Magefølelsen min prøvde å si at det kanskje var feil berg, men jeg overhørte den indre stemmen, fordi jeg nettopp har hørt at man ikke skal stole på tankene og magefølelsen.

Det er bare tull...og ikke følge den. Det visste jeg vel fra før.

Det første jeg tenkte da jeg nådde toppen var at  OJ!, har de bygget nytt hus til postkassen? Så fint det ble. Helt til jeg så at dette stativet har stått ute veldig lenge. Boka som lå inni var søkkvåt og uleselig, så det gikk ikke an å identifisere hvor jeg var. Det eneste jeg visste var at jeg aldri hadde vært der før. Det fristet ikke å spise heller, når jeg følte meg bortkommen.

Til og med Milla ser ut som et spørsmålstegn.

 

 

Jeg tok bilde av postkassestativet, og sendte det til en venn. Vet du hvor jeg er?

Kanskje du er på Hakkberget? Jeg hakke peiling. Berg er berg, og jeg hadde en fin tur. Jeg rakk til og med å lage meg et ostesmørbrød og en kopp varm sjokolade før stafetten begynte. Etterpå skal jeg hente den nye strikkeboka mi på posten, og jeg skal sitte i sofaen og gjøre ingenting resten av dagen, bortsett fra å strikke.

Kanskje unner jeg meg et glass vin, for vi vant jo gull, selv om jeg ikke fant Ørnberget.





 

Hva velger jeg?

 

 


 

 

Bok eller film?

- Bok

 

Thailand eller Andstein?

- Andstein

 

Fugl eller fisk?

-Fugl

 

Øl eller vin?

- Vin

 

To Rom og Kjøkken eller Supen Pøbb?

- Dumt spørsmål

 

Tidlig eller seint?

- A-menneske

 

Sommer eller vinter?

- Høst

 

Humor eller alvor?

- En porsjon av hver

 

Søtt eller salt?

- Sørlandschips

 

Jeg har mye å velge mellom, hele tiden. Noen valg er enkle, mens andre er umulige. Det enkle er ofte det beste, for da seiler jeg i medvind. I natt drømte jeg at jeg flyttet til verdens ende, og det vil jeg kalle et mareritt, for det er alt for langt unna Andstein. 

Det er alt for langt unna alt som jeg er glad i, og alt for langt unna alle dem som jeg setter pris på. Da kan jeg ikke bare ta strikkeposen under arma og besøke ei venninne, sånn som jeg gjorde i kveld. Vi strikket ikke ei maske, da, men likevel.

Jeg fikk Sørlandschips, og det er hverdagslykke på jord. Sånn er det når folk kjenner hverandre godt. Da sender hun mannen i huset ut etter potetgull, og sender ham på loftet etterpå, sånn at vi kan hviske i fred og ro. Godt med sånne forståelsesfulle menn, eller kanskje han bare var glad til?

Jeg tror at valget hans var enkelt, og han tok valget selv.

Jeg velger meg september foran både vinter og sommer. Jeg møter ikke alltid forståelse for det, og det forstår jeg. Sommeren er liksom det ultimate livet. Det er den tiden på året da alt skal skje, sånn at jeg nesten blir litt stressa. Det skal grilles og soles og mingles. Alt dette er ting som jeg verdsetter, men gresset kommer i veien. Og den uregjerlige hekken, som jeg burde skalpert i fjor. Hekken i hagen. Pluss brunfargen som jeg ikke har.

Og alt det andre.

Hvorfor stemmer ikke kartet med terrenget? Jeg lager bilder i hodet av ordene som jeg leser, så da blir filmen nesten alltid en nedtur. Helten ser ikke sånn ut, og landskapet er annerledes. Jeg er en dårlig kartleser, for jeg finner ikke fram.

Mine to favorittfilmer er Dirty Dancing og Grease, fordi jeg aldri har lest filmene. Og fordi det var så mye følelser med i spillet.

Patrick Swayze.....sukk.

Han døde av kreft, og det er det flere som gjør. Heldigvis er det mange som blir friske, også. Nå som russen skal ha sin årlige innsamlingsaksjon Krafttak mot Kreft, så håper jeg at alle åpner døra si for ungdommen, for det er så viktig å bidra. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Husk det.

Vi velger livet, om vi har et valg. Vi kan velge livslysten fordi om vi skal dø. Livet er så uforutsigbart. Derfor må vi holde fast i det minste av grønt som skjer oss. Det har jeg ingen problemer med, for gresset gror raskere enn hjertet mitt banker ( når jeg står i kassakø ).

Når hjertet raser avgårde så henger jeg ikke med. Det går svimlende rundt, så unnskyld til alle dem som jeg kanskje ikke hilser på, for jeg har nok med meg selv akkurat da.

Etterpå kan jeg hilse og smile og prate.

 

Butikk eller sofa?

- Sofa

 

Strikkhopp eller sofa, da?

- Sofa

 

Sofa eller tur i marka?

- Tur, uten tvil

 

Prosecco eller jordbær?

- Ja takk, begge deler

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vandrende stjerne



 

Jeg elsker Lindmo. Hun er en mester i å finne interessante mennesker, som hun mikser til en herlig blanding. Å lytte til folk som prater sammen, og som har et budskap som vekker meg, det er noe av det beste jeg ser på TV. Selv om jeg sovna midt under programmet nå på lørdag. Det beste med det var at jeg fikk slappet av, for det behøvde jeg. Det aller beste var at jeg kunne sitte i sofaen min og se programmet - på søndag -  uten at det føltes som en reprise av noe.

Professoren sa forresten at vi ikke burde stole så mye på følelsene våre, eller tankene, fordi de ofte var feil. Fordi om vi tenker en tanke, så betyr ikke det at tanken er sannhet. Om vi propper kroppen full av antioksidanter, og plutselig blir påkjørt av en bil, så hjelper det ingenting med antioksidanter.

Han satte det selvfølgelig på spissen, men budskapet var fint.

Det han mente var at vi ikke burde dyrke bekymringene våre. Vi burde ikke gi dem rom til å vokse. Heldigvis så satt Thomas Gjertsen i den andre stolen, og ga bekymringene et ansikt. Jeg forsto budskapet, mens jeg identifiserte meg med sistnevnte. Han som aldri tillater batterinivået på telefonen å bikke under 50%. Eller bensintanken.

Hos meg kan batterinivået nærme seg nullpunktet titt og ofte, men det er andre ting i stedet. Tusen småting, og noen store. 

 

Jeg er tullete og tapper,

ofte teller jeg på knapper:

 

Bør jeg datt og skal jeg ditt,

hva er ditt og hva er mitt?

Hvor er lille meg i morgen,

venter gleden eller sorgen?

Klarer jeg å huske alt,

blir det snø og vinterkaldt?

Eller kanskje kommer sola,

ned og varmer oss på jorda?

Om jeg finner meg en glede,

er jeg fullt og helt til stede?

Tusen spørsmål uten svar,

vet jeg sikkert hva jeg har?

Bor jeg på en egen klode,

i mitt rare, lille hode?

På en ny og rund planet,

ettersom jeg ikke vet?

 

Planet betyr forresten vandrende stjerne. Er det derfor jeg ser stjerner om jeg får et slag midt i planeten? Jeg ser for meg en stjerne som farer rundt i solsystemet på jakt etter svar som ikke finnes. Det er millioner av stjerner der ute. Millioner av spørsmål og like mange svar. Hver eneste stjerne er et himmelbrev.

Det er synd at vi har sluttet å sende brev til hverandre. Nå for tiden er det bare reklame i postkassen, og jeg glemmer å hente posten. Jeg glemmer det så lenge at jeg har fundert på hvorfor postmannen ikke har slått alarm. Fulle postkasser er vanligvis et dårlig tegn.

Før skrev jeg brev, og fikk brev tilbake. Å finne et brev i postkassen var ren lykke, pluss at jeg samlet frimerkene i ei egen bok.Jeg dampet dem løs fra underlaget og laget min egen frimerkesamling.  Jeg våget aldri å bruke det som sjekketriks, da, for jeg var så sjenert. Vil du bli med hjem og se på frimerkesamlingen min? Det funket aldri for meg.

 Det er nesten det eneste jeg har samlet på i livet mitt, bortsett fra servietter og glansbilder, og jeg har dem fortsatt. Frimerkene, altså, men ikke det andre.

Jeg har kastet mye mer enn jeg har godt av, for jeg skulle gjerne hatt disse minnene. Til og med russelua mi kastet jeg, pluss fiskene i garnet, som jeg fikk på søndagsskolen.

 

 




 

Jeg er ikke en samler, egentlig, men nå samler jeg på venner og opplevelser. Gjerne kortreiste opplevelser, og aller helst mot nord. Opplevelser tar ikke så mye plass som ting og tang gjør, så det passer meg mye bedre. Jeg må ta en storrengjøring i hodet før det blir sommer, og da får jeg alltid en nedtur. En sånn opprydning gjør jeg hver vår, for da får jeg plass til padleturer med kjæresten, sykkelturer med vind i håret, eller strandhogg med venninner og Prosecco.

Og jeg får plass til nye oppturer.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lytt til stillheten





 

Denne uka har jeg vært på temakafe ved Frivilligsentralen. Psykiatrisk sykepleier, familieterapeut og veileder Anne-Britt Rønning hadde som tema hverdagsmestring. Det handlet om hverdagen med kreft, om stressregulering, og det handlet om meg, selv om jeg aldri har hatt kreft.

Det var så festlig å høre på henne at jeg sprutet ut i latter flere ganger. Det høres rart ut å blande kreft og latter, men det var sånn det var. Jeg tror at alle vi som var der hadde et slags fellesskap, selv om noen av oss er så heldige at vi ikke har hatt denne sykdommen. Det er fordi at temaet hverdagsmestring, stress, pusteøvelser og mindfullness handler om alle. Vi kan relatere det til vårt eget liv, fordi vi ofte løper rundt og bare puster sånn halvveis.

Det er så fascinerende når noen kan kunsten å formidle. Jeg ble grepet fra første ord, nærmest. Det ga meg sånn påfyll, og det var så herlig gjenkjennende og lærerikt, at jeg gjerne tar det med meg videre i livet.

Både på hjemmebane og på jobb.

Mange får kreft, og alle kjenner noen som har eller har hatt, så denne temakafeen er åpen for alle. Den er et lavterskeltilbud, der du kan komme som du er, i joggebukse eller stivpynta.

Fritt valg, for vi har alle et valg. Vi kan velge å sette de positive tankene på repeat, som Vilde gjorde. Nå har vi laget en brosjyre om kreftomsorgen i kommunen, og der har vi fått lov til å bruke hennes sitat. Jeg synes det ble så fint.

Livet er en liten gråspurv.

 



( Bildet av gråspruven har jeg fått låne av mesterfotograf Jan-Egil Eilertsen )

 

Foredragsholderen snakket mye om tankens kraft, for den er sterk. Jeg er selv et eksempel på at det er mulig å snu tankene i motsatt retning, for jeg har opplevd å snu dem begge veier. Jeg kan tro at den andre tenker, og så blir det til sannhet i mitt hode, selv om det ikke er sant. Jeg hører ikke stemmer i hodet, men jeg snakker med noen likevel. Det er meg selv. Jeg har lange samtaler med meg selv hver eneste dag, og vi er ikke alltid enige.

Jeg har ikke alltid vært den sterkeste meg, så da får den andre overtaket. Etterhvert så blir det lettere for henne, sånn at ett ord er nok. Eller taushet, og da har jeg ingen å snakke med. 

Da jeg møtte veggen, så ble både hun og jeg stille. Jeg tror at det er kroppen sin måte å rope varsku på, for i den stillheten fikk jeg mulighet til å kjenne hva jeg egentlig følte. Jeg orket ikke å forholde meg til hverken meg selv eller andre, og sånn var det ganske lenge. 

Jeg lå bare og lyttet innover.

Før jeg sådde noen frø, som ble til grønne spirer og en ny start. En vakker klisje. Jeg måtte vanne, og jeg måtte slippe til lys, men jeg synes fremdeles at bladene er finest når høsten kommer, for jeg elsker høsten. Jeg er et septemberbarn.

Det er mange som ikke kan fordra å ha mosegrodd plen. De vil ha grønne, symmetriske og veldresserte strå. Jeg kan ikke fordra hagearbeid, selv om jeg gjerne vil ha det fint rundt meg, så mosen får være de positive tankene som tar overhånd.

Vi gjorde en enkel pusteøvelse den kvelden. Da vi startet så pustet jeg halvveis, men underveis så merket jeg at pusten gikk helt ned i magen. Det er mye vanskeligere enn det høres ut som, for jeg må være tilstede med hele meg for å få det til.

Jeg er veldig glad for at jeg var tilstede den kvelden. Bli med neste gang du, også.

 

 

 

Blikkstille angst

 

 



OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

- Tanken har måkevinger. Havet stanser den ikke. -


Jeg blir lett overveldet av bekymringer. Når jeg først begynner å bekymre meg, er det vanskelig å slutte. Jeg er ikke bekymret for sykdom, selv om jeg jobber i helsevesenet. Jeg går ikke rundt og får symptomer på alt det som andre har av sykdommer. Sånn har jeg aldri vært, heldigvis, for da hadde jeg sikkert hatt symptomer på kreft eller ALS eller MS og sånt hele tiden.

Akkurat der er jeg "flink jente". Jeg tenker at blir jeg syk, så tar jeg det da, for nå er jeg frisk.

Jeg er iallefall frisk fra halsen og ned, selv om resten av kroppen blir påvirket av det som hodet sysler med. Da blir musklene like ranke og stive som tinnsoldater. To ganger har Musculus Latissimus Dorsi  - den brede ryggmuskel -  slått seg fullstendig vrang. Den første gangen trodde jeg at den ene lungen hadde klappet sammen, for jeg fikk ikke puste. Jeg måtte på butikken likevel, så da kjørte jeg i førstegiret hele veien, fordi jeg ikke klarte å løfte armen opp til girspaken. Jeg tok en U-sving på parkeringa, sånn at jeg slapp å sette bilen i revers.

Da følte jeg meg som en hundreåring, både fordi kroppen streiket, og på grunn av det med giret. DEN motorlyden....tilhører gamle kjerringer.

Jeg synes at musklene våre har så fine navn på latin. Navnene har satt seg fast i hodet mitt, akkurat som bekymringene gjør av og til, eller rett som det er.

Ganske ofte, egentlig.

Symptomene mine stemmer overens med generalisert angstlidelse. Jeg stilte nettopp diagnosen selv, etter et kjapt google-søk. Da slipper jeg å gå til legen, samtidig som jeg sparer ca 200 kroner. Det betyr ikke at jeg anbefaler andre å google i stedet for å oppsøke fastlegen, for legen er god å ha.

Dere skjønner sikkert hva jeg mener, og kanskje er det bare helt normale, hverdagslige bekymringer, som tar litt overhånd. Altså, ingen diagnose.

Alt er ikke diagnoser her i livet.

 

Noen ganger er knuten i mellomgulvet der med en gang jeg våkner. Se for dere en maurtue. Den ser fredelig ut på utsiden, men inni tua jobber det tusen maur, eller kanskje enda flere. En million? Så marsjerer noen av dem taktfast rundt i nærområdet, helt ned i tærne og ut til fingerspissene mine. Jeg er bare 1,64 på strømpelesten, så de legger ikke ut på en dagsmarsj. De henter barnåler, eller bekymringer, og bærer dem med seg inn til senteret. Da blir det kaos, selv om det sikkert er et system inni der et sted.

Jeg tror at mauren er mer systematisk enn meg, selv om jeg er ganske avhengig av å ha gode systemer rundt meg. Ikke sånn at jeg har tellekanter i skapet, men når jeg kjøper et nytt plagg så kaster jeg et gammelt. Det må være samme type plagg. Kjøper jeg en genser, så kaster jeg en genser. Investerer jeg i ei ny bukse, så forsvinner det ei bukse fra skapet.

Gjerne til Frelsesarmeen. 

Den er så uforklarlig, denne angstfølelsen. Det er ikke redsel eller panikk, bare en grusom og ubehagelig uro, jeg vet ikke alltid for hva. Den verste plassen å være da er i senga. Når alt er stille, og rommet er mørkt, så tar tankene større plass. De er der sikkert hele tiden, men på dagtid så distraherer jeg dem. Jeg har lært meg noen gode teknikker, som for eksempel å vaske huset, eller å ta hunden med på tur.

Det beste er å bruke naturen. Ta et sjøbad, for eksempel. Det klarner hodet på et blunk. Akkurat da tar jeg livet av hver eneste maur, selv om de merkelig nok finner veien tilbake. De overlever.

Det gjør jeg, også, for jeg vet at det ikke er farlig, selv om det er veldig slitsomt. Det er sånn at jeg er rastløs og sliten samtidig, i en merkelig blanding.

Dette er bare en del av meg, da, for jeg har mange andre sider. Jeg har en innside og en utside, og jeg har mange lag av følelser og egenskaper. Av alt jeg har prøvd, så er det å sitte alene i en kajakk, på blikkstille hav, det som gir meg aller mest ro i kropp og og sjel og hode.

Når det er helt stille, og jeg lukker øynene, så er det bare meg og havet, selv om det høres ut som en klisje. En ubeskrivelig ro, som jeg gjerne vil ta med til land. Det er godt å ha sånne hvilesteder. 

Alle må finne sitt eget hvilested. Små pusterom, der musklene kan slippe litt taket. Ikke slippe taket i festene sine, for da kommer jeg meg ikke til land. De må holde fast i utspringet sitt, sånn at de husker hvor de kommer fra. 

De tilhører meg, som ikke alltid behandler dem på beste måte. Likevel er jeg nesten sikker på at de trives i kroppen min, for jeg har blitt flinkere til å lytte når de sier fra. Latissimus Dorsi må ikke gå i vranglås før jeg senker skuldrene. Men han må finne seg i å leve i frykt, stakkar, for han vet aldri når det smeller neste gang.

Det er det ingen som vet, så derfor må vi lytte mer. Lytte til fuglesang og vakker musikk. Ta en tur på sjøen, eller trosse høydeskrekk, sånn at vi våger å bestige et fjell, om det er det vi virkelig VIL.  Følge drømmer, gjøre ingenting, eller vaske hus for å holde de urolige tankene på avstand. Det handler om å følge tankerekka, lese mellom linjene, og lære seg selv å kjenne. Det handler om å trosse, og det betyr at jeg må bryte noen av tankerekkene.

Det er omveier og sidespor som beriker vårt liv, og jeg må godta at mine tankekrumspring alltid vil være en del av meg. Bare de ikke tar styringa. Det er min vei, og det er jeg som skal gå den. Jeg behøver ikke å tråkke i gjørma når jeg heller kan hoppe fra stein til stein. Ramler jeg uti, så kan jeg bare slenge klærne i vaskemaskina, så blir de rene igjen.

Eller jeg kan kaste dem, men da må jeg kjøpe nytt. Eller? I dag skal jeg være flittig maur, og vaske huset.

 

 

PENNESTRØK

 

Noen ganger er verden

blank og blå

og lydløs,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrøk

som hviskes ut

etter meg,

så ingen vet at jeg har

vært der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt følger mine

åretak.

 

Et varmt hjerte med

stø hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

- Tove -

 

 

Hjertebarnet mitt



 

JEG FINNER NOK FRAM

Døden er ikke så skremmende som før. 
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvistet løype.
De var skogskarer og fjellvante. 

Jeg finner nok fram.

- Kolbein Falkeid -

 

Kanskje venter de på den andre siden, også, sånn at vi kan være sammen igjen. Ikke vet jeg. Det er ingen som vet.

Vi bare tror, eller vi tror ikke i det hele tatt.

Jeg vet iallefall EN ting, og det er at livet og døden ikke er et prosjekt. Det er ikke en oppgave til bestått eller ikke bestått. Vi kan ikke vurdere på en skala fra en til ti, selv om det er greit å bruke kartleggingsverktøy i mange sammenhenger. Vi kan bruke kartlegging til å vurdere smerte og kvalme og andre ting, for da kan vi se en sammenheng eller et slags mønster, men jeg kan ikke sette et tall på livet mitt. 

Det kommer an på hva jeg sammenligner meg med, og hvem jeg ser ned på eller opp til, for det gjør vi alle. Vi har så lett for å se livet vårt i perspektiv som ikke henger på greip. Jeg liker fugleperspektivet best. Ikke fordi at jeg da ser ned på andre, men fordi jeg får overblikk og avstand.

 

Å være på kurs er krevende. Å sitte på skolebenken er uvant, fordi vi er vant med å være i farta hele dagen, fra hus til hus, fra hjem til hjem. Derfor behøver vi avkobling. Det er ikke sånn at vi tenker på døden hele tiden. Vi har ofte latterkrampe også. Vi tenker likt, og observerer likt, og ler av de samme tingene.

Det finnes alltid noe å le av.

Vi tenker likt når vi er på jobb også. Vi har mye av de samme verdiene og holdningene, og vi spriter alltid hendene en gang for mye. Vi har jobbet oss trygge sammen, sånn at vi våger å møte de aller fleste. Nei, alle.

Og brukerne våre møter ikke pleiere som henger med nebbet. Vi byr på masse humor, og vi byr på oss selv. 

Vi er ikke redde for noen ting, selv om både beina og stemmen skjelver. Det er ikke vår redsel eller vår sorg. Den bittelille, hårfine avstanden der er vi nødt til å ha. Det fugleperspektivet jeg nevnte i sted. Betrakte situasjonen litt på avstand, for det er da vi er best i stand til å finne gode løsninger. Når vi har tenkt ferdig, så flyr vi ned og setter oss på sengekanten. Vi plystrer en melodi eller tørker en tåre. Tårene er noen ganger våre egne, og da får jeg alltid lyst til å snu meg litt bort, for jeg skal jo helst være profesjonell. 

Det er ikke alltid jeg rekker å snu meg, da.

 

Vi har tørket en hel bøtte med lattertårer disse to dagene. Og vi har hatt tid til å reflektere over det vi driver med, som er jobben vår. Det blir ikke så ofte tid til refleksjon i hverdagen, for tiden flyr så fort. Derfor er sånne dager med faglig påfyll gull verd.

Vi traff også en gullforgylt buddha, med mye livsfilosofi på innsiden. 

 

"You should sit in meditation for twenty minutes everyday - unless you're too busy; then you should sit for an hour."

 

Vi tok han på ordet, så vi satt og vi satt, mens det å nyte medbrakt fikk en ny betydning. Mona tok like så godt med stolen sin inn på mitt rom, to etasjer under, sånn at vi kunne sitte godt begge to. Vi sank ned i hver vår turkise lenestol, og det kan vel ikke kalles meditasjon akkurat, når skravla går, men terapi kanskje? Eller lykke?

 



 

Strikkelykke, for vi hadde med strikkinga. Og vi kjøpte oss en øl, bare en, som het Tre gamle damer. Det mangla visst ei, og dessuten er vi ikke gamle. Vi er sånn ca midtveis i livet, håper vi, men det er ingen som riktig vet. Vi vet bare at vi er på et godt sted i livet, og vi vet at vi er heldige.

Vi vil gjerne bli hundre år, og dø med skoene på. En sånn hundreåring som laster opp rullatoren med rødvin og røverhistorier, og lister seg inn til venninna, på naborommet. 

Og så har jeg lært at den som skal dø, og omgivelsene rundt, ikke bare er grå og trist og fargeløs. Det er masse farger der, om vi vil. Det er håp, latter, glede, minner, lindring, mestring, respekt og verdighet, midt i alt som er vondt.

Vi må verne om fargene.

Vi må verne om vennene våre, sånn at vennskapet består helt til vi dør. Og kanskje enda lenger.

Hvem vet?

Jeg vet iallefall at jeg ville valgt Mona på ny, i et nytt liv, for hun har gjort meg mer skrullete og modig. Hun er en av dem som har gitt meg så mye tro på meg selv at jeg plutselig slo ut i full blomst ( seint, men godt ), selv om jeg noen ganger er litt vissen og halvdød. Da heller hun bare en skvett vann på gåsa, så livner gåsa til igjen.

Og er klar for nye eventyr.

 



 

 

 

 

 

 

 

Henger dere med?

 

 

 

Nå er jeg klar for andre del av kurs i smerte og palliasjon. Det er et stort og mangfoldig fagfelt som setter seg fast i hjertet et sted. Der bor gløden, i det venstre hjertekammeret mitt, og det er et fint utgangspunkt når man skal møte andre mennesker. Da pumper hjertet oksygenrikt blod ut til hele kroppen, sånn at det prikker helt ned i tærne.

Sånn at andre kan holde seg oppreist.

Slik at de kan mestre sin kreftsykdom.

På en sånn måte at de beholder seg selv, alltid.

 

For det er ikke lett i en verden av hvitt. En hær av hvitkledde, som av og til er engler, men som noen ganger tar styringa litt for mye. Vi, som invaderer intimgrensa, og som noen ganger til og med tråkker over smerteterskelen. Inn til noe som ikke er vårt.

Det gjør sikkert vondt.

 

Vi mener det som oftest godt. Vi ser sykdommen fra en annen vinkel, som ikke er vår. Det er bra, og det er slettes ikke bra. Det er bra, fordi at vi betrakter på avstand. Da ser man ofte litt bedre, iallefall den som er langsynt. Eller er det omvendt?

Det er slettes ikke bra, for vi kjenner ikke på kroppen hvor smerten sitter. Gjør det mest vondt i hodet? Eller i hjertet? Er det krig eller fred på innsiden?

Det leser jeg av blikket.

 

Jeg liker å lese andres blikk. Et blikk kan romme en hel roman. Blikkontakt er litt skummelt, egentlig, for da kan ordene bli overflødige. Ordene, som jeg er så glad i.

Henger dere med?

 

Det gjelder å henge med i svingene, for det skjer så mye hele tiden. Håp bytter plass med håpløshet. Glede bytter plass med sorg. Takk og pris for at det også er motsatt. Og takk for at alle disse går hånd i hånd.

Vi må ikke slippe taket i hverandre, for tilsammen er vi et vakkert perlekjede. Vi er et sånt perlekjede som passer like godt til hverdags som til fest. Vi er parfymen i halsgropa og hårstrået som er på ville veier.

Jeg VET at det ikke er enkelt å henge med på tankerekkene mine. Prøv likevel, for det er ganske morsomt å kjøre berg- og dalbane. Helt til du blir kvalm, og spyr over rekka. Da kan du bare ta en kvalmestillende.

 Fri som fuglen er tankene mine.

Ingen klarer å temme dem. Det er like bra, for jeg vil ikke settes i bur eller bås. Jeg er meg, og du er deg. Det er mitt utgangspunkt når jeg går på jobb. Individuell behandling ned til minste hårstrå, og for dem som ikke har hår på hodet........det er øynene som snakker.

Det er blikket som forteller.

 

Jeg lærer alltid mye av å se meg tilbake. Tilbakeblikket forteller mye om det mennesket jeg skal hjelpe, og holder nysgjerrigheten min levende. Jeg er alltid nysgjerrig på mennesker, med visse unntak. Det finnes alltid unntak fra regelen. Vi eier ikke framtiden, det er derfor historien vår er så viktig. Vi bærer den med oss i ryggsekken, og for mange er den børa ganske tung. 

Jeg skal kjøpe meg en ny ryggsekk i Trondheim. Ikke fordi at jeg har så mye å bære på, men fordi jeg vil ha en nostalgi-fjellreven-sekk, som minner meg om gamle dager. Hvilken farge skal jeg velge?

Før var de bare grønne. Alle hadde grønn sekk.

 

 


 

 

 

 

 

 

 

Fortsettelsen

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Det kjennes ut som om jeg har brukt opp ordene. Dessuten leste jeg for noen dager siden en artikkel som Aksel Hennie hadde skrevet. Den artikkelen var SÅ bra at jeg fikk skrivesperre av det. Den var så reflektert og tankevekkende og fin og alt mulig. Dessuten er han kjekk.

Artikkelen het " Livet består av fortsettelser. "

Jeg digger og beundrer og ser opp til mennesker som klarer å fenge meg med ord. Det er like fantastisk hver eneste gang de treffer meg i hjertet eller i hodet.

Jeg takler ordene bedre når de blir skrevet til meg, enn når de blir sagt, for da kan jeg ta i mot dem i mitt eget tempo, når jeg er klar for å møte dem.

Det høres kanskje rart ut.

Da kan jeg sitte for meg selv, under pleddet, i stua mi, med en kopp varm sjokolade, med strikketøyet i fanget, og la følelsene få fritt utløp, enten det er latter, sorg eller sinne. Ingen ser og ingen hører. Da kan jeg strikke følelsene inn i hjertevenn-genseren, eller inn i engelen, før jeg gir den videre.

Da blir engelen ekstra betydningsfull.

 



 

Endelig begynner jeg å lande litt i meg selv igjen. Jeg er tilbake til den gamle dosen med Zoloft, og ting begynner å falle til ro. Ikke ro i den forstand at jeg har tatt kveld, og ikke vil være med der det skjer, men en indre ro som gjør meg trygg og glad og varm i hjertet. Jeg må ikke ta medisiner for å være glad, eller for å være glad i andre, men tankene mine har så godt av den balansen som den lille, hvite pillen gir.

Tvangstanker og tankespinn blir mildere, sånn at de blåser bort med vinden. Det blir bedre å være meg.

Jeg er stolt over at jeg ikke har vært hjemme fra jobb sånn som jeg har hatt det de tre siste ukene. Det har kostet mye energi å fokusere på jobb og på andre, men samtidig er jobb og kollegaer min dør mot virkeligheten og livet. De gir meg den balansen som jeg sårt trenger.

De gir meg humor og diskusjoner og uenigheter og jobbglede og utfordringer og is og taffelsticks.

Livet består av fortsettelser, og jeg klatrer mot nye mål. Det begynner ikke, og det slutter aldri, men det fortsetter. Det er noe trygt med det ordet.

Fortsettelse.

Ordet rommer håp og drømmer nok til et helt liv. Livet fortjener at jeg lever det fullt ut, på min måte. Jeg fant visst ordene likevel, selv om de satt langt inne.

I hjertet.

 

 

 

 

 

 

 

 

Kom deg ut!

 

 

I går var det kom deg ut(i)-dagen, så da ville vi ut. Vi er ofte ute på tur ellers, også, uten at vi trenger en sånn dag, men dette er en fin anledning til å sette fokus på å bruke naturen som vi har rundt oss.

Til lands og til vanns.

 

 

Det hjelper mye på tankesurret mitt å være ute, særlig når det er tang og tare i nærheten. Tang som klukker mot land er en beroligende lyd, og når jeg tar sats og gir kroppen kuldesjokk, så blir hele meg, skalpen inkludert, nedkjølt. Selv om jeg har hodet over vannet. Det er nesten som når man kaster en brennende vedkubbe på sjøen. Den freser iltert og røyklegger hele området, før den faller til ro.

Jeg tror at det er veldig sunt å bade året rundt, for det har jeg lært av Anette. Hun var ikke med i dag, og det var heller ikke håndduken min, så da brukte jeg sitteunderlaget til å tørke kroppen med. Jeg jobber i hjemmetjenesten, og der er vi løsningsorienterte. Mangler vi noe, så bruker vi noe annet i stedet.

Det er lurt å tenke sånn, for da mister jeg ingen sjanser.

Jeg tenkte kanskje at Milla ville hoppe uti for å redde meg, men hun ble sittende på land. Hun trodde sikkert at det hadde tørna for matmora, så hun fulgte vaktsomt med. Jeg vet ikke om fotografen hadde tatt sats for å redde meg heller, eller jo, jeg tror at jeg vet.

Han nektet iallefall å bade.

 

 

Jeg behøver ikke å reddes, for jeg klarer med selv. Noen ganger er jeg litt som Lotta i Bråkmakergata. Jeg klarer allting, faktisk! Jeg kan allting!

Det er godt å ha noen, og kjekt å få hjelp til ditt og datt, men jeg tror at jeg er en ganske selvstendig person, som ofte behøver tid for meg selv. Sånn har jeg alltid vært.

Alene med tankene mine, men ikke ensom. Det er fordi jeg vet at jeg ikke er ensom, at jeg trives alene. Det er lett å være bare meg når jeg vet at jeg har noen. Jeg tror at både jeg selv og dem rundt meg må akseptere at jeg er sånn, for jeg vil gjerne ha det på denne måten. Litt her og litt der, og litt alene.

I overskuelig framtid.

 

Her skuer vi utover øyriket vårt. Vi så havørn, og havørna er heldig. Den har verdens beste utsikt, nemlig Frøya. Den fløy rundt oss og over oss, og satte seg på en høyde litt lenger bort, for å passe på.

Det er alltid en mektig opplevelse, som tar pusten fra meg, selv om jeg har god kondis.

 


 

Pust i bakken er også godt, og jeg er heldig som får være med disse to på tur. Bra den mannen der er voksen nok til å takle at jeg er sær ( og omvendt, for det er sånn det er ). Vi er bittelitt sær og bittelitt egen begge to. Hvis vi slår sammen ordene så blir det særegen,

som betyr SPESIELL.

 

Tenk å være spesiell,

og samtidig hete Kjell.

Han vil spise sjokolade,

jeg vil mye heller bade.

 


 

 

Vi er forskjellige, men det er bare fint. Vi er ganske like, og det er jeg glad for. Da kan vi ha vår frihet, samtidig som vi kan hanke inn hverandre når det går trill rundt i hodet. Det siste er det jeg som har mest bruk for. Jeg var heldig før, og jeg er heldig nå, som har noen som står fjellstøtt. Hvis jeg hadde slått meg sammen med noen som hadde vært kaotisk, så hadde det blitt kaos.

Hvis jeg hadde møtt noen med masse uorden i livet, eller noen som hadde gått inn for å psyke meg ned, for sånne finnes, så hadde de nok fått en enkel jobb. Heldigvis har det aldri vært sånn.

Selv om jeg er sterk og selvstendig og sta og modig og står støtt på egne bein, så vet man aldri. Jeg tror at det er lett å rive ned sånne byggverk, selv om de er av laftet tømmer. Med de riktige ordene så er alt mulig.

 



 

Derfor har jeg enorm respekt for, og stor glede av, ord som blir brukt på den riktige måten. Ord som bygger hus, og ord som gir luft under vingene. Ord som varmer og ord som etterlater seg en god følelse i kroppen. Etter et iskaldt sjøbad, for eksempel, når hodet og kroppen er forfrisket og mottagelig.

Da kommer gløden tilbake, selv om vedkubben freste en stund.

Kjedelig?

 



Jeg kjeder meg egentlig aldri, og det er helt sant. Vi har pratet om det å kjede seg de siste dagene, så jeg har kjent litt ekstra godt etter, men, nei.

Det finnes stunder der jeg ikke gjør noe, eller ikke har energi til å gjøre noe, men det betyr ikke at det er kjedelig. 

Jeg skjønner at det er kjedelig å være syk. Å ligge i ei seng, eller sitte i en stol, med følelsen av at livet skjer utenfor, uten at du er med. Dette med å tape funksjoner, sånn at du ikke kan gjøre det som du var så glad i å gjøre før.

Ting som ga mening.

Da føles det sikkert som som om døgnet har alt for mange timer, sånne timer som jeg ønsker at jeg hadde flere av, når dagen min er stappfull av planer eller gjøremål.

Men som jeg ikke har, fordi dagen fløy sin vei.

 

Jeg trives heldigvis i mitt eget selskap, og jeg tåler at det er stille rundt meg. Jeg tåler at det skjer ingen verdens ting, men det er sikkert fordi jeg vet at det skjer noe en vakker dag. Eller om en halvtime.

Og akkurat nå.

Ei melding med spørsmål om et isbad, eller en frisk tur med Milla. Vaffel-innbydelse som ligger og venter, eller kjærestetid.

Sånne ting.

Jeg vet at jeg er merkelig. Jeg har ikke behov for å være tett inntil noen hele tiden. Jeg har aldri lyst til å prate i telefonen. Da skriver jeg heller noen ord.

Når vi er på hyttetur så deler de andre rom, mens jeg kaster meg over enerommet. Jeg pakker gjerne sekken og går ei mil alene, og jeg er iallefall ikke mørkredd.

Likevel er jeg SÅ glad i alle de som jeg har rundt meg, i en sirkel, i sånn akkurat passe avstand. De står tett i tett og passer på, og det er veldig trygt.

Jeg sender ut varme stråler jeg også, som treffer dem og varmer dem, så det er ikke sånn at jeg bare får, og aldri gir.

Jeg gir på mitt vis.

Noen ganger føles det egoistisk å være en sånn ikke-fysisk avstandskvinne, som påstår at hun aldri kjeder seg. Jeg har alt for mange ord i hodet til at det skal kunne bli kjedelig, og kjenner jeg noe som ligner på den følelsen, så strikker jeg bare noen hundre masker. Nå har jeg akkurat begynt på en ny hjertevenn-genser. Den skal være mosegrønn, fordi jeg har grønne øyne.

Jeg liker grønt.

Jo, jeg har kjedet meg en gang, og det var den gangen jeg prøvde solarium. Jeg løftet på lokket sikkert tjue ganger, for å sjekke klokka. Snipp, snapp, snute, når er tiden ute?

Jeg setter pris på stillheten, og særlig nå som jeg har sett NRK sin dokumentar om " Stemmene i hodet ". Der får vi møte tre modige, unge mennesker som har diagnosen schizofreni. De har visst aldri fred inni hodet sitt, og det må være veldig slitsomt. Dokumentaren gir oss et lite innblikk i hvordan det er, selv om vi aldri kan forstå det.

Jeg anbefaler dere å se den.

Takk og pris for at jeg ikke har sånne stemmer på innsiden, selv om jeg har slitt med mange negative og selvdestruktive tanker. Det var aldri sånn, heldigvis. Ikke i det hele tatt, og aldri i nærheten. Det var min egen stemme jeg hørte, og nå har den pipa fått en annen lyd.

Nå spiller den nesten aldri falske toner mer.

 

BARBEINT

 For nå sier stemmen min:

jeg vil ha et glass med vin.

Jeg vil ta en tur til fjells,

og så møtes vi til kvelds.

 

Jeg vil sitte ved et bål,

jeg vil sette nye mål.

Jeg er god nok som jeg er,

både med og uten klær.

 

Jeg vil bruke av min tid,

jeg vil gjøre ting med flid.

Være snill og litt andektig,

være mye mindre prektig.

 

Jeg vil også danse mer,

være der hvor allting skjer.

Vise mot og følge hjertet,

takle sorg og egen smerte.

 

Jeg vil være der for andre,

vi må passe på hverandre.

Barbeint fot i duggvått gress,

jeg vil være i mitt ess.

 

Jeg vil gjøre mange sprell,

i fra morgen og til kveld.

Jeg vil nesten alltid skrive,

litt om alt og mest om livet.

 

Jeg vil gi deg fine ord,

mens du er her på vår jord.

Etterpå er det for sent,

jeg vil hviske noe pent.

 

Jeg vil si det til deg nå,

når jeg vet du hører på.

For da tar du ordet med,

til et nytt og annet sted.

 

- Tove -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Varig verdi

 



 

Snart skal den første av to puljer i hjemmetjenesten reise til Savalen. Andre pulje reiser i mars måned. Vi har verdens beste jobb, og vi møter verdens fineste mennesker, hver eneste dag.

Hvert eneste møte er unikt.

Det hender av og til at vi mottar pengegaver. Disse pengegavene har vi fått i etterkant, og de har ingen betydning for hvordan vi yter pleie eller gir omsorg.

Ikke er vi kjøpt og betalt, og ikke er det smøring. Det er jeg så glad for, for vårt fokus er hvert enkelt menneske. Vi har valgt, og vi har fått lov til, å bruke dem på en felles tur, som jeg vet vil styrke både samhold og arbeidsglede.

 Om du er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker, det bryr jeg meg ingenting om. Om vi får noe eller ikke, det har ingen betydning, selv om det selvfølgelig betyr mye, i den forstand at vi er takknemlige og stolte over å bli satt pris på. Misforstå meg rett! Vi har ikke lov til å ta i mot noen ting, egentlig, annet enn sånt som folk velger å gi etterpå, i all offentlighet. 

Jeg har gjort noen unntak, så unnskyld. 

Da jeg var student, og jobbet i hjemmetjenesten på Frosta, så var det ei dame på 100 år som heklet en duk til studenten, fordi vi ble så glad i hverandre. Selvfølgelig tok jeg i mot.

Ei anna dame ga meg et par hjemmestrikkede tøfler, fordi det var snøstorm ute, og fordi hun mente at jeg var for lettkledd i et sånt Herrens til vær.

Det var godt ment, og jeg sa ja takk.

Jeg har også deltatt på pinsevennmøte, på en fredagskveld ( av alle ting ) hjemme hos ei dame, uten å notere det som overtid. Jeg ropte til og med Halleluja! av glede. Jeg, som nærmest er lydløs. Jeg ble revet med av den elektriske stemningen i heimen, om dere skjønner.

Det er sånt som skjer.

Det ble mye dameprat nå, men jeg har da spist dessert ved brødfjøla til en mann, også. Jeg har fortalt det før. Han dro ut fjøla og slengte en serviett oppå. Jeg fikk fruktcoctail i stettglass, dynket i fløte som egentlig gikk ut for mange dager siden. Det er et kostelig minne, som ikke kan måles i penger.

Alle disse opplevelsene kaller jeg frynsegoder av varig verdi.

 

Vårt fokus er at alle skal få best mulig hjelp i heimen. Selvfølgelig skal de det. Det skulle bare mangle. Å motta hjelp fra oss er en tjeneste som ingen betaler for, heldigvis, for sånn skal det være, men så er det disse gavene, da.

Vi er så takknemlige for det vi har fått, og med all mulig respekt for dem vi har fått dem av, så skal vi nå på tur. Vi lover å forvalte det vi har fått på en fin og respektfull måte. Det er nedfelt noen statutter for hvordan de skal benyttes, så derfor har de ligget på vent en stund, men jeg er av den klare oppfatning at dette er av varig verdi.

Varig verdi er nemlig et viktig punkt. Hva vil det si?

Å ta vare på de ansatte er varig verdi. Jeg vil heller ha samvær med kollegaer, enn en ny stol til kontoret. Jeg vil ha det, også, men av et annet budsjett. Man budsjetterer ikke med sånne gaver. Vi står ofte midt oppe i andre sine livskriser, og opplever sterke møter med brukere og pårørende. Vi deler sorg og glede, og yter omsorg til den som behøver det. Vi strekker oss langt for å ivareta mennesker, og vi gjør det med glede, selv om det noen ganger koster ganske mye.

Ikke i kroner og øre, selv om det sikkert gjør det, også, men av krefter og energi, av tid og av tålmod. Men jeg er aldri i tvil; det gir mer enn det koster.

Det er så givende at jeg nesten ikke finner ord, men det gjør heldigvis Alf Prøysen.

 

 

Når Dronningen av Saba gjør Salomo visitt,
je ser a Lea lettvint og hu har tenkt seg hit.
Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,
vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.
 
Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,
da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.
Da blir je sjøl Kong Salomo, og han blir kanskje den,
som står og svarver hatter ut i hattemakergrend.
 
Sola skin på meg, så skuggen fell på deg,
men graset er grønt for æille.

 

 

Det er helt riktig at tankespinnet kommer om natta, når stillheten senker seg. Da spinner tankene mine rundt alt det som jeg er så heldig å få oppleve. Jeg får ta del i det næreste av det nære, med all mulig respekt. Ved sengekanten og i hjertet.

Tusen takk.

 

Det blåser på toppene

 


 

Endelig er jeg ferdig med det rosa strikkeprosjektet mitt. Jeg synes den ble veldig fin, selv om den har ei stripe midt på bolen som plutselig bare var der, etter at genseren ble ferdig, og det ble den i natt kl 00.30. Ingenting er perfekt, og Vegard mente at jeg kunne se på den stripa som en del av designet, så da ble den fin likevel. Den ble unik, akkurat som du og jeg og vi 2.

Og varm, og veldig myk. Pluss at den ikke klør.

 

I dag klødde det i kroppen etter å komme seg ut i frisk luft, så da ble det ekspedisjon vindmøllepark, altså på Hitra, for vi har ikke vindmøller på Frøya, heldigvis. Det er 24 vindmøller der, og vi valgte nummer 2, fordi 2 er et fint tall.

 

 

Dette innlegget skal ikke handle om vindmøller, om jeg er for eller i mot vindkraft, men det var tøft å stå rett under mølla og kikke opp. Jeg synes til og med at suset fra møllene var beroligende, iallefall den lille stunden jeg var på besøk. Dette er vel som å banne i kirka, men jeg tenker at de er fine, på et vis. 

Høyreiste og elegante.

 


 

Heidi og jeg var ikke like høyreiste og elegante, spesielt ikke på tur hjem. Det var langt å gå, men opp skulle vi. Ikke sånn at det var et blodslit, for det var gruslagt vei helt opp, men vi kom liksom aldri opp. Vi trodde at vindmøllene var rundt neste sving, og neste, og, nei...ikke der heller, nei.

Og etterpå gikk det bare nedover.

Vondt i hofter og vondt i knær, og kan det være alderen? Konklusjonen ble at vi er mye sprekere enn mange som er tjue år yngre enn oss, selv om vi gjerne skulle hatt en rullator på deling akkurat i kveld. Til dorundene.

Grunnen til at vi valgte nummer 2 er egentlig fordi at den mølla lå nærmest oss, og ikke fordi 2 er et fint tall, selv om det er det. Ved kanten av toer`n spiste vi matpakken vår, og tok på en ekstra genser.

For det blåser på toppene.

 


 

Jeg var litt spent på om Milla ville sette seg på bakbeina, for hun er redd for ting som beveger seg i lufta, bortsett fra fugler. Hun er en hund etter fugler, Hun er derimot redd for luftballonger og kitere. Veldig redd, sånn at hun piper og skjelver, og vil hjem til det trygge huset sitt.

Hun var trygg ved vindmøllene.

 



 

Kven skal eg takke

for det eg fekk sjå

sola gå under

og berga bli blå?

Kven skal eg takke

for all denne æra

i dette å gå her

og vera og vera -

 

- Tor Jonsson -

 



 

 

Jeg er takknemlig for god helse og frisk luft, for gode venner og masse latter. Heidi er morsom, og egentlig optimist, men i dag var det jeg som holdt motet oppe, selv om vi ønsket oss sjumilsstøvler begge to, sånn at vi kunne ta rennfart ned til bilen.

Det er bra at vi er ganske samkjørte, for i slutten av februar skal vi dele rom på Savalen. Er vi egentlig samkjørte, når det kommer til stykket? Jeg som alltid vil sove alene, og hun som aldri vil sove,

Det er en annen historie.
 

En liten godbit

 

 

Viljestyrke-trening er alltid mulig, også når vi er på tur. Det er alltid sunt og lærerikt å teste hvor grensa går. At hun sikler litt på buksa mi mens hun venter på å høre det riktige ordet, det gjør ingenting, så lenge hun klarer å styre seg.

Og det klarer hun fint.

Skulle ønske at jeg hadde hatt like mye viljestyrke, om det der var en skive potetgull, men det har jeg ikke.

 



 

Endelig ble det en ekte søndagstur, med topptur til Tonningen, og runden rundt Tonningen. Å være ute er noe av det beste jeg vet, så lenge det ikke handler om hagearbeid.

Jeg nyter å bli andpusten, for det betyr at det koster litt, og gir mer tilbake. Jeg nyter både utsikten og selskapet, selv om jeg kan gå veldig langt uten å si et ord. Jeg bare ser, og lytter til ingenting, altså stillheten.

Det anbefales.

 

 

Det beste med å være på Hitra er at jeg har utsikt mot Frøya. Neida, sånn er det ikke. Det beste er at de har så mange fine turmål på nabo-øya. Landskapet er så annerledes, selv om vi bor bare et steinkast unna. De har masse furuskog, og de har høyere fjell enn det vi har. 

Men aldri i verden om jeg vil bytte. Da låner jeg heller stedet en stund, og leverer tilbake.

Milla er som alltid med, og tåler ikke å ligge som nummer to eller tre i løypa. Hun er trekkhund, og vil gå foran. Hun vil nå målet først, for da kan vi endelig dele brødskiva mellom oss. 

Vi spiser alltid halve matpakken hver. Det skulle bare mangle.

 


 

"Tenk om et tre veltet og vi var rett under det" sa Nasse Nøff.
"Tenk om det ikke veltet" sa Ole Brumm da han hadde tenkt seg om en stund.



 

Dette treet har tydeligvis fått hard medfart, men det står nå der. Ikke er det grønt, og ikke er det rakrygget, men tenk hva det har vært!

Og kanskje blir.

For håpet skal man aldri miste av syne, selv om det er vanskelig noen ganger.

 


 

Etter å ha følt meg like grå som denne furua, så sitter jeg nå i sofaen med farge i kinnene, både på grunn av håndballgutta, fordi jeg har vært ute halve dagen, og sist, men ikke minst fordi jeg unner meg et glass rødvin samtidig som jeg strikker på hjertevenn-genseren min.

Med en svær genser i fanget så må det jo bli varmt, pluss at jeg må holde tunga beint i munnen, så jeg slipper å rekke opp....igjen.

Og igjen.

 

Den høye, mørke er med, og han er mye kjekkere enn Donald Trump.

Og snillere.

Og smartere. 

Og alt, egentlig.


 

VÆRSÅGOD! 

Så nå knasker vi potetgull begge to.. Milla elsker Sørlandschips, så da måtte jeg også ha litt. Hun får vann og jeg får vin, for hun er tross alt en hund.

 



 

Og enda er det mange timer igjen av denne kvelden, selv om jeg gleder meg til å finne senga.

Hvorfor?

Fordi Amanda har forvandlet soverommet mitt til et koselig krypinn mens jeg var på tur. Hun har lenge mast om at jeg må gjøre noe med det kalde og sterile rommet, men det har jeg ikke gjort. Hun, derimot, har kjøpt nye gardiner og tepper, fikset nattbord og satt telys overalt. På nattbordet lå det ei bok, og på døra inn til soverommet hang det et skilt:

Toves lille krypinn

 

Mammahjertet gleder seg til å krype under dyna i kveld, men har kanskje ikke råd til å sove, for det ble så fint der inne.

Rommet fikk endelig sjel igjen.

 

 

 

 

 




 

Full forvirring om følelser

 



 

Når jeg har følt veldig mye en stund, eller levd meg inn i visse situasjoner, så blir jeg så tom etterpå. Da blir jeg litt bekymret over meg selv, for jeg føler meg så følelsesløs. Da blir jeg innesluttet og irritabel, og veldig sliten.

Jeg blir asosial, og jeg gir litt blaffen i å pynte meg. Jeg er ikke en pyntedokke ellers, heller, men akkurat nå så slenger jeg på meg den mest komfortable joggebuksa som jeg har, og matcher den med verdens største og styggeste genser. 

Jeg pakker meg og følelsene inn i klær. Jeg håper at de er der, og at de kommer fram igjen snart, for jeg vill ikke være sånn.

Klikk, klakk, tikk, takk, jeg vil ut å skinne.

Huset mitt er ikke som klippet ut av en katalog, men akkurat nå er det verdens beste og tryggeste sted å være. Da kommer jeg hjem, og det er et fint ord. Jeg behøver ikke å vise, mene, prestere, snakke, lytte eller noenting der inne.

Og det holder med grøt fra Fjordland, i all sin enkelhet.

 

Det finnes visse ting som jeg aldri kunne ha vært:

Kokk,

gartner,

kranfører

eller

kona til Donald Trump

 

Jeg skal prøve å etablere en refleksjonsgruppe på jobb, for det tror jeg at vi behøver. En slags ventil, som slipper ut luft til bare noen få. Det er vanskelig å gå fra en situasjon til en annen, fra ei dør og til neste, uten å legge fra seg det som er vakkert og vanskelig og trist og rørende og hjerteskjærende eller hjertevarmt.

Det må ut, men ikke til hvem som helst, for vi har taushetsplikt.

 

Bloggen er også en ventil, og et hjelpemiddel på grønn resept. Det er godt å skrive, og det varmer å få fine tilbakemeldinger. Det er rørende og styrkende.

Jeg gleder meg sånn til båtsesongen er i gang, for jeg kjenner en som har båt. Jeg kjenner en som deler mine interesser, og som er en gentleman, men aldri en tøffel. Det er bra, for jeg har godt av å møte motstand, om dere skjønner, ellers blir jeg bare vrang.

I morgen skal vi på søndagstur til Tonningen.

Inntil da skal jeg drømme om fish and chips og en iskald øl. På Bogøya, selvfølgelig, og Supen Pøbb, stedet med behagelig lav moral. Og kanskje en akevitt til, for da blir jeg full av følelser.

 



 

Jeg kunne aldri ha vært kokk, for jeg er ikke glad i å lage mat, selv om jeg elsker å bake. Jeg kan ikke fordra hagearbeid, selv om jeg fryder meg over årets første hestehov. Den krever ingenting, den, bare ei grøft å blomstre i.

Jeg har høydeskrekk, som jeg er i ferd med å temme, men jeg kunne ikke jobbe i høyden, for jeg har nok med meg selv.

 Donald Trump har sikkert aldri hatt skitt under fingrene, og spiser garantert ikke Fjordland. Han er høy på seg selv, og har en høysåte på hodet. Han bruker rødt slips ( jeg liker ikke rødt ), og han eier ikke takt eller tone. Kanskje han er fattig på velvalgte ord, også. 

Say no more!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg venter i spenning

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er i slekt med Petter Dass, og dette er det nærmeste jeg kommer!

 

Jeg venter i spenning på boka mi, for jeg har ikke begynt på den ennå. Jeg vet ikke hva den skal inneholde, eller hvordan jeg skal få det til, jeg vet bare at det er en drøm som skal bli virkelighet.

Håper jeg, da.

Jeg vet at det ikke blir en biografi, og det blir heller ikke ei krimbok. Det blir ikke en slektsroman eller ei bok fylt av sex-skildringer. Garantert ikke det siste. Hva er igjen da?

Dikt?

Noveller?

Betraktninger?

Sykepleiererfaringer?

Livsfilosofi?

Snerten humor?

 

En blanding av alt dette, vil jeg tro. Gjerne med illustrasjoner laget av Vegard, for han er flink til å tegne. Det har jeg en ide om, selv om jeg ikke har spurt ham. En vill ide!

Men jeg ser det for meg.

 

Finnes det forlag som har trua på amatører? Kan jeg lage ei bok selv, uten å ha noen i ryggen? Jeg aner ingenting om dette.

Hva vil folk ha? Hva er det som betyr noe for meg? Hva selger?,... for jeg tenker IKKE å selge meg selv. Jeg vil leve av blogginga, av skrivinga, av tankene og av ordene. Jeg vil skrive hele dagen, og noen ganger om natta.

Jeg er alltid sånn, når jeg leser andres bøker, at jeg ikke bare lever meg inn i handlingen, men jeg legger så godt merke til ord og vendinger, og har blikk for hvordan setningene er formet. Jeg blir lykkelig når jeg leser gode skildringer, eller når ordene gjør krumspring på papiret, rett foran øynene mine.

Bokstavelig talt.

Ordspill, eller ord som danser, og ord som treffer som piler i hjertet, det er ren og skjær kunst. Ordene er fløyel og flint, og all verdens følelser, samlet mellom to permer.

FØLELSER er forresten et vanskelig ord å skrive, for bokstavene stokker seg så lett. Bare prøv! 

Følelser er aldri lett.

 

Jeg har lært et ord som heter ventesorg. Hvis jeg overfører det ordet til bøkenes verden, så betyr det at jeg vet at noe snart er slutt. En historie har en ende, men jeg vil ikke det. Jeg vil ikke lese den siste siden, for da er det ikke mer. 

Jo, det er minner tilbake. Jeg kan når som helst hente fram den varme følelsen som boka ga meg, eller opprøret som den bragte inn i livet mitt. Boka gjør meg levende, og da er ventesorgen til å leve med.

Ei sånn bok vil jeg skrive.

Som du kan sette bokmerket ditt i, fordi ordene har sådd en tanke. Du setter boka litt på vent, og livet litt på pause, for å reflektere over små og store bokstaver.

Ventesorg. Den er ikke lett. Jeg brenner for palliasjon, og har oppdaget Cicely Saunders, som grunnla det første Hospice på 40-tallet. Hun var opptatt av døden, men var mest opptatt av at folk skulle leve til de døde.

Bøker er levende. De forteller en historie. Jeg har mange historier å fortelle.

 



 

Disse ordene skal jeg leve etter, og jobbe for, som sykepleier. Det må komme fra hjertet. Jeg er ikke et nedtrykt eller trist menneske, tvert i mot. Jeg er glad og lykkelig, og hurra meg rundt.

Og jeg er veldig glad i jobben min.

Jeg beundrer foregangskvinner som Cicely Saunders. Hun har gått foran og kvistet løypa; hun har gjort det lettere for oss. Hun har bidratt til å gi oss kunnskap og forståelse, sånn at vi er bedre i stand til å lese det siste kapittelet i boka.

Det finnes ikke noe bedre enn bøker. Det måtte isåfall være et glass vin, samtidig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sta som ei geit

 

 

Det er så tynt, lyset.

Og det er så lite av det. Mørket 

er stort.

Det er bare tynne nåler, lyset

i en endeløs natt.

Og det har så lange veier å gå

gjennom så ødslige rom.

 

Så la oss være varsomme med det.

Verne om det.

Så det kommer igjen i morgen.

Får vi tro.

 

- Rolf Jacobsen -

 


 

 

Vi må verne om lyset, og verne om verdens minste og fineste geitekillinger. Jeg inviterte meg selv på gårdsbesøk i går formiddag, før seinvakt, og det var en god investering. Jeg har vært urolig i kroppen etter nedtrappinga av Zoloft, så jeg behøvde å finne litt ro. JEG fant ro, men geitekillingen sprellet vilt, og ville bare ned på gulvet. 

Selvfølgelig ville den det, for alt er jo så nytt og spennende i denne verden. Det hjalp litt likevel, og uroen slapp taket for en stund.

Jeg er sta som ei geit, men jeg vet ikke om det holder. Hvis det fortsetter sånn, med uro, søvnløshet og slitsomme tanker, så er ikke veien tilbake så lang.

Da må jeg revurdere. Veie for og i mot, og finne den beste løsningen. Uansett, så er det aldri et nederlag å ha prøvd.

Uansett så er jeg sterk.

 


 

 

Helt fra jeg var lita, så har jeg trivdes i fjøset. Jeg trives sammen med dyrene. De er ekte og tillitsfulle skapninger, som fortjener å bli behandlet godt. Hopp i høyet!, så fint det er å være sammen med dem. Midt i et hav av høy og sorte perler er jeg lykkelig, for en stund.

Og lenge etterpå.

 

 

 

 

Kan du ikke høre?

Jeg vil ned, jeg vil ned!

Jeg vil lukte, jeg vil breke,

alle må da skjønne det.

 

Kan du ikke skjønne?

Verden er så stor, så stor!

For jeg tenker, og jeg tror,

at jeg savner geite-mor.

 

Kan du ikke se det?

Hoppe opp, og ramle ned!

Vise mot, og finne fred,

det er selve livet det.

 


 

I morgen trapper jeg opp. Sta som jeg er. Jeg er trygg på meg selv, og like nysgjerrig på livet som alle verdens, små geitekillinger.

Minst!

 

Vårtegn



 

Like sikkert som at sola kommer, så er den veldig avslørende. Hvert eneste år.

I dag var en sånn dag, etter uker med vind og regn. Vinduene var grå, og det visste jeg ikke. Gulvet var skittent, men det var det ingen som så. Tankene mine fløy hit og dit, som fuglene gjør når de bygger rede. Jeg vet at disse tankene kommer.

Jeg er vant til dem nå.

Heldigvis har jeg lært meg at det er lurt å finne små ting å glede seg over, så i morgen skal jeg hilse på bittesmå geitekillinger. Jeg gleder meg så mye at det kribler i magen.

Det jeg prøver å være bevisst på, er at negative tanker ikke skal få bygge rede der jeg bor. De skal ikke få hverken tid, rom eller anledning til å slå seg ned her. Jeg feier dem vekk med langkosten.

Jeg har faktisk en langkost, og jeg bruker den fortsatt. Jeg har kjøpt både mopp og tilbehør, men den får hvile en stund til, i kjelleren, fordi jeg er litt gammeldags.

Den står fint der, i skammekroken, selv om den ikke har noe å skamme seg over. 

Jeg skammer meg heller ikke over tankene mine. Jeg tror det kommer av at jeg snart er femti år. Jeg tar initiativ, jeg gjør det jeg vil, og jeg blir inspirert av andre mennesker.

I går leste jeg flere artikler om eldre mennesker. Han som var nesten hundre år, altså dobbelt så gammel som jeg er, han likte ikke ordet eldrebølge. Da så han for seg en bølge av rullatorer og andre hjelpemidler, men det er ikke hele sannheten. Sannheten er at de fleste er høyst oppegående uten hjelpemidler, og at det vi kaller eldrebølge er en naturlig utvikling i samfunnet, og ikke en tsunami.

Klok mann.

Når lyset gjør sitt inntog så kommer redselen min for tilbakefall. Alt synes så godt. Alle detaljer som jeg ikke så i mørket, nå er de her.

Like levende og like skremmende. Detaljene er ikke skremmende, men tankene er det. De tapper meg for energi, og gjør meg blek og sliten, og noen ganger ganske søvnløs.

Nå har jeg akkurat måttet rekke opp deler av et strikkeprosjekt som jeg holder på med. Rekke opp, og begynne på nytt. Rette opp feilene i fra i går.  Det var månelyst i stua i kveld.

Herifra og til evigheten.

Det var derfor jeg likte presten så godt, hun som foreleste på kurset om palliasjon. Det var meldt forfall, så hun fikk ekstra god tid til sitt innlegg. Så fint, sa hun,for da har jeg en hel evighet å ta av.

Jeg elsker humor, og tror at det hjelper i alle situasjoner.

Jeg tror at humor er nøkkelen til det meste. Som når sykehusklovnene får et barn til å le, midt i det verst tenkelige.

Hvem andre klarer det?

Heldigvis så har jeg en egen klovn som får meg til å le. Hun er der for meg, alltid. Alle vet at klovnen har like deler alvor og humor. Plutselig en dag så banket hun på døra mi, og siden har hun vært her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Borte vekk, og hjemme best

 


 


Nå har jeg vært i Trondheim og hentet ny kunnskap. Samtidig fikk jeg bekreftelse på at det er mye vi kan fra før. Jeg er så glad for min opparbeidede erfaring, for da har jeg knagger å henge ny lærdom på.

Kunnskapssenteret er ikke bare et flott bygg, for det er det. Veldig flott! Jeg ble så fascinert av dette mennesket på veggen. Det er også et kraftsentrum som utstråler ny lærdom og gammel visdom. Kunnskap er alfa og omega, for den er nøkkelen til god pleie og behandling.

 

 

Nå har jeg speed-datet i to dager. Leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, ernæringsfysiologer, prester, ja, alt som pasienten kanskje behøver for å leve videre, eller for å dø en verdig død.

Verdig død, hva er det?

Like viktig som et verdig liv, for disse to dagene har handlet om palliasjon, som betyr lindring. Alle disse faggruppene kan bidra til god lindring på hver sin måte, og de gjør det best ved å jobbe tett sammen. Vi fikk et lite bevis på det i går, at det er fint å jobbe i team, for sosionomen var syk, så da tok legen over hennes speed-dating-kvarter.

Fordi hun vet hva den andre jobber med, og fordi hun vet hva sosionomen står for. 

 

Det var også godt å få bekreftelse på at vi får til mye bra ute på øya vår. Jeg satt i en stor forsamling av helsepersonell og kjente på at dette kan vi. Vi gjør det allerede; samarbeider godt med de andre faggruppene, men alle kan alltid bli bedre, så vi hviler aldri på lauvbærene. 

Jeg er likevel stolt.

Jeg våger å gå inn i alle mulige situasjoner nå. Jeg våger å lytte, og jeg tør å gi rom for den vanskelige samtalen. Det jeg IKKE våger, er å slenge meg ned sammen med fremmede, likesinnede, som er på det samme kurset, og bare prate om løst og fast. Jeg er elendig på den type samtale, og synes egentlig at det er veldig skummelt. Jeg føler meg som ei bittelita mus, som egentlig bare vil pile inn under ei golvlist, og sitte der i fred.

Borte vekk.

Heller det enn å dele bord med andre når det er lunchtid. En HEL time! Jeg mestrer det ikke. Da vil jeg heller sitte for meg selv, og gnage på en ostebit.

Er det virkelig det jeg vil?

I sånne stunder føler jeg meg like sårbar som pasienten sikkert gjør, så jeg har godt av å kjenne på følelsen. Denne litenheten i et stort system. Dette ønsket om å ville gjemme seg litt for omverdenen, fordi virkeligheten er skremmende. Jeg vet ikke, nei, jeg bare aner, hvordan det er å være pasient. Det er bare pasienten som har akkurat den kunnskapen. 

Det er derfor vi må lytte. Det var det presten sa, at vi har to ører og en munn, fordi det er dobbelt så viktig å lytte.

 

Jeg sto visst i veien for en robot nede i underetasjen, også, selv om jeg bare var ei lita mus. Plutselig hørte jeg en stemme som sa: Flytt deg! Robot-tralle på vei! Kanskje han sa det litt mer høflig, da. kan du være så snill og flytte deg? Jeg hadde mest lyst til å stå der jeg sto, for å se om han bare kjørte videre likevel. Akkurat i det øyeblikket ble musa til en elefant.

Akkurat der kom Frøyværingen fram. Vi er litt trassige, vi. Vi tåler vær og vind, men vet samtidig at det er lurt å lytte til værmeldinga.

Så jeg flyttet meg, med glede, for roboten hadde en jobb å gjøre, og jeg var bare på besøk.

 

Og stakkars dem som er dårlige til beins, for den grønne mannen i lyskrysset blir veldig fort rød, og jeg blir rød i maska. Herregud, for et stress. Borte bra, men hjemme best, sier Milla, og jeg er enig.

 



 

I 2017 finnes det en App for alt, og stakkars dem som ikke henger med i svingene. Jeg skulle ta buss, og da måtte jeg laste ned Mobillett. Vi Frøyværinger er kjent for å være to skritt foran, så jeg kjøpte billetten i god tid. I alt for god tid, for den varte bare i en time, og det var nesten to timer til jeg skulle ta bussen.

 Der fløy det 40 kroner ut av vinduet.

Jeg ventet litt, og tastet inn ny billett. Er du sikker på at du vil kjøpe billett? Du har allerede kjøpt. Sto det på skjermen. JA, jeg er sikker!! ( F***! ) Denne gangen er jeg helt sikker.

Jeg hadde en avtale med ei ny venninne, og det ble verdens beste kveld. Jeg var invitert på middag, og vi delte ei flaske vin. Her skulle det egentlig ha ligget en drøss med bilder nå, men vi ble så oppslukt av den gode samtalen, at det glemte jeg. Heidi brukte veldig lang tid på å lage den middagen, men det var fordi vi hadde så mye å prate om. 

Og jeg rakk akkurat siste buss hjem til hotellet.

 

Neste kveld hadde jeg en avtale med tre damer som jeg bodde sammen med i Levanger. Vi bodde i kollektiv mens vi utdannet oss til sykepleiere, og det var som å skru tiden tilbake. Alle fire glemte å ta bilder av oss sammen.

Disse tre årene, fra høsten 1988 til væren 1991, var sprudlende og spennende og vanskelig og krevende, til og med ganske tunge, men takk for at vi bodde under samme tak. Takket være dem så klarte jeg det, for jeg taklet dårlig det å skulle prestere, eller bli vurdert, hele tiden. Den jeg var DA mestret ikke dette presset så godt, men jeg klarte det likevel. Vi klarte det sammen, for vi var et team; Elberg-teamet.

Takk og pris, for det er sykepleier jeg vil være.

 

To liv.

Millionar av år.

Vi lever kanskje

i hundre av dei.

Så fint at tida mi

skulle kome til å krysse

tida di.

- Trygve Skaug -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
hits