Lykka er

 



 

LYKKA ER

Lykka mi heter høst

og er blader som faller

eller tanker som svever

lik trekkfuglen.

 

Fugler som flyr i formasjon

alltid på søken

en spydspiss i verden

bare mykere.

 

Lykka er plommerød

et søtt sukk

med vind på kinnet

forlokkende.

 

Plommerød med sol på

fristende moden

et dryss av sukker

og lovnader.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fri som fuglen


 

 

Høstens glød avløser sommerens varme, og gjør fargene enda mye sterkere enn de var, iallefall for den som elsker høstfarger. Når bladene slipper greina, så blir tankene lettere, og dagene bedre.

Det er om høsten jeg blomstrer, når himmelen er høyere og lufta skarpere enn ellers. 

Hjertet roer seg når det blir mørkt, for mørket er trygt og godt, selv om jeg elsker lyse sommernetter. Det beste jeg vet er å gå tur i mørket, for da er jeg usynlig. Jeg har blitt mer og mer synlig i verden, og det liker jeg, men noen ganger er det godt at ingen ser meg.

Dessuten liker jeg kontraster. Å sitte ved brygga på Bogøya en sensommerdag, med en øl i hånda, er pur lykke, særlig når jeg vet at høsten følger etter.

Til og med lukta av nybanket tørrfisk er sjarmerende, selv om den lukter forferdelig stygt.

 

Høsten er som dovne bølger som så vidt orker å skvalpe mot skjæret. Ikke fordi de mangler energi, men fordi at livet er roligere enn før, samtidig som det skjer mer. De må ikke slå med voldsom kraft mot land for å markere standpunkt, det holder med rolige drag. Rolige drag som inneholder styrke og svakhet, ydmykhet og besluttsomhet. 

Høsten er en trekkfugl. Forskjellen er at fuglen forlater høsten, mens jeg blir. Jeg blir mer enn gjerne, for jeg elsker brunt, orange, mosegrønt, plommerødt og himmelblå. 

Høsten er en trekkfugl, fordi høsten rommer nye eventyr. Nå er jeg eventyrlysten og nysgjerrig. Jeg har vært på verdensomseiling i mitt eget liv, og trives best hjemme. Jeg har lært enormt mye om meg selv, og har endt opp som en sterk og fri kvinne.

Sterk, fordi jeg er tryggere på meg selv, selv om jeg aldri blir helt trygg. Fri, fordi jeg endelig har blitt kjent med meg selv, på ordentlig.

Fri som fuglen, vippende på ei grein som er full av søte plommer.



 

 

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fremad marsj

 

 


 

 

Tunge tanker er som

en hær av soldater

taktfast marsjerende

inn i det landet som

er mitt,

og bare mitt.

 

Bevæpnet til tennene

med tusen hender

og blikket vendt mot

ei vergeløs målskive

som er meg,

og bare meg.

 

Ingen får stjele det vakre

landskapet jeg lever i

for her bor det sterkeste

våpen som finnes

som er ord,

og bare ord.

 

- Tove -

 

 

 

Mageplask

 



 

Å la ordene komme ut i form av et dikt er kjempeskummelt. Det er mye mer utleverende enn å skrive en kilometer lang tekst. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er kanskje fordi at ordene står så alene.

De blir mer synlige, og får mer kraft, på en måte.

De har ingenting å gjemme seg bak, og de kan ikke ligge på lur mellom linjene. Det er en ganske naken følelse, særlig for ei som alltid har vært tilkneppet.

Men det var før.

Nå tar jeg sats og kaster meg ut i det rosa og blå, så får det briste eller bære. Det kan bli et stup til 20 i stil, eller det kan ende i et realt mageplask, som svir lenge etter at jeg har landet.

Den som har landet på magen vet at det gjør vondt, men det går over av seg selv. Det gir ingen varige men, så jeg har ingenting å tape, bortsett fra at åpenhet er å balansere på line.

Åpenhet kan være fint, og åpenhet kan være provoserende. Jeg er helt avhengig av å feste blikket på et punkt langt der framme, for da vet jeg at jeg vingler mindre.

Da er det mye lettere å sette den ene foten foran den andre, for med en gang jeg ser meg tilbake, eller så fort jeg titter ned, så kommer angsten for å falle.

Jeg hadde aldri trodd at 40-årene skulle bli mitt tiår, på godt og vondt. Det tiåret da jeg skulle bli vitne til min egen personlige forvandling, for det er hva det er.

En forvandling.

Jeg tar ansvar på jobb, og jeg uttrykker tydelig hva jeg mener. Jeg våger å ta egenrådige valg, som er bra for meg selv, og i det lange løp bra for dem som er rundt meg. Jeg har lært å lytte til min indre stemme, og enda viktigere, jeg har lært å følge det som den indre stemmen forteller meg. Det som kalles magefølelsen, kanskje.

Mageplask og magefølelse; det er i magen det kjennes best.

Det sitter massevis av nerver og følelser gjemt i magen. Noen ganger vaser de seg ihop som et fiskegarn, sånn at alt blir en stor floke. To ganger har denne knuten vært så hard at jeg nesten ikke holdt det ut. Jeg skjønte ikke hva det var, for det var så fysisk vondt at jeg trodde jeg skulle dø av det.

Det var som en hær med soldater, som marsjerte og invaderte det landet som er mitt. De tråkket på nervene mine, sånn at jeg både kauket og spydde.

Jeg, som egentlig er lydløs.

I ettertid stilte jeg diagnosen selv, som jeg noen ganger gjør, fordi det er jeg som kjenner kroppen min best. Når jeg kjenner antydning til det samme nå, så hiver jeg innpå to Naproxen, fyller en plastpose med glohett vann og legger på magen, samtidig som jeg legger meg flatt og tar noen dype magedrag.

Så fnyser jeg litt av legen som trodde at det var luftsmerter, mens jeg liker den legen som var enig med meg, han som lyttet og forsto.

Jeg har ikke tålmodighet med floker. Da kaster jeg heller garnet og kjøper et nytt. Hadde det bare vært så enkelt, men det er det ikke. Jeg må pent bruke den tiden det tar, for jeg kan ikke fange nye øyeblikk i garnet før flokene er borte.

Da jeg gikk på søndagsskolen, så samlet vi fisk og stjerner i garnet. Hver gang vi møtte opp så fikk vi en fisk, og når vi hadde samlet et visst antall fisker så fikk vi en gullstjerne. Det var sånn stas å få den gullstjerna.

 



 

Det var en stjernestund, og helt sikkert en sjøstjerne.

Det er sånn jeg gjør det nå, også. Jeg samler på gode øyeblikk, og det betyr at jeg samler fisker i garnet mitt. Jeg prøver å nøste opp i flokene etterhvert som de kommer, sånn at jeg slipper å bruke så mye tid og krefter på å løse dem opp.

Så er det stjernestundene. Jeg husker ikke om jeg fikk dem etter fem eller ti fisker, men jeg husker følelsen det ga å få dem. Jeg går aldri rundt med en lykkefølelse som varer lenge, det er heller ørsmå lysglimt. Plutselig er følelsen der, og så fordufter den, like fort som den kom.

Helt til neste gang jeg finner ord som gjerne vil bli til et dikt, for ordene er som stjerner. Jeg samler på dem, og jeg deler dem ut.

Jeg er ganske stolt over å ha kommet dit jeg er nå, og jeg er glad for at jeg finner ord som passer til tankene mine. Jeg er glad for at den indre stemmen har kommet opp til vannflata, sånn at den kan ljome så høyt at til og med JEG hører det. 

Det har jeg merket når jeg sitter i kajakken, sånn like over vannskorpa. Stemmene bærer veldig godt, og det er lett å høre hva andre sier, selv om de er langt unna. 

Det er nok å hviske, nesten. Hviske til seg selv.

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Pennestrøk


 

PENNESTRØK

 

Noen ganger er verden

blank og blå

og lydløs,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrøk

som hviskes ut

etter meg,

så ingen vet at jeg har

vært der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt følger mine

åretak.

 

Et varmt hjerte med

stø hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

 

Iallefall for en stund, og så lenge det varer.  Det er forresten skummelt å skrive dikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veien

 

 

 


Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten ordene mine. Det er veldig fint at mange faktisk leser det jeg skriver, men det beste er at jeg glemmer alt rundt meg mens jeg stabler bokstaver. Jeg stiller dem opp som Dominobrikker, og da er det nok at jeg puster på det første ordet.

Når jeg puster på det første ordet så stryker det borti det neste, som igjen tar med seg det tredje og så videre.

Når siste ord er sagt, så kjenner jeg en lettelse over at de har samarbeidet om å nå et mål. De har stått side ved side, og de har gitt mening, for hver for seg har de nesten ingen betydning. Bortsett i fra ord som JA og NEI, da. De står ganske støtt alene, og behøver ikke flere enn seg selv, særlig om de blir skrevet med store bokstaver.

Først og fremst så har de alltid vært der, uten at de har våget seg fram i lyset, av frykt for å sprekke og bli til ingenting. Er det ordene som har gitt meg selvtillit, eller har min nye selvsikkerhet gitt meg mot til å sette ord på tankene?

Jeg vet at ordenen mine har vært ei lun kappe, som har varmet den sørgende. Jeg vet at ordene mine har gitt venninna mi styrke i tunge stunder.

Jeg vet at ordene mine kan få andre til å le, om vi deler den samme form for humor, da. Helst liker jeg å le av andres historier, for jeg er dårlig på å sette liv til ordene når de kommer i muntlig form. Jeg lener meg heller tilbake og lytter når andre broderer ut detaljer. Sånne detaljer som maler et bilde, og som jeg kan le av, en sånn hysterisk latter som får fram tårene.

Ordene mine kan til og med ramme hardt, særlig når jeg er sur eller sinna. Jeg er en mester i å benytte meg av ironi, for det svir skikkelig, spesielt når motparten hater dette virkemiddelet. Da kjører jeg på med mer av samme sorten, og vrir kniven rundt i såret, helt til jeg kjenner et snev av dårlig samvittighet.

 

Jeg ser for meg at ordene som jeg skriver er masker til strikketøyet mitt. Jeg fletter dem inn i hverandre, sånn at de danner et mønster. Jeg velger de fargene som jeg liker best, og jeg lager det mønsteret som jeg aller helst vil ha. Jeg velger meg blått, sennepsgult, brunt og vinrødt, fordi jeg er høst, og fordi havet alltid er en del av meg.

Mønsteret blir til mens jeg strikker, for jeg har ingen oppskrift, og jeg ser det nå, at det blir veldig fint. Det blir akkurat sånn som jeg har drømt om at det skal bli.

 

VEIEN

Jeg finner veien som jeg helst vil gå

og krysser fingrene og håper på,

at havets datter ikke snubler mer

men at jeg reiser meg og fortsatt ser,

hva som er rett, og hva som synes galt

sånn at jeg kikker opp, og får fortalt,

hva som er kronglete, men riktig vei,

for lille, store, sterke, svake meg.

 

Jeg vet at det er veldig lett å gå i kne

for livet har en gang fortalt meg det,

å ta et bittelite dansetrinn

som slipper masse sol og varme inn,

det hjelper ofte mye, eller kanskje litt

når livet stopper opp, og blir litt stritt,

jeg snører hvite ballerinasko

for da blir dagen lys og lett og god.

 

Jeg er ikke spesielt glad i å danse, men ordene lever sitt eget liv, som i en dans.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bindeleddet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


Vin og Vega,

måkeskrik,

tenk så fint å ha det
slik.
Hopp i havet, legg på 
svøm,
livet er en gylden
drøm.

Se mot dagene som
kommer,
drøm en drøm om neste
sommer.
Tenk at livet ditt er
godt,
nye dager har du
fått.

Måke, kommer du
tilbake,
for å finne deg en
make?
Her hvor brygga møter
hav,
langt fra livets mas og
kav.

Kanskje treffes vi
igjen,
lille, hvite
måkevenn.
Jeg kan låne plassen
din,
mens du speiler deg i
vin.

 

Jeg ønsker å være like interessert i pasienten som måken er i vinglasset, for den er hundre prosent tilstede, og det er hva god sykepleie handler om. Måken er nysgjerrig, og speiler seg i glasset. Kanskje den nikker gjenkjennende, eller kanskje den lærer noe nytt om seg selv, for det er viktig å kjenne seg selv om man skal hjelpe andre. Det er viktig å ha en trygg og solid plattform, som vakler, men som aldri faller i grus.

Når jeg ser tilbake på sykepleierstudenten som var meg, og sammenligner med den jeg har blitt, så er det håp for flere enn meg. Det sies at hørselen er det siste som forsvinner, men jeg tror at det er håpet.

Så lite jeg visste, og så lite jeg kunne, egentlig. Likevel var det noen sykepleiere som skjøv meg foran seg, og inn i situasjoner som jeg ikke mestret, bare fordi de selv var redde, usikre eller også feige.

Som den gangen ei mor hadde mistet sitt nyfødte barn, og jeg fikk et matbrett i hånda, med beskjed om å gå inn til henne. Jeg var den første hun skulle møte på avdelingen, og jeg hadde ikke sjanse til hverken å forberede meg eller takle situasjonen på en god måte.

Jeg glemmer det aldri.

Jeg glemmer heller aldri den multihandikappede gutten med slanger alle steder, som ble overlatt til meg på hver eneste vakt. Den gutten fikk det godt likevel, for jeg ble ekspert på alt mulig etter å ha bodd på rommet hans en hel sommer. Vi ble gode venner, selv om han ikke hadde språk, og jeg tror det var bedre å ha MEG der, i stedet for noen som egentlig ikke ville. Vi ble en liten allianse mot resten av verden. Jeg ville egentlig ikke jeg, heller, men de ga meg aldri et valg.

Eller de to som brukte sin overmakt til å overlate hele avdelinga til meg, mens de rottet seg sammen med ei kaffekanne, i visshet om at jeg ikke våget å protestere.

Jeg sprang som en gal fra rom til rom, og alle overlevde, til og med jeg.

Tusen takk, for jeg lærte mye av det. Jeg lærte forskjellen på gode og dårlige sykepleiere. Jeg lærte å si fra, selv om det tok sin tid før jeg våget å ta bladet fra munnen.

Jeg visste hva som bodde i meg, og hvorfor jeg ville bli sykepleier, og det er verdens beste grunnlag, så lenge verdiene er gode.

Det kryr av flotte og sterke sykepleiere, med trygge og og varme hender. Jeg kjenner mange kunnskapsrike pleiere, som har de rette holdningene. Det finnes gode holdninger og dårlige holdninger, og jeg våger å si at jeg vet forskjellen, takket være noen lysende forbilder som overskygget de som var mest opptatt av å utnytte ferskinger som meg.

 

Nå har jeg blitt en god blanding av varsom og direkte. Jeg teller til ti, og er aldri redd for å gå inn på et rom, selv om jeg av og til er som et aspeløv i motvind.

Jeg dør ikke av å ha litt hjertebank, men det er mange andre som dør, og det er ingenting å være redd for, iallefall ikke fra mitt ståsted.

Eller sagt på en annen måte, aller helst liker jeg å sitte. Sitte ved senga og kjenne på alle følelsene som raser gjennom kroppen. Jeg liker ikke å se at noen har det vondt, men jeg er glad i jobben min. Først og fremst skal jeg være bindeleddet mellom fastlege, sykehus og pårørende, for å passe på at alle jobber mot det samme målet. 

Hva er målet?

Målet er at den som behøver oss skal få være seg selv, og ikke drukne i et system som glemmer hvordan det er å være et lite menneske med angst for det ukjente, for ingen av oss vet hva det vil si å dø. Målet er trygghet, tillit, omsorg, etikk og kunnskap, i tilfeldig rekkefølge, for det hjelper ikke med kunnskap om vi viker unna alt det andre.

Vi kommer ingen vei uten tillit, som jeg mener er det aller første bud ved hvert eneste møte. Uten tillit har vi ingenting.

Det er der sykepleieren, omsorgsarbeideren og hjemmehjelperen ofte trekker det lengste strået, og kanskje kjenner på det største ansvaret ( selv om jeg vet at legen har det medisinske ansvar ). Jeg har heldigvis ingen problemer med å forholde meg til hvem som har ansvar for hva. Vi sniker oss over dørterskelen, eller gjennom nøkkelhullet, og inn i livet deres. Vi prater fortrolig mens vi rekker dem klærne etter dusjen, og kjenner på en ydmykhet over at de kler av og på seg foran oss, noen ganger med litt hjelp.

Da tenker jeg ikke på en naken kropp, men på hva det sikkert koster å blottstille seg. De viser fram slitne kropper og ensomme stunder. De lar oss ta del i det som de ikke lenger mestrer, og som de alltid hadde kontroll på i et annet liv.

Det er  masse historie i veggene og kroppene, for den som gjerne vil lytte. Jeg har også lært meg å lese mellom linjene. Som da jeg var hos ei gammel dame her en kveld.

Hun: Er du gift?

Jeg; Nei.

Hun: Hvor gammel er du da ( rene kryssforhøret) :

Jeg: 48

Hun: Jaja.........du rekker det vel kanskje enda.

 

Det var tvil i stemmen hennes, og det hørtes nesten håpløst ut. Jeg samler på sånne gullkorn, og jeg har verdens beste jobb. Jeg har en boks med mange rom i, og der samler jeg på fine samtaler, artige historier og gode skrøner. Jeg samler på samarbeid, gode kollegaer, tillit og omsorg. Jeg samler på alt det som gjør meg til en bedre sykepleier.

Noen ganger får jeg kjeft, og andre ganger er det noen som slenger på røret i sinne. Jeg kan ikke alltid gjøre alle til lags. og det står heller ikke skrevet i panna mi at jeg er en nikkedukke.

Den tiden er definitivt og heldigvis forbi. Jeg burde slengt på røret for lenge siden, jeg også.

Det hender at jeg tar feil, og enkelte dager strever jeg med å leve opp til det jeg står for. Mine holdninger utfordres hver eneste dag, og da takker og bukker jeg for at det finnes lærlinger og studenter. De utfordrer tankegangen min, og krever - bevisst eller ubevisst - at jeg begrunner mine valg.

Jeg skjønner meg ikke på dem som mener at de er en belastning, selv om også jeg har dager der jeg helst vil kjøre alene. Jeg innrømmer gjerne at det noen ganger er mest behagelig å kjøre sitt eget løp, men ikke i det lange løp. I det lange løp er vi helt avhengig å spille på samme lag, og vi er best tjent med å spille hverandre gode.

Jeg tjener heller ingenting på å skyve andre foran meg, i frykt for min egen redsel og usikkerhet. 

Det handler ikke om å vinne eller å tape. I en sånn match handler det mer om å gjøre sitt beste for laget, og aller helst for lagkapteinen. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hopp i havet

 




 

Drømmen kan være bitteliten som et albueskjell, eller den kan være like stor som himmelen over meg. I går kveld rakk jeg ikke engang å begynne på en drøm, for alt skjedde så fort. Det ble en hopp på-tur; en sånn tur der vi bare slenger kaffekanna i sekken og begir oss inn i drømmen som vi aldri rakk å henge med på. En karusell som snurrer så fort, eller et liv som tar en så brå vending, at vi ramler av i fart og lander på Andstein, for noen ganger ender det godt likevel.

Det ble en drømmekveld, og akkurat passe langgrunt og forfriskende kaldt.

 

Det var deg og det var meg,
det var minner som aldri vil dø.
Det var evighet,
og en sol som farga himmelen rød.

- Postgirobygget -

 

Det var deg og det var meg, pluss millioner av knott, så vi var ikke alene likevel. De er rene smådjevlene, for de stjeler fra meg noe av idyllen som finnes der ute. Hvordan har de kommet seg dit? Det må da være alt for langt å fly for en så liten skapning.

Jeg tipper at de flyr dit på pur F***.

Jeg trålet hele øya ( jeg vet at den ikke er stor) på kryss og tvers, i et forsøk på å løpe fra dem. Så fikk jeg trimma litt, så fikk jeg sett meg litt rundt. Selv om det er korte avstander, så er det fin utsikt til alle kanter. Det handler om å peke nesa den riktige veien.

Ut mot havet.


 

Å besøke Andstein en sånn kveld kan jeg helhjertet anbefale, selv om jeg blir glad når det ikke er andre folk der. Jeg er ikke engstelig for å møte andre, men jeg liker å tenke at jeg har strandet på en øde øy som ingen vet av.

En perle som ingen andre enn jeg har oppdaget.

 



 

Sånn kunne jeg ha ligget hele natta om det ikke var for knotten. Tenk deg at knotten ikke finnes, og at du kan ligge på magen på et varmt svaberg og bare være til.

Bare være, uten tanke for hverken natta eller morgendagen. Et sånt øyeblikk da tiden stopper opp og tar en pause.

Det er så godt.

 

 

Også denne kvelden hadde vi hellet med oss. Det var like blikkstille som sist vi traff nisene. De var ikke like mange som forrige gang, men minst like elegante.

De prustet farvel og på gjensyn, og danset mot Mausund eller Bogøya. Jeg skjønner dem godt, for utenfor Frøya ligger det vakre steder som perler på en snor.

Nok til et helt perlekjede.



 

 Det er fascinerende å se på nært hold hvor fort fargene skifter når sola er på vei ned i havet. Det tar pusten fra meg hver eneste gang.


 

Dette bildet er tatt kort tid etter det første, og fargespillet er helt annerledes. 

 

  

 

Kolbein Falkeid skriver fint om havet:

Med horisonten som et diadem om pannen
skriver du dine salte brev til kysten.
Land forvandles,
dyr og mennesker kommer og går.

 

 

 

Nå er det vi som lever, og som får oppleve dette. Før var det andre, og etter oss kommer det nye.

Jeg har lært meg å ha dette perspektivet på livet mitt, for da setter jeg pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg jubler som en unge, og nesten ramler ut av båten, når jeg får øye på ei nise. Det føles som om nisa og jeg deler en hemmelighet akkurat denne kvelden. Jeg vet at det høres pompøst og poetisk ut, men det er sånn det er.

Vi trives som fisken i vannet begge to.




 

Vi slo av motoren og bare satt der, et sted midt mellom flo og fjære. Jeg liker den knitrende lyden av tang som floa forlater. Når tangblærene begynner å tørke i sola, så lager de gode lyder. Det sa jeg til Kjell i går, men jeg er ikke sikker på at han skjønte hva jeg mente.

Det var kanskje bare jeg som hørte det.





 

Tenk å være så glad i alt dette, og samtidig ikke like kamskjell, blåskjell, reker, krabbe, kreps eller hummer og kanari. Jeg liker skjellene, men ikke det som er inni dem. Heldigvis er jeg glad i fisk, da, unntatt sild.

 Pssst!!  På Bogøya har de verdens beste fish&chips.

Lærdom


 

LÆRDOM

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå en annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom de tusen kvardager
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenne lys
og tørke tårer
natt og dag.

- Alf A. Sæter -

 

Det er ekstase å padle mot... jeg vet ikke hva. Jeg kan se at jorda er rund, og at den er ikke har en begynnelse eller en slutt. Det er godt å høre stillheten, for den finner jeg nesten ingen steder. Det er lyder overalt, nesten, men noen lyder er lydløse. Plaskene fra åretaket, eller snatringen fra en ærfugl, er bare toner til tankene mine.

Når jeg dupper midt i alt det blå så er jeg alene i verden, på en god måte, selv om jeg er sammen med andre. Nisa som danser forbi meg, like ved kajakken, har det sikkert likedan. Den pruster livsglede.

 

Ingenting er finere enn sjøhus som speiler seg i havet.



 

Og ingen passer bedre inn i speilbildet enn de som bor der.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er så heldig å få låne en flik av dette, med et glass hvitvin til.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Dette er et pusterom i tusen hverdager. Jeg er glad i hverdagen, men trenger sånne hvilesteder. Det er heller ikke lett å se en annen vei til rett tid, for jeg vet ikke alltid når tiden er den rette.

Jeg liker stillhet og varme hender, og jeg liker å tenne lys i mørket. Det er derfor høsten er min tid, og det er derfor jeg elsker å dykke ned i et dikt.

Livet er latter og tårer. Livet er ei sommernatt på brygga, der jeg prøver å være den rette. Det er lett å være den rette under midnattssola, og ikke særlig lett når jeg er i det krakilske hjørnet av verden.

Da er jeg ikke riktig for noen.

 

Jeg vet ikke alltid hva som er rett eller galt. Det hender jeg trår feil eller tramper i klaveret, men jeg holder alltid balansen når jeg sitter i båten min.

Det er fordi vi hører sammen, og fordi jeg helst padler i godvær, for å være på den sikre siden. Jeg vokter livet mitt så godt jeg kan, selv om jeg har blitt en mester til å gripe sjanser.

Jeg har begynt å like sånne sjanseseilaser, for nå var det på tide.

Evig eies

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Eg har ein gammal draum djupt inni meg.

Den er motoren i mitt sinn.

Den får meg opp på nye åskammar.

Du veit vil du ha utsikt må du tåle litt vind.

- Henning Kvitnes -

 

Eller den får meg ut på havet, dit fisken biter. Jeg fikk ingen fisk, men det gjorde ingenting. Jeg plages litt med nattesøvnen i perioder, men når jeg sitter i en båt eller i kajakken min, og lukker øynene samtidig, så kan jeg sovne om jeg vil. Når kajakken dupper som en liten barkebåt, da finner jeg sjelefreden min, som også er en del av meg. 

 




Jeg kan ikke bo på sjøen, men jeg burde vært der ute hele tiden, for akkurat nå er jeg urolig og litt fjern. Kanskje jeg burde skaffe meg en husbåt?

Den båten skulle jeg i så fall ankret opp på Titran. Det skulle jeg ha flintret alle uroligheter langt til havs, så båra fikk sluke dem. Suset fra havbåra skulle ha overdøvd alt det som er negativt, og lyden skulle ha lagt seg som ei kappe rundt skuldrene mine.

 

Denne måken ventet på fisk, men fikk ingenting denne gangen. Det er ikke alltid vi får det vi drømmer om, og det er ikke bestandig alt går etter planen, hverken for måke eller menneske.




 

Her er Garnvika i bakgrunnen. Her har kjæresten vært guttunge. Her er det fint å være.

 

 

Det er også fint å få være sammen med ham, for han er temmelig tålmodig med meg og min måte å være på. Det hender jeg er nebbete, og jeg er noen ganger innesluttet, men jeg er også det motsatte.

 Alle har sterke og svake sider, fine og mindre pene egenskaper, eller gode og dårlige dager. Det handler om å tilpasse seg, sånn at to forskjellige planeter kan gå i samme bane rundt jorda. 

Jeg vedder på at alle kjenner seg igjen. Krasjlandinger er ikke til å unngå, liksom, men heldigvis lander vi mjukt de fleste av oss, gang etter gang.

Det er slitsomt, lærerikt og berikende.

Jeg kommer aldri til å sykle tandem, og jeg vil heller aldri ro dobbeltsculler, for jeg vil bestemme farten og takta selv. Jeg kjenner meg selv så godt, at jeg vet vi ville endt i grøfta, eller til og med på havets bunn. Jeg er god til å samarbeide, og jeg tenner like gjerne på alle plugger. Jeg trøster meg med at en motor er helt avhengig av tennpluggen, skal den komme noen vei.

 Å padle side ved side er fint, selv om vi sjelden gjør det, for Kjell ligger alltid en sjølengde foran. Å sykle rett bak ham for å spare krefter er også fint, men jeg bytter gjerne plass.

I stedet for å be ham dra dit pepper`n gror, så kan jeg dra lasset en stund. Og jeg kan være sjeleglad for å ha en sjelevenn.

Av motsatt kjønn. Er det mulig?

Ja, men ikke alltid. Det finnes utfordringer og betroelser som en stakkars mann bare blåser av, eller himler med øynene over, så takk Gud for venninnene.

Det er de som alltid vet mest og best.

 

 

Jeg er følsom, og samtidig redd for å vise følelser. Merkelig kombinasjon, egentlig. Jeg lever meg inn i alt, og har masse omsorg innabords. Jeg deler det jeg har, men likevel holder jeg noen ganger noe tilbake. Jeg er reservert, og vet ikke om det er for å beskytte meg selv. Dette tenker jeg mye på, og heldigvis vet jeg at det er lett å kakke hull på skallet, for den som vet hvem jeg er.

Jeg er ikke ei hånd i hånd-jente ( og ikke blir jeg det, heller ), da må jeg være hundre prosent sikker på at vi er alene, men jeg liker tanken, og varmen som det sikkert gir.

 

Men alt eg treng no er handa di,

og det beste eg kan gi deg det er mi.

- Henning Kvitnes -

 

 

 

 



 

Inni granskauen bra

 

It Ain't No Sin To Be Glad You're Alive

- Bruce Springsteen -

Vi to er veldig glad for at vi i aller høyeste grad er i live, og vi er veldig  glad for at vi fikk oppleve Bruce Springsteen LIVE. I går var vi høye både på livet og på sprudlevann. Akkurat passe dose med sprudlevann, ja, for vi var der for å være hundre prosent tilstede.

Noe annet var heller ikke mulig, for vi hadde verdens kjekkeste mann på storskjerm foran oss. Blodet bruc(t)e på ekte vis.

For en mann, og for et band!

Han klarte til og med å stoppe regnet, eller var det bare det at vi ikke brydde oss om at det høljet ned? Jeg har aldri vært virkelig nesegrus fan av Springsteen, ei sånn ei som telter foran inngangen i flere døgn på forhånd, men jeg kjenner likevel de fleste av låtene hans. Vi hørte mye på hans musikk da vi var ungdommer, og i går var vi ungdommer igjen.

Iallefall jeg. 

Det sto en kar sammen med oss, som mente at de som var kortest burde stå foran de som var høyere. " Æ e eisækstisju ", sa Mona. Hun prater veldig fort.

" 67? ", sa han. " Du ser ikke en dag eldre ut enn 67."  Honnørbillett neste, mens venninna lo høyt og lenge.

Hun er på alder med Bruce, da, og de holder seg godt begge to.

 


 

Vi er, eller blir, 49 år begge to i løpet av året, men i går var alle menneskene i Granåsen akkurat like unge. Alle 37 000 av oss. Vi klarte å snike oss langt fram, og vi var alltid sammen, fordi vi liker å være sammen.

Dette var en stjernestund for minneboka.

 


 

Det var fantastiske låter på rekke og rad, det var utmerket lydkvalitet, og det var en innlevelse som får hjerter til å smelte. Det var ingen som sleit med innlevelsen i går. Jeg fikk gåsehud, jeg slapp løs rockefoten som jeg hadde glemt at jeg hadde, jeg veivet med armene, jeg gliste bredt ( noe jeg sjelden gjør, selv om jeg har all grunn til å glise ),  og jeg tørket tårer.

Eller var det regndråper?


 

Jeg er sikker på at han ga alt for oss. Jeg tror han likte trøndere og granskau, og jeg leste et sted at han gjerne vil tilbake. Han har god kontakt med publikum, og det er sjarmerende. Uten publikum, ingen artist, og omvendt. Det er snakk om gjensidig kjærlighet, og en dyp og ekte kjærlighet til det han driver med. Jeg oppdaget Bruce Springsteen på nytt i går.

Kveldens sterkeste øyeblikk?  INDEPENDENCE DAY

 



 

The River er fin, og det har den alltid vært.

 



 

Dagen derpå var også fin, for dager sammen med Mona er alltid fine. Vi lekte turister i egen by, og toppet opplevelsen med en utepils i finværet.

" Kjærleik er å vilja vel."  Vi lever etter dette ordspråket.

 Vi prøver alltid å skape nye øyeblikk sammen, og nå har det blitt en årlig tradisjon å dra på konsert. Vi vil hverandre vel, og vi ler mye sammen. Vi snakker om alt som ligger oss på hjertet, og det kommer ikke lenger enn dit. Det er fint å ha noen man kan stole helt og holdent på, for det er ikke mange som behøver å vite alt om oss.

 



 

Crescendo i gågata.

Vi landa i Nordre, og sammenlignet alle vi møtte med Bruce. Veldig urettferdig for denne karen å bli sammenlignet med The Boss, men det han ikke vet har han heldigvis ikke vondt av. Han var en fargeklatt i bybildet, selv om klærne hans var grå, og jeg håper han tilgir meg at jeg poster dette bildet.

 Det sto en fargerik klovn ved siden av, og han så ikke lystig ut i det hele tatt. Han så lei seg ut, for det var ingen barn som stoppet. Kanskje de heller ville jakte Pokemon?

Stakkars klovn.

Vi satt på en benk og spiste jordbær, mens vi betraktet alle som gikk forbi. Det er fryktelig artig å betrakte folk i smug. Vi trampet takten til trekkspillmusikk, helt til mannen kastet lange blikk i vår retning.

Han hadde sjarm i blikket sitt, mer sjarm enn klovnen, tydeligvis.

 


 

Jeg tror at sjarmøren er enig med Sjefen:


" The best music is essentially there to provide you something to face the world with. "

Rosa himmel

 

Sådan er verdens centrum,
at det må man selv have med.
Har man det ikke i seg,
så findes det intet sted.

- Piet Hein -

 

 

Jeg vet ikke om jeg kan være hjemme alle steder fordi om jeg bærer gleden med meg, for hjemme er alltid best, men jeg tror at ved å ha gleden med på reisen, så finner jeg perler der jeg er. Det handler om å bruke sansene sine. Det handler om å løfte blikket, så jeg kan se at verden noen ganger er et vakkert og rosa sted.

Det handler om å ta et skikkelig magadrag, og la sjølufta fylle både kropp og sinn. Det betyr å legge handa på en stein eller et svaberg som fortsatt har varmen i seg, fordi de har ligget i sola hele dagen.

I går kveld var Bogøya som et digert fugleberg, bare at fuglene var mennesker. Det var blikkstille hav, og det var båttur ut til denne nydelige pletten på jord.

Supen Pøbb ligger ved bryggekanten, og oser sjarm og service. Det er en grunn til at stedet er tettpakket med båter når det er sommer, og det er en grunn til at vi ønsker oss tilbake flere ganger, for de har sprellfersk mat. Jeg tipper den er henta rett opp av sjøen rett før gjestene kommer, så vi kan dingle med beina og spise verdens beste fish&chips. Nam!

Det ble en festaften av de sjeldne, ikke minst med tanke på været og folket og maten og havet og kjærligheten. Sju timer gikk som en røyk, og jeg har ikke snakket så mye med så mange noen gang før, tror jeg. 

Jeg er egentlig ikke særlig flink med småprat, men det glemte jeg i går, heldigvis.

Vi tok en avstikker opp til varden, for det må være en av verdens fineste plasser. Jeg merket at det er et sted for tankespinn, så der kunne jeg sikkert ha sittet en hel natt og skrevet dikt, eller begynt på en roman.

Noen ganger er det fint å lukke øynene mens man tenker, men ikke der oppe. Der oppe må gluggene være åpne, sånn at jeg kan se, virkelig SE.

Og da fikk jeg se dette:

 



 

Det er ikke så dumt å nærme seg femti år, for jeg liker min nyvunne trygghet, selv om jeg fremdeles er pissredd noen ganger. Jeg tør det jeg aldri våget, og jeg sier det jeg aldri sa. Jeg drømmer ikke om fjerne land, for jeg elsker utsikten hjemme. Jeg må ikke bort for å se hva jeg har hjemme, for jeg vet allerede hva jeg har.

Det er fint å reise, som til Helgelandskysten, fordi det ligner på litt på hjemme. Det var tøft med stupbratte fjell ( som vi ikke har ),  fordi havet var rett nedenfor fjellet. Jeg kan aldri bo et sted der havet ikke finnes.

Jeg har nettopp oppdaget hvor mye det gir meg å prate med andre, og det hender jeg får høre at mine ord betyr noe for andre. Jeg gjorde denne oppdagelsen litt seint i livet, så det er sikkert derfor jeg har det så travelt nå. Jeg har ikke tid til å bare gå forbi, for da går jeg kanskje glipp av en mulighet til å lære noe nytt, eller jeg mister sjansen til å bli invitert med på båttur.

Mulighetene er uante, bare jeg ser dem, og griper fatt i sjansene som byr seg. Jeg har blitt verdensmester i å ta sjanser nå, etter å ha ligget i hardtrening en stund.

Der jeg før gikk forbi, stanser jeg nå opp, og det er sunt for meg. Jeg blir hundre ganger sterkere av det, og det behøver jeg. Jeg behøver det på sånne dager der jeg helst vil krype inn i skallet mitt. Jeg har fremdeles dager som er omveier, sånne dager som jeg helst vil gå i en stor bue utenom, fordi jeg ikke orker å snakke særlig mye.

Jeg er avhengig av alene-tid, det er ikke den tiden jeg ikke vil ha. Jeg elsker å være alene med stillheten og tankene, når tankene er friske, men det er de ikke alltid. Det er de dagene jeg går omvei fordi hjertet slår saltomortale på innsiden, eller dagene som er tåkelagte, sånn at jeg ikke ser.

Sånn som i går, for hvem skulle tro at en sånn vakker kveld skulle tåkelegges? Plutselig drev tåka inn fra havet, og alt det rosa ble borte. Akkurat i natt la det ingen demper på stemningen, for jeg svevde høyt over tåkelandet, men noen ganger skjer det like brått som dette i tankene mine.

Jeg har tatt båtførerprøven, men kan ikke å kjøre båt. Jeg vet hvordan hodet mitt fungerer, men noen dager mister jeg styringa. Jeg skal lære meg å kjøre båt, og jeg jobber vettet av meg for å tenke positivt. Det er derfor jeg blir så sliten noen ganger, for det hender de er uregjerlige som en flokk med ville hester, der ingen vil følge flokken. Noen av dem blir til og med sittende fast i gjørma, og da tar det lang tid å sette dem fri, så de kan blåse på havet.

Ikke hestene, men tankene. Hester hører til på land

 

I går var idyll, bortsett fra millioner med knott. De jaget oss ned fra varden, men jeg var der lenge nok til å jage slitne tanker på flukt. Jeg skal tilbake hit en vakker dag.

Det er derfor jeg smiler så lurt.




 

PASTELLKVELD

Himmel i rosa pastell,

nydelig Bogøya-kveld.

Øyne som hviler på havet,

livet er gitt oss i gave.

 

Vinden



 

Jeg elsker å være sykepleier, men drømmer om å bli forfatter. Tenk om det hadde ramlet hundre dikt ned i hodet mitt mens jeg sov, eller en hel roman, kanskje. Jeg tenker på dem som får antatt ordene sine, og som får samlet dem mellom to flunkende nye permer.

Duften av ei uåpna bok, men som ingen klarer å legge fra seg før det er slutt. Jeg savner alltid ei bok etter at jeg har lest den ferdig. Jeg gruer meg nesten til å lese slutten, når jeg ikke vil at det skal ta slutt. Det er nesten som en kjærlighetssorg, en slags liten sorgprosess, der jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å møte noen som er bedre enn den jeg hadde.

Det finnes bøker som ikke gir meg noen ting. Jeg føler at boka fortjener at jeg gir den en sjanse, men det nytter ikke. Jeg henter den fram gang etter gang, men legger den tilbake etter å ha lest to sider.

Det er sånn med mennesker, også, selv om det er stygt sagt. Noen er som ei åpen bok, mens andre er lukket. Noen gir meg massevis, og andre ingenting.

Noen trykker jeg til brystet, sånn at de alltid finnes nær hjertet mitt. De blir bare bedre og bedre, for etterhvert så lærer jeg å lese mellom linjene.

Andre prøveleser jeg litt i, men boka gjør meg bare opprørt.

Jeg vet at livet ikke kan leves gjennom å velge seg bare søte dikt. Livet er også harde ord og nådeløse krav. Livet kan være beinhardt, og det kan være tungt og trist. 

Ordene kan stokke seg, og ikke finne mening i det hele tatt. Det finnes blanke ark, som jeg kan fylle med det jeg vil.

Mulighetene er uante, og jeg vet hvilke bøker jeg vil lese. Jeg vil lese dem som gir meg noe, og de som jeg kan stjele varme fra. Jeg vil lese dem som utfordrer meg, de som stiller spørsmål, og som noen ganger har et svar.

Jeg tror at jeg må forfølge drømmen. Drømmen min er en fargerik drage, som flyr med vinden. Jeg prøver å styre den, men vinden fører den dit jeg ikke hadde tenkt at den skulle, eller nettopp dit jeg ønsker at den skal fly.

Jeg liker at det er sånn, og jeg vet ikke om andre klarer å følge med på tankene mine. De er som vinden, de også.

Jeg vil gi ut en diktsamling, eller en bok med betraktninger.

 

 

-Hvis du oversetter vinden til menneskelig tale og setter musikk og derefter farge til, da er du så nær du kan komme mitt morsmål.

- Lars Saabye Christensen -

 

 

 

 

 

Stakkars fyr

 



 

I dag har jeg bevist overfor meg selv at det nytter å følge en drøm, og at ingen drømmer er for små. Jeg opplever at folk er veldig hjelpsomme og hyggelige, og jeg har blitt kjent med nye mennesker. 

Kanskje fordi jeg er mer åpen og nysgjerrig enn jeg pleide å være.

I dag gikk jeg til oppgaven med dødsforakt og kvinnelist. Jeg SKULLE til moloen bak fyret på Halten, og jeg snakket så varmt om drømmen min at båtføreren - som egentlig hadde direkterute til fyret -  tok en sving innom moloen først. Han ble så smittet av min iver at han ble ivrig selv. 

Og der satt de, mange flere enn jeg hadde drømt om, og mange flere enn båtføreren hadde sett på veldig lenge. Jeg smilte søtt til ham, og sa: De visste at jeg skulle komme akkurat i dag.  

Stakkars fyr, han hadde ikke sjanse til å motstå meg.

 


 

Jeg har aldri sett en lundefugl før, og da jeg var på Herøy i sommer så kastet jeg laaaaange blikk over til Lovund, for der vet jeg at de bor på denne tiden av året.

Jeg tenkte, og tenkte høyt, at dit må jeg neste sommer, for jeg vil se den med egne øyne.

Vår egen papegøye.

 

 

Sist helg fikk jeg tilfeldigvis se bilder av lundefuglen ( selv om jeg ikke tror at det var en tilfeldighet ), og bildene var tatt ved havet, bortenfor det som er hjemme. Jeg tok kontakt med ei som jeg vet er så heldig å ha hus der ute. Bente og mannen hennes møtte oss på kaia, og sendte samtidig med oss ei bøtte full av krabbeklør hjem. Så snille de er, og så synd det er at jeg ikke liker krabbe. Mamma og mora til Kjell slo kloa i klørne, og Bente fortalte meg hvor lundefuglen bor når det er sommer på Halten.

 

Ved moloen bak fyret, om jeg er så heldig å få øye på dem, for de er visstnok ganske sky av seg. Akkurat i dag hadde de møtt opp for å hilse på.

De poserte til og med.

 

 

Det hjalp veldig at kjæresten hadde kamera med skikkelig zoom, for det er han som har tatt disse flotte bildene. Stakkars fyr, det er bare å henge på når jeg får nye ideer. Jeg tror han liker det, for vi deler mange av de samme drømmene. Neste sommer tar vi med telt og kajakk, sånn at vi kan padle lydløst ut til moloen, og være der så lenge vi vil. Det var hans forslag.

 

Se, så vakre disse fuglene er.

 


 

Skarven var mindre sky, og behøvde ingen zoom.Tøff fugl, som hører til ved havet, akkurat som det jeg gjør.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Krykkja bygger rede oppetter veggen, i mangel på en fjellskrent, og er et ganske merkelig og sjarmerende syn. Hun trives visst bedre i høyden enn det jeg gjør.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg var så lykkelig over å treffe lundefuglen at jeg nesten glemte fyret. Jeg hørte ikke på hva fyrvokteren sa, for egentlig var jeg ved moloen ennå.

Stakkars fyr.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 




 

Jeg hadde planer om å løpe over til moloen mens de andre var inne i fyret, men oppdaget at jeg måtte legge på svøm hvis jeg skulle dit, for den ligger på en egen holme. Det rakk jeg ikke, for Frøyfart kunne ikke vente på meg. Egentlig kunne de bare ha ventet, for vi måtte vente da vi skulle motsatt vei. Båten var en halv time forsinket før start, og vi fløy som røyskatter rundt på øya for å rekke over alt. Heldigvis rakk vi det viktigste.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Nydelig utsikt over fiskeværet, til tross for stiv kuling. Sånn er det å bo ved havet, det glitrer ikke alltid.

 

 

Jeg gikk ut på eget ansvar, noe fyr-guiden understreket mange ganger, så mange ganger at jeg fikk latterkrampe.



 

Sånn så det ut på innsiden, mange trappetrinn over havet.

 

 




 

Og jeg fant et vindu mot verden, for jeg trives best ute.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fant også en venn jeg kunne betro meg til, stakkars fyr. Ordene fløy med vinden, men jeg håper at han hørte hva jeg sa likevel. Jeg fortalte ham at denne dagen ble fin, og at jeg hadde sett lundefugl. Jeg hvisket ham i øret at jeg elsker havet, og at jeg setter pris på små og enkle gleder, sånne gleder som er mye nærmere enn jeg enkelte ganger er klar over.

Jeg fortalte ham at jeg ikke rakk å spise rømmegrøt og spekemat på Fiskarheimen, men at jeg kommer tilbake neste sommer, og at jeg blir en stund.

Lenge nok til å oppleve at sola går ned i havet, og tidlig nok til å hilse en ny dag velkommen, sånn at jeg kan rusle barbeint og stille på moloen, der lundefuglen bor.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Spaghettibein

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Jeg har sluttet å løpe fra meg selv; drive med intervalltrening for å løpe raskere enn harehjertet mitt, for jeg har innsett at dette er en del av det å være meg. Ingen klarer vel å løpe raskere enn hjertet sitt likevel, og jeg dør ikke av det. Det finnes ikke farlig, og jeg er aldri redd. Det er bare ubehagelig.

Jeg må spille på lag med pulsslagene mine, sånn at jeg har pust nok til å bevare roen.

Denne roen er ikke et bredt banner som det står MÅL på, men et forsøk på å bekjempe ti ville hester som løper løpsk innvendig.  Det hender at jeg har rastløse bein også, men da  er det tusen maur i stedet for ti ville hester. Det er greit at blodet bruser som ei flomstor elv, men ikke når jeg ikke vil. Jeg vil ikke ha et kappløp med meg selv når jeg minst venter det, for da er jeg ikke forberedt.

Det er da det begynner å suse i hodet, og det er da at føttene dovner bort og blir til visne spaghettibein. De kraftige leggene mister krafta, men de holder meg heldigvis på beina, merkelig nok. Det er som når jeg slenger spaghetti i en varm kjele. Når vannet når kokepunktet så skjer det noe mystisk med spaghettien. Den har liksom ikke noe den skulle ha sagt når det koker som verst.

Å skrive kjøler ned beina, det er rene spa-behandlingen for kropp og sjel. Å skrive gir meg utsikt over livet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er ikke sikkert at andre merker hva som skjer, men jeg tipper at det er mange som kjenner seg igjen.

På jobb så har jeg stål i ben og armer. Ikke på en sånn måte at jeg er kald, heller tvert om. Jeg mobiliserer alt, og kjemper som en løvinne for den som ikke makter å kjempe selv. Med den hvite uniformen på så er alt mulig, selv på mørke dager. Når jeg tar de hvite klærne av, så er jeg meg igjen. 

Jeg er meg hele tiden, men det er godt å ha et skille, selv om det hviskes ut noen ganger. 

Det er godt å kjenne på sin egen sårbarhet, også, for bare da kan jeg få et innblikk i et annet menneske sin verden. Jeg kan lese meg til kunnskap, men jeg kan aldri lese meg til alt det andre som kanskje forventes av meg. Eller som jeg forventer av meg selv.

Jeg kan ikke lese tanker, og jeg kan aldri vite hva noen føler, for den følelsen er bare deres. Det er her jeg sier takk for det kliniske blikk. Det høres kanskje ikke så varmt ut - å ha et klinisk blikk - men det bor mye varme i disse ordene.

Det betyr at jeg lærer over tid. Det betyr at jeg trår feil, og lærer av det. Det betyr at jeg er lyttende, og at jeg vet hva omsorg og empati er.

Det betyr også at trygghet opparbeides ved hvert møte. Ikke første gang, ikke andre gang, og heller ikke den tredje. Kanskje går jeg to skritt fram, og fire tilbake.

Heldigvis har jeg kollegaer i begge ender av skalaen. Jeg har dem som er der jeg har vært, og som jeg kan overføre kunnskap til, og jeg har dem som har vist meg vei.

Nå merker jeg at sykepleieren er i ferd med å våkne igjen, etter en lang og velfortjent ferie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ærfuglen

 




( Verdens eneste ærfuglmuseum )

 

Sett i lys av den verden vi lever i, så er min lille verden lys. Dette innlegget skal ikke handle om terror, men om den lykkelige erkjennelse av at jeg bor på en fredelig plett. Og den lykkelige erkjennelse av at jeg er glad i fugler, med ett unntak. Gransangeren. Den terroriserer meg dag ut og dag inn med verdens mest monotone lyd, stakkars lille fugl.

Stakkars de som gikk langs promenaden i Nice, også, sikkert med en is i handa. Akkurat da skjedde det, det som vi aldri kan vite når skjer, og som sikkert kommer til å skje igjen, og ingen vet hvor.

 

Vi må aldri gi slipp på det gode, for det gode sprer også ringer i vann, slik som heimplassen min, og da er det naturen jeg tenker på.

Det hender at jeg går forbi et sted, og kjenner lukta av akkurat den blomsten eller det strået, for stråene har også sin egen duft. Da er jeg lita jente igjen, med miniskjørt og musefletter, og alltid med sommerknær. Sånne knær som har ramlet av ei huske i vill fart.

Hvis jeg lukker øynene, og kjenner etter.

Før så brukte jeg naturen uten å virkelig verdsette den. Den bare var der, som en trygg ramme rundt barndommen min. Vi tredde markjordbær på strå, eller fikk småsøsken til å gjøre det for oss. Sånn var rangordningen, de måtte jobbe for å få være sammen med oss.

Lukter som minner meg spesielt om en lykkelig barndom, er lukta av tjære. Jeg burde sagt sjø, men jeg kan ikke huske at jeg la spesielt merke til sjølukta. 

Tjærelukta kom fra notbøteriet, eller fra kjøkkenet til farmor, der farfar satt og bøtte garn. Jeg sier kjøkkenet til farmor, for der var det hun som regjerte, selv om han fikk lov å sitte der med arbeidet sitt. 

Nå er jeg tilbake her igjen, og tråkker de samme stiene, for de har alltid ventet på meg. De har ventet trofast, for de visste det nok sikkert, at jeg ville vende tilbake. 

Holmer og skjær ligger som en perlerad rundt meg, og glitrer ekstra fint i solgangsbris. Her er det ingen høye fjell som jeg kan klatre opp på for å få overblikk, og det behøver jeg heller ikke. Jeg vet allerede at det er her jeg hører til, selv om jeg gjerne kunne bodd et år på Vega.

Jeg mener det.

Jeg vet, og har opplevd, at det finnes vakrere steder enn Frøya, for jeg tapte nettopp hjertet mitt til Vega. Jeg har blitt en mini-eventyrer, og jeg skaper meg stadig nye eventyr. Skal tro om de har bruk for en sykepleier der? En sykepleier som kan bruke fritiden sin til å klatre, sykle eller padle i paradiset.

Det er lov å drømme seg bort.

 




 

Jeg vet ikke helt hva det var, men den øya snakket til meg. Den lokket meg med sitt hav, sin frodighet, sine fjell og sine trygge sykkelveier.  Her var det ikke nødvendig for en syklist å vise finger til en bilfører, for de var hensynsfulle og imøtekommende. Det motsatte av hva jeg opplevde i går, da en bilfører presset seg forbi en syklist. En idiot med vikeplikt, men som ikke overholdt den, til fare for andre.

Det er en form for terror det, også, uten sammenligning forøvrig. Det finnes alltid noen som leker med andres liv.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg er så glad i ærfugler. De rammes også av terror og lystmordere, og da mener jeg spesielt minken. Den hører ikke til i vår fauna, og jeg håper at ingen tolker dette utsagnet på en rasistisk måte. Mink er mink, menneske er menneske.

 



 

Det ramlet et dikt ned i hodet mitt, så jeg må skrive det ned i full fart:

 

ÆRFUGLEN

Trygt rammet inn av ærfulgdun,

verden er liten og verden er lun.

Egget er trygt og gjemt under hjertet,

helt uten aning om sorg eller smerte.

 

Mamma er hos deg, passer på nå,

yndig og var liten fugl banker på.

Sakte men sikkert slipper du skallet,

glipper med øynene, titter på alle.

 

Virrer med hodet, øynene brune,

tør du å slippe tak i det lune?

Havet er fristende, kanskje et bad,

følger sin mamma på rekke og rad.

 

Mamma formaner, du må være flink,

holde deg langt unna oter og mink.

På bunnen av havet fins matauk og lykke,

men først må du lære deg kunsten å dykke.

 

Klønete gange, varsom på land,

dykker og svømmer som fisken i vann.

Lyder som minner om barndommen min,

duppende skjønnhet, edderdunsfin.

 

-Tove -

 

 

 

 

 

 

 

Honningbie

 

Nei redd at mi sjel tek skade ?
Venner, d'er meir enn ho kan.
Eg fekk ho slik skapt og laga,
beinast frå Herrens hand,
at slepp det de kallar skade
innom mi sjele-dør,
så takk og velsign og ver glade
- mi sjel er betre enn før!

- Haldis Moren Vesaas -

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

På Vega fant jeg et sted der naturen var formet som bokstaven T. 

 T for Tove og T for tur. T for tankespinn og tusen tanker. Ferien var en himmel full av såpebobler, og bildene var idyll. Jeg har hatt verdens beste reise, og når reisen er slutt så sprekker boblene, en etter en. Heldigvis går det an å blåse mange nye.

Og heldigvis kan jeg blåse liv i minner.

Jeg må visst bare leve med at jeg bruker mye energi på tankene mine, og at nedstemtheten ligger på lur, ofte helt uten grunn. Jeg har jo mange flere grunner til å være glad, for jeg vet at jeg er heldig.

Det er vanskelig å forklare sånne tanker, og sikkert enda mer vanskelig å forstå for den som står utenfor. Jeg kan ikke forvente at andre skjønner, når jeg ikke blir klok på mine egen bisverm av tanker. Det er jeg som er dronninga, og biene mine undersåtter, men det hender altfor ofte at de ikke er samarbeidsvillige og lojale. Jeg ønsker ikke at de skal fly uten mål og mening, for de har en jobb å gjøre.

Det er jeg som skal styre dem, men det er ikke alltid de lar seg lede, disse gule og svarte rakkerne.

Jeg lærer mye underveis. Mest om meg selv, men også om andre. Jeg klatrer i fjell, og raser utfor stup. Jeg padler på blikkstille sjø, eller kjemper i motvind.

 

 

Alt dette er jo meg, og skal jeg nyte utsikten, så må jeg jobbe for den. Ikke alltid da, for når det svirrer en bie i lufta på jakt etter blomstene som jeg ikke har, så er det et hverdagsøyeblikk. Et øyeblikk like friskt som nypresset appelsinjuice.

Den er like forvirret som meg, stakkar, men den gir ikke opp, for den finner garantert en blomst et annet sted, hos noen som har grønne fingre. Eller hos ei løvetann.

Bien kan se på letingen etter nektar som en jobb, eller den kan nyte at vingene bærer den framover, mot nye steder og bedre tider. Biene tenker kanskje ikke i det hele tatt, hva vet jeg?

For oss mennesker har tanken enorm kraft. Tanken kan brukes til å røske av seg vingene med, eller den kan gi vingene den oppdriften som bien behøver for å fly.

Jeg har selv vært inne i negative tankespiraler. Det begynner forsiktig, når en tanke blir sådd, enten av meg selv eller andre. Da baller det bare på seg, så jeg kan like gjerne sammenligne tankene med en snøball. Det blir bare større og større, tettere og tyngre, og selv er jeg inni der et sted.

I kjernen; for kjernen det er meg, selv om ingen ser den inni det tykke laget av snø.

En kjerne er også et midtpunkt, og det har jeg aldri likt å være. Jeg har aldri vært glad i oppmerksomhet egentlig, og se på meg nå. Jeg skreller det ytterste laget av appelsinen, og under skallet er jeg både sur og søt og sarkastisk. En sånn ukontrollert stråle som treffer midt i øyet, når du minst venter det.

 Blir det for surt, så gjør jeg som jeg gjorde da jeg var lita, for det fungerte alltid. Jeg fikk en sukkerbit som jeg stappa inn i kjernen, og da ble appelsinen forvandlet til en solskinnsdag.

Sola kaster skygger, og fjell og hav er medisin, særlig i kombinasjon med hverandre. 

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg fant igjen sjela mi da snøen smeltet, for den har jo innerst inne vært der hele tiden. Snøballen smeltet av varme og omsorg, og ble til en sølepytt på en regnværsdag. En sånn pytt som man blir glad av å hoppe i, med røde eller gule gummistøvler på føttene.

Jeg er hoppende glad for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg,sånne  som virkelig bryr seg, men den største jobben har jeg gjort selv, ved å tenke i andre baner. Sånne tanker begynner også veldig forsiktig. Jeg sår en positiv tanke i mitt eget hode, og prøver å være flinkere til å stelle med den enn jeg er til å ta vare på blomster. Ellers dør den med en gang.

Den må få næring og gode vekstvilkår, og akkurat passe doser med sol og skygge. Den er helt avhengig av luft og vann, og aller helst sjøluft.

Da vil  frøet sprekke, slik at spiren kan finne dagslys og duggfriske regndråper. Etterhvert så kan hvem som helst stjele avleggere, for jeg har lært at avleggere skal stjeles. En her og en der, slik at de gode tankene kan spre seg med vær og vind, akkurat som fallskjermene til løvetanna.

Det hjelper ikke å sitte klar med fluesmekkeren.

Bzzzzzzzzz.....BANG!

Når de kommer i sverm, så blir de som en tropp med soldater, og det betyr at de er nærmest uovervinnelige. Ikke tar jeg på hatt med slør heller, for å beskytte meg mot stormtroppen, for jeg kan ikke fordra hodeplagg. Da er det bedre å lokke dem i riktig retning, mot blomsterlandet, sånn at de kan gjøre nytte for seg.

Og slik at Dronninga kan nippe til gyllen honning.

 


Gi meg ikke din styrke,
men vær sterk
så jeg kan finne min.
Gi meg ikke din visdom,
men fortell hvor den har kilden sin.

Gi meg ikke ditt liv,
men lev
så jeg kan leve mitt.
Gi meg ikke din kjærlighet,
men elsk mitt hjerte fritt

Gi meg ikke din glede,
men vær glad
så jeg kan finne min.
Ta gjerne fra meg min smerte,
men gjør den ikke helt til din.

- Bjørn Eidsvåg -

 

( Alt dette på grunn av en bil. Jeg liker ikke sånne forstyrrelser i hverdagen, spesielt ikke når jeg har ferie. Kjell, bilmekanikereren, har bombardert meg med bilannonser det siste døgnet, og han har peiling. Jeg tror ikke han skjønner et dugg av dette blogginnlegget, men det er indirekte hans skyld at jeg skriver.

Jeg MÅ ha ny bil, men vegrer i det lengste. Sånt blir det kaos av, så bisvermen i hodet mitt skyldes en bil som jeg ennå ikke har kjøpt, og som jeg kanskje skal kjøpe i dag eller i morgen eller neste uke. Aller helst burde jeg kjøpt den i går. Jeg må la meg lede, og få det overstått.

Jeg må tenke positivt, og jeg må være glad for at jeg har en ekspert med på laget, for i hodet mitt så er alle bilselgere sleipinger som er ute etter å lure meg.

Det er de sikkert ikke, nei. )


 

Bli med til Vega

Jeg forelsket meg i Vega, selv om det ikke var kjærlighet ved første blikk. Da vi kjørte av ferga, og startet reisen mot Vega Kystgård, så fikk jeg litt kalde føtter. 

Det var jeg som hadde funnet dette stedet, og da følte jeg på ansvaret. Det virket da unektelig litt øde og jordbruksaktig her. Det er fint det, også, men landskapet måtte da åpne seg for oss snart?

Vi ville jo til havet.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Selvfølgelig var det hav på alle kanter, og jeg kunne puste lettet ut, og dermed puste fritt.

Den første dagen hadde vi ikke annet valg enn å hekte kajakken av bilen, for havet var blikkstille. Det er da det er best å padle, for jeg liker ikke ekstremsport.

Jeg er en godværspadler, og været sviktet oss ikke i det hele tatt mens vi var der.

Idyllisk bilde som oser hvilepuls, men like før så spratt den ene av oss fra stein til stein for å teste selvutløseren på mitt nye kamera. Kameraet har ligget i eska si i over et år, fordi jeg bare har gått i en stor sirkel rundt. Jeg liker ikke ny teknologi, selv om det er enklere enn jeg tror, å lære noe nytt.

Sånn har jeg alltid tenkt.

 

 

På dette bildet er det både høye fjell, hvite strender, blikkstille hav og en kjekk kar. Det var helt riktig å ta ham med til Vega, selv om det var han som tok med meg. Jeg lente meg tilbake, og overlot til Kjell å vise vei.

I vinter har jeg et mål om å bli en skikkelig god kartleser.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Her er strandhogg nummer to, for det var hvite strender både her og der. Når det finnes så mange fine strandperler, så er det lett å finne ei strand som ikke kryr av folk. Min egen strandpromenade, der jeg slapp å snuble i solstoler og andre mennesker.

Nesten alene i verden, for noen ganger må jeg ha det sånn. Særlig når jeg er så heldig å kunne velge stillheten selv, og samtidig vite at jeg har mange rundt meg, om ikke akkurat der og da.



 

Jeg hadde glemt bikinien på Frøya, så da måtte jeg ty til undertøyet, og tørke i sola etterpå. Det går ikke an å være på ei sånn strand uten å hoppe i havet, og det var ingen som så meg likevel, for vi var jo alene i verden.

 


 

Her er brygga som vi bodde i. Den røde brygga som jeg hadde drømt om siden i fjor, selv om jeg aldri hadde møtt henne. Egen leilighet oppe, og med dusj og toalett nede. Til og med et ekstra soverom, som vi kunne gjemme alt medbrakt utstyr i.




OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Rett ved siden av den røde brygga så lå verdens eneste ærfuglmuseum. Jeg liker ærfugler, så vi måtte selvfølgelig dit. Det var en kortreist og fin opplevelse.

Ærfuglduna er verdens letteste og mykeste dun. Jeg ønsker meg ei sånn dyne, men da må jeg hente fram mellom 40 og 50 tusen kroner fra under madrassen, så det får bli en annen gang. En annen gang skal jeg også besøke Lånan, for det gjorde vi ikke denne gangen.

Det er fint å ha noe å glede seg til

På dunværet Lånan holdes ærfugldriften fortsatt i hevd, og det er mulig å besøke ærfuglene der ute på visse tider. Der ute blir man møtt av fuglevoktere, som tar med gjestene rundt.

For det er gjester vi er, i ærfuglenes rike.

Minken er en ubuden gjest, som fremstår som rene lystmorderen. Da er det fint å ha fuglevoktere.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vegaøyan er et paradis, for den som liker nærhet til hav og himmel.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

På Vega var det fine veier og lite trafikk, akkurat som på Herøy, så vi syklet avgårde nesten uten mål og mening. Vi møtte en mann som syntes vi var modige når vi syklet her, for det var så mye trafikk. Jeg trodde først at det var ironi, men hann var visst dønn seriøs.

Da skulle du vært på Frøya, tenkte jeg, og så syklet vi til en endestasjon med utsikt mot Søla.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sjå Søla, høgreist, bratt og blå,
de ville geiters fjell,
som huldreslott med sølvtårn på,
i avdags-glans mot kveld.
Og i nordvest eit hildreland
av øyer og av skjær,
med hav og himmel som i brand,
før natta skuggar bær. 

- Oskar Næss -

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg sa at vi hadde fint vær hele tiden, og det hadde vi. Det er en kjensgjerning at det blåser på toppene, så dette var også Vega. Det var solskinn på brygga, og tykk skodde i fjellet. Vi skulle 725 meter opp for å se på utsikten, men den så vi ikke komme.

 


 

Halvveis oppe så funderte jeg over hvorfor de hadde satt løypepinner tette som hagl, og hvorfor var pinnene så høye at de nesten rakk inn i himmelen? Sånn snakker ei som ikke har peiling, og som bor på ei øy der det høyeste punktet er 76 meter over havet.

 



 

Det var full vinter i fjellet, og null sikt.


 

Jeg tenkte på Ellen, ei av mine venninner, da jeg gikk i tåkelandet. Plutselig lyste det i ei lita og Vilderosa tue midt i alt det grå. Jeg tok med en flik av det rosa opp til toppen, for som frøyværing så har jeg aldri vært så nær himmelen som 725 meter over havet.

Jeg plantet den ved varden, og sendte en klem til Ellen.

 



 

Endelig oppe,

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

og endelig på tur ned.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Utsikten fra høye fjell er storslagen, men jeg liker meg best på brygger og svaberg.

 



 

Denne båten tror jeg lå der bare til pynt. Den lå der hele tiden, og det synes jeg var en fin gest. Den kommer til heder og verdighet etter at den har gjort jobben sin, og får være der den trives best, selv om den er for gammel til å være produktiv.  Den får blomstre i sitt vante miljø, og den gir meg noe å tenke på.

 

 

Nå kommer det bilder og øyeblikk på løpende bånd, fra den beste kvelden av dem alle.

Kveldspadling er noe helt spesielt, og særlig under midnattssola. Det stilner som regel av til kvelds, og da går hav og himmel nærmest i ett. Fargene endrer seg i takt med lyset, og verden er et vakkert sted.

 


 

Ute ved denne lykta så rislet det litt nedover ryggtavla mi ei stund, for det er en grunn til at lykta står der. Den varsler om utrygt farvann, og jeg tittet rett ned i noe jeg ikke helt visste hva var, fordi jeg ble litt redd. Nøkken, kanskje?

Det var lyst og mørkt, og fryktelig spennende. 




 

Midt i alt det blikkstille ved lykta, mens det kriblet langs ryggraden, så prustet det et stykke unna meg. Ei nise!

Ikke et spor i sjøen, annet enn en finne som regelmessig stakk opp av havet. En eleganse som tok pusten fra meg. Jeg sendte en tanke til Anette, for Anette og jeg har en felles fascinasjon for niser. Vi har opplevd dem sammen før, på nært hold.

Hun skulle vært her.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hils på Bryggas skrekk, og Bryggas store sjarmør, i en og samme fugl. 

 



 

Vi ble venner ved første blikk, og begge elsker cheez doodles.




OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hva har du i glasset i kveld?

Hvitvin, som vanlig. Egentlig er jeg mest glad i rødvin, men ikke når det er sommer. 

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg kunne skrevet side opp og side ned bare om måkene, og jeg kjente igjen kameraten min blant mange hundre. Disse måkene hadde helt andre lyder enn de jeg møter på Frøya. Jeg tolket det som goddemt-lyder, fordi de alltid er stappmette på fersk fisk og andre godsaker.

Brutus og en annen måke havnet i basketak mens vi satt der, fordi den ene prøvde å stjele mat fra langt nede i halsen på den andre. Det skulle ikke være nødvendig når det er mat overalt, men det var sikkert en slags maktkamp. Min bryggesjauer vant selvfølgelig overlegent, etter en kamp på liv og død.

En stund så trodde jeg at begge to druknet, for de barket sammen i sjøen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De satt på bryggetakene og voktet hvert sitt territorium, det er jeg sikker på. De lever i et eldorado, for det er like mange tyske fisketuristene som måker på Nes. Fiskerne renset fisk, og måkene tok seg av resten(e).

Etterpå kom de til meg, for livets dessert. Måkene, altså.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Måken -  det er bølgeslaget

som har skapt seg om til fugl.

- Andre Bjerke -

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Jeg satt oppe nesten hele natta, for sola ville heller ikke legge seg.  Det er ikke hver dag jeg har en sånn utsikt fra mitt vindu mot livet, så selvfølgelig måtte jeg nyte det.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

De siste bildene er tatt den samme kvelden, og det er Kjell som har tatt dem. Fargespillet er vidunderlig vakkert, og måken er med.

Det er flere enn meg som nyter midnattssolas rike, og som kjenner forskjell på storm og stille, for dette er også en godværspadler på livets hav.

 

 

Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ,

bort fra mæ, 

og at æ mått stå igjen.

Ha æ lært dæ nåkka godt,

va æ ærlig i stort og smått,

og kan æ sei æ gjor mitt beste,

lille venn.

- Åge Aleksandersen -

 

Da jeg så dette bildet, så sendte jeg en tanke til mine to kjære barn, som ikke lenger er barn, selv om de alltid vil være barna mine. Hjelpe meg, så glad jeg er i dem, og så dyrebare de er.

De er jo det beste jeg har.



 

Tenk å få avslutte ei sånn natt, og ha en ny dag i vente, med ei sol som aldri går ned, og sammen med den jeg er glad i.

 

 

På gjensyn, lille venn. Jeg håper at vi møtes neste sommer, på den samme brygga, selv om jeg også drømmer om Lovund, Træna og Lofoten.




 

 

Se oftere mot nord.

Gå mot vinden, du får rødere kinn.

Finn den ulendte stien. Hold den.

Den er kortere.

Nord er best.

Vinterens flammevirvel, sommernattens mirakel.

 

 Gå mot vinden, klyv berg.

Se mot nord.

Oftere.

Det er lang dette landet.

Det meste er nord. 

- Rolf Jacobsen -

Øyhopping

Heia Herøy!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er luksus å ha sin egen brygge i ferien. Strekke på beina, og la leggene få litt farge. De er veldig hvite, og jeg fikk nettopp høre at noen trodde at jeg hadde flystrømper på. Da sønnen min var liten så var han skikkelig imponert over dem. Han synes de var så kraftige at de hadde fortjent en plass i Guinness rekordbok.

Jeg er glad i disse sterke leggene, som hjalp meg å nå toppen av det høyeste fjellet i bakgrunnen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg følte til tider at dette måtte være verdens minste hus. Det var idyllisk og kjempekoselig, og det var rotete og trangt. Når vi har med utstyr for både fjellturer, sykkelturer og padleturer så blir det kaos, selv om man er aldri så ryddig. Vi liker å ha orden begge to, men noen ganger gikk det helt over styr.

Vi prøvde å ha et slags system, men det var umulig. Kjell minnet meg om en eller annen  ( Mister Bean, kanskje ) der han flakset rundt i stua på leting etter klær og ladere og tannkost og våtdrakt og joggesko og så videre. Det eneste vi visste, var at maten og drikke sto i kjøleskapet.

Og vi hadde alt på ett plan.

 




 

Kjæresten hadde lyst på litt fart og spenning, og jeg sa gladelig ja til det. Vi inviterte oss med på RIBsafari, og det var andre boller enn kajakk. Seløy Kystferie kjørte en to-timers tur langt ut i havet. Vi skrenset mellom holmer og skjær, og vi sakket farten om det fløy fugler foran båten.

 Fuglene på Helgelandskysten har forkjørsrett, og det liker jeg. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er veldig spesielt å se disse gamle fiskeværene. Holmer som yret av liv før i tiden. Det minner meg om hjemme.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For oss var det ikke en sensasjon å se ørn på nært hold, for på Frøya er havørna et flott og vanlig syn. Heldigvis blir jeg aldri vant til å se den, for jeg blir like glad hver gang. Disse hadde vært kreative i valg av bosted, og hadde holdt til der i flere år.

 

 

Her suser vi avgårde mot nye eventyr og sterke fortellinger.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 


" De vældige bølger veltede sig med tordenlignende brag mod de smaa holmer og overskyllede dem. "

De var ikke så heldige med været  som oss, altså.

 


 

 

SANDSUNDVÆRULYKKA

22. Januar 1901 rammet ulykken det det flate fiskeværet Sandsundvær i Herøy. Kombinasjonen av voldsom springflo og forrykende uvær gjorde at en tragedie utspant seg på holmene. Over 250 mennesker kjempet for livet på det overflødde landet. I løpet av noen få timer mistet 34 mennesker livet.

Det er en voldsom ulykke som rammer, og vi får høre mange historier fra denne dagen. Det får meg til å tenke på Titranulykka, men her på Sandsundvær så døde mennene mens de var på land. 

Skjebnen er den samme, også for dem som ble igjen.

 


 

 

Uansett hvor vi var på Herøy og Dønna så kom jeg ikke unna Dønnamannen. Han var høy og mørk og overalt. Jeg tror jeg må innrømme at han kledde best å være i kulissene. Jeg kan være førstedame, så kan han gå tre skritt bak.

 



 

Ikke Kjell da, for han må gjerne gå foran i løypa om han vil. 

Like før dette bildet ble tatt så satt han og humret over at noen satt under en paraply på stranda, like bak oss. Paraply og strålende sol?

Pipa fikk snart en annen lyd, for det kom et jagerfly med oransje nebb helt ut av det blå .Måsen var smart, for han lot oss slappe av lenge nok mellom angrepene til at vi glemte den bort. En stund etterpå satt mannen med padleåra i stram givakt, og  ønsket at han hadde en paraply.

 

 

 

På Herøy finnes en blomsterbutikk som har blitt en turistattraksjon, og jeg skjønner hvorfor. 

Den er en oase.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flere steder rundt om i lokalet står det myke stoler som man kan synke ned i, og helst med en kopp kaffe til. Blomster og rariteter overalt, så mye at vi måtte dit to ganger, selv om jeg ikke er spesielt glad i blomster. Duftlys og behagelig musikk, som gjør hele butikken til et spa-opphold.

Butikken heter ETCETERA, og må oppleves. Åpningstiden er også spesiell. De åpner tidlig og stenger seint.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

Åkvikfjellet var en smal sak etter å ha beseiret Dønnamannen. Jeg likte Åkvikfjellet best, egentlig, for da slapp jeg å kjenne frykt. Utsikten var nesten like storslått, kanskje fordi jeg hadde skuldrene der de er ment å skulle være, under ørene et sted.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi nyter livet og naturen.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Hjemme hos mormor og morfar på Frosta, så hang det et stort stamtre i gangen. Midt på det treet bodde Petter Dass. Han satt på ei grein, og har kanskje gitt meg ordene uten å vite det. 

Jeg traff ham på Helgeland Museum. Vi dro dit en dag, mest fordi det regnet, men det ble en positiv opplevelse.

Det er alltid stas å treffe tjukkaste slekta.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne har sikkert mange danset til, mens gulvplankene knirket.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Sandsundværulykka har en sentral plass i Herøys historie.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne tøydokka har sikkert ei lita jente vært veldig glad i, hjemmesydd og dyrebar.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I denne medisinkofferten var det mye rart. Takk for at jeg ikke er lege.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I sjøhuset luktet det fisk og oljehyrer, og det satt mange historier i veggene.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Denne kvinna har helt sikkert brukt årene mer enn det jeg har gjort. Det blåste opp den ene kvelden vi var ute på sjøen, og da jeg skulle under ei bru så fikk jeg kjenne litt på kreftene. Jeg kom ikke av flekken, selv om jeg padlet som besatt. Jeg ble nesten litt redd, for jeg visste fra før at armene mine ikke er like bærekraftige som leggene. Jeg var mest glad for at mamma ikke så meg akkurat da, for hun er mye sterkere enn meg, selv om hun ikke er sjøsterk.

Mødre har ikke godt av å vite alt, for da blir de bare engstelige, selv om hun sikkert leser dette i morgen.

 



 

Vi kjørte til enden av Dønna, og fant fram til Dønnes Fjellstue. Magisk utsikt og et spennende sagn. Hestmannen skjøt pila si etter Lekamøya,som akkurat skulle ta seg et bad. Typisk at mannfolk dukker opp da. Hun kastet staven sin tilbake, men bommet, og traff Træna ( Trænstaven ). Da kongen fikk se dette så kasten han hatten sin i været, og pila gikk rett gjennom Torghatten.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Til slutt så måtte nostalgiske Tove absolutt ta en kveldspadletur over til Husvær, der vi bodde i fire magiske dager i fjor.



 

Blikkstille.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA


De syv søstre holder øye med oss.


 

Jeg fant masse blåskjell i fjæra, og ville nesten ikke dra derifra. Jeg spiser ikke blåskjell, men de er så fine å se på.

 



 

 

Å padle er noe av det beste jeg vet. Det er litt ståk og styr før vi kommer oss utpå, men siden er allting glemt.

Bare minnene er tilbake. Det er såvisst ikke bare, bare, for dem skal jeg nyte godt av i vinter, mens jeg planlegger nye eventyr.

Da vil jeg helt sikkert til Træna.




 


Siste kvelden syklet jeg en lang tur for å ta farvel med Herøy, for dette er virkelig en perfekt sykkel-øy, med fine veier og lite trafikk. Jeg fant igjen sykkelgleden i løpet av disse sommerdagene.

Ha det bra, Dønnamannen, og på gjensyn.


 



 





 

Dønnamannen og andre menn

MERE FJELL

Av og til

må noe vare lenge,

ellers mister vi vettet snart, 

så fort som allting snurrer rundt med

oss.

Store trær er fint

og riktig gamle hus er fint,

men enda bedre-

fjell.

- Rolf Jacobsen -

 



 

Jeg trodde iallfall at jeg holdt på å miste vettet et godt stykke over midtveis. Det startet så bra, for dette har vært en drøm og et mål ganske lenge.

Fra plassen der vi bodde på Herøy tittet vi rett bort på Dønnamannen, og jeg fikk sommerfugler i magen. Det ser ikke så høyt ut herifra, men det var høyt nok for meg.

Det er havet som er mitt element, men jeg liker fjellene langs Helgelandskysten, fordi de speiler seg i havet. De rammer inn mitt element, samtidig som de gir rom for å puste fritt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA



Her bader Dønnamannen i kveldssol, men det er nesten alltid et skylag eller tåkelag øverst oppe. Fra en annen vinkel synes det godt at fjellet ligner et ansikt, og han har ofte trukket dyna over ansiktet.

Vi skulle altså opp på haka, som er 858 meter over havet. Det går an å gå fra haka over til leppa, eller omvendt, men det mellomstykket var ikke merket. Den eneste merknaden var at den delen av løypa ikke var å anbefale for folk med høydeskrekk.

Neivel.

Jeg tenkte ikke på høydeskrekken kvelden før, for da var alt innhyllet i rosa, og vi hadde ei egen brygge som var bare vår. En sånn kveld da ingen har lyst til å dra dyna over ansiktet. Heller ikke Dønnamannen, og slettes ikke Åkvikfjellet, for Åkvikfjellet er såpass lavt at det ikke vokser inn i himmelen.

Åkvikfjellet synes til venstre i bildet, og hadde roligere hjerteslag enn mannen til høyre for seg.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Enn så lenge hersker ro og normal pulsfrekvens. Jeg ser langt forbi de sju blåner, og husker at jeg har glemt å fortelle kjæresten at jeg har høydeskrekk.

Akkurat nå er jeg bare fascinert av de syv søstre, for de er omtrent de eneste kvinnene jeg treffer på denne turen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi tok noen pauser underveis. Begge sa at det var for å nyte utsikten, og det var helt sikkert sant, men vi stoppet like mye for å få igjen pusten. Vi hadde litt åndenød i starten, men etter å ha kommet litt opp i høyden så fant vi rytmen. Helt til jeg havnet i den ytterste nød, og kjørte ansiktet ned i fjellduftende lyng.

Ikke for å nyte solvarm lyng, men fordi høydeskrekken slo til med full kraft. Dette bildet er arrangert, og tatt på tur ned, bare for å vise hvordan jeg hadde det en stund. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har høydeskrekk, sa jeg. Det har du aldri fortalt, sa han. Det er sikkert mye jeg ikke har fortalt.

Det spiller ingen rolle, for jeg klamret meg til lynget som om det var en livbøye. Jeg fikk tvangstanker om at hendene mistet all kraft, sånn at taket i redningsbøyen glapp. Det suste i hodet, og jeg hev sånn etter pusten at jeg trodde jeg mistet den. Jeg måtte jo få beholde pusten, for ellers ville jeg dø.

Plutselig kom det en mann opp til oss. Han hadde passert middagshøyden, og hadde bare ei hand fri. Han gikk med rak rygg, og hadde en s-pose i den andre handa. Ingen ryggsekk, ingen merkeklær og ingen høydeskrekk. Han sa at vi hadde kommet litt bort fra stien, og pekte mot høyre. Han skrådde mot den retningen han pekte, og slentret bortover og oppover som ingenting.

Var det mulig?

Det kunne umulig være så farlig som jeg trodde, når en middelaldrende mann fra Aukra slentret uanstrengt og uredd forbi meg. Han var veldig hyggelig, og jeg tror ikke han hadde forlatt meg i hjelpeløs tilstand om jeg hadde vært der alene. Han hjalp meg uten å vite det, bare ved å være seg selv.

Kjell tilbød seg å snu, men da ropte jeg NEI! så det ljomet nedover fjellsiden. Jeg mobiliserte så mye stahet og mot at det utløste et lite steinskred. Han snakket strengt til meg, for det var nødvendig, og ba meg sette foten der han sa at jeg skulle sette den. Det løsnet små steiner hele tiden, og jeg innbilte meg at jeg var en av disse steinene. 

Sånne tanker måtte jeg glemme. Jeg var ikke en stein som raste ned ,for jeg var ei fjellgeit som skulle opp.

 

Her er jeg nesten oppe, selv om også dette bildet er tatt på tur ned. På tur opp hadde jeg nok med å komme meg opp. Den siste biten var det tau å holde seg fast i, og da jeg endelig nådde toppen fikk jeg streng beskjed om å gå på to føtter i stedet for fire. 

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg måtte jo det. Jeg måtte jo ta det som en mann, siden det var så mange menn der. Ingen kryper det siste stykket når de har seiret over seg selv. Jeg gjør ikke sånne ting for å imponere noen, eller for å bevise noe for andre. Jeg gjør det for meg selv. Jeg gjør det for å tøye grenser, for det gir så god mestringsfølelse etterpå. Det finnes ting som jeg aldri vil gjøre, men når jeg først har bestemt meg for noe, da er jeg visst fryktelig sta. Og jeg vet at det finnes høyere fjell og større bragder enn dette.

Her kan dere se et kvinnefellesskap som mangler sidestykke. Vi kneiser like stolt alle åtte, og kvinner er like sterke som menn, særlig på noen områder.

De behøver oss, våre menn, for uten oss så var de ikke så sterke. Jeg tror de liker å være helter.

 


 

Her er en av mine redningsmenn. Den andre redningsmannen, han som ikke var klar over at han reddet meg, tok dette bildet av oss. Han fra Aukra.

Vi er like blå som himmelen begge to, og premien var en fantastisk utsikt. Vi kunne se til verdens ende på alle kanter.

Det var helt ubeskrivelig. 


 

Det er greit å være to, for når jeg sto på toppen alene så var det med knyttede never og litt frykt i blikket, for frykten slapp ikke helt taket likevel.

Jeg var fryktelig stolt.


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Dagen før kjøpte jeg en gave til meg selv. Den pakket jeg pent ned i sekken, og gjemte den til og med under matpakken. Jeg ville ikke ta den på før jeg visste om jeg fortjente den.

Nå har jeg ærlig fortjent tittelen Klatremus.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi møtte flere menn der oppe. De første tre karene jeg snakket med etter å ha fått igjen pusten, fikk stotrende høre at jeg egentlig hadde veldig høydeskrekk. Da kom det tørt fra den ene av dem:

Da har du kommet til riktig sted! 

Etter å ha samlet pust og mot til å forlate toppen, kom det en ny mann over kanten på stupet. En liten og lett og lyshåret kar, som minnet meg litt om Askeladden. Han skjønte ikke vitsen med å bruke tau den siste biten, for det gikk jo like fint å klatre uten. Han hadde med seg et helt følge, men dem hadde han klatret fra for lenge siden. Nå sto han og vippet på et utspring, mens han ropte ned til dem at de snart var oppe. Sånne menn har en evne ti å gi deg mot, eller til å ta fra deg motet. Du kan velge selv.

Det var han som tok disse to bildene av oss, mens vi ventet på ledig tau. Han ville at jeg skulle sette meg på utspringet, sånn at bildene skulle bli mer spektakulære, men der gikk grensa mi. 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Han pratet like fort som han klatret, og fortalte at han som liten gutt alltid var den perfekte eggsanker. Siden han var så lett og spenstig, så var det alltid ham de bandt et tau rundt magen på og firte ned til reirene.

Han var irriterende nonchalant der han sto og vippet på nordnorsk vis, samtidig som jeg levende kunne se for meg denne mannen som guttunge.

En liten og fryktløs Askeladd.

Eller kanskje det var jeg som var Askeladden denne dagen? Askeladden og de gode hjelperne.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 


Den står her nå

som landemerke for din død, din uro,

kanskje dine håp.

Så du kan gå derbort og holde i noe hardt.

Noe gammelt noe. Som stjernene.

Og kjøle pannen din på den,

og tenke tanken ut.

Og tenke selv.

- Rolf Jacobsen -



 

Ylvingen

 

 

Det er ingenting jeg heller vil,

enn å velge en gang til.

Finne drømmen igjen,

et helt annet sted.

Og følelsen vil ikke slippe tak,

det er vel en mening bak.

En lengsel så stor,

la oss dra.

- Himmelblå -

 


Og vi dro. 

Jeg har mine små og store drømmer, og Himmelblå var en av disse små. Jeg fulgte serien på TV, og har hele tiden etterpå hatt lyst til å besøke øya. Ikke fordi den er så spesiell, for det er en helt vanlig øy. Ikke ville jeg ha bodd der heller, for den er litt for stille, selv om jeg elsker stillhet.

Det handler om nostalgi, og det handler om å lage sine egne drømmer, som kanskje en dag går i oppfyllelse. Noen store, og noen små. Noen drømmer forblir en drøm, mens andre drømmer blir virkelighet. Slik som denne.



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg har samlet så mange inntrykk og så mange fine bilder fra denne ferien, at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Derfor begynner jeg med Ylvingen, selv om det ikke var begynnelsen. Begynnelsen gjemmer jeg til slutt, for jeg kommer til å lage flere reiseskildringer fra ferien vår. 

Begynnelsen var Vega.

Begynnelsen var best, og Ylvingen var på en måte en slags begynnelse den, også, for det var nok da at drømmen min om å oppleve Helgelandskysten startet. Derfor fortjener Ylvingen at jeg begynner med Himmelblå.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Først og fremst var det skiltet. Det knallblå skiltet. Og til min store glede ble jeg akkurat så glad som jeg trodde at jeg skulle bli.

I tillegg så var kafeen åpen, og der inne serverte de verdens beste og verdens mektigste rømmevafler. Jeg tror at de smakte ekstra godt på grunn av nostalgien.

 


 

 

Vi tok ferga over fra Vega, og syklet rundt på øya. Det er veldig fint å sykle på Helgelandskysten, og egentlig hadde det passet bedre med en gammeldags sykkel, en sånn med kurv foran. En sykkel som ikke hadde gir, men som hadde en bukett av markblomster under klemma på bagasjebrettet.

Sukk, her snakker jeg for meg selv. Jeg tipper at kjæresten helst vil ha en moderne sykkel, med hjelm og drikkeflaske og 21 gir. Ikke fordi han er dårlig trent, men fordi vi av og til ser verden med forskjellige øyne. Jeg setter pris på at han fulgte med over, selv om han ikke har det samme forholdet til øya som det jeg har. 

Vi hadde en fin dag der ute, og jakka hans er like blå som skiltet.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi tok turen opp til Tyskhåjen. Her opparbeidet flere hundre krigsfanger et festningsanlegg under 2. Verdenskrig. Det er rart å bevege seg rundt der oppe som et fritt menneske. Det går heller ikke an å tenke seg til hvordan det var. Kanoner, underjordiske ganger og hemmelige rom, og jeg skjønner ikke hvordan de har fått det til. Det er iallefall en skarp kontrast til mitt liv, selv om mange lever under slike forhold også i dag. 

Jeg vet at jeg er priviligert, og bittelita.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Vi fant til og med det bittelille kapellet, for det går ikke an å sykle seg vill på Ylvingen, selv ikke for ei med dårlig retningssans. Mens vi satt foran kapellet og drakk kaffe, så kom det en kar bort og tok i døra .Han kunne skuffet konstatere at døra var låst, før han syklet videre.

Jeg ville prøve selv, og håpet sikkert på et mirakel. Om det var fordi jeg brukte litt mer krefter, eller om underet virkelig skjedde, det vet jeg ikke. 

Jeg fikk opp døra, for jeg mener at ingenting skal være uprøvd når man har drømt om noe veldig lenge.

Det er viktig å ha trua.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 Innenfor var det veldig fint. Jeg blir alltid så andektig når jeg går inn i et kirkerom, enten det er lite eller stort. Da blir jeg enda mer stille enn det jeg er til vanlig. Hvis jeg først skal si noe, så hvisker jeg.

Jeg tenker på dåp, på bryllup og begravelser. Jeg tenker på at slekt skal følge slekters gang, og jeg funderer over hvilke historier som har funnet sted nettopp her.

Sorg og glede, håp og undring. Sorg over å følge noen til grava. Glede og forventning over å si ja til å dele livet med en annen. Andektigheten over å bære et barn til dåpen. Et nytt lite barn med dagene foran seg.

Jeg blir alltid litt rørt, og så tenkte jeg litt på den stakkars mannen som ikke fikk opp døra.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg måtte bare knipse et bilde av Marit og Roland, selv om jeg ikke er så romantisk som det kanskje er meningen at man skal være. Dette bildet hang på veggen inne på Himmelblå, og jeg ble starstrucked en liten stund.

 Alle liker vel kjærlighet og varme følelser, og det finnes tusenvis av måter å vise det på. 

 


 

Jeg liker det best på den enkle måten. En sykkeltur på Ylvingen, og en som blir med meg dit, selv om det sikkert ikke sto øverst på ønskelista hans. En padletur rundt midnatt, og noen som passer på at ikke undervannsstrømmene fører meg dypt hav. Noen som snakker meg til fornuft når høydeskrekken tar overhånd, og som er stolt av meg når jeg klarer å klatre helt opp.

Det fortjener sin egen historie, og den historien inneholder både redsel og en dæsj romantikk.

 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg ser mot en himmelblå,

du vet hva jeg venter på.

Lover du, lover jeg, tro på deg,

så drar vi avsted.

- Himmelblå -

 

Milla

Hunden min har verdens fineste øyne. Åsså jeg da, som aldri skulle ha hund. Jeg avskydde hundehår, og gren på nesa av folk som klappet en hund uten å vaske hendene sine umiddelbart etterpå. Milla har forandret meg. 

Jeg koser og klapper dagen lang. Jeg klarer ikke å gå forbi henne uten å stryke henne over pelsen, og om jeg skulle finne på å gå forbi uten, så minner hun meg på det. Da er hun framme med labben, og blikket sier: Stryk meg!

Jeg gjør det med et smil, og undrer meg på hvem som egentlig er sjef.

Det sies at hundeeiere smiler mer, og ler oftere, enn andre. Jeg tror at det er sant. Det sies at blodtrykket går ned, og at pusten lettere finner en jevn rytme sammen med en hund. Jeg tror på det, også.

 



 

Mitt mål er å være et så godt menneske som hunden min tror at jeg er.

 

 

Jeg har godt av å være sammen med henne. Jeg har blitt flinkere til å overse bagateller, og jeg har blitt mye flinkere til å fire på kravene. Jeg har også måttet innse at jeg ikke alltid er så flink til å være konsekvent. Jeg mener at jeg er konsekvent på det som betyr mest, men hun får gjerne sove i sofaen, med hodet på ei pute. Senga mi får hun aldri sove i, bortsett fra når jeg glemmer å ha igjen døra til soverommet.

Hvem kan bli sint på et snikende ullteppe?

 



 

Når jeg har fridag, så krøller vi oss sammen i hver vår sofa, og har en hellig stund. Hun lager godlyder, og jeg drikker kaffe. Etterpå spør jeg henne om vi skal gå på tur, og da lager hun helt andre lyder. Hun blir ellevill, og jeg blir glad, fordi det varmer mitt hjerte at noen så hemningsløst sier ja til å dele dagen og opplevelsen med meg.

 

 

Hun var veldig søt da hun var lita. Rund i kroppen, og med hengeører. Nå står ørene rett opp, og jeg trives mye bedre med å være hundeeier. Jeg innrømmer lett at jeg liker henne bedre som voksen, nå som jeg snart har hatt henne i to år. Da hun hang fast i hælene mine med sylskarpe valpetenner, så hadde jeg lyst til å levere henne tilbake. Da hun maste som verst når matmor ville være i fred, så savnet jeg et angreskjema. 

Hvem kan egentlig angre på noe så bedårende?

 



 

Jeg følte meg mislykket, og hadde tilløp til panikk, fordi jeg følte at jeg ikke mestret henne. Stakkars lita; hun var jo bare en leken valp på et nytt og fremmed sted.

Verdens søteste valp, og jeg ble mamma på nytt. Det var kjærlighet ved første blikk.

 



 

Jeg smelter fortsatt, når jeg ser på disse bildene. Og vi klarer oss fint.

Hun er alltid der for meg. Hun venter på meg, og er lykkelig når jeg kommer hjem, hver eneste gang. Fra utsiden ser jeg et par store ører og et brunt blikk. Hun har en egen sitteplass i gangen, og fra den utkikksposten har hun full kontroll på hvem som kommer og går. Hun gjenkjenner lyden av bilen min, og hører hvem som tråkker i grusen utenfor. 

 



 

Jeg tror at en husky er arvelig belastet når det kommer til skepsis. Hun elsker ikke alle som kommer på besøk, og er var i møte med nye mennesker. Hun behøver tillit og tid. Hun må ta initiativet selv, og har en sterk beskyttertrang. 

I tillegg så tror jeg at det kanskje er min egen feil. Jeg blir usikker når det banker på døra, fordi jeg ikke vet hvordan hun reagerer,  og da merker hun sikkert denne uroen. Da blir det enda mer viktig å spille tøff, for hun vil jo bare beskytte meg. 

Dette er helt annerledes når vi er utenfor vårt territorium. Da er hun bare glad og leken hund. 

Hunder har et tydelig kroppsspråk, og vi mennesker leser ikke alltid godt nok. Jeg tror at det er der feilen ofte ligger. Vi overser et tydelig tegn, som vi burde tolket lenge før.

 



 

Livet med hund er for det meste fint. Hun er aldri en klamp om foten, for jeg lever et liv som gir tid og rom for å ta best mulig vare på henne.

Det fortjener vi begge. 

 



 

 

Jeg har alltid vært mye ute i naturen, men nå ser jeg verden rundt meg på en annen måte. Et brunt blikk og et grønt blikk ser så mye mer enn bare to øyne kan gjøre, særlig når blikkene møtes.

Jeg tror at barna mine har ristet på hodet mange ganger, fordi jeg prater så mye med ei som ikke svarer. Selvfølgelig svarer hun. Hun har et blikk for hver sinnsstemning. Hun kan trygle og be, og hun kan være trøtt i blikket. Hun lyser fantestreker, og hun har sta som et esel-blikk. Jeg gjenkjenner dem alle, og ser alltid hva hun prøver å fortelle meg.

Her, for eksempel, har hun lykke-blikk, fordi hun fikk bli med til Kvistalykta. Hun smiler til og med.

 


 

Her er hun vakthund. Hun har skjønt at jeg skal reise på ferie uten henne. Hun har skjønt det i flere dager. Hun venter utenfor når jeg må på do, og hun følger meg som en skygge overalt. Hun vokter bagasjen, sånn at jeg ikke bare blir borte, sånn helt plutselig. Heldigvis skal hun være hos noen hun kjenner i disse to ukene. Heldigvis skal hun være hos sin beste hunde-venninne.

Heldigvis for meg og heldigvis for henne, men hvem kan forlate dette bildet uten å kjenne det i magen?

 


 


Jeg har aldri angret på at jeg hentet Milla, med unntak av noen få ganger, som jeg allerede har glemt. Hun har til og med fått sitt eget dikt, og jeg savner henne allerede.

 



 

MILLA

Milla, takk for at jeg fikk

bade i ditt brune blikk.

Jeg har lært å gripe dagen,

trekke pusten ned i magen.

 

Hundehår og rampestreker,

jeg kan se at livet leker.

Øynene som titter frem,

hver gang når jeg kommer hjem.

 

Sofakos og fine turer,

og for alle dem som lurer:

Det er sunt å eie hund,

dyrebare lykkestund.

 

 

 

 

 

 

Midtsommerkveld på Andstein

 

 



 

Kongen og Dronninga har sin midtsommerfest i Trondheim, der de feirer 25 år på tronen. Jeg har det som ei dronning jeg, også, denne kvelden. Aldri i verden om jeg vil bytte. Jeg vil heller bli underholdt av ærfugl og havørn, i stedet for å sitte på stas og være begeistret for alt mulig som ikke vekker begeistring.

De opplever mye rørende og fint, men jeg tror også at de noen ganger kjeder seg dønn i hjel. De liker ikke automatisk all slags form for underholdning, bare fordi de har krone eller blomsterkrans på hodet.

Jeg tipper at de noen ganger teller til ti inni seg, og ønsker at de snart skal få kippe av seg skoene og slippe føttene fri. Krølle tærne i hvit sand, og bare være menneske.

De har sine privilegier, og jeg har mine. Da vil jeg heller ha mine, selv om jeg ikke kan velge deres. I kveld er Andstein mitt slott, og himmelen mitt tak.

 

 

Dronninga har Kongen og Kongeskipet Norge. Jeg har verdens beste kjæreste og en akkurat passe stor båt, som tar oss dit vi vil. Vi visste hvor vi ville dra, for Andstein er en perle; en sånn perle, du vet, som finnes inni muslingen.

Den er et sandkorn innhyllet i perlesubstans.

 

 

Mitt hjerte er ditt, ditt hjerte er mitt,
og visa med seljelyd låter.
Min glede er din, din glede er min,
og sorgen er min når du gråter.

- Alf Prøysen -


 

Han er faktisk veldig kjekk, og særlig på en sankthansaften.

Jeg laget middag mens vi var der. Vi spiste ute, som det så fint heter. Fordelen med å lage mat ute, er at ingen har særlig store forventninger til maten, og det meste smaker godt. Da kan Tove senke skuldrene, og krydre måltidet med en fin serviett, som ikke er tilfeldig valgt.

Mannen er heller ikke tilfeldig valgt.



 

Jeg kan øyne glimtet i mine egne øyne. Det er ingenting som gjør meg mer glad, og som gir meg større frihetsfølelse, enn å være på sjøen. 

Den følelsen er så sterk at den nesten ikke kan beskrives. Da er det fint å kunne se gleden i sine egne øyne, for den gleden var borte ei tid.

Enda bedre er det å se den samme gleden i den andres øyne. Jeg tror at vi to hører sammen. Kanskje han synes det er flaut at jeg skriver dette, men det bryr jeg meg ikke om.

Jeg bryr meg bare om ham.


 

Jordbær og vaniljesaus på ei øde øy, som ikke var så øde som jeg ønsket meg. Selvfølgelig var det flere der, og det var helt greit. Jeg hadde ikke lagt spesielle planer for kvelden likevel, annet enn å nyte jordbær og hav. 

Nå har jeg skrevet denne kvelden inn i minneboka mi, og det har sikkert vårt kjære kongepar gjort, også. Vi lever alle under den samme himmel, og akkurat i kveld så tror jeg at Hans Majestet gladelig hadde byttet plass med meg. 

For jeg er glad i kongefamilien, og unner dem det beste.




 

 

Når dronninga av Saba gjør Salomo visitt,

je ser 'a Lea Lettvint og hu har tenkt seg hit.

Om leiet blir forskjellig frå silkeseng tel strå,

vi går mot såmmå paradis og hører harper slå.

 

 Sola skinn' på deg

så skuggen fell på meg,

men graset er grønt for æille.

 

Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind,

da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn.

Da blir je sjøl kong Salomo, og hæinn blir kæinnskje den,

som står og svarve hatter uti hattemakergrenn.

 

Sola skinn`på deg

så skuggen fell på meg,

men graset er grønt for æille.

- Alf Prøysen -


 

 

Istappen smelter

 



Tusen takk til alle som gir meg fine tilbakemeldinger på det jeg skriver. Jeg blir rørt, jeg blir overrasket, og noen ganger helt satt ut.

Det har åpnet seg en helt ny verden for meg, og jeg har blitt mer åpen selv. Det er så fint.

Jeg har fått kontakt med folk som jeg ikke har pratet med på lenge, og jeg får fine ord fra folk jeg ikke kjenner, men som jeg føler at jeg blir litt kjent med. Noen skriver, og andre kommer bort til meg. Tenk at folk tar seg tid til å rekke ut ei hand.

I dag var det en trivelig kar som kom bort og tok meg i handa, og sa at han satte pris på mine blogginnlegg, og spesielt noen av dem. 

Da visste jeg ikke annet å si enn takk, men jeg svevde visst ut av butikken.

 

Jeg tenkte litt på hvorfor jeg ikke prater like lett som jeg skriver. Det kommer jeg nok aldri til å gjøre, for jeg er mer en lytter og en betrakter.

 



 

Jeg var på temakafe i dag, og da betraktet jeg, og lot meg berøre. Ikke betrakte som i betydningen granske, for jeg sitter ikke og analyserer andre. Jeg bare ser meg rundt, og suger til meg inntrykk. Det er en fin måte å lære på.

Det er helt nødvendig å prate, og det er deilig å bare sitte der. I mine øyne er det både forpliktende og uforpliktende å lytte. Det krever sin kvinne, for kvinner prater ofte mer enn menn. Jeg synes det er helt greit å være stille, så lenge man har noe å prate om, for taushet kan være både gull og gråstein.

 

Gabriela sang og spilte for oss, og hun har en måte å formidle ord og toner på som trollbinder meg. Musikk åpner alle slusene, for musikken taler til hjertet på en måte som ingen andre kan.

Jeg liker ikke å synge, men jeg lytter gjerne til musikk. Jeg elsker ikke dans, men Gabriela fikk meg til å hoppe i dag. Og hun ga meg en klem.

Turid og Laila ga meg også en klem. Det samme gjorde Ellen og Bente. 

Jeg begynner å bli vant til å klemme nå, og det er faktisk godt. Det sitter langt inne å innrømme det,særlig for ei som har en komfortsone på størrelse med Værnes Lufthavn. Jeg er ikke et nærhetsmenneske, og fysisk kontakt er oppskrytt.

Trodde jeg lenge.

Istappen smelter, på grunn av alle de varme menneskene som vil meg vel. Jeg vet ikke hvorfor jeg har hatt disse hemningene, og fortsatt har dem.

På jobb så MÅ jeg ha litt avstand. Jeg er ikke den som oppfordrer til barberklem når en mannlig bruker er nydusjet. Jeg er heller ikke den som kaster meg rundt halsen på den gamle dama med nyrullet hår; hun som er fornøyd når jeg har klart å bruke opp alle rullene.

Jeg må ha luft mellom meg selv og min kollega når jeg sitter på kontoret. Hvis noen flytter stolen sin helt inntil, som enkelte gjør for å teste meg, så skyver jeg dem bort med blikket. Det er ikke vondt ment, men jeg får ikke puste om noen trår meg for nært. Til og med den tøffeste dama i gata skvatt unna da jeg spiddet henne med blikket.

På den annen side så setter jeg meg gjerne på den andre siden av brødfjøla når en gammel mann slenger en serviett på fjøla, og serverer hermetisk frukt dynket i fløte. Fløte som nesten gikk ut av seg selv.

En gang ble jeg så overrumplet at jeg plutselig satt ved et middagsbord dekket til tre, og spiste lutefisk med tilbehør. Mor og sønn, pluss meg. Jeg fikk tilbud om vin, men takket pent nei, for jeg skulle jo videre etterpå. Takk og pris, og god jul.

En annen gang hadde jeg ikke hjerte til å si nei da ei på 90 år ville servere meg et stykke romkake. Det var to uker siden hun feiret dagen, og kaka hadde stått i kjøleskapet like lenge, og uten lokk. Jeg distraherte henne, og smuglet hele kakestykket ned i lomma på den hvite frakken. Bit for bit.

Herregud, jeg blir jo så glad i disse menneskene. Jeg velger å gi dem nærhet på min egen måte, gjennom å tvinge i meg delikatesser som jeg egentlig ikke har lyst på. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tatt i mot kamferdrops. Like mange ganger har jeg kastet dem ut av vinduet på bilen, nesten uten dårlig samvittighet.

Det er tøft å jobbe i hjemmetjenesten.

Jeg er aldri redd for å holde noen i handa, og jeg kvier meg aldri for å stryke dem på kinnet, særlig når det handler om omsorg ved livets slutt. Her må ingen misforstå. Det at jeg holder i ei hand betyr ikke at jeg tar fra noen håpet. Det føles bare så naturlig å være nær når døden nærmer seg.

Jeg vet det høres merkelig ut, men jeg tror at det er mange som skjønner hva jeg mener. 

 

- Marit Tusvik -
 

Vi snakket om humor på temakafeen i dag, for sorg og glede går side ved side. Jeg kom til å tenke på en gang vi hadde personalfest, og kommunen hadde slått på stortromma. De hadde leid inn en professor i humor, og jeg syntes ikke han var morsom i det hele tatt. Underveis i foredraget, for det var SÅ tørt det var, så måtte jeg på do. Det var gjennomtrekk, og døra smalt igjen med et brak etter meg, som en gedigen demonstrasjon mot alt som denne stakkars mannen sto for. 

Akkurat denne kvelden sto han ovenfor en umulig oppgave, selv om jeg har lært at det meste er mulig. Det meste er mulig, men ikke alt. 

Dessverre.

Unnskyld for begge deler. Unnskyld for at døra smalt igjen, for jeg mente det ikke sånn. Unnskyld for at jeg ikke lo, for det var ikke morsomt i det hele tatt. Jeg var for pinglete til å gå inn igjen, og jeg liker ikke å fornærme andre. Jeg liker ikke vitser, men jeg elsker situasjonskomikk som dette.

Heldigvis har vi forskjellige måter å se verden på. 

 

 

 

 

Alle disse ord

 



 

Alle disse ordene som vil ut. De er en utømmelig kilde, og et frådende hav. Det blir bare flere av dem, samme hvor mye jeg skriver. De stopper ikke engang når de slår mot land.

Det er akkurat som med kjærligheten. Dyrker du kjærligheten, så vokser den. Gir du kjærligheten næring, så gror den, til og med i karrig jord. Det er det samme med andre følelser. Hat avler hat, og mistro avler gjerne mistro. Det er her vårt ansvar ligger; å formidle de de følelsene som gjør livet godt å leve.

Jeg har sikkert gjemt på disse ordene hele livet, og det er først nå de våger seg ut i sola.

 

Det er rart hvordan sammensetningen av ord kan gjøre en forskjell. Jeg har mange favorittforfattere og favorittlyrikere, både fra eldre og nyere tid.

Inger Hagerup, Haldis Moren Vesaas, Kolbein Falkeid, Hans Børli, Helge Torvund, Trygve Skaug, Frode Grytten, og helt sikkert mange flere.

Det kryr av ordkunstnere i verden; takk og pris for det. 

 

 

- Trygve Skaug -

 

Det er en nytelse å lese. Det å finne en tekst som treffer, enten det er et dikt eller ei bok, det er ren poesi. Jeg behøver ikke annet selskap akkurat da. Jeg behøver ikke selskap når jeg skriver, heller. Da er jeg i ei forfatter-boble, selv om jeg ikke er forfatter. Jeg bare drømmer om å være det.

Jeg glemmer tid og sted, og det er en himmelsk følelse, selv om jeg ikke aner hvordan det er i himmelen.

I mitt neste liv skal jeg bli forfatter.

Det er som å danse sammen med skyene; en følelse av å sveve over landskapet, og ha et overblikk som jeg aldri har ellers. Jeg vet ikke om jeg har kontroll over ordene, eller om det er ordene som har kontroll over meg. Jeg rekker nesten ikke å skrive det jeg tenker, for tankene flyr så fort. Alt annet blir uten betydning, en liten stund.

 

Når jeg ikke skriver, da behøver jeg mennesker og natur. Jeg behøver familie og venner som gir av seg selv, og som tar i mot det som jeg har å gi.

Naturen ligger utenfor, og er en ramme rundt min tilværelse. Den er et pusterom og et hvileskjær. Den gir meg små regndråper av lykke, og stunder av samhørighet. På kvelder med stjernehimmel så fatter jeg min litenhet her på jorda, selv om det er stort å leve. 

 

 

ORD OVER GRIND
Du går fram til mi inste grind, 
og eg går óg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttes tidt eller sjeldan,
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem,
fell det meg lett å snu

Når eg har stått litt og sett mot huset,
og tenkt at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma iblant, 
som no over knatrande grus,
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

- Haldis Moren Vesaas -

 

Dette er et av de vakreste dikt jeg kjenner. Hun har skapt magi med enkle ord, og det er i sannhet en kunst. Naturen er denne grinda, som rammer inn mitt liv og mine dager. Det er godt å ha si egen grind; et sted å få være i fred, samtidig som jeg kan åpne grinda og slippe venner inn i hverdagen min. Ei grind å lene seg mot.

Det aller vakreste dikt jeg vet om, er det Kolbein Falkeid som har skrevet:

 

 DET ER LANGT MELLOM VENNER

 Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer,

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

 

Det er så enkelt i all sin enkelhet. Ingen svulmende ord, og ingen tapte drømmer. Bare den lune og trygge stua, som symboliserer hva et ekte vennskap er.

Riste av seg snøen i flokk, og få utdelt et par hjemmestrikkede, turkise ullstrømper på tur inn. En farge som minner om havet. Krype opp i sofaen, og trekke strømpekledde bein oppunder seg. Venninner som server vin av funklende glass. Kjenne tryggheten ved å bli tatt vare på, og varme seg i skinnet fra noen som kom først, og som ønsker deg velkommen inn.

Til lyset innenfor.

Det er nesten litt rart at dette diktet er min favoritt, for det er havet som er elementet mitt. Havet, og et rødt naust.

 



Jeg er ikke spesielt glad i snø, og jeg er sjelden på fjellet, men det er noe med den lysende stua som venter langt borte.

Takk for alle disse ord, som er gitt til meg av andre. Jeg har dem alltid med meg i ryggsekken, og den børa er aldri tung å bære på, for ordene lever sitt eget liv.

De gjør veien lettere å gå, og stien mindre kronglete. Da blir jeg som fjellgeita; fryktløs og uredd, selv om jeg egentlig har høydeskrekk.

 



 

Jeg trives aller best hjemme, ved svabergene. De som vender ut mot havet, og som alltid venter på meg. Renvasket og finslipt av bølgene, akkurat som kniven mot slipsteinen. Et møysommelig stykke arbeid, som farfar alltid gjorde. 

Vi fikk bare være storøyde tilskuere til slipsteinsvalsen, på trygg avstand, og det samme forholdet har jeg til havet. Jeg takker for alt det blå, samtidig som jeg respekterer dønningenes iboende kraft.

Havet tar, og havet gir. Slik har det alltid vært. Farfar mistet begge sine foreldre på havet da han var liten gutt. Som voksen rodde han sjøen, og drev eget notbøteri, sikkert både på trass og med kjærlighet.

 

Sånn er livet. Det er nådeløst vakkert, og av og til bare nådeløst.

 

Fra diktet Hjemkomst til havet:

" Hvis jorden har sjel

svømmer den i deg. "

- Kolbein Falkeid -

 

 

 

 

 

 

 

 

Til Ellen fra Tove



 


Til Ellen

 

GLIMT AV SOL

 

Tett i tett 

på kjøkkentrammen,

knisende og

fredfullt sammen.

 

Frydes over sol

og sommer,

smake på en høst

som kommer.

 

Trøste sakte

dele sorgen,

hviske om en

bedre morgen.

 

Finne glede i

det nære,

alt det trygge, kjente

kjære.

 

 

Samle minner på

et strå,

finne veien du

må gå.

 

Døtre er et lys

i livet,

dagen er et pust

i sivet.

 

Tenk på dine

skjønne tre,

Vilde er for alltid

med.

 

Når hun hvisker deg

i øret,

er det fint å kunne

høre.

 

Glimt av sol og streif

av glede,

løft ditt blikk 

så vil du se det.

 

Sikt mot rosa

Vildesky,

vent på neste

morgengry.

 

Sukkerspinn og

skyfri himmel,

regn på kinn og

stjernevrimmel.

 

Se slik vakre

Vilde så,

se det store i

det små.
 

 

 

Klem fra Tove

 

 

 

 

 

Den gode samtalen

 



 

Jeg har visst ikke tatt ferie likevel, for det sitter en sykepleier på skuldra mi, og hun hvisker inn i mitt venstre øre. Denne sykepleieren er meg selv, og da skylder jeg henne å ha alle sanser åpne.

Ferien starter ikke før mandag, og været innbyr til å skrive.

 

Hva er optimal livskvalitet for ei eller en som vet at det snart er slutt? Et krevende spørsmål, som rommer millioner av svar.

To ganger har jeg vært så heldig å få delta på på kurs der Marie Aakre har vært foreleser. Hun er et forbilde for meg, fordi hun er glødende opptatt av palliasjon, etikk og omsorg.

Hun er sykepleier, og har vært med og bygget opp Seksjon Lindrende Behandling ( SLB ) ved St Olavs Hospital, som den gang het Regionsykehuset i Trondheim.

Hun har vært leder i Faglig Etisk Råd, og hun har mye å gi til andre sykepleiere, fordi hun hele tiden er så helhjertet tilstede. Det er sånn at jeg glemmer både tid og sted når hun snakker. Det kommer innenifra.

Hun snakker til og om og med på en sånn måte, at jeg priser meg lykkelig over å få være sykepleier.

 

Jeg leste nettopp et sitat av Bent Falk: "Slik vi betrakter et menneske, slik behandler vi det også."

 

Når den setningen fikk synke inn, så innså jeg hvilken enorm makt jeg egentlig er i besittelse av som sykepleier. Det betyr at mine holdninger og mitt verdigrunnlag er avgjørende for hvordan jeg ser på andre, og hvordan jeg behandler dem. 

Har noen rett på bedre behandling enn andre, basert på hvilken hudfarge de har, eller etter hvordan de ter seg og kler seg?  Har et menneske som kommer skjevt ut i livet mindre rett til å bli behandlet med respekt, mer enn hun som har fulgt den smale sti? Hva handler forresten den smale sti om?

Ikke om meg, iallefall. Jeg har gjort mine tabber, og jeg har garantert mine svakheter, men jeg trøster meg med Per Fugelli sine ord: Vi er alle medfødt feilvare. Vi må godta oss selv og hverandre som det mennesket vi er, og som det mennesket vi har blitt. Ikke strebe etter det perfekte, for det perfekte finnes ikke. 

Jo, det perfekte finnes, og for meg betyr det at jeg finner øyeblikk av lykke. Små streif som forsvinner like fort som de kommer, og som er det gode liv akkurat der og da. Akkurat den kvelden, og akkurat den solnedgangen. I morgen er det kanskje regn, og regn behøver vi.

 

 



 

Vi kan alltid strebe etter å bli et bedre menneske. Et menneske som behandler andre med respekt, og som ser gjennom og forbi det som i våre øyne ikke er livskvalitet. Jeg har ingen rett til å bestemme hva som er livskvalitet for andre enn meg selv. 

Livskvalitet for meg er ikke det samme som livskvalitet for deg. Mens jeg velger å lukte på tang og tare, eller sitte på bryggekanten en sensommerkveld, så velger kanskje du å ta en joggetur i Hyde Park, eller nyte en øl på engelsk pub. Det som er så deilig er at det ene ikke utelukker det andre, og at vi i bunn og grunn har de samme grunnleggende verdier.

Det aller fineste er at vi gjør det som er best for oss selv, akkurat der og da. Jeg har kloke og erfarne kollegaer som jeg søker veiledning og bekreftelse hos. Ei av dem sier alltid, både til meg og til den som er syk eller pårørende, at det valget som du tar akkurat nå, er det valget som er riktig for deg akkurat nå. Om du tenker eller tror noe annet i ettertid, så var det riktig valg på et gitt tidspunkt i livet.

Det er mye visdom i sånne ord, og jeg bærer dem alltid med meg.

 

Når et menneske legger sitt liv i mine hender, så forplikter jeg meg til å ta i mot dette mennesket med omsorg. Jeg stiller ingen diagnoser, for det er det heldigvis legen som gjør. Jeg ordinerer ikke medisiner, for det er det også legen som gjør. Omsorg er det viktigste ordet for meg, og det er ikke et lettvint ord akkurat. 

Det er et ord som rommer alt, egentlig. Jeg pleier alltid å tenke, når jeg går bort til ei seng; hvordan vil jeg selv bli møtt når jeg har behov for hjelp? Hvordan vil jeg at mine nære og kjære skal ha det om de en dag behøver oss hvitkledde?

Det er et godt utgangspunkt for omsorg, iallefall i mine øyne.

Moral, etikk og gode holdninger er like viktig som hygiene. Det går hånd i hanske, og er det første jeg lærer bort når jeg er veileder for andre. Hils, og se folk i øynene. Ta deg tid til den gode samtalen, som sjelden kommer av seg selv. For først og fremst så handler det om tillit.

Aldri i livet om jeg gir av mitt innerste til den som ikke har tid. Aldri i livet om jeg klamrer meg til hånda på noen som helst vil flykte. Jeg vil ikke bli stelt av noen som ikke vasker hendene før og etter, eller som slenger av meg dyna, og blottstiller både kroppen min og sjela mi. Jeg kommer aldri til å få tillit til den som snakker over mitt hode, eller over mitt lik. Det er et ord som jeg egentlig ikke liker, for det er så upersonlig. 

Heldigvis så har døden blitt mer personlig igjen nå. En stund så var den ikke det. Da jeg var lita, så var døden avstand. Ingen snakket om døden, og ingen viste sine følelser. Jeg tror at de gjemte sorgen under dyna. De både elsket og sørget under dyna. Heldigvis har det endret seg, sånn at alle som vil det kan gå ved siden av og sammen med, hele veien fram. Til hvor vet jeg ikke, for det er det ingen som vet.

 

 

Når jeg er med og steller ei eller en som er død, så hender det at øynene mine renner over. Jeg steller med respekt, og jeg dekker til kroppen som den naturligste sak av verden. Jeg prater med den døde, selv om jeg ikke får svar. Jeg pynter rommet og tenner lys på nattbordet. 

Det er viktig med sykepleiefaglig veiledning og debriefing. Dette med å få konstruktive tilbakemeldinger fra noen jeg stoler på, og som alltid er 100 % ærlig.

Sykepleieren på skuldra mi hvisker, og stryker meg på kinnet. Det er Wenche sin hånd; den sykepleieren som alltid hjelper meg med å plassere tanker etter sterke og krevende hendelser. Hun som gir meg styrke og støtte til nye møter, og som alltid er med meg, til og med når hun ikke er der.

Jeg vet at hun alltid sitter på min høyre skulder, og hvisker forløsende ord. Sånn at jeg våger å se andre i øynene, og slik at jeg kan gi rom for den gode samtalen. 

Jeg skylder den andre å respektere at det er greit å ha dobøtta på kjøkkenet, for ingen dør av det. Det er greit å ha senga på stua, for da kan den syke leve et helt liv, helt til han ikke lever mer. Hvis husets hjerte er kjøkkenet, så er det selvfølgelig der vi skal være.

Noe av det som er vanskelig, er å akseptere at det ikke er mer vi kan gjøre. En like viktig del av jobben er å si fra om at nok er nok .Å si stopp når vi ser stopp-skiltet forut, men aldri før. Jeg tror at vi sykepleiere og helsefagarbeidere er god på dette, fordi vi jobber så tett opp mot brukeren. Det er ofte sånn at den gamle dama bruker alle sine krefter på å ta seg sammen når hun skal møte legen. Hun må skifte klær fra innerst til ytterst, selv om det koster henne alt hun har spart opp av krefter.

 Det er vi som ser henne når hun faller sammen.

 

Heldigvis har vi kloke og dyktige samarbeidspartnere i legene våre. De er dyktige og nødvendige støttespillere, og både dem og vi er vant til å ta selvstendige avgjørelser, ofte sammen. Noen av dem er spesielt ærlige, og det setter jeg pris på. Jeg ser at brukerne verdsetter denne ærligheten, også. Det går an å si ting på en direkte og fin måte, selv om budskapet er brutalt. Og vi setter veldig pris på hjemmebesøk, for det er der livet leves.

Jeg håper at ingen pakker inn sannheten for meg, om det blir min tur til å ta i mot. Og jeg håper at jeg får leve livet på min måte, helt til jeg dør.

 

Jeg vet at Marie Aakre har brukt dette verset på etikkseminar:

 

Det finnes en ro

og den beror på

at vi er tro

mot det vi tror på.

- Piet Hein -

 

 

Himmelblålandet

 

 



 

Ferie.

Jeg smaker på ordet, og ordet smaker jordbær med vaniljesaus. Det skal jeg servere i kveld, når jeg får besøk av ei god venninne.

Ann Iren har gitt meg mange fine tilbakemeldinger på at bloggen min betyr noe for henne, så det er klart hun skal få jordbær.

Det skulle hun ha fått uansett, for ris og ros er noe jeg lærer av, så lenge den er konstruktiv. 

 

Etter at jeg begynte å skrive ned det jeg tenker på, så merker jeg at det har gjort noe med meg. Det er litt skummelt å vite at andre kan lese tankene mine, men det glemmer jeg fort. Det jeg derimot husker, er alle de fine tilbakemeldingene som jeg får.

Det jeg husker, er at mange kommer bort og forteller at de tenker de samme tankene som meg. Det jeg vet, er at jeg synes det er lettere å prate med folk enn det var før. Nå er jeg til og med den som begynner å prate først noen ganger. Det er slutt på å smyge seg usett mellom reolene på butikken, i håp om å slippe akkurat den praten, med akkurat ham eller henne. For tidligere var det mest prat, bare enveis, og sjelden en samtale.

Da var jeg litt sånn som Gene Dalby beskriver:

 

Nerver

jeg har ikke så mye å tilby

stort sett bare nerver

skal det være en bunt?

 

Kanskje var det like mye sjenanse som nerver. Jeg har alltid vært sjenert, dessverre, og det kan være skikkelig plagsomt. Nå har jeg knyttet et stikk rundt sjenansen, puttet på en diger stein, og senket den i havet. Der kan den bare ligge, for min del. Jeg kommer aldri til å savne den, selv om den også var meg.

Det hender fremdeles at jeg prøver å gjøre meg minst mulig synlig på butikken, men det er av andre grunner. Det skjer når jeg har brukt opp hodet på jobb, eller når jeg har grublet så mye at hjerte og føtter tar rennfart med handlevogna. Det finnes faktisk noen som jeg ikke har lyst til å prate med, også, men da slenger jeg bare på meg usynlighetskappen. 

Nå roper jeg ofte et friskt " HEI! ", og smiler litt på kjøpet, men hemningsløs blir jeg garantert aldri. Det er helt greit å ha vogna mellom meg og den jeg prater med, selv om det gjør seg med en klem i ny og ne. 

 

Jeg skal forresten slutte med å si aldri eller alltid, for det finnes ingen garantier.

 

Jeg skal heller ha døra på gløtt for nye samtaler og nye bekjentskaper. Jeg skal ta i mot de sjansene som byr seg, og jeg skal skape sjanser selv, for sjansene kommer ikke alltid rekende på ei fjøl.

Det er ikke sånn at jeg kan plukke sjanser som jeg plukker rakved i fjæra.

 

Neste helg reiser vi til Vega. Der er det både padledestinasjoner og rakved nok for en hel sommer. Jeg vil til Ylvingen, bare for å se skiltet som heter Himmelblå.

Jeg vil bestige Dønnamannen, det hender jeg drømmer om Trænstaven, og den ordlyden ble kanskje litt feil, for jeg har med min egen kjæreste.

De heter det de heter, og jeg har tenkt meg opp. Jeg tror at det går fint med Dønnamannen, men Trænstaven blir sikkert litt for drøy for meg. Skal jeg opp på den så må jeg i tilfelle klatre, og det er ikke alltid så enkelt når man bor på ei øy der det høyeste punktet rager bare 76 meter over havet. Besselvassheia blir jo bare ei lita tue i denne sammenhengen; ei sånn ei som du bare snubler over.

Der oppe i Nord rager fjellene mot himmelen, og de stuper like elegant ned i havet. Det aller fineste synet er likevel De Syv Søstre, som rammer inn hele Himmelblålandet.

De er sterke kvinner som står han av, disse søstrene. Det er fint med søstre, og jeg har heldigvis noen venninner som jeg deler søsterkjærlighet med.

 



 

Ikke syv, men mange nok til å holde balansen. Mange nok til å fylle opp en sofa, og ikke flere enn at jeg fint klarer å sette pris på dem jeg har. Ikke en to-seter, altså, men en litt større en. En stor myk sofa full av puter og pledd; en sofa som er like lun og varm som et ærfuglreir.

 



 

Etter Vega så skal vi til Herøy. Der skal vi bo i verdens minste stue, og den stua har ikke så mye som innlagt vann en gang. Jeg trøster meg med at det er sjarmerende og veldig sjønært. Jeg som alltid gnåler om at jeg vil bo i et hus ved havet; nå får jeg det som jeg vil for en stund. Da kan stillheten senke seg.

 Det gjør forresten ingenting om det ikke er vann i krana, når eventyret venter utenfor stuedøra, og det er dusjanlegg ved siden av. Jeg kan til og med ta et morgenbad, for det er morgenfugl jeg er.

Morgenfugl, og fri som fuglen.

 



 

Jeg skal sitte på bryggekanten og vifte med tærne, i takknemlighet over å være til. Jeg skal lete etter gode grunner, og jeg skal sanke verdifulle stunder.

De gode grunnene og de verdifulle stundene skal jeg samle mellom to permer, for jeg elsker å lese.

Jeg elsker å padle, og det var sånn jeg egentlig traff kjæresten min. Det er godt å se havet med det samme blikket. Jeg vet at det var noen som trodde at vi kanskje hadde det alt for stille og kjedelig sammen, fordi at ingen av oss prater hele tiden. 

Takk for denne stillheten. Da får vi pusterom til å tenke, og stillhet nok til å fange inntrykkene. Vi prater mye nok, og vi ler enda mer, så lenge jeg ikke er sur for et eller annet. Vi gir hverandre avstand nok til å savne, og nærhet nok til å leve det gode liv.

Det er godt å være stille når man har noe å snakke om.

 



 

Mona og Jan Erik ligger foran oss i løypa, og har allerede vært oppe på toppen av Dønnamannen. Vi traff hverandre i fjor, også, ute på Husvær. Husvær ligger bortenfor og utenfor Herøy, og jeg kjenner at jeg kanskje må tilbake dit igjen. En padler kan ikke ha det bedre enn vi hadde det disse fire dagene i fjor.

Vi hadde flere dager, men disse fire dagene var selve meningen med livet. 

 

 


Velsigna du dag over fjordan,

velsigna du lys over land.

Velsigna de evige ordan,

om håp og ei utrakt hand.

Verg dette lille du gav oss,

den dagen du fløtta oss hit.

Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme

i armod og slit.

- Trygve Hoff -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dansetrinn

 



 

Venninna mi Linn, som jeg er veldig glad i, er så flink til å se det store i det små. Hun likte teksten min, og så at dette nydelige bildet fortalte det som ordene mine gjerne ville si. Jeg fikk det av henne i dag.

 Jeg tror at vi to har et felles grunnleggende syn, selv om vi egentlig er veldig forskjellige. Hun må bare innse at det er vi i sør som er ekte trøndere.

Bildet er samhørighet og nærhet, og steinene ligger på bakken. De er ikke i ryggsekken, for på barn sitt vis så vet de hvordan de skal være tilstede i øyeblikket. Når et barn har lomma eller sekken full av stein, så er det fordi hun bærer på en skatt. 

Hver eneste stein er en skatt, og hver eneste kongle er dyrebar. 

De steinene som vi voksne bærer rundt på, veier mye mer. De er bekymringer for morgendagen, og uro for hva som kan skje. De er tunge tak og strie tørner. Tyngden av denne børa gjør at vi strammer musklene, og stenger ordene inne.

Sånn var det med meg. Kroppen ble et panser mot resten av verden.

Linn er en av dem som har stått på den andre siden og revet i døra, slik at lyset skulle slippe inn, og sånn at jeg skulle våge meg ut av skapet.

Ikke  DET skapet da, selv om det også er helt greit. Jeg mener det rommet som det er alt for trygt å være i, og der jeg krøller meg sammen i tryggheten innenfor. Jeg har ikke en sjanse til å gjemme meg under dyna når Linn er i nærheten. 

Jeg vet at det er godt ment, og at det ligger masse omsorg bak. Hun er god på å lese mennesker, og hun har gjennomskuet meg for lenge siden.Jeg tror at hun er klarsynt. Hun er både sylskarp og pågående, men jeg kjenner en annen side. Det var helt nødvendig at hun satte meg på plass, og at hun fortalte meg hvor skapet skulle stå.

Og at jeg ikke skulle være inni.

Hun har hatt trua på meg hele tiden, og hun har sett det jeg ikke så, men som jeg ser nå. Hun kan skremme hvem som helst, men hun skremmer ikke meg, ( selv om jeg har klart å skremme HENNE). Hun er flink til å gi meg følelsen av å ikke være hvem som helst.

Jeg har blitt litt mer klarsynt selv, også.

Hun har fått opp øynene mine, sånn at jeg våger å ta noen dansetrinn. Hun visste at jeg kunne skrive, og hun visste at jeg tør å si fra. 

Jeg har mange sånne venner. Uten dem var jeg ingenting. De har brukt enormt med tid og hjertevarme for å stable meg på føttene. Jeg sammenligner det med ei stri elv. Når steinene ligger plassert litt her og der, med akkurat passe avstand seg i mellom, så er det ganske lett å gå tørrskodd over til den andre siden, om det er dit jeg vil. Da kommer steinene til nytte, og er ikke lenger ei bør. Det hender jeg strever litt med balansen, og kanskje plumper jeg uti. Det gjør ingenting, for der framme venter nye steiner og nye eventyr. Der venter nye gleder og nye sorger.

Da kan jeg danse over elva, så lett som ingenting, selv om jeg blir våt på beina.

 

Dette diktet deler jeg gjerne med dere en gang til.

 

 

 

- Bente Bratlund Mæland -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gjesteblogger

 



 

Jeg har fått den ære å være gjesteblogger hos Kreftforeningen. Først ble jeg himmelfallen, og etter en liten stund kom godfølelsen. Det er jo stas at ordene mine blir lagt merke til, og at de kan ha betydning for andre. Jeg fikk mail om at de skulle publisere det over helga, og jeg måtte lese den mailen opptil flere ganger.

Det er lett å glede en landsens jente.

 

Kreftforeningen gjør en fantastisk jobb hver eneste dag. Det er også mange andre som gjør en fantastisk innsats, sånn mer i det stille. Som i Marits Hjertesak. Marit har sin egen historie, og nå går hun fra Trondheim til Oslo for å samle inn penger som skal gå til tre ulike og gode saker:

- Forskning på barnekreft

- Vilde Wedø Jektviks Minnefond

- Sykehusklovnene

Jeg vet ikke om det er lov, men jeg tar meg den frihet å reklamere litt for hennes innsats her på bloggen. Kontonummeret er 4212 14 95052,  for den som ønsker å gi sin støtte.

 Dette er ikke en kjøpt og betalt blogg. Dette er bloggen min, og det betyr vel at jeg kan gjøre som jeg vil? Jeg gjør alltid som jeg vil, og det gjorde jeg aldri før.

I går gikk Vildes mamma og Vildes tante en etappe sammen med Marit, og det varmer et hjerte å se deres styrke midt i sorgen. Det varmer også hjertet mitt å se at mennesker som Marit bidrar på denne måten. Gnagsår får være gnagsår; for gnagsår gror. Hun SKAL gå hele veien. 

Dette bildet fikk jeg låne av mamma Ellen, som sitter i midten.

 



Jeg blir rørt når jeg ser bildet av Vilde på ryggsekkene deres. Hun er med dem hele veien, og jeg tipper at hun er stolt. Jeg har lest at Vildes pappa og Vildes onkel møtte dem ved enden av etappen, og at de blåste såpebobler til ære for både jentene og minstejenta.

Det er nydelig og omsorgsfullt.

 

Det er mange sterke historier, og varme møter der ute. Det er mye sorg og mye glede. Jeg er så evig takknemlig for hver dag jeg kan strekke på lemmene, og vite at jeg er frisk, og at de jeg er glad i også er friske. Vi vet jo egentlig aldri hva som venter rundt neste sving, men det blir feil å bruke dagene på å være redd. 

Jeg tillater meg å sitere Vilde her, for hun sa at det er viktig å sette de positive tankene på repeat.

Så klokt og fint sagt.

Når hun klarte det, og når andre som blir rammet av sykdom kan klare å tenke så positivt, da skylder vi dem å vende nesa mot lyset. Jeg vil ikke at det skal være sånn at jeg må bli syk før jeg kan verdsette det jeg har.

Selvfølgelig har vi dårlige dager, og dager som er mer enn bare grå. Selvfølgelig irriterer vi oss over småting, og er altfor kritiske både til oss selv og andre. 

Det er ingenting å ha skyldfølelse for, for sånn er det å være menneske. Vi favner hele spekteret av farger og følelser, selv når vi har det bra. Det jeg mener, er at vi kan være litt mer takknemlig for hver ny dag vi får tildelt, selv om jeg er uskker på hvem som deler dem ut.

Vi kan være tilstede for dem som behøver støtte, og det skal ofte så lite til. Det er mye omsorg i de nære ting, som når en pappa blåser såpebobler og farger himmelen rosa.

Vilde er en av grunnene til at jeg brenner spesielt for kreftsaken. Håvard er en av grunnene. Det er også mange andre grunner til mitt engasjement.

Alt for mange, dessverre. 

Jeg har en drøm om å gjøre en forskjell. Den drømmen skal få modne i sommer, og bli til en realitet i høst. For høsten er min årstid, og den må jeg utnytte. Da tenker jeg like klart som den lufta jeg puster inn.

Jeg kjenner et annet høstmenneske som mer enn gjerne hjelper meg. Nemlig Anette. Organisatoren som jeg er helt avhengig av hvis jeg skal realisere mine positive tanker.

Det er viktig å bære på en drøm, og det er viktig å sette ord på drømmen, for da kan den bli virkelighet.

Det er også viktig å ha gode venninner. Nå har våre veier møttes, og vi går videre sammen. 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 



 

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
hits