Kjærlighet og snø i lufta

 

LITT AV ALT

Himmelblå og snø i lufta,

for vår kjærlighet er tufta,

litt på vann og litt på luft,

litt på tro og sunn fornuft.

 

Litt på tillit, litt av alt,

litt på sukker, litt på salt,

Mest av latter, pluss litt sinne,

litt på mann og litt på kvinne.

 

Litt på smil og varme blikk,

noen ganger romantikk.

Av og til et blikk som lyner,

da tror Kjell at han ser syner.

 

Har jeg funnet drømmekvinna?

Er det hun som er så sinna?

Heldigvis så går det over,

hun er stille når hun sover........hyyyyysj!.....la henne sove en stund til......

 

Livets kunst er å bevare,

det tror jeg at vi skal klare.

Samlivet er hett og kaldt,

det er bittelitt av alt.

 

Bygg en varde, finn et sted,

åpne øynene og se.

Finn din stjerne, tråkk en sti,

det er fint å hete VI.

 

Dette diktet ble nesten som en kjærlighetserklæring. Jeg håper at han ikke blir flau, men at han tar det som en mann. Tar det som en mann? Hva betyr DET?

Snakk om å generalisere. Ingen menn er like, og det er ikke vi kvinner, heller. Takk og pris for den lille forskjellen.

 

Det er mye lettere å skrive sånne ord, enn å si dem høyt. Det er mye enklere å la hele verden lese det, enn å si dem ansikt til ansikt.

Jeg er litt merkelig sånn.

 


 

Divaen er også med på tur. Jeg synes at disse bildene, som Kjell har tatt av henne, er så fine. De er verdens fineste Milla-bilder. Hun elsker å være ute. Tar jeg på turbuksa så detter ørene hennes ned, og det er et lykketegn. Finner jeg fram vottene mine, så går hun i spinn på gulvet. Henter jeg fram båndet så uler hun som en ulv, for da er hun endelig sikker:

Jeg får være med!!


 

Hun er husky, så det er sjelden jeg kan slippe henne løs. Det er nemlig villsau over hele øya. Hun bryr seg ikke så mye om dem, egentlig, for hun er mest opptatt av fugler. Spesielt ryper. Dem kan hun snuse opp på flere kilometers avstand. 

Jeg tror at hun er mer fuglehund enn husky, for det er fuglehund i denne rasen, sånn at de skal få enda bedre trekkegenskaper.

Her skuer hun utover sitt rike. Hva tenker hun på?  


 

Først prøver jeg med et bedende blikk, og en forsiktig labb. Matmor bryr seg ikke.  Hmmm...det bruker da å fungere.

Da må jeg prøve noe annet.

 

 

Jeg uler mot himmelen, og ber om litt oppmerksomhet, og kanskje en godbit. Ser du meg NÅ da?

Hører du meg, da, i det minste?



 

Dette ble en fin dag, som ennå ikke er over, og endelig fikk jeg laget den snøengelen som jeg lovet Vilde. 

 

 

Jenta som ga meg motet til å lage min egen blogg. Derfor kan jeg si at hun har gjort en forskjell i mitt liv. Takk for den lille forskjellen, som skulle vise seg å bli så stor. Takk for at jeg fikk bli kjent med deg, Vilde, og takk for at du drysset snø over øya, sånn at jeg kunne lage en engel til deg akkurat i dag.

Engler i sneen har sin egen sang, og denne synger for DEG.


 

 

Brrrrrrrrra deilig!

 

 

Ikke vi, altså. Det jeg mente er at det er deilig å bade, uansett årstid. Det går ikke an å være deilig når det er så kaldt, og hvem bryr seg, egentlig?

Vi bryr oss litt, da, for vi slettet de verste bildene, og deler de beste.

Her er en av mine beste venninner. En hjertevenn.

 

Havfrue og vakker kvinne,

verdens fineste venninne.

Raus og varm som bare det,

kjæreste og mor til tre.

 

Du er høst og badelykke,

ekte gull og hjertesmykke.

Du er både flo og fjære,

slik et menneske skal være.

 

- Tove -

 


 

 

Latterkrampe fikk hun, også. Først fordi jeg kom borti beinet hennes, sånn at hun trodde at det kom en fisk som skulle spise henne opp. Det er havfrua si, det. Etterpå lo hun fordi jeg ikke klarte å være stille.

Det var fryktelig kaldt, og fryktelig vanskelig å ha kontroll på kroppen og stemmen. Ordene ville ikke være der, i kulda og i kroppen min, så de fløy til himmels.

De ropte himmelhøyt.

 


 

 

Jeg er ikke så glad i å bruke lue, men jeg fikk råd om å ta den på, fordi den holder på varmen. Det finnes ikke en lue i verden som hadde klart å holde på varmen i dag.

Jeg vil opp!

Ikke til ei varm badstu, men til et trekkfullt og sjarmerende naust. Jeg strippet, til og med, uten blygsel. Jeg, som aldri kaster klærne ellers. 

 


 

 

Heldigvis lå hjertevottene og ventet. Rosa, hjemmestrikkede hjertevotter, som Ellen har gitt oss.

De varmer dobbelt.

 


 

 

Jeg kledde bare på meg sånn halvveis, for jeg hadde ikke sjanse til å få igjen hverken glidelås eller knapper. Jeg hadde neglesprett herifra til himmelen.  Bra vi var alene, da, for jeg var litt rufsete i stilen.

Heldigvis trives vi sammen, Anette og jeg. Vi koser oss. Vi har sluttet med å være blyge overfor hverandre.

Hun er som en søster i eventyret.

 


 

Her teller jeg til ti før avkledning. Jeg vil ikke uti!

Selvfølgelig vil jeg det.

 


 

Fossekall

av Harald Sverdrup

Fossekallen er isbader.
Står og vipper med kroppen.
En tykkfallen gentleman i smoking
tett ved en råk som mørkner i et v-tegn.
Flyr under vann, klipper seg frem motstrøms
på samme vis som en søster i eventyret,
plukker med seg småfisk, krepsdyr, larver.
Flyr gjennom fossen inn til bergfødte unger
som ingen kan høre og ingen kan se.

 


 

Anette har verdens fineste lyslykt.

 Havfrua sjøl <3

 



 

Alt dere ikke vet om meg

Det er sikkert noen som misliker åpenheten min, og jeg er klar over at det er en hårfin grense der et sted, mellom for mye og for lite åpenhet.

Det er et valg jeg har tatt, og jeg vet at hvem som helst kan bli litt bedre kjent med meg, uten at de egentlig kjenner meg så godt likevel. Det som er rart er at jeg har forandret meg så mye, og det som er veldig rart er at det ikke gjør meg noe at folk vet litt om meg og mitt.

Det er fordi jeg får påminnelser nesten hver dag om at folk finner trøst og støtte og mot og styrke i tekstene mine, fordi det handler om dem selv. Jeg vet også at skrivinga er noe jeg MÅ gjøre.

Derfor gjør jeg det.

 

Jeg tenker på alt dere IKKE vet. Dere vet ingenting om sexlivet mitt, eller om jeg synger i dusjen. Dere vet ikke fargen på undertøyet mitt, eller hvilken skostørrelse jeg bruker. Dere aner ingenting om hvilke kollegaer jeg liker best å jobbe sammen med, eller hvilken bit i Twist-posen som er min favoritt.

Er det Gammel Dansk eller Akevitt som smaker best? Foretrekker jeg Mausundvær eller Bogøya? Liker jeg silke eller flanell?

Ingen vet hvem som kuppa det første kysset, eller hvem jeg har vært mest forbannet på i hele verden. Det er heller ingen som vet favorittpålegget mitt, eller hvilket potetgull jeg synes er best. Jo, forresten, det vet dere. Det er Sørlandschips.

Ingen vet hvilket glass jeg bruker oftest. Er det vinglasset eller vannglasset? Foretrekker jeg rødvin eller hvitvin? Liker jeg blåmuggost? Er jeg redd for andre ting enn edderkopper? Har jeg kommet i overgangsalderen, eller fyrer jeg for hardt?

Der ser der hvor sammensatt et menneske kan være. Vi tror vi vet alt, og så er det så mye vi ikke vet. Vi har våre egne grenser for hva vi vil fortelle til andre, og jeg har pushet mine. Det er ingen vits i at noen renner på seg fart, og hopper ( som en ) bukk over det gjerdet som jeg har satt opp, for da blir jeg sinna. Det er jeg som bestemmer.

Likte jeg gym på skolen? Var bukken det skumleste hinderet i hinderløypa? Var jeg flink i gym? Hatet jeg matte? Hatet jeg noen av lærerne? Jeg liker ikke ordet hat, men vi brukte så dramatiske ord på den tiden. Det var alltid mye drama. Tok jeg del i det? Var jeg i bresjen? 

Nei.

Jeg hadde nok med meg selv, så jeg turde nesten ikke møte blikket til noen, iallefall ikke blikket til han jeg var stormende  forelsket i. Og det er ikke NOE sikkert at det var han som fikk det første kysset. Det var ikke han. Det var sikkert nummer to på lista som tok det, ikke mot min vilje, nei.  Å være SÅ innmari forelsket, kombinert med å være dødsens sjenert, det var en dårlig match. Jeg løp i motsatt retning.

Feil vei. Så da sprang jeg kanskje rett i armene på nummer to, for det var mindre skummelt. Og hvem var det?

 

Vi hadde alltid sirkeltrening i gymtimene, og i friminuttene hoppet vi strikk og tau, alle sammen. Alle sammen? Var det noen som ble holdt utenfor, eller som følte seg utenfor? Ble noen mobbet? Mobbet vi? Ble JEG mobba?

Jeg har en favorittsang og et favorittsitat. Jeg har et favorittdikt og en yndlingsforfatter. Jeg har en favoritt-fredags-matrett som jeg uten problemer kan spise hver fredag, hele resten av mitt liv.

Javel da, det er taco.

Jeg håper jeg får taco hvis jeg må bo på sykehjemmet en gang i framtida. Jeg husker ei gammel dame som fikk servert moussaka en gang for lenge siden. Hun hadde aldri sett maken, og spurte med et fnys hva slags sammensurium jeg serverte. Tidene forandrer seg, og jeg vil ha taco, rødvin ( ja, det er rødvin som er best ), bredbånd og facebook på sykehjemmet.

Vil jeg egentlig dit? Eller vil jeg dø med padleskoene på? Hva ønsker jeg meg aller mest til 50års-dagen i september? Blir det en morsom fest?

 

Tusen spørsmål som dere ikke vet svaret på. Det er derfor jeg føler meg så privat, selv om jeg deler. Det er derfor jeg vet at ingen vet alt om meg. Jo mer jeg tenker på det, desto mer sikker blir jeg på at det meste er hemmelig.

Det er bare mitt. Jeg deler det ikke med noen. Ikke en sjel. Heldigvis har jeg venninner som ikke plaprer, for to av dem vet det meste. De vet akkurat nok, og ikke en smule mer.

Smuler er også mat.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Blir jeg Bambi på isen uten Zoloft?

 

 



Det skjedde noe rart med kroppen min da jeg halverte dosen med Zoloft. Jeg ble hyper og urolig. Det sitrer i hele kroppen, som om tusen maur er på ville veier. De samler seg ikke i maurtua, men kryr overalt. Det er ikke sitring som i energi, men mer en indre rastløshet.

Og søvnløshet.

Fire timers søvn er plutselig mer enn nok. Det var helt greit å stå opp klokka seks lørdag morgen, på fridagen, for jeg var lys våken. Ja, jeg er A-menneske, og  jeg liker å stå opp tidlig, men ikke SÅ tidlig. Ikke på en lørdag.

Men jeg fikk gjort mye, for dagen fikk så mange ekstra timer. 

Det er fristende og ta den andre halve, sånn at balansen gjenopprettes, men jeg får holde ut en stund til. Jeg måtte lese meg opp litt etter at jeg startet nedtrappingen, ikke før, som jeg burde gjort. Jeg burde forberedt meg litt bedre, i etterpåklokskapens navn.

Det er visst normalt med sånne reaksjoner. Noen får til og med elektriske støt i hodet når de trapper ned. Det mest plagsomme for min del er uroen og søvnløsheten. Jeg er nemlig livredd for å bli søvnløs over lengre tid igjen, for det har jeg prøvd.

Det var etter en sånn søvnløs-periode at jeg fikk sjekket innsiden av hodet, og det var da legen sa:

" It`s a beautiful brain, but it`s working too hard. "

Hjernen er er vakker innretning, og min hjerne jobber for hardt. Den diagnosen har jeg stilt selv, for mange år siden. Hans ord var bare en bekreftelse på det jeg allerede visste. Det er derfor jeg er redd for å ta farvel med den lille, hvite pillen. Det er litt som å gå med krykker, for jeg behøvde litt hjelp med å holde balansen en stund. Skal jeg kaste begge krykkene nå?

Blir jeg Bambi på isen da?

 

Det vet jeg ikke før jeg har prøvd, og egentlig har jeg trua på at det går bra. Jeg tror innerst inne at jeg har forandret meg så mye, og blitt så mye sterkere, at dette skal gå fint. Det er ikke pillen som har gjort jobben. Den har bare vært et hjelpemiddel, ett av flere hjelpemidler.

Jeg har hatt en egen hjelpemiddelsentral.

Jeg har hatt samtalepartnere i helsevesenet, veldig kompetente folk, og jeg har familie og venner. Jeg har flotte venninner som har hjulpet meg å kviste langs den veien som jeg går, sånn at jeg ikke plutselig får ei grein i trynet.

De har gitt meg trua og motet og styrken.

Jeg er litt forundret selv over at jeg nå tar ledelsen i krevende situasjoner. Jeg våger å være nær, og jeg tør å være stille. For ei som er litt fåmælt er det lett å være stille, men dette er en annen form for stillhet. 

Det er et nærvær som krever mot, og det er opplevelser som krever styrke. Jeg tar det på strak arm, men jeg tar det aldri som en selvfølge. Jeg tar heller aldri lett på det. Hver eneste gang er NY.

Da jeg var lita, så gråt jeg mine modige tårer da jeg hørte denne sangen, hver eneste gang. Jeg hadde et følsomt sinn allerede da.

 

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel,

og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går, 

og da får du det så godt i mårå kvell.

Og hvis du itte greie det og æilt er like trist,

så ska du høre suset over furua som sist.

Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står,

med blanke ark og farjestifter tel.

 

- Alf Prøysen -

 

Jeg skjønte visst meninga med denne teksten, selv om jeg var lita. Hvorfor skulle jeg ellers gråte? Den er så varm og trist og vemodig og full av livsvisdom, denne visa.

Alf Prøysen har skrevet så mye fint, med enkle ord. Aldri de store ordene, men heller de små. Jeg tror at det er derfor jeg liker ham så godt. 

Jeg skal også få en dag i morgen. En dag nærmere målet om å klare meg på egen hånd. Og hvis je itte greier det, ja, så er det helt greit.

Da har jeg i iallefall prøvd.

 

Jeg føler meg ikke lenger som et vrak. Jeg er på toppen av verden, og der er utsikten fenomenal. Jeg ser holmer og skjær og havørn. Jeg ser livet mitt passere revy, selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene ennå, og jeg ser framover.

 

Ro, ro til fiskeskjær,

ingen Zoloft finnes der,

det er kanskje like bra,

for den vil jeg ikke ha,

men...

Zoloft, kan du love,

at jeg nå får sove?

 

Altså, uten deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lyrikk som lindring


 

 

Bre ei blå kappe rundt mennesket,

blå som havet og himmelen,

akkurat passe varm,

akkurat passe stor,

sånn at den omfavner,

slik at hun omfavnes,

 

Stor nok til å romme minnene,

de flyktige og evigvarende,

alle disse øyeblikk,

alle sånne stunder,

der livet er et hav,

der hun er havet.

 

- Tove -

 

Eller han. Noen ganger er det han.

Jeg tror at lyrikk er lindring. Jeg tror på det gode i mennesket. Omsorgen, rausheten og blikket. Jeg kan lese millioner av tanker ut av ett eneste blikk.

Om jeg bare ser.

Jeg kan høre titusener av tanker mellom linjene, mellom ordene som blir sagt, og mellom ordene som tier. Alle disse ordene som ikke finner veien ut.

Om jeg bare lytter.

Vi er så forskjellige, vi mennesker, men vi utfyller hverandre. Jeg sammenligner oss med et musikkstykke. Akkurat som notene, så er vi på forskjellige steder i livet. Noen er oppe, mens andre er midt på treet, eller helt i bunnen. Noen ganger er musikken varsom, og andre ganger tramper vi i klaveret.

Jeg skjønner meg ikke på noter, for plutselig så bytter de plass, iallefall hos meg. De som var oppe er nede, og de som var midt på treet har plutselig fløyet til himmelen.

Tilsammen blir de vakker musikk, for vi må lære oss å spille på både svarte og hvite tangenter. Det er sånn livet er, Svart og hvitt, og alle regnbuens farger midt i mellom.

Musikken skaper vi selv.

 

Det hender det er masse unoter i hodet mitt. Urent spill, på en måte. Den symfonien er det ingen som vil høre, aller minst jeg selv. Da holder jeg for ørene, går en lang tur i marka, eller padler ut til verdens fineste strand. Det siste hjelper best. Det hjelper alltid.

Jeg finner alltid verdens fineste strand, for den er der hjertet mitt er.

Jeg har et nordvendt hjerte, og til sommeren er drømmen å reise lenger mot nord. Mot midnattssol, kjærlighet, og mot kryssende spor på havet. Mot ei nise som danser flyktig forbi meg i natta, sikkert fordi hun hører musikken jeg spiller. Sånn musikk kan jeg danse etter.

Slike magiske øyeblikk er evigvarende.

 

 



 

 

Det går fint an å kombinere lyrikk, musikk og natur. Hør, bare:

 

Det e ikkje alltid du når
landet før vinden har snudd
Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde trudd 
Men der e du ikkje aleina
der e vi mange som ror
og krysse kverandre i mørket
over en åpen fjord.

- Kari Bremnes -

 

 

 

 

 

 

Nyperoser og bursdag

 

 



 

Inni den glatte, samansnørte

nypeposen regnet og snøen

lett prellar av

ligg frøa korte og pelskledde

som eskimobarn.

Drøymer dei ikkje om roser,

drøymer dei ikkje om det,

er vinteren ingenting verd.

- Einar Økland -

 

De lever sikkert i nuet inni der, og varmer seg på hverandre, men jeg vet at de lengter ut. Ut til lyset og sola og livet. Sånn er det med barnet i magen, også. Det ligger trygt, mykt og beskyttet. Ikke mitt barn, altså, ikke nå, for noen rakk sikkert å tenke det. Det hadde vært noe...

Jeg er snart femti.

Det har ligget to stykker der, for tjue og atten år siden. Klart de ville ut i verden, selv om den ene av dem, den første, hadde veldig god tid. Det er rart. Hun som det var mest liv i inni der, og som har vært høyt og lavt etterpå, hun brukte evigheter på å komme seg ut, mens den andre, han som mest sov, han hadde det travelt.

Eskimobarna mine.

 



 

 Det er deilig å danse mot vår, selv om jeg ofte får vårdepresjon. Når våren kommer vil jeg gjerne være pelskledd en stund til. Pakke meg inn i en stor genser, og gjemme meg for sola. Hvordan skal det gå i år, uten Zoloft og greier. Det er sikkert dårlig timing å slutte med den nå som sola har snudd.

Jeg prøver likevel, for det er ingen skam å snu.

Det er viktig å ha drømmer, og jeg drømmer om å klare meg uten. Klarer jeg ikke det, så begynner jeg igjen. Hvis en tablett er redningen, så er det til å leve med. Så lenge det bare er EN. Det er lenge til dosetten min er full av kolesterolsenkende, blodfortynnende, blodtrykksmedisin og kalsium, håper jeg. 

Jeg har bare litt vondt i ryggen akkurat nå. Hei, ischias!  ( ...jeg vet ikke om det er så lurt, men det hender at jeg stiller diagnoser selv...)  Jeg kjenner det helt ned i stortåa, men er frisk som en villaks. Jeg er takknemlig over å være frisk, og det er kanskje et alderstegn. Jeg kan ikke tro at jeg fyller femti i år, så nå har jeg veldig lyst til å ha en skikkelig feiring av livet. Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert. Det blir til høsten, for det er da nyperosa blomstrer. 

Jeg blomstrer sent.

Jeg skal lage ei liste over folk som jeg er glad i, og som betyr noe spesielt for meg, og jeg skal lage en skikkelig fest. Jeg er glad i lister. Handlelister, og lister over ting jeg skal gjøre. Og nå, altså, en gjesteliste. Før var jeg så beskjeden at vi hadde fått plass på to kvadrat, men nå, som jeg byr på meg selv, så tar jeg fram danseskoene og slenger meg med i dansen. Livets dans, må vite. Jeg har blitt kjent med så mange fine folk. Rause, varme og morsomme mennesker. Pluss noen som er litt vulgære i språkbruken. Hei, Line og Kine!

De klarer alltid å sjokkere meg, og det har jeg godt av.

Vi er nyperoser alle sammen. Vi spretter fram i sollyset, og lever på den grønne gren. Vi er heldige som bor i dette landet. Her er det næringsrik jord og vann nok til alle. Vi har gode vekstvilkår, og burde takke for det hver eneste dag.

Derfor velger jeg livet. Derfor har jeg valgt å bli mer åpen og inkluderende. Derfor skal jeg feire bursdagen min i år. Ett av de fineste ordene jeg vet om er raushet. Når jeg våger å være raus, så er folk rause tilbake. Jeg forteller mye, men ikke alt, på bloggen min, og dere aner ikke hvordan det har endret meg. Eller kanskje dere gjør det?

Folk som jeg ikke kjenner, har kommet bort til meg og takket for ordene. Mennesker som kjenner meg godt fra før, kjenner meg enda litt bedre nå. Det ligger steinhardt arbeid bak forvandlingen min. Jeg må sloss med tankene mine hver eneste dag - med, ikke mot -  så det er sikkert derfor jeg er så sliten i blant. Men, herregud, det er så inderlig verd det!

Dans mens du kan. Velg selv.

 

Ta på dei raude 
danseskorne dotter mi 
og dans.
La ingen få knebla
din song eller
hemma din draum.
Dans dotter mi.
Dans

Grip dagen
og fyll han
med din styrke.

Vakker er du.
Slå vakt om 
grensene dine.
Vent ikkje på å 
bli vald av livet.
Velg sjølv.

- Bente Bratlund Mæland -

 

 

 

 

 

 

 

 



 

Når ord blir fattige

Jeg våknet klokka seks i dag tidlig, og det var umulig å sove mer. Det førte til at jeg oppdaget en ny, svensk serie, med norsk tekst. Serien heter Delhis vakreste hender. Jeg snappet opp et artig ord sånn i forbifarten. Jeg rakk det akkurat før noen oversatte ordet.til norsk, og nærmest ødela det. Räknenissen ble økonom, og mistet fargen sin. Han ble fattig, på et vis.

En fattig økonom. Det klinger dårlig.

Räknenisse - räknenissen - räknenissar - räknenissarna, alternativt siffernisse. Siffernissen er räknenissens festlige synonym. Jeg skulle gjerne vært økonom om jeg hadde fått en sånn tittel i stedet. Jeg, som egentlig ikke er så glad i tall.

På videregående forhandlet jeg meg fram til bedre karakter enn jeg fortjente, hele klassen gjorde det, så det er mange sorte hull i den matematiske delen av hjernen min. Det er sikkert derfor jeg er så glad i ord, sånn at jeg kan kompensere for den manglende kunnskapen i matte.

Når ordene blir oversatt til et annet språk enn sitt eget, så mister de mye på veien. De mister iallefall humoren.

Økonom, liksom. Knusktørt.

Jeg lurer på om jeg kunne vært morsom på et annet språk, eller om humoren forsvinner når jeg ikke snakker norsk Går det an å briljere på et annet språk enn morsmålet?

Ofte når jeg lytter, og samtidig leser oversettelsen, så blir jeg skuffa. Teksten blir alt for enkel, og snerten forsvinner. De gode poengene blir det ingenting av.

Jeg synes de fortjener bedre, ordene som jeg er så glad i, og har sånn respekt for. Til og med navn blir forandret, og hvorfor blir de det?  Pettson og Findus blir til Gubben og katten. Stakkars Pettson og Findus.

Gubben, liksom. Et navn er et navn. Nåde den som kaller meg  Käringen  om jeg flytter over grensa. Jeg heter fortsatt Tove.

Jeg omtalte kona til en mann som kjerring en gang, og fikk passet mitt påskrevet. Av ham, altså. Han tålte ikke at jeg sa kjerringa, for han påsto at det var et skjellsord. Det var ikke ment sånn. Det er et ord som finnes i dialekten vår, og som faller seg naturlig, men HAN mente at det var en fornærmelse.

Jeg blir fornærmet jeg også, om noen kaller meg kjerring.

Ordene kan bli fattige om det blir for mange av dem, selv om det høres rart ut. Vi slenger rundt oss med meningsløse ord som det ikke går an å sette sammen til en helhet, og da blir det bare grums.

Eller det jeg kaller babbel.

Det er en mening inni der et sted, men den forsvinner mellom linjene. Sånn er det på rapportene våre noen ganger, ved vaktskiftet. Så mange ord for å komme til poenget.

Hva er poenget?

Det kryper i kroppen på meg når vi aldri blir ferdige. Jeg behøver ikke å vite hvilken farge det er på sokkene, eller hvilken fot som fikk på seg sokken først akkurat i dag.

Jeg har til og med lett etter to sokker, jeg, før brukeren tørt minnet meg på at han bare hadde bruk for den ene. Det er en gammel historie. og mannen hadde bare ett bein. Uups!

Se det fine måneskinnet, har jeg også sagt, til ei som nesten er blind, Av og til er ordene på feil sted til feil tid, og jeg ønsker meg langt vekk.

Jeg har trampet i (ord)salaten mange ganger.

Et dikt virker kanskje fattig når du kan telle ordene på ei hånd. For meg er det motsatt. Bokstavene og ordene står mer alene, og da må de stole på seg selv. De kan ikke gjemme seg bak noen, eller skyve andre foran seg. Jeg behøver ikke hundre venner for å skinne, men jeg er glad for hver eneste venn som gjør verden til et bedre sted å være.

 

lyset

du treng

finst

- Helge Torvund -

 

 

 

 

 

 

 

Endringen

 

Jeg ryddet ut jula i dag, og ryddet i bildene mine samtidig. Jeg multitasket. Det har skjedd saker og ting i livet mitt, og jeg er ikke som før. Før var jeg så tannløs og beskjeden at jeg ikke våget å smile, mens nå er jeg isbader og våghals. Jeg lager engler i sneen på MITT vis, og jeg slenger en hatt på hodet etter to glass vin. Jeg våger til og med å snakke i forsamlinger, og jeg drister meg til å dra på øyhopping med ny kjæreste.

Ikke helt ny lenger nå da, men ny nok til at det fortsatt er litt skummelt.

 

Jeg tør å slippe nye mennesker inn i livet mitt. Det er den største endringen. Jeg kunne sagt og skrevet mye om akkurat det, men det kan jeg ikke. Jo, jeg kan fortelle at det er en berikelse å slippe nye mennesker inn i hjertet, og at det gjør dypt inntrykk, hver eneste gang, men der må jeg si stopp. Jeg er sykepleier, og jeg har taushetsplikt, men jeg har lov til å si at jeg blir glad i mennesker. Jeg balanserer på line, denne balansekunsten som krever at jeg må vite forskjellen mellom å være privat, og å opptre profesjonellt.

 

Hårfin balanse. Vidunderlig kjemi.

Og takknemlighet.

 


 

Remember. Always, I will remember.

 

Etter å ha ryddet ut jula så fortjente strikketøyet mitt ei ny kurv. Den rosa hjertegenseren mangler bare ermer nå, så er den ferdig. Jeg gleder meg sånn til å ta den på, for den kommer til å varme dobbelt. Dobbelt, fordi den er strikket i verdens mykeste garn, og fordi jeg har en hjertevenn som er designer.

 

Det hjertet som jeg fikk i julegave nekter jeg å gjemme bort til neste jul, så det får være pynt på kurven. Jeg synes ikke at vi skal gjemme bort hjertet vårt. Jeg synes heller at vi skal holde julehjertet åpent hele året.

 




 

I hjertet bor dagene som var, og dagene som kommer. Inni hjertet bor minnene som ingen kan ta fra oss. Jeg tror at det går an å sortere, sånn at vi husker de beste best. Det er et valg vi har, og et valg vi tar.

 

Jeg er litt merkelig, selv om tankene mine liksom er så edle i blant. Jeg er nemlig litt engstelig når noen sier at de vil komme på besøk. Da er jeg redd for at jeg ikke har det fint nok. Jeg er aldri redd for at jeg ikke har det rent nok, for der har jeg stålkontroll. Men det andre. Den følelsen av at alle andre har det så mye finere enn meg, den slipper aldri taket. Jeg vet at det er tåpelig, og jeg vet at de som er mine venner ikke kommer hit for å granske omgivelsene, men likevel...

Innerst inne så vet jeg hva som teller. Jeg vet at det som gir meg glede er helt andre ting enn et strøkent hjem. Jeg vil gjerne ha det fint, men kan ikke fordra IKEA. Jeg er lei meg for at Emilies Hus skal avvikle, selv om jeg bare har handlet småplukk der. 

Det er viktig småplukk, nemlig.

Venninnegaver, sånne små og hjertevarme gaver som de har massevis av i den butikken. Og småpraten og servicen som alltid finnes innenfor de fire veggene deres. Jeg kommer til å savne det.

 

Det er mye jeg savner, og det er mye som ligger foran meg. Nye møter av betydning, nye mennesker og nye skjebner. På godt og vondt, som alltid, enten jeg er sykepleier eller bare meg. Sånne menneskemøter kan skje hvor som helst og når som helst. Jeg vet aldri når. 

Det er alltid sånn.

Det handler om å ha øynene med seg, for plutselig er det noen der. Da skriver jeg dem inn mellom to permer.

De er ei side i boka mi. Den boka skal jeg gjemme, for den er ei minnebok og et oppslagsverk. Den er også en roman og en biografi; en livshistorie som jeg er så heldig å få lese, og som på mange måter er en lærebok. Det er jo alle disse som er med og former meg til det mennesket jeg er.

Det klarer jeg ikke alene. Ingen klarer det alene.

Takk for at jeg ble sykepleier, og ikke førskolelærer, som jeg egentlig skulle bli. Det har ikke noe med førskolelærerne å gjøre, men jeg vet at jeg er på rett hylle nå. Eller, egentlig vil jeg ikke sitte på ei hylle. Jeg vil være på gulvet, der magien skjer.

Jeg digger bildet av Kåre Ingebrigtsen og meg. Det bildet symboliserer endringen, for jeg hadde aldri våget å kaste meg over drømmemannen før. Jeg smiler fornøyd, til og med, både fordi han er så kjekk som jeg trodde, og fordi at jeg våget meg frampå. Jeg hadde ingenting å tape, og alt å vinne. Det er sikkert sånn han tenker, også, når laget hans spiller. Roooooosenborg!

Jeg har forresten min egen drømmemann, og nei, han heter ikke Kåre.

 

 

 

 

 

 

 

 

Verdens beste klem

 

 

 


Jeg er visst kjent for å ha en komfortsone på størrelse med Værnes, men i går fikk jeg verdens beste klem. Jeg har fått mange verdens beste klemmer, men akkurat denne var årets første.

Jeg sovna på sofaen etter jobb i går, og det er like sjeldent som klemmene mine. Veldig sjelden, og bare en gang i blant. Heldigvis har jeg blitt flinkere til å gi bort en klem, så kanskje kan jeg bli flinkere til å ta en høneblund, også. 

Min datter og jeg er veldig ulike på mange områder. Jeg elsker havet, og hun elsker skogen. Jeg løper rundt med støvsugeren, mens hun lemper stein, og har verdens største gummistøvler på beina. Hun sover i telt, sitter ved leirbålet, har tatt beltevognfører-lappen og er med på jakt. Den eneste av disse fire som tiltaler meg er leirbålet.

Å sitte ved et leirbål er mer beroligende enn å ta en blund. Det er nesten litt hypnotisk å se på knitrende flammer. Da er det bålet som er hele verden, og de fine menneskene som sitter rundt er bare mine.

Det finnes stjernestunder. 

Det finnes stjernestunder som forteller meg at vi er like likevel. Jeg er glad for å se at mine to ungdommer er selvstendige mennesker. De er ulike som natt og dag, og våger å være seg selv. Det har de alltid våget.

Hurra for personligheten, som er medfødt.

Men det er en kjerne inni der, en plattform av tanker, følelser og holdninger, som vi lærer underveis. Akkurat der kommer likheten fram. Jeg vedder på at det er mye de ikke forteller meg, og sånn skal det være, men jeg vet at vi har fortrolighet nok til å fortelle om det som ligger oss på hjertet.

Begge veier.

Ingen skal fortelle alt, men den varden av tillit som vi står på, er gull verd. Når det er datra som har bygget varden så har hun selvfølgelig lagt de største steinene nederst, så byggverket ikke raser. Lillebroren har gitt henne gode råd på veien, for han er en luring. Han er ikke den som roper så høyt, selv om han gauler når han er midt inne i et dataspill. Da er det full krigføring på loftet, eller hva det nå er de holder på med, for han kommuniserer visst med hele verden. Han roper til den andre siden av kloden.

Men ellers er han underfundig og tankefull, akkurat som meg. Han sa forresten en gang at når han ville ha svar på vitenskapelige spørsmål så spurte han sin pappa, men når det er snakk om psykiske ting, følelser eller rettskriving, da spør jeg deg, mamma. Jeg tok det som en kompliment, selv om det underforstått betyr at jeg ikke har peiling på planeter eller matematikk. 

 

Det er godt å høre noen som roper mamma når jeg går opp trappa for å legge meg. Jeg lister meg inn og blir møtt med åpne armer og verdens beste klem. Etter klemmen ligger vi på senga og hvisker hemmeligheter. Vi sorterer tanker og løser floker, hun og jeg.

Det skjer ikke så ofte, men det er som med lykka. Lykka skjer plutselig og uventet, og er en varme i brystet. Lykka er en gnist som blir borte i svarte natta, men varmen sitter i lenge etterpå

Så kan vi mate dette bålet nå og da, og sitte der hele natta om vi vil. Det lukter bål av klærne, og rundt oss er det ingenting, annet enn ei grein som knekker av og til. 

Hva var det?

 



( dette bildet har jeg rappet fra nettet et sted )

 

Sikkert bare ei nattugle, for jeg er så glad i ugler. Jeg er definitivt ikke ei nattugle selv. Jeg er A-menneske og kveldstrøtt, men kan glimte til og danse hele natta, akkurat som flammene. De danser sin egen historie.

Jeg tror det er derfor vi kan sitte og stirre inn i et bål ei hel natt. Flammene har en historie å fortelle, og vi møter oss selv, på en måte. Vi møter roen og stillheten som gir oss tid til å bare være. Det er så sjelden at vi bare er. Vi haster hit og dit, og vi tenker ditt og datt. Det er så mye vi må rekke hele tiden.

Det var derfor det gjorde så godt å ligge på senga og hviske i går, for vi gjør det nesten aldri. Det er derfor det er så godt å skrive, for da slår bålet gnister.

 

Det er med lykka som

med ville dyr i skogen.

Den blir tillitsfull

og nærmer seg leirplassen din når

du ikke lenger jager etter den.

- Hans Børli -

 

 

 

Varsam og uredd

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 


Av og til så snubler jeg over dikt som treffer meg midt i hjertet. Som dette:

 

Dagens ord er vart

og varsamt

og går stilt i døra

der det kjem listande

med lyset

og kviskrar:

Det skal nok gå.

Me tek eit andedrag i lag.

 

- Helge Torvund -

 

Vakrere kan det vel ikke sies. Ordene er rolige åndedrag som klukker varsamt mot land; vuggende, vuggende.Jeg elsker å se på havet, i all slags vær.

Og jeg elsker å tolke dikt.

 

Den første dagen i et nytt år gir meg alltid en merkelig følelse. Jeg smeller ikke til værs som en nyttårsrakett, og drysser glitter over verden. Jeg er mer vemodig og tankefull. Derfor unner jeg meg et glass funklende vin, så vi kan funkle sammen.

Ett glass i hver fot, så vi kan by hverandre opp til dans.

Jeg håper at det nye året - som er fortsettelsen på livet mitt - blir fint. Like fin som denne helga har vært. Jeg håper at jeg får bruke mye av tiden min til å skrive, for da er jeg i min egen verden. Så håper jeg at jeg av og til kan la penna ligge, for det er i møte med andre, og midt under den gode samtalen, at magi blir til.

Og inspirasjon blir født.

Jeg vil være et nysgjerrig menneske som gyver løs på livet. Jeg vil vil være var og varsam, selv om jeg drømmer om å klatre høyere opp på blogglista, og opp på det høyeste fjellet.

Da må jeg kanskje vise litt mer klør? Jeg vet ikke, men jeg har både pigger og klør, har jeg merket. Jeg pirker og provoserer, når jeg er i DET hjørnet, og jeg er engel i det andre. I det tredje hjørnet gråter jeg en skvett, mens i det fjerde og siste hjørnet bor hun som reflekterer og fantaserer og tolker og alt mulig annet rart.

Det er fullt i det hjørnet, nesten kaos, men det er der hun blir hel.

Hel, så jeg kan rekke hendene i været, mot himmelen over meg. Så jeg kan klatre og puste og tøye grensene mine. Det er sjelden jeg puster med magen, men jeg vet at jeg i andres øyne virker rolig og trygg. Jeg snakker sjelden på inn- og utpust, for det har jeg ikke nok ord til. 

La meg heller skrive.

La meg balansere på line, selv om jeg har høydeskrekk. La meg være sykepleier, selv om jeg bare vil skrive. La meg våge å være tilstedeværende, når jeg helst vil flykte.

Jeg har opplevd at jeg helst skulle ville flykte, bort fra ansvar og viktige vurderinger som jeg må gjøre, eller avgjørelser som jeg må ta. Det er da jeg opplever at roen senker seg. Da trekker jeg pusten ned i magen, faktisk. Da er jeg aldri i tvil.

Dette fikser du.

 

 

 

 

 

 



 

Hjertevenner, flyktninger, engler og kjærester



 

Jeg tenner den magiske lykta som jeg fikk i julegave, og lar freden senke seg. På lykta står det hjerte, og når jeg tenner et lys inni, så står det plutselig hjertevenn.

Ett av de fineste ordene som jeg vet om.

 

HJERTEVENN

Tenk å ha en hjertevenn,

det er som å komme hjem,

fargestifter har vi begge,

sammen kan vi fargelegge,

tegne hele verden full,

venner veier mer enn gull.

 

Tegne alt det som vi ser,

de som gråter og som ler,

trøste litt og glede andre,

hente styrke hos hverandre,

samle minner på et strå,

drysse deilig sukker på.

 

Er du trist så trøster jeg,

er jeg borte ser du meg,

det er alltid godt å vite,

ordet er så bittelite,

hjertevenn, et pust på kinnet

verdens aller beste minne.

 

Lyslykta ble til et dikt. Jeg har tro på at gode gjerninger og varme ord forplanter seg. Vi kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Jeg vil ikke at bloggen min skal være et sted der jeg kaster meg ut i politiske diskusjoner, eller at bloggen skal bli en plass der jeg hevder mitt syn på flyktningekrisen og andre kriser. Jeg velger heller å fokusere på medmennesket, sett gjennom mine øyne.

Derfor beundrer jeg Evelyn Pettersen, og alle de andre som reiser ned for å jobbe i flyktningeleirene. Jeg er sikker på at jeg ikke vet hva det handler om. Det kan jeg umulig vite når jeg sitter hjemme i stua, i pysj, og med verdens varmeste tøfler på beina.

 

 

Jo, jeg leser avisa, og jeg ser bildene, men likevel. De har ikke et ansikt. Jeg kjenner dem ikke. De er bare en av mange som er utenfor min lille og trygge verden. 

Evelyn er venn med dem, for jeg har snakket med henne. Jeg tror hun har mange hjertevenner, og jeg vet at hun lengter tilbake. Jeg heier på alle som gjør en forskjell, men akkurat i år så håper jeg at hun blir Årets Medmenneske. 

 

 



 

I stedet for å bruke penger på fyrverkeri, som jeg aldri gjør ellers heller, så skal jeg heller gi et bidrag til henne på bildet, så hun kan reise tilbake. Hun reiser sikkert likevel, men likevel. Noe kan jeg gjøre, for en bitteliten

DRÅPE I HAVET.

 

 

Det var Anette, hun med hjertevenn-lykta, som satte meg på tanken, fordi hun skrev et dikt på veggen sin, om dette med flyktninger og fyrverkeri. Evelyn skal iallefall få en engel, for dem har jeg strikket mange av i jula, innimellom de sju slaga.

 



 

Jeg får tid til det jeg vil ha tid til, heldigvis.

Jeg har hatt fobi mot krim, men ble "lurt" til å se en episode av Mordene i Fjällbacka, nå i romjula, og dermed var jeg solgt. Grusomt, finurlig og spennende. Jeg har aldri tatt i ei krimbok, men det skal de bli en slutt på. Dessuten har jeg strikket så mange engler at jeg kan dem utenat, noe som betyr at jeg kan strikke og se på TV samtidig. Å se på krim krever full konsentrasjon, for da er jeg etterforsker, har jeg merket.

Og så er det godt å glemme seg selv for en stund.

 

I går pratet jeg og kjæresten om bloggen min. Jeg tenkte på hva jeg kan gjøre for å promotere bloggen, for jeg vil gjerne leve av å skrive, selv om jeg er sykepleier i hjertet. Andre bloggere reklamerer for sminke, hårpodukter og klær, blant annet, sa jeg til ham.

Hva han svarte?

-  Du kan jo reklamere for Sørlandschips. Og rødvin. -

Jeg elsker begge deler, eller alle tre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem.
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv.

- Arnulf Øverland -

 

 

 

 

 

 

 



 

 

Lykkeliten pille



 

 Kroppen min, den skjøre, sterke kroppen min, prøvde lenge å si fra om at jeg ikke hadde det bra, men jeg var verdensmester i å ignorere. Jeg endte opp på sofaen, og der ble jeg værende et helt år, kun avbrutt av tissepauser.

Det er en annen historie, som heldigvis er historie nå.

 

 

Jeg begynte å spise Zoloft da, en hvit liten pille hver morgen, og den hadde god effekt både på depresjon og tvangstanker. I tillegg jobbet jeg hardt med tankene mine, for å finne ut av hvem jeg egentlig ville være. Eller hvem jeg egentlig var.

En slags kognitiv terapi.

Jeg har ikke turt å slutte. Tenk om depresjonen kommer snikende tilbake. Kanskje jeg er disponert for den diagnosen? Tenk om tvangsdritten vender tilbake. 

Det er mye, mye verre å tenke på.

Medisin gjør noe med kroppen, med den kjemiske balansen i hjernen min. Jeg lurer på om det er en kunstig skapt lykke. At jeg hyller meg inn i et slør av falske forhåpninger.

Jeg går ikke rundt og er lykkelig hele tiden. Jeg er glad og lei, tre ord på snei. Og litt lykkelig innimellom, i ørsmå glimt. Når jeg minst venter det, til og med.

Det er det som er best.

Jeg har forresten sluttet en gang, med en annen type medisin. Jeg sluttet brått, i stedet for å trappe ned, som Felleskatalogen, og legen, sa jeg skulle gjøre. Sykepleieren ga blaffen i å følge boka, og det gikk trill rundt i ei uke - i hodet - uten at jeg skjønte sammenhengen.

Før etterpå.

Nå har jeg bestemt meg for å halvere dosen, for så å slutte helt. Jeg skylder meg selv å finne ut om jeg tåler det. Nå som jeg er over kneika, så går det kanskje bra uten. Kanskje det blir som å balansere på line. Forsiktig, forsiktig, uten å kikke ned. Iallefall ikke se seg tilbake.

Jeg må visst heller rette blikket mot et punkt der framme. Ett og ett skritt, i MITT tempo. 

Jeg håper at 2017 kan bli et år der det ikke er flaut eller tabu å snakke om den psykiske helsa, som tross alt er vår. Psyken er en venn, og av og til en fiende, som herjer med kroppen min. Den er en berg- og dalbane, i hjernen, i hjertet og spesielt i magen. Noen ganger helt ned i stortåa.

Den er hjertebank og rastløse ben, eller lykkelige øyeblikk med sukker på. Den er angsten i kassakøen og redselen for speilbildet mitt. Redselen for de stygge detaljene som ingen andre ser, og som kanskje ikke finnes?

Zoloft er en lykkeliten, hvit pille som jeg nå skal kaste i dass. Nei, forresten, jeg skal returnere den til apoteket. Den skal til destruksjon. Det føles mer miljøvennlig og riktig, ettersom jeg tross alt er sykepleier. Jeg vet jo hvordan det skal gjøres, selv om jeg ikke alltid følger mine egne råd.

Noen ganger er jeg en elendig rådgiver.

 

Takk og farvel, Mr Zoloft, for det er en han. EN tablett. En ridder i skinnende rustning, som tror han spiller hovedrollen i livet mitt. Det stemmer ikke, og ikke hører jeg stemmer i hodet, heller. Det er det mange som gjør, faktisk, hører stemmer i hodet sitt. 

Jeg er min egen, reddende engel, tror jeg, nei, jeg vet det.

Jeg står snart på egne bein. Jeg lurer på om det blir som å fjerne gipsen etter et beinbrudd. En tynn pistrete fot uten muskler, som må lære seg å gå igjen. Nei, jeg er sterk. Jeg er svaberget som ikke er redd for noen ting. Solvarmt svaberg som det er godt å hvile i. Ei kvinne som er glad for den hun alltid var. Hun var jo aldri borte, heldigvis, jeg bare mistet henne av syne en stund.

En hel, liten evighet. 

 

Dikt er lykke. Jeg elsker dette diktet av Inger Hagerup. Det forteller alt:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
Alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

 

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente
blide og rørende trekk.
Går her en liten
pike fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

 

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Brevet

 


Jeg synes det er bedre å oppsummere året mitt på lillejulaften. Heller det enn nyttårsaften, for jeg liker ikke den dagen så godt, sikkert fordi den er en så tydelig grensa mellom dette året og neste år.

Da skal alle begynne på nytt, og da skal vi ha nyttårsforsetter. Vi skal slanke oss, og vi skal trene mer. Vi skal være mer takknemlig og mindre kravstor.

Særlig.

Jeg husker ikke om det snødde i januar, eller hvor grensa går, men jeg husker lyden av spoven på myra. Verdens beste lyd av vår, fordi den lyden er både melankoli og håp. Jeg har soveromsvinduet vendt den riktige veien, og midt i natta, ei vakker natt, trillet tonene inn gjennom vinduet og bort til øret mitt. Det øret som ikke vender ned mot puta, for aldri i livet om jeg sover på rygg.

Jeg pakket sekken og reiste nordover, til drømmeland, med drømmemannen. Først til Vega. Jeg forelsket meg i Vega, men Herøy og Dønna var også fint. Der fant jeg den roen som jeg av og til savner. Jeg fant den i kajakken, på sykkelsetet og høyere enn himmelen.

Himmel og hav!

Det føltes sånn, for jeg mistet nesten pusten, både av anstrengelse, høydeskrekk og ved synet av hele verden under meg. Det var magisk og ubeskrivelig vakkert. 

Jeg har gradvis tilvenning til det å bo alene nå, for datra har overvintret i Skjold. Nå har hun avtjent førstegangstjeneste, og er kulere enn noen gang, i mine øyne. Mor og sønn har klart seg fint dette året, selv om sjefen har vært borte. Sikkert fordi vi har hund, og garantert fordi vi er samme type menneske. Vi liker til og med den samme maten, han og jeg. Pluss at vi eier en etasje hver. Han snakker med hele verden fra rommet sitt, og jeg skjønner ingenting. I mine unge dager kommuniserte vi på helt andre arenaer, og klemte oss sammen i telefonkiosker.

Jeg er ikke en sånn mamma som ringer dem annenhver time, for jeg liker ikke å prate i telefonen. Jeg tenker heller at intet nytt er godt nytt, og alt er nytt under solen.

Jeg har fulgt mennesker hele veien fram, hvor nå det måtte være. Det er det ingen som vet, og det bryr jeg meg ikke om, for det er deres sak. Bare deres. Jeg har smilt mange smil, og grått mange tårer. Jeg har trening i å holde maska, og venter til jeg kommer ut i bilen med å være hele meg. Det funker nesten alltid, men ikke bestandig.

Jeg er alltid tilstede med hele meg, og noen ganger blir jeg overrumplet. En gang satt jeg plutselig og åt fruktcoctail sammen med en gubbe, før jeg rakk å takke nei. Vi satt på hver vår side av brødfjøla, og fløten gikk ut av seg selv. 

Jeg overlevde.

Jeg er der også for dem som ikke overlever. De som behøver at jeg viser omsorg, kunnskap og trygghet. Jeg er enda mer glad i jobben min dette året enn det jeg var i fjor, for jeg har forandret meg sånn. Jeg har vokst som menneske, og jobbet hardt for selvtilliten og selvsikkerheten. Jeg har erobret meg selv, eller gjenerobret, for jeg har jo alltid vært der et sted. Det har tatt tid å komme dit. Jeg har vært skjelven i knærne, og redd for høyder. Jeg har listet meg bort fra utfordringer og unngått den vanskelige samtalen.

Men ikke nå.

Jeg har foreldre som hjelper meg med alt mulig. Det har de alltid gjort. De har lært meg å bli glad i naturen, så det er ikke nytt av året. Vi har alltid vært mye ute, takk og pris, for natur er medisin.

Jeg har broren min et steinkast unna, men noen ganger tror jeg at vi bor på forskjellige planeter, uten forbindelse. Vi burde besøkt hverandre mer, og han skylder meg en båttur til Supen Pøbb. Det har jeg bestemt, flere ganger.

Noen ganger savner jeg en søster, for brødre kan være håpløse å betro seg til. Han fikser ikke smalltalk, og det er hans egne ord.

Jeg er like redd for bensinstasjoner som jeg var for to og fire år siden, og jeg hater edderkopper. Jeg liker ikke konflikter, og er av og til feig. Jeg er til og med pinglete noen ganger, men ikke ofte. Det var før, det.

For hundre år siden.

 

Jeg har fremdeles kjæreste, som jeg besøker av og til og alt for sjelden. Vi rekker ikke å bli lei av hverandre, heldigvis, for neste sommer vil jeg til Lofoten med ham. Vi har bestått ferietesten to år på rad, så det er et godt tegn.

Jeg har ikke grønne fingre, men jeg har peiling på vennskap. Det siste året inneholder både hytteturer, messenger-hjerte-chatting, isbading, strikkekvelder, vinkvelder og mye mer enn det. Hele året har vært en venne-reise, og vi har delt alle fire årstider.

Anette og jeg arrangerte Hjertevenn, til inntekt for Vildes Minnekonto. Jeg er stolt over det. Vi klarte det målet vi satte oss. Vi ville skape en varm og lys kveld, og ikke en minnestund. Det aller beste er at familien til Vilde synes denne kvelden hedret minnet hennes på en fin måte. Det er også fint å tenke på det samarbeidet som vi to hadde, og den hjertevarmen vi møtte overalt. Vi var så enige hele veien, og det ble så bra. 

Vi er hverandres hjertevenn, og noen har foreslått oss til Årets Medmenneske. I den kategorien har jeg en annen favoritt, men det er stas at noen har tenkt på oss i en sånn sammenheng.

Tusen takk!

 

Nå skinner grana, og Milla sover ved siden av pakken med lyd i. Hun vet at den er hennes, og gleder seg til i morgen. Det gjør jeg, også. Nå skal jeg nisse litt, og henge opp julestrømper, for i natt er alle barn.

Jeg har skrevet mange innlegg etter at jeg begynte å blogge. Det har til og med blitt noen dikt. Jeg har truffet mange flotte mennesker, og fått så mange fine ord tilbake. Jeg er takknemlig.

Neste år vil jeg skrive bok.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Himmelstjerna

 



 

Milla synger av full hals allerede, men det er Glaaaaade jul, og nå er det vår i desember. Det er 12 plussgrader ute.

 Jeg har lyst til at dette skal bli refrenget i en julesang, som noen andre kan sette melodi til. Det hadde vært fint. Kanskje henger det en funklende ny sang i grana, ytterst på ei grein, til neste jul. Det er lov å drømme, og det er artig å hente ned ord, som jeg kan sette sammen til et brev. Ett ord her, og ei stjerne der. Ord med trillende toner til. 

Og den skal være på dialekt. Selvfølgelig skal den det. 

 

HIMMELSTJERNA

Jul i stue og jul i stall,

snøkrystalla som favne aill.

Røde hjerta langs nattsvart lei,

himmelstjerna som vise vei.

 

Kanskje det kan bli til noe. Kanskje bare et dikt, for noen vers er laget sånn at de klarer seg fint på egen hånd. Dikt er ikke bare, bare. De har sin egen melodi, som ingen andre kan høre.

Kanskje, kanskje.

 

Jula vårres e vinterdrømmen,

gode tanka som e på rømmen.

Vakre tanka som blinke klart,

 banke varsomt på døra snart.

 

Høgtida kvile i ei havn,

jul e glede og sorg og savn.

Rugge lett i mot vær og vind,

stryk så vart over kalde kinn.

 

Nattsvart jord under stjernedryss,

salte tåra og himmelkyss.

Lykka den e ein stjernevrimmel,

to som sjer på den samme himmel.

 

Ordene ble til et dikt. Det var sånn de ville det.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Angst

 



OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er smigrende å se at mange følger bloggen min, selv om den er kjemisk fri for sminke, klær, hårprodukter og siste nytt på motefronten. Det er rørende. Jeg liker klær, jeg bruker mascara og det hender at jeg vasker håret. Jeg reklamerer ikke for noe, annet enn andre sine dikt i ny og ne. Likevel er det mange som leser, så jeg treffer sikkert en nerve.

Jeg er ikke bedre eller verre enn noen. Det er det som er så fint med å skrive. Det er mangfold i bloggernes univers, en himmel av stjerner som vil fortelle noe, og en verden av øyne som gjerne vil lese.

Tusen takk.

Et ørlite øyeblikk, for en stund siden, befant jeg meg høyt oppe på blogglista, som nr 15, tror jeg. Det var stas. Det varte akkurat så lenge at jeg rakk å kjenne smaken, og selvfølgelig husker jeg lykketallet. 15!

Den bloggen jeg liker aller best er Kona til. Hun skriver like morsomt som en flaske champagne. Jeg digger hennes tilnærming til livet og virkeligheten. Hun pynter ikke på noe. En spade er en spade.

 

Takk og takk for alle fine tilbakemeldinger som jeg får, både under fire øyne, og under innleggene. Til og med i kassakøen på butikken. Til og med der, ja.

Jeg kan sikkert virke fjern eller overlegen, men det er fordi at jeg alltid får hjerteklapp og besvimelsesangst på butikken, når jeg nærmer meg verdens ende, som er kassa. Jeg vet ikke hvorfor. Det handler ikke om betalingsvegring eller om trengsel. Hjertet løper løpsk, selv om kontoen er full og butikken er tom, noe den sjelden er.

Jeg er aldri sånn ellers. 

Ellers har jeg full kontroll. Ellers er jeg modig. Ellers tar jeg stadig nye sjanser. Ellers har jeg det bra.

Heter det angst? Det er iallefall ikke dødelig. Panikkangst vet jeg ikke hva er, for det har jeg bare lest om. Det er ikke SÅNN angst. Det er bare en ekkel følelse som lander i hodet, og forplanter seg til hjertet, sånn at det dirrer. Sånn at det blir vanskelig å puste.

Heter det stress? Jeg er aldri stressa på jobb, selv om alt står på hodet. Da er jeg en sånn klippe. En klippe som bølgene ikke klarer å rive med seg.

Men snakk til meg om julemiddager og innkjøp. Snakk til meg om organisering av helligdagene, om hvem som skal hit, og om når jeg skal dit. Har jeg husket surkål? Da blir jeg stressa, av sånne ting som andre bare trekker på skuldrene av. 

Særlig mannfolk. Joda, det ER sånn.

 

Angsten flakser rundt ørene på meg, og vingene sneier ansiktet. Et øyeblikk, bare, så har jeg kontroll igjen. Det er ikke farlig, og jeg dør ikke av det. Jeg blir sterkere.

Jeg blir sårbar og modig og sikker i min sak. Livet er en reise, og neste sommer vil jeg nordover igjen, for å bli venn med måkene på kaia.

 

Ro, mitt barn i blonde dage
under solens lykkehjul
måken bringer oss i gave
drøm om havet
måken - det er bølgeslaget
som har skapt seg om til fugl
 
-  Andre Bjerke -

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vildestyrke

 

 





Lengselen, savnet
du bærer navnet
mykt rundt håndleddet ditt.
Gleden, sorga
du løfter blikket
smiler og gråter litt.

Bobler, latter
du finner skatter
alt som er Vilde sitt.
Tanker, minner
du gjemmer alle
innerst i hjertet ditt.

Stjerna, sola
søteste Vilma
varsomt i handa di.
Lykke, varme
gnistrende øyne
mormor er bare mi.

Vinter, sommer
dager som kommer
tida er bare di.
Hjerter, venner
ingen vet veien
men vi går sammen vi.

-Tove-

 

Det er vinter, og vinter betyr snø. Her ei natt så våkna jeg til vinterlandskap, men det var bare inni hodet mitt. Nei, jeg er ikke nedsnødd, eller jo, kanskje av og til. Av og til er jeg så nedsnødd at jeg ikke husker, men heldigvis er det mye jeg aldri glemmer.

Denne natta dalte det massevis av ord ned fra himmelen, og disse ordene ble til et dikt, helt av seg selv. Jeg sprang i barføttene ned trappa, satte i gang kaffetrakteren og noterte ned hvert eneste ett av ordene som landet på nesa mi. Snøkrystallene smeltet og ble borte, men de rakk å sette spor.

Varige spor. Så er de ikke borte likevel, da.

Dette diktet ga jeg til venninna mi, Ellen, og hun likte det. Takk og pris, for jeg er litt redd for å tråkke sorga hennes for nær. Hun sa at ordene var gode og varme. Jeg tror at hun er glad for alt det som vi husker - det er nok godt for ei mamma, det - og jeg fikk lov til å dele diktet med hele verden. Hun er så klok og raus.

Tusen takk, kjære Ellen. 

 

Jeg vet at jeg har skrevet om dette mange ganger før, men det synes jeg er helt greit. Jeg klarer ikke å la være. Jeg vil helst ikke unngå å la meg berøre, igjen og igjen. Jeg gir blaffen i om noen synes at jeg gjentar meg selv, for det er dette som er livet.

Etter at jeg ble sykepleier, etter at jeg kom ut av skallet, etter at jeg begynte å blogge, etter at jeg skjønte hva som betyr noe og etter at jeg fant igjen meg selv, under snøen en plass, så har jeg møtt så mange fantastiske mennesker, hver på sin måte. De var der sikkert hele tiden, men jeg våget ikke.

Det meste løsnet da jeg valgte å sette ord på ting.

Jeg elsker å skrive. Ikke romaner, men små snutter. Små snutter om livet og kjærligheten og jobben og menneskene, om håp og livsglede og om glimtet i øyet.

Det beste jeg vet er når kjemien stemmer. Når jeg kan dra en spøk, og får ord med snert tilbake. Når et blikk er nok til å sprute ut i latter, midt i alvoret. Når vi er på samme frekvens, selv om jeg ikke aner hva det handler om. Hvordan kan jeg vite det, hva det handler om?

Jeg har ikke peiling.

 

En ting til, som jeg har sagt mange ganger før, jeg lister meg alltid på tå inn i et hjem. Jeg er sykepleier-gjesten, hun som bare er på besøk, men som kan gjøre en forskjell. Hun skal ha kunnskap om mye, og hun skal svare på vanskelige spørsmål. Hun skal se etter tegn, og hun skal være ærlig. Hun skal se folk i øynene, og hun skal kunne litt om både vindretninger og om sykdomslære, inkludert omsorg og empati. En stor porsjon omsorg.

Heldigvis ligger styrken hennes i det siste, for hun har ikke peiling på vindretninger, selv om hun elsker å padle.

 



 

Da må jeg stole på andre, akkurat slik som andre stoler på meg. Jeg vet at det ikke er særlig smart, men jeg overlater til kjæresten å lese kart.

På jobb er jeg kartplotter. Når jeg er sykepleier så må jeg hjelpe andre å finne leia. Jeg kan hjelpe dem å forutse stormen som jeg vet vil komme, sånn at de rekker å bardunere fast det som betyr noe, men ikke alltid.

Det vet vi som bor ved havet.

Noen ganger kommer uværet som julekvelden på kjerringa, og nå er det snart jul. Jula er både varm og sårbar. Den er minner om det som var, og tanker om det som en dag kan bli. 

Jeg skal på kurs i januar og februar. Jeg skal lære mer om smerte og palliasjon, som betyr lindring. På min nye turnus så har jeg fått blå dager, som er øremerket kreftomsorg. Kreftomsorgen er hjertebarnet mitt, og dagene er blå som havet.

 2017 er ei ny bok med blanke ark. Den boka skal jeg fylle med ord, som kanskje kan bli MI bok. Det er drømmen min. Det første eksemplaret av boka skal Ellen få, fordi jeg er full av beundring over henne som menneske - det har jeg alltid vært, men enda mer nå enn før -  og ei av sidene i boka skal Vilde få, fordi hun lærte meg å være modig.

Vildestyrken er et lett dryss av snøkrystaller.  Florlette snøfnugg. Jeg tror at hun sitter på ei sky og puster dem ned til oss. Jeg tror hun smiler litt av oss, særlig når vi løper rundt for å fange dem.

Hvis det blir snø i jula, kan vi ikke legge oss ned og lage en engel til henne da?  Det blir mange engler på en gang. Jeg skal gjøre det! Jeg klarer nesten ikke å vente.

 Kjære Gud, la det snø.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mitt rim om jula

Advent kommer listende på tærne,

og hun vil så veldig, veldig gjerne,

koste av seg snøen der på trammen,

finne ro og bare være sammen.

 

Bare være engel på en sky,

vente på en dag så blank og ny,

løpe etter hvite snøkrystaller,

lykkelig fordi at snøen faller.

 

Hun vil gjerne se den andre siden,

drømmen hennes er å fange tiden,

den som handler om å skape fred,

være nær og høre til et sted.

 

Se på pynten ytterst på ei grein,

sørge for å ikke bli for sein,

til å være henne, bare leve,

være varm og hjertelig til stede.

 

Kanskje er hun heldig og kan finne,

verdens aller beste juleminne,

innerst under greinene på treet,

julemorgen vet hun at hun ser det.

 

Tankene og ordene som flykter,

hun vil mye heller tenne lykter,

vende nesa opp mot stjernehimmel,

ruse seg på nattsvart stjernevrimmel.

 

Hun vil gjerne bort og bare klemme,

inni hjertet lover hun å gjemme,

mennesker som gir litt av seg selv,

 er en lysende og magisk julekveld.

 

- Tove -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Helt i hundre

 





To brødskiver til frokost. Noen ganger mindre, men aldri mer. Skulle ønske at jeg var like nøye med å porsjonere ut andre gjøremål, sånn at energinivået hadde holdt seg på et ganske jevnt nivå hele døgnet, og hele uka.

Hele året kan jeg visst bare drømme om.

Ja, noen ganger er det greit å være i hundre, sånn at alt mulig blir unnagjort i en fei, men etterpå er jeg hundre år. Det finnes til og med hundreåringer som er sprekere.

Mine nærmeste naboer, de som bor på sykehjemmet, har sikkert vært oppe en halv dag allerede, akkurat som meg, for ingen av oss har tid til å sove bort dagene som kommer.

 

I løpet av ei uke så er jeg alle årstidene. Jeg er våren, og løper barbeint etter gresset som gror. Jeg er nytt liv og andre tanker, og en pjuskete liten fugleunge .Disse to vokste seg vakre og sterke, og svever over øya vår.

Jeg holdt pusten da vi tok disse bildene ( iallefall den siste gangen vi var der, for da hadde de blitt store nok til å hakke meg i hodet ), før vi listet oss bort fra reiret. Ingen vet hvor det er.

Bare vi.

 

 



 

 Jeg er sommer og solbrente skuldre. Noen ganger er jeg ikke solbrent i det hele tatt, for sola og varmegradene sveiper bare innom, på vei til et annet sted. Dette er en vane for oss som bor i Trøndelag, derfor er vi lykkelige når den blir en stund, sånn at vi rekker å drikke kaffe i solveggen, eller på ei øy i havet.

Sola er alltid velkommen. Hun får til og med en sukkerbit dyppet i kaffe. 





 

Jeg er den rolige og fargesterke høsten. Jeg synes at blader som har levd en stund er vakre. Jeg mener at plommer som har fått henge lenge i sola er ekstra fristende. Hun blir aldri overmoden, bare moden for senga, som er ei seng av lyng og lav, og kanskje edderkopper og andre ekle kryp. 

Derfor ligger hun bare en bitteliten stund. 

 



 

Jeg skal iallefall aldri bli en nedfallsfrukt, som andre kan tråkke på. Ingen er det. Nedfallsfrukt kan forvandles til syltetøy, som jeg kan ha på brødskivene mine. 

Eller enda bedre -----> plommegrøt med fløte på, for jeg liker ikke plommesyltetøy. Det er ripssyltetøy som er best, for det har mer syrlighet i seg.

Rips har det lille ekstra, nemlig vaniljesaus. Så mye vaniljesaus at jeg ikke skjønner bæra, og så mye saus at det plutselig blir mørkt.

Bæra ligger i bunnen og lurer på hva som skjedde. Hva var det som nettopp dalte ned fra himmelen?

Noe søtt, som gjør meg enda bedre, sikkert.  Vi kan øse godhet over hverandre, men ikke den ekstra øsa, sånn at vi drukner i det. Akkurat passe mengde er bra, sånn at vi begge kan skinne.

Vi blir ganske enkelt rikere på smak, den dagen vi har hverandre.

 

Jeg er vinteren. Jeg er snøkrystallen som lander på nesa, og blankisen som går på trynet. Jeg er snøstormen som drømmer om å være inne, og vedkubben som ikke vil ut i det hele tatt. Den vil bare ut om vi lover å grille pølser på bål.

Jeg er engel i sneen.

 



 

I dag skal jeg pakke inn julegaver, men først må jeg spise frokost. Jeg har vært oppe i mange timer allerede. Jeg har fått fyr i ovnen, jeg har drukket to krus med kaffe, og jeg har luftet Milla. 

Ikke mer. Og mer skal det bli. Kanskje jeg skal strikke flere engler, kanskje ikke.

 



 

Fuglene vet.

Det var bra at jeg begynte å tenke på fuglene. Kanskje de skal få litt mat. Her i huset får de ikke fuglemat laget med omhu, fra bunnen av. Maten kommer fra Europris. Jeg håper at de ikke merker forskjellen, for kontoen er bunnskrapt, og Europris er billig.

Så ille er det ikke. Jeg har så det holder, og vel så det. Jeg bare firer litt på kravene, på fuglene sine vegne. De står fritt til å fly avsted, men akkurat nå myldrer det utenfor vinduet.

De er helt i hundre, og jeg vil være med å fly. Jeg vil myldre sammen med vennene mine.

Og inni hodet mitt myldrer det alltid, men det er bier. Det er slitsomt til tider, for jeg har ikke alltid kontroll på dem.

Hodet mitt er en bikube, og biene lager honning.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alene





 

Stillhet.

Det eneste jeg hører er vanndråpene som slipper taket i padleåra. Dryppende stillhet. Nærmere naturen og nærmere meg selv kommer jeg aldri.

Jeg lukker øynene når jeg sitter sånn, og er fullstendig på bølgelengde med havet. Jeg er alene og trygg, og sovner nesten, fordi det er så beroligende. Det er mye mer søvndyssende enn å ligge på puta. 

Havet er som en vuggevise.

 

Sov, du jentå mi, sov vesleguten,
ta med dagen i drømmen nå.
Solå hilste god natt imot slutten,
la seg stilt ner i sjøen blå.
Pusekatten og vove-bisk
og fuglen så song borti kratt,
store kvalar og liten fisk
dei gjespe mot svarte natt.

- Kolbein Falkeid -

 

Jeg er ikke helt alene da, for kjæresten følger like bak. Vi er alene hver for oss.

Der ikke nødvendig å prate hele tiden. Jeg liker å være stille, for da kan jeg høre min egen stemme bedre. Den indre stemmen, som ofte blir overdøvet av alle mulige slags lyder. Den stemmen som har noe viktig å fortelle meg, men som ikke blir hørt.

Den drukner. 

Det er mye bedre om den indre stemmen min kunne danse like fritt som det nisene gjør. Jeg har sett ei nise som har svømt alene, jeg har sett dem i par, i elegant synkronsvømming, og jeg har sett dem i flokk. Uendelig vakre skapninger, som hilser på, og reiser videre.

Alle kan danse når de møter sitt rette element, som er havet.

Alle har mot til å stå alene når de har noen sammen med seg. Bare det å vite at han er der, ti padlelengder unna, holder for meg, selv om det er veldig kjekt å ligge tett inntil. 

En liten stund, bare.

 



 

Etterpå må han gjerne padle fra meg ( han gjør nesten alltid det ). Han vet at jeg trives alene, helt til det skjer noe, helt til strømmen tar meg, som den gjorde i sommer. Da var det veldig godt å ha en venn på den andre siden, som heiet på meg. Jeg brukte alt av krefter, og padlet på stedet hvil. Jeg fikk ikke hjelp av de syv søstre en gang.

Det måtte en mann til.

Egentlig vet jeg at det var kvinnekraften som berget meg fra å padle baklengs inn i berget det blå, men det gjør noe med mannfolk å vite at de er helter.

Han er helten min hele tiden, og helt min. Han er stille når han skal, og snill når han vil, og like glad i havet som det jeg er. Vi ler av de samme tingene, og begge tar livet på alvor. Vi er sære på hver våre områder, og noen av de samme, og gir hverandre rom til å være hjemme alene.

Takk og pris for at vi padler i takt, på hver vår kant, eller tett ved hverandre. Akkurat som nisene.

 

Noen ganger møtes vi på land. Da griller vi pølser i fjæresteinene, og tenker de samme tankene. Noen ganger, ja, for vi er ikke alltid på den samme planeten.

Mannfolk er teite i blant. De skjønner ingenting av tankerekkene våre, eller følelsene våre og tårene som triller. De henger ikke med i det hele tatt, selv om de prøver så godt de kan.

De padler mot strømmen.

 



 

Jeg er heldig. Jeg har en som ser, og som er flink til å fortelle hva han ser. Jeg får hjelp til alt mulig. Det synes jeg er skikkelig macho. Det ligger mye omsorg i at bilen min blir hentet, og kommer tilbake nyvaska.

Det er garantert en kjærlighetserklæring. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etterpå

 

 


Til og med jeg, som er ganske bluferdig, glemmer å være sjenert etter et vinterbad. Jeg vrenger av meg bikinien uten tanke for at andre kan se meg i Evas drakt, både fordi det er så kaldt, og fordi jeg har andre ting å tenke på. Jeg har ikke tid til å lirke av meg klærne.

Det handler om å få på seg tørre klær fortest mulig, men etterpå er alt bare varmt og klinkende klart. Jeg blir ikke syk av å gi kroppen sånne sjokk, jeg holder meg derimot frisk. Det finnes ikke et eneste influensavirus som våger å nærme seg denne istappen. Dessuten har jeg tatt vaksine.

Etterpå er en deilig følelse!

Etterpå er hodet klart, og kroppen frisk og varm. Det prikker i huden. Det handler litt om å ta kontroll over seg selv, bare bestemme seg for at dette skal jeg klare. Anette sier at det hjelper å puste med magen. Jeg synes det er mye lettere å holde inn magen, for det skjer automatisk. Jeg klarer ikke å la være.

Hun er den tøffeste. Hun er herda, men ikke hardbarka, for hun er varm i hjertet sitt.

Det går nesten ikke an å bli heldig på en sånn selfie, men vi tåler det. Vi tåler et skeivt tryne og fire grader. Vi kunne droppet mobilen på land, men en blogger tenker alltid nye ord og nye bilder.

 


 

Sånne juleforberedelser liker jeg. Gløgg, mandariner og telys i et trekkfullt naust. Et naust som er et ekte naust. Et sjøhus med glipper her og sprekker der, sånn at lyset slipper inn. Akkurat nok lys til at vi kan hviske hemmeligheter i mørket. 

Ei glisende venninne, som ikke rakk å pakke ut varene fra butikken før hun bada. Hun gjør det heller etterpå. 



 

 

Vi har blitt flinke til å gjøre sånne ting. Vi gjør dem først, akkurat når vi kommer på det, så kan det andre vente til etterpå.

Etterpå kan det være for seint.

 

For det nu som har gået er alltid forbi,
og det neste blir aldri det rette.
Nei, sørg for at nuet du lever i,
en gang for alltid er dette.

- Piet Hein -

 

Hei, speilbildet mitt



Herregud, så glad jeg er for at jeg klarer å fylle dagene med positive tanker. Så lettet jeg er over at jeg ikke kaster bort verdifulle sekunder, minutter og timer på å granske mitt eget speilbilde. Ikke i forfengelighetens navn, men i ren og skjær tvang.

Jeg har skrevet om det før.

Det var så ille at jeg ikke visste utveien. Jeg vet at det er vanskelig å forstå, og jeg klarer ikke å fortelle riktig hvordan det var. Jeg vet bare at det tok fra meg gleden og livsgleden, veldig lenge. 

Heldigvis er jeg både seig og sterk. Heldigvis er jeg både modig og sta. Heldigvis skjønte jeg at jeg måtte ha hjelp. Heldigvis gjorde jeg den viktigste jobben selv. 

Nå er jeg så¨glad, hver eneste dag, over at jeg tenker friske tanker. Jeg våkner med friske tanker, og jeg sovner sammen med dem. Selvfølgelig grubler jeg på mye, det er bare sånn jeg er. Jeg er helt klart et menneske som analyserer og funderer og argumenterer med meg selv, for det meste hele tiden.

Nesten døgnet rundt.

Men nå er vi enige, hun og jeg. Nei, jeg er ikke schizofren, men jeg har to skuldre. På den ene skuldra sitter en djevel med røde horn, og på den andre puster en engel inn i øret mitt.

Jeg liker engelen best. Hør hva hun hvisker:

 

Hei,

speilbildet mitt.

Du er bra nok.

Du

er øynene som gnistrer,

med nesa mot sky.

Jeg liker deg.

 

Hei,

hjertet mitt.

Du er varmt nok.

Du

 er harehjertet i bringa,

som dirrer i blant.

Jeg behøver deg.

 

Hei,

kroppen min.

Du er sterk nok.

Du

er seig som vidjekvisten,

og et løv i vinden.

Jeg bærer deg.

 - Tove -

 

 

Nå sier jeg hei til meg selv hver morgen, selv om det høres teit ut. Jeg puster positive ord, som dugger på glasset. Ordene blir vannperler, som renner ned langs speilbildet. Det er gledestårer. Salte, duggfriske gledestårer, som inneholder livsglede, humor, styrke, mot og en selvfølelse som er til å leve med.

Jeg er stolt av det jeg har fått til. Jeg klapper meg selv på skuldra, den venstre, for det er er der djevelen med røde horn sitter. 

 Bort med deg, din lille djevel!

 



( Dette bildet har jeg lånt. Det er fra filmen Et kongerike for en lama )

 Det er et bud som sier at man ikke skal slå ihjel, så der syndet jeg visst grundig. Jeg klasket visst litt for hardt, og ikke liker jeg rødt, heller. Du hører ikke hjemme her, ikke nå, som det snart er jul.

Selv om jula er rød, for hos meg er det englene som er i flertall på denne tida av året. De er hvite og rene, og tenker bare gode tanker.

Jula skal være mild og snill og varm, akkurat som Jesus var. Han er et forbilde, for han fordømte ingen. Kom til meg, sa han. Jeg husker ikke så mye av bibelhistorien, selv om jeg har gått på søndagsskole, men akkurat det husker jeg veldig godt. 

 

Jeg liker grønt, for jeg har grønne øyne, akkurat som juletreet. Jeg vet at du som var på min venstre side er borte, for jeg ser deg ikke, hverken i speilet eller på bilder. Nå ser jeg bare ei dame i sin beste alder, som prøver å tenke positive tanker. Jeg er et bevis på at det er mulig å snu tankene. Det er godt å være midt i livet, faktisk, for livet er ingen selvfølge.

 

Nå kneiser jeg like stolt som denne fyrlykta. Den står midt ute på havet, og stoler på seg selv. Noen steder er farvannet så grunt at jeg ser bunnen, mens andre steder, litt lenger ut, er det dypere enn jeg aner, eller våger å tenke på.

Jeg husker at det nesten var litt nifst å padle ved lykta midt på natta, selv om jeg følte meg trygg i kajakken. Nifst og magisk, for plutselig prustet det rett ved oss, og ei nise danset alene forbi, mot hva? Livet inneholder mange spørsmål.

Hvor skulle hun midt på natta? 

 



 

Denne lykta er det viktig at sjøfolk stoler på, så da må hun være ærlig. Hun må våge å blinke når hun skal, og hun må vise sine mørke sider med jevne mellomrom. Det er vanskelig å stole på noen som ikke viser sitt sanne ansikt.

Det er viktig at hun forteller SIN historie.

 

Jeg liker forresten Gro Dahle sine dikt veldig godt, for alle har uroen under huden:

 

Forutinntatt



 

Det er ikke særlig lurt å være forutinntatt. Jeg var skråsikker på at Hitra Kirke lå i Fillan, altså i hovedstaden, men der tok jeg grundig feil. Gjør døren høy, gjør porten vid, heter det i salmen, men vi fant ikke døra, selv om vi listet oss rundt hele kirka.

Ikke var det folk der, heller, for de var et annet sted.

Et kjapt søk på Google fortalte oss at Hitra Kirke ligger mye nærmere Frøya. Der fant vi døra og stemninga og Charlotte Audestad med musikere og lydmann.

En varm, tankevekkende og morsom stund, akkurat som en pose Twist, der alle kan finne sin favoritt og SIN sang, selv om den er hennes.

Det var i går.

 

Det er visst i dag jeg skal vaske vinduer, men først må jeg skrive. Det kunne jeg egentlig ha gjort på heltid. Det er mye mer givende å finpusse ordene enn å polere vindusruter. Ordene varer evig, og ute er det storm.

Ja, jeg vil være forfatter på heltid, men jeg vil også være sykepleier. Jeg hadde ikke funnet alle ordene om jeg ikke var tilskuer, deltager, hjelper, trøster, fagperson og medmenneske i andre sitt liv.

Det er en overveldende lærdom som kryper under huden, og av og til gir gåsehud. Å trå over dørstokken til andre, og inn i deres hjem, er like skummelt og spennende hver gang.

Det er bedre å liste seg varsomt, med skoovertrekk på føttene, for jeg hadde blitt illsint om noen hadde tråkket på mine gulv med skitne sko.Om de hadde glemt å ringe på døra, eller om de hadde brukt utestemme inne, da hadde jeg sikkert stemplet dem som udugelige med en gang, selv om det kanskje ikke er sant. Kanskje hun bare glemte det med skoene i farta, og snakket litt for høyt fordi hun gruet seg - for av og til går det alt for fort i svingene -  og egentlig er hun kanskje verdens beste hjelper.

Forutinntatt, igjen. Jeg må gi henne en ny sjanse, men bare en. Og hun må få tid nok, for tid er det beste jeg vet.

 

Jeg er av og til innom bloggen til Sophie Elise. Jeg så henne på Lindmo for en tid tilbake, og ble slått av hvor morsom, selvironisk og reflektert hun er, for det hadde jeg jo ikke trodd, selvfølgelig. Med silikonpupper og greier. Det går an å ha en mening likevel, og hun har mange. Det går an å ha mange tanker i hodet fordi om man er ung. Det er bare de som vet hvordan det er å være ung akkurat nå. Hun har en viktig stemme.

Jeg er bare forhistorisk, men ikke undervurder meg. Verden trenger min stemme, også.

 

Jeg møtte en kvinnelig lege en gang, på et sted der man tar mammografi. Hun har peiling, tenkte jeg, henne må jeg ha stor respekt for.  Hun er jo attpåtil kvinne, og har pupper selv. Hun forstår sikkert. Hun var ingenting mer enn arroganse i hvit frakk. Stakkars den studenten som får henne utdelt, og stakkars pasienter.

Ikke en gavepakke i hvitt, akkurat.

 

Det er sikkert noen som tror at jeg bare tenker gode tanker, eller at jeg alltid tar de riktige valgene. En engel i hvitt, liksom. Florence Nightingale. At jeg sitter under pleddet og formulerer fine ord, eller leser vakre dikt, og tenner lys. Jeg gjør det, også.

Jeg gjør mye mer enn det. Jeg er sint og sur og vrang og lat. Jeg tenker dritt om andre, og det finnes noen som jeg ikke liker i det hele tatt. Jeg tar et glass vin midt i uka, og da jeg tryna i trappa i går, så ramla det ut noen stygge ord samtidig. Unnskyld, mamma.

 

Fallet hadde ingen sammenheng med vinen, for det vedder jeg hundre kroner på at dere rakk å lese mellom linjene.

 

 

Hold sinnet ditt várt og villig

som greina i brisen,

en hvileplass for fugler

med vingen blå av himmelduft 

.- Hans Børli -

Om å se lyset

 



 

Dagen e borte og natta e stor

men i mørketidslandet skal høres et ord

om sol som skal snu så det bære mot dag

om folk som skal samles til helg og til lag

på veien til Betlehem bær ho Maria et lys,

et lys, et lys imot mørketida

- Lys i mot mørketida -

 

Jeg tenner et lys. Før så glemte jeg å se på lyset, for jeg tok meg ikke tid til det. Det bare sto der for seg selv og skinte, helt alene. Nå har jeg skjønt at det er andre ting som teller i livet, andre ting som det er mye viktigere for meg å gjøre.

Eller ikke gjøre.

Det har Milla skjønt for lenge siden. Hun har alltid visst det. Null stress, og langsom hjerterytme, selv om det snart er jul. Trygt og varmt og søtt.

Jeg smelter hver eneste gang.

 



 

Det er mulig å se lyset når øynene sover, også. Da kan jeg se de indre bildene, for på innsida har jeg et fotoalbum med hjerter på.  Det hender til og med at jeg ser andre mennesker bedre, og finner løsninger lettere, når øynene er lukket.

Ikke sånn at jeg mister nattesøvnen, for søvn er viktig. Jeg vil aldri tilbake dit, til den tiden da jeg nærmest ikke sov, og heller ikke klarte å bla i albumet mitt.

Jeg pratet nesten ikke, heller, og det het Moderat depresjon på fagspråket. Selv tror jeg at den var verre enn moderat en stund.

Da måtte jeg bli kjent med meg selv på nytt. Jeg måtte bli tro mot den som er meg, og som alltid har vært der, men som jeg ikke klarte å finne.

Og det handlet kun om meg. Ingen andre kan lastes for at jeg sto i skyggen av meg selv.

Så denne jula blir lys, og mens jeg venter på jula så tar jeg livet mer med ro. Jeg må det, for kroppen min har fortalt meg at det er det beste jeg kan gjøre. Jeg kjenner at jeg ikke orker å stresse med alt mulig. Jeg skulle visst vaske vinduer i dag, men det gjør jeg en annen dag. 

Det har ikke helt sluppet taket, da, men det går bedre og bedre. Jeg øver meg på å la være, på å la både det ene og det andre seile sin egen sjø. Det hjelper å skrive om det, for da øker jeg min egen bevissthet, og røper for andre hvordan jeg har det inni hodet. Lærerikt og skummelt.

I dag har jeg sydd knapper i en liten strikkevest, og jeg har kjøpt garn, sånn at jeg kan strikke Karisokken. Jeg har drukket en kanne kaffe, vært på stormtur med Milla, og stablet et tårn av klementiner.

 



 

Men først av alt så sendte jeg 15 adventskalenderpakker med posten, til menig Andersson, sånn at hun lettere kan holde styr på dagene. Til jul vender soldatjenta og julejenta hjem. Det er hun som er den aller beste til å ta vare på tradisjonene. Hun sørger for å samle søskenbarna til brettspillkveld, hun vil at alt skal være som det alltid har vært, hun drikker aldri julebrus før 1. desember, og hun nekter meg å kjøpe kunstig juletre. 

Det er visst en ordre.

Da hun var hjemme på perm sist, så sprettet jeg ei glassflaske med julebrus, til meg selv. Dere skulle sett blikket hun sendte meg, og brusen smakte ikke så godt som jeg trodde at den skulle gjøre. Neste år tror jeg at jeg venter til 1. desember, som jeg egentlig alltid har gjort, bortsett fra denne ene gangen.

Tabbe, altså. Jeg har ikke viljestyrken til en soldat, og jeg kunne drukket den i smug, men jeg vet ikke.

Jeg hører på julemusikk, og blander sammen både glede, sorg, vemod, takknemlighet, tårer, og klementiner som lukter jul. Takknemlighet er et undervurdert ord. 

Jeg er takknemlig for denne fine og pelskledde lykkepillen. Hun vet visst ikke at hun er Polarhund, og at hun kanskje hadde passet bedre i ei snøhule.

Grav deg ned i pleddet i tide, tenker hun, og er fornøyd med tilværelsen.

 

 

Jeg er takknemlig for det jeg har, og for det jeg ikke har mistet. Nå som jeg har det bedre selv, så er det så lettere å gi. Sånne små ting, som ikke koster særlig mye, men som betyr desto mer. Noen ganger handler det bare om å gi av seg selv, og det koster ingenting.

Vi kan være et lys i mot mørketia for andre, samtidig som vi må passe på å ikke brenne vårt eget lys i begge ender. Nyte litt mer, ta vare på hverandre, dele et sjøbad, vise omsorg, bry oss.

Heldigvis har jeg mange strålende venninner.

Det er lov å tenne et lys bare for seg selv, også. Jeg har laget venninne-kalendere i år, til dem jeg skal vinterbade med, og drikke varm gløgg sammen med etterpå. Vi må ha gløgg, for det er bikkjekaldt i sjøen nå. Når alle kortene er lest, etter jul en gang, skal vi sitte i hver vår stue, og tenne lyset som ligger i bunnen av eska. Da skal vi tenke på hverandre, samtidig, og være takknemlig for det vi har.

Vi skal avtale å tenke på hverandre, selv om det høres rart ut. Jeg synes det er like søtt som julemarsipan, som egentlig er alt for søtt for min gane. Jeg er ikke så glad i søtsaker, egentlig. Jeg vil heller ha en pose sørlandschips.

Det er fugler på greina, som symboliserer lys, og lysere tider. En lysende ide, som fikk meg til å glemme alt som handler om støv og andre uvesentligheter.

For hvis jeg er snill, så kommer kanskje nissen på besøk. Julenissen finnes. Julenissen er gavmild og rund i kantene, sånn at han nesten kiler seg fast i pipa på tur ned. Nissen, og smånissene, finner på fantestreker hele tiden. De er hverandres hjelpere, og deler oppgavene mellom seg, med største glede.

Og Renathe, du får ikke kalenderen din før du har bada. Hohoho...!





 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

3-stjerners



 

Jeg tenkte ikke på å spørre om lov til å publisere bildet, men jeg regner med at det er greit, ettersom han stilte opp. Tre stjerner på samme bilde, liksom.

Dette innlegget skal handle mer om MOT enn om fotballspillere og fotballtrenere.

Mitt eget mot.

I går snakket vi om mannfolk i matpausen. Kjekke mannfolk. Jeg dristet meg til å si at Kåre er Norges ( nest ) kjekkeste mann, og jeg så at det var flere som fikk stjerner i blikket.

Fotballstjerner.

Det var mange fotballstjerner på Frøya i går, for Rosenborg var på banen, og spilte mot våre egne. Det jeg liker best er at de har beina godt plantet på jorda, når de ikke flyr etter ballen, og at de møter opp på trening og avslutning for å dele ut pokaler til unge, lovende fotballspillere. 

De er forbilder.

Nå ble det mye fotballprat likevel, men jeg prata aldri fotball med Kåre. Jeg var nemlig på Hotell Frøya og spiste middag med representanter fra Kreftforeninga og Frivilligsentralen da gullguttene ramla inn. 

Jeg glemte hele Kreftforeningen - unnskyld, det hørtes ikke bra ut -  men det var nå eller aldri.

Altså NÅ.

Jeg sparket Mona på leggen og ba henne bli med, men plutselig hadde vi byttet roller. Hun, som har lært meg å være tøff, var plutselig blitt forvandlet til en pingle. Jeg hadde ei bestyrtet venninne i hælene, for da vi skulle hjem så overrumplet jeg både henne, Kåre og en han sto i samtale med. Den andre var en frøyværing, nesten nabo, så det var ikke så skummelt. Jeg var så målbevisst at jeg plutselig sto på straffemerket, klar til å dundre ballen i mål. Jeg  sa visst noe sånn som at vi hadde snakka om ham på jobben, og at jeg gjerne ville imponere kollegaene mine. Kan vi ta et bilde sammen? Selvfølgelig, svarte han.

Noe sånt.

Jeg har kakket hull på skallet mitt, så nå ser jeg lyset og stjernene. Og før hadde gutta hockeysveis. Ei venninna sa til meg:  "  Både du og Lerkendal har forandret seg siden den gang. "

Og hun har rett.

Og så skjer det gode ting, som perler på en snor. I dag fikk jeg ei rød eske med hjerter på. Inni der lå det en liten glassengel og rosa Oktobervotter. 

 


 

Ikke er det bursdag, og det er ei stund til jul, og så har Evy strikket votter til meg. Disse vottene fikk meg til å tenke på Kreftforeningen igjen. Og på jobben min, og på jobben hennes. 

Hun jobber på Dagsenter for demente, og er leder i lokallaget av Livsglede for eldre. Hun gjør det lille ekstra, både for brukerne og, som i dag, for meg.

Tusen takk, Evy, på en helt vanlig dag, som plutselig ble rosa.

 

 

Jeg tror på Nils Arne Eggen sin filosofi. Du blir god ved å gjøre andre god. Når vi våger å anerkjenne hverandre, så betyr det mye mer enn vi kanskje aner. Det som skjedde i går, og det som skjedde i dag er to forskjellige ting. Det ene tok jeg initiativ til selv, fordi jeg drømte en drøm og hadde et mål. Det andre var en sånn varm ting som bare hendte, men den har sin historie likevel. Før, for mange år siden, var det jeg som ga noe til Evy, og nå skjedde det samme med meg. 

Jeg ble varm i trøya av begge opplevelsene. Kåre var akkurat så kjekk som jeg visste at han var, og Evy er akkurat så godhjerta som jeg vet at hun er.

Og med disse vottene får jeg varme hender med hjerter på.

Da glemmer jeg at hendene mine ikke er 18 år, og at hjertet ikke lenger er 20. Det er mye bedre å være snart 50, selv om jeg er både 10 og 18 og 20 når jeg husker tilbake.

Midt i livet kom motet. Det smalt i tverrliggeren og suste i mål. Nettkjenning, folkens, nettkjenning. Det er en deilig følelse.

Jeg kan ikke score mål uten å treffe ballen. Jeg kan ikke sende avgårde en pasning om det ikke er noen der til å ta i mot. Noen som skjønner spillet, og som vet hva jeg tenker. Et mål blir ikke et mål uten en målgivende pasning.

Både fotball, og livet forøvrig, handler om lagspill og lidenskap. Det handler om svart-hvite trøyer på tribunen, i medgang og i motgang.

Heiagjengen. Supporterne. Fotfolket og fotballfolket. Og Odd Iversen. Eggen sier at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene.

Han har rett.

Jeg har ikke peiling på fotball, og jeg har ei venninne med Rosenborg-hjerte, som ble grønn av misunnelse. Hun kunne tenkt seg den andre armkroken, den som var ledig.

Alt handler om lykketreff og stjernestunder, iallefall i går.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne gjengen, altså!

 


FRØYA SYKEHJEM

Kanskje tror vi at livsglede for eldre finnes eller er. Kanskje den gjør det. Kanskje den har vært der hele tiden, til alle tider. Kanskje er den bare litt vanskelig å finne når vi blir eldre, fordi det å bli eldre ofte betyr tap av funksjoner. Derfor må vi skape livsglede, for den funksjonen skal aldri gå tapt. Den får ikke lov til å forsvinne, for alle klarer litt.

Livsglede er hverdagsmestring og hverdagsgleder. Livsglede er paraplydrinker og samvær. Livsglede er en sykkeltur med EL-vira, med sånn fart at vinden rusker i håret ( under hjelmen, selvsagt ), men ikke fortere enn enn at vi legger merke til løvetanna i veikanten, og aldri så fort at vi ikke rekker å hilse på dem vi møter.

Livsglede er Havets festbord og verdens beste sykehjemskjøkken. De folkene der, de som lager maten, de gjør det lille ekstra, sånn at det blir en stor opplevelse.

De som vasker rom og fellesareal, hva skulle vi gjort uten dem? De har alltid tid til å slå av en prat, eller danse en vals med langkosten, til underholdning for dem som sitter på stua.
Vaktmesteren slenger ut av seg en vits, eller en god historie, så folk har noe å le av. Det kommer oss alle til gode.

Trappetrening med fysioterapeuten er også livsglede. Og ergoterapeutens fokus på hverdagsmestring. For ikke snakke om hjelpemiddelkoordinatoren, som sørger for at brukeren har det utstyret han eller hun behøver. Det er livsviktig.

May og hennes hjelpere på vaskeriet. En viktig brikke i puslespillet vårt. Alle vet vel hvordan det føles å mangle en bit i puslespillet. Da blir det ikke komplett.

Vi har sikkert verdens beste legedekning, vi har katten Felix, og vi har flotte og tydelige ledere. Vi har Ingrid, som gleder seg til hver eneste bursdag ( sin egen ), og som sørger for at det alltid er folk på vakt. Hun er driftskoordinator, fint ord og fin dame. Vi prøver stadig vekk å spleise henne med en mann, men det er alt for lite mannfolk i denne bransjen.

De som kommer utenfra. Barn, ungdom og voksne som lyser opp en dag, enten med sang og musikk, eller ved å tilby fotpleie, massasje eller et friskt pust fra verden utenfor.

Åsså fotfolket da; sykepleierne, hjelpepleierne og omsorgsarbeiderne, som alltid er tilstede, og som gjør det lille ekstra, på hver eneste vakt.

Jeg glemte nesten lærlingene, sykepleierstudentene og elevene. Takk og pris for at vi har dem. De er forlengelsen av fortid og nåtid. De er bindeleddet og framtida.

Beboerne, grunnen til at vi er der vi er, og gjør det vi gjør, de er selve hjertet på sykehjemmet. Uten dem var vi ingenting. Iallefall ikke der.

 

 

I dag har Frøya Sykehjem blitt sertifisert som Lvsgledesykehjem, og jeg er kjempestolt over å være en del av denne gjengen.

Rachel Tørum, jeg gir deg litt av æren. Du er super!

Jeg vil kalle det et skikkelig stykke dugnadsarbeid, med Peggy  Alice Johansen i front. En frontfigur må alle ha.

Jeg så at hun var rørt.

Jeg tillater meg å dele dette bildet, fordi det allerede er publisert og offentliggjort andre steder. Jeg har nemlig en bitteliten del i denne livsglede-kaka, fordi jeg fikk være Gudmor for EL-vira.  

 

 

Vi hadde høytidelig dåp, og selvfølgelig måtte EL-vira få sitt eget dikt.

 



Det er min plikt å sørge for at hun aldri blir utlada.

 

 

 

Broren min og jeg, og sporene og ordene.

 



Jeg må hente ned ordene før de renner ut og bort. Nå, og ikke om litt, eller aldri i morgen. Da kan bobla sprekke, sånn at ordene flyr til himmels, uten meg. Jeg vil også fly.

Jeg rekker ikke å skrive like fort som ordene vil ut. De er en vilter vårbekk. Jeg kvesser blyanten, men ikke klørne, og lar andre ting være. Ordene betyr alt, og mer enn jeg noensinne ante.

Jeg blir friskere av ord. Får roser i kinnene og glød i blikket.
Og skrivekrampe, men det er bedre enn skriveabstinens og tomme ord, eller ingenting.

Skjønner du?

 

Jeg elsker bøkene til Astrid Lindgren og Anne Cath Vestly. Det var da det begynte. Jeg er veldig glad i filmene om Emil og Pippi, men egentlig liker jeg best å lese, for da kan jeg skape min egen virkelighet om hvordan mennesker og omgivelser ser ut. Det er fint å la fantasien få fritt spillerom.

 Pippi og Emil er unntaket, for de ER sånn. Akkurat sånn må de være. Og verdens søteste mormor med skaut. Hun med de åtte ungene.

 

Jeg lurer på om man kan være for ung eller for gammel til å skrive? Svaret er nei. Jeg samler ikke på ting, men jeg ønsker meg en skrivemaskin med kulehode og rettetast, pluss et gammeldags skatoll, med mange små rom og tusen tanker i.

Den turen til bokhandelen hvert år før skolestart, den var sommerfugler i magen. Nye blyanter, nytt viskelær, notisbøker med blanke ark, og lukta av bøker som andre hadde skrevet. Jeg har det fortsatt sånn. Jeg finner alltid en bokhandel.

Men det er vanskelig å finne poesi i bokhandelen. Hvis poesien er heldig, så har den kanskje fått tildelt det venstre hjørnet i butikken.

Fy skam! Hvorfor skal poesien alltid stå i skammekroken eller i billigkroken?

Den fortjener mye mer enn det. Den fortjener Plass og Ramme, så alle kan se den. Kom hit, skal den si. Åpne døra til min verden, så blir du kanskje litt rikere.

Det kan jeg nesten love, men da må du slippe ordene inn i hjertet ditt og hodet ditt. Det er litt opp til deg selv.

 Det blir akkurat som med meg og fantasien min. Jeg tolker boka og lager mine egne skikkelser i hodet. Det går fint an å tolke dikt, også. Lese det som finnes mellom linjene, eller bare klø seg i hodet fordi ordene ikke gir mening eller gjenklang.

Det er ikke alltid jeg skjønner meg på andres dikt, og broren min skjønner nesten aldri hva jeg mener når jeg skriver et dikt selv. Han bare himler med øynene.  Han synes sikkert at jeg er helt på viddene, men det er fint på vidda, for da slipper jeg å se en masse trær.

For en stund siden ble manndommen hans satt på prøve, for da sto samboeren hans å saget ned trær i hagen for å få bedre utsikt. Uheldigvis kom to av naboene hans forbi akkurat da, og lurte på hva HAN drev med. Eller hva han IKKE drev med, mente de sikkert.

Jeg tror han satte pris på utsikten likevel, og jeg er sikker på at regnskapet går opp, dem to i mellom. Jeg tror de har en grei arbeidsfordeling til vanlig. Det var bare uhellet som var ute den dagen....UPS!!...for hans del. Søstra mente han var helt på jordet, og bare himlet med øynene

 

Jeg liker ikke regnskap, hverken i tall eller gjerning, selv om jeg frydet meg over at han ble tatt på fersken i å gjøre ingenting. Eller kanskje han hadde tenkt å gjøre noe annet.

Hva vet jeg?

Jeg vet at han er elendig på småprat, selv om han snakker med hele verden hver dag, både på engelsk og norsk, og kanskje på kinesisk. Han er skikkelig dårlig til å pludre om uvesentlige ting, sånne ting som egentlig ikke er uvesentlige likevel. Nei, gi ham heller noe håndfast, som å sage ned et tre, eller steke en pølse.

Heldigvis har vi samme form for humor.

 



 

Nå rotet jeg med bort. Ordene er som en bisverm. Det ser ikke ut som de har et system, de bare flyr, men det har de visst likevel.

De arbeider for Dronninga.

Målrettede skyts, med akkurat passe luft mellom linjene. Gule jagerfly med svarte striper, som kan stikke om jeg ikke passer meg. Hvis jeg prøver å vifte dem bort, så styrter de ned fra oven med sinnablikket sitt.

Jeg må gjøre meg til venn med ordene. Gi dem tid og gi dem plass. Gi dem den respekten de fortjener, og la dem stikke hvis de blir forsøkt tråkket på.

Det heter ytringsfrihet. La meg være fri, og la meg pakke ordene inn i vatt. La ordene være ei mjuk dyne, eller gi dem orkan styrke. Jeg vil ikke snu kappa etter vinden. Jeg vil si høyt hva jeg mener, og være stille når stillheten er best.

Stillhet er ikke alltid farlig eller feigt. Noen ganger er stillhet det som kan snu en følelse - eller en dag - opp ned, så du ser lyset. Å våge å være stile krever en smule mot, har jeg merket.

Og pinlig stillhet er det verste jeg vet, men det er noe helt annet.  Ikke liker jeg å synge heller, selv om jeg elsker musikk. Musikk er også ord, med toner til.

Akkurat som diktet. Tonene finnes i lufta mellom ordene. De hjelper sommerfuglvingene med oppdriften.

Sant ja,  Arild?

Dessuten satt mamma en hel dag og sydde vinger under armene hans, sånn at han kunne fly fra biltaket, så han har satt spor etter seg han, også, selv om han gikk på trynet i grusen den dagen. Han hadde i det minste trua, og trua og håpet lever man lenge på. For ikke å snakke om de skyhøye forventningene han hadde, som sikkert kriblet som sommerfugler i magen:

" I believe I can fly. "

 

Be om sommerfuglvinger til din tanke
hvis du vil sette et spor som varer.
- Hans Børli -

Jula, ja

 

 

 


Når isen slår skjøre sprekker under beina mine, og jeg er ei mikroskopisk jente under stjernene, da bevrer hjertet bittelitt.

Jeg vil at jula skal være sånn.

Sånn varm og lun og gnistrende fin. Bittesmå gaver og store, varme hjerter. Hjerter som tenker på annet enn å drasse hjem mest mulig marisipan og gull.

Jeg vil heller ha et hjerte som åpner døra og slipper inn lulefred, og trillende toner fra julesalmer. 

Jeg er ikke så glad i marsipan, men jeg skjønner at den hører jula til. Jula, ja, men ikke før. Jeg vil ha tilbake forventningene som jeg hadde for hundre år siden. Da ventet vi, og ventet, og ventet enda litt mer. Takk og pris for at vi hadde Donald Duck og vennene hans.

Og Askepott.

Og snø.

Og is i magen.

For tenk om, og tenk hvis ikke nissen kom på besøk. Jeg vet at det var pappa som gjemte seg bak nissemaska. En gang rygget han til og med bilen sin opp til huset, med nissemaskehodet stikkende ut av ruta for å kunne se litt bedre. Snakk om å være avslørt, men det gjorde ingenting. Ikke lett å se klart bak ei maske, og vi synes maska var skummel, selv om det var nissen som banka på.døra like etterpå.

 Jeg har mange drømmer. Noen går i oppfyllelse, mens andre forblir en drøm. Enkelte drømmer jobber jeg målrettet for å innfri, mens noen bare skjer.

Jeg har mange forventninger til meg selv. Noen klarer jeg å innfri, mens andre går på trynet. Jeg strever hardt for å få skuldrene under hodehøyde.

Det er vanskelig å være liten under stjernene, selv om jeg er glad for å se dem. I kveld er det forresten meldt supermåne.Den er finest akkurat når den kommer over himmelranden, akkurat i det øyeblikket den viser fram hele seg.

Akkurat da.

Jeg MÅ ikke ditt og datt, og jeg MÅ ikke rundvaske hele huset. Det er ikke det som er jul. Det sitter langt inne å la det være, for jeg er skrudd sammen sånn at jeg MÅ.

I år har jeg innført en ny øvelse. Jeg tvinger meg selv til å la være, så kanskje det blir en vane. Det skal ikke bli en vane å gi f** i å holde huset rent og pent, men det skal bli en vane at det er jeg som bestemmer over tankene mine.

Iallefall de tankene som ligner på tvang.

Når jeg peiler nesetippen mot himmelen, så er disse tankene en latterlig bagatell. Jeg vet da det.

Heldigvis MÅ jeg skrive. Det å skrive er en gave som jeg fikk da jeg var lita. Nå hegner jeg om den, og prøver å forvalte den på best mulig måte.

Tenk om ordene mine kan bli ei bok. Ei bok som ligger under andre sitt juletre. Ei bok med forventning mellom permene.

Ei lita ei, bare. Akkurat stor nok til å romme fine ord.

 

Jeg vet så mye, men det er så lett å glemme. Det er så lett å gå seg vill i tanker og i stjerner. Tenk så mye bedre det er å gå seg vill i stjernevrimmel. Det er mye bedre å velge det siste, selv om jeg elsker tankevrimmel noen ganger. Det er da jeg er kreativ. Det er da drømmene mine blir virkelighet. og det er da jeg finner de riktige ordene.

Stjerneskudd og nattehimmel.

Jeg liker at det er mørkt, for da ser jeg klart.

 

Jeg vet at det er mange som gruer seg til jul, og av mange grunner. Noen savner, mens andre fryser. 

Til jul kommer Amanda hjem etter avtjent førstegangstjeneste. Hun elsker jula, og det smitter. Det skal bli så fint.

Det er tanken som teller, det vet jeg alt om. Jeg MÅ tenke positivt. Jeg må tenke på hva som betyr noe i livet. Jeg vil ikke inn i den negative spiralen igjen. Den vil gjerne dra meg med og ned, men jeg vil ikke.

Vilde Wedø Jektvik sa at vi skulle sette de positive tankene på repeat. Det er noe av det klokeste jeg har hørt i hele mitt liv.

Hvis den varme tanken går hånd i hånd med den gode gjerningen, da skapes magi. Og jeg liker Charlotte sine tekster, om stjerner og snøfnugg og sånt.

Snøfnugg på nesa.

 

 

 

I vinduet heng den, å lyse opp rommet,

ei stjerne så varm å så gul.

Sende en tanke, en klem og litt varme,

te den som itj gler sæ te jul.

- Charlotte Audestad -

Raushet er gull



 

VENNSKAP

Ole Brumm og Nasse Nøff var ute og gikk en tur i skogen, da solen kom opp på himmelen.
"Se Brumm, så uendelig vakkert", sa Nasse.
Da tittet Brumm ned på Nasse og sa:
Nasse, vet du hva jeg vet?
"Nei, hva da Brumm?",  svarte Nasse nysgjerrig.
Brumm sa: " Du er like vakker som solen du, fordi du alltid har den samme varmen med deg i ditt hjerte.
Glem aldri det, min aller beste og snilleste lille venn".

 

Det er dette raushet handler om, pluss mye annet. Jeg har lært hjemme at ingen blir fattig av å gi. Vi er ikke så rause med klemmene, men jeg har fått inn med morsmelka at det er fint å gjøre noe for andre. 

Jeg er glad for at jeg er rik på andre ting enn penger, selv om de kommer godt med, de også. Heldigvis er jeg ikke slave av dem, og takk og pris for at de ikke henger som en klamp om foten min.

Jeg har så jeg greier meg.

Jeg har sagt det før, at jeg er rik på rause venner. De ser meg, de støtter meg, de pusher meg og de utfordrer meg. De har lært meg at det gjør godt med en klem, og de lar meg være i fred når jeg behøver det. 

 



 

De gir meg bekreftelse og motstand, og det er det som gjør meg trygg og sterk. 

 

Da Anette og jeg planla Hjertevenn, så var jeg aldri i tvil om at det ville bli fint. Vi er ulike som natt og dag på mange vis, men vi tenker ofte de samme tankene. Vi var hverandres støttespiller underveis, og vi sa tydelig i fra om det var noe som ikke ble riktig. 

Hun er et eksempel på en venninne som alltid stiller opp, og det beste av alt, hun bor i gangavstand. Det betyr at jeg kan ta strikkeveska og vinflaska med på kveldsbesøk.

Jeg tror ikke det er lønnsomt å spare på gode gjerninger, sette seg på bakbeina eller mele sin egen kake. Det er mye bedre å dele. Det er mye bedre å være litt rund i kantene, eller bære over med hverandre.

Jeg får det mye bedre inni meg når jeg velger rausheten. Det sunneste for meg, har jeg lært, er å velge bort mennesker som aldri gir noe tilbake. Jeg vender meg bevisst mot lyset. Da snakker jeg ikke om sorg og savn, eller rystende hendelser. Det er ikke det jeg vender meg bort fra. Jeg vender meg bort fra mennesker som ikke tenker på andre enn seg selv, for de finnes, de også. De som i ord og gjerning har nok med seg selv.

Her om kvelden var jeg i en underlig stemning, og da klarte Kine å snu stemningen min uten at hun visste det. Jeg var litt opprørt på innsiden, og rygget meg utfor veien, altså på utsiden, på grunn av at jeg ble sint og litt skuffet over noe. Hun gjorde noe så enkelt som å sende en snap i rette øyeblikk, med et bilde av oss to. Hun skrev at hun savnet vesenet mitt, og hun skrev at hun ønsket seg en reprise av festen.

Typisk henne.

 


 

Så søtt, så enkelt og så varmt. Jeg tror hun visste det likevel. Og Bølla, altså Kine, er mjuk som smør på innsiden <3

 

Det kom forresten en raus mann forbi, i spikerkulda, da jeg var som mest fortvilt. Det var nesten så tårene spratt, men bare nesten. Han puttet planker innunder dekkene på høyre side av bilen. En skikkelig handyman.

Resten ble plankekjøring.

 

Bloggen har blitt mitt hjertebarn. Det er litt skummelt å vite at alle som vil, kan lese det jeg skriver, men jeg velger å hoppe fra 10-meter`n. Jeg har høydeskrekk, men jeg hopper likevel. Jeg tar sjansen på et mageplask, men mageplask-smerte er kortvarig. Det svir en liten stund, men jeg er like hel, både inni og utenpå.

Jeg hopper en gang til, og enda en, og plutselig er det jeg som bestemmer over kroppen min og tankene mine. Helt til neste gang jeg får den store skjelven, for den kommer garantert luskende tilbake, angsten for det ukjente.  Akkurat som bjørnen, som kryper ut av hiet, og får den skarpe sola i øynene. Det svir det, også, men bare med det samme.

Utenfor er livet.

 

Ole Brumm har forstått det, Bjørg Thorhallsdottir har skjønt det, og vennegjengen min vet det.

RAUSHET ER GULL.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det lille ekstra

 

SNØ

Då eg vakna,
skein mitt rom
av den kvite
heilagdom.

Blå var dagen
bjørki ute
risa rim på
himlens rute.

Rjupa einast
kunde trø
i den kvite
skire snø.

- Olav H. Hauge -

 

Det var ingen bønn. Renathe og Anette hadde ski og staver nok til hele bunten, så da ble det skitur. Selvfølgelig ble det skitur, for dama som hadde regien tar aldri et nei for et nei. Kristin håpet i det lengste at det ikke fantes skisko i hennes størrelse, men der feilberegnet hun stort. Jeg prøvde å si at jeg ikke har peiling på å smøre ski, og fikk utlevert et par smørefrie. Heldigvis var det ikke langrenn med skibytte, for jeg fomla lenge med bindingene.

Før start, heldigvis.

 

Den eneste mannen vi møtte i helga var stiv som en pinne, og nedsnødd.  Ikke kunne han lage mat, heller, men da har han sikkert god greie på andre saker. Vi har nemlig lest et sted, at når potensen går ned, så øker interessen for å lage mat.

Vi benytter dameturene til å diskutere saker og ting, men bare på generelt grunnlag.

 


 

Jeg har verdens fineste venninner, som alle har det lille ekstra. Jeg er ikke spesielt god til å lage mat, så da måtte jeg kompensere med å strikke bordkort som trakk oppmerksomheten bort fra desserten. Egentlig hadde jeg ikke behøvd det, for desserten ble en suksess, men da har alle et fint minne fra helga, som de kan ta vare på til neste gang.

Et minne som er bare deres.

 


 

Jeg klasket en L bak på ryggsekken for sikkerhets skyld, for jeg husket ikke om jeg mestret ski og staver.

Det var så lenge siden.

 

 

Heldigvis var førstemann i løypa stiv som en stokk. Jeg parkerte ham etter hundre meter, og lå i tet hele veien. Damene slet med å holde følge, og vertinna hadde smurt seg bort.

Sånn kan det gå.

 

 


For vi har hørt at ingen snøfnugg er like, 

og sånne under kan en tenke på en stund.

- Anne G Preuss -

 

For vi er ulike som natt og dag, og akkurat det er en berikelse.

Det er en gave å ha gode venninner.

 



 

 

Før frokost badet vi i stampen, og drakk rosa champagne. Den var nesten like rosa som buksa til Kristin, og like sprudlende som henne. Det er sånn luksus som vi ikke unner oss, eller aldri har tid til, før jobb.

Ikke har vi stamp hjemme, heller.

 

Vi sanket ved til bål, for June skulle steke pizzasnurrer. Noen av oss var optimister, og særlig Anette.



 

 

Anette si høne hadde også trua. Det så lyst ut lenge, men ikke lenge nok til at maten ble varm. Det endte med at vi måtte ty til bålpanna og hytteveggen hjemme, men det hadde ingenting å si, for da var veien kortere til runde to i stampen.

 


 

 

Akkurat så fargerike og flotte er de, venninnene mine. Vi savnet Ellen, men hun gikk ved siden av oss hele veien.

Det gjør hun alltid.

Ellen, vi er veldig glad i deg.

 


 

Å ha gode venninner i ryggen blir man sterkere av. Det var sikkert derfor jeg la meg i tet, fordi jeg behøvde det akkurat da. Neste gang er det den andre.

Vi bærer hverandres glede og sorg. Vi ler sammen, og er barnslige sammen. Vi diskuterer mannebein. Noen legger seg tidlig, og andre står opp først.

Ei er håpløs med handarbeid, mens den andre er designer.

 


 

Ei elsker å skrive, mens den andre forteller historier som vi andre kan klukkle av. Og hun er en ordkunstner, for hun kom på at dette helt opplagt måtte være en hønbåt.

 



 

Klukk-klukk, sa høna. 

Det som skjer i Budalen, blir i Budalen.

 




 

Mitt valg, hver dag

En morgen full av fuglesang
og begynnelser.
I dag skal vi støvsuge under sofaen,
skaffe nye frø til småfuglene,
vanne tomatplantene og solsikkene,
rydde leker inne og ute.
Men først bare sitte her
på trappen med kaffekoppen
og kjenne at det varmer
av solen utenfra
og kaffen innenfra.

- Hege Woxen -

 



Dette diktet får meg til å innse at alle de små tingene som vi gjør hver dag er dyrebare stunder, men først den rykende varme morgenkaffen. Alle disse rutinene, og alt det uplanlagte, som bare kommer til oss ut av det blå, det er det som ER livet.

Jeg liker begge deler. Jeg er glad i rutiner, og jeg elsker små overraskelser i hverdagen. Jeg elsker å få, men aller mest å gi.

Gode tanker og gode handlinger forplanter seg, det er derfor vi må være bevisst hva vi utstråler.

Sinne, glede, sorg, bitterhet, oppgitthet, mot, sarkasme, frustrasjon, lykke, og alt det andre som vi består av; klart det må opp, og ut i lyset.

Bare det ikke blir kronisk.

Det går ikke an å være kronisk lykkelig, heller, for lykken kommer bare i små, flyktige glimt, og kanskje når jeg minst venter det. Som trillende perler, på en måte.

 

Når jeg dør, ryker en sølvstreng
med glatte perler
som triller gjennom landet og renner hjem
til muslingmødrene på havets bunn.

Hvem vil dykke etter mine perler når jeg er borte?
Hvem vil vite at de var mine?

Hvem kan gjette at hele verden,
en gang,
har hengt rundt min hals

- Jostein Gaarder -

 

Jeg har tatt et valg, der jeg bevisst omgir meg med venner som puster luft under vingene mine. Vi flyr sånn som gåsa gjør, i formasjon. Vi bytter på å fly i tet, sånn at resten av oss kan ligge i rygg og spare krefter.

Nå går det helt greit å ta ansvar for de andre, for jeg er ikke lenger en pjusket liten fugl. Jo, forresten, den pjuskete lille fuglen har bygd rede på hodet mitt. 

Den er trygg der, for den hører til.

Jeg sparker ikke en forkommen fugl ut av redet. Jeg lærer den heller å fly, og gir den tillit nok, sånn at den søker tilbake til det kompliserte hodet mitt.

Ettersom jeg har dårlig retningssans, så er denne tilliten like viktig som fyrlykta er for sjøfarende.

Den blir et lys i mørket.

 

Andre mennesker sine dikt er lykkestunder for meg. Jeg kan faktisk navigere etter dem, særlig når jeg ikke klarer å finne de riktige ordene selv.

Det finnes dikt som slår meg i bakken, selv om jeg lever i lufta. En virvelvind av sterke ord. Det er fint det også, for på bakken finner jeg frø som jeg kan leve av. Små, små ord, som til sammen gir mening.

Ingen kan overleve bare på luft og kjærlighet, vet dere.

 

Var eg henne
Så ung og med alt alvoret
Trua som kunne flytta fjell
og viljen til å stå opp
Var eg henne
med dei vare stega og den
blinde tilliten til det gode
Er ho framleis i meg
etter alle tapte slag og sigrar
Er det ho som sit ved havet
Som ser på dansande bølgjer
og enno ventar
Er det ho

- Bente Bratlund -

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016
hits