hits

Mer enn gull

 

 

Det er nesten sånn at jeg må øve på å skrive igjen, for det er så lenge siden sist. Det er lenge siden ordene trillet lekende lett ut av hodet mitt og ned på papiret.

Det er lenge siden jeg padlet også, men det går som en lek, selv om jeg av og til blir hengende etter.

Det gjør ikke noe.

Kajakken er så liten og sårbar i forhold til det store havet, men likevel finnes jeg ikke redd for hva som befinner seg i dypet, rett under meg. Jeg tenker ikke på spekkhoggere mens jeg sitter der likevel.

Jeg tenker på helt andre ting.

Jeg har heist  flagget, for disse bildene er fra i går, og dette var min 17.mai-feiring.

I år var dette så riktig.

Og viktig.

 

 

Jeg følte meg litt som kjerringa mot strømmen, men det er bare død fisk som følger strømmen, så jeg ga f**n i toget i år.

Jeg må lære meg å gi litt mer f**n.

Likevel ble jeg rørt ved synet av vaiende flagg og festkledde mennesker, og jeg kjente en stolthet over øya mi og folket her ute.

Øyfolket.

Robuste og værbestandige, for alle har vært ute en vinterdag før. Lang, lang rekke, og på denne dagen er korpsmusikk det fineste jeg hører.

Likevel stakk jeg til havs.

Ærfuglene var musikk i mine ører, og hvis vi ikke prater mens vi padler, så er det mulig å komme tett innpå dem, men uten å forstyrre for mye.

De må få fred til å ruge på eggene sine, sånn at det kommer nye ærfugler til havs.

For sånne dager veier mer en gull.

 

 

Havet gir deg lengsel
itte storm og strøm.
Fastland e et fengsel,
havet e ein drøm.
Drømmen e ein gave
som einkver kan få
som e glå i havet
og bølgene di blå.

- Vamp -

 

Alt håp er ute

Rett før jeg sovner tenker jeg

at i morgen vil jeg varme opp badstua

og skjemme meg skikkelig bort,

gå, bade, svømme,

invitere meg selv på en tekopp,

snakke vennlig, bli imponert, rose meg.

Du modige, lille kvinne

jeg har stor tro på deg!

 

- Eeva Kilpi -

 

 

Jeg har ikke badstu, og jeg velger heller kaffe enn te, men budskapet er fint. Det er sånn jeg skjemmer meg bort; det er når jeg går på tur.at jeg er snill mot mg selv. Jeg velger å nyte finværet i april i stedet for å være innendørs.

Alt håp er ute.

Fordelen med å ha arbeidshelg er at vi får tilbake en fridag midt i uka, når alle andre er på jobb.Jeg møtte ikke en sjel i dag, bortsett fra hundrevis av småfugler.

Vi er begge interessert i fugler:

 

 

Det fins stier og fugler der inne.
Det fins osp og bjørk som rammer oss inn med løvverk og lysende blader.
Og der inne under buskene vil ordene prøve å kysse deg med sine doble munner og ta på deg med beskrivelsene sine. 

- Gro Dahle -

 

Det gir en god følelse å være på toppen av verden, selv om vi ikke var på Mount Everest i dag. Vi var på Tonningen, og fra Tonningen ser jeg over til favorittøya mi. Likevel så må jeg innrømme at våre naboer har mange fine turmål, kanskje flere - og i alle fall høyere, enn det vi har på Frøya. Landskapet er mer variert på Hitra, og vi kommer nærmere himmelen.

Tunga til Milla henger aldri ute når vi går til Frøyas høyeste punkt, som er 76 meter over havet.

 

 

I går hang det et plutselig en pose på døra mi, med et hjerte inni, akkurat da jeg behøvde det som mest. Bestevenn og strikkevenn Anette visste sikkert at det ville gjøre neste dag litt mer fargerik.

Jeg satt på hjertet og gumlet kneippbrød med hvitost og chorizo, mens Milla sparket sekken min full av jord. Hun skulle visst til bunns i noe. Da jeg ristet sekken, så falt det ut en melkesjokolade som jeg ikke visste om.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

 

 

Gro Dahle skriver mye som treffer blink:

 

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,
dette presset over skuldrene. Det er disse svarte
svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,
sneier hjertet med vingespissene.

Det er slitsomt å være menneske, det er vanskelig. Det
er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på
setningene mine. Alle disse setningene som floker seg
i nøster under senga mi om kvelden.
Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt
hele natta igjennom.

Det er derfor jeg misunner trærne som bare kan la
fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan
favne om alt sammen uten et eneste ord.

- Gro Dahle -

 

 

Det er derfor jeg liker å være ute, blant trær og fugler og hav. Da favner jeg naturen, og lar den favne meg.

Vi omfavner hverandre

Alt blir så mye lettere da. Det blir lettere å puste, selv om jeg hev etter pusten på vei opp. Det er ikke farlig å bli andpusten. Da stopper vi bare, og når jeg stopper så legger jeg merke til stillheten. selv om pulsen raser og blodet bruser.

Stillhet er undervurdert.

 

Fluktruter

Eg er ute veldig tidleg
eg er ute og går
med folka dei søv
og maskinene står
Og rutene er isa
på alle bilar eg ser
og sjøen ligg der som ein spegel
og ubrukt nedi der

 

 

Gatene er stille
skogen ligg der dus og grå
det er som heile verden
som det er meg den ventar på
Det er eg som er i rørsle
det her er mitt initiativ
det er eg som har serven
serven i mitt liv

Og ser du meg der ute
i morgondisen gå
som eit dyr der utpå jordet
før det ikkje lenger er å sjå
Har du lov om du er stille
og ikkje er meir enn du må
vera med på denne fyrste kunsten
mennesket kom på

Og det var kunsten å gå

 

- Odd Nordstoga -

 

 

Jeg er glad for at jeg oppdaget denne sangen, for den er meg. Jeg har alltid vært glad i å gå lange turer, gjerne i godt selskap, men også alene, lenge før resten av verden har kommet seg på beina.

Akkurat som denne sangen beskriver.

Milla kom tilfeldig ramlende inn i mitt liv, selv om jeg ikke tror på tilfeldigheter. Siden den gang har vi delt det meste, til og med matpakken. I det siste har vi gått ekstra manga mil, og ekstra lange turer, både seint og tidlig, og i strålende vær, for jeg kan ikke huske sist vi hadde en sånn vinter.

En dag spiste vi frokost på Ørnberget,

 

 

og en annen dag delte vi ei brødskive mens sola var på vei ned.

 

 

Å gå på tur gir oss nye opplevelser hver gang, for bildet endrer seg etter vær og føre, og etter tid på døgnet. Det er det som gjør det hele så fint.

Naturen er aldri den samme, selv om den er den samme, trygge, velkjente.

Frøyahauan har tatt i mot mange tanker og tårer denne vinteren, og mange smil og mye glede. Den har tatt i mot flere hundre tusen skritt, og masse takknemlighet.

Vi har sett ørn på nært hold flere ganger, og vi har sett ryper hver eneste dag ( selv om det er noen som ikke tror oss...men joda, broder`n, vi har hellet og øynene med oss ). Iallefall luktesansen, for det er Milla som sporer dem opp.

Da ser hun sånn ut:

 

 

Men det finnes andre turer, også, og disse turene lokker alltid fram smilet. Å få være med venner på båttur er noe av det beste jeg vet, og den som ikke har smakt fish&chips på Supen Pøbb har gått glipp av noe godt i livet sitt.

 

 

Gi meg en iskald øl i samme slengen, for da blir verden lys og lett.

 

 

Det er ikke mye som slår stemningen på Bogøya; i farten så kommer jeg ikke på en eneste ting som smaker bedre enn denne kombinasjonen.

 

 

Jeg håper at jeg får haike dit flere ganger i løpet av våren og sommeren, for det er godt å kjenne på sånne følelser, en frisk smak av noe lyst og lett og ubekymret.

En sommerfølelse fri for snubletråder, blåknuter i magen og virvar i hodet. Jeg erfarer jo at det som to hoder vanligvis tenker og tar vare på, det skal nå ha plass i ett. Selv om hodeomkretsen min er stor, så får det være måte på, men tankene mine viser ikke måtehold i det hele tatt. Selv om jeg er selvstendig og trives alene, så er det i visse tilfeller godt å være to.

Det er noe som alle vet.

Ved senga har jeg en hvetepose. Den slenger jeg i mikrobølgeovnen når kulda setter inn, for det gjelder å være løsningsorientert. Når jeg har fått varmen tilbake i beina så havner den på gulvet, og sier ingenting. Jeg er ikke spesielt glad i føtter, nemlig, selv om jeg elsker å gå på tur, så fotflørt funker ikke på meg. Ikke smalltalk heller, for det er en kunst jeg ikke mestrer.

Det er fordeler og ulemper med alt :-)

Apropos knuter så har jeg et mål om å lære meg knuter i sommer. Jeg har tatt båtførerprøven, men å pugge teori betyr ikke at jeg har det i fingrene. Det hjelper lite med fine teorier, om jeg ikke kan omsette det i praksis. Sånn er det med sykepleierteorier også. Jeg kan lese så mange bøker jeg vil, men det er i møte med andre mennesker jeg får kjøtt på beina, sånn at jeg ikke ramler sammen for hver gang jeg møter en utfordring.

Dessuten, om man forstår hvordan en knute blir til, da må det vel være lettere å løse flokene etterpå?

Jeg har forstått at for min del så kan jeg ikke hvile på laubærene. Jeg har jobbet knallhardt med meg selv for å komme dit jeg er i dag, men jeg merker godt at det er lett å falle tilbake i tankemønster som jeg ikke har godt av. Hvorfor kan jeg ikke bare nyte livet, og ta alt som det faller seg, eller lære meg å ta ting som de kommer, nemlig rekende på ei fjøl.

Joda, jeg nyter livet i fulle drag, det er ikke det, og særlig når det er snakk om duggfrisk sjøluft en tidlig morgen. Enkelte morgener er lufta mettet med hav, og det kommer sikkert an på vinddraget. Jeg vet ikke forskjell på sør og nord, eller øst og vest, selv om jeg besto båtførerprøven med glans, så jeg vet aldri når det inntreffer. Jeg vet bare at det lukter godt.

Og jeg vet å glede meg over det.

 

 

Jeg har mange fine fluktruter.

 

For meg er naturen, og det å gå på tur, både en flukt og en intens tilstedeværelse. Når tankene tar overhånd så er jeg ikke tilstede her og nå. Når jeg sitter i sofaen så skulle jeg helst ha vært et annet sted. Når jag vasker huset burde jeg heller ha vasket bilen. Når jeg er på jobb vil jeg heller ha fri, og når jeg er hjemme så flyr tankene til jobben min, som jeg egentlig er veldig glad i.

Når jeg er på tur så er jeg på tur.

Derfor vandrer jeg, eller sitter på en fjelltopp eller et svaberg, for akkurat da er jeg der jeg skal være. Da er jeg tilstede i min egen kropp, selv om jeg lar tankene fly. Da hører jeg svarttrosten som synger av hele sitt hjerte, og endelig får jeg høre favoritten min for første gang dette året, nemlig spoven.

Den er favoritten min fordi den har trillende toner, med en undertone av melankoli. Den priser dagen samtidig som den vet at livet er skjørt, høres det ut som. Nå er spoven her på ny, og den har lovet meg å bli en stund.

Vakrere blir det ikke.

 

 

 

 

 

Ingen vet hvor haren hopper

 

 

 

Æ kjenne kveld`n.
Æ kjenne mårrån.
Æ kjenne kvar en støl.
Æ kjenne meg sjøl,
men best av alt
æ kjenne hårrån,
når`n flate over skårran.

 

( Hans Rotmo )

 

Jeg hørte Erling Kagge si på Skavlan at det ikke er alt man klarer å gå av seg, eller gå i fra, samme hvor mange mil man tilbakelegger. Og det sier han, som har gått langt, og enda lengre enn meg.

Han snakket også om stillhet, både stillheten i naturen, og stillheten inni seg. 

Når jeg trasker på skaresnø så bråker det ganske mye, om jeg velger å legge merke til det, for det er faktisk mulig å ignorere eller overhøre lyder. Når jeg stopper opp midt inni Frøya en vinterdag så er det helt, helt stille. Det er først da jeg virkelig  legger merke til hvor mange lyder vi omgir oss med i hverdagen. Det er sjelden og aldri helt stille rundt oss.

Iallefall ikke inni oss.

Det er den stillheten som er den vanskeligste å lytte etter. Jeg klarte det et lite øyeblikk her om dagen, til og med Milla var musestille, helt til sola stakk sånn i øynene at jeg måtte nyse. Da hoppet hun himmelhøyt, og landet i giv akt. Sånn er det når vi er hjemme også, hvis hun ligger i et annet rom , og jeg plutselig nyser. Da kommer hun styrtende for å redde livet mitt, selv om hun nettopp lå i sin dypeste søvn.

Alltid beredt.

 

 

De siste to ukene har jeg ikke tall på hvor mange mil eller skritt jeg har gått, for jeg har ikke summert dem. Jeg vet at det er veldig mange, så mange at til og med Milla - en husky, som elsker å være ute - viser med all tydelighet at hun har fått nok.

Hun ser oppgitt og nedtrykt ut, stakkar.

 

 

Da jeg fant frem turklær for andre gang i går, så gjemte hun seg under trappa.

Ikke nå igjen?

Vi marsjerte opp til Ørnberget, og fikk oppleve solnedgang og bitende vind. Jeg sa strengt til Milla at: Du har ikke noe i Finnmarksløpet å gjøre hvis du blir slukøret av litt vind og snøkov. Såpass må du tåle, for du bor tross alt på en vindfull øy.

Hun pep som en gal, og viste tydelig misnøye over å måtte bytte ut vedfyringa med dette, en aften på Frøyas tak - selv om Besselvassheia er noen meter høyere.

Sist vi skulle gå til Ørnberget havnet vi der i stedet, så jeg var glad og fornøyd over å ha besteget den destinasjonen som jeg hadde planlagt i hodet mitt. Endelig var jeg på rett vei.

Forrige gang, da det sto Besselvassheia på skiltet, i stedet for Ørnberget, skjønte jeg ingenting. Jeg har ikke vært så lang i maska siden jeg skulle på en annen polferd, og oppdaget at gitteret var dratt ned for en time siden. Ingen Falling Feather i dag, ingen rødvin i sikte.

Alt ser likt ut, så det er lett å gå seg vill, men du kommer alltid ned et sted.

Det tar bare litt lengre tid.

På hjemtur ville vi gå mot trimhytta på Sistranda. Jeg har gått den turen mange ganger, men aldri når det har vært så mye snø, og så mange harer i marka.

Harespor overalt, og til vår store glede fikk vi øye på en denne kvelden. Dermed ble turen ekstra lang, og mørket kom snikende. Vi rotet oss bort, - gikk på kryss og tvers, som harer ofte gjør.

Da jeg til slutt stoppet opp for å lytte til intuisjonen min, så var det ikke stillhet jeg hørte. Harehjertet dundret, sånn at jeg nesten hyperventilerte. Jeg er ikke mørkredd, men tenk om det blir mørkt, og vi ikke finner veien hjem. Hvem skal jeg ringe? Ikke mamma, for hun blir redd, og liker ikke at jeg vandrer rundt på egen hånd. Ikke broren min, for han kommer til å le seg ihjel. 

Det gikk bra, for denne dama, og denne sporhunden, har vært ute en vinterdag før.

 

 

Samlivsbrudd, unger som flytter, det å kjenne på alene-tilværelsen, enslig, men heldigvis ikke ensom, for jeg har flusst av gode venner, Mange sterke opplevelser på jobb, og mye som skal bearbeides. Alt dette skal ha plass i en kropp og i et hode. Det setter seg fast i musklene, og det opptar litt for mye plass i hodet. Jeg prøver å riste det av meg gjennom å gå lange turer, men det er ikke alt man kan legge bakom seg.

Det er kanskje meningen at man skal bære det med seg i ryggsekken, sånn at man kan vokse på det, og bli et bedre og klokere menneske. Hvis du bruker tid, og pakker sekken riktig, så blir den forresten mye lettere å bære. En tursekk som sitter godt inntil ryggtavla, og som inneholder både matpakke, drikke  og livsvisdom, den er gull verd.

Hvis det ligger en liten melkesjokolade i bunnen av sekken, så tåler jeg hva som helst, for alle har bruk for nødproviant en gang i blant. Og mens jeg går der i egne tanker, så tenker jeg på dem som jeg har fulgt til livets slutt, og da tenker jeg:

Takk for alt som dere har lært meg.

Det finnes en rikdom i dette perspektivet, selv om det gjør vondt. Den viktigste lærdommen er at livet er her og nå, for ingen kjenner morgendagen.

Derfor går jeg på tur så ofte jeg kan.

Kanksje er det ikke slutt heller, for plutselig danser ei fjær foran øynene mine, en havørn seiler i lufta over oss,  og rett som det er flyr en hare forbi.

Kanskje vi lever videre i naturen?

Det er en tanke som varmer, midt i snøkov og villfarelse, for i går stakk vinden som nåler. Den prikket hull i ansiktet mitt, og til slutt rødmet jeg.

Vi la oss foran vedovnen begge to, og fikk varmen tilbake i kropp og sjel.

Hodeomkretsen min er stor, det merkes når jeg skal kjøpe lue, er det fordi jeg sjelden letter på trykket? Det er lett å skrive om det, men vanskelig å sette ord på alt som jeg funderer over. Det er ikke så lett å prate om seg selv. og sine tanker., men jeg burde kanskje ha gjort det. Etter femti år så har jeg endelig innsett at det er godt å bruke lue. Det er trygt og godt og varmt. Jeg har kastet forfengeligheten på bålet, og tenker heller komfort. Kanskje jeg skal kjøpe ei grønn lue neste gang, selv om jeg trives alene?

Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen. Han satte snaren i ovnsdøra.

 

Litt av ei rype

 

I dag satte vi oss et hårete mål om å gå hjemmefra, via diverse vann, og opp til Ørnberget. Det er ikke et uoverkommelig mål, men utfordrende, for det var hårtuster overalt. Sett en trekkhund foran, og det går den veien rypa sparker. Feil vei med andre ord, iallefall om du har tenkt deg framover.

Jeg finner aldri et mønster i rypesporene, for de er overalt. Jeg har inntrykk av at de er alle steder samtidig, akkurat som tankene mine er.

De flakser rundt uten mål og mening.

Smilet satt løst i begynnelsen, mens vi gikk på vannet. Da tok vi oss til og med tid til en liten kunstpause, bare for å lytte til stillheten.

For ingenting er så stille som snø.

 

 

Ingenting bråker mer enn ei som har sitt fulle hyre med å holde rede på ski og staver og hundekobbel, for det ble både knall og fall. På tur ned til Årlidalsvatnet fikk Milla teften av et ubeleilig harespor. Hvorfor måtte haren legge morgenturen sin akkurat der som vi skulle gå?

Hvorfor stikker det opp pinner og svineri overalt?

Fordi det er NATURlig, sikkert, for jeg er bare en gjest i dette landskapet, og burde oppføre meg deretter, i stedet for å knekke pinner med skistaven, i rent sinne.

Det er haren som bor her, og pinnene har vært der til alle tider.

 

 

Jeg kunne tatt av skiene, og gått til fots over til den andre siden, men det tenkte jeg ikke på før etter at jeg kom hjem.I dag fikk Årlidalsklumpen være et godt alterntiv til Ørnberget, for opp på en topp skulle jeg, koste hva det koste ville. Klump høres ikke så imponerende ut, men i dag var jeg imponert over meg selv.

I dag var Årlidalsklumpen Mount Everest.

Jeg slapp billig unna, for etter fire fall så er jeg i forbausende god form. Litt stiv og støl, men definitivt ikke beinskjør. Heldigvis er det lenge til jeg må ha kalktabletter i dosetten, for de er store og stygge, og skal i tillegg tygges.

Stakkars alle dem som må tygge sånne bomber hver dag - og dem er det mange av, det vet jeg alt om, for det hører med til jobben min å dosere medisin.

Det spørsmålet stiller jeg meg selv ganske ofte; i en verden hvor det meste er mulig, der Trump kan bli president, og vi kan lande på månen ( ikke hans måne da, for den er dekket av hårtuster), hvorfor kan ingen komprimere kalktabletten?

Det må da gå an.

Oppe på høyden fikk jeg en god ide. Heldigvis var det god dekning, så jeg ringte til mamma og ba oss hjem på nystekte vafler. Jeg tenkte at det kunne være en fin øvelse for henne å fyre opp vaffeljernet, for hun brakk armen før jul, og har nettopp lagt fra seg fatlet.

Hvis du hiver deg rundt, så rekker du akkurat å bli ferdig til vi kommer, mamma!

Verdens beste mamma.

Verdens beste vafler.

Alle vet at hunder trekker, men de tisser også, ved hver eneste busk. Akkurat når jeg har kommet inn i flytsonen så bråstopper hun for å tisse, eller for å snuse der andre hunder har tisset. Det eneste som fungerer mot det, er når vi har en mann/ kvinne pluss en hund foran oss i løypa, sånn som vi hadde vi i går. 

Takk og lov for at dette skjedde på Hamarvatnet, som er fritt for både hårtuster og andre hindringer.

Milla sprang som en gal for å ta dem igjen, mens jeg nøt kveldssola og fikk tårer i øynene, sikkert på grunn av farten, men det kunne kanskje ha vært gledestårer.

Gledestårer, fordi det ikke var hindringer langs løypa, og i ren takknemlighet over å ha en slags kontroll på tilbehøret. Det er nemlig lenge mellom hver gang jeg børster støv av mine smørefire ski. Tenk å få lov til å suse avgårde i dette vinterparadiset, raskere enn jeg egentlig hadde tenkt, og med en mann og en hannhund i bånd innen rekkevidde.

Mannen er gift, og vel så det, men den følelsen av å jakte da dere, selv om det gikk faretruende fort i svingene. Det var Milla som hadde størst glede av jakten, bare så det er sagt.

Milla og jeg møter for det meste bare ryper på vår vei, så det var godt med litt forandring. Vi treffer alltid ryper når vi er ute i marka.  Min bror, og en av tante-guttene, er ivrige rypejegere. De nekter å tro at vi ser ryper overalt, men alle kan vel se at hun har ryper i kikkerten:

 

 

 

 

 

Lys i mørket

 

 

I dag gikk vi langtur i Frøyahauan ( 22 000 skritt til fots ), men kriblingen i beina, og uroen i kroppen, gikk ikke over. Da fikk jeg en lysende ide. Jeg ville hente fram skiene som lå bortest og innerst et sted - i garasjen.

Hvis denne uroen fortsetter så kan vi melde oss på Finnmarksløpet til neste år.

Den eneste prepareringen skiene fikk, var at jeg kostet av dem skitt og lort. Ingen smørebu, og ingen smørebuss, for jeg har smørefrie ski under støvet et sted.

Og jeg har ei hodelykt som jeg er veldig glad i, for jeg har fått den av noen som jeg setter stor pris på.

Den ville jeg bære i kveld.

 

 

Milla viste seg som den trekkhunden hun er, og var ikke redd for hverken ski eller staver, selv om det var første gang matmor hadde planker på beina etter at vi ble venner.

Hun elsker å trekke.

 

 

Anette sier heller aldri nei til å være med på tur.

Henne setter jeg stor pris på, enten vi drikker vin eller går på ski.

 

 

Hun lyser opp tilværelsen min, og jeg håper det er gjensidig, for det er sånn et vennskap skal være.

Sammen i lyse og mørke stunder.

Det er heller ikke hverdagskost å være forunt en sånn vinter som den vi har hatt i år. Minusgrader, islagte vann, glitrende snø, sol fra skyfri himmel, vindstille til en forandring, og jeg vet ikke hva mer jeg skal si.

Det er magi.

 

 

Etter fottur og skitur er det godt å komme hjem til sitt lune rede, og slenge et pledd over leggene. Guinnes rekord.-leggene, som aldri kommer til å knekke som fyrstikker. Greit, de kan skjelve litt underveis, og tvile på seg selv, men nedslaget er perfekt. Jeg har øvd og øvd, prøvd og feilet, men nå sitter det som det skal.

Endelig.

Tilbake er gode opplevelser som lagrer seg i kroppen, og driver uroen på flukt for en stund. 

På en sånn kveld kan man unne seg ei skål med Sørlandschips.

Og et halvt glass vin.

For nå er jeg endelig hjemme.

 

 

På ski har jeg rent,
jeg har spurt meg frem;
de frittet hvor jeg skulle,
jeg svarte: jeg skal hjem.

- Henrik Ibsen -

 

 

Ubetinget kjærlighet

 

For hunden er jeg hele livet, men jeg får bare ha henne en kort periode av mitt eget liv, iallefall hvis alt går etter skjema. Et hundeliv varer i gjennomsnitt 12-14 år, og det er bare et lite blunk, egentlig.

Vi utnytter tiden godt, og er ute så ofte vi bare kan. I kveld tenkte vi å se om tjelden hadde ankommet øya, men det var så glatt på svabergene at vi  ( særlig jeg ) ikke våget oss helt ned til kanten av havet. Jeg vet at noen har sett tjelden allerede, så vi dro til Kvistalykta. 

Uten resultat.

Det vil si, det resulterte i at vi fikk masse frisk luft, vi hadde en god samtale, og Milla så og hørte noe som jeg ikke oppfattet. Hun reiste til og med bust. Kanskje det spøker der ute?

Det kunne virke sånn.

Tjelden er forresten årets fugl 2018, for den som ikke vet det allerede.

Ørene til Milla fungerer som en radar, og snur seg i alle retninger. Alle skulle hatt sånne ører, for det er faktisk sånn at de snur seg etter lyden. Noen ganger vender hun det ene øret bakover, mens det andre peker rett frem, og da har hun kontroll i begge ender.

Meg har hun alltid kontroll på. Hun vet alltid hvor jeg er, hva jeg tenker, og hva jeg føler. 

Det er det som er fordelen med være hund. Hun lytter mye mer enn hun prater. Øynene taler sitt eget språk. Øyenkontakt er et tegn på betingelsesløs kjærlighet, og det er sånn vi har det. Vi stirrer hverandre i senk, og hun har verdens fineste øyne.

Grenseløs kjærlighet.

Som bare en hund kan gi.

Vi finner ryper alle steder. Vi ser havørn overalt, bare ikke tjeld, men den dagen kommer. Vi deler alltid matpakken mellom oss. Jeg deler tanker og ord med henne, så lenge det ikke er villsau i nærheten, for da er fokus et annet sted.

Hun holder heldigvis på hemmeligheter, og dem er det mange av.

Ingen trøster meg som det hun gjør. Ingen kjenner meg bedre.

I hennes øyne er jeg ei åpen bok.

Jeg slipper ikke unna det nådeløse, spørrende og kjærlige blikket der.

 

 

Noen ganger drar jeg deg, og noen ganger drar du meg.

- Anne -Cath Vestly -

JA!!

 

 

(  Dette bildet har jeg rappet fra lokalavisa HitraFrøya. Fotograf Cecilia Brurok )

 

Aller først vil jeg si takk til aksjonsleder Sara Meyer for utfordringen. I tillegg vil jeg takke lokalavisa HitraFrøya og Frøya.no for at de bidrar til å sette fokus på aksjonen.

Tanken min før jeg vasser uti er at dette er en kortvarig smerte, og bare blåbær mot hva kreftsyke og deres pårørende må kjenne på kroppen.

Det hjelper å tenke sånn, for dette perspektivet gjør at jeg klarer å stenge alt annet ute. Jeg bestemmer meg bare for at jeg skal bade, og gjør det jeg har bestemt meg for. 

Jeg gjør det for kreftsaken og for russen.

VI gjør det for kreftsaken og for russen, for sammen blir vi mye sterkere.

Det begynte med at jeg fikk en mail fra Sara, på vegne av årets russekull, i anledning Krafttak mot kreft. Hun lurte på om kreftressursene i kommunen ville ta en utfordring når russen hadde passert 150 000 kroner. Selvfølgelig sa vi JA, og selvfølgelig visste vi at det ville bli en realitet, for russen på Hitra og Frøya ligger på topp på landsbasis når det gjelder å samle inn penger til kreftsaken.

Det var bare et spørsmål om NÅR den ( for vår del ) magiske grensa var nådd, for russen jobber allerede mot neste utfording og neste mål.

De ser framover, og jeg er mektig imponert over innsatsen som ungdommen legger ned i dette arbeidet. Jeg blir både varm og stolt.

Det er så mange og så mye som har berørt oss, og fortsatt gjør det, både på Hitra og Frøya. Jeg tror det er derfor engasjementet er så stort her ute i havgapet.

Og givergleden, ikke minst.

Etter at vi sa ja, så begynte tankene våre å spinne, som de så ofte gjør. Først sendte jeg mail til Kreftforeningen, la fram saken, og ba om litt stasj som Mona og jeg kunne pynte oss med i sakens anledning. Vi ba om t-skjorter i størrelse XL, sånn at vi fikk plass til ullundertøy under, for vi hadde et håp om at det skulle gjøre oss varme i trøya.

Det er viktig med håp i alle livets faser.

Og Mona ga meg håp, fra dag EN, om at jeg ville mestre å være kreftressurs. Uten spesielt henne, og noen til, så hadde jeg nok aldri våget å si ja til denne oppgaven.

Jeg har ikke angret en dag.

 

 

Mona har et kretivt hode, så det var hun som lanserte ideen om å utfordre våre ledere til å bli med på et bad i norsk Sibirkulde. Hun forfattet en invitasjon, jeg rettet en skrivefeil, vi kuppet ledermøtet, skremte vannet av dem, mens hun leste invitasjonen med teatralsk innlevelse - som bare denne dama kan - og de fikk ett minutts betenkningstid før de sa:

JA!! Klart vi blir med.

De fikk også beskjed om at våtdrakt er juks, mens Kari Traa var innafor.

 

( Dette bildet har jeg tjyvlånt fra Frøya.no. Fotograf Lena Jørgensen )

 

Det at vi gjør dette sammen tror jeg er av stor verdi, for vi må stå samlet som helsepersonell for å kunne yte best mulig service til våre innbyggere. Vi må stå sammen, ikke bare innad, men også utad. Det er noe vi er nødt til å jobbe med i hele vår organisasjon, for samhold og respekt kommer ikke rekende på ei fjøl. Det finnes skjær i sjøen, her som alle andre steder.

Det handler om å spille hverandre gode, for vi jobber på det samme laget. Heldigvis er det sånn hos oss, at når det virkelig gjelder, så tar ledelsen på seg drakten og løper inn på gressmatta. De holder hele kampen, selv om det betyr overtid. De går ikke hjem klokka fire og lar verden og virkeligheten seile sin egen sjø. Da er det ikke dem og oss, men VI. 

Det har jeg fått ta del i mange ganger.

 

 

Vi fikk bruke yttergangen i bedehuset som omkledningsrom, så hadde vi i tillegg Vår Herre med på laget, som en av oss sa. Det som er så fint med dette bedehuset, og folket som styrer der, er at de er inkluderende, og ønsker alle velkommen.

Vi fikk JA med en gang, også her.

Hvis jeg hadde fått valget en gang til, ja, så hadde jeg blitt sykepleier. Om jeg hadde valgt på nytt, så hadde jeg valgt hjemmetjenesten. Smak på ordet:

Hjemme.

Og for dem som av ulike grunner ikke klarer å bo i heimen sin, så kan jeg fortelle dere at på sykehjemmet, der får de folk til å føle seg som hjemme. Det ser jeg på nært hold hver eneste dag.

Det er en sann glede å glede seg til å gå på jobb. 

 

Jeg tenker mye på dem som får livet snudd på hodet. Er håpet medfødt? Har vi alle en liten sped spre av håp på innsiden, som gir oss styrke til å finne veien videre?

Jeg tror det.

 

 

OM Å KOMME SEG VIDERE

 

ein stad langt inni kaoset vil du finne

bortgøymd i et hjørne noen gamle fjøler og

ei halvfull eske med spiker

 

ein rusten hammar

spann med slantar av grønmåling

 

ein stad langt inni kaoset finst

byggematerialet du treng

 

grunnmuren har du i deg

 

- Øystein Hauge -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Humor på jobben

 

 

Jeg leste nettopp at humor er en viktig faktor med tanke på sykefravær.

Mer humor, mindre fravær.

Det er kanskje derfor hjemmetjenesten scorer stort på nærværsfronten, for hos oss ler vi veldig mye. Vi er veldig forskjellige, men vi ler mye sammen likevel. Noen er verdensmestere i å fortelle gode historier, og noen er verdensmestere i å få latterkrampe. Enkelte av oss har underfundig humor, og andre er bare født morsomme.

Vi har så stort nærvær at vi fikk ei diger kake som premie her om dagen. Vi har så godt arbeidsmiljø at vi ikke har råd til å være borte, eller hjemme. Misforstå meg rett, for er du syk så er du syk, men virkeligheten er noen ganger en annen. Noen ganger er terskelen for å være hjemme fra jobb lav, fordi det er mye annet enn kroppen som skranter. Da blir den vonde følelsen i kroppen et påskudd for å holde senga, fordi vi egentlig ikke har det så bra på jobb, av mange forskjellige grunner.

Det er ikke så enkelt som at en latter forlenger livet, eller sparker oss ut av senga, men det er den gjennomgående stemningen i gruppa som holder oss på beina, selv i tunge stunder.

Jeg er stolt av arbeidsplassen min.

Og av mine kollegaer.

 

 

Humor gjør oss mer robuste til å tåle alvoret, som det finnes masse av i vår hverdag.

En annen ting som bidrar til at jeg tåler utfordringer på jobb, er at jeg velger å fylle fritiden med det som betyr veldig mye for meg, nemlig naturen. Jeg er helt avhengig av naturen. I går så vi to havørn som parret seg, og det er ikke hverdagskost, selv om det kryr av ørn her ute. Jeg følte meg som en kikker, men jeg kikket likevel.

Og vi finner alltid ryper, for Milla er iblandet fuglehund. Fire stykker fløy opp rett foran nesa vår, og jeg ble hengende etter.

 

 

Se deg aldri tilbake er det noe som heter, men det har hverken Milla eller jeg skjønt. Vi vil ha overblikk i alle retninger, og noen ganger kan det være slitsomt. Det går ikke an å ha full kontroll, eller oversikt, over det som har vært, det som er, og alt som kan skje.

 

 

Bra vi var alene i hauan i går, for jeg fikk plutselig latterkrampe da jeg kom på en hendelse fra jobb, som hadde med fugler å gjøre.

Jobb og fritid flettes inn i hverandre, selv om jeg har blitt flinkere til å skille mellom disse to. 

I går gikk vi over fem vann, og var ute i fem timer. Vi brukte ikke en time pr vann, men gikk som vanlig på kryss og tvers, og utenfor oppmerkede løyper. Det er der vi gjør våre oppdagelser.

Jeg har forresten enkel humor, for vet dere hvor mange samer det er plass til i en lavvo?

Alle saman.

Det er forresten vår filosofi på jobb også; det er takhøyde til tusen, og plass til alle.

Alltid på villspor

 

 

Vesle villfugl, syng
bakom snøkvitt bar.
Ingen svarar - sus i lyng.
Vesle villfugl, syng.

- Hans Børli -

 

Den som har tenkt å henge på meg i løypa må påberegne ekstra tid, for jeg klarer alltid, ALLTID å havne på villspor. Løypestikkene står tett som hagl, men det gjør ingenting, for jeg klarer det likevel.

Heldigvis er jeg kjent inni Frøya, så det er aldri fare på ferde, men det irriterer meg litt at jeg er så tankefull og tankeløs at jeg ikke følger med på ferden.

Min egen ferd i vinterlandet, sammen med verdens beste turkompis. Jeg kan ikke skylde på at hun distraherer og villeder meg heller, for det skjer bare når hun ser et harespor, eller lukter at det er villsau i nærheten. 

Ganske ofte, med andre ord, for det er ulldotter overalt.

Da følger vi etter, og er plutselig et helt annet sted enn dit vi egentlig hadde tenkt oss.

 

 

Det er islagte, snødekte vann langs løypene nå, og vi våget oss utpå, for det har vært kaldt i hele vinter. Dessuten hadde både en firhjuling og en skiløper krysset vårt spor, så da fulgte vi etter. Riktignok har det sneket seg på en kilo eller to i vinter, men SÅ tung er jeg ikke.

Isen holder det den lover.

De to kiloene skal få føtter å gå på, tenkte jeg, og trasket etter Milla. Jeg har ikke lastet ned en helseapp på telefonen - ikke som jeg vet om - , men plutselig peip den at jeg hadde nådd mitt mål om 10 000 skritt. Hvordan vet telefonen om jeg har som mål å gå  X antall skritt i løpet av en dag?

Det er altfor lenge siden jeg har hørt den lyden.

Det er alt for lenge siden jeg har gått 10 000 skritt, så derfor gikk jeg samme vei tilbake, og samlet det dobelte, når jeg først var i farta.

Det gjorde godt for både kropp og sjel. Ja, for sjela også, og for pusten, selv om jeg måtte gå flere kilometer før pusten rakk helt ned i tærne. Jeg prøvde flere ganger underveis, men den kom ikke så langt ned som til magen en gang.

Det er helt sant, for jeg er veldig anspent og forknytt om dagen.

Man skulle nesten tro at jeg var supermodell og to meter på strømpelesten, for pusten har en forferdelig lang vei å gå før den rekker ned til stortåa. Jeg har visst stankelbein, selv om jeg er bare litt over en meter lang.

Jeg svever på mine lange lemmer, og får ikke puste, men sannheten er at jeg har solide legger som tåler en støyt.

Fotballegger, som i følge min sønn kunne fått plass i Guinnes rekordbok. 

Det er mange år siden han sa det.

 

 

Når vinteren er på dette viset så er den gavmild og vakker. Da er den en fryd for øyet, synes jeg.

Glitrende fryd.

 

 

Milla da, teller hun skritt? Lengter hun hjem til vedfyringa og stuevarmen? Det tror jeg ikke, for hun elsker dette livet.

Men etterpå sovnet hun som en stein foran ovnen.

Mett og tilfreds, mens hun laget merkelige lyder i søvne. Kanskje hun drømte om harespor og ulldotter, og om en vinter som varer evig.

Det beste med vinteren er at jeg kan følge mine egne spor tilbake, for da kommer jeg hjem til slutt.

Likevel:

Det er vel omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv.

 

På tide å krype ut av hiet

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 DET ER LANGT MELLOM VENNER

 Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

 

- Kolbein Falkeid -

 

Selv om jeg er kjempesliten for tida så kjører jeg på, både på jobb og hjemme. Jeg går inn for jobben med liv og sjel, og jeg vasker huset når jeg burde ta fri. Jeg finner liksom ikke ro noen steder, men jeg er absolutt ikke vårkåt.

Det er ikke derfor.

Jeg trives i mitt eget selskap, og er egentlig ikke av den rastløse og urolige typen heller. Det må ikke skje noe hele døgnet, selv om jeg drømmer livlig i disse dager.

Det er ikke derfor.

Jeg tror det er fordi jeg er alene. selv om jeg har mange rundt meg. Jeg tror det er fordi at jeg har valgt det selv, og derfor har en følelse av at det ikke er lov å være lei seg, Det er ingen som er død, så da er det ikke en målbar sorg, på en måte. Det har ikke skjedd noe tragisk, grusomt, fælt som ligger til grunn, det var bare et aktivt valg.

Det er alltid mange sider av en sak, og livet består av mange faser og fasetter. Det består av mange farger, også, derfor er det ingenting som er bare svart og hvitt. Himmelen er ikke svart, for det finnes stjerner der, selv når vi ikke ser dem. Snøen som daler ned gir en illusjon av at verden er hvit, men det er den ikke.

Ingenting er bare det ene eller det andre, men sammen blir det en helhet.

Jeg er innmari glad for de vennene jeg har som ikke gir meg følelsen av å være femte hjul på vogna. De fleste av dem er så voksne og etablerte nå, at de behøver ikke å gjøre ALT sammen med en mann, så derfor reiser vi på hytteturer, drikker vin, skravler, fniser, strikker, eller vi sitter i hver vår vår stue og ler oss skakke av Messenger-meldinger og barnslige figurer.

Det tikker alltid inn ei melding når jeg minst venter det.

Dessuten har alle disse kvinnene rause, inkluderende menn, gentlemen til tider, selv om jeg noen ganger får hint om at de er håpløse. Det er bra de ikke leser loggen vår, for å si det sånn.

Det er akkurat som om døgnet fikk flere timer etter at ungene flyttet hjemmefra. Jeg fikk mer tid til overs, som jeg kan bruke på meg selv. Disse timene er både gyldne og grå, alt etter hva jeg velger å fylle dem med. Jeg er flink til å være ute på tur, og jeg elsker å sitte alene på et svaberg med tankene mine. Jeg elsker det virkelig, for da får jeg en fred på innsiden som jeg ikke klarer å fange ellers. Gråfargen kommer gjerne snikende når det er høstferie, vinterferie, påskeferie, sommerferie, og ikke hverdag, for da står familien i sentrum.

Da hender det at ting føles litt skjørt og sårt.

Hva gjorde jeg feil, liksom? Hva gjorde VI feil?

Hva skjedde?

Har samlivsbrudd blitt en så vanlig foreteelse at folk bare trekker på skuldrene av det? Kan man bare reise seg og gå videre som om ingenting har hendt?

Sånn er det ikke, for det krever masse arbeid å reise seg igjen, og den som tror at det er en lettvint løsning tar så inderlig feil.

Dette innlegget er ikke ment som syt og stakkars meg, for life goes on, og det finnes verre ting, men det er ment å skulle gi et innblikk i hvordan det kan være.

En flik av en annen verden, som ganske mange opplever. I fjøset vårt, for eksempel, henger det en bråte brudebilder, for pappa hengte bildene der etterhvert som brødrene hans ble skilt. Det var ikke vondt ment, men det passet seg liksom ikke å ha dem på stueveggen lengre.

Så fikk sauene noe fint å hvile blikket på mens de tygde drøv, for det kan faktsik komme mye godt utav endringer.

En ny start for både den ene og den andre.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

De siste fem årene har kullkastet livet mitt på godt og vondt, og jeg har blitt sterk som en bjørn. Akkurat nå ligger den visst i hi, men det er tid for å strekke på beina snart. Det er på tide å krype ut av hiet; fysisk, men særlig mentalt. Jeg må slutte å brumme over det som har vært, og over ting som ikke gikk min vei. Ting jeg ikke burde ha sagt eller gjort, og det som burde ha vært annerledes. Det får jeg likevel ikke gjort noe med. Jeg vet det så inderlig vel, men jeg er en mester på å dvele. Jeg er verdensmester i å analysere, og jeg er flink til å straffe meg selv nå jeg ikke havner øverst på pallen. 

Det passer jo fint i disse OL-tider, nå som det blåser en vind av gull over landet i nord.

 Jeg må slutte å subbe rundt i joggebuksa, og begynne å pynte meg litt, for jeg vet at det hjelper. Jeg vet ikke om det er innsiden som speiler utsiden, eller omvendt, men jeg er sikker på at det henger sammen. Blikket forteller også mye om hvordan allting er, men da må jeg våge å løfte det.

Det gjorde jeg ikke i går, for i butikken hadde jeg puls på over hundre, selv om jeg bare skulle handle brød og smør. Ingen grunn til høy puls altså, men den renner avgårde når den bestemmer seg for det. Den flyr til himmels av ingenting, og er like dundrende som når jeg utfordrer høydeskrekken. Jeg behøver ikke pulsklokke, nei, for kroppen taler for seg selv.

Når jeg sitter på svaberget, derimot, da er det bare tankene som flyr,

for tankene har måkevinger,

havet stanser dem ikke.

 

 

 

 

 

Sovne som mus

 

Det hender jeg finner perler på Instagram, i form av dikt, som treffer midt i planeten.

Dette er ett av dem:

 

VAKNE FRISK OG LANGSAM

som ein kunstisbane

utan rekordar, tenkje

at i dag, akkurat i dag

skal eg gå ein runde

med meg sjølv

akkurat så bedageleg

at eg greier å henge med.

 

( Oddbjørn Aardalen )

 

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg gikk en runde med meg selv før jeg sa ja til å bli fast skribent for lokalavisa Hitra-Frøya, i spalten Fra sidelinja.

Den tanken som gikk av med seieren var:

HOPP!!

Det skumleste med hele prosjektet var å ta bilder. Jeg forkastet det ene etter det andre, fordi jeg så vettskremt ut. Jeg kan jo ikke ha redsel i bikket når jeg skal formidle et budskap. Redaktøren fikk streng beskjed om å slette alle bortsett fra ett, og dette ene kunne de bruke både som portrett og som helbilde. 

Tålmodig kar, for jeg hadde noen justeringer på teksten min underveis, før deadline, som han endret med et smil.....flere ganger.

Jeg tror iallefall at han smilte, men sikker blir man aldri.

Det er forresten godt å våkne opp frisk og langsam, akkurat så bedagelig at jeg greier å henge med. Det er ingen rekorder jeg skal slå i dag, men jeg kan prøve å lage noen piruetter på isen, sånn at jeg setter spor etter meg.

På denne vakre vinterdagen som snart blir vår.

I år gleder jeg meg til lyset kommer tilbake. Jeg kan allerede høre småfuglene utenfor. og jeg gleder meg til svarttrosten, tjelden og spoven -  i motsatt rekkefølge - vender hjem, for det er spoven som er min favoritt.

Og det er EN fugl jeg ikke kan fordra, for den har den samme ensformige, irriterende tonen hele døgnet. Det er umulig å sitte ute og lese i en bok. Si meg, sover du aldri? Jeg vet ikke hva den heter, men denne lille skapningen gjør ikke annet enn å synge med sitt eget nebb, akkurat som alle andre gjør.

Den vil så gjerne høre til.

Kanskje fuglen må rope høyt for å bli hørt. Kanskje den er sint fordi den vet at andre har lifligere toner innabords? Kanskje den misunner svarttrosten som har selvtillit nok til å sitte i toppen av treet og juble høyt i sky. Kanskje den heter gransanger, for det kryr av sitkagran rundt huset mitt.

Sitkagrana hører ikke hjemme i vår fauna, men den vet å ta seg til rette. Det er egentlig ikke grana si skyld, for vi har selv vært med å plante den da vi gikk på barneskolen. Vi puttet til og med flere trær i samme hull, for da gikk det fortere.

Så vi kan antagelig skylde oss selv.

 

 

 

Se, hun smiler.

Alt starter med oss selv. Vi har alle et ansvar for mennesker og ting omkring oss. Noen ganger lærer man mer av å lytte, enn gjennom å prate, selv om tonen ikke alltid treffer på første forsøk.

Øvelse gjør mester.

Det går an å øve på selvinnsikt, sånn at man blir mer bevisst sin egen rolle i møte med andre. Bare man ikke analyserer seg ihjel, for det er heller ikke å anbefale. Noen ganger er det greit at mennesker bare kommer rekende på ei fjøl, blir værende, eller drar forbi. 

Noen matcher vi med, og den rakveden er gull. for den samler jeg på. Andre tapper oss kanskje for energi og livslyst, og vi bør la dem fare videre. Alle kan ikke være hverandres beste venn.

Jeg liker knusktørr rakved, for den brenner godt, og da kan vi varme oss på bålet.

Jeg liker til og med knusktørr humor.

Vi kan ikke bygge relasjoner med alle vi møter langs veien, men vi kan takke høflig nei. Det er mest vennskap jeg har i tankene når jeg skriver disse ordene, for det er dem det er flest av i verden.

Men det handler ikke om å ha flest.

Det er om at det er ekte, for da tåler vi å la den andre skinne, og vi er sterk nok til å dra den andre opp fra sofaen når det mørkner til. Som oftest er vi på bølgelengde, takk og pris. Bølgelengde er avstanden mellom to bølger i en gitt periode, og det er i det mellomrommet vi drikker vin, bader i havet, prater om alt mellom himmel og jord, strikker, padler, drar på konserter, deler en pose sørlandschips, og bare VET hvem som er til å stole på i all slags vær.

Jeg vet at jeg noen ganger er den forhatte gransangeren. Da maser jeg vettet av vennene mine; jeg pirker og pirker og pirker, helt til en ærlig sjel teiper igjen nebbet mitt.

I går så jeg en ørn som satt og speidet utover sitt rike. Jeg tror det var en hunn, og jeg tror at det var meg, for jeg er ikke bare nebbete. Jeg liker å speide utover havet, for da blir jeg kjent med meg selv. Da får jeg puste, da finner jeg ro, og da har jeg kontroll. Da har jeg oversikt over alle holmer og skjær, minus skvalpeskjærene.

De er skumle, selv om de er avmerket på kartet. Jeg er en elendig kartleser, såpass selvinnsikt har jeg selvfølgelig :-)

Jeg leste et sted at man kan sovne som en mus, og våkne som en ørn. Det gjør jeg ganske ofte. Jeg kan være bittelita når jeg kryper under dyna, men dagen etter gjør jeg som ørna. 

Skaffer meg overblikk.

Betroelser

 

 

 

Sei at nokon av dei beste dagane eg ha

var dagane me delte

som eg aldri kjem ifrå

Og sei at eg er lei meg

for alle feil som blei

men at ingen av dei mange

var meint å såre det me va

 

Sei, sei, sei alt det der frå meg

Sei, sei, sei alt det der frå meg

 

- Thåstrøm -  (på norsk )

 

Sunget av Ingebjørg Bratland, som bare hun kan. Hun fikk Kongen til å gråte, men det var av en annen sang.

Alt hun tar i blir til gull.

 

Alt vi velger, alt vi velger bort, og alt som bare skjer av seg selv, det former det mennesket vi er i dag. Alle gjør feil valg, trygge valg, utradisjonelle valg, eller lar andre velge for seg. 

Valgnederlag smaker lakris, for det liker jeg ikke.

Den følelsen av at man ikke har noe å gi, og ikke skjønner hvorfor. Føleleser er så vanskelig å forholde seg til at jeg alltid har problemer med å stave det riktig. Jeg må nesten alltid tilbake og korrigere ordet etterpå.

I dag får det stå som det står.

Kanskje det er der problemet mitt ligger. Jeg er alt for god til å styre, pakke bort, sortere og korrigere. Kan jeg ikke heller slippe dem fri, så de får leve sitt eget liv?

Litt mer kaos og uorden i livet mitt skulle jeg sikkert nok behøve.

Jeg må ha orden og system rundt meg, for da blir det roligere på innsiden av kroppen. Hvis noen slenger ting og tang rundt seg - rundt MEG - da sliter jeg med å opprettholde ro og orden i bikuben. Da har ikke Dronningen kontroll på sine arbeidere mer, så da blir det humlesnurr.

Humlesnurr i hodet.

Jeg styrer etter mitt indre kompass, og det er ikke særlig lurt, for jeg har dårlig retningssans. Selv om jeg besto Båtførerprøven med glans, så betyr jo ikke det at jeg kan styre ei skute. Magefølelsen da? Er den til å stole på?

Intuisjonen?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Magefølelse er jo en følelse det, også, så da har jeg kanskje et rikt følelsesliv likevel. Jeg hopper mer fra 10-meter`n enn før. Jeg sier ja til mye av det som jeg sa nei til før, og det har jeg bare godt av. Jeg sier nei til ting jeg burde ha sagt nei til for lenge siden, og det burde jeg ha skjønt før.

Det er veldig lett å være etterpåklok.

Jeg tror på den filosofien om at det jeg velger nå, er det som kjennes riktig for meg nå. Jeg kan ikke vurdere nå-følelsen opp mot tidligere erfaringer, selv om det er fint å ha erfaring på baken. Det jeg prøver å si, er at det mennesket jeg har vokst til å bli,  ikke kan klandre seg selv resten av livet for valg som ble gjort for hundre år siden, for da var hun en annen.

Selv om hun alltid har vært seg selv.

 

Det er derfor jeg liker disse ordene av Inger Hagerup så godt:

" Nå kan jeg rekke hånden til henne jeg var. "

 

Jeg vet at jeg noen ganger gjentar meg selv, men jeg synes at dette temaet er så viktig. Hvis vi gjentar noe mange nok ganger så blir det til en visshet.

En sannhet, så det er derfor det er viktig å mate seg selv med ting som smaker godt.

Ting som ikke smaker lakris.

 

Andre elsker lakris, for sånn er livet.

 

Er det typisk damer å være knallharde i vurderingen av seg selv? Hvorfor er menn mandige og tøffe med grått hår, mens vi ender opp som grå mus om vi ikke tilsetter farge? Hvorfor høres det macho ut å ha pondus, mens damer helst skal ha flat mage? Hvorfor sover menn som stein, mens vi halvveis sitter i senga, på grunn av at vi stabler problemene under puta?

Har vi skapt dette verdensbildet selv? Er det sånne tanker vi sysler med om natta, mens han snorker ubekymret?

Vi må slutte å dyrke sånne vrangforstillinger. Jeg kjenner mange flotte damer med grått hår, men jeg kjenner nesten ingen kvinner med helt flat mage. Og hva med henne som ikke smetter inn i størrelse Medium? 

Hovedsaken må være å være glad i seg selv, for da er det mye lettere å bli glad i andre. Jeg tror det er en forutsetning for å skulle åpne hjertet sitt for andre, at man først og fremst er venn med sitt eget speilbilde.

Det er ikke alltid det letteste, det vet jeg ganske mye om. Men se på meg nå; nå blomstrer jeg med blogg, i jobben som sykepleier og kreftresssurs, og snart med nye utfordringer. Det er det som er fordelen med å skrive. Da er det ingen som ser at jeg er litt vissen og halvdau, og kanskje trenger en skvett med vann.

Fortsatt har jeg dager der jeg føler meg nedstemt og tom, men det tomrommet prøver jeg å fylle med positive opplevelser, og det hjelper faktisk. Det hjelper sakte, men sikkert, å fortelle seg selv at man duger. at man er mer enn god nok, at man kan gjøre en forskjell, og kanskje hjelpe andre.

Hurra for alle kvinner og menn, selv om sistnevnte snorker. Det merker jeg ikke så mye til, for jeg har senga for meg selv.

Hurra for den lille forskjellen, og for at du er god nok. Ikke bare god nok, men mer enn bra nok.

Helt unik faktisk!

 

PS   Donald Trump er unik han også, i sine egne øyne, for hvis man går i den fella at man bare ser seg selv og sin egen makt ( som jeg mistenker at han gjør ), så blir verdensbildet annerledes enn det de fleste andre ser.

Og hvorfor har han ikke grått hår?

Nei, takke meg til en ekte mann, som vet å verdsette det som virkelig betyr noe her i verden, og som helst ikke farger håret.

HEI!

Der møtte jeg meg selv i døra, for hvorfor skal ikke menn få farge håret om de vil, når kvinner har gjort det til nesten alle tider? 

Alle har et valg, og jeg liker ikke hverken mannen, høysåta, eller meningene hans.

Det må det være lov å si høy(t).

Se, han ligner, bortsett fra at i denne høysåta spirer det nytt håp for verden.

 

 

 

- Siste resept -

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I går så jeg "Siste resept" med Per Fugelli. Det var en sterk og gripende film.

Jeg ble mest slått av utstrålingen hans.

Jeg ble sugd inn i filmen, og inn i livet deres, av stemmen, ordene, refleskjonene og ektheten. Åpenheten om liv og død, og kjærligheten mellom ham og kona.

Kjærligheten til naturen.

Vakre Røst. Jeg drømte meg dit, og fikk en vill ide om å kunne oppleve dette stedet på jord. Jeg elsker det hardbarka, jordnære folkeslaget,som lever etter været.

Det omskiftelige været som mennesket må føye seg etter, for det nytter ikke å kjempe mot naturkreftene.

Man må lære seg å leve MED. 

Sylvi Listhaug fikk passet sitt påskrevet, og mange er sikkert uenig i hans ytringer, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Mange mener mye om mangt, og en av de tingene han sa, var at han ville savne å krige for det han mener er riktig og viktig.

Det er også viktig å snakke åpent om døden.

Jeg tror ikke det er lurt å dyrke den tanken, sånn at man går rundt og er redd for å dø, men den kan være et bakteppe i livet, for da opplever jeg livet sterkere og rikere.

Da hører jeg spoven på marka, eller kjenner lukta av sjø tidlig på morgenen, lenge før alle andre har stått opp. Akkurat nå gleder jeg meg mest til speilhålka forsvinner, sånn at det går an å gå som folk. Jeg gleder meg til å gå oppreist igjen.

Kona til Fugelli fikk hjerteinfarkt, og han tenkte at påkjenningen med hans sykdom hadde påvirket hjertet hennes, et slags broken heart-syndrom. Dette sørget han over.

Og han gjorde en oppdagelse:

 

«Nå aner jeg hvordan Charlotte har det, med en mann som dør og dør i åtte år. Det er greiere å dø selv».

 

Det koster å være pårørende. Det ksoter å være den i flokken som skal være ansiktet utad når den man er glad i mister hår, funksjoner, sosialt liv, og alt de pleide å gjøre før. Jeg tror de bytter på å være sterke og svake, den som er syk, og den som går ved siden av, men kanskje burde vi se de pårørende mer.

Tilby hjelp, samtaler, være en god venn, levere middag på døra, tilby å kjøre barna til og fra trening, eller noe ganske annet. Da er det lettere å få kabalen til å gå opp. Mulighetene er grenseløse, bare vi ikke tråkker over andre sine grenser. Vi tramper ikke inn med skoene på og tar oss til rette. Vi tar på skoovertrekk, eller tar av oss på beina.

Vi føler oss fram, men ikke så forsiktig at vi ikke våger.

Det er ikke så skummelt som det kan virke, for det handler mest om å vise omsorg. Jeg tror ikke vi skal være så redd for å si noe feil, eller gjøre noe galt.

Per Fugelli stjal blomster i Botanisk hage, og han gjorde det med stil. Han gjorde det diskre, men uten å skade planten eller omgivelsene. Han knep av en blomst der det ikke var så synlig for andre, så kunne forbipasserende fremdeles nyte synet av blomsterflor, uten å merke hva han hadde gjort.

En raffinert tyv.

I går snakket vi om døden på jobb. Ei av de jeg jobber sammen med, sa at hun har som mål her i livet å blomstre ( les: spise, drikke, le, sprudle og leve )  så mye at vi iallefall ikke skal glemme henne de første fjorten dagene etter hennes død.

Det er bra at vi setter oss egne mål.

Det går an å putte humor inn  i alle slags situasjoner. Å le sammen er befriende, for det utløser hormoner som gjør oss godt. Heldigvis var det mye humor i denne filmen. Jeg fikk en tanke i hodet mens jeg satt i kinosalen, en setning som historien sikkert ønsket å fortelle meg. Jeg tror at den setningen kom ramlende fordi naturen og folket på Røst traff meg midt i hjertet:

Dø ikke før døden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Dans en dans, tygg på et strå, les ei god bok, bestig en fjelltopp, dra opp en torsk fra havet, stjel en blomst ( for det får adrenalinet til å bruse ), ta en hvil- og et glass vin ved bryggekanten, pust med magen.

Eller stjel ei salmebok

Et av de sterkeste øyeblikkene i filmen, er når de to synger en salme sammen, selv om han ikke eier sangstemme. Aldri i verden om jeg hadde våget å synge for åpen scene. Men han gjør det sammen med ei han har delt mesteparten av livet med, det blir kanskje lettere da. Jeg ble nesten litt misunnelig på samspillet deres. Og da de sto på brygga og holdt rundt hverandre, som nyforelskede tenåringer gjør. At det går an <3

Siste resept.

Siste vers:

 

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder.
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

 

En gave

 

 

-  Ord kan være både fine og farlige. Du bruker dem med kjærlighet -

 

Dette er en av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått, og jeg fikk dem i går.

Disse ordene skal jeg leve lenge på.

De hjalp meg å finne tilbake inspirasjonen som jeg har manglet en stund. Plutselig fikk jeg lyst til å skrive mer. Jeg tenkte kanskje at jeg hadde brukt opp både ord og tema, men sånn er det visst ikke.

Ordene og tankene hviler på innsiden, og venter på å bli formulert på riktig måte. Forresten, de hviler ikke egentlig, for bokstavene flyr hulter i bulter der inne.

Jeg må bare få dem til å fly i formasjon. Hvis jeg klarer det så kan noen av dem hvile, mens andre viser vei.

Dette ble poetisk......det er så vidt jeg skjønner det jeg selv skriver.

Men jeg elsker å leke med ord, selv om en setning egentlig ikke har lov til å begynne med ordet MEN.

Ikke med OG, FOR, HELLER, heller

Ordene maler bilder. Det er derfor jeg liker å lese det som andre skriver også, så lenge det ikke handler om krim, og så lenge de har en viss peiling på tegnsetting. Jeg kan ikke fordra at komma havner på feil plass, for jeg lærte en dødsviktig huskeregel på barneskolen, og den viser hvor galt det kan gå:

 

Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

 

Orddeling bryr jeg meg også om:

Kjøtt kaker

        sammen heng

                       pilot frue.

 

Det henger ikke på greip å dele opp ord som ikke er skapt for å deles.

 

En ting jeg er glad for, er at folk våger å dele dikt som tar pusten fra meg.

Dette er det fineste diktet jeg vet om:

 

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, 
var lova som gjalt oss to. 
Anten vi møttest tidt eller sjeldan 
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu 
når eg har stått litt og sett mot huset 
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant 
som no over knastande grus 
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

- Halldis Moren Vesaas -

 

Det er så dirrende vakkert at jeg ikke klarer å tolke det, selv om jeg er glad i å tolke dikt. 

Jeg ER dette diktet.

Mer behøver jeg ikke å skrive.

FOR nå skal jeg nyte et glass vin.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sov godt

 

Jeg fant et dikt som passet så godt til meg. Det er skrevet av Leif Steinholt, og jeg aner ikke hvem det er:

 

Det var en liten morgenfugl
som ikke ville sove.
Hun letta fra sitt natteskjul,
en varm og god alkove.
Og klokka den var kvart på 5
der vinduet sto litt på klem,
så svingte hun seg ut og opp
med smil om munn og våken kropp.

Og utenfor var himmel`n matt
slik som den pleier være,
når morran ennå er mest natt
og skyggene er nære.
Men morgenfuglen fløy avsted
i toppen av et bjørketre,
der satte hun seg, lett og støtt
og følte seg slett ikke trøtt.

 

Mens resten av verden sover, føles det som, er jeg oppe og baker kanelsnurrer. 

Eller gjør andre ting.

En konstant uro i kroppen, som kryper het inntil beinet, samtidig som jeg fryser natt og dag og hele tiden. En frost som ikke kan pakkes inn i flere lag med klær.

Jeg som alltid har vært så varm, og som ikke tåler at det fyres for hardt.

Nå er det omvendt.

Men den tiden før andre står opp, den er gull verd.

Det er da jeg har mest fred i sjela, for det føles som en bonus, som ikke skal brukes på bekymringer og stress. Det er som om døgnet får mange ekstra sekunder og minutter med kvalitetstid.

Tenk så heldig jeg er.

Jeg MÅ ha denne stunden for å kunne mestre de andre timene akkurat nå.

Selv om jeg bruker armbåndet som det står SJUKT STERK på, og selv om jeg har stjernesmykket i halsgropa, det som skal gi styrke hvis jeg gruer meg til noe, så har det ingen kraft akkurat nå.

Det hjelper ikke.

Det som hjelper er å være ute, hvis jeg bare holder meg på beina, men det gjorde jeg ikke i dag. Milla har løpetid, og stien er ulendt og såpeglatt. Selvfølgelig møter jeg en kar på stien, med hannhund i bånd.

I dag var jeg alldeles ikke sjukt sterk.

Selvfølgelig stupte jeg framover, og gikk på trynet i lyngen. Jeg landet mykt, men fyttikatta så pinlig det var. Jeg hang på slep etter en løpsk husky. Jeg prøvde å sette meg på bakbeina, for jeg har ikke løpetid i det hele tatt.

Er det sånn det føles å falle pladask for en mann?

Da kan det være det samme.

 

Så nynnet hun et morgentrall
for dem som ville høre,
og sang den ut med morgengjall
slik morgenfugler gjør det.
Men rundt i skogen var det tyst
og få som ønsket morgendyst,
det raslet lett fra treets blad
som om de hvisket «slapp litt a`!»

 

Noen har forresten hacket kortet mitt og tatt masse penger, så en ulykke kommer sjelden alene. J***a banditter!! ...selv om jeg er opplært til å ikke banne.Tenk å ta pengene fra en sykepleier som kjemper for høyere lønn.

Eier de ikke skrupler?

Hvis de en vakker dag skulle få bruk for en sykepleier, ja, da skal det koste dem dyrt. Da skal de få igjen med samme mynt, og jeg skal føre overtid med gaffel, selv om ingen klarer å slå kloa i dem.

Det er ren svindel.

Nok er nok, men det var ikke alt, for på tur hjem fikk jeg varsel om at ei lampe hadde sprunget. Jeg hadde mest lyst til å legge på sprang selv også, for hvor hadde den tatt veien.

Den lyste jo i går.

Er det rart jeg elsker morgentimene, da verden tar en pause?

Er det rart at det er godt å finne senga når det blir kveld, så tankene får hvile? Jeg legger dem under puta, og der får de ligge til jeg våkner klokka fem. Eller til Milla vekker meg, for det passer hun alltid på å gjøre.

Jeg har lært, sikkert av en mann, at jeg ikke får gjort noe med noen ting mens det ennå er natt.

Da kan jeg like gjerne sove.

 

Så morgenfuglen reiste hjem
fra tidligferden ute,
dit vinduet sto litt på klem
tok hun ei retur-rute.
Hun satte seg på senga ned
og sovnet inn på en-to-tre,
når sola lyste, gul og rund
var hun fremdeles hos Jon Blund.

 

 

 

 

 

 

Barfrost

 

 

Hvis du er litt naken og sårbar, hudløs og mottagelig for alle slags inntrykk. Akkurat da titter vintersola fram, ikke så varm ennå, men avslørende. Den avslører til og med hundens etterlatenskaper, så den måtte jeg pakke i en pose og ta med hjem.

Et hundeliv kan være ganske behagelig. Jeg drasser på dritten, jeg støvsuger hundehår, og jeg vasker gulv etter våte labber. Jeg bytter ut tørrforet hennes med nygrillet kylling når hun har jobbet på isen hele dagen, og hun får låne det beste pleddet når vi skal hvile. 

 

Å være ute er noe av det beste som finnes.

Spesielt på sånne dager, med barfrost og skøyteis. Det blir lettere å puste, og lettere å nyte livet her og nå. Det er ikke like lett å holde balansen alltid, når vi suser avgårde, men det er befriende deilig når man får taket på teknikken. Det føles som luksus å stå på skøyter etter henne, mens hun gjør det hun liker aller best.

Det knytter sterke bånd mellom hund og menneske.

 

 

I sekken har jeg nystekte kanelsnurrer, og det VET hun. Alle fortjener kanelsnurrer i pausen, til og med Milla, for det er forskjell på hverdag og fest.

Også for henne.

 

 

I dag ligger hun som en liten bylt i sofakroken, og holder hviledagen hellig. Det er det som er så fint med å ha hund - bortsett fra røyting, løpetid, hundeposer på slep, og ei som av og til vil ut å tisse om natta -  hun er aktiv sammen med meg, og hun får meg til å slappe av. Jeg kan ikke gjøre annet enn å gjøre det samme som henne, for sola har ikke stått opp ennå.

Tenne lys, fyre i ovnen, og puste med magen.

Heldigvis er vi morgenfugler begge to. Det var derfor jeg hadde nystekte kanelsnurrer på benken klokka åtte i går, etter to runder med heving. Alle som baker gjærbakst vet at det tar den tiden det tar.

Vi elsker å stå opp før alle andre.

 

 

Jeg er en smule sensitiv. Jeg tar inn alle slags inntrykk både seint og tidlig. Men jeg er sterk også. Derfor bærer jeg et armbånd som det står SJUKT STERK på.

Ikke bare derfor, men aller mest for å støtte en viktig sak. Inntektene  fra salget av dette armbåndet går til UNG KREFT, til den som er syk og til deres pårørende, sånn at de kan få en bedre hverdag.

Et streif av sol.

Samme hvilken livssituasjon vi befinner oss i, så er vi både sterke og svake. Vi behøver å være alene iblant, og vi trenger hverandre, ikke bare når det røyner på, men også når vi kan dele fine opplevelser.

De fine stundene som vi deler med andre, er kanskje den styrken vi lagrer inni oss til bruk for tyngre dager.

Et bål å varme seg ved.

 

 

Kanskje du

behøver noen som trenger deg

behøver noen som hører deg

Kanskje du

behøver noen som trenger deg

Kanskje du behøver

kanskje jeg behøver

kanskje vi behøver noen

som trenger oss

- CC Cowboys -

 

 

Noen ganger er hjertet like bart som naturen midtvinters. Men det er sterkt. Vi lager riper i isen med stålet fra skøytene, men sola smelter dem. De stikker ikke særlig dypt, og råka holder vi oss unna.

Vi tar forholdsregler. Vi studerer landskapet for ikke å plumpe uti. Noen ganger havner vi på dypet likevel, og det er da vi behøver andre.

Familie, venner, Milla, kollegaer, mennesker som dumper inn i livet og setter varige spor.

Alt det der, som jeg er så glad for å eie. 

Vi eier forresten ikke hverandre, vi låner, og gir noe tilbake. Noen ganger der det deg, og en vakker dag er det kanskje meg. Ingen kjenner dagen, men dagen i dag blir visst også fin.

Det forteller horisonten meg; den linjen som skiller jorda fra himmelen.

Hvor langt kan øyet se?

 

 

 

 

Takk for den unyttige snø

 

 

 

Jeg tror ingen egentlig er voksne når det røyner på, sa Anne-Cath Vestly.

 

Og når det røyner på så er det godt å ha gode venner. Når jeg studerer bildet så ser jeg at nissen fulgte med på lasset, for tankene svirret i hodet, selv om de roet seg ned etterhvert. Tankene dalte ned og la seg som et hvitt teppe på marka. 

Ingenting er så fredfullt som snø. Når det er vindstille, da, for ingen hadde fortalt oss om Cora.

Ekstremværet.

 

 

Anette laget sti fra bilen og inn, mens jeg tok finpussen. Det er tungt å pløye mark med snøfreser, selv om det ser lekende lett ut. Før så skjønte vi ikke hvorfor mannfolk kan få hjerteproblemer mens de bruker snøfreseren, vi tenkte at det var en overdrivelse, men nå forstår vi det.

Det krever sin kvinne.

 

 

 

Vi hadde ølsmaking på programmet, og kjøpte dem som hadde finest etikett, eller de som hadde det mest passende navnet.

Vi ramla raskt UTPÅ.

 

 

Og utfor bar det, på en god, gammeldags kjelke.

 

 

Jeg synes dette bildet passer så godt, for vi kan være en istapp noen ganger, og vi har et lys som brenner for andre. Lyset vinner alltid, for vi vil helst være snille og gode mot dem som vi har rundt oss.


 

 

Det er nødvendig å tenne lys for seg selv, også. Det er viktig å være glad i seg selv for å kunne være glad i andre. Det er viktig med påfyll i hvedagen, og denne gangen ble det hyttetur. 

Vi strikket, vi spiste kanelsnurrer, og i stedet for å se på Tour de Ski, så valgte vi å lytte til Anne-Cath Vestly sin stemme, som fortalte om Mormor og de åtte ungene.

 

 

 

Dette var den etiketten vi likte best: Good Girls

 

 

Den isnpirerte oss til å tenne fjøslykta,

 

 

sånn at vi kunne bade i snøen.

 

 

Takk for den unyttige snø
til bry og til besvær
Nå inntas jorden av en himmelsk hær
uten bomber og granater
tvinges hele byen i kne.
Alt går litt langsommere her på jorden
når hele himmelen faller ned.

- Anne Grete Preus -

 

Anne Grete Preus har forresten skrevet en av de fineste og mest poetiske linjene jeg vet om, fra den samme sangen:

Det snør - himmelsk korrekturlakk
over feilstavet sommer.

 

Tenk å kunne skrive sånn. Tenk å finne de riktige ordene, som bare smelter på tunga. Jeg føler meg ikke truffet av dem, for mine somre har alltid vært vame og fine, men likevel så treffer disse ordene midt i hjertet.

Til ettertanke.

 

 

 

 

 

Du kan ikke forandre bølgene, men du kan lære deg å surfe

 

 

 

Vi lister oss så stillt på tå

når vi skal ut å bade,

et sjøbad gjør oss riktig godt

da blir vi begge glade.

Et sjøbad det er medisin

for det gjør huden rød og fin,

og vilje og styrke vil begge to ha

både jeg -  havets datter - og havfrua.

 

 

.BRRR.!.....det var kaldt, men nydelig. Jeg hadde tatt på meg for store ullsokker, også, så de forsvant med en gang. MEN, de kom opp til overflata og ble med på land.

Begge to.

 

 

Det meste kommer til overflata uansett, enten man tråkker det ned, pakker det bort, eller mister det på veien.

Da hjelper det alltid å tenne lys.

 

 

Dette er et bilde som beskriver at det nytter. Det nytter å lete fram viljen sin, og det er fint å tråkke utenfor komfortsonen, selv om det er trygt og godt innenfor. 

Jeg SKAL bade, sånn er det bare. Den første gangen gjør det mest vondt, og den neste litt mindre. Etterpå er det varmt og godt, bortsett fra på tærne.

Etterpå er det gløgg og venninneprat i naustet. Et naust som gjemmer på mange fine samtaler, og mye latter.

Etterpå er begge to litt sterkere rustet for alt det som venter oss i 2018.

Vi vet ikke hva.

For min egen del så er jeg både skjør og skjelven for tida, og jeg vet ikke helt hvorfor.

 

 

Dette var årets siste bad. I dag skal vi ta årets første dukkert før jeg drar på jobb.

Da skal Anette få en gave som jeg har laget på impuls, for en av mine tanker er at jeg skal være mer impulsiv enn før. Jeg skal si til andre hva de betyr for meg, mens jeg har dem.

Jeg skal gjøre det, si det, vise det. være der.

 

 

Ikke fordi det har vært jul, og ikke fordi det er et nytt år, men fordi disse stundene ved naustet er noe av det beste som finnes. Hun vet kanskje ikke hvor mye det betyr, for meg og helsa mi, eller jo, det tror jeg at hun vet.

Vi elsker havet begge to.

Dette smykket er både a for anette, det er blått hav og det er havfrua.

 

 

Dette er t for tove, blått hav, og havets datter.

Vi må jo ha hvert vårt smykke, for de spesielle anledninger.

 

 

Du kan ikke forandre bølgene, men du kan lære å surfe.

Det eneste jeg ikke liker med dette kortet er at det står Å istedet for å.

Jeg vet at jeg skal se stort på ting, men jeg kan ikke fordra skrivefeil.

Det kommer aldri til å forandre seg.

 

Rundt neste sving

 

 

Det har blitt en 
ryggmargsrefleks 
det der
for deg og meg
det å
"ta først på 
din egen maske
før du hjelper andre"

- Trygve Skaug -

 

Masken faller aller helst når man skal ha et lite pusterom, en liten fristund fra omverdenen. Jeg tror at det er mange som kjenner på akkurat den samme følelsen. Jeg bruker naturen som avkobling og nytelse, men i mellomjula gikk jeg ned for telling, så naturen får vente, og det gjør den.

Jeg kan sikkert lage engler i snøen etter nyttår.

 

 

Eller gå på ski, som jeg gjorde før i tida.

Her står jeg på ski.

 

 

Og padle, som jeg aller helst liker å gjøre, for det er noe av det mest beroligende som finnes.

Da legger jeg igjen alt det andre på land.

 

 

Jeg må huske på alt det fine som ligger rett utenfor stuedøra mi.

Jeg har ei som minner meg på det hver eneste dag.

Heldigvis.

 

 

Hun oppfatter ALT. Hun er som en forlengelse av meg selv. Hvis jeg er glad, så er hun vimsete og glad. Hvis tårene renner så kommer hun løpende for å trøste. Hvis jeg er irritabel og irriterende, så irriterer hun vettet av meg, og gir meg ikke fred.

Det hjelper ikke med maske når man har hund, for hun ser forbi den uansett.

Det fysiske og det psykiske går hånd i hånd, og jeg vet ikke hvem som kom først av høna eller egget. Ble jeg forkjøla og utmattet av at psyken er litt ute og kjører, eller er jeg mer mottagelig for tusen tanker når kroppen stoppet opp litt?

Det betyr ingenting, for begge deler er meg.

Jeg har det kjempefint i jula, for begge ungene er hjemme. Vi koser oss, vi prater, og det er fantastisk å ha voksne barn, selv om jeg aldri har lengtet etter at de skulle bli voksne. Selvfølgelig er jeg glad for at de er voksne og selvstendige, men jeg har aldri ønsket eller sagt: " Bare ungene blir litt større så skal jeg....."

Akkurat på det området har jeg vært kjempeflink til å gripe dagen.

Jeg prøver å ikke øse mine bekymringer og mine "bekymringer" over dem, men de merker det likevel, og de setter meg på plass. Tenk om jeg kunne tenkt sånn!

De har jo helt rett, begge to.

 

Noen ganger gaper jeg over for mye; det være seg brunost eller bekymringer.

 

 

Huset som kanskje må males om tre år, og holder vinterdekkene en sesong til? Gjør jeg en god nok jobb, og kan jeg tilby ungdommen en magisk jul, selv om vi ikke har hytte på fjellet? Virker hekksaksa til våren? Jeg har nevnt det før, men hvem skal passe Milla om jeg skal bort ei helg, eller bare en dag?

Lurer på om jeg skal kjøpe robotstøvsuger, for da har jeg en som  kan feie over golvet. Hundehårene er like mange som tankene mine,og ligger strødd overalt. Snakk om å møte seg selv i døra, jeg som ikke kan fordra hundehår.

Likevel er Milla min aller beste venn.

Som dere skjønner så er det ikke bare de store spørsmålene som surrer rundt i hodet. Livets store spørsmål - uten svar - må dele plassen med hekksaksa og mye annet, som bare er til å le av.

Jeg ler ofte, men tydeligvis ikke så tennene synes, for da jeg var på Stjernesenteret en dag så grep ei dame tak i meg ( les: Rita Hovde ) på ren impuls, måtte det være. Jeg lo av noe som en annen fortalte, og Rita strøk bare forbi, men stoppet og sa:

Endelig fikk jeg se tannfliret ditt!!

Jeg liker impulsive mennesker som henne :-D

Det er godt å le, for da skjer det noe med kroppen. Den blir lettere å bære på et vis. Så er det en ting til som hjelper når jeg er litt deppa. Jeg vil ikke kalle det deprimert, for den diagnosen har jeg hatt før, og sånn er det ikke nå. 

Jeg strikker.

 

 

Noen sier at det er medisin i hver maske. Jeg strikker iallefall ikke all elendighet inn i strikketøyet mitt. Jeg strikker heller av hjertens lyst, for da glemmer jeg alt det jeg ikke vil tenke på, og tenker mye heller på alle dem som jeg er glad i. Det går fint an å være glad i mennesker på mange forskjellige måter.

Jeg møter også mange som minner meg på at jeg er heldig, for jeg er faktisk frisk, selv når hodet streiker. Jeg møter mange mennesker og mange skjebner gjennom jobben min, og jeg har venner som har mistet, så jeg vet at jeg har det godt.

Den vissheten har jeg alltid med meg, selv om det roter seg til for meg i blant.

Jeg liker å gi bort små, hjemmestrikkede gaver.

Det er fint å få.

Og snart er jeg frisk og rask, sånn at jeg kan ta et nyttårsbad med Anette. Jeg har mye å glede meg over, og mye å glede meg til. Det er jeg sikker på, iallefall så lenge de slitsomme tankene ikke tar overhånd. Det skal de ikke få lov til, for som Vegard sa: Jeg råder deg til å IKKE ta med unødige tanker inn i 2018.

Noe sånt, og noe har jeg da lært dem.

 

Godt nyttår!

 

 

 

 

Julemorgentanker

 

 Når jeg blar gjennom innleggene mine så ser jeg at den har utviklet seg, og at jeg har modnet med den.

Heldigvis.

Jeg fant igjen dette diktet som jeg laget til ei jul, men jeg synes fortsatt at det er fint, selv om det er en stund siden:

 

HIMMELSTJERNA

Jul i stue og jul i stall,

snøkrystalla som favne aill.

Røde hjerta langs nattsvart lei,

himmelstjerna som vise vei.

 

Jula vårres e vinterdrømmen,

gode tanka som e på rømmen.

Vakre tanka som blinke klart,

 banke varsomt på døra snart.

 

Høgtida kvile i ei havn,

jul e glede og sorg og savn.

Rugge lett i mot vær og vind,

stryk så vart over kalde kinn.

 

Nattsvart jord under stjernedryss,

salte tåra og himmelkyss.

Lykka den e ein stjernevrimmel,

to som sjer på den samme himmel.

- Tove -

 

Det er lenge siden det ramlet et dikt ned i hodet nå, for livet går i bølgedaler. 

Først og fremst så nyter jeg at begge ungene er hjemme på juleferie.Jeg er glad for at jeg er frisk, og jeg er glad for at den første koppen med kaffe smaker himmelsk. Det passer jo bra, ettersom det er juemorgen.

I kveld skal jeg på jobb, for i år er det min tur å jobbe på julekvelden. Når man vet det i god tid, så er det helt greit. Sånn er det med andre ting i livet også. Når tanken får modnet, så er det utrolig hvordan vi mennesker klarer å tilpasse oss situasjonen,uten sammenligning forøvrig. Å jobbe på julaften er ingen katastrheller og heller ikke en krise

Men jeg ser det i jobben min.

Det som virker uoverkommelig, og ikke til å bære, blir til å leve med. Det er alltid det  som gjør størst inntrykk på meg. Denne styrken, og og ikke minst håpet.

Og livsmotet.

Det er håp i ei gryte, og jula er lys og varm for mange av oss, men ikke for alle.

Nå skal kneippbrødet få fri, for her skal jula nytes. Denne uka velger jeg heller hjemmebakt julebrød, valnøttbrød, og nystekte rundstykker med sylte på. Jeg er heldig som har et valg.

Jeg er heldig som bor i et fritt land, selv om det høres svulstig ut. Jula skal jo være svulstig, gjerne raus, og aller helst inkluderende.

Etter at jeg har sett Tre nøtter til Askepott skal jeg prøve noe som jeg aldri har gjort før, men bare tenkt på. Jeg skal ( kanskje ) klatre, i Frøya Klatrehall. 

 

NÅR HUN SA KANSKJE, MENTE HUN DET

- Per Larsen -

 

God jul <3

 

 

 

Høytid for ensomhet

 

 

Dagen e borte og natta e stor,

men i mørketidslandet skal høres et ord, 

om sol som skal snu, så det bære mot dag, 

om folk som skal samles til helg og til lag, 

på veien til Betlehem bær ho Maria

et lys, et lys,

et lys imot mørketida.

 

Noen ganger er natta overveldende stor, for det er om natta at tankene lever sitt eget liv. Når alt og alle går til ro, og stillheten fyller både rom og sinn, da er jeg lita i verden. Andre ganger er det bare trygt og godt og befriende å legge seg. Pakke dyna rundt kroppen, sånn at jeg blir liggende i en kokong; et lite hus som jeg har spunnet selv.

Den beskytter meg mot verden utenfor.

Jeg er ikke så veldig flink til det da, å beskytte meg mot verden rundt.

I går kveld satt jeg og tenkte på at mange er ensomme, og gruer seg til jul. Den følelesen må jo bli mangedoblet før jul, tenker jeg. Vi kan snu og vende det som vi vil, men faktum er at det er så mye fokus på familie og venner. Familieselskaper og venners lag. Hus som er rammet inn av lys. 

Idyll.

I dag tidlig fikk jeg det i fleisen på nytt, gjennom en gutt som besøkte frokost-TV. Jeg tror nesten aldri jeg har møtt en mer reflektert ung mann.

Han heter Vetle.

Han hadde klart å skille ensomhetstanken fra kroppen, på en måte, sånn at han kunne betrakte den på avstand, og la den forsvinne. Jeg forsto hva han sa, men jeg skjønner ikke hvordan det går an å tenke sånn.; hvordan det går an å snu det til noe positivt, og se ensomheten som en mulighet til å bli godt kjent med seg selv.

Han hadde bekjente, men ingen nære venner. Likevel var han takknemlig over å ha fått muligheten til å leve et liv.

Her spratt tårene.

I år skal jeg jobbe på julekvelden. Jeg vet at noen kommer til å sitte alene. Jeg vet også at det er mange unge mennesker som ikke passer inn i rammen vi omgir oss med. 

Det er ubehagelig å tenke på at ikke alle gleder seg til høytiden, for det forstyrrer vår egen julemagi. 

I morgen snur sola, og dagene blir lysere. Kanskje vi kan bruke dette lyset til å se oss rundt? Jeg er ikke så flink til det bestandig, for ofte blir det med de edle tankene, og at det er tanken som teller, det er bare tull. 

Men alt starter med en tanke; det er sant.

Det hjelper ikke å tenke gode tanker, hvis jeg ikke handler. Ingen blir mindre ensomme av at jeg skriver et blogginnlegg om ensomhet. Tanken om å sette istand et juleselskap en kveld i jula, for dem som sitter alene, modnes sakte, men sikkert.

Gjerne på Frivilligsentralen.

Verve frivillige, sponsorer ( næringslivet går jo så det suser her ute ), noen med god sangstemme,  noen som er flink til å lage mat, noen som kan lese Snekker Andersen og julenissen ( jeg vet om ei som har den rette dialekten ), og alt annet vi behøver. En dugnad som kommer fra hjertet, og som mange kan få glede av.

Kanskje neste år? Kanskje det er noen som vil bli med?

Jeg vil!

Hold julehjertet åpent året rundt <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjære Gud jeg har det godt

 

 

 

Tilgi meg, for jeg stjal et bilde.

 

 

Kjære Gud jeg har det godt,
takk for alt som jeg har fått
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud gå aldri fra meg
Pass på liten og på stor
Gud bevare far og mor
og alle barn på jord

 

Heldigvis har jeg blitt mer spontan med årene. Det betyr at i går satt jeg i sofaen hjemme, med pledd og strikketøy, og noen timer senere satt jeg og holdt en Mausundværing i hånda mens vi sang " Kjære Gud jeg har det godt."

Det var kostelig, og verd hele turen, samtidig som det ga en merkelig fellesskapsfølelse.

Det var førjulskonsert i Måøy kapell, og jeg hadde tenkt at jeg kanskje ville dit. Det kokte bort i kålen, helt til det blinket mot meg på skjermen at Turid ville gi bort to billetter i julegave, fordi hun ikke hadde mulighet til å dra utover selv.

Jeg tok det som et tegn.

Den ferga vi burde tatt hadde allerede gått, så vi kom joggende opp bakken i siste liten. Hva gjør vel det når man er på Mausund, for øverst i bakken sto det en trivelig kar og ventet på oss. Ham visste at det kom to forvillede sjeler som ville inn i varmen.

Tusen takk!

Før konserten var det julelunch i idrettshuset, og akkurat det har jeg tenkt å få med meg neste år. Du kjøper nemlig billett som inkluderer både mat og konsert. 

Det viste seg at de allerede var i full gang inne i kapellet, ikke med konserten, men de hadde tjyvstarta, for presten hadde så mye på hjertet. Høydepunktet for meg denne kvelden ble O`Helga natt, for da løftet taket seg. Dessuten er jeg litt svak for kraftige mannsstemmer.

O store Gud, med Børge Pedersen, Gabriellas sång, med Therese Ulvan, Det begynner å bli et liv, med Berit Hassel.

Disse tre gikk rett i hjertet på alle mulige måter, spesielt den siste.

Presten krydret konserten med saftige historier, for å si det sånn, og jeg tenker at det er sånne kloke og artige mennesker som greier å samle alle typer mennesker.

Han kjente nok sitt publikum denne kvelden.

En salig blanding av humor og høgtid, for vi behøver ikke tordentaler. Som han sa, så er det dialog som er viktig. Være raus og by på seg selv, pluss at det er viktig å være glad i seg selv for å kunne være glad i andre.

Etterpå satt vi tett i tett på venterommet, de hadde til og med satt på varme der, mens vi ventet på Vetlefjord. Den båten er visst ikke alltid til å lite på, men i kveld var den i rute.Farsken! at jeg ikke våget og be om et bilde sammen med presten, jeg som har blitt så impulsiv, ifølge meg selv.

Nå hadde jeg virkelig sjansen.

GURI, så fint det var å møte deg igjen. Jeg kjente igjen latteren og dama med en gang. Jeg savner tida i Levanger ganske ofte, for vi bodde i verdens beste kollektiv. Vi skulle ogå ha tatt et bilde sammen, for dette ble et minne for livet.

Nei, jeg har ikke glemt den. Nordnorsk julesalme, framført av Therese Ulvan. Den fineste julesalmen jeg kjenner.

Neste år fyller vi ferga og møter mannsterke ( kvinner er også sterke ) selv om det blir trangt om saligheta. Mausundværinger er et gjestfritt folkeslag, så det tror jeg ikke blir et problem.

Jeg fikk til og med hjelp til å ta på jakken etter konserten. Det kaller jeg gentlemanstakter, selv om det sikkert er noen her ute også, som mangler både takt og tone. Sånn er det overalt, men som Therese sa;

Hvis alle i dette rommet kan gjøre en god ting for andre, så blir verden et bedre sted. Kanskje blir det fred i verden, til og med.

Store tanker, men gode gjerninger sprer seg som ringer i vann.

Da hun beskrev tankene rundt Nordnorsk julesalme fikk jeg tårer i øynene. Hun snakker så fint. Da tenker jeg alltid på besteforeldre og folk før oss, som har tråkket opp løypa, og satt varige spor. Jeg følger ikke alltid den løypa de har merket, da, men det er noe trygt og godt over å vite at de har gått foran meg.

Vi tråkker feil, og vi går av og til omveier. Vi ramler, og vi reiser oss opp igjen. Noen ganger danser vi lett på tå, og det finnes sinna-spor etter oss. Det finnes alene-spor, og vi går veien sammen-spor. Når det er advent og jul blir alle slags følelser dobbelt så sterke, iallefall hos meg. Det er både slitsomt og godt, og når det koker i hodet så varmer jeg meg et krus med rødvinsgløgg, og tenker: Kjære Gud jeg har det godt.

Disse fire klarte å skape et lyspunkt i mørketida, med ramsalte Mausundvær som ramme.

Neste år skal jeg be om en selfie med Thormod Prest, for han er lett å komme i snakk med. Er det lov å si at man digger en prest, og at man har sansen for mausundværinger? Jeg liker rause prester, som tar tro og tanker, eller tvil og undring, med seg inn på venterommet, inn på bussen, inn  i kirka eller inn i kapellet. 

AMEN

 

 

 

 

 

Taxidriver

Det blir så stille på øya vår når vi mister noen brått og uventet. Når det attpåtil skjer i trafikken så er det dobbelt rystende, fordi det kan skje hvem som helst, og når som helst. Som oftest går det heldigvis bra, og vi kan ikke slutte å reise fra sted til sted.

Vi må møte frykten, eller legge den til side.

Vi må leve, slik Arild gjorde.

Så vondt det må være for de nærmeste, og for kollegaer og venner. Jeg tillater meg å skrive noen ord på bloggen, for jeg kjente ham på min måte. Skøyeren, som alltid hadde noe på hjertet når vi møttes. En morsom kommentar, eller godmodig erting, som den gangen jeg hadde stripa midt under bilen, og okkuperte to parkeringsplasser. Selvfølgelig så han det, selv om jeg trodde at ingen så meg. Han var flint til å se folk.

Selvfølgelig klarte han ikke å holde kjeft.

Jeg elsker folk som jeg kan kverulere med, sånne morsomme ordvekslinger som bare er godt ment.

Dessuten levde han visst etter den samme mentaliteten som jeg selv prøver å etterleve. Si noe fint om og til, mens du har sjansen. Han sa flere ganger at han leste bloggen min, at bloggen hjalp ham, og at han likte tankene og ordene mine.

Spis et godt måltid, nyt maten og livet. Legg planer. Vær raus. Legg godsia til.

Vi var langt i fra nære venner, men vi snakket alltid med hverandre, helt fra vi var naboer, og helt fram til forrige lørdag. På bakeriet selvsagt :-)

Livet er skjørt.

Og livet er dyrebart.

Heldigvis visste han at jeg likte de daglige statusoppdateringene; 

Morn, morn. Ny dag og nye muligheter. Ha en fin dag.

Typisk Arild.

Hvis alle hadde startet dagen på en slik måte så hadde verden vært et bedre sted. Det betyr at han gjorde verden til et bedre sted.

Jeg kom til å tenke på noe. Hvem skal selge oss prima ferskfisk nå, mon tro?

Hvem skal terge meg?

 

Bære så du veit det:  Æ kjæms te å savn dæ, Jensen!

 

PS Jeg skal tenke på deg neste gang jeg parkerer feil, eller når jeg spiser et herremåltid ( Mister Matglad ), eller om jeg snubler i mine egne bein, og du tilfeldigvis ser det.

Jeg kommer garantert til å høre latter i det fjerne.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lenge siden sist

 

 

 

Vi levde med hua i handa,
men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna,
vi e hardhausa vi som du.
Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem,
mot lyset og adventstida,
det e langt sør til Betlehem.

 

Jeg leste et sted at disse tekstlinjene ble oppfattet som blasfemiske, i den forstand at teksten gir inntrykk av å sette oss mennesker like høyt som Gud. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Vi e hardhausa vi som du.

 

Vi ER det.

Vi er hardhauser alle sammen, på hver vår måte, enten vi sliter med det ene eller det andre, for ingen går gjennom livet uten å slite, eller kanskje møte seg selv i døra. Og vi har øyeblikk av pur lykke, som stjernehimmelen i svarteste natta. Det hender, når jeg føler at alt hoper seg opp, at jeg går ut og kikker opp på stjernehimmelen.

Da blir problemene mine små for ei stund, for jeg ser og føler at jeg er en del av noe større.

 

Det er godt å skrive igjen.

Jeg har blitt alene siden sist, selv om jeg ikke kjenner noen som kan måle seg med ham. Han er en kjernekar. Vi er skjønt enige om at vi liker hverandre veldig godt, vi er gode venner, og veien videre kjenner ingen. Ikke vi, og ikke dere. Kanskje, kanskje ikke. Dagen og livet er i stadig endring for oss alle, og jeg har andre ting å gjøre enn å vite best hvordan andre mennesker skal leve livet sitt.  Jeg har sluttet med medisiner og jeg sluttet en stund å skrive. 

 

 

Jeg behøver visst å være alene en stund. De siste fire-fem årene har vært de mest innholdsrike årene jeg har hatt, på alle mulige vis, bortsett fra da jeg ble mamma naturligvis.

Det er det største som har skjedd, uansett hva jeg sammenligner med.

Jeg må visst gjøre som havørna, fly høyt over øya mi for å se klart, for å få perspektiv på livet mitt igjen.

Advent og jul er ei tid som gjør meg urolig innvendig, selv om det er den varmeste tida på året. Jeg tror ikke at jeg er alene om akkurat det, for dem som vi savner, savner vi ekstra mye nå. Tradisjonene er gode og vonde på samme tid. Det er julefred og julekaos samtidig, og da blir vepsebolet i hodet ustyrlig. Jeg vil finne roen, men finner den ikke, bare av og til, som i kveld.

For nå har jeg pyntet til advent, og nå drikker jeg gløgg.

Etter at jeg sluttet med medisinene så opplever jeg at alle følelsene kommer tilbake, på en måte; både sinne, tårer, glede, irritasjon, glimtvis lykkefølelse, ja, hele spekteret. Jeg har nok vært litt for mye midt på treet alt for lenge, selv om Zoloft har vært til god hjelp. Akkurat nå er jeg mer forvirret enn noen gang.

Mitt nyttårsønske er at jeg aldri skal begynne igjen.

Jeg liker ikke nyttårsaften og nyttårsforsetter, egentlig. Jeg liker ikke nyttårsfester, og vil helst være hjemme denne kvelden. Det er så mange andre dager i året som egner seg bedre for en ny start.

Eller en fortsettelse på noe som var, og som innerst inne er.

Jeg tror at mange kjenner seg igjen i mine refleksjoner, selv om fasaden utad kan virke perfekt. Jeg tror at ALLE opplever livskriser og livsgleder. Jeg er ikke så opptatt av fasader.

Jeg er mest opptatt av å lytte til hjerte og magefølelse, koste hva det koste vil.

Jeg vil være tro mot meg selv, og jeg ville aldri ha byttet bort noe av det jeg har opplevd

.Ikke mot noe eller noen.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

Nå har jeg slutta!

 

Sjekk DET fornøyde blikket.

 

Nå er jeg pillefri, bortsett fra JuicePlus sine vitaminpiller, som består av frukt, bær og grønnsaker. Nå tar jeg 5 om dagen i pilleform, og spiser pølse og potetmos fem dager i uka i tillegg :-) .Jeg vet ikke om det er vitaminene som har gjort det enklere for meg å trappe ned på Zoloft ( potetmosen og grillpølsa er det ikke ), men det gikk iallefall kjempefint på andre forsøk.

Nå har jeg slutta!

Og jeg er i fin form. Jeg føler meg kvikk og opplagt, og mindre trøtt og sliten. Jeg tenker sunne og gode tanker, måtte det bare vare. 

Fallhøyden er stor når jeg forteller det til hele verden, men jeg velger åpenhet. Jeg har mange ganger valgt å ikke dele, og forstår dem som ikke ønsker å gjøre det, men de gangene noen våger, vil og klarer å dele, så er det til stor hjelp, iallefall for meg.

Derfor deler jeg; for min egen del, for det gjør godt for helsa, og for at andre kanskje kan få det lettere. Terskelen for åpenhet blir litt lavere, og det liker jeg veldig godt,

Selvfølgelig kommer jeg til å være lei meg, frustrert, sint og irritabel innimellom, men hvem er ikke det? Det skyldes ikke medisiner eller mangel på medisiner uansett. Og det andre, det som gjorde at jeg begynte med Zoloft, det håper jeg at jeg har lagt bak meg.

Tvangstankene, dysmorfofobien, depresjonen og alt det andre. Hvem kom først, høna eller egget?

Nå står jeg ved roret selv, og nåde det skvalpesskjæret, eller toppen av isfjellet, for den saks skyld,  som kommer i veien for båten min. Det kan vel hende, men ettersom jeg har tatt båtførerprøven så bør jeg vite hvor de er på kartet. De er godt merket, og synlige for dem som vil se, og for dem som lytter til kroppen sine signaler.

Jeg vil,ikke kjenne det smellet flere ganger, som flerret opp både kropp og sinn. Jeg lærte masse av det, og glemmer det aldri, men det er bedre for meg å sette nesa mot nord, altså oppover. Jeg gleder meg sånn til neste sommer, for da SKAL jeg nordover igjen.

Jeg lengter tilbake.

Jeg lengter tilbake til midnattssol, og til mektige fjell som stuper ned i havet, eller er det kanskje omvendt?

Stiger de opp av havet?

 

 

Dette diktet har hjulpet meg mye:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

- Inger Hagerup -

 

 

På rett vei?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Noen ganger må jeg øve meg i å la være å gjøre ting, selv om det høres merkelig ut. I år skal jeg la være å vaske rundt huset til jul, og jeg håper at jeg ikke går på en sprekk.

Heller litt støv i kriker og kroker enn et rent helvete.

Hvis jeg har bekymringstanker så øver jeg på å samle dem opp, og gi dem maks en halvtime å boltre seg på, hver dag, for det har jeg hørt er lurt. Ikke la dem ødelegge hele dagen; en liten stund er mer enn nok.

De fleste bekymringer blir det ikke noe av likevel.

 

Nå merker jeg at hele min kropp er i uroden. sikkert på grunn av nedtrappingen av Zoloft. Enten er jeg irritabel på grunn av at det skjer en endring i hjernen et sted, eller så er det  fordi jeg forventer at jeg skal kjenne noe. Jeg blir fort irritert om noe går på tverke, og jeg er sitrende urolig fra topp til tå.

Jeg som ikke liker føtter og tær.

 

Jeg synes det er rart å bo i huset mitt nå som jeg ikke har samboeren her lenger, og nå som begge barna har flyttet ut. Huset er ikke riktig mitt og vårt mer, og jeg føler meg litt fremmed, på en måte. Jeg legger merke til alt som han har gjort, med tanke på oppussing, og da svirrer tankene ekstra mye.

Jeg kommer meg liksom ikke videre.

Jeg har jo kommet meg videre på mange måter, men er jeg på rett vei? Skal jeg begynne på nytt i et annet hus? Mister jeg noe verdifullt om jeg velger å flytte?

Jeg tror at jeg ville hatt godt av det.

Hjemme er der hjertet er, selv om mange minner sitter i veggene. Hjemme er ikke det samme når barna ikke bor hjemme, selv om de kommer hjem av og til.

Jeg sliter litt med disse tankene.

 

Alt dette er vel sånne tanker som alle sysler med fra tid til annen. Heldigvis, bank i bordet!, sliter jeg ikke med helsa, selv om hodet hører med til resten av kroppen. Jeg er frisk som en fisk, bortsett fra at ryggen streiker av og til, men det er ikke dødelig.

Så jeg er heldig.

Og jeg er heldig med disse to,og med dette minnet, som er noen år gammelt. Det må være den beste jobben jeg har gjort.

Det føles sånn.

 

 

I år gleder jeg meg litt ekstra til jul, selv om jeg har seinvakt julaften. Jeg gleder meg til Amanda og Vegard kommer hjem, til mitt hus og deres hjem. Jeg gleder meg til å se Tre nøtter til Askepott før jeg skal på jobb, og jeg håper at mamma og pappa ber oss hjem på julemiddag :-)

Jeg elsker dikt, helst andre sine ord, men dette har jeg skrevet selv:

 

Advent kommer listende på tærne,

og hun vil så veldig, veldig gjerne,

koste av seg snøen der på trammen,

finne ro og bare være sammen.

 

Bare være engel på en sky,

vente på en dag så blank og ny,

løpe etter hvite snøkrystaller,

lykkelig fordi at snøen faller.

 

Hun vil gjerne se den andre siden,

drømmen hennes er å fange tiden,

den som handler om å skape fred,

være nær og høre til et sted.

 

Se på pynten ytterst på ei grein,

passe på å ikke bli for sein,

til å være henne, bare leve,

være varm og hjertelig til stede.

 

Kanskje er hun heldig og kan finne,

verdens aller beste juleminne,

innerst under greinene på treet,

julemorgen vet hun at hun ser det.

 

Tankene og ordene som flykter,

hun vil mye heller tenne lykter,

vende nesa opp mot stjernehimmel,

ruse seg på nattsvart stjernevrimmel.

 

Hun vil gjerne bort og bare klemme,

inni hjertet lover hun å gjemme,

mennesker som gir litt av seg selv,

 er en lysende og magisk julekveld.

- Tove -

 

 

 

Takhøyde til tusen

 

HJERTETRU

 

DU, DU SÅ AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ. 

DU, INGEN Å INGEN, MEN DU,

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR,

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU

 

Jeg er ikke så rent lite glad i denne gjengen altså, selv om vi er totalt forskjellige. Sammen er vi kaos, og sammen er vi dynamitt, for vi klarer alt, kjennes det ut som.

I dag åt vi eplekake med is før vi sa god helg til hverandre, men sist fredag glemte vi hele greia med fredagskaffe. Det er typisk oss, for ingen dag er lik den andre.

Det er derfor vi jobber her.

Hos oss er det takhøyde. Det er plass til ulikheter, diskusjoner, omsorg, latter og tårer. Det er alltid rom for å himle med øynene over el-bilen som går tom for strøm, eller alarmen som går midt i vaktskiftet - det er en gammel kjenning av hjemmetjenesten som har ramla utpå.

Det er alltid rom for å spørre - hvordan har du det egentlig?

Selvfølgelig kaster vi oss i bilen og rykker ut. Vi har en underlig og forunderlig respekt for alle, selv om vi blir litt oppgitt innimellom. Hvorfor drikker du egentlig?

Hvorfor slutter du ikke?

Så enkelt er det ikke, for det er ikke så enkelt å være menneske. Det er ikke så lett å skulle ta i mot hjelp fra andre. Det er ikke bare, bare å slippe fremmede mennesker inn i huset sitt, selv om vi kommer for å gjøre dem en tjeneste.

Det nye i tiden er hverdagsrehabilitering, altså hjelp til selvhjelp. Vi skal jobbe med hendene på ryggen, og det er det ikke alle som liker. Hvorfor står du der og henger? Er du ikke her for å vaske ansiktet mitt, og under armene?

Tell til ti.

Pust med magen.

Kontoret vårt er en oase av galgenhumor og hjertevarme. Ja, vi flipper ut og ler av både det ene og det andre, men bare for lukkede dører. Vi MÅ det, for det skjer så mye hele tiden. Det skjer så mye artig og trist og rart og forskrekkelig, at vi på ett eller annet vis må få utløp for "galskapen".

Vi er en ballong som langsomt fylles med luft, og når vi kommer hjem, altså på kontoret, så smeller det. Ut kommer både tårer og lattertårer, for de smaker ulikt. Rapporten blir en form for renselse, men EN ting er sikkert, hvis jeg blir betrodd noe hos en bruker som h*n ikke vil at andre skal vite, så holder jeg kjeft.

Så lenge det ikke står om liv, da.

 

 

Jeg er stolt over engasjementet og stå på-viljen. Utihavet takler vi og tåler vi det meste. Alle kjenner alle, og vi er sårbare og sterke som f**n.

 

Å ha gode kollegaer betyr veldig mye, og det gjør seg ikke selv. Det krever at vi blir gitt rom til å si akkurat hva vi mener. Et sånt rom har vi. Det krever gjensidig respekt. Det har vi også. Jeg liker at vi har en direkte tone, for da kan jeg snakke ansikt til ansikt, istedet for bak ryggen på noen.

Bak ryggen er det jo ingen likevel.

Jeg liker selvstendigheten, og mangelen på profesjonskamp. Det er forskjell på hjelpepleier, omsorgsarbeider, sykepleier og leder - skål for den lille forskjellen! - men vi drar nytte av hverandre på hver eneste vakt. Dette er JEG flink til, og dette er DU god på.

Jeg vil svært gjerne ivareta sykepleieroppgavene, men det betyr ikke at det er profesjonskrig. 

Hurra for oss <3

Dette er en kjærighetserklæring til hver og en av dere. Jeg vet hvem jeg vil ha som primærsykepleier om jeg blir syk ( eller kanskje jeg velger en omsorgsarbeider i stedet ), for jeg kjenner dere ut og inn. Jeg vet hvem jeg ikke vil ha til å stelle såret mitt, og hvem jeg ikke vil betro mine innerste tanker. Jeg vet hvem jeg vil ha ved senga mi, og hvem som skal få æren av å sparke meg bak når jeg tenker at jeg ikke orker mer.

Jeg vet hvem som er flink til å jobbe med hendene på ryggen, og hvem som alltid gjør det lille ekstra. Jeg vet at hun jeg minst trodde det om, er en av de aller beste. 

Jeg vet også hvem som er best på hygiene, og jeg kjenner henne som alltid tenker helhet. De eneste kravene jeg har?

 

- Bank på før du går inn

- Bruk skoovertrekk

- Vask hendene før og etter

- Ikke kikk på klokka

- Ikke snakk over hodet mitt

- La meg være i fred på do

- Puss brillene mine hver dag ( like viktig som tannpuss )

- La meg få morgenstell klokka sju ( jeg er morgenfugl )

- Legg meg klokka ni ( jeg er vanedyr )

- Vis omsorg og respekt

- Ikke riv av meg dyna ( jeg hater å være avkledd )

 

Hva mer kan jeg be om?

 

 

SØSTER, DU VA MED, 

DU HOLDT MÆ LEVENDE.

DU, SOM MED VILJEBLIKK, 

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK. 

DU HAR VÆRT MED Å SÅ, 

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP, 

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR,

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So long, Zoloft

 

 

 

 

 

Jeg har bestemt meg for å trappe ned på Zoloft igjen, eller Sertralin, som den også heter. Kjært barn har mange navn. Jeg har tenkt på det en stund, og nå er jeg motivert til å gjøre et nytt forsøk. Det forrige forsøket gikk nemlig rett i dass.

I det jeg satte meg ned foran PCn, med frokosten, etter å ha tatt halve dosen, så oppdaget jeg at det er Verdensdagen for psykisk helse i dag.

What a coincidence!

Skal jeg ta det som et godt tegn?

Det er ikke et nederlag å ta medisiner når man må, men kanskje jeg ikke må lenger...?  Akkurat det er jeg usikker på, men det vil nok resten av verden merke. 

Kom ikke å si at dere ikke er advart, for nå skal jeg være min egen forsøkskanin:-)

Jeg er redd for at medisinen legger en demper på alle slags følelser, og det vet jeg ikke sikkert før jeg har sluttet. Jeg står ikke på doser som kan ta livet av en hest, men likevel, det gjør noe med hodet, på godt og vondt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har hatt uvurderlig hjelp av dem underveis. De har blitt en slags trygghet, og et alibi.

Vi er partners in crime.

I gode og (v)onde dager.

Jeg finnes ikke redd for å skrive om det, for går det ikke, så går det ikke. Da er jeg en erfaring rikere, og andre kan kanskje nikke gjenkjennende - eller ikke. Noen vil kanskje riste på hodet, men det rister jeg bare av meg. Jeg vil bare riste løs og være meg selv, jeg.

Jeg er både suksess og nederlag. Jeg er både glad og trist. Jeg er både JA og NEI.

Det handler om å sette fokus på psykisk helse. I år fokuserer de på å finne glede i hverdagen. Det er viktig å glede seg til noe, men det er også viktig å glede seg over det som allerede finnes. Jeg vet at min egen psykiske helse har det mye bedre når jeg er fysisk aktiv, så derfor jogget Milla og jeg opp til Margretes Minde i ettermiddag. Vi møtte ikke en sjel, men turen gjorde underverker for både kropp og sjel.

Jeg håper bare at vi er flåttfri, for det kryr av flått på Hitra. Her ser dere iallefall ei som har det flott uten Zoloft.

Se, hun gliser, og det er det som er så fint med å ha en hundevenn.

Det du ser er det du får.

 

 

Ofte bærer vi masker. Vi smiler på utsiden og gråter på innsiden, men jeg synes likevel at det er lett å avsløre sannheten, for det sitter i blikket, når masken faller.

Øynene klarer ikke å lyve.

Her har jeg latterkrampe på begge sidene, og det er sånn jeg helst vil ha det. Jeg vil at innsiden og utsiden skal stemme overens, slik som Milla er, sånn at det du ser er det du får.

Dønn ærlig.

 

 

Jeg elsker humor ( Ikke vitser ), for det er et dyrebart verktøy, en døråpner,  brukt på riktig måte. Jeg er glad i dype, alvorlige samtaler, og jeg er like glad i skitsnakk og lettfordøyelig prat. Jeg er en mester i å få latteranfall når det ikke passer seg. Det er både pinlig og deilig på samme tid, for da føler jeg meg litt uoppdragen.

Ung og bekymringsløs og uoppdragen.

Jeg er glad for at det har blitt lettere å være åpen om psykiske plager, selv om det fremdeles er en vei å gå. Fremdeles er det lettere å få noen til å signere gipsen din, enn det er å få dem til å se deg i øynene. Fremdeles er det lettere å være døråpner for en som har et fysisk handicap, enn det er å spørre noen:

Hvordan har du det EGENTLIG?

 

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

- Halldis Moren Vesaas -

 

Selv har jeg kommet dit at jeg har akseptert hva som er en del av meg. Så er jeg ikke like opplagt hele tiden. Så er jeg den første som finner senga når vi er på venninnetur. Javel så trekker jeg meg tilbake av og til, og sitter i sofaen med strikketøyet, eller går en tur helt alene. Men jeg slipper aldri hendene til de andre likevel.

Jeg sender ei melding, legger en lapp i hylla deres på jobb, spør dem til råds, er rådgiver selv. Det hender at jeg ber dem med på tur, eller legger en liten overraskelse i postkassen deres. Jeg er et snikende ullteppe, men også et teppe de kan legge over skuldrene sine når de fryser.

Jeg ber dem aldri om å dra dit pepper`n gror, selv om noen av dem er dønn ærlige. Spesielt EI er brutalt og nådeløst ærlig, og jeg digger henne.

 Hei Linn :-)

Sammen er vi mangfold. Vi må våge å ønske hverandre lykke til med livsprosjektet, for noen ganger holder det hardt å være menneske, selv om det også er vidunderlig vakkert.

Break a leg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lille, vakre Anna

 

I går feiret vi Anna. 

En kveld full av mimring, latter, god mat og god drikke. Herregud, så artig det er å møtes!

Tilsammen så har vi god hukommelse, selv om vi er 250 år. Nesten 250, for Randi blir ikke femti før i desember. Hele kvelden var krydret med anekdoter fra ungdomsskoletiden. Jeg vet ikke om det er riktig bruk av ordet, men Wikipedia sier at anekdote er en kort, karakteristisk ikke-dokumentert historie om en kjent person eller begivenhet, så da passer det likevel.

 

Det ramler på med 50åringer, og det får meg til å tenke. Tenke gjør jeg jo hele tiden, og noen ganger litt for mye, men jeg mener sånne spesielle tanker. Om liv og røre, om vennskap, taknemlighet, og om investering i eget selvbilde. Om selvinnsikt, selvutvikling, og  dette ble mye meg.

Den nye meg.

Henne som jeg har jobbet steinhardt for å finne. Jeg visste jo innerst inne at hun var der, men hun havnet litt i skyggen av seg selv. 

Den beste investeringen jeg har gjort er å rykke tilbake til start. Jeg valgte det ikke selv, for en vakker dag så sa kroppen stopp. Den ville ikke mer. Den var lei av å sende signaler som ble oversett og ignorert, så da møtte jeg den veggen som jeg tidligere bare hadde hørt snakk om.

Snakk om smell!

Det finnes skattesmeller og andre smeller, og de fleste går på en smell eller tre i løpet av livet. Det som betyr mest er hva som skjer etterpå.

For min del så ble det mye lettere å være en god venn etter at jeg ble venn med meg selv, selv om ikke alle dager er rosenrøde. Det ble mye lettere å ta plass på jobb, for nå fikk jeg mot til å skinne. Jeg fikk mot til by på omsorg, kunnskap, trygghet og ansvar. Jeg kunne jo ikke være den trygge sykepleieren når pingla overskygget meg.

Det hender til og med at noen får en klem.

 

Jeg fikk boka Tegnehanne i bursdagsgave fra en av sykepleierne jeg jobber sammen med. Tegnehanne er sykepleier hun også, og hennes ord og bilder treffer en nerve i meg. En herlig bok om hverdagen i verdens beste yrke.

 

Å investere i venner og vennskap er det nest beste som har hendt. Ikke nest best fordi jeg setter meg selv over andre, men igjen, det er vanskelig å være en venn om man ikke kan omfavne seg selv. Jeg er så heldig at jeg har mange venner, på forskjellige plan. Noen snakker jeg med hver dag ( ikke på telefonen, for det liker jeg ikke ), andre møter jeg på jobb, og noen ser jeg en sjelden gang, men jeg vet hvor de er.

Badevenner, barndomsvenner, strikkevenner, skravlevenner, kollegavenner, bestevenner, hjertevenner, perlevenner, studievenner, gamle venner og nye venner.

Jeg skulle gjerne investert i nytt hus, nye møbler og annet nytt, for jeg ser så mye fint rundt omkring. Jeg vet hvordan jeg vil ha det, men det får bli litt seinere. Møblene mine er fra 1800-tallet, minst..., for de stammer fra ei messe som var i idrettshallen for mange år siden. Alle gjorde et kupp, og kjøpte likedan, men det er sikkert bare jeg som har dem i stua fremdeles. En vakker havner de på dynga, men de vet det ikke selv.

De skal brennes på bålet, for de er utslitt.

Vennskapene mine er mer slitesterke enn møblene. De blir bare finere og finere med årene, for jeg synes at kvinner og menn kler modenhet og alder.

Vår beste alder er NÅ, og ennå kan alle ting skje.

Jeg har nye, flotte vinglass, og jeg har mye god vin på hylla. Jeg har hele bordet fullt av fine gaver og gode ord, etter bursdagsfeiringa mi. Jeg har ikke ryddet det bort ennå, for jeg går av og til bort å ser på gavene, eller leser kortene på nytt.  Jeg er frisk og takknemlig. Jeg bor på et trygt sted, der alle kjenner alle. Akkurat det er på godt og vondt, for det er alltid noe som rører og berører en. Vi kjenner hverandre, eller vet om hverandre, og da blir det alltid sånn.

Skjer det en katastrofe i Huttaheiti så er det vanskelig å ta innover seg, mens hver minste lille hendelse her hjemme går rett inn i hjertet, enten det er glede eller sorg. Det er mye lettere å identifisere seg med det som er nært, iallefall for meg.

Jeg burde vært mer global, men jeg tror at min jobb er å gjøre en god jobb her hjemme, på mitt felt.

 

Ellen var også med på festen. Ei sprudlende, festlig, og feiende flott dame, som det er lett å bli glad i. Hun blomstrer, og trives helt sikkert ikke i skyggen, hun heller.

Ei storesøster-rose skulle alle hatt.

 

TO ROSER

Det kom til mitt bord to roser,
to halvsprotne roser i stad.
Eg sit her og ser på dei båe
og blir så forunderleg glad.

To halvopne, kviskrande munnar
som lovar så halvt om halvt
at enno er inkje til endes
og enno kan hende meg alt.

Og røyster eg trudde var tagna
for alltid i sjølve meg
svarar i undring og jubel:
Ja enno kan alle ting skje!

- Halldis Moren Vesaas -

 

 

Les mer i arkivet » Mai 2018 » April 2018 » Mars 2018