hits

Sovne som mus

 

Det hender jeg finner perler på Instagram, i form av dikt, som treffer midt i planeten.

Dette er ett av dem:

 

VAKNE FRISK OG LANGSAM

som ein kunstisbane

utan rekordar, tenkje

at i dag, akkurat i dag

skal eg gå ein runde

med meg sjølv

akkurat så bedageleg

at eg greier å henge med.

 

( Oddbjørn Aardalen )

 

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg gikk en runde med meg selv før jeg sa ja til å bli fast skribent for lokalavisa Hitra-Frøya, i spalten Fra sidelinja.

Den tanken som gikk av med seieren var:

HOPP!!

Det skumleste med hele prosjektet var å ta bilder. Jeg forkastet det ene etter det andre, fordi jeg så vettskremt ut. Jeg kan jo ikke ha redsel i bikket når jeg skal formidle et budskap. Redaktøren fikk streng beskjed om å slette alle bortsett fra ett, og dette ene kunne de bruke både som portrett og som helbilde. 

Tålmodig kar, for jeg hadde noen justeringer på teksten min underveis, før deadline, som han endret med et smil.....flere ganger.

Jeg tror iallefall at han smilte, men sikker blir man aldri.

Det er forresten godt å våkne opp frisk og langsam, akkurat så bedagelig at jeg greier å henge med. Det er ingen rekorder jeg skal slå i dag, men jeg kan prøve å lage noen piruetter på isen, sånn at jeg setter spor etter meg.

På denne vakre vinterdagen som snart blir vår.

I år gleder jeg meg til lyset kommer tilbake. Jeg kan allerede høre småfuglene utenfor. og jeg gleder meg til svarttrosten, tjelden og spoven -  i motsatt rekkefølge - vender hjem, for det er spoven som er min favoritt.

Og det er EN fugl jeg ikke kan fordra, for den har den samme ensformige, irriterende tonen hele døgnet. Det er umulig å sitte ute og lese i en bok. Si meg, sover du aldri? Jeg vet ikke hva den heter, men denne lille skapningen gjør ikke annet enn å synge med sitt eget nebb, akkurat som alle andre gjør.

Den vil så gjerne høre til.

Kanskje fuglen må rope høyt for å bli hørt. Kanskje den er sint fordi den vet at andre har lifligere toner innabords? Kanskje den misunner svarttrosten som har selvtillit nok til å sitte i toppen av treet og juble høyt i sky. Kanskje den heter gransanger, for det kryr av sitkagran rundt huset mitt.

Sitkagrana hører ikke hjemme i vår fauna, men den vet å ta seg til rette. Det er egentlig ikke grana si skyld, for vi har selv vært med å plante den da vi gikk på barneskolen. Vi puttet til og med flere trær i samme hull, for da gikk det fortere.

Så vi kan antagelig skylde oss selv.

 

 

 

Se, hun smiler.

Alt starter med oss selv. Vi har alle et ansvar for mennesker og ting omkring oss. Noen ganger lærer man mer av å lytte, enn gjennom å prate, selv om tonen ikke alltid treffer på første forsøk.

Øvelse gjør mester.

Det går an å øve på selvinnsikt, sånn at man blir mer bevisst sin egen rolle i møte med andre. Bare man ikke analyserer seg ihjel, for det er heller ikke å anbefale. Noen ganger er det greit at mennesker bare kommer rekende på ei fjøl, blir værende, eller drar forbi. 

Noen matcher vi med, og den rakveden er gull. for den samler jeg på. Andre tapper oss kanskje for energi og livslyst, og vi bør la dem fare videre. Alle kan ikke være hverandres beste venn.

Jeg liker knusktørr rakved, for den brenner godt, og da kan vi varme oss på bålet.

Jeg liker til og med knusktørr humor.

Vi kan ikke bygge relasjoner med alle vi møter langs veien, men vi kan takke høflig nei. Det er mest vennskap jeg har i tankene når jeg skriver disse ordene, for det er dem det er flest av i verden.

Men det handler ikke om å ha flest.

Det er om at det er ekte, for da tåler vi å la den andre skinne, og vi er sterk nok til å dra den andre opp fra sofaen når det mørkner til. Som oftest er vi på bølgelengde, takk og pris. Bølgelengde er avstanden mellom to bølger i en gitt periode, og det er i det mellomrommet vi drikker vin, bader i havet, prater om alt mellom himmel og jord, strikker, padler, drar på konserter, deler en pose sørlandschips, og bare VET hvem som er til å stole på i all slags vær.

Jeg vet at jeg noen ganger er den forhatte gransangeren. Da maser jeg vettet av vennene mine; jeg pirker og pirker og pirker, helt til en ærlig sjel teiper igjen nebbet mitt.

I går så jeg en ørn som satt og speidet utover sitt rike. Jeg tror det var en hunn, og jeg tror at det var meg, for jeg er ikke bare nebbete. Jeg liker å speide utover havet, for da blir jeg kjent med meg selv. Da får jeg puste, da finner jeg ro, og da har jeg kontroll. Da har jeg oversikt over alle holmer og skjær, minus skvalpeskjærene.

De er skumle, selv om de er avmerket på kartet. Jeg er en elendig kartleser, såpass selvinnsikt har jeg selvfølgelig :-)

Jeg leste et sted at man kan sovne som en mus, og våkne som en ørn. Det gjør jeg ganske ofte. Jeg kan være bittelita når jeg kryper under dyna, men dagen etter gjør jeg som ørna. 

Skaffer meg overblikk.

Betroelser

 

 

 

Sei at nokon av dei beste dagane eg ha

var dagane me delte

som eg aldri kjem ifrå

Og sei at eg er lei meg

for alle feil som blei

men at ingen av dei mange

var meint å såre det me va

 

Sei, sei, sei alt det der frå meg

Sei, sei, sei alt det der frå meg

 

- Thåstrøm -  (på norsk )

 

Sunget av Ingebjørg Bratland, som bare hun kan. Hun fikk Kongen til å gråte, men det var av en annen sang.

Alt hun tar i blir til gull.

 

Alt vi velger, alt vi velger bort, og alt som bare skjer av seg selv, det former det mennesket vi er i dag. Alle gjør feil valg, trygge valg, utradisjonelle valg, eller lar andre velge for seg. 

Valgnederlag smaker lakris, for det liker jeg ikke.

Den følelsen av at man ikke har noe å gi, og ikke skjønner hvorfor. Føleleser er så vanskelig å forholde seg til at jeg alltid har problemer med å stave det riktig. Jeg må nesten alltid tilbake og korrigere ordet etterpå.

I dag får det stå som det står.

Kanskje det er der problemet mitt ligger. Jeg er alt for god til å styre, pakke bort, sortere og korrigere. Kan jeg ikke heller slippe dem fri, så de får leve sitt eget liv?

Litt mer kaos og uorden i livet mitt skulle jeg sikkert nok behøve.

Jeg må ha orden og system rundt meg, for da blir det roligere på innsiden av kroppen. Hvis noen slenger ting og tang rundt seg - rundt MEG - da sliter jeg med å opprettholde ro og orden i bikuben. Da har ikke Dronningen kontroll på sine arbeidere mer, så da blir det humlesnurr.

Humlesnurr i hodet.

Jeg styrer etter mitt indre kompass, og det er ikke særlig lurt, for jeg har dårlig retningssans. Selv om jeg besto Båtførerprøven med glans, så betyr jo ikke det at jeg kan styre ei skute. Magefølelsen da? Er den til å stole på?

Intuisjonen?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Magefølelse er jo en følelse det, også, så da har jeg kanskje et rikt følelsesliv likevel. Jeg hopper mer fra 10-meter`n enn før. Jeg sier ja til mye av det som jeg sa nei til før, og det har jeg bare godt av. Jeg sier nei til ting jeg burde ha sagt nei til for lenge siden, og det burde jeg ha skjønt før.

Det er veldig lett å være etterpåklok.

Jeg tror på den filosofien om at det jeg velger nå, er det som kjennes riktig for meg nå. Jeg kan ikke vurdere nå-følelsen opp mot tidligere erfaringer, selv om det er fint å ha erfaring på baken. Det jeg prøver å si, er at det mennesket jeg har vokst til å bli,  ikke kan klandre seg selv resten av livet for valg som ble gjort for hundre år siden, for da var hun en annen.

Selv om hun alltid har vært seg selv.

 

Det er derfor jeg liker disse ordene av Inger Hagerup så godt:

" Nå kan jeg rekke hånden til henne jeg var. "

 

Jeg vet at jeg noen ganger gjentar meg selv, men jeg synes at dette temaet er så viktig. Hvis vi gjentar noe mange nok ganger så blir det til en visshet.

En sannhet, så det er derfor det er viktig å mate seg selv med ting som smaker godt.

Ting som ikke smaker lakris.

 

Andre elsker lakris, for sånn er livet.

 

Er det typisk damer å være knallharde i vurderingen av seg selv? Hvorfor er menn mandige og tøffe med grått hår, mens vi ender opp som grå mus om vi ikke tilsetter farge? Hvorfor høres det macho ut å ha pondus, mens damer helst skal ha flat mage? Hvorfor sover menn som stein, mens vi halvveis sitter i senga, på grunn av at vi stabler problemene under puta?

Har vi skapt dette verdensbildet selv? Er det sånne tanker vi sysler med om natta, mens han snorker ubekymret?

Vi må slutte å dyrke sånne vrangforstillinger. Jeg kjenner mange flotte damer med grått hår, men jeg kjenner nesten ingen kvinner med helt flat mage. Og hva med henne som ikke smetter inn i størrelse Medium? 

Hovedsaken må være å være glad i seg selv, for da er det mye lettere å bli glad i andre. Jeg tror det er en forutsetning for å skulle åpne hjertet sitt for andre, at man først og fremst er venn med sitt eget speilbilde.

Det er ikke alltid det letteste, det vet jeg ganske mye om. Men se på meg nå; nå blomstrer jeg med blogg, i jobben som sykepleier og kreftresssurs, og snart med nye utfordringer. Det er det som er fordelen med å skrive. Da er det ingen som ser at jeg er litt vissen og halvdau, og kanskje trenger en skvett med vann.

Fortsatt har jeg dager der jeg føler meg nedstemt og tom, men det tomrommet prøver jeg å fylle med positive opplevelser, og det hjelper faktisk. Det hjelper sakte, men sikkert, å fortelle seg selv at man duger. at man er mer enn god nok, at man kan gjøre en forskjell, og kanskje hjelpe andre.

Hurra for alle kvinner og menn, selv om sistnevnte snorker. Det merker jeg ikke så mye til, for jeg har senga for meg selv.

Hurra for den lille forskjellen, og for at du er god nok. Ikke bare god nok, men mer enn bra nok.

Helt unik faktisk!

 

PS   Donald Trump er unik han også, i sine egne øyne, for hvis man går i den fella at man bare ser seg selv og sin egen makt ( som jeg mistenker at han gjør ), så blir verdensbildet annerledes enn det de fleste andre ser.

Og hvorfor har han ikke grått hår?

Nei, takke meg til en ekte mann, som vet å verdsette det som virkelig betyr noe her i verden, og som helst ikke farger håret.

HEI!

Der møtte jeg meg selv i døra, for hvorfor skal ikke menn få farge håret om de vil, når kvinner har gjort det til nesten alle tider? 

Alle har et valg, og jeg liker ikke hverken mannen, høysåta, eller meningene hans.

Det må det være lov å si høy(t).

Se, han ligner, bortsett fra at i denne høysåta spirer det nytt håp for verden.

 

 

 

- Siste resept -

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I går så jeg "Siste resept" med Per Fugelli. Det var en sterk og gripende film.

Jeg ble mest slått av utstrålingen hans.

Jeg ble sugd inn i filmen, og inn i livet deres, av stemmen, ordene, refleskjonene og ektheten. Åpenheten om liv og død, og kjærligheten mellom ham og kona.

Kjærligheten til naturen.

Vakre Røst. Jeg drømte meg dit, og fikk en vill ide om å kunne oppleve dette stedet på jord. Jeg elsker det hardbarka, jordnære folkeslaget,som lever etter været.

Det omskiftelige været som mennesket må føye seg etter, for det nytter ikke å kjempe mot naturkreftene.

Man må lære seg å leve MED. 

Sylvi Listhaug fikk passet sitt påskrevet, og mange er sikkert uenig i hans ytringer, men det er ikke det dette innlegget skal handle om. Mange mener mye om mangt, og en av de tingene han sa, var at han ville savne å krige for det han mener er riktig og viktig.

Det er også viktig å snakke åpent om døden.

Jeg tror ikke det er lurt å dyrke den tanken, sånn at man går rundt og er redd for å dø, men den kan være et bakteppe i livet, for da opplever jeg livet sterkere og rikere.

Da hører jeg spoven på marka, eller kjenner lukta av sjø tidlig på morgenen, lenge før alle andre har stått opp. Akkurat nå gleder jeg meg mest til speilhålka forsvinner, sånn at det går an å gå som folk. Jeg gleder meg til å gå oppreist igjen.

Kona til Fugelli fikk hjerteinfarkt, og han tenkte at påkjenningen med hans sykdom hadde påvirket hjertet hennes, et slags broken heart-syndrom. Dette sørget han over.

Og han gjorde en oppdagelse:

 

«Nå aner jeg hvordan Charlotte har det, med en mann som dør og dør i åtte år. Det er greiere å dø selv».

 

Det koster å være pårørende. Det ksoter å være den i flokken som skal være ansiktet utad når den man er glad i mister hår, funksjoner, sosialt liv, og alt de pleide å gjøre før. Jeg tror de bytter på å være sterke og svake, den som er syk, og den som går ved siden av, men kanskje burde vi se de pårørende mer.

Tilby hjelp, samtaler, være en god venn, levere middag på døra, tilby å kjøre barna til og fra trening, eller noe ganske annet. Da er det lettere å få kabalen til å gå opp. Mulighetene er grenseløse, bare vi ikke tråkker over andre sine grenser. Vi tramper ikke inn med skoene på og tar oss til rette. Vi tar på skoovertrekk, eller tar av oss på beina.

Vi føler oss fram, men ikke så forsiktig at vi ikke våger.

Det er ikke så skummelt som det kan virke, for det handler mest om å vise omsorg. Jeg tror ikke vi skal være så redd for å si noe feil, eller gjøre noe galt.

Per Fugelli stjal blomster i Botanisk hage, og han gjorde det med stil. Han gjorde det diskre, men uten å skade planten eller omgivelsene. Han knep av en blomst der det ikke var så synlig for andre, så kunne forbipasserende fremdeles nyte synet av blomsterflor, uten å merke hva han hadde gjort.

En raffinert tyv.

I går snakket vi om døden på jobb. Ei av de jeg jobber sammen med, sa at hun har som mål her i livet å blomstre ( les: spise, drikke, le, sprudle og leve )  så mye at vi iallefall ikke skal glemme henne de første fjorten dagene etter hennes død.

Det er bra at vi setter oss egne mål.

Det går an å putte humor inn  i alle slags situasjoner. Å le sammen er befriende, for det utløser hormoner som gjør oss godt. Heldigvis var det mye humor i denne filmen. Jeg fikk en tanke i hodet mens jeg satt i kinosalen, en setning som historien sikkert ønsket å fortelle meg. Jeg tror at den setningen kom ramlende fordi naturen og folket på Røst traff meg midt i hjertet:

Dø ikke før døden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Dans en dans, tygg på et strå, les ei god bok, bestig en fjelltopp, dra opp en torsk fra havet, stjel en blomst ( for det får adrenalinet til å bruse ), ta en hvil- og et glass vin ved bryggekanten, pust med magen.

Eller stjel ei salmebok

Et av de sterkeste øyeblikkene i filmen, er når de to synger en salme sammen, selv om han ikke eier sangstemme. Aldri i verden om jeg hadde våget å synge for åpen scene. Men han gjør det sammen med ei han har delt mesteparten av livet med, det blir kanskje lettere da. Jeg ble nesten litt misunnelig på samspillet deres. Og da de sto på brygga og holdt rundt hverandre, som nyforelskede tenåringer gjør. At det går an <3

Siste resept.

Siste vers:

 

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder.
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

 

En gave

 

 

-  Ord kan være både fine og farlige. Du bruker dem med kjærlighet -

 

Dette er en av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått, og jeg fikk dem i går.

Disse ordene skal jeg leve lenge på.

De hjalp meg å finne tilbake inspirasjonen som jeg har manglet en stund. Plutselig fikk jeg lyst til å skrive mer. Jeg tenkte kanskje at jeg hadde brukt opp både ord og tema, men sånn er det visst ikke.

Ordene og tankene hviler på innsiden, og venter på å bli formulert på riktig måte. Forresten, de hviler ikke egentlig, for bokstavene flyr hulter i bulter der inne.

Jeg må bare få dem til å fly i formasjon. Hvis jeg klarer det så kan noen av dem hvile, mens andre viser vei.

Dette ble poetisk......det er så vidt jeg skjønner det jeg selv skriver.

Men jeg elsker å leke med ord, selv om en setning egentlig ikke har lov til å begynne med ordet MEN.

Ikke med OG, FOR, HELLER, heller

Ordene maler bilder. Det er derfor jeg liker å lese det som andre skriver også, så lenge det ikke handler om krim, og så lenge de har en viss peiling på tegnsetting. Jeg kan ikke fordra at komma havner på feil plass, for jeg lærte en dødsviktig huskeregel på barneskolen, og den viser hvor galt det kan gå:

 

Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

 

Orddeling bryr jeg meg også om:

Kjøtt kaker

        sammen heng

                       pilot frue.

 

Det henger ikke på greip å dele opp ord som ikke er skapt for å deles.

 

En ting jeg er glad for, er at folk våger å dele dikt som tar pusten fra meg.

Dette er det fineste diktet jeg vet om:

 

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, 
var lova som gjalt oss to. 
Anten vi møttest tidt eller sjeldan 
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu 
når eg har stått litt og sett mot huset 
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant 
som no over knastande grus 
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

- Halldis Moren Vesaas -

 

Det er så dirrende vakkert at jeg ikke klarer å tolke det, selv om jeg er glad i å tolke dikt. 

Jeg ER dette diktet.

Mer behøver jeg ikke å skrive.

FOR nå skal jeg nyte et glass vin.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sov godt

 

Jeg fant et dikt som passet så godt til meg. Det er skrevet av Leif Steinholt, og jeg aner ikke hvem det er:

 

Det var en liten morgenfugl
som ikke ville sove.
Hun letta fra sitt natteskjul,
en varm og god alkove.
Og klokka den var kvart på 5
der vinduet sto litt på klem,
så svingte hun seg ut og opp
med smil om munn og våken kropp.

Og utenfor var himmel`n matt
slik som den pleier være,
når morran ennå er mest natt
og skyggene er nære.
Men morgenfuglen fløy avsted
i toppen av et bjørketre,
der satte hun seg, lett og støtt
og følte seg slett ikke trøtt.

 

Mens resten av verden sover, føles det som, er jeg oppe og baker kanelsnurrer. 

Eller gjør andre ting.

En konstant uro i kroppen, som kryper het inntil beinet, samtidig som jeg fryser natt og dag og hele tiden. En frost som ikke kan pakkes inn i flere lag med klær.

Jeg som alltid har vært så varm, og som ikke tåler at det fyres for hardt.

Nå er det omvendt.

Men den tiden før andre står opp, den er gull verd.

Det er da jeg har mest fred i sjela, for det føles som en bonus, som ikke skal brukes på bekymringer og stress. Det er som om døgnet får mange ekstra sekunder og minutter med kvalitetstid.

Tenk så heldig jeg er.

Jeg MÅ ha denne stunden for å kunne mestre de andre timene akkurat nå.

Selv om jeg bruker armbåndet som det står SJUKT STERK på, og selv om jeg har stjernesmykket i halsgropa, det som skal gi styrke hvis jeg gruer meg til noe, så har det ingen kraft akkurat nå.

Det hjelper ikke.

Det som hjelper er å være ute, hvis jeg bare holder meg på beina, men det gjorde jeg ikke i dag. Milla har løpetid, og stien er ulendt og såpeglatt. Selvfølgelig møter jeg en kar på stien, med hannhund i bånd.

I dag var jeg alldeles ikke sjukt sterk.

Selvfølgelig stupte jeg framover, og gikk på trynet i lyngen. Jeg landet mykt, men fyttikatta så pinlig det var. Jeg hang på slep etter en løpsk husky. Jeg prøvde å sette meg på bakbeina, for jeg har ikke løpetid i det hele tatt.

Er det sånn det føles å falle pladask for en mann?

Da kan det være det samme.

 

Så nynnet hun et morgentrall
for dem som ville høre,
og sang den ut med morgengjall
slik morgenfugler gjør det.
Men rundt i skogen var det tyst
og få som ønsket morgendyst,
det raslet lett fra treets blad
som om de hvisket «slapp litt a`!»

 

Noen har forresten hacket kortet mitt og tatt masse penger, så en ulykke kommer sjelden alene. J***a banditter!! ...selv om jeg er opplært til å ikke banne.Tenk å ta pengene fra en sykepleier som kjemper for høyere lønn.

Eier de ikke skrupler?

Hvis de en vakker dag skulle få bruk for en sykepleier, ja, da skal det koste dem dyrt. Da skal de få igjen med samme mynt, og jeg skal føre overtid med gaffel, selv om ingen klarer å slå kloa i dem.

Det er ren svindel.

Nok er nok, men det var ikke alt, for på tur hjem fikk jeg varsel om at ei lampe hadde sprunget. Jeg hadde mest lyst til å legge på sprang selv også, for hvor hadde den tatt veien.

Den lyste jo i går.

Er det rart jeg elsker morgentimene, da verden tar en pause?

Er det rart at det er godt å finne senga når det blir kveld, så tankene får hvile? Jeg legger dem under puta, og der får de ligge til jeg våkner klokka fem. Eller til Milla vekker meg, for det passer hun alltid på å gjøre.

Jeg har lært, sikkert av en mann, at jeg ikke får gjort noe med noen ting mens det ennå er natt.

Da kan jeg like gjerne sove.

 

Så morgenfuglen reiste hjem
fra tidligferden ute,
dit vinduet sto litt på klem
tok hun ei retur-rute.
Hun satte seg på senga ned
og sovnet inn på en-to-tre,
når sola lyste, gul og rund
var hun fremdeles hos Jon Blund.

 

 

 

 

 

 

Barfrost

 

 

Hvis du er litt naken og sårbar, hudløs og mottagelig for alle slags inntrykk. Akkurat da titter vintersola fram, ikke så varm ennå, men avslørende. Den avslører til og med hundens etterlatenskaper, så den måtte jeg pakke i en pose og ta med hjem.

Et hundeliv kan være ganske behagelig. Jeg drasser på dritten, jeg støvsuger hundehår, og jeg vasker gulv etter våte labber. Jeg bytter ut tørrforet hennes med nygrillet kylling når hun har jobbet på isen hele dagen, og hun får låne det beste pleddet når vi skal hvile. 

 

Å være ute er noe av det beste som finnes.

Spesielt på sånne dager, med barfrost og skøyteis. Det blir lettere å puste, og lettere å nyte livet her og nå. Det er ikke like lett å holde balansen alltid, når vi suser avgårde, men det er befriende deilig når man får taket på teknikken. Det føles som luksus å stå på skøyter etter henne, mens hun gjør det hun liker aller best.

Det knytter sterke bånd mellom hund og menneske.

 

 

I sekken har jeg nystekte kanelsnurrer, og det VET hun. Alle fortjener kanelsnurrer i pausen, til og med Milla, for det er forskjell på hverdag og fest.

Også for henne.

 

 

I dag ligger hun som en liten bylt i sofakroken, og holder hviledagen hellig. Det er det som er så fint med å ha hund - bortsett fra røyting, løpetid, hundeposer på slep, og ei som av og til vil ut å tisse om natta -  hun er aktiv sammen med meg, og hun får meg til å slappe av. Jeg kan ikke gjøre annet enn å gjøre det samme som henne, for sola har ikke stått opp ennå.

Tenne lys, fyre i ovnen, og puste med magen.

Heldigvis er vi morgenfugler begge to. Det var derfor jeg hadde nystekte kanelsnurrer på benken klokka åtte i går, etter to runder med heving. Alle som baker gjærbakst vet at det tar den tiden det tar.

Vi elsker å stå opp før alle andre.

 

 

Jeg er en smule sensitiv. Jeg tar inn alle slags inntrykk både seint og tidlig. Men jeg er sterk også. Derfor bærer jeg et armbånd som det står SJUKT STERK på.

Ikke bare derfor, men aller mest for å støtte en viktig sak. Inntektene  fra salget av dette armbåndet går til UNG KREFT, til den som er syk og til deres pårørende, sånn at de kan få en bedre hverdag.

Et streif av sol.

Samme hvilken livssituasjon vi befinner oss i, så er vi både sterke og svake. Vi behøver å være alene iblant, og vi trenger hverandre, ikke bare når det røyner på, men også når vi kan dele fine opplevelser.

De fine stundene som vi deler med andre, er kanskje den styrken vi lagrer inni oss til bruk for tyngre dager.

Et bål å varme seg ved.

 

 

Kanskje du

behøver noen som trenger deg

behøver noen som hører deg

Kanskje du

behøver noen som trenger deg

Kanskje du behøver

kanskje jeg behøver

kanskje vi behøver noen

som trenger oss

- CC Cowboys -

 

 

Noen ganger er hjertet like bart som naturen midtvinters. Men det er sterkt. Vi lager riper i isen med stålet fra skøytene, men sola smelter dem. De stikker ikke særlig dypt, og råka holder vi oss unna.

Vi tar forholdsregler. Vi studerer landskapet for ikke å plumpe uti. Noen ganger havner vi på dypet likevel, og det er da vi behøver andre.

Familie, venner, Milla, kollegaer, mennesker som dumper inn i livet og setter varige spor.

Alt det der, som jeg er så glad for å eie. 

Vi eier forresten ikke hverandre, vi låner, og gir noe tilbake. Noen ganger der det deg, og en vakker dag er det kanskje meg. Ingen kjenner dagen, men dagen i dag blir visst også fin.

Det forteller horisonten meg; den linjen som skiller jorda fra himmelen.

Hvor langt kan øyet se?

 

 

 

 

Takk for den unyttige snø

 

 

 

Jeg tror ingen egentlig er voksne når det røyner på, sa Anne-Cath Vestly.

 

Og når det røyner på så er det godt å ha gode venner. Når jeg studerer bildet så ser jeg at nissen fulgte med på lasset, for tankene svirret i hodet, selv om de roet seg ned etterhvert. Tankene dalte ned og la seg som et hvitt teppe på marka. 

Ingenting er så fredfullt som snø. Når det er vindstille, da, for ingen hadde fortalt oss om Cora.

Ekstremværet.

 

 

Anette laget sti fra bilen og inn, mens jeg tok finpussen. Det er tungt å pløye mark med snøfreser, selv om det ser lekende lett ut. Før så skjønte vi ikke hvorfor mannfolk kan få hjerteproblemer mens de bruker snøfreseren, vi tenkte at det var en overdrivelse, men nå forstår vi det.

Det krever sin kvinne.

 

 

 

Vi hadde ølsmaking på programmet, og kjøpte dem som hadde finest etikett, eller de som hadde det mest passende navnet.

Vi ramla raskt UTPÅ.

 

 

Og utfor bar det, på en god, gammeldags kjelke.

 

 

Jeg synes dette bildet passer så godt, for vi kan være en istapp noen ganger, og vi har et lys som brenner for andre. Lyset vinner alltid, for vi vil helst være snille og gode mot dem som vi har rundt oss.


 

 

Det er nødvendig å tenne lys for seg selv, også. Det er viktig å være glad i seg selv for å kunne være glad i andre. Det er viktig med påfyll i hvedagen, og denne gangen ble det hyttetur. 

Vi strikket, vi spiste kanelsnurrer, og i stedet for å se på Tour de Ski, så valgte vi å lytte til Anne-Cath Vestly sin stemme, som fortalte om Mormor og de åtte ungene.

 

 

 

Dette var den etiketten vi likte best: Good Girls

 

 

Den isnpirerte oss til å tenne fjøslykta,

 

 

sånn at vi kunne bade i snøen.

 

 

Takk for den unyttige snø
til bry og til besvær
Nå inntas jorden av en himmelsk hær
uten bomber og granater
tvinges hele byen i kne.
Alt går litt langsommere her på jorden
når hele himmelen faller ned.

- Anne Grete Preus -

 

Anne Grete Preus har forresten skrevet en av de fineste og mest poetiske linjene jeg vet om, fra den samme sangen:

Det snør - himmelsk korrekturlakk
over feilstavet sommer.

 

Tenk å kunne skrive sånn. Tenk å finne de riktige ordene, som bare smelter på tunga. Jeg føler meg ikke truffet av dem, for mine somre har alltid vært vame og fine, men likevel så treffer disse ordene midt i hjertet.

Til ettertanke.

 

 

 

 

 

Du kan ikke forandre bølgene, men du kan lære deg å surfe

 

 

 

Vi lister oss så stillt på tå

når vi skal ut å bade,

et sjøbad gjør oss riktig godt

da blir vi begge glade.

Et sjøbad det er medisin

for det gjør huden rød og fin,

og vilje og styrke vil begge to ha

både jeg -  havets datter - og havfrua.

 

 

.BRRR.!.....det var kaldt, men nydelig. Jeg hadde tatt på meg for store ullsokker, også, så de forsvant med en gang. MEN, de kom opp til overflata og ble med på land.

Begge to.

 

 

Det meste kommer til overflata uansett, enten man tråkker det ned, pakker det bort, eller mister det på veien.

Da hjelper det alltid å tenne lys.

 

 

Dette er et bilde som beskriver at det nytter. Det nytter å lete fram viljen sin, og det er fint å tråkke utenfor komfortsonen, selv om det er trygt og godt innenfor. 

Jeg SKAL bade, sånn er det bare. Den første gangen gjør det mest vondt, og den neste litt mindre. Etterpå er det varmt og godt, bortsett fra på tærne.

Etterpå er det gløgg og venninneprat i naustet. Et naust som gjemmer på mange fine samtaler, og mye latter.

Etterpå er begge to litt sterkere rustet for alt det som venter oss i 2018.

Vi vet ikke hva.

For min egen del så er jeg både skjør og skjelven for tida, og jeg vet ikke helt hvorfor.

 

 

Dette var årets siste bad. I dag skal vi ta årets første dukkert før jeg drar på jobb.

Da skal Anette få en gave som jeg har laget på impuls, for en av mine tanker er at jeg skal være mer impulsiv enn før. Jeg skal si til andre hva de betyr for meg, mens jeg har dem.

Jeg skal gjøre det, si det, vise det. være der.

 

 

Ikke fordi det har vært jul, og ikke fordi det er et nytt år, men fordi disse stundene ved naustet er noe av det beste som finnes. Hun vet kanskje ikke hvor mye det betyr, for meg og helsa mi, eller jo, det tror jeg at hun vet.

Vi elsker havet begge to.

Dette smykket er både a for anette, det er blått hav og det er havfrua.

 

 

Dette er t for tove, blått hav, og havets datter.

Vi må jo ha hvert vårt smykke, for de spesielle anledninger.

 

 

Du kan ikke forandre bølgene, men du kan lære å surfe.

Det eneste jeg ikke liker med dette kortet er at det står Å istedet for å.

Jeg vet at jeg skal se stort på ting, men jeg kan ikke fordra skrivefeil.

Det kommer aldri til å forandre seg.

 

Rundt neste sving

 

 

Det har blitt en 
ryggmargsrefleks 
det der
for deg og meg
det å
"ta først på 
din egen maske
før du hjelper andre"

- Trygve Skaug -

 

Masken faller aller helst når man skal ha et lite pusterom, en liten fristund fra omverdenen. Jeg tror at det er mange som kjenner på akkurat den samme følelsen. Jeg bruker naturen som avkobling og nytelse, men i mellomjula gikk jeg ned for telling, så naturen får vente, og det gjør den.

Jeg kan sikkert lage engler i snøen etter nyttår.

 

 

Eller gå på ski, som jeg gjorde før i tida.

Her står jeg på ski.

 

 

Og padle, som jeg aller helst liker å gjøre, for det er noe av det mest beroligende som finnes.

Da legger jeg igjen alt det andre på land.

 

 

Jeg må huske på alt det fine som ligger rett utenfor stuedøra mi.

Jeg har ei som minner meg på det hver eneste dag.

Heldigvis.

 

 

Hun oppfatter ALT. Hun er som en forlengelse av meg selv. Hvis jeg er glad, så er hun vimsete og glad. Hvis tårene renner så kommer hun løpende for å trøste. Hvis jeg er irritabel og irriterende, så irriterer hun vettet av meg, og gir meg ikke fred.

Det hjelper ikke med maske når man har hund, for hun ser forbi den uansett.

Det fysiske og det psykiske går hånd i hånd, og jeg vet ikke hvem som kom først av høna eller egget. Ble jeg forkjøla og utmattet av at psyken er litt ute og kjører, eller er jeg mer mottagelig for tusen tanker når kroppen stoppet opp litt?

Det betyr ingenting, for begge deler er meg.

Jeg har det kjempefint i jula, for begge ungene er hjemme. Vi koser oss, vi prater, og det er fantastisk å ha voksne barn, selv om jeg aldri har lengtet etter at de skulle bli voksne. Selvfølgelig er jeg glad for at de er voksne og selvstendige, men jeg har aldri ønsket eller sagt: " Bare ungene blir litt større så skal jeg....."

Akkurat på det området har jeg vært kjempeflink til å gripe dagen.

Jeg prøver å ikke øse mine bekymringer og mine "bekymringer" over dem, men de merker det likevel, og de setter meg på plass. Tenk om jeg kunne tenkt sånn!

De har jo helt rett, begge to.

 

Noen ganger gaper jeg over for mye; det være seg brunost eller bekymringer.

 

 

Huset som kanskje må males om tre år, og holder vinterdekkene en sesong til? Gjør jeg en god nok jobb, og kan jeg tilby ungdommen en magisk jul, selv om vi ikke har hytte på fjellet? Virker hekksaksa til våren? Jeg har nevnt det før, men hvem skal passe Milla om jeg skal bort ei helg, eller bare en dag?

Lurer på om jeg skal kjøpe robotstøvsuger, for da har jeg en som  kan feie over golvet. Hundehårene er like mange som tankene mine,og ligger strødd overalt. Snakk om å møte seg selv i døra, jeg som ikke kan fordra hundehår.

Likevel er Milla min aller beste venn.

Som dere skjønner så er det ikke bare de store spørsmålene som surrer rundt i hodet. Livets store spørsmål - uten svar - må dele plassen med hekksaksa og mye annet, som bare er til å le av.

Jeg ler ofte, men tydeligvis ikke så tennene synes, for da jeg var på Stjernesenteret en dag så grep ei dame tak i meg ( les: Rita Hovde ) på ren impuls, måtte det være. Jeg lo av noe som en annen fortalte, og Rita strøk bare forbi, men stoppet og sa:

Endelig fikk jeg se tannfliret ditt!!

Jeg liker impulsive mennesker som henne :-D

Det er godt å le, for da skjer det noe med kroppen. Den blir lettere å bære på et vis. Så er det en ting til som hjelper når jeg er litt deppa. Jeg vil ikke kalle det deprimert, for den diagnosen har jeg hatt før, og sånn er det ikke nå. 

Jeg strikker.

 

 

Noen sier at det er medisin i hver maske. Jeg strikker iallefall ikke all elendighet inn i strikketøyet mitt. Jeg strikker heller av hjertens lyst, for da glemmer jeg alt det jeg ikke vil tenke på, og tenker mye heller på alle dem som jeg er glad i. Det går fint an å være glad i mennesker på mange forskjellige måter.

Jeg møter også mange som minner meg på at jeg er heldig, for jeg er faktisk frisk, selv når hodet streiker. Jeg møter mange mennesker og mange skjebner gjennom jobben min, og jeg har venner som har mistet, så jeg vet at jeg har det godt.

Den vissheten har jeg alltid med meg, selv om det roter seg til for meg i blant.

Jeg liker å gi bort små, hjemmestrikkede gaver.

Det er fint å få.

Og snart er jeg frisk og rask, sånn at jeg kan ta et nyttårsbad med Anette. Jeg har mye å glede meg over, og mye å glede meg til. Det er jeg sikker på, iallefall så lenge de slitsomme tankene ikke tar overhånd. Det skal de ikke få lov til, for som Vegard sa: Jeg råder deg til å IKKE ta med unødige tanker inn i 2018.

Noe sånt, og noe har jeg da lært dem.

 

Godt nyttår!

 

 

 

 

Julemorgentanker

 

 Når jeg blar gjennom innleggene mine så ser jeg at den har utviklet seg, og at jeg har modnet med den.

Heldigvis.

Jeg fant igjen dette diktet som jeg laget til ei jul, men jeg synes fortsatt at det er fint, selv om det er en stund siden:

 

HIMMELSTJERNA

Jul i stue og jul i stall,

snøkrystalla som favne aill.

Røde hjerta langs nattsvart lei,

himmelstjerna som vise vei.

 

Jula vårres e vinterdrømmen,

gode tanka som e på rømmen.

Vakre tanka som blinke klart,

 banke varsomt på døra snart.

 

Høgtida kvile i ei havn,

jul e glede og sorg og savn.

Rugge lett i mot vær og vind,

stryk så vart over kalde kinn.

 

Nattsvart jord under stjernedryss,

salte tåra og himmelkyss.

Lykka den e ein stjernevrimmel,

to som sjer på den samme himmel.

- Tove -

 

Det er lenge siden det ramlet et dikt ned i hodet nå, for livet går i bølgedaler. 

Først og fremst så nyter jeg at begge ungene er hjemme på juleferie.Jeg er glad for at jeg er frisk, og jeg er glad for at den første koppen med kaffe smaker himmelsk. Det passer jo bra, ettersom det er juemorgen.

I kveld skal jeg på jobb, for i år er det min tur å jobbe på julekvelden. Når man vet det i god tid, så er det helt greit. Sånn er det med andre ting i livet også. Når tanken får modnet, så er det utrolig hvordan vi mennesker klarer å tilpasse oss situasjonen,uten sammenligning forøvrig. Å jobbe på julaften er ingen katastrheller og heller ikke en krise

Men jeg ser det i jobben min.

Det som virker uoverkommelig, og ikke til å bære, blir til å leve med. Det er alltid det  som gjør størst inntrykk på meg. Denne styrken, og og ikke minst håpet.

Og livsmotet.

Det er håp i ei gryte, og jula er lys og varm for mange av oss, men ikke for alle.

Nå skal kneippbrødet få fri, for her skal jula nytes. Denne uka velger jeg heller hjemmebakt julebrød, valnøttbrød, og nystekte rundstykker med sylte på. Jeg er heldig som har et valg.

Jeg er heldig som bor i et fritt land, selv om det høres svulstig ut. Jula skal jo være svulstig, gjerne raus, og aller helst inkluderende.

Etter at jeg har sett Tre nøtter til Askepott skal jeg prøve noe som jeg aldri har gjort før, men bare tenkt på. Jeg skal ( kanskje ) klatre, i Frøya Klatrehall. 

 

NÅR HUN SA KANSKJE, MENTE HUN DET

- Per Larsen -

 

God jul <3

 

 

 

Høytid for ensomhet

 

 

Dagen e borte og natta e stor,

men i mørketidslandet skal høres et ord, 

om sol som skal snu, så det bære mot dag, 

om folk som skal samles til helg og til lag, 

på veien til Betlehem bær ho Maria

et lys, et lys,

et lys imot mørketida.

 

Noen ganger er natta overveldende stor, for det er om natta at tankene lever sitt eget liv. Når alt og alle går til ro, og stillheten fyller både rom og sinn, da er jeg lita i verden. Andre ganger er det bare trygt og godt og befriende å legge seg. Pakke dyna rundt kroppen, sånn at jeg blir liggende i en kokong; et lite hus som jeg har spunnet selv.

Den beskytter meg mot verden utenfor.

Jeg er ikke så veldig flink til det da, å beskytte meg mot verden rundt.

I går kveld satt jeg og tenkte på at mange er ensomme, og gruer seg til jul. Den følelesen må jo bli mangedoblet før jul, tenker jeg. Vi kan snu og vende det som vi vil, men faktum er at det er så mye fokus på familie og venner. Familieselskaper og venners lag. Hus som er rammet inn av lys. 

Idyll.

I dag tidlig fikk jeg det i fleisen på nytt, gjennom en gutt som besøkte frokost-TV. Jeg tror nesten aldri jeg har møtt en mer reflektert ung mann.

Han heter Vetle.

Han hadde klart å skille ensomhetstanken fra kroppen, på en måte, sånn at han kunne betrakte den på avstand, og la den forsvinne. Jeg forsto hva han sa, men jeg skjønner ikke hvordan det går an å tenke sånn.; hvordan det går an å snu det til noe positivt, og se ensomheten som en mulighet til å bli godt kjent med seg selv.

Han hadde bekjente, men ingen nære venner. Likevel var han takknemlig over å ha fått muligheten til å leve et liv.

Her spratt tårene.

I år skal jeg jobbe på julekvelden. Jeg vet at noen kommer til å sitte alene. Jeg vet også at det er mange unge mennesker som ikke passer inn i rammen vi omgir oss med. 

Det er ubehagelig å tenke på at ikke alle gleder seg til høytiden, for det forstyrrer vår egen julemagi. 

I morgen snur sola, og dagene blir lysere. Kanskje vi kan bruke dette lyset til å se oss rundt? Jeg er ikke så flink til det bestandig, for ofte blir det med de edle tankene, og at det er tanken som teller, det er bare tull. 

Men alt starter med en tanke; det er sant.

Det hjelper ikke å tenke gode tanker, hvis jeg ikke handler. Ingen blir mindre ensomme av at jeg skriver et blogginnlegg om ensomhet. Tanken om å sette istand et juleselskap en kveld i jula, for dem som sitter alene, modnes sakte, men sikkert.

Gjerne på Frivilligsentralen.

Verve frivillige, sponsorer ( næringslivet går jo så det suser her ute ), noen med god sangstemme,  noen som er flink til å lage mat, noen som kan lese Snekker Andersen og julenissen ( jeg vet om ei som har den rette dialekten ), og alt annet vi behøver. En dugnad som kommer fra hjertet, og som mange kan få glede av.

Kanskje neste år? Kanskje det er noen som vil bli med?

Jeg vil!

Hold julehjertet åpent året rundt <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kjære Gud jeg har det godt

 

 

 

Tilgi meg, for jeg stjal et bilde.

 

 

Kjære Gud jeg har det godt,
takk for alt som jeg har fått
Du er god, du holder av meg,
kjære Gud gå aldri fra meg
Pass på liten og på stor
Gud bevare far og mor
og alle barn på jord

 

Heldigvis har jeg blitt mer spontan med årene. Det betyr at i går satt jeg i sofaen hjemme, med pledd og strikketøy, og noen timer senere satt jeg og holdt en Mausundværing i hånda mens vi sang " Kjære Gud jeg har det godt."

Det var kostelig, og verd hele turen, samtidig som det ga en merkelig fellesskapsfølelse.

Det var førjulskonsert i Måøy kapell, og jeg hadde tenkt at jeg kanskje ville dit. Det kokte bort i kålen, helt til det blinket mot meg på skjermen at Turid ville gi bort to billetter i julegave, fordi hun ikke hadde mulighet til å dra utover selv.

Jeg tok det som et tegn.

Den ferga vi burde tatt hadde allerede gått, så vi kom joggende opp bakken i siste liten. Hva gjør vel det når man er på Mausund, for øverst i bakken sto det en trivelig kar og ventet på oss. Ham visste at det kom to forvillede sjeler som ville inn i varmen.

Tusen takk!

Før konserten var det julelunch i idrettshuset, og akkurat det har jeg tenkt å få med meg neste år. Du kjøper nemlig billett som inkluderer både mat og konsert. 

Det viste seg at de allerede var i full gang inne i kapellet, ikke med konserten, men de hadde tjyvstarta, for presten hadde så mye på hjertet. Høydepunktet for meg denne kvelden ble O`Helga natt, for da løftet taket seg. Dessuten er jeg litt svak for kraftige mannsstemmer.

O store Gud, med Børge Pedersen, Gabriellas sång, med Therese Ulvan, Det begynner å bli et liv, med Berit Hassel.

Disse tre gikk rett i hjertet på alle mulige måter, spesielt den siste.

Presten krydret konserten med saftige historier, for å si det sånn, og jeg tenker at det er sånne kloke og artige mennesker som greier å samle alle typer mennesker.

Han kjente nok sitt publikum denne kvelden.

En salig blanding av humor og høgtid, for vi behøver ikke tordentaler. Som han sa, så er det dialog som er viktig. Være raus og by på seg selv, pluss at det er viktig å være glad i seg selv for å kunne være glad i andre.

Etterpå satt vi tett i tett på venterommet, de hadde til og med satt på varme der, mens vi ventet på Vetlefjord. Den båten er visst ikke alltid til å lite på, men i kveld var den i rute.Farsken! at jeg ikke våget og be om et bilde sammen med presten, jeg som har blitt så impulsiv, ifølge meg selv.

Nå hadde jeg virkelig sjansen.

GURI, så fint det var å møte deg igjen. Jeg kjente igjen latteren og dama med en gang. Jeg savner tida i Levanger ganske ofte, for vi bodde i verdens beste kollektiv. Vi skulle ogå ha tatt et bilde sammen, for dette ble et minne for livet.

Nei, jeg har ikke glemt den. Nordnorsk julesalme, framført av Therese Ulvan. Den fineste julesalmen jeg kjenner.

Neste år fyller vi ferga og møter mannsterke ( kvinner er også sterke ) selv om det blir trangt om saligheta. Mausundværinger er et gjestfritt folkeslag, så det tror jeg ikke blir et problem.

Jeg fikk til og med hjelp til å ta på jakken etter konserten. Det kaller jeg gentlemanstakter, selv om det sikkert er noen her ute også, som mangler både takt og tone. Sånn er det overalt, men som Therese sa;

Hvis alle i dette rommet kan gjøre en god ting for andre, så blir verden et bedre sted. Kanskje blir det fred i verden, til og med.

Store tanker, men gode gjerninger sprer seg som ringer i vann.

Da hun beskrev tankene rundt Nordnorsk julesalme fikk jeg tårer i øynene. Hun snakker så fint. Da tenker jeg alltid på besteforeldre og folk før oss, som har tråkket opp løypa, og satt varige spor. Jeg følger ikke alltid den løypa de har merket, da, men det er noe trygt og godt over å vite at de har gått foran meg.

Vi tråkker feil, og vi går av og til omveier. Vi ramler, og vi reiser oss opp igjen. Noen ganger danser vi lett på tå, og det finnes sinna-spor etter oss. Det finnes alene-spor, og vi går veien sammen-spor. Når det er advent og jul blir alle slags følelser dobbelt så sterke, iallefall hos meg. Det er både slitsomt og godt, og når det koker i hodet så varmer jeg meg et krus med rødvinsgløgg, og tenker: Kjære Gud jeg har det godt.

Disse fire klarte å skape et lyspunkt i mørketida, med ramsalte Mausundvær som ramme.

Neste år skal jeg be om en selfie med Thormod Prest, for han er lett å komme i snakk med. Er det lov å si at man digger en prest, og at man har sansen for mausundværinger? Jeg liker rause prester, som tar tro og tanker, eller tvil og undring, med seg inn på venterommet, inn på bussen, inn  i kirka eller inn i kapellet. 

AMEN

 

 

 

 

 

Taxidriver

Det blir så stille på øya vår når vi mister noen brått og uventet. Når det attpåtil skjer i trafikken så er det dobbelt rystende, fordi det kan skje hvem som helst, og når som helst. Som oftest går det heldigvis bra, og vi kan ikke slutte å reise fra sted til sted.

Vi må møte frykten, eller legge den til side.

Vi må leve, slik Arild gjorde.

Så vondt det må være for de nærmeste, og for kollegaer og venner. Jeg tillater meg å skrive noen ord på bloggen, for jeg kjente ham på min måte. Skøyeren, som alltid hadde noe på hjertet når vi møttes. En morsom kommentar, eller godmodig erting, som den gangen jeg hadde stripa midt under bilen, og okkuperte to parkeringsplasser. Selvfølgelig så han det, selv om jeg trodde at ingen så meg. Han var flint til å se folk.

Selvfølgelig klarte han ikke å holde kjeft.

Jeg elsker folk som jeg kan kverulere med, sånne morsomme ordvekslinger som bare er godt ment.

Dessuten levde han visst etter den samme mentaliteten som jeg selv prøver å etterleve. Si noe fint om og til, mens du har sjansen. Han sa flere ganger at han leste bloggen min, at bloggen hjalp ham, og at han likte tankene og ordene mine.

Spis et godt måltid, nyt maten og livet. Legg planer. Vær raus. Legg godsia til.

Vi var langt i fra nære venner, men vi snakket alltid med hverandre, helt fra vi var naboer, og helt fram til forrige lørdag. På bakeriet selvsagt :-)

Livet er skjørt.

Og livet er dyrebart.

Heldigvis visste han at jeg likte de daglige statusoppdateringene; 

Morn, morn. Ny dag og nye muligheter. Ha en fin dag.

Typisk Arild.

Hvis alle hadde startet dagen på en slik måte så hadde verden vært et bedre sted. Det betyr at han gjorde verden til et bedre sted.

Jeg kom til å tenke på noe. Hvem skal selge oss prima ferskfisk nå, mon tro?

Hvem skal terge meg?

 

Bære så du veit det:  Æ kjæms te å savn dæ, Jensen!

 

PS Jeg skal tenke på deg neste gang jeg parkerer feil, eller når jeg spiser et herremåltid ( Mister Matglad ), eller om jeg snubler i mine egne bein, og du tilfeldigvis ser det.

Jeg kommer garantert til å høre latter i det fjerne.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lenge siden sist

 

 

 

Vi levde med hua i handa,
men hadde så sterk ei tru.
Og ett har vi visserlig sanna,
vi e hardhausa vi som du.
Nå har vi den hardaste ria
vi slit med å karre oss frem,
mot lyset og adventstida,
det e langt sør til Betlehem.

 

Jeg leste et sted at disse tekstlinjene ble oppfattet som blasfemiske, i den forstand at teksten gir inntrykk av å sette oss mennesker like høyt som Gud. Jeg kunne ikke vært mer uenig.

Vi e hardhausa vi som du.

 

Vi ER det.

Vi er hardhauser alle sammen, på hver vår måte, enten vi sliter med det ene eller det andre, for ingen går gjennom livet uten å slite, eller kanskje møte seg selv i døra. Og vi har øyeblikk av pur lykke, som stjernehimmelen i svarteste natta. Det hender, når jeg føler at alt hoper seg opp, at jeg går ut og kikker opp på stjernehimmelen.

Da blir problemene mine små for ei stund, for jeg ser og føler at jeg er en del av noe større.

 

Det er godt å skrive igjen.

Jeg har blitt alene siden sist, selv om jeg ikke kjenner noen som kan måle seg med ham. Han er en kjernekar. Vi er skjønt enige om at vi liker hverandre veldig godt, vi er gode venner, og veien videre kjenner ingen. Ikke vi, og ikke dere. Kanskje, kanskje ikke. Dagen og livet er i stadig endring for oss alle, og jeg har andre ting å gjøre enn å vite best hvordan andre mennesker skal leve livet sitt.  Jeg har sluttet med medisiner og jeg sluttet en stund å skrive. 

 

 

Jeg behøver visst å være alene en stund. De siste fire-fem årene har vært de mest innholdsrike årene jeg har hatt, på alle mulige vis, bortsett fra da jeg ble mamma naturligvis.

Det er det største som har skjedd, uansett hva jeg sammenligner med.

Jeg må visst gjøre som havørna, fly høyt over øya mi for å se klart, for å få perspektiv på livet mitt igjen.

Advent og jul er ei tid som gjør meg urolig innvendig, selv om det er den varmeste tida på året. Jeg tror ikke at jeg er alene om akkurat det, for dem som vi savner, savner vi ekstra mye nå. Tradisjonene er gode og vonde på samme tid. Det er julefred og julekaos samtidig, og da blir vepsebolet i hodet ustyrlig. Jeg vil finne roen, men finner den ikke, bare av og til, som i kveld.

For nå har jeg pyntet til advent, og nå drikker jeg gløgg.

Etter at jeg sluttet med medisinene så opplever jeg at alle følelsene kommer tilbake, på en måte; både sinne, tårer, glede, irritasjon, glimtvis lykkefølelse, ja, hele spekteret. Jeg har nok vært litt for mye midt på treet alt for lenge, selv om Zoloft har vært til god hjelp. Akkurat nå er jeg mer forvirret enn noen gang.

Mitt nyttårsønske er at jeg aldri skal begynne igjen.

Jeg liker ikke nyttårsaften og nyttårsforsetter, egentlig. Jeg liker ikke nyttårsfester, og vil helst være hjemme denne kvelden. Det er så mange andre dager i året som egner seg bedre for en ny start.

Eller en fortsettelse på noe som var, og som innerst inne er.

Jeg tror at mange kjenner seg igjen i mine refleksjoner, selv om fasaden utad kan virke perfekt. Jeg tror at ALLE opplever livskriser og livsgleder. Jeg er ikke så opptatt av fasader.

Jeg er mest opptatt av å lytte til hjerte og magefølelse, koste hva det koste vil.

Jeg vil være tro mot meg selv, og jeg ville aldri ha byttet bort noe av det jeg har opplevd

.Ikke mot noe eller noen.

 

 

 

 

 

 

 

 


 

Nå har jeg slutta!

 

Sjekk DET fornøyde blikket.

 

Nå er jeg pillefri, bortsett fra JuicePlus sine vitaminpiller, som består av frukt, bær og grønnsaker. Nå tar jeg 5 om dagen i pilleform, og spiser pølse og potetmos fem dager i uka i tillegg :-) .Jeg vet ikke om det er vitaminene som har gjort det enklere for meg å trappe ned på Zoloft ( potetmosen og grillpølsa er det ikke ), men det gikk iallefall kjempefint på andre forsøk.

Nå har jeg slutta!

Og jeg er i fin form. Jeg føler meg kvikk og opplagt, og mindre trøtt og sliten. Jeg tenker sunne og gode tanker, måtte det bare vare. 

Fallhøyden er stor når jeg forteller det til hele verden, men jeg velger åpenhet. Jeg har mange ganger valgt å ikke dele, og forstår dem som ikke ønsker å gjøre det, men de gangene noen våger, vil og klarer å dele, så er det til stor hjelp, iallefall for meg.

Derfor deler jeg; for min egen del, for det gjør godt for helsa, og for at andre kanskje kan få det lettere. Terskelen for åpenhet blir litt lavere, og det liker jeg veldig godt,

Selvfølgelig kommer jeg til å være lei meg, frustrert, sint og irritabel innimellom, men hvem er ikke det? Det skyldes ikke medisiner eller mangel på medisiner uansett. Og det andre, det som gjorde at jeg begynte med Zoloft, det håper jeg at jeg har lagt bak meg.

Tvangstankene, dysmorfofobien, depresjonen og alt det andre. Hvem kom først, høna eller egget?

Nå står jeg ved roret selv, og nåde det skvalpesskjæret, eller toppen av isfjellet, for den saks skyld,  som kommer i veien for båten min. Det kan vel hende, men ettersom jeg har tatt båtførerprøven så bør jeg vite hvor de er på kartet. De er godt merket, og synlige for dem som vil se, og for dem som lytter til kroppen sine signaler.

Jeg vil,ikke kjenne det smellet flere ganger, som flerret opp både kropp og sinn. Jeg lærte masse av det, og glemmer det aldri, men det er bedre for meg å sette nesa mot nord, altså oppover. Jeg gleder meg sånn til neste sommer, for da SKAL jeg nordover igjen.

Jeg lengter tilbake.

Jeg lengter tilbake til midnattssol, og til mektige fjell som stuper ned i havet, eller er det kanskje omvendt?

Stiger de opp av havet?

 

 

Dette diktet har hjulpet meg mye:

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

- Inger Hagerup -

 

 

På rett vei?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Noen ganger må jeg øve meg i å la være å gjøre ting, selv om det høres merkelig ut. I år skal jeg la være å vaske rundt huset til jul, og jeg håper at jeg ikke går på en sprekk.

Heller litt støv i kriker og kroker enn et rent helvete.

Hvis jeg har bekymringstanker så øver jeg på å samle dem opp, og gi dem maks en halvtime å boltre seg på, hver dag, for det har jeg hørt er lurt. Ikke la dem ødelegge hele dagen; en liten stund er mer enn nok.

De fleste bekymringer blir det ikke noe av likevel.

 

Nå merker jeg at hele min kropp er i uroden. sikkert på grunn av nedtrappingen av Zoloft. Enten er jeg irritabel på grunn av at det skjer en endring i hjernen et sted, eller så er det  fordi jeg forventer at jeg skal kjenne noe. Jeg blir fort irritert om noe går på tverke, og jeg er sitrende urolig fra topp til tå.

Jeg som ikke liker føtter og tær.

 

Jeg synes det er rart å bo i huset mitt nå som jeg ikke har samboeren her lenger, og nå som begge barna har flyttet ut. Huset er ikke riktig mitt og vårt mer, og jeg føler meg litt fremmed, på en måte. Jeg legger merke til alt som han har gjort, med tanke på oppussing, og da svirrer tankene ekstra mye.

Jeg kommer meg liksom ikke videre.

Jeg har jo kommet meg videre på mange måter, men er jeg på rett vei? Skal jeg begynne på nytt i et annet hus? Mister jeg noe verdifullt om jeg velger å flytte?

Jeg tror at jeg ville hatt godt av det.

Hjemme er der hjertet er, selv om mange minner sitter i veggene. Hjemme er ikke det samme når barna ikke bor hjemme, selv om de kommer hjem av og til.

Jeg sliter litt med disse tankene.

 

Alt dette er vel sånne tanker som alle sysler med fra tid til annen. Heldigvis, bank i bordet!, sliter jeg ikke med helsa, selv om hodet hører med til resten av kroppen. Jeg er frisk som en fisk, bortsett fra at ryggen streiker av og til, men det er ikke dødelig.

Så jeg er heldig.

Og jeg er heldig med disse to,og med dette minnet, som er noen år gammelt. Det må være den beste jobben jeg har gjort.

Det føles sånn.

 

 

I år gleder jeg meg litt ekstra til jul, selv om jeg har seinvakt julaften. Jeg gleder meg til Amanda og Vegard kommer hjem, til mitt hus og deres hjem. Jeg gleder meg til å se Tre nøtter til Askepott før jeg skal på jobb, og jeg håper at mamma og pappa ber oss hjem på julemiddag :-)

Jeg elsker dikt, helst andre sine ord, men dette har jeg skrevet selv:

 

Advent kommer listende på tærne,

og hun vil så veldig, veldig gjerne,

koste av seg snøen der på trammen,

finne ro og bare være sammen.

 

Bare være engel på en sky,

vente på en dag så blank og ny,

løpe etter hvite snøkrystaller,

lykkelig fordi at snøen faller.

 

Hun vil gjerne se den andre siden,

drømmen hennes er å fange tiden,

den som handler om å skape fred,

være nær og høre til et sted.

 

Se på pynten ytterst på ei grein,

passe på å ikke bli for sein,

til å være henne, bare leve,

være varm og hjertelig til stede.

 

Kanskje er hun heldig og kan finne,

verdens aller beste juleminne,

innerst under greinene på treet,

julemorgen vet hun at hun ser det.

 

Tankene og ordene som flykter,

hun vil mye heller tenne lykter,

vende nesa opp mot stjernehimmel,

ruse seg på nattsvart stjernevrimmel.

 

Hun vil gjerne bort og bare klemme,

inni hjertet lover hun å gjemme,

mennesker som gir litt av seg selv,

 er en lysende og magisk julekveld.

- Tove -

 

 

 

Takhøyde til tusen

 

HJERTETRU

 

DU, DU SÅ AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ. 

DU, INGEN Å INGEN, MEN DU,

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR,

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU

 

Jeg er ikke så rent lite glad i denne gjengen altså, selv om vi er totalt forskjellige. Sammen er vi kaos, og sammen er vi dynamitt, for vi klarer alt, kjennes det ut som.

I dag åt vi eplekake med is før vi sa god helg til hverandre, men sist fredag glemte vi hele greia med fredagskaffe. Det er typisk oss, for ingen dag er lik den andre.

Det er derfor vi jobber her.

Hos oss er det takhøyde. Det er plass til ulikheter, diskusjoner, omsorg, latter og tårer. Det er alltid rom for å himle med øynene over el-bilen som går tom for strøm, eller alarmen som går midt i vaktskiftet - det er en gammel kjenning av hjemmetjenesten som har ramla utpå.

Det er alltid rom for å spørre - hvordan har du det egentlig?

Selvfølgelig kaster vi oss i bilen og rykker ut. Vi har en underlig og forunderlig respekt for alle, selv om vi blir litt oppgitt innimellom. Hvorfor drikker du egentlig?

Hvorfor slutter du ikke?

Så enkelt er det ikke, for det er ikke så enkelt å være menneske. Det er ikke så lett å skulle ta i mot hjelp fra andre. Det er ikke bare, bare å slippe fremmede mennesker inn i huset sitt, selv om vi kommer for å gjøre dem en tjeneste.

Det nye i tiden er hverdagsrehabilitering, altså hjelp til selvhjelp. Vi skal jobbe med hendene på ryggen, og det er det ikke alle som liker. Hvorfor står du der og henger? Er du ikke her for å vaske ansiktet mitt, og under armene?

Tell til ti.

Pust med magen.

Kontoret vårt er en oase av galgenhumor og hjertevarme. Ja, vi flipper ut og ler av både det ene og det andre, men bare for lukkede dører. Vi MÅ det, for det skjer så mye hele tiden. Det skjer så mye artig og trist og rart og forskrekkelig, at vi på ett eller annet vis må få utløp for "galskapen".

Vi er en ballong som langsomt fylles med luft, og når vi kommer hjem, altså på kontoret, så smeller det. Ut kommer både tårer og lattertårer, for de smaker ulikt. Rapporten blir en form for renselse, men EN ting er sikkert, hvis jeg blir betrodd noe hos en bruker som h*n ikke vil at andre skal vite, så holder jeg kjeft.

Så lenge det ikke står om liv, da.

 

 

Jeg er stolt over engasjementet og stå på-viljen. Utihavet takler vi og tåler vi det meste. Alle kjenner alle, og vi er sårbare og sterke som f**n.

 

Å ha gode kollegaer betyr veldig mye, og det gjør seg ikke selv. Det krever at vi blir gitt rom til å si akkurat hva vi mener. Et sånt rom har vi. Det krever gjensidig respekt. Det har vi også. Jeg liker at vi har en direkte tone, for da kan jeg snakke ansikt til ansikt, istedet for bak ryggen på noen.

Bak ryggen er det jo ingen likevel.

Jeg liker selvstendigheten, og mangelen på profesjonskamp. Det er forskjell på hjelpepleier, omsorgsarbeider, sykepleier og leder - skål for den lille forskjellen! - men vi drar nytte av hverandre på hver eneste vakt. Dette er JEG flink til, og dette er DU god på.

Jeg vil svært gjerne ivareta sykepleieroppgavene, men det betyr ikke at det er profesjonskrig. 

Hurra for oss <3

Dette er en kjærighetserklæring til hver og en av dere. Jeg vet hvem jeg vil ha som primærsykepleier om jeg blir syk ( eller kanskje jeg velger en omsorgsarbeider i stedet ), for jeg kjenner dere ut og inn. Jeg vet hvem jeg ikke vil ha til å stelle såret mitt, og hvem jeg ikke vil betro mine innerste tanker. Jeg vet hvem jeg vil ha ved senga mi, og hvem som skal få æren av å sparke meg bak når jeg tenker at jeg ikke orker mer.

Jeg vet hvem som er flink til å jobbe med hendene på ryggen, og hvem som alltid gjør det lille ekstra. Jeg vet at hun jeg minst trodde det om, er en av de aller beste. 

Jeg vet også hvem som er best på hygiene, og jeg kjenner henne som alltid tenker helhet. De eneste kravene jeg har?

 

- Bank på før du går inn

- Bruk skoovertrekk

- Vask hendene før og etter

- Ikke kikk på klokka

- Ikke snakk over hodet mitt

- La meg være i fred på do

- Puss brillene mine hver dag ( like viktig som tannpuss )

- La meg få morgenstell klokka sju ( jeg er morgenfugl )

- Legg meg klokka ni ( jeg er vanedyr )

- Vis omsorg og respekt

- Ikke riv av meg dyna ( jeg hater å være avkledd )

 

Hva mer kan jeg be om?

 

 

SØSTER, DU VA MED, 

DU HOLDT MÆ LEVENDE.

DU, SOM MED VILJEBLIKK, 

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK. 

DU HAR VÆRT MED Å SÅ, 

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP, 

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR,

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

So long, Zoloft

 

 

 

 

 

Jeg har bestemt meg for å trappe ned på Zoloft igjen, eller Sertralin, som den også heter. Kjært barn har mange navn. Jeg har tenkt på det en stund, og nå er jeg motivert til å gjøre et nytt forsøk. Det forrige forsøket gikk nemlig rett i dass.

I det jeg satte meg ned foran PCn, med frokosten, etter å ha tatt halve dosen, så oppdaget jeg at det er Verdensdagen for psykisk helse i dag.

What a coincidence!

Skal jeg ta det som et godt tegn?

Det er ikke et nederlag å ta medisiner når man må, men kanskje jeg ikke må lenger...?  Akkurat det er jeg usikker på, men det vil nok resten av verden merke. 

Kom ikke å si at dere ikke er advart, for nå skal jeg være min egen forsøkskanin:-)

Jeg er redd for at medisinen legger en demper på alle slags følelser, og det vet jeg ikke sikkert før jeg har sluttet. Jeg står ikke på doser som kan ta livet av en hest, men likevel, det gjør noe med hodet, på godt og vondt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har hatt uvurderlig hjelp av dem underveis. De har blitt en slags trygghet, og et alibi.

Vi er partners in crime.

I gode og (v)onde dager.

Jeg finnes ikke redd for å skrive om det, for går det ikke, så går det ikke. Da er jeg en erfaring rikere, og andre kan kanskje nikke gjenkjennende - eller ikke. Noen vil kanskje riste på hodet, men det rister jeg bare av meg. Jeg vil bare riste løs og være meg selv, jeg.

Jeg er både suksess og nederlag. Jeg er både glad og trist. Jeg er både JA og NEI.

Det handler om å sette fokus på psykisk helse. I år fokuserer de på å finne glede i hverdagen. Det er viktig å glede seg til noe, men det er også viktig å glede seg over det som allerede finnes. Jeg vet at min egen psykiske helse har det mye bedre når jeg er fysisk aktiv, så derfor jogget Milla og jeg opp til Margretes Minde i ettermiddag. Vi møtte ikke en sjel, men turen gjorde underverker for både kropp og sjel.

Jeg håper bare at vi er flåttfri, for det kryr av flått på Hitra. Her ser dere iallefall ei som har det flott uten Zoloft.

Se, hun gliser, og det er det som er så fint med å ha en hundevenn.

Det du ser er det du får.

 

 

Ofte bærer vi masker. Vi smiler på utsiden og gråter på innsiden, men jeg synes likevel at det er lett å avsløre sannheten, for det sitter i blikket, når masken faller.

Øynene klarer ikke å lyve.

Her har jeg latterkrampe på begge sidene, og det er sånn jeg helst vil ha det. Jeg vil at innsiden og utsiden skal stemme overens, slik som Milla er, sånn at det du ser er det du får.

Dønn ærlig.

 

 

Jeg elsker humor ( Ikke vitser ), for det er et dyrebart verktøy, en døråpner,  brukt på riktig måte. Jeg er glad i dype, alvorlige samtaler, og jeg er like glad i skitsnakk og lettfordøyelig prat. Jeg er en mester i å få latteranfall når det ikke passer seg. Det er både pinlig og deilig på samme tid, for da føler jeg meg litt uoppdragen.

Ung og bekymringsløs og uoppdragen.

Jeg er glad for at det har blitt lettere å være åpen om psykiske plager, selv om det fremdeles er en vei å gå. Fremdeles er det lettere å få noen til å signere gipsen din, enn det er å få dem til å se deg i øynene. Fremdeles er det lettere å være døråpner for en som har et fysisk handicap, enn det er å spørre noen:

Hvordan har du det EGENTLIG?

 

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

- Halldis Moren Vesaas -

 

Selv har jeg kommet dit at jeg har akseptert hva som er en del av meg. Så er jeg ikke like opplagt hele tiden. Så er jeg den første som finner senga når vi er på venninnetur. Javel så trekker jeg meg tilbake av og til, og sitter i sofaen med strikketøyet, eller går en tur helt alene. Men jeg slipper aldri hendene til de andre likevel.

Jeg sender ei melding, legger en lapp i hylla deres på jobb, spør dem til råds, er rådgiver selv. Det hender at jeg ber dem med på tur, eller legger en liten overraskelse i postkassen deres. Jeg er et snikende ullteppe, men også et teppe de kan legge over skuldrene sine når de fryser.

Jeg ber dem aldri om å dra dit pepper`n gror, selv om noen av dem er dønn ærlige. Spesielt EI er brutalt og nådeløst ærlig, og jeg digger henne.

 Hei Linn :-)

Sammen er vi mangfold. Vi må våge å ønske hverandre lykke til med livsprosjektet, for noen ganger holder det hardt å være menneske, selv om det også er vidunderlig vakkert.

Break a leg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lille, vakre Anna

 

I går feiret vi Anna. 

En kveld full av mimring, latter, god mat og god drikke. Herregud, så artig det er å møtes!

Tilsammen så har vi god hukommelse, selv om vi er 250 år. Nesten 250, for Randi blir ikke femti før i desember. Hele kvelden var krydret med anekdoter fra ungdomsskoletiden. Jeg vet ikke om det er riktig bruk av ordet, men Wikipedia sier at anekdote er en kort, karakteristisk ikke-dokumentert historie om en kjent person eller begivenhet, så da passer det likevel.

 

Det ramler på med 50åringer, og det får meg til å tenke. Tenke gjør jeg jo hele tiden, og noen ganger litt for mye, men jeg mener sånne spesielle tanker. Om liv og røre, om vennskap, taknemlighet, og om investering i eget selvbilde. Om selvinnsikt, selvutvikling, og  dette ble mye meg.

Den nye meg.

Henne som jeg har jobbet steinhardt for å finne. Jeg visste jo innerst inne at hun var der, men hun havnet litt i skyggen av seg selv. 

Den beste investeringen jeg har gjort er å rykke tilbake til start. Jeg valgte det ikke selv, for en vakker dag så sa kroppen stopp. Den ville ikke mer. Den var lei av å sende signaler som ble oversett og ignorert, så da møtte jeg den veggen som jeg tidligere bare hadde hørt snakk om.

Snakk om smell!

Det finnes skattesmeller og andre smeller, og de fleste går på en smell eller tre i løpet av livet. Det som betyr mest er hva som skjer etterpå.

For min del så ble det mye lettere å være en god venn etter at jeg ble venn med meg selv, selv om ikke alle dager er rosenrøde. Det ble mye lettere å ta plass på jobb, for nå fikk jeg mot til å skinne. Jeg fikk mot til by på omsorg, kunnskap, trygghet og ansvar. Jeg kunne jo ikke være den trygge sykepleieren når pingla overskygget meg.

Det hender til og med at noen får en klem.

 

Jeg fikk boka Tegnehanne i bursdagsgave fra en av sykepleierne jeg jobber sammen med. Tegnehanne er sykepleier hun også, og hennes ord og bilder treffer en nerve i meg. En herlig bok om hverdagen i verdens beste yrke.

 

Å investere i venner og vennskap er det nest beste som har hendt. Ikke nest best fordi jeg setter meg selv over andre, men igjen, det er vanskelig å være en venn om man ikke kan omfavne seg selv. Jeg er så heldig at jeg har mange venner, på forskjellige plan. Noen snakker jeg med hver dag ( ikke på telefonen, for det liker jeg ikke ), andre møter jeg på jobb, og noen ser jeg en sjelden gang, men jeg vet hvor de er.

Badevenner, barndomsvenner, strikkevenner, skravlevenner, kollegavenner, bestevenner, hjertevenner, perlevenner, studievenner, gamle venner og nye venner.

Jeg skulle gjerne investert i nytt hus, nye møbler og annet nytt, for jeg ser så mye fint rundt omkring. Jeg vet hvordan jeg vil ha det, men det får bli litt seinere. Møblene mine er fra 1800-tallet, minst..., for de stammer fra ei messe som var i idrettshallen for mange år siden. Alle gjorde et kupp, og kjøpte likedan, men det er sikkert bare jeg som har dem i stua fremdeles. En vakker havner de på dynga, men de vet det ikke selv.

De skal brennes på bålet, for de er utslitt.

Vennskapene mine er mer slitesterke enn møblene. De blir bare finere og finere med årene, for jeg synes at kvinner og menn kler modenhet og alder.

Vår beste alder er NÅ, og ennå kan alle ting skje.

Jeg har nye, flotte vinglass, og jeg har mye god vin på hylla. Jeg har hele bordet fullt av fine gaver og gode ord, etter bursdagsfeiringa mi. Jeg har ikke ryddet det bort ennå, for jeg går av og til bort å ser på gavene, eller leser kortene på nytt.  Jeg er frisk og takknemlig. Jeg bor på et trygt sted, der alle kjenner alle. Akkurat det er på godt og vondt, for det er alltid noe som rører og berører en. Vi kjenner hverandre, eller vet om hverandre, og da blir det alltid sånn.

Skjer det en katastrofe i Huttaheiti så er det vanskelig å ta innover seg, mens hver minste lille hendelse her hjemme går rett inn i hjertet, enten det er glede eller sorg. Det er mye lettere å identifisere seg med det som er nært, iallefall for meg.

Jeg burde vært mer global, men jeg tror at min jobb er å gjøre en god jobb her hjemme, på mitt felt.

 

Ellen var også med på festen. Ei sprudlende, festlig, og feiende flott dame, som det er lett å bli glad i. Hun blomstrer, og trives helt sikkert ikke i skyggen, hun heller.

Ei storesøster-rose skulle alle hatt.

 

TO ROSER

Det kom til mitt bord to roser,
to halvsprotne roser i stad.
Eg sit her og ser på dei båe
og blir så forunderleg glad.

To halvopne, kviskrande munnar
som lovar så halvt om halvt
at enno er inkje til endes
og enno kan hende meg alt.

Og røyster eg trudde var tagna
for alltid i sjølve meg
svarar i undring og jubel:
Ja enno kan alle ting skje!

- Halldis Moren Vesaas -

 

 

Jeg ror alene

 

Jeg hadde to valg i dag. Enten gjøre noe fornuftig, eller gjøre noe som var enda mer fornuftig, så vi gikk på tur i stedet for å stelle hjemme. Jeg har fri etter arbeidshelg, så det fristet å nyte sola, og resten av været.

Etter å ha gått ca 100 meter så havnet vi rett under ei svart sky, som ikke holdt på vannet. Det var bare Ei sånn sky på himmelen i dag, og den ville gjerne spille oss et lite puss. Det var regn, hagl og sol samtidig.

Vi ble søkkvåte begge to. Det regnet så kraftig at skoene mine rant fulle, og jeg kunne ikke bare riste det av meg, som Milla gjorde.

Heldigvis kom sola tilbake.

Vi la oss ned på et svaberg, akkurat sånn som klippfisken gjør, og tørket i sola.

Men først studerte vi regnbuen.

 

 

Løypa ut til Svalbalen på Titran er godt merket, og turen er fin. Turen er som et helt liv, på godt og vondt. Først ble vi søkkvåte, som når vi gråter i bøtter og spann, og etterpå kom sol og vind og strøk oss på kinnet.

Utenfor brant dønningene, og av og til slo båra opp. Den var en søyle av krefter, som intet menneske kan måle seg med. Det drønner skummelt av havet utenfor. Det er nesten som en advarsel: Jeg glitrer på fine dager, og lokker deg ut i båten din, men pass deg, for det er jeg som bestemmer. Det er jeg som er sterkest av oss to, men du kan gjerne låne meg når det er havblikk.

Jeg hørte disse ordene i dag.

Jeg gikk alene, og da hører jeg så mye mer enn når jeg går sammen med andre. Jeg lytter, og puster, og finner lignelser under hver ein stein.

Og jeg finner sanger som går rett inn i hjertet, fordi jeg drar kjensel på melodi og tekst.

 

Ja, æ ror på djupet langt i fra land,

og æ ror aleina,

og æ minnest ennu den dagen æ fann,

at æ ror aleina.

Nu finn æ mæ her blant holma og skjær, 

med tona og vindskeive ord.

Før så æ på båtan fra bygga, 

nu e det æ som ror

 

Her i trebåten min

har æ heile livet mitt med. 

Så æ kan ikkkje berre legg inn åran,

å la mæ driv i land et sted

Førr mangle æ meining og retning nån gang, 

så e æ aleina ombord.

Og æ veit æ må videre, 

så æ ror

 

- Tonje Unstad -

 

 Alle ror på sett og vis alene, selv om de ror i takt. Til og med når de sitter i samme båt, så er de på en måte alene. 

 

Vi nådde målet til slutt, og vi åt matpakken vår, ei brødskive til hver av oss.

Underveis så gikk jeg på trynet, og stuket to fingre, men det verste var at jeg slo hull på kneet. Ikke mitt kne, men den nye turbuksa sitt kne.

Sånn er livet; det dukker stadig opp uventede hendelser, men heldigvis har mamma symaskin, så buksa blir like hel igjen. 

Noen ganger dukker det opp uventede hendelser som gjør dagen, eller iallefall kvelden, lysere, for på mandag fikk jeg ei hodelykt i gave. Den skal ligge i tursekken min, sånn at jeg ikke går meg vill i mørket.

Det var det de sa, at jeg aldri måtte gå på tur i mørket uten, og så fikk jeg ei lykt som er bare mi.

Tusen takk for omsorgen og omtanken.

Går jeg på trynet så kan jeg iallefall signalisere hvor jeg er, for jeg er aldri flink til å melde fra hvor jeg går :-)

Hvis jeg glemmer å lade telefonen så kan jeg " Gi lys",

Men bare når jeg må, for jeg liker å vandre i mørket.

Da ser jeg stjernene best.

 

Milla har alltid stjerner i blikket når hun får være ute. Vi passer sammen som hånd i hanske, og var nok ment for hverandre.

Da jeg skulle hilse på flokken for første gang, så var hun den første som kom bort til meg. Hun var allerede min, men det kunne jo ikke hun vite.

Eller visste hun det?

 

Jo flere kokker, jo mer søl?

Hils på Kokkelandslaget:

 

 

Jo flere kokker, jo mer søl, er det noe som heter. Akkurat den påstanden ble motbevist i går, for disse gutta hadde det klart. Så klart at de til og med var kledd for anledningen. Vi ble mektig imponert, og det skulle komme mer.

Mye mer.

 

( Designet og strikket av Anette )

Alt startet med at Ellen fikk en opplevelsesdag i 50års-gave fra oss. Vi kaller oss Venner for livet, og det skal vi fortsette med.

Hele livet.

Sammen så er vi kreative, på hver vår måte. Anette kom på at vi kunne melde oss på Rosa Sløyfe-løpet, hvis det var lov, Ikke startet vi, og ikke gikk vi over målstreken, men vi deltok. Vi støttet en god sak, men vi gikk vår egen vei. Vi møttes ved flyplassen, og fra og med da så hadde June regi, selv om vi blandet oss borti. Det er typisk kvinner å ville ha et ord med i laget.

 

 

Vi gikk opp til Hakkberget, og videre over til trimhytta på Nabeita. June eier ikke retningssans, men det gikk heldigvis bra. Hun har mange andre kvaliteter som veier opp for manglende retningssans, så inne i hytta disket hun opp med havregrøt og nogo attåt.

 

 

Et herremåltid, hva nå det skal bety. Hvorfor kalles det herremåltid når noe smaker ekstra godt?

Som tilbehør til maten hadde vi quiz, der ingen tapte og alle vant.

 

 

I dartkonkurransen møtte jeg veggen - bokstavelig talt - og tapte så det suste, men heldigvis fikk alle premie.

 

 

Her er det faktisk et ekte herremåltid på gang. En av kokkene er tilfeldigvis min bror, og han ser ut til å nyte øyeblikket.

 

 

Det gjør jeg, også. Jeg bobler over av glede, fordi jeg slipper å lage mat. Jeg velger heller å ta et mellommåltid mens jeg venter. Det går fint an å spise Sørlandschips mens man bader, men det gjelder å hive innpå. for det slagner fort.

 

 

 

Kristin bød oss på boblebad, bobler i glasset, og vi blåste såpebobler.

Så her sitter vi da, mens  mannfolkene lager mat. Det var nemlig en del av bursdagsgaven. Jeg husker ikke hvem ( av damene ) som hadde ideen, men den var genial.

 

 

Jeg har valgt ut de snilleste bildene, og det var veldig snilt av dem å lage mat til oss. Renathe var tvileren, den som ikke hadde trua på at de skulle greie oppgaven, men de besto med glans.

De disket opp med treretters, og de sto klar da vi kom, med velkomstdrinker og brede glis.

Dette er en gjeng som er fornøyd med egen innsats, og disse gutta håper på premie.

Jeg, for min del, sovnet med en gang jeg la hodet på puta.

Eller kanskje litt før.

 

 

Fem fornøyde damer, men hvor er nummer seks? 

 

 

Sjekker grytene, kanskje, men gutta i røyken har det klart.

Likevel er hun vågal og gjestfri,  Renathe, som stiller kjøkkenet sitt til disposisjon.

 

 

Se så fint de har dekket bordet. De måtte google "Hvordan brette servietter til festen", men resultatet ble nydelig. Et høstbord, nesten som ved en høsttakkefest.

Takk for at jeg har så rause og gode venner.

Takk for at vi har hverandre.

 

 

Jeg er imponert over hva de har fått til, og hva de har gjort for oss, bortsett fra EN ting.

Gjorde de den skrivefeilen med vilje?

Jeg kan ikke fordra skrivefeil, og mitt bidrag til Ellen var en tale i diktform. To vers fra oss hver, som vi reiste oss og fremførte under middagen. 

 

 

En ekstra takk til Aasmund Ingar, som ba spesielt om å få kred i bloggen min :-)

PS  Jeg skal slutte å tro på det Anette sier, om at du ikke er huslig anlagt, for dette kledde du.

 

Vepsebol i hodet

 

Skagan er det perfekte sted, fordi tankene flyr bort med vinden. Det blåser alltid helt nederst ved havet, og det er en god følelse, så lenge det varer, for når jeg kommer hjem til meg selv igjen så er det fullt kjør.

Tankekjør.

Alt, i fra plena som bør klippes en gang til, og plenklipperen som må rengjøres for vinteren, til bilen som burde støvsuges. Huset trenger en vask, og kjøleskapet er nesten tomt. RiksTV skulle jeg ha sagt opp for lenge siden, og bredbåndet likedan, men disse fibergreiene har jeg skjøvet under teppet, istedet for å grave det ned i jorda, som jeg burde og skulle ha gjort.

Sa jeg de riktige ordene på jobb, eller sa jeg for mye? Var jeg effektiv nok, eller sov jeg i timen? Ser jeg trøtt og uopplagt ut, eller er jeg klar for en ny dag?

Jeg fikk til og med purring på fire bøker som jeg nettopp har lånt. Jeg leser fort, men ikke SÅ fort. Jeg får stikke innom biblioteket i morgen.

Med bøkene.

Ikke visste jeg at det var to måneders oppsigelse på RiksTV heller, og da dama fra Telenor spurte hvilken leverandør jeg skulle bytte til, så hadde jeg ikke peiling.

Er det søppeltømming i morgen? Grønt eller blått lokk?

Hva skal jeg ha til middag?

Akkurat det er min minste bekymring, for nå bor jeg alene, og trives med det, selv om jeg savner ungene. I dag var middagen to knekkebrød, med spekeskinke og avokado. Jeg kjøpte nemlig en pose avokado, som jeg skulle sende med min datter til Trondheim. Jeg har aldri spist avokado før, men nå spiser jeg på trass, for den er alt for dyr til å kastes.

Sunt og godt er det også.

 

Hvordan er et hundeliv?

 

 

Ganske behagelig, virker det som. Det er sånn hun ligger når jeg drar på jobb. Hun har hele huset og hele dagen for seg selv, og er lykkelig når jeg kommer hjem, for da skal vi på tur.

Og jeg er heldig, fordi tankekjøret for det meste består av bagateller, selv om de er hissige som veps inni hodet.

Det er et helt vepsebol der inne.

Av og til må jeg holde hendene på hodet, for det er et helv**** til kjør. Når jeg ikke er sliten så klarer jeg å kontrollere dem, men ikke nå. Nå lever de livets glade dager der inne. De stikker, og det gjør vondt.

Fuck cancer, og all annen dritt som jeg hører om. Jeg vil at alle skal ha det bra.

Vi snakket om dette på jobb en dag. Jeg elsker høsten, men er sliten likevel. En av sykepeierne sa til meg: Kanskje det er FOR fint ute nå.

Ja, kanskje det. Det er så fint at det nesten gjør vondt. Naturen er så vakker akkurat nå, og været så fint, at det blir en så skarp kontrast til alt man ser og hører.

Jeg leser ikke Se og Hør, men jeg ser og hører mye likevel. Det hender jeg later som om jeg leser, når jeg sitter på venterommet til tannlegen, men jeg husker ingenting etterpå, for jeg liker ikke venterom.

Det er ingenting å vente med, for livet er her og nå. Her og Nå leser jeg heller ikke, for det er bare en simpel utgave av Se og Hør.

Billigutgaven.

Livet er uansett NÅ. Høsten er nå. Sola er nå, og havet er blikkstille akkurat nå. Akkurat nå går det trill rundt i hodet mitt, men det er veldig lett å skrive ned tankene. Det er som å slå ihjel en veps eller to. Det gir meg en tilfredsstillelse, for da forsvinner det som plager meg.

Kanskje det er noen som kjenner seg igjen?

Hjort er hjort

 

Sekken var pakket og klar, så etter jobb var jeg bare hjemom og hentet den, pluss Milla. Det er en stund siden jeg var på Tonningen, så jeg hadde glemt hvor langt det var å kjøre dit, og jeg hadde glemt at det var ganske langt å gå. Jeg gruer meg aldri for å gå langt, for det er noe av det beste jeg vet, men det er høst, og det blir mørkt.

Jeg meldte ikke fra til en sjel, ikke før jeg gikk meg på et skilt, der det sto: Jakt pågår. 

Da måtte jeg ringe min bror for å høre om det var trygt å ferdes der, for jeg kan ingenting om jaktregler.

 Kjør på, sa han.

 

Og det ble en fantastisk fin tur.

Jeg hev etter pusten i den verste kneika, og kjente at det var godt å bli fysisk sliten, og svett. Det er godt å gå alene av og til, for da slipper jeg å prate. Det gjør godt å ha med Milla, for hun er trekkhund, og drar meg opp det tyngste stykket. Heldigvis sto trestammene tett i tett, sånn at jeg kunne bruke dem som holdepunkter på tur ned, for hun trakk da også.

 

 

Ei brødskive til oss hver. Det er sånn vi har det når vi er på tur. Hun blir muligens litt løs i magen av kneippbrød, men det er viktig å dele.

Jeg har ikke godt av Sørlandschips jeg heller, men jeg spiser det likevel. Særlig nå, for jeg har 26 pakker liggende, som jeg fikk i bursdagsgave. Jeg deler dem gjerne med mine venner.

 

 

 

Hvilken utsikt! 

Hvilket privilegium det er å kunne spenne på seg skoene og ta en sånn tur etter jobb. Helt alene, fordi jeg velger det selv. Fordi jeg vet at jeg har venner, familie og kjæreste, som bryr seg om meg, og som har hørt rykter om at jeg er på tur, og bekymrer seg for om jeg rekker meg hjem i tide.

Innen mørket faller på.

Det beste med Tonningen? At jeg kan stå på Hitra og se over til Frøya.

 

 

Neida, Hitra er alltid flott ( flått ).

I går var vi også der. Da gikk vi til Blåskoghytta før jeg skulle på seinvakt.

 

 

Jeg burde vært Hitravert.

Vent litt, det ER jeg faktisk. Jeg forvillet meg inn på et seminar på Hitra, og plutselig sto jeg med et diplom i hånda. Ellen og jeg skulle på et foredrag, og ante etterhvert uråd. Vi var invitert med av to venninner, og ingen av dem dukket opp. Vi hadde latterkrampe, følte oss malplassert, og visste ikke vår arme råd. Hadde vi havnet på feil hylle?

Her er beviset, og hjort er hjort.

 

 

 

Hvordan har du det egentlig?

 

 

Hvordan har du det?

Hvordan har du det egentlig?

 

Det er en himla forskjell på disse to linjene; en hel verden av ord, egentlig. En hel verden av tanker, ord og følelser.

Og en hel verden av tid.

Tid er helt avgjørende, for du føyer ikke til ordet egentlig, om du ikke har tid til å vente på svar. Det er kanskje derfor at vi i helsevesenet ofte stopper i tide, og sløyfer det. Vi sparer tid, og vi gjør det enklere for oss selv. Vi overlater til andre å ta den jobben, eller den støyten.

For det er krevende, og tidkrevende.

Dette er det mest vesentlige jeg sitter igjen med etter fagdagen på Røros i går. Et tankevekkende innlegg, fra en lege som satte ord på noe meget vesentlig. Hele fagdagen var nyttig og lærerik, for den handlet om alt, fra diagnose, til symptomer, behandling, statistikker, tverrfaglighet, livet, døden, pårørende, pakkeforløp og prosjekter.

Hele pakka.

Det er ikke en gavepakke å få kreft. Jeg har hørt noen si at de ikke hadde villet være det foruten, for det har åpnet øynene deres, men åååååh......jeg vil heller få øynene opp på annet vis. Uten sjokk og redsel, og uten å føle meg bittelita, under ei dyne som det står Helsevesen på, selv om helsevesenet i Norge gjør alt de kan for å hjelpe meg. De er profesjonelle, de er rasende dyktige på sitt felt, og regninga tar skattebetalerne.

Altså vi; alle sammen.

 

Et takk det sier lite om tanker som 
man har, 
så væla burde vite hva hjerteblodet bar. 
Men gleden som man eier og trøsten 
som man har, 
de går på stille veier og setter ikke far. 
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. 
Og sakte, sakte, sakte går vi mot 
ukjent grav.

- Jon Østeng Hov -

 

Vi er like sårbare alle sammen, og like sikkert som at vi lever, så skal vi dø en dag, om to år, eller kanskje hundre.

Det er derfor at de som styrer landet, og som ikke har fagkunnskapen, må høre på vår stemme. Vi må ha TID. Ikke bare tid til å fjerne svulsten, ikke bare til å sikte inn strålene, men tid til å spørre: Hvordan har du det egentlig?

Mange av de som overlever, og som blir friske, strever med redsel for tilbakefall. Mange strever med skader etter behandling, og en kroppslig utmattelse som forringer livskvaliteten. Nå som jeg er erklært frisk, da burde jeg vel danse og være lykkelig? Da burde jeg vel være takknemlig hele tiden? Og glad?

Jeg tror at det er viktig å stikke hull på denne byllen, som hverken stråling eller cellegift kan ta knekken på. Alle tankene, tårene og følelsene som samler seg opp på innsiden, men som ingen har tid til å ta i mot. Alt de usagte, som jeg behøver hjelp til å sortere.

En annen ting; alle har ikke det samme behovet for å prate, det må respekteres, men alle har krav på å bli sett. Alle har krav på å bli gitt muligheten.

Det er det minste vi kan gjøre, og kanskje det største.

 

Jeg er heldig, som har mine blå dager på jobb. Jeg har tid å ta av, og det er et privilegium. På disse dagene har jeg tid til den gode samtalen, og kan føye til ordet egentlig, om jeg våger.

Klart jeg våger, for den andre våger mer. 

Det å gå en tur mens man snakker om det som ligger på hjertet, er dobbel lykke. Det blir lettere å prate, og mosjon og frisk luft er medisin uten bivirkninger, selv om man kanskje blir litt stiv og støl. Det gir mestringsfølelse. Noen ganger er sofakroken og kaffekoppen det beste. Det er noe trygt og velkjent med det å holde hendene rundt kaffekoppen. Kaffekoppen blir et ankerfeste i tilværelsen, og det behøver vi.

Jeg har til og med gjort noe ulovlig på jobb. Jeg har drukket hjemmebrygget øl i arbeidstiden, fordi jeg hadde lovet å smake på det den dagen det var ferdig, og før han døde.

Da lot jeg bilen stå.

Det er viktig å ivareta hele familien når noen blir syk. Verden raser for alle sammen, og det kan være behov for famliesamtaler, der hver og en får samme informasjon, og samme mulighet tl å forstå hverandre. Noen prater best under fire øyne, og noen velger å bære det inni seg.

I møte med hvitkledde er det lett å føle seg like lita som det jeg gjorde, da vi padlet tut til Sletringen Fyr på Titran. Fyret raget over meg, og jeg ble bare en liten prikk. Samtidig så utstrålte fyret trygghet. Tenk så mange år det har stått der, og loset båtene trygt forbi. Tenk så mye det har sett og hørt. og tenk på hvor mange bølger og bårer det har tålt. Tenk så mange glitrende og blikkstille hav det har sett. Tenk på stillheten, og på undringen, og på vissheten det bærer med seg.

Vissheten om at livet er både storm og godværsdager.

 

 

Jeg fant til og med et ærfuglreir der ute. Kanskje kan det være et symbol på det jeg ønsker å formidle. Det finnes ikke noe mykere enn ærfugldun. Skal vi våge å stille spørsmålet -  Hvordan har du det egentlig? - så må vi legge til rette for den gode samtalen, gjennom å ha tid, tillit, kunnskap og omsorg.

Gjerne et hav av tid.

 

 

 

 

 

 

Hjertetru

 

 

 

Her ser dere to som er søstre i ånden, for vi er begge sykepleiere. Line er henne med den råeste latteren jeg vet om, henne med de råeste historiene, mens jeg smiler med lukket munn, og strever med å holde kjevene sammen, for ikke å få hakeslepp.

 Likevel så tør jeg påstå at vi har stor sans for hverandre.

Vi til og med kler oss likt.

 

I morgen setter jeg nesa mot Røros, og nettverkssamling for kreftsykepleiere og kreftressurser i sykehus og kommune. Det er lærerikt og nyttig med sånne samlinger, for det gjør at samarbeidet fungerer bedre, både på grunn av at vi blir kjent med hverandre, og fordi vi får en større forståelse for hverandres arbeidshverdag.

Vi utveksler kunnskap og erfaringer som kommer pasienter og brukere til gode. 

Kreft er alt for aktuelt.

Det er bra at det er fokus på det, men det er alt for mange som rammes, det er det jeg mener. Det er ingen øvre eller nedre aldersgrense på svineriet. Diagnosen, eller mangfoldet av diagnoser, tar heller ingen hensyn. Okey, noen diagnoser er kanskje litt mildere og snillere enn andre, men du må tåle mye dritt før du blir erklært frisk.

Fuck Cancer!!

Heldigvis blir mange friske. Heldigvis har vi medisiner som knuser kreftcellene. Heldigvis finnes det helsepersonell, pårørende, venner og støtteapparat som heier deg fram.

Det er mange som ikke har et velfungerende system rundt seg. Noen faller mellom alle stoler, og hvor er sikkerhetsnettet? Det som skal fange deg opp, og gjøre deg litt tryggere, tross alt?

Hvis det i det hele tatt er mulig å føle seg trygg.

Jeg vet ikke.

 

Jeg fikk et kort på bursdagen min, med en nydelig tekst:

 

HJERTETRU

SØSTER, DU VA MED

DU HOLDT MÆ LEVENDE

DU,  SOM MED VILJEBLIKK

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK

DU HAR VÆRT MED Å SÅ

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD

DU SÅ, DU VISST AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ

DU, INGEN Å INGEN MEN DU

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU .

 

Jeg applauderer cellegift, stråling og immunterapi.

Det må til!

I tillegg behøver vi det mellommenneskelige, som jeg sammenligner med å balansere på line. Under er det en avgrunn, og nettopp da, akkurat når du beveger deg ut på den lina, så tror jeg du behøver den gode samtalen. Du behøver oppmuntring, heiarop, og du behøver at noen ser motet i øynene dine. Eller håpløsheten og tårene.

Du behøver at noen pakker dyna rundt deg, eller "sparker" deg ut av senga. Du behøver at livet humper og går som normalt, og at jeg ler av det du sier, fordi det er morsomt, men ikke for at jeg synes at jeg må, bare for å være snill.

Fordi du er syk.

Kanskje blir fargene sterkere, og livet mer intenst, men du er likevel den samme.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

 

 

Jeg liker Per Fugelli sin tanke, for da vil jeg bli havørn i mitt neste liv, om jeg får bestemme.

Bare jeg ikke blir en edderkopp, for da blir jeg redd meg selv. Da kan jeg aldri mer se meg i speilet, eller kaste skygge, for da er det over og ut.

Jeg vil helst leve så lenge som mulig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hva har jeg i vente?

 

Det var tre grunner til at jeg ønsket å feire 50års-dagen min:

1. Jeg har forandret meg.

2. Jeg har erfart hvor skjørt livet er.

3. Jeg ville dele denne dagen med familie og venner.

 

Nå er jeg fullstendig utlada, og nesten tom for ord, for makan til feiring. Og kontrastene er av og til så store at jeg blir helt matt. Sterke opplevelser på jobb, og unger som flyr ut av redet, samtidig som jeg fyller 50, og er sånn ca midtveis i livet, om jeg er heldig. Jeg er så takknemlig for at gjestene mine gjorde dette til en kveld å leve lenge på. Jeg har ikke fordøyd alle inntrykk ennå, men jeg vet at jeg er heldig. Og jeg er så stiv i skrotten, at det eneste jeg klarer er å bevege fingrene over tastaturet, for det er lekende lett.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Takk til driftige damer, som laget verdens beste ferskfiskball, og takk til Heidi på sykehjemskjøkkenet som skaffet tilbehør. Takk til dere som hjalp til på kjøkkenet, takk til alle kakebakere, takk til broder`n med familie som hjalp meg å lage spillelister med dansemusikk.

Tusen takk til mamma og pappa, som alltid stiller opp.

Takk til Annette, som var verdens beste toastmaster. Hun hadde til og med innhentet telegram fra Sophie Elise, Kåre Ingebrigtsen, Kongen og Dronninga, med flere.

En enorm takk til dem som hjalp meg å få orden dagen derpå, for den jobben var ikke gjort på fem minutter. 

Takk for taler, gaver og fine kort. Takk for taler kjære Renathe, Mona og Wenche, og takk til Strikkeklubben Stiv i Maska, som underholdt med ord og bilder. Av dem fikk jeg forresten en hel kasse med Sørlandschips.Takk til Heidi for takk for maten-tale. Takk for underholdning og sprell. Takk til Torhild og Arne, som ikke kjente så mange da de kom, men som fikk mange nye venner i løpet av kvelden. Og tenk at Linn og Ronja kom helt i fra Malm. Det varmer et trønderhjerte. Det var til og med noen som slo hjul på dansegolvet, og det er ganske betegnende for hele festen, for denne opplevelsen ble både sterk og spenstig og hjertevarm.

Akkurat som jeg hadde håpet på, men aldri hadde tort å drømme om. I drømmen gikk nemlig hele festen til hel***e.

 

Bordet var dekket på enkelt vis, selv om det ikke var enkelt å brette servietter, for der er jeg ei kløne. Ved hver kuvert plasserte jeg et lite dikt, pluss et gresstrå.

På kortet sto det følgende:

 

Stikk et gresstrå mellom tennene.

Nyt for en gangs skyld at du ikke har noe å gjøre - et herlig øyeblikk.

- Phil Bosmans -

 

En oppfordring om å senke skuldrene, nyte kvelden og stunden,

.....eller de kunne bruke gresstrået som tannpirker, for det glemte jeg å sette fram.

 

( Kortet lånte jeg fra nettet  et sted )

 

Jeg har ikke bilder fra alt som skjedde denne kvelden, men heldigvis så tok Ellen masse bilder da hjemmesykepleien var i ilden. Det ante meg at det ville komme noe fra den kanten, men jeg ante ikke hva som var i gjære, for jeg fikk bind for øynene mens de rigget scenen.

 

 

Hils på oversykepleieren, som er født til å stå på en scene. 

 

 

De hadde kledd seg ut etter alle kunstens regler, og alle figurene var meg, bortsett fra oversykepleieren.

Hver figur fikk sitt eget dikt, en liten fortelling om hvem jeg er, sett med deres øyne, akkurat som jeg gjorde selv, for å introdusere gjestene mine for hverandre, selv om de fleste kjente hverandre fra før. Alle gjestene fikk et eget vers, som beskrev mitt syn på dem.

For tre år siden så hadde jeg aldri i verden våget å stå på scenen, med mikrofon, for å snakke til en forsamling. 

På rim.

Noen synes kanskje at det høres vanskelig ut, ettersom det var 67 gjester, men det var lett som en plett å finne ord til dem alle. Noen fikk et eget vers, andre fikk par-vers, og noen fikk gruppe-vers.

 

Her er forresten Grubleren, som lever i sin egen tankeboble.

 

 

Og Klatremusa, som er på vei opp til Dønnamannen

 

 

Her er padleren ute og renser hodet sitt for tanker.

 

 

Og her er jamen hun som er kjæreste med en verkstedmann, men som hater bilverksteder.

 

 

Her har vi Bjørn Eidsvåg, som jeg  - bokstavelig talt - falt pladask for, etter å ha inntatt for mye akevitt på Frøyafestivalen.

 

 

Og sykepleieren og havets datter, som de tror vil bli stor en gang.

Stor på ord.

 

 

Havfrua, og havets datter, som har så mye på hjertet.

 

 

Og Urinlederen, som har utstyret i orden.

 

 

Her er sykepleieren som kurerer smerte, og gir trygghet til brukeren sin.

 

 

Og selvfølgelig rødvinsdunken og Sørlandschipsen.

Kostelig!

 

 

Alt dette er meg, satt i scene av verdens beste gjeng. 

Tusen takk til alle som på en eller annen måte bidro til å gjøre dette til en uforglemmelig opplevelse.

Jeg er rik på fine mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

Puppestunt

 

 

 

Noen pusser opp soverom i bar overkropp, og andre gjør et nummer av det etterpå. Det gir en boost, som sender dem rett til topps på blogglista. Jeg vurderte å gjøre det samme i går - nei, det gjorde jeg IKKE - men motet sviktet.

For jeg beveger meg ikke ett eneste skritt uten klær, bortsett fra på badet. Ikke de tre skrittene fra soverommet til badet engang, selv om jeg bor alene.

Sånn sett er det befriende å se at noen driver med oppussing mens puppene henger og slenger i likestillingens ånd. For når mannfolk jobber i bar overkropp, så kan vel vi gjøre det samme?

Det er den naturligste sak i verden, men jeg er litt tilkneppet og innestengt på det området der.

 

 

Så tilkneppet at jeg vurderer å sette i en trykknapp i min nye kjole, som jeg skal bruke på lørdag, sånn at utringningen ikke blir for dyp. Eller kanskje jeg skal gi litt mer F*en!, som Per Fugelli ville sagt?

Slippe hemningene fri, det er høst, på en måte?

Jeg vet iallefall sikkert at jeg må finne andre måter å klatre oppover listene på. Oppussing må jeg leie folk til å gjøre, så det toget har gått for lenge siden. Jeg har ti tommeltotter og tre lag med klær på det området. 

Men jeg hopper i havet, og tar gjerne et snøbad, og under snøen har jeg selvfølgelig klær på.

Tro det eller ei.

 

Jeg skulle ønske dere kunne møte solen og vinden med mer av deres hud og mindre av deres klær, sa Kahlil Gibran.

Hmmm....skeptisk.

Det holder at jeg har bestemt meg for å droppe trykknappen. Jeg hater nemlig nål og tråd. Hate er et sterkt ord, men i denne sammenhengen passer det perfekt. Syskrinet jeg fikk av mamma for mange år siden står der så nedstøvet ( jeg orker ikke å tørke støv av det ), og vitner om min mangel på tålmodighet  og kunnskap.

Uberørt av menneskehånd.

 

 

 

 

Hun er havet

 

 

Hun glitrer i gull og hun bader i sølv.

Jeg vasser, jeg synker jeg legger på svøm.

Og hva som finnes der nede på bunn,

av skipbrudd og gull det vet bare hun

 

Klippen i havet mitt eneste håp, 

der bølgene bryter og knuser min båt.

Så trekk deg tilbake om uværet går.

for havet er frihet og hjertet forstår

 

- CC Cowboys -

 

Det er deilig å fylle 50 år! 30 var grusomt og 40 var greit, men 50 derimot. 50 er året for innsikt, erfaring og takknemlighet, fordi jeg er ett år eldre enn i fjor, og mer levende enn noen gang.

Derav takknemligheten; over at tilfeldighetenes knyttneve ikke har slått meg midt i ansiktet., for den har heller strøket meg mildt på kinnet. Jeg har ikke sluppet unna stein i skoene ( jeg klikker av småstein i skoene ) eller omveiene langs den veien som er min, men skoene kan jeg ta av, og snu dem opp ned, sånn at problemet plasseres der det hører hjemme, og omveiene?

Omveiene har lært meg mye, forsinkelsene også.

Til og med sidesporet.

50 er egentlig det fineste stedet jeg har vært, så jeg tror jeg blir her en stund. Jeg har sett mange fine landskap underveis, men disse fargene har jeg ikke sett før. Jeg har alltid sett dem, men aldri så klart som nå.

Jeg har aldri levd så modig og sterkt som det jeg gjør nå. Den ene steinen ( som befant seg i skoa ) kastet jeg nemlig i havet. Egentlig flintret jeg den i sinne, men hva skjer når du kaster en stein i havet?

Den lager ringer.

Tusen takk til alle som har sendt meg meldinger med fine ord, på bursdagen min, for ord er også ringer i vann. Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker gjennom bloggen min, og jeg prater gjerne med dem som jeg møter, med visse unntak.

Det finnes alltid unntak.

Jeg har dager der jeg slenger på meg usynlighetskappen, men det skjer ikke så ofte. Før bar jeg den hele tiden, mens jeg sparket småstein etter veien, sånn at jeg slapp å møte andres blikk.

Jeg elsker den gode samtalen, men helst ikke mellom butikkreolene. Helst over en kopp kaffe, eller med et glass vin. Og aller helst når kjemien stemmer. Kanskje jeg har traumer etter at jeg bodde i Levanger? Der var det nemlig en fremmed som hanket tak i meg, og blåholdt. Han nektet å slippe taket før jeg hadde sagt Hei! 

 

 

Det irriterer meg fortsatt at jeg måtte gi etter, for jeg er egentlig fryktelig sta. Etter den dagen møtte jeg ham overalt, og særlig mellom reolene i butikken. 

Det samme skjedde hver eneste gang, og det ble alltid hjemmeseier.

HEI!!

Takk til alle om jeg kjenner, og har blitt kjent med, bortsett fra han der. Dere gir meg luft under vingene, og mot til å sveve. Dere oppmuntrer, dere gir meg ros, og dere forteller meg hvor skapet skal stå. særlig når jeg har beslutningsvegring.

Det har jeg ganske ofte, men ikke så ofte som før.

Dere unner meg medgang, og dere støtter meg i motgang. Dere henger med på drømmene som er vestafor virkeligheten, og dere passer på at jeg har beina godt plantet på bakken. 

Det klarer jeg forresten selv, å beholde bakkekontakten, selv om jeg svever innimellom. I går satt de hvitkledde som perler på en snor, og ventet på meg og gulrotkaka. De hadde pyntet bord, og de hadde pyntet kontoret til jeg kom på jobb. De sang bursdagssangen mens de danset rundt bordet, fremdeles som perler på en snor.

Vi har et unikt arbeidsmiljø, og jeg ler så jeg griner av denne gjengen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På sparebluss

 

Jeg går på sparebluss for tiden. Jeg sparer meg til bursdagsfesten min, sånn at jeg skal klare å feire hele natta, for det VIL jeg. Jeg VIL alltid, men det blir ikke alltid som jeg vil. 

Grillpølser er billig mat, så jeg sparer litt i matveien også.

Når jeg har vært over gjennomsnittet engasjert i arbeidet mitt, så går jeg på sparebluss ei stund etterpå. Det som er merkelig er at jeg tåler press og stress og utfordringer på jobb, mens det som velter lasset er den helga jeg må jobbe inn i slutten av oktober, for da skal jeg være med Strikkeklubben Stiv i maska til Røros. Jeg får ikke fred i hodet før jeg har plottet det inn i timeplanen, men der er driftsansvarlig Maren suveren. Hun fikser og ordner, og vipps, så er helga i boks.

Hun kjenner meg veldig godt, og vet når det er "krise".

Nå er krisen avverget for denne gang, og det blir lenge til neste gang. Jeg liker meg best i den daglige tralten, for da slipper jeg å omrokkere på turnusen min.

Maren slipper.

 

 

Hvorfor vi er stive i maska?

Fordi vi hadde med oss ei hudpleiemaskin som strammet opp en smule. Vi testet det på en side, og ble merkbart skjev i ansiktet. Det så nesten ut som om vi hadde hatt slag, men kanskje vi så syner. Kanskje det var Doktor Nielsen sin skyld.

Den bitre fastlegen vår.

Han koster litt, men han gjør iallefall jobben sin.

Hvis du drikker ei sånn flaske så kan det hende at du kjøper BH`er for flere tusenlapper etterpå, men ikke Ann-Iren og jeg.  

Vi hadde bare en bitter smak i munnen, og masse penger på konto.

 

 

Jeg gleder meg til Røroshelg med denne gjengen. Det skal bli så godt!

Det er godt å ha noe å se fram til, selv om vi prøver å leve i nået. Det er dyrebart å ha venninner, for de er på samme planet som meg, selv om to av dem aldri finner senga.

Vi snakker samme språk, selv om det bare er ei av oss som ikke snorker. 

Meg.

Den eneste som har enerom.

 

Hos disse tre er det kvalitet i alle ledd.

 

 

Jeg er takknemlig for at jeg har dere i livet mitt damer, og i år skal jeg kjøpe minst EN svindyr dyr BH, kanske to. Jeg lover.

For kvalitet er en dyd i vår alder.

 

 

 

 

Septemberhjerte

 

 

 

Mona vet akkurat hva jeg behøver, og når jeg behøver det som mest.

I helga hadde jeg bruk for ost og kjeks og druer og jordbær og latter og vin og en god samtale.

Og sånn ble det.

Oss to, altså, og særlig henne. Hun er en mester på å skape hyggelig stemning ved bordet, både med tanke på de små detaljene, og i kraft av den hun er.

En bestevenninne i all sin prakt. Det er nesten så hun overdøver rosene i hagen. Ord blir overflødige når vi er på date med hverandre, men det bryr vi oss ikke om, for vi prater i ett sett.

Pluss at vi lytter. Vi bytter på å lytte.

Jeg tror nemlig at det er sånn som ordtaket sier:

Når du snakker, gjentar du bare det du allerede vet. Men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.

 Vi blir aldri for gamle til å lære noe nytt, selv om vi er midtveis i livet ( håper vi, da ). Vi har ingen anelse om hvor gamle vi blir til slutt, men vi dobler gjerne.

Ingen vet hvor haren hopper, og ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Akkurat det snakket vi om, at det noen ganger er viktig å drikke vin klokka fire på ettermiddagen, for vi vet ikke hvordan kvelden blir. For min del så endte den tidlig.

Som vanlig, for jeg er A-menneske.

Ingen av oss går rundt og er redd for hva som kan skje heller, forresten, for det meste er utenfor vår kontroll, men vi har blitt ganske flinke til å ta vare på stunden. 

 

 

Jeg har opplevd mye gjennom jobben min som sykepleier, og noen ganger har jeg vært redd for at jeg har et hjerte av stein, for tårene er bare på innsiden.

Nå vet jeg at jeg ikke har et hjerte av stein.

Det er fint å få bekreftelse på det, for jeg har nesten vært litt bekymret. 

 

 

Denne steinen fant vi da vi padlet søndag kveld, og da så jeg med en gang at steinhjerter har en historie å fortelle. De er varme og myke og værbestandige.

De slipes og poleres av ytre faktorer, men de rømmer ikke fra det som er vondt og vanskelig.

De blir.

Og de skal få være, så jeg tok den ikke med meg hjem, selv om det var veldig fristende.

Det hadde jeg ikke hjerte til.

 

 

Jeg løftet den forsiktig opp, og da så jeg hjertegropa den hadde ligget i. Jeg la steinen på hvit bakgrunn så ble den skulle bli mer synlig - for det bli sikkert mye finere, tenkte jeg - men den ble så mørk til sinns at jeg la den tilbake i reiret.

Der den hørte hjemme.

 

 

En ting er iallefall sikkert; jeg hører ikke til ved grytene, så grillpølser og engangsgrill er midt i blinken for meg. Ingenting er bedre enn å spise ute, men det er før knotten kommer, for ingen har en sjanse mot knotten.

Absolutt ingen.

Her knasker jeg brunsvidde grillpølser, og smiler, for nå vet jeg at tårene ikke bare er på innsiden.

De har også godt av å komme ut i blant.

Ut i sola og fram i lyset.

 

 

Milla vil alltid opp og ut, og denne dagen var intet unntak. Så var det jo Kom deg ut- dagen også, da,

så vi tok turen til Olberget.

Vi lar oss ikke be to ganger.

 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017