Regndans

Det passer godt med regn i dag, for det regner på innsiden også. Noen ganger er tårene innenfor, men de er  der likevel. Vi lagrer gode og dårlige erfaringer hver eneste dag, og når det skyer over så fungerer det som i et mørkerom. Det er i mørkerommet at bildene blir til, sånn at vi kan slippe dem ut i lyset. 

Akkurat sånn som de gjorde det før i tiden, når de fremkalte bilder.

Det hender også at jeg gjentar meg selv på bloggen, men det er fordi jeg skriver om det som opptar tankene mine der og da. Jeg rekker ikke å skrive like fort som tankene ramler ned i hodet mitt.

Er det det som kalles tankekjør?

Jeg vil heller kalle det tankespinn, for det er artig å kjøre karusell, selv om jeg blir svimmel og kvalm noen ganger, til og med redd. Jeg må holde meg fast, sånn at jeg ikke går på trynet i en sving, for karusellen er jo en eneste stor sving.

Heldigvis varer det bare en stund, selv om jeg er sjøsyk en stund etterpå. Jeg kommer helt sikkert til å gjøre det flere ganger, for jeg savner familieturene til Liseberg hver sommer.

Jeg hadde det like skøy som ungene, bortsett fra da jeg tok Høydeskrekken, og var sikker på at jeg skulle dø.

Det var en uslåelig blanding av skrekk og fryd.

Jeg husker en klok prest som sa, eller egentlig bare gjenfortalte hun noe som ei enda klokere jente hadde sagt. Hun sa nemlig sa at hun hadde tårene på innsiden, da hun fikk spørsmål om hvorfor hun ikke gråt.

Tårer er ikke et bevis på hvordan vi har det, men at det er godt å slippe dem ut, det tror jeg på. Det letter på trykket, og de tar det vonde med seg, iallefall for en stund.

Tårer er like viktig som latter, for det er så frigjørende og flaut. Noen ganger ler jeg når jeg burde vært alvorlig, og andre ganger presser tårene på når jeg minst venter det. Jeg tipper at alle har kjent på den følelsen.

Noen ganger kjenner jeg at latteren bobler i magen når den ikke skal. Jeg tror det er en absurd reaksjon på noe som egentlig er for trist til å ta innover seg.

Andre ganger lurer jeg på hvorfor jeg kjenner meg helt i vater når jeg burde reagert etter oppskriften, altså med tårer. Jeg tror at det er en forsvarsmekanisme, sånn at jeg er bedre i stand til å kunne fokusere på det jeg skal gjøre.

Jeg gjemmer dem til etterpå.

De siste tre-fire årene har vært heftige på så mange vis. Jeg har gjennomgått en forvandling. Jeg har hentet fram den egentlige meg, henne som jeg aldri har sluppet til før. Jeg hadde ingen anelse om at jeg var så modig som det jeg har blitt.

Jeg digger den nye utgaven av meg selv, hun som er midtveis i livet. På tide, vil vel noen si, men det er aldri for sent.

Aldri,

Sorg er så mangt. Den sorgen man gjennomgår ved et samlivsbrudd er på mange måter en sorg som er annerledes. Du mister noen da også, men på en helt annen måte. Pluss at du mister relasjoner som du hadde, og sommerferier som en gang var. Du mister økonomisk trygghet, og den delen av A/S Familien som tok seg av sånne ting som jeg ikke liker å gjøre. Du mister fellesskapet og samhørigheten, for den tar en helt annen form, men heldigvis mister vi aldri i verden alle de gode minnene.

Takk og pris, for dem er det mange av!

Du mister deg selv, men finner kanskje en bedre utgave av deg selv på den andre siden. I mellomtiden, og underveis, gjør og sier du ting du kanskje angrer på, og som du ikke kan trekke tilbake. Det er vondt å tenke på, men alle vet at ting som er gjort og sagt forblir der. Du kan ikke viske det ut, sånn som du gjorde i kladdeboka på barneskolen, den gangen det var stas å ha det fineste viskelæret av alle. Men det går an å legge ting bak seg. Bearbeide og godta, og legge boka pent i ei skuff. Ikke kaste den, for den er min historie, men jeg kan begynne på ei ny, og starte med blanke ark. Akkurat DET er vanskelig for en grubler som meg. Det er nærmest umulig på dager som denne, når regnet plasker mot ruta.

 

Nå er jeg modig og sterk, og på bristepunktet svak.

Parallelt med privatlivet så har jeg hatt så sterke opplevelser på jobb de siste årene. Jeg hat fått mer ansvar, og jeg har tatt det ansvaret på strak arm.

Derfor har jeg innimellom så vondt i de samme armene. Det setter seg fast, på et vis. Tankene setter seg fast mellom skuldrene, så derfor må jeg få dem ut her.

Jeg rister løs på bloggen, og tenker at andre kanskje nikker gjenkjennede.

 

Jeg skriver i stedet for å gå til fysioterapeut, for jeg liker ikke at andre knar på meg, eller trår meg for nære. Jeg er merkelig sånn. Den forsvarsmuren jeg har bygd opp er vanskelig å rive ned. Den står støtt, men heldigvis er det noen huller her og der, sånn at lys og varme slipper både ut og inn.

Jeg tror heller at jeg fra nå av skal kalle den en grunnmur.

Nå er den grunnmuren akkurat sånn som jeg vil ha den, men jeg vet fortsatt ikke hvordan huset blir. Jeg bygger og river, og blir aldri helt ferdig. Nå hadde jeg egentlig kommet ganske langt på byggverket mitt, men så tok vinden med seg noen planker, og da slapp regnet til.

Det var ikke med i beregningen, nå som alt gikk så bra.

Jeg føler meg skjør som ei avblomstret løvetann, der fallskjermfrøene flyr ukontrollert med vinden. Litt hit og litt dit, som en hel masse tanker på flukt.

Det går ikke an å kontrollere disse fallskjermene, for de lever sitt eget liv. Men de lander et sted, og alle vet vel at løvetanna er trassig og hardfør?

Den trenger egentlig ikke så mye for å ha et godt liv. Den vokser til og med opp av svaberget. Hvor tar den næringa fra? Det skjønner jeg egentlig veldig godt, for der er vi like, løvetanna og jeg.

Vi er like på så mange vis.

Jeg elsker å sitte på et svaberg og se utover havet. Det er det beste som finnes. Å høre havbåra langt der ute er både dans og drama, akkurat sånn som livet mitt er. Jeg har ei venninne som kaller meg dramaqueen, for jeg er en mester til å skape ei mus om til elefant. En elefant som tramper i klaveret når livet egentlig spiller opp til vals.

Jeg er uansett ikke spesielt glad i, eller god til, å danse, men jeg liker å se at andre svinger seg på parketten. Min jobb er å trampe tankten, og det merkes, særlig når jeg er elefant. Andre ganger er jeg stille som ei mus, og da piler jeg inn i hullet mitt og blir borte.

Det stemmer ikke at jeg blir borte, for da plirer jeg på verden gjennom trillrunde knappenålsøyne, uten at noen legger merke til det. Bare den som er redd for mus, for den som er redd for mus føler uansett øynene i nakken. De bare VET at jeg er der et sted.

Jeg er så glad for alle som jeg har rundt meg, og som gjør at jeg kan blomstre. Likevel behøver jeg noen ganger å være alene hjemme. Da orker jeg ikke å prate så mye, for det er mye lettere å skrive. 

Snart flytter begge barna ut av redet, og det er fint og naturlig. Likevel er det litt vemodig og rart. Jeg håper jeg har lært dem noe viktig på veien, nemlig å stole på seg selv og sin egen styrke. Jeg er stolt over at jeg ikke overfører den jeg var før til dem, men at jeg er modig nok til å la dem fly ut i verden,på egne vinger og dit de vil. Jeg har kanskje lært dem at det er lov å trå feil, og at det er lov å si unnskyld. Det er lov å blåse bort med vinden, og det er lov å slå rot på nytt. Det viktigste er å være seg selv,

for de må danse sin egen dans.

 

 

Dans dotter mi

Ta på dei raude

danseskorne dotter mi

og dans

La ingen få knebla

din song eller

hemma din draum

Dans dotter mi

Dans

Grip dagen

og fyll han

med din styrke

Vakker er du

Slå vakt om

grensene dine

Vent ikkje på å

bli vald av livet

Velg sjølv

 

- Bente Bratlund Mæland -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lille terne

 



 

 

LILLE TERNE

Lille vakre, vene terne,
for jeg ønsker jo så gjerne,
at du kan fortelle litt,
hvorfor har du kommet hit?

Vil du jeg skal se det lille,
som at havet ligger stille,
og at terna finner fred,
på et vakkert lite sted?

Eller vil du jeg skal skjønne,
her, og midt i alt det grønne,
kommer etterpå en høst,
vil du være meg til trøst?

Vil du at jeg skal forstå,
livet det er her og nå,
det er dagene som kommer,
enn så lenge er det sommer.

Takk du lille hvite terne,
jeg er her og lytter gjerne,
når du danser høyt mot sky,
får jeg være med å fly?

Du har på en vakker hatt,
som en liten flik av natt,
ble den kanskje hentet ned,
da du danset rundt i sted?

Grått og hvitt og rødt og svart,
endelig så ser jeg klart,
takk for farger til min verden,
masse lykke til på ferden.

Hei, vesle unge

 

 

I går hadde vi en drømmedag, og var ute fra morgen til kveld. Jeg kommer til å huske tilbake på denne dagen som en dag etter mitt hjerte.

Og selvfølgelig har de maritime husker i havgapet, med fendere som sitteputer. De er sikkert ment for unger, men da er det bare å ta fram barnet i seg, så blir dagen mer leken.

Dette er det beste huskestativet jeg har sett i hele mitt liv, for huskene henger fast i brua, og passer perfekt for havets datter.

Takk for lånet.



 

Vi inviterte med "sjølingan" på tur, og dette var dagen for å si ja. Det skal ikke mange krusningene til før mamma takker nei, selv om hun egentlig vil være med, for hun er ikke spesielt sjøsterk.

Men hun er sterk på mange andre områder.

 

 

Vi var ikke alene om å ville spise fish & chips, for parkeringa var full og stemningen enda høyere.

Dette er kortreist lykke.

 

 

Denne brua er litt skummel, for den beveger seg, og da har jeg ikke full kontroll.

Likevel må jeg ha et turistbilde.

 


 

Jeg blir litt rausere når sola skinner, så etter Bogøya lovet jeg ut nystekte vafler ved naustet til Kjell. Jeg tryllet fram røre som jeg hadde laget tidlig på morgenen,og Kjell tryllet fram alt det andre, det vil si naust og stoler og kaffetrakter og kaffe og filter og vaffeljern og smør og brunost og syltetøy og så videre. Mine 3 liter med vaffelrøre ble forvandlet til verdens beste utevafler, og alle skrøt meg opp i sky, selv om det var en annen som hadde gjort grunnarbeidet mens resten av verden sov.

Han fikk ikke være med på bildet en gang.

 


 

 

Utsikten delte vi på, ikke bare vaflene, altså.

 

Vi fikk til og med øye på ei lita terne. Jeg vet ikke om hun sov, eller om hun bare nøt sola, for vi klarte å snike oss tett på uten at hun fløy sin vei.

Naturen er jamen meg vakker, for akkurat nå er den ei lita terne på landgangen, en ettermiddag sist i juni.

Er det en unge? I såfall skal hun få et lite dikt med på veien.

 

" Gleda er mesta alt for stor å bera

hei vesle unge, velkommen til jord.

Ubrukt er livet ditt, opa ligg verda,

ventar, og gledar seg til dine spor. "

 

 



( Dette bildet har Kjell tatt. )

 

 

 

 

 

 

Ren trønderenergi



 

Hvis det blir, og det tror jeg at det blir, et " Team Vildestyrke " under Tour de Frøya neste år, da stiller denne dama på startstreken, sammen med mange andre. 

Det er mye lettere å sykle hvis jeg sykler for en god sak, nemlig kreftsaken.

Jeg synes Ellen lanserte en skikkelig god ide!

Jeg syklet rundt øya på impuls for en stund siden, og det gikk smekkgodt, som vi sier på Frøya. Jeg syklet ikke fortere enn humla suser, så jeg rakk å kjenne lukta av sommerblomstene som insisterer på å blomstre i lunken trøndersommer.

Det er ikke så mye trønderenergi i kroppen for tiden, kjenner jeg. Det skal bli godt med fire uker ferie snart, men enda er det fire uker til. Nå prates det mer svensk enn norsk på vaktrommet, pluss noe annet gebrokkent - en blanding av ukrainsk og norsk -  og da kommer sommerfølelsen krypende. 

Fargerikt fellesskap, akkurat som med sommerblomstene i grøftekanten.

Noen ganger kjenner jeg det på lukta, hvem som er på jobb. Det oser manneparfyme i gangen, og det er vi ikke vant med. Ikke er vi vant med parfyme, og iallefall ikke av den maskuline sorten. Bortsett fra parfynelukta så er det fint med mannfolk i omsorgsyrket.

Vi skulle gjerne hatt flere av dem.

 



 

Er ferien best før, under eller etter?

Før ferien så har vi noe å glede oss til, eller strekke oss mot. Forventningene henger i løse lufta, og bare venter på å bli hentet ned. Vi drømmer og planlegger og vi endrer kanskje planene etter vær og vind.

Fire uker ferie kan være både befriende og stressende. Noen har planene klare, mens andre ikke vet sin arme råd. De har kanskje ikke råd til den "perfekte" ferie, og vrir seg ved synet av glansbildene på facebook. 

Jeg har landet på at det som betyr noe for meg er å gjøre det jeg vil, ut i fra de ressursene ( les: pengene ) jeg har. Heldigvis drømmer jeg ikke om New York og verdens ende, da.

Jeg får endene til å møtes, selv om jeg merker stor forskjell nå som jeg er alene i huset mitt. Mange av utgiftene er de samme som da vi var to om det hele, men jeg har ingenting å klage over, for her i huset er det bare velstand.

Jeg drømmer om norske farvann, både til lands og til vanns. Feriedrømmen er å gjøre det jeg vil, sammen med folk jeg er glad i, i fred og fordragelighet.

Etter ferien kan jeg suge på karamellen. Da tenker jeg tilbake på sjøsprøyt og høydeskrekk og mestring. Dønnamannen glemmer jeg aldri. Jeg husker akkurat hvordan det var, både da jeg klamret meg fast i lynget, og da jeg sto på toppen med gele i beina.

I dit it!!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Mye i livet handler om viljestyrke og mestring. Det som er mestring for meg er kanskje blåbær for en annen. Eller omvendt. Jeg sa det til sykepleierne en dag, da jeg kalte dem inn til møte. For meg er det mer skummelt å være møteleder, og snakke i en forsamling, enn det er å gå inn i huset til noen som skal dø.

Sa jeg.

Jeg synes at det er veldig vanskelig med sånne møter også, men da henter jeg fram viljestyrke, mot og mestring på en annen måte. Jeg er tryggere i møte med en døende og hennes familie, nettopp fordi det er det som er jobben min.

Den jobben er en balansekunst uten sidestykke. Jeg skal være profesjonell, og jeg er bare et menneske. Jeg må ha fokus, så får følelsen komme i andre rekke, iallefall for en stund. De gjemmer seg bak stive og ømme skuldre, og et varmt blikk.

Jeg får riste det av meg etterpå. Slipp tårene løs, det er sommer.

Da skal jeg samle en bukett av alt jeg behøver, for å starte på ny frisk. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen. I september har jeg planer om å dra til Røros på samling i kreftnettverket. Det er fint med sånne samlinger, for da kan vi utveksle erfaringer, og lære av hverandre.

Pluss at det er fint på Røros.

Det er ingen tvil om at det er bruk for vår kunnskap og kompetanse, for det er mange som rammes av kreft. Alle kjenner vi noen, og en dag kan det være oss, men det tenker jeg aldri på.

Jeg tenker mange rare tanker, men aldri sånne tanker. Jeg lever mens jeg lever, og tar det som det kommer. Det er nesten litt rart at jeg har en så befriende innstilling til akkurat dette, for man skulle kanskje tro at grubleren i meg ble matet med så mye kreft at jeg ble redd.

Å være døden så nær virker motsatt på meg, for jeg er aldri lengre unna døden enn når jeg sitter ved senga til noen som skal dø. Da kjenner jeg at jeg lever, og da skylder jeg han eller henne, men aller mest meg selv, å gripe hver eneste dag.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

Kanksje jeg skal pynte meg og dra på dansefest med Ole Ivars i kveld, nå som sola skinner og havet er blikkstille? Sitte i en båt sammen med gode venner, og drikke cider i solnedgang?

DET er ren trønderenergi, men kanskje ikke dagen derpå.

Hvem bryr seg?

Jeg håper alle bryr seg om hverandre, og kvesser sykkelen til neste år, for da skal vi sykle for en god sak.

 

Sykle for den gode sak,

noen foran, andre bak.

La oss danne eget team,

spleise det med superlim.

 

Sykle hele veien sammen,

øya vår er rette rammen.

Da kan dette bli vår gest,

la oss lage sykkelfest,

 

 

 

 

 

 

Hvordan skal det gå?

 

 

Du reise bort fra den nøgne ø,

men kjæms te å savn` mora di sjø!

Dæffer så ha æ kjøpt ei dame,

ein oppvaskkost æ vil du ska ta med.

 

Når koppan e skitåt og klean ittj rein,

da tar du vel kanskje beinveien heim.

Te middag på bordet og kvitost på fat,

et kjøleskap som e oppfylt med mat.

 

Æ sei at du ikke ska setta å spæll,

når æ stænge døra så gjær du det læll.

Ferr no e du voksen og gjær som du vil,

og mamma e egentlig myttji ferr snill.

 

Det einast ho vil e at du har det bra,

at du ønske dæ heim når du reise i fra.

Og ønske dæ bort når du reise heim,

men aldri behøve å føl dæ ilein.

 

Mamma e verdens fineste ord,

ho bryr sæ om alt mellom himmel og jord.

Blande sæ borti og har ittj nå med,

det e ittj så enkelt å balanser det.

 

Alt som ho gjor ferr ein liten gut,

lyst opp ein vei og vist han ei rut.

No e deinn gut`n ein voksen mann,

ingen klare det bedre einn han.

 

Håpe du følge den ruta du vil,

fortsætt å værra ærlig og snill.

Sætt dama i arbeid som bli med te by`n,

vess ittj bli kjøkkenet litt av et syn!

 

 



 

Jeg har vært på avslutning i kveld, for Vegard er ferdig med sitt siste år på Guri Kunna Videregående Skole - avdeling Frøya. Nå gleder han seg til å flytte til Trondheim, og det er jeg egentlig glad for.

Det er et sunnhetstegn.

Jeg kjøpte forresten en flaske øl også, fordi tittelen passet så godt, og fordi han har passert 18 for lenge siden.

Aldri før.

Jeg er ikke glad for at huset blir tomt, men jeg synes det er fint at ungdommen er nysgjerrig på livet utenfor virkeligheten. Pluss at jeg føler meg trygg på at begge barna sikkert finner veien hjem igjen, enten på besøk, eller for godt. 

Det bestemmer de selv.

 



 

Fem staute gutter i kollektiv. Da behøver de minst EN oppvaskbørste, selv om det sikkert er oppvaskmaskin i huset. Hva med klesvasken? Der har jeg sviktet litt som mor. DET skal han ha; han har lagt skittentøyet i sirlige stabler i kjelleren, sortert etter farge.

Resten er det jeg som gjør, men det burde jeg sikkert ikke gjort, spesielt ikke de siste 5 årene.

Minst.....

Hvitosten er dyr. Det kommer han sikkert til å merke. Han er veldig glad i spaghetti og kjøttdeig, og har planen klar. Han skal bytte ut karbonadedeigen med kyllingkjøttdeig, for da blir det halv pris.

Jeg tror heller ikke at han kommer til å kjøpe sjokomelk så ofte, for melka fra de brune kuene er mye dyrere enn vanlig melk.

Han kommer nok heller ikke til å kjøpe økologiske egg.

 

 Jeg håper han kommer hjem til jul, om ikke før, for AtB kjører med priser som koster skjorta. Skjortene må han heretter stryke selv, men har han strykjern?

Har han dyne og pute og kopper og kar?

 

Jeg tipper at matbudsjettet mitt går rett til bunns når jeg blir boende alene, så da drypper det vel litt på klokkeren likevel. Selvfølgelig putter jeg en ost i bagen når han er hjemom. 

Det blir vel ei råd :-)

 

Jeg bekymrer meg ikke. Det eneste jeg bekymrer meg for er at sju ungdommer skal kjøre 100 mil i morgen. Den eneste uroen jeg har, handler om bilkjøring. Det at de skal på guttetur synes jeg er stas. bare de kommer trygt fram til destinasjonen, som heter Bjørketorp. En fluelort på verdenskartet, men verdens fineste sted.

Nemlig en svensk stuga.

Et smultronställe.

 


 

Nyt ferie og frihet gutter, langt borte fra mamma og mødre, sånn generelt.

Og spesielt.

En jobb på liv og død

 



Noen ganger tråkker  jeg inn i et hus, og tenker: Er det mulig? Er det virkelig mulig å bo sånn?

I 2017?

Det var mulig før, og det er mulig nå, og det har jeg ingenting med. Det er bare når det går på helsa løs for den som bor der - og for meg, som er sykepleier -  at jeg kan prøve å gjøre noe med det.

Men det er ikke alltid det går.

Noen har virkelig alt på ett plan, eller nærmere bestemt, på ett rom, for de både spiser og sover og går på do i det samme rommet. Og de tåler det meste.

Det gjør ikke alltid jeg. Det hender at jeg brekker meg i smug, eller tørker bort en tåre, mest fordi at jeg svelger som en gal for å holde maska, sånn at jeg slipper å spy i dobøtta.

Den ekle dobøtta med matsmuler i, som jeg må tømme.

Midt i dette så ser jeg mennesket. Han som sitter i senga på kjøkkenet, og er overlykkelig over at jeg setter meg ned i fem minutter. Han takker så hjertelig at det føles som om jeg har vært der i flere timer. Jeg får nesten dårlig samvittighet. Han forteller meg om krigen, så levende fortalt at det eneste jeg ser er en kjekk, ung mann i uniform. En ung mann som fortjener min tid, nå som han er gammel.

Jeg haster videre til neste hus. Her bor det ei elskelig gammel dame med blått hår og mange pårørende. Hun har så mye hun skal gjøre idag, så hun håper at jeg blir fort ferdig med det jeg har kommet dit for å ivareta. Jeg ser at hun sitter og tripper, helt ytterst på stolkanten.

Bare hun ikke ramler av stolen, og brekker lårhalsen!  

Hun ble nesten litt skuffet da jeg kom inn døra, for hun trodde det var drosjesjåføren. Neda, det var bare en engel som kom flygende, litt for seint, som vanlig.

 Jeg setter insulin  ( hurtigvirkende, for dama har dårlig tid ), og haster videre.

Noen brukere har den ene fyllekula etter den andre. Det er også en sykdom, men den er tyngre å akseptere, både for den som er syk, og for oss som skal hjelpe. Det handler mye om tillit og tillitsbrudd, og om vonde skjebner.

Da tar jeg med jobben hjem, for det hender at jeg tar et glass vin i ny og ne ( ganske ofte ), men heldigvis ikke på den måten.

 

Vi tar det meste av diagnoser på strak arm. Vi blir selvstendige av havslufta, selv om det finnes Sea King og ambulansetjeneste. Jeg tør påstå at vi er både kreative og løsningsorienterte, og det tar visst for mye plass å skrive ned alt som vi holder på med.

Vi kan litt om alt, og vi kan mye om det meste. Hvis det er noe vi er usikker på, så kontakter vi sykehuset, og da får vi som regel alltid god hjelp.

Særlig ved enkelte avdelinger.

Det hender til og med at vi bærer inn ved, eller reparerer ei varmepumpe. Noen ganger finner vi igjen signalene til TV`n også, de som forsvant med vinden.

Eller var det lynnedslaget som tok dem?

 

Nå skal jeg inn til noen som har kommet hjem for å dø, så jeg må omstille hodet mitt. Han er ikke så nær døden at jeg behøver å være der hele tiden, for han har andre hos seg, mennesker som står ham mye nærmere enn det jeg gjør.

Likevel er det krevende.

Jeg steller og smører, og hjelper ham å finne en behagelig liggestilling, iallefall så behagelig som det går an å få det. Han har mer smerter enn før, og.....puster han annerledes enn i går?

Jeg må konferere med legen, sånn at vi kan lindre plagene mest mulig. Mannen skal jo leve til han dør, og da vil jeg at han skal få den beste behandlingen som vi kan gi.

Før jeg går, så forsikrer jeg både ham og pårørende om at jeg er bare en telefon og noen kilometer unna.

Jeg heiser skuldrene på plass og kjører videre.

Jeg må bytte frekvens igjen, for nå vet jeg at jeg kommer til å få kjeft. Selv om jeg er forberedt, så er den skyllebøtta iskald likevel, Jeg skjærer tenner, og har et alt for tydelig kroppsspråk. Jeg må ta meg sammen, prøve å være litt profesjonell.  Noen er misfornøyd stort sett hele tiden, og det er jobben min å sette dette sinnet i en større sammenheng. Hvorfor er han sint? 

Kanskje det skyldes tidligere opplevelser som har festet seg i kropp og sinn? Han vil ikke fortelle, iallefall ikke til meg, men kanskje til en av de andre. Det er det som er så fint, når kjemien stemmer, for det gjør den ikke alltid.

Ikke denne gangen.

 

Jeg rister det av meg, for nå er jeg sulten. Jeg må spise lunch, og den spiser jeg noen ganger kl 10.30 og noen ganger ikke i det hele tatt. Ei busslomme og en iskaffe får duge i dag. De fleste dagene spiser jeg meg god og mett til rett tid, bare så det er sagt.

For uten mat og drikke, duger helten ikke.

Hva med den gangen jeg ble overrumplet, og plutselig satt ved et pent dekket bord og spiste lutefisk? Det var en pårørende, i samarbeid med sin mor, som hadde dekket på til tre, Til henne, til meg, og til seg selv. Var det ikke for mine hvite klær, så hadde det lignet på et årsmøte i Lutefiskforeninga, med tilbehør. En diger øse med erterstuing, uten at jeg ba om det, pluss at jeg fikk tilbud om et glass Rosevin på kjøpet.

. NEI TAKK, JEG KJØRER!

 



 

Det ble dagens lunch.

Og det ble dagens gode latter, da jeg omsider, og noe forsinket, kom inn på vaktrommet. På vaktrommet foregår det forresten mye rart. Der er det både humor og galgenhumor. Der er det også refleksjon og tårer og masse annet. Hver fredag har vi fredagskaffe, Som regel aner vi ikke hva vi skal kjøpe, så da blir det is med taffelsticks oppå.

Det enke er ofte det beste, særlig når vi ikke rekker å bake. Vi våger ikke å bake i arbeidstiden, for da kan det hende at brannalarmen går. Vi har egentlig ingenting i mot brannmenn, tvert i mot, men det er litt flaut.

 

Så får jeg plutselig en telefon fra sykehuset. De vil gjerne høre om vi har kunnskap, ressurser og anledning til å ta i mot en pasient i livets siste fase. Det er krevende, både fysisk og psykisk, men selvfølgelig ønsker vi å si ja. Vi prøver så godt vi kan, og det er godt nok. Det er faktisk veldig godt å jobbe her ute i havgapet. Denne delen av jobben min er jeg så stolt over, og jeg er priviligert som har egne dager avsatt til kreftomsorg. Jeg er priviligert som får jobbe sammen med så dedikerte medarbeidere, på alle nivåer i tjenesten.

Vi har et unikt og tverrfaglig samarbeid som er få forunt å ha.

 

Jeg trives ikke så godt på medisinrommet. Det er grusomt kjedelig, og veldig viktig, å sitte hele dagen på lukket avdeling, selv om jeg kan åpne vinduet.

Når jeg endelig har dosert ei lang regle med dosetter, så kommer det en like lang regle inn fra ruta, og de er tomme - forhåpentligvis. Det gjelder å passe på. Hvis det ligger igjen medisiner i dosetten så må vi kartlegge hvorfor. Har brukeren glemt å ta dem? Er han bortreist, eller har han vært bortreist på ekte, og glemt dosetten hjemme?

Sykehuset glemmer av og til at vi ikke har apotek - eller hadde, for nå har vi - og sender brukeren hjem med en bunke resepter og ingen medisiner.

Gjerne på en fredags ettermiddag, og når gode råd er dyre.

 

Kartlegging og dokumentasjon tar stadig mer av vår tid. Det er viktig og det er ikke det jeg liker best å gjøre, selv om jeg elsker å skrive.

Jeg vil være der brukeren er, og her er hun IKKE. Hun har ikke gjemt seg mellom linjene i Profil, som er verktøyet vårt.

Hun er hjemme, og hun serverer meg krumkaker og brus hvis jeg har tid til å sette meg ned.

Selvfølelig har jeg tid til det.

 

- Dette bildet tok jeg på ei kveldsvakt -
 

En annen ting som gjør dagen god er utsikten, og der er Titran-ruta i en klasse for seg, selv om jeg liker meg best på Dyrøy-ruta. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det henger igjen fra den gangen jeg var nyansatt, og Frøya var delt i to soner. Jeg tilhørte sone Nord. Nå kjører vi på kryss og tvers, og vasker bilene våre selv. Det er det ikke alle som gjør, for noen kaster sjokoladepapir og tomflasker alle steder.

Uten å rydde etter seg, men ingen gjør det. Ingen innrømmer at de er den skyldige. Ingen tar det siste håndtørkepapiret heller, og glemmer å fylle på nytt.

Ingen vil skrive referat på personalmøtet, men noen må gjøre det.

Sånn tror jeg at det er på alle arbeidsplasser, men jeg er så glad i denne gjengen likevel. Jeg er ikke det spøtt bedre selv, for jeg sniker meg unna å fylle drivstoff.

Det er fordi jeg får hjerteklapp av bensinstasjoner, men det er dårlig gjort av meg.

 

Har jeg glemt noe nå?

Jeg glemmer iallefall ikke henne som syntes jeg så så veldig ung ut - har du passert 30? - og som i neste setning lurte på om jeg skulle gå av med pensjon snart.

Jeg håper det blir lenge til, for jeg håper jeg får være med å innvie det nye helsehuset som skal bygges. Jeg håper at det det blir vedtatt bygd i Beinskardet, men det er en annen historie. Jeg klarer ikke å la være å engasjere meg, hverken i denne saken eller i jobben min.

Jeg vil ikke gjemme meg bak munnbindet.


 

Jeg er veldig spent på hvor det nye helsehuset lander. Det er heller ikke sånn at fagfolket sin vurdering kun innebærer et ønske om fred og ro for brukerne, selv om dette er spesielt viktig for de som har diagnosen Alzheimer.

Beinskardet er ikke herfra til månen, men rett i nærheten av de fleste tilbud. Ro og fred betyr heller ikke at vi fortsatt vil bo på Hamarvika, selv om det er en fin plass. Vi er opptatt av å ikke bygge i høyden, og vi vil gjerne ha utearealer som innbyr til å være ute. Vi kjenner helsevesenet fra innsiden, og vet hvordan vi gjerne vil ha det på utsiden. Både eldreråd og brukerråd har en stemme, og de er i aller høyeste grad også eksperter på sitt område. Ungomsrådet har også sagt sitt.

Og dette er MIN stemme, som sykepleier.

Det er ingen som skal gjemmes bort, eller glemmes, for det sørger kreative og dyktige fagfolk og pårørende for. Vi har Livsglede for eldre i fokus, og kommer oss dit vi vi vil, enten vi ønsker en kaffekopp på Hotell Frøya, en shoppingtur, en sving innom apoteket med det samme vi er der, eller kanskje en tur til øyrekka.

Sånne avbrekk er gull verd, men vi ser at den daglige turen ut i sansehagen, eller bare det å sitte ute i sola eller nordavinden er vel så viktig. Da tror jeg de aller fleste vil se blomster i stedet for biler. Dette er ikke romantisering, men fakta. 
Det er også et faktum at jeg har verdens beste jobb.

Vi har dessuten utfordringer i hverdagen som er større enn avstanden til sentrum, så her vil vi bygge og her vil vi bo.

 

Du som styrer skal bli gammel selv,
hvor vil du ha hus før du tar kveld?
Vil du vandre rundt i egen hage,
plukke blomster alle dine dage?

Eller vil du heller satse høyt,
titte ut og ikke se en døyt?
Hver gang når du ut av huset gikk,
alt du så var dagens rushtrafikk?

Nei, jeg tenker at du vil ha fred,
trives godt og høre til et sted.
Livsglede som lar deg tenke fritt,
sånn at du får oppfyllt ønsket ditt.

Vil du ta en tur på din kafe,
nå som du har hus i Beinskardet.
Vi er kledd i hvitt og fikser det,
for du bor på verdens beste sted.

Avstanden til sentrum er lik null,
bygg et hus og la det bli til gull.
Takk for at vi også fikk en stemme,
da kan dette bli som å bo hjemme.

- Tove -

 

Nå har jeg kartlagt en helt vanlig arbeidsdag, for ingen dager er like.

Det liker jeg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Se, hun smiler

 

Og det har jeg all grunn til. Å smile, altså, for dette har vært ei fin helg. I går kveld satt jeg på terassen hos kjæresten og lot som om det var sydentemperatur, for han har terassevarmer der ute. Jeg behøvde ikke å late som en gang, for det var behagelig å sitte der. Dessuten er det finere her enn i syden, hvor nå det er. Syden er et vidt begrep, men et sted der alle klapper når flyet går inn for landing.

Vinen varmet også, sånn akkurat passe.

Jeg kjøpte jeg meg en ny sommertopp i går, med de fargene som jeg elsker. Jeg synes det er vanskelig å finne klær når det er vår og sommer, for jeg er mest glad i høstens farger.

Jeg ble varm i trøya da jeg fant denne, og måtte bare kjøpe den, og bruke den samme kveld.

Jeg er litt rar sånn, for mye av det jeg kjøper må ligge eller henge en stund før jeg tar det i bruk, enten det er klær eller tekniske dupeditter.

Jeg vet ikke hvorfor, men i går var et unntak.

 

I dag ble jeg med Kjell på båttur.

Til paradiset Andstein.

Jeg aner ikke hvorfor jeg valgte kamuflasjebukser, for det var ikke en sjel der.

Bare oss, og en diger havørn som letta og fløy. Jeg hørte vingeslagene før jeg så den. Det var den mest staselige ørna jeg noen gang har sett.

Kanskje den er væreier?

Kanskje dette er hans rike, mens vi bare er gjester.



 

Han er en ganske kjekk type, egentlig. Når jeg legger til hjelpsom, snill, huslig, morsom, lyttende, tunghørt, glemsk, oppmerksom og raus, så er han perfekt for denne dama.

Han tar vare på både meg og bilen min, selv om jeg er selvstendig på ( nesten ) alle punkter. Bilen er mitt svakeste punkt, men nå slipper jeg å ofre den en tanke, bortsett fra å tanke den, da. Det setter jeg pris på.

Tank og pris!

 


 

Det er deilig å spise ute, om man bare får fyr på grillen. Jeg lærte noe nytt i dag. Ikke la engangsgrillen ligge for lenge i kottet, for da tørker alt bort. Skulle tro det brant godt i tørrpinner, men, neida. 

Kjell helte bensin på bålet, og jeg holdt meg på behørig avstand, for jeg er livredd både bensin og bensinstasjoner. Det skal mer enn en skvett bensin til før jeg tar fyr.

 



 

Pølsene ble gjennomstekte med en puff og et smell. Litt svidd i kantene, men det er bare sjarmerende.

 


 

Fine servietter <3

 

 

 " Enjoy the little things, for one day you may look back and realize they were the big things. "

 


 

Det er jeg helt enig i, og det er jeg ganske god på. Takket være at jeg er sykepleier så har jeg lært mye om liv og død, så da velger jeg å gripe dagen.

Jeg velger å glede meg over de små og nære ting, som for eksempel lyden av vingespennet til havørna. Hei, det ble visst litt feil, for den ørna var stor.

Småfuglene, da. Tjeld-ungene som satt på et skjær, eller ærfuglene som duppet i vannskorpa.

Det gleder jeg meg over.

Det går også an å glede seg TIL, selv om ingen kjenner morgendagen.

Drømme store og små drømmer, som kanskje kan bli til virkelighet. Og blir de ikke virkelige, så er de gode å ha likevel.



 

Jeg duppet meg i havet i dag. Jeg svømte ikke, for jeg har vondt i skuldra. Det er ikke sikkert jeg hadde svømt om skuldra var smertefri heller, for det var isende kaldt, men ikke så kaldt som i Gjevilvatnet. 

Der lå det nemlig istapper i strandkanten

Jeg kan forresten være en istapp selv, også. Da stenger jeg meg inne i mitt eget, og sender tydelige signaler til verden rundt. La meg være i fred til det går over.

Så jeg er ikke alltid så enkel å leve med.

 


 

Bra at noen er tålmodig, da. 

Dessuten er jeg både snill og omsorgsfull og gavmild og raus når det kniper om.

Og det gjør det ofte.

 


 

Jeg besto båtførerprøven med glans, særlig teorien, men det er noe annet. Ser det ut som om jeg og båten er venner?

Dette er første gangen jeg tar i et ratt, og det var skummelt. Farten var skrudd ned til et minimum, men likevel...

Det er kjekt å kunne komme seg til land for egen maskin, om den egentlige båtføreren skulle få et illebefinnende. Da hjelper det svært lite å være sykepleier, tror jeg. Kanksje jeg blir så redd at jeg glemmer alt jeg har lært om førstehjelp og koordinater? 

Skal vi drive avsted med vinden, eller skal jeg styre skuta inn til nærmeste havn? 

Hjepe meg!

Jeg har fortsatt mye å lære. Det hjelper ingenting å kunne alt i teorien hvis jeg ikke kan omsette det i praksis. Sånn er det i jobben min, også. 

Det et to sider av samme sak.

 




 

Dessuten passer vi to sammen, som hånd i hanske. Vi gjør ting hver for oss, og gir hverandre den friheten vi begge behøver.

Og vi deler mye.

Strandhogg, padleturer, sykkelturer, fjellturer, fredagskvelder, lørdagskvelder, og famiieselskaper. Men ikke hus.

Ikke foreløpig, men kanskje en vakker dag.

For alt vi har er denne dagen.

 

 

 

Det er fali det!

 

Gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, 
mot til å forandre det jeg kan, 
og visdom til å se forskjellen.

 




Dette var ett av de første bildene som jeg postet etter at jeg åpnet bloggen min, og sinnsrobønnen har jeg alltid med meg, selv om vi sikkert ba bordbønnen akkurat her. Den er ikke alltid så lett å leve opp til, men den er veldig, veldig klok og fin.

Den er enda finere på engelsk, selv om ordene betyr det samme. Her har til og med Gud fått plass, men for meg så er bønnen lik for alle, uansett hva vi tror eller ikke tror på.

Bare hør:

 

God, grant me the serenity to accept the things I cannot change,
courage to change the things I can,
and the wisdom to know the difference.

 

Uavhengig av tvil og tro så strever vi med de samme tankene, eller gleder oss over små og store hendelser, alle sammen.

 Glede er glede, og sorg er sorg.

Jeg har til og med oppdaget at jeg kan le midt i sorgen, eller gråte når jeg er glad.

 

 I går hadde jeg som kreftressurs møte med sykepleierne, og på kvelden var jeg på Kreftforeningens temakafe. Hvis noen hadde sagt til meg for ca tre år siden at jeg skulle prate høyt på begge møtene, og til og med ha ansvaret, så hadde jeg sagt som Ludvig:

Det er fali, det!!

Så nå er jeg et levende bevis på at jeg har mot til å forandre det jeg kan, og at bønnen er sann. Pingla har blitt tøff.

Mot ramler ikke ned i hodet med et smell. Motet kommer heller ikke rekende på ei fjøl. Ikke våknet jeg en morgen og var modig heller, som født på ny, liksom.

Det krever og koster og gir.

 

Noen ganger mobiliserer jeg så hardt at det setter seg fast både her og der. Det jeg merker, er at for hver gang så blir jeg sterkere. Aspeløvet blåser ikke avgårde med vinden lengre, men klorer seg fast i greina. Løvet vil gjerne være midt i livet, sånn at hun kan få høstdrakten på.

Jeg elsker høsten.

Og jeg elsker jobben min, som dere sikkert har skjønt. Der har jeg også blitt mer uredd, for hva har jeg å være redd for?

Andres følelser, eller mine egne? Den vanskelige samtalen? Innviklede prosedyrer og tekniske dupeditter? Stillhet? Spørsmål? Forventninger?

Eer jeg redd for å si noe jeg ikke skulle ha sagt, eller for at jeg ikke vet hva jeg skal si?

 

Mot til å møte dette modnes over tid. Uansett så synes jeg at det er bruker og pårørende som er de modigste, for de har ikke annet valg enn å velge motet.

Jeg synes at de er modige samme hvordan de velger å håndtere en krise. Noen prater, mens andre er mer innesluttet. Noen er fysisk nær, mens andre gjør alt det praktiske, sånn at hverdagen fremdeles kan være en vanlig dag.

En vanlig, uvanlig dag.

Takk for at jeg er sykepleier, og takk for at jeg får være nær. Hvis jeg skulle velge på nytt, så hadde jeg blitt sykepleier. 

Det er så viktig at vi er bevisst vår rolle, for måten vi er på, og det vi gjør, er så viktig for alle dem som vi møter på vår vei. Den lille detaljen, og de små ordene. Styrken vår, sånn at de har noen å lene seg mot ved behov.

Det ligner litt på medisinering. Vi doserer alt det nødvendige til faste tider, og så setter vi det andre på behovs-lista. Vi er bare noen kilometer eller en telefon  eller et vaktrom unna, for vi jobber på forskjellige arenaer. Det blir kanskje feil å kalle det arena, for dette handler ikke om hvordan noen presterer.

Jeg fant akkurat opp et nytt ord ( trodde jeg i 10 sekunder, den tia det tok Google å finne det, for det var allerede oppfunnet ): Omsorgsstasjon.

Det er der vi jobber.

Så kakker vi forsiktig på døra, og går inn. Litt forskremt, med en klump i brystet, eller også en tåre i øyekroken, og med latteren på lur, for humor er viktig.

Humor er medisin, og det er lov å gå på trynet. Vi er da bare mennesker.

 



( dette bildet stjal jeg fra nett )

 

Cicely Saunders ( palliasjonens mor ) sa, etter å ha jobbet intenst over en periode: Jeg var sliten, men dypt lykkelig.

Kan man si det?

Ja.

Jeg forstår hva hun mener. Denne lykken består i at man er på rett hylle i livet,

og ikke har ramla ned,

som Ludvig villa ha vært redd for.

 

Forresten så synes jeg at Ludvig alltid har vært modig. Han klorer seg fast, selv om han er vettskremt.

Han gjør alt for dem han bryr seg om, og han svikter ingen.

 

OMSORGSSTASJON. Takk og pris for at jeg hadde vett nok til å Google, og ikke tok æren for oppfinnelsen.

Det lønner seg å være forsiktig, sa sikkert Ludvig. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ordene jeg aldri sa

 

 


 

 

ORDENE JEG ALDRI SA

 

Ordene jeg aldri sa

før jeg reiste hjemmefra,

Følelser som jeg har gjemt,

de jeg nesten hadde glemt

 

Kropp og sinn i vill protest,

var det jeg som visste best?

Jeg kan ikke huske nå,

hva det var jeg gjemte på.

 

Ordene har blitt til mot,

nye tanker har slått rot.

For jeg fant min egen vei,

hentet fram den sterke meg.

 

Tankene er blå som sjøen,

hvite som den første snøen.

Tankene er svart som kull,

 noen ganger ekte gull.

 

Jeg har styrke som et strå,

ett som du kan blåse på.

Dagen er et pust i sivet,

kvinnen strekker seg mot livet.

 

Jeg kjenner så mange sterke kvinner. Det finnes sterke menn, også, men ( unnskyld ), den styrken jeg tenker på nå, bor i kvinnen. Mamma er det fineste ordet jeg vet, bortsett fra takknemlighet.

Takknemlighet er et undervurdert ord. Å være takknemlig er noe av det beste vi kan være.

Jeg har lært barna mine å være takknemlig for en tiøring, Det tror jeg er en av de beste egenskapene de kan få med seg på veien. Det å si takk for mat og takk for gaven og takk for at jeg har det så bra,  det synes jeg er fint. Det siste sier de ikke så ofte da, men jeg vet at de mener det. Ungdommen går ikke til stadighet rundt og takker for at klærne deres blir vasket, eller for at det er brus ( eller øl ) i kjøleskapet. Det gjorde ikke vi heller, for vi tok det som en selvfølge.

Merkelig nok.

 

Mammastyrke er sterkere enn verdens sterkeste mann. Det VET jeg, for jeg har sett det mange ganger.

Det gjør sånt inntrykk at jeg blir blåst av banen.

 

Ordene som jeg gjemte på innsiden før, de får komme ut nå. Ut i lyset og livet.

Kjære alle mammaer i verden. Takk for at dere går gjennom ild og vann for oss. Takk for tålmodighet og plaster på såret. Takk for at dere ikke er bestevenninner. Som venninna mi Renathe sa i talen til konfirmanten sin i går. Mamma skal ikke være venninne.

Mamma skal være mamma.

Hun skal rettlede og vise vei. Hun skal vise at det er mulig å gjøre feil, og at det er mulig å rette opp feilene ifra i går. 

 

Jeg får så veke hender
når søvnen faller på:
- Takk for i dag og takk for
det store i det små.

- Einar Skjæråsen -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kvalitetstid og konfirmasjon

 

 

 

 


Det er akkurat sånn det er. Kvalitetstid er den tiden vi lever i. Det er dagene som kommer, og minnene som varer evig. Det er ikke alltid jeg nøyer meg med ei skive brunost på brødskiva, for jeg vil helst ha hele osten.




 

 

Mangt kan sies om meg, men jeg er aldri værsyk. Det er fint at sola skinner, for da kan jeg sette meg i skyggen. Jeg liker regnet, for da er det ingen som ser at jeg gråter. Jeg elsker å gå tur i motvind, for da har jeg noe å lene meg på. Jeg blir ikke enig med meg selv. Lener jeg meg mot eller på?

Jeg vet ikke hvem som har skrevet dette diktet, men jeg liker det.

Jeg har våknet både av gråt og latter, og jeg kan huske de to gangene jeg forsov meg. Jeg har trøstet min datter i telefonen, men det er best å trøste når hun er nær, for ingen av oss liker at det ringer.

Akkurat der er vi steinaldermennesker. 

Går det an å være både steinaldermenneske og blogger?

Jeg har iallefall ikke steinansikt, for følelsene ligger rett under huden. Føleleser er forresten det ordet jeg har mest problemer med å skrive, for det blir alltid feil. Det kommer alltid noen ekstra bokstaver og trenger seg på. Jeg ser at det ble feil denne gangen også.

Er det noen vits i å rette opp feilen fra i går?

 

Følelsene trenger seg på. og kontrastene er store.

I dag skal jeg i konfirmasjon til ei som har livet foran seg. Ei flott jente i splitter ny bunad, og med splitter nye tanker og drømmer. Ei som skal famle seg fram i livet, og lære å stå på egne bein.

Det tror jeg at hun klarer fint.

 


 

( Dette bildet rappet jeg fra deg, Inga. Håper du tilgir meg )

 

Det er så rart dette livet. Jeg er fadder på Inga, men i mange år var kontakten med hennes mamma mer sporadisk, på grunn av at livene våre gikk i ulike retninger. Når veiene våre krysset igjen, så ble vi venninner på nytt. På grunn av dette så har jeg ikke fulgt konfirmanten langs hele livsveien hennes. Jeg er ikke så tett på at jeg våger å holde en tale, så derfor får hun disse ordene fra meg:

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

Grip dagen. Lev, og følg drømmene dine. Sett deg mål, og kjemp for alt som du har kjært. Jeg vet at du har din egen stjerne på himmelen, som heter Håvard Storebror. Jeg tror at han er stolt av deg, akkurat sånn som Henrik, den største Bukkene Bruse, er.

Jeg vet at de har verdens beste søster, og at du er et forbilde for de to minste. Åsså vet jeg at du elsker Balder. Han er lykke på fire bein.

Jeg gleder meg til å feire dagen med deg.

 

 

 

 

 

 

 

 

Veien blir til mens du sykler

 

Jeg skulle bare ut å teste bremsene på sykkelen, og de virket tydeligvis ikke, for plutselig var jeg på vei rundt Frøya.

Så det er sant at veien blir til mens du sykler.

Langs veien var det blikkstille vann og humlesurr og ei flue som fant veien inn i munnen min - antagelig mens jeg hev etter luft. Jeg aner ikke hvor lang tid jeg brukte på runden, heller,

for jeg tok ikke tida.

Tida er dyrebar, så derfor ville jeg være ute lengst mulig.

Jeg var kjapp med å sette meg mål da jeg først var i siget. Jeg planla to pitstop, og ingen flere, uansett om det fristet. Jeg glemte å spise før jeg la ut på langtur, så første stopp ble butikken på Nordskaget. Der fant jeg en nøttebar, selv om jeg ikke liker nøtter.

I nøden spiser fanden fluer, og smilet forsvant.

 


 

 

Heldigvis kom både smilet og energien tilbake, så da var det bare å begynne på del to. I Tungvågen var det ekstra mye motvind, og der ble jeg tatt igjen med sikkert en runde av naboen. Han ropte oppmuntrende:

" No har ittj du langt igjen! "

Takk, Kolbjørn.

Jeg er nødt til å takke her, for jeg takket ikke der og da. Jeg så bare en rygg som forsvant, men ordene varmet.

Jeg lover å heie på deg i helga, for det gjør jeg hvert år.

Merkelig at jeg ikke ble innhentet av broren min, som visstnok også skal sykle Tour de Frøya samme helg.

Kanskje han ligger på latsida?

Det vil resultatlista vise.

 



 

 

Jeg drakk bringebærsaft på toppen av Hellesvikbakken. Nei, det er ikke den bakken som er verst selv om alle tror det. Det er Hellesviksletta som suger.

Den suger energien ut av hver eneste muskel i kroppen.

Og nå drikker jeg vin. Jeg har vondt i beina, men mest i ræva. Hva med i morgen?

I morgen er en ny dag.

 

Eit nytt sykkeldikt



at
sykkel er fint både morgon og kveld
På ein sykkel kan vi helse
og ta farvel

På ein sykkel kan vi helse og ta farvel.
Sykkel er godt når det stille er, når stresset søv og ikkje bilane fer.
Og vi skal merke ein sommarvind som stryk over knea og tea og kinn,
og vi kan høyre kvitring i tre frå raudstrupen kledd for sin matiné.
Vil eg fare der songen kjem fritt og løysast frå stresset sitt mareritt?

- Helge Rykkja -

 

Vend i tide, det er ingen skam å snu.

 

Dette bildet har jeg rappa fra Frøya.no, for noen ganger er det mer praktisk å be om tilgivelse enn tillatelse. Dette  innlegget er heller ikke ment som et spark hverken oppover eller nedover, for det er skrevet i pur og blomstrende glede.

Akkurat som arbeidsskoene mine.


 

Jeg er glad for at rådmannen har snudd i denne saken, og at hun valgte å lytte til fagfolkene. Saken er nemlig den at tvisten om plassering av nytt Helsehus har skapt rabalder. Så mye mer har jeg egentlig ikke tenkt å si om akkurat det, for jeg har ikke peiling når det kommer til saksgang på høyeste nivå i kommunen, annet enn at jeg håper at helsehus i Beinskardet blir en realitet.

Men jeg har mye annet på hjertet, for det er jeg, og de andre hvitkledde, som ER hjertet i det nye huset. Vi, men aller mest dem som skal bo der.

Vi har alltid brukeren i sentrum, så da behøver de ikke nødvendigvis å bo midt i planeten Frøya.

Jeg tror det er nært nok.

 

Det er dem vi har tenkt på når vi ble en del av rabalderet, også, for vi kjenner livet på innsiden. Og vi vet hvordan det er best å ha det på utsiden.

Vi ønsker oss stille og rolige omgivelser, med grøntarealer og mulighet for skjerming. Dette er spesielt viktig for den demente. Ikke skjerming for å gjemme henne bort, men for at hun skal få en bedre og tryggere dag. 

Og natt.

For denne gruppen er ikke nærhet til sentrum det som teller mest. For dem er det nærhet til omsorg, forutsigbarhet og ro som er viktig. Da er det bedre med fuglekvitter og blomster og livsglede-kopplam.

Det er best for alle, det. 

Dessuten er det ikke langt til kommunesenteret likevel. Jeg vil si at det er midt i smørøyet, uten den trafikken som nødvendigvis er i det tetteste sentrumsområdet.

Og så slipper de å bo i høydehus.

Vi kommer oss dit vi ønsker likevel. Det sørger blant annet Livsgledegjengen for. Det er ingenting som stopper dem, så vi har både butikker, kafeer, basishall, storhall, kulturhus og øyrekka innen rekkevidde.

 



 

Apotek og legekontor er like i nærheten, men for dem som bor på sykehjemmet så er legedekningen så god at de har det de trenger på huset. For hjemmesykepleien sin del så er vi alltid på hjul, samtidig som vi er en del av hjertet i det nye bygget.

En viktig del, for vi er forbindelsen mellom heimen og hjemmet. Vi trekker i tråder, og hanker inn tråder som har slitt seg, og som flyr i løse lufta. Vi løser floker og vi putter kjærlighet inn i hver eneste maske.

 



 

Å bo på hjemmet ska jo være det nærmeste man kommer å bo hjemme hos seg selv. Da vil vi heller ha en hageflekk ( ikke jeg, da, som ikke kan fordra hagearbeid ) - men dere andre.

Da vil vi heller ha stillhet enn biltrafikk. Vi vil ikke gjemmes bort, for døra er alltid åpen, men tenk så mye finere det er å invitere gjestene med ut i sansehagen. 

 

Du som styrer skal bli gammel selv,

hvor vil du ha hus før du tar kveld?

Vil du vandre rundt i egen hage,

plukke blomster alle dine dage?

 

Eller vil du heller satse høyt,

titte ut og ikke se en døyt?

Hver gang når du ut av huset gikk,

alt du så var dagens rushtrafikk?

 

Nei, jeg tenker at du vil ha fred,

trives godt og høre til et sted.

Livsglede som lar deg tenke fritt,

sånn at du får oppfyllt ønsket ditt.

 

Vil du ta en tur på din kafe,

nå som du har hus i Beinskardet.

Vi er kledd i hvitt og fikser det,

for du bor på verdens beste sted.

 

Avstanden til sentrum er lik null,

bygg et hus og la det bli til gull.

Takk for at vi også fikk en stemme,

da kan dette bli som å bo hjemme.

- Sykepleier Tove -

 

 

 

 

 

 

 

 

Reis meg opp

 

Jeg ser ikke skogen for bare trær. og jeg har fremdeles verdens beste turkompis, som aldri sier nei.

Milla.

I dag vandret vi på kryss og tvers i tre og en halv time. For meg er det verdens beste form for avkobling, nesten på lik linje med det å være på sjøen, men bare nesten.

For havet er alltid best.

Ytterst, øverst på en bergnapp satt ørna. Da holdt jeg pusten en liten stund, for den er så majestetisk. Det er sånne øyeblikk man bare finner utendørs.

For meg er det dyrebare stunder.

I dag tidlig satt jeg og så en jubileumskonsert med Secret Garden. De sa noe sånt som at en melodi med ord er tekstforfatterens tanker, mens et stykke uten tekst kan være akkurat de tankene vi måtte ønske oss.

Tenk dere et vakkert musikkstykke som jeg kan fylle med akkurat de tankene jeg vil.

Sånn er det i naturen, også. Det er derfor jeg trives fordi om jeg vandrer alene. Da er det bare jeg og tankene mine, mens omgivelsene er melodien.

Det høres pompøst ut, men det er sant.

Naturen er ikke pompøs. Den er seg selv, den, med krinker og kroker og omveier. 

 



 

 

Naturen er både oppturer og nedturer. Den er endeløs og kortreist, og alltid tilstede.

Jeg undres på hva Milla tenker. Det får jeg nok aldri vite, for alle har et rom som er bare sitt.

Et hemmelig rom i hjertet som ingen andre kjenner til.

 

YOU RAISE ME UP

-  reis meg opp -

 

Når jeg er nede, under mørke skyer,
når stormen sliter i mitt tunge sinn.
Da sitter jeg og venter her i stillhet,
til du er her og hører stemmen min.

Så reis meg opp og bær meg over havet.
Reis meg opp og sett min fot på fjell.
Jeg er sterk på dine sterke skuldre
I kraft av deg er jeg mere enn meg selv.

Det finns en sult, en hunger i vårt hjerte,
en evig lengsel etter noe mer.
Men når du kommer til meg, som et under,
er det et glimt av evighet jeg ser.

- Rolf Løvland -

 

Takk og pris for at det er musikk i mine ører.

 




Nå skal jeg ta en dusj, og etterpå skal jeg sette meg i sofaen med strikketøyet mitt. Jeg skal se på Masterchef mens jeg spiser kneippbrød med peanøttsmør på. Det er deilig å slippe og bruke tid på å lage mat, selv om jeg vet at det er noe som heter søndagsmiddag.

Den tar vi en annen dag, for akkurat nå så rører jeg i ei anna gryte.

Amanda og jeg tester nemlig ut ei oppskrift på løvetannsirup. Råvarene er det nok av på plena, så da fant vi ut at det er det bedre å utnytte løvetanna enn å irritere seg over at den finnes.

Det har jeg heller aldri gjort, for løvetanna er fin, selv om jeg ikke liker gult.




 

Jeg er takknemlig, fordi en hær av løvetenner har stablet meg på beina, og båret meg på sine skuldre. Løvetanna er hardfør, og kryper til og med opp av asfalten. Den nekter å bukke under, og nikker trassig til forbipasserende. Den rekker tunge til alle de som måtte mene at den ugress i livets hage.

For det er den ikke.

Alt løvetanna ønsker er å skinne en stund her på jorda, og en håndfull av dem skal til og med få æren av å skinne på mine nystekte vafler.

Inspirasjonen har jeg hentet fra kafeen på Titran, som er solskinnsplassen min.

 



 

Der henter jeg styrke fra havbåra, og varme fra svaberget.

Til min egen sang.

Når jeg behøver å stå opp for meg selv, da tar jeg turen dit, og gjerne alene. Jeg er så glad i alle dem som jeg har i min nærhet, det er ikke det, men noen ganger er jeg alene-menneske.

Ikke ensom, men vidunderlig alene, for jeg elsker lyden av stillhet.

Amen.

 

 

 


 

Jordbærpikene

 

 

Jordbærpikene <3 




 

Anette -  havfrua -  og jeg, ville begge ned til havet i kveld. Jeg inviterte meg selv over til henne, for hun bor næmest det rette element. Det er nesten sånn at sjøen klukker mot grunnmuren deres. 

Det er helt fantastisk.

Det er lykke og vennskap, toppet med jordbær og rosa bobler. Bare se:

 

 

Jeg klarte ikke å motstå disse rosa flaskene. 




 

Men først badet vi, og kledde på oss igjen.

 



 

Og nå prikker det i hele kroppen, fra hårfestet og ned i tærne. Det er lenge siden nå, så vi har masse å ta igjen. Dette er sånne øyeblikk som det er lett å skrive om.

Boblende lett.

Pluss at jeg ville gi henne et vennesjal som hun kan varme seg på. Oppskriften er hentet fra Arnhild Skatvedt sin bok Knitting Woman, Medisin i hver maske, og dette er det fjerde sjalet jeg strikker.

Det egner seg veldig fint som *pausestrikk *ventestrikk *tankefluktstrikk *TV-strikk *reisestrikk  og *stirre ut i lufta-strikk. Henne vil jeg gjerne anbefale på det varmeste, for makan til service skal man lete lenge etter!

Hun har en egen nettbutikk, og gjør det lille ekstra for kundene sine. Sånt varmer like mye som det sjalet gjør. SVennesjalene mine er strikket i Isager Spinni og Isager Spinni Tweed, og finnes i mange herlige farger.

Jeg synes det er fint å gjøre stas på ei venninne litt sånn der uventet. Det er ikke bursdagen hennes, for hun er også høstbarn, og det er lenge til jul, men hvorfor ikke akkurat i kveld?

 

 

Kjærlighet i hver maske, selvfølgelig, bortsett fra når jeg rekker opp, for da forsvinner jo det som ikke er bra.

Og det er bra.




 

Vi vet jo bare her og nå.

 

Det ble nesten natt før vi gikk hver til vårt, og jeg gleder meg stort til den første kaffekoppen i morgen tidlig, for da skal jeg tenke tilbake på den magiske kvelden.

Det er det livet handler om, å skape seg gode grunner for å si hei til en ny dag.

Selv om det ikke alltid er sånn. Noen ganger er livet bare rot.

Eller kaos.

Jeg føler meg alene, og tenker at ingen andre har det sånn, men sånn er det jo ikke. Hvis vi bare våger å åpne oss for hverandre, vise sårbarheten og styrken, så er vi i bunn og grunn på samme sted likevel.

For vi lever tross alt på den samme planeten.

Isbjørnen flekker tenner, men det gjør ikke jeg, for jeg er tilkneppet. Jeg lever i beste velgående, men det gjør alldeles ikke isbjørnen, for den har sett sine beste dager.

.Likevel har vi noe til felles. Vi trives hjemme hos Anette.

Vertinna med stor V.

 

 


 

 

 

 

 

 

 

 

#dabbedidab

 


 

 

Det er ikke bare Prins Sverre Magnus som dabber. 

For en uke siden så visste jeg ikke at det var et ord en gang, men nå har jeg sett det med egne øyne, til og med fra slottsbalkongen. Og som her, på Øvre Bello, som vi kaller nabolaget vårt på folkemunne. 

Aller helst på familiemunne.

De skulle liksom ha MEG til å dabbe, men jeg hang ikke lenge nok i lufta til at dere kan se det.

Jeg er den som holder bakkekontakten, og hun som blåser såpebobler.

DE kunne sveve med vinden, de, såpeboblene.

Og Johan tantegutt.

 

 


I går hadde vi en fin 17.Mai-feiring, og jeg feiret den med å jobbe. Det er egentlig en fin dag å jobbe på, for tidlig på morgenen hadde jeg tatt runden rundt øya, og det var flagg overalt. 

Flagg og festkledde mennesker.

Jeg så ei nydelig lita jente i hjemmesydd trønderbunad, og falt helt i staver over synet. Jeg så også ei ung kvinne som gikk alene etter gangveien og viftet intenst med det norske flagg. Hun gikk med flagget hevet mot himmelen. Jeg la merke til at hun var mørkhudet, og lo litt for meg selv. Ikke fordi hun var mørkhudet, men fordi hun så så viftende glad ut. Eller var jeg et bittelite øyeblikk- like flyktig som en såpeboble - fordomsfull?

Er 17. mai bare ei lita jente i blå trønderbunad?

 

På slutten av vakta fikk jeg tilbud om brus og is hos ei eldre dame, og da sa jeg selvfølgelig ja takk.

Uten betenkningstid.

 Jeg tok meg heller god tid denne dagen.

 



 

Jeg fikk ikke sett russen, men jeg så dem på opptak etterpå. Og hørte talen til russepresidentene. Under russedåpen tidligere i mai, for de starter feiringa tidlig, så ble jeg faktisk uventet rørt. Ikke av fine ord, men ved synet av hele balletten hoiende fra lasteplanet på en diger lastebil.

Skrik og skrål og ungdommelig overmot. Og inni der, et hjerte av gull, for de har samlet inn masse penger gjennom aksjonen Krafttak Mot Kreft.

Som russepresidenten sa. Vi våknet da Vilde døde.

Ungdommen mistet ei av sine egne for to år siden, og det berører alle. Jeg synes vi har så fin ungdom på Frøya, iallefall dem som jeg er så heldig å kjenne. 

Jeg er til og med så heldig at jeg jobber sammen med noen av dem. Lærlingene våre. Hva skulle vi gjort uten dem?

Det er de som er Morgendagens Omsorg.

Det handler om å spille på lag med ungdommen. Snakke deres språk, på en måte, uten å bli oppfattet som teit. Det handler om å være et ekte menneske, for da blir man som regel gjennomskuet.

Dabba-Dabba-Doo!!!

 

 




 

Havets datter

 


Jeg er glad for at jeg slipper å gå med kjole og skaut. I det siste har jeg lært å bli glad i kjoler, særlig enkle hverdagskjoler, men skaut?

Aldri.

Eller hårnett, som farmor brukte.

Hun var også havets datter.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at forkleet er hjerteformet, for farmor hadde et stort hjerte.

 

 


Hun gikk aldri i bukser, og hun smakte aldri alkohol. Ikke ingefærøl en gang, fordi ordet sluttet på øl.

Så der er vi forskjellige.

Men vi deler en felles interesse for potetgull. Jeg er like glad i potetgull som det hun var, men jeg er ikke like snill og tålmodig.

Jeg strikker på søndag, men det gjorde aldri farmor. Søndag var hviledag og helligdag samtidig.

Hun er et forbilde, selv om jeg er glad for at jeg er annerledes, og for at jeg lever i en annen virkelighet enn det hun gjorde.

Jeg savner henne.

Det hender ofte at jeg savner skjømmingstimen og tålmodigheten hennes, som jeg ikke har arvet.

 

 

Jeg er heller sykepleier enn husmor, selv om jeg holder huset i orden. Jeg velger gjerne bort søndagsmiddagen for å ta en pubrunde i øyrekka. Jeg vil mye heller padle enn å stå ved grytene.

 


 

 

Jeg tror at jeg har større ytringsfrihet enn hva kvinnene før meg hadde. Større frihet, også, til å gjøre egne valg. Det handler selvfølgelig mye om tiden de levde i.

Det var sånn det var.

Det var sånn det skulle være.

Heldigvis er det ikke sånn nå.

Nå kan vi danse på bordet, og tjene våre egne penger. Vi kan gifte oss og skille oss uten at det blir skandale. Det finnes ikke lausunger lenger, for alle er like mye verd, enten de er født innenfor eller utenfor ekteskapet.

Det er befriende, men ikke rosenrødt.

Livet er ikke bare en dans på roser nå heller. Det er dobbeltarbeid og stress og kav. Vi skal fikse alt!

Og det fikser ikke jeg.

Jeg fikser ikke stress. Å ha det travelt er noe helt annet, for det synes jeg er greit. Stress er hjertebank og ubehag og angst, og da vil jeg bare legge øret inntil en konkylie, for der inne suser havet.

Har du hørt det?

 

Angsten er vond. Den snører seg sammen i halsen, slik at det blir tungt å puste. Hodet blir bomull, sånn at det blir vanskelig å finne ordene. Jeg blir gele i beina, og misunner dem som har rullator.

Det siste er ikke sant.

 

Sist jeg gikk kveldstur så flintret jeg stein. De tre første forsvant med et *plopp*, mens den fjerde derimot, den danset elegant bortover vannet.

Akkurat som jeg gjør.

 


 

 

For meg er havet mystisk og tiltrekkende. Havet er vakkert og blikkstille, og aldri et slit.

Jeg er godværspadleren.

Hun som har et valg. Henne som gir blaffen i strikkeforbudet, og som gjerne drar fisk på en søndag, om været sier JA.

Men jeg gir ikke blaffen i de andre verdiene som jeg har fått med meg på reisen. Objektivt sett så er både farmor, mormor og mamma verdens snilleste mennesker.

Her er mamma.

 


 

 

Hun som blånekter å være med på sjøen hvis ikke havet er som ei glassrute. Selv da er hun skeptisk, for det kan jo blåse opp. 

Tenk om? Enn hvis?

Det går som regel bra, mamma.

Det som er litt rart, er at hun aldri er redd for å stå i stormen ellers. Hun er modig som en maur.

 

" Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.

Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret. "

- Tarjei Vesaas -

 

 

Dette fikk jeg av russegutten for mange år siden. Tegningen er hjemmesnekret og verdifull.
 

Det er sånn det er å være mamma. Da bygger vi ei maurtue som er full av liv, og lar oss aldri stoppe. Vi går gjerne i krigen, om så er. Ikke for å forsvare våre barn i ett og alt, for det blir ikke riktig, men vi hjelper og støtter og trøster og kjemper og plastrer. 

Og finnes.

Vi er stolte og glade og sinte, og er av og til en smule oppgitt. Vi himler med øynene, og skjønner oss ikke på ungdommen.

Så skjønner vi dem likevel.

I helga har vi hatt invasjon av rødruss. Det høres og synes, men jeg tenker at det er en fryd å ha dem her, selv om jeg ikke var hjemme selv. Det var kanskje ikke like frydefullt for naboene, men pytt sann, nå er det snart over. Alternativet er så mye verre; derfor vil jeg tåle litt lurveleven noen dager  og netter i mai.

De er høflige og flotte ungdommer, så rotbløyta er for lengst tilgitt.

Og forlengst historie.

Lenge leve russen!!

Noe annet er utenkelig, og alt for vondt å tenke på.

 



 

Forresten så har husets datter bursdag i dag.  Hurra for Amanda <3

Jeg er så glad i dette bildet, og i disse to.

 

 

 

 

 

 

 

Hils på rosene som aldri visner



 

Vi jobber av og til sammen med utenlandske karer. En kveld vi var på seinvakt sammen med den ene av dem, så lurte han på hvilket norsk ord som kunne beskrive vårt sted i livet. Ikke var vi jenter, og heller ikke damer, mente han, men noe midt i mellom. På hans språk ville det bety at vi var roser som aldri visnet.

Gjett om vi likte den beskrivelsen!

Vi nærmest fløy ut av døra, begge to. To hvite, svevende engler, med nypusset glorie. Det hender til og med at vi har litt skitt på vingene, men den blåser bort med nordavinden.

Jo da, blomsten falmer kanskje litt i kantene, og får en rynke her og der, men den gløder på en annen måte enn før. Jeg tror det kommer av trygghet, erfaring, selvsikkerhet og en slags visdom, selv om vi noen ganger ikke føler oss trygge eller vise i det hele tatt.

Da er vi på gyngende grunn, men vi har jo hverandre.

At to roser som aldri visner kan ha det så morsomt som vi hadde det i går kveld/natt. Vi drakk rødvin og hvitvin annenhver gang, vi pratet om alt mellom himmel og jord, vi gjorde noen dansemoves og vi kikket på en glødende solnedgang. Solnedganger er vakre, for de har alle verdens farger med seg. Vi må bare løfte blikket og legge merke til dem.

Og vi lo så tårene trillet, som vanlig. Ikke av solnedgangen, men fordi vi spratt rundt med lykkepromille, og med ei rose i munnen.

Jeg tror at det er lurt å le når man har sjansen, pluss at det er lurt å skape sånne sjanser, for det må vi gjøre selv. Det kan være en barnslig snapchatfilter-video eller en artig situasjonsbeskrivelse.Helst ikke vitser, for min del, for da ligger det en forventning der om at jeg MÅ le. 

Mona er en mester på å beskrive, og en enda større mester på å overtale. Til slutt vet jeg ikke om det er hun som gjør meg en tjeneste, eller omvendt, og det er like greit.

Det går an å le i nesten alle slags situasjoner, selv om det høres brutalt ut. Det finnes morsomme innslag i alt som er liv. Det har jeg opplevd mange ganger. Små hendelser, uventede hendelser og alt det andre som hender rundt oss. Jeg er en mester i å legge merke til sånne småting, som nesten er umerkelige. Det er jeg glad for, for da er livet mer livlig og mer levelig.

Dette fikk jeg øye på i dag. Vil du være med å spille badminton?

 



 

 

TO ROSER

Det kom til mitt bord to roser

to halvsprotne roser i stad.

Eg sit her og ser på dei båe

og blir så forunderleg glad.

 

To halvopne, kviskrande munnar

som lovar så halvt omhalvt

at enno er inkje til endes

og enno kan hende meg alt.

 

Og røyster eg trudde var tagna

for alltid i sjølve meg

svarar i undring og jubel:

Ja enno kan alle ting skje!

 

- Haldis Moren Vesaas -

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



 

Jeg har valgt det selv

 

Den dagen jeg dør så skal Ut mot havet spilles som utmarsj, eller postludium, som det heter. Da håper jeg inderlig at ingen husker feil, og setter på Rune Rudberg sin Ut mot havet i stedet.

Tenk dere for en megatabbe det ville vært; nesten litt usmakelig:

" Du lokker meg med et smil, skjelvende står du foran meg.
Glemmer bort all min tvil, nå vil jeg følge deg."

Kjære Gud, la det IKKE skje.


 

Nei, det skal være  Edvard Fiflet Bræin sin, og jeg håper det blir lenge til,

for jeg vil gjerne ha mange slike dager, med sånn utsikt.

 


 

I dag har jeg hatt en annerledes jobbdag, for jeg har vært på Mausen. Jeg har gjort litt forskjellig, og møtt dem som jobber der ute. Jeg møtte også mange etter veien, og alle sa hei.

De spekulerte sikkert på hvem jeg var, for det gjorde de som satt bak kjøkkengardinene også. Det var til og med ei som vinket til meg, da jeg tok henne på fersken i å lurkikke.

Jeg vinket selvfølgelig tilbake, og ble i ekstra godt humør.

 

Innimellom jobbinga så hadde jeg noen små pauser. Pausene benyttet jeg til å fly hit og dit på øya, for å se mest mulig mens jeg først var der. Det er ikke så store avstander, og jeg flyr fort.

Men når jeg lander, da blir jeg en stund. Da tar jeg meg tid til å lytte.

 


 

Jeg tok med strikkinga, for den pausegymnastikken er gull. Dette skal bli et nytt vennesjal, og nå er jeg inne på mitt fjerde. Det er typisk meg. Når jeg finner noe jeg liker å gjøre, så gjør jeg det flere ganger. Dessuten er jeg så heldig at jeg har mange venner.

Vennesjal.

Både ordet og sjalet varmer.

 


 

Ja, jeg er veldig glad i ord, og på skolen fant jeg denne plakaten. Dette er bare et utsnitt av de mange dialektordene vi har her ute ved havet.

Jeg sier VI, for jeg er havets datter.

 


 

Det er ikke mange som har sånn utsikt på jobben. Hvis jeg hadde jobbet fast her, så hadde det fristet å bruke sykkel som fremkomstmiddel. Tenk dere å suse over brua på sykkel, i all slags vær!

En drøm, og noen ganger en iskald drøm, for sola skinner ikke alltid.

Ikke engang her.

 


 

 

Mens vi ventet på ferga som skulle ta oss hjem, så fant vi et museum som ikke var åpent, men vi gikk inn likevel. Der møtte vi en som har vært der lenge.

En fisk på land.

 



 

Det er så gjestfritt på Mausen.

Jeg tror at de som jobber her aldri har helt fri. Alle kjenner alle, og når noen behøver hjelp utenom arbeidstid, ja, så får de det. Jeg får en Skjærgårdsdoktor-følelse i kroppen.

Alltid beredt.

Er det rart jeg elsker å være sykepleier?

 

Menneskemøter og livshistorier. Liv spunnet inn i hverandre. Et hardbarket folkeslag med hjertevarme og sunn fornuft. Med drømmer om et annet liv, og med takknemlighet for det livet man har.

De valg man har tatt, eller det valget man aldri fikk.

Dette kommer jeg til å tenke på i hele kveld. Det sitter i sjela. En stolthet over å høre til, og en porsjon ydmykhet over det mine forfedre har skapt. De var fiskere og husmødre, mens jeg ble sykepleier.

Takk for at jeg er så heldig å få ha dette som min arbeidsplass.

Jeg har valgt det selv.

 



 

 

Skam



 

BERRE LA MEG VÆR

 

Såvidt eg flyt, men eg pustar.

Ende alltid opp her,

og eg veit at det e feil,

å ikkje sei deg kem eg e.

Eller koffer eg må gjer som eg gjer.

Så eg stenger deg ute.

- Eva Weel Skram -

 

Jeg er veldig stor fan av Eva Weel Skram. Jeg kjenner ingen som synger så ekte og sart som henne.

Og sterkt.

Tolkningen hennes av Evig Eies i Hver gang vi møtes, krøp rett inn i hjertet, og ble der. Jeg tror nesten aldri at jeg har hørt noe så fint.

Før nå.

Ikke før i går, da hun sang Berre la meg vær. Hun sang til meg, og om meg, kjennes det ut som. Hun sang om henne jeg var. Hun som levde med Bulimi, akkurat sånn som Eva har gjort. Så modig hun er, som klarer å sitte hos Lindmo og fortelle hele verden hvordan det var.

Jeg beundrer henne, og alt det jeg tror hun står for. Hun er så vakker og ekte.

 

Hos meg handlet det om kontroll, eller snarere mangel på kontroll. Jeg har skrevet om noe av dette før. Om prestasjonsangsten og perfeksjonismen. 

Om de nådeløse kravene til meg selv, som jeg ikke alltid greide å innfri. Det handlet om å balansere på en hårfin linje, der jeg når som helst kunne falle ned i et svart hull.

I det hullet bodde lærere og praksisveiledere, som gransket meg opp og i mente. I det samme hullet bodde angsten og kompleksene, sammen med redselen for å ikke strekke til. Angsten for ikke å mestre, og frykten for det ukjente.

Mye av frykten var ubegrunnet, for jeg klarte meg bra. Jeg fikk fine karakterer, og enda bedre skussmål i praksis. Jeg var mest stolt av det siste, for jeg mener fremdeles at connection - jeg finner ikke et bedre ord - med brukeren er nøkkelen til alt. Det betyr å sette sammen, eller forbinde.

Uten forbindelse er teorien verdiløs.

Akkurat som Eva så pønsket jeg ut strategier. Jeg var en mester i å lure andre, inkludert meg selv. Jeg lovet meg selv å slutte, men brøt lovnaden en halvtime seinere. Akkurat så lang tid det tar å fordøye maten såpass at det blir lettere å spy. Bortsett fra is da, for det tar bare fem minutter. 

Det er vondt å skuffe andre, men det er enda vondere å skuffe seg selv, atter en gang.

Følelsen av SKAM var det som veide tyngst, og det var den som det tok lengst tid å fordøye. Det hjalp ikke å spy.

Jeg måtte slutte med det.

Jeg hadde i tillegg ritualer. Hver dag måtte jeg sykle så og så langt, og det var laaaangt, nærmere bestemt fra Levanger og til Skogn, og hjem igjen. Jeg måtte alltid hjem. Heldigvis var det en rundtur, for det er kjedelig å sykle fram og tilbake hver dag, særlig når det blir tvangspreget. Jeg vet ikke hvor mange kilometer eller mil det var.  Uansett vær. Uansett form. Uansett hvor mye lekser jeg hadde.

Uten å nyte naturen, som jeg egentlig setter sånn pris på.

Jeg var også sånn, berre la meg vær, for da var alt så mye lettere, trodde jeg. Da kunne jeg komme meg unna uten å bli avslørt eller konfrontert.

Jeg klarte faktisk å bli syk, og seinere frisk, uten at noen visste hva som feilte meg. Og da mener jeg INGEN. De skjønte vel at jeg slet med noe, men ikke hvorfor, og ikke med hva, og de skjønte aldri hvor ille det var.

Så mange spørsmål.

Det er en dyrekjøpt lærdom som jeg har tatt med meg videre, sammen med alt det andre som jeg har lært. Til sammen blir det kunnskap og klokskap, tør jeg si.

Erfaringsbasert kunnskap, som jeg gjerne skulle vært foruten.

Det samme med Dysmorfofobien også. den sykelige opptattheten av mitt eget ansikt. Alle feilene jeg så, som ingen andre ser. Det gikk meg til hodet, og ødela mange dager og år som kunne vært fine. 

Jeg lærte masse av det, også. Jeg lærte at jeg er sterk, og at tankens kraft er stor.

Derfor snudde jeg om på tankene. Så enkelt, og så ufattelig vanskelig. Så vanskelig at det nesten er umulig.

Jeg gir aldri opp, og det er en av mine beste egenskaper, sammen med omsorg, empati og to ører å lytte med. To øyne å se med, som ser himmel og hav, og et hjerte som tilhører havets datter.

Jeg kan ikke være glad i andre før jeg har lært å være glad i meg selv. 

Hvis disse ordene kan hjelpe andre så er hvert eneste ord gull verd. Bulimien er et forlengst tilbakelagt og bearbeidet stadium, men jeg tenker at mange lever i den samme hverdagen akkurat nå. Når jeg klarte det, så kan DU klare det.

 

 



 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

- Inger Hagerup -

 

 

 

 

 

 

 

Jeg finner nok veien

 

Jeg har egentlig min egen bil, men jeg har den aldri, for den er det ungdommen som har.  Heldigvis er det mange turløyper i gangavstand, så i dag gikk vi hjemmefra og til Nabben. Deretter krysset vi over til trimhytta på Sistranda, og så skulle jeg til Ørnberget - igjen. Jeg skjerpet sansene og trasket optimistisk avgårde. Midtveis skjedde det som bruker å skje, og jeg var på vei mot Besselvassheia - nok en gang. Jeg har en lei tendens til å ville gå mot venstre, men ikke når det gjelder politikk, heldigvis. Politikk og religion diskuterer jeg ikke med noen.

Jeg vendte 90 grader om, og brukte intuisjonen. 

Milla brukte viljestyrken.


 

Værsågod!  


 

Det mangler en T for Tove, men jeg er på rett kurs. Kanskje jeg finner en T underveis?


 

Tenk, det gjorde jeg, og da ble alt så mye bedre.

T for tvil og tro og tusen ting. T for tillit og tullete tanker. 


 

Jeg elsker å gå tur i hauan, men det tar ikke pusten fra meg. Det skjer først når jeg vender nesen utover, mot havet. Alle bergene er grå, og alle er like. Ikke så rart da, at jeg går meg vill av og til. Alle løypene er godt merket. det er ikke det...

 Det er mange ildsjeler som har gjort en strålende jobb med å stikke opp løyper på kryss og tvers, så jeg kan ikke legge skylda på noen.

Kanskje sauene, da, for de har også laget løyper. Jeg dilter gjerne etter bjellesauen, for det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker livet mitt.

Derfor er jeg veldig rik.

 

Milla speider mot vårt nye landemerke, Frøya Storhall. Uansett hvor jeg er så ser jeg den. Den er fin å navigere etter for ei som ikke vet opp-ned på et kompass, og for den som ikke har en eneste app som registrerer ruta, og som alldeles ikke har spesielt god retningssans.

Men jeg mister aldri trua.

Og snart kommer vindmøllene. Det blåser på toppene, så da blir vi sikkert styrtrike. 

 



Jeg er så glad i naturen. Det er godt å ha en bestevenn som også er det. På Ørnberget delte vi brødskiva mellom oss; to tredjedeler til Milla og en tredjedel til meg. Jeg drakk saft og hun fikk vann, og selvfølgelig så vi ørna. Høyt, høyt der oppe,

fri som fuglen.

Akkurat da er livet bare godt.

 

 

 

Bønder i byn

Jeg har vært i Trondheim sammen med mamma og Amanda. Det er lenge siden jeg har ledd så mye, av alt og ingenting.

I går var vi på byvandring. Vi var på leting etter Trondheim Buldresenter, og fikk sett både Svartlamoen og andre steder. Synd vi ikke hadde skritteller, for det ble mange tusen av dem.

 

Træge trønder
Æ huske at du sa det te mæ
Træge trønder

Svartlamon, Svartlamon,
her hadd vi det fint.
Svartlamon, vi satt på Svartlamon,
og vinka te togan som for forbi

- Tre små kinesere -

 

Trøndere er da vel ikke trege. Iallefall ikke jeg, for jeg leda med en kilometer på de andre to hele veien til Lade, og videre til Solsiden, før vi endte på Trondheim Torg og Thon Hotell. Jeg var ikke helt fornøyd med servicen deres, så jeg bruste opp som påfuglen. Etterpå sa jeg unnskyld, for det var ikke resepsjonisten sin skyld. Det var sjefen hennes som slo seg vrang, i mine øyne. Olav Thon, eller hva han heter. Muligens en av hans undersåtter, for resepsjonisten har vel ikke direktelinje til SJEFEN.

Vi måtte vente lenge over tida for å få sjekket inn, pluss, pluss, pluss.

Tid, som er så dyrebart. Dessuten rakk ølboksen å bli lunken; den som jeg hadde i veska, og som jeg skulle nyte i en park på Lade, og som jeg deretter skulle nyte på rommet som jeg aldri fikk.

 

 

Buldresenteret sin butikk åpnet ikke før to, så da var gode råd dyre. Det ble ikke så dyrt likevel, for vi valgte å spise ute. 

Ute, ja.

Maten handlet vi på Bunnpris, til en billig penge. Baguetter, smøreost og paprika, pluss engangstallerkener, servietter og kniver, og ei flaske brus på deling. Jeg hadde veeeeldig lyst på en iskald øl etter byvandringa, men datra ga beskjed om at det e ulovlig å drikke alkohol på offentlig sted.

Så da, så.

Det var solskinn og latter og en parkbenk på Lade. Maten smakte bedre enn på den fineste restaurant. Det finnes busser ,og det finnes bønder i byn, så vi gikk hele veien tilbake, også. Selvfølgelig gjorde vi det, av egen fri vilje. Været var jo så fint.

Det handlet ikke om sparebluss, for mamma er veldig raus.

Vi bodde i sjuende etasje, og tok nesten aldri heisen. Den ene gangen de to andre insisterte på å kjøre heis så sprang jeg opp i tredje og trykket på knappen. Da døra for opp skulle jeg hoppe inn og overraske dem, men da hadde de fått selskap av en gubbe på to meter, så lufta gikk ut av ballongen.

Han lo.

Mamma kikket ut av vinduet i dag tidlig, med et høylytt sukk. Hun savnet utsikten mot Inntian og havet, og var forskrekket over alle ambulansene og politibilene som fløy forbi. Hun konkluderte med at de var overarbeidet.

Når vi hører den lyden på Frøya så er det mer personlig, på en måte, for alle kjenner alle. 

 

Vi kjenner hverandre godt vi tre, også, og det er veldig fint. Vi prater om nesten alt, og vi ler av de samme tingene. Vi har et fellesskap som kommer godt med. Ikke bare det at jeg går fortere enn dem, vi er i tillegg to mot en når det kommer til andre ting og andre meninger.

De andre to mot meg.

Men EN ting er vi enige om. Vi gjør alt for hverandre. 

 

 

 

 

 

 

Supen Pøbb

 

Jeg trives og har det som plommen i egget,

for her er det solskinn og mat nok til begge.

Selskap og utsikt som gir meg en fred,

ingenting er vel bedre enn det?

 

Drikken var deilig og skummende frisk,

begeret hadde de fyllt opp med fisk.

Torsken var blanda med srpøstekte chips,

HØR NÅ, så deler jeg gjerne et tips:

 

Bogøya er som en perle i sand,

her er det fint, så gå gjerne i land.

Her skapes minner og her bor en tro,

her er det livlig, og her finnes ro.

 

Supen er hjertet for oss som er gjester,

hit vil vi reise når de lager fester.

Vertsskapet skjønner at gjesten er viktig,

Pøbben er stedet som gjør det så riktig.

 

Alle blir godtatt og alle blir sett,

alle får drikke og alle blir mett.

Det er den enkleste vei til suksess,

takk i fra ei som verdsetter det.

 

- havets datter -

 


 

 


 

Vi slang innom Mausen på tur hjem, og jamen hadde de noe som fristet der, også.

Livets dessert.



 

 

 I dag fikk jeg en klem som varmet godt, fra ei hjertevarm og herlig dame som heter Anita. Henne har jeg alltid likt så godt. Hun er så fin og flott og ekte. Da vi var små så var hun på en måte redningsplanken min, sammen med ei som heter Eva. De reddet meg hver gang jeg skulle til tannlegen, for jeg var livredd.

De var tryggheten min.

Så hadde jeg en fin samtale i dag, også, om skriverier og barndom og blogginnlegg og bøker og minner og forfedre og alt som betyr noe.

Jeg kunne sittet sånn i en evighet,

 

Jeg gleder meg allerede til neste besøk, og til neste samtale, og til neste øl, og til neste måltid, og til mye annet.

Takk for denne dagen, for den er ingen selvfølge.

 

 

Ord over grind

Det er fælt å være så følelsesnøytral som jeg er nå. Ikke svever jeg på ei rosa sky, og ikke er jeg våryr. Jeg blir sjelden rørt, og er aldri på gråten. Det er sjelden jeg gapskratter også. Hvis jeg kjenner godt etter så er jeg muligens takknemlig.

Jeg er rett og slett midt på treet, og da mister jeg utsikten.

Er det medisinen sin skyld? Den elskede og forhatte Mr Zoloft, forkledd i hvitt? Er det den som gjør at jeg er midt på streken hele tiden?  Jeg balanserer ikke på line, for det er jo spennende. Det er snakk om en blyantstrek, som det går an å viske ut.

Jeg bekymrer meg ikke for helsa, men det er så flatt, på en måte. Det er ikke som havet, for havet er bølger og solblikk. Det er mer som et islagt vann.

Og jeg er Bambi.

Jeg er kaos og kjærlighet. Jeg er usikker og selvsikker. Jeg er en nervebunt, og det mykeste finullgarn. Jeg er villsaudokka, spunnet av grønne enger og berget det grå.

Uslitelig og sliten.

Jeg synes det er helt greit å fortelle om dette, for jeg er ikke alene. Jeg tror at jeg setter ord på det som mange føler, eller ikke føler. 

Åpenhet er et fint ord. Raushet, også.

Noen ganger er det vanskelig å være raus. Det er ikke vanskelig å unne andre glede eller suksess, men det er vanskelig å alltid skulle tenke de gode tankene, eller alltid skulle gjøre det rette.

Jeg vet ikke hva som er rett. Ikke nå.

 

Jeg blir forresten rørt av dette diktet. Så er jeg ikke helt uberørt likevel. 

 

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som galdt oss to.
Anten vi møttes titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje en dag eg kjem
fell det meg lett og snu,
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blandt
som no over knastrande grus,
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

 

Jeg liker så godt dette bildet. At livet mitt er et hus, med et hvitt stakittgjerde rundt. Gjerdet er rammen rundt dagene mine, og jeg kan åpne grinda når jeg vil.

Innenfor det som er hvitt vokser tusenfryden vilt, for jeg liker det best sånn. Tusen tusenfryd, like mange som tankene mine. Like ville og villige. Like hardføre og trassige. Akkurat så myke og skjøre som det hjertet mitt er.

Grønne stilker med røtter og vinger. Havbrisen vugger dem hit og dit. Tikk, takk. Snikk, snakk. Chickelacke!

For min yngste er russ i år.

 

 

 

 

 

Et godt sted å være


 

 

Det må være det at jeg går i egne tanker som gjør at jeg ikke finner Ørnberget. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er berget - på forunderlig vis -  borte.

Jeg gir meg aldri.

Jeg har prøvd å finne det fra to forskjellige retninger. Første gangen havnet jeg på Hakkberget, og i dag ble det pause på Frøyas tak. Matpause, for heldigvis hadde jeg med matpakke, klok av skade.

Jeg var borte vekk i flere timer, og Besselvassheia badet i kveldssol. Jeg er ikke så flink til å melde fra hvor jeg går, for det vet jeg ikke selv, heller.

Det var ei eldre dame som sa det til meg en dag, at jeg var bortreist. Hun sa faktisk det.

Bortreist på dagen, sikkert.

 

De eneste vi møtte i kveld var to ryper, pluss noen krølltopper som sa BÆ. De lå rett under et utspring, så  det var nære på en saltomortale for min del. Milla hadde luktet dem lenge før jeg så dem, men det endte heldigvis godt.

Ryper sladrer ikke.

For meg så er sånne turer den aller beste medisin, for da får jeg luftet ut alt som jeg grubler på. Det er sikkert derfor jeg går meg vill også, bevisst eller ubevisst, for jeg behøver flere timer på å rense hodet. Grubleriene ligger igjen på Besselvassheia, men ikke nå lenger, for der blåste det friskt.

Ikke spør meg i hvilken retning, for det aner jeg ikke.

Milla snorker, og jeg drikker vin. Det er litt rart å ha en bestevenn som ikke prater, men hun får sagt så mye likevel. Med blikk og bevegelser.

Vi kommuniserer hele tiden, vi to.

Jeg er på et godt sted i livet, selv om høyrearmen har senebetennelse. Milla er trekkhund, og det merkes. Jeg burde lært henne litt manerer når det gjelder å gå pent i bånd, men det er jo sau overalt.

Og ryper.

Jeg har det godt, selv om tankene av og til går i spinn. Jeg blir så sprek av det, for jeg må gå fra dem. Det betyr ikke at jeg vil unnslippe dem, eller gjemme dem under et utspring. Det betyr at jeg bearbeider og sorterer underveis.

Så får jeg fregner og rød nese som bonus.

Klovnenese, kanskje, for klovnen både smiler og gråter. Klovnen er både sterk og svak. Hun får andre til å le, og hun våger å vise sårbarhet.

Sånn er sykehusklovnene. De har en tilnærming til barna som ingen andre har. De leker seg til tillit, og gjør alvoret litt mindre alvorlig. iallefall for en stund.

Kanskje det er drømmejobben?

Om du havner på et annet sted enn det du egentlig hadde tenkt, så kan det være fint likevel. Det er alltid noe som er fint.

Jeg går meg vill selv om merkepinnene står tett som haglbyger. Kanskje det er meningen?

Jeg vet ikke.

 

 

 

 

 

 

 

Tankestrikk

Akkurat nå så strikker jeg mer enn jeg skriver. Jeg putter ordene inn i strikketøyet, sånn at hver maske er en bokstav i historien min. Hver kveld når jeg legger meg, så gleder meg til å strikke neste dag, selv om det noen ganger bare blir noen få omganger.

Litt er bedre enn ingenting.

Boka som jeg finner oppskrifter i denne våren heter Knitting Woman, Medisin i hver maske. Det er Arnhild Skatvedt som har laget boka, og den er kjempefin!

Ideen til å kjøpe boka fikk jeg fra Brit Vie. Jeg tror ikke jeg vet om noen som er så produktiv og kreativ som henne. Hun tryller fram det ene plagget etter det andre før jeg selv rekker å tenke på hva jeg skal strikke.

Sånn ble vennesjalene til. Og slik blir jeg inspirert.

Det er så mange tanker som kjemper om plassen i hodet mitt. Er tankene mine sannhet? Ikke alle, tror jeg. Ikke alltid. Når de baller på seg, og ikke lar seg stoppe, så knuser de alt på sin vei, også meg, om jeg står i veien for meg selv.

Det hender at jeg gjør akkurat det. Jeg står midt i veien og veiver med armene. Prøver jeg å fly? Jeg burde heller stole på beina, for jeg har aldri vært sterk i overkroppen. 

Beina har aldri sviktet.

Jeg har trodd det noen ganger, at beina ville gi etter, men så husker jeg det som sønnen min sa til meg en gang for mange år siden:

OJ, mamma!!  Leggene dine er så tjukke at de kan være med i Guinnes rekordbok. 

Jeg har alltid hatt beina godt plantet på jorda. Jeg trives best på gulvet, også på jobb. Ikke passer jeg som leder, og ikke egner jeg meg som politiker. Jeg kunne aldri vært bedriftsleder eller fotballtrener. Ikke butikksjef heller.

Jeg er ikke redd for å ta ansvar, for det gjør jeg hver dag. Noen ganger er ansvaret så stort at det å være bedriftsleder blekner i forhold. Når det handler om liv og død så blir det sånn.

Er det en mening med at jeg møter dem jeg møter? Kan jeg lære noe, selv når alt går skeis? Hvis et forhold ender, og et annet begynner, eller når et vennskap tar slutt, og nye vennskap spirer? Tar jeg med meg noe videre da? Bygger jeg videre på huset mitt, eller river jeg en bit av grunnmuren?

Har jeg rett eller tar jeg feil?

Det hjelper alltid å strikke, selv om jeg må rekke opp noen ganger. Da begynner jeg bare på nytt, og gir meg selv en ny start. Jeg strikker kjærlighet inn i hver maske,

og noen ganger er jeg vrang.

 

Pluss at jeg er glad i Ruth Lillegraven sine dikt.

 



 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#extravglistatilsistranda


 

 

Fordi vi ønsker det! Fordi gutta på Coop Extra er initiativrike og engasjerte og blide og hyggelige og kreative. De elsker visst jobben sin.

Det er jeg sikker på at de gjør, både Kenneth og Kenneth. De klarer å engasjere hele staben og hele Frøya, ser det ut som. Jeg gleder meg til hvert eneste sprell fra den kanten. 

Når DE byr på seg selv, så kan jeg også gjøre det, for jeg er langt utenfor komfortsonen når jeg kler meg ut som Karius.

 

#extravglistatilsistranda

 

Heia, heia, gutta krutt,

vær så snill og ikke slutt,

med å by på dere selv,

i fra morgen og til kveld.

 

Vi har ikke trua mista,

på å få hit VG-lista,

gi oss lista hit til COOP'en,

det fortjener hele hopen.

 

 

Mellom både frukt og grønt,

har Herr Kenneth Engan skjønt,

suppeposer, nybakt brød,

nøkkelen er ekte glød.

 

Vi er alle varm i trøya,

VG-lista skal til Frøya,

dette er hva jeg kan gi,

dikte litt i rette tid.

 

La oss jobbe mot et mål,

gnisten den kan bli et bål,

la oss alle jobbe sammen,

Frøya er den rette rammen.

 

Rette rammen for en fest,

VG-lista, vær vår gjest,

kjør med glede hver en sving,

møt en ekte frøyværing.

 

Vi er gjestfrie og rause,

gavmilde, og aldri tause,

her fins bare glade laks,

vinner vi så har vi flaks,

 

Flaks? Det har vi slettes ikke,

takke, bukke, neie nikke,

vi har jobbet målbevisst,

for å ikke ende sist.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Aprilhjerte

Nokre gongar snør det i april.

Nokre gongar gjør det vondt i april.

Nokre gongar blør det i april.

Nokre gongar er det perfekt i april.

- Frode Grytten -

 


 

 

I går kveld var det perfekt i april. En kveld for å være ute. Endene snatret i flokk og rad, mens spoven satt alene på Porskholmen. Kanskje hun ventet på et frieri?

Det er spennende å være hund, for alt er så våkent rundt omkring. Det er liv og røre i lufta, til vanns, og under hver en stein i fjæra.

Jeg beundrer årvåkenheten hos Milla. Hun klarer å leve i nuet, og ha fokus på en liten detalj i verden.

Jeg er også flink til det, men ikke som henne.

Aldri som henne.

 


 

 

Her legger endene på svøm. De bader i rosa og blått, heldiggrisene. Skal tro om de har bekymringer, eller tanker om framtida?

For det har jeg, og snart skal jeg bade i iskald vårsjø. Det klarner nemlig tankene, enten jeg vil eller ikke, og bekymringene gjemmer jeg under en stein.

Klart jeg vil.




 

 

Her sitter måkemor, som snart skal bli mamma. Har hun funnet et trygt rede for sine små? Kanskje hun bare sitter og nyter aprilkvelden, og gauler ut en hyllest til livet, for hun synger ikke fint.

Akkurat med det samme måkene kommer tilbake, med vårlyd i nebbet, så er det fint. Men ikke lenge. De er ikke velsignet med triller, akkurat.

Trillene er det svarttrosten som har fått.



 

Alle hører til; svarttrosten, måken, og deg og meg. Det er det som er så fint, at det er plass til alle. Vi kan synge med det nebbet vi har. Det betyr ikke at vi liker alt eller alle, for det er umulig. Det er komplett umulig, selv om jeg prøver.

Og livet vårt tar nye vendinger. Brått og brutalt, eller en myk fuglevinge, bare.

En bitteliten fuglevinge som er skapt til å fly.

Hvis jeg blir syk, eller om det skjer noe med en jeg er glad i, blir fargene sterkere da? Blir lufta mer klar?  Er regndråpene tårer? 

Jeg tror det.

 

Jeg tror på en sommer, og måkeblikk

jeg tror på det livet jeg aldri fikk,

jeg tror på det livet som jeg har fått,

en himmel over mitt lille slott.

 

Jeg vet at havet har mange svar,

jeg vet at lufta er ren og klar,

jeg vet at våren kan gi meg trøst,

jeg vet at fargene lover høst.

 

Vinteren fikk ikke være med i dette diktet, for den er jeg ikke så glad i, selv om jeg elsker å lage snøengler, og selv om snøkrystallene smelter på tunga.

Jeg er høsten, for den som ikke vet.

 


 

 

 

 

Naust og kjærlighet


   

 

- når jeg legger min uro inntil din

så forstår jeg viktigheten av å være to -

 

Det er sånn det er. Jeg er ikke urolig i den form at jeg flyr fra blomst til blomst, men jeg er urolig likevel. Hjertet dirrer i brystet av nesten ingenting, og av allting. Derfor kjøpte jeg en påskegave til meg selv, som skal henge rundt halsen.

T for Tove.

T for toillsjur og tanker og tro og tippekupong. Jeg skal tippe Lotto i kveld, og drømme om et hus ved havet. Et hus som står i stil med naustet, kanskje. Det er ikke mitt naust, men jeg er nissen på lasset. 

Hun som skummer fløten.

 



 

Vi innviet naustet med å spise jordbær med sukker og fløte på. Jeg lukket øynene, og hørte både tjeld, spove og ørn, samtidig. Jeg hørte det jeg ville høre. 

Jeg hørte vår og forventning.


 

Jeg som alltid har hatt denne drømmen om å leve nærmest mulig havet. Nå gjør jeg det.

Selv om jeg alltid har gjort det,

men på et annet vis.


 

Her er han som hjelper meg å realisere drømmen. Og Milla, verdens rareste hund, som jeg aldri blir helt klok på. 

Hun er som meg, både reservert og innbydende.

Stakkars mann.

 

 

Etterpå fikk vi verdens beste middag. " Mat å lessa ferr ", sier frøyværingen. Mer behøver vi ikke å si, for det sier ALT.

Saltfiskball med kålrotstappe, poteter og flesk, tilberedt av ei som kan det.

 






Takk for i dag.

 

Mona

Nå er vi inne i en stim av 50års-dager, men venninna mi følger aldri strømmen, for bare død fisk følger strømmen. Hun går sine egne veier, og jeg følger gjerne etter.

Hun får dette blogginnlegget litt på forskudd, for hun ligger alltid foran skjema. Kjenner jeg henne rett så har hun snart huset fullt av folk, og da har hun ikke tid til å lese en eneste bokstav. Gjestfriheten er stor i hennes hus.

Jeg føler meg alltid velkommen, til og med når hun står på farten. Da er det bare å henge seg på, eller slenge seg med i dansen.

 

 

Før var jeg slik,

 

 

men nå er jeg sånn, takket være henne. Hendene i været!

Grip dagen og kvelden og natta.

 

 

Jeg tror at jeg alltid har vært sånn, men det ble visst forløst da jeg traff henne. Nå finner vi på sprell og hjertevarme i hverdagen - med og for hverandre - hele tiden, nesten.

En liten gave i posthylla på jobb, eller en invitasjon til vinkveld. Noen ganger sitter vi hver for oss og skriver så blekket spruter. Vi ler oss halvt ihjel, og aldri uten en smiley. Helst flere, pluss mange hjerter, for dem kan det aldri bli for mange av.

Det går ikke an å bruke opp hjerter og fine ord.

 

 

Ungdommen vår bare VET hvem vi kommuniserer med, og himler litt med øynene.

Er det Mona nå igjen? Er det Tove?

 

Vi skåler gjerne for den sunne galskap, og helst i Prosecco. Helst mens vi sitter på en holme, etter jobb, og spiser grillpølser mens sola går ned i havet.

På impuls, selvfølgelig.

 



 

Det ble så mørkt at vi ikke så land, men heldigvis var vi nesten hjemme, og Mona kunne veien.

Derfor tok vi oss tid til å spise jordbær midt i natta.

 



 

Jeg digger henne,


 

og hun digger meg.


 

Det er sånt man bare vet. Hjertevenn og sjelevenn, livet ut.

 


 

 

Her er Strikkeklubben Stiv i Maska på tur. Vi er veldig forskjellige, men sammen er vi gull. Hvert år reiser vi ett eller annet sted, og da er det Mona og Bente som holder stimen oppe hele døgnet. De behøver nesten ikke søvn, og når de sover så snorker de. Derfor er det bra at de nesten aldri har tid til å ligge på puta.

Heller skravling enn snorking.



Mona og jeg er et godt team, både på jobb,

 



 

og inni granskauen. Her var vi på konsert med Bruce Springsteen.

 


 

Jeg har blitt et nytt menneske takket være henne, og noen andre. Akkurat nå er det henne jeg vil skrive fine ord til, som andre har skrevet før meg:

 

 Noen mennesker kommer inn i livet ditt og blåser deg over ende,

andre forlater deg når det blåser som verst.

Men noen kommer som en rolig sommervind,

smyger seg rundt deg som et deilig teppe.

De kan være borte i lange tider, men kommer alltid tilbake.

Ta vare på disse menneskene.

Det er de som får deg gjennom alle stormene.

 

Du kan glede deg til helga, Mona, for jeg tror at man høster som man sår. Du trenger ikke bekymre deg for at festen skal bli kjedelig, for det blir den ikke. Du har mye artig og fint i vente, for det er sånn du er.

Mer kan jeg ikke si om den saken.

 

Vi deler oppturer og nedturer og padleturer. Du har til og med vært redningsplanken min. Jeg er veldig glad for å ha deg i livet mitt.

Verdens beste venninne.

 




 

 




 

Hører du?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I dag ba jeg en mann om å sette inn høreapparatene sånn at JEG kunne høre hva HAN sa. Bra at han ikke hørte meg, forresten, for det skulle være motsatt.

Det var ikke Kjell sine ører, nei, selv om han kanskje hadde behøvd et apparat eller to i ny og ned, og helst i begge ørene.

Kjekk kar, forresten, som jeg er veldig glad i. Sånne ord bruker jeg alt for sjelden, for det er skummelt å høre dem høyt.

Det er mye enklere å skrive.

Jeg skylder på at jeg jobbet til 23 i går, men så var den plutselig 24, fordi vi skulle stille klokka en time fram. Litt seinere på dagen sa jeg et eller annet til ei dame, samtidig som jeg sto på farten til å dra videre til neste hus. Hva sa du?, sa hun. Det husker jeg ikke, svarte jeg, for det var allerede blåst bort fra hodet mitt. Vi lo begge to, men jeg lurer på hva hun tenkte etterpå.

Vanligvis er jeg tilstede i øyeblikket når jeg er på jobb, for det fortjener han eller hun som jeg skal hjelpe. I dag var visst et unntak, for jeg var allerede mange skritt foran meg selv, merket jeg.

Det var derfor jeg sa så mye rart.

Hodet mitt var på en snurr hele dagen, selv om jeg hadde noen klare øyeblikk innimellom. Det skal jeg ha. Det er en ekkel følelse, for jeg lurer på om det er sånn å være begynnende dement. Alzheimer og demens er en folkesykdom, og ingen vet hvem som blir rammet. Det eneste jeg vet er at det rammer pårørende hardt. Hvordan den demente opplever det vet jeg egentlig ingenting om. 

Det er vondt å se, og vondt å høre, at det mennesket som VAR, ikke er der mer. Jo, hun er der, for det vil hun jo alltid være. Barnet, ungjenta, ektefellen og livsledsageren. Klart hun er der, men hun er borte likevel.

Jeg skjønner at det må være veldig sårt.

Det er vanskelig å hjelpe, for man blir så hjelpesløs.Og maktesløs. Skal jeg rettlede og veilede, eller bare jatte med? Skal jeg følge hennes tankerekke og hennes historie, eller skal jeg fortelle henne at....sånn er det ikke?

Sånn er ikke den virkeligheten vi lever i. 

Jeg tror at det er Alzheimer som gjør mest vondt, for den kan ramme i ung alder. Demens skal ikke skje når man er i sin beste alder. Det er gammel og glemsk som hører sammen.

Hvis noen hadde tatt en MMS-test på meg i dag, så hadde jeg strøket. Ordene står for Mini Mental Status, og er et spørreskjema med tredve oppgaver.

Jeg kjenner en artig kar som hadde sittet alt for lenge på venterommet. Da han endelig ble ledsaget inn til legen ( som viste seg å være en ung spirrevipp ) så var han så irritert over forsinkelsen at han hadde passert bristepunktet for en time siden, på sekundet. Da legen i tillegg prøvde seg med en MMS-test, og ville vite hva klokka var, så repliserte pasienten med å fortelle hva klokka var da han egentlig hadde time.

Noen må jo sette sånne spirrevipper på plass.

Jeg har opplevd at husmødre glemmer hvordan de smører seg ei brødskive. De glemmer til og med å spise. Noen er vandrere, mens andre er passive tilskuere til sitt eget liv. Jeg vet ikke hva som er verst. Det må være slitsomt å aldri finne ro, også.

Jeg elsker å vandre, for da finner jeg ro, men det er fordi jeg er frisk. Det hender at jeg glemmer å spise, men ikke så ofte. Hvis jeg glemmer det, så er det fordi jeg har det travelt, eller fordi det skjer noe som er mye mer spennede enn mat.

Det er et valg jeg har, og et valg jeg tar.

Jeg velger å glede meg over livet. Jeg velger å finne lyspunkter og halmstrå, og til og med stjernestunder. Det hender at det risler lykke gjennom kroppen min, men også angst. 

Selvfølgelig er jeg redd for at noe kan skje med meg og mine eller dine, men jeg lar det ikke overskygge den friske Tove. Det går ikke an å leve livet i skyggen av alt som kan ramme. Livet fortjener å leves, for vi har bare dette ene.

Så vidt jeg vet.

Derfor ble jeg jublende glad da jeg på seinvakta mi i går hørte svarttrosten synge fra en tretopp. Jepp, det høres banalt og klisje ut, men det var sånn det var.

 

Harald Sverdrup hørte svarttrosten synge, og sa: Forundret føler jeg meg hjemme i mitt eget hjerte.

Og det er helt sant. Han hørte riktig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
hits