Naturen er min kirke. Jeg liker at himmelen aldri er den samme, samtidig som den er der hele tiden. Jeg liker takhøyden, for den virker nærmest uendelig. Den gir rom for å ta i mot tankene mine, samme hva jeg tenker på. Jeg behøver ikke å si et ord, og det er ganske godt.

Den er spesielt god å ha når tankene blir for mange. Når jeg finner ei berghylle like fin, og minst like hard, som en kirkebenk, da kan jeg se utover havet og slippe dem fri. Da flyr de med vinden, og jeg er fri for en stund.

Så lenge det varer, for det varer sjelden lenge. Jeg er av og til håpløs, selv om jeg vet at det er viktig å bevare håpet.

 

Jeg liker ord som andre har beskrevet livet og naturen med. Halvdan Sivertsen skriver så fint at jeg kan krype sammen på berghylla, og bare kjenne at det er akkurat så nært som han formidler det. 

 

Alt det du vet om e vinter’n som tappa dæ tom,
og natta som vet den har vunne.
Du har TV’n og tankan dæ sjøl og et rom,
og liv som har levd og forsvunne.
Du vet det e været som hold dæ førr narr,
men du kjenn ingen ansikta i januar.
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran,
og fra frosten som frys fast i såran.

 

 

Kjervågsundet på Titran er en veldig spesiell plass, med et spesielt og værbitt landskap. Dette landskapet har tatt i mot mye historie, på godt og vondt. 

Den siste dagen av påska dro vi dit før jeg skulle på jobb. Vi grillet pølser i fjæra, og kjente på de første og varme solstrålene.

Og Sletringen, da. Dette landemerket som jeg blir like glad for å se hver eneste gang. I sommer skal jeg padle dit igjen. Det er ikke langt dit, men det stedet er noe for seg selv.

Mine venner er også noe for seg selv. Jeg har padlevenner og hjertevenner, og det finnes dem som er begge deler. Det er det som er så fint med denne takhøyden. Den har rom for oss alle. Den har rom for ulike legninger og ulike meninger. Den har rom for likhet og annerledeshet, og er en kirke for alle årstider.

Den har rom for at jeg kan være meg selv. Jeg tror at det er derfor det er best å leve livet ute, selv om det også er godt å krype i hi av og til.

 

 

Joda du vet du har venna at du har det bra,
men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
det e langt inn te hjerta med klær på.
Du kunn ha gådd ut men korhen sku du gå,
så håpa du heller at nå’n banka på.
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi lev i,
han e lang vinter’n, men ikke evig.

Milla har en egen evne til å være midtpunkt når vi er på tur,
 

 

og hun vender like gjerne ræva mot resten av verden, eller det andre kinnet til, om det er det hun føler for å gjøre.

 

Hun har en egen evne til å leve i øyeblikket. Det betyr å fokusere på akkurat DEN godbiten, eller nyte nettopp DEN utsikten. Fordi det er det hun vil,

og selv om hun ser en annen vei enn oss. Sånne små og enkle ting, som egentlig kan være vanskelig. 

Der har jeg mye å lære.

 

 

Hun har øyne som kan smelte gråstein, og et blikk som kan terge vettet av meg. Jeg har også øyne som forteller hvem jeg er. De kan være varme og grønne, og noen ganger som torden og lyn. Jeg er lett å lese, og lurer ingen.

 

Jeg er ingen sildrende vårbekk, for jeg er høst. Jeg er ikke et fargesprakende blomsterbed, for jeg har ikke grønne fingre. Jeg er mer som svabergene. Jeg er stedbunden, og glad i det kjente og kjære. Jeg tåler en storm, og lar sola varme meg etterpå.

Jeg er ikke særlig bereist, og trenger ikke å reise noe sted for å vite at Titran er mitt jordbærsted.

 

Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar,
det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har,
og vi trur på oss sjøl litegranne.
Det hende vi tell og med føle oss fri,
vi vet vi e hjemme og her ska vi bli.
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
vi har sola og snart e det sommer.

– Halvdan Sivertsen –