Nei redd at mi sjel tek skade ?
Venner, d’er meir enn ho kan.
Eg fekk ho slik skapt og laga,
beinast frå Herrens hand,
at slepp det de kallar skade
innom mi sjele-dør,
så takk og velsign og ver glade
– mi sjel er betre enn før!

– Haldis Moren Vesaas –

 

 

På Vega fant jeg et sted der naturen var formet som bokstaven T. 

 T for Tove og T for tur. T for tankespinn og tusen tanker. Ferien var en himmel full av såpebobler, og bildene var idyll. Jeg har hatt verdens beste reise, og når reisen er slutt så sprekker boblene, en etter en. Heldigvis går det an å blåse mange nye.

Og heldigvis kan jeg blåse liv i minner.

Jeg må visst bare leve med at jeg bruker mye energi på tankene mine, og at nedstemtheten ligger på lur, ofte helt uten grunn. Jeg har jo mange flere grunner til å være glad, for jeg vet at jeg er heldig.

Det er vanskelig å forklare sånne tanker, og sikkert enda mer vanskelig å forstå for den som står utenfor. Jeg kan ikke forvente at andre skjønner, når jeg ikke blir klok på mine egen bisverm av tanker. Det er jeg som er dronninga, og biene mine undersåtter, men det hender altfor ofte at de ikke er samarbeidsvillige og lojale. Jeg ønsker ikke at de skal fly uten mål og mening, for de har en jobb å gjøre.

Det er jeg som skal styre dem, men det er ikke alltid de lar seg lede, disse gule og svarte rakkerne.

Jeg lærer mye underveis. Mest om meg selv, men også om andre. Jeg klatrer i fjell, og raser utfor stup. Jeg padler på blikkstille sjø, eller kjemper i motvind.

 

 

Alt dette er jo meg, og skal jeg nyte utsikten, så må jeg jobbe for den. Ikke alltid da, for når det svirrer en bie i lufta på jakt etter blomstene som jeg ikke har, så er det et hverdagsøyeblikk. Et øyeblikk like friskt som nypresset appelsinjuice.

Den er like forvirret som meg, stakkar, men den gir ikke opp, for den finner garantert en blomst et annet sted, hos noen som har grønne fingre. Eller hos ei løvetann.

Bien kan se på letingen etter nektar som en jobb, eller den kan nyte at vingene bærer den framover, mot nye steder og bedre tider. Biene tenker kanskje ikke i det hele tatt, hva vet jeg?

For oss mennesker har tanken enorm kraft. Tanken kan brukes til å røske av seg vingene med, eller den kan gi vingene den oppdriften som bien behøver for å fly.

Jeg har selv vært inne i negative tankespiraler. Det begynner forsiktig, når en tanke blir sådd, enten av meg selv eller andre. Da baller det bare på seg, så jeg kan like gjerne sammenligne tankene med en snøball. Det blir bare større og større, tettere og tyngre, og selv er jeg inni der et sted.

I kjernen; for kjernen det er meg, selv om ingen ser den inni det tykke laget av snø.

En kjerne er også et midtpunkt, og det har jeg aldri likt å være. Jeg har aldri vært glad i oppmerksomhet egentlig, og se på meg nå. Jeg skreller det ytterste laget av appelsinen, og under skallet er jeg både sur og søt og sarkastisk. En sånn ukontrollert stråle som treffer midt i øyet, når du minst venter det.

 Blir det for surt, så gjør jeg som jeg gjorde da jeg var lita, for det fungerte alltid. Jeg fikk en sukkerbit som jeg stappa inn i kjernen, og da ble appelsinen forvandlet til en solskinnsdag.

Sola kaster skygger, og fjell og hav er medisin, særlig i kombinasjon med hverandre. 

 

 

Jeg fant igjen sjela mi da snøen smeltet, for den har jo innerst inne vært der hele tiden. Snøballen smeltet av varme og omsorg, og ble til en sølepytt på en regnværsdag. En sånn pytt som man blir glad av å hoppe i, med røde eller gule gummistøvler på føttene.

Jeg er hoppende glad for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg,sånne  som virkelig bryr seg, men den største jobben har jeg gjort selv, ved å tenke i andre baner. Sånne tanker begynner også veldig forsiktig. Jeg sår en positiv tanke i mitt eget hode, og prøver å være flinkere til å stelle med den enn jeg er til å ta vare på blomster. Ellers dør den med en gang.

Den må få næring og gode vekstvilkår, og akkurat passe doser med sol og skygge. Den er helt avhengig av luft og vann, og aller helst sjøluft.

Da vil  frøet sprekke, slik at spiren kan finne dagslys og duggfriske regndråper. Etterhvert så kan hvem som helst stjele avleggere, for jeg har lært at avleggere skal stjeles. En her og en der, slik at de gode tankene kan spre seg med vær og vind, akkurat som fallskjermene til løvetanna.

Det hjelper ikke å sitte klar med fluesmekkeren.

Bzzzzzzzzz…..BANG!

Når de kommer i sverm, så blir de som en tropp med soldater, og det betyr at de er nærmest uovervinnelige. Ikke tar jeg på hatt med slør heller, for å beskytte meg mot stormtroppen, for jeg kan ikke fordra hodeplagg. Da er det bedre å lokke dem i riktig retning, mot blomsterlandet, sånn at de kan gjøre nytte for seg.

Og slik at Dronninga kan nippe til gyllen honning.

 

Gi meg ikke din styrke,
men vær sterk
så jeg kan finne min.
Gi meg ikke din visdom,
men fortell hvor den har kilden sin.

Gi meg ikke ditt liv,
men lev
så jeg kan leve mitt.
Gi meg ikke din kjærlighet,
men elsk mitt hjerte fritt

Gi meg ikke din glede,
men vær glad
så jeg kan finne min.
Ta gjerne fra meg min smerte,
men gjør den ikke helt til din.

– Bjørn Eidsvåg –

 

( Alt dette på grunn av en bil. Jeg liker ikke sånne forstyrrelser i hverdagen, spesielt ikke når jeg har ferie. Kjell, bilmekanikereren, har bombardert meg med bilannonser det siste døgnet, og han har peiling. Jeg tror ikke han skjønner et dugg av dette blogginnlegget, men det er indirekte hans skyld at jeg skriver.

Jeg MÅ ha ny bil, men vegrer i det lengste. Sånt blir det kaos av, så bisvermen i hodet mitt skyldes en bil som jeg ennå ikke har kjøpt, og som jeg kanskje skal kjøpe i dag eller i morgen eller neste uke. Aller helst burde jeg kjøpt den i går. Jeg må la meg lede, og få det overstått.

Jeg må tenke positivt, og jeg må være glad for at jeg har en ekspert med på laget, for i hodet mitt så er alle bilselgere sleipinger som er ute etter å lure meg.

Det er de sikkert ikke, nei. )