Eg har ein gammal draum djupt inni meg.

Den er motoren i mitt sinn.

Den får meg opp på nye åskammar.

Du veit vil du ha utsikt må du tåle litt vind.

– Henning Kvitnes –

 

Eller den får meg ut på havet, dit fisken biter. Jeg fikk ingen fisk, men det gjorde ingenting. Jeg plages litt med nattesøvnen i perioder, men når jeg sitter i en båt eller i kajakken min, og lukker øynene samtidig, så kan jeg sovne om jeg vil. Når kajakken dupper som en liten barkebåt, da finner jeg sjelefreden min, som også er en del av meg. 

 

Jeg kan ikke bo på sjøen, men jeg burde vært der ute hele tiden, for akkurat nå er jeg urolig og litt fjern. Kanskje jeg burde skaffe meg en husbåt?

Den båten skulle jeg i så fall ankret opp på Titran. Det skulle jeg ha flintret alle uroligheter langt til havs, så båra fikk sluke dem. Suset fra havbåra skulle ha overdøvd alt det som er negativt, og lyden skulle ha lagt seg som ei kappe rundt skuldrene mine.

 

Denne måken ventet på fisk, men fikk ingenting denne gangen. Det er ikke alltid vi får det vi drømmer om, og det er ikke bestandig alt går etter planen, hverken for måke eller menneske.

 

Her er Garnvika i bakgrunnen. Her har kjæresten vært guttunge. Her er det fint å være.

 

 

Det er også fint å få være sammen med ham, for han er temmelig tålmodig med meg og min måte å være på. Det hender jeg er nebbete, og jeg er noen ganger innesluttet, men jeg er også det motsatte.

 Alle har sterke og svake sider, fine og mindre pene egenskaper, eller gode og dårlige dager. Det handler om å tilpasse seg, sånn at to forskjellige planeter kan gå i samme bane rundt jorda. 

Jeg vedder på at alle kjenner seg igjen. Krasjlandinger er ikke til å unngå, liksom, men heldigvis lander vi mjukt de fleste av oss, gang etter gang.

Det er slitsomt, lærerikt og berikende.

Jeg kommer aldri til å sykle tandem, og jeg vil heller aldri ro dobbeltsculler, for jeg vil bestemme farten og takta selv. Jeg kjenner meg selv så godt, at jeg vet vi ville endt i grøfta, eller til og med på havets bunn. Jeg er god til å samarbeide, og jeg tenner like gjerne på alle plugger. Jeg trøster meg med at en motor er helt avhengig av tennpluggen, skal den komme noen vei.

 Å padle side ved side er fint, selv om vi sjelden gjør det, for Kjell ligger alltid en sjølengde foran. Å sykle rett bak ham for å spare krefter er også fint, men jeg bytter gjerne plass.

I stedet for å be ham dra dit pepper`n gror, så kan jeg dra lasset en stund. Og jeg kan være sjeleglad for å ha en sjelevenn.

Av motsatt kjønn. Er det mulig?

Ja, men ikke alltid. Det finnes utfordringer og betroelser som en stakkars mann bare blåser av, eller himler med øynene over, så takk Gud for venninnene.

Det er de som alltid vet mest og best.

 

 

Jeg er følsom, og samtidig redd for å vise følelser. Merkelig kombinasjon, egentlig. Jeg lever meg inn i alt, og har masse omsorg innabords. Jeg deler det jeg har, men likevel holder jeg noen ganger noe tilbake. Jeg er reservert, og vet ikke om det er for å beskytte meg selv. Dette tenker jeg mye på, og heldigvis vet jeg at det er lett å kakke hull på skallet, for den som vet hvem jeg er.

Jeg er ikke ei hånd i hånd-jente ( og ikke blir jeg det, heller ), da må jeg være hundre prosent sikker på at vi er alene, men jeg liker tanken, og varmen som det sikkert gir.

 

Men alt eg treng no er handa di,

og det beste eg kan gi deg det er mi.

– Henning Kvitnes –