Hvem vet?

Fuck cancer!

I går, i dag og i morgen.

Alle dager.

Oktober har rosa bokstaver. Den rosa fargen står i sterk kontrast til liv som blir snudd på hodet. Samtidig er fargen myk og nødvendig, som ei dundyne, så vi kan holde oss varme når det er frost i lufta. Jeg henter alltid fram Nasse i oktober. Ingen er så rosa som ham, og ingen har større hjerte heller. Ingen er mer mer pinglete, og ingen er så modig, som min store, lille venn.

Jeg vant ham på tivoli, og husker ennå følelsen. Jeg fikk velge fra øverste hylle, og det var kjærlighet ved første blikk.

det kvite sløret

dagane kortare

nettene lengre

skogen

så stille og svart

så ein morgon

eit tynt, kvitt strø

over blomane i hagen

over alt som har vore

og alt som skal kome

rim, seier mamma

frost, seier pappa

stjernestøv

spør du meg

– Ruth Lillegraven –

Nydelig dikt, som jeg tolker på min måte. Kanskje handler det om noe helt annet enn sorg, det er det som er så godt med dikt. Jeg kan finne min egen mening mellom linjene, om der er nok luft mellom dem.

Det finnes mange måter å sørge på, og det finnes mange ting å sørge over. I dag leste jeg om den sorga som ingen gir blomster til, og der kriseteamet ikke kobles inn, for eksempel ved kjærlighetssorg. Å gi hjertet sitt til noen, for så å forlate eller bli forlatt, det er også ei sorg. Selv om det er tusen forskjellige grunner til at sånt skjer, så er det vondt likevel, for begge parter. Du må gå videre uten, selv om den andre fremdeles lever.

Så er det den andre sorga, den aller største. Å miste noen for alltid, selv om de bor i hjertet. Selv om vi har gledene og minnene, så er de liksom borte. Vi kan ikke gi en klem, eller være nær på den måten vi ønsker. Aldri mer.

Noen tror kanskje at jeg er mer opptatt av sorg enn av glede, men neida, sånn er det ikke. Jeg elsker å leve, og når jeg elsker noe, så risikerer jeg alltid å miste. Sett i lys av sorga så er livet skjørt og dyrebart.

Da jeg var lita jente så skulle jeg skånes. Sånn var det på den tiden ( jeg er 49 nå ). Det var sikkert godt ment, men det gjorde ikke godt, ikke i det hele tatt.

Vi skulle ikke vite noe, eller se at andre gråt og var lei seg. Vi fikk ikke vite hva som var i vente, og da var ventetiden grusom. For vi visste jo at noe var i vente, slik bare barn vet, uten at noen sier det høyt. Vi ante og trodde, og hadde ørene på stilk, slik som unger har hatt til alle tider. Det er ikke alltid at to og to blir fire, for fantasien er verre enn virkeligheten.

Det vet jeg nå, at det er bedre å vite.

Jeg er mest opptatt av gleden, egentlig. Den rykende varme kaffekoppen hver morgen, og en rosa sløyfe i oktober. Jeg elsker å finne små gleder i hverdagen, for hverdagene er best. Den hverdagen som noen ganger er grå og kjedelig, for den er ikke alltid rosenrød. Jeg tror at den som har fått livet sitt endevendt savner sånne dager.

Det at jeg er frisk og sterk, og kan formidle tankene mine, er en sann glede. Jeg håper at ordene mine kan gjøre en forskjell, for åpenhet er nøkkelen til å mestre både glede, sorg og krise. Åpenhet og den gode samtalen. Jeg kan aldri få sagt det nok.

Selv om samtalen er famlende, eller går i stå, så er den livsnødvendig og helende. Det gjør godt i hjertet å få satt ord på følelsene, selv om budskapet kan være tungt å ta i mot, eller vanskelig å gi. De fleste opplever lettelse ved å åpne seg for noen de har tillit til.

Vi, sykepleierne og omsorgsarbeiderne, skal være sånne døråpnere. Vi skal ikke slenge døra i trynet på noen, eller låse den for godt. Det handler om å trå varsomt over terskelen til andres liv. Jeg er ikke ei spissmus som piler kjapt over golvet med plirende øyne, på jakt etter et skjulested. Jeg er heller ikke en elefant som tramper i klaveret, og spiller ureint.

Jeg må våge å stå i det, og jeg må våge å møte andres blikk. Jeg kan ikke svare på alt, men jeg kan lete etter svar som kanskje ikke finnes. Og jeg må tåle stillhet, eller det å bli avvist.