Bre ei blå kappe rundt mennesket,

blå som havet og himmelen,

akkurat passe varm,

akkurat passe stor,

sånn at den omfavner,

slik at hun omfavnes,

 

Stor nok til å romme minnene,

de flyktige og evigvarende,

alle disse øyeblikk,

alle sånne stunder,

der livet er et hav,

der hun er havet.

 

– Tove –

 

Eller han. Noen ganger er det han.

Jeg tror at lyrikk er lindring. Jeg tror på det gode i mennesket. Omsorgen, rausheten og blikket. Jeg kan lese millioner av tanker ut av ett eneste blikk.

Om jeg bare ser.

Jeg kan høre titusener av tanker mellom linjene, mellom ordene som blir sagt, og mellom ordene som tier. Alle disse ordene som ikke finner veien ut.

Om jeg bare lytter.

Vi er så forskjellige, vi mennesker, men vi utfyller hverandre. Jeg sammenligner oss med et musikkstykke. Akkurat som notene, så er vi på forskjellige steder i livet. Noen er oppe, mens andre er midt på treet, eller helt i bunnen. Noen ganger er musikken varsom, og andre ganger tramper vi i klaveret.

Jeg skjønner meg ikke på noter, for plutselig så bytter de plass, iallefall hos meg. De som var oppe er nede, og de som var midt på treet har plutselig fløyet til himmelen.

Tilsammen blir de vakker musikk, for vi må lære oss å spille på både svarte og hvite tangenter. Det er sånn livet er, Svart og hvitt, og alle regnbuens farger midt i mellom.

Musikken skaper vi selv.

 

Det hender det er masse unoter i hodet mitt. Urent spill, på en måte. Den symfonien er det ingen som vil høre, aller minst jeg selv. Da holder jeg for ørene, går en lang tur i marka, eller padler ut til verdens fineste strand. Det siste hjelper best. Det hjelper alltid.

Jeg finner alltid verdens fineste strand, for den er der hjertet mitt er.

Jeg har et nordvendt hjerte, og til sommeren er drømmen å reise lenger mot nord. Mot midnattssol, kjærlighet, og mot kryssende spor på havet. Mot ei nise som danser flyktig forbi meg i natta, sikkert fordi hun hører musikken jeg spiller. Sånn musikk kan jeg danse etter.

Slike magiske øyeblikk er evigvarende.

 

 

 

 

Det går fint an å kombinere lyrikk, musikk og natur. Hør, bare:

 

Det e ikkje alltid du når
landet før vinden har snudd
Det e ikkje alltid det går
sånn som du hadde trudd 
Men der e du ikkje aleina
der e vi mange som ror
og krysse kverandre i mørket
over en åpen fjord.

– Kari Bremnes –