Når jeg har følt veldig mye en stund, eller levd meg inn i visse situasjoner, så blir jeg så tom etterpå. Da blir jeg litt bekymret over meg selv, for jeg føler meg så følelsesløs. Da blir jeg innesluttet og irritabel, og veldig sliten.

Jeg blir asosial, og jeg gir litt blaffen i å pynte meg. Jeg er ikke en pyntedokke ellers, heller, men akkurat nå så slenger jeg på meg den mest komfortable joggebuksa som jeg har, og matcher den med verdens største og styggeste genser. 

Jeg pakker meg og følelsene inn i klær. Jeg håper at de er der, og at de kommer fram igjen snart, for jeg vill ikke være sånn.

Klikk, klakk, tikk, takk, jeg vil ut å skinne.

Huset mitt er ikke som klippet ut av en katalog, men akkurat nå er det verdens beste og tryggeste sted å være. Da kommer jeg hjem, og det er et fint ord. Jeg behøver ikke å vise, mene, prestere, snakke, lytte eller noenting der inne.

Og det holder med grøt fra Fjordland, i all sin enkelhet.

Det finnes visse ting som jeg aldri kunne ha vært:

Kokk,

gartner,

kranfører

eller

kona til Donald Trump

Jeg skal prøve å etablere en refleksjonsgruppe på jobb, for det tror jeg at vi behøver. En slags ventil, som slipper ut luft til bare noen få. Det er vanskelig å gå fra en situasjon til en annen, fra ei dør og til neste, uten å legge fra seg det som er vakkert og vanskelig og trist og rørende og hjerteskjærende eller hjertevarmt.

Det må ut, men ikke til hvem som helst, for vi har taushetsplikt.

Bloggen er også en ventil, og et hjelpemiddel på grønn resept. Det er godt å skrive, og det varmer å få fine tilbakemeldinger. Det er rørende og styrkende.

Jeg gleder meg sånn til båtsesongen er i gang, for jeg kjenner en som har båt. Jeg kjenner en som deler mine interesser, og som er en gentleman, men aldri en tøffel. Det er bra, for jeg har godt av å møte motstand, om dere skjønner, ellers blir jeg bare vrang.

I morgen skal vi på søndagstur til Tonningen.

Inntil da skal jeg drømme om fish and chips og en iskald øl. På Bogøya, selvfølgelig, og Supen Pøbb, stedet med behagelig lav moral. Og kanskje en akevitt til, for da blir jeg full av følelser.

Jeg kunne aldri ha vært kokk, for jeg er ikke glad i å lage mat, selv om jeg elsker å bake. Jeg kan ikke fordra hagearbeid, selv om jeg fryder meg over årets første hestehov. Den krever ingenting, den, bare ei grøft å blomstre i.

Jeg har høydeskrekk, som jeg er i ferd med å temme, men jeg kunne ikke jobbe i høyden, for jeg har nok med meg selv.

 Donald Trump har sikkert aldri hatt skitt under fingrene, og spiser garantert ikke Fjordland. Han er høy på seg selv, og har en høysåte på hodet. Han bruker rødt slips ( jeg liker ikke rødt ), og han eier ikke takt eller tone. Kanskje han er fattig på velvalgte ord, også. 

Say no more!