Endelig er jeg ferdig med det rosa strikkeprosjektet mitt. Jeg synes den ble veldig fin, selv om den har ei stripe midt på bolen som plutselig bare var der, etter at genseren ble ferdig, og det ble den i natt kl 00.30. Ingenting er perfekt, og Vegard mente at jeg kunne se på den stripa som en del av designet, så da ble den fin likevel. Den ble unik, akkurat som du og jeg og vi 2.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Og varm, og veldig myk. Pluss at den ikke klør.

I dag klødde det i kroppen etter å komme seg ut i frisk luft, så da ble det ekspedisjon vindmøllepark, altså på Hitra, for vi har ikke vindmøller på Frøya, heldigvis. Det er 24 vindmøller der, og vi valgte nummer 2, fordi 2 er et fint tall.

Dette innlegget skal ikke handle om vindmøller, om jeg er for eller i mot vindkraft, men det var tøft å stå rett under mølla og kikke opp. Jeg synes til og med at suset fra møllene var beroligende, iallefall den lille stunden jeg var på besøk. Dette er vel som å banne i kirka, men jeg tenker at de er fine, på et vis. 

Høyreiste og elegante.

Heidi og jeg var ikke like høyreiste og elegante, spesielt ikke på tur hjem. Det var langt å gå, men opp skulle vi. Ikke sånn at det var et blodslit, for det var gruslagt vei helt opp, men vi kom liksom aldri opp. Vi trodde at vindmøllene var rundt neste sving, og neste, og, nei…ikke der heller, nei.

Og etterpå gikk det bare nedover.

Vondt i hofter og vondt i knær, og kan det være alderen? Konklusjonen ble at vi er mye sprekere enn mange som er tjue år yngre enn oss, selv om vi gjerne skulle hatt en rullator på deling akkurat i kveld. Til dorundene.

Grunnen til at vi valgte nummer 2 er egentlig fordi at den mølla lå nærmest oss, og ikke fordi 2 er et fint tall, selv om det er det. Ved kanten av toer`n spiste vi matpakken vår, og tok på en ekstra genser.

For det blåser på toppene.

Jeg var litt spent på om Milla ville sette seg på bakbeina, for hun er redd for ting som beveger seg i lufta, bortsett fra fugler. Hun er en hund etter fugler, Hun er derimot redd for luftballonger og kitere. Veldig redd, sånn at hun piper og skjelver, og vil hjem til det trygge huset sitt.

Hun var trygg ved vindmøllene.

Kven skal eg takke

for det eg fekk sjå

sola gå under

og berga bli blå?

Kven skal eg takke

for all denne æra

i dette å gå her

og vera og vera –

– Tor Jonsson –

Jeg er takknemlig for god helse og frisk luft, for gode venner og masse latter. Heidi er morsom, og egentlig optimist, men i dag var det jeg som holdt motet oppe, selv om vi ønsket oss sjumilsstøvler begge to, sånn at vi kunne ta rennfart ned til bilen.

Det er bra at vi er ganske samkjørte, for i slutten av februar skal vi dele rom på Savalen. Er vi egentlig samkjørte, når det kommer til stykket? Jeg som alltid vil sove alene, og hun som aldri vil sove,

Det er en annen historie.