Tankestrikk

Akkurat nå så strikker jeg mer enn jeg skriver. Jeg putter ordene inn i strikketøyet, sånn at hver maske er en bokstav i historien min. Hver kveld når jeg legger meg, så gleder meg til å strikke neste dag, selv om det noen ganger bare blir noen få omganger.

Litt er bedre enn ingenting.

Boka som jeg finner oppskrifter i denne våren heter Knitting Woman, Medisin i hver maske. Det er Arnhild Skatvedt som har laget boka, og den er kjempefin!

Ideen til å kjøpe boka fikk jeg fra Brit Vie. Jeg tror ikke jeg vet om noen som er så produktiv og kreativ som henne. Hun tryller fram det ene plagget etter det andre før jeg selv rekker å tenke på hva jeg skal strikke.

Sånn ble vennesjalene til. Og slik blir jeg inspirert.

Det er så mange tanker som kjemper om plassen i hodet mitt. Er tankene mine sannhet? Ikke alle, tror jeg. Ikke alltid. Når de baller på seg, og ikke lar seg stoppe, så knuser de alt på sin vei, også meg, om jeg står i veien for meg selv.

Det hender at jeg gjør akkurat det. Jeg står midt i veien og veiver med armene. Prøver jeg å fly? Jeg burde heller stole på beina, for jeg har aldri vært sterk i overkroppen. 

Beina har aldri sviktet.

Jeg har trodd det noen ganger, at beina ville gi etter, men så husker jeg det som sønnen min sa til meg en gang for mange år siden:

OJ, mamma!!  Leggene dine er så tjukke at de kan være med i Guinnes rekordbok. 

Jeg har alltid hatt beina godt plantet på jorda. Jeg trives best på gulvet, også på jobb. Ikke passer jeg som leder, og ikke egner jeg meg som politiker. Jeg kunne aldri vært bedriftsleder eller fotballtrener. Ikke butikksjef heller.

Jeg er ikke redd for å ta ansvar, for det gjør jeg hver dag. Noen ganger er ansvaret så stort at det å være bedriftsleder blekner i forhold. Når det handler om liv og død så blir det sånn.

Er det en mening med at jeg møter dem jeg møter? Kan jeg lære noe, selv når alt går skeis? Hvis et forhold ender, og et annet begynner, eller når et vennskap tar slutt, og nye vennskap spirer? Tar jeg med meg noe videre da? Bygger jeg videre på huset mitt, eller river jeg en bit av grunnmuren?

Har jeg rett eller tar jeg feil?

Det hjelper alltid å strikke, selv om jeg må rekke opp noen ganger. Da begynner jeg bare på nytt, og gir meg selv en ny start. Jeg strikker kjærlighet inn i hver maske,

og noen ganger er jeg vrang.

 

Pluss at jeg er glad i Ruth Lillegraven sine dikt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg