#dabbedidab

 


 

 

Det er ikke bare Prins Sverre Magnus som dabber. 

For en uke siden så visste jeg ikke at det var et ord en gang, men nå har jeg sett det med egne øyne, til og med fra slottsbalkongen. Og som her, på Øvre Bello, som vi kaller nabolaget vårt på folkemunne. 

Aller helst på familiemunne.

De skulle liksom ha MEG til å dabbe, men jeg hang ikke lenge nok i lufta til at dere kan se det.

Jeg er den som holder bakkekontakten, og hun som blåser såpebobler.

DE kunne sveve med vinden, de, såpeboblene.

Og Johan tantegutt.

 

 


I går hadde vi en fin 17.Mai-feiring, og jeg feiret den med å jobbe. Det er egentlig en fin dag å jobbe på, for tidlig på morgenen hadde jeg tatt runden rundt øya, og det var flagg overalt. 

Flagg og festkledde mennesker.

Jeg så ei nydelig lita jente i hjemmesydd trønderbunad, og falt helt i staver over synet. Jeg så også ei ung kvinne som gikk alene etter gangveien og viftet intenst med det norske flagg. Hun gikk med flagget hevet mot himmelen. Jeg la merke til at hun var mørkhudet, og lo litt for meg selv. Ikke fordi hun var mørkhudet, men fordi hun så så viftende glad ut. Eller var jeg et bittelite øyeblikk- like flyktig som en såpeboble - fordomsfull?

Er 17. mai bare ei lita jente i blå trønderbunad?

 

På slutten av vakta fikk jeg tilbud om brus og is hos ei eldre dame, og da sa jeg selvfølgelig ja takk.

Uten betenkningstid.

 Jeg tok meg heller god tid denne dagen.

 



 

Jeg fikk ikke sett russen, men jeg så dem på opptak etterpå. Og hørte talen til russepresidentene. Under russedåpen tidligere i mai, for de starter feiringa tidlig, så ble jeg faktisk uventet rørt. Ikke av fine ord, men ved synet av hele balletten hoiende fra lasteplanet på en diger lastebil.

Skrik og skrål og ungdommelig overmot. Og inni der, et hjerte av gull, for de har samlet inn masse penger gjennom aksjonen Krafttak Mot Kreft.

Som russepresidenten sa. Vi våknet da Vilde døde.

Ungdommen mistet ei av sine egne for to år siden, og det berører alle. Jeg synes vi har så fin ungdom på Frøya, iallefall dem som jeg er så heldig å kjenne. 

Jeg er til og med så heldig at jeg jobber sammen med noen av dem. Lærlingene våre. Hva skulle vi gjort uten dem?

Det er de som er Morgendagens Omsorg.

Det handler om å spille på lag med ungdommen. Snakke deres språk, på en måte, uten å bli oppfattet som teit. Det handler om å være et ekte menneske, for da blir man som regel gjennomskuet.

Dabba-Dabba-Doo!!!

 

 




 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits